May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:53:22]: Seksuelle overgrep mot barn er eit veldig vanskeleg tema å snakke om. Det rører ved noko av det mest sårbare vi har, barna, som vi er så redde for skal skje noko vondt. Då er det ganske tøft å tenkje på at det er mange barn i Noreg – og også internasjonalt – som opplever å bli krenkte på det djupaste. Derfor er det så viktig at vi tverrpolitisk kan jobbe i lag for å finne ut kva vi kan gjere for at barn og unge skal få ein trygg og god oppvekst, som dei fortener.

Dei siste åra har ein i aukande grad blitt merksam på uønskt seksuell kontakt mellom jamaldra barn og tenåringar, eldre barn som forgrip seg på yngre, og – av og til – yngre barn som forgrip seg på eldre. Forsking viser dessutan at ei ikkje ubetydeleg mengd vaksne overgriparar gjorde seg skuldig i sitt første overgrep som barn, eller i ung alder. Det blir derfor viktig å hindre seksuell aktivitet mellom barn som ikkje er tufta på leik eller som er gjensidig, men der det er innslag av lureri, press, tvang, truslar eller vald.

Forsking viser eit komplisert bilete der skadeverknadene er avhengig av langt fleire forhold enn den faktiske handlinga barna har vore utsette for. Nokre former for overgrep er også blitt betrakta som mindre alvorlege fordi dei førekjem relativt ofte i samfunnet. Eksempel på dette er sjikane, tilsnakk, blotting og beføling. Å bagatellisere denne typen overgrep er å forveksle statistikk med etikk. At ein type overgrep er vanleg, kan ikkje rettferdiggjere handlinga.

Forsking viser at jenter er halvannan til tre gonger meir utsette for overgrep enn gutar. Samanlikna med gutar er jenter gjennomgåande meir utsette for overgrep i familien. Desse utgjer mellom ein tredel og halvparten av jentenes overgrepserfaringar, men berre omkring ein tidel til ein femdel av gutanes erfaringar. Overgriparane er hovudsakleg gutar og menn.

Det har det siste tiåret vore sette i verk ulike tiltak for å verne barn mot seksuelle overgrep. Det har f.eks. vore utarbeidd program for å hjelpe barn til å beskytte seg sjølve, og det er gjort lovendringar som skal hindre at personar som har gjort seg skuldige i overgrep, skal få arbeide med barn. Kunnskapen om at om lag kvart tredje overgrep mot barn er utført av mindreårige, gjer at det må rettast innsats mot gruppa «unge overgriparar» for å førebyggje nye overgrep.

Barn som forgrip seg på andre barn, har sjølve ofte blitt seksuelt misbrukte og opplevd omsorgssvikt i barndomen. Det er derfor viktig å identifisere og behandle barn som lever ut eigne overgrepserfaringar gjennom å krenkje andre barn seksuelt.

Store utanlandske undersøkingar viser at om lag ein tredel av unge overgriparar sjølve har vore utsette for seksuelle overgrep. Dei fleste har dermed ikkje denne erfaringa når dei begynner å forgripe seg på andre. Derimot har dei fleste vore utsette for andre former for krenkingar og svik der særleg fysisk omsorgssvikt ser ut til å spele inn. Fysisk omsorgssvikt utgjer faktisk ein større risiko for å bli overgripar enn det sjølv å ha vore utsett for seksuelle overgrep.

Regjeringa Bondevik II lanserte ein samla strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn våren 2005. Planen hadde fire hovudmålsetjingar: å hindre overgrep, avdekkje overgrep, gi dei utsette tilstrekkeleg hjelp og behandling og å heve hjelpeapparatets kompetanse om slike overgrep. Førebygging har fått betydeleg plass både i den planen og i handlingsplanen mot vald i nære relasjonar.

Eg er glad for at den sitjande regjeringa har følgt opp dette viktige arbeidet i ein ny handlingsplan mot vald i nære relasjonar. Planen omfattar fem departement og vil gi eit lyft, ikkje minst når det gjeld kunnskap. Men det som manglar i denne planen, er å utvide personellrammer og ei større satsing på tverrfaglegheit nær brukarane.

Vi veit at svært få bekymringsmeldingar blir sende frå barnehagar og skular til barnevernet, trass i at dei aller fleste barn oppheld seg i barnehage eller skule og SFO store delar av dagen. Det har kome meldingar frå ei rekkje barnehagar og skular om at dei tilsette er usikre på kva avgrensingar teieplikta legg på kontakt mellom offentleg tilsette, kva for krav som blir stilte til dei etter opplysningsplikta, korleis dei konkret skal gå fram for å melde ei bekymring, om foreldra må informerast, hendingsgangen etter at bekymringa er meldt, og moglegheit for tilbakemelding frå barnevernet.

Ein rapport frå Nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress viser at allmennlærarar og førskulestudentar ikkje får tilstrekkeleg kunnskap om barns rettar, vald og seksuelle overgrep og samtalemetodikk – kunnskap som er nødvendig for å fange opp barnet og hjelpe han eller ho med å få nødvendig støtte. Regjeringas Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008–2011 inneheld heldigvis tiltak for å styrkje kompetansen til lærarar og føreskulelærarar, men eg vil be statsråden vere spesielt merksam på at dette blir følgt opp.

