Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:19:12] (ordfører for saken): Spesialisthelsetjenestens tilbud til voksne med psykiske problemer er temaet for Riksrevisjonens undersøkelse. Etter Opptrappingsplanen for psykisk helse er det bra at Riksrevisjonen på en grundig måte har gått igjennom tilbudet til voksne. Men en svakhet ved undersøkelsen er at det bare er spesialisthelsetjenestens tilbud som er undersøkt, og ikke også kommunehelsetjenestens tilbud.

Bakgrunnen for at jeg sier dette, er at det er en sammenheng mellom det tilbudet som en kan få lokalt av kommunehelsetjenesten, og det tilbudet en må gi sentralt av spesialisthelsetjenesten. En godt utbygd kommunal helsetjeneste bør kunne dempe behovet i spesialisthelsetjenesten. Et dårlig tilbud lokalt kan føre til for stor pågang sentralt. Det ser vi faktisk flere eksempler på.

Høringen komiteen hadde under behandlingen av denne rapporten, viste videre at en har vært igjennom krevende omstillinger i det psykiske helsetilbudet til voksne på grunn av fastlåste kulturer som bl.a. manglet brukerperspektivet i tilstrekkelig grad. Det har vært svært krevende mange steder å endre behandlingskulturene. Det er ikke gjort over natten å få til gode omstillinger. Det har vist seg å være langt mer krevende innenfor psykiatrien enn innenfor somatikken å få til nødvendige omstillinger.

Riksrevisjonen fastslår at forskjellene helseregionene imellom er store. Det viser seg også at dette har innvirkning på den henvisningspraksisen til fastlegene. Hele komiteen mener at det er alvorlig at fastlegene har så ulike terskler for henvisninger til spesialisthelsetjenesten – det er det ene. Det andre er at det faglige skjønnet i så stor grad blir påvirket av tilbudet som finnes. Komiteen mener videre at det er urovekkende at mange henvisninger er mangelfulle – det er det ene. Det andre er at spesialisthelsetjenesten i slike tilfeller ikke ber om tilleggsinformasjon. Komiteen ber departementet følge opp problemstillingen knyttet til henvisningspraksisen, slik at pasientene får lik behandling.

Ellers merker komiteen seg at departementet har skjerpet kravene til rapportering og laget en mal for melding som skal gjøre styringsdialogen mellom helseforetakene og departementet bedre. Det er veldig bra og nødvendig. Da kan departementet følge utviklingen. Noe av problemet har vært at departementet ikke har visst hvordan situasjonen har vært ute, fordi en rett og slett ikke har hatt gode nok styringsdata til å kunne følge utviklingen.

Likeverdige tilbud innenfor psykisk helsevern skal være tilgjengelig uavhengig av hvor man bor. Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er store geografiske forskjeller. Norsk psykiatri var i svært dårlig forfatning da opptrappingsplanen ble iverksatt. Mye er blitt bedre, og på mange felt er det blitt svært mye bedre. Men rapporten fra Riksrevisjonen viser at det fremdeles gjenstår mye for å sikre at det psykiske helsetilbudet for voksne er godt nok.

Komiteen forventer at departementet i forbindelse med Nasjonal helseplan 2007–2010 viser veien fram mot målet om å gjøre det psykiske helsetilbudet for voksne bedre og likeverdig i hele landet.

Vigdis Giltun (FrP) [14:23:43]: Målsettingen med Opptrappingsplanen for psykisk helse var å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk, der brukernes behov skulle være utgangspunktet for behandling og pleie. Riksrevisjonens rapport viser at målet er langt fra nådd, og rapporten avdekker mange alvorlige svakheter som burde ha vært fulgt bedre opp underveis. Rapporten var ingen stor overraskelse for oss som er i helse- og omsorgskomiteen, og mesteparten av dette har vært påpekt under de årlige budsjettbehandlingene.

