Laila Dåvøy (KrF) [13:22:09]: Samtidig som flere tusen rusavhengige står i kø for å få behandling, må Frelsesarmeen legge ned institusjonen Håpets dør som følge av at Helse Sør-Øst ikke vil kjøpe tilstrekkelig med plasser. Etter dette har Frelsesarmeen ikke lenger noen avtaler med Helse Sør-Øst knyttet til behandling og rehabilitering av rusavhengige.

Kimerud Stiftelse har redusert antall plasser fra 21 til 6 det siste året som følge av at de ikke fikk avtale i fjor. Da leverte de tilbudet 39 minutter for sent. I 2009 leverte de innen fristen, men fikk ikke avtale med Helse SørØst. Snart er all kompetanse og erfaring som er bygd opp i disse institusjonene over mange tiår, gått tapt.

Dette er et paradoks når rundt 4 000 rusmiddelavhengige står i kø. Ventetiden er på 73 dager – en økning på tre dager fra året før. I Helse Sør-Øst har ventetiden økt enda mer, med ni dager. Rekordmange opplever fristbrudd – hele 23 pst. av dem som venter på behandling – dvs. at de ikke får behandling innen den tidsfristen som er satt opp.

La meg slå fast at Kristelig Folkeparti er opptatt av at behandlingstilbudene for rusmiddelavhengige skal være forsvarlige og ha god kvalitet. Verken i private eller offentlige behandlingstilbud kan kvaliteten tas for gitt. Den må måles og etterspørres. Like fullt er det avgjørende å legge til rette for et mangfoldig behandlingstilbud. Rusmiddelmisbrukere er forskjellige. Det er ikke mulig eller riktig å ensrette tilbudene.

Ideelle organisasjoner bidrar til mangfold. De har historisk sett vært sentrale i utviklingen av tjenestene til samfunnets mest utsatte. Kristelig Folkeparti mener det har en verdi å videreføre denne tradisjonen. Private ideelle institusjoner er viktige aktører i rusbehandlingstilbudet, og må og bør være det også i framtiden. Vi ser dem som et fullverdig korrektiv til offentlige tjenester.

For at private ideelle rusbehandlingstilbud skal spille en slik rolle, må det i bunnen ligge en politisk vilje til at disse skal bestå. Det har derfor vært et uheldig signal, mener jeg, når Regjeringen i så stor grad har bedt de regionale helseforetakene om først og fremst å bruke offentlige tilbud. Men de regionale helseforetakene har gått lenger enn det – og de har fått lov til å gå lenger enn det. De har bygd opp nye behandlingstilbud til erstatning for tilbud som private ideelle aktører samtidig driver. Jeg kan nevne LAR-behandling i Helse Vest, jeg kan nevne avrusing i Helse Sør-Øst, og jeg kan nevne flere institusjoner som kanskje bare har noen få plasser. De har god nok kvalitet. Like fullt må de avvikle, fordi det offentlige nå skal overta og bygge ut tilbudet. Det kan ikke være enkelt for private, ideelle institusjoner som driver rusbehandling, å oppleve at det opprettes offentlige tilbud som presser etablerte aktører ut – de som startet rusbehandling for de aller svakeste, og som også kan dokumentere og vise til gode resultater.

Så over til regelverket og den praksis som gjennomføres. De regionale helseforetakene har inngått avtaler med private ideelle institusjoner etter anbudsrunder til tross for at det innenfor regelverket er rom for å la dette være. Offentlige anskaffelser baserer seg på konkurranse, men konkurranse er ikke alltid et hensiktsmessig virkemiddel. Helse- og omsorgstjenester skiller seg fra andre tjenester, mener jeg, på grunn av hensynet til å gi gode og forutsigbare tilbud til sårbare grupper. EØS-avtalen omtaler helse- og omsorgstjenester som såkalte uprioriterte tjenester. Det innebærer at det offentlige ikke behøver å legge slike tjenester ut på anbud. Selv der EØS-avtalen kommer til anvendelse, står norske myndigheter relativt fritt etter EØS-retten til å velge medkontrahent, dvs. velge hvem kontrakten direkte skal inngås med.

Det forhold at man skal tildele kontrakt, må riktignok gjøres kjent på en slik måte at potensielle interessenter kan melde seg. Valget av medkontrahent må skje på grunnlag av offentliggjorte kriterier etter en prosedyre som sikrer likebehandling, og det må være mulig å få de beslutninger som fattes i prosessen, rettslig prøvd. Det er greit, men det er grunn til å tro at de norske reglene om offentlige anskaffelser begrenser myndighetenes handlefrihet mer enn det EØS-avtalen krever.

Det kan også være verdt å merke seg at Regjeringen ser at det er mulig å støtte noen organisasjoner som driver rusomsorg, f.eks. gjennom den bevilgningen de har gitt til Kirkens Bymisjon i Oslo. De skal motta 60 mill. kr over to år for å forbedre tilbudene i de mest utsatte områdene i Oslo i samarbeid med Helse Sør-Øst og Oslo kommune. Dette er positivt, men det viser også at Regjeringen kan støtte ideelle tilbud uten omfattende konkurransesystemer – når den vil.

Når det benyttes anbud, medfører det at enkelte institusjoner ikke får avtaler. Disse står da igjen med små muligheter til videre drift. Disse institusjonene har måttet bruke store ressurser på å utforme og drive et tilbud. Dette er krevende, særlig for små institusjoner med en liten stab.

