Presidenten: Etter ønske frå finanskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 30 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Reidar Sandal (A) [20:58:55] (leiar i komiteen og ordførar for saka): I kredittmeldinga 2008 blir det gitt ein god presentasjon av dei omfattande tiltaka styresmaktene i ulike land har sett i verk for å betre situasjonen i finansmarknaden. Også i Noreg er ei rekkje tiltak sette i verk. Eg skal ikkje bruke tid på å kommentere alle desse, men vil berre minne om at utviklinga i pengemarknaden til tider har vore dramatisk, og at det har vore nødvendig for Noregs Bank å gå inn med ekstraordinære tiltak for å sikre ein fungerande marknad. Forholda er no i ferd med å normalisere seg, sjølv om særleg næringslivet melder om innstramming i kreditten og dyrare lån.

Også norsk økonomi er ramma av tilbakeslaget, men mindre enn dei fleste andre land. Det er fleire grunnar til det. Mens all etterspørsel retta mot industrien fell i mange land, medverkar petroleumssektoren i Noreg til å stabilisere økonomien. Vi har dessutan ein relativt liten industrisektor samanlikna med land som f.eks. Sverige og Tyskland, som blir ramma mykje hardare av den internasjonale svikten i etterspørselen. Vi har også ein liten finanssektor, og norske bankar har i liten grad vore eksponert mot subprimelån – ikkje minst har vi svært solide statsfinansar. Som ein konsekvens av at vi har følgt handlingsregelen og ikkje brukt oljeinntektene uhemma, har vi no moglegheit til å stimulere økonomien ekstra når det trengst. Eg vil understreke at den ekspansive finanspolitikken som no blir ført, er i samsvar med handlingsregelen – ikkje eit brot på han, slik enkelte har hevda. Snarare enn å konkludere med at handlingsregelen er irrelevant, slik Framstegspartiet gjer, er eg einig med sentralbanksjefen, som på høyringa med finanskomiteen 14. mai gav uttrykk for at

«handlingsregelen som et ankerfeste for finanspolitikken på lengre sikt, er umåtelig viktig.»

Det er lite fruktbart å gjere dette til ein debatt for eller mot marknadskreftene, eller for eller mot reguleringar. Det er ikkje noko parti – kanskje bortsett frå Framstegspartiet – som meiner at marknaden er sjølvregulerande. Men det er forskjellige syn på kor mykje og korleis finansmarknadene bør regulerast. Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre synest å vere mest opptekne av at det må vere eit politisk rammeverk som sikrar rettferdige spelereglar og fri konkurranse. Regjeringspartia meiner at dette langt frå er tilstrekkeleg.

Framstegspartiet viser i sin merknad til at

«venstresiden i norsk politikk siden finanskrisen startet, i sin propaganda har proklamert at markedsøkonomien er død og at kapitalismen har spilt fallitt».

Dette er ei utsegn som eg ikkje kjenner meg igjen i. Velfungerande marknader fører i mange tilfelle til betre ressursutnytting og høgare velferd. Ofte vil det likevel av forskjellige grunnar vere ønskjeleg å regulere marknaden. På finansmarknadsområdet er regulering viktig og nødvendig, bl.a. på grunn av systemrisiko. Dersom ein stor finansinstitusjon får problem, vil det ikkje berre får konsekvensar for den aktuelle institusjonen, men for finanssystemet i vidaste forstand. Bryt det finansielle systemet saman, blir også realøkonomien ramma. Denne risikoen har kome tydeleg fram under den pågåande krisa. Erkjenninga av at finansmarknadene i verda må regulerast – og på ein betre måte enn i dag – er noko heilt anna enn å proklamere død over marknadsøkonomien.

Heilt sentralt i den norske reguleringa av finansmarknaden står prinsippet om eit heilskapleg og samanhengande regelverk for kapitaldekning. Regelverket for finansinstitusjonar i Noreg er, i motsetning til i ei rekkje andre land, basert på at lik risiko skal behandlast likt. Derfor er bankar, livsforsikringsselskap og pensjonskasse underlagde same kapitalkrav uavhengig av kva slags risiko dei tek på seg. Vidare gjer regelverket vårt det umogleg for bankane å omgå kapitalkrava gjennom å verdipapirisere utlån. Eit anna forhold som kan bidra til lågare samla risiko i dei det finansielle systemet, er frårådingsplikta for långivar.

Framstegspartiet hevdar at det i hovudsak er styresmaktene sine reguleringar som har ført til finanskrisa. Sjølv om den amerikanske bustadpolitikken nok har spelt ei rolle, er det etter mi meining ein feil analyse. Som sagt meiner eg at finanskrisa har ei rekkje komplekse årsaker. Eg er likevel ikkje i tvil om at manglande regulering av finansmarknadene, ikkje minst i USA, har bidrege til å forverre krisa.

Ifølgje Kredittilsynet var omtrent halvparten av den amerikanske finansmarknaden utan tilsyn og kapitalkrav ved inngangen til krisa. Såkalla verdipapirisering – utferding av verdipapir med sikkerheit i bustadlån og fast eigedom – var f.eks. ikkje regulert. I 2007 var 60 pst. av alle amerikanske bustadlån verdipapiriserte. Dette bidrog til usikkerheit når det gjaldt kor i finanssystemet risikoen låg, og førte til tillitskrise og kapitaltørke mellom bankane.

Framstegspartiet synest å ha ei til tider skremmande tru på at marknaden har ei sjølvregulerande evne. I innstillinga blir det vist til at marknadsøkonomien, i motsetnad til planøkonomien, har evne til å korrigere feil, og at det nettopp er det som skjer når ein opplever krakk. Kriser ryddar ifølgje Framstegspartiet ofte opp i økonomien og gir grunnlag for ny vekst. Politikarane si oppgåve er å skape grobotn for optimisme. Eg er einig med Framstegspartiet i at det er viktig at styresmaktene legg til rette for nyskaping, og at økonomien si evne til omstilling er heilt avgjerande for kor raskt vi kjem ut av krisa. Men eg trur det ville vere eit alvorleg feilgrep å følgje Framstegspartiet sitt råd og la marknaden ordne opp sjølv når problema er så store som det vi no opplever. Dei massive tiltaka som blir sette inn verda over, viser at ingen styresmakter – uavhengig, faktisk, av ideologisk og politisk ståstad – meiner dette er riktig resept.

Sjølv om Noreg, samanlikna med ein del andre land, har god og heilskapleg regulering på finansmarknadsområdet, er det all grunn til å sjå nærare på korleis regelverket kan gjerast endå betre. Eg synest sentralbanksjefen kom med interessante innspel i denne debatten under høyringa med komiteen. Han gav for det første uttrykk for at bankane har behov for meir eigenkapital enn det dei har i dag, slik at dei har «større støtdempere», som han sa, i dårlege tider. Dette behovet er reelt, sjølv om bankane oppfyller det eksisterande lovpålagde minstekravet til kapitaldekning. Vidare viste han til ein internasjonal diskusjon om det bør vere motsykliske mekanismar innebygde i regelverket. Dette kan ein f.eks. gjere ved at eigenkapitalkravet blir sett høgare når veksten i finanssystemet er stor. Det vil vere med på å dempe tendensen til medsyklisk åtferd som ligg i banksystemet. Eg deler sentralbanksjefen si vurdering at før eit slikt system eventuelt blir innført, er det viktig med ein grundig gjennomgang av målformulering og ansvarsforhold. Eg er også einig i at vi i praksis har ein felles nordisk finansmarknad, og at eventuelle endringar derfor må vere felles for heile det nordiske området.

