Statsråd Anniken Huitfeldt [12:18:41]: Barnevernet skal hjelpe utsatte barn før problemene blir for store. Det er viktig å komme tidligst mulig inn og gi hjelp av god kvalitet. Økningen i antall henvendelser til barnevernet kan indikere at vi er på vei mot dette målet. Større årvåkenhet rundt barnets situasjon fører i dag til flere meldinger til barnevernet fra skole, barnehage, helsestasjon, lege og politi. Det er også flere foreldre og familiemedlemmer som selv ber barnevernet om hjelp i dag. Terskelen for å ta kontakt med barnevernet er senket.

Men det kan også være andre årsaker til vekst i antall saker til barnevernet. Selv om flere tar kontakt, er det fortsatt grupper av barn som bekymrer meg. Det er de stille barna som vi sjelden ser og hører noe om. Det kan være barn av rusmiddelmisbrukere og psykisk syke, barn utsatt for seksuelle overgrep og barn som lever med voldelige foreldre. Vi må alle skjerpe blikket for at behovene til disse barna skal bli oppdaget.

Det er ikke mange år siden mediedebatten om barnevernet handlet om at barnevernet gikk urettmessig inn i familier og «tok barna». I dag handler diskusjonen om at barn og familier får for lite hjelp fra barnevernet, eller får hjelp for sent. Det jobber mange flinke og dedikerte fagpersoner både i det lokale og i det statlige barnevernet. Dette er personer som ofte må håndtere noen av de vanskeligste konfliktene i vårt samfunn. De skal snakke med barn, ungdom og familier med store utfordringer og i dyp krise. De ansatte i barnevernet møter ofte kritikk. De fortjener virkelig anerkjennelse for sin samfunnsinnsats. Derfor er jeg glad for at barnevernet har fått økt tillit i befolkningen de siste årene.

Før barnevernsreformen var det store variasjoner i nivået på hjelpetilbud til barn og unge i ulike deler av landet. 1. januar 2004 ble fylkeskommunens ansvar på barnevernsområdet overført til staten. Tidligere barne- og familieminister Laila Dåvøy gikk i spissen for denne reformen. En av grunnene til det var at man så at barnevernstjenestene på fylkesnivå hadde svært varierende kvalitet. Kontrollen med institusjoner var mangelfull, og samarbeidet med og bistanden til kommunene var mange steder altfor dårlig. I tillegg var utgiftsveksten høy i det fylkeskommunale barnevernet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten ble opprettet for å samordne og styrke de ulike tilbudene. Gjennom reformen fikk etaten ansvar for å bistå barnevernstjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem, ansvar for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner og ansvar for familievernet. Samtidig som reformen innebar en sentralisering av oppgavene, var det viktig å få til mer samarbeid med kommunene.

Over 80 pst. av de 42 600 barna som får hjelp av barnevernet, får hjelp av kommunalt barnevern i lokalmiljøet. Reformen har derfor bidratt til at kommunene har fått økt faglig bistand fra det statlige barnevernet. De ansatte i det statlige barnevernet har vært gjennom en krevende omstillingsprosess og har oppnådd gode resultater de siste fem årene.

Et viktig mål for barnevernsreformen var å sikre likeverdige tilbud over hele landet. De regionale forskjellene i bruken av statens barnevernstjenester har blitt mindre for hvert år fra 2005 til 2008.

I 2005 var antall barn og unge som mottok hjelp fra Statens barnevern, høyest i region vest med 4,5 barn pr. 1 000 barn og lavest i region Midt-Norge med 2,3 barn pr. 1 000 barn, altså en differanse på 2,2 barn. Hjelpenivået i Midt-Norge var derfor halvparten av nivået på Vestlandet. I 2008 var forskjellen mellom høyeste og laveste nivå i regionene redusert til 1,4 barn pr. 1 000 barn. Region vest var fortsatt høyest og har økt til 4,7 barn pr. 1 000 barn, mens region sør er lavest med 3,3 barn pr. 1 000 barn. Det betyr at flere barn har fått hjelp i alle regioner, og at vi nærmer oss målet om et likeverdig tilbud i hele landet.