I år har det vært gjennomført anbudsrunder innenfor russektoren i alle de fire regionale helseforetakene. Disse ble kjørt så å si parallelt. Parallelle anbudsrunder gir ikke en institusjon mulighet til å legge inn flere tilbud på de samme plassene fordi tilbudene skal ha en såkalt vedståelsesfrist for en lengre periode. Dette har vi fått opplyst av noen av de ideelle institusjonene. Med andre ord: De er avskåret fra å legge inn mer enn ett tilbud av gangen. I verste fall kan en aktør dermed ende opp uten avtale. Jeg er interessert i å høre i hvilken grad statsråden har lagt til rette for gode og forutsigbare vilkår for ideelle institusjoner som driver rusbehandling.

Så litt om lengden på avtalene. Den er varierende, men absolutt alle, slik jeg har lest dem, er over en relativt kort periode. Selv om noen av dem i år er blitt over en noe lengre periode, er det like fullt ofte bare et par års drift, muligens med ett års forlengelse. Dette vanskeliggjør driften for disse institusjonene, særlig når det gjelder investeringer i bygninger og i forskning og utvikling. Dette hindrer også institusjonene i å øke kvaliteten på behandlingen, fordi man ikke vet hva som kommer rundt neste sving. En aktiv politikk på området tilsier at det gis signaler om å inngå langsiktige avtaler om drift. Det er jo et tankekors at på andre områder der det ikke handler om mennesker, f.eks. når det gjelder bosstømming i en del kommuner, kan man få avtaler som varer opp mot ti år, mens man i helsesektoren ikke skal kunne få slike langvarige avtaler.

Etter hva jeg er kjent med, ble det ikke forhandlet i anbudsprosessen i Helse Nord i det hele tatt. Jeg vil be statsråden om å forklare om det faktisk er tilfellet. Kan noen regionale helseforetak selv bestemme dette? Det er uklarhet om dette.

Det er klart at ikke alle institusjoner som ønsker det, kan få avtale med et regionalt helseforetak. Det må selvfølgelig ses i sammenheng med behovet og kvaliteten. Når Regjeringen vet at behovene er langt større enn dagens kapasitet kan dekke, bør Regjeringen vurdere å øke kapasiteten. Dette kan raskt la seg gjøre, siden det står ledig kapasitet i ideelle rusinstitusjoner.

Helt til sist: Det framstår uklart om anbudsprosessene i de regionale helseforetakene har vært overordnet styrt for å sikre ryddige prosesser.

Så til spørsmålet i interpellasjonen: Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for nettopp å sikre ideelle institusjoner gode rammevilkår og forutsigbarhet for drift?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:32:38]: La meg starte med å si at jeg er glad for det engasjementet som representanten Dåvøy viser overfor rusmiddelavhengige og deres situasjon. Dette er en gruppe mennesker som i altfor mange år ikke har fått den oppmerksomhet og den tillit som de har krav på og behov for. Jeg kan forsikre representanten Dåvøy om at rusfeltet generelt og situasjonen til rusmiddelavhengige spesielt er et høyt prioritert område i Regjeringen og i Helse- og omsorgsdepartementet.

Det er viktig å understreke den viktige rollen som private institusjoner har innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. I 2007 stod de private for om lag to tredjedeler av den samlede kapasiteten innen døgnbehandling, jf. SAMDATAs sektorrapport for rusbehandling. Dette er private som har avtale om behandlingsplasser med de regionale helseforetakene.

Ved rusreformen i 2004 overtok de regionale helseforetakene ansvaret for all behandling av rusmiddelavhengige. Det betyr at de gikk inn i alle de rundt 40 avtalene som fylkeskommunene hadde med de private aktørene. Noen avtaler gikk ut samtidig med at reformen ble gjennomført. Departementet gav de regionale helseforetakene mulighet til å forlenge avtalene med ett år, slik at de kunne planlegge anskaffelsesprosesser i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser. For de andre avtalene, som varte utover 2004, var det betydelig variasjon i varighet. Disse forholdene førte til at avtalene som de regionale helseforetakene hadde med private, tidsmessig sett ikke var «i takt».

De regionale helseforetakene har rapportert om status for avtaler som nylig er inngått, og som skal inngås i nær framtid.

• Helse Nord har nylig gjennomført en anskaffelsesprosess som betyr kjøp av tjenester for 70 mill. kr fra private, kommersielle aktører. Det var ingen ideelle institusjoner som kunne tilby tverrfaglig spesialisert behandling. Avtalene løper over to år med mulighet for ett års forlengelse.

• Helse Midt-Norge har i dag avtaler med tre private, ideelle virksomheter. To av disse avtalene går ut neste sommer, og én avtale løper ut 1. juli i år. Den sistnevnte er nylig reforhandlet med fire års varighet. I løpet av 2010 vil det bli gjennomført en ny avgrenset anskaffelsesprosess, med kjøp av tjenester fra private, ideelle aktører i tråd med unntaksbestemmelsene i anskaffelsesregelverket.

• Helse Vest har også vært gjennom en anskaffelsesprosess med ideelle organisasjoner for å supplere tilbudet sitt. De har benyttet seg av forskriftens unntaksbestemmelse, som åpner for at man bare kjøper tjenester fra ideelle organisasjoner. Avtalene varer bare ut 2010, dvs. like lenge som de andre avtalene i regionen. Grunnen er at det etter 2010 skal gjennomføres en samlet anskaffelsesprosess med private aktører for hele Helseregion Vest.

• Helse Sør-Øst har gjort det samme som Helse Vest og kjøpt tjenester fra private, ideelle leverandører for 60 mill. kr nå i år. Dette er også i samsvar med unntaksbestemmelsen.

