Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Finn Martin Vallersnes (H) [09:03:14] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for tålmodighet og fleksibilitet overfor saksordføreren, ettersom jeg har vært sykmeldt de siste åtte ukene, og har forsøkt meg på «long distance»-styring av prosessen. En god teaminnsats fra vararepresentant og rådgivere har også gjort dette mulig. Likevel, eller for alt jeg vet, kanskje nettopp av den grunn, har komiteen hatt en meget ryddig og saklig behandling av saken, og der er stor grad av enighet etter en konstruktiv innsats fra alle partier.

I forkant av denne stortingsmeldingen forelå en betydelig prosess: Refleksprosjektet med artikkelserier, bokutgivelser, debatter og folkemøter aktiviserte og involverte både fagmiljøer og offentligheten i større grad enn tidligere. Det er positivt. Vi registrerer likevel at enkelte fant prosessen mer spennende enn selve meldingen.

Regjeringen kan med fordel finne egnete måter å videreføre den åpenheten om utenrikspolitisk tenkning og arbeid som Refleksprosjektet har vist. Det må samtidig gjøres på en slik måte at så omfattende departementsstyrte og utenomparlamentariske prosesser i forkant av en stortingsbehandling ikke ender med meningsproduksjon fremfor reell debatt.

Et helhetlig bilde av utenrikspolitikken får en bare om en ser St.meld. nr. 15 for 2008–2009 i sammenheng med en rekke andre meldinger, som f.eks. St.meld. nr 13 for 2008–2009, om utviklingspolitikken, og St.meld. nr. 10 for 2008–2009, om bedriftenes samfunnsansvar, ofl.

Denne meldingen inneholder mye god substans, ikke minst for dem som er opptatt av globalisering, internasjonal handel, samarbeid tuftet på internasjonale kjøreregler, migrasjon og EU. I Stortingets innstilling videreføres det viktige fokuset på sammenhengen mellom utenrikspolitikk, klima-, miljø- og energipolitikk. Meldingen preges av fremtidsoptimisme og er løsningsorientert. Det er ganske bemerkelsesverdig ettersom meldingen fremlegges i en tid karakterisert av internasjonal krise og resesjon. Det kreves derfor atskillig realisme og nøkternhet når meldingens trender skal ekstrapoleres inn i fremtiden.

En tilnærmet samlet konklusjon fra høringsinstanser og kommentatorer er at meldingen er sterkest i sine beskrivelser av utviklingstrekk og problemstillinger om hvordan globalisering og geopolitisk endring utfordrer Norges interesser i en endret verden, samt hvilke prinsipper som skal legges til grunn for prioriteringene, mer enn i appliseringen av de samme prinsippene på interessene og på det politiske innholdet.

Det legges også opp til et mer realistisk selvbilde enn kanskje deler av norsk offentlighet og debatt – særlig venstresiden – tidligere har fremført. Retorikken rundt konsepter som «fredsnasjonen» og «den humanitære stormakten» er tonet betydelig ned. Dette er ytterligere forsterket gjennom Stortingets behandling med stor grad av enighet i komiteen.

Noen ord om overordnete interesser og prioriteringer:

Komiteen har i innstillingen gitt sin tilslutning til at den sentrale målsettingen i norsk utenrikspolitikk skal være å ivareta norske interesser, ved at den systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og de politiske verdiene som ligger til grunn for samfunnet.

Regjeringen har lagt frem to enkle prioriteringsprinsipper for ressursbruk og innsats i utenrikspolitikken: viktighet og relevans for det norske samfunnet og Norges mulighet og evne til å gjøre en forskjell. Dette sier komiteen seg enig i. Som en nok kunne forvente, er det imidlertid nettopp i anvendelsen av disse to prinsippene meldingen møter de største vanskelighetene, og som derfor blir det svakeste leddet. Ikke desto mindre må det være riktig å legge vekt på å forstå og utnytte de av Norges nasjonale egenskaper hvor vi er store og kan gjøre en forskjell i internasjonal politikk og økonomi.

Jeg vil også kommentere en del punkter som har vært viktige for Høyre i behandlingen av meldingen.

Høyre er fornøyd med at Regjeringen fokuserer på Norge som en av verdens mest markerte globaliseringsvinnere. Norsk velferd er stadig mer avhengig av omverdenen, fri internasjonal handel og rammefaktorer som i realiteten bestemmes langt utenfor Norges grenser. Norge har høstet store gevinster ved å delta i den internasjonale økonomiske samhandlingen. Internasjonal integrasjon i et slikt perspektiv er først og fremst en mulighet til å få mer igjen for egen innsats, ikke en trussel mot norske arbeidsplasser eller levestandard. Dette synet har det vært viktig å videreføre og forsterke i Stortingets behandling.

Regjeringens eksplisitte uttalelse om at spørsmålet om Norges tilknytningsform til EU ikke er tema for meldingen, betyr at meldingen blir ufullstendig i sin ambisjon om å skissere og prioritere mellom Norges interesser i en endret verden. Høyre anser det som umulig å gjennomføre en slik øvelse uten faktisk å konkludere i EU-spørsmålet. Vi vil komme tilbake til det temaet senere i dagens debatt.

Forholdet til Russland er et helt sentralt rammevilkår for norsk utenrikspolitikk og samfunnsutvikling. Asymmetrien kan synes overveldende, men må avhjelpes gjennom å legge til rette for å integrere Russland i de multilaterale rammene og gjennom vår egen klare forankring i Vesten. Høyre har gått lenger enn resten av komiteen i å påpeke utfordringene i forholdet og hvordan utviklingen i deler av russisk samfunnsstruktur viser at forholdet ikke nødvendigvis kun utvikler seg positivt. Jo tettere naboskapspolitikk, jo større behov for forankring i NATO og EU. Jeg minner om det gamle uttrykket om at Russland kan sammenlignes med en stor seilskute: Mannskapet og seilføringen kan variere over generasjonene, men skutas retning og målene er stadig de samme. Det understreker vårt behov for en langsiktig strategi, som må gjenfinnes i utenrikspolitikken i form av realisme og fasthet.

Meldingen og innstillingen er klare og positive angående NATO. Høyre er kanskje litt overrasket, men gleder seg over at komiteen står samlet om så klare formuleringer om alliansen og det transatlantiske forholdet. Vi mener likevel analysen av utviklingen i alliansen ville vært enda sterkere om en også hadde gått dypere inn i noen av utfordringene. Det kommer bl.a. frem i opposisjonens samlede merknad om byrdefordelingen i Afghanistan.

Utviklingen tyder på at vi vil stå overfor store utfordringer i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter, særlig i FN-systemet, og økende synliggjøring av konfliktlinjene i verdispørsmål. Det er viktig å motarbeide radikaliserte globale verdi- og identitetskonflikter, samtidig som man er en sterk og klar stemme for det liberale rettsdemokratiet og grunnleggende sivile og politiske menneskerettigheter. Dialoglinjen åpner i seg selv for nye dilemmaer, og opposisjonen har signalisert en usikkerhet rundt verdien av menneskerettighetsdialog dersom vanskelige spørsmål og kontroverser ikke tas opp i de fora hvor man har mulighet for det. Jeg gjentar gjerne et uttrykk jeg har brukt ved flere tidligere anledninger: Det gjelder å stå for det en mener er rett, men så må en også stå opp så det synes.

Denne høsten velger jeg å forlate Stortinget. Det har vært et privilegium å få arbeide disse åtte årene i utenrikskomiteen med lærerike og interessante oppgaver, både i fellesskapet og individuelt. Flere saker som er vesentlige, og som jeg gjerne vektlegger, har jeg allerede omtalt i innlegget. La meg avslutningsvis nevne et par til, som stadig opptar meg sterkt.

Det ene er vår begrensede evne til å se langsiktige konsekvenser av politikken vi gjennomfører. Et grovt eksempel diskuterte vi våren 2008 i en interpellasjon om matvarepriser, biofuel og «landgrabbing» i Sørøst-Asia – gode intensjoner, men dystre resultater lokalt. Løsningen på denne type utfordringer må være mer kunnskap og åpenhet for ulik input og bredere meningsdannelse som grunnlag for politikkutformingen. I et slikt lys har utenriksministeren vist én måte å gjøre det på gjennom Refleksprosjektet. Det må etter mitt syn videreutvikles som metode.

Det andre er vår holdning til dem som er annerledes og ulik oss, det være seg kulturelt, religiøst, etnisk eller politisk. Skal vi dempe konfliktutløsende drivere, er det som nevnt nødvendig å stå synlig på de verdiene vi forsvarer, men samtidig vise toleranse og arrogansefri interesse for at det finnes andre løsninger enn våre. Ett av mine beste minner fra denne salen er en interpellasjon med utenriksministeren om hvordan vi i Vesten har hatt en fremferd i Østen og Midtøsten, som kan forklare de antivestlige holdningene og etter hvert handlingene vi nå møtes med. I en slik sammenheng er det spennende å følge president Obamas politikk og ønsket om å bygge ned motsetningene mellom den vestlige og den muslimske verden. Ganske mange – ikke så få – av de problemene vi sliter med internasjonalt, er sprunget ut av en økende og pådrevet bevisstgjøring av slike motsetninger. Også på dette området må de vestlige landene stå sammen. Skal en lykkes, vil det bli krevende for den andre parten, og det blir minst like krevende for oss selv. President Obama har vist evne til å ta oppgjør med tidligere feilgrep, som f.eks. kuppet i Iran i 1953. Vi kan bare håpe at en slik romslighet kombinert med en fast vilje til å forsvare våre egne verdier vil gjøre inntrykk på mennesker i de landene som definerer oss som motstandere. På dette laget håper jeg å se Norge som en aktiv medspiller.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Vidar Bjørnstad (A) [09:14:23]: Hvis det ikke skjer noe særskilt i de siste dagene, deltar jeg i dag i min siste stortingsdebatt etter snart 16 år på Stortinget. Det er ikke vemodig, men litt spesielt. Det er en god avslutning å være hovedtalsperson for Arbeiderpartiet i behandlingen av hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. En stortingsmelding om dette temaet har vi ikke hatt på 20 år. Det er en viktig begivenhet.

La meg innledningsvis takke saksordføreren, eller kanskje riktigere stedfortredende saksordfører, for et godt arbeid med å lose komiteen fram til foreliggende innstilling.

Jeg vil også starte med en vurdering av helheten i utenrikskomiteens innstilling. Forskjeller er det der, men det har sannsynligvis aldri før vært så bred politisk samstemthet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Det er en styrke for Norge, og det er en styrke for Regjeringen, som skal iverksette politikken.

Innledningsvis vil jeg i tillegg framheve Regjeringens forarbeid til St.meld. nr. 15, en omfattende og engasjerende prosess som har gitt et bredt tilfang av innspill, meninger og analyser og stimulert en åpen og inkluderende debatt om utenrikspolitiske temaer. Det skal Regjeringen ha ros for. Når grunnlaget er godt, står konstruksjonen best.

Som nevnt er det 20 år siden Stortinget hadde en tilsvarende gjennomgang av norsk utenrikspolitikk. Den gangen var situasjonen preget av mer tradisjonelle og oversiktlige maktstrukturer i skyggen av den kalde krigen – på et vis enklere og mer forutsigbart, men ikke ønskelig. Den gang var norsk utenrikspolitikk formet mer ut fra sikkerhetspolitiske, for ikke å si militære sikkerhetspolitiske, vurderinger som et av NATO-landene med grense mot Sovjetunionen.

Bakgrunnen i dag er ikke uten en sikkerhetspolitisk dimensjon, men det er langt flere og mer komplekse utfordringer vi står overfor. Klimautfordringene og internasjonaliseringen av handel og økonomi kan stå som eksempler. Globalisering og geopolitiske endringer utgjør bakteppet for utformingen av og prioriteringen i utenrikspolitikken. Det er samtidig vanskeligere å skille mellom innenrikspolitikk og hensyn utenfor landets grenser.

Interesser har selvsagt ligget til grunn for utenrikspolitikken fram til i dag, men Regjeringen har i stortingsmeldingen invitert Stortinget til en fornyet drøfting av interessebegrepet som grunnlag for strategiske prioriteringer. Stortinget slutter seg til to grunnleggende hensyn: å fastlegge hvor viktige de interessene er som berøres av en gitt utvikling eller en gitt sak, og å avgjøre hvor relevant Norge er som aktør, og i hvilken grad Norge kan gjøre en forskjell. Dette betyr tyngde til områder som er viktige for Norge, og der vi samtidig spiller en rolle internasjonalt, som energi, maritime næringer, nordområdene og Russland, engasjementspolitikk og bidrag til global organisering. Utenrikspolitikken kan heller ikke avgrenses til snevre nasjonale egeninteresser, men prinsippet om utvidede egeninteresser må gjelde. Til det siste kommer bl.a. global forebygging av konflikter og fattigdom og trusler fra klimaendringene. Bevisstheten om de internasjonale rammevilkårene og våre interesser er avgjørende for å navigere i norsk utenrikspolitikk.

La meg kommentere noen politikkområder i innstillingen, som vil utfylles av andre talere fra vår side.

Finanskrisen har skapt en ny dagsorden. Nå snakkes det fra venstre til høyre i politikken om behovet for styring, regulering og kontroll av finansmarkedene og kamp mot skatteparadiser. Vi ønsker dette velkommen. Samtidig vil jeg understreke at Norge ikke vil være tjent med økt proteksjonisme i internasjonale handelsvilkår. Den norske samfunnsmodellen vil jeg også understreke er en medvirkende faktor for Norges gunstige stilling med økende globalisering, og den har vist seg robust i en åpen internasjonal økonomi med høy grad av produktivitet og omstillingsevne. Jeg er litt forbauset over at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet ikke sluttet seg til en merknad om å fokusere på sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for anstendig arbeid blant tiltakene mot finanskrisen. Kampen for «decent work» er global.

Arbeiderpartiet mener også at retten til å organisere seg og til å inngå kollektivavtaler må bringes inn i framtidige forhandlinger og avtaler, slik at forbud mot diskriminering, barnearbeid og tvangsarbeid inkluderes.

Nordområdene er Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Klimautfordringene, energisikkerhet og forvaltning av fiskeriressurser har gitt nordområdene økt synlighet og tyngde. Det dreier seg om nærvær, aktivitet og kunnskapsoppbygging. Fra innstillingen vil jeg også peke på at komiteen ber Regjeringen om en utredning av mulige konsekvenser en betydelig maritim trafikk over Polhavet kan ha for Norge.

Russland og Norge har felles interesser i nordområdene. Vi må videreutvikle det gode bilaterale samarbeidet mellom våre to land. Russland må samtidig engasjeres i dialog og samarbeid i multilaterale fora. Men samarbeidet skal ikke frata oss muligheten til å være tydelige i kritikk der vi mener Russland ikke ivaretar sine folkerettslige forpliktelser eller sine forpliktelser som medlem av Europarådet med å ivareta menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Selv om sikkerhetsutfordringene i dag er mer komplekse, gjelder fortsatt den tradisjonelle militære sikkerhet, både for eget territorium og for innsats sammen med allierte i andre deler av verden. Arbeiderpartiet anser fortsatt den transatlantiske alliansen som den viktigste sikkerhetspolitiske forankringen for Norge, men vi vil også legge vekt på tilknytningen til det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU og samarbeidet med de andre nordiske landene.

