Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset
til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 10 minutter. Kristelig Folkeparti 10 minutter,
Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra finansministeren og statsministeren, og
tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere, parlamentariske
ledere samt øvrige medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Reidar Sandal (A) [09:04:20] (leiar for komiteen): For nokre dagar sidan melde DN.no at finanskrisa kan
avblåsast. Kommentaren kom frå Kristian Falnes i SKAGEN Fondene. No er det ikkje
så uvanleg at porteføljeforvaltarar er optimistiske, men det er teikn som tyder på
at situasjonen på finansmarknadene er betre enn for nokre månader sidan. Påslaga i
pengemarknadsrenta er blitt mindre, og Oslo Børs har stige med over 50 pst. sidan
første del av mars i år. Bustadprisane aukar, og det er lettare for hushalda å få
lån. Den siste veka har likevel børsen falle igjen.
Krisa starta som ei finanskrise og spreidde seg til realøkonomien. Det kan no
synast som om dei finansielle marknadene er over det verste, men det vil ta tid
før realøkonomien kan friskmeldast. Det er framleis usikkert når botnen er nådd,
og kor djup han blir. Sjølv om det er enkelte positive teikn, er det altfor tidleg
å avblåse den økonomiske krisa.
Investeringane i næringslivet går markert ned, medan nedgangen i varekonsumet ser
ut til å ha stoppa opp. Industriproduksjonen blir framleis mindre. Fallet har
likevel blitt noko lågare sidan februar, og nedgangen i norsk industri er meir
dempa enn i andre europeiske land.
Samtidig fortset arbeidsløysa å stige. Den registrerte arbeidsløysa har vist
oppgang sidan i fjor sommar. 2,6 pst. av arbeidsstyrken er no ledige. Arbeidsløysa
aukar innanfor alle yrkesgrupper, men auken er størst innanfor bygg og anlegg. Det
er venta at arbeidsløysa vil fortsetje å stige også i 2010. Dette er den største
utfordringa vi har i den økonomiske politikken.
Regjeringa har det siste året ført ein svært ekspansiv finanspolitikk. Også
pengepolitikken har vore svært ekspansiv. Dette har medverka til å stabilisere
økonomien. I det opphavlege budsjettforslaget for 2009 låg det inne ein impuls på
0,7 prosentpoeng. Etter Stortinget si behandling av tiltakspakken i februar i år
blei denne impulsen stipulert til 2,4 prosentpoeng. Når vi seinare i dag vedtek
revidert nasjonalbudsjett, vil impulsen vere på 3,0 prosentpoeng. Dette er ei
svært sterk stimulering av økonomien, både i historisk og i internasjonal
samanheng.
Når arbeidsløysa stig, er det viktig å ha eit spesielt fokus på utviklinga i
langtidslediggangen. Regjeringspartia ønskjer å motverke at auka lediggang fører
til at personar blir gåande lange periodar utan arbeid. Erfaringane viser at det
då er vanskelegare å kome tilbake i jobb.
I samband med tiltakspakken blei nivået for arbeidsmarknadstiltak auka med 6 000
plassar i gjennomsnitt for 2009. No foreslår Regjeringa at nivået på tiltak for
arbeidssøkjarar med eit moderat bistandsnivå blir auka med i gjennomsnitt 1 000
plassar. Dette gir grunnlag for ein auke på om lag 5 000 tiltaksplassar fram til
utgangen av året. I vanskelege tider på arbeidsmarknaden er det ofte dei som
stiller svakast, som slit mest med å få jobb. Eit fleirtal i komiteen gir derfor
uttrykk for at tilstrøyminga av nye arbeidsledige ikkje må føre til redusert
oppfølging og tiltaksinnsats for personar som treng meir omfattande hjelp for å
komme i arbeid eller sosialfagleg oppfølging.
Nedgang i etterspurnaden, særleg frå utlandet, har ramma norsk næringsliv. Det er
lite myndigheitene her i landet kan gjere med den svake utviklinga internasjonalt.
Dei signala vi får, går ut på at det aller viktigaste for næringslivet vårt er at
kreditt- og kapitalmarknadene fungerer. Regjeringa og Noregs Bank har sett i verk
ei rekkje tiltak som medverkar til dette, samtidig som renta er sett kraftig ned.
Nedgangskonjunkturen har resultert i at etterspurnaden etter lån frå Innovasjon
Norge har auka.
For å setje bedriftene i stand til å møte nødvendige omstillingar og for å
stimulere til innovasjon og nyskaping blir lånerammene til Innovasjon Norge auka.
Ramma for lågrisikolån veks med 1 milliard kr, til 3,5 milliardar kr, og ramma for
innovasjonslån får ei påplussing på 0,5 milliard kr, til 1,4 milliardar kr.
Satsing på kunnskap, utdanning og kompetanse er alltid viktig, men kanskje særleg
i økonomiske nedgangstider. I kriser blir grunnlaget lagt for ny vekst og
utvikling. Regjeringa foreslår derfor å auke basisløyvinga til universitet og
høgskular med 80 mill. kr og å opprette 3 000 nye studieplassar i høgare
utdanning. I tillegg blir det foreslått å auke løyvingane slik at det kan
opprettast 800 nye studieplassar til desentralisert utdanning og 450 nye
elevplassar på ulike fagskular. Fleire studie- og elevplassar er eit sentralt
tiltak for å motverke den forventa auken i arbeidsløysa.
Revidert nasjonalbudsjett inneber eit strukturelt, oljekorrigert underskot i 2009
på nesten 130 milliardar kr. Det er 55 milliardar kr meir enn i 2008.
Handlingsregelen seier at vi skal bruke 4 pst. av fondet sin kapital over tid. I
år bruker vi 5,7 pst. Det er likevel ikkje noko brot på regelen. For at
handlingsregelen framleis skal vere truverdig, er det likevel viktig at vi kjem
tilbake til 4 pst.-bana relativt raskt når dei økonomiske tidene blir betre. Eg
vil gjerne understreke kor viktig dette er. Sjølvsagt hadde det vore mykje lettare
og meir populært på kort sikt å bruke oljepengar uhemma, men ein slik uansvarleg
politikk ville hatt store negative konsekvensar. Det kan vere nyttig å studere kva
som har skjedd i andre land som er rike på naturressursar, og som har følgt ei
slik linje.
Det er eitt parti som konsekvent ser bort frå handlingsregelen – ja, som
karakteriserer han som irrelevant. Framstegspartiet legg i sitt alternative
budsjett opp til å bruke nesten 15 milliardar kr meir enn regjeringspartia. Dette
er biletet sjølv om partiet berre har
«foretatt justeringer fremfor å fremme omfattende forslag som naturlig hører
hjemme i ordinær budsjettbehandling».
Det som er uvanleg i denne budsjettrunden, er at også Høgre bruker vesentleg meir
oljepengar enn Regjeringa finn forsvarleg, og dermed nærmar seg Framstegspartiet.
Høgre sitt opplegg inneber at det blir brukt 6,2 milliardar kr meir enn Regjeringa
i bokførte tal. Tek ein omsyn til at mange av inndekkingsforslaga ikkje synest å
vere i samsvar med forsvarleg og realistisk budsjettering, blir beløpet endå
større. Kristeleg Folkeparti legg i sitt budsjett opp til ein oljepengebruk som
aukar det strukturelle underskotet med om lag 3 milliardar kr utover forslaget frå
Regjeringa. Venstre legg seg på same oljepengebruk som regjeringspartia.
Høgre gir i sine merknader uttrykk for bekymring for private bedrifter. Det som
verkeleg vil ramme ekportretta næringsliv, er ein styrkt kronekurs på toppen av
lågare etterspurnad frå utlandet. Dette omsynet må vi vege opp mot behovet for å
stimulere innanlandsk etterspurnad med finanspolitikken. Sjølv om delar av norsk
økonomi slit og arbeidsløysa er på veg opp, er det andre sektorar som opplever
mangel på arbeidskraft. Ei for sterk stimulering kan føre til ei todeling av
økonomien, med press i nokre næringar. Dette kan etter kvart gi høgare rente og
sterkare valutakurs enn elles. Det er overraskande at Høgre ikkje ser – eller dei
vel å ignorere – denne samanhengen.
Høgre ønskjer å gi skattelette på 8 milliardar kr. Av dette er 5,8 milliardar kr
ein mellombels reduksjon i arbeidsgivaravgifta. Den oppsamla verknaden for
forslaget er på 17,5 milliardar kr. Periodiseringsprinsippet som statsrekneskapen
byggjer på, fører til at 11,7 milliardar blir bokførte i 2010. Ein reduksjon i
arbeidsgivaravgifta er eit svært målretta tiltak som kostar mykje. Det vil
innebere ei skattelette for alle bedrifter, også dei som er lønsame og som går med
overskot. Det er dessutan tvilsamt om det verkar dersom omsynet er å hindre auka
arbeidsløyse. Det er ikkje kostnadene som er hovudproblemet for norske bedrifter i
dag. Det er mangelen på etterspurnad som gjer at verksemder må permittere eller
seie opp folk. Verkemidlet er derfor ikkje berre lite treffsikkert, det er også
lite effektivt.
Høgre er blitt meir populistisk – også i pengebruken. Det slår Venstres leiar
fast. Ifølgje NTB legg han til:
«Høyre senker kravet til egen anstendighet når det velger å bevege seg inn på
Fremskrittspartiets banehalvdel.»
Det er sanneleg ikkje berre idyll på borgarleg side, mindre enn tre månader før
valet.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ulf Leirstein (FrP) [09:14:49]: Dette er vel den siste muligheten jeg har til å ta replikk på representanten
Reidar Sandal. Jeg kan selvfølgelig ikke la en slik mulighet gå fra meg.
Jeg registrerte at saksordføreren i sitt innlegg brukte veldig mye tid på å
kommentere de forslagene som opposisjonen har fremmet i innstillingen. Han hadde
ganske klare karakteristikker av de forslagene. Dog registrerte jeg at han brukte
ganske liten tid på å kommentere hva Regjeringen selv gjør helt konkret i utkastet
til revidert budsjett – det forslaget som behandles i dag. Det er nemlig litt av
problemet, slik jeg ser det. Man har jo en mulighet til i revidert å komme med
nødvendige tiltak for å bekjempe arbeidsledigheten, mens Regjeringen i liten grad
– nesten ikke i det hele tatt – benytter muligheten til det. Ser ikke
finanskomiteens leder behov for noen nye tiltak pr. dags dato utover det som blir
lagt inn i revidert? Er han såre fornøyd med tingenes tilstand og hva som er lagt
inn i den innstillingen han presenterer i dag?
Reidar Sandal (A) [09:15:56]: Eg er svært tilfreds med det arbeidet som er gjort frå Regjeringa si side for å
motverke den veldig ugunstige situasjonen som vårt land òg er ramma av, nemleg at
arbeidsløysa veks. Vi slår oss ikkje til ro. Eg vil minne representanten Leirstein
om at også i revidert budsjett blir det teke fleire grep for å motverke auken i
arbeidsløysa. Vi satsar tungt for å gi Innovasjon Norge betre moglegheiter. Vi
aukar i betydeleg grad talet på elev- og studieplassar, nettopp for å motverke
arbeidsløysa. Vi styrkjer kommuneøkonomien. Alt dette er nye eksempel på at vi har
ein offensiv politikk. Med dei mange omfattande tiltaka som allereie er vedtekne
og får verke, har vi tru på at det skal gå brukbart. Vi er trass alt det landet i
verda, når ein tek omsyn til arbeidsløysa, som satsar aller mest på tiltak som
skal halde folk i arbeid. Det er eg faktisk stolt av.
Svein Flåtten (H) [09:17:10]: Jeg skjønner at komiteens leder følger nøye med på Oslo Børs for å se hvordan det
går med krisen. Høyre for sin del snakker med bedriftene og besøker dem, og hører
hva som egentlig er problemet der hvor vi mister arbeidsplasser. Det er grunnen
til at vi i revidert budsjett har foreslått en reduksjon av arbeidsgiveravgiften –
det forslaget som komiteens leder nettopp har maltraktert fra talerstolen. Jeg vil
gjerne spørre komitélederen: Fastholder han at dette ikke er målrettet? Ønsker han
å si til norske små og mellomstore bedrifter at dette er et tiltak som ikke
hjelper når de selv mener det, og når det er beregninger som viser at dette kunne
ha en nettovirkning på ledigheten på 8 000–10 000 arbeidsplasser?
Reidar Sandal (A) [09:18:06]: Det er slik at eg prøver å følgje med på Oslo Børs si utvikling. Eg prøver òg å
lytte til synspunkt frå folk som er tilsette i ellers som har eigarinteresser i
norsk næringsliv. Å orientere seg i dei kretsane trur eg ikkje Høgre må prøve å ta
monopol på.
Når det gjeld synet på arbeidsgivaravgifta som tiltak for å motverke den krisa vi
er inne i, er det både mitt og regjeringspartia sitt syn at det ikkje er eit
treffsikkert nok tiltak. Avgifta er ikkje målretta nok, bl.a. fordi, som eg peikte
på i innlegget mitt, ho gir betydeleg hjelp til bedrifter som har store overskot,
som går så det susar, men er ikkje treffsikker nok i å sondre mellom dei som har
problem, og dei som ikkje har det. Det som er viktigast no, er at vi får
finansmarknaden til å fungere med dei tiltaka som er sette i verk. Vi er ikkje
komne i mål der, men det er det som er hovudoppgåva for oss.
Hans Olav Syversen (KrF) [09:19:24]: Det blir nesten historisk, dette. Det blir vel hr. Sandals siste replikk. Det er
ikke meg imot å ha den.
Den tidligere utdanningsministeren var innom forskning og høyere utdanning i sitt
innlegg. Det er ikke merkelig. Det har jo vært en fireårsperiode med store
muligheter til virkelig å satse på det området. Likevel er overskriften over disse
fire årene på det feltet: Hvileskjæret. Mitt spørsmål er: Hvordan var det mulig
for en rød-grønn regjering, som har hatt så mange penger til disposisjon, å stille
seg slik at overskriften over denne perioden når det gjelder høyere utdanning og
forskning, er at det var et hvileskjær?
Reidar Sandal (A) [09:20:13]: Eg har vore og er oppteken av utdannings- og forskingspolitikken i landet vårt. Eg
er det ikkje minst – og det er òg regjeringspartia – fordi å ha ein progressiv
utdanningspolitikk er eit veldig målretta tiltak for å motverke det sosialt skeive
i samfunnet vårt. Derfor er utdanningspolitikken viktig både ideologisk og
praktisk politisk.
Eg aksepterer ikkje representanten Syversen, som normalt er ein nyansert mann, si
beskriving av at det som er overskrifta på utdannings- og forskingspolitikken dei
siste fire åra vi har bak oss, er kvileskjæret. Det er eit bilete som opposisjonen
har prøvd å teikne. Eg seier ikkje at vi har oppnådd nok på dette området. Men vi
har gjort mykje. Retninga har vore god. Eg vil seie at den ministeren som styrer
høgre utdanning no, har vore offensiv i den tida ho har vore i departementet. Vi
har djerve mål. Vi er ikkje komne til vegs ende. Men vi er i god stim. Vi skal
ikkje ha noko kvileskjær. Vi skal nå nye, djerve mål i utdannings- og
forskingspolitikken i landet.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Ulf Leirstein (FrP) [09:21:45]: Dagens behandling av revidert statsbudsjett skulle ha vært en viktig etappe for å
bekjempe den sterkt voksende arbeidsledigheten her i landet. Jeg tror veldig mange
trodde på Regjeringen da den i januar sa at man skulle benytte alle de virkemidler
som var nødvendig. Den 26. januar kom en tiltakspakke. Som vi alle vet, ble den
behandlet og fikk enstemmig tilslutning i Stortinget. Men siden har det vært
ganske stille når vi tenker på tiltaksfronten.
De aller fleste trodde vel at Regjeringen i revidert skulle benytte muligheten til
å komme med de tiltakene som etterlyses. Men så feil kan man altså ta. Vi hadde
for noen dager siden en debatt i Odelstinget om endringer i skatte- og
avgiftslovgivningen. Skatteendringene var, stort sett, teknikk og null politikk.
De finanspolitiske tiltakene som vi behandler her i dag, er også stort sett
teknikk. På mange områder er det dessverre også lite politikk. Jeg konstaterer at
den rød-grønne regjeringen har framlagt et revidert budsjett som nærmest er
kjemisk fritt for politikk. Utgifter som uansett ville ha kommet på
statsbudsjettet, dekker man inn under påskudd av at dette er en satsing. Samtidig
ignorerer man at det er samfunnsområder som mangler ressurser. Regjeringen viser
tydelige tegn på at den kun et par måneder før valget stort sett har resignert,
slik jeg ser det. Dette er kanskje Regjeringens måte å si at man ønsker avløsning
på – hva vet jeg. Dette er siste mulighet for dagens regjering til å komme med
konkrete tiltak mot finanskrisen. Den muligheten velger man ikke å bruke.
Men Fremskrittspartiet velger å bruke denne muligheten. Derfor fremmer vi forslag
i revidert som tilsvarer en pakke på ca. 15 milliarder kr, hvorav halvparten er
skatte- og avgiftslettelser. Den andre halvparten gjelder konkrete forslag for å
styrke områder der det er høyst nødvendig, og tiltak rettet mot å bekjempe økt
arbeidsledighet. Mens Regjeringen er helt allergisk mot å bruke skattevirkemidlene
for å bidra til å motvirke finanskrisen, ønsker Fremskrittspartiet å bruke hele
verktøykassen. Kampen mot den voksende arbeidsledigheten må ha førsteprioritet. Da
burde ikke ideologiske skylapper være til hinder for å fremme fornuftige tiltak.
Fremskrittspartiet velger å gi lønnsmottakere og pensjonister en skattelettelse på
5 milliarder kr. Dette vil bidra til å bedre kjøpekraften for innbyggerne, og
dette igjen vil slå positivt ut for detaljhandel, handels- og servicenæringer,
norsk reiseliv og en rekke andre sektorer. Videre fremmer Fremskrittspartiet
forslag om et eget skattefradrag for oppussing og enøktiltak i hjemmet. Dette vil
bidra til at flere får råd til nødvendig oppussing. Spesielt små
håndverksbedrifter ville nok ha merket positive virkninger av et slikt tiltak. Vi
foreslår at arbeidsgiveravgiften for seniorer kuttes, og at den samme avgiften
fjernes for lærlinger. Dette vil bidra til å trygge arbeidsplassene for disse
gruppene, som ellers i nedgangstider kan oppleve å miste jobben. Så benytter vi
oss også av avskrivningsreglene slik at det vil komme næringslivet til gode – og
vi fremmer forslag på det området. Våre tiltak vil i stor grad virke veldig
positivt for landets små og mellomstore bedrifter, som har ca. 1 million
arbeidstakere.
Fremskrittspartiets forslag i revidert gjelder ikke bare skatte- og
avgiftsreduksjoner. På enkelte områder velger vi å styrke budsjettet.
I den situasjonen landet nå befinner seg i, vil det være fornuftig å bruke noe mer
midler til investeringer på områder hvor det er ledig kapasitet, f.eks. innenfor
anleggsbransjen. Fremskrittspartiet foreslår derfor 2,5 milliarder kr mer til
utbygging av fylkesveier og riks- og stamveier. I tillegg vil man med fornuftige
investeringer på veisektoren sørge for mer effektivitet for næringslivet og for
innbyggerne – og redusere omfanget av skader. Dette vil være meget positivt.
Regjeringens egne forslag på dette området i revidert er ingen satsing –
samferdselsprioriteringer er jo fraværende. Det er ingen grunn til å forvente at
man vil iverksette de gode tiltak som ligger i Nasjonal transportplan. Hvis man
hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag her i dag, hadde man umiddelbart fått satt
i gang med viktig utbygging på samferdselssiden.
Mange som venter på behandling ved norske sykehus, fortjener at tiltak iverksettes
nå. Dagens regjering har hatt ansvaret i fire år. Helsekøene vokser. De økonomiske
utfordringene for våre helseforetak bare forsterker seg – og er på ingen måte
løst.
Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre de regionale helseforetakene
tilstrekkelig med midler, slik at vi får en styrking av pasienttilbudet – framfor
den svekkelsen vi ser i dag. Vi er skuffet over Regjeringens manglende handlekraft
på dette området. Vi lytter til de signalene som nå kommer, om stadige kutt,
nedskjæringer, økte ventetider og lengre ventelister. De som blir skadelidende, er
pasientene. Fremskrittspartiets forslag går derfor ut på at vi bevilger 1,6
milliarder kr mer til helseforetakene i revidert budsjett.
Fremskrittspartiet mener også at det er et akutt behov for å bedre kvaliteten på
og omfanget av eldreomsorgstjenestene i landet. Fremskrittspartiet vil derfor
foreslå at eldreomsorgen styrkes med 1 milliard kr i annet halvår. For å sikre at
disse midlene går til å forbedre eldreomsorgen innenfor det nåværende system,
foreslår vi at disse midlene øremerkes til å øke bemanningen innenfor pleie- og
omsorgssektoren.
Vi har i dag en justissektor preget av for lite synlig politi, for lav
etterforsknings- og oppklaringsandel, for lang reaksjonstid, for mange ubesatte
politistillinger og manglende budsjetter for investeringer innad i politiet.
Resultatet av dette er at vi får et offentlig rom med tiltagende utrygghet – som
følge av organisert gjengkriminalitet, blind vold, voldtekter, åpenlys ulovlig
aktivitet, som f.eks. narkotikaomsetning, og synlig forfall, som tagging og
tilgrising. Folk opplever en tiltagende utrygghet i hverdagen når politiet ikke
strekker til, noe en slik viktig samfunnsinstitusjon bør. Politiet i Oslo har et
særlig krevende kriminalitetsbilde å forholde seg til. Slik situasjonen er nå, ser
vi en utvikling som går i stikk motsatt retning av det å bygge et tryggere samfunn
og et mer synlig og tilstedeværende politi. Derfor vil Fremskrittspartiet at
politiet styrkes ytterligere. Vi fremmer konkrete forslag om dette i revidert, for
å rette opp den akutte situasjonen.
I en situasjon med sterkt voksende arbeidsledighet og økonomisk nedgang, må en økt
satsing på utdanningsområdet være fornuftig. Våre universiteter og høyere
utdanningsinstitusjoner har mulighet til å gi et utvidet tilbud – hvis de
økonomiske midlene kommer på plass. Dette vil være med på å ruste opp Norge, med
tanke på framtiden. Investering i utdannelse er nettopp en investering, og selv om
Regjeringen gjør noe på dette området, gjøres det – etter vår oppfatning – langt
fra nok. Fremskrittspartiet fremmer et konkret forslag om mer penger til flere
studieplasser, og vi styrker også kommunene med øremerkede midler til
grunnskoleutdanningen.
La meg også komme med et hjertesukk nå – jeg har gjort det under behandlingen av
statsbudsjettet og av revidert de siste tre årene. Igjen opplever vi at
regjeringspartiene i innstillingen i realiteten ikke endrer Regjeringens forslag –
det er kanskje ikke overraskende. Men problemet er at gode innspill fra
organisasjoner og næringsliv, bl.a. under finanskomiteens høringer, ikke får noe
gehør. For Fremskrittspartiet er det i hvert fall viktig å ta innspill på alvor,
og vi har med vårt framlegg i revidert gjort nettopp det.
Helt avslutningsvis: Dette er denne finanskomiteens siste debatt i denne perioden.
Til tross for mange debatter der vi har hatt stor politisk uenighet i de konkrete
sakene – det kommer sikkert også dagens debatt til å vise – vil jeg allikevel få
takke komiteens medlemmer for fire flotte år i komiteen. Jeg vil takke hver og en
for gode diskusjoner og godt arbeid, og spesielt retter jeg en stor takk til
komiteens leder, som på en utmerket måte har ledet komiteens forhandlinger.
Jeg har også lyst til å rette en takk til Finansdepartementet, som gjentatte
ganger har måttet svare på meget gode spørsmål fra Fremskrittspartiets
representanter. Hvor mange årsverk som går med til å besvare våre spørsmål, aner
jeg ikke, men jeg retter en stor takk til dem som bidrar også med den delen av det
demokratiske spillet og jobben som der gjøres.
Jeg tar med dette opp de forslagene Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen, og
de som er omdelt i salen, enten alene eller sammen med andre.
Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han viste til.
Det blir replikkordskifte.
Reidar Sandal (A) [09:30:47]: Eg tillèt meg å ta ein replikk på representanten Leirstein trass i den avslutninga
han hadde på innlegget sitt.
Framstegspartiet hevdar i innstillinga at det er svak satsing i revidert
nasjonalbudsjett. Det blei uttalt trass i at bruken av oljepengar er historisk høg
– friske 9,5 milliardar kr blir foreslått.
Stortingsrepresentant Tybring-Gjedde uttalte seg til NRK 15. mai, nokre timar før
revidert nasjonalbudsjett blei offentleggjort. Han hevda:
«Det er en fare for at man kan bruke for mye penger, hvis alle tiltakene som
har blitt iverksatt det siste halvåret begynner å virke samtidig. Da står man i
fare for en høy inflasjon i fremtiden og får et sjokk i økonomien».
Framstegspartiet har altså hatt to syn i same sak: Først var påstanden at
pengebruken var for stor. Etter offentleggjeringa av revidert nasjonalbudsjett er
skuldinga at pengebruken er for liten. Det vil vere flott om representanten
Leirstein kan medverke til ei opprydding. Kva er eigentleg Framstegspartiet sin
plan for den økonomiske politikken?
Ulf Leirstein (FrP) [09:31:59]: La meg aller først si at når det gjelder det intervjuet som det ble henvist til,
ble nok ikke hele intervjuet brukt i sendingen, og ting ble tatt noe ut av sin
sammenheng. Det som var poenget til representanten Tybring-Gjedde, var at hvis
alle bankpakkene – alle pengene – kom i omløp på relativt kort tid, ville man
kanskje kunne få noen utfordringer. Nå er utfordringen heller at mange av de
pengene som er stilt til disposisjon, faktisk ikke blir brukt. I den rammen som
ligger i bankpakke 1, er rundt 70 milliarder kr av 350 milliarder kr brukt.