Noe av det mest alvorlige er at det ikke er noen sammenheng mellom pasientens tilstand og rett til behandling. Det er helt tilfeldig hvem som blir rettighetspasienter, og avslagsprosenten ved poliklinikkene varierer fra 3 til 79 pst. Prosentdelen av rettighetspasienter varierer fra 11 til 92 pst., og en høy andel av pasientene får ikke stilt noen diagnose, bare et symptom. Dette gjelder også for de mest alvorlig syke. Mange fastleger henviser ikke til distriktspsykiatriske sentre når de vet at pasienten ikke blir møtt av en spesialist, men kanskje en sykepleier eller en sosionom. Dette ble også påpekt under høringen. Mange av pasientene blir ikke informert om sine rettigheter, og i mange tilfeller får ikke pasientens lege nødvendig informasjon for å følge opp. De som henvises, får jo da ikke den retten til behandling som de burde hatt ifølge målsettingen.

Psykiatere er i liten grad med i behandlingen. Psykiatrisk spisskompetanse er noe som mangler, og det ble også påpekt av legerådet allerede for 20 år siden. Det finnes ingen bemanningsnormer for de distriktspsykiatriske sentrene, og undersøkelsen viser at spesialistandelen der varierer fra 6 til 43 pst. av fagårsverkene. Det er også mange vakanser og utstrakt bruk av vikarer, også utenlandske med varierende norskkunnskap og annen kulturbakgrunn. Dette kan ha stor negativ betydning for behandlingen av denne typen pasienter. Dette tok jeg også opp med Sylvia Brustad i 2007. Fremskrittspartiet er derfor meget kritisk til at de distriktspsykiatriske sentrene ikke er bedre fulgt opp.

Det framgår også at det er en veldig uklar ansvarsdeling mellom første- og andrelinjetjenesten og resten av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Det går selvsagt ut over pasientene og målsettingen om god samhandling. Selv om denne rapporten ikke tar for seg kommunehelsetjenesten, vet man at denne ikke er utbygd for å fange opp de store endringene ved at mange av de sykeste nå bor i eget hjem.

Fra 2003 til 2006 var reduksjonen i døgnplasser på 9 pst., og nedtrappingen fortsetter. Helse Sør-Øst kuttet med hele 35 pst. på de tyngste døgnplassene nå i høst. Til tross for det har vi en situasjon hvor vi også innenfor psykiatrien finner det særnorske fenomenet «korridorpasienter». Nedtrappingen av døgnbehandling i sikkerhetspsykiatrien og endringene de siste ti årene har ifølge brukerorganisasjonene og pårørende ført til et dårligere tilbud til de aller sykeste, og dette framkom også på høringen.

Før 2004 var rett til nødvendig helsehjelp betinget av de til enhver tid tilgjengelige ressurser. Denne bestemmelsen ble kritisert som både innholdsløs og uten verdi. Kapasitetsbegrensningene ble fjernet fra loven 1. september 2004, og det skulle nå være pasientens tilstand og kostnadseffektiviteten ved de nødvendige behandlingstiltak som skulle bestemme om pasienten hadde et lovmessig krav på helsehjelp.

I dag unngås såkalte fristbrudd ved at pasienten enten får avslag eller får avkortet sitt behandlingstilbud, slik at flere går igjennom på raskere tid. De får for få konsultasjoner, eller de blir også sendt ut etter døgnbehandling altfor raskt. Oppfølging i kommunene er ofte fraværende eller altfor dårlig ivaretatt, som har fått alvorlige følger. Det har vi sett gjentatte eksempler på.

Pasientgrupper som kommer spesielt dårlig ut, er de mest alvorlig syke med tunge psykiatriske lidelser. Tidligere undersøkelser har også vist at eldre over 60 år er en gruppe som i liten grad benytter eller får tilgang på spesialisthelsetjenesten.

Den nye prioriteringsveilederen sies å være et stort skritt i riktig retning, men jeg er dessverre ikke trygg på at den veilederen vil løse de fleste svakhetene som denne rapporten har påpekt.