Når det gjeld andre tiltak, vil eg peike på at unge som har gjort seg skuldige i seksuelle overgrep, må bli gitt rett til nødvendig helsehjelp. Mange av dei har problem som treng behandling i spesialisthelsetenesta: angst, depresjon, betydelege problem med sosial tilpassing, autisme eller alvorleg aggresjons- og valdsproblematikk. Det er nødvendig med grundig kartlegging og undersøking av overgriparen for å kunne ha føresetnader for å gi det tilbodet som kan hjelpe vedkomande til å fungere betre.

Ved etablering av kunnskap og erfaring på eit forholdsvis nytt og ukjent område er det viktig at norske fagfolk kan samarbeide i eit internasjonalt kompetansenettverk. Noreg heng etter dei fleste andre europeiske landa når det gjeld kompetanse på arbeid med unge overgriparar. Det er også viktig at det blir etablert klare retningslinjer for å melde unge som har gjort seg skuldige i seksuelle overgrep, til politiet. Ulike politi- og lensmannsdistrikt stiller seg ulikt med omsyn til etterforsking av unge under 18 år og vegrar seg meir jo yngre barnet er. Derfor er det viktig at det blir utarbeidd klare retningslinjer for å melde frå til politiet og for etterforsking av denne typen saker.

Redd Barna opna 20. november 2008 sin antivaldskampanje «Vennligst forstyrr!» Kampanjen varer til våren 2010 og har som mål å nå vaksne og få vaksne til å gjere noko dersom dei trur at eit barn er utsett for krenkande handlingar. Redd Barna oppfordrar til ein nasjonal dugnad for å rette søkjelyset mot dei mest sårbare og utsette barna i samfunnet vårt.

Dessverre opplever mange barn overgrep, og dei opplever at dei ikkje får den beskyttelsen dei har krav på. Eg har hatt besøk på Stortinget av menn som har vore utsette for seksuelle overgrep som barn. Dei opplever det som eit ekstra tabu at gutar opplever overgrep, og at også kvinner kan vere overgriparar. Dei deler sine historier for at andre skal få hjelp. Det er sterke historier frå sterke karar. Eg håpar Regjeringa vil ta utfordringa og sørgje for at vaksne som arbeider med barn, får meir kunnskap om barn og overgrepsproblematikk.

Det er viktig at alle parti kan samle seg om tiltak som kan betre situasjonen for valdsutsette barn. Derfor er eg glad for at vi på Stortinget har ei barnerettsgruppe der vi jobbar tverrpolitisk og set saker som angår barn og unge og rettstryggleiken, på dagsordenen.

På landsmøtet sitt nyleg forplikta Kristeleg Folkeparti seg til å gjennomføre ei rekkje tiltak i neste stortingsperiode som eg håpar dei fleste politiske parti vil vere med på.

Det første er at det skal etablerast barnehus i alle fylke. Samtidig er det viktig at barn slepp å vente lenge på dommaravhøyr. Eit syskenpar i Bergen som fortalde om vald frå foreldra, måtte vente i 77 dagar før dei blei avhøyrde av ein dommar. Over halvparten av mindreårige offer for overgrep venta over ein månad på å bli avhøyrde. Dette er alvorleg og truar rettstryggleiken til barna.

Det andre er at alle skular og barnehagar skal påleggjast å ha ein beredskapsplan for å handtere saker der det er mistanke om vald og overgrep mot barn.

Det tredje er at meldeplikta om bekymringar knytte til vald og overgrep mot barn skal skjerpast inn i helsevesenet, skular og barnehagar.

Det fjerde er at alle som arbeider med barn, skal sikrast kunnskap om vald og overgrep mot barn. Ein må gå igjennom både dei ordinære utdanningane og etter- og vidareutdanningstilboda for å sikre at kunnskapen og kompetansen blir tilstrekkeleg god.

Det femte punktet er at det skal setjast i gang ei eiga utgreiing om vald mot barn. Utgreiinga må inkludere høyring med barn som har vore utsette for eller vitne til vald og overgrep. Erfaringar frå Barnas Spørretime 2008 understrekar betydinga av å innhente erfaring frå barn og unge sjølve, både erfaringar knytte til vald og overgrep og erfaringar knytte til tiltak. Vi treng å få vite meir om verknadene av vald og overgrep. Eg håpar at vi i fellesskap kan setje søkjelyst på dette for å hindre at barn lid i det stille bak husets fire vegger.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:04:02]: Jeg vil først takke representanten for interpellasjonen. Representanten nevnte innledningsvis at mange seksuelle overgrep blir utført av mindreårige. Dette er et område hvor vi ikke tar skadevirkningene nok på alvor. Det er for mange som undervurderer hvilke konsekvenser det kan ha å bli seksuelt krenket av andre mindreårige.

Jeg vil komme inn på krenkelse av mindreårige spesielt senere, men oppfatter spørsmålet også som å gjelde seksuelle overgrep mot barn mer generelt.

Representanten Molvær Grimstad nevner artikkel 34 i FNs barnekonvensjon. Flere artikler kunne nevnes. På et overordnet plan er kampen mot seksuelle overgrep en kamp for barns menneskerettigheter. Regjeringen har styrket arbeidet med å iverksette FNs barnekonvensjon og vil fortsette med dette.

Helsedirektoratet satte i 2007 i gang seks tiltak for å senke utsatte barn og unges terskel mot å ta kontakt med hjelpeapparatet. Dette arbeidet var et ledd i gjennomføringen av strategiplanen for seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Den koordineres av Barne- og likestillingsdepartementet. Det er i tillegg etablert en telefon hvor man kan søke hjelp, og vi skal etablere en landsdekkende alarmtelefon i løpet av våren.