Det Fremskrittspartiet er opptatt av i den situasjonen vi er i nå, er at vi kan
bruke noen av de musklene som staten faktisk har, til også i revidert budsjett å
komme med noen konkrete forslag for å bekjempe den sterkt voksende
arbeidsledigheten. Det forunder nok ikke bare meg. Jeg tror det er veldig mange
som hadde forventet at det skulle komme flere tiltak fra Regjeringen i revidert
budsjett. Dette var Regjeringens siste mulighet til å komme med tiltak før
statsbudsjettet til høsten, som først vil virke fra neste år. Det vil nok skuffe
veldig mange. Fremskrittspartiet benytter de økonomiske musklene vi har, til å
komme med flere konkrete forslag, som det framgår av innstillingen.
Magnar Lund Bergo (SV) [09:33:16]: Vi har de siste ukene sett oppslag i noen av landets aviser om at de aller rikeste
i Norge blar opp relativt store pengebeløp til Fremskrittspartiet. Det er fullt
forståelig, for med Fremskrittspartiets skattepolitikk ville f.eks. Stein Erik
Hagen tjent 13 mill. kr. På bakgrunn av det er det kanskje ikke så rart at både
han og hans venner punger ut. For disse er det nærmest en utgift til inntekts
ervervelse.
Noen av oss mener at i det norske samfunnet er det relativt små forskjeller. Vi
ser at alle Fremskrittspartiets forslag, både i revidert budsjett, statsbudsjettet
og også i Fremskrittpartiets program, vil føre til større forskjeller i det norske
samfunnet. Mener representanten Leirstein at store forskjeller mellom folk er bra,
eller er det ikke bra?
Ulf Leirstein (FrP) [09:34:24]: Jeg registrerer at representanten Bergo påstår at i et samfunn med
Fremskrittspartiets politikk vil det bli større forskjeller. Det er en helt
udokumentert påstand fra representanten Bergo. Det Fremskrittspartiet er opptatt
av, er nettopp – bl.a. gjennom de forslagene vi fremmer, også på skattesiden – å
løfte dem som har lite fra før. I dag er det sånn at selv de med relativt små
inntekter betaler en relativt stor andel skatt. Vi vet også at veldig mange i
Norge sliter. Fremskrittspartiet er med på å løfte disse, bl.a. gjennom våre
forslag på fattigdomsbekjempelsesområdet og forslag som vil sørge for at mange av
landets minstepensjonister får en mye bedre hverdag enn det de har i dag. Så
Fremskrittspartiet er nettopp, gjennom vår politikk, med på å sørge for at de som
har lite i dag, skal få mer.
Så til våre skattelettelser: Det er selvfølgelig slik at mange av dem som bidrar
med mye, vil sikkert merke noen av disse skattelettelsene. Hvis vi tenker spesielt
på formuesskatten, ville disse skattelettelsene bety at man slipper å ta penger ut
av bedriften for å betale skatten, slik at pengene kan bli igjen i bedriften og
sikre arbeidsplasser. Spesielt i den tiden vi lever i nå, vil vel det å sikre
arbeidsplasser være utrolig viktig.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:35:41]: Fremskrittspartiet bygger på Anders Langes Parti. Jeg fikk lov til å oppleve
Anders Lange, og det var en opplevelse som jeg ikke glemmer. Derfor husker jeg
veldig godt slagordet: Partiet for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og
offentlige utgifter.
Fremskrittspartiet sier lite om sin tro på sjølregulerende markeder i økonomisk
politikk. Men det er et faktum at slik politikk skaper mange tapere. Partiet sier
imidlertid mye om økte bevilgninger for å hjelpe noen av de mange som taper, noen
av de mange som er i en situasjon der de har svært lave inntekter. Slik opplever
jeg også debatten her i dag og det som Fremskrittspartiet legger fram.
Mitt spørsmål er knyttet til skatte- og avgiftslette. Hva har skjedd med Anders
Langes gamle parti – altså partiet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter?
Nå blir det slått av Høyre!
Ulf Leirstein (FrP) [09:36:46]: Jeg må bare korrigere representanten Lundteigen. Anders Langes Parti for sterk
reduksjon av skatter, avgifter og offentlige «inngrep». Det var poenget. Men la nå
den debatten ligge.
Hva har skjedd med Andres Langes gamle parti? Jeg tror Fremskrittspartiet gjennom
mange, mange år nettopp har vist at vi er det partiet som kommer med flest forslag
på skatte- og avgiftssiden. Det at Høyre akkurat nå i revidert budsjett faktisk
har kommet med forslag om veldig mange skattereduserende tiltak, synes vi er
veldig gledelig. Men vi har observert akkurat det samme som saksordføreren var
inne på, at Høyre har nærmet seg Fremskrittspartiet på dette området. Det er
veldig gledelig med tanke på den valgkampen vi skal inn i – å kunne stable på bena
en ny og styringsdyktig regjering til erstatning for den som sitter i dag.
Vi er veldig fornøyd med det vi har lagt fram, men Fremskrittspartiet vil
selvfølgelig gå mye lenger i skatte- og avgiftspolitikken sin. De hovedgrepene vi
tar i skatte- og avgiftspolitikken, tar vi i statsbudsjettet, som legges fram hver
høst. Der tar vi diskusjonen om de store grepene på området skatt og avgift, mens
vi nå i revidert primært har penset oss inn på det som kan være helt konkrete
tiltak for å motvirke den sterkt voksende arbeidsledigheten.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Jan Tore Sanner (H) [09:38:11]: Denne uken besøkte jeg familiebedriften Lerum i Sogndal i Sogn og Fjordane. Det er
en familiebedrift som videreforedler norske landbruksprodukter, frukt og bær, og
de produserer saft og syltetøy. I mer enn fire generasjoner, i over 100 år, har
Lerum sammen med sine ansatte skapt verdier, skapt aktivitet og trygget
arbeidsplasser.
Det betyr mye for frukt- og bærprodusentene i distriktet at de har en bedrift som
videreforedler deres landbruksvarer. Det betyr mye for befolkningen i Sogndal og i
Sogn og Fjordane at de har en bedrift med 130 ansatte, en bedrift som skaper
verdier, som trygger arbeidsplasser, og som skaper aktivitet.
Det er mange slike bedrifter rundt omkring i vårt langstrakte land, bedrifter som
holder velferden vår oppe, som skaper aktivitet, og som trygger arbeidsplasser.
Dette er bedrifter som vi som politikere burde juble for, som vi burde legge til
rette for. Men hva har disse bedriftene opplevd de fire siste årene? Jo, de har
opplevd en regjering som har hatt en særdeles passiv næringspolitikk, men en svært
aktiv skattepolitikk.
For å ta familiebedriften Lerum helt konkret: Hva opplevde de da de skulle foreta
sitt generasjonsskifte fra tredje til fjerde generasjon? Jo, da fikk de en kraftig
skjerpelse av arveavgiften, for det var det den rød-grønne regjeringen gjorde for
2009; man økte arveavgiften ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Akkurat
i den fasen hvor en bedrift kanskje har behov for å foreta noen nye investeringer,
noen nye satsinger, slår de rød-grønne til og ser at her har vi et skatteobjekt,
her er det noen som vi kan skatte hardere.
Hva har de videre opplevd? Jo, de har opplevd en regjering som gjennom fire år har
økt eierbeskatningen – eller den særnorske formuesskatten.
Familien Lerum – det er fem familiemedlemmer som driver bedriften – tar ut helt
vanlig lønn, de har helt ordinære inntekter, men de må betale 350 000 kr samlet i
formuesskatt. Det betyr at familien må ta utbytte av bedriften, tappe bedriften
for kapital og sørge for at de pengene heller går til vår rike stat. Men det
stopper ikke der, for i løpet av fire år har familiebedriften Lerum fått en
produktavgift for å videreforedle norske landbruksprodukter som i 2009 tilsvarer
60 mill. kr. Det betyr 440 000 kr pr. arbeidsplass. 440 000 kr pr. arbeidsplass er
en ekstra avgift som er kommet i løpet av denne fireårsperioden.
Hvorfor bruker jeg dette eksemplet? Jo, fordi det handler om hvordan vi legger til
rette for arbeidsplasser, hvordan vi legger til rette for aktivitet, hvordan vi
trygger distriktene våre. Dette er midler som kunne ha blitt igjen i bedriften,
som kunne ha blitt reinvestert i arbeidsplasser, som kunne ha bidratt til mer
aktivitet, men isteden øker man skatten, og pengene går inn i den store
statskassen.
Vi i Høyre svarer på disse utfordringene i vårt opplegg. Vi fjerner arveavgiften,
vi reduserer den særnorske formuesskatten og eierbeskatningen, vi halverer
produktavgiften for familiebedriften Lerum, og vi reduserer arbeidsgiveravgiften,
noe som ville betydd mye for dem, og svært mye for de mange små og mellomstore
bedriftene i landet vårt.
Jeg frykter at de rød-grønne partiene nå er i ferd med å bagatellisere den
økonomiske krisen som rammer mange av våre lokalsamfunn.
VG kunne på søndag fortelle at 51 000 bedrifter står på kanten av stupet – over 50
000 bedrifter. Konkurser kan ta 92 000 jobber i år, småbedrifter rammes hardt, og
mange eiere er skamfulle. Som en av dem sier: Jeg føler det som et personlig
nederlag når jeg sammen med mine ansatte gjennom mange år har drevet bedriften, og
jeg må se dem i øynene og si at nå har vi ikke lenger jobb til dere. Det er dette
vi må ta tak i, og det er nettopp for å bidra til å trygge jobber og til å skape
mer optimisme at Høyre fremmer en rekke forslag.
Jeg registrerer at man fra rød-grønn side i dag trøster seg med at det kanskje
bare blir 120 000 – istedenfor 130 000 – arbeidsledige til neste år. Det er en
fattig trøst. Jeg håper selvsagt at de har rett, men jeg frykter at de tar feil.
Og jeg praktiserer i hvert fall privat at opplever jeg en usikkerhet, forsikrer
jeg meg mot den usikkerheten for å få en større grad av trygghet. Høyres forslag i
revidert nasjonalbudsjett om å gjøre det billigere å ha folk ansatt, få ned
kostnadene ved å ansette flere, er en god forsikring mot eventuelle dårligere
tider. Det er derfor Høyre fremmer forslag om å redusere arbeidsgiveravgiften og
også å redusere den særnorske eierbeskatningen.
Jeg hører representanten Reidar Sandal avviser Høyres forslag med at dette
forslaget ikke er treffsikkert. Nei, det kan, ifølge Sandal, til og med treffe
bedrifter som går bra. Da er mitt svar: Så fint! Er det ikke flott at bedrifter
som går bra, kan få redusert sine kostnader ved å ha folk ansatt, i den
situasjonen vi nå er i, og at de kanskje kan ansette noen flere, skape noen flere
ringvirkninger? For det er ringvirkningene vi er avhengige av å få til når vi skal
få Norge ut av krisen, skape mer optimisme og trygge flere arbeidsplasser.
Det er derfor Høyre også fremmer forslag om en stor satsing på kunnskap og
forskning, og bedriftsintern opplæring. Det er det vi må gjøre i en situasjon hvor
vi har hatt en regjering som har praktisert hvileskjæret innenfor høyere utdanning
og forskning, når vi skal sørge for at vi kommer styrket ut, og at vi også får
frem de bedriftene som skal bære velferden vår i fremtiden. Ja, da må vi satse på
kunnskap og forskning, da må vi satse på og investere i de ansatte. Det er derfor
Høyre bruker 200 mill. kr på bedriftsintern opplæring. For i tillegg til redusert
arbeidsgiveravgift forteller de små og mellomstore – og også de store – bedriftene
til meg at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at vi investerer i de
ansatte, slik at de ansatte får mer kompetanse og vil være styrket når vi etter
hvert kommer ut av den økonomiske krisen.
Høyre foreslår også en satsing på miljø. Jeg mener det er viktig at vi i den
krisehåndteringen vi nå er opptatt av, nemlig finanskrisen, sørger for at vi
trygger jobbene og skaper mer optimisme, men vi må også ta tak i klimakrisen. Vi
må se dette i sammenheng. Derfor fremmer vi sammen med flere av de andre
borgerlige partiene forslag om at det skal bli gunstigere å investere i ny
fornybar energi. Det har også tidligere statsråder i den rød-grønne regjeringen
sagt, at det åpenbart er krefter internt i Regjeringen som har motarbeidet en
storsatsing på ny fornybar energi. Der ønsker vi å gi de kreftene som er for å
satse på mer ny fornybar energi, drahjelp i dette reviderte nasjonalbudsjettet.
Derfor foreslår vi bedre avskrivningsregler for investeringer i ny fornybar
energi.
Vi foreslår også at Norge i 2010 skal slette klimakvoter istedenfor å selge dem
til EU, slik at europeisk industri kan øke sine utslipp. Alternativt kan vi bruke
salgsinntektene fra klimakvotene til å investere i utslippsreduserende tiltak i
Norge. Jeg vil ikke kalle det dobbeltmoral, men jeg mener at i hvert fall er det
noe som ikke er som det skal være, når Norge tjener en masse penger på å selge
kvoter til EU, noe som innebærer at de kan øke sine utslipp, istedenfor at vi
gjorde noe som kunne monne og slettet noen av disse klimakvotene. Der inviterer vi
i dag de rød-grønne partiene i et konkret forslag, til å se fremover mot 2010 og
være med i en diskusjon om hvordan vi skal håndtere de overskuddskvotene som Norge
har.
Jeg har registrert at jeg har fått litt ekstra taletid, siden dette kom litt sent
i gang. Jeg takker for det, og tar opp de forslag som Høyre enten fremmer alene
eller sammen med andre partier.
Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Alf E. Jakobsen (A) [09:48:33]: I en rekke sammenhenger har Høyre, og ikke minst representanten Jan Tore Sanner, i
klare ordelag understreket at det er uaktuelt å følge Fremskrittspartiets
overbudspolitikk. Det er interessant å se i revidert at Høyre langt på vei har
hektet seg på Fremskrittspartiets høye oljepengebruk, i alle fall sitter de i
baksetet, spesielt når vi samtidig ser at en veldig stor del av inndekningen ikke
er reell og ikke tilfredsstiller kravene til realistisk budsjettering. Det ville
være interessant om representanten Jan Tore Sanner kunne forklare hvilke
beveggrunner som ligger bak den kraftige økningen i oljepengebruken. Kan det være
et signal om at Høyre så inderlig ønsker seg over i ektesengen til
Fremskrittspartiet, og at partiet har startet denne glideflukten som også øker
avstanden til Kristelig Folkeparti, men ikke minst også til Venstre?
Gjøres dette fordi disse partiene er mindre aktuelle som regjeringspartnere?
Jan Tore Sanner (H) [09:49:38]: Det forundrer meg at partiet som hadde som valgkampslagord, i hvert fall for en
del år siden, at arbeid til alle er jobb nummer én, er mer opptatt av det
politiske spillet enn av å løse de utfordringene som små og store bedrifter møter
i 2009, da mange mister jobben, og mange lokalsamfunn møter usikkerhet.
Høyres forslag i revidert nasjonalbudsjett er et svar på de utfordringer vi møter.
Det er riktig at vi bruker noe mer oljepenger enn Regjeringen, men det er for å
trygge arbeidsplasser. Samtidig er det en vesentlig forskjell på Høyres og
Fremskrittspartiets opplegg. Det trodde jeg at representanten hadde fått med seg.
Mens vi reduserer de offentlige utgiftene, øker Fremskrittspartiet de offentlige
utgiftene med 8 milliarder kr – vi reduserer dem, Fremskrittspartiet øker dem.
Fremskrittspartiet reduserer skattene for privatpersoner, vi reduserer skattene
for bedrifter og arbeidsplasser, for å trygge jobbene.
Magnar Lund Bergo (SV) [09:50:49]: Det er ikke alle steder i revidert Høyre øker utgiftene. Vi ser at de har
foreslått å kutte driftsmidler til barnevernets omsorgssenter for enslige
mindreårige asylsøkere med 17 mill. kr. I posten for spesielle driftsutgifter,
kunnskapsutvikling, integrering og mangfold ønsker de å fjerne nesten hele posten
og sette den ned fra 19 mill. kr til 4 mill. kr. Posten for opplæring i norsk og
samfunnskunnskap foreslås kuttet med 25 mill. kr, og vi har en justering i
integreringstilskuddet, hvor Høyre ønsker å kutte med 40 mill. kr. I tabellen
Høyre har lagt ved i en merknad, foreslås det kutt under merkelappen «strammere
asylpolitikk», deriblant til tolketjenester og vertskommunetilskudd.
Det er et mønster i dette, og som forrige replikant var inne på, ligner dette på
noen som sikter seg inn mot andre tilstander til høsten. Det virker ikke som dette
er poster som er rettet mot Kristelig Folkeparti og Venstre.
Er det vi nå ser pynting av Høyre-bruden, med tanke på mulig ekteskap med
Fremskrittspartiet til høsten?
Jan Tore Sanner (H) [09:51:54]: Jeg har aldri skammet meg over at Høyre står sammen med andre borgerlige partier.
Enten det er sammen med Fremskrittspartiet, eller om det er sammen med Kristelig
Folkeparti og Venstre, mener jeg at det er en styrke. Det vil man se i
innstillingen, at alle de fire borgerlige partiene står sammen om mye. Høyre står
sammen med Fremskrittspartiet om noe, og sammen med Kristelig Folkeparti om noe.
Det mønsteret som Lund Bergo kan se, er at vi følger opp den linjen som vi
gjennomførte da vi satt i regjering fra 2001 til 2005, da kommunalminister Erna
Solberg strammet til asylpolitikken og fikk ned antall asylsøkere med svært mange
tusen. Etter regjeringsskiftet ser vi at antallet asylsøkere til Norge har økt
kraftig. Vi strammer nå igjen noe til, og det vil også redusere en del offentlige
utgifter, som følge av noe strammere asylpolitikk.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:52:52]: Arbeidsgiveravgiften er en av de viktigste finansieringskildene for
velferdssamfunnet. Høyre går nå inn for en reduksjon, med en årsvirkning på
nærmere 25 milliarder kr, og overgår Fremskrittspartiet. Det er jo overbud. Det er
et parti med store identitetsproblemer som legger fram slike forslag.
Høyre snakker om avgifter på arv og formue. De forteller ikke hele sannheten. De
snakker om en særnorsk eierbeskatning. Ingen vesteuropeiske høyrestyrte land er
uten beskatning på former for oppsparte verdier. Det vanligste er eiendomsskatt.
Men mitt spørsmål er knyttet til saft og Lerum. Representanten snakket med
innlevelse om Lerum i Sogndal. Jeg var der første gang for over 20 år siden, og
jeg kan slutte meg til at det er en flott bedrift. De produserer saft på reine
råvarer, i konkurranse med brus basert på kunstige stoffer – ja,
avhengighetsstoffer. Er det nå slik at kjærligheten for Sogndal er så varm i Høyre
at de vil differensiere avgiften, med lavere avgifter på saft kontra brus?
Jan Tore Sanner (H) [09:54:00]: Svaret er ja. Det er det Høyre fremmer forslag om i denne innstillingen. Hvis
representanten Lundteigen og Senterpartiet er enige, håper jeg at Senterpartiet
vil støtte det forslaget. Vi foreslår at saft som er produsert på råvarer om frukt
og bær – videreforedling av norske landbruksprodukter – skal ha halv avgift i
forhold til avgiften på brus. Jeg mener at det er riktig, og at det er veien vi
bør gå.
Lundteigen har mange ganger forelest for meg om verdien av å videreforedle norske
råvarer. Jeg mener at representanten Lundteigen har et poeng. Han har et godt
poeng når det gjelder verdien av å videreforedle norske råvarer. Det ønsker vi å
legge til rette for. Jeg håper at representanten Lundteigen i dag derfor stemmer
for Høyres forslag, som vi fremmer sammen med noen andre partier, slik at vi kan
få gjort noe med dette. Det betyr mye for familiebedriften Lerum at vi får gjort
noe med det nå fra 1. juli.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Heikki Holmås (SV) [09:55:22]: Finanskrisen er en konsekvens av høyrepolitikk, og vi trenger venstresidens
politikk for å føre oss ut av finanskrisen.
Når vi ser på Norge i dag, ser vi finanskrisens groteske effekter, som skyller inn
over oss som en flodbølge. Men når vi ser på hva det er opposisjonen fremmer av
forslag, og hvem det er de mener det er viktigst å gjøre noe for, er det de
rikeste her til lands. Når partiene på høyresiden skal gi skattelette, prioriterer
de dem som har mest – eierne og aksjeeierne i Norge, ikke dem som jobber. Min
største bekymring ligger hos dem som nå er i ferd med å bli arbeidsløse, for jeg
tror vi vil se at arbeidsløsheten kommer til å passere 100 000 og gå opp til enten
130 000 eller 140 000 arbeidsløse – tall som ikke er til å leve med, og som vi må
jobbe for å få ned. Det er det vi mener vi gjør med den budsjettpolitikken som vi
legger opp til, både gjennom det budsjettet vi la fram i fjor, gjennom
tiltakspakken og i revidert nasjonalbudsjett.
Jeg mener at vi tar de riktige grepene, både når det gjelder å få folk i jobb, og
når det gjelder å sørge for at folk som blir arbeidsløse, faktisk får den
kompetansen og det påfyllet som de har behov for. Når oppgangstidene igjen kommer
tilbake, når vi får snudd den negative spiralen som vi nå er inne i, skal vi ha
sørget for at folk er bedre utdannet og har bedre kompetanse enn før. Og så tar vi
grep for å bekjempe arbeidsløsheten. Vi tar effektive grep, som f.eks. å satse på
at kommunene får penger nok, slik at de slipper å si opp folk i den tiden vi nå er
inne i.
Revidert i år er på mange måter en oppsummering av de fire årene vi har sittet i
regjering. Vi har prioritert å styrke de offentlige tjenestene, i stedet for å
satse på skattelette. Der høyresiden i tidligere år gav skattelette og førte
lavrentepolitikk for at folk skulle pusse opp kjøkkenet og kjøpe nye biler, har vi
ment at det er viktigere å bygge boliger for folk som er bostedsløse, ruste opp
jernbanen, satse på miljøomstilling.
I revidert ser vi at Høyre og Fremskrittspartiet legger seg nærmere opp til våre
naboland Sverige og Danmark, med hensyn til hvordan de ønsker å bekjempe krisen.
De ønsker å bekjempe den gjennom omfattende skattelettelser. Det tror vi ikke noe
på. Norges Bank sa i forbindelse med rentenedsettelsen sin for to dagen siden at
de arbeidsmarkedstiltakene Regjeringen har satt i gang, antakelig har en god
effekt. Det er et godt skussmål for den politikken vi fører.
Der høyresidens største skatteletter gikk til aksjeeiere, har vi prioritert å øke
minstepensjonen, senest i det oppgjøret som vi legger fram nå, og heve bostøtten,
som trer i kraft fra 1. juli i år. Men viktigst er det at vi har tatt de største
grepene for å skape mindre forskjeller på sikt, ved å sørge for at alle barn får
rett til barnehageplass til 2 330 kr i måneden. Vi vet alle sammen hva både Høyre
og Venstre gjennom tidene har foreslått når det gjelder å øke barnehageprisene.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli nødt til å gi Høyre opplæring i hva det er
som gjør at bedrifter ansetter folk. Når man slutter å kjøpe aluminium fra vår
aluminiumsindustri, er det altså ikke en nedsettelse av arbeidsgiveravgiften som
gjør at folk ute i verden begynner å kjøpe mer aluminium. Når turister fra
Tyskland ikke kommer til Norge på grunn av at det er krisetider i Tyskland, og
kronen er sterk, er det ikke en nedsettelse av arbeidsgiveravgiften som vil føre
til at hotelldirektører ansetter flere folk til å jobbe for hotellets gjester.
Hovedproblemet er ikke at det er for få som er ansatt, og at det er for dyrt å
ansette folk. Problemet er at det er for få gjester. Da er kronekursen viktigere
enn arbeidsgiveravgiften. Da er det viktigere å legge til rette for at kronen kan
holde seg lav, istedenfor å gjøre som Høyre vil.
Vi ser den samme skillelinjen foran neste valg. Vi ser at Høyre og
Fremskrittspartiet vil gi blaffen i miljøet og sette i gang farlig oljeboring
utenfor den reneste, vakreste og evigvarende ressursen vi har, fisken i havet
utenfor Lofoten og Vesterålen. De vil gi skattelette i milliardklassen til
velbeslåtte menn i stedet for lønnsøkning til kvinnene, og de vil sørge for å
satse på privatisering av hele skoleverket i stedet for at ungene våre skal få
gratis barnehage, og satse på skolen.
For meg er det enkelt å velge solidaritet, fellesskap og miljø framfor enøyd
egoisme, og jeg håper at folk her i landet velger det samme.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:00:39]: Det var mange morsomme påstander fra representanten Holmås, men jeg skal gå på et
av hans kjære områder.
I valgkampen i 2005 var det om å gjøre å innføre et skolemåltid for elevene i
grunnskolen. Dette har han ikke innfridd. Han fikk regjeringsmakt, han fikk
flertallsregjering, han kunne gjøre akkurat hva han ville, men han valgte ikke å
innfri dette valgløftet. Det ble en ordning for frukt og grønt som gjelder for
halvparten av grunnskoleelevene.
Fremskrittspartiet har også i revidert, og mange ganger tidligere, fremmet et
forslag om å ha et skolemåltid i grunnskolen. Så mitt spørsmål til representanten
Holmås er: Hva er den alternative bruken av disse pengene? Det koster 80 mill. kr.
Det er å føre dem over på Statens pensjonsfond – Utland, som har estimert å gå med
430 milliarder kr, overført for 2009 – det er nå redusert i forbindelse med
revidert. Mener Holmås det er viktigere å kjøpe for 80 mill. kr i aksjer og
obligasjoner i utlandet enn å sikre grunnskoleelevene et skolemåltid? Det er
akkurat det valget han har: Ja eller nei?
Heikki Holmås (SV) [10:01:39]: Det er altså slik at i Soria Moria-erklæringen fikk vi ikke gjennomslag for at vi
skulle innføre et gratis måltid i skolen. Vi styrer etter Soria Moria-erklæringen,
for vi mener det er en god og ordentlig politikk.
Vi går til valg i år igjen på at vi ønsker å innføre et gratis skolemåltid i
stedet for å bruke penger på investeringer i atomvåpen, som er det Christian
Tybring-Gjedde ønsker å gjøre. Vi ønsker å sørge for styrking av satsing på
grunnskolen i stedet for å åpne for kommersielle skoler som vil tappe den
offentlige fellesskolen for massevis av penger som kunne vært brukt på gode
elever, eller på å sørge for å gjøre skolen bedre for alle elevene. Vi ønsker å
bruke pengene på gratis kjernetid i barnehagen, på leksehjelp på skolen og på
maksimumspris i skolefritidsordningen. Dette går vi til valg på, og det ønsker vi
å gjennomføre i løpet av neste stortingsperiode.