En viktig forutsetning for at pasientene skal få oppfylt sine rettigheter er at det er et godt nok tilbud, at retten til fritt sykehusvalg også gjelder utover dem som har avtale i dag, slik at pasientene kan få behandling der det faktisk er tilgjengelig. Det gjelder også for psykologer og psykiatere, som Fremskrittspartiet har foreslått. I dag er det helseforetakene som begrenser hvem de har avtale med, og mange klinikker og institusjoner kan ikke tilby tjenester.

Avslutningsvis vil jeg si at Riksrevisjonens undersøkelse både når det gjelder barn og unge, som vi tidligere har behandlet, og voksne, viser de samme store svakhetene. Behovet for hjelp viser seg å være langt større enn det planen tok høyde for, og resultatet av undersøkelsen og andre framlagte rapporter viser at opptrappingen innenfor psykiatrien må fortsette, men enda mer målrettet og med øremerkede midler, noe Fremskrittspartiet har foreslått, fram til en bedre finansiering kommer på plass.

Jeg vil da ta opp forslaget om flere døgnplasser innen sikkerhetspsykiatrien, som er fremmet av Fremskrittspartiet og Høyre.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslag hun refererte til.

Inge Lønning (H) [14:29:43]: Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen er relativt kortfattet. Til gjengjeld er vedlegget til innstillingen meget omfattende, nemlig referatet fra høringen i tilknytning til behandlingen av saken i komiteen. Det tror jeg kanskje er betegnende for de utfordringene vi står overfor på dette området. Det er vesentlig lettere å beskrive problemene og brette dem ut, enn det er å anbefale den riktige behandling av problemene.

Det som er avdekket i Riksrevisjonens gjennomgang, er at det er uakseptabelt store ulikheter i det behandlingstilbudet pasienter mottar på dette feltet. Ut fra de dataene som Riksrevisjonen legger frem, synes det som om ulikhetene er enda større innenfor det psykiske helsevernet enn innenfor somatikken, og de er mer en store nok innenfor somatikken. Dette er i seg selv et tankekors, fordi de retningslinjene som gjelder for den faglige vurderingen, er jo de samme i hele det norske helsevesen. Det er ikke ett sett av retningslinjer i én region og et annet sett i en annen region. Prioriteringsforskriften som helsepersonellet er forpliktet til å følge, er den samme. Men den tolkes vidt forskjellig. Det alvorligste ved Riksrevisjonens rapport er vel at den slår fast at det i hvert fall i deler av systemet er ting som tyder på at det ikke er pasientens tilstand som er bestemmende for hvilken diagnose som kommer ut, og hvilke rettigheter som utløses gjennom diagnosen, men det er systemets kapasitet til å ta imot som bestemmer hvorledes diagnosen utformes. Derfor tror jeg det er grunn til å vektlegge det arbeid som er satt i gang av Helse- og omsorgsdepartementet, når det gjelder å utarbeide faglige veiledere som utfyller selve prioriteringsforskriften på en slik måte at man i hvert fall et stykke på vei får eliminert de dramatiske forskjellene i praktiseringen av gjeldende bestemmelser.

Det er helt klart at de generelle rettigheter som pasienter har, skal være de samme i hele Norge og i alle deler av helsevesenet. Vi er da naturligvis forpliktet til å ta det på alvor når Riksrevisjonen kan dokumentere at avstanden mellom kart og terreng er usedvanlig stor. Men når avstanden mellom kart og terreng er så stor, er jo spørsmålet om det som trengs, er en revisjon av kartet. Er det grunn til å tro at en revisjon av kartet vil forandre terrenget i vesentlig grad? Eller er det nettopp måten kartet brukes på som er den grunnleggende utfordringen?