Som ledd i den samme planen utarbeider Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisert stress nå en kunnskapsstatus om forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn. Den skal være ferdig om ikke altfor lenge. Jeg håper denne kunnskapsstatusen vil gi grunnlag for et mer målrettet og effektivt forebyggingsarbeid.

Enkelte barn og unge har et særlig behov for beskyttelse mot fysiske og seksuelle overgrep og annen grenseoverskridende adferd.

For å beskytte barn i barnevernsinstitusjoner og fosterhjem har Barne- og likestillingsdepartementet bedt direktoratet om å utarbeide egne rutiner. Rutinene ble utgitt i juni 2007 for barnevernsinstitusjoner og i februar 2009 når det gjelder fosterhjem. Rutinene dekker overgrep begått av personer både i og utenfor institusjoner eller fosterhjem – inkludert barn og unge.

Vi verken kan eller skal overlate oppgaven med å si fra til barn og unge selv. I tilfeller der den mistenkte tilhører barnets familie, har offentlig ansatte opplysningsplikt til barnevernet. Opplysningsplikten står alltid over taushetsplikten. I andre saker kan det foreligge avvergeplikt etter straffeloven. I alle fall må ikke utsatte barns foreldre bli stående alene med ansvaret for å kontakte f.eks. psykisk helsevern for barn og unge eller politiet. I slike saker har etater som bl.a. barnehager, skoler og helsestasjoner et ansvar for å bistå foreldre og barn. Skolen er særlig viktig for barn og unges egen mulighet til å si fra hvis de har vært utsatt for overgrep eller kjenner noen som har blitt det. At lærere eller skolehelsetjeneste gir saklig og god informasjon om temaet overgrep, gjør det mulig for elevene å melde fra om det som for mange er en veldig tung hemmelighet å bære. Dette innebærer at skolens ansatte og helsetjenester som når barn og unge, må ha kunnskap om temaet og vite hvordan man skal følge opp de berørte elevene.

Fem regionale ressurssentre om vold, traumatisert stress og selvmordsforebygging ble opprettet i 2006 og 2007. Alle sentrene har egne faggrupper for arbeid med vold og overgrep. Mindreårige som begår overgrep, tilhører temaene som sentrene arbeider med. Sentrenes rolle i arbeidet mot overgrep består av veiledning, konsultasjon, kunnskapsspredning og nettverksbygging.

Fem barnehus er nå etablert. Barnehusenes ansvarsområder er saker som gjelder seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner, og å gi veiledning, konsultasjon og behandlingstilbud er blant barnehusenes viktigste oppgave.

Til sammen er dette betydelige skritt framover for å hjelpe overgrepsutsatte barn.

For å bedre behandlingstilbudet for barn som er utsatt for vold og overgrep, gjennomføres det i 2008–2011 en utprøving i Norge av en internasjonalt anerkjent behandlingsmetode. Den heter traumefokusert, kognitiv atferdsterapi. Utprøving av denne metoden skjer i samarbeid mellom Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisert stress, poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge og fagmiljøer i andre land.

I de tilfeller hvor de som begår overgrepene, er under 18 år, innebærer det spesielle utfordringer. Selve handlingen er like alvorlig om den begås av personer over eller under 18 år. Forskning tyder dessuten på at forholdsvis mange av dem som begår seksuelle overgrep mot barn som voksne, begynte å gjøre det da de selv var mindreårige.

Når barn som har krenket andre seksuelt, plasseres i barnevernsinstitusjoner, må behovet for å beskytte andre barn vurderes nøye. Barnevernstjenesten kan ikke selv gi nødvendig behandling til barn og unge som har vist slik adferd. Psykisk helsevern for barn og unge er ansvarlig for å gi behandling. Ved å tilby denne gruppen utredning og behandling vil vi bl.a. bidra til å forebygge framtidige overgrep.

En enhet ved Betanien Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk i Bergen er en spesialisert enhet som arbeider med unge under 18 år som har krenket andre seksuelt. Enheten er organisert som et prosjekt finansiert av midler fra Helsedirektoratet og Stiftelsen Betanien. Det foreligger en prosjektrapport fra januar 2009 med anbefalinger i forhold til det videre arbeidet. Sentrale helsemyndigheter vil ta stilling til hvordan erfaringer fra prosjektet skal videreføres. Det vil i den forbindelse bli gjennomført en landsomfattende kartlegging av behandlingskompetansen i psykisk helsevern for barn og unge.

Representanten Molvær Grimstad spør også om hvordan vi kan sikre at de som arbeider med barn og unge, kan få tilstrekkelig kompetanse. Dette er et aspekt som er styrket i stortingsmeldingen, Læreren Rollen og utdanningen, fra Kunnskapsdepartementet.

Barne- og likestillingsdepartementet har også nylig fått overlevert en rapport om kompetanseutvikling i barnevernet. Vi vil vurdere hvordan vi kan styrke kunnskap om disse forholdene i grunnutdanningen for barnevernspedagoger og sosionomer.

Regjeringen vil sikre et helhetlig og koordinert tilbud både til overgrepsutsatte barn og til dem som begår overgrep mot barn. Mye er gjort, og innsatsen for å bedre tilbudet skal fortsette.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:12:04]: Eg takkar statsråden for svaret og for hennar engasjement på dette området.