Eg registrerer at Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre er urolege for at store deler av den eksportretta industrien vår merkar den internasjonale krisa gjennom eit sterkt fall, både i prisar og etterspørsel. Eg deler denne bekymringa. Dessverre har vi politikarar avgrensa høve til å påverke den internasjonale etterspørselen etter norske varer. Den økonomiske politikken som vi fører, vil likevel kunne ha store konsekvensar for korleis rente og valutakurs utviklar seg. Endringa i kronekursen slår direkte inn i botnlinja til norske eksportbedrifter. Vi må derfor vere svært forsiktige med å føre ein politikk som kan føre til høgare rente og styrkt krone. Dette forholdet tilseier at vi må føre ein ansvarleg økonomisk politikk sjølv i vanskelege tider som dei vi no opplever. Eg reknar med at vi kjem grundig tilbake til dette spørsmålet i debatten om revidert nasjonalbudsjett, som vi skal ha her i salen neste fredag.

Ulf Leirstein (FrP) [21:09:14]: Med tanke på hvilket år man har lagt bak seg, med de svingningene vi har hatt i internasjonal økonomi og de utfordringene vi har sett både internasjonalt og nasjonalt, vil det nok absolutt være noe mer oppmerksomhet knyttet til kredittmeldingen og det som omtales i meldingen.

Jeg har lyst til å starte med et par av de forholdene som Fremskrittspartiet tar opp i denne innstillingen. Da vi hadde bankpakke II til behandling, fremmet Fremskrittspartiet og resten av opposisjonen et forslag i Stortinget om at vi ønsket at Regjeringen på egnet måte regelmessig skulle orientere Stortinget om den virksomheten som var knyttet til bankpakke II, samt status for forvaltningen av fondets midler. Det forslaget ble ikke vedtatt. Flertallet henviste da nettopp til kredittmeldingen som et egnet dokument hvor man skulle omtale disse fondene og virksomheten. Jeg mener man i liten grad har levert i denne kredittmeldingen. Så kan man selvfølgelig si, med tanke på når meldingen er skrevet, at det kanskje ville vært vanskelig å få med altfor mye knyttet til disse fondene. Men det viser jo at det egentlig var behov for vårt forslag, for da blir det altså et helt år til neste gang det kan komme en fornuftig tilbakemelding til Stortinget om denne store pakken på 100 milliarder kr. Så jeg håper – og det er ment som en anmodning til Regjeringen – at man på egnet måte kan komme tilbake til Stortinget når det er en utvikling og man ser hvordan disse bankpakkene faktisk treffer. Det er også en del av den debatten vi skal ha i forbindelse med revidert, hvor Regjeringen er opptatt av å vise til de tiltakene som er innført og se hvordan de virker. Men det er naturlig at Stortinget på en egnet måte får en ordentlig tilbakemelding på dette.

Så til det som blir omtalt av sakens ordfører. Mye av det sakens ordfører sier knyttet til disse forholdene, kan også Fremskrittspartiet slutte seg til. Det vil nok i mange år bli skrevet avhandlinger om hva som var opphavet og årsakene til den finanskrisen som verden nå opplever. Men det er klart at det vil være delte oppfatninger om fasiten på det også. Jeg synes vel saksordføreren til en viss grad valgte å tolke våre merknader på en negativ måte. Det kom påstander fra talerstolen om at Fremskrittspartiet mer eller mindre er imot enhver regulering og vil ha et helt fritt marked, fritt for reguleringer. Jeg har lyst til å minne om, som jeg har gjort gjentatte ganger, at i de fire årene jeg har sittet i finanskomiteen, har alle saker knyttet til reguleringer av finansmarkedet vært enstemmige, og det har fått enstemmig tilslutning i Stortinget. Vi har altså vært enige om nivået på de reguleringene man har hatt. De tiltakspakkene som har kommet fra Regjeringen, er også enstemmig vedtatt. Det er klart at i Norge, hvor staten er en betydelig aktør i markedet – ikke minst en betydelig aktør økonomisk sett – er det helt naturlig at staten må bruke noen av sine økonomiske muskler.

Jeg har lyst til å vise til side 13 i innstillingen, hvor Fremskrittspartiets medlemmer skriver følgende:

«Disse medlemmer vil understreke at løsningen ikke nødvendigvis er mer reguleringer, men riktige reguleringer. »

Videre har vi også påpekt at finansmarkedene er integrert over landegrensene, og at harmonisering av regelverket internasjonalt kan være nødvendig. Fremskrittspartiet er altså ikke imot reguleringer. Vi mener at vi skal ha reguleringer også på finansmarkedet, slik at forbrukerne som opererer på dette markedet, får et vern for sine investeringer og kjøp – på lik linje med øvrige markeder. Men vi mener altså det er viktig at det skal være fornuftige reguleringer, at vi skal gi markedet mulighet til å fungere. Jeg oppfattet at saksordføreren også var opptatt av at her er ikke markedsøkonomien lagt død, men at man skal ha en fornuftig tilnærming til dette. Det er jeg glad for.

Når vi i våre merknader henviser til at enkelte venstrevridde politikere mener at finanskrisen nå var markedsøkonomiens endelikt, er det ifølge uttalelser i riksmedia, anført av bl.a. partilederen i SV, som mente at nå var det slutt på markedsøkonomien, slik vi kjenner den. Det har kommet slike påstander før. Det var påstander om det på 1970-tallet. Det var vel påstander om det på 1990-tallet, og de kommer nå. Likevel konstaterer jeg at man i i perspektivmeldingen, i statsbudsjettet og i de visjoner Regjeringen har, legger til grunn at det skal være markedsøkonomi også i årene framover. Det er jeg glad for.

Jeg har lyst til å ta opp et par andre forhold som Fremskrittspartiet har omtalt i denne innstillingen. For det første har vi en egen merknad og et eget forslag knyttet til banksikringsfondet og finansieringen og ordningen. Vi har i denne innstillingen valgt å reise spørsmålet om det er fornuftig med dagens system. Dagens system bygger jo på at det er låntakerne som finansierer sikringen av innskyternes penger. Derfor mener vi det er naturlig at man ser på regelendringer som forhindrer nettopp dette, da dagens ordning etter vår oppfatning innebærer en urimelig krysssubsidiering. Vi fremmer derfor et forslag i innstillingen, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere regelendringer som forhindrer at låntakere hos bankene må være med å finansiere banksikringsfondet som skal sikre innskyternes innskudd.»

Jeg konstaterer at vi ikke har fått noen merknader i innstillingen fra noen om det.

Vi tar også opp et annet forslag. Da finanskomiteen var i Spania og hadde møte med Santander, ble man gjort oppmerksom på at det spanske kredittilsynet hadde et nært samarbeid med de store bankene i Spania. Man hadde en ordning hvor ansatte i det spanske kredittilsynet var utplassert i bl.a. Santander – en ordning som vi syntes var veldig spennende. Derfor har vi fremmet et forslag i innstillingen der vi ber Regjeringen vurdere denne ordningen, om dette er modell som kunne være aktuell i Norge – en modell som vi tror alle parter, både bankene, virksomhetene og Kredittilsynet, ville tjene på.

Med dette har jeg fremmet de forslagene som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [21:16:10]: I innstillinga hevdar Framstegspartiet at kriser ofte ryddar opp i økonomien. Dei gir grunnlag for at nye idear blir skapte, og at ny vekst kan springe ut av ein slik situasjon. Oppgåva til politikarane skal vere å elske fram optimisme, ikkje legge hindringar i vegen for nyskaping. Slik må vi forstå bodskapen frå Framstegspartiets folk i finanskomiteen.

Meiner representanten Leirstein at det verkeleg vil vere både taktfullt og tilrådeleg å følgje denne oppskrifta, og dermed la marknaden rydde opp i den økonomiske krisa som vi no opplever internasjonalt?

Ulf Leirstein (FrP) [21:17:04]: La meg aller først minne replikanten om at Fremskrittspartiet har sluttet seg til de tiltakspakkene som Regjeringen har presentert for Stortinget, tiltakspakker som man altså har fått enstemmig tilslutning til i denne sal.

Men det må være lov å se også mulighetene i krisetider. Vi vet at opp gjennom historien har veldig mange av de store selskapene og mange av de dyktige gründerne – også her i Norge – unnfanget ideer i krisetider. I krisetider frigjøres det bl.a. mye arbeidskraft. Dette gjelder personer som kan få andre typer arbeidsoppgaver i andre typer firmaer, og således bidra til en positiv utvikling i andre deler av næringslivet enn de som blir rammet i krisetider.