For at barn skal få et best mulig tilbud, bruker vi fosterhjem mer og gir mer hjelp i hjemmet. Fra 2005 til 2008 er det over 9 pst. færre barn i institusjon, 28 pst. flere barn i fosterhjem, og 13 pst. flere får hjelpetiltak i hjemmet.

Det er fortsatt regionale forskjeller når det gjelder hvilke tiltak som settes inn. Omstillingsarbeidet i retning av mer likeverdig barnevern fortsetter i tråd med Stortingets målsettinger.

En av dem som har tatt del i det store omstillingsarbeidet, er leder Rita Nilsen-Nygaard i Bodø. Hun har jobbet på institusjon i mange år og driver nå med hjelpetiltak i hjemmet for det statlige barnevernet. Hun fortalte til VG på fredag at foreldre og barn greier det utroligste når familien får systematisk hjelp til å takle atferdsproblemer. Hun anbefaler at ungdom og deres familier får prøve de nye hjelpetiltakene i barnevernet før man vurderer institusjon.

For at barn og unge som før ble plassert på institusjon, skal få et godt tilbud i fosterhjem, har vi i statlig regi utviklet hjem med spesiell kompetanse på å ta seg av barn og unge med særlige behov. For å hindre unødvendige flyttinger og brudd får disse hjemmene tett oppfølging og veiledning. De som organiserer fosterhjemmene, har vært opptatt av at vi skal få på plass en egen pensjonsordning og bedre sosiale rettigheter for fosterforeldre.

Regjeringen vil legge fram en odelstingsproposisjon om en egen pensjonsordning for de statlige familiehjemmene og beredskapshjemmene.

Også de kommunale fosterhjemmene har fått et bedre tilbud enn tidligere. Det nye opplærings- og rekrutteringsprogrammet er evaluert og revidert. Hovedkonklusjonen er at dette er et godt tilbud.

Samarbeidet med Norsk Fosterhjemsforening har vært helt nødvendig for å få til forbedring av disse opplæringsprogrammene. Fosterforeldre gjør en svært viktig jobb i norsk barnevern og står ofte opp for barnevernsbarnas interesser.

Rekruttering av fosterhjem er en prioritert oppgave. Det er fortsatt en utfordring å rekruttere fosterhjem til større barn, ungdom, søskengrupper, samiske barn og barn med minoritetsbakgrunn. I mars 2009 ble det gjennomført en rekrutteringskampanje som har ført til mange henvendelser fra folk som er interessert i å være fosterforeldre.

De fleste barnevernet har overtatt omsorgen for, bor i fosterhjem, men noen barn har aller best nytte av et godt institusjonstilbud. Vi har mange gode barnevernsinstitusjoner i Norge, og de har blitt enda bedre de siste årene. Private institusjoner utgjør en nødvendig del av vårt institusjonstilbud.

Halvparten av barna som er i institusjon, er i institusjoner drevet av private, både ideelle og kommersielle. HSH, Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon, som representerer mange av de private barnevernsinstitusjonene, er særlig opptatt av at private bidrar til større variasjon i institusjonstilbudet. Det er jeg enig med dem i.

Lederen for Brusetkollen har gitt meg mange gode argumenter for dette i et møte vi nylig hadde om ungdom med rusproblemer. Vi må ha variasjon i tilbudet, slik at barn kan få et tilbud som er best mulig tilpasset deres behov.

Etaten vil fra og med 2009 kjøpe flere plasser fra ideelle organisasjoner enn tidligere.

Ungdom har ulike utfordringer og trenger derfor ulike institusjonstilbud. Hensynet til størst mulig variasjon i institusjonstilbudet kan noen ganger komme i konflikt med nærhetsprinsippet. Vi kan ikke ha alle typer institusjoner i alle nærmiljøer. For noen barn er det bedre å flytte for å få et best mulig faglig tilbud, for andre er kontakten med nærmiljøet det aller viktigste. Ikke minst gjelder dette for barn fra Nord-Norge, som før reformen i hovedsak ble sendt til institusjoner på Østlandet. Vi vet også at antallet flyttinger ut av region Vest har gått ned de siste årene. Vi er opptatt av å kartlegge behovene til det enkelte barn før vi bestemmer hvor barnet skal bo. Det kan redusere antall feilplasseringer.

