Marit Nybakk (A) [11:25:12] (ordfører for saken): Egentlig kunne vi ha diskutert disse to sakene i samme debatt, fordi St.meld. nr. 40 ikke bare dreier seg om humanitær bistand, men også om humanitært diplomati, humanitær politikk og humanitærretten. Det er faktisk vanskelig å skille det som står i denne meldingen, fra den debatten vi nå har hatt om stortingsmeldingen om utenrikspolitikk. Jeg skal likevel gå gjennom noen av de områdene som er nevnt i meldingen, og det som innstillingen også slutter seg til.

Jeg starter med å gjengi noe Erik Solheim har sagt, nemlig at humanitær bistand og humanitært engasjement er nødvendig i krisesituasjoner, i sårbare stater, i postkonfliktområder, ved naturkatastrofer. Politikk er likevel viktigst.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om forebyggende humanitær bistand i april i fjor, var en samlet utenrikskomité nettopp opptatt av sammenhengen mellom nødhjelp, langsiktige bistandsprosjekter og utviklingspolitikk.

Forebygging av humanitære katastrofer og krisehjelp er viktig for fattigdomsbekjempelse og for å nå FNs tusenårsmål. Sårbarhet for humanitære katastrofer og miljøødeleggelser er i stor grad synonymt med fattigdom. For å skape utvikling må vi sikre at de enkelte lokalsamfunn er robuste. Samtidig er det å nå tusenårsmålene også viktig for å forebygge kriser og humanitære katastrofer. Det dreier seg om varige strukturelle endringer som forebygger katastrofer, fjerner fattigdom og sikrer en bærekraftig utvikling. En viktig erkjennelse er at samspillet mellom humanitær og langsiktig bistand er viktig. Men det er også samspillet mellom bistand og viktige strukturelle utviklingsprosesser.

Etter at Riksrevisjonen og kontrollkomiteen i Innst. S. nr. 150 for 2008–2009 påpekte disse sammenhengene, utdyper St.meld. nr. 40 den norske engasjementspolitikken på det humanitære området som en del av en samlet utenriks- og utviklingspolitikk. Komiteen understreker hvor viktig det er at land har kapasitet til å beskytte sine innbyggere mot konflikt og krise og gi dem trygge rammer for menneskelig og økonomisk utvikling. Som jeg sa i mitt innlegg i forrige sak: Dessverre har humanitært arbeid, folkeretten og nødhjelp hatt svært så trange kår i den senere tid. Det verste er kanskje det som skjer på Sri Lanka. I krigen mellom regjeringsstyrkene og tamiltigrene ble det tamilske folket, inkludert tigrene, regelrett slaktet ned. Bare historien vil fortelle hvorvidt dette blodbadet var et folkemord. Regjeringen nektet FN og andre hjelpeorganisasjoner adgang til området. Vi så noe av det samme under syklonen i Burma, der det brutale militærregimet sa nei til utenlandsk humanitær bistand. Under andre naturkatastrofer har vi faktisk sett at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til at befolkningen har fått den hjelpen de hadde behov for. Selv i New Orleans var det dessverre en realitet. Samfunnssikkerhetssystemet i delstaten virket ikke. Dette er alvorlig.

Vårt utgangspunkt må være at humanitære verdier er universelle. Sårbare mennesker, mennesker i nød, i krig og i konflikt har rett til å få nødvendig hjelp og rett til å bli beskyttet mot overgrep. Men vi har dessverre flere eksempler i nyere historie på at verdenssamfunnet, FN inkludert, har stått passive og handlingslammet mens regimer har begått overgrep mot egen befolkning eller på andre måter har bidratt til lidelser.

Det var en milepæl for FN da toppmøtet i september 2005 vedtok Responsibility to Protect. Vi har hatt en grundig debatt om dette vedtaket tidligere i forbindelse med en interpellasjon fra representanten Vallersnes. Meldingen understreker at enigheten om Responsibility to Protect reiser nye utfordringer når det internasjonale samfunnet stilles overfor konkrete situasjoner der prinsippet viser seg vanskelig å operasjonalisere. Det er likevel avgjørende at FN-vedtaket fra 2005 konsolideres og ikke undergraves.

Gjennom å forplikte folkeretten må det etableres forpliktelser til å følge opp intensjonene i praktisk handling. Kanskje trenger vi et nytt humanitært diplomati, som meldingen spør om, om nødvendigheten av og retten til tilgang til nødlidende, og sikkerhet for hjelpeorganisasjonene.

Så kommer det også stadig nye grupper av sårbare mennesker – de som bor i slumområdene rundt de store byene, eller rett og slett eldre mennesker uten økonomisk sikkerhetsnett. I tillegg kommer klimaflyktninger, som ofte faller utenfor de rettigheter og den assistanse som flyktninger har krav på i henhold til FNs flyktningkonvensjon. Noen er internt fordrevne, andre oppfattes som migranter. Det er viktig å drøfte den folkerettslige situasjonen for denne gruppen og sørge for at de får den beskyttelsen som de har krav på. Komiteen gjentar derfor sin merknad om klimaflyktninger fra april i fjor.

Også jeg vil få understreke at flere kvinner enn menn rammes under katastrofer. Flere kvinner enn menn dør faktisk i konflikter. Syv av ti som rammes av sult, er kvinner. Kvinner og småjenter på flukt er særlig utsatt for vold og seksuelle overgrep i forbindelse med væpnede konflikter. Siden flertallet av verdens fattige er kvinner, er de også mer sårbare i katastrofesituasjoner. Dette gjelder faktisk også i et rikt land som Japan – det var i hvert fall et rikt land. Under jordskjelvet i Kobe i 1995 døde halvannen gang så mange kvinner som menn, fordi eldre kvinner bodde i dårlige hus. Jeg viser for øvrig til den norske handlingsplanen for å følge opp Sikkerhetsrådsresolusjon 1325, og til behandlingen av kvinnemeldingen og utviklingsmeldingen.