Med jamne mellomrom har vi i media fått eksempel på mange tragiske saker, om folk som har opplevd seksuelle overgrep. Det er barn som fortel at dei ikkje blir trudde når dei fortel til andre vaksne at dei har opplevd overgrep, barn som har opplevd overgrep på institusjon, og som ønskjer vakne nattevakter til stades på institusjonen for at dei kan bli tryggare, fosterbarn som har opplevd overgrep i fosterheim, og det er fleire fosterforeldre som etterlyser fleire tilsynsførarar.

Noko som går igjen i veldig mange av dei historiene vi får, er at vaksne har for lite kunnskap til å fange opp signala frå barna. Eg har sjølv snakka med mange førskulelærarar og lærarar som seier at ei mangelvare ved deira utdanning er å bli opplært f.eks. i å ha ein dialog med barn der ein har mistanke om seksuelle overgrep. Dei er usikre på korleis dei skal handtere den vanskelege situasjonen som dei er oppe i. Dette har vi for så vidt høyrt i fleire år, så eg er utolmodig etter å få til konkrete endringar i utdanninga for dei som blir førskulelærarar og lærarar. Når ser statsråden for seg at dette kan bli ein realitet? No veit eg at dette gjeld forskjellige departement, men det er viktig å jobbe tverrdepartementalt. Når kan ein forvente at det blir ei betre utdanning? Og også dette med opplæring: Vi veit at dei fagpersonane som i dag jobbar med å lære opp politi i avhøyringsteknikk, er veldig få. Dette er ein veldig viktig jobb, og vi treng fleire fagpersonar som kan jobbe med dette.

Barneombodet har kome med eit innspel – eigentleg frå fleire barneombod i Norden – om at tannlegane er i ein unik posisjon til å sjå barn som er utsette for overgrep og omsorgssvikt gjennom tannhelsetenesta si rolle. Med den nærkontakta dei har med barn, får dei ei god oversikt over skadar, og dei kan registrere om ein ikkje kjem til tannlegetime. Det vil vere viktig å fange opp det som tannlegane kjem med her. Det er vel kanskje ikkje den yrkesgruppa ein tenkjer først på når det gjeld å oppdage barn som er utsette for overgrep, men faktisk kan dei med den behandlinga dei gir til barn, oppdage fleire trekk som kan gi grunn til bekymring.

Så det eg gjerne vil at statsråden seier noko meir om, er heilt konkret: Når kan vi forvente ei endring her?

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:15:17]: Vi har nå gått i gang med arbeidet med å reformere lærerutdanningen. Det er spesielt ett år av den utdanningen hvor vi skal legge til rette for at lærerne skal få kunnskap om pedagogiske metoder, men også om hvilket ansvar som ligger i lærergjerningen. Det er som en del av dette arbeidet at vi vil styrke lærernes evne til ikke å behandle, men til å se og oppdage seksuelle overgrep.

Det samme arbeidet har vi satt i gang i forhold til dem som jobber i barnevernutdanningen, for å styrke deres arbeid. Det har ikke vært godt nok for alle dem som har jobbet i det kommunale barnevernet. Vi har lagt vekt på å øke kunnskapen blant dem som i dag jobber med det. Men vi har en parallell prosess gående med å forbedre utdanningen for dem som jobber i barnevernet. Men vi kan ikke vente til alle de nyutdannede kommer ut i jobb, så vi er nødt til å arbeide systematisk med å spre kunnskap om overgrep til bl.a. ansatte i det kommunale barnevernet i dag.

Representanten nevner tannlegene. Jeg opplever at det er stadig økende oppmerksomhet om disse utfordringene, også fra tannlegenes side. Det er mange tannleger som har stort engasjement for disse sakene. Det har vært skrevet stadig mer om disse forholdene i tidskrifter og blader for tannleger. Men det er også behov for kunnskapsoppdatering på dette feltet. Tannlegene har vært og er viktige for å oppdage den typen overgrep.

Hensikten med barnehusene er å spre kunnskap og metoder for hvordan man skal avhøre barn. Det er stor forskjell for dem som avhøres i barnehusene, og dem som tidligere har blitt avhørt av politiet. Familier som har samarbeidet med begge instanser, har fortalt meg at barnehusene har vesentlig høyere kompetanse når det gjelder å avhøre barn.

Så vil jeg også si at den forskningsinnsatsen som man gjør gjennom ressurssentrene om vold og traumatisert stress, handler ikke bare om å kartlegge, men også om å spre kunnskap om gode arbeidsmetoder. Så jeg mener at vi gjør mer enn før, men vi må intensivere arbeidet. Her er det tabuene vi i stor grad slåss imot. Når voksne av og til begynner å fatte mistanke om at noe er alvorlig galt, har man i for stor grad en tendens til å se bort hvis man ser ting man helst ikke vil oppdage. Det har i for stor grad vært tilfelle at man undervurderer hvor alvorlig det er å bli seksuelt krenket av andre barn.

Eirin Faldet (A) [13:18:32]: Først vil jeg gi interpellanten ros for å ha tatt opp situasjonen til barn som opplever overgrep. Ingen skal måtte oppleve dette – aller minst barn som ikke har andre enn oss voksne til å beskytte seg. Dette er de svakeste av de svake – de tause barna, som statsråden var inne på i sin redegjørelse tidligere i dag.

Når de seksuelle overgrepene dessuten skjer i hjemmet, blir situasjonen for disse barna enda verre. Hjemmet skal være barnas trygghet. Når overgrepene foretas av dem som barna i utgangspunktet skal ha tillit til, er barna i en uholdbar situasjon. Når interpellanten spør hva Regjeringen vil gjøre for å forhindre at barn og unge blir utsatt for seksuelle overgrep, er dette en vanskelig oppgave for Regjeringen alene, fordi overgrepene nettopp skjer i lukkede rom, i den private sfære.