Etter å ha fulgt denne problemstillingen i en del tiår, tror jeg at den viktigste ressurs som ikke blir utnyttet effektivt nok i dag, er den som ligger hos de private spesialistene – og nå sier jeg ikke de private avtalespesialistene, men jeg sier uttrykkelig de private spesialistene, uavhengig av om de har en avtale eller ikke. Det er der det finnes ledige ressurser av faglig art som kan hentes ut på kort sikt, mens det å bygge opp økt kapasitet i det offentlige i beste fall tar lang tid, og i mange tilfeller også slukes opp av byråkratiseringsprosessen innenfra, slik at nettogevinsten for pasientbehandlingen blir lik null. Så er det faktisk en betydelig ressurs både når det gjelder psykologer og psykiatere, som kan utnyttes mer effektivt enn i dag. Men det vil føre over i en annen debatt enn det som er innholdet i denne saken, nemlig hvorledes vi håndterer avtalesystemet, og hvorledes man kan frigjøre seg fra den tvangstrøyen som avtalesystemet langt på vei er blitt, og som gjør at faglige ressurser ikke blir utnyttet godt nok.

Øystein Djupedal (SV) [14:35:00]: La meg først si at saksordføreren og flere andre talere har gjort rede for saken. Dette er et spørsmål man godt kan politisere og si at det er uenighet om, men Riksrevisjonens rapport er først og fremst er et dokument for å peke på de samlede utfordringene vi har på det feltet som går på psykiatri.

Etter mange år her i huset husker jeg godt den gangen psykiatriplanen første gang ble vedtatt. Det er vel ca. ti år tilbake. Det denne rapporten fastslår, er at situasjonen er vesentlig bedre i dag enn for ti år tilbake, uten at det dermed er sagt at det ikke er store utfordringer innenfor psykiatrien. Det avdekker jo også rapporten. Derfor er det grunn til å si at denne rapporten fra Riksrevisjonen må være en del av det grunnlagsmaterialet som Helse- og omsorgsdepartementet tar med seg i sitt videre arbeid for å forbedre tilbudet til psykiatriske pasienter.

Det denne rapporten også viser, er at det er store forskjeller mellom helseforetakene. Det er store forskjeller mellom de ulike helseregionene. Det som er utfordringen, er hvordan vi sørger for å få et bedre og likeverdig tilbud til dem som faktisk har bruk for det. Men det er viktig å huske på – og det er faktisk også et poeng – at gjennom disse ti årene som Opptrappingsplanen for psykisk helse har vart, har vi hatt mange ulike regjeringer i Norge, og vi har hatt mange ulike helse- og omsorgskomiteer her i huset. Og det har i grunnen vært tverrpolitisk enighet om dette løftet. Derfor skal man være varsom med å politisere det man ikke trenger å politisere, bare ta tak i det som Riksrevisjonens rapport tydelig avdekker, nemlig at vi har noen felles utfordringer, som jeg med sikkerhet vet at Helse- og omsorgsdepartementet ved statsråden tar tak i.

La meg peke på noen av de utfordringene vi har. Det er flere som har vært inne på dem. En utfordring er at det er stor ulikhet i hvordan søknader behandles. Her ser vi – og det framkom også i høringen – at avslag på behandling varierer fra 3 pst. til 79 pst. i poliklinikkene. Vi ser også at spesialistandelen i de 46 undersøkte DPS-ene varierer fra 6 pst. til 43 pst. Her har vi på mange måter et Forskjells-Norge som ikke er planlagt. Årsakene til det står det også mye om i rapporten, og de er sammensatt. Men poenget er at dette avdekker en for stor ulikhet som gjør at mange pasienter ikke får den behandling de har krav på. Det er det som er utfordringen her.

Det vi også ser, er at denne typen pasientgrupper ikke er egnet for stykkprisbehandling, og stykkprissystemet har vi jo innenfor helse. Det betyr at det også er en utfordring hvordan man skal klare å løse dette bedre i framtiden.