Lars Sponheim (V) [10:02:41]: Jeg skal ikke gratulere representanten Holmås med at han i miljøpolitikken i natt
stemte for utbygging av Goliat og mot Venstres forslag om å avvise utbyggingen av
Goliat. Jeg skal heller ikke ta den store debatten om virkelighetsbeskrivelsen av
de siste fire årene. Jeg vil bare slå fast at vi har hatt en privatøkonomisk
bonanza når det gjelder oppussing av hus, investering i biler og hytter som dette
landet aldri har sett før, i de fire årene med rød-grønn regjering.
Spørsmålet mitt går på privat, norsk eierskap. I går var jeg i en debatt med
statsråd Solhjell fra SV, som ble kjørt av en tidligere SV-er, Paul Chaffey, som
tydeligvis kjente SVs politikk altfor godt til at hr. Solhjell likte det noe
særlig. Han var i hvert fall meget uklar i synet på om SV egentlig var for
privateide, norske bedrifter. Og da spør jeg: Kan representanten Holmås etter fire
år med god innsikt i rød-grønn økonomisk politikk, gi oss en veiledning i hva som
er gjort de fire siste årene for å stimulere privat, norsk eierskap i bedriftene?
Heikki Holmås (SV) [10:03:44]: Jeg synes det er et veldig pussig spørsmål fra Lars Sponheim.
Hvis en ser hva som har skjedd når det gjelder styrking og nyetablering av
gründerbedrifter, hvis en ser hva som har skjedd når det gjelder sysselsetting i
norske bedrifter, og hvis en ser hva som har skjedd når det gjelder overskuddene i
norske bedrifter, vil en se at det i de første årene og fram til toppen av den
høykonjunkturen vi var inne i, aldri har vært bedre overskudd, bedre lønnsomhet,
bedre nystarting eller bedre gründervirksomhet i norske bedrifter enn det vi har.
Men så kom finanskrisen – truet og trykket på som bare juling – og sørget for at
vi fikk den nedturen som vi nå er inne i, men en ny, god rød-grønn politikk vil
sørge for å bygge opp under det vi trenger. Vi trenger en omstilling til et
miljøvennlig samfunn, vi trenger et mer miljøvennlig næringsliv, og så trenger vi
en satsing på kompetanse. Det vi gjør både når det gjelder styrking av
barnehagesektoren, styrking av skolen, styrking av høyere utdanning og forskning
og flere studieplasser i dette reviderte nasjonalbudsjettet, er alle ting som vil
bidra til dette.
Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:04:59]: Høyre har i hele denne perioden fremmet forslag om en rekke ulike tiltak i
fattigdomspolitikken. Ja, Høyre har i sine alternative budsjetter fremmet forslag
om hele 877 mill. kr mer enn Regjeringen samlet har bevilget. Det kan ikke være
noe stas for representanten Holmås å se tilbake på fire år i regjering når
fattigdomssatsingen har feilet så til de grader.
Kristin Halvorsens politiske vilje til å avvikle fattigdommen, er vel kanskje det
fremste Soria Moria-løftebruddet fremfor noen. Det fremste eksemplet så vi i
Aftenposten 18. mars i år. Da uttalte Johanna Engen, styremedlem i Fattighuset:
«Vi gjør jobben Regjeringen skulle gjort.»
Er det slik at Sosialistisk Venstreparti har sprunget fra løftene sine? Er det
slik at Sosialistisk Venstreparti ikke har fått gjennomslag for
fattigdomssatsingen på grunn av at sentrumskameratene ikke har gått med på det? I
så fall: Hvorfor viser ikke SV vilje ved den siste behandlingen av budsjettet, når
de nå virkelig hadde hatt mulighet til å vise at de mente noe med det?
Heikki Holmås (SV) [10:06:14]: I hele forrige periode, da Høyre satt ved makten, økte forskjellene. Det første
Høyre gjorde da de kom til makten, var å bruke 1,5 milliarder kr på skattelette
til de aller rikeste. Høyre går til valg på å sørge for 12 milliarder kr i
skattelette, hvorav 6 milliarder kr skal gå til de 2,5 pst. rikeste her i landet.
Altså: Helt topp! Høyre driver målrettet omfordelingspolitikk fra folk flest til
de aller rikeste. Det er en politikk som jeg bare må si at jeg ikke vil stå for i
det hele tatt, og den politikken har jeg tenkt å bekjempe med hele mitt hjerte og
all min kraft.
I løpet av denne perioden har vi sørget for et kjempeløft i bostøtten, vi har
sørget for å øke alle de minste trygdene opp mot to ganger grunnbeløpet, som altså
er mer enn 140 000 kr og blir mer til neste år. Vi har sørget for en økt satsing
på utleieboliger. Det er 43 000 flere utleieboliger. Det er færre mennesker som er
sosialhjelpsmottakere, og vi har mindre forskjeller mellom rike og fattige i
Norge. Når vi tar oppsummeringen av hele politikken og konsekvensene av denne når
vi får rapportene om to års tid, vil vi se at dette var en periode da vi bekjempet
forskjeller. Men det er klart at vi skal fortsette å bekjempe fattigdom i tiden
som kommer.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:07:43]: Nå har jeg i fire år hatt gleden av å komme etter Heikki Holmås i stort sett alle
finansdebatter. Jeg hadde også gleden av å høre ham før han ble finanspolitisk
talsmann for SV. Jeg vil i grunnen si at han har utvist en omstillingsevne og en
fleksibilitet som mange i norsk næringsliv sikkert kan bruke som et eksempel til
etterfølgelse.
Det er jo siste debatt før vi går fra hverandre. Det er jo også slik at det kan
være grunn for en aldri så liten oppsummering. Undertegnede ble også spurt om
hvilke forventninger jeg hadde til Kristin Halvorsen da det ble klart at hun
skulle bli finansminister. Da sa jeg at den dommen kommer vel om fire år. Jeg skal
ikke komme med noen dom, men jeg vil si at det har vært en periode hvor
finansministeren har vist handlekraft og autoritet. Jeg har ikke vært enig i alt
hun har gjort, men jeg vil si at mange ganger har jeg tenkt: Den dama kan sine
saker! Så har jeg sagt det før jeg går over til noe som ligner på mer kritikk.
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan denne regjeringen har forvaltet den
enorme formuen på kapitaltilgangen som denne perioden har gitt – over 200
milliarder kr mer, men så kan man trekke litt fra og legge litt til i forhold til
strukturell inngang, stabilisatorer, skatteinngang osv. Jeg vil likevel si at man
må spørre seg om vi har brukt og forvaltet de mulighetene vi har, på en riktig
måte. Der må vi fra Kristelig Folkepartis side svare ja på noe, men også nei på
altfor mye etter vår mening. Det bærer også det siste reviderte budsjettet preg
av.
Vi skal gi Regjeringen honnør for deler av håndteringen av finanskrisen.
Bankpakken har vært målrettet og hensiktsmessig. Tiltakspakken mot ledighet kom
etter vår mening for sent. Da den først kom, var det mye der vi kunne gi vår
tilslutning til, og som var ganske likt det vi foreslo som første parti, at vi
skulle hatt revidert budsjett allerede i fjor høst.
Men det er tre områder jeg vil peke på som vi burde gjort noe mer med, ikke minst
ved denne siste anledningen:
For det første er det kampen mot fattigdom, som også representanten Holmås var
innom. Det er påfallende at SVs talsperson nevner antall bostedsløse som et
satsingsområde, når faktum er at antallet har gått opp. Hvis det er satsing, er
det enten noe radikalt galt med selve politikken, eller så er det retorikk og ikke
sannhet. Fra Kristelig Folkepartis side ville vi også sett det som en fordel om
man nå benyttet anledningen til å satse på dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Vi
ønsker flere tiltaksplasser, ikke minst rettet mot dem som har behov for varige
tiltak. Det er for oss komplett uforståelig at Regjeringen sitter stille og ser på
at 4 000 personer står i behandlingskø til våre rusinstitusjoner, samtidig som man
sitter stille også og ser på at det legges ned institusjoner som har plass. Det
skulle vært et felles ansvar for oss alle i denne salen å gjøre noe med dette, og
ikke sitte stille og se på at slikt kan skje.
Vi ønsker også en sterkere satsing på bedriftene og arbeidsplassene. Vi burde gi
et bidrag til å trygge arbeidsplassene over hele landet. Det gjør vi bl.a. ved å
halvere arbeidsgiveravgiften for nye lærlinger, utsette terminene for
arbeidsgiveravgiften, fjerne beløpsgrensen på skattefradrag for tilbakeføring av
underskudd og øke rammene for SkatteFUNN-ordningen, som noen eksempler.
Vi vil også gjøre noe med de store klimautfordringene. Hvorfor ikke være med på å
innføre en miljøbilpremie for dem som kjøper en miljøvennlig bil? Hvorfor ikke
styrke energifondet ytterligere, slik at vi får mer fornybar energi? Og hvorfor
ikke styrke kollektivtrafikken ytterligere, ikke minst der hvor den kan være et
godt alternativ til privatbilismen?
Alt dette ligger i Kristelig Folkepartis alternative budsjett. Det anbefaler jeg,
og tar opp våre forslag.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Marianne Aasen (A) [10:12:56]: Representanten Syversen startet med en kort oppsummering av fireårsperioden, og
det er jo på sin plass. Dette dokumentet, som er revidert nasjonalbudsjett, er
egnet til å gi en viss pekepinn om den politiske situasjonen og også stoda på
borgerlig side.
Høyre har tidligere garantert gjentatte ganger at de vil føre en ansvarlig
økonomisk politikk. Nå legger Høyre opp til en oljepengebruk som er langt over det
Finansdepartementet mener er ansvarlig, og også mange andre makroøkonomer. Det er
store skatte- og avgiftslettelser i det budsjettforslaget, og det finansieres med
kutt i norskopplæring, integreringspolitikk og en rekke tiltak som Kristelig
Folkeparti og regjeringspartiene er enige om.
Opplever Kristelig Folkeparti at Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet eller
sentrumspartiene med en slik innstilling i revidert nasjonalbudsjett?
Hans Olav Syversen (KrF) [10:13:53]: Nå er jeg ikke sikker på at det svaret Finansdepartementet kommer med når det
gjelder økt oljepengebruk, er det endelige svaret som det skal settes to streker
under. Hvem hadde trodd da denne perioden startet, at man skulle få et forslag om
en oljepengebruk på 5,7 pst. istedenfor rundt 4 pst. Det sier jo litt om at det er
et mål som er ganske så flyttbart også for den sittende regjering.
Men så er det også en grunn til at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke er samme
parti. Vi er to partier. Vi har ulike meninger om ulike saker, men vi har også
vist at vi kan samarbeide til landets beste. Det er jeg helt overbevist om at vi
skal få til også når velgerne gir et slikt signal om ikke så lenge.
Heikki Holmås (SV) [10:14:52]: Jeg vet at representanten Hans Olav Syversen er en anstendig mann som slåss for
rettferdighet, i alle fall mot fattigdom. Jeg synes likevel det er verdt å nevne
at i løpet av den perioden vi har sittet nå, har vi sørget for å få hevet
minsteytelsene på minstepensjonene. Vi har stått i spissen for å lede dem opp til
to ganger grunnbeløpet, som er en sterk styrking på 16 000 kr for
minstepensjonistene. Vi har sørget for å innføre bostøtte til 50 000 nye mennesker
– fra 100 000 til 150 000. Dette kommer til å bidra til en vesentlig forbedring av
situasjonen. Under den forrige perioden var Kristelig Folkeparti bl.a. med på å
kutte ned på bostøtten til barnefamilier.
Men all politikk er lokal. Vi er begge Oslorepresentanter, og det ble tatt opp her
at bostedsløsheten stiger. Ja, i Oslo stemmer Kristelig Folkeparti mot å øke
antall nye boliger med mer enn 82 i år, selv om vi legger til rette for 3 000.
(presidenten klubber)
Hans Olav Syversen (KrF) [10:16:08]: Grunnen til det er også at de statlige insentivene ikke er gode nok, ikke minst i
en storby. Man kan ikke skjære alle over en kam og si at kommune A med 3 000
innbyggere er lik kommune B med over 500 000 innbyggere, som har et helt annet
nivå på utgiftene når det gjelder å sørge for at boliger blir bygd eller leid, for
den saks skyld.
Når det gjelder pensjonene, var dette et opplegg hvor det var omfordeling innenfor
Pensjons-Norge, i samarbeid med organisasjonene. Det er ikke noe Regjeringen har
gitt av milde gaver. Man har blitt enig om en omfordeling som har gått ut over
noen andre. Det bør man kanskje ta med i bildet når man først skryter. Jeg vil
minne om at det var en sentrumsregjering som gav en tusenlapp til
minstepensjonistene, til ganske store protester fra deler av den nåværende
rød-grønne regjeringen.
Som jeg sa, så synes jeg denne regjeringen har gjort noe bra, men jeg tillater meg
også å kritisere dem der hvor de har kommet til kort, også på områder der de burde
ha gjort noe.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:17:30]: Debatten i finanskomiteen og i Stortinget om den økonomiske politikken denne våren
minner meg mer og mer om forsøk på å kappfly med våryre kalver. En er dømt til å
tape i første omgang. Nå kaster også Høyre seg inn med overbud, og viser overbud i
forhold til Fremskrittspartiet når det gjelder skatter og avgifter. Det er
interessant.
Finanskrisa har krevd at det er tatt sterke virkemidler i bruk. Siste reduksjon i
styringsrenta er et tegn på en økonomi i store vanskeligheter, og vi har ikke mer
å gå på i reduksjon av renta. Det er krevende utfordringer, det lønner seg ikke å
spare, samtidig som vi i et råvareeksporterende land som Norge er avhengig av å ha
en relativt svak kronekurs. Dette er i en situasjon hvor vi ser økte priser på
råvarer i de internasjonale markedene. Den viktigste debatten framover er
målrettede tiltak i finanspolitikken, ikke generelle skattelettelser. Regjeringa
står på for utdanning, krymping av landet gjennom kommunikasjonssatsing og
omstilling av næringslivet.
De mest krevende utfordringene er lønnsomhet i våre eksportbedrifter. Det trengs
en økt omstilling fra råvaresalg til lange verdikjeder med foredling, ny teknologi
og ny kunnskap. Det er viktig at Regjeringa utreder og fremmer forslag til ei
ordning om investeringsstøtte til å kommersialisere miljøvennlige løsninger. En
slik investeringsstøtte vil gi den norske miljøteknologisatsinga et betydelig
løft. Treforedling fra avis til kjemi kan være et godt eksempel. Senterpartiet vil
peke på at ei slik ordning vil være i tråd med EUs miljødirektiv fra august 2008
som ble innlemmet i norsk lov 14. november i fjor.
Det er en tillitskrise i finansmarkedet. Den er blitt til en global økonomisk
krise. Ledende økonomiske teorier blir utfordret og må utfordres. Islands
situasjon er kjent, Latvia kommer. Store tap i bankvesenet kommer, samt kraftige
lønnsreduksjoner og utvandring av folk. Devaluering står vi antakelig framfor.
Spørsmålet er om landet har produksjonskapasitet når en har vært inne på det frie
kapitalistiske prinsippet med markedsøkonomi uten styring.
FN har satt ned en kommisjon med leder Stiglitz og sekretær Jan Kregel. Det er
drøfting i FNs hovedforsamling torsdag og fredag denne uka. Det er spennende
visjoner i Stiglitz-kommisjonen: Fire nye internasjonale institusjoner,
internasjonal sentralbank, ny internasjonal valuta, internasjonalt
konkurransetilsyn, økonomisk råd i FN, på samme måte som Sikkerhetsrådet. Det er
en viktig debatt om omlegging av kjørereglene for internasjonal økonomi, fra
nyklassiske økonomiske teorier til erfaringsbasert realøkonomi. I Norge følges
dette nå opp med Finansdepartementets nedsettelse av finanskriseutvalget, med
medlemmer med ulike syn og analyser, for å få til et offentlig ordskifte om
årsaker og veier ut av krisa. Dette kan danne grunnlag for en debatt om framtidas
regulering av vår finanssektor.
Finansnæringa, som av enkelte ble framstilt som sjølve byggverket, må sjølsagt
være stillaset rundt realøkonomien. Vi har internasjonale eksempler på
forsikringslovgivinga, hvor forsikringsselskap både kunne forsikre liv, eiendom og
kredittrisiko. Dette førte til at USAs største forsikringsselskap, AIG, i
realiteten gikk konkurs. Forsikringslovgivinga i framtida blir eksempelvis et
sentralt spørsmål.
Revidert nasjonalbudsjett fra Regjeringa legger opp til en satsing på velferden i
kommunesektoren med en ny milliard, lavrisikolån til Innovasjon Norge,
landsdekkende innovasjonslåneordning med tilsvarende tapsavsetninger,
innkjøpskonsortium, kjøp av kraft, økt antall studieplasser, økt tiltaksnivå på
arbeidsmarkedet og økte bevilgninger til Posten. De såkalte ulønnsomme post- og
banktjenester er et begrep som ikke har særlig god klang i deler av Regjeringa.
Det er et system som blir enda vanskeligere å håndtere dersom EUs tredje
postdirektiv blir realisert, noe som vil gi posten en dyrere og dårligere
situasjon, som vil gi en distriktsfiendtlig utvikling.
Helt til slutt: I revidert er det også en tiltakspakke på 200 mill. kr til
landbruket som er svært gledelig. Etter finanskomiteens behandling har det kommet
en avklaring i Regjeringa om kompensasjon av moms for lag og foreninger fra 1.
januar 2010 for frivillig sektor. Det er svært gledelig. Frivillige lag og
foreninger har nå en refusjonsordning i sikte som gjør at innbetalt moms på varer
og tjenester som nødvendige driftsmidler, enten det er til korps eller idrettslag,
blir refundert. Det er en svært gledelig sak for Regjeringa og Senterpartiet. Det
viser at det også satses på frivillig sektor som et kompliment til en sterk
offentlig investering i velferdstjenester.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jørund Rytman (FrP) [10:22:32]: Jeg har forstått at representanten Per Olaf Lundteigen er den
stortingsrepresentanten i denne sal som elsker toll og sikkert gjerne skulle hatt
enda mer toll på varer. Det er ingen lettelser, selv ikke lempninger til u-land: å
innføre tollfrihet for alle u-land, slik at disse fattige landene kan handle med
Norge og på den måten komme seg ut av fattigdom og sin finanskrise. Men ok, jeg
kan forstå Lundteigens intensjon, å beskytte og skjerme sine bønder mot
konkurranse. Men jeg lar den debatten ligge.
Jeg lurer på hvorfor det er toll på frukt og grønt, som f.eks. oliven, mais,
fersken, grapefrukt, aprikoser, artisjokker, søte pepperfrukter og mandariner,
altså sunn mat som ikke kan sies å dyrkes i stor skala av bønder i Norge?
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:23:41]: For å sikre en økonomisk utvikling i land må en ha mange virkemidler. Ett av
virkemidlene er toll på import av varer. Slik er det over hele verden, slik har
det vært gjennom historia.
Ved at vi har toll kan vi også lage regler slik at toll på produkter fra enkelte
land er lavere enn toll på varer fra andre land. Dermed har vi mulighet til å
stimulere import fra land som vi ønsker å gi en ekstra skjerv. Det er det flotte
med vårt tollsystem når det gjelder de produktene det her refereres til. Vi kan
altså gi tollettelser for import fra de land som vi ønsker å løfte utviklinga i,
gjennom at de kan få større del i det norske, sterke kjøpekraftige markedet. Det
er et system som vi bør fortsette med.
Jan Tore Sanner (H) [10:24:41]: Jeg ønsker å vende tilbake til replikken Per Olaf Lundteigen tok på meg for en
halv times tid siden, nemlig å ta Lundteigens vidløftige foredrag om lange
verdikjeder ned til hva det handler om, hva vi kan gjøre for å legge til rette for
f.eks. videreforedling av norske landbruksprodukter, frukt og bær til saft og
syltetøy.
Vi fremmer et konkret forslag i vårt opplegg i dag. Det er forslag nr. 89, som
innebærer en halvering av produktavgiften nettopp ved videreforedling av frukt og
bær til saft. Dette er et forslag som vil kunne bety 30 mill. kr for
familiebedriften Lerum i Sogndal, som vil kunne bidra til at de kan styrke sine
arbeidsplasser, bidra til mer verdiskaping i distriktet og også styrke frukt- og
bærprodusentene i omegnen. Mitt spørsmål er om Lundteigens foredrag, og også
replikken til meg i sted, innebærer at Senterpartiet vil stemme for Høyres forslag
nr. 89 om en halvering av produktavgiften.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:25:52]: Jeg er veldig glad for at spesielt Høyres finanspolitiske talsmann nå er med på
laget for foredling av råvarer. Det setter jeg oppriktig stor, stor pris på.
Videre er Senterpartiet også svært glad for Høyres forslag om ekstra stimulans til
foredling av norske bær- og fruktressurser. Jeg kan også si at det standpunktet
har bred støtte i regjeringspartienes finansfraksjon. Problemet er at vi ennå ikke
har funnet det systemet som gjør at det er mulig å praktisere det. Hvis Høyre
sammen med regjeringspartiene kan medvirke til det, tror jeg det kan bli en
lykkelig slutt, ikke minst for Lerum, som er en flott framtidsbedrift.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Lars Sponheim (V) [10:26:51]: Jeg forstår at fabrikken Lerum i Sogndal står sentralt i denne debatten. Jeg kunne
også tilført litt historie til det. Mens jeg var næringsminister mistet de det
«meget sunne» produktet Pepsi-Cola, og en måtte gjøre en betydelig innsats for å
skaffe dem en nødvendig erstatning fra de amerikanske Pepsi-Cola-eierne, og det
hjalp dem da til å bli flinkere til å presse norske bringebær. Det er bra.
Men tilbake til revidert nasjonalbudsjett. Det er jo slik, og det bærer debatten
preg av – at det ikke er selve dette reviderte budsjettet som inneholder så mye
politikk at det er grunnlag for den store debatten. Det ligger nok mer i
oppsummeringen av hele perioden og den økonomiske politikken og veien vi skal gå
videre.
Dagen i dag og de siste dagene bærer mye preg av oppsummering når det gjelder
forholdet mellom regjering og storting. Mange snakker om et storting som har
betydelig mindre innflytelse enn det som kanskje har vært tilfelle gjennom
tidligere perioder. Kanskje én ting er at opposisjonen, som er i mindretall, ikke
har så stor påvirkning på sakene, men det er verdt å merke seg at selv
regjeringspartiene i Stortinget har svært begrenset påvirkning, i alle fall på det
som skjer i Stortinget. Det er altså ikke 50 øre som er flyttet på i det reviderte
budsjettet som vi behandler i dag. Selve symbolet på dette, som vi har fått mange
påminnelser om, ikke minst denne våren, er finanskomiteens ærverdige medlem Rolf
Terje Klungland, som i 2008 fikk inn 3 mill. kr til nattog på Sørlandsbanen. Det
er ennå ikke gjennomført, og når representanten i dag tar sin siste togtur hjem
fra Stortinget, må han sitte søvnløs og tenke på denne situasjonen.
Venstre etterlyser en kurs som satser mer på framtiden og møter de store, viktige
utfordringene, satsing på forskning, utdanning og stimulanser til mer klima- og
miljøvennlig atferd. Ikke minst savner Venstre tiltak som er målrettet mot den del
av norsk næringsliv som sliter, og som vi er helt avhengige av lykkes i framtiden.
På alle disse områdene leverer Regjeringen og regjeringspartiene i beste fall
svært svakt og har gjort det i hele regjeringsperioden. Dette gjelder spesielt på
områder som er viktige for Venstre, nyskaping og forskning, miljø og klimavennlig
omlegging av samfunnet, og målrettede tiltak for å sette flest mulig i stand til å
utvikle seg og ta vare på seg selv. Dersom Regjeringen og regjeringspartiene hadde
brukt et like stort engasjement og like mye politisk energi i å utvikle det nye
næringslivet som vi er avhengige av i framtiden, som de har brukt i interne
forhold når det gjelder det statlige eierskapet i Aker, Hydro og Statoil, hadde vi
stått mye bedre rustet til å møte den internasjonale finanskrisen og framtiden.
Det er bra at Regjeringen bevilger mer penger til flere studieplasser. Men så
lenge UH-sektoren fortsatt er underfinansiert og sliter med Regjeringens
vedvarende hvileskjær, er konsekvensene for sektoren kutt i utgifter og dermed
færre studieplasser og dårligere undervisning og mindre forskning. Venstre
foreslår derfor å bevilge 700 mill. kr mer til høyere utdanning og forskning.
Dette går til å styrke basisfinansieringen, men også til å øke næringsrettet
forskning og klima- og energiforskning.
Venstre er skuffet over at Regjeringen heller ikke benytter denne anledningen til
å oppfylle klimaforliket og satse målrettet på det klimavennlige næringslivet vi
skal leve av i framtiden. Venstre er spesielt skuffet over at tiltak for å styrke
investeringer i fornybar energi fortsatt er utsatt på ubestemt tid. Resultatet vil
bli fortsatt kø av gode prosjekter som ikke blir realisert. Regjeringen har lovet
en nasjonal strategi for marin energiproduksjon. Når denne ikke kommer i revidert
nasjonalbudsjett, er det et signal om at hele strategien i beste fall ligger
nedlåst i en skuff i departementet. Også den lovede offensive
CO2-rensingen på Kårstø er nå skjøvet langt ut i det blå. Rensing fra
dag én er et av denne regjeringens største løftebrudd.
Selv om Regjeringen har hatt et handlingsrom som er mer enn 100 milliarder kr mer
til disposisjon i sitt siste år enn det Bondevik II-regjeringen hadde i 2005,
klarer ikke Regjeringen det som ifølge finansminister Kristin Halvorsen kunne
gjøres med et pennestrøk: å utrydde fattigdom. I beste fall har Regjeringen klart
å bevilge noen hundrelapper ekstra til de fattigste.