Norge har interesse av en internasjonal rettsorden og internasjonale kjøreregler der rett går foran makt. Derfor har vi vært en sterk støttespiller til FN. Jeg vil imidlertid understreke kravet om og behovet for reform i sentrale deler av FN-systemet for å gjøre organisasjonen mer relevant og mer effektiv. Denne utfordringen forsterkes samtidig ved at en vil sikre bedre representativitet og fordele innflytelse og makt innen FN-systemet. Denne problemstillingen anskueliggjøres også i innstillingen knyttet til arbeidet for menneskerettigheter og demokrati, hvor endringer i representativitet i FN-organer gir fornyet grunnlag for konflikt og spenning om verdispørsmål. Mitt svar er at vi må være der og delta og forsvare de grunnleggende universelle menneskerettighetsprinsippene. Jeg er derfor glad for og har forventninger til Norges inntreden i FNs menneskerettighetsråd. Arbeidet for menneskerettigheter må være en fanesak for Norge i engasjementspolitikken fordi det er grunnlaget for fred, utvikling og bekjempelse av fattigdom. Alle partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, støtter prinsippet om en FN-ledet verdensorden. Jeg må spørre Fremskrittspartiet: Hvorfor? Hva er alternativet?

Stadig flere områder får en europeisk dimensjon. Tilknytningsform til EU er ikke tema i stortingsmeldingen. Regjeringen legger til grunn den eksisterende tilknytningsformen gjennom EØS-avtalen og andre avtaler mellom Norge og EU. Jeg har bare lyst til å peke på hele komiteens vektlegging av betydningen av EU og at det er i norsk interesse å ha et nært og tett samarbeid med EU og EU-landene. Vi er enige om at Regjeringen og Stortinget må ha en aktiv europapolitikk. Og jeg vil legge til: Inntil noe annet er realistisk, ivaretar EØS-avtalen vitale norske interesser. Den er av både EU- og EFTA-siden flere ganger betegnet som godt fungerende. Avtalen har mulighet for påvirkning og innflytelse på viktige områder, som må brukes. Vi må ikke prate ned betydningen av EØS-avtalen, selv om flere av oss mener at deltakelse i de politiske beslutningsprosessene i EU ville ivareta norske interesser bedre. Så får vi se om utviklingen framover med hensyn til Islands veivalg og evalueringen av EØS-avtalen, som komiteen ber om, gir grunnlag for en ny debatt om tilknytningsform og medlemskap i EU.

Jeg vil avslutningsvis framheve den nyeste utviklingen i nordisk samarbeid og de positive mulighetene for tettere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i Norden, ikke som noe alternativ til NATO, men som et supplement.

Vi lever i en omskiftelig tid, hvor nasjoner og individer må forholde seg til raske endringer. I urolig sjø bør en ha ballast. Med stikkordene FN, NATO og et nært samarbeid med EU og de nordiske landene vil jeg påstå at vi kan holde en stø kurs i norsk utenrikspolitikk.

Morten Høglund (FrP) [09:23:58]: Jeg vil også først få lov til å gi ros til saksordføreren, og også saksordførerens stedfortreder, som gjennom hele prosessen har ledet komiteen på en utmerket måte. Terrenget var potensielt ganske krevende, men jeg synes resultatet har blitt veldig bra, og at man har klart å sy komiteen så godt sammen, er en viktig kvalitet.

Stortingsmeldingen som er grunnlaget for dagens debatt, er et godt dokument hvis man vil forstå de utfordringer norsk utenrikspolitikk står overfor. Den beskriver en kompleks virkelighet, trekker opp viktige utfordringer og bringer leseren inn i den verdenen Norge aktivt må forholde seg til. Mange problemstillinger og dilemmaer drøftes og problematiseres, og på mange måter leverer stortingsmeldingen veldig godt. Det er nok også noe av grunnen til at innstillingen er såpass samstemt som den er. En enighet rundt sikkerhetspolitiske utfordringer, nordområdene og forholdet til Russland, for å nevne noe som er svært viktig, er en betydelig styrke for Norge som nasjon.

Jeg skal velge å konsentrere meg om de punktene der vi kanskje savner noe, eller ser annerledes på forhold. For hvor leder stortingsmeldingen hen? Den trekker opp utfordringer som vi som nasjon møter, men er etter vår mening i mye mindre grad god til å definere en overordnet strategi. Norske interesser er et gjennomgående tema, og det nikker vi anerkjennende til. Men det er utfordrende å spisse disse interesser når nær sagt alt kan bli – og til dels blir – definert inn som norske interesser. Snevre norske interesser forkastes jo nærmest som et begrep, og i stedet tas vi med på en interessant reise der alt som møter oss på vår vei, er eller kan bli norske interesser.

Selvfølgelig kan man argumentere godt for hvordan alt henger sammen med alt, og selv den fjerneste problemstilling kan ha en kobling til Norge. Men det er jo ikke slik at alt er like viktig for kongeriket. Noen forhold er viktigere enn andre, men hvilke? Det gir meldingen få eller ingen svar på. Hvor mener Regjeringen at de viktigste prioriteringer for Norge ligger? Meldingen drøfter utfordringen med å prioritere. Det sies litt om prioriteringskriterier, men det gjøres ikke noe forsøk i meldingen på å si hva som er Regjeringens prioriterte områder.

Denne regjeringen har gjort en god del for å åpne opp utenrikspolitikken som tema for debatt. Mange gode initiativ er tatt, ikke minst i forløpet til denne stortingsmeldingen. Men hvis man avskjermer den strategisk overordnede prioriteringsdebatten til de lukkede rom, mangler en viktig dimensjon å debattere. For leser man meldingen, mangler det jo ikke på temaer å fordype seg i, og man kan jo ikke forvente at noen, heller ikke det norske utenriksdepartement og utenriksministeren, over tid klarer å følge opp alt like intensivt. Det er heller ikke slik at det er ønskelig. For eksempel er det mange initiativ og gode agendaer som det arbeides med i ulike multilaterale fora, og Norge kan ikke være i førersetet på alle. Vi kan kanskje med fordel overlate enkelte gode initiativ til andre land, og jeg vet jo at det er det som er realiteten. Jeg vet at det er dette som gjøres, men dette sier meldingen ingenting om. I stedet kan man nærmest få inntrykk av at uten Norges aktive rolle stopper arbeidet for en mer rettferdig verden opp.

Norsk fredsdiplomati og fredsengasjement har fått en stor plass i norsk utenrikspolitikk, og en fredeligere verden er i aller høyeste grad en norsk interesse. Nedrustning og avskaffelse av klasevåpen og landminer er viktig arbeid, med bred støtte, mens annet arbeid er mer sensitivt, som direkte fredsmegling. Norge har med sitt fredsengasjement bestemt seg for å spille en viktig rolle. Det synes opplest og vedtatt at Norge er god på fred, og dette vil vi gjerne eksportere og dele. Vi tillater oss å stille noen spørsmål rundt dette. Er en slik holdning om Norges fortrinn som tilrettelegger for fred, basert på kunnskap? Har Norge særlige forutsetninger for å løse konflikter? Er Norges rolle som konfliktløser spesielt vellykket?

Vår innfallsvinkel er at vi ikke skal utelukke å påta oss engasjement som konfliktløsere, men det må være basert på at vi har særlige forutsetninger for å gjøre nettopp dette. Det må også gjøres med hjemmel i de prinsipper vi forsøker å etterleve. Vi setter f.eks. spørsmålstegn ved om forutsetningene for engasjementet på Sri Lanka var riktig. Hadde Norge de nødvendige kunnskaper og ressurser som var nødvendige i en slik konflikt for å kunne gjøre en forskjell? For det er flott å engasjere seg, men et statlig engasjement av denne type må basere seg på noe mer enn idealisme. Derfor fremmer vi et forslag der vi ber om en evaluering av den norske fredsinnsatsen, og så får denne kunnskapen være grunnlag for våre vurderinger fremover.

Menneskerettigheter er et sensitivt tema, og med Norges inntreden i FNs menneskerettighetsråd mangler det ikke på utfordringer. Også her vil det være dilemmaer. Norge har ofte valgt en alenegang når det gjelder vanskelige menneskerettighetsspørsmål, eller en brobyggerrolle, som Regjeringen selv liker å omtale det – dette mens mange asiatiske og afrikanske land opptrer rimelig koordinert i sine forsøk på å svekke menneskerettighetene. Hvor heldig er det at Norge i disse situasjoner ikke knytter seg tettere på f.eks. EU-land eller Canada? I merknader kommenterer opposisjonen nettopp det at Norge har valgt å ikke protestere mot henrettelser av menneskerettighetsaktivister i Kina, slik EU har gjort.

Over tid kan en brobyggerrolle også misforstås eller oppfattes som utydelighet. Utenriksministeren har selv ført et veldig tydelig språk på menneskerettighetsområdet. Det er derfor viktig at strategien på hele politikkområdet er slik at Norge aldri oppfattes som unnvikende i forhold til å adressere grove brudd på menneskerettighetene.

Utenrikskomiteens merknad om en utredning av EØS-avtalen har fått oppmerksomhet, og noen forsøker å legge mye politikk i dette. Fra vår side ser vi dette som en naturlig prosess, og ikke minst er det et behov for å sette søkelyset på EØS-avtalen etter hvert som EU utvider seg og fordyper sitt samarbeid. Jeg vil advare mot å tro at en slik utredning i stor grad skal finne alternativer til EØS. Hvordan vi er knyttet til EU, er først og fremst et politisk spørsmål. Vi mener behovet nå er å se på om EØS-avtalen trenger en oppgradering, og således mener vi at vi trenger en faglig utredning som tar for seg dette. Med en eventuell ratifikasjon av Lisboa-traktaten kanskje i løpet av året vil dette behovet ytterligere forsterkes.

Så er det gledelig at meldingen også ser på egen utenrikstjeneste. Norge har her en fantastisk ressurs som vi må vite å bruke på en god og effektiv måte. Ikke minst mener jeg det er viktig å stimulere til at Norge blir representert i sentrale internasjonale organisasjoner. Dette krever at det legges til rette for det i tjenesten, at det oppmuntres til det, og at ansatte i Utenriksdepartementet eller andre deler av forvaltningen som ønsker en slik erfaring, opplever at de blir verdsatt.

Utenrikstjenesten er i stadig utvikling, og det stilles tøffere krav til dem som representerer Norge ute. Hvordan tjenesten er dimensjonert og organisert, er et spørsmål av interesse for flere enn Regjeringen, selv om det er Regjeringens ansvar. Vi mener det må være anledning til også å føre en debatt rundt dette, ikke minst i lys av de krav og forventninger norske borgere på arbeid og på reise i utlandet har, og norsk næringslivs behov i en mer globalisert hverdag. Vi fremmer derfor et forslag om en evaluering av den norske ambassade- og konsulatstrukturen.

Jeg vil ta opp de to forslagene som jeg har referert til, og som er gjengitt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ågot Valle (SV) [09:34:25] : Åpenhet og debatt om utenrikspolitikken har vært viktig for SV i mange år. Derfor er jeg så glad for den åpne prosessen som har gått forut for denne meldinga. Jeg har sjøl opplevd at refleksmøteserien har hatt mange besøkende og vært engasjerende. Det reflekterer at utenriks- og utviklingspolitikk engasjerer og interesserer. Både utenriksministeren og utviklingsministeren har i disse åra stått for åpenhet. Det har vært mange møter og treffpunkter med sivilsamfunnet om WTO- og utviklingssaker, om nedrustnings- og fredspolitikk, om europapolitikken, og pengestøtte er gitt til de nye sosiale bevegelsene som jobber med globaliseringsspørsmål. På den måten blir flere stemmer hørt, flere erfaringer lyttet til, ny og alternativ kunnskap og forskjellige syn blir diskutert. Vi må tørre også å diskutere de kontroversielle sakene i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

En av fribyforfatterne i Norge, Chenjerai Hove, har sagt dette i diktet om himmelen:

«Jeg er her under den samme himmelen som du er, nyter den samme skyggen som du. Jeg er her hvor du er, under den samme himmelen.»

Globaliseringa har ført oss nærmere hverandre. Blant annet har migrasjon ført til at skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk viskes ut. Avgjørelser i EU og WTO får positive og negative konsekvenser i mange lokalsamfunn verden over. Kommunikasjonsrevolusjonen har ført til at informasjonen går fortere og når ut til mange flere. Gutten som vi møtte i Gaza for et par uker siden, visste veldig godt at noen norske advokater hadde anmeldt Israel for krigsforbrytelser. Den kunnskapen gav han håp. Informasjonen på Internett om MAI-avtalen om investeringer for noen år siden førte til stormobilisering blant sosiale bevegelser.

Globaliseringa har positive sider, men også negative, slik komiteen slår fast. Nasjonale myndigheter har fått redusert innflytelse over samfunnsutviklinga i eget land. Store transnasjonale selskaper har vært motorer i den økonomiske globaliseringa. Wal-Mart, Exxon Mobil og Royal Dutch Shell har en omsetning langt større enn BNI i land i Afrika sør for Sahara. Finanskrisa som startet i USA, slår inn i alle land. Det er i vår egen interesse å gå i spissen for deling av makt og ressurser mellom land, mellom nord og sør. Det er i vår interesse at vi får løst finans-, klima-, fattigdoms- og matvarekrisa.

Verdens nasjoner er ikke maktesløse, men har muligheten til å møte krisene hvis en har politisk vilje til å løse dem. Da er det avgjørende at vi definerer hva slags politisk vilje det er snakk om. I mange år har markedsløsninger, privatisering og deregulering vært den rådende ideologien. Finanskrisa viser at det har vært en feilslått politikk. Mest mulig frihandel på flest mulig områder av flest mulig varer og tjenester er heller ikke svaret på den krisa mange land, spesielt de fattige landa, står oppe i. Innstillinga viser at høyresida henger fast i disse løsningene.

Fattigdommen i deler av verden er nært knyttet til de fattige landas plass i den globale fordelinga av makt og arbeid. Norge har profittert på dette de siste åra, men det gjelder slett ikke alle land. Mange fattige land er utsatt for betydelig grad av styring utenfra, og de mangler det politiske handlingsrommet som gjør vekst og fordeling mulig. Et urettferdig handelssystem, stor gjeldsbyrde og en liberalistisk økonomisk politikk fremmet av IMF, Verdensbanken og mange vestlige donorer gjør handlingsrommet mindre. Løsninga på krisene avhenger av internasjonalt samarbeid, men også av at enkeltland får muligheten til å løfte sin egen produksjon, få folk i arbeid og stabilisere økonomien. Her trenger utviklingslanda muligheter til å beskytte næringslivet og oppbygginga av økonomien når det er nødvendig. Det var denne erkjennelsen som lå til grunn da denne regjeringa trakk liberaliseringskravene som Bondevik-regjeringa hadde lagt inn overfor utviklingsland i tjenesteforhandlingene i WTO. Det var denne erkjennelsen som lå til grunn da Regjeringa nylig la modellavtalen for bilaterale investeringer i skuffa. Det er vi i SV veldig tilfreds med.