Det er i beste fall en misforståelse ute og går her, for når man hevder at Håpets dør ikke har fått kontrakt i år fordi Regjeringen har ført nærmest en rigid anbudspolitikk, og at man heller skulle ha brukt unntaksbestemmelsen, så er det altså unntaksbestemmelsen som er brukt i den prosessen der Håpets dør ikke fikk fornyet sin kontrakt. Det som er problemstillingen knyttet til Håpets dør, er ikke bruken av kontraktsbestemmelse, men at man skulle kjøpe for 60 mill. kr og fikk tilbud om 90 mill. kr. Dermed måtte man velge blant de private, ideelle aktørene. I det valget nådde ikke Håpets dør opp. Så jeg mener at det er en veldig god grunn til å ha en diskusjon om dette, når Kristelig Folkeparti og representanten Dåvøy kan mene at vi kjøper for lite. Men årsaken til at Håpets dør ikke har fått kontrakt, er ikke at man har hatt anbud og ikke brukt unntaksbestemmelsen. Man har brukt unntaksbestemmelsen, og de nådde ikke opp.

Det er viktig å si at denne anskaffelsen kommer i tillegg til de eksisterende avtaler som Helse Sør-Øst allerede har med en rekke private. Helse Sør-Øst har ikke tatt stilling til om de eksisterende avtaler skal forlenges etter utløpet i 2010, eller om de skal sies opp, slik at man kan foreta en helhetlig anskaffelse for hele regionen.

Oversikten, som jeg nå har gått igjennom, fra de regionale helseforetakene viser at de har ulike tidsskjemaer for når de skal foreta anskaffelser på rusfeltet. Felles for Helse Vest og Helse Sør-Øst er at de planlegger samlede anskaffelsesprosesser for hele helseregionen på rusfeltet. Som interpellanten Dåvøy er opptatt av, er det viktig å ta hensyn til de private, ideelle institusjonene i denne sammenhengen, samtidig som man følger gjeldende regelverk for offentlige anskaffelser.

Regelverket om offentlige anskaffelser gjelder selvsagt også ved kjøp fra ideelle helse- og omsorgsinstitusjoner. Oppdragsgiver er ikke forpliktet til å følge forskriftens del II eller III, men de grunnleggende kravene i anskaffelsesforskriftens del I om likebehandling og konkurranse gjelder uansett. Avtaleperioden kan heller ikke settes lenger enn regelverket gir rom for. Det som skjer rent praktisk, er f.eks. at da Helse Sør-Øst brukte de 60 mill. kr, tok man kontakt med en rekke private, ideelle institusjoner som man visste var interessert i å levere. Så har man satt opp transparente konkurranseregler med vekt på kvalitet og pris – mer vekt på kvalitet enn pris. Så bad man om tilbud. Man la også dette ut på hjemmesiden til Helse SørØst, at man nå var i ferd med å kjøpe fra private, ideelle. Og så førte man forhandlinger med ulike private, ideelle organisasjoner og institusjoner, og ut fra det valgte man de kjøpene man har valgt, og som – som sagt – førte til at Håpets dør ikke nådde opp.

Jeg mener at i den grad man skal stille seg åpen for en kritisk diskusjon her, ville jeg sagt: Hva med de gode private institusjonene som ikke er ideelle, og som vi stengte ute fra konkurransen ved å bruke unntaksbestemmelsen. Det synes jeg nesten er en vanskeligere debatt enn å forsvare den måten Helse Sør-Øst har gjennomført akkurat dette kjøpet på.

Representanten Dåvøy spør hvilke tiltak jeg vil sette i gang for å sikre hensiktsmessige avtaler med ideelle institusjoner, og det synes jeg er veldig viktig. Det er, som kjent, de regionale helseforetakenes ansvar å sørge for at befolkningen i deres helseregion får de helsetjenester de har behov for og krav på. Det betyr prinsipielt at det er opp til helseforetakene å vurdere hvilke tjenester de har behov for å kjøpe fra private leverandører – kommersielle og ideelle.

Jeg er informert om at de regionale helseforetakene har gått sammen i et arbeid med sikte på å harmonisere avtaler for kjøp av alle typer helsetjenester. I dette arbeidet skal de også vurdere om det er grunnlag for å samkjøre anskaffelsesprosesser i alle helseforetakene på rusfeltet – dette for å unngå uheldig sammenfall av tidspunkter for anskaffelser.

Jeg har tro på at dette er et tiltak som vil ha betydning, og jeg har vært veldig opptatt av å være tydelig overfor de regionale helseforetakene i forhold til at vi skal være gode avtalepartnere, og vi skal ha gode avtaler. Vi skal ha lik policy som kjøper, enten man kjøper i nord, i vest, i midt eller i sør-øst. Det betyr at vi må ha et samarbeid mellom de regionale helseforetakene, slik at vi legger til rette for at det kjøpet vi gjør, skjer på en ordentlig og skikkelig måte. Så kan vi alltids her i salen diskutere om vi kjøper nok – det er det vel en viss politisk uenighet om.

Jeg har tro på at de regionale helseforetakene vil benytte seg av en anskaffelsesprosess som samlet sett sikrer et best mulig tilbud til pasientene, og der også hensynene til private, kommersielle leverandører blir ivaretatt, men ikke minst dem som ligger mitt hjerte nær, private, ideelle leverandører.