Det er også viktig at statsledere verden over – også i Norge – ikke forsterker en krise ved å snakke krisen enda verre enn den faktisk er. Derfor har Fremskrittspartiet gjennom merknader vist til at det er viktig at vi også ser mulighetene i en krisesituasjon. Men – som jeg sa innledningsvis – vi er også med på at staten skal legge fram en del tiltakspakker og en del tiltak. Og det har vi sluttet oss til i denne sal.

Magnar Lund Bergo (SV) [21:18:13]: I perioden som vi har bak oss, vet vi at Fremskrittspartiet har styrt etter et program der de gir uttrykk for at kapitalmarkedet må være friest mulig, og at det ikke skal være reguleringer – eller minst mulig reguleringer. Så henviser Leirstein til at Fremskrittspartiet i praksis ikke har fulgt opp sitt eget program, men har stemt sammen med de andre partiene for reguleringer. Så har vi de siste månedene – etter at krisen har slått til for fullt – hørt at vi ikke trenger flere reguleringer, men bedre reguleringer. Det er en type utsagn som selvfølgelig ingen kan være uenig i. Men når en leser innstillingen i dag, er det få nye reguleringer Fremskrittspartiet foreslår. Så det kunne være spennende å få eksempler på hvilke reguleringer Fremskrittspartiet vil fjerne, og hvilke nye reguleringer vi kan forvente at Fremskrittspartiet vil foreslå i neste periode.

Ulf Leirstein (FrP) [21:19:11]: Det Fremskrittspartiet har sagt, er at vi ikke nødvendigvis trenger flere reguleringer, men at man ser på om man kan forbedre de reguleringene vi allerede har. Jeg registrerte at representanten Bergo var enig i det utsagnet – og da er vi vel ganske enige.

Det er ikke i forbindelse med denne meldingen man legger fram vurderinger av reguleringene på finansmarkedet. Men vi vet jo at Regjeringen fortløpende har kommet med en rekke saker til Stortinget, og hvor vi har foretatt slike vurderinger. Det vil være helt naturlig for oss å følge opp fortløpende når vi får saker, ikke minst når vi også får en ordentlig tilbakemelding om tilstanden etter bankpakke I og bankpakke II, om det er aktuelt å se på om man kan forbedre noen av dagens reguleringer.

Jeg forstår det slik at vi er ganske enige om nivået på disse reguleringene. Det har vel også framkommet gjennom stemmegivningen i denne salen, hvor både Fremskrittspartiet og SV – og alle de andre partiene – stort sett har stemt for de reguleringene vi pr. dags dato har.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Jan Tore Sanner (H) [21:20:26]: Jeg skal forsøke ikke å forlenge debatten unødvendig. Det debattemaet som det ligger til rette for i kredittmeldingen, er et tema som finanskomiteen har vært innom flere ganger i løpet av de siste månedene, som sikkert vil komme opp om en uke – og definitivt også i kommende måneder.

Jeg er av den oppfatning at saksordføreren, Reidar Sandal, holdt et forholdsvis balansert innlegg. Jeg er enig i mye av det han sa. La meg her trekke frem to forhold. Det gjelder avslutningen, om viktigheten av å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Kanskje særlig i de tidene vi nå er inne i, er det viktig at den økonomiske politikken bidrar til at vi kommer styrket ut av den økonomiske krisen, og at man ikke lager problemer for den konkurranseutsatte virksomheten. Dernest er jeg også enig i det han sa om at det er unødvendig å gjøre denne debatten til en debatt for eller mot marked, for eller mot offentlig styring. Det var godt sagt, og jeg er enig.

La meg legge til noen merknader. Det ene er at det er viktig at Norge også i internasjonale fora bidrar til at man unngår proteksjonisme, og at man sikrer globaliseringen og en sosial markedsøkonomi. Når jeg understreker dette, er det fordi det er veldig lett å si at man skal unngå proteksjonisme. Det er vanskeligere å gjennomføre det i praksis, når arbeidsledigheten øker og presset på nasjonale myndigheter og nasjonale politikere om å bevare nasjonale arbeidsplasser kommer på dagsordenen. Det er derfor veldig viktig at internasjonale fora understreker viktigheten av dette, og at Norge bidrar i den prosessen. Proteksjonisme er noe som vil forsterke den krisen vi er inne i, og raskt føre til at vi går fra resesjon til depresjon.

Det andre jeg vil understreke, er viktigheten av at den økonomiske krisen, finanskrisen, ikke bare får lov til å – jeg hadde nær sagt – blåse over, men at vi bruker den økonomiske krisen til å se fremover. Det er for meg helt åpenbart at når økonomien er globalisert, må politikken også følge etter. Så kan vi alltids diskutere hvor mye politikk, hvor mye styring, og hvor mye rammebetingelser, men det er åpenbart at det må være rammer for markedet.

For Høyre er det viktig at vi bidrar nasjonalt til at Norge kommer styrket ut av krisen, at vi får fremtidsrettede arbeidsplasser, at vi legger om til en mer bærekraftig økonomi og bærekraftige arbeidsplasser, og at vi bidrar internasjonalt både til bedre rammeverk for finansinstitusjoner og det økonomiske virke og til sterkere internasjonale institusjoner.

Det siste som saksordføreren var innom, var en henvisning til de beslutninger som er tatt når det gjelder å bidra til en mer positiv utvikling i de norske finansmarkedene. Der er jeg enig i at de beslutninger som er tatt, har vært gode. Men fortsatt er tilbakemeldingene fra mange små og store bedrifter at det er vanskelig å få kreditt, og at det er vanskelig å få lån. Så jeg vil understreke at Regjeringen fortsatt må ha en fortløpende vurdering av om det er behov for å forsterke de virkemidlene som er iverksatt, slik at bedrifter og arbeidsplasser unngår for store skader.

Heikki Holmås (SV) [21:24:42]: Høyrepolitikk bedrevet av høyrepolitikere over hele verden er det som har skapt den finanskrisen vi står oppe i nå.

Hayeks teorier om at bare en slapp markedet helt fri – slik som det så vakkert står formulert i Fremskrittspartiets program – var det gjennom den spontane orden man skulle få på plass systemer som fungerte. Dette er feil, og det er blitt bevist gjennom finanskrisen, slik som den utspiller seg foran øynene på oss alle.

Ronald Reagan tok feil, Alan Greenspan tok feil, og Siv Jensens eget idol, Margaret Thatcher, tok feil. Og nå ser vi konsekvensene.

Det er altså slik at markedsfundamentalismen med dette er død, og det vi må sørge for, er å vise at politikk står for mer styring, slik det stod på forsiden av Newsweek for et par måneder siden: «We are all socialists now». Det er det som er den riktige retningen for å komme seg videre – venstresidepolitikk, nå løpt etter og omfavnet av stadig flere partier, også på høyresiden, som den type politikk vi må styre etter.

En av årsakene til finanskrisen har vært for lav rente over for lang tid. La oss si det slik: Jan Tore Sanner har også innrømmet dette i en tidligere debatt på Stortinget, nemlig akkurat de tingene jeg nettopp sa, at for lav rente over for lang tid er en årsak til finanskrisen. Men det har vært vanskelig å skjønne av den måten Sanner har opptrådt på, for i hver eneste debatt om renten som har vært ført mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk helt siden vi overtok, har han vært der og sagt at det er Regjeringens feil at renten går opp. De har styrt etter en politikk for lavest mulig rente – lav, stabil rente. Dette er en av årsakene til finanskrisen.