Etaten er pålagt å utnytte kapasiteten i det statlige barnevernet så langt det er mulig for å sikre en god ressursutnyttelse. Når private plasser skal kjøpes, har Stortinget vedtatt at Regjeringen skal prioritere kjøp fra ideelle organisasjoner framfor kommersielle, private aktører. Vi har i tillegg doblet avtaletiden for private for å gi stabilitet og forutsigbarhet for dem som driver.

Denne regjeringen har gått lenger i samarbeid med ideelle organisasjoner enn tidligere regjeringer.

Av hensyn til barnets beste vil vi så langt det er mulig forsøke å unngå at et barn blir flyttet fra en institusjon til en annen fordi institusjonen ikke får forlenget sin fireårskontrakt. I de fleste slike tilfeller vil plassen for den enkelte ungdom fortsatt kjøpes av etaten.

For barn er det viktig at de vet at også de biologiske foreldrene blir ivaretatt etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Derfor er det utarbeidet en veileder som skal bidra til å gi bedre hjelp og oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelsen.

Det beste for barna er at de får tidlig hjelp. Tidlig hjelp gir også lavere utgifter. Derfor henger god faglig styring og økonomisk styring tett sammen. Da den forrige regjeringen iverksatte barnevernsreformen, var det en målsetting å få kontroll med utgiftsveksten. Riksrevisjonen slo i 2007 fast:

«Når det fortsatt har vært behov for tilleggsbevilgninger i 2007, har det sammenheng med at skjevheter i budsjettgrunnlaget fra oppstarten ikke i tilstrekkelig grad er rettet opp.»

Den forrige regjeringen undervurderte kostnadene knyttet til reformen. I inneværende periode er derfor budsjettet økt med 1,4 milliarder kr, en økning på 42 pst. Samtidig er det viktig at vi bruker ressursene effektivt og til barnas beste. Utgiftsveksten er redusert etter reformen. Veksten skal reduseres ytterligere uten at dette skal gå ut over tilbudet til barna.

Vi har også et mål om å bidra aktivt til faglig videreutvikling av tjenestetilbudet i barnevernet. Vi må vite mer om hvilke tiltak som gir best hjelp til ulike barn. Tiltak som tilbys fra statlig og kommunalt barnevern, skal derfor være kunnskapsbaserte. Dersom det er til barnas beste, skal vi hjelpe barn, unge og familier der de er, uten å måtte flytte barna ut fra eget nærmiljø. Det er godt forebyggende arbeid.

Barn og ungdom med atferdsvansker har fått et bedre tilbud enn før. Etatens regioner har fått på plass et bredt spekter av hjemme- og nærmiljøbaserte tiltak, og en egen institusjonsmodell og en modell for behandlingsfosterhjem er på gang. To av etatens forskningsbaserte hjelpetiltak rettet mot barn og unge med alvorlige atferdsproblemer – forkortet til PMTO og MST – har ført til bedre behandling av ungdom med atferdsvansker. 80 pst. av ungdom som har gjennomgått hele det hjelpetiltaket som heter MST, har ikke hatt behov for nye tiltak fra barnevernet. Videre antyder en foreløpig oppsummering etter institusjonsbehandlingen MultifunC gode resultater.

Ungdom som ruser seg, skal få bedre tilbud enn de har fått til nå, og de må få hjelp fra flere tjenester. Det siste halvåret har vi bl.a. blitt kjent med flere alvorlige hendelser i Bergensområdet. Bufdirs kartlegging av barnevernstiltak knyttet til rus og behandling av unge rusavhengige viser at det er behov for å styrke dette arbeidet på en rekke områder. Det arbeides nå aktivt med beredskap og rutiner for å forebygge og håndtere rusbruk på institusjonene. Vi har også bedt landets fylkesmenn om å være mer oppmerksomme på rusproblematikk i barnevernsinstitusjonene.

