Presidenten: Etter ønske frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Første talar er Dagrun Eriksen, ordførar for saka.

Dagrun Eriksen (KrF) (fra salen): President, det mangler en statsråd.

Presidenten: Ja, presidenten har oppdaga at her manglar det ein statsråd. Då må vi kanskje vente litt.

Dagrun Eriksen (KrF) (fra salen): Han var sist observert på en pressekonferanse i komitébygget.

Etter nokre minutt, sa

Presidenten: No kjem utanriksministeren. Det er ikkje rett statsråd som er her, men då er vi klare til å starte.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:57:27] (ordfører for saken): Selv om det ikke er rett statsråd, har også han godt av å høre på det vi nå skal komme fram til i Stortinget.

Jeg har lyst til å takke forslagsstillerne som følger opp et tema som også komiteen tidligere har vist at det er stor vilje til å finne gode løsninger på. Så har jeg også lyst til å takke komiteen for at vi nå har klart å jobbe oss sammen og gjort et godt stykke arbeid. Gjennom behandlingen av dette gode forslaget samler nå komiteen seg om en god løsning – det er jeg veldig glad for. De som dette forslaget omhandler, vil få en bedre hverdag gjennom dette vedtaket.

Barns språk og kommunikasjonsbehov er forskjellig. Det innebærer at opplæringstilbudet må tilpasses den enkeltes behov. Målet må være at alle barn sikres like muligheter til opplæring, uavhengig av eventuell funksjonshemning.

Det er slik at barn som har hørselsnedsettelse eller er døve, har rett til å få opplæring i og på tegnspråk dersom de har tegnspråk som førstespråk og en sakkyndig vurdering som begrunner dette. Men dessverre er det slik at barn som derimot har behov for alternativ og/eller supplerende kommunikasjon, ASK, ikke har tilsvarende rettigheter i lovverket. Denne gruppen omfatter både dem som er født med behov for ASK, og dem som rammes av sykdom eller ulykker senere i livet – og som gjør at de må lære seg denne kommunikasjonsformen.

Det er viktig å understreke at for dem som har behov for tegnspråk, og for dem som har behov for ASK, handler dette om en grunnleggende kommunikasjon for å kunne kommunisere med andre. Derfor er det viktig at vi gjennom lovverkets bestemmelser gir mulighet til den opplæringen som vedkommende har behov for.

Jeg er derfor glad for at en samlet komité fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere endring i opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon av disse, sikres likeverdige rettigheter i lovverket.»

Komiteen viser også til at det er et stort behov for at grunnleggende kunnskap om ASK blir en del av pedagogiske, spesialpedagogiske og helsefaglige utdanninger. Det finnes allerede miljøer i Norge som har gode kunnskaper om ASK, og komiteen ser det som naturlig at ett eller flere kompetansesentre vurderes etablert, med utgangspunkt i allerede eksisterende miljø. Derfor er komiteen blitt enig om følgende forslag til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen å gjennomgå Statsped-systemet med sikte på å styrke og videreutvikle kompetansen om alternativ og/eller supplerende kommunikasjon (ASK), samt å vurdere å opprette ett eller flere nasjonale kompetansesentre for ASK.»

Det er innholdet i saken.

Jeg tror at for dem som blir berørt av dette – enten det er barna, foreldrene til barna eller de voksne selv – er dette et forsøk fra Stortingets side på å se den utfordrende situasjonen og den kampen som de står i for å få hjelp til den grunnleggende kommunikasjonen. Hvis vi kan klare å gi bedre rettigheter for dette, vil det hjelpe dem som jobber i helsevesenet til å kunne kommunisere med dem de skal kommunisere med – men ikke minst vil det gi disse barna en helt ny mulighet til å få hjelp til å få en grunnleggende kommunikasjonsform.

Nok en gang vil jeg takke komiteen for å ha vært konstruktiv. Jeg vil takke regjeringspartiene for at de har kommet en i møte, og jeg vil takke forslagsstillerne, som har fulgt opp dette temaet.