Også innenfor helsesektoren sliter Regjeringen. Det er vel og bra at Regjeringen i
dag, på Stortingets siste dag, presenterer en samhandlingsreform. Det er en reform
som foreløpig stiller flere spørsmål enn vi får svar. Jeg vil spesielt peke på
situasjonen i eldreomsorgen, som det ifølge statsminister Jens Stoltenberg skulle
skinne av før det ble gitt en ekstra krone i skattelette. Venstre konstaterer at
det er stadig flere mennesker som opplever problemer i eldreomsorgen, og at køene
for å få sykehjemsplass vokser, mens det er brukt over 500 mill. kr f.eks. på
skattelette for fagforeningskontingent i den samme perioden.
Venstre vil gå motsatt vei og foreslår i denne innstillingen en storstilt satsing
på sykehjemsplasser, med over 600 mill. kr i påplussinger innenfor de samme
økonomiske rammene som Regjeringen har.
I Venstres alternative forslag til revidert nasjonalbudsjett 2009 prioriterer vi å
bruke om lag 1 milliard kr mer på skole, utdanning og forskning, om lag 650 mill.
kr mer på helse, familie og fattigdomsbekjempelse, om lag 120 mill. kr mer til
tiltak rettet mot norsk næringsliv, i tillegg til flere målrettede skatte- og
avgiftsforslag. Vi foreslår videre et skatteskifte fra rød til grønn beskatning på
rundt 700 mill. kr med en netto skattelette på 390 mill. kr, økte utgifter på
rundt 1,9 milliarder kr og inndekning på om lag 2,3 milliarder kr – alt innenfor
samme økonomiske ramme som Regjeringen og regjeringspartiene foreslår.
Regjeringens pengebruk er allerede rekordhøy og virker sterkt ekspansivt på
økonomien. 130 milliarder oljekroner brukes i 2009, en økning på hele 58
milliarder kr på ett år. Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett
innebærer alene en økning på 9,5 milliarder kr. Dette er bekymringsfullt på sikt.
Det er vel min og Venstres vurdering at det i denne situasjonen ikke er behov for
ytterligere ekspansivitet på statsbudsjettets utgiftsside, men kanskje heller det
motsatte, spesielt med tanke på at vi fikk en ytterligere rentereduksjon for få
dager siden, som også bidrar til økt etterspørsel i norsk økonomi.
Derfor er det med en viss undring jeg ser at ingen av de andre opposisjonspartiene
har lagt seg på en liknende ansvarlig og langsiktig linje. Politikk handler til
syvende og sist om prioriteringer innenfor en ansvarlig ramme. Det er ikke
spesielt ærefullt utelukkende å tappe mer av de framtidige pensjonsforpliktelsene
for å finansiere små og store – og for all del – velmente påplussinger.
Til slutt. Det er også fristende ved avslutningen av et storting og en
stortingssesjon å reflektere over hvilke utfordringer det kommende storting kommer
til å stå overfor. De kommer ikke til å være ubetydelige. Innenfor
finanspolitikken blir det en viktig oppgave etter hvert som forhåpentligvis
finanskrisen gir seg og tilstandene normaliseres, å ta finanspolitikken inn på
treffpunkt med handlingsreglen igjen. Nå har vi knapt nok øyekontakt.
Det skal bli en krevende oppgave de neste årene å komme tilbake på den rette
banen. Det politiske handlingsrommet som har vært i denne fireårsperioden, tror
jeg vi skal få problemer med å se igjen i de neste periodene framover – i alle
fall for dem av oss som vil ha handlingsregelen velfungerende og på plass. Like
fullt: Under så krevende, mer krevende økonomiske rammer enn det jeg tror denne
regjeringen har hatt i sine fire år, må de kommende storting ta tak i store
utfordringer i vår tid. Det er å bringe oss raskere mot lavutslippssamfunnet enn
det vi har lyktes med de siste årene. Det er å ta utfordringene med kraftig vekst
av eldre i dette samfunnet, som kommer etter 2020. Det er de neste årene vi må
legge til rette for å håndtere denne voldsomme dynamikken som kommer inn i norsk
økonomi, og som jeg tror altfor få i politikken tar inn over seg hva kommer til å
bety.
Jeg tror det viktigste vi kunne gjøre for å møte dette i denne situasjonen i dag,
hadde vært å møte disse store utfordringene med en formidabel og konsentrert
satsing på forskning og kunnskap, og ny kunnskap. Enten det er å forbedre
offentlig sektor, løse de store velferdsutfordringene, bringe oss til
lavutslippssamfunnet, eller det er å bringe fram de nye grønne bærekraftige
bedriftene, er det bare ett svar når det gjelder virkemidler, og det er innsats på
forskning, framskaffe kunnskap, distribuere ny kunnskap gjennom utdanning. Den
mest kraftfulle måten å møte finanskrisen på i denne situasjonen hadde vært å
legge det meste annet til side, bruke handlingsrommet og gjøre en kraftig satsing
innenfor denne sektoren – ikke minst i en tid hvor mange unge ikke får arbeid,
ikke kommer ut i sin første jobb, ikke får den læreplassen de har ønsket seg, og
søker til våre ulike høgskoler og universiteter. Det hadde vært en langsiktig og
god strategi for å møte de store utfordringer og bringe en arv videre til nye
storting, som har ganske krevende oppgaver foran seg.
Da vil jeg til slutt få ta opp de forslag Venstre har i innstillingen.
Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp de forslag han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Torgeir Micaelsen (A) [10:36:57]: Jeg synes avslutningen på representanten Sponheims innlegg var en god avrunding av
denne debatten. Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at Sponheim skulle løfte
seg til de litt større høydene med løftebruddsretorikken og alt annet som pleier å
komme fra den kanten, men han overfører langt på vei karakteristikkene til sin
gamle samarbeidspartner Høyre, hvor han både i media tidligere denne uken har
omtalt Høyres nye oljepengebruk og skifte i innvandrings- og
integreringspolitikken som populistisk.
Og han forsterker på mange måter kritikken av sin gamle samarbeidspartner Høyre
her i dag, hvor han omtaler oljepengebruken og økningen av den som ikke spesielt
ærerik. Det synes jeg er en meget god og treffende beskrivelse, men det må jo være
lov å utfordre representanten Sponheim på hva dette forteller om situasjonen på
borgerlig side tre måneder før valget. Man er enig om noe, man er enig om
retorikk, løftebrudd og andre viderverdigheter overfor den rød-grønne regjeringen,
men utover det har jeg vanskelig for å få øye på hvordan de fire partiene skal
kunne samle seg etter valget.
Lars Sponheim (V) [10:38:05]: Venstre og jeg har lagt vekt på hva vi mener er rett å gjøre i denne situasjonen,
og det har jeg argumentert for. Jeg er opplært i en tradisjon som gjør at jeg har
den største respekt for den streken Finansdepartementet setter nederst på
regnestykket. Jeg har alltid vært av den oppfatning at finanspolitikk bør være
omprioriteringer innenfor den streken. Nå er vi kommet i en situasjon i dette
huset hvor vi i økende grad løper ulike distanser, men skal måles på den samme
tiden. Det har gjort politikken uoversiktlig og uheldig. Det baserer seg på at det
er et flertall som tar ansvar for den forsvarlige streken, og så prøver man å
drive politikk utenom det. Det kommer ikke jeg og Venstre til å være med på, og
det har vi vist i denne innstillingen. Jeg håper og tror at dagens rød-grønne
flertall forsvinner ved dette valget. Da får landet en mindretallsregjering. Det
vil være en mindretallsregjering som må basere seg på løpende flertall i denne
salen, og skulle det bli tilfellet, tror jeg uansett at det vil bli viktige
flertall for mye viktig politikk, bl.a. innenfor næringspolitikken og
utdanningspolitikken vil det bli et annet flertall og en bedre politikk.
Heikki Holmås (SV) [10:39:27]: Hvis miljø virkelig var det viktigste for Lars Sponheim, burde jo han søke et
tettere samarbeid med SV istedenfor bare å slå hånden av oss og si at det er
uaktuelt å samarbeide med SV i miljøpolitikken. Vi har fått til vesentlig mer
satsing på jernbane enn det Venstre noensinne fikk til i regjering. Vi har fått
til mer av de viktige tingene innenfor kollektivsatsing enn det Venstre fikk til,
og vi har fått flere og bedre omstillinger når det gjelder bilparken enn det
Venstre alene fikk til i regjering.
Dette var bare noen eksempler på ting vi har fått til. Så vi burde samarbeide mer,
ikke bare få beskjed om at det er en dårlig idé. Poenget er at det er ikke miljø
som er det viktigste for Venstre. Hvis man ser på den omfordelingen som ligger
her, er Venstre mer opptatt av å sørge for å bruke pengene på å fordele fra
barnefamilier gjennom å øke barnehageprisen, og bruke de pengene på de aller
rikeste gjennom å fjerne noen av de endringene vi gjorde i formuesskatten. Det er
det viktigste.
Lars Sponheim (V) [10:40:36]: For det første har Venstre nettopp gjort en påplussing innenfor kunnskaps- og
forskningssektoren, først og fremst på forskningssektoren, på 700 mill. kr. I
tillegg er det en omprioritering innenfor hele den kjeden. Vi har hele tiden sagt
og ment at vi burde ha på plass full barnehagedekning før en presser prisen så
raskt ned som det Regjeringen har gjort – og det er selvsagt det korrekte.
Så har jeg lyst til å si litt om miljøpolitikk og hva SV får til. Jeg har vært
ærlig i denne sal og sagt at mye som er gjort, er bra, ikke minst når det gjelder
Miljøverndepartementets budsjett som har hatt en betydelig vekst i denne perioden.
Men jeg vil bare minne om at vi har hatt en vår nå som det ikke direkte skinner
grønnfarge av. Jeg tenker på Kårstø-rensing som er utsatt, jeg tenker på
Goliat-vedtaket i natt, og at den regjeringen Heikki Holmås' parti er en
del av, ikke var villig til å innlemme i biomangfoldloven havområder der virkelig
det viktige biologiske mangfold som vi må ta vare på, er til stede. Så det skinner
ikke veldig mye av SVs miljøpolitikk i regjering.
Rolf Terje Klungland (A) [10:41:44]: Jeg vil rose representanten Sponheim for at han tar opp sin bekymring over
sovevognen her i dag. Jeg går ut fra at det betyr at han vil følge dette opp i
neste stortingsperiode. Det andre jeg vil rose ham for, er faktisk at han står
rakt når det gjelder den økonomiske politikken. Men nå står han jo nokså alene på
borgerlig side. Jeg skjønner ikke helt: Dersom han mener at rammene for den
økonomiske politikken som blir ført nå, er rett, og at det er viktig å ta vare på
en lav kronekurs i forhold til eksportindustrien, hvordan ser han da for seg den
regjeringen som han snakker om? Det kunne vært litt spennende å høre hvilke
alternativ representanten Sponheim ser for seg i neste periode.
Lars Sponheim (V) [10:42:43]: Jeg takker for det som måtte være gode ord i replikken.
La meg ta en oppsummering for egen og Venstres del. I denne perioden har det vært
et poeng, ikke minst i den økonomiske politikken, å stå for en selvstendig
sentrumslinje. Vi ønsker å få fram at Venstre er et selvstendig parti i sentrum av
norsk politikk, og det synes jeg også at denne innstillingen viser. Venstres
nøkterne tilnærming i tradisjonen etter Søren Jaabæk kommer også tydelig fram i
denne innstillingen, og den kommer vi til å stå hardt på i tiden framover. Jeg
håper og tror at når valget er over, vil dagens flertall være falt. Hvilken
mindretallsregjering vi får ut av det, er nettopp det som velgerne skal sette
sammen når de skal stemme til høsten. Velgerne skal sette sammen Stortinget, men
landet kommer til å få en mindretallsregjering som uansett må ha flertall i denne
salen. Jeg håper og tror at Venstre skal komme i en situasjon hvor vi i alle fall
vil kunne få betydelig innflytelse overfor en mindretallsregjering. Helst vil vi
delta i en slik mindretallsregjering sammen med Høyre og sentrumspartiet, og det
vil gi en mer offensiv politikk enn det vi har hatt i disse fire årene.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:44:15]: Først en liten kommentar om Stortingets makt. Jeg ser at representanten Lars
Sponheim måler Stortingets makt i forhold til hvor store endringer som gjøres på
Regjeringens forslag etter at de er levert inn. Da må jeg si at de regjeringene
som representanten Sponheim har vært medlem av, har jobbet helt annerledes enn vår
regjering gjør. Vi går nemlig veldig mange runder med våre stortingsgrupper, som
er vårt parlamentariske grunnlag og vårt flertall, før vi legger fram saker i
Stortinget. Det er en betydelig innsats fra veldig mange stortingsrepresentanter
når det gjelder å komme med forslag, og vi står til slutt sammen om det vi legger
fram. Så kan det være behov for noen justeringer etter at en sak har kommet fram,
men stortingsgruppenes makt i den rød-grønne regjeringen er betydelig med hensyn
til det vi fremmer av politikk. Sånn må det være, for det er Stortinget som
bestemmer. Men representanten Sponheim har tydeligvis en annen erfaring, der
regjeringen har sittet i sitt eget vakuum for så å legge fram saker for
Stortinget. Det tror jeg ikke er en anbefalelsesverdig metode.
Det er ingen tvil om at dette har vært et veldig krevende år. Vi er inne i en
veldig krevende tid. Vi har en meget alvorlig krise i verdensøkonomien, den mest
alvorlige siden annen verdenskrig. Etter at revidert nasjonalbudsjett ble lagt
fram, kan det være noen tegn som kan tilsi at det kan se litt lysere ut på noen
områder, men situasjonen nå tilsier ikke at vi kan slakke av på den årvåkenheten
vi må ha i forhold til de utfordringene vi står foran. Finansmarkedene fungerer
litt bedre. Det er litt lavere risikopåslag i penge- og kreditmarkedene. I flere
land ser vi at de forventningene man har, både når det gjelder husholdninger og
næringsliv, er mer optimistiske enn de var for kort tid siden. Det er litt mindre
nedgang i industriproduksjonen enn tidligere i flere land. Vi ser at råvarepriser
og aksjekurser stiger noe. Dette kan være noen tegn på at det kan gå litt bedre
enn det vi trodde da vi la fram revidert nasjonalbudsjett. Men vi er ikke i en
situasjon der vi kan si at denne krisen er over. Tvert imot, det kommer til å være
krevende også i framtida å følge med på denne situasjonen. Usikkerheten er f.eks.
knyttet til tapssituasjonen i veldig mange europeiske banker. Den er knyttet til
de store underskuddene som mange land nå har. De skal håndtere en betydelig
statsgjeld. Hvordan kommer man seg ut av den type krise?
Norge er mindre rammet av virkningene av finanskrisen enn veldig mange andre land.
Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å se at de har en næringsstruktur som gjør
at de snakker om en økning i arbeidsløsheten på helt andre nivåer enn det Norge
opplever. Det samme er situasjonen for Tyskland og England, tette
samarbeidspartnere og handelspartnere for Norge.
Regjeringen har lagt fram mange forslag. Vi har fått bred tilslutning til dem i
Stortinget. Den største og første utfordringen vi hadde, var å få finansmarkedene
til å fungere bedre. Den bytteordningen som Stortinget enstemmig sluttet seg til,
har bidratt til at vi har kunnet låne ut 144 milliarder kr. Det kommer mer videre.
Vi ser at påslagene i pengemarkedene har gått ned, og at de fungerer bedre.
Så har vi etablert to store fond, som Stortinget også har sluttet seg enstemmig
til: Statens obligasjonsfond og Statens finansfond. De er nå i ferd med å virke
etter hensikten. Vi har hatt en betydelig rentenedgang som har stimulert økonomien
i husholdningene med over 30 milliarder kr. Det virker raskt i Norge. Fordi få har
fastrentelån, slår renteendringene raskt inn. Vi ser nå at nedgangen i det private
forbruket er i ferd med å flate ut, og at boligmarkedet tar seg litt opp.
Vi har lagt fram en veldig ekspansiv finanspolitikk. Det har aldri vært svart så
tidlig og så omfattende noen gang når det gjelder å bekjempe arbeidsløshet.
Internasjonalt sett er det bare Storbritannia som ligger over oss i stimulans av
økonomien, men de har også helt andre problemer.
Det som nå er utfordringen, er å sørge for å ha en tydelig og klar politisk kurs
for hvordan man skal komme seg ut av de utfordringene vi står foran. Her er det
klare forskjeller mellom opposisjon og posisjon. For oss ligger rettferdig
fordeling i bunnen. Det betyr at vi satser på velferd, men vi satser også på at de
som har størst evne til å bidra til fellesskapet, skal gjøre det. Høyresiden vil
dele ut 12 milliarder kr i skattelette, halvparten av det til de 2,5 pst. rikeste
i Norge. Vi vil fortsatt sørge for – og det er det vi har gjort gjennom denne
perioden – å holde skattelettepolitikken på 2004-nivå. Det har gjort at vi har 12
milliarder kr mer hvert år til velferd.
Så må vi ut av finanskrisen med en bedre løsning for klimakrisen. Derfor er den
tiltakspakken vi kommer med, av de grønneste vi har sett. Den kursen må vi
fortsette med videre, for her ligger det også mange nye muligheter for norsk
næringsliv med tanke på framtidens produksjon.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Gjermund Hagesæter (FrP) [10:50:08]: Revidert nasjonalbudsjett for 2009 er jo Regjeringas siste moglegheit til å få
gjennomslag for politikken sin. Rett skal vere rett. Regjeringa har fått
gjennomslag for ein del. Finansministeren har bl.a. fått gjennomslag for å auke
aksjedelen i oljefondet frå 40 pst. til 60 pst. Allereie i sitt første budsjett
sikra finansministeren betydeleg skattelette til dei med dei høgaste inntektene.
Men for folk flest er det framleis utfordringar. Helsekøane aukar. Kriminaliteten
aukar. Etterslepet i vegbygging og vegvedlikehald aukar. Det er mange utfordringar
i kommunane, bl.a. i eldreomsorga. Mitt spørsmål til finansministeren er: Er
finansministeren fornøgd med situasjonen i dag, eller er det noko som
finansministeren innrømmer at ein ikkje har fått gjennomslag for, og som ein
gjerne hadde sett annleis?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:51:12]: SV-ere er skrudd sammen slik at vi er utålmodige mennesker. Det betyr at selv om
vi har gjort et godt dagsverk dagen før, står vi tidlig opp og går løs på nye
oppgaver. I samarbeid med to andre regjeringspartier har vi fått til utrolig mye i
løpet av disse fire årene. Det er fordi vi har gjort vesentlige og viktige
politiske veivalg. Vi stoppet skattelettepolitikken. Vi stoppet
privatiseringsiveren. Vi stoppet nedbygging av arbeidstakernes rettigheter. Vi har
styrket offentlig sektor. Vi har brukt de store pengene på de store oppgavene. Vi
har økt minstepensjonen med 16 000 kr i året. Vi har lagt om miljøpolitikken slik
at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er kåret av FN til Champion of the
Earth. Det er ikke dårlig! Men vi vil gjerne videre. Derfor slåss jeg så hardt for
at høyredominert politikk ikke skal få noen mulighet til å vinne de neste fire
årene. Vi står foran store utfordringer for fellesskapet som bare kan løses av
rød-grønn fellesskapspolitikk.
Jan Tore Sanner (H) [10:52:40]: Finansministeren – eller jeg får kanskje heller si SV-lederen i denne sammenheng –
har rett på ett punkt, nemlig at det er en tydelig kurs.
Man mente åpenbart at Høyre og Kristin Clemet fikk gjort så mye innenfor høyere
utdanning og forskning i forrige stortingsperiode at det var på tide med et
hvileskjær. Man har lagt om politikken med en passiv næringspolitikk og en svært
aktiv høyskattepolitikk. Det er en kurs hvor man er mer opptatt av å dele enn å
skape.
Det er ikke uten grunn at finansministeren, når hun skal ramse opp alt Regjeringen
har gjort, ikke sier et ord om hva man har gjort for de små og mellomstore
bedriftene, hva man har gjort for alle dem som nå slåss for å redde
arbeidsplasser. Nei, vi får høre mantraet om at vi må vente og se. Vente og se!
Statistisk sentralbyrå og Norges Bank antyder en ledighet til neste år på mellom
120 000 og 130 000. Er Regjeringens passivitet rett og slett knyttet til at det
tiltaket som nå, etter at rentevåpenet er brukt opp, vil kunne virke, er
skattelette, og at det ikke passer, fordi man har lovet å øke skattene i Soria
Moria-erklæringen?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:53:35]: Dette er en kritikk som overhodet ikke treffer. Vi har vært på hogget hele veien
under denne finanskrisen. Vi har hatt som slagord at vi skulle komme med rett
tiltak til riktig tid. Det som først og fremst har preget de tiltakene vi har
kommet med, er at vi har villet sørge for at næringslivet fikk finansiering, sånn
at man ikke måtte stoppe opp og lage større problemer i realøkonomien enn det
kunne ha vært. Og det har virket. Vår nære kontakt med næringslivets små og
mellomstore bedrifter viser at det virker.
Så er det veldig mange av de offentlige tiltakene vi har satt i gang, som
Statistisk sentralbyrå sier skaper flest arbeidsplasser raskt, nemlig alt vi nå
gjennomfører i kommunesektoren, på samferdselssektoren, på
energiøkonomiseringssektoren, via oppdrag til private bedrifter.
Jeg er helt uenig i Høyres fordelingspolitikk. I krisetider – ellers også, men
særlig i krisetider – er det helt avgjørende at vi fordeler rettferdig. Når Høyre
vil dele ut 12 milliarder kr i formuesskattelette, halvparten av dem til de 2 ½
pst. rikeste i Norge, er det en meget dårlig investering med tanke på at en skal
komme seg ut av krisen i fellesskap. Det er en grunnleggende verdi ved det norske
samfunnet.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:54:56]: Det er etter min mening bemerkelsesverdig at SVs leder og finansministeren ikke
nevner kampen mot fattigdom med ett ord i sitt hovedinnlegg ved revidert budsjett
– ikke minst fordi vi her snakker om en partileder som før denne perioden uttalte
at fattigdommen kunne fjernes med et pennestrøk; det det stod på, var politisk
vilje.
Fattigdom og rusmisbruk er to sider av samme sak i svært mange tilfeller.
Sannheten er at det nå står flere i behandlingskø enn noen gang – over 4 000.
Samtidig nedlegges den ene ideelle institusjonen etter den andre fordi staten med
sitt privatiseringskjør har sørget for at de ikke lenger kan drive videre. Hvordan
harmonerer dette med Regjeringens politikk og Kristin Halvorsens uttalelser før
siste valg?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:55:56]: Jeg snakket om rettferdig fordeling i mitt innlegg, og jeg gjør det gjerne mer.
Jeg har aldri sagt at fattigdom kan utryddes med et pennestrøk, men jeg har sagt
at man ikke kan bekjempe fattigdom med høyrepolitikk, og den utfordringen har jeg
gitt Kristelig Folkeparti, bl.a. tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Det
som er vår oppskrift i kampen mot fattigdommen, det er å fordele rettferdig i sum
i samfunnet, men også å sørge for at de gruppene som sliter mest, skal være med i
fellesskapet. Det er direkte økonomiske tiltak, f.eks. øking av minstepensjonen,
men det er også innsats mot rus, og det er å sørge for at vi har gode og billige
barnehager, gratis skolegang, osv.
Jeg deler representanten Syversens bekymring for rusområdet. Jeg var innom
Frelsesarmeen på onsdag og snakket med dem om hvordan de jobber med nettopp disse
problemstillingene. Det dreier seg om behandlingsplasser, men det dreier seg ikke
minst om dem som kommer ut fra behandling – at de skal ha en bolig, at de skal ha
mulighet til å få en jobb, at de skal ha mulighet til å etablere seg i samfunnet
igjen uten å måtte trekkes til de miljøene som de var en del av, og som er deres
sosiale og trygge miljø fra før. Så her må vi ha innsats på et bredt spekter.
Lars Sponheim (V) [10:57:14]: Nå må jeg innrømme jeg ble opprørt! Finansministeren snakker ikke sant! Jeg satt
rett overfor henne under den partilederdebatten hvor hun sa at fattigdom kan
utryddes med et pennestrøk, med harmdirrende stemme og løftet finger mot daværende
statsminister Bondevik.
Det var ikke et vanlig politisk løfte om å sette seg høye mål, jobbe, osv., det
var å legge en moralsk list for seg selv. Dette reviderte nasjonalbudsjett var
finansministerens siste anledning til å sette det pennestrøket. Hun har ikke gjort
det. Hvorfor skammer du deg ikke, finansminister?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:57:54]: Jeg synes at representanten Sponheim skyter langt over mål. Jeg kan ikke
gjenkjenne sitatet om pennestrøk, men jeg står fullt og fast ved at jeg har
angrepet høyresiden og statsminister Bondevik mange ganger, fordi de har økt
forskjellene og delt ut skattelette til dem som har mest fra før, tatt fra
fellesskapet. Og det gjør jeg gjerne igjen.
Vi har gjort store grep for å bekjempe fattigdom. Vår innsats når det gjelder
trygdene er betydelig større enn noe som har skjedd de siste årene. Vår innsats
når det gjelder bostøtte er betydelig større. I det hele tatt har vi på veldig
mange områder sørget for at forskjellene i Norge minker. Det er en jobb vi må ha
som overskrift bestandig. Vi kommer aldri til å komme helt i mål og si at nå er
det helt perfekt, men å kombinere det med høyrepolitikk – jeg registrerer at
representanten Sponheim også på vegne av Venstre fremmer den type
fordelingspolitikk – gir et samfunn som er dårligere i sum.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:59:10]: Det var interessant å observere sosialisten Halvorsen uttrykke glede over at
børskursene stiger. Da kan man jo håpe at man bruker gevinsten fra kapitalistenes
fremste verktøy til å bekjempe fattigdommen i neste stortingsperiode.
Men jeg skal spørre om noe annet. Skolene Wang Toppidrett og Norges
Toppidrettsgymnas har av Utdanningsdirektoratet fått godkjent 1 380
toppidrettselevplasser, og hver toppidrettselev får en særskilt finansiering
gjennom et toppidrettstilskudd på 17 700 kr. I statsbudsjettet for 2009 er det kun
gitt bevilgning til 810 elever, til tross for at kostnadene med den 811. og 812.
er like store som med den 810. Dette har altså ikke Regjeringen rettet opp i
revidert nasjonalbudsjett. Totalt sparer staten 5 mill. kr, dvs. at Wang
Toppidrett må låne 5 mill. kr eller kutte på tilbudet.
Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilket råd har hun til Wang? Bør de ta opp et
privat lån på 5 mill. kr, eller bør de kutte på tilbudet til toppidrettselevene
ved skolen?
Statsråd Kristin Halvorsen [11:00:22]: Jeg tror jeg må få lov til å undersøke den saken litt nærmere, for jeg er ikke
helt oppdatert akkurat på hva som er situasjonen på Wang Toppidrett, hvor mange
studieplasser de har eller ikke, eller hva som er deres budsjettsituasjon. Så jeg
vil gjerne benytte meg av muligheten til å ta det opp med Kunnskapsdepartementet,
slik at representanten Tybring-Gjedde får et korrekt svar.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:01:15]: Det reviderte nasjonalbudsjettet vi behandler nå, er blitt lagt fram under det
sterkeste økonomiske tilbakeslaget verden har opplevd siden 1930-tallet. Ingen
økonomiske kriser er like, historien gjentar seg aldri, men det er likevel, slik
Regjeringen, jeg og finansministeren har påpekt ved flere anledninger, noen
skremmende regelmessigheter i økonomiske kriser når vi ser tilbake på historien.
Det er at de gjerne starter med en eller annen form for finansiell boble, veldig
høye boligpriser, veldig høye aksjekurser, så sprekker de boblene, og så blir det
bankkrise og finanskrise. Så går det over til å bli en krise i realøkonomien, i
produksjon og eksport, og så kommer den tredje fasen, som er at arbeidsløsheten
begynner å vokse.
Nettopp forståelsen av at kriser beveger seg i faser, finanskrise som blir
økonomisk krise, som blir arbeidsmarkedskrise, er et viktig bakgrunnsteppe for
også å begynne å drøfte, vurdere og uttale seg om spørsmålet om krisen er i ferd
med å gå over eller ikke. For hvis man ser på den første fasen, nemlig den akutte
finanskrisen, er det klare tegn til at vi er på bedringens vei, at vi er på vei ut
av den første fasen. Bankene er i bedre stand nå enn de var for noen måneder siden
i Norge og i andre land, aksjekursene er på vei opp i Norge og i andre land, selv
om bildet er litt nyansert og litt variert. Men når det gjelder de to andre
fasene, er det økonomiske tilbakeslaget, fallet i industriproduksjonen, fallet i
eksport i mange land, fortsatt veldig alvorlig, men det mest alvorlige er at
arbeidsløsheten fortsetter å vokse, og vokser kraftig i landene rundt oss. Og for
Regjeringen er det slik at krisen er ikke over selv om aksjekursene igjen stiger.
Krisen er først over når vi igjen ser at arbeidsløsheten går ned og at
sysselsettingen vokser. Der er det langt igjen i internasjonal økonomi, og det er
langt igjen i norsk økonomi, for vi må være forberedt på fortsatt vekst i
ledigheten i Norge og i våre naboland.
Så er det det andre spørsmålet: Hva slags lærdom kan vi trekke av krisen? For det
er også en debatt om hva vi har lært. For det første skal man gjøre store studier,
vi har nedsatt et eget utvalg, og vi skal helt sikkert ha mye diskusjon i årene
som kommer, om hva vi lærte av denne krisen. Men jeg mener at i hvert fall ett
hovedbudskap står veldig solid og har vært tydelig hele tiden, og det er at denne
krisen, det økonomiske tilbakeslaget verden opplever, bekrefter at
markedsøkonomien ikke kan overlates til seg selv. Det er et nederlag for troen på
de uregulerte markedskreftene og den uregulerte markedsøkonomien. Troen på at
markedet håndterer seg best selv, best overlates til seg selv, har stått veldig
sterkt gjennom flere tiår, og den har kommet til uttrykk på mange forskjellige
måter, dels gjennom en aktiv politikk for å fjerne reguleringer, ikke minst
innenfor finansmarkedet, dels gjennom at man har lagt altfor lite vekt på tilsyn,
kontroll med markedene, noe som bl.a. har kommet til uttrykk her hjemme ved
forslag om å kutte i Kredittilsynet. Kanskje er det også viktig å ha med seg at
mange land bare har regulert deler av økonomien, deler av finansmarkedene, men
latt andre deler vokse uregulert, og mye av krisen har vært knyttet til de
uregulerte delene av finansmarkedene. Men i tillegg, og kanskje langt viktigere,
har troen på det uregulerte markedet kommet til uttrykk på to andre måter. Det ene
har vært et massivt angrep på offentlig sektor. Ønsket om å privatisere, ønsket om
å bygge ned offentlig sektor har stått sterkt gjennom hele 1980- og 1990-tallet og
langt inn i vårt eget århundre. For eksempel da vi startet diskusjonen om pensjon
i Norge, med Pensjonskommisjonens innstilling, var det mange som argumenterte for
at fellesskapet bare skulle ta ansvaret for en grunnpensjon, minstepensjon, til
alle, og tilleggspensjoner skulle være noe du selv tok ansvar for, gjennom å
plassere penger på ulike måter i aksjemarkedet. Det hadde vært en dramatisk
forverring og hadde gjort oss langt mer sårbare overfor finanskriser enn når
fellesskap og offentlig sektor tar ansvar for noe så stort og grunnleggende som
f.eks. pensjoner.
Et annet uttrykk for troen på at markedet best regulerer seg selv, er at man har
argumentert fra høyresiden, nasjonalt og internasjonalt, mot ideen om at staten
skal regulere og stabilisere økonomien gjennom konjunkturpolitikk. Man sa at
Keynes var død, man sa at motkonjunkturpolitikken tilhørte fortiden, og det var
Milton Friedman og hans disipler som argumenterte for at klassisk
konjunkturpolitikk var gammeldags. Det har hatt mye tilslutning også i vårt eget
land. Er det noe denne krisen har bevist, både i Norge og i andre land, er det at
staten, fellesskapet, har et stort ansvar og må gjøre jobben når det gjelder å
stabilisere økonomien og bruke budsjettene til å utjevne svingninger i økonomien.
Markedet kan ikke overlates til seg selv. Svaret på dette at markedet ikke kan
overlates til seg selv, er at vi trenger reguleringer, vi trenger bedre
reguleringer, og vi trenger mer reguleringer – nasjonalt og internasjonalt. Vi
trenger en sterk offentlig sektor som ikke overlater pensjon, helse og utdanning
til markedet, og vi trenger konjunkturpolitikk, at staten tar på seg sin oppgave
når det gjelder å utjevne svingninger i økonomien. Men det betyr selvfølgelig ikke
at alle reguleringer er gode reguleringer. Det betyr ikke at enhver utbygging av
offentlig sektor er riktig. Og det betyr selvfølgelig ikke at dårlig
konjunkturpolitikk er bra. Det er god og treffsikker konjunkturpolitikk vi
trenger.
Når jeg sier det, er det fordi svaret på de uregulerte markedskreftene jo ikke er
gammeldags planøkonomi, og ikke marked. Svaret er en regulert markedsøkonomi.
Svaret er et samspill mellom offentlig og privat sektor. Svaret er at vi trenger
både private bedrifter og en sterk offentlig sektor. Vi trenger en
blandingsøkonomi. Vi trenger å utvikle det som er kjennetegnet ved den norske
modellen. Det er svaret.
Krisens lærdom er at det uregulerte markedet ikke klarer seg selv; staten må
spille en viktig rolle. Det er et samspill mellom marked og kapital, mellom marked
og myndigheter vi trenger.
Det mest alvorlige uttrykket for det økonomiske tilbakeslaget er økningen i
arbeidsløsheten. I euroområdet og i USA er ledigheten allerede over 9 pst., og det
er en kraftig økning i så godt som alle våre naboland. Norge rammes også av det
internasjonale økonomiske tilbakeslaget. Halvparten av det vi lager her i landet,
selger vi til andre land. Når det går dårlig i utlandet, rammer det også Norge.
Industriproduksjonen i Norge har falt med 10 pst. og er et uttrykk for at ikke
minst eksportindustrien nå rammes av det internasjonale økonomiske tilbakeslaget.
Arbeidsløsheten vokser. Den registrerte ledigheten var ved utgangen av mai 68 300.
Det er 2,6 pst. Det er en økning i forhold til i fjor, men det er altså ganske mye
lavere enn i så godt som alle våre naboland. Vi må være forberedt på at ledigheten
kommer til å fortsette å vokse. Men Norges Bank la fram tall for to dager siden
der de nedjusterte veksten i ledigheten, og bl.a. viste til de tiltakene som nå
iverksettes både fra bankens side og fra myndighetenes side, som reduserer
virkningen av internasjonalt tilbakeslag på norsk økonomi.
Et av de viktigste tiltakene er rentepolitikken. Og da vil jeg understreke at det
at rentene nå settes ned, er et resultat av politiske beslutninger, det er fordi
Stortinget, politikerne, har gitt Norges Bank den jobben det er å bidra til å
trygge sysselsettingen gjennom å sette den renten som er nødvendig for å holde en
stabil og god utvikling i norsk økonomi. Når rentene nå er satt ned med godt over
4 pst., er det nettopp et resultat av en villet økonomisk politikk, der rentene
kan brukes til å trygge sysselsettingen og stabilisere økonomien.
Så er det tiltakspakkene overfor banksektoren og finansnæringen som
finansministeren nevnte, som er store og omfattende, og som bidrar til at
bankvesenet fungerer bedre enn det gjorde for noen måneder siden.
Og så det tredje, nemlig de store tiltakene der man bruker penger for å holde
hjulene i gang: bevilgninger til oppussing av skoler og vedlikehold av veier – som
gir oss en dobbel gevinst. Vi får bedre skoler og bedre veier, men vi får også
flere mennesker i jobb. Det er motkonjunkturpolitikk. Den virker. Den gir
arbeidsplasser. Men det er altså bare mulig å føre den fordi vi har holdt igjen i
gode tider. Da kan vi bruke mye penger i dårlige tider. Man kan ikke bare være for
motkonjunkturpolitikk i nedgangstider, man må også forstå betydningen av det i
oppgangstider, hvor man må holde igjen på pengebruken.
Vi ser også tegn til at vi får til en omstilling i norsk økonomi. Nye
arbeidsplasser skapes. Vi kan få til mer grønn utvikling. Så gir krisen gir også
muligheter, og nå gjelder det å benytte seg av dem.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Siv Jensen (FrP) [11:11:36]: Vi fikk en repetisjon og en gjennomgang av det Regjeringen har gjort i forhold til
finanskrisen. Jeg hørte veldig lite om hva de mener gjenstår, men det skal jeg
komme tilbake til.
Det statsministeren ikke sa noen ting om – siden vi nå er inne i den siste
debatten Stortinget har før sommerferie og valgkamp – er alle løftene den
rød-grønne regjeringen kom med før valget i 2005, og en liten statusrapport i
forhold til det. Derfor har jeg lyst til å spørre statsministeren litt om alle de
brutte valgløftene, for det kom mange løfter i valgkampen i 2005. Jeg tror det er
mange mennesker i vårt land som er veldig skuffet over at disse løftene ikke er
innfridd. Derfor har jeg lyst til å stille statsministeren et veldig enkelt
spørsmål: Jeg vil gjerne vite hvilket av de brutte valgløftene statsministeren har
dårligst samvittighet for at han ikke har innfridd.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:12:36]: Jeg har god samvittighet. Og jeg har god samvittighet fordi denne regjeringen har
gjort en veldig god jobb når det gjelder å gjennomføre og følge opp de
målsettingene vi satte oss i Soria Moria-erklæringen, som var det programmet vi la
fram for Stortinget i vår regjeringserklæring. Vi skal om ikke mange dager legge
fram et omfattende politisk regnskap der vi går gjennom punkt for punkt av det vi
la fram i vår regjeringserklæring. Det gleder jeg meg til at vi får gjort. Og jeg
gleder meg til at også opposisjonen bruker mye tid på å lese dette grundig og ser
hvor omfattende den resultatlisten er. For der vil man se at vi virkelig har gjort
noe på de tunge og viktige områdene.
Vi lovet å bruke de store pengene, ikke på skattelette, men på skole, på omsorg og
på helse. Og det er brukt milliarder av kroner nettopp på disse områdene. Vi lovet
10 000 nye årsverk i pleie og omsorg, og vi har altså oppfylt det. Det betyr ikke
at alle problemer i eldreomsorgen er løst, men det betyr at det er 10 000 flere
mennesker som i dag jobber med pleie og omsorg. Det er et viktig bidrag. Vi lovet
å gjøre noe i forhold til å ruste opp veinettet her i landet, og vi har lagt fram
rekordstore bevilgninger på veier og jernbane. Bare to eksempler på hva vi gjør.
Erna Solberg (H) [11:14:04]: Da denne regjeringen tiltrådte, skrev Dagsavisen at den kom til dekket bord. Aldri
hadde en regjering hatt større muligheter for å gjennomføre politikken sin, fordi
den forrige regjeringen hadde ryddet opp i norsk økonomi og sørget for
konkurransedyktighet. Tre år etter hverandre hadde norsk konkurranseevne forbedret
seg. Hvert eneste år under denne regjeringen har konkurranseevnen forverret seg.
Når da den nedgangstiden som alltid kommer etter en oppgangstid, kommer til Norge,
er norske bedrifter dårligere rustet til å klare dette, fordi konkurranseevnen
deres er dårligere på grunn av Regjeringens politikk. Mange næringslivsledere
snakker nå om problemene knyttet til at Regjeringen ikke følger opp den
opprinnelige intensjonen med handlingsregelen, at Arbeiderpartiet har sviktet det
de lovet næringslivet da de innførte handlingsregelen, nemlig at man skulle bruke
pengene til konkurransekraft for norsk næringsliv. Mitt spørsmål til
statsministeren er: Kommer han til å endre strategi og bruke av oljepengene
fremover for å øke konkurransekraften for norsk næringsliv?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:15:15]: Vi bruker pengene på å øke konkurransekraften til norske bedrifter. Når vi
investerer massivt i utdanning, når vi øker forskningsbudsjettene vesentlig mer
enn den forrige regjeringen gjorde, er jo det nettopp å investere i ting som gir
lønnsomme, gode bedrifter for framtiden i Norge.
Når vi investerer mangegangeren i vei og bane i forhold til hva Høyre fikk til da
de satt i regjering, er det å øke konkurransekraften til norske bedrifter. Men det
er også faktisk slik at når vi bidrar til et velorganisert arbeidsliv, når vi
bidrar til sosial trygghet, er det også et bidrag til å øke bedriftenes
konkurransekraft. For et samfunn preget av rettferdig fordeling, et samfunn preget
av trygghet, et samfunn med mange barnehager, er også et bidrag til å øke
samfunnets og bedriftenes konkurransekraft.
Det beste målet på om man lykkes med det, er jo verdiskapningen. Vi har altså økt
verdiskapningen, vi har økt sysselsettingen helt fram til vi fikk det sterkeste
økonomiske tilbakeslaget verden har opplevd siden 1930-tallet. Siden da har
ledigheten økt, det er helt riktig. Men fortsatt er det slik at ledigheten i Norge
er lavere i dag, midt oppe i det sterkeste økonomiske tilbakeslaget, enn den var
da vi overtok etter den forrige regjeringen.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:16:39]: Det er et par timer igjen av denne stortingsperioden, og Regjeringen har hatt fire
år på seg til å legge fram en samhandlingsreform som var ferdig utredet da vår
regjering forlot regjeringskontorene. Det gjør de altså omtrent idet
stortingspresidenten lar klubba gå. Stortinget får ingen sjanse til å forholde seg
til det. Det er ikke akkurat respekt for Stortinget.
Men jeg vil ta opp et annet spørsmål. Denne regjeringen synes å lide av en slags
kollektiv fornektelse av hva de har sagt. 6. mai stod statsministeren på
talerstolen her i Stortinget og sa at han hadde aldri sagt at det skulle skinne av
eldreomsorgen. TV 2 hjalp til med å friske litt på hukommelsen. I dag har vi hørt
at finansministeren ikke kan huske at hun har sagt at det å fjerne all fattigdom i
Norge, stod på politisk vilje.
Det som jeg gjerne vil vite, er om statsministeren nå kan, i motsetning til det
han kunne 6. mai, forsikre Kristelig Folkeparti og Stortinget om at man har tenkt
å oppfylle avtalen om nye rettigheter og en lovfestet verdighetsgaranti for eldre
i dette landet.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:17:48]: For det første: Vi skal legge fram samhandlingsreformen. Det er jo bare et
eksempel på at denne regjeringen har gjort veldig mye, men vi har fortsatt mye
ugjort, så det er derfor vi går til valg. Hvis vi hadde gjort hele jobben, kunne
vi egentlig bare pakket sammen. Vi går til valg og skal vinne valget i september
fordi vi skal gjøre mer. Derfor legger vi fram samhandlingsreformen som viser hva
vi har tenkt å gjøre i neste periode på helse. Hva opposisjonen har tenkt å gjøre,
er svært uklart.
Når det gjelder det med å skinne av eldreomsorgen, kan jeg gjerne gjenta det, men
alle som ser det TV 2-innslaget, vet jo hva jeg sa, og skjønner hva jeg sa. Jeg sa
at jeg kommer ikke til å gi skattelette før det skinner av eldreomsorgen. Og jeg
har ikke gitt skattelette, jeg kommer ikke til å gi skattelette. Jeg kommer til å
gå inn for mer rettferdig skatt. Men å senke det samlede skatte- og avgiftsnivået
kommer jeg ikke til å gjøre, fordi jeg simpelthen mener at det er viktigere at vi
bruker de pengene på eldreomsorg, på skole, på velferd, enn på nye titalls
milliarder i lavere skatt. Og så presiserer jeg at det er ikke noe til hinder for
å lage et mer rettferdig skattesystem. Men det samlede skatte- og avgiftssystemet
mener jeg vi ikke bør sette ned på noen varig måte, når vi står overfor den
situasjonen som vi står overfor nå. –
Ja, det var det.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:19:00]: Nei, det var ikke det.
(Munterhet i salen).
Lars Sponheim (V) [11:19:06]: La meg først få lov å advare statsministeren mot å trekke den gode Keynes for
langt ut på den politiske venstreside. Han var en sosialliberaler og medlem av et
liberalt sentrumsparti, og ville nok mislikt å bli brukt av venstresiden for langt
ut politisk.
Mitt spørsmål til statsministeren går litt på de økonomiske utsiktene framover. Vi
ser her en betydelig forskjell i dette reviderte budsjett fra perspektivmeldingen
når det gjelder problemene med å få en automatisk gjenoppretting tilbake til
handlingsregelen. Regjeringen sier selv at nettopp bruk av oljeinntekter nå i 2009
og redusert bidrag fra fondet i årene framover, kombinert med trygdeutgifter og
utgifter til aldersrelaterte helseutgifter, gjør at budsjettpolitikken vil få
svært begrenset handlingsrom. Jeg vil ikke be statsministeren si som Solkongen,
etter meg kommer syndefloden, men det kommer til å bli en krevende oppgave å ta
tilbake budsjettet dit hvor det bør være – ansvarlig.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:20:10]: For det første mener jeg at det finnes mange kloke sosialliberale mennesker, og
spesielt er de kloke når de samarbeider med sosialdemokratiet og til venstre. Det
er det keynesiansk politikk har handlet om: Det er en god balanse mellom marked og
stat. Sosialdemokratiet har i hvert fall alltid brukt Keynes, og det er
høyresiden, ikke det liberale Venstre, som har kritisert Keynes. Keynes kommer
sterkt tilbake, og det er bra.
Når det gjelder budsjettpolitikken, er det riktig at det kommer til å bli
krevende, ikke minst – som representanten Sponheim var inne på – fordi vi får
vekst i antallet eldre, og den kommer egentlig nå. Det er jo grunnen til at det er
veldig bra at vi har fått på plass en pensjonsreform som kommer til å gi oss i
hvert fall mer handlingsrom enn det vi ellers ville ha hatt. Det er en viktig
årsak til at vi må lykkes med Nav-reformen, som handler om å få flere av dem som
er i yrkesaktiv alder, til å kunne være i jobb. Og det er en grunn til at vi skal
legge fram en samhandlingsreform som nettopp handler om at vi skal få organisert
et helsevesen der vi setter inn innsatsen tidligere, der vi forebygger mer for å
redusere veksten i utgiftene i helsebudsjettene.
Carl I. Hagen (FrP) [11:21:17]: Som kjent er det i denne perioden innført en lovfestet rett til barnehageplass til
alle dem som ønsker det.
Forslag nr. 28 i dagens debatt går ut på å be Regjeringen legge frem et forslag
som gir de hjelpetrengende lovfestet rett til å få dekket grunnleggende behov,
uavhengig av hvor de bor i landet. De rød-grønne partiene er ikke med på dette
forslaget, men Fremskrittspartiet er medforslagsstiller sammen med Kristelig
Folkeparti. Dette ville gi alle eldre som er engstelige for alderdommen, en
lovfestet rettighet til å få en sykehjemsplass når fagfolkene mener at de fyller
kriteriene. I dag er det en betydelig rasjonering av eldreomsorgstjenester, fordi
det ikke er noen lovfestede rettigheter.
Når man har lovfestede rettigheter for de yngste, hvorfor er da Regjeringen så
imot å gi de eldste og andre hjelpetrengende en lovfestet rett til nødvendig
hjelp, uavhengig av hvor de bor i landet? Hvorfor skal ikke de eldre likestilles
med de yngste?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:22:37]: Først vil jeg gjerne takke Carl Ivar Hagen for mange gode debatter i Stortinget.
Dette er vel den siste replikkvekslingen vi to får i stortingssalen. Det vil være
et savn.
Så vil jeg takke Hagen for spørsmålet, for da kan jeg også besvare spørsmålet fra
Høybråten som jeg ikke rakk å svare på. Det handler egentlig om det samme, nemlig
arbeidet med rettigheter til eldreomsorg, tilbud til eldre. Det finnes noe lovverk
i dag. Vi mener at det lovverket er for svakt og for uklart. Derfor arbeider
Regjeringen med et nytt lovverk som skal forsterke og tydeliggjøre eldres
rettigheter til omsorg.
Det vil være en annen type lovverk enn det vi har for barnehager, for når det
gjelder barnehager, kan vi lett si at alle skal ha rett til en barnehageplass. Når
det gjelder hva eldre skal ha rett til, vil det variere veldig, avhengig av hvilke
behov de har. Men vi kommer til å presentere forslag til hvordan vi kan styrke
rettighetene til eldre.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Hill-Marta Solberg (A) [11:23:58]: Ved starten av debatten i dag gikk finanskomiteens leder grundig gjennom
budsjettinnstillingen.
Men på stortingsperiodens siste dag er det naturlig for meg både å se litt tilbake
på de fire årene som har gått, og reflektere rundt det politiske bildet framover.
Regjeringen og regjeringspartiene har styrt med utgangspunkt i den
regjeringserklæring som ble lagt fram etter valget, og i dag er det grunnlag for å
si at vi har gjort jobben. De aller fleste mål vi satte oss i Soria
Moria-erklæringen, er innfridd, og regnskapet vil om kort tid bli lagt fram. Vi
har prioritert velferd framfor store skattelettelser. Vi har igjen sikret
arbeidstakernes rettigheter, vi har ført en økonomisk politikk som har skapt økt
sysselsetting, og vi har utformet en framtidsrettet klimapolitikk.
Det siste året i stortingsperioden har bydd på utfordringer ingen så ved inngangen
av perioden. Finanskrisen som har utviklet seg til en global økonomisk krise, har
også slått inn i norsk økonomi.
Viktige grep er tatt for å få finansnæringen til å fungere, og betydelige
tiltakspakker er fremmet for å stimulere aktiviteten i norsk økonomi. Regjeringen
har vist både handlekraft og vilje til å bruke de virkemidler som myndighetene rår
over, og det har gitt resultat. Selv om ledigheten har steget og sikkert vil
fortsette å stige, ser vi at de samfunnsmessige problemene som følger av det
økonomiske tilbakeslaget, er vesentlig mindre i Norge enn i landene rundt oss.
God økonomisk styring i gode tider har gitt oss handlingsrom til å sette inn
tiltak da den økonomiske krisen også rammet oss.
Den norske samfunnsmodellen med høy yrkesaktivitet og gode offentlige
velferdsordninger har vist sin styrke både i oppgangstider og i nedgangstider.
Regjeringspartiene vil fortsatt bygge på en slik modell. Det kommende
stortingsvalget vil komme til å handle om hvilken samfunnsutvikling landet vårt
skal styres etter de neste fire årene.
Da må velgerne vite hvilke alternativer de står overfor. Ved periodens begynnelse
utfordret jeg representanten Siv Jensen som leder for det største
opposisjonspartiet om hvilken rolle Fremskrittspartiet ville innta i Stortinget.
Hun svarte følgende:
«(…) vi har en ambisjon om at denne regjeringen ikke skal sitte lenger enn til
2009. Det innebærer at man må bygge allianser på ikke-sosialistisk side for å
skape grunnlag for en mulig ikke-sosialistisk regjering. Det har
Fremskrittspartiet tatt mål av seg til å gjøre.»
Nå skriver vi 2009.
På Stortingets siste møtedag i perioden er det interessant å se hva slags
avklaringer som foreligger på borgerlig side. Det må kunne sies at
Fremskrittspartiets leder har fått forsvinnende lite til. Men noe er blitt klarere
denne våren.
Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort det krystallklart at et
regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet er uaktuelt. Høyre klamret seg i det
lengste til håpet om bred borgerlig samling, men har nå erklært seg villig til å
samarbeide i regjering med Fremskrittspartiet alene.
Dermed avtegner det seg ett alternativ til en fortsatt rød-grønn
flertallsregjering med Jens Stoltenberg som statsminister, og det er en
Fremskrittspartiet–Høyre-regjering. Med et fremskrittsparti som er dobbelt så
stort som Høyre, må vi legge til grunn at i en slik regjering er Siv Jensen
statsminister.
Dagens innstilling forteller noe om hva som vil bli politikken med en slik
regjering. For én ting har disse to partiene felles: Nesten uansett hva spørsmålet
i samfunnet er, er svaret deres skattelettelser. Fremskrittspartiets
skattetalsmann har antydet 50 milliarder kr i årlige kutt. Høyre har vært mer
forsiktig med tallfesting, men de kutter i formuesskatt og arveavgift, og dermed
svekker de statens inntekter med nærmere 14 milliarder kr.
Det vil gi store skattegaver til de aller rikeste, samtidig som det reduserer
fellesskapets mulighet til å gi god velferd innenfor skole, helse og omsorg.