Jeg hadde forleden dag gleden av å se et program på tv om paleontologen Jørn Hurum, som har kommet over et fossil i Messel i Tyskland. Han døpte det «the missing link». Det er mulig at det egentlig er «the missing link» vi etterlyser her også. Det er mulig at samhandlingsreformen som statsråden nå skal legge fram for Stortinget om kort tid, egentlig er «the missing link». I hvert fall ser vi veldig tydelig i psykiatrien at det mangler et mellomledd mellom helseforetaket og tilbudet ute i den enkelte kommune. Det er mulig at denne stortingsmeldingen bør bli kalt «the missing link» og ikke noe annet. Uansett kan denne samhandlingsreformen gi svar på mange av de utfordringer som Riksrevisjonens rapport her peker på, nemlig at det er manglende samhandling, manglende koordinering og manglende rapportering som gjør at mange pasienter helt uforskyldt faller igjennom i et system som er stort, vanskelig, uoversiktlig og byråkratisk. La meg i hvert fall håpe at denne stortingsmeldingen som vi får om kort tid, kan være et svar på «the missing link» i psykiatrien.

La meg også si at vi ser at det har vært tilført betydelige ressurser i denne perioden, ikke bare gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse, men også i kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien har utvilsomt også bidratt, selv om den ikke har bidratt nok. Her står det også mye klokt i rapporten som det er viktig for departementet å ta tak i.

I det store og hele vil jeg avslutte med å si at den rapporten som Riksrevisjonen har laget, er en viktig rapport. Denne rapporten kombinert med den kunnskap vi for øvrig har om dette feltet, og det vi vet kommer fra Regjeringen, gjør at jeg er optimist. Jeg tror også det er viktig å si at i den grad det er mulig i et så betent politisk spørsmål, bør man prøve ikke å politisere mer enn godt er, for her er det en stor grad av politisk vilje og enighet. Og hvis man ikke lykkes, tror jeg at representanten Lønning er inne på mye sentralt rundt dette, nemlig at det ikke dreier seg om politisk vilje til å få det til, det dreier seg egentlig heller ikke om ressurser, for ressurstilfanget har vært betydelig i perioden, men det dreier seg om enkle ting: Klarer vi å organisere dette godt nok, klarer vi å få samhandlingsmønsteret godt nok, og klarer vi å ivareta at det er pasienten som er det viktigste, og ikke systemet rundt? Så jeg tror vi er på riktig vei. Denne rapporten viser at vi har et stykke vei å gå, men vi har også gått et stykke, la oss også huske på det.

Laila Dåvøy (KrF) [14:40:25]: Riksrevisjonens rapport og stadige oppslag i media viser at det fortsatt er store mangler i det psykiske helsevernet. Når dette er sagt, har jeg samtidig lyst til å slå fast at det har skjedd mye positivt på dette området siden 1997.

Stortingsmeldingen fra 1996, som dannet grunnlaget for stortingsbehandlingen og den etterfølgende økonomiske opptrappingsplanen, slo fast at behandlingskjeden ble brutt i alle ledd. Den gang var det en skikkelig elendighetsbeskrivelse.

Gjennom opptrappingsplanen har tilbudene i det psykiske helsevernet blitt bedre både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Nye tilbud og tjenester er bygd opp, og flere får hjelp. Samtidig er det heldigvis blitt større åpenhet om psykiske lidelser. Dermed har flere våget å oppsøke hjelp for slike lidelser, og behovet for tjenester har økt.

Riksrevisjonens rapport har tatt for seg spesialisthelsetjenesten. Det betyr at det bare er ett av bena i behandlingskjeden som er blitt undersøkt, noe som ikke vil gi et fullstendig bilde av situasjonen. Mye av den omlegging og opptrapping som har skjedd gjennom de siste ti år, har også funnet sted i kommunene – i primærhelsetjenesten. Siktemålet har vært at behandling skulle gis så nær pasienten som mulig. Et godt utbygd tjenestetilbud i kommunene vil også bety avlastning på de spesialiserte behandlingstilbudene. De omlegginger som har skjedd, har vært krevende, og det har tatt lengre tid enn en kanskje hadde regnet med i 1997.