Presidenten: Då vil presidenten ønskje statsråden velkomen – lite grann seint.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:01:58]: Det er enighet i komiteen i denne saken, men jeg har behov for å si noen ord for å understreke viktigheten – også for Arbeiderpartiet – av at det blir en god løsning for de barna og de voksne som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon. Vi har via arbeidet med flere saker i komiteen blitt gjort oppmerksom på de vanskene barn med ulike funksjonshemninger møter i sin hverdag med hensyn til språk og kommunikasjon. Det gjelder dem vi snakker om i dag, og det gjelder døve barn som har fått operert inn et cochleaimplantat. Når det gjelder de siste, er det arbeid i gang for å gjøre lovverket klarere. Nå er det alternativ og supplerende kommunikasjon det gjelder.

Begge disse sakene viser hvor vanskelig det er om et lovverk eller en forskrift ikke omtaler en problemstilling spesifikt. Det gir rom for skjønn og tolkninger som ikke bestandig gir svar på utfordringene. Derfor er det viktig at vi nå får en gjennomgang av lovverket, slik at det blir klarere også når det gjelder alternativ og supplerende kommunikasjon.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor viktig det er å kunne kommunisere med omgivelsene – ikke minst med sine nærmeste i hverdagen. Det er også en forutsetning for å kunne lære på skolen og for å kunne leve et godt liv. Derfor er jeg opptatt av at lovverket skal være så klart og tydelig at barn og foreldre slipper å kjempe seg til nødvendig opplæring og oppfølging i hverdagen. Det må være en selvfølge. Når det ikke er en selvfølge, skyldes det sannsynligvis ikke bare et uklart lovverk, men også mangel på kompetanse i de ulike kommunene. Det er derfor viktig at vi får bygd opp miljøer med spisskompetanse på alternativ og/eller supplerende kommunikasjon som kan veilede fagpersoner i kommunene, noe saksordføreren var inne på. Et slikt miljø må også være en naturlig del av habiliteringstjenesten som finnes i spesialisthelsetjenesten og rehabiliteringstjenesten i kommunene. Det har i den sammenheng overrasket meg at språk og kommunikasjon ikke bestandig er en naturlig del av habiliteringen av barn som er født med en funksjonshemning, men at det er mer tilfeldig om det er det.

Jeg har tillit til at det parallelt med lovarbeidet blir etablert kompetansemiljøer som er sektorovergripende, slik at kunnskap om alternativ og supplerende kommunikasjon blir et tema både for pedagogisk personale og for dem som arbeider i helsevesenet. Det vil nok lette tilværelsen for dem som er avhengig av nettopp alternativ og supplerende kommunikasjon for å få sitt liv til å fungere på en god måte.

Til slutt vil jeg gi honnør til forslagsstillerne, som enda en gang har brakt temaet inn i komiteen – og takk til saksordføreren for jobben hun har gjort. Det føles godt å enes i en sak som er viktig for så mange mennesker og deres liv.

Anders Anundsen (FrP) [12:05:16]: Det skjer så sjelden at jeg har lyst til å si det veldig høyt og tydelig denne gang: Jeg er enig i alt foregående taler sa.

Det vi egentlig snakker om her, er alternativ og supplerende kommunikasjon. Det er veldig mange som ikke vet hva det er, men det gir altså mange barn muligheter til å kommunisere på et helt grunnleggende plan. Disse barna har ikke hatt sikre rettigheter i norsk skole. Komiteen har jobbet med dette over lang tid, og saksordføreren har i denne omgang gjort en god jobb ved å sørge for at det er en enstemmig komité som på en bedre måte skal sikre disse barnas rettigheter.