Tradisjonelle militære trusler er ikke lenger dagens store sikkerhetsutfordringer. De viktigste truslene mot menneskelig sikkerhet i dag er miljøødeleggelser, fattigdom og terroranslag. Derfor må vi arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet og god balanse mellom militær og sivil beredskap. Jeg er forskrekket over at regjeringspartiene er aleine om denne beskrivelsen i innstillinga, og enda mer når vi vet hva særlig Fremskrittspartiets oppskrift på bekjempelse av terror er: mer militære løsninger. SV var imot krigen i Irak og deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Fremskrittspartiet ville mer enn gjerne sende spesialsoldater til Irak. Forskere og USAs etterretning erkjenner nå at krigen i Irak og Afghanistan har ført til mer terror, ikke mindre.

Det er avgjørende for et lite land som Norge at småstater sikres et fungerende internasjonalt lovverk for konflikthåndtering. Derfor er det en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk å støtte opp om FNs kapasitet og autoritet i konfliktsituasjoner. Som et lite land har Norge interesse av å verne om folkerettens forbud mot maktbruk og bevare strenge regler for når makt er legitimt. Norge må derfor også fortsatt gjøre det den rød-grønne regjeringa gjør: kreve et utvetydig og konkret mandat fra FN dersom vi skal delta i internasjonale operasjoner.

Nylig etterlyste Bergens Tidende mer debatt om sikkerhetspolitikken. Denne Regjeringa bygger på NATO-medlemskap. Det er det ingen tvil om. Det kommer tydelig fram i meldinga. Jeg vil likevel problematisere NATO-medlemskapet. NATO har fortsatt førstebruk av atomvåpen som del av sin strategi. Derfor er det så viktig å arbeide for å avskaffe atomvåpenstrategien. Alliansen forbeholder seg retten til å bruke militærmakt, også uten FN-mandat. Dermed øker faren for at Norge skal bli dradd med i angrepskriger i strid med folkeretten. Det har ikke skjedd til nå, men dersom det skjer, trekkes Norge dypere inn i stormaktspolitikken. Det setter oss i et større avhengighetsforhold til supermakten USA og vil svekke Norges evne til å spille en aktiv rolle i internasjonal fredsdiplomati.

Årlig bruker verden nesten 1 000 milliarder kr. på militært forbruk. Det tilsvarer mer enn tre ganger det totale budsjettet for FN. Et nytt våpenkappløp drives i dag fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot terror skal vinnes med militærmakt. Dette står i veien for å minske fattigdom og løse matvarekrisa og klimaspørsmål. Kampen for fred og nedrustning har alltid vært en del av SVs grunnfundament. Vi vil alltid kjempe mot militær opprustning og krig. En rød-grønn regjering vil fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har arbeidet for forbud mot klasevåpen, for atomnedrustning og mot rakettskjoldet. Humanitær nedrustning handler om å stanse våpnenes uakseptable humanitære konsekvenser.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsing. Konsekvensene av klimaødeleggelsene er spesielt tydelige i Arktis. Iskanten forsvinner fordi det brennes opp altfor mye olje og gass rundt i verden. En undersøkelse har nettopp kommet til at 22 pst. av de uoppdagede olje- og gassressursene i verden finnes i Arktis. Når isen smelter, blir mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere. Utvinning av mer olje og gass i disse områdene er da ikke svaret på klimautfordringene. Norge er blitt rik på olje og har et spesielt ansvar for å bidra til å løse klimautfordringene. Framtidas energikilder er ny, fornybar energi. Vi har enorme fornybare energireserver i Norge, ikke minst i havkraft, og er det enkeltlandet som kan bidra mest til at EU og Norge sammen kan nå ambisiøse mål. En storstilt satsing på ny, fornybar energi vil danne grunnlaget for ny, miljøvennlig industriutvikling i Norge. I framtida vil Norge ha et stort potensial for eksport av ren energi og energikrevende produkter produsert med ren energi. Med det krever at det er her det satses, og ikke på videre, høy oljeutvinning.

Jeg er veldig glad for støtten til en gjennomgang av EØS-avtalen. Det legges vel ulike meninger inn i dette, men vi i SV mener i hvert fall at det er viktig å få fram kunnskap om avtalens fordeler og ulemper for det norske samfunnet, om avtalens dynamiske karakter og konsekvenser av dette, om bruken av reservasjonsretten, om ESA- og EFTA-domstolens makt og om alternativene til EØS-avtalen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [09:44:46]: St.meld. nr. 15 tar opp interesser, ansvar og muligheter – hovedlinjer i utenrikspolitikken. Den gir nyttig overblikk og analyse, men lite konkrete retningslinjer og nye forslag. Men vi trenger overblikket, ikke minst for å kunne prioritere.

Det er naturlig at en interesseorientert utenrikspolitikk systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier. Innen mange deler av utenrikspolitikken vil fremme av norske interesser stå i fokus, men like innlysende er det at engasjementspolitikken – vår kamp mot fattigdom internasjonalt, arbeidet for menneskerettigheter, forsoning og humanitær politikk og bistand – har et annet tyngdepunkt. Denne engasjementspolitikken er verdimessig orientert. Den har et sterkt utgangspunkt i det man kan kalle altruisme, altså en uegennyttig motivasjon og i menneskehetens felles interesser. Det slår også meldingen fast.

I hovedsak bekrefter meldingen den store enighet det er om hovedlinjene i utenrikspolitikken. La meg særlig understreke fra Kristelig Folkepartis side at vi er tilfreds med Norges tilknytningsform til EU. Fra vår side ligger det intet annet signal i det at vi vil ha en gjennomgang av erfaringer med EØS-avtalen, enn at det er det naturlig å ha med jevne mellomrom, slik vi har hatt under skiftende regjeringer, og hvor konklusjonen har vært at avtalen har tjent oss vel.

Kristelig Folkeparti ønsker en skarpere profil i kampen for menneskerettighetene. Egeninteresser kan føre til at norske myndigheter toner ned sitt budskap om menneskerettssaker overfor store land som er viktige for oss økonomisk. Det må vi være på vakt overfor. Et konkret eksempel: Regjeringen har ikke sluttet seg til EU-landenes fordømmelse av henrettelser i Kina. Det mener vi er for svakt. Hvis vanskelige spørsmål og kontroverser ikke tas opp i de fora hvor vi har mulighet, skaper det usikkerhet om verdien av den menneskerettsdialog vi har både med Kina og en del andre land. Dette er en bekymring opposisjonen har, og som jeg også har registrert hos menneskerettsorganisasjoner. Det vil være et uheldig utslag av interesseorientert utenrikspolitikk om den fører til at Norges røst svekkes i kampen for menneskerettighetene.

Maktfordelingen i verden endres over tid. Det reiser utfordringer når flertallet av statene som er medlem av FN, f.eks. i FNs menneskerettighetsråd, ikke er demokratier. FN skal være folkerettens og menneskerettighetenes fremste organ og forsvarer. Det ville være paradoksalt om FNs organer i praksis skulle undergrave grunnleggende menneskerettigheter og ytringsfriheten. Selv om det er viktig å bidra til konsensus, finnes det en grense for kompromisser. Det så vi tidligere i vår i oppkjøret rundt FNs andre oppfølgingskonferanse om rasisme, hvor det ble nødvendig å markere klar uenighet.

Siden Bondeviks samarbeidsregjering i 2005 la fram St.meld. nr. 30 for 2004–2005, Muligheter og utfordringer i nord, har vi fått en ny giv i nordområdepolitikken. Kristelig Folkeparti er glad for at dette engasjementet deles på tvers av partigrenser. Vi har store naturressurser i dette området, både fisk og petroleum, som gir oss store muligheter og et stort forvalteransvar. Vi vil få økende skipstrafikk på grunn av issmeltingen i de nordlige farvann. Det gir muligheter, men samtidig krever det økt beredskap for å kunne takle ulykker og eventuelle forlis. Både Russland og andre stormakter har interesser i nordområdene. Det reiser utfordringer når det gjelder sikkerhet. Men framfor alt ser Kristelig Folkeparti de store mulighetene for vår nordlige landsdel og for økt nærområdesamarbeid. Også utenrikspolitikken kan og må brukes til å sikre at optimismen i nord blir vekslet inn i praktiske resultater – vekst i næringslivet, nye arbeidsplasser, bedre kommunikasjoner, vern om miljøet og de fornybare ressursene som gjør nordområdene så enestående.

La meg avslutningsvis si at Kristelig Folkeparti ser på Norges rolle som bidragsyter til fred og forsoning som en viktig del av hovedstrømmen i vår utenrikspolitikk. Det er viktig at Norge opprettholder sin rolle som fredsmekler i ulike sammenhenger, at vi nøye vurderer de erfaringene vi har, har hatt og gjort, og at vi også stiller våre ressurser og vår posisjon til disposisjon når det etterspørres av ulike parter. Det at prosesser ikke nødvendigvis alltid lykkes, må ikke brukes som et generelt argument mot at vi skal engasjere oss. Dette er en viktig del av norsk engasjementspolitikk. Jeg vil peke på konflikten i Kongo, jeg vil peke på konflikten i Kashmir og andre viktig konfliktområder hvor jeg håper at Norge i tiden framover kan bidra på ulike måter – det behøver ikke nødvendigvis å være som fredsmekler, det kan være som tilrettelegger, det kan være med ressurser, og det kan være med styrker og andre personellressurser. Det vil Kristelig Folkeparti hele tiden være opptatt av.

Åslaug Haga (Sp) [09:50:17]: Den forrige meldinga om de overordnede linjene i utenrikspolitikken stammer fra 1989. Siden den gang har Berlinmuren falt, Sovjetunionen gått i oppløsning og globaliseringa har grepet om seg. Det var på tide med ei ny, overordna melding. Før 1989 var norsk utenrikspolitikk i stor grad forbeholdt de få, gjerne i de lukkede rom, og enighet i utenrikspolitikken ble sett på som et spørsmål om nasjonal ansvarlighet – landene skulle stå samlet mot en annen og truende verden i øst.

Mye er heldigvis endret siden 1989. Meldinga bygger på en brei folkelig debatt gjennom Refleksprosjektet. Så lenge vi holder EU-saken utenfor, viser dagens innstilling at det fortsatt er brei enighet i utenrikspolitikken – helt uten en ytre fiende i øst. Det er en klar styrke for dem som skal utøve utenrikspolitikken. Det er bare ett unntak fra denne enigheten, og det er Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet mener det breie flertallet i Stortinget bygger på en naiv forståelse av årsakene til terrorisme, at verdens skeivfordeling vil reddes av en mer liberalistisk økonomisk politikk, og at det ikke finnes noen utfordringer knyttet til at Norge er en stor eksportør av fossil energi og samtidig ønsker å være en ledende klimanasjon. Fremskrittspartiet forenkler verden til det ugjenkjennelige for at deres enkle løsninger skal passe til deres verdensbilde – en kjent oppskrift, også nasjonalt.

Det utenrikspolitiske bildet av oss sjøl er også betydelig endret siden slutten på 1980-tallet. Den gang anså vi oss sjøl som et lite land i verden som verken skulle framheve egne interesser eller ta mål av oss til å være en internasjonal spiller av betydning. Over en del år gjennomgikk vi en dramatisk endring i synet på oss sjøl, og i en periode var det ikke grenser for hva «fredsnasjonen» Norge skulle ordne opp i. Det er bra at begrepet «fredsnasjon» er på vei ut av det utenrikspolitiske vokabularet igjen. Å framstille oss sjøl som en fredsnasjon, som kontrast til en krigsnasjon, er arrogant og historieløst. Det betyr ikke at vi ikke skal engasjere oss der vi har muligheter, men vi skal vokte oss vel for hvordan vi presenterer oss sjøl.

Jeg registrerer at noen er opptatt av å selge «den norske modellen» som en ny eksportvare. I en større sammenheng er det i beste fall snakk om en nordisk modell, basert på en blandingsøkonomi som ikke er fremmed for andre, sjøl om den nordiske modells dosering har sine særtrekk. Jeg vil faktisk advare mot at «den norske modellen» blir solgt som vi solgte «fredsnasjonen» Norge. Muligheten for «backfire» er betydelig.

I henhold til melding og innstilling slås det fast at fundamentet i utenrikspolitikken er ivaretakelse av norske interesser i brei forstand. Avgjørende for små land som Norge er velfungerende globale organisasjoner og internasjonal rett. I de seinere åra har Norge gitt viktige bidrag til humanitærretten ved å være en tydelig og operativ aktør i arbeidet med forbud mot miner og klasebomber. Humanitærretten peker seg ut som et viktig område, hvor en liten nasjon som Norge kan gjøre et viktig arbeid også i åra framover.

Det er gjennomført valg til parlamentet i EU med historisk lav valgoppslutning. Det må være forstemmende for ja-sida i Norge å oppleve dette, siden de i de seinere åra har brukt parlamentets økte makt som et viktig ja-argument. Nå har man et EU-parlament med mindre legitimitet enn noen gang siden direktevalg til institusjonen ble innført i 1979. Bare 43,1 pst. av velgerne stemte. I Slovakia var tallet helt nede i 19 pst. Nei-sida har ikke noe behov for å harselere over dette faktum, men det er verdt å registrere at valget synliggjør EU som et eliteprosjekt. Bjørn Hansen skrev i en kronikk for noen dager siden:

«For vanlige mennesker i EU fortoner unionen seg som noe opphøyet og fjernt fra deres påvirkningskraft.»

Så presist kan det uttrykkes. Dermed kan man også ende opp med at godt over halvparten av velgerne er apatiske, og mange bruker valget til å få ut sitt sinne og protestere mot nasjonale myndigheter.

Manglende demokrati i unionen vil være nei-sidas viktigste argument i medlemskapsdebatten også framover. Valget til EU-parlamentet viser at argumentet vårt kontinuerlig forsterkes.

Anne Margrethe Larsen (V) [09:55:39]: Jeg vil innledningsvis berømme saksordføreren for konstruktiv komitéprosess og Regjeringen for å ha lagt fram en interessant melding om de store linjene i vår utenrikspolitikk.

Jeg har merket meg at Regjeringen framfører en omfattende og til dels kompleks begrunnelse for sin engasjementspolitikk. Den omfatter så vel uegennyttig altruisme som egeninteresser. Førstnevnte, det uegennyttige, pekes på som den viktigste begrunnelse. Jeg er ikke uenig i dette, men mener at begrunnelsen ut fra egne interesser med fordel kunne gått lenger.

Gitt at det er usikkerhet om hva framtiden vil bringe, i en verden preget av endring, mener jeg at Norge bør satse på en bred engasjementspolitikk. Motstykket er å satse på en spisset utenrikspolitikk, hvor tid og ressurser samles om få prioriterte punkter. Hvis utviklingen ikke går som forventet, kan en slik politikk vise seg å være lite hensiktsmessig.

Kampen for demokrati og menneskerettigheter står sentralt i norsk utenrikspolitikk. Norge går foran i FNs arbeid for menneskerettigheter, og vi bør gjøre det vi kan for at FNs menneskerettighetsråd fungerer etter intensjonene. Videre bør Norge være en pådriver for å utvikle forpliktende internasjonale avtaler for bedrifters sosiale ansvar.

Jeg mener at dialog, på tvers av religioner og politiske systemer, er mer effektivt for å fremme universelle verdier og menneskerettigheter, enn fravær av dialog, og isolasjon. Det er imidlertid en klar forutsetning at dialog ikke medfører at en går på akkord med etiske prinsipper, eller at de modereres og relativiseres.