Regjeringspartiene ønsker fortsatt velferd framfor skattelettelser, slik vi også
har prioritert gjennom hele perioden. Vi har brukt de store pengene på de store
oppgavene. Kommunene har fått et løft, det er bygd tusenvis av nye barnehager, og
vi har styrket eldreomsorgen. For første gang har en regjering fulgt opp satsingen
i Nasjonal transportplan.
Men vi vil mer i den samme retning. Det er fortsatt behov for å styrke
eldreomsorgen og skolen, og ikke minst trenger landet stabil og stødig økonomisk
styring som kan trygge arbeidsplasser i en krevende tid.
En Fremskrittspartiet–Høyre-regjering med Siv Jensen som statsminister vil, slik
vi kjenner dem, prioritere store skattelettelser og dermed svekke grunnlaget for
bedre velferd. En slik utvikling vil Arbeiderpartiet bekjempe.
I mitt siste innlegg fra denne talerstolen vil jeg avslutte med å takke mine
medrepresentanter for et godt kollegialt samarbeid gjennom mange år, for gode
debatter og en hyggelig tone, politisk uenighet til tross. Det siste er en
kvalitet jeg håper også vil prege kommende storting.
Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:29:11]: Den rød-grønne regjeringen har satt mange slags rekorder. En av rekordene som jeg
antar vil gå inn i historien, er antallet innvandrere som har kommet til dette
landet. I løpet av fire år har vi fått 100 000 nye ikke-vestlige innvandrere til
Norge. Det utgjør det samlede innbyggertallet i Tønsberg, Sandefjord og Moss,
eller ca. 400 personer hver eneste uke denne regjeringen har sittet med makten.
Konsekvensen av dette ser vi kanskje sterkest i Oslo, hvor vi får fremvekst av
parallelle samfunn. Vi har grunnleggende verdier som ytringsfrihet, likestilling,
pluralisme og den individuelle frihet som settes under press, bl.a. av enkelte
representanter for disse gruppene.
Er representanten Solberg på Stortingets siste dag i denne perioden fornøyd med
den rød-grønne regjeringens innsats i innvandringspolitikken, og anbefaler hun en
eventuell ny rød-grønn regjering å videreføre den samme innvandringspolitikken i
neste fireårsperiode?
Hill-Marta Solberg (A) [11:30:10]: Det har jo alltid vært en betydelig avstand mellom Arbeiderpartiets syn på
innvandring – og i særdeleshet integreringspolitikk – og Fremskrittspartiets
linje. Det er heller ikke slik at jeg i dag vil dele den beskrivelsen som nå ble
gitt av representanten Tybring-Gjedde, om hvordan innvandrere påvirker samfunnet
vårt. Men det som tør være kjent i Stortinget, også for alle representanter for
Fremskrittspartiet, er at den sittende regjering har lagt fram en rekke tiltak som
skal regulere innvandringen vår, og vi har en meget streng innvandringspolitikk. I
tillegg har Regjeringen også lagt fram en aktiv politikk for å få til en bedre
integrering i det norske samfunnet for dem som faktisk kommer hit og får opphold.
Erna Solberg (H) [11:31:03]: Den desidert mest grunnleggende velferd er å ha en jobb – det å ikke være
engstelig for at man ikke kan betale regningene sine neste måned, og det å være
sikker på å kunne planlegge for fremtiden. Derfor er skattelettelser et viktig
tiltak, når skattelettelsene brukes til å sikre jobbene til folk og sørge for at
færre distriktssteder nedlegger arbeidsplasser – noe som gjør at familier må
flytte og barn må skifte skole. Hvis Arbeiderpartiet, i en krisesituasjon, hadde
skjønt at det å tenke nytt med hensyn til virkemidler for å hindre at den
grunnleggende velferden til enkeltindivider blir rokket ved, hadde det vært en
fordel.
Jeg hører retorikken om skattelettelser kontra velferd på nytt igjen, men vi ser
jo hva som har skjedd under denne regjeringen. Skattene har økt, og helsekøene har
økt. Når Arbeiderpartiet har tenkt å gå inn i en valgkamp og skryte av hva man har
oppnådd på velferdssiden, kommer de også til å skryte av at deres helsepolitikk
medfører at 65 000 flere mennesker nå står i helsekø enn det var ved inngangen til
denne perioden – 65 000 flere med smerter hver dag og dårligere livskvalitet fordi
Arbeiderpartiet har allergi mot private løsninger.
Hill-Marta Solberg (A) [11:32:22]: Her var det mange ting på 1 minutt. Jeg får starte med skatten. Jeg vil bare først
slå fast at Regjeringen har holdt sitt løfte om å beholde det samlede
skattenivået. Vi vedkjenner oss absolutt den skjerpingen vi har vedtatt, for dem
som har de aller høyeste inntektene, og vi vedkjenner oss at vi også har brukt den
skjerpingen til å skape lettelser i bunnen ved å øke minstefradraget og dermed
også gi skattelettelser til dem med de laveste inntektene. Dette er en
skattepolitikk vi absolutt står ved.
Så synes jeg det er drøyt av Høyre å si at deres skattelettelser går til å sikre
jobber til befolkningen. Det alt vesentlige av skattelettelsene som Høyre
foreslår, også i dagens innstilling til revidert, er store skattelettelser til de
absolutt rikeste her i landet – absolutt rikeste. Over halvparten av de 13
milliardene som foreslås kuttet, vil gå rett i lomma på de 2,5 pst. rikeste her i
landet. Det er en skattepolitikk vi tar avstand fra.
Lars Sponheim (V) [11:33:31]: Det er en ære å få rette den siste replikken til representanten Solberg. Vi fikk
fast stol i denne salen samtidig, i 1993, og det er en oppbruddets dag. Men jeg
vil også gjerne gratulere med og ønske lykke til i den nye jobben som fylkesmann i
Nordland.
Spørsmålet mitt går litt på kommunesektoren, og den viktige jobben som
representanten skal ha med å føre tilsyn med kommunesektoren. I dag kommer
samhandlingsreformen, som vi er kjent med. Den tror jeg kommer til å bli veldig
viktig framover. Jeg tror den bør ha som konsekvens at vi får færre, større,
sterkere og mer robuste kommuner – nettopp for å lykkes med denne samhandlingen.
Jeg vil ikke spørre om eller ta stilling til virkemidler for å få det til, men jeg
vil spørre representanten om hun håper – og kanskje tror – at hennes virke som
fylkesmann de neste årene kan handle om å bidra til større og sterkere kommuner i
det mest kommunerike fylket vi har, Nordland, nettopp for å sette oss i stand til
å lykkes med samhandlingsreformen.
Hill-Marta Solberg (A) [11:34:32]: Jeg skal innrømme at det er veldig fristende, men jeg skal avstå fra å gi
programerklæringer for en jobb som jeg skal tiltre 1. november. I dag er jeg
fortsatt stortingsrepresentant – selv om det er raskt forbigående nå.
Så er det helt klart at den samhandlingsreformen som ble lagt fram i dag innenfor
helse, stiller Kommune-Norge overfor utfordringer, og vi kan bare lykkes med den
gjennom et veldig godt samarbeid kommunene imellom. Svært mange kommuner er små,
og det er helt nødvendig at de etablerer et tett samarbeid for å kunne gjøre den
jobben som Kommune-Norge skal bidra med i et bedre helsevesen, der
primærhelsetjenesten skal spille en enda større rolle og ta større ansvar for
folks helse. Så samhandling og samarbeid i Kommune-Norge kommer til å bli helt
avgjørende framover.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Siv Jensen (FrP) [11:35:46]: Dette er den siste debatten i dette stortinget i denne fireårsperioden. Vi har
fire år bak oss med en flertallsregjering som har gjort akkurat som den vil. Det
er selvsagt en flertallsregjerings privilegium. Det jeg kanskje synes er noe av
hovedproblemet etter å ha sett tilbake på disse fire årene, er påstandene om at
Stortinget dermed har blitt gjort til et sandpåstrøingsorgan. Jeg merket meg
statsministerens kommentarer til pressen i går etter at vi var ferdig med debatten
om mistillitsforslaget, og jeg synes det er verdt å reflektere litt over det. Det
mener jeg bidrog til å forsterke inntrykket av at Stortinget egentlig ikke betyr
noe. Jeg mener det er problematisk at statsministeren så elegant hopper over de
konstitusjonelle spillereglene, og det faktum at Stortinget ivaretar sin rolle og
sine kontrolloppgaver gjennom behandlingen av denne type saker. Det skal man ikke
bagatellisere. Jeg skjønner at det er lett å gjøre det når man har flertallet og
bukta og begge endene, men den situasjonen kan fort forandre seg. Det vi kjenner
best til i norsk politisk historie, er en situasjon med en mindretallsregjering
som må opptre langt mer ydmykt overfor Stortinget enn det statsministeren for
øyeblikket gjør.
Flertallsregjeringen har som nevnt hatt alle muligheter, men har skuslet bort
mange av dem. Jeg utfordret statsministeren i replikkordskiftet tidligere i dag på
hvilket løftebrudd han har dårligst samvittighet for, og jeg fikk ikke noe svar.
Jeg synes kanskje det er litt spesielt å tilnærme seg de uløste oppgavene så
arrogant, fordi statsministeren lovet før valget i 2005 at det skulle skinne av
eldreomsorgen – riktignok kanskje i sammenheng med at man ikke ville gi
skattelette. Men Regjeringen har gjort det også. Det har vært gitt store
skattelettelser, bl.a. i forbindelse med fagforeningskontingenten. Det kommer ikke
statsministeren fra. Men man har ikke løst de store uløste oppgavene i
eldreomsorgen. Så har man prøvd å korrigere seg litt underveis, for nå heter det
ikke lenger at man skulle gi 10 000 nye hender til eldreomsorgen. Nå har man
korrigert det til å lyde: i pleie- og omsorgssektoren. Men sannheten er uansett at
det er opprettet 4 500 nye årsverk innenfor eldreomsorgen. Det er langt unna det
løftet som ble gitt, og situasjonen er alvorlig.
Fattigdommen skulle avskaffes. Vel, forskjellene har altså økt under denne
regjeringen. Man skulle løse opp helsekøene, fjerne korridorpasientene, redusere
ventetidene, og man skulle sågar redusere egenandelene på helsetjenester.
Ingenting av dette har skjedd. Egenandelene har gått opp.
Mye av diskusjonen mellom dagens posisjon og tidligere regjering har dreid seg om
hvem som bruker mest penger på å løse uløste oppgaver. Men Regjeringen tar aldri
inn over seg at svaret på en del av disse oppgavene ligger i systemendringer,
systemendringer som det er et rungende behov for, særlig hvis vi skal løse
problemene innenfor helsevesenet, eldreomsorgen og skolen. Å gi den enkelte større
rettigheter lovmessig sett, slik at man tvinger kommunene til å ivareta de
oppgavene som mange kommuner i dag ikke løser, er en av de største ambisjonene
Fremskrittspartiet har foran neste stortingsperiode. Det innebærer å få på plass
et systemskifte som først og fremst bidrar til å løse de oppgavene vi politikere
har sørget for å ha monopol på. Vi har altså total kontroll med mange av disse
oppgavene. Like fullt er det disse oppgavene som kommer først på dagsordenen ved
hvert eneste stortingsvalg, fordi man har sviktet, fordi man ikke har løst
oppgavene. Det burde være et stort tankekors for dem som tviholder på gamle
systemer og ikke er villig til å endre dem.
Det er viktig å fokusere på å bekjempe arbeidsledighet, men jeg ser ikke de nye
tiltakene fra Regjeringen. Det eneste jeg hører finansministeren og
statsministeren si, er at ledigheten kommer til å øke. Men de har et budsjett som
er kjemisk renset for tiltak rettet mot alle landets små og mellomstore bedrifter,
eid av privatpersoner, som sysselsetter 1 million arbeidstakere, og som klorer seg
fast i håp om å overleve gjennom de vanskelige tidene. De har foreslått en rekke
tiltak overfor Regjeringen og Stortinget. Alle tiltak blir blankt avvist av
Regjeringen, først og fremst fordi de aller fleste av dem dreier seg om å gi
skatte- og avgiftsreduksjoner.
Jeg kan love at Fremskrittspartiet skal gjøre alt som står i vår makt gjennom de
kommende ukene og i valgkampen for å få en ny regjering som er i stand til å
fornye Norge de neste fire årene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hill-Marta Solberg (A) [11:41:09]: Representanten Jensen startet sitt innlegg med å kritisere Regjeringen og
regjeringspartiene for å gjøre som de vil. Det er nok litt tidlig i dag å prøve å
skrive historie over den fireårsperioden som har gått, men jeg er likevel ganske
sikker på at historien vil fortelle at det var to helt avgjørende, store saker som
dette storting behandlet, der Stortinget gikk inn i brede politiske forlik. Det er
pensjonsforliket og klimaforliket.
Regjeringspartiene inviterte et samlet storting til forhandlinger og å inngå
drøftelser om disse temaene. Ett parti valgte å gjøre som de ville. Det var
Fremskrittspartiet. De står derfor utenfor disse to mest avgjørende sakene som vi
har behandlet i Stortinget. Nå er representanten Jensen klar til å bli
statsminister, forstår vi, og da er et spørsmål viktig å stille: Er det slik at
Fremskrittspartiet i regjering ville respektere de brede politiske forlik på disse
to områdene, som de øvrige partiene i Stortinget har inngått i denne perioden?
Siv Jensen (FrP) [11:42:18]: La meg få friske opp representanten Solbergs hukommelse. Når det gjelder
klimaforliket, var det slik at jeg sendte et brev til representanten Solberg og
inviterte til samtaler og forhandlinger om klimaspørsmålet etter statsminister
Stoltenbergs tale til Arbeiderpartiets landsmøte. Det som skjedde, var at det ble
tatt et initiativ til klimaforhandlinger som Fremskrittspartiet aldri ble invitert
med på. Vi fikk altså ikke muligheten til å delta i forhandlingene, og dermed
heller ikke muligheten til å være en del av forliket. Det er sannheten.
Så er det også slik at Fremskrittspartiet gjennom flere forslag i Stortinget har
foreslått tiltak som vi mener ville være gode og fornuftige miljøtiltak, men som
er blitt stemt ned av regjeringspartiene av en eller annen mystisk grunn.
Når det gjelder pensjon, er Fremskrittspartiet grunnleggende uenig i den
kuttoperasjonen som ligger til grunn i pensjonsreformen. Vi mener det ikke hadde
vært behov for å frata fremtidens pensjonister så store deler av
inntektsgrunnlaget deres. Derfor er vi uenig i det.
Heikki Holmås (SV) [11:43:38]: Høyrepolitikk har skapt finanskrisen. Bakgrunnen for det var for mye privatisering
og for mye liberalisering. Så kunne man tenke seg at høyrepartiene her i Norge
hadde et spesielt ansvar for å komme med forslag til å rydde opp i det som
politikken deres har skapt. Men i Fremskrittspartiets arbeidsprogram står det ikke
noe verken om finanskrisen eller om årsakene til den. Tvert imot står
Fremskrittspartiet fortsatt på en omfattende privatisering og deregulering, som
var de viktigste årsakene til finanskrisen. Det står i Fremskrittspartiets program
at Fremskrittspartiet vil liberalisere økonomien for å skape større vekst og mer
velferd og sikre bedriftene handlingsrom uten politisk innblanding – banker og
finanssektoren er ikke unntatt. De vil slippe fri handelen med verdipapirer
gjennom liberalisering av en rekke restriksjoner, herunder konsesjons-, løyve- og
bevillingsbestemmelser. Da må jeg spørre: Er det mer liberalisering og
privatisering som er Fremskrittspartiets svar på finanskrisen? Har man ikke lært
noe som helst?
Siv Jensen (FrP) [11:44:43]: Representanten Holmås innledet med å si at det var høyrepolitikk som hadde skapt
finanskrisen. Det er iallfall ikke fremskrittspartipolitikk, for vi har aldri
styrt. Vi vil veldig gjerne gjøre det. Og vi er – i likhet med den sittende
regjering – opptatt av å ha et godt ytre rammeverk som grunnlag for å regulere en
ellers velfungerende markedsøkonomi. Jeg har heller ikke sett denne regjeringen –
til tross for noen ivrige sosialistiske uttalelser – gjøre noe forsøk på å
ødelegge velfungerende markedsmekanismer, rett og slett fordi det ikke finnes noe
bedre alternativ.
Jeg er stolt av hvert eneste ord som står i Fremskrittspartiets program, og jeg
akter å gjøre det som står i min makt – og resten av Fremskrittspartiets – for å
få det gjennomført i neste fireårsperiode. Bare da får vi et godt grunnlag for å
skape nye verdier og nye arbeidsplasser, gi folk tryggheten tilbake i hverdagen og
sørge for at enkeltmennesket får rå mer over sitt eget liv enn å bli styrt fra
vugge til grav av styringskåte politikere – som Holmås er representant for.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:45:56]: Fremskrittspartiet har i denne perioden gått en alenegang. På mange områder har de
meldt seg ut – og tror at de skal få gjennomført sin politikk alene, tydeligvis i
neste stortingsperiode. De gjør det ved å love mer penger til alle. På alle
områder vil de øse ut og øse ut penger – og tror sikkert at de dermed vil trekke
velgere.
Men på ett område sier Fremskrittspartiet at alt skal vekk. Det er på
landbruksområdet – der er de ganske tydelige. Så ser vi at matvarekrisen øker
internasjonalt. I løpet av det siste året har det blitt 250 millioner flere
mennesker som ikke får sitt daglige brød. Spørsmålet mitt er: Mener ikke
representanten Siv Jensen at ethvert land for så vidt har rett til, men også plikt
til å produsere så mye mat de kan til egen befolkning?
Siv Jensen (FrP) [11:47:05]: Først til påstanden om alenegang. Fremskrittspartiet er i opposisjon, og vår jobb
er å markedsføre Fremskrittspartiets politikk – verken mer eller mindre. Men vi
har samtidig gjort det klinkende klart at vi gjerne setter oss ned med andre
partier for å forsøke å forhandle frem en bred plattform, som innebærer
kompromisser.
Så til landbrukspolitikken. Jeg tror jeg skal sende utfordringen i retur.
Senterpartiet har hatt hånden på rattet i norsk landbrukspolitikk gjennom mange,
mange år. De har ikke vist noen vilje til å gjøre forandringer til det bedre for
norske matvareprodusenter. Resultatet av dette er at det blir stadig færre bruk og
stadig færre bønder.
Det står altså ikke så fantastisk godt til med norsk matvareproduksjon under
Senterpartiets ledelse. Og da er spørsmålet: Når er Senterpartiet villig til å gå
inn og se på en deregulering av alle de bestemmelser, lover, forordninger, forbud
og påbud som er knyttet til denne næringen? La oss slippe bøndene fri, slik at
også de kan bli selvstendige næringslivsledere, og slik at de kan få muligheten
til å produsere under andre vilkår enn det de har i dag!
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Erna Solberg (H) [11:48:36]: Jeg vil gå tilbake til et replikkordskifte tidligere, med den andre representanten
Solberg, som ikke kunne skjønne at skattespørsmål hadde noe med arbeidsplasser å
gjøre. Da synes jeg det er på tide at den representanten Solberg reiser hjem og
snakker med småbedriftene i sitt eget hjemfylke.
Det er ingenting jeg opplever sterkere og tydeligere når jeg er ute og besøker
norske bedrifter, enn små og mellomstore bedrifters frustrasjon over at man ikke
forstår at de pengene de betaler i formuesskatt, er bedriftens egenkapital – det
som gjør at de kan forske og utvikle, som gjør at de har robusthet i næringslivet,
og som også gjør at de kan ta ut litt penger og investere dem i en ny god idé i
sitt lokalsamfunn.
Vi er i en situasjon hvor en av landets største privateide fiskeribedrifter, i
nord, har opplevd at nesten 85 pst. av pengene de tjener, over flere år har måttet
gå til å betale eiernes skatt – overskuddsskatt og formuesskatt. Dette tømmer
bedriften for kapital og gjør det vanskeligere i denne situasjonen.
I Ulsteinvik er det to bedrifter som ligger ved siden av hverandre, Ulstein og
Rolls-Royce. Den ene bedriften har utenlandske eiere. De betaler ikke
formuesskatt. Den andre bedriften betaler formuesskatt til Norge. Det betyr at
hver eneste arbeidstime er dyrere i den ene bedriften i forhold til den andre,
fordi man må hente ut penger av bedriften for å betale formuesskatten.
I Nordfjordeid er det et hotell som er under utvikling – fordi de har en strategi
for å bli større og bidra til et godt og flott reiselivsprodukt i Distrikts-Norge.
Men eierne der tenker at de rett og slett må selge ut deler av eierskapet og melde
seg inn i en kjede, for når de nye formuesskattreglene trer i kraft, vil
skattebelastningen bli så stor at de som eiere – som bare har tatt vanlig lønn ut
av bedriften – ikke kommer til å klare det lenger. Dermed blir ikke eierskapet
forankret lokalt. Vi hører fra gründerbedrifter landet rundt at de opplever at den
kapitalen de skulle utvide for, forsvinner.
Formuesskatt er skatt på arbeidsplasser. Det er skatt på driftskapitalen i
bedriftene og bidrar til at norske arbeidsplasser blir dårligere. 350 000
mennesker eier i bedrifter i Norge, men det er den millionen arbeidsplasser som er
i disse bedriftene, som hvert eneste år må være med på å betale den skatten
bedriftene ilegges.
Når Regjeringen øker formuesbeskatningen og sier nei til våre forslag om en
kortsiktig nedsettelse av arbeidsgiveravgiften, bidrar den til å puffe flere små
og mellomstore bedrifter nærmere stupet – og noen over stupet. Den bidrar til at
flere mennesker blir arbeidsledige, og til at den grunnleggende velferden i Norge
blir dårligere. Derfor er det jeg sier at Kristin Halvorsen også er grådighetens
ansikt i dagens politiske debatt i Norge. Det er hun som stimulerer til
kortsiktige finansplasseringer og ikke til langsiktige eierskap. Det er hun som
trekker ut penger av bedriftene og tvinger utbyttene opp – på et tidspunkt da vi
burde ha sørget for at pengene stod i bedriften og løftet den gjennom denne
krisen. Dette dreier seg om at man med åpne øyne lar være å bruke hele
verktøykassen, lar være å sikre mange mennesker mot en fremtidig arbeidsledighet
og lar være å sikre mange lokalsamfunn mot at hjørnesteinsbedrifter går dukken.
Norge trenger en strategi for fremtiden – jeg synes vi skulle ha diskutert det
mer. Hvordan skal Norge som land sikre velferden på lang sikt?
Norge har de høyeste lønningene. Det synes jeg er bra. Det er en del av den
grunnleggende velferden. Men vi har også den høyeste kapitalbeskatningen
sammenlignet med mange av våre samarbeidspartnere, og vi har de høyeste
transportkostnadene. Derfor mener jeg at kanskje noe av det viktigste i årene som
kommer, er det jeg kaller 500 milliarder kroner-spørsmålet. Når Norge er så
utrolig godt forsynt fra naturens side at vi nå får ekstraordinære oljeinntekter,
og når vi gjennom handlingsregelen skal trekke mer penger inn i norsk økonomi,
burde alle partiene kunne svare på hva vi konkret skal bruke de pengene til.
Kanskje vi kunne komme tilbake til det vi var enige om i 2001, at vi skal bruke
dem til å løfte Fastlands-Norges vekstevne, slik at vi får flere ben å stå på, og
slik at vi får flere sikre jobber i årene fremover.
Derfor har vi sagt klart fra om at vi skal satse mer på samferdsel i årene som
kommer – betydelig mer på samferdsel – og på nye metoder å jobbe på. Vi må senke
skattleggingen av norske bedrifter for å sikre arbeidsplassene, og vi må satse
betydelig mer på forskning, utvikling, kunnskap og kompetanse. For når vi har de
høyeste lønningene, må vi også ha de smarteste arbeidsmetodene, de gløggeste
folkene, vi må bruke de beste ressursene på å løfte den viktigste kapitalen,
nemlig den menneskelige kapitalen, i årene som kommer.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Hill-Marta Solberg (A) [11:53:56]: Den debatten vi nå har med Høyre om skatt, er gjenkjennelig. Uenigheten om
skattepolitikken mellom Arbeiderpartiet og Høyre har vært til stede i det
politiske ordskiftet så lenge jeg har deltatt.
Jeg vil trekke fram et annet område hvor Høyre også har vært gjenkjennelig gjennom
alle de årene jeg har møtt Høyre i budsjettarbeid i Stortinget. Det har vært
ansvarlighet når det gjelder pengebruken. Det er mange som sperret opp øynene litt
i forbindelse med den innstillingen vi behandler i dag. Det er, så vidt jeg kan
erindre, første gang vi opplever at Høyre kjører en ekspansiv linje når det
gjelder pengebruk – noe de alltid før har advart mot. De har alltid manet til
forsiktighet. Det har vært uenighet om anvendelsen av budsjettrammene, men Høyre
har alltid ført en veldig stødig linje når det gjelder forsiktighet med pengebruk.
De har alltid også sett farene som lå der hvis man mistet grepet om den ansvarlige
pengebruken i budsjett- og i finanspolitikken.
Derfor er det grunn til å spørre: Hva er det som har skjedd som har fått Høyre til
å ese ut i dette reviderte budsjettet, på en måte vi ikke har sett tidligere?
Erna Solberg (H) [11:55:16]: Det som har skjedd, er at det har blitt en betydelig annen økonomisk situasjon. Og
jeg har ikke tenkt å sitte med åpne øyne og se på at flere og flere mister jobben,
når vi gjennom gode stimuleringstiltak på skattesiden kan bidra til at flere får
beholde jobben sin.
En analyse fra Statistisk sentralbyrå antyder at våre forslag i forbindelse med
arbeidsgiveravgiften ville sikret 5 000 jobber i Norge. Jeg synes at
Arbeiderpartiet burde vært for det. Jeg synes at Arbeiderpartiet burde vært
opptatt av den grunnleggende velferden – som gjør at foreldre ikke må fortelle
barna sine at de har mistet jobben og må flytte, for det er kanskje ikke jobb i
deres bygd lenger, men i Oslo, så derfor må de reise et helt annet sted, og de må
få nye venner. Det er en grunnleggende velferd. Jeg synes at vi skal ha råd til
det.