Jeg har egentlig lyst til å sende en hilsen til Aftenposten, for det faller seg slik at Aftenposten driver og teller opp hvor mange forslag Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for siste år. Fremskrittspartiet fremmet altså – sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – et tilsvarende forslag i forbindelse med behandlingen av språkmeldingen. Det ble ikke vedtatt. At det blir vedtatt i dag, gleder oss veldig. Aftenposten kan sette én strek i margen: Fremskrittspartiets – og Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres – forslag blir i dag vedtatt av et enstemmig storting, selv om det var Høyre som, prisverdig nok, denne gangen tok problemstillingen opp til behandling i komiteen og i Stortinget.

Det viktigste er selvfølgelig at de barna det gjelder, kan heise flagget. De har gjennom sine foresatte og sine organisasjoner kjempet en hard kamp for at vi på Stortinget skal fatte det vedtaket vi fatter i dag. Slik sett er en form for maigratulasjon til oss alle på sin plass. Innstillingen er enstemmig, så jeg sier ikke mer.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:07:18] (komiteens leder): Det er veldig hyggelig å kunne stå her i dag og diskutere et forslag som har fått tilslutning fra hele Stortinget. Det er et veldig viktig forslag, som de foregående talerne har vært inne på. Når det er en flertallsregjering, og partier som ikke tilhører Regjeringen, fremmer forslag, er det ikke ofte forslagene går igjennom. Jeg vil derfor gi ros til regjeringspartiene og til saksordføreren for at vi får et vedtak her i dag som alle parter er godt fornøyd med.

For et par år siden fikk jeg besøk på mitt kontor av Hanne. Hanne er ikke her i dag, men Hannes mamma er her i dag – hun sitter på galleriet. Hanne tok altså med seg sin mamma. De kom inn på kontoret mitt og hadde lyst til å fortelle meg litt om Hannes måte å kommunisere på. Det var imponerende saker! Det hadde selvfølgelig aldri blitt slik hadde det ikke vært for at Hannas mamma også var veldig engasjert og bidro til at Hanne hadde et språk å kommunisere med. For det er det dette handler om. Det handler om språk.

Det er veldig mange som tror at alternativ og supplerende kommunikasjon først og fremst handler om spesialundervisning. Men det er ikke det det er snakk om, det er snakk om språk. Og alle vi som snakker – og snakker mye, vil mange hevde – er klar over hvor viktig språket vårt er for vår evne til å kommunisere, for vår evne til å være sosiale og delta i samfunnet og for å skape identitet. Da er det bare rett og rimelig at alle skal ha den samme muligheten til å kommunisere, til å ha et språk, til å kunne delta i samfunnet og skape en identitet.

Vi tenker at det er en selvfølge at alle har de samme rettighetene. Men det er beregnet i studier at 6 500 barn og unge mellom 1 år og 18 år i dag har behov for ulike kommunikasjonsformer som skiller seg fra talespråk, som også skiller seg fra f.eks. tegnspråk. Dette er en veldig sammensatt gruppe. Veldig mange har gode fysiske og ikke minst psykiske evner, mens andre bare kan kommunisere med øynene. Det er den eneste kroppsdelen de har mulighet til å kommunisere med omverdenen med. Det er mangel på undervisningsmateriell. Det er lite koordinert og kvalitetssikret tilbud, og ofte er det basert på tilfeldigheter hva slags tilbud disse barna får.

Høyres stortingsgruppe arrangerte et seminar i begynnelsen av januar, og vi inviterte fagpersoner, foreldre og andre med interesse for problemstillingen. Det ble et veldig godt seminar. Noe av det vi trakk ut av det seminaret, og som var bakgrunnen for at vi valgte å fremme dette forslaget, var at nesten samtlige som var der, kunne fortelle at de hver eneste gang de møtte nye mennesker i hjelpeapparatet, i helsevesenet og i skolen, måtte begynne på nytt. Hver eneste gang måtte de fortelle historien en gang til, de måtte forklare en gang til. De brukte enormt med ressurser på å få det som burde være en selvfølge for deres barn, nemlig muligheten til å kommunisere, muligheten til å utvikle et språk.