Dialog kan være et krevende virkemiddel. Ja, i enkelte sammenhenger kan klar og tydelig tale mot overgrep redde liv. I andre sammenhenger kan det stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare. Videre kan et ønske om å påvirke et regimes framferd slå tilbake på norske næringslivsinteresser, hvis det framføres med styrke. Jeg mener det bør utvises mer åpenhet omkring slike dilemma.

Jeg har lyst til å vise til to sentrale utfordringer som meldingen ikke går så mye inn på. Den første er knyttet til arbeidet med aktivt å fremme fred og forsoning i andre land – og samtidig være blant verdens største våpeneksportører.

Jeg mener at vi her bør betone Norges aktive rolle for å fremme internasjonal humanitærrett. Norge har spilt en betydelig rolle, først og fremst i forbindelse med inngåelse av mine- og klasevåpenkonvensjoner.

Dette bør følges opp med å prioritere arbeidet med en internasjonal våpenhandelkonvensjon. Den er tenkt å øke kontrollen med omsetning av konvensjonelle våpen, bl.a. håndvåpen. Videre mener jeg at kravene til dokumentasjon som kreves før utførselstillatelse for våpen laget i Norge, gis, bør skjerpes.

Den andre utfordringen er knyttet til å være storeksportør av fossil energi – og samtidig framstå som en ledende klimanasjon. Jeg mener at Norge ikke bare bør profilere seg som en ledende olje-, gass- og vannkraftprodusent, men også bør være en pådriver internasjonalt for å fremme utvikling og bruk av ny fornybar energi. Norge har gode forutsetninger for å utvinne vindkraft til havs – og å videreutvikle teknologien som trengs for å utvinne solenergi.

En økt satsing på fornybar og ny fornybar energi kan bidra til å skape mer energisikkerhet – også for fattige utviklingsland. Det kan gi flere arbeidsplasser, og ikke minst kan det bidra til å redusere utslipp av CO₂.

Jeg mener at vi skal ta alle signaler om en skjerpet politikk fra Russland på dypeste alvor. Jeg ser imidlertid ingen varsler om umiddelbare nye farer for Norge i Russlands nye arktiske strategi og sikkerhetsstrategi. Retorikken i disse er trolig framført for å manifestere Russland som en maktfaktor å regne med, og å signalisere vilje til suverenitetshevdelse.

Stilt overfor en sterkere russisk selvhevdelse i Arktis mener jeg det ikke må få bygge seg opp et legalt eller institusjonelt vakuum i regionen. Vi bør derfor hegne om og styrke Havrettstraktaten som legalt rammeverk. På den institusjonelle siden er Arktisk Råd og Den nordlige dimensjon viktige fora. Siktemålet bør være å binde Russland opp i et omfattende forpliktende samarbeid.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:00:28]: Jeg vil få takke komiteen og saksordføreren. Jeg vil også få takke de to representantene som har vært med i utenrikskomiteen hele veien – og som nå har sin siste debatt, som de sier – for godt samarbeid gjennom fire år.

Som utenriksminister og på vegne av Regjeringen er det en tilfredsstillelse å lese denne innstillingen og kunne konstatere at vi har en bred plattform for utførelsen av norsk utenrikspolitikk. Det er Regjeringens såkalte prerogativ å føre utenrikspolitikken, men den skal være godt forankret i Stortinget. I den moderne virkeligheten, med parlamentarisk deltakelse i mange sammenhenger, er denne forankringen dobbelt viktig, fordi vi alle – på sett og vis – er aktører for Norge. Jeg mener, slik sett, at denne innstillingen må leses sammen med meldingen. Jeg er selvfølgelig veldig fornøyd med meldingen, men jeg mener også at det politiske systemet kan stå seg godt på innstillingen.

Dette med prioritering har vært et sentralt tema. Det er enighet, tror jeg, om begrepet «med vekt på norske interesser». Jeg har forsøkt å framstille de to begrepene «Hva er i Norges interesse?» og «Hvor kan vi gjøre en forskjell?» som ledende redskap for å vurdere vår innsats. Det er selvfølgelig aller viktigst for Norge å satse på de områdene hvor vi har interesser, og hvor vi kan gjøre en forskjell. Det vil gjelde våre nærområder og der hvor vi er direkte engasjert. Det kan være områder hvor vi ikke har interesser, og hvor vi heller ikke kan gjøre en forskjell. Der bør vi åpenbart ikke bruke mye krefter på å engasjere oss. Så kan det – som representanten Høybråten var litt inne på – være områder hvor vi ikke har direkte nasjonale interesser, men hvor vi har mulighet til å gjøre en stor forskjell. Da skal vi vurdere å engasjere oss.

At en i debatten kritiserer meldingen en smule, og snakker om at vi ikke prioriterer, kan jeg – som salen vil forstå – ikke slutte meg til. Oppgaven i en slik melding er ikke å velge ut enkeltsaker og detaljer og si at dette skal være viktig framover. Det er det å skape et rammeverk med verdier og prioriteringer med hensyn til hva som er viktig for Norge, og hvilke ressurser Norge har som setter oss i stand til å prioritere, som må være oppgaven i en stortingsmelding av dette slag, som kommer på slutten av en periode. Så er det regjeringserklæringen, utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelser og det som skjer fra dag til dag, som avgjør den enkelte saks prioritering.

Det er seks interessekapitler i denne meldingen, som omhandler sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, miljø og global organisering. Jeg mener det gir et veldig godt rammeverk for hva Norge fokuserer mest på.

Så er det slik at ingen kunne forutse 11. september den 10. september. Og ingen kunne forutse dagen for et fugleinfluensautbrudd i Asia eller at et svineinfluensautbrudd i Mexico skulle bli en stor, omfattende sak. I begge tilfeller måtte vi være rustet for å møte disse utfordringene. Vi kunne heller ikke forutse krigen i Libanon, som medførte en stor uttransportering av norske borgere sommeren 2006, osv. Så diskusjonen om prioritering blir ofte en diskusjon om reell politisk uenighet, og det er jo bra.

Selv om jeg vil vektlegge at det er bred enighet om hovedlinjene, merker jeg meg at det – som representanten Haga sa – er Fremskrittspartiet som stiller seg på siden i disse hovedanalysene. Det er en ærlig sak – selv om jeg også må si at Fremskrittspartiet her inntar posisjoner som vi ikke alltid hører i ulike innlegg. Det er fra Fremskrittspartiets side en omtale av det positive med migrasjon over landegrensene og av alvoret i de globale klimaendringene – som er menneskeskapte, og som må møtes. Vi gjenkjenner ikke fremskrittspartiformannens postulater om at FN er en trussel mot verdensfreden. Det hilser jeg velkommen. Det tror jeg er et framskritt både for norsk sivilisasjon og for annen sivilisasjon.

Når det gjelder menneskerettighetene, er disse høyt prioritert i norsk utenrikspolitikk. Det er bra at det er debatt om det. Vi har hatt både interpellasjoner og generelle utenrikspolitiske debatter om menneskerettighetene, noe som er viktig. Nå går vi inn i FNs menneskerettighetsråd, og der skal Norge fra 19. juni delta så det synes.

Jeg vil slå tilbake når det gjelder dem som hevder at Norge har en uklar profil i menneskerettighetsarbeidet. Jeg er tilhenger av at vi blir holdt under oppsikt, og blir – skal vi si – oppmuntret og presset til å innta modige posisjoner i menneskerettighetsspørsmål – hvilket vi også gjør. Det er en kvalitet ved vår utenrikspolitiske debatt at det er mye fokusering på menneskerettigheter. Jeg tror ikke det er slik at vi i utlandet er kjent for å være uklare eller på noen måte passive i disse spørsmålene. Tvert imot, vi deltar aktivt i de etablerte kanalene, og vi støtter opp om veldig mye av det arbeidet som skjer utenfor de etablerte kanalene, noe som er nødvendig når man skal fremme menneskerettigheter – særlig i land som ikke deltar i eller respekterer etablerte konvensjoner og prinsipper.

Saken om at vi ikke skal ha støttet EUs protest mot dødsstraff i Kina, blir paradoksal. Norge er mot dødsstraff – alltid og alle steder – og vi protesterer i en lang rekke saker. Det er jo et lite paradoks at de som meget aktivt framholder at Norge ikke automatisk må slutte seg til EU i alle saker, har heftet seg ved én sak der Norge ikke på noen timers varsel sluttet seg til protest mot én henrettelse i Kina. Det skjer tusenvis – altfor mange – i det landet, og Kina må konfronteres prinsipielt og i enkeltsaker, noe Norge gjør. Men jeg synes dette er en avsporing av det som er Norges linje.

Ellers vil jeg bare kort si at det er veldig god støtte til nordområdepolitikken. Det er viktig for Norge, jeg setter pris på at det er med.

Så vil jeg også hilse velkommen de to henstillingene som vi har fått, om å foreta en utredning av EØS-avtalen – hvilket jeg synes er naturlig skjer i neste periode. Så får samfunnsdebatten avgjøre om det også er tiden for å vurdere alternativer. Stortinget må diskutere om det er rom for å vurdere alternativer til det som har vært Norges tilknytning i 15 år. Jeg mener det er Regjeringens ansvar – og nå oppfordret til av Stortinget – å gå igjennom en omfattende avtales virkemåte etter 15 år. Hvis den analysen leder til at noen får den innsikt at man burde velge annerledes, vil det i norsk politisk liv være en helt åpen og ærlig debatt om å utrede alternativer eller vurdere andre veier. Det vi fra Regjeringens side vil prioritere, er å foreta en grundig gjennomgang av EØS-avtalens virkemåte. Det bør gjøres på en slik måte at det har troverdighet, og slik at det kan være interessant med hensyn til både politikk og det sivile samfunn. Så er det også bedt om en utredning av konsekvensene av skipstrafikken i Polhavet. Det er et godt forslag. Jeg tror det er én av flere utredninger vi må gjøre om konsekvensene av det som skjer i nord.

Så vil jeg si til sist: Utenrikspolitikkens felt utvider seg. Jeg mener denne meldingen bidrar til å tegne et bilde av hvordan utenriks- og innenrikspolitikk henger sammen, hvordan globaliseringen virker på vår politiske handlefrihet. Det var egentlig symptomatisk det programmet jeg som utenriksminister hadde i Genève i går, som begynte med en samtale med sjefen for Det internasjonale Røde Kors om den internasjonale humanitærretten – dens utsatte stilling etter krigene i Gaza, krigen i Sri Lanka, Afghanistan og Pakistan. Hva gjør vi for å respektere disse prinsippene? I denne sammenheng planlegger Norge, Det internasjonale Røde Kors og en del land vi samarbeider med, å ha et sidearrangement under FNs generalforsamling som skal fokusere på humanitærrettens stilling: Kan vi leve med at den krenkes? Hva gjør vi med det?

Videre hadde jeg et møte med WTOs generaldirektør om arbeidet med en ny WTO-avtale, som har fulgt meg gjennom alle disse fire årene. Det er et viktig tema. Vi hadde etter norsk initiativ en svært interessant rundebordskonferanse i margen av ILO-konferansen om anstendig arbeid. Det møtet bekreftet for meg at dersom det skulle det være tvil om at dette er utenrikspolitikk i den moderne verden, så ble den feid til side. I dag blir millioner av mennesker arbeidsledige. Finanskrisen er blitt en økonomisk krise, en sosial krise og en politisk krise. Og voksende arbeidsledighet, uten sosiale sikkerhetsnett, er en direkte trussel mot lands stabilitet – derfor også mot nabolands stabilitet. Syndebukker pekes ut, og dette er en farlig internasjonal situasjon. Derfor er ILOs arbeid med anstendig arbeid, med fokus på arbeidsplasser, et viktig felt å fokusere på, og det er en sentral del av norsk utenrikspolitikk.

Jeg kan også ta med at jeg tidligere i uken var i Reykjavik på Nordisk utenriksministermøte, som gav den første vurderingen av Stoltenberg-rapporten. Det går framover med en del viktige initiativer som den rapporten foreslår, og det tegnes et bilde av et nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid som nå finner sted innenfor rammen av at noen er i EU, og noen er i NATO, men det er nordiske fellesnevnere som gjør det både naturlig og mulig for oss å forfølge det.

Til sist om utenrikstjenesten: Jeg setter pris på det engasjementet som er vist i innstillingen og den tilliten utenrikstjenesten der er vist. Jeg ser av innlegget til Morten Høglund at Fremskrittspartiet er meget ambisiøst. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har forlatt fjorårets forslag om å kutte driftsbudsjettet til UD med 100 mill. kr. Det hadde ikke blitt mye tæl i utenrikspolitikken hvis det hadde blitt resultatet.

Så vil jeg betrygge alle i salen med at Refleksprosjektet ikke er over som metode og tilnærming. Åpenheten er kommet for å bli. Det har vært fantastisk inspirerende og givende for oss som arbeider med utenrikspolitikk, og for alle som har deltatt. Refleks var knyttet til denne stortingsmeldingen, men det er et godt navn. Jeg vil ikke utelukke at det kan bli et slags navn på denne måten å arbeide med utenrikspolitikk på i tiden framover. Det kommer ikke i tillegg og på utsiden av det parlamentariske, men jeg tror det beriker hele debatten om utenrikspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:10:48]: Vi har også tidligere i denne perioden tatt opp at vi synes det er behov for å gå igjennom Norges fredsengasjement. Vi tar her i dag opp et nytt forslag, som antakeligvis ikke får veldig bred støtte.

I kjølvannet av krigen på Sri Lanka har det vært reist en del spørsmål. I en kronikk i Dagbladet 5. juni snakkes det om Norges svekkede troverdighet. Jeg skal ikke stille meg bak det, men det er ganske alvorlige påstander. Vil utenriksministeren bekrefte at man nå, med den kunnskapen man har om krigen på Sri Lanka, og Norges rolle, går grundig igjennom dette og tar med seg lærdom, for det påstås i hvert fall – utenriksministeren får velge om han vil kommentere det – at Norge gikk uforberedt inn i denne konflikten?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:11:50]: Først: Jeg og Erik Solheim oppfattet at Morten Høglund var en støttespiller til det engasjementet vi hadde da vi var aktive i Sri Lanka. Det setter jeg pris på. Han sa i sitt innlegg tidligere i dag at Norge ikke kunne være i førersetet alle steder, og det er vi på ingen måte.

Den måten vi prioriterer på, som meldingen trekker opp, peker nettopp på at vi skal engasjere oss hvis vi kan gjøre en forskjell. Jeg kan bekrefte at det er en lang, lang rekke henvendelser til Utenriksdepartementet om at Norge skal engasjere seg i konflikter og vanskelige situasjoner, som vi avviser fordi vi ikke kan gjøre en forskjell. Men det er ikke risikofritt, og det skulle bare mangle, når man går inn og prøver å gjøre en forskjell der hvor det handler om krig og fred. Jeg er for øvrig helt enig i representanten Hagas vektlegging av at vi ikke skal være en hellig fredsnasjon som skiller oss fra alle andre. Men vi har altså muligheter til å gjøre en forskjell.