Det er ingen tvil om at det at vi i Norge, også fra Sentralbankens side, har ført en politikk for lav rente, må opp til diskusjon og debatteres i fagmiljøene i dag, nettopp fordi vi er i en situasjon der vi importerer lav inflasjon fra land som Kina, og der en har en lavrentepolitikk, en nullrentepolitikk – som i Japan over veldig lang tid. Det influerer på norsk politikk, på europeisk politikk, og på politikken i alle andre stater som fører en rentepolitikk basert på inflasjonsmål, og det er med på å bidra til å skape den finanskrisen vi er oppe i. I forlengelsen av dette bør vi gjennomgå pengepolitikken og diskutere hvordan vi kan unngå at vi igjen havner i en situasjon der opplyste sentralbanksjefer over hele verden fører en politikk med for lav rente.

Så har sentralbanksjefen gjort en hederlig jobb. Gjentatte ganger, bl.a. i høringer i finanskomiteen, har han sagt at Norges Bank mange ganger har gitt uttrykk for at det ville vært skapt bedre stabilitet hvis en større del av boligfinansieringen hadde vært finansiert med bundet rente. Systemmessig ville dette vært en bedre ordning – mer fastrente i Norge. Det var senest i dag en artikkel i Dagens Næringsliv som argumenterte for hvorfor det ville være bra. Det har to positive sider. Det ville skapt mer stabilitet for husholdningene, for folk flests økonomi, i tider med høy rente, men også i tider som dette. Og det er ingen tvil om at hvis folk hadde forholdt seg til en rente på mellom 5 og 7 pst. når de kjøpte bolig, ville det ført til mer stabile boligpriser og mer stabil politikk for byggenæringen, som er en sak vi skal diskutere senere her i dag. Dette ville altså bidratt til stabilitet. Og vi har en jobb å gjøre for å gjennomgå og se på hva vi kan gjøre for å få en større utbredelse av fastrentelån i Norge.

Til slutt om Det internasjonale pengefondet. Jeg – og SV – er veldig glad for den jobben som Regjeringen har gjort med hensyn til Det internasjonale pengefondet det siste året, dvs. siden sist vi behandlet denne meldingen. Vi har altså gjort en jobb for å sikre økt stemmegivning til lavinntektsland og til mellominntektsland på bekostning av de rike landene. Vi har sørget for å gjøre en skikkelig jobb med hensyn til å se på, gjennomgå og stille kritiske spørsmål til IMFs rolle i lavinntektsland gjennom den PRGF-ordningen som finnes. Konsekvensen av dette er nå – og det skal vi behandle senere i år – at vi lar være å finansiere videre nye lån til den ordningen, og isteden finner andre mekanismer for å støtte de fattige landene, rett og slett fordi IMF gjør en dårlig jobb for de fattige landene, fordi de ikke kan utviklingsarbeid.

Så dette er godt jobbet fra Regjeringens side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:29:59]: Bodskapen til representanten Holmås var at vi må få meir styring, meir regulering og meir sosialisme – så vil alt gå bra. Det var ikkje så veldig mykje konkret som kom fram no, bortsett frå at ein må ha høgare rente – og det er vel for så vidt uproblematisk for representanten Holmås, som eg har sett har bunde låna sine. Men eg kunne godt tenkje meg å få ei konkretisering av kva for reguleringar det er representanten Holmås ønskjer, i tillegg til at ein må få høgare rente. Kunne du nemnt eit par av desse reguleringane som representanten Holmås meiner er nødvendige for å unngå finanskrise for framtida og kanskje unngå nedgangstider? Det hadde det vore svært interessant å få greie på.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal gå gjennom presidenten.

Heikki Holmås (SV) [21:31:06]: Hvis representanten Hagesæter har brukt fire år på å oppdage at jeg har fastrente, som jeg har snakket om på hvert eneste møte vi har hatt her de siste årene, går det litt tregt. Men ikke så tregt – det ser jeg på han.

Til spørsmålet om reguleringer: Ja, det kan jeg gjerne nevne. Carl I. Hagen skrev et vakkert brev der han roste den amerikanske politikken, og sa at her burde en hatt mindre regulering, for da hadde alt gått bra. De største forretningsbankene i USA, noen av dem som var årsaken til at det hele havarerte, hadde lånt ut 30–40 ganger sin egenkapital. Det er ingen tvil om at å sørge for at en har begrensninger, slik vi i Norge f.eks. har i mye større grad på egenkapital, er viktig. Gjermund Hagesæter har ivret for finansparadiser, skatteparadiser, for han mener at det er noe som skaper sunn skattekonkurranse. Skatteparadiser er først og fremst steder der man har muligheten for å skjule kriminelle virksomheter, og som skaper mindre gjennomsiktighet i det finansielle systemet. Reguleringer av skatteparadiser er en siste ting, og en annen ting og en tredje ting … (presidenten klubbar).

Hans Olav Syversen (KrF) [21:32:16]: Jeg trenger ikke spørre om hva den tredje tingen er, for det er fastrente.

Men tilbake til fastrente: Representanten Holmås er en svoren tilhenger av det. Jeg har skjønt at til og med SV, med Holmås i spissen, vil gå så langt som til å gi ekstra skattefradrag til dem som har fastrente. Det er ikke hver dag man går inn for personskatteletter i SV. Så jeg lurte rett og slett på hvordan det går med Regjeringen og SVs arbeid for å gi incitamenter, slik at flere velger fastrente.

Heikki Holmås (SV) [21:32:57]: SV og jeg har satt fokus på det samme som sentralbanken sier, nemlig at det hadde vært positivt med mer fastrente i Norge. I SVs program sies det veldig klart at vi ønsker en større andel, og vi ønsker å se på hva slags incentiver det er mulig å bruke for å få flere til å velge fastrente. Et av de virkemidlene er et skattevirkemiddel, å gi skattelette, men vi er veldig åpne for det hvis Hans Olav Syversen har andre og bedre virkemidler som kan bidra til mer fastrente.

Den jobben vi har gjort de siste årene, har vært å åpne for at Lånekassen og Husbanken åpner for 10 års fastrente. Det har vært gjort en jobb nå som fra 1. juli innebærer at en får mulighet til å ta opp lån med 20 års fastrente i Husbanken, som er de bankene som staten har direkte kontroll over. Det er ingen tvil om at hvis en ser på husbanklånene, er de i mye større grad finansiert med fastrente enn det en ser f.eks. ved nye lån. Men jeg er åpen for å se på hvilke virkemidler som hjelper. For meg er målet det viktigste.

Svein Flåtten (H) [21:34:09]: Hvis representanten Holmås hadde lyttet til hva Høyre sier i rentedebatter, hadde han hørt at vi snakker om finanspolitikkens ansvar for renten. Den blir aldri suspendert. Den må de som styrer, bære ansvaret for.

Jeg skjønner representantens behov for kraftige utfall både mot markedsøkonomi og annet, for hans saksordfører og kollega Reidar Sandal legger an en helt annen tone. Jeg finner heller ikke dette igjen i merknadene. Jeg vil gjerne stille det samme spørsmålet som representanten Lund Bergo stilte til Fremskrittspartiet: Hvilke konkrete reguleringer er det SV ser for seg, og som man foreslår i denne innstillingen? I motsetning til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som foreslår en del motsykliske tiltak, ser vi ingenting av det fra regjeringspartiene. Hva er de konkrete forslagene fra SV?

Heikki Holmås (SV) [21:35:14]: Jeg har ikke de ferdige forslagene utmeislet nå. Det gjøres en jobb i FN-regi, der bl.a. Josef Stiglitz har ledet en kommisjon som ser på og foreslår en rekke muligheter for å skape mer stabilitet, både på reguleringssiden og på virkemiddelssiden. I forhold til det arbeidet som EU gjør, har vi de la Rosière-rapproten, som er en høynivårapport, og som fremmer en god del forslag til reguleringer og til muligheter for å ha tilsyn på et høyere nivå, som kan sørge for å få en mer enhetlig og sterkere regulering på disse områdene.

Jeg tror at å være i forkant hele tiden og fremme forslag som kan bidra til motsykliskhet i finansnæringen, er en form for regulering, og i forbindelse med finanskrisens forspill har en tydelig sett at markedet fungerer medsyklisk istedenfor motsyklisk. Men den eksakte reguleringen må vi komme tilbake til i forlengelsen av det arbeidet vi gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:36:38]: Kredittmeldinga inneholder omtale av forutsetningene for finansiell stabilitet i Norge, en vurdering av utøvelsen av pengepolitikken i Norge det siste året og en virksomhetsomtale av sentralbanken, som er lovpålagt.