Barn er lojale mot sine såkalte nærmeste, som altså i overgrepstilfellene er barnas fiender. Små barn kjenner ikke til hvem eller hvor de kan si ifra. Mange barn blir trolig også skremt av overgriperen. Jeg er glad for at barne- og likestillingsministeren og justisministeren tar dette problemet veldig alvorlig og har engasjert seg for å gi barn bedre mulighet til å si ifra. Et godt eksempel på dette er selvsagt etableringen av barnehus. Justisministeren har dessuten skrevet en bok, som heter «Bjørnen sover». Den anbefales for alle som er interessert i barnas situasjon.

Barna bor i kommuner. Det er i kommunene barna kan hjelpes først og fremst. Da må barna bli sett. Hvem er det som først ser barna? Jo, det er de som barna først kommer i kontakt med utenfor hjemmet. Helsestasjonen er ett sted. Men kanskje aller viktigst er barnehagen. Jeg mener at de ansatte i barnehagene må få bedre kompetanse, noe også statsråden har vært inne på. De må få bedre kompetanse i å se barnet og å kunne lese barnet og de signalene som barnet gir. Signalene kan selvsagt være synlige, som blå merker på kroppen. Men like viktig er det å kunne lese barnets oppførsel, som apati eller spesielt utagerende oppførsel. Barnehagepersonalet blir kanskje den viktigste trygghet i barnets liv når hjemmet er forbundet med redsel og utrygghet, når overgrepene altså skjer der.

Barne- og likestillingsministeren har vært inne på behovet for tverrfaglig samarbeid. Det støtter jeg fullt ut. Men da må ikke ulike profesjoner sitte på hver sin tue og gjemme seg bak et taushetsløfte. Full åpenhet, i den hensikt at barn skal hjelpes, må være et mål for alle som jobber med barn.

I mitt tidligere liv jobbet jeg med barnevern. I etterpåklokskapens lys kan jeg trygt erkjenne at det jeg angrer på i dag, er at jeg ikke tok flere barn ut av et problematisk hjem, som altså ikke var et godt miljø for barn å vokse opp i. Det er imidlertid ikke lett å jobbe i barnevernet på mindre steder, hvor alle vet alt om alle. Derfor er jeg glad for at barne- og likestillingsministeren legger stor vekt på fagteamene, som skal hjelpe det kommunale barnevern med kompetanse når det gjelder vanskelige vedtak og avgjørelser.

Jeg har lyst til å gi ros til alle i barnevernet som jobber med vern av barn. De har et veldig ansvarsfullt arbeid, selv om kanskje ikke lønnen gjenspeiler akkurat det. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun savnet nabokjerringa. Jeg tror at flere skulle bry seg om, ikke bry seg med. Vi som er voksne, har ikke lov til å lukke øynene og ørene når vi er i tvil når vi oppdager barn som ikke har det greit. Vi voksne må bli varslere.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:24:05]: Det er et svært viktig tema interpellanten Molvær Grimstad tar opp i dag, og jeg er veldig glad for at vi tør å snakke om det. Det er viktig fordi det dessverre fremdeles er for liten kunnskap om overgrep og for liten kunnskap om det å fange opp signaler. Derfor er jeg utrolig glad for det som statsråden sa, at man nå skal gjøre en forskningsinnsats. Mye av kunnskapen er basert på forskning, og forskning er det dessverre for lite av når det gjelder seksuelle overgrep mot barn og konsekvensene av det – også langtidskonsekvenser.

Vold og seksuelle overgrep skjer i hjemmet, på skolen, der barn arbeider, og der barn bor. Dessverre er lojalitet og redselen for at noe forferdelig skal skje hvis man forteller om overgrepene, noe av årsaken til at ofrene for overgrep ikke tør å snakke.

Heldigvis har både familieministeren og, ikke minst, justisministeren i den sittende regjering gjort et godt stykke arbeid for å forebygge og, ikke minst, gi barn en mulighet til å si fra selv. Barnehusene, som justisministeren har gått i bresjen for, har vi noen av, men vi kan nok og burde nok få det flere steder. Jeg antar at det er på agendaen. Barnehuset er et sted hvor barn kan fortelle i trygghet og i kompetente omgivelser om de farlige og skumle tingene. Også Alarmtelefonen, som statsråden har varslet kommer i juni, er jeg veldig glad for kommer på plass. Barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, trenger å vite at de har et sted å henvende seg, et sted som er lett å huske nummeret til. Jeg er veldig glad for at det kommer på plass. Også veilederen som gir de voksenpersonene som omgås barn, råd om hva man skal se etter og lytte etter, er et av de viktige verktøyene når det gjelder å nå de utsatte barna.

På tross av alle de gode tingene som denne regjeringen har gjort – noen i salen er vel kanskje litt forbauset over at dette kommer fra meg, men æres den som æres bør – ser vi og hører vi likevel om overgrep. Det er dessverre ikke alltid like lett å vite hva som foregår bak lukkede dører i hjemmet. Derfor er det viktig å fortelle alle barn at det å snakke med voksenpersoner er viktig, enten det nå er offeret eller venner som vet noe om det farlige.