Jeg mener at engasjementet på Sri Lanka står seg meget godt i et historisk lys. Det er partene som må ta ansvaret for oppturene, og det er partene som må betale prisen for nedturene. En tredje part som forsøker å legge til rette, kan bare bidra i den grad partene selv ønsker det og er i stand til å gjennomføre freden.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:13:04]: Når Regjeringen i meldingen slår fast at EØS-avtalen står overfor en rekke utfordringer i tiden som kommer, er vel det ikke minst på grunn av den utviklingen som har skjedd i EU – avtalen vil bli aktiv på flere områder enn det den var for 15 år siden. Som flere har vært inne på, har komiteen enstemmig sagt at det er naturlig å lage en utredning om hvorledes EØS-avtalen har fungert de første 15 årene, og hvordan en vil møte de utfordringene avtalen står overfor.

Jeg er enig med utenriksministeren i at en slik utredning ikke skal løse det politiske problemet. Den politiske debatten får komme etterpå i de riktige fora. Men hvis utredningen skal bli et godt grunnlag, og bli generelt akseptert som grunnlag for den politiske debatten, vil den kreve stor saklighet for å bli oppfattet som objektiv. Jeg har merket meg stikkord fra flere av talerne – som faglighet og økt kunnskap. Men jeg vil spørre utenriksministeren om han ser for seg hvordan en vil legge an det arbeidet for at det skal bli det redskapet, og bli oppfattet som objektivt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:14:15]: Jeg har ikke tenkt igjennom det i detalj. Jeg tror det må bli et arbeid vi går løs på etter valget til høsten. Men jeg ser for meg – og jeg deler representantens syn på det – at det må være preget av faglighet og relevans, at det må gjøres av folk som kan innby til tillit og troverdighet. Jeg ser at noen har foreslått at vi bør sette hele utredningsarbeidet til utlandet. Det synes jeg er manglende tro på egne krefter. Men jeg vil ikke utelukke at det å få andres syn på denne avtalen og måten den fungerer på, også utenfor Norges grenser, kan være et interessant tillegg, uten at jeg vil slutte meg til det.

Jeg tror vi må ta utgangspunkt i hva EØS-avtalen var ment å løse, og se på om den fortsatt gjør det. Det handler om økonomi, arbeidsplasser og marked. Det handler om en rekke andre samfunnsområder, og det handler om demokrati – ivaretar avtalen sentrale verdier med hensyn til demokrati? Og så må vi se på de andre områdene som vi samarbeider med EU om, fra Schengen til forsvar og en lang rekke områder som ikke er i EØS, men som henger sammen i det samme nettverket av samarbeid vi har.

Det kan bli en spennende debatt og en viktig gjennomgang, som vi kan få gode debatter om også her i salen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:15:30]: Dagens valg i Iran setter søkelyset på et regime som har gjort seg skyldig i grove overtramp mot menneskerettighetene. Det gjelder ytringsfrihet, det gjelder religionsfrihet, det gjelder kvinners rettigheter, osv.

Et av de områdene som er mest alvorlig, er omfanget av henrettelser av barn. Iran er et av de få land i verden som gjør dette i praksis, og i fjor ble det, etter menneskerettighetsorganisasjonenes opplysninger, henrettet ni barn – tre hittil i år.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er om Norge som et ledd i sin engasjementspolitikk på dette viktige området kan tenke seg å ta initiativ til å skape en bred internasjonal allianse mot henrettelser av barn i ett av de få landene som faktisk gjør dette.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:16:31]: For det første slutter jeg meg til en klar fordømmelse av henrettelser av barn. Ni er ni for mange, og det er utålelig og uakseptabelt. Dette er i fokus i Iran, men det er grunn til å tro at dette også foregår andre steder i verden, og er, slik sett, et menneskerettighetsbrudd som er så alvorlig at det burde påtales alle steder det skjer.

Hvorvidt et eget internasjonalt initiativ mot dødsstraff mot barn i Iran er en viktig måte å bruke krefter på, vil jeg ikke utelukke, men jeg mener at det som er viktig, er en bred internasjonal opinion og et bredt internasjonalt initiativ mot dødsstraff. Situasjonen i dag er at i henhold til den sentrale folkeretten kan regjeringer si at dødsstraff er en del av deres straffelov som utlandet ikke har noen rett til å se inn i. Her er det mulig å bygge en opinion, og det er klart at de helt outrerte eksemplene på henrettelser av barn, mindreårige og psykisk utviklingshemmede, er veldig viktige fokussaker. Jeg er veldig opptatt av dette globalt, og jeg tror ikke på å knytte det bare til ett enkelt land.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:17:44]: I St.meld. nr. 15 framgår det at det ikke er noe alternativ til FN, og det er vi nok alle enige om. Men Regjeringens egen politikk byr også på noen eksempler som kan virke som det motsatte. Satsingen på vaksineprogrammet GAVI, ledet av Microsoft-gründer Bill Gates, er et slikt eksempel. Det samme gjelder støtte til andre globale fond, som Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria og William J. Clinton Foundation.

Norsk støtte til disse aktørene er solid. Fram til 2015 har Norge f.eks. forpliktet seg til å bidra med i overkant av 6,5 milliarder kr til den globale vaksinealliansen GAVI, noe som også er positivt. Disse fondene opererer utenfor og ofte overlappende med FN-systemet, og de får stadig mer oppmerksomhet og støtte.

Jeg er ikke i tvil om at utenriksministerens støtte til FN er oppriktig, men har likevel lyst til å spørre ham om ikke norsk utenrikspolitikk noen ganger sender noe blandede signaler til FN.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:18:49]: Dette spørsmålet er meget sentralt og relevant. Ideelt sett ville det beste vært, mener jeg, om disse fondene var opprettet på innsiden av FN, at de var en del av den styringsstrukturen som FN gir, slik at alle land opplever at de er med på å gi signaler om hvordan pengene brukes. Det man registrerte på 1990-tallet, var at det ikke var mulig. Tilliten til FN med hensyn til å levere disse tjenestene, var ikke stor nok til at FN alene fikk oppdraget. Derfor kom GAVI, det globale fondet, og en rekke andre initiativ.

Vår oppgave har her vært å sikre at ikke FN helt taper disse organisasjonene av syne. Derfor har Norge vært en talsmann i GAVI for at både UNICEF og Verdens helseorganisasjon skal stå sentralt som normgivende organisasjoner. Og det er ikke riktig at GAVI ledes av Bill Gates; GAVI ledes like mye av Jens Stoltenberg, av Norge, og har Dagfinn Høybråten i styret – altså politisk styring fra land som er medlem av FN. Så Norge vil alltid være en talsperson for at disse uavhengige fondene skal ha en klar forankring i det fellesutsynet som bare FN kan gi.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:20:01]: I stortingsmeldingen slås det fast at våre energiressurser ikke skal politiseres eller brukes som geopolitisk virkemiddel. Og dette er bra. Utviklingen internasjonalt kan tyde på at ikke alle aktører er av samme oppfatning. Jeg tenker her på gasskonflikten mellom Russland og Ukraina, og vi ser at Hugo Chávez bruker energiressurser aktivt for å få innflytelse, bl.a. gjennom et planlagt gassrør over store deler av det søramerikanske kontinent.

Tror utenriksministeren det vi nå ser, er signaler om at energiressurser i sterkere grad kan forventes å bli brukt som et politisk maktmiddel?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:20:42]: Energi er makt, og energi er politikk. Derfor vil dette alltid bli brukt i slike sammenhenger. Det som er en ulykke for befolkningene, som jo er eiere av nasjonenes energiressurser, er at de får mindre igjen for disse ressursene når man velger å føre den type politikk – ledere som henter kontanter ut av pengestrømmen fra energisalg og deler ut på gater og torg, slik vi har sett i enkelte land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Jeg tror det er slik med internasjonal politikk og maktpolitikk at det fortsatt kommer til å være land som forfølger den politikken som representanten Vaksdal viser til, men jeg tror kanskje at det over tid også vil vise seg at det er en dårlig strategi og en sårbar strategi. Det som i øyeblikket kan se ut som et betydelig maktpotensial når man bruker energien for å oppnå en ressurs, kan slå tilbake i neste omgang, når konjunkturer og priser endrer seg. Slik sett tror jeg Norge, ikke bare på grunn av vår størrelse, men på grunn av sin gjennomtenkte politikk, står seg godt i de ulike konjunkturene ved å ha valgt denne linjen, som er robust mot skiftende tider.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Marit Nybakk (A) [10:22:08]: For 20 år siden ble den forrige stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk lagt fram. Den ble faktisk lagt fram bare uker før de første østtyskerne hamret seg gjennom den forhatte muren i Berlin, uten at man forutså hva som kom til å skje. Kanskje det var derfor den lå så lenge i Stortinget. Innst. S. nr. 181 for 1989–1990 er datert 21. mai 1990, det er tre kvart år etter at meldingen ble lagt fram. I denne leser vi bl.a.:

«I stadig sterkere grad vil sentrale spørsmål som miljøutfordringene, endringene i internasjonal økonomi og den europeiske integrasjonen prege den utenrikspolitiske debatten i Norge og tjene til å redusere skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk.»

Det står også:

«De raske endringene i verden omkring oss stiller stadig større krav til den utenrikspolitiske prosess.»

Dette kunne faktisk vært sagt i dag. Det samme gjelder det som står om den brede enigheten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, som jo også understrekes i dagens melding. Likevel har mye skjedd siden 1989 og siden mai 1990.

Norsk utenrikspolitikk er offensiv og tydelig og skal ivareta norske interesser og norske verdier i en globalisert verden i rask forandring – også med tanke på det uforutsigbare, som også utenriksministeren var inne på.

Utenrikspolitikk – men særlig sikkerhetspolitikk, som jeg vil konsentrere meg mest om – må alltid være forberedt på det utenkelige. Betydelige deler av de myke sidene ved utenrikspolitikken er også i dag viktige for vår interessepolitikk og vår sikkerhetspolitikk. Den tradisjonelle sikkerhetspolitikken er blitt betydelig endret de siste to tiårene. Vi har fått asymmetriske trusler som en stor utfordring for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Nye trusselbilder har også virkninger for organiseringen av Forsvaret og for sivilt-militært samarbeid. Vi har økt fokus på samfunnssikkerhet, vi har økt fokus på sivilt beredskap.

Som det står i innstillingen, kan hendelser langt borte også få følger for norsk eller regional sikkerhet. Å bidra til global krisehåndtering – ja, sågar også regional konfliktforebygging og konfliktløsning – kan defineres som en norsk interesse. Jeg vil vise til det som er sagt tidligere i debatten. Ikke-spredning av atomvåpen er viktig for å hindre at spaltbart materiale kommer i hendene på terroristgrupper og ustabile regimer. I tillegg til ikke-spredning, må vi også få snudd den negative trenden i arbeidet med å ruste ned atomvåpen. Da må de land som i dag besitter de største kjernefysiske arsenalene, vise lederskap. Fortsatt har Russland og USA 95 pst. av verdens atomvåpen. Derfor er den fornyede kontakten mellom de to maktene svært positiv. Ikke-spredning betyr også at håndvåpen og ammunisjon ikke må komme i hendene på ustabile regimer eller voldelige opprørere. Jeg vil vise til tidligere innstillinger fra utenrikskomitéen om nedrustning og ikke-spredning og om eksport av forsvarsmateriell.

Også utviklingspolitikken må sees i sammenheng med sikkerhetspolitikken. Vi gir bistand til land som er på vei ut av en voldelig konflikt, og dette ble stadfestet på mandag da vi behandlet utviklingsmeldingen. Afghanistan, Sudan og Midt-Østen er de områdene Norge gir mest bistand til, der langsiktig bistand kombineres med humanitær hjelp, fredsarbeid, trygghet og fredsbevarende eller stabiliserende styrker.

NATO-medlemskapet er hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk. Det er i Norges interesse at NATO også er det sentrale transatlantiske forumet for debatt og konsultasjon om sikkerhetspolitikk, og at ikke det skjer mellom f.eks. EU i Brussel og Washington. Komitéen ser også positivt på det stadig mer omfattende forsvarspolitiske samarbeidet i Norden. La meg legge til at det imidlertid må ligge innenfor vår NATO-forankring, eller som utenriksministeren sa: For noen land i Norden er det EU, og hos oss NATO-medlemskapet.

Helt til slutt: Vi skal senere i dag drøfte norsk humanitær politikk. Norge er en aktiv og klar forkjemper for universelle menneskerettigheter. Vi spiller også en rolle for å fremme internasjonal humanitærrett. Jeg vil da få understreke at etter Sri Lanka, Øst-Kongo, Gaza og syklonen i Burma må vi stå på enda mer for humanitærretten, slik at nødlidende og de som utsettes for grove overtramp og overgrep, får rask og sikker hjelp. Vi må aldri glemme at sårbare mennesker skal ha den nødvendige bistand – lokalt, der og da – men også som et viktig globalt humanitærrettslig prinsipp. Dette blir en viktig utfordring også utenrikspolitisk i årene som kommer.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:27:55]: Som gammel energipolitiker i dette hus har jeg med stor interesse lest det som står om dette viktige temaet i meldingen. Mens kapitlet som i sin helhet omhandler energi, gir en nøktern virkelighetsbeskrivelse av emnet, kan man andre steder lese om en økende global knapphet på strategiske ressurser, som f.eks. fossil energi og den globale konkurransen om knappe energiressurser. Dette vitner om noe mangelfull sammenheng og koordinering fra kapittel til kapittel, og det kan se ut som om meldingen har hatt ulike forfattere som ikke helt har visst hva som står i meldingen utover eget kapittel.

Det forsøkes i meldingens innledning å skape et inntrykk av at det globalt er knapphet på energi. Jeg vet ikke om det er innenrikspolitiske målsetninger som er motivet for en slik virkelighetsbeskrivelse, men den blir ikke riktigere av den grunn. Mange steder i verden er det riktignok dårlig tilgjengelighet på energi og ressurser, og etterspørselen etter energi vil øke som følge av velstandsutviklingen verden over. Utfordringene er ofte å få utnyttet de energiressurser som er tilgjengelige, alternativt å få tilført slike ressurser utenfra. Norge har de beste forutsetninger for å bidra til en slik utvikling. Vi har mer enn hundre års erfaring med å utvinne vannkraft og vi har òg førti års erfaring med å hente ut petroleumsressurser fra sokkelen. Vi har også gjennom flere år forsket på ny, fornybar energi. Den kunnskap og kompetanse vi har på disse områder, kan brukes både i bistandssammenheng og i utviklingssammenheng. Også norsk petroleumsteknologi er helt i verdenstoppen, og teknologien eksporteres til store deler av verden.

Norge framstår i dag som en av verdens ledende energistormakter, med en betydelig eksport av både olje og gass. Likevel opplever vi altfor ofte at man fra norsk side senker stemmen når man kommer inn på utvinning og bruk av hydrokarboner. Vi skal liksom ikke snakke høyt om dette i internasjonale fora. Det kan se ut som vår aller viktigste næring helst skal feies under teppet, som noe som er skittent, forurensende og politisk ukorrekt. Dette må det bli slutt på. Verdens forbruk av hydrokarboner påvirkes i svært liten grad av den norske olje- og gassproduksjonen. Så lenge markedet er stabilt eller økende, betyr det at man globalt vil forbrenne olje og gass uavhengig av om dette produseres på norsk sokkel eller ikke. Samtidig vet vi at det ingen andre steder i verden er strengere krav til helse, miljø og sikkerhet enn i Norge, og ingen andre steder produseres olje og gass med mindre utslipp enn på norsk sokkel. Dette både kan og må vi utnytte som en klar konkurransefordel.