Det siste året har det vist seg at de økonomiske realiteter kan snu raskt og brutalt. Hele verden opplever nå ikke bare en brå stans i den økonomiske veksten, men en kraftig reduksjon i landenes brutto nasjonalprodukt. Også Norge, som de siste åra har hatt en svært høy økonomisk vekst som har gitt seg utslag i en kraftig høykonjunktur, kjenner konsekvensen av den realøkonomiske krisen på kroppen. En rekke eksportindustrier er i en svært krevende situasjon – dagsaktuell er treforedlingsindustrien. Bankenes kredittrisiko er i stor grad knyttet til utviklingen i boligmarkedet. Norske husholdninger hadde fram til fjoråret økende gjeldsvekst, lengre gjennomsnittlig løpetid på lån og større utbredelse av avdragsfrie lån, noe som i sum gjør lånetakerne mer risikoutsatte ved kraftig nedgang i boligprisene. I fjor høst var brå renteøkninger utfordringen. Kredittrisikoen er nå knyttet til utviklingen i arbeidsledigheten. Tillitskrisen i finansmarkedet er et resultat av politiske valg over lengre tid, mens det kan være vanskelig å få oversikt over årsak og virkning. Krisen er blitt utløst av internasjonal deregulering med utspring i USA.

Den amerikanske økonomen Jan Kregel har påvist at nye reguleringsregimer har fratatt bankene

«mye av deres gamle funksjon som risikovurderere og ledet banker og meglerhus til nå å spesialisere seg på sette sammen «pakker» av finansinstrumenter og å tjene sine penger på å selge disse, samtidig som de selv verken utfører sin tradisjonelle rolle som vurderer av risiko eller tar risiko selv. Disse risikofylte pakkene er ikke del av aktivasiden i bankenes regnskap etter at de er blitt solgt».

Slik havnet risikoen hos godtroende kjøpere og samfunnet som helhet.

Opphevelsen av Glass-Steagall Act i USA i 1999, loven som skilte forretningsbanker og investeringsbanker, sammen med opphevelsen av egenkapitalgrensen til amerikanske investeringsbanker våren 2004 og den enorme veksten i forsikringer mot kredittrisiko de siste årene, har vært medvirkende årsaker til at det som i starten var en finansiell krise, har fått dette store omfanget. Forsikringer mot kredittrisiko viste seg å virke svært medsyklisk. Problemene i fjor høst i verdens største forsikringsselskap, AIG, var spesielt knyttet til et datterselskap som hadde solgt kredittrisikoforsikringer i store mengder. Uten en statlig inngripen ville en eventuell konkurs i AIG medført store konsekvenser for verdens kapitalmarkeder. Jeg vil derfor understreke hvor viktig det blir for finansiell stabilitet framover at forsikringsselskaper holder seg til å forsikre liv og eiendom og ikke kredittrisiko. Like fullt må bankene styrke sin oppgave med å vurdere risiko.

Det har de siste årene vært stor kreativitet knyttet til opprettelse av stadig nye former for finans- og kredittforetak og finansielle produkter, der myndighetene systematisk har vært på etterskudd når det gjelder regulering. Dette har medvirket til økende risiko og dermed større ustabilitet, og må framover få ny og forsterket oppmerksomhet fra reguleringsmyndighetenes side. Dette taler for en langt mer proaktiv lovgiverrolle.

I Dagens Næringsliv i dag sier Nordea-sjef Gunn Wærsted følgende:

«Enkelte ting vil aldri bli som før igjen.»

Og videre:

«Adjø, billige lån.

Adjø, små banker med enorme ambisjoner.

Adjø, «groteske» bonussystemer.

Samtidig vokser en rekke nye ting frem, tror hun:

Godt gammeldags bankhåndverk.

Strengere tilsyn og kontroll.

Økt internasjonalisering.»

Ja, dette er viktige overskrifter i arbeidet til den nye finanskrisekommisjonen som Regjeringa snart skal oppnevne.

Gunn Wærsted får i Dagens Næringsliv også spørsmål om hvis hun skal peke finger til noen etter krisen, hvem det i så fall er til. Svaret hennes er:

«Det rekker ikke med én finger. Jeg trenger hele hånden. Alle har behov for å gå i seg selv: banker, myndigheter, ratingbyråer, men også kundene.»

Det er etter mitt skjønn et klokt svar. Vi står overfor en systemkrise både internasjonalt og nasjonalt. Internasjonalt har FN-kommisjonen som Joseph Stiglitz har ledet, gitt sin utredning til FNs generalsekretær. Denne skal opp til behandling i FN tidlig i høst, og det blir stilt store forventninger til resultatene av det arbeidet.

Regjeringas finanskrisekommisjon må gjøre en grundig jobb ut ifra nasjonale forhold og behov, men med sterk vekt på analyse av den internasjonale krisens karakter. Dette vil legge til rette for store systemendringer som jeg håper kommer, og dermed gjør at vi får et mer stabilt kreditt- og finanssystem også i Norge.

Lars Sponheim (V) [21:41:33]: Jeg skal prøve ikke å bidra til å dra opp temperaturen i debatten. Etter ni timer med ønsker og drømmer om hvordan veier og spor skal legges i dette landet, er det vel kanskje ikke grunnlag for å bruke for mye tid på så store spørsmål som det vi har oppe nå i denne kveldsstunden. Jeg tror at det av og til kan være slik at de viktigste tingene ikke bør være offer for de største debatter og spill i denne sal.

Men jeg har likevel lyst til å si litt om dette som synes å være en litt ideologisk debatt mellom ytterste venstre og ytterste høyre, om hvem som er best i å håndtere markedsøkonomi. Jeg vil vel da som sentrumspolitiker gi uttrykk for at svaret er verken på høyresiden eller venstresiden, men det er balanserte løsninger som legger gode, politiske rammer rundt en markedsøkonomi. Skulle man stille seg spørsmål om hvordan man skal utslette markedsøkonomien, hvis noen måtte ha slike ønsker og drømmer, tror jeg det ganske enkelt er å kutte ut all regulering. En markedsøkonomi uten regulering vil bare utslette seg selv. Da vil aktørene unngå konkurranse ved å kjøpe hverandre opp, og på den måten vil vi miste markedet. Så enhver markedsøkonomi vil kreve fornuftig og god regulering, og så mye regulering som er nødvendig, og som gjør at markedet fungerer.

Jeg tror at i den situasjonen vi er i nå, når vi står midt oppe i en finanskrise og prøver å ha noen vurderinger av hva vi skal gjøre videre, vil det handle om hvordan vi skal regulere – kanskje mer, men i hvert fall bedre, for å sikre at markedsøkonomien, ikke minst på det finansielle området, skal fungere bedre i framtiden.

Vi behandler kredittmeldingen. Jeg tror kanskje det kan bli vel så interessant å behandle kredittmeldingen om ett, to eller tre år, hvor vi klarere får fram hva vi har lært av denne krisen. Nå står vi midt oppe i det, og det er ganske famlende fra mange om hvor veien går videre, annet enn at det er en vei videre som ikke er veien tilbake. Jeg skal bidra med noen stikkord i den sammenheng.

Jeg tror vi framover kommer til å få en helt annen debatt om pengepolitikken i Norge enn det vi kanskje har hatt så langt, nettopp ut fra et behov om å finne den fornuftige balansen mellom det å fremme prisstabilitet, som er en viktig del av Norges Banks mandat i dag, og det å fremme finansiell stabilitet. En kan se situasjoner hvor dette så å si kan stå mot hverandre og i noen grad være motstridende interesser. Jeg tror det kommer til å bli viktig framover i debatt om pengepolitikken. Det synes det å være bred enighet, i internasjonal sammenheng, om hvordan vi bruker IMF og styrker IMF. Det kommer til å bli ganske sentralt, og jeg tror det vil være bred, tverrpolitisk enighet i Norge om å bidra til det. Vi trenger mer global politikk i en situasjon hvor global økonomi viser seg å trenge tydeligere rammer.