Så har jeg en liten oppfølging til det som Ågot Valle tok opp i forrige sak. Jeg tror at når det gjelder Afghanistan, er det for det første helt vesentlig at de styrkene som sendes ut, har skikkelig opplæring om resolusjon 1325. For det andre tror jeg dette igjen understreker at vi må ha flere kvinnelige soldater og offiserer i våre styrker i muslimske land. Dette gjelder ikke bare i Afghanistan. Hvis vi f.eks. skulle gå inn i Darfur på et eller annet tidspunkt, er det helt nødvendig også der. Det tar jo også 1325 til orde for.

Til slutt: Meldingen utdyper og kvitterer ut Riksrevisjonens forvaltningskritikk på dette feltet, bl.a. ved å vise til den femårige strategien som ble lagt fram i september 2008.

For øvrig – bare slik at det er sagt: En enstemmig komité slutter seg til de humanitære prioriteringene som foreslås i meldingen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:32:48]: Jeg er enig med representanten Nybakk i at det er bra at disse meldingene er sett i sammenheng, og jeg gleder meg over at vi her har en helt enstemmig innstilling på dette viktige området for Norge. Jeg skal begrense meg til noen observasjoner.

Først vil jeg takke komiteen for at det var mulig å få dette i havn, for det ble dårlig tid. Men det er veldig bra at de to er kommet samtidig og ender i Stortinget samtidig. Det gir en fin fasong på en utenrikspolitisk debatt på slutten av denne sesjonen.

Konflikten i Gaza og på Sri Lanka har gitt oss en leksjon i hvor effektivt nasjonale myndigheter kan legge hindringer i veien for nødvendig hjelp. Det er en stor dagsorden vi må reise, jeg var inne på det i mitt tidligere innlegg. Det er altså ikke slik at vi kan ta humanitære prinsipper for gitt. Vi må jobbe hardere for at humanitærretten og prinsipper som humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet skal bli respektert. Dette er avgjørende for å sikre at nødlidende skal få hjelp raskt.

Nye grupper av nødlidende vil trolig komme til å stå i sentrum i årene framover. Det er slumboere, et økende antall eldre mennesker, kvinner – som ikke er en ny gruppe, men deres utsatthet er kjent, og her får vi ny kunnskap. Og, som komiteen har tatt opp, vi har utfordringer fra klima. Når det gjelder komiteens ønske om å få en folkerettslig vurdering av den saken, deler jeg den holdningen. Vi har diskutert det tidligere, men klimaflyktninger er et vanskelig og til dels omstridt begrep. Det finnes lite forskning og kunnskap om dette temaet. I Utenriksdepartementet har vi støttet Flyktninghjelpens utredningsarbeid på området, og temaet diskuteres også under klimaforhandlingene i Bonn, som finner sted i disse dager. Jeg tror at disse forhandlingene vil teste ut både selve begrepet og de utfordringene det reiser. Deretter må vi se nærmere på hvor og hvordan vi kan følge opp debatten i andre fora. Blant andre Flyktninghjelpen og FNs høykommissær for flyktninger er det naturlig å diskutere dette med.

Over 20 millioner mennesker ble i 2008 fordrevet på grunn av klimarelaterte naturkatastrofer – flom, tørke, ekstremvær. I tillegg regner vi med at 16 millioner ble fordrevet på grunn av naturkatastrofer som ikke skyldes klimaendringer, som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Det sier noe om hvor stor utfordringen er.

Jeg mener vi med denne meldingen har formulert klare prioriteringer for norsk humanitær bistand, norsk humanitært diplomati, norsk humanitær assistanse og vår innsats for en mer bærekraftig og motstandsdyktig sosial utvikling i de landene vi samarbeider med.

Vi trenger et fornyet humanitært diplomati om tilgang til nødlidende, sikkerhet for humanitært hjelpepersonell og større nasjonal innsats på forebyggings- og tilpasningssiden, og vi trenger flere giverland rundt bordet. Jeg mener det er viktig at særlig G20-landene, som nå konstituerer seg – verdens mektigste klubb blir det – øker sine bidrag til multilateral innsats betydelig i årene som kommer. Mange av dem grenser opp til verdens konfliktområder, og vi blir direkte eller indirekte berørt av dem. Noen av dem, som Kina, India og Japan, opplever selv ofte omfattende naturkatastrofer.

Til sist har Regjeringen styrket forvaltningen av den humanitære bistanden, slik at den nå i større grad raskt og effektivt skal komme fram til menneskene som den er ment å hjelpe. Vi følger opp Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, som nylig har vært behandlet av Stortinget. Vi skal bli bedre til å se drift og investeringer i sammenheng – for å bruke et slikt uttrykk. Vi kan ikke forvalte norske bistandsmidler på en fullgod måte uten at det avsettes tilstrekkelige ressurser til forvaltning og oppfølging.

Vi styrker også samarbeidet med de frivillige organisasjonene. Med forbehold om Stortingets samtykke går vi et skritt videre i utviklingen av den norske tradisjonen med samarbeid med organisasjonene, ved å legge til rette for en klarere profil i samarbeidet med de enkelte organisasjonene, og ikke minst med mer langsiktighet i de avtalene vi inngår, noe som skaper bedre forutsigbarhet for organisasjonene. Samtidig vil vi følge opp tildelingene på evalueringssiden på en mer systematisk måte enn før, i samarbeid med bl.a. NORAD.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, sjå side 3642)