Det arbeides systematisk og målrettet med kvalitetsutvikling i barnevernsinstitusjonene. Vi vet f.eks. at barn på institusjon har opplevd seksuelle overgrep fra andre barn. Dette skal ikke skje. Det er etablert retningslinjer for forebygging og håndtering av seksuelle overgrep på institusjoner og i fosterhjem. Retningslinjene er satt i verk, og ansatte har fått opplæring.

Det blir med jevne mellomrom tatt til orde for mer bruk av tvang i institusjoner og større begrensninger i beboernes frihet. Det er lite som tyder på at langvarig og omfattende bruk av tvang bidrar til å redusere problematferd. Tvert imot viser forskning det motsatte. Det er også grunn til å minne om at fokuset på barnevernsbarnas rettigheter har en historisk bakgrunn. Vi vet at mange barn i barnevernet på 1950-, 1960- og 1970-tallet fikk svært dårlig behandling.

Utgangspunktet er at det ikke er tillatt å bruke tvang, bortsett fra i visse tilfeller. Bruk av tvang må baseres på en individuell og konkret vurdering av den enkelte ungdom. Derfor holder etaten jevnlig opplæring i rettighetsforskriften. Det kan se ut som om de ulike fylkesmennene vurderer rettighetsforskriften noe ulikt. Vi vil derfor bidra til en mer enhetlig praktisering. Vi vil også gjennomgå denne rettighetsforskriften, og på bakgrunn av erfaringer fra dem som jobber med dette til daglig, vil vi sende ut et rundskriv med klargjøringer og presiseringer.

Vi skal sikre god kvalitet i alle ledd innen barnevernet. Barnevernsloven stiller krav til institusjonene – både til metode, bemanning og materielle forhold. Private og kommunale institusjoner må være godkjent av etaten for å kunne benyttes. De skal dessuten ha internkontroll for å sikre at de utfører oppgavene sine i samsvar med loven. Den samme internkontrollplikten har kommunen og statlig regional myndighet.

Tilsynet skal være med på å sikre kvalitet i barnevernet. Kommunene er ansvarlige for å føre tilsyn med barn i fosterhjem. Andelen barn som har fått tilsynsfører, har økt og utgjør nå 89 pst. av barna. Dette er en økning fra 77 pst. i 2002. Dette kan bli enda bedre. Fylkesmannen fører tilsyn med barnevernsinstitusjonene. I 2008 gjennomførte de aller fleste fylkesmenn over 90 pst. av de pålagte tilsynsbesøkene.

Samtaler med barn bosatt på institusjon utgjør en stadig viktigere del av dette tilsynet. Tilsynet med institusjonene omfatter også tilsyn med hybler som er godkjent som en del av institusjonen. Jeg har foreslått overfor Stortinget at det overordnede faglige tilsynet legges til Statens helsetilsyn. Målet med dette er å skape større avstand mellom departementet og tilsynet – vi vil etablere et mer uavhengig tilsyn av norsk barnevern. Bedre samordning av statens tilsyn vil dessuten kunne styrke metodene og kvaliteten i tilsynet.

Landsforeningen for barnevernsbarn har vært særlig opptatt av ettervern. Vi styrker nå loven som skal gi barnevernstiltak for dem mellom 18 og 23 år. Det ligger et forslag i Stortinget om dette. Men vi vet også at noen takker nei til ettervern. Landsforeningen for barnevernsbarn mener at kommunene må ta kontakt med de ungdommene som har takket nei til barnevern, etter at ett år er gått – når de er 19 år – slik at de kan få sjansen til å ombestemme seg. Vi har tatt dette inn i forslaget til ny lov.

Siden det meste av barnevernet foregår i kommunene, er det et viktig mål å utvikle et bedre samarbeid med og bedre tjenester i kommunene. Etableringen av fagteamene var et hovedgrep i barnevernsreformen. De i alt 27 fagteamene skal bl.a. gi faglig bistand i vanskelige barnevernssaker og finne lokale løsninger i samarbeid med kommunene.