Vi utarbeidet derfor et representantforslag i nært samarbeid med de fagpersonene, de engasjerte foreldrene, de interesserte som var på seminaret. Ut fra den kommunikasjonen vi har hatt i ettertid, tyder det på at de også er godt fornøyd med at Stortinget nå fatter dette vedtaket. De føler at det betyr at rettighetene ivaretas på en helt annen måte enn tidligere.

Så er det én viktig ting som jeg vil nevne helt til slutt. Når vi snakker om muligheten til å kommunisere, muligheten til å utvikle et språk for barn som av ulike årsaker har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, må vi også huske på nærstående, nærpersoner – foreldrene og de rundt. De må også lære språket. De må også lære å kommunisere på en annen måte. I dag er det slik at de aller fleste foreldre gjør det, fordi det er de sjøl som står for språkopplæringa og kommunikasjonen med sine barn. Men det skulle bare mangle at ikke foreldrene også fikk tilbud om alternativ og supplerende kommunikasjon og opplæring i det.

Som både saksordføreren og Gerd Janne Kristoffersen var inne på i tilknytning til hjelpeapparatet, skolen, de som skal lære opp lærerne, og de som skal møte barna i skolehverdagen, er det viktig at alle har kompetanse på dette feltet, slik at alle barn og unge i Norge får den samme rettigheten og den samme muligheten til å utvikle et språk, til å kommunisere, til å utvikle identitet og til å delta i samfunnslivet.

Lena Jensen (SV) [12:12:14]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for et grundig og godt arbeid, som har ført til at komiteen står samlet om to forslag som kommer til å være veldig viktige for de barna og de voksne som trenger alternativ og/eller supplerende kommunikasjon.

Det å uttrykke sine følelser, det å kommunisere sine behov, det å få sagt og vist sine meninger, og det å samhandle med andre er grunnleggende viktig både for å skape identitet, for å utvikle seg og for å trå mot neste mål. Det å kommunisere er et grunnleggende og viktig behov for absolutt alle mennesker.

Jeg er veldig glad for at vi i dag fremmer to forslag som blir enstemmig vedtatt av Stortinget. Forslagene kommer til å bli viktige for mange foreldre som gjennom tidene og hver dag har slåss for at deres barn skal få oppfylt de rettighetene som de faktisk har i lovverket i dag. For mange foreldre har dette kostet mye. Jeg er veldig glad for at vi nå enstemmig fra Stortingets side sier at departementet skal komme tilbake med et lovendringsforslag, slik at de som trenger alternativ og/eller supplerende kommunikasjon, får likeverdige rettigheter innenfor lovverket, på lik linje med dem som er døve eller tunghørte.

Foreldre, pårørende og fagpersoner rundt personer som trenger ASK, får rett til opplæring gjennom dette vedtaket, på samme måte som foreldre og pårørende til døve og hørselshemmede. ASK er et forholdsvis nytt begrep i Norge. Vi har ikke hatt tilstrekkelig og god nok fagkompetanse alle steder i landet. Alle har heller ikke fått den samme typen opplæring og hjelp. Det har vært veldig tilfeldig, ut fra hvilken kommune man har bodd i. Det forslaget som Stortinget kommer til å vedta i dag, fører til at dette blir mye bedre.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Hannes mor og alle de andre foreldrene som har stått på og vist oss hvor viktig det er at vi får forankret et lovforslag som gjør at man i framtiden ikke trenger å bruke mye tid, mye energi og mange ressurser for at barna skal få de rettighetene som de har krav på. Ifølge lovverket i dag har ethvert barn rett til å få den opplæringen det trenger, men å forsterke lovverket er ekstremt viktig.

Høgskolen i Vestfold er den eneste høyere utdanningsinstitusjonen som tilbyr opplæring i ASK. Jeg vil berømme dem for den kunnskapen de har gitt oss, og det engasjementet som elevene og de ansatte der har vist i forhold til å satse på å styrke kompetansen innen ASK.