Det kommer ikke til å ha noen som helst betydning for den langsiktige balansen
eller for finansene om vi bruker 5–6 milliarder kr mer i dagens økonomiske
situasjon. Tvert imot vil det bety utrolig mye for dem som blir arbeidsledige, og
for bedriftene, som kanskje kommer igjennom denne krisen gjennom å sikre jobbene
og å utvikle seg i stedet for å dø, fordi Arbeiderpartiet har allergi mot
skattelettelser.
Magnar Lund Bergo (SV) [11:56:29]: I Høyres program kan vi lese at de vil redusere det statlige eierskap i norsk
næringsliv betydelig. Da Bondevik II-regjeringen la fram sin eierskapsmelding i
2002, var Høyre åpen for industrielle løsninger for Statkraft der staten ikke
lenger ville være eneeier. Da Stortinget behandlet den rød-grønne
eierskapsmeldingen, var Høyre mer forsiktig med ordbruken, og privatisering av
vannkraft var ikke lenger nevnt. Vi har sett av undersøkelser senere at det er
omtrent bare 1 pst. av det norske folk som ønsker at norske vannkraftressurser
skal selges til utlandet.
I den forbindelse har jeg følgende spørsmål til Høyre: Betyr Høyres nedtoning av
temaet at partiet har snudd i spørsmålet om privatisering av norsk vannkraft? Og
kan vi regne med at Høyre blir med på laget til oss som vil kjempe mot å
børsnotere og selge ut norsk vannkraft?
Erna Solberg (H) [11:57:27]: Jeg tror det mest interessante i spørsmålet om vannkraft er hvordan dagens
regjering skal oppfylle løftet sitt om bedre kraftpriser til kraftkrevende
industri. Det var den største valgbløffen i forrige runde. Jeg tror at én strategi
kunne vært at norske industribedrifter hadde eid vannkraften selv, istedenfor at
staten og det offentlige nå skal overta eierskapet til mye av vannkraften. Da
hadde en sikret koblingen mellom industri og det andre.
Så har vi et pragmatisk forhold til hvor stort det statlige eierskapet skal være.
Vi har sagt at når det gjelder kjernebedrifter, må vi sørge for at vi har kontroll
over hovedkontor, forskningsavdelinger, tilstedeværelse og viktig infrastruktur.
Statkraft er for øyeblikket et spennende selskap, men de driver med utrolig mye
aktivitet i andre land. Da er spørsmålet: Er det en hovedoppgave for den norske
stat i fremtiden å eie masse vindkraft i England, eller drive med kraftutbygging
og bygge ledningsnett andre steder i Europa? Jeg mener at Statkraft skal ha et
stort statlig eierskap i fremtiden, men hvor stort det skal være, må avhenge av
hva som tjener selskapet og norske arbeidsplasser best.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:58:45]: Hill-Marta Solberg sa i sitt spørsmål til Erna Solberg at hun på en måte ikke helt
kjente igjen Høyre, som hun i sine mange år på Stortinget har lært å kjenne som et
ansvarlig, verdikonservativt parti. Jeg må si at det slår meg noe av det samme. Nå
har ikke jeg vært på Stortinget like lenge som Hill-Marta Solberg, men Høyre har
endret takten. Det virker på en måte som om Høyre konkurrerer med
Fremskrittspartiet om å overby hverandre på veldig mange områder.
Arbeidsgiveravgiften er blitt et mantra for representanten Erna Solberg. Den må
senkes – det skal liksom være løsningen. Hvor vil Høyre kutte i framtiden for ikke
å bli stemplet som det uansvarlige partiet?
Erna Solberg (H) [11:59:51]: Høyre har brukt mindre penger enn Regjeringen når norsk økonomi har hatt behov for
det. Vi mente f.eks. i fjor at det var viktig å sørge for at renten i Norge ikke
ble for høy. Derfor brukte vi mindre penger i vårt alternative budsjett i fjor.
Det gjorde vi også året før, for å holde tilbake. Nå mener vi at den økonomiske
situasjonen er helt annerledes, og at det da er rom for å bruke mer penger på noen
kortsiktige tiltak – og senking av arbeidsgiveravgiften er ønske nr. 1 fra
samtlige av de små og mellomstore bedriftene i handels- og servicenæringene med
tanke på hva som kan bidra til at jobbene blir sikre i Norge. Det har vi lagt inn
som ettårig – 2,5 pst. lavere i løpet av ett år, for å sikre at vi nå ikke mister
arbeidsplasser som er varige på lang sikt. Det mener vi faktisk er
verdikonservativt, vi mener det er forsvarlig, vi mener det er måten vi skal bruke
oljepengene våre på – og det er en stor forskjell mellom oss og
Fremskrittspartiet. Vi bruker pengene på målrettede tiltak for å kutte kostnader
for næringslivet. Fremskrittspartiet bruker mer penger på bl.a. å øke de
offentlige utgiftene, noe vi ikke gjør i vårt alternative statsbudsjett.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Inge Ryan (SV) [12:01:22]: I mitt siste innlegg fra denne talerstolen har jeg lyst til å se litt tilbake på
de åtte årene som jeg har fått lov til å jobbe i dette huset.
Det som slår meg først, er at jeg er blitt mye mindre sjølsikker i løpet av disse
åtte årene. Det tror jeg skyldes at dette stedet og disse flotte folkene har mange
ulike meninger som gjør inntrykk. Jeg har lært masse av alle partier, noe som har
gjort at en del av de standpunktene jeg hadde da jeg kom hit for åtte år siden,
har blitt slipt, moderert og utviklet. Det er et sunnhetstegn, tror jeg, i et
demokrati at man klarer å ha debatter som gjør at man blir beriket, og at man blir
litt mindre sjølsikker. Det tror jeg er bra også for landet at en
stortingsrepresentant blir.
På den andre siden er jeg blitt tryggere på noe. Det er tre søyler som for meg er
de viktigste i utviklinga av det norske samfunnet. Det er søylen «politisk
styring», det er søylen «naturressursene hører fellesskapet til», og det er søylen
«fellesgoder». Jeg er blitt enda tryggere på at det er riktig at man går i retning
av disse søylene. Og jeg mener at dagens regjering gjennom disse fire åra har
gjort søylene både høyere, bredere og mer solide.
Det med politisk styring har fått en ny vår, særlig i forbindelse med finanskrisa.
Politikerne stod jo litt lavt i kurs en periode; vi politikere måtte ikke bry oss
så veldig mye. Men politikk er et fag, politikk handler om å se helheten, og det
er viktig at man har dyktige folk som søker til politikken og er med på å utvikle
samfunnet. Jeg er veldig glad for at «politisk styring» er blitt et mye mer
positivt ladet ord her hjemme enn det var for noen år siden. Vi trenger politisk
styring, for det er det som gir en helhetlig samfunnsutvikling.
Når det så gjelder naturressurser – og det har jeg hatt mange innlegg om i denne
salen – som er den andre søylen, har ulike partier og ulike storting helt siden
unionsoppløsningen i 1905 og fram til i dag vært veldig flinke til å si at
naturressursene hører fellesskapet til. Enten det har dreid seg om vannkraft eller
det har dreid seg om olje og gass eller andre ting, har man enten vært direkte
eiere eller skattlagt dette på en slik måte at man har kunnet omdanne
naturressurser til velferd. Dette lille, rare landet helt opp mot Nordpolen er
blitt verdens beste land å bo i. Det er fordi vi har tatt politisk styring og
omdannet naturressurser til velferd.
Da kommer jeg til den tredje søylen, som kanskje er den viktigste. Det er det at
vi har fellesgoder. Vi merker det særlig godt nå, når det er finanskrise. Sjøl om
jeg er usikker på hvor mye enkeltpersoner merker finanskrisa, er det i hvert fall
en trygghet å vite at jeg havner på sykehus dersom jeg blir syk – uten at det har
noen betydning om det er finanskrise eller ikke – at jeg kan gå på den samme
skolen, at jeg kan gå i den samme barnehagen, at jeg kan få det samme tilbudet på
sykehjemmet. Jeg kan til og med gå på biblioteket og få kulturtilbud, fordi vi har
bygd opp et samfunn der vi har fellesgoder som alle kan benytte seg av – en
utrolig viktig kvalitet ved det norske samfunnet som jeg er stolt av at vi har
fått til gjennom mange år, og som er den store styrken også gjennom denne
regjeringa.
Jeg ser at jeg fikk litt ekstra taletid, president, for klokka startet litt seint,
så jeg tillater meg å bruke et minutt til.
En av de utfordringene vi har framfor oss, som også denne fellesskapskassa skal ta
tak i, er den økende arbeidsledigheten. Økende arbeidsledighet tror jeg er et av
de områdene de neste par åra der vi skal legge oss i selen for å få gjort et best
mulig håndverk. Jeg tror det er umulig å unngå økende arbeidsledighet, men hvordan
skal vi møte de arbeidsledige? Jo, vi må møte de arbeidsledige med aktivitet. Vi
må sørge for at de arbeidsledige blir satt i aktivitet så fort som mulig, for det
er det beste for den arbeidsledige – at man føler at man er verd noe, at man blir
brukt til noe – det er det beste for familien til den arbeidsledige, det er det
beste for barna som ser at mor eller far har det greit og er i aktivitet, og det
er det beste for Finansdepartementet på sikt fordi det er billigst å sette inn
kreftene tidlig. Til slutt er det slik at det beste for det norske samfunnet er at
vi sørger for at ledig arbeidskraft brukes til å skaffe seg kunnskap. Det er en
utfordring der Regjeringa, sammen med Stortinget, må gjøre en god innsats i åra
som kommer. Så vil det igjen komme perioder der ledigheten vil gå ned, men nå er
det viktig å fokusere på dem som blir arbeidsledige.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Gjermund Hagesæter (FrP) [12:06:58]: Eg registrerte at representanten Ryan tok eit tilbakeblikk både på dei siste åtte
åra og på dei siste fire åra og konkluderte med at han har blitt både tryggare og
sikrare. Det er bra.
Det som eg føler at eg òg ville hatt ei oversikt over, ein gjennomgang og ei
vurdering av, er kva veljarane har fått ut av dei siste fire åra med SV i
regjering. Eg skjønar det godt om Ryan ikkje ønskjer å vere så veldig presis på
det, det er jo kanskje ein enkel måte å kome seg ut av eit vanskeleg spørsmål på,
men eg vil iallfall utfordre representanten Ryan ved å spørje: Kva er han mest
fornøgd med når det gjeld regjeringsdeltakinga i desse fire åra? Og kva er han
minst fornøgd med? Altså, ein gjennomgang av kva han synest er bra, og kva han
ikkje synest er bra.
Inge Ryan (SV) [12:07:59]: Jeg syns det var et godt spørsmål.
Vi er svært fornøyd med å ha sittet i regjering. Vi hadde avslutning på onsdag
kveld, og jeg holdt en tale til gruppen. Og jeg må si at vi har oppnådd langt mer
i regjering enn jeg kunne drømme om da vi startet for snart fire år siden.
Og hva er vi så mest fornøyd med? Jo, som jeg sa i mitt innlegg, satsingen på de
felles godene og at vi har tatt tilbake en del politisk styring. Av enkeltsaker
når det gjelder fellesgodene, må jeg nevne barnehagene. Barnehagene har alltid
vært en viktig sak for SV, og at vi nå har full barnehagedekning til en akseptabel
pris, er vel kanskje det vi er aller mest fornøyd med – men også det at vi fikk
stoppet privatiseringen av den videregående skolen.
Det er ikke så mye jeg er misfornøyd med. Jeg syns vi har oppnådd såpass mye at
det er lite jeg er misfornøyd med. Jeg syns faktisk vi har håndtert de fleste
saker på enten en veldig god måte, eller en akseptabel måte.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:09:05]: Jeg vil først få ønske representanten Ryan til lykke med ny jobb.
Han sa i sitt innlegg at han hadde oppnådd langt mer i regjering enn han hadde
drømt om. Jeg tror ikke det var veldig mange som drømte om at universiteter og
høyskoler skulle oppleve et rekordstort kutt i sine overføringer da SV fikk
regjeringsmakt. Både ut fra løftene som var gitt, og ut fra det som stod i Soria
Moria-erklæringen, er det en ganske sterk kontrast. Statsminister Stoltenberg sa i
sitt innlegg at de øker bevilgningene til høyere utdanning massivt. Da er det jo
pussig at vi på universiteter og høyskoler ser store kutt i studieplasser, det
sies opp ansatte, det forskes ikke, og studiekvaliteten blir dårligere. Det er
også sendt brev fra alle landets sju universitetsrektorer, som mener at
forskningsmeldingen, som nylig er debattert i Stortinget, er illevarslende for
forskningen, rett og slett fordi det ikke satses nok. I tillegg vet vi fra
Statistisk sentralbyrå at utdanning taper under denne regjeringa, slik at en
stadig mindre del av potten går til utdanning og forskning.
Mitt spørsmål til representanten Ryan er: På hvilken måte har bevilgningene til
universiteter og høyskoler økt massivt under denne regjeringa?
Inge Ryan (SV) [12:10:18]: Jeg har stor respekt for Ine Marie Eriksen Søreides kunnskaper når det gjelder
utdanning – det gjelder òg dem hun refererer til på høyskolene, som også jeg
besøker. Jeg er klar over at man har ønsket seg mer ressurser inn i både høyskoler
og universiteter, både til studieplasser og til forskning. Jeg syns vi urettmessig
har fått mye negativ kritikk for det ene året det var en liten pause i økningen i
bevilgningene. Det har vi fått gjentatt og gjentatt. Jeg mener det er en myte, det
som er sagt om at vi ikke har satset på forskning og utdanning i denne perioden.
Det har vi gjort, både med tanke på grunnskolen og ikke minst universiteter og
høyskoler. Også på forskningssiden har forskningsinnsatsen økt under denne
regjeringa i forhold til tidligere. Jeg syns man prøver å skape en myte her – det
er ikke reelt.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:11:24]: Representanten Ryan reflekterer over tre søyler: politisk styring, fellesskap og
naturressurser. Han ser åtte år tilbake, men jeg har lyst til å se tilbake til
nattens avstemninger.
I natt stemte SV for Goliat, en utbygging de er imot, i natt stemte SV mot å sende
tydelige signaler til Regjeringen om at StatoilHydro burde trekke seg ut av
oljesandprosjektet i Canada, i natt stemte SV for en åpningsprosess i forhold til
oljeleting langs Jan Mayen-kysten – en sak som SV er imot. Dette må vel være VM i
dobbeltkommunikasjon. Man bryter i forhold til politisk styring, som var en av
søylene som representanten snakket om, og man bryter i forhold til
naturressurssøylen sin.
Hvordan er det egentlig å være miljøgissel i en petroleumsregjering?
Inge Ryan (SV) [12:12:22]: Kristelig Folkeparti har i likhet med SV prøvd å sitte i regjering sammen med
andre partier. Det betyr at når man sitter i en slik regjering, har man hele tida
drøftinger om å komme fram til løsninger som kan forene – i dette tilfellet – tre
politiske partier. Vi har klart å komme fram til løsninger nesten hver eneste gang
vi har vært uenige om ting i dagens regjering. To ganger har det blitt tatt
dissens, som sikkert Holten Hjemdal vet. For øvrig har vi klart å holde sammen og
funnet fram til løsninger som er akseptable for oss. Det betyr ikke at hvert
vedtak som Regjeringa gjør, er ideelt for SVs stortingsgruppe. Det er heller ikke
alltid ideelt for Arbeiderpartiets og Senterpartiets stortingsgrupper. Hvert
eneste vedtak som blir gjort, er ikke det ideelle som vi ønsker oss, men det er
akseptabelt innenfor de rammene der vi syns vi kan gi støtte til Regjeringa.
I dette tilfellet, og i de eksemplene det ble vist til, syns vi det var akseptable
løsninger vi var kommet fram til, men vi vil fortsatt, i neste regjering – i den
regjeringa som vi skal sitte i fra oktober 2009 – slåss for en god miljøpolitikk.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:13:45]: Dette er den siste budsjettdebatten vi har i Stortinget før velgerne til høsten
setter sammen et nytt storting. La meg derfor starte med å summere opp mitt og
Kristelig Folkepartis hovedinntrykk av budsjettprioriteringene gjennom denne
perioden:
Fra første budsjettvedtak høsten 2005 til siste budsjettvedtak nå i dag, har den
sittende regjering hatt en økonomisk handlefrihet som er uten sidestykke i nyere
tid. Utgiftene er økt med 95 milliarder kr reelt fra 2005 til nå. I all hovedsak
skyldes det økt oljepengebruk på 72 milliarder kr. Det er om lag 45 milliarder kr
mer enn hva den forrige regjering kunne legge inn i budsjettene i forrige periode.
Så har Regjeringen fått en klar økning i såkalte strukturelle skatteinntekter, som
den har kunnet disponere fritt til gode formål. Det har den også gjort i dette
reviderte budsjettet, til tross for finanskrisen.
Jeg har registrert at flere statsråder er veldig opptatt av å sammenlikne
bevilgningsnivåene gjennom denne perioden med hva som var tilfellet i den forrige,
og gjerne supplere med «velferd framfor skatt», hvor man har bevilget mer enn noen
gang. Og det skulle bare mangle. Hvis Regjeringen ikke hadde vært i stand til å
øke bevilgningene reelt på de aller fleste områder med et slikt handlingsrom,
hadde den vært direkte udugelig. Så det store spørsmålet er, selv om de fleste her
i landet har høyere kjøpekraft nå – midt i finanskrisen – enn for fire år siden,
og de offentlige budsjettene til ulike velferdsformål har steget til høyder de
aldri har vært på før: Har vi likevel fått det bedre i Norge?
Kristelig Folkeparti innser selvsagt at spørsmål om materiell velferd og økonomisk
fordeling er viktige både å stille og besvare, men vi tror at det alene ikke er
tilstrekkelig for å vurdere om samfunnet går framover. Også i forbindelse med
budsjettdebatter som dette – kanskje særlig da – er det viktig å måle
samfunnsutviklingen bredere. Styrkes eller forvitrer de nære fellesskapene i
familier, frivillige organisasjoner og lokalsamfunn? Styrkes eller forvitrer den
personlige ansvarsfølelsen og engasjementet for miljøet, for verdens fattige, for
mennesker i vårt eget land som faller utenfor? Slike verdier tror vi er minst like
viktige for et godt samfunn som økonomiske verdier. Men vi tror ikke det blir
tilstrekkelig fokus på det, med mindre målingen og rapporteringen på dette blir
tatt like alvorlig inn i budsjettdokumenter og diskusjoner som de økonomiske
målene. Det er bakgrunnen for vår utålmodighet etter å få på plass bredere,
ikke-materielle mål om livskvalitet i budsjettdokumentene. Vi har en forsiktig
optimistisk tro på at vi allerede til høsten vil se noen spor av det.
Med de 3 milliardene ekstra som Kristelig Folkeparti setter inn på strategisk
viktige områder i revidert nasjonalbudsjett, områder hvor vi mener Regjeringen er
for defensiv, styrker vi disse områdene. Vi styrker bedriftenes egen evne til å
finansiere nødvendige investeringer i finanskrisen, og slik styrker vi grunnlaget
for sysselsetting. Vi forserer omleggingen av energibruk i retning av det
lavutslippssamfunnet vi alle ønsker oss. Vi intensiverer innsatsen for å bekjempe
fattigdom i Norge. Køene av personer som ønsker og trenger rusbehandling, vokser,
og ventetiden på behandlingstilbud stiger. Det er blitt flere fattige i denne
perioden. Det er flere barn i fattige familier. Det er lengre ventetid for
rusmiddelavhengige. Det er nær en dobling av attføringskøen. Dette er det ingen
grunn til å si seg tilfreds med. Nå skjønte jeg at representanten Ryan kanskje
hadde noen områder som han ikke nevnte, som han ikke var tilfreds med. Men jeg
undrer meg veldig over den manglende erkjennelse hos finansministeren og
Regjeringen av at man har kommet til kort i kampen mot fattigdom. Jeg synes vi
kunne legge til side mye av den retorikken som har vært også i denne debatten, og
heller spørre hverandre: Hvorfor har vi ikke nådd lenger? Og hva kan gjøres for å
møte situasjonen?
Jeg vil utfordre finansministeren i denne debatten til å erkjenne at hun har
kommet til kort på dette punktet, istedenfor å henge fast i gammel retorikk fra
valgkampen i 2005. Det kommer det ikke noe ut av. Det kan jeg garantere. Det er
absolutt ikke tjenlig for den troverdighet som vi som politikere, både sammen og
hver for oss, er avhengige av.
Kristelig Folkeparti fordobler målsettingen om igangsettelse av sykehjemsplasser
og omsorgsboliger. Det er det sterkt behov for, også sett i lys av behovet for
bygging av hospicetilbud. Jeg er glad for at statsministeren nå forsiktig åpnet
for å styrke eldres rettigheter i lovgivningen. Vi venter fortsatt på konkret
oppfølging av inngåtte avtaler med Kristelig Folkeparti om lovfesting av en
verdighetsgaranti.
La meg til slutt si at vi, i likhet med alle våre venner i det frivillige Norge,
er glad for hva Regjeringen har fått til når det gjelder momsfritak for
frivilligheten. Den konkluderer med en betydelig styrking av frivilligheten. Det
er vi fornøyd med. Men vi vil sørge for, hvis vi kommer i posisjon, å
rettighetsfeste dette på en helt annen måte, slik at organisasjonene vet hva de
kan forholde seg til og ikke er avhengige av budsjettrammer for å få det de skal
ha.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Rolf Terje Klungland (A) [12:19:09]: Den forrige regjeringen som Kristelig Folkeparti var med i, innførte skatt på
utbytte, fjernet avgiftene på engangsemballasje, fjernet nettolønnsordningen for
sjøfolk, økte momsen og kuttet i Innovasjon Norge. Næringsministeren reiste
faktisk land og strand rundt og sa at verktøykassen var tom.
I dag har vi hørt i innlegg fra representanter fra Kristelig Folkeparti og Høyre
at man er bekymret over konkurransesituasjonen. Allikevel velger partiene å sette
seg ut over Finansdepartementets rammer for bruk av penger. Av frykt for at
kronekursen går opp: Det er alltid en grense som man bør forholde seg til
politisk, slik at kronekursen ikke går opp og dermed slår mye verre ut for
konkurranseutsatt industri.
Jeg lurer bare på hva som er grunnlaget for at Kristelig Folkeparti plutselig har
fått det for seg at de skal bruke så mye penger. Er Kristelig Folkeparti villig
til å sette arbeidsplasser på spill for noen få stemmer?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:20:18]: Kristelig Folkeparti mener det er høyst ansvarlig og innenfor handlingsregelen å
bevilge 3 milliarder kr mer i revidert nasjonalbudsjett enn det Regjeringen legger
opp til. Jeg vil minne representanten Klungland om at den samme kritikken ble
rettet mot Kristelig Folkeparti i stortingssalen den 19. november i fjor av
statsminister Stoltenberg, da han påpekte at vi gikk lenger i oljepengebruk – i
fjor høst – enn det Regjeringen gjorde. Ja, vi gikk 6 milliarder kr lenger enn
Regjeringen i fjor høst. Men hva har skjedd i budsjettåret? Allerede i januar
foreslo Regjeringen 27 milliarder kr mer enn det de selv foreslo i fjor høst – og
nå i revidert 9,5 milliarder kr mer.
Jeg synes disse tallene taler for seg. Representanten Klungland kan slutte å
bekymre seg. Han kan sove godt på veien hjem, selv om han ikke kan ta nattoget.
Magnar Lund Bergo (SV) [12:21:16]: SV setter pris på Kristelig Folkeparti og representanten Høybråtens omtanke og
ambisjoner på vegne av de fattige, på vegne av asylsøkere – ikke minst mindreårige
asylsøkere.
Når jeg hører Høybråten i dag, minner det litt om den rollen SV hadde i forrige
periode. Når det gjelder disse gruppene, er det veldig mange likheter mellom SV og
Kristelig Folkeparti. I forrige periode kunne Høybråten snakke som en SV-er. Vi
har jo valg til høsten, og nå ser vi at Høyre kutter kraftig i poster som de
kaller «strammere asylpolitikk».
Er Høybråten komfortabel med Høyre som en mulig samarbeidspartner på disse feltene
til høsten, slik det nå ser ut til?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:22:22]: Representanten Lund Bergo har gjort en meget viktig og helt korrekt observasjon.
Kristelig Folkeparti har i denne stortingsperioden inntatt en ledig plass i norsk
politikk. Det er den plassen som ble ledig etter SV da SV sluttet å utfordre
makten, men ble en del av makten, da SV i stedet for å være det offensive partiet
som bekjemper fattigdom, ble det partiet som forsvarer tingenes tilstand og sier
seg tilfreds med så lite som vi har oppnådd i denne perioden. Det er den plassen
som ble ledig da SV sluttet å utfordre den enorme kjøpefesten, men selv satte seg
på toppen og administrerte den.
Kristelig Folkeparti befinner seg meget vel i denne rollen, men vi har en ambisjon
om å ta rollen inn i regjeringskontorene. Det er avhengig av vår styrke og vår
oppslutning ved valget i september. Får vi en styrket oppslutning, skal vi også få
gjennomslag for den type politikk.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:23:34]: Jeg hadde ikke tenkt å ta noen replikk, men jeg synes det er såpass sterke ord –
både i replikken til representanten Lund Bergo og ellers i innlegget – med
karakteristikker av Regjeringa som eksempelvis «direkte udugelig», at jeg ber om
ordet.
Det er faktisk feil at denne regjeringa har hatt en større økonomisk handlefrihet
enn den forrige slik det blir beregnet av Finansdepartementet. Det bør en
tidligere statsråd kjenne til. Handlingsrommet i budsjettpolitikken bestemmes i
hovedsak av den underliggende utviklingen i fastlandsøkonomiens skattegrunnlag.
Det er ingen regjering som bruker skattekronene i samme takt som de kommer inn.
Det ville forsterket konjunktursvingningene.
Handlingsrommet har vært omtrent likt – 35 milliarder kr. Denne regjeringa har
brukt det annerledes enn den forrige. Jeg synes at Kristelig Folkepartis leder
kunne være så presis at han sier at det fra Kristelig Folkepartis side var viktig
å prioritere skattelette framfor fellesskapet slik som denne regjeringa har gjort.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:24:36]: La meg først korrigere et feil inntrykk, som representanten Lundteigen må ha fått
ved å høre på mitt innlegg.
Jeg sa ikke at Regjeringen var udugelig, men jeg sa at den ville vært udugelig om
den, med det handlingsrommet den har hatt, ikke hadde evnet å sette inn økte
bevilgninger på nær sagt alle viktige områder i budsjettet. Det har Regjeringen
gjort.