Fra evalueringen av fagteamene vet vi at særlig små og mellomstore kommuner er mest fornøyd med fagteamenes arbeid. De største kommunene er minst fornøyd. Dette kan ha sammenheng med at de selv har høy kompetanse og slik klarer seg bra uten fagteamenes hjelp. Samtidig synliggjør rapporten at det fremdeles er behov for å styrke samarbeidet mellom kommunene og fagteamene.

Vi har tatt initiativ til lokale møter mellom kommune, fagteam og regionalledelse. Målet er å utvikle lokale og forpliktende samarbeidsavtaler. Jeg mener at bedre samarbeid mellom statlig og kommunalt barnevern er en av de viktigste utfordringene å gripe fatt i og videreutvikle i tiden som kommer.

Det oppstår til tider uenighet om valg av løsninger og finansieringsansvar i saker som er i gråsonen mellom statlig og kommunalt ansvar. Det gjelder særlig der et barn har behov for tiltak både etter barnevernsloven og andre velferdslover, f.eks. der barnet har nedsatt funksjonsevne. For å unngå langvarige prosesser skal departementet i samarbeid med KS opprette et tvisteløsningsorgan som skal ta rådgivende avgjørelser i slike tvister.

I 2007 startet Regjeringen en flerårig satsing for å styrke kompetansen i det kommunale barnevernet. Barne- og likestillingsdepartementet har arrangert konferanser for det kommunale barnevernet om hvordan man arbeider best med barn relatert til rus, vold og atferdsproblemer. Gjennom utviklingsprosjekter i kommunene prøves ny kunnskap ut. Vi er inne i fire større prosjekter, som omfatter mer enn 75 kommuner.

For å øke kvaliteten i barnevernet i både stat og kommune må vi vite hvilke tiltak som hjelper hvilke barn og familier. Vi må ha et kunnskapsbasert barnevern. Barnevernet må basere fagutøvelsen på best mulig tilgjengelig vitenskapelig kunnskap sammen med utøvernes erfaringer, kritiske og etiske vurderinger.

Vi har også satt i gang arbeidet med å forbedre norsk barnevernsutdanning og sikre en felles nasjonal standard. Det er god søkning til disse utdanningene i dag.

Den kunnskapen barnevernet tar i bruk, skal være både forskningsbasert og erfaringsbasert. Departementet har utarbeidet en ny forsknings- og utviklingsstrategi for barnevernsfeltet, i tett dialog med dem som jobber der.

Et eksempel på gode metoder i det kommunale barnevernet, som vi trenger bedre evaluering av slik at vi kan spre det til andre kommuner, er den måten barnevernet på Søndre Nordstrand har jobbet aktivt med familievoldsaker på. Vi vil at slikt godt arbeid evalueres og eventuelt videreføres til andre kommuner.

I forskningsstrategien vår er det lagt vekt på to hovedområder: For det første satser vi på forskning som skal dokumentere erfaringene fra praksisfeltet, slik at vi bl.a. får kunnskap om hvilke tiltak som bør spres til andre kommuner. Vi vil også forske på metoder og tiltak som gir gode resultater for barnevernsbarna. I første omgang vil vi sette fokus på hjelpetiltak i kommunene og i fosterhjem.

Barne- og likestillingsdepartementet vil gjennomgå ansvaret for forskning i barnevernet, herunder forskning på faglige metoder. Vi vil overføre en større del av ansvaret for disse til direktoratet.

Jeg vil vurdere hvordan Forskningsrådet kan trekkes sterkere inn for å sørge for at fagfeller vurderer forskningens kvalitet. Jeg mener at et departement styrt av politikere, ikke skal ta stilling til hvilke metoder som fungerer best. Det skal fagfolkene gjøre. Vi må ha en åpen diskusjon om metodene i barnevernet for best mulig å sikre kvalitet på de tiltakene som vi iverksetter.

Noen av de barna som har det vanskeligst, er de som både trenger hjelp fra psykisk helsevesen og fra barnevernet. For å hjelpe barn med sammensatte problemer har vi inngått forpliktende samarbeidsavtaler mellom statlig regionalt barnevern og helseforetakene i alle regioner. Hensikten er å styrke samarbeidet mellom barnevernet, psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det arbeides for å inngå formalisert samarbeid mellom samtlige fagteam og lokale helseforetak, og da spesielt innenfor psykisk helsevern.