Undersøkelsen viser at det er store ulikheter mellom helseregionene, som også representanten Lønning var inne på. Det gjelder både antallet døgnplasser og det polikliniske tilbudet. Fastlegene har også ulik praksis når det gjelder henvisning, og henvisningene kan ofte være mangelfulle. Undersøkelsen viser videre at henvisningspraksisen påvirkes av om tilbudene det kan henvises til, er tilstrekkelige.

Det er urovekkende at pasientens mulighet for riktig behandling kan bli påvirket av mangelfull informasjon om pasientens tilstand og hvor i landet pasienten bor. Det er helt nødvendig at departementet iverksetter tiltak for å rette opp dette, hvilket jeg har forstått at departementet er i gang med. Likeverdig helsetilbud, også innen psykisk helsevern, skal være tilgjengelig uavhengig av hvor en bor i landet.

Fra og med 2009 inngår de øremerkede midlene til psykisk helsevern i rammetilskuddene til kommunene. Kristelig Folkeparti gikk som kjent imot dette og mente det fortsatt var såpass stort behov for oppbygging av tjenesteapparatet på dette feltet at pengene fra handlingsplanen fortsatt burde øremerkes. Det gjaldt spesielt innenfor barne- og ungdomspsykiatrien og ikke minst langtidssyke med psykiske lidelser, som hadde behov for en del boligtiltak.

Riksrevisjonens rapport viser, som jeg har inne på, at det fortsatt er store udekkede behov på området. Når øremerkingen nå er tatt bort, er det ekstra viktig at departementet følger nøye med på om dette svekker tilbudene. Jeg vil si det så sterkt at om nødvendig bør det igjen bli øremerkede midler på de områder hvor man ser at det kanskje ikke går fort nok framover.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:44:47]: Den åpne høringen om denne rapporten 24. februar ble også en gjennomgang av hele opptrappingsplanen, og brukere og profesjoner kom til orde. Høringen viste etter min mening at det er relativt bred enighet om hvilke hovedgrep vi må ta for å videreutvikle det psykiske helsefeltet i Norge.

Det er helt klart at vi fortsatt har store utfordringer. Det skal jeg snart komme til. Men vi må ikke glemme alt det positive som er oppnådd gjennom opptrappingsplanen. Det har vært en vesentlig utbygging og utvikling av tjenestene både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, det er satset mye på kompetanseutvikling, og det er satt i gang informasjons- og holdningsarbeid rettet mot skoler, befolkning og arbeidsliv.

Som sagt er jeg ikke tilfreds med innsatsen på alle områder, og jeg vil nevne noen eksempler:

• Vi kom for sent i gang med etablering og utvikling av psykisk helsearbeid i kommunene.

• Vi har ikke lyktes med å etablere reell brukermedvirkning overalt.

• Det gjenstår mye omstillingsarbeid når vi skal fra institusjonsbasert døgnbehandling til utadrettede og lokalbaserte tilbud.

• Bruk av tvang er ikke redusert.

• Vi trenger flere psykiatere og en del andre faggrupper ved de distriktspsykiatriske sentrene.

• En videre omstilling vil frigjøre psykiatere og andre fagfolk ved sykehusene, slik at de kan gå inn i desentralisert arbeid og styrke det tverrfaglige arbeidet ved de distriktspsykiatriske sentrene.

• Vi trenger også spesialister i kommunene.

Med det bakteppet, hva jobber vi nå videre med?

Oppdragsdokumentet, som departementet gir til helseforetakene, og som gis videre derifra, er blitt spissere og mer konkret, med strengere krav til omstilling, modernisering og kompetanseutvikling, og det legges stor vekt på brukermedvirkning.

Bruk av tvang skal ned, og vi har etter hvert interessante eksempler som vi lærer av. Jeg hadde gleden av på fredag i forrige uke å besøke Jæren Distriktspsykiatriske Senter. Det er et distriktspsykiatrisk senter som gir et tilbud til innbyggerne i fire–fem kommuner på Jæren. Noe av det som var veldig spennende der, var at de hadde brukerstyrte plasser. Pasientene inngikk kontrakt med det distriktspsykiatriske senteret. Nå var det 31 pasienter som hadde en slik kontrakt. Kontrakten handlet om at når brukeren, som bodde utenfor institusjonen, følte at han eller hun hadde behov for innleggelse, bestemte brukeren selv at han eller hun skulle legges inn.