Men når barn blir utsatt for seksuelle overgrep i institusjoner, på skolen eller i barnehagen, reagerer jeg med vantro – og sikkert mange med meg. Det skulle ikke være mulig å utsette barn for seksuelle overgrep mens de er i en eller annen form for forvaring. Dette er en problemstilling som jeg synes vi må fokusere mer på og jobbe med. Det ser ut som om det er et problem at eldre ungdommer i f.eks. barnevernsinstitusjoner forgriper seg på dem som er yngre. At dette nok dreier seg mest om å ha makt over og skremme de yngre til lojalitet, er så sin sak, men derfor er det desto mer tvingende nødvendig at de ansatte har oversikt over hva som egentlig foregår på institusjonen. Det bør nok foretas en kompetanseheving i det å «lese» både barn og institusjonsmiljø bedre enn det som gjøres i dag. Vi vet bl.a. at Stine Sofies Stiftelse tilbyr et undervisningsopplegg til både barn, unge og voksne som kommer opp i denne problemstillingen. Hadde man hatt den nødvendige kompetansen, hadde disse overgrepene kanskje vært unngått, eller i det minste vært avslørt på et langt tidligere tidspunkt.

Til slutt vil jeg gjerne fokusere på de barna vi hører minst om, nemlig de som forsvinner, enten de forsvinner fra asylmottak, eller det er skolepulter som står tomme. Hva vet vi om disse barna? Dessverre vet vi altfor lite, men det vi vet, er at det pågår en omfattende handel av barn i Europa. Hvorfor prioriteres ikke disse barna i Norge når de forsvinner? Hvorfor leter man ikke etter dem på en skikkelig måte? Barn som forsvinner fra skolene, slår man seg til ro med at de befinner seg i et eller annet opprinnelsesland? Barn som rømmer fra mottak, bryr man seg ikke om å lete etter dem? Vet vi om disse barna har vært utsatt for trafficking og solgt videre som sexslaver?

I tillegg til det gode arbeidet som Regjeringen faktisk har gjort på dette feltet, vil jeg oppfordre den til å prioritere alle barn som ikke har noen voksne å gå til, de som bare blir borte, for de trenger vår hjelp aller mest.

Trine Skei Grande (V) [13:29:39]: Jeg vil også benytte anledninga til å takke interpellanten for å løfte et viktig tema, som vi også har diskutert flere ganger tidligere. Sjøl om mange partier glimrer med sitt fravær i dag, tror jeg det er et allment, bredt politisk engasjement for å få gjort noe på dette området. Det tror jeg alle partiene på.

Det har vært mange gode innlegg her i dag, så det er bare noen få ting jeg har lyst til å trekke fram. Det ene er at vi ikke må lage systemer som pulveriserer ansvaret, og som forutsetter at alle skal kunne alt, alltid. Når det gjelder det å lære seg å se signaler, er det et felt som vi egentlig ikke kan så mye om, vi kan ikke si at signaler er noe eksakt. Det er ikke en eksakt kunnskap som man kan spre til de store massene som jobber med barn. Derfor er det viktig at de som jobber med barn, har noen å henvende seg til som har stor fagkompetanse.

Altså: Når en lærer er usikker, når en førskolelærer er usikker, når en helsesøster er usikker, skal man ha de aller beste å henvende seg til. Vi kan ikke forvente at alle lærere skal kunne oppfatte alle signaler, alltid. Men vi skal kunne forvente at alle lærere vet hvor de skal henvende seg når de er usikre, eller hvis et barn kommer til dem.

Jeg tror det er viktig at vi ikke pulveriserer alt ansvaret til at alle førskolelærere, alle lærere og alle som jobber med barn til enhver tid, skal vite om alle signalene. Det har de sakene vi har hatt oppe, lært oss. Det Bjugn-saken har lært oss, og det andre saker har lært oss, er at vitenskapen ikke er så eksakt.

Jeg har sjøl besøkt den faggruppa på Ullevål universitetssykehus som jobber med akkurat dette. De jobber med avhør av barn og med undersøkelser av barn med tanke på seksuelle overgrep. Det er en veldig god faggruppe, som egentlig er ganske liten i forhold til det store omlandet den skal representere. Det er viktig å samle ekspertisen på ett sted og la ekspertisen være ekspertise, og la alle andre voksne rundt barn få lov til å være vanlige voksne som vet hvor de skal henvende seg hvis det er noe som er uklart, hvis det er noe de lurer på, eller hvis de får signaler om at noe er galt. Jeg tror det er viktig å ha den åpenheten også i systemene.

Så har jeg tro på at man ikke bare skal satse på de nye, moderne tingene, men at man også skal satse på de gode, gammeldagse tingene. Jeg har stor tro på at en god helsesøstertjeneste på skolene er med på å demme opp for mye av det trykket som ellers kommer på mange lærere. Helsesøsteren kan ha kunnskaper som er helt annerledes, og hun kan ha en inngang i forhold til eleven som er helt annerledes. Jeg tror det er viktig å satse på slike basic ting.

Jeg tror det er viktig å satse på åpenhet i samfunnet. Jeg har en stor bekymring i forhold til dette. Det er et uttrykk som heter at rikfolks pelsverk skjuler all synd, mens fattigfolks filler viser alt. Jeg tror nok at det er lettere å bli fanget opp hvis man opplever overgrep, og man tilhører de laveste sosiale sjiktene, og at det skjules lettere i de øverste sosiale sjiktene. Kanskje er det lettere å være overgriper der, for det synes ikke så lett der som det ofte gjør i de lavere sosiale sjiktene. Jeg tror at vi fort kan oppleve uklarheter her, for det er lettere å usynliggjøre overgrep når man har muligheten til å glatte det over med god velferd. Det syns jeg er et varsko for barnevernet vårt generelt.