Helt til slutt: Det samarbeidet som er etablert med Kirkens Bymisjon i Oslo, greide vi å få til slik gjennom veldig klart å prosjektorganisere det i to år. Men det vil også komme i den samme situasjon, at det må gjennomføres i tråd med lov om offentlige anskaffelser, som selvfølgelig gjelder dette prosjektet også.

Laila Dåvøy (KrF) [13:43:10]: Jeg takker statsråden for et fyldig svar.

Det er riktig at Helse Sør-Øst, som jeg også nevnte, har gått til en direkte anskaffelse i år. Jeg synes det er positivt at man kan gå til direkte anskaffelser på den måten som det er gjort, selvfølgelig innenfor regelverket. Tidligere har vi sett at man ikke har brukt dette, i alle fall ikke i den grad som det nå gjøres. Jeg synes det er positivt, samtidig som vi heller ikke skal unndra at dette kom etter at Helse SørØst først hadde hatt en annen anbudskonkurranse. Etter den runden var det mitt inntrykk at en del av de private institusjonene satt igjen med både uro og uoversiktlighet, og også at man innenfor de ulike regionale helseforetakene har helt forskjellige anbudsrunder – kanskje også helt forskjellige kriterier knyttet til tidsaspekt, kvalitetskrav osv. Slik sett er jeg veldig glad for det svaret som statsråden gir, nemlig at vi bør ha en ens policy over hele landet når det gjelder å anskaffe og lyse ut, og hvordan man gjør det overfor de private, ideelle.

Men jeg må si at sjelden har det vel vært et område innenfor helsesektoren hvor vi har fått så mange henvendelser, over så lang tid, fra institusjoner som er veldig bekymret, og som har vanskelig for å søke på de plassene som de ønsker å drive, nettopp fordi det har vært uklarheter i mange år. Vi har kritisert Regjeringen i flere år for at de ikke har villet gripe inn i dette. Jeg håper at det svaret helse- og omsorgsstatsråden her har gitt, faktisk viser at han nå har tatt en del flere grep og ønsker å gjøre dette mer helhetlig enn vi har sett fra Regjeringen til nå. Jeg vil veldig gjerne få det bekreftet fra statsråden nok en gang. Da er dette veldig positivt.

Samtidig er jeg selvfølgelig fortsatt bekymret for institusjoner som Håpets dør og andre som ikke nådde opp, men som faktisk har jobbet i mange år og kan dokumentere effekt. Men her regner jeg med at statsråden er trygg på at man velger det som har best kvalitet. I alle fall er det det statsråden her presiserer sterkt. Men større forutsigbarhet må vi ha, for vi kan jo ikke ha det slik at vi tredje eller fjerde hvert år bytter ut institusjoner som har drevet bra.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:46:29]: Representanten Dåvøy sier at hun i mange år har kritisert Regjeringen for å gjøre innkjøp på feil måte. Så veldig mange år kan det vel ikke være. Den forrige regjeringen kjøpte jo etter akkurat det samme regelverket, så det kan hende at man mikser litt, for det har vært et regjeringsskifte i løpet av de årene regelverket har fungert.

Jeg tror det er viktig å si at det grovt sett er fire måter vi kan gjøre et kjøp på. Vi har det som kalles direkte kjøp. Men det som er utfordringen knyttet til direkte kjøp, er at det må være enighet om at det faktisk bare er én leverandør. Det offentlige kjøper f.eks. kunst ved direkte kjøp. Det er bare den ene kunstneren som kan levere det vi er ute etter, og da er det åpning for å kjøpe direkte.

Så er det konkurranse uten forutgående kunngjøring. Der er det én unntaksbestemmelse, der man kan sondere terrenget og gå i dialog med ideelle organisasjoner. Det er det man har gjort i Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst, særlig nå i siste år.

Så er det konkurranse med forhandlinger. Det var det Helse Sør-Øst gjorde i fjor. Det er også en begrenset konkurranse, der kommersielle aktører kan være med og konkurrere med private, ideelle organisasjoner.

Det siste, mest avanserte, mest krevende kjøpsopplegget som vi kan bruke, er anbud. Så langt har vi ikke i noen særlig grad brukt anbud på rusfeltet. Vi har brukt de andre kjøpsformene. Jeg synes det har vært forbausende lite kritikk for at vi ikke har brukt mer anbud, for på den måten har vi stengt mulige tilbydere ute.

La meg så presisere at jeg, uansett om vi kjøper etter det ene eller det andre systemet, er opptatt av at vi, når vi går inn i en kontrakt, må være en ryddig og god kontraktspartner. Da skjønner jeg selvfølgelig at lengden på kontrakten er en viktig bit av dette. Der er det til en viss grad et skjønn, men ikke et 100 pst. skjønn der heller. I henhold til regelverket er det slik at hvis man skal kjøpe for lengre tid enn fire år, må det, slik forstår jeg det, i så fall begrunnes svært godt. Så langt har man ikke vurdert at det er mulig å kjøpe f.eks. tverrfaglig spesialisert rusbehandling med lengre kontrakt enn fire år. Men fire år er jo mye bedre enn ett år og to år. Jeg sier i hvert fall at vi må strekke oss i retning av å ha flest mulig kjøp med lengst mulig innhold i kontrakten.

Dag Ole Teigen (A) [13:49:52]: Jeg tror jeg vil begynne med å si at det er tverrpolitisk enighet om behovet for å satse mer på rusfeltet. Det er derfor vi er inne i en periode ikke bare med økonomisk opptrapping, men også med arbeid med konkrete tiltak som helse- og omsorgskomiteen i stor grad er samlet om, som etablering av rusakutt i Oslo.