Vi må heller ikke glemme at norsk gass til kontinentet ofte erstatter forbrenning av kull, noe som helt klart har gitt en miljøgevinst.

Forsyningssikkerhet for energi blir stadig viktigere, og vi har etter hvert opparbeidet oss et godt rykte internasjonalt som en sikker og stabil energileverandør. Skal dette vedvare, må det legges til rette for petroleumsvirksomhet i nye havområder. Det er derfor viktig at vi nå legger til rette for jevn og langsiktig leteaktivitet i de nordlige havområdene og tar olje- og gassressursene i bruk på en forsvarlig måte også her.

Regjeringen har ikke vist handlekraft på dette området. Landsmøtet i det største regjeringspartiet klarte heller ikke å ta et standpunkt, til tross for å ha gått fire år på tomgang i dette spørsmålet. Jeg er imidlertid tilfreds med at det fra Regjeringens side sies klart ifra at man ikke ønsker noen politisering av energiressursene. Med gasskonflikten mellom Russland og Ukraina – som jeg var inne på i replikkordskiftet – friskt i minne og Hugo Chavez' plan om å bruke gass til å få innflytelse og makt over store deler av det søramerikanske kontinentet, er det viktig at Norge opptrer på en korrekt og ryddig måte som energileverandør. Dette i seg selv vil styrke vår posisjon som en sikker og pålitelig energileverandør i mange år framover.

Olav Akselsen (A) [10:32:44] (leiar i komiteen): For fire år sidan annonserte dei raud-grøne partia at dei ville gå til val med sikte på å danna ei fleirtalsregjering. Det mangla ikkje på spådomar eller påstandar om kor uansvarleg dette ville bli, ikkje minst gjaldt dette utanrikspolitikken. Det blei forsøkt laga eit skremmebilete av kva politikk ei slik regjering ville føra. Påstandane om at ei slik regjering ville bryta med vår utanrikspolitiske tradisjon og isolera Noreg, var mange. Det blei òg hevda at ei slik regjering ville bli handlingslamma i utanrikspolitikken. Dette blei prøvd gjort til ei stor sak i valkampen, men heldigvis, det norsk folket lét seg ikkje skremma.

Etter fire år må me kunna slå fast at desse spådomane og skremmebileta ikkje har slått til. Tvert imot, Noreg har ført ein svært aktiv og vellukka utanrikspolitikk i denne perioden. Når me i dag behandlar den første heilskaplege meldinga om utanrikspolitikken på 20 år, er det svært gledeleg med den store einigheita som er. Regjeringa får full oppslutning om hovudlinene i politikken. Det er bra. Men med det bekreftar vel òg partia på Stortinget at skremmebiletet frå førre valkamp ikkje slo til, og at det derfor ikkje burde vera noko grunnlag for å gjenta liknande påstandar i årets valkamp.

Utanrikspolitikken vil og må vera hendingsstyrt. Samtidig gjev den gjennomgangen Regjeringa har gjort i meldinga, grunnlag for prioriteringar og konsistens over tid. Meldinga slår òg fast at verda er meir samanvoven enn før. Eg er derfor heilt einig i at me i Noreg er tente med å vera opptekne av meir enn snevre eigeninteresser. Finans- og klimakrisa viser at ikkje noko enkeltland kan isolera seg frå det som skjer i verda. Noreg, med ein svært open økonomi, blir påverka når råvareprisane fell. Me blir påverka når klimaet slår krøll på seg. Store flyktningestraumar når òg våre grenser. Derfor må utanrikspolitikken vera breitt grunnlagd, slik som meldinga legg opp til.

Erfaringane viser at Noreg kan gjera ein forskjell, Noreg kan spela ei rolle. Det er viktig at me har ambisjonar om å utnytta denne moglegheita. Det er derfor lurt å systematisera og kartleggja dei områda der me trur me har moglegheit til å påverka, og kva prosessar me òg har nytte av å påverka, slik som meldinga gjer. Dette er ein viktig arbeidsreiskap for norske utanrikspolitikarar.

Noreg er ei stormakt på fleire område. Sjølv om oljeproduksjonen vår er på veg ned, er me enno ei energistormakt. Eg vil påstå at me har ført verdas mest vellukka olje- og gasspolitikk. Me har greidd å utvikla vår eigen industri og samtidig fordelt inntektene frå sektoren på ein måte som alle i landet har hatt nytte av. I Noreg var me så godt som utan kunnskap då me fann olja. I dag er me verdsleiande. Me har greidd å kombinera ei gradvis utvikling med ein forsvarleg miljøpolitikk. Vår forvaltningsmodell, våre lover og reglar er etterspurde av andre med store petroleums- eller naturressursar. Det er derfor viktig at me deler vår kunnskap, slik me gjer gjennom programmet Olje for utvikling.

Òg forvaltinga av inntektene har vore svært vellukka. Statens pensjonsfond – Utland er i dag eit av verdas største fond, til stor glede for framtidige generasjonar, og òg denne forvaltningsmodellen er eit etterspurt eksportprodukt. Personleg trur eg me vil oppleva større kamp om ressursane i framtida. Det vil bli ein kamp mellom dei som har tilgang til ulike naturressursar, og dei som er utestengde. Alt i dag ser me at mange område med store naturressursar er ramma av konflikt. Me ser òg at Kina og andre land sikrar seg ressursar medan dei enno er i bakken. Mangel på ressursar kan lett bli kimen til ny spenning og nye konfliktar.

Eit svært vellukka norsk initiativ har vore dialogen mellom dei største oljeprodusentane og -konsumentane. Dette initiativet er kanskje ikkje så godt kjent, men gjennom dette arbeidet har Noreg i over 20 år bidrege til auka forståing og avspenning mellom oljeeksportørar og -importørar. Dette trur eg har vore viktig for verdsfreden. Noreg har her spela ei rolle, Noreg har her gjort ein forskjell.

Eit anna område der Noreg er ei stormakt, er som ein arktisk nasjon. Ikkje berre forvaltar me store naturområde. Me har òg svært store og etterspurde kunnskapar på dette området, kunnskapar som kan bli særleg nyttige med aukande klimaendringar og issmelting, ei utvikling som høgst sannsynleg vil føra til høgare aktivitet og transport i dette området. Forvaltar me kunnskapen vår rett, har me òg her store moglegheiter til å påverka den internasjonale utviklinga, slik at ho blir så skånsam som mogleg i eit område som har ein svært sårbar natur.

I dag er det val i Iran, eit av verdas verste regime. Sjølv om valet står mellom eit svært snevert utval av førehandsgodkjende kandidatar, er det grunn til håp, fordi det er forskjell på kandidatane, men først og fremst fordi dette valet engasjerer innbyggjarane, særleg ungdomen. Det gjev dei håp for framtida. Det er dei som vil avgjera Iran si framtid. Dagens regime har ikkje legitimitet i si eiga befolkning. Når dei har greidd å halda seg ved makta så lenge, trur eg ikkje minst det er fordi dei har kunna dra opp ein utanlandsk fiende. Eg trur faktisk Obama sin tøvêrspolitikk kan bli dette regimet sin verste fiende.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Svein Roald Hansen (A) [10:38:40]: Det vært en styrke for Norge at det har vært bred enighet om de bærende fundamentene i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Innstillingen i denne saken ikke bare viderefører dette gode fundamentet, den forsterker og utvider enigheten. I denne innstillingen er det et samlet storting som stiller seg bak Regjeringens vurdering av EU-samarbeidets betydning for sentrale norske interesser. Det er selvsagt ingen endring i partienes syn på hvilken tilknytning til dette samarbeidet vi hadde vært best tjent med, men det er enighet om at EU-samarbeidet er viktig for sentrale norske interesser. Det gjelder selvsagt det indre markeds betydning for norsk eksport og verdiskapning og dermed for norsk velferd, men det gjelder kanskje i enda større grad EUs bidrag til det meldingen så sterkt understreker, vår fundamentale interesse av en internasjonal rettsorden, en verden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktende avtaler, konvensjoner og lover. Dette har også flere talere understreket i debatten.

EU-samarbeidet er det som har kommet lengst i å utvikle et tett samarbeid mellom land med felles institusjoner, bygd på demokrati og rettslige prinsipper. EU-samarbeidet er også en global drivkraft på andre områder som faller sammen med vår interessepolitikk. Det gjelder interessen for å bekjempe fattigdom og skape en verden med mindre forskjeller. Det gjelder vår interesse for å styrke regler og normer for å beskytte både mennesker og miljø.

Onsdag markerte EFTA 15-årsdagen for EØS-avtalen med en enkel mottakelse i Brussel. Sammen med Schengen-avtalen gir den oss mulighet for en bred deltakelse i EU-samarbeidet. Dens svakhet ligger, som det også pekes på i meldingen og innstillingen, i at vi ikke kan delta i beslutningsprosessene. Vi er dypt og bredt involvert i samarbeidet, men har ingen representasjon i de demokratiske organene og står utenfor det politiske samarbeidet.

Det er bred enighet om at vi nå bør ha en grundig gjennomgang – eller utredning, som det vel benevnes – av EØS-avtalen. En slik utredning og gjennomgang bør også, som utenriksministeren peker på, gi grunnlag for en refleksjon rundt klokskapen i den situasjonen vi er i, nemlig at vi er blitt så dypt og omfattende involvert i det samarbeidet et lite flertall sa nei til at vi skulle bli medlem av for 15 år siden.

Det som i hvert fall er sikkert, er at det etter denne innstillingen og behandlingen av St.meld. nr. 23 for 2005–2006 tidligere i sesjonen her i Stortinget, er tverrpolitisk enighet om at EU-samarbeidet er av stor betydning for Norge og norske interesser.

Det er ingen som hevder at EU-samarbeidet er en fare, verken for demokratiet, miljøet eller andre viktige interesser og verdier som står sentralt i vår egen utenrikspolitikk. Det er en bemerkelsesverdig og gledelig utvikling i synet på det europeiske samarbeidet som har skjedd i denne perioden.

Steinar Gullvåg (A) [10:41:59]: Som andre har pekt på, er det i år 20 år siden Berlinmurens fall. Det skapte en ny verdensorden. Avviklingen av den kalde krigen er da også grunnlaget for vår nordområdepolitikk. Nordområdene har fortsatt stor strategisk betydning. Russland har et sterkt militært nærvær i nord, men nærværet utgjør i dag ingen direkte militær trussel.

Det hindrer ikke at det på andre områder kan oppstå vanskelige konflikter. Vi har hatt uheldige episoder i forbindelse med vår fiskerivirksomhet i Barentshavet. De fleste vil huske «Elektron»-saken, altså den russiske fiskebåten som ble oppbrakt av norsk kystvakt, som nektet å underordne seg norsk jurisdiksjon, og som satte full fart mot russisk farvann, med norske inspektører om bord. Episoden ble selvsagt håndtert av norske og russiske myndigheter, uten at det skapte noen alvorlig konflikt mellom våre to land. Med en annen utenriksledelse kunne det lett ha skjedd. Jeg husker meget godt at framtredende fremskrittspartirepresentanter ved denne anledningen satt med fingeren på avtrekkeren og tok til orde for at vi burde ha løsnet skudd. Jeg synes dette understreker at vi skal ha et godt og framfor alt avtaleregulert forhold til de nasjonene som driver fiskerivirksomhet i våre nordlige farvann.

En betydelig del av verdens gjenværende olje- og gassressurser ligger formodentlig gjemt under havbunnen i nordområdene. Olje og gass er allerede en viktig drivkraft for næringsutviklingen i nord, og vi har teknologiske fortrinn som allerede har kommet til anvendelse i dette området. Samtidig har vi de største og mest bærekraftige fiskebestandene i verden i dette området.

Etter hvert som polisen smelter, vil de arktiske områdene i økende grad bli isfrie, og det betyr at sjøveien til Asia blir atskillig kortere enn i dag. Men samtidig må vi huske at vi her beveger oss i noen av verdens mest sårbare miljøer. Vi tåler rett og slett ikke utslipp fra skip, olje- eller gassvirksomhet, for ikke å si omfattende radioaktiv forurensning fra de russiske atomlagrene på Kola. Derfor må all økonomisk aktivitet i dette området underlegges de aller strengeste miljøkrav.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:45:02]: I en debatt om norsk utenrikspolitikk ønsker jeg å reflektere litt rundt atomvåpenspørsmålet.

Verden kan være inne i en kritisk fase hva angår veivalg som tas i forhold til atomvåpen og nedrustning. For Norge og svært mange andre land, med og uten atomvåpen, vil atomvåpenspørsmålet også i framtiden være av stor sikkerhetspolitisk betydning. Det har vi ikke minst sett i diskusjonene om planene for et rakettskjold.

De siste par ukene har Nord-Koreas prøvesprengninger preget nyhetsbildet. I dag er det valg i Iran, og vi håper alle selvsagt på et utfall som vil øke sjansene for at landet vil gi opp sitt atomvåpenprogram.

Samtidig som kampen mot atomvåpen igjen vinner overskrifter, er kjernekraft på frammarsj verden over. Totalt er nesten 300 nye atomkraftverk nå under planlegging eller bygging på verdensbasis, ifølge anslag fra Teknisk Ukeblad. Det er verdt å merke seg at ingen steder er atomkraftens framgang så tydelig som den er i Asia. Gitt den dramatiske utviklingen, er det veldig betenkelig at det finnes så få vanntette skott mellom utvikling av atomkraft og atomvåpen.

Likevel er jeg nå litt håpefull. Grunnen til det er at det som er et av de mest spennende forslagene på nedrustningssiden på mange år, ser ut til å konkretiseres, nemlig opprettelsen av en internasjonal brenselbank under styring av IAEA. En internasjonal bank som leverer brensel til sivil bruk av kjernekraft, skal i hvert fall i teorien gjøre det unødvendig for land selv å måtte anrike uran, sett at en internasjonal brenselbank fantes. Å bruke unnskyldningen om at en driver egen anriking kun for sivilt bruk, mens det kanskje egentlig er for utvikling av atomvåpen, vil bli vanskeligere å legitimere for omverdenen. Staters egentlige intensjoner vil kanskje komme klarere fram i lyset. Røde linjer blir lettere å definere.

Jeg pekte tidligere på Iran. En internasjonal brenselbank har vært skissert som en del av løsningen på Iran-problemet, og ikke uten grunn har vi i Senterpartiet og den rød-grønne regjeringen støttet dette prosjektet helhjertet. Rett over helgen skal Russland legge fram det første forslaget – som er ett av flere forslag som verserer – for en slik internasjonal brenselbank for IAEA.

Mitt sterke ønske og mitt håp er at Regjeringen på alle måter bidrar aktivt for å få realisert en slik bank, og få bygget ned de hindringene som finnes. Det viktigste for alles sikkerhet er kampen mot atomvåpen.

Ågot Valle (SV) [10:48:11]: Siden dette er min siste utenriksdebatt her i huset, vil jeg gjerne ha ordet litt mer.

For det første vil jeg takke både Marit Nybakk og sistnevnte taler for at de tar opp kampen mot atomvåpen. Den kan ikke tas opp for ofte.