Barn i barnevernet blir i noen tilfeller nedprioritert av psykisk helsevern for barn og unge med den begrunnelse at det ikke vil være nyttig å behandle et barn som lever i en uavklart omsorgssituasjon. Dette er uakseptabelt. For å klargjøre barnevernsbarns rettigheter har jeg sammen med helseministeren sikret at det i den nye prioriteringsveilederen til psykisk helsevern for barn og unge klart går fram at barnevernsbarn har rett til nødvendig helsehjelp på lik linje med andre barn.

I Nes kommune i Akershus er barnevernet, helsestasjonen, åpen barnehage og barne- og ungdomspsykiatrien samlet under ett tak. De ulike hjelpetiltakene skal samarbeide bedre for å hjelpe utsatte barn og unge.

Nylig fikk vi en tilsynsrapport som viste at de fleste kommuner ikke er gode nok til å samordne sine hjelpetiltak. I lovforslaget som ligger til behandling i Stortinget om endringer i barnevernsloven, er det foreslått at barn i barnevernet skal ha en individuell plan der behovet for hjelp fra andre tjenester enn barnevernet skal inngå. I tillegg skal de som melder til barnevernet, få en tilbakemelding fra barnevernstjenesten.

Vi har også satt ned et offentlig utvalg som skal se på hvordan barn, unge og deres foreldre kan få et helhetlig tilbud – at det er «en dør inn» når de har behov for hjelp fra det offentlige tjenesteapparatet. De skal se på om taushetsplikten er et hinder for slikt samarbeid.

For at utsatte barn skal bli sett og fulgt opp så tidlig som mulig, er barnehagene en viktig samarbeidspartner. Men vi vet at barnehagene sjelden melder bekymring til barnevernet. 3 pst. av bekymringsmeldingene kommer derfra. Derfor har vi i samarbeid med Kunnskapsdepartementet utgitt en veileder om opplysningsplikten til barnevernet og om samarbeid mellom barnehagene og barnevernstjenesten.

Samarbeid med skolen må også styrkes. Departementet har bedt direktoratet om å sørge for at dette samarbeidet styrkes. Grunnskole og videregående opplæring kan være viktige faste punkt i barnets liv og må derfor planlegges bedre inn i barnevernstiltaket. Vi må sikre at det ikke blir brudd i barnets utdanningsløp. En avbrutt skolegang er også et brudd med barnets lovfestede rett til utdanning. Barnevernet i kommunen må sørge for at både kommunen og fylkeskommunen er orientert når barnet får et nytt bosted i barnevernets regi.

Under Barnas spørretime her på Stortinget møtte flere av oss ei 18 år gammel jente som hadde vært utsatt for incest. Hun gjorde inntrykk på politikere fra flere partier da hun fortalte sin historie. Da hun var ferdig, gikk jeg bort til henne og spurte hva hun ville gjort hvis hun hadde jobben min. Svaret hennes var ganske enkelt, og som hentet ut fra en budsjettdebatt i et hvilket som helst kommunestyre: Da ville jeg ansatt flere saksbehandlere i det kommunale barnevernet.

Etter at jentas hemmelighet endelig sprakk og hun skulle få hjelp fra barnevernet, hadde hun byttet saksbehandler mange ganger. Det var ikke så greit å fortelle sin historie gang på gang.

Arbeidsoppgavene i det kommunale barnevernet har økt betydelig de senere årene samtidig som antall stillinger ikke har økt tilsvarende. Dette har de ansatte i kommunene og de tillitsvalgte i Fellesorganisasjonen vært særlig opptatt av. Regjeringen mener derfor at det er behov for å tilføre barnevernet i kommunene ressurser for å tilsette flere fagfolk. En fjerdedel av landets kommuner har under en halv stilling i det kommunale barnevernet. For å sikre bedre og mer robuste tjenester vet vi at mange inngår interkommunalt samarbeid. For eksempel har mange kommuner i Troms gode erfaringer med interkommunale samarbeidsløsninger mellom små kommuner etter vertskommunemodellen. Samarbeidet har ført til bedre faglig robuste tjenester.