Jeg håper at Regjeringen vil jobbe fort for å få den lovendringen som vi trenger, på plass, slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ og supplerende kommunikasjon eller en kombinasjon av disse, sikres likeverdige rettigheter i lovverket.

Det å styrke kompetansen, som jeg tidligere var inne på, er utrolig viktig. Det at Stortinget i dag vedtar at man ber Regjeringen vurdere å opprette ett eller flere kompetansesentre for ASK, er også utrolig viktig.

Jeg er veldig glad for at Stortinget i dag er samlet om de vedtakene vi gjør. Jeg vil også benytte anledningen til å takke forslagsstillerne for det forslaget de har fremmet.

Inger S. Enger (Sp) [12:17:12]: Noen ganger føler en at det blir gjort ekstra viktige vedtak på Stortinget. Denne saken – om ASK – er et godt eksempel på det. Det er bra at forslaget ble stilt, og det er veldig bra at det blir enstemmig vedtatt.

Det burde naturligvis være slik at alle får nødvendig hjelp for å kunne uttrykke seg. Men opplæringsloven er ikke tydelig nok når det gjelder rettigheter for personer som har behov for alternativ og/eller supplerende kommunikasjon. Mange foreldre og barn får ikke den hjelp de trenger, og variasjonene er store fra kommune til kommune. Personer som benytter ASK, er heller ingen homogen gruppe. Vi finner f.eks. Jonas, 30 år, høgt utdannet, med stormende karriere, som fikk livet endevendt i en dramatisk bilulykke. Og vi finner Per, 9 år, psykisk utviklingshemmet, tidligere utagerende fordi han ikke hadde mulighet til å kommunisere.

Men egentlig skal jeg fortelle historien om Hanne som en illustrasjon på situasjonen for denne gruppen. Hanne er tidligere nevnt i dag, og jeg har fått lov til å fortelle denne historien av mora hennes. Vi er for så vidt en del av den alle sammen.

Hanne fikk en alvorlig fødselsskade. Den gav henne diagnosen en type CP. Hun fikk diagnosen da hun var åtte måneder gammel. Hun gråt nesten hele døgnet det første leveåret. Det var nok fordi hun ikke mestra sin egen kropp. Likevel så familien at hun fulgte med fra tidlig alder. Hun babla, som andre barn gjør, venta på tur og gav familien smil og latter på de rette stedene. Men orda kom aldri. At Hanne hører og ser godt, visste familien, men kroppen hennes får ikke til å gjøre det hun vil. Hanne kan ikke holde i en blyant. Hun kan ikke sitte, hun kan ikke stå og hun kan ikke gå. Munnen er flott å smile med, men hun er ikke i stand til å forme de orda hun ønsker å uttrykke.

For barn som Hanne er det en jungel av ting som skal skje rundt dem. Det er oppfølging med fysioterapeut, lege, hjelpemidler osv. Men fokuset, som det tidligere er blitt nevnt her i dag, var aldri på kommunikasjon. Barnehabiliteringen på sjukehuset nevnte aldri det som et eget tema. De var i hovedsak opptatt av mål og vekt og alle de fysiske utfordringene som følger med skaden hennes. Men hodet til Hanne, hennes intellekt og psyke var ikke tema, ei heller ikke hennes manglende språkutvikling. Og åra gikk.

Mor begynte å bli utålmodig og greide å mase seg til en henvisning på Rikshospitalet da Hanne var tre og et halvt år. Etter noe tid ble hun henvist til kommunikasjonsteamet på Rikshospitalet. Der ble Hanne testa da hun var vel fire år gammel. Men ikke engang der hadde de relevant kompetanse på området ettersom de ikke hadde kunnskap om tekniske hjelpemidler som familien ville trenge videre. Men de kognitive testene viste at Hanne scoret aldersadekvat eller over det. Det er sterkt, tatt i betraktning at hun hadde gått glipp av så mye tidligere i livet sitt.