For det andre vil jeg si til Svein Roald Hansen at jeg og andre EU-motstandere aldri har vært motstandere av samarbeid med EU – tvert imot.

Jeg er glad for at en enstemmig komité slår fast at internasjonal rettsorden er en grunnpilar i norsk sikkerhetspolitikk. Da er det viktig at det settes krav til alle land om å følge internasjonal lov og rett.

Det er forstemmende å se at Israel gang på gang bryter folkeretten og internasjonale vedtak uten at det får noen konsekvenser. Vi var en gruppe fra SV i Palestina for noen uker sida, og vi så hvordan okkupasjonen tar mange former og ødelegger livet til palestinerne. Det verste var de systematiske ødeleggelsene i Gaza. Det var åpenbart at sivile mål var bombet med vilje. Blokaden er total, og den gir Hamas makt, fordi den gir makt over forsyningene inn i Gaza.

I et møte med John Ging, som er leder av UNRWA i Gaza, etterlyste han det internasjonale samfunnets vilje til oppfølging av internasjonal lov, spesielt Genèvekonvensjonene. Dersom Israel får fortsette med å krenke humanitærretten, gir det næring til økt radikalisering og ekstremisme, sa han. Han kom med en veldig klar advarsel, som jeg vil bringe videre til Stortinget: Da vil faren være sterk for at Gaza kan ende opp til å bli som Somalia.

Stortinget, Regjeringa og det sivile samfunnet er opptatt av implementeringa av sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det har vi vært opptatt av mange ganger her i huset. Norad la nettopp fram en rapport om hvordan dette følges opp i Afghanistan. Jeg syns det er veldig bra at Norad evaluerer slike ting, og det viser jo at det er et stort forbedringspotensial.

To tøffe og modige kvinnelige parlamentarikere som SV hadde på besøk i Stortinget for litt sia, kunne bekrefte det samme, og de kom med noen råd som jeg vil bringe videre til Stortinget. For det første må styrkene umiddelbart få opplæring i kvinners situasjon og politiske forhold, sett med kvinnebrillene på. Det er avgjørende at afghanske kvinner sjøl tar del i opplæringa, og at det skjer i samarbeid med det afghanske parlamentet og UNIFEM i Afghanistan. Det må etableres analyser og planer om hvordan kvinners sikkerhet kan bedres, og de må bringes inn i alle forhandlinger og forsoningsprosesser som foregår der.

Og så kom de med enda en oppfordring, at det nå bygges nettverk mellom disse modige parlamentarikerne og kvinner i parlamentene i vesten. Den oppfordringa bringer jeg videre når Stortinget sammen skal jobbe videre med disse sakene.

Odd Einar Dørum (V) [10:51:41]: Norges fredsengasjement er tidligere i debatten tatt opp generelt. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg skal forholde meg til noe som faktisk nesten har fulgt meg hele mitt liv, og det er situasjonen på Sri Lanka. Jeg kjenner mennesker som bor der, og som har gjort et uegennyttig arbeid.

Jeg vet at Norge har vært inne i fredsprosessen lenge, gjennom skiftende regjeringer – både ved de som var i posisjon, og andre som satt i opposisjon, og som sitter nå. Jeg vet at vi har spilt forskjellige roller. Jeg valgte derfor i en spontanspørretime å stille spørsmål til bistandsministeren på en åpen måte om man i ettertid kunne stille spørsmål ved om noe kunne vært gjort annerledes, ved det som skjedde. Da valgte bistandsministeren å si at det var en viktig problemstilling. Han valgte selvfølgelig å si det samme som utenriksministeren sa, at partene har et svært og tungt ansvar. Han brukte eksempelet med Michael Collins, som under konflikten om Irland etter den første verdenskrig valgte å ta 80 pst. Han ble drept for det, men vant likevel. Så sa han at de som ofte krever 100 pst., får ingenting.

Det som lå i mitt spørsmål da – som jeg følte ble mottatt – og som ligger i mitt innlegg i dag, er at jeg tror det er klokt om ikke annet internt å gjennomgå hva vi har gjort. I mitt liv som praktiserende politiker i Norge har jeg lært meg at selv i de fleste sammenhenger hvor jeg har prøvd å spille en «gå imellom-rolle», og det har jeg gjort ganske mange ganger, har jeg etterpå vært nødt til å stille meg spørsmål om det var noe ved min måte å gjøre det på som det var grunn til å tenke over. Det er jo slik at bygger man relasjoner, er det selvfølgelig partene som har ansvaret, men selv en god megler har behov for å tenke over meglersituasjonen sin. Så jeg holder rett og slett innlegget for å be om at det blir gjort på en grundig og skikkelig måte. Jeg sier det fordi konflikten jo ikke er løst. Krigen er over, og det virker for meg som leser, at Tigerlederen valgte å gå så totalitært ut og gjorde omtrent alle feil. Når man får en fredsavtale, tar du den ikke. Når det holdes valg, ber du dine støttespillere om å boikotte valget, slik at du sørger for at den kandidaten som var på fredssiden taper osv.

Mitt spørsmål er likevel stilt i dypt alvor. Jeg tror det er klokt å se igjennom hvordan vi selv har opptrådt. Jeg sier det ikke fordi jeg er ute etter å ta noen. Jeg sier det fordi livet alltid består i å lære noe. Kloke mennesker lærer alltid av sine handlinger, spesielt når de er gjort over tid, og fordi denne konflikten på mange måter ble så ekstremt blodig som den ble også i sluttspurten, så holder jeg innlegget på denne måten nå.

Det kan være behov for ettertanke, og det er ingen tvil om at Norge etter min mening spiller mange konstruktive roller i fredssammenhenger. Det er det ingen tvil om. Jeg er glad for utenriksministerens avgrensning, at vi er nøkterne. Men ettertanke, spesielt når det gjelder denne konflikten på Sri Lanka, tror jeg kan være nyttig for alle senere prosesser.

Morten Høglund (FrP) [10:54:57]: Jeg føler behov for å kommentere noen av de forhold som er tatt opp i løpet av debatten.

Representanten Bjørnstad hadde et spørsmål knyttet til vår FN-merknad, og at vi ikke var med på flertallets merknad. Jeg tror ikke det er den store forskjellen mellom oss og de andre i synet på FN. Vi følte behov for også å ta med noen kritiske merknader, men vi står bak ønsket om et relevant, effektivt FN, og ikke minst en internasjonal rettsorden.

Krigen i Afghanistan ble tatt opp av representanten Valle. Hun refererte vel også innledningsvis til hvordan SV var imot norsk deltakelse. En formulering ble brukt av representanten Valle om at krigen i Afghanistan har ført til mer terror. Samtidig var det også en kobling til at Fremskrittspartiet utelukkende vil bekjempe terror med militære virkemidler, som selvfølgelig er en grov overforenkling. Det vi kan se, er at i realiteten har SV i denne perioden vært med militært og sivilt i Afghanistan. Fremskrittspartiet har også i denne perioden vært med både militært og også sivilt, slik at jeg tror vi skal ta inn over oss realitetene. Forskjellene mellom SV og Fremskrittspartiet i praktisk politikk i Afghanistan er nå veldig liten. Den er kanskje større i retorikken, men jeg tror vi skal forholde oss til det som skjer på bakken.

Representanten Haga forenkler voldsomt, etter mine begreper, men at det er forskjell mellom Fremskrittspartiet og Senterpartiet i utenrikspolitikk, lever vi veldig godt med. Representanten Haga setter Fremskrittspartiet veldig på sidelinjen utenrikspolitisk. Samtidig var det jo Senterpartiet som på mandag satte spørsmålstegn ved hele Verdens handelsorganisasjon i en debatt i denne sal. Så hvem som er outsider, kan man jo med respekt å melde diskutere.

Utenriksminister Støre kom i replikkordskiftet inn på Sri Lanka, og representanten Dørum var også inne på Sri Lanka nå. Det er et sensitivt og viktig spørsmål. Jeg har forsøkt å være en støttespiller, men jeg opplevde tidlig i konflikten at mine kommentarer fort ble misbrukt av pressen på Sri Lanka. Jeg la veldig bånd på meg selv hele veien for å forsøke å være konstruktiv. Når Norge først hadde påtatt seg en rolle, var det viktig at ikke vi nasjonalt slo hverandre i ryggen. Det ville i hvert fall ikke tjene saken. Men nå i ettertid – vi kan jo snakke om hvorvidt vi er ferdige – må vi ha lov til å diskutere dette litt mer åpent. Det mener jeg at det kan være behov for.

Erna Solberg (H) [10:58:06]: Jeg synes at både prosessen foran stortingsmeldingen og selve meldingen har vært en verdifull del av det å løfte analysene av hvordan Norge står seg, og hvordan den internasjonale verden endrer seg. Analysene er kanskje endret på mange områder med hensyn til hva som er utfordringen i verdenssamfunnet, og hvordan norsk utenrikspolitikk skal tilpasse seg endringene, men jeg tror hovedsvaret er at mange av svarene er de samme som de har vært tidligere. Et lite lands interesser tjenes best av sterke internasjonale organisasjoner, et sterkt internasjonalt regelverk, av at et land har alliansetilknytninger, og at vi søker deltakelse der vi har behov for å få sagt vår mening, på flest mulige områder.

Jeg mener også at utviklingen internasjonalt de senere årene har forsterket behovet for felles løsninger. Det har minsket behovet for mer selvråderett for nasjoner, og økt behovet for mer fellesskap, felles løsninger og internasjonalt samarbeid.

Meldingen slår fast at europeiseringen legger klare rammer for norsk handlefrihet. Meldingen har en veldig god beskrivelse og virkelighetsoppfatning av hvordan EU påvirker oss på mange områder i vårt samfunn, og den peker på viktigheten av å sørge for at norske myndigheter kan være godt integrert i EU-prosessene for å fremme våre egne synspunkter. Det slo oss umiddelbart at denne beskrivelsen som Regjeringen har lagt frem, var et meget godt faktagrunnlag for den fremtidige europadebatten. Det blir da en relativt stor overraskelse at det Regjeringen kan være enige om, kan altså ikke regjeringspartiene i Stortinget støtte opp under. Vi har forsøkt å få Stortinget med på en betraktning om at denne delen av meldingen er av spesiell verdi fordi den utgjør en felles virkelighetsforståelse og kan danne et felles faktagrunnlag for europadebatten i fremtiden. Regjeringspartiene er ikke enige i at Regjeringens faktagrunnlag om Europa bør kunne fungere som en felles virkelighetsbeskrivelse. Mitt spørsmål til regjeringspartiene er egentlig: Hva er det de er uenige i i Regjeringens melding?

Jeg er glad for at utenrikskomiteen nå samles om å utrede våre erfaringer med EØS-avtalen og de fremtidige utfordringene. Det er ikke fordi vi skal ta omkamp i en utredning om hvilken tilknytningsform vi skal ha, men fordi det er viktig å se at når verden rundt oss endrer seg, når EU får flere medlemmer, frykter vi også at EØS-avtalen bidrar til en marginalisering som tilknytningsform for oss. Men la oss sjekke dette: Blir vi mer marginalisert? Får vi for lite innflytelse? Og: Er det på tide med en ny europadebatt? Det kan ikke noe offentlig utvalg bidra til å få til, men de kan kanskje danne noe regjeringspartiene kan være med på, nemlig en felles virkelighetsoppfatning av hvordan utviklingen går.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:01:32]: Utenriksministeren kan, som han sa, være fornøyd med både innstillingen og debatten når det gjelder enigheten om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk – det er bra for Norge – og det har vi alle et ansvar for å bidra til på det reelle grunnlag som måtte være til stede.

Men jeg synes nok utenrikskomiteens leder gikk litt langt i sitt innlegg når han beskrev enigheten på rød-grønn side nærmest som en idyll. Man skal ikke være en skarp utenrikspolitisk observatør for å ha fått med seg at det er sterke spenninger i den rød-grønne alliansen i utenrikspolitikken. Men rett skal være rett: Man har blitt enige om å være uenige i NATO-spørsmålet, i EU/EØS-spørsmålet, og man har «fightet» seg gjennom en del tøffe slag både i regjeringsforhandlinger, i Regjeringen, her i salen og ute på plenen utenfor Stortinget. Det handler om Israel-boikott, det handler om hvor i Afghanistan norske soldater skal være, det handler om kampfly og rakettskjold, og det handler om globalisering osv. Men la nå det ligge. På tampen av denne debatten skal jeg ikke dra opp en ny runde om det. Derimot føler jeg et behov for etter replikkvekslingen mellom Anne Margrethe Larsen og utenriksministeren om de globale fondene å minne både Venstre og resten av Stortinget om at vi for få dager siden behandlet St.meld. nr. 13. En enstemmig komité sa følgende:

«Komiteen har med tilfredshet notert seg at Regjeringen kan opplyse at disse fondene på få år har opparbeidet seg framtredende roller på sine områder, både når det gjelder størrelse og resultater. Regjeringen mener at fondene og FN-systemet utfyller hverandre godt og stimulerer hverandre til å gjøre en solid innsats. Fondene kan vise til gode resultater i løpet av få år. Komiteen har merket seg at dette er muliggjort blant annet av FN-systemet, som på sin side er avhengig av fondene for å kunne skape egne resultater. Det er viktig at den fremtidige utvikling av FNs strukturer tar høyde for tilknytnings- og vertskapsfunksjoner for de internasjonale fondene som ivaretar deres særpreg og fleksible roller og samtidig gir dem en plass i den globale samarbeidsarkitekturen.»

Jeg tror det er viktig for det videre arbeid med Norges innsats både gjennom disse fondene og i FN generelt at dette slås fast som en enstemmig holdning fra Stortingets side.

Heikki Holmås (SV) [11:04:14]: Jeg ønsker å ta opp spørsmålet om atomvåpen på grunn av at jeg mener det finnes et rom i verden i dag for å diskutere atomvåpnenes rolle i den framtidige sikkerhetsstrukturen i verden. Her i Norge har vi tatt som utgangspunkt at vi bl.a. ikke investerer våre penger, våre pensjonsfondspenger i atomvåpen. Det er bare Fremskrittspartiet som mener vi bør gjøre det. Vi følger opp hele ønsket, som bl.a. Barak Obama brakte på banen, om å sørge for å jobbe for en atomvåpenfri verden. Jeg må innrømme at da jeg under den amerikanske valgkampen satt og fulgte med og så på Barak Obamas tale i Berlin, ble jeg veldig oppmuntret. Der ytret han nettopp det ønsket, altså ønsket om å jobbe hardt i retning av en atomvåpenfri verden. Da mener jeg at det må være mulig å følge opp den retorikken.

Vi ser at det har vært amerikanske og europeiske tidligere statsledere som har vært på banen og sagt at vi trenger en reorientering og et nytt fokus i denne debatten. Vi har også hatt tidligere norske statsministere og utenriksministere som har vært på banen og sagt at her gjelder det å gripe sjansen og få opp en diskusjon.

Jeg sitter selv i den komiteen i NATOs parlamentarikerforsamling som nettopp jobber med spørsmålet om ikkespredning, der situasjonen både i Iran og Nord-Korea er sentrale, og der det jo foregår en skikkelig debatt. Og jeg ble veldig glad da Jens Stoltenberg på NATOs parlamentarikerforsamling her i Oslo tok opp akkurat spørsmålet om atomvåpen, og sa at dette er en ting vi er nødt til å diskutere.