Det siste området som jeg tror vi kommer til å arbeide mye med de neste årene, som oppfølging av dette, er spørsmålet om hva vi skal gjøre annerledes når det gjelder regulering. Jeg har tatt til orde for det i de andre debattene vi har hatt midt i krisehåndteringen, at jeg tror vi her har behov for å se på en del ting. Venstre sier noe om det i merknader, både sammen med andre og alene. Det viktigste er jo å kunne bidra til motsykliske kapitalkrav, som jeg tror kommer til å bli aktuelt, og som komiteen selv lærte litt om da vi var på en studietur til Spania, som nettopp har hatt det, og som synes å ha klart å ta sitt bankvesen overraskende godt gjennom krisen så langt, på tross av at landet er i en dramatisk krise – og selvsagt spørsmålet om å regulere, gjennom lov og på annet vis, egenkapital og mer egenkapitaltilgang til bankene. Vi trenger mer og bedre regulering. Vi har pekt på noen retninger fra opposisjonens side. Jeg håper også at Regjeringen i sitt videre arbeid vil ta tak i disse utfordringene.

Statsråd Kristin Halvorsen [21:45:56]: Mange av de forholdene som er omtalt i kredittmeldingen for 2008, er forhold som vi tidligere har vært inne på i Stortinget fordi det har vært en helt ekstraordinær situasjon. Så det er kanskje ikke så rart at ikke temperaturen stiger til de store høyder, etter hvert som vi nærmer oss midnatt.

Men la meg bare komme med noen korte kommentarer, for jeg deler representanten Sponheims oppfatning av at kredittmeldingen for 2008 er historisk. Men det er nok til neste år og året deretter at man vil ha såpass mye dokumentasjon på bordet at man kan bli mer bombastisk i konklusjonen om hva som er de riktige, eventuelle nye styringsgrepene.

Bare et par kommentarer til debatten først: Det er ingen, som jeg vet om, som har trodd at markedsøkonomien som sådan ville avskaffes etter denne finanskrisen. Jeg er helt enig med komiteens leder, Reidar Sandal, i det perspektivet. Men det er samtidig slik at man med bred penn kan påstå at markedsfundamentalistene, de som har trodd at markedene regulerer seg selv, de som på en måte har besverget seg til den ideologiske retningen, har tatt feil. Det ser vi ikke minst av debatten i ulike internasjonale fora, hvor man nå er på jakt etter å samordne, samkjøre og finne globale og internasjonale spilleregler som kan være med på nettopp å gi en motvekt til en stadig mer globalisert verdensøkonomi. At en krise som starter i USA, kan få så store konsekvenser rundt om i resten av verden, i Europa, i våre naboland, sier jo noe om behovet for et tett, internasjonalt samarbeid på dette området.

Så til en observasjon når det gjelder fastrenten, der jeg ser at både den ene og den andre har synspunkter. Den ene er sentralbanksjefen, og den andre er Heikki Holmås. Jeg synes ikke det er noen grunn til at enkelte medlemmer i finanskomiteen skal flire av det, fordi det er egentlig ganske oppsiktsvekkende hvor mange låntakere i Norge som har flytende rente. Circa. 5 pst. av boliglånstakerne i Norge har fastrente. I Sverige er det 60 pst., og i Danmark er det 45 pst. Det har den funksjon at rentereduksjonene fra Norges Bank slår raskere og mer direkte ut i forhold til husholdningenes etterspørsel. Slik sett har vi en mer effektiv pengepolitikk i en slik situasjon som nå. Men det betyr jo også det som representanten Holmås understreket, nemlig at måten vi finansierer boliger på, er med på å bygge opp under de betydelige svingningene som er i boligmarkedet når det gjelder boligpriser, og det gjør folk mer utsatt for betydelige svingninger i rentene. Men det er en del av diskusjonen om dette.

Så til noen av de tingene som har stått sentralt i løpet av dette året. Vi har jo gjennomført omfattende tiltak på banksektoren, først i forbindelse med likviditet. Jeg tror vel kanskje mange ikke var klar over hvor nær man var en kollaps i de finansielle systemene i høst. Norges Bank, Finansdepartementet og Stortinget var raskt på plass med tiltak som gjorde at vi fikk flyt i disse markedene igjen. De er ikke helt tilbake til normalen, verken når det gjelder påslag eller på annet vis. Gjennom denne bytteordningen, der Stortinget gav en fullmakt til å benytte 350 milliarder kr, er det nå auksjonert ut for 130 milliarder kr. Man kan si at de tiltakene har bidratt til å sørge for at likviditetsproblemene dempet seg og ble unngått.

Etter det har vi kommet med ytterligere tiltak, bl.a. ved Statens finansfond. Det er i tidligste laget å ha mye å orientere Stortinget om når det gjelder hvordan Statens finansfond og Statens obligasjonsfond faktisk har fungert. Men det er helt opplagt at finanskomiteen skal få all den informasjon de ønsker om det – også før neste kredittmelding, hvis det er behov for det. Det er også helt opplagt at hvis vi finner svakheter eller nye utfordringer på dette området, er vi klare til å komme tilbake til Stortinget med det.

Men jeg vil kanskje rope et lite varsko fordi det er dyrere for næringslivet å finansiere nå. Jeg hører mange eksempler på næringslivsledere som sier at de mangler finansiering til prosjekter. Dels er det mulig å få finansiering, men de synes den er for dyr, dels kan det være prosjekter som er dårlige nå, men som også var dårlige for to år siden. Så virkelighetsbildet her er kanskje litt mer sammensatt.

Mye av den diskusjonen som foregår internasjonalt, dreier seg egentlig om å få internasjonale standarder for regulering av finanssektoren som ligner mye på det vi har nasjonalt. Det som er ett av temaene, er f.eks. at man skal ha ett tilsyn, ikke splitte opp eller lage tilsyn knyttet til sektorer, men ha ett samlet tilsyn for hele finanssektoren. Det er jo det vi har i Norge, som gjør at vi har et effektivt tilsyn med vår finanssektor, og det er at all risiko i utgangspunktet skal reguleres likt, på tvers. Det betyr at det ikke er noen steder å gjemme bort risiko på en slik måte, som vi har sett har vært årsaken til finanskrisen mange andre steder. Det betyr f.eks. at norske pensjonskasser, livsforsikringsselskaper osv. er underlagt kapitaldekningskrav på risiko ved kapitalforvaltning. Kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, er underlagt kapitaldekningskrav på linje med banker. Det er den type eksempler som er god regulering. Dette har helt opplagt bidratt til at norske finansinstitusjoner er mer solide.

Det er også slik at den konsernlovgivingen vi har for finanskonserner, bidrar til helhetlige kapitalkrav for finanskonserner, og det motvirker at eventuelle problemer i ett konsernselskap også lett fører til at andre konsernselskaper får problemer. Det er heller ikke en selvfølge i andre lands lovgiving.

Det er helt opplagt behov for et betydelig internasjonalt samarbeid i denne sammenhengen, og jeg er enig med dem som har tatt opp det som dreier seg om å se på om reguleringene i forhold til bankene virker medsyklisk, og ønsket om å se på reguleringer som gjør det mer motsyklisk. Det er også temaer i det internasjonale arbeidet som nå pågår, og er av de tingene vi kan lære av i etterkant av denne finanskrisen.

Det som også må være en del av lærdommen, er bonussystemer og avlønningssystemer, som i seg selv har virket på den måten at vi har hatt såkalte lederincentiver, som har gjort at mange ledere har tatt meget høy risiko med veldig kortsiktig horisont. Diskusjonen om hvordan en skal klare å få til avlønningssystemer som ikke i seg selv er med på å destabilisere eller oppmuntre til å ta den type risiko, er en meget viktig og vesentlig debatt. Det dreier seg ikke bare om rettferdig fordeling, eller om hva slags lønnsnivå man har. Det dreier seg rett og slett om å ha meget usunne incentiver i en finanssektor.