Når det er behov for større kapasitet, flere plasser, færre fristbrudd osv., er det viktig at det offentlige tar ansvar for å bygge opp, hindre fristbrudd osv. Fra mitt fylke er jeg kjent med at rus er et satsingsområde for Helse Bergen, som fra 1. januar i år har etablert en avdeling for rusmedisin som skal arbeide med bl.a. å rydde opp i fristbruddene og skape god samhandling mellom det offentlige helseforetaket, det private og kommunene.

Samtidig er det jo et viktig tema som Laila Dåvøy tar opp, fordi det på et felt som rusfeltet, der det private utgjør en så stor andel av behandlingstilbudet som de gjør, også er helt nødvendig med god samhandling nettopp mellom det offentlige og det private for å bevare forutsigbarheten og langsiktigheten i det tilbudet som til enhver tid blir gitt. Det kan i og for seg delvis handle om at en må ha et profesjonelt forhold til institusjonene selv, men først og fremst handler det ikke om institusjonene som sådanne, men om tilbudet de gir, og det tilbudet som blir gitt til pasientene. Det handler om ikke å bygge ned tilbud før en har bygd opp noe som i alle fall er like godt, og om å ta vare på kompetanse osv. Det er mange private, ideelle organisasjoner som vi har et hjerte for, og som gir et veldig godt tilbud som må ivaretas. For eksempel er over 90 pst. av rusbehandlingsplassene i Bergensområdet private. Bergensklinikkene er en av landets største ideelle aktører innenfor rusfeltet. Den kompetansen som finnes i et så sterkt fagmiljø, må det offentlige selvfølgelig spille på lag med og ivareta.

Når det gjelder kjøp av rusbehandlingsplasser i det private, mener jeg det som hovedregel er helt rett å skille mellom ideell og kommersiell virksomhet, og at en så langt som mulig prioriterer de ideelle innenfor det handlingsrommet unntaksbestemmelsene gir. Der vil jeg vise til det svaret som statsråden nettopp gav, som jeg synes var veldig godt. Så ser jeg at også interpellanten konsentrerer seg om «ideelle institusjoner», og jeg tolker det slik at vi langt på vei har en felles innfallsvinkel til det skillet.

Arbeiderpartiet omtaler også dette temaet i sitt program for neste periode, 2009–2013, der det heter at vi, så langt det er mulig, vil unnta ideelle organisasjoner fra anbud innenfor barnevern og rusomsorg.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:53:40]: Det som selvfølgelig er det spesielle når det gjelder denne type debatter, nemlig kjøp av tjenester enten det er private, kommersielle, som noen kaller det, eller private, ideelle – jeg ser ikke helt den store forskjellen – er den store problemstillingen at de som skal kjøpe, dvs. de regionale helseforetakene, i tillegg til å kjøpe også selv er leverandører og eiere av egne institusjoner. Regionale helseforetak har valgt å organisere seg litt ulikt. Helse Midt-Norge har bl.a. et eget rusforetak, de andre har ikke det.

Men jeg må si at det som er det viktigste, og det som på mange måter skaper problemer, er at det vi skal kjøpe for, er for lite i forhold til behovet og i forhold til det som kan tilbys. Det er jo det som på mange måter skaper de store frustrasjonene og debattene.

Jeg har i hvert fall forstått det slik at de aller fleste partiene – ja, faktisk alle partiene – ønsker at man skal se nærmere på muligheten til å inngå mer langsiktige avtaler enn det som vi har gjort til nå. I den forbindelse vil jeg vise til Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2008–2009. Der er det riktignok to forskjellige merknader fra opposisjonen og regjeringspartiene, men begge har samme konklusjon, nemlig at det må gis mer langsiktighet i avtaleperioden. Jeg kan referere fra regjeringspartienes egen merknad:

«Oppbygging av kvalitet og kompetanse må ses på som en langsiktig investering som krever langsiktige og forutsigbare rammevilkår.»

Det er nok all mulig grunn til å gjennomgå nettopp avtaleperiodene. Vi har gjort det på en del punkter. Jeg tror Luftambulansen har en avtale på seks eller åtte år. Så muligheten ligger der. Det som har vært brukt som argument tidligere, er at EØS-avtalen regulerer hvor lang avtaleperiode man kan inngå. Men vi har gjort det på noen punkter, og det er helt åpenbart at det er grunn til å se litt mer på dette.

Jeg er litt mer bekymret når jeg hører oppramsingen her i dag. Vi fikk høre at alle nærmest utelukkende bruker unntaksbestemmelsen. Det er faktisk bekymringsfullt fordi det utelater en stor gruppe og en rekke tilbydere. Det som må være oppgaven, er å gå inn og se på innholdet. Det er jo helt uinteressant for rusmiddelmisbrukere som skal ha behandling, om det kalles privat, kommersiell eller privat, ideell. Det som er det interessante, er: Får vi god nok hjelp? Får vi hjelp til å komme ut av dette rushelvetet? Når det gjelder den type kvalitetskriterier, må vi ha langsiktighet. Vi vet at en rekke institusjoner som ikke har fått avtale, er fantastisk gode. Jeg vil nevne Håpets dør. Jeg vil si til representanten Dåvøy at nå har vi en gyllen mulighet, og vi må jobbe mot at vi får økt bevilgningene til kjøp av plasser i revidert nasjonalbudsjett som nå ligger til behandling i dette hus. Det er jo der vi må legge inn en innsats, nettopp slik at Helse Sør-Øst kan kjøpe flere plasser for å gi flere personer hjelp, og også slik at Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord kan kjøpe flere plasser. Det er jo vårt ansvar. Stortinget er den bevilgende myndighet, og da er det opp til oss.