Jeg tror det er et stort, bredt politisk engasjement for å få gjort noe med dette, men vi må passe på at vi satser på å få mer og mer kunnskap om det og mer og mer åpenhet knyttet til det. Vi må sørge for at de beste fagfolkene jobber med dette, og at alle voksne vet hvor fagfolkene er, men at vi får muligheten til å være vanlige voksne – vanlige nabokjerringer, vanlige førskolelærere – som vet hvor vi skal henvende oss den dagen man begynner å lure litt.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [13:34:33]: Interpellanten tar opp et svært viktig tema som favner om mange departementer. I justiskomiteen har vi jobbet aktivt med denne tematikken i hele denne stortingsperioden. Jeg har lyst til å belyse noe av det vi har gjort på dette området.

I 2007 vedtok vi den såkalte «grooming»-bestemmelsen, som gjør det straffbart av en voksen å ta kontakt med barn på Internett med den hensikt å oppnå seksuell kontakt. Vi har lagd en Rød knapp på Internett, som er det samme som en politistasjon på nett, hvor de unge kan melde fra til politiet når de opplever uønsket kontakt på nettet med en som utgir seg for å være en jevnaldrende, men som viser seg å være en voksen.

I Soria Moria-erklæringen la vi opp til at vi skulle lage et barnehus etter modell fra Island. Flere som har hatt ordet, har vært inne på det. Vårt rettsvesen er ikke bygd opp for at små barn skal komme til avhør og være i rettsbygningene våre. De er lite egnet for denne typen saker. Så i Barnehuset har vi lagt opp til at barna skal få møte profesjonelle fagfolk som skal veilede foreldre og pårørende som har mistanke om seksuelle overgrep. Barnet skal slippe å gå fra barnevernet til sykehuset, til politiet og videre til domstolen for dommeravhør. I Barnehuset har vi samlet alt – legeundersøkelse, samtale med psykolog og politi og dommeravhørene.

Opposisjonen er opptatt av at Regjeringen begår løftebrudd. Ja, det har vi gjort! Vi sa at vi skulle prøve å få et barnehus, men vi har fått fem, nemlig i Bergen, Hamar, Kristiansand, Tromsø og Trondheim, og neste år kommer det også et i Oslo. Barnehus blir da landsdekkende.

Regjeringen har også lagt fram handlingsplanen «Vendepunkt» om vold i nære relasjoner, hvor det er 50 tiltak, og mange retter seg mot barn og unge. Som interpellanten nevnte, er det fem departementer som samarbeider. Dette er krevende arbeid. Flere departementer må jobbe sammen for at vi skal få et bra arbeid om dette. Det med å lage en dreiebok, slik at de som holder på med lærerutdanningen, de som jobber i barnehager, skal vite hvem de skal henvende seg til, er noe av det som er tatt opp i «Vendepunkt».

Vi har lagt opp til at også barn som har vært vitne til vold, skal få voldsoffererstatning. Vi har også økt muligheten for å få bistandsadvokat i saker som dreier seg om seksuelle overgrep. Politiet har en viktig rolle i disse sakene. Fra 2008 skal alle politidistrikt ha en familievoldskoordinator. Det skal være en full stilling. Det er fordi, noe interpellanten var inne på i stad, vi skal få en ensartet praksis i disse sakene. Vi skal få en kompetanseheving, og det skal bli en ensartet praksis. Det at landets 27 politidistrikter har en familievoldskoordinator, vil gjøre at de kan jobbe bedre og med en ensartet praksis. Det at vi etablerer politiråd, det at vi har SLT-koordinatorer, er også virkemidler som er med på å forebygge overgrep mot barn og unge. Det er svært viktig at det jobbes tverretatlig – mellom barnevern, skole, helsesøster, barnehage og politi. Også det arbeidet som Alternativ til Vold gjør, er viktig, for mange barn som utsettes for vold og overgrep, fortsetter i samme spiral. Så det å få et alternativ til vold og jobbe med den problematikken er viktig.

Straffenivået for forbrytelser som vold i nære relasjoner og overgrep mot barn blir betydelig skjerpet. Det er klart etter at justiskomiteen i forrige uke avsluttet sin behandling av Regjeringens forslag til ny straffelov. Det innebærer bl.a. at seksuelle overgrep mot barn under 14 år gir en minstestraff på tre år. Strafferammen for mishandling i nære relasjoner øker fra tre til seks år og for grov mishandling fra seks til 15 år. Men jeg vil understreke at selv om det er viktig at vi på disse områdene får et sterkere rettsvern for de sårbare gruppene, er mange av dem jeg har snakket med som har vært utsatt for overgrep, ikke nødvendigvis så opptatt av straffens lengde, men av det å bli trodd og det at man blir hørt med hensyn til det man har opplevd.

Det med seksualitet og det at barn skal klare å sette grenser for sin egen seksualitet, er tabubelagt. Debatten i dag er et viktig steg på veien – at vi voksne snakker om det og fokuserer på det, og at det skal være mulig for barn å ta kontakt med voksne og snakke om problemene sine. Aksjonen til Redd Barna, «Vennligst forstyrr!», er jo veldig treffende i så måte. Det skal være lov å bry seg, og opplysningsplikten skal være noe man bruker når man jobber med barn.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:39:46]: Eg vil takke alle som har delteke i interpellasjonen. Det er flott at mange har eit engasjement for dette.