I Norge har finanskrisen vært mye mindre dramatisk enn i mange andre land. Dels skyldes dette de reguleringene som jeg har vært inne på. Dels skyldes det at lærdommen etter den bankkrisen vi hadde på begynnelsen av 1990-tallet, sitter hos reguleringsmyndighetene. Den sitter også i både vegger og hoder hos mange av de som selv driver bank, og er med på å forklare at vi så langt ikke har opplevd den samme dramatikken som fryktelig mange andre land har gjort.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Olav Syversen (KrF) [21:55:58]: I den høringen komiteen hadde i forbindelse med kredittmeldingen, sa sentralbanksjefen – i forbindelse med dette som også finansministeren var inne på – om situasjonen for Bedrifts-Norge med hensyn til å få lån. Han sa følgende:

«Jeg uttrykte også en viss skuffelse over at bankene fortsatt driver og strammer til, men vi har et håp om at dette stabiliserer seg utover våren og sommeren.»

Mitt spørsmål til finansministeren er om hun også føler en viss skuffelse over måten bankene har opptrådt på overfor Bedrifts-Norge når det gjelder å gi lån til det man må kunne kalle normal forretningsdrift.

Statsråd Kristin Halvorsen [21:56:48]: Det er vel slik, tror jeg vi kan si, at lånemarkedet for personkunder fungerer rimelig normalt, men at vi har utfordringer når det gjelder næringslivet. Det er helt riktig. Jeg er enig i det sentralbanksjefen sier. Jeg tror bare vi må være nøye med å nyansere bildet hver gang vi får enkelte eksempler presentert for oss, og det gjør sikkert både medlemmer i finanskomiteen og jeg selv til stadighet.

Men det er jo i bankenes egeninteresse gjennom sin lovgiving å bidra på en slik måte at ikke deres egne kunder rammes unødig av finanskrisen. Hvis mangel på lån og muligheter til å finansiere nye virksomheter, eller for dyre lån, er med på f.eks. å øke antall konkurser, så er ikke bankene uberørt av det. Tvert imot, da går bankene også på betydelig større tap enn det de ellers ville fått. Så min oppfordring til bankene er at de tenker langsiktig, og at de også tenker på at deres egen håndtering av næringslivskunder har betydning for hva slags tap de kan få i framtiden.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Rolf Terje Klungland (A) [21:58:15]: Jeg tror børsen kommer til å gå opp i morgen, i hvert fall hvis en tar hensyn til denne debatten, for her tyder alt på at markedet har roet seg og er i ferd med å snu. Det synes jeg jo er veldig trivelig og fint.

Jeg synes også det har vært en fin debatt. Det som har vært mest overraskende i denne debatten og i innstillingen, er den fundamentale avstanden Fremskrittspartiet nå tar i forhold til sitt store forbilde, Amerika, og kritiserer det myndighetene der har gjort. Representanten Leirstein presiserte i sitt innlegg at han var veldig enig med Regjeringen, og det gjorde meg enda litt mer overrasket. Men nå så jeg på talerlisten hvem som kommer etter meg, så kanskje vi da får ytterpunktene i Fremskrittspartiet når det gjelder den økonomiske politikken.

Det som imidlertid er viktig i forhold til de utfordringene vi nå står overfor, slik jeg ser det, er at vi greier å holde en kronekurs og et rentenivå som gjør at konkurranseutsatt industri ikke må legge ned. Det er en industri som har store utfordringer, og som har merket den finansielle krisen veldig godt. Derfor er det også greit å se i innstillingen at til og med Venstre, som vil pålegge industrien store avgifter, nå er positive til å legge vekt på at konkurranseutsatt industri skal få arbeidsvilkår i Norge.

Jeg tror ikke at jeg skal bruke så veldig mye mer tid på denne debatten, men si at det må ha vært en usedvanlig god styring av den finansielle politikken de siste årene. Det ser en på de utfordringene andre land har kontra Norge. Det er veldig bra. Og siden jeg ikke får noen replikker heller, trenger jeg kanskje ikke å forklare mine standpunkter så veldig inngående, uten å si at etter denne debatten virker det som om vi alle er sosialdemokrater.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:01:04]: Først til representanten Klungland. Det er sjelden han klarer å bruke opp tiden når han ikke skal kritisere Fremskrittspartiet. Det hadde vært interessant om han kunne prøve å komme med litt mer substans og et bidrag til debatten, og ikke bare kritisere andre. Det hadde vært interessant også fra Klunglands side.

Jeg skal snakke litt om finanskrisens bakgrunn og årsaker. I dag deltok jeg på Throne-Holst-konferansen. Der var ikke mange av mine kolleger til stede. Jeg tror faktisk at man hadde hatt nytte av å være der. Det var altså «Livet etter finanskrisen». Da hadde man fått litt mer påfyll til alle de klassiske argumentene man gjentar herfra. For å forstå hvilke tiltak man skal iverksette må man forstå hvordan finanskrisen oppstod. Da er man faktisk nødt til å lese noe. Man er nødt til å lese noen dokumenter og bøker og sette seg inn i det. Det er bare én i denne salen som har gjort det, og det er representanten Lundteigen. Han forsøker å sette seg inn i det, men han går ikke langt nok tilbake i historien. Han kommer først til investeringsbankene, og så går han videre derfra.

Jeg synes det er merkelig å måtte observere mine medkolleger som gjentar skriverier fra VG, Dagbladet og siterer gamle slagord, istedenfor å prøve å finne ut hva dette faktisk skyldes. Jeg ser at statsråden står bak og prøver å gjemme seg og prøver å belære – jo, hun står og ler og smiler akkurat nå også. Det synes jeg statsråden burde holde seg for god til.

Finanskrisen oppstod i USA. Premissene for finanskrisen var at spareraten var lav, det var økende gjeld hos privatpersoner, underskudd på statsbudsjettet, underskudd på handelsbalansen – samtidig skulle USA finansiere to kriger – det var kunstig lav rente som skapte mye likviditet i markedet, og man hadde lån bundet til boligen stort sett over hele USA.

For å vise litt historikk, skal jeg gå tilbake til 30. september 1999 og sitere noe på engelsk fra en artikkel i The New York Times. Den kunne representanten Holmås finne på nettet eller et annet sted og printe ut. Der heter det:

«Fannie Mae Eases Credit To Aid Mortgage Lending…In a move that could help increase home ownership rates among minorities and low-income consumers, the Fannie Mae Corporation is easing the credit requirements on loans that it will purchase from banks and other lenders. The action, which will begin as a pilot program involving 24 banks in 15 markets – including the New York metropolitan region – will encourage those banks to extend home mortgages to individuals whose credit is generally not good enough to qualify for conventional loans. Fannie Mae officials say they hope to make it a nationwide program by next spring.»

Og det lyktes de med.

«Fannie Mae, the nation's biggest underwriter of home mortgages, has been under increasing pressure from the Clinton Administration to expand mortgage loans among low and moderate income people».

Dette er en to siders artikkel, og den anbefaler jeg alle å lese. Det var mye klokt der.

Vi hadde altså en situasjon hvor det var et sosialpolitisk mål å kunne gi flere amerikanere muligheten til å ta opp boliglån. Clinton beholdt sin popularitet, til tross for kreativ bruk av sigarer og røyking av marihuana uten å inhalere. Dette skyldes ikke nødvendigvis mangel på reguleringer, men politisk overprøving av USAs 12 000 regulatører bare på føderalt nivå og syv kredittilsyn.