Så har jeg en henstilling til statsråden om kanskje å intensivere arbeidet med å se på virkemidler, på hvilket grunnlag og på hvilke muligheter vi har for å øke avtaleperioden. Det er helt åpenbart at man kan gi signaler til de regionale helseforetakene om at de bør tilstrebe en litt lengre avtaleperiode enn det de har gjort til i dag.

Det er klart at vi etterspør stadig mer kvalitet. Vi etterspør ikke lenger bare kvantitet, men vi etterspør kvalitet også når det gjelder bygninger og bemanning, og det tar tid å bygge det opp. Da blir det jo litt merkverdig at hvis man har en toårsperiode – altså en to års avtale – og når man endelig har kommet opp på det kvalitetsmessige nivået man ønsker, så får man beskjeden: Sorry, nå er du for dyr, vi kan likevel ikke bruke deg i neste avtaleperiode, og da må man begynne å bygge ned igjen.

Dette er vi helt nødt til å ta inn over oss, og vi må få på plass et bedre regelverk. Men det regner jeg med at statsråden har planer for, og jeg ser fram til at det blir gjennomført.

Inge Lønning (H) [13:58:53]: Jeg vil gjerne ta opp tråden der hvor foregående taler slapp den.

Jeg tror den grunnleggende utfordring når det gjelder tilbudet om behandlingsplasser for rusavhengige, ikke ligger i hvilke merkelapper man setter på institusjoner. Den grunnleggende utfordring ligger i det at vi opererer med ventetider for behandling for denne kategorien, som er helt meningsløse, simpelthen fordi all konkret erfaring viser at skal rusavhengige kunne dra nytte av institusjonsbehandling, er det helt avhengig av at det foreligger en positiv motivasjon. Og den motivasjonen vil hos denne kategorien pasienter sjelden kunne vare i månedsvis, i påvente av at man kanskje kan få en institusjonsplass. Utfordringen ligger rett og slett i at vi ikke prioriterer dette høyt nok, og derfor kjøpes det ikke tilstrekkelig antall kvalitativt gode plasser.

Hvorledes man så går frem når det gjelder innkjøpsrutinene, er et helt underordnet spørsmål. Men jeg må jo si at jeg er grunnleggende enig med statsråden i at man kan ikke gjøre det slik at en unntaksbestemmelse skal bli hovedregelen. Unntaksbestemmelsen er ment å være en unntaksbestemmelse, fordi det finnes ingen gode grunner til at man ikke kan praktisere de generelle prinsipper for offentlige innkjøp på dette feltet. Spørsmålet er jo bare om man har gode nok rutiner når det gjelder å definere kriteriene, og ikke bare er opptatt av pris, men er opptatt av kvalitet og innhold og dokumenterte resultater. Hvis anbud fungerer dårlig, skyldes det den som praktiserer anbudet, og som ikke gjør et godt nok arbeid når det gjelder å definere de kriteriene man skal måles opp mot.

Jeg tror også at det er et blindspor å begynne å forsøke å lage et prinsipielt skille mellom såkalte ideelle og såkalte kommersielle aktører, simpelthen fordi det er grunnleggende uklart hva «ideell» i denne sammenheng betyr. Hvis det går på organisasjonens form, er det enkelt å distingvere, for da kan man f.eks. si: Hvis noe er organisert som en stiftelse, er det pr. definisjon ideelt, uansett hvem som lager stiftelsen. Hvis det derimot er organisert som et aksjeselskap, er det kommersielt uansett hvem som står bak. Men det blir jo en meningsløs formalisme. Hva da med f.eks. diakonale sykehus, som er heleide aksjeselskap, men hvor det er en stiftelse som er eier av alle aksjene? Dette blir en meningsløst formalistisk tilnærming.

Jeg la merke til med interesse at det var en ganske tydelig – for meg i hvert fall – forskjell mellom den måten representanten Teigen kjørte på dette skillet på, og statsrådens tilnærming, som jeg oppfattet som like pragmatisk som min egen tilnærming er. Det interessante er ikke hvilke merkelapper man setter på institusjoner, det interessante er om det de har å tilby, er kvalitativt godt, og at det er kvalitativt bedre enn hos andre som kommer med tilbud, og da skal det pr. definisjon velges, uansett hvem som driver.

Jeg må si jeg er grunnleggende enig med komitélederen i at for brukerne er jo disse papirøvelsene helt uinteressante. For brukerne er det én ting som betyr noe, nemlig at de i det hele tatt får tilbud om en plass, at den plassen holder mål kvalitativt, og at det tilbudet de mottar, gir dem en reell sjanse til å komme ut av rusavhengigheten.

Jeg tror jo – til sist – at hvis man skulle trekke inn formaliaspørsmål som en hovedsak i denne sammenheng, er det langt mer relevant å sette søkelyset på RHF-enes rolle og på den uheldige rolleblanding som jeg tror både interpellanten, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet er enige om, nemlig den sammenblanding mellom sørge for-ansvar og eieransvar som ligger i RHF-ene selv. Det er et mye mer interessant problem også i denne sammenheng å få gjort noe med enn denne kunstige grensedragningen mellom såkalt ideelle og såkalt kommersielle aktører.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:04:06]: Venstre er einig i at private ideelle institusjonar har spela og spelar ei viktig rolle i behandlinga av rusmiddelavhengige. Det er derfor viktig at spelereglane, inkludert anbodsregimet, ikkje avskjer desse institusjonane frå moglegheita til å yte behandling til ei stor gruppe. Vi treng fleire plassar for behandling av ruspasientar – og ikkje færre. Vi må unngå at f.eks. eit rigid anbodsregime resulterer i eit dårlegare samla behandlingtilbod for denne svake pasientgruppa.