Ordningen var nå evaluert, og evalueringen viste at i løpet av den perioden man hadde hatt disse brukerstyrte plassene, var forbruket av tjenester til innlagte i institusjon halvert, sammenlignet med før man kom i gang med disse brukerstyrte kontraktene. Bruken av tvang var redusert med to tredjedeler.

Det dette viser, er at økt tilgjengelighet førte til lavere forbruk. Samarbeidet mellom kommunetjenesten og spesialisthelsetjenesten gjennom denne typen brukerkontrakter førte til at brukerne hadde en mye bedre livssituasjon, og det var meningsfylt for fagfolkene som jobbet ved det distriktspsykiatriske senteret. Det førte igjen til at de ikke hadde noen ledige fagstillinger ved Jæren Distriktspsykiatriske Senter. Alle overlegestillinger, alle assistentlegestillinger, alle klinisk psykolog-stillinger osv. var besatt. Det viser at det skjer mye spennende innenfor fagfeltet også, som går i riktig retning. Så vi må bli spissere og mer konkrete fra departementets side når det gjelder å stille krav om denne type utvikling.

Det er laget en ny rapportmal som skal gjøre styringsdialogen bedre, og vi har innført strengere krav til rapportering. Vi må vite hva som skjer.

Avtalespesialistene – der skiller jeg nok litt lag med representanten Lønning og sier avtalespesialistene – skal knyttes sterkere til den øvrige spesialisthelsetjenesten, ikke minst slik at pasientene slipper å ringe rundt til mange for å få time. Noe av det som jeg virkelig har opplevd som uverdig for pasientene etter at jeg ble helse- og omsorgsminister, er at folk kan gå fra fastlegen, f.eks. her i byen, med en liste på 100–150 navn som de selv må ringe til. I en situasjon der fastlegen mener man er så syk at man trenger spesialisert behandling innenfor psykisk helsevern, blir man altså utstyrt med en liste med telefonnummer og får beskjed om å ringe videre. Dette må vi få slutt på, og det er blant de veldig strenge kravene vi har stilt i dokumentene for i år. Det er et system som skal opphøre i år.

I årets budsjett er det et stimuleringstilskudd på 20 mill. kr til å ansette flere psykologer i kommunene. 50 mill. kr er bevilget til forpliktende samarbeidsmodeller mellom kommunene og de regionale helseforetakene. Vi er inspirert av det som skjer i Moss, med det som kalles et ACT-team, der spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten samarbeider om et team som jobber ute der pasientene er. Hvis man slutter å ta medisinen sin, får man ikke lov til å fortsette med det. Man blir fulgt opp av et hjelpeapparat som sørger for at sykdommen ikke får utvikle seg. Der tror jeg også vi har et veldig viktig punkt når det gjelder noen av de tragiske drapstilfellene vi har sett altfor mange eksempler på.

Vi har videreført kompetansemidlene fra opptrappingsplanen, og det er, som representanten Giltun var inne på, utarbeidet prioriteringsveiledere som skal sørge for riktigere og mer rettferdig prioritering.

Mye av svikten og bristene vi ser, skyldes mangel på samhandling mellom nivåene og innen kommunene, som representanten Djupedal så godt påpekte. Det skarpe forvaltningsskillet mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste gjør det vanskelig å få til sammenhengende tjenester som virkelig møter brukernes behov. Samhandlingsreformen skal bidra til at kommunene må legge opp tjenestene etter befolkningens behov i langt større grad enn i dag. Hvis kommunene får et tydeligere ansvar – økonomisk og juridisk – skal det bidra til et bedre og mer helhetlig tilbud. Målet er at pasienter og brukere skal få riktig hjelp på riktig sted, når de trenger det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.