Det ble etter hvert gitt lån til mennesker med lav eller ingen egenkapital, som heller ikke hadde noen mulighet til å betjene disse lånene. Den eneste muligheten de hadde for å betjene lånene, var at boligprisen steg, og de kunne refinansiere lånene sine. Og boligprisene steg åtte år på rad med 15 pst. i snitt. Fannie Mae og Freddie Mac kjøpte boligkredittobligasjoner i bøtter og spann, og de solgte videre deler av gjelden til investeringsbanker som J.P. Morgan, Bear Stearns og Lehman Brothers, for et boliglån er nemlig en fremtidig renteinntekt.

Disse investeringsbankene pakket om disse lånene til såkalte strukturerte produkter. Innholdet var både gode og dårlige papirer. De ble solgt over hele verden, også til kommuner i Norge. Men ikke nok med det, investeringsbankene forsikret seg mot mislighold av lån, såkalte «Credit Default Swaps» i USAs største forsikringsselskap, AIG. AIG var igjen eksponert mot store europeiske banker, som – og der er det mangel på regulering – gjennom datterselskaper også var stasjonert på Cayman Islands.

Alt gikk strålende så lenge boligprisene steg. Stadig flere fikk boliglån, finanstopper fikk store bonuser, børsene steg, politikere ble gjenvalgt og sentralbanksjefen ble genierklært. Men så begynte boligprisene å falle, og boblen sprakk.

Dersom vi kan bli enige om de historiske fakta, kan vi også bli enige om de nødvendige strukturelle tiltakene. USA hadde store underskudd og levde over evne. Kina var villig til å finansiere den amerikanske kjøpefesten. Politikerne forsøkte å manipulere markedet gjennom å tvinge boligkredittinstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac til å gi flere mennesker boligkreditt. Det ble akseptert, for da kunne bonus- og børsfesten fortsette. Strukturerte produkter ble introdusert, solgt og forsikret. Tusenvis av institusjonelle kunder over hele verden oppdaget at de hadde kjøpt katta i sekken.

Tilliten – og det er akkurat det som er helt sentralt – i finansmarkedet forsvant over natten. NIBOR- og LIBOR-rentene steg voldsomt. Til slutt var det ikke mulig å låne penger over landegrensene overhodet. Når tilliten til markedets finansielle produkter forsvant, spredte krisen seg veldig fort. Så kom alle de helt nødvendige tiltakspakkene over hele verden – og i Norge har vi hatt to bankpakker.

Den globale handelen, som også representanten Sanner var inne på, har utviklet seg og ekspandert i et voldsomt tempo, mens de såkalte kjørereglene for internasjonal handel fremdeles er nasjonale. Det er en stor utfordring. De kommer til å være akkurat som tiltakspakkene ofte er: nasjonale og proteksjonistiske pr. definisjon, og så er også det som går på regulert styring av internasjonal handel, vanskelig hva gjelder tilsyn.

Vi trenger derfor internasjonale kjøreregler for global handel. Vi trenger å gjøre det vanskeligere å føre risiko over på andre. Man skal stå ansvarlig for den risikoen man tar, og ikke skyve den over på andre. Det er ikke lett å finne og definere hvorledes du skal gjøre det innenfor et regelverk eller en regulering. Å definere en regel fra et regelverk er heller ikke veldig enkelt. Vi trenger åpenhet, vi trenger fri flyt av informasjon, og informasjonen må komme alle aktørene i markedet til gode samtidig. Det vil si at vi trenger korrekte reguleringer, ikke nødvendigvis flere reguleringer. Mitt råd til statsråden i hennes jakt på en rekke populistiske utspill både i mediene og andre steder, er: ikke gjør det som markedet gjør best, ikke hindre tilbud og etterspørsel i markedet. Det er vi nødt til å ha som premiss når vi gjør eventuelle reguleringer. Hvis du hindrer det, hindrer du handel, og du hindrer vekst og velstand, og da får du en form for planøkonomi, selv om du kan definere det annerledes enn planøkonomi.

Alf E. Jakobsen (A) [22:08:47]: Jeg kan love at det jeg skal si, skal jeg ta på norsk, og jeg skal ikke ha noe høyt stemmeleie for da kan vi få bråk med naboene.

Den årlige kredittmeldingen gir Stortinget mye nyttig informasjon om utviklingen på finansmarkedet foregående år. Så er meldingen ikke minst en kjærkommen anledning til å debattere ulike forhold i finansmarkedet både nasjonalt og internasjonalt. Det er naturlig at mye av debatten dreier seg om den internasjonale finanskrisen og virkningen for vårt eget land.

Jeg har lyst til å benytte anledningen til å berøre noen innenlandske temaer som ulike deler av opposisjonen har vært opptatt av i sine merknader og forslag i innstillingen. Det ene gjelder Kredittilsynet og sammensatte spareprodukter, som Kristelig Folkeparti og Venstre har merknader til. Det andre er forholdet mellom Kredittilsynet og bankene, som Fremskrittspartiet både har forslag om og merknader til.

Kristelig Folkeparti og Venstre fokuserer på at til tross for at Norge nok har mer helhetlige og strengere reguleringer av finansmarkedene enn mange andre land, har vi opplevd uheldige situasjoner med sammensatte produkter, og videre at Regjeringen ikke har vist interesse for å se kritisk på de advarsler som er kommet i løpet av de siste årene.

Det er riktig at kreativiteten for salg av spareprodukter har vært stor og helt klart grenset til svindel i en del sammenhenger, men å hevde at Regjeringen ikke har vist interesse for å stoppe dette, er direkte feil.

Regjeringen har, med finansminister Kristin Halvorsen i spissen, foretatt en kraftig innstramming i regelverket. Det har medført at «råsalget» av disse uoversiktlige og kompliserte produktene er stoppet opp. Eksempelvis er kravet til informasjon innskjerpet både høsten 2006 og på nyåret i 2008. En rekke av bestemmelsene om investorbeskyttelse i verdipapirregelverket er blitt overført til også å gjelde finansinstitusjoners salg av slike produkter.

Det er også slik at etter gjennomføringen av MiFID-direktivet er investeringsrådgivning blitt en konsesjonspliktig tjeneste, og kravene til opplysningsplikt er skjerpet.

Når det gjelder Kredittilsynet, er det ikke slik det blir hevdet i merknadene, at tilsynet har godkjent sammensatte produkter. Tilsynet driver ikke med en generell produktkontroll og godkjenningsvirksomhet.

Det tilsynet har vært aktiv med, er gjennom forskriftsendringer og retningslinjer å stramme inn finansinstitusjonenes salg og rådgivningsplikt når det gjelder de produktene de selger. Tilsynet har også hatt fokus på såkalte ikke-profesjonelle kunder i forbindelse med sammensatte produkter. Kredittilsynets arbeid har helt klart medført at lånefinansiering av slike produkter er stoppet opp.

Fremskrittspartiet tar både i merknader og forslag til orde for at ansatte i Kredittilsynet skal plasseres ut i bankene – dette for å forbedre samspillet mellom tilsynet og bankene og bedre informasjonsflyten, slik de sier i merknaden.

Jeg tror ikke et slikt opplegg vil være formålstjenlig i Norge. For det første fungerer Kredittilsynets tilsyn med norske banker og andre finansinstitusjoner godt. I motsetning til mange andre land har Norge en helhetlig finansregulering og et tilsyn som omfatter hele finanssektoren. Kredittilsynet er aktive med stedlig tilsyn og dokumentinnsyn ved alle finansinstitusjonene.

Internasjonalt er hovedutfordringen en svak regulering og ikke minst et oppsplittet tilsyn. Det har vært et vesentlig bidrag til at vi fikk en så kraftig internasjonal krise. I dag foregår det prosesser i EU og internasjonalt for øvrig som retter seg inn mot å bedre finansreguleringen og tilsynet med finansinstitusjonene.

Hovedutfordringen er ikke at det er for dårlig samspill mellom Kredittilsynet og bankene i Norge, men at finansmarkedene er internasjonale og at mange aktører opererer i mange land. Det viktigste er at reguleringer ikke låses til landegrensene, men at vi får et helhetlig system som kan fungere på tvers av landegrenser og verdensdeler. Det er viktig er å komme fram til et internasjonalt forpliktende helhetlig regelverk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.