Etter dette kunne ikke barnehabiliteringen se bort fra det familien hele tida hadde prøvd å vise, at Hanne forstår alt som sies, men at hun ikke får uttrykt noe sjøl. Etter hvert fikk familien kontakt med NAV SIKTE. Det ble det store gjennombruddet – etter mange telefoner til Universitetet i Trondheim for å sjekke om det fantes datamaskiner som kan styres med øynene osv. NAV SIKTE kom til Hannes barnehage da hun var litt over fem år. Dette var seriøs og reell kompetanse på høyt nivå, og endelig var det noen som tok Hanne og hennes problemer på alvor.

Hanne begynte på skolen da hun var seks år. Den sommeren fikk familien masse utstyr hjem, men tid til opplæring var det minimalt med. Hjelp til å lage det som skulle inn i datamaskinen, fantes ikke. Men rett før jul i første klasse fikk Hanne sin egen stemme. Da kunne hun sjøl sitte foran datamaskinen og velge symboler og sette lyd til. Det var selvfølgelig en helt fantastisk situasjon for alle. Hun fikk datamaskin hjemme på kjøkkenbordet. Allerede første dagen sa mamma at hun sa: Kom hit mamma – glad i deg. Dette var naturligvis en revolusjon. Hun er kreativ og klok, men Hanne måtte altså fylle seks år før hun fikk en egen stemme.

Denne historien illustrerer hvor tilfeldig det er at noen får hjelpemidler, og hvor ressurskrevende det er for familien å finne fram i en uoversiktlig jungel. Det er derfor svært viktig at vi i dag får dette vedtaket som gjør at alle, uansett om de trenger alternativ og/eller supplerende kommunikasjon, får likeverdige rettigheter i lovverket.

Odd Einar Dørum (V) [12:22:35]: På slutten av min fjerde og siste stortingsperiode må jeg si at det er noen små gylne øyeblikk i det parlamentariske liv, hvor tyngden i menneskelivet der ute slår inn så sterkt at alle blir enige. Det har forutgående talere her beskrevet på en alldeles utmerket måte. Både siste taler og alle de andre, bl.a. representanten Ine Marie Eriksen Søreide, har beskrevet hva alternativ og supplerende kommunikasjon handler om.

Jeg tar bare ordet for å si at det er fint å være i et slikt gyllent øyeblikk, det inntreffer ikke alltid. Når det inntreffer, skal man ta gleden ved det inn over seg. Gleden ved det er for det første alt det som er sagt her om at noen barn der ute, forhåpentligvis, når dette blir gjennomført, får en bedre verden, en bedre hverdag, og at de blir sett og hørt av oss som skal lage lovene. Stridigheter og uenigheter mellom opposisjon og posisjon blir lagt til side – det er nesten som å være i en bibelsk situasjon, hvor løven og lammet gresser ved siden av hverandre. Jeg blir litt inspirert av slike stunder av og til. Men la oss si det på denne måten: Vi er faktisk i et slikt gyllent øyeblikk.

Det er svært hyggelig å gi ros til absolutt alle: til en statsråd som strekker seg, til regjeringspartier som også gjør det, til en saksordfører som gjør jobben, og til alle andre som har vært med på løpet underveis. Det er av og til en liten jubeldag på Stortingets talerstol.

Presidenten: Ja, det er ikkje å forakte.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:24:21]: Ja, her er det berre å rose alle saman og seie at det er veldig gledeleg at det er brei einigheit om at barn, unge og vaksne som har behov for særskild opplæring for å utvikle språket sitt og kommunisere, skal ha rett til eit likeverdig opplæringstilbod. For å få til dette er det ein føresetnad at det pedagogiske støtteapparatet fungerer, og at kommunar og fylkeskommunar sikrar dei rettane som personar med særskilde språk- og kommunikasjonsbehov har.