Helseføretaka spelar ei viktig rolle i kjøp av plassar. Slik som vi har høyrt – og slik som eg har forstått det – har helseføretaka agert ulikt med omsyn til kjøp av behandlingsplassar. Slik eg oppfattar statsrådens innlegg, tenkjer han at det no skal skje ei viss harmonisering. Det trur eg er bra for dei aktuelle aktørane, slik at alle kjenner spelereglane. Eg trur at det i neste omgang vil bli veldig godt for dei det gjeld, nemleg pasientane.

Eg er glad for at både statsråden og Dag Ole Teigen her i dag strekar under kor stor del og kor viktig del dei private og ideelle organisasjonane og institusjonane sine tilbod til rusmiddelavhengige er. Venstre er einig i at desse institusjonane spelar ei svært viktig rolle, og derfor er det viktig at f.eks. eit anbodsregime ikkje er som ein kjepp i hjulet for desse institusjonane slik at dei viktige tilboda blir øydelagde.

I alle fall slik som eg oppfattar det, er svaret frå statsråden positivt. Eg er einig i at det også var ganske pragmatisk. På det området vi no snakkar om, må vi i alle fall ha eit ope sinn. Samhandling har vore eit mantra ikkje minst frå statsråden, og vi må samhandle med denne store tilbodsaktøren i mange, mange år framover.

Jan Bøhler (A) [14:07:15]: Denne debatten og dette temaet viser hvordan også de rød-grønne partiene er opptatt av å kunne samarbeide godt med private og ideelle eiere av institusjoner, og det handler vel om over 60 pst. av institusjonene på dette området. Det er mye godt engasjement, mye erfaring og mye kunnskap som ligger i disse institusjonene, og vi – de rød-grønne partiene her på Stortinget – har også flere ganger når vi har ønsket å satse mer innenfor rusomsorgen, henvendt oss den veien med bevilgningene våre.

Men det er ett spørsmål som jeg synes er viktig i samarbeidsformen og i hvordan man legger opp avtalene og samspillet, som særlig representanten Nesvik, og også representanten Lønning, var inne på i sine innlegg, som jeg kunne tenke meg å gå litt videre på. Det gjelder debattene vi har om at vi møter rusavhengige hvor pasienthistorien er sånn at de har hatt fem, seks, åtte, ti, tolv opphold på institusjon, enten det har vært private, ideelle eller offentlige, som ikke har gitt resultater, og det har også på den andre siden ført til debatter om vi skal gå andre veier, apropos debatten om utdeling av heroin eller heroinassistert behandling og andre alternativer. Jeg synes det er et viktig spørsmål også når vi har dette temaet til interpellasjon her i dag. Jeg for min del har ved flere av besøkene vi har hatt med komiteen, og som jeg har hatt på egenhånd, spurt mange av disse institusjonene: Vet dere hva resultatene deres er? Vet dere hvordan det går med de rusavhengige som har vært hos dere, etter én måned, etter et halvt år, etter ett år? Jeg har fått få svar på det noe sted. Selvsagt har det på den ene siden verdi i seg selv å få komme et sted, få roet seg ned og få pleie og omsorg sånn at man er bedre rustet til å komme ut i det harde livet som rusavhengig igjen. Men hovedspørsmålet må jo være: Hvor mange greier å komme seg ut av rusavhengigheten gjennom opphold på institusjonene?

Når vi tenker på avtaleform, samarbeidsform mellom alle typer institusjoner, enten vi kaller det private, ideelle eller offentlige, mener jeg det er viktig at vi ikke stivner i gamle arbeidsformer og behandlingsideologier som har vist seg ikke å gi gode nok resultater og ikke forbedret situasjonen for rusavhengige nok. Jeg synes det er en viktig avveining når vi her diskuterer forholdet mellom forutsigbarhet og det å stille krav om forbedring. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er en motsetning, men jeg mener at vi må unngå at våre krav om forutsigbarhet blir en sovepute, at vi må kombinere det å kunne ha langsiktige avtaler og mulighet til å bygge opp kvalitet med å stille klare krav, og at det må bli et sterkere innslag i avtalen og i forhandlingene. Jeg mener at avtaler og forhandlinger også i større grad bør omhandle samarbeidet etter institusjonsoppholdet, altså hvordan man utformer samarbeid om ettervern og om oppfølging etter oppholdet, og hvordan forbedringspotensialet er, evaluering av resultater, hvordan det går med de rusavhengige både på kort og lang sikt etter oppholdet på institusjonene, må være en del av vurderingen av hvordan man skal samarbeide videre. Det er klart at dette er vanskeligere når det gjelder rusavhengige, enn i andre deler av somatikken og andre behandlingsområder, fordi det er mye mer sammensatt og vanskeligere å oppnå så håndfaste resultater. Men vi er likevel helt avhengig av at vi får bedre tak på den delen av samarbeidet med alle typer institusjoner.

Jeg tror den eneste måten alle, enten det er offentlige eller private, ideelle institusjoner, kan sikre seg på lang sikt, er å konsentrere seg aller mest om å forbedre seg, gjøre en best mulig jobb og legge større vekt på resultater. Jeg mener at vi skal passe oss for å ha ideologiske sperrer på dette området med hensyn til hvem vi samarbeider med osv. Den eneste sperren jeg mener vi bør ha, er å ikke konservere arbeidsformer, behandlingsideologer osv. der det er vanskelig å få øye på at det har gitt gode nok resultater for pasientene og de rusavhengige.