Jeg mener at vi bør benytte det rommet som finnes i debatten, til å diskutere hvordan vi kan bevege oss nærmere en situasjon der vi har mindre atomvåpen i verden. Det er ingen tvil om, sånn som Marit Nybakk var inne på i sitt innlegg, at hovedansvaret for den videre nedrustningen ligger hos de to nasjonene som har de største lagrene av strategiske atomvåpen i dag. Men vi må også se på andre grep. Vi må være med på å åpne den debatten.

Fra SVs side synes vi at i forbindelse med diskusjonen som nå kommer opp om NATOs strategiske konsept – der amerikanerne senere i år antakeligvis kommer på banen – bør vi ut fra den rollen vi har i sjulandsgruppen, være med på å bringe opp en debatt om vi bl.a. bør diskutere – og fra vårt synspunkt fjerne –NATOs førsteslagsstrategi. Det bør tas opp en diskusjon om dette i forbindelse med det strategiske konseptet. Vi bør diskutere og fra vårt synspunkt også gå inn for at Europa skal bli en atomvåpenfri sone. Her finnes det et rom i debatten, og der har Norge en rolle å spille før debatten er låst.

Svein Roald Hansen (A) [11:07:30]: Bare en kort kommentar til representanten Ågot Valle, som understreket at det hun kalte nei-siden, ikke er imot at vi samarbeider med EU. Det er for så vidt betryggende, men jeg tror ikke vi kan betegne vårt forhold til EU som at vi samarbeider med EU. Vi er dypt integrert i EU-samarbeidet. Vi er faktisk mer integrert i EU-samarbeidet enn medlemslandet Storbritannia.

EØS-avtalen er ikke et samarbeid om det indre marked. Det gjør oss til en del av det indre marked, hvor vi må implementere det lovverket som EU-landene først har blitt enige om på sin side gjennom en litt spesiell mekanisme fordi vi ikke skal være medlem.

Det som skaper utfordringene for det demokratiske underskuddet og våre muligheter til å ivareta våre egne interesser, er at vi har denne spesielle konstruksjonen hvor vi ikke er en del av beslutningsprosessen. Slik sett tror jeg det å få en gjennomgang, en utredning eller hva man vil kalle det, som virkelig får disse perspektivene på bordet i neste periode, vil være veldig nyttig og et godt grunnlag for debatten. Jeg tror veldig få har tatt inn over seg det som har skjedd de siste 15 årene, nemlig at hver gang EU har utvidet sitt samarbeid til nye områder, enten det er nye samarbeidsprosjekter innenfor utdanning, innenfor folkehelse, når det gjelder media eller når det gjelder internett, har vi rukket opp hånda og sagt at vi vil være med. Det er det ingen som har vært imot, fordi vi synes det er veldig fornuftig.

Grunnlaget for at vi kan være med på dette brede samarbeidet i Europa, er for det første at det er noen land som er villige til å vedlikeholde og videreutvikle EU-samarbeidet. Hvis alle hadde tenkt som Norge, at vi skal være med på det vi har lyst til og ikke det som kanskje er litt mer krevende for oss, hadde ikke dette eksistert. Det andre fundamentet for dette er EØS-avtalen, som gir grunnlaget for at også vi kan være med på ting som alle synes det er fornuftig at land samarbeider om.

Å kalle dette et samarbeid mellom Norge og EU tror jeg er å strekke begrepet samarbeid litt lenger enn det vi vanligvis tenker på det. Vi er dypt integrert i det. Vi er en del av det samarbeidet som et lite flertall sa nei til at vi skulle bli medlem av for 15 år siden. Det har vært et sånt taushetens slør over denne realiteten i norsk politikk, nettopp fordi selve medlemskapsspørsmålet har vært en slik sår og vanskelig sak. Forhåpentligvis kan refleksjon rundt dette endre også på den sårheten, slik at vi kanskje kan ta stilling til dette på et mer informert grunnlag når vi nærmer oss slutten av neste periode.

Inge Lønning (H) [11:10:42]: Utenrikskomiteens leder skrøt i sitt innlegg uhemmet av den utenrikspolitiske enighet og handlekraft som denne regjering har vist. Han sa at det viser at de skremmebildene som ble fremført i valgkampen sist, var uten grunnlag.

Nå vet ikke jeg hvilke skremmebilder det siktes til, men i hvert fall for min del var det som ble påpekt i valgkampen sist, at det ville medføre noen problemer hvis den etablerte utenriks- og sikkerhetspolitiske opposisjon i Stortinget gjennom alle år flyttet over i regjeringskvartalet, fordi det er første gang i norsk historie at man har en koalisjon hvor de deltakende partier er grunnleggende uenige på det området som er Kongens, det vil si Regjeringens, eneansvar, nemlig utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det begynte ved inngangen til denne stortingsperiode ved at en stor del av SVs stortingsgruppe flyttet ut av stortingssalen og ut på plenen utenfor. Det ble med rette påpekt at det skapte noen problemer. I en debatt tidligere denne uken erklærte SVs parlamentariske leder i en helt annen sak at i denne, som i alle andre saker, stiller SV seg bak Regjeringen. Man har i løpet av fire år forflyttet seg fra å stå foran Stortinget til å bli plassert bak Regjeringen!

Dette medfører for norsk utenrikspolitisk debatt et demokratisk underskudd av ganske stort omfang. Det betyr nemlig at i den utstrekning det fremdeles er en utenriks- og sikkerhetspolitisk opposisjon, er den ikke synlig og hørbar i det offentlige rom, og i hvert fall ikke der hvor den hører hjemme, i stortingssalen. Den er i stedet bare til stede i bakrommene, bak lukkede dører i Regjeringen. Det er etter mitt skjønn ikke noe fremskritt. Det representerer et betydelig demokratisk underskudd. At det også må representere betydelige problemer for de partier som har låst seg sammen til å late som om de er enige nok til å ha ansvaret for utenriks- og sikkerhetspolitikken, er ikke en hodepine for oss andre, men det er det demokratiske underskudd, nemlig at vi ikke lenger har noen synlig og hørbar utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Det er en betydelig omkostning. De som på andre områder er veldig opptatt av demokratiske underskudd når det forekommer andre steder i verden, burde kanskje interessere seg litt for det når det så iøynefallende også forekommer i Norge.

Det tales nå som om den utenrikspolitiske enigheten har karakter av et vegg–til–vegg-teppe, som er like omfattende som gulvteppet her i stortingssalen. Alle vet at det ikke er tilfellet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:58]: Det må jeg si var en underlig innføring i demokrati! At det folket har bestemt i valg, og at tre partier som sier seg rede til å danne regjering, danner regjering og styrer i fire år, at det er et demokratisk og utenrikspolitisk underskudd – underlig!

Det er klart at når det er tre partier, er det ikke ett parti. Det er ikke enighet i alle saker, men man diskuterer seg fram til enighet. I den forrige regjeringen var det ett parti som var sterk tilhenger av EU-medlemskap, to var det ikke. De fant en vei i europapolitikken, et sentralt område for Norge.

Vi har også funnet gode veier i denne regjeringen. Jeg er helt enig i den analysen som sier at vi står oss meget godt når vi ser tilbake på regnskapet. Norsk utenrikspolitikk er godt forankret i en lang tradisjon, samtidig med vilje og evne til å ta nye initiativer og føre til forandringer. Jeg vil mene at vi gjerne skulle hatt ansvar og flertall alene, som alle partier skulle ønske. Men det har vært en berikelse at det har vært flere partier, og nettopp positivt at det nå er slik at alle norske partier, med et hederlig og velkomment unntak, har hatt regjeringsansvar.

Og det er en utenrikspolitisk opposisjon i Norge i dag som er meget tydelig, og det er Fremskrittspartiet, som her, som på andre områder, har andre holdninger, andre tilnærminger og andre vurderinger av hvordan Norge skal fremme sine interesser.

Til representanten Dørum vil jeg si: Ja, det er et godt og viktig poeng å evaluere erfaringer. Jeg kan bare forsikre om at vi selvfølgelig kommer til å evaluere erfaringer også med Sri Lanka-engasjementet. Det har skjedd en betydelig metodisk opprustning i Utenriksdepartementet av hvordan vi vurderer den typen engasjementer. Problemet/muligheten her er jo at saken ikke er over. Det er nesten 300 000 mennesker som lever i leire, sterkt utsatte, så jeg vil jo mene at Norge her skal følge utviklingen nøye, og også være bevisst på at vi fortsatt har en spesiell posisjon i forhold til konflikten på denne øya, og kan vi bidra til framgang, skal vi i hvert fall ikke avvise det i utgangspunket.

Så vil jeg si til Heikki Holmås at det er helt riktig – jeg er helt enig i den analysen – at det er rom på atomområdet. Det Obama og andre har sagt da de kom til makten, er ting som denne regjeringen har jobbet for i fire år. En visjon for en verden uten atomvåpen har Norge jobbet for gjennom sjulandsinitiativet, og vi har fått internasjonal oppmerksomhet om det.

Da jeg som utenriksminister takket dem som nå går ut av utenrikskomiteen, var det flere jeg ikke nevnte. Det illustrerer at det er en utfordring for dette stortinget at erfarne utenrikspolitikere ikke kommer til å være her i neste periode. Det gjelder selvfølgelig representantene Olav Akselsen, Åslaug Haga, Ågot Valle, i tillegg til Finn Martin Vallersnes og Vidar Bjørnstad. Og som jeg tidligere har sagt, og som jeg gjentar her: Ingen god debatt uten Inge Lønning! Så vi kan se fram til kommende debatter med begrenset begeistring og kommer til å savne ham også her i utenriksdebattene.

Inge Lønning (H) [11:17:08]: Jeg bad om ordet for å stille savnet i hvert fall for et øyeblikk.

Utenriksministeren ble åpenbart overrasket over min bruk av begrepet demokratisk underskudd. Det var det vel for så vidt også hensikten at han skulle bli. Det jeg forsøkte å peke på, som en motforestilling til den fremstilling talere fra regjeringspartiene har gitt av det nærmest perfekte i den nåværende regjeringskonstellasjonen når det gjelder å ivareta norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er bare at alt i denne verden har en omkostning, og det å flytte den etablerte utenrikspolitiske opposisjon fra parlamentet og inn i regjeringskvartalene etterlater med nødvendighet et tomrom i den offentlige debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og det etterlater i hvert fall et vakuum i Stortinget. Jeg tror ikke det er riktig å si som utenriksministeren, at Fremskrittspartiet dekker det vakuumet, fordi de særstandpunktene Fremskrittspartiet har, som også fremkommer i denne innstillingen, er av helt marginal karakter sammenlignet med det fundamentale skillet som går mellom partier som er tilhengere av den alliansetilknytningen Norge har hatt i 60 år, og partier som er motstandere av den – og hele tiden har profilert seg og faktisk skylder sin eksistens det forhold at de er motstandere nettopp av alliansepolitikken og NATO-medlemskapet og alt det som følger med.

Det har faktisk vært det fundamentale skillet i norsk utenrikspolitisk debatt gjennom 60 år, og det at det skillet ikke lenger kommer til orde i parlamentet når man diskuterer en stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk, var det jeg siktet til med bruken av uttrykket demokratisk underskudd. Man kan selvfølgelig, hvis man vil være veldig nøyaktig, i stedet kalle det et parlamentarisk underskudd, men det er faktisk omkostningen ved at den utenrikspolitiske opposisjon flytter inn i regjeringskvartalene, og dermed ikke lenger kommer til orde i det offentlige rom. Omkostningene som partiene som deltar i dette, må betale, er, som sagt, andre uvedkommende, men den omkostning at det som fantes av klare skillelinjer når det gjelder Norges hovedorientering i alliansepolitikken, ikke lenger er til stede i hørbar og synlig form, er et problem. Trøsten må være at etter valget til høsten kommer den helt sikkert tilbake igjen, og da kommer den til å ha akkurat samme karakter som før.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:20:20]: Det må være konservatismens kjerne ikke å ville gi slipp på skiller, og det som har eksistert i 60, er det vondt å se kanskje ikke eksisterer lenger. Jeg er ikke i tvil om at man kan lese både SVs program og Senterpartiets program og finne vurderinger som avviker fra det som er retningen i innstillingen vi har debattert her i dag. Men det er vel nesten uærbødig å si til representanten Lønning at han får lese innstillingen. Partiene stiller seg bak det som står der. Det er det som teller i parlamentarisk sammenheng. Så er det også slik at man har vurdert de uenighetene man kan ha om de ideelle mulighetene i verden som håndterbare i forhold til det man kan få til ved å gå sammen. Men hvis det skulle gå slik som representanten Lønning håper – og som det ikke kommer til å gå – nemlig at det blir endringer på dette ved valget, er jo hans parti rede til å flytte inn i regjeringskontorene med Fremskrittspartiet, som han mener står for helt marginale forskjeller i forhold til Høyre. Det synes jo jeg er ganske overraskende når det gjelder et parti som ønsker å halvere Norges innsats for solidaritet i verden, som har en partileder som mener at FN er en trussel mot verdensfreden, og som var for deltakelse i krigen i Irak. Er dette marginale problemstillinger? Et fremskrittsparti som er dobbelt så stort som Høyre, kommer nok til å veie i den sammenheng, og da får vi se hvordan det vil bli vurdert om det kommer slike debatter. Men de debattene tror jeg mer vil bli i mediene og ikke i salen, for det kommer ikke til å bli virkelighet.

Presidenten: Ågot Valle har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ågot Valle (SV) [11:22:06]: Jeg kan jo bekrefte at i programmet som vi går til valg på, ligger det nyanser av uenighet partiene imellom. Men det er jo berikende. Det er det som har gjort at vi befinner oss veldig vel med å være i regjering og ha vært med på å kunne flytte norsk utenrikspolitikk. Hvis en går tilbake og leser tidligere debatter, ser en hvor villig Høyre og Fremskrittspartiet uansett har vært til å følge USA. Det er bare å se på debatten rundt engasjementet både i Irak og i Afghanistan. Denne regjeringen har tort å være uavhengig, har tort å tale imot Bush-regimets herjinger. Den har tort å tale med klar stemme når det gjelder rakettskjoldet, når det gjelder nedrustning og når det gjelder politikken i Palestina. Det er vi veldig glad for å ha vært med på, og det vil gjerne være med på også seinere.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort meknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [11:23:26]: Både utenriksministeren og jeg er tydeligvis sterke i troen når det gjelder hva som kommer til å skje i september. Men trosspørsmål diskuterer jeg nødig i Stortinget.

Det jeg har forsøkt å peke på, er at det representerer et problem når det partiet som fra skapelsen av har definert seg som det utenrikspolitiske alternativet i Norge, i dag har valgt å plassere seg bak Regjeringen, simpelthen fordi det nødvendigvis medfører at SV i dag er medansvarlig for og stiller seg bak praktisk talt alle de standpunkter som partiet gjennom hele sin historie har vært imot, og som de i denne sal kritiserte sønder og sammen da de var i opposisjon. Det innebærer jo at SV, som resultat av denne regjeringskonstellasjonen, er blitt det de selv foraktfullt i forrige periode karakteriserte som en puddel – til og med en nystriglet puddel.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 3641)