Det som eg trur det er viktig å gripe fatt i vidare, er problemstillinga som også andre har nemnt her, nemleg teieplikta. Det er fleire fagpersonar som opplever teieplikta, slik ho er i dag, som eit dilemma. Ho gjer at dei føler seg forhindra frå å hjelpe barn og få informasjon fordi teieplikta mellom helsesyster, lærar, barnehagar osv. er for streng. Det trur eg det er veldig viktig å ta med seg.

Det å få fleire tilsette i barnevernet er nok også veldig viktig, for det er klart at kapasiteten veldig mange stader er sprengd, og det er viktig å følgje godt nok opp. Mange av oss har møtt ein del barn som har vore under barnevernet, og som i rein fortviling seier at barnevernet er bra, men at dei skulle ha fått hjelp tidlegare, og at dei skulle ha blitt følgde opp tidlegare. Ei som var her på Stortinget, sa at ho var så lei av at barnevernet lét seg manipulere av mora. Då ho var 15 år, nekta ho å bu i lag med mora lenger og ville flytte. Det er så viktig at vi lyttar til barna og gir dei som jobbar i barnevernet, nok kompetanse og fagleg påfyll, og ser til at det er nok tilsette som kan jobbe med dette.

Karin Woldseth var inne på akkurat det punktet som eg heldt på å notere meg – det med undervisningsmateriell i skulen. Stine Sofies Stiftelse har i samarbeid med Lions – trur eg det var – utarbeidd eit undervisningsopplegg som skal hjelpe og lære barn til å setje grenser. Det undervisningsmateriellet er prøvt ut i enkelte skular i nokre kommunar, har blitt evaluert og fått veldig positive tilbakemeldingar. Eg oppfordrar statsråden til å ta opp med kunnskapsministeren at det finst undervisningsmateriell som verkeleg kan fange opp og hjelpe barn til å setje grenser, som har fått ei god evaluering, og som ein eigentleg så raskt som mogleg burde sørgje for å få landsdekkjande.

Det med helsesyster, som mange har vore inne på, er mitt siste poeng. Det er mange barn som seier at dei kunne ønskje at helsesyster hadde betre tid til å snakke. Ein har helsesystrer på helsestasjonane som skal fange opp foreldra og utfordringane deira, men barn har også behov for å snakke med nokon, kanskje andre enn læraren, om dei utfordringane og dei problema dei opplever. Mange opplever helsesyster som ein trygg instans, men dei kunne gjerne ønskje at ho hadde meir tid. Så det at helsesystrene får meir tid, både på barne- og ungdomsskulen og på vidaregåande skule, er viktig. Ressursane deira og betydinga av dei er veldig viktig, også i arbeidet med å kjempe mot seksuelt misbruk av barn.

Eg trur det er mange faktorar vi kan jobbe med i fellesskap, og eg håpar at alle vil halde lyset på det høgt heva, så vi får gjort mest mogleg.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:43:02]: Jeg vil takke for en god debatt med mange viktige innspill.

Vi skal ikke la barn og unge alene være ansvarlige for å melde fra om overgrep, men som flere har vært inne på: Det hjelper å få mer kunnskap om det. Noen av de barna jeg har snakket med, har sagt: Jeg trodde jo ikke det var feil, jeg skjønte ikke det. De skjønte det kanskje ikke før de så et tv-program eller hørte om andre som hadde vært utsatt for det samme.

Jeg har derfor i samarbeid med kunnskapsministeren satt i gang et arbeid for å få bedre opplæring i skolen om hvordan man kan melde fra om vold og overgrep og også om omsorgssvikt. Det er mange barn som ikke vet hvor de skal søke hjelp, og noen av disse barna har lært hjemme at det blir virkelig ille hvis man tar kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har også utfordret mange av de gruppene av unge jenter som jeg har møtt i Støttesenter mot Incest. En del av dem har erfaringer med å ha vært utsatt for overgrep fra andre barn, fra andre ungdommer. Jeg spurte dem: Hva skulle til for at du hadde fortalt hemmeligheten tidligere? Deres arbeid vil være viktig når vi skal etablere bedre opplegg i skolen for hvordan man i større grad kan melde fra om overgrep.

Jeg tror helsesøstre er viktig, men jeg tror også hjelpetjenester som miljøterapeuter og barnevernspedagoger inn i skolen kan avhjelpe mye av det presset som lærerne i dagens skole føler. Mange lærere sier at de må være sosiallærere, at de ikke får lært bort noe. Vel, da bør vi ansette folk i skolen som har annen kompetanse, og som kan hjelpe barna.

Karin Woldseth var inne på dette med forsvinninger fra asylmottak. Da vi fikk en rapport som viste at dette foregikk i et langt større omfang enn det vi tidligere var klar over, tok politiet straks tak i det, og det enkelte mottak tok i større grad tak i det. Da fikk vi en systematisering av arbeidet, for at den typen saker skulle det meldes fra om. Det er klart at det var helt uakseptabelt at barn forsvant uten at noen ting skjedde.

Så er dette med taushetsplikten et viktig element. Noen steder sier man at dette ikke er noe problem, dette får vi til, og noen ganger har vi sett at når kommuner har fått assistanse, har de klart å håndtere taushetsplikten på en hensiktsmessig måte. Men jeg ser også mange henvendelser som går på at taushetsplikten er et hinder for samarbeid. Nettopp derfor har vi satt ned et offentlig utvalg som skal gå gjennom taushetsplikten med henblikk på å styrke samordning av ulike hjelpetjenester for barn og unge.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 2 over.