Laila Dåvøy (KrF) [14:11:55]: Det var en liten, artig debatt her fra Høyre og Fremskrittspartiets side, spesielt med hensyn til at de ikke så forskjell på private kommersielle og private ideelle. Jeg ser forskjell, og for meg er det relativt enkelt at nonprofit er de ideelle, og det er disse jeg snakker om når vi snakker om ideelle institusjoner, de som ikke tar utbytte, de som driver ideelt, og som på denne måten kanskje tilfører en institusjon mye mer enn bare ved å bruke de midlene de har, eller som de får fra det offentlige. Mange av disse driver også med egne midler for å supplere på en god måte, og de har ofte frivillige knyttet til seg. Jeg ville begynne med det.

Ellers er jeg også enig med representanten Harald T. Nesvik, som sier at det aller viktigste er at vi ikke får så lange ventetider, at ikke ventetidene øker, og at vi har nok midler i russektoren, slik at vi faktisk kan få behandlet alle disse rusavhengige som jo står i større og større køer. Det er jeg også veldig enig i. Men samtidig til selve interpellasjonen: Den går på, som jeg fortsatt vil hevde, at utrolig mange institusjoner har opplevd en uryddighet, en usikkerhet og en uforutsigbarhet de siste årene, kanskje mer enn tidligere. Statsråden peker på at man her har fire forskjellige måter å gjøre avtaler på. Det er klart at det også kan skape forvirring når kanskje én og samme institusjon skal legge inn tilbud i ulike regioner som opererer på ulik måte. Det kan være at dette har gjort at noen av institusjonene har funnet dette svært vanskelig. Samtidig vet vi at lengden har vært et kjempestort problem. Mange har fått kortsiktige leieavtaler. Så vidt jeg vet – her må jeg ta et lite forbehold – kan man innenfor EØS-regelverket faktisk gå så langt som opptil seks år, kanskje ikke i første runde, men ved at man også kan få videreført avtalene. Det kan man jo finne ut av. Det aller viktigste, tror jeg, for disse institusjonene er å ha en god forutsigbarhet og at man har ryddige og kanskje samme kriterier for både utvelgelse og avtaler.

Helt til sist har jeg lyst til å spørre statsråden: Hvordan vil det bli nå for de ideelle institusjonene framover? Vil det bli samme avtalelengde? Vil det bli samme kriterier for utvelgelse? Vil det bli samme system, enten det blir direkte kjøp, konkurranse uten kunngjøring eller konkurranse med forhandlinger? Vil statsråden legge opp til at det blir de samme over hele landet? Da ville jo det vært veldig mye bedre for alle.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:15:28]: Jeg vil bare starte med å si at jeg mener at det er kapasiteten som er sakens kjerne, og å ha tilstrekkelig kapasitet. Så kan man si at det har utelukkende med bevilgninger å gjøre. Bevilgninger er veldig viktig, men det har ikke utelukkende med bevilgninger å gjøre. Så kan man si at her skulle man ha bevilget mer penger. Det vil alltid være en politisk diskusjon, men jeg minner om at Regjeringen har økt bevilgningene til russektoren med nesten 700 mill. kr etter regjeringsskiftet. I så måte mener jeg det er grunnlag for ros for det arbeidet vi har gjort.

Så mer konkret til det som er interpellasjonens tema. Jeg er veldig opptatt av at vi må ha et mangfoldig tilbud. Jeg mener at offentlig sektor skal ha rusbehandlingstilbud i egen virksomhet. Det er riktig at vi også har egen kapasitet i egen virksomhet. Så mener jeg at i en del sammenhenger er det helt greit å kjøpe tjenester fra det som kalles private, kommersielle aktører på dette feltet. Det gjør vi også. Men så er jeg nok mer enig med representanten Dåvøy i at det er en forskjell på private, kommersielle aktører og private, ideelle aktører. De ideelle aktørene har etter min mening en added value – de har et verdibasert grunnlag og har et tungt innslag av frivillighet. Nettopp det også å ha med institusjoner med verdibasert utgangspunkt og med tungt innslag av frivillighet gjør at vi også sørger for større mangfold. Det tror jeg vi trenger i russektoren.

Derfor er jeg veldig opptatt av at vi skal ha kjøpsprosedyrer som gjør at vi sørger for at noe har vi i egen virksomhet, vi skal ikke kjøpe alt. Vi skal ha kjøpsprosedyrer som sørger for at vi kan ha åpenhet og konkurranse der det er riktig, men det er også riktig å bruke unntaksbestemmelsen for å sikre seg at noen av leverandørene er private, ideelle organisasjoner.

Så vil jeg bare gjenta det jeg har sagt om at jeg er veldig opptatt av at når de regionale helseforetakene kjøper, skal de være gode og skikkelig profesjonelle kjøpere. Da er jeg enig i at kontraktslengde er en veldig viktig bit, og det jobber vi med. Men vær klar over at enhver medalje har en bakside. Ta f.eks. at Frelsesarmeens Håpets dør ønsker seg inn i igjen. Jo lengre kontrakter vi gav til andre den gangen Håpets dør tapte, desto lengre tid vil det gå før de får muligheten til igjen å komme inn i virksomheten. Så enhver medalje har en bakside, også denne.

Det er i summen av alle disse hensynene vi må forsøke å stake ut en fornuftig politikk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.