Det er også eksempler på at to nabokommuner som ligger i hvert sitt fylke, har inngått samarbeid etter denne modellen. Det knytter seg også positive erfaringer til dette. Denne formen for samarbeid mener jeg at flere kommuner bør satse på.

Jeg ønsker både å styrke kapasiteten og kvaliteten i det kommunale barnevernet. Det er viktig for å kunne yte bedre hjelp til de barna som har behov for det. Det er også viktig for at barna skal kunne få hjelp før problemene blir så store at det er nødvendig med mer omfattende og kostnadskrevende tiltak fra barnevernets side.

Fylkesmennenes tilsyn har bl.a. avdekket at de tidsfristene som er gitt i barnevernsloven, blir brutt i en del kommuner. En styrking av det kommunale barnevernet vil avhjelpe dette problemet og sikre en bedre oppfølging av barna. Det vil styrke barnas rettssikkerhet.

Veksten i de frie inntektene for 2010 legger til rette for en bedre barnevernstjeneste. Vi vil i statsbudsjettet for 2010 vurdere hvordan kvaliteten i det kommunale barnevernet kan sikres, bl.a. i dialog med KS.

Barnevernets viktigste oppgave er å gripe inn tidlig og gi hjelp som virker. Den utilsiktede virkningen av flere hjemmebaserte tiltak og krav til dokumentasjon har vært at noen omsorgsovertakelser har kommet for sent. Slik har det biologiske prinsipp fått en sterkere vekt uten at det nødvendigvis har vært et uttalt politisk mål.

Der det er motsetninger mellom barnets behov for trygghet og omsorg og foreldrenes behov og ønsker, må vi i større grad enn i dag sette barnets behov foran foreldrenes. Jeg vil derfor skjerpe inn praksisen overfor kommunene, slik at de på et tidligere tidspunkt enn i dag vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda når hjelpetiltak i hjemmet ikke virker. Jeg mener også at det skal være strengere kriterier for opphevelse av omsorgsvedtak og tilbakeføring til foreldrene.

Vi vet også at de som får tidlig hjelp, gode tiltak og ettervern, har større sjanser for å lykkes enn de barna der barnevernet kommer sent inn, og der hjelpen avsluttes for tidlig. Jeg har møtt mange barnevernsbarn som mener at barnevernet kom inn for sent, at voksne ikke turte å si fra. – Dere meldte meg for sent, var meldingen fra ei 18 år gammel jente til de ansatte på skolen og på fritidsklubben. De barna det ikke går så bra med, har som regel fått for lite, ikke for mye barnevern.

Mens mange barnevernsbarn forteller at barnevernet ble redningen i deres livskrise, har jeg også møtt barn og unge som har blitt sviktet og ikke fått den hjelpen de burde ha fått. Barnas egen stemme må styrkes i norsk barnevern. Barnevernet har nå fått i oppgave å trekke barn og unge inn i arbeidet med å etablere gode tilbud. Dette arbeidet skal fortsette.

Kvaliteten i norsk barnevern har blitt styrket de siste årene. Det betyr ikke at barnevernet klarer å løse alle problemer de mest sårbare barna har. Det fins mange barn i norsk barnevern som står midt i en livskrise. Barnevernsbarna står sjelden på plenen utenfor Stortinget med store plakater, og de demonstrerer ikke utenfor norske rådhus. Vår evne til å styrke tilbudet til barnevernsbarna er derfor selve lakmustesten på om vi klarer å skape et samfunn som gir muligheter for alle barn i Norge. Vi er på vei, men barnevernsbarna trenger enda større politisk oppmerksomhet i tiden som kommer.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at barne- og likestillingsministerens redegjørelse om situasjonen i barnevernet legges ut for behandling i et senere møte.

– Ingen innvendinger er kommet mot presidentens forslag, og det anses vedtatt.