I dag har barn under opplæringspliktig alder med særskilde behov for spesialpedagogisk assistanse etter § 5-7 i opplæringslova rett til slik hjelp. Elevar i grunnskule og vidaregåande skule som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har etter § 5-1 i opplæringslova rett til spesialundervisning. Vaksne som har særleg behov for opplæring for å kunne utvikle eller halde ved like grunnleggjande ferdigheiter, har etter § 4A-2 i lova rett til slik opplæring.

Det kan variere, det må tilpassast den einskilde kva for tilbod som skal verte gitt, og det vil vere store variasjonar i kva ein kan ha behov for når det gjeld innhaldet i den spesialpedagogiske hjelpa og spesialundervisninga. Personar som har behov for opplæring i grunnleggjande ferdigheiter på område som m.a. språk og kommunikasjon, skal etter reglane om spesialundervisning ha opplæring i å gjere seg forstått og forstå andre.

Representantane Eriksen Søreide, Høie, Gundersen, Sjøli, Thommessen og Dahl har fremma eit privat forslag om å foreslå endringar i opplæringslova. Komiteen har endra forslaget slik at Regjeringa no vert beden om å vurdere ei eventuell endring i opplæringslova.

Så vil eg vise til at Regjeringa har sett ned eit utval som skal vurdere om vi har eit system som sikrar tidleg hjelp til alle barn med særskilde behov, som sjølvsagt alle er merksame på. Utvalet skal vurdere tiltak som kan sikre tidleg innsats og eit likeverdig opplæringstilbod til barn. Det vert leia av Jorid Midtlyng, og dei skal levere innstillinga si innan 1. juli i år. Tilrådingane frå utvalet vil vere eit viktig utganspunkt for å sjå på om det er behov for endringar i opplæringslova. Oppfølginga av arbeidet til Midtlyng-utvalet vil starte opp straks etter at rapporten frå utvalet er levert. Vurderingar av endringar i opplæringslova vil vere ein viktig og sentral del av dette arbeidet, saman med det som no vert vedteke i Stortinget.

Representantane som har fremma forslaget, har òg foreslått å etablere eit nasjonalt kompetansesenter som skal utvikle, vidareutvikle og formidle kompetanse om alternativ og supplerande kommunikasjon. Òg på dette punktet er komiteen si innstilling endra, og vi vert bedne om å gjennomgå Statped-systemet med sikte på å styrkje kompetansen, og å vurdere å opprette nasjonale kompetansesenter for ASK.

Det er veldig viktig å ha god og oppdatert kompetanse om alternativ og supplerande kommunikasjon for dei som har store kommunikasjonsvanskar som ein konsekvens av heilt eller delvis manglande tale. Personar som treng alternativ og supplerande kommunikasjon, har ofte samansette behov som følgje av vanskar på fleire område.

Det statlege spesialpedagogiske støttesystemet, Statped, skal ha kompetanse på fagområde som ein ikkje kan vente at den einskilde kommunen har. Det er derfor viktig at Statped kan yte tenester som kommunane spør etter, og som kommunane har behov for hjelp til å utvikle.

Eit sentralt tema i Midtlyng-utvalet er ein gjennomgang av oppgåvene og kompetansen til Statped. Det vil på det punktet verte følgt opp, sjølvsagt òg når det gjeld å vurdere ytterlegare behov.

Eg vil berre avslutte med å seie at eg òg er veldig glad for at ein har oppnådd einigheit om dette punktet. Eg trur det er eit punkt der vi er heilt nøydde til å gjere ein felles jobb. Eg vil prioritere at det som no vert vedteke i Stortinget saman med innstillinga frå Midtlyng-utvalet, vert følgt opp på ein seriøs og skikkeleg måte – at vi faktisk går inn i sakene og gjer det som er nødvendig, både på kompetansesida og lovsida, for å sikre rettar og kompetanse til alle på det området i framtida.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 3165)