Det som var mitt poeng, var at det ikke er noen prestasjon med det handlingsrommet
som denne regjeringen har hatt. Den har hatt en misunnelsesverdig enkel
prioriteringsjobb i forhold til det vi hadde under den forrige regjeringsperioden
– med langt trangere økonomiske rammer og tider enn det som har vært tilfellet i
denne stortingsperioden.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Carl I. Hagen (FrP) [12:25:44]: Når jeg nå står her for siste gang, erindrer jeg det første innlegget jeg hadde
for 35 år siden – høsten 1974. Det var i den første store abortdebatten, og det
dreide seg om familiemeldingen. Familiens situasjon i samfunnet er noe som har
opptatt meg hele tiden. Den gangen dreide det seg altså om det ufødte liv – nå er
jeg helt åpenbart mer interessert i slutten av livet, fordi jeg har levd i 35 år
siden den gang.
Én av de tingene som har skjedd, er jo at levealderen i Norge har gått opp. Det er
langt flere friske eldre, men det er dessverre også langt flere eldre som har
behov for hjelp.
Jeg synes det er trist å måtte registrere at Fremskrittspartiet i dag er det
eneste partiet som vil fjerne avkortingen av utbetaling av pensjon til gifte og
samboende pensjonister. De aller fleste i dette land har nemlig trodd at når de
har betalt inn til folketrygden, har de fått rettigheter. Vi mener de burde hatt
rettigheter, selv om de lovteknisk sett ikke har det. Det er opp til Stortinget
hva man gjør. Vi synes det er trist at vi er de eneste som vil at man ikke skal
straffes økonomisk i alderdommen ved at man får mindre pensjon enn man ville ha
fått hvis man ikke hadde vært gift eller samboende med en annen person. Det betyr
jo at mange eldre faktisk har tenkt å skille seg, eller har skilt seg proforma for
å styrke sitt økonomiske grunnlag. Vi synes det er leit, og vi konstaterer at slik
er det.
Jeg har også veldig ofte hatt en drøm om å være med i en valgkamp uten å snakke om
eldreomsorg, fordi eldreomsorgen ikke var noe problem. Vi driver jo valgkamp på
problemområdene i samfunnet, ikke på det som er i orden. Vi har ingen debatter om
hvordan vi skal dimensjonere bilreparasjonsbransjen i det enkelte fylket. Vi har
ikke noen planer for det, for det er ikke noe problem. Men når det gjelder
eldreomsorgen, har vi store problemer; vi fortsetter å diskutere eldreomsorg som
et stort problem.
Det er som sagt veldig fint at mange friske eldre har det bra, og derfor er det jo
trist at vi ikke har fulgt med – og der tar jeg et medansvar. Vi opplever at folk
må slutte fordi de har fylt 60 år, f.eks. politioverbetjent Finn Abrahamsen i
Oslo, Yngve Hågensen måtte gå av som LO-leder fordi han hadde nådd en viss alder –
vi har ikke justert aldersgrensene oppover i takt med økt levealder. Derfor håper
vi på støtte til det forslaget vi har fremmet om å få en langt mer strukturert og
omfattende gjennomgang av aldersgrensene enn det jeg vet Regjeringen er i gang med
– og jeg vil kanskje si det slik at for dem som har lyst, for dem som er i stand
til og kvalifisert for å arbeide, skal ikke alderen alene være en begrunnelse for
oppsigelse. Man skal altså styrke respekten for de eldre. Vi kan måle et samfunn
på hvordan det behandler de eldre, og der har vi noe å lære av våre nye landsmenn.
Også i det politiske arbeid burde vi legge forholdene langt bedre til rette for
dem som er blitt eldre.
Vi synes også det er leit at ikke den rød-grønne regjeringen i realiteten vil være
med på å lovfeste juridiske rettigheter for dem som også ifølge det offentlige
apparat har et hjelpebehov som automatisk kunne utløse de økonomiske ressurser som
var nødvendige. Det er mange ordninger hvor det er behovene som styrer hva vi
bruker av penger. Arbeidsledighetstrygd er et aktuelt behov. Utbetalingene øker,
uten at noen spør hvor pengene kommer fra. Behovet er til stede. Det er jo antall
fødende som styrer hvor mye vi bruker i svangerskapsstønad, og det er
sykdomsbildet som styrer hva vi bruker av sykepenger. Vi står dessverre fremdeles
alene om at si det samme, både innenfor helsevesenet og eldreomsorg, at når
behovene for operasjoner, eller behovene for sykehjemsplasser kommer, burde det
være folketrygden som hadde finansieringsansvaret, slik at man fikk slutt på
rasjoneringen på disse områdene.
Men det som har vært artigst å observere, er at Fremskrittspartiet har overtatt
rollen som partiet for folk flest, som Arbeiderpartiet hadde da jeg begynte i
politikken i 1974. Nå er det Fremskrittspartiets rolle, og vi ser det også i
debatten og i voteringen i dag. Det er Fremskrittspartiet som er den mest
offensive kraft for å redusere arbeidsledigheten. Det er vi som sier at nå kan vi
slå to fluer i en smekk: Vi har mange ledige bygningsarbeidere, vi har et stort
behov for både omsorgsboliger og sykehjem – hvorfor i all verden kan vi ikke da
fjerne taket for den tilskuddsrammen som Husbanken har, når det gjelder å gi
tilskudd til nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger? Da kunne vi fått flere av de
bygningsarbeiderne som går på arbeidsledighetstrygd, i jobb, og de kunne bygge noe
vi trenger for fremtiden, nemlig flere sykehjem og omsorgsplasser.
Rolf Terje Klungland (A) [12:31:03]: Arbeid til alle er jobb nummer 1. Hvilken livssituasjon han hadde,
flekkefjæringen, som foreslo dette som valgkampslagordet til Arbeiderpartiet, kan
vi vel ikke forestille oss. Men slagordet er like dagsaktuelt nå som da.
På tross av arbeidsledigheten og den alvorlige økonomiske situasjonen vi er oppe
i, er ledigheten lavere enn da det gikk så det suste med Bondevik-regjeringen
støttet av Fremskrittspartiet.
Evnen til å skape, dele og leve gjør at de fleste har det bra i Norge. Det var
også denne retningen folk i Norge ville ha ved forrige valg. Velgerne ville ha mer
ressurser til skole, eldre, kultur, vei, omsorg, og de ville ha flere barnehager.
De ville ha en aktiv næringspolitikk og stabile konkurransedyktige
rammebetingelser i produksjonsbedriftene, og de ville ha en aktiv miljøpolitikk –
ikke bare snakk.
De ville ha rammevilkår i arbeidslivet som gjorde at de ikke kunne presses til å
arbeide lengre dager og lengre uker, de ville ha en kamp mot sosial dumping, og de
ville ha et sterkt vern mot oppsigelse.
Velgerne ville ha en regjering som kunne redde arbeidsplasser, f.eks. for norske
sjøfolk, bryggeriansatte og i eksportindustrien. De ville ha en regjering som
sikret norske arbeidsplasser, slik vi gjorde i Aker. De var lei av den nøytrale
næringspolitikken, kuttene i kommuneøkonomien, de økte egenandelene,
privatiseringen av skolene og statsråder som sprang rundt med tomme verktøykasser.
Budsjettene vi har laget i perioden – da også revidert budsjett som behandles i
dag – viser at valget til høsten blir et valg om den norske samfunnsmodellen. Og
selv om vi har oppnådd mye, står vi overfor store oppgaver i tiden som kommer.
Den internasjonale finanskrisen fører til at flere mister jobben eller blir
permittert. Sykehusene og eldreomsorgen må bli bedre, skolene må bli bedre,
elevene må få mer kunnskap, offentlig sektor og næringslivet må utvikles, og
ressursene må styres slik at vi får et enda bedre samfunn.
Siden dette er min siste budsjettbehandling, vil jeg si: Vi har ikke det perfekte
samfunn, og vi kommer vel heller aldri dit, men jeg er stolt over det jeg har fått
lov til å være med på, og vi er på vei. Vi har greid å holde igjen i gode tider,
slik at vi nå som situasjonen tilsier det, kan bruke mer penger på de store
utfordringene som Norge har.
Vi har en sterk offentlig sektor, med sterke velferdsordninger som sikrer hjelp og
økonomiske bidrag til dem som kommer i en vanskelig periode i livet. Vi har økt
ledighetstrygden betydelig etter kuttene til Bondevik-regjeringen. Vi har endret
permitteringsreglene, slik at kostnadene blir lavere og permitteringer blir mer
brukt i stedet for oppsigelser. Vi har satset på tiltak for dem som blir ledige
for å få dem fort tilbake i jobb. Vi har økt minstepensjonene, sosialtrygdene,
senket egenandelene til dem som har mest behov for det, og sørget for en
pensjonsreform som er bærekraftig. Vi har bygd veier og jernbane som aldri før,
bevilget milliarder til miljøforskning, vedtatt verdens mest ambisiøse kvotesystem
og opprettet miljøfond på titalls milliarder kroner. Ja, vi skal til og med ha
månelanding på Mongstad en gang i framtiden – og mye, mye mer. Det er helt
fantastisk!
Jeg har vært med på å bringe Norge videre, og det er jeg stolt av, president. Takk
for meg!
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:35:36]: Senterpartiet har i regjering med Arbeidarpartiet og SV endra Noreg på viktige
område dei siste fire åra:
Me har lagt fram vår eigen nasjonal transportplan, der me satsar 100 milliardar kr
meir på veg og bane enn i inneverande nasjonal transportplan, ein transportplan
som me har overoppfylt og fått auka aktivtet i dei fire siste åra.
Kommunane har fått eit solid økonomisk lyft, slik at dei fleste no – etter år med
sveltefôring frå ei høgredominert regjering – igjen kan gi eit godt skuletilbod og
ei verdig eldreomsorg.
Regjeringa har sikra at Noregs viktigaste distriktspolitiske verkemiddel,
differensiert arbeidsgivaravgift, lever vidare, trass sterkt press frå EU om
avvikling. Dette gir avgiftslette for om lag 10 milliardar kr for bedrifter i
distrikta. Me er òg i ferd med å leggje grunnlaget for ny optimisme i landbruket.
Me har sikra at dei store og verdifulle vasskraftressursane våre framleis skal
vere i norsk eige, trass sterkt press frå EU og ei høgreregjering som hadde gitt
opp.
Når me finn løysingar for å møte finanskrisa, er målet at desse òg skal bringe oss
nærare ei løysing på klima- og matkrisa. Måla for Regjeringa sin økonomiske
politikk er full sysselsetjing, ei berekraftig utvikling, meir rettferdig
fordeling og styrking av velferdsordningane. Det viktigaste er å bidra til at
arbeidsløysa vert halden nede. Difor er finanspolitikken ekspansiv. Oljeinntektene
gir oss handlefridom til å ta grep for å redusere dei negative effektane av
finanskrisa. Det har vore viktig for oss å bruke dette på tiltak innan samferdsle-
og kommunesektoren – tiltak me veit vil få stor effekt på sysselsetjinga. I januar
fremja Regjeringa forslag om nye sysselsetjingstiltak på 2009-budsjettet
tilsvarande 20 milliardar kr. I revidert nasjonalbudsjett føreslår me å styrkje
kommuneøkonomien ytterlegare. Statsbudsjettet for 2009 vil slik bli det mest
ekspansive på 30 år.
Eg skal kome inn på nokre av dei mange gode forslaga i revidert nasjonalbudsjett.
Regjeringa vil sikre at folk i heile landet framleis skal ha eit godt
tenestetilbod der dei bur og arbeider. Me vil difor løyve 518 mill. kr til statleg
kjøp av såkalla ulønsame, statspålagde post- og banktenester frå Posten Noreg AS.
Då budsjettet for 2009 vart lagt fram i fjor haust, tyda alle prognosar på at
inntektene frå den samla verksemda i Posten òg i 2009 kunne dekkje opp kostnadene
for dei ulønsame tenestene. Det vart difor ikkje lagt fram forslag om slikt kjøp.
No ser verda annleis ut. Det vert sendt mindre brev, reklame og pakkar enn
tidlegare, og det påverkar sjølvsagt økonomien i Posten. For oss i Senterpartiet
er det viktig at vi på denne måten sikrar gode og likeverdige post- og
banktenester i heile landet òg i framtida.
Høgre og Venstre meiner at Posten sjølv må finansiere ein større del av dei
ulønsame tenestene, og vil redusere løyvinga til statleg kjøp. Problemet med det
er at det ikkje vil vere overskot i konsernet i 2009 til å finansiere dei ulønsame
tenestene. Difor er det nødvendig å løyve heile summen Regjeringa har føreslått.
Framstegspartiet på si side føreslår at Posten ikkje lenger skal vere pålagd
banktenester. Då vil eg minne om at sjølv om fleire og fleire nyttar nettbank i
dag, er det framleis mange menneske utover i landet som ikkje har tilgang på slike
tenester, og som er avhengige av banktilbodet frå Posten, anten på postkontor, i
Post i Butikk eller hos landpostbodet. Eg vil også minne om at dette er eit
banktilbod Stortinget i fjor vedtok å halde oppe. Framstegspartiet sitt forslag
vil øydeleggje banktilbodet for eldre og andre som ikkje kan bruke ny teknologi.
I revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringa løyve 200 mill. kr i ekstraordinær
investeringspakke for jordbruk og skogbruk, slik at byggeprosjekt kan setjast i
gang omgåande. Regjeringa vil auke rammetilskotet til kommunane, og dermed
kommuneøkonomien, med 1 milliard kr i revidert nasjonalbudsjett for 2009. I
tillegg går anslaget for skatteinntektene for kommunesektoren opp med 300 mill.
kr. Endringane vil motverke innstrammingar som kan ramme sysselsetjinga og svekkje
tenestetilbodet.
Tysdag var ein stor dag for Senterpartiet og for Regjeringa. Då kunne me endeleg
leggje fram nytt, varig og robust momsregime for frivillige organisasjonar. Dette
er i praksis ei gåvepakke til frivillige lag og organisasjonar med over 1 milliard
kr. Konsekvensen av dagens momssystem har vore at fleire tusen dugnadstimar i
realiteten har gått direkte inn i statskassa i form av moms på innkjøp av
fotballdrakter, musikkinstrument osv. Eg er stolt over at Dugnads-Noreg no vil få
betre rammevilkår og kan bruke tid og krefter på å drive frivillig arbeid. Dette
viser ei regjering som byggjer heile landet, som ser enkeltmennesket sin verdi i
sine lokalsamfunn, som ser heile landet og tek heile landet i bruk.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bård Hoksrud (FrP) [12:40:49]: Sommeren står for døra. Sommeren er en fin tid, men dessverre skjer det også mange
ulykker i trafikken i sommermånedene. Jeg opplever ofte at statsråden har vært
opptatt av – iallfall sier hun at hun ønsker å gjøre noe med – trafikksikkerheten.
Dessverre er tiltakene svært lite konkrete. La meg ta et eksempel: Jeg vet at det
i løpet av den siste uka har vært nestenulykker med utrykningskjøretøy på bl.a.
E18. Jeg vet også at statsråden for over en måned siden fikk et spørsmål fra en av
dem som jobber i nødetaten, og som driver med utrykning på veiene våre. Statsråden
har fortsatt ikke svart. Da kan jeg tillate meg å stille spørsmålet her, så kan
man kanskje få svar på spørsmål som mange av dem som kjører utrykningskjøretøy, er
opptatt av:
«Er det Samferdselsministeren som har bestemt at det skal være
midtdelere/-markerere på E-18? Med denne markeringen vil det medføre at vi vil
bli stående i kø med alvorlig syke/skadde pasienter i bilen da det er umulig å
komme forbi den øvrige trafikken p.g.a. plassmangel. Det blir påstått at vi
skal kunne krysse midtmarkeringen noe som jeg anser som umulig. Hvem skal stå
til ansvar når vi blir stående i kø og pasienter dør p.g.a. tapt tid?»
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:42:04]: Først må eg få minne om den store innsatsen denne regjeringa har gjort for
trafikktryggleik. I 2009 har me dobla ressursane til mindre
trafikktryggleikstiltak. Det betyr meir pengar til midtdelarar, meir pengar til
rekkverk, til sideplanering, til kryss, til tryggare vegar i heile landet – i
tillegg til den store innsatsen som blir gjort totalt på veg, både i inneverande
periode og i Nasjonal transportplan.
Spørsmålet det vart vist til, kjenner eg dessverre ikkje til. Det skal eg
undersøkje når eg kjem til departementet, og vedkomande skal sjølvsagt få eit
svar. Det skal eg ta tak i.
Når det gjeld midtdelarar på E18, følgjer me dei faglege tilrådingane som er gitt
av Statens vegvesen på det feltet. Det er dei som har det faglege innsynet, og som
gir råd. Det er ikkje slik at statsråden går og ser på kvar – og kva type –
rekkverk skal setjast opp. Men, som sagt, me skal få gitt eit skikkeleg svar på
spørsmålet.
Trond Helleland (H) [12:43:15]: Jeg la merke til at statsråden denne gangen snakket om også andre ting enn
samferdsel, naturlig nok i en revidert-debatt, men hun slipper ikke unna de samme
replikantene som hun pleier å ha. Selv om hun snakker om annet enn samferdsel, var
ikke selvskrytet mindre av den grunn, og nedvurderingen, eller nedrakkingen, av
Høyres politikk var minst like sterk.
Men jeg har allikevel lyst til å utfordre statsråden på et tema som har vært en
gjenganger i denne stortingsperioden, fordi Regjeringen selv hadde stadfestet i
Soria Moria at den ville innføre såkalt prosjektfinansiering. Vi fikk da det
berømte avslaget fra finansministeren i Gul bok, som sa at dette ikke var
nødvendig, for vi hadde penger nok. Men så vidt jeg vet, har både Senterpartiet,
og iallfall Arbeiderpartiets landsmøte, vedtatt at de vil ha prosjektfinansiering,
uten at dette kom til uttrykk i Nasjonal transportplan og under behandlingen av
den. Når vil Regjeringen klargjøre sitt syn på langsiktig, stabil finansiering for
å sikre gode norske veier?
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:44:20]: Fyrst vil eg seie at det har vore hyggeleg å få mange gode spørsmål i
replikkrundane frå ulike representantar, inkludert Helleland. Eg rakkar ikkje ned
på Høgre sin politikk. Eg prøvde å seie noko om kvifor Høgre sine forslag ikkje
vil fungere godt på Posten sitt område.
Når det gjeld spørsmålet om prosjektfinansiering, har eg mange gonger i denne
salen sagt at uansett finansieringsmetode – om ein vel OPS, prosjektfinansiering
eller andre metodar – vil det til sjuande og sist handle om den enkelte regjerings
vilje og evne til å løyve pengar over statsbudsjettet. Pengane skal uansett
finnast. Denne regjeringa har vist at ho har den evna. I Nasjonal transportplan
har me òg, for å ta den gode delen av prosjektfinansiering, i alle fall den beste
delen, nemleg det at ein får ei rask gjennomføring, sett fleire vegstrekningar og
ei jernbanestrekning på eigne prosjekt for å prøve det ut vidare. Me kjem òg til å
gå vidare med det som går på ulike måtar å organisere drifta av veganlegget på.
Jan Sahl (KrF) [12:45:29]: Det blir en ny gjenganger, nemlig hurtigruta. I debatten om Nasjonal transportplan
utfordret jeg ministeren på om vi kom til å få anbudskriteriene til Stortinget før
Stortinget gikk fra hverandre, og da fikk jeg følgende svar:
«Slik tida har gått, er det ikkje mogleg å få den saka opp til debatt i
Stortinget i vår, så eg må få lov til å kome attende til komiteen, eventuelt på
skriftleg vis, i den grad det er mogleg å få dette på plass før Stortinget går
frå kvarandre.»
Det er ikke kommet noe brev til komiteen. Da vi behandlet Nasjonal transportplan,
var det en knapp uke igjen, så både ministeren og jeg skjønte at det var
problematisk å få det opp.
Hva er konsekvensene av dette? Betyr det at hurtigrutesaken da blir utsatt til
nytt storting er på plass?
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:46:36]: Me har hatt nye møte med Landsdelsutvalet, og prosessen går for fullt.
Eg beklagar at me ikkje greidde å få saka fram før Stortinget går frå kvarandre. I
den grad det vert endringar i forhold til dagens seglingsmønster, som Stortinget
sjølvsagt då må ha moglegheit til å diskutere, må nok saka vente til eit nytt
storting er på plass.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Eirin Kristin Sund (A) [12:47:26]: Verden har vært, og er, inne i en urolig og krevende tid, der alle land merker
finanskrisen. Noen land merker den mer enn andre. Men krisen er ikke avlyst, noe
som både statsminister og finansminister bekrefter i dag. Det er faktisk sånn at
det ikke er sikkert at det er lys i enden av tunnelen vi ser, men kanskje lyset på
toget som kommer imot oss. Det eneste som er sikkert, er at det er usikkert. Når
vi ser at aksjekursene stiger, sier nok det mye mer om forventingene til enkelte
folk enn det er basert på fakta, så det bør heller ikke være en indikator på
hvordan krisen er eller kommer til å bli. Men penge- og finanspolitikken bidrar nå
med veldig sterke impulser til økonomien, samtidig som investeringsaktiviteten i
petroleumssektoren ventes å holde seg.
Rentereduksjonen til Norges Bank gir betydelig vekst i husholdningenes kjøpekraft.
Men samtidig er det viktig å minne om at privatpersoner må ta ansvar og ikke låne
mer enn lommeboka deres sier at de kan, og at bankene også må ta ansvar og ikke
låne ut mer enn det de skal i forhold til det folk er i stand til å betjene, for
rentene kommer ikke til å bli så lave som de er nå. Selv om den svake utviklingen
i internasjonal økonomi rammer konkurranseutsatte næringer, ligger det an til
bedre utvikling i Norge enn i de fleste andre land. Men det er ingen trøst for dem
som blir rammet.
Sysselsettingen har falt, mens arbeidsledigheten har økt. Det er i første rekke
personer i industrien og i bygg og anlegg som rammes, og for dem som rammes, er
det harde tider.
Arbeid til alle er jobb nr. 1. Ingenting skaper større forskjeller enn det å ha en
jobb og det å ikke ha en jobb. Derfor har Regjeringen kommet med ulike tiltak i de
ulike pakkene for nettopp å unngå økt arbeidsledighet og for å unngå at ledigheten
biter seg fast på et høyt nivå. Derfor har Regjeringen foreslått og iverksatt
viktige tiltak som gir dem som er blitt ledige, muligheten for omskolering og
kompetanseheving
Regjeringen foreslår å øke antall studieplasser nettopp for at flere skal kunne
studere framfor å søke seg inn i arbeidsmarkedet. Samtidig er det en sterk økning
eller vekst i årskullene som normalt søker seg til høyere utdanning, så en må også
ta høyde for det. Derfor foreslår Regjeringen en økning på 180 mill. kr for å øke
studiekapasiteten fra høsten 2009 med om lag 4 200 plasser. 1 000 av disse
studieplassene går til lærerutdanningen, noe det er et sterkt behov for. 850 av
disse plassene skal gå til helse- og sosialfag. Det er 550 plasser innen MNT-fag,
og det er 600 plasser til universiteter og høyskoler, som selv bestemmer hva de
skal gå til. Men vi øker også med 800 plasser til desentralisert utdanning, noe
som er veldig viktig for dem som bor i distriktene. Et godt eksempel på det er
Sauda kommune som nå har inngått et samarbeid med Høgskolen Stord Haugesund om en
nettbasert høyskole.
Vi vet også at tusenvis av mennesker sliter med basiskunnskap. Derfor bevilger
Regjeringen ytterligere 20 mill. kr til det såkalte basiskunnskapsprogrammet i
arbeidslivet. Det å øke basiskunnskapen gjør det lettere for det mennesket det
gjelder, men det gjør det også lettere for mennesker å komme inn på
arbeidsmarkedet. Det bidrar også positivt til det samfunnet har bruk for og
trenger. Det er veldig viktig at kompetansen i arbeidslivet blir høyere. Derfor
setter vi inn disse tiltakene nå i disse krisetider. Økte basisbevilgninger til
universiteter og høyskoler er gitt fordi økonomien skal bedres, men også for å
kunne gi høyere utdanning et større handlingsrom.
Regjeringens forslag om å øke bevilgningen til fagskoler med 20 mill. kr er et
kjempegodt tilskudd som vil gi ca. 400 nye studieplasser på fagskolene. Vi trenger
de hendene i arbeid.
Sist, men ikke minst foreslår vi å bruke 35 mill. kr mer for å komme i møte
frafallsproblematikken i videregående skole. Det er kjempeviktig. Det vil gi
tettere oppfølging av elevene og forhåpentlig gjøre at færre dropper ut. Alle vet
at de som sliter mest og havner bakerst i køen når arbeidsledigheten stiger, er
nettopp de som dropper ut av videregående skole. Det er ingen god start for et
ungt menneske, så det er vi nødt til å unngå. Ingen skal starte voksenlivet sitt
på den måten.
Helt til slutt: Et av de områdene der Regjeringen virkelig har levert, er på
kultursektoren. Vi har ikke bare levert, men vi har overlevert.
Det er gledelig at frivillighetshjertet er stort, at vi nå får på plass
momskompensasjonen, og legger 1 milliard kr på bordet. Det vil gi lag og
foreninger større handlingsrom, og det vil skape ytterligere økning i den
frivillige sektoren og i det arbeidet. Men det er også viktig at vi får på plass
en ordning som virker godt for alle, for det er ikke alltid sånn at det som er
best for fotballen, er best for musikken. Så det arbeidet som det hurtigarbeidende
utvalget skal gjøre, er kjempeviktig for hvordan dette skal se ut til slutt.
Gjermund Hagesæter (FrP) [12:52:54]: Det som har vore skiljelinene i denne debatten og i tidlegare debattar, er m.a.
synet på skatt, om det er fornuftig å gi skatte- og avgiftslette, og om det er
fornuftig at arbeidstakarar skal få behalde meir av inntektene sine og bestemme
sjølve korleis desse pengane skal brukast, i staden for at staten skal ta inn
pengar i skatt og bestemme korleis pengane skal nyttast.
Då er sjølvsagt eit av spørsmåla, som skil dei sosialistiske regjeringspartia frå
dei borgarlege partia, om vi betaler mykje i skatt og avgifter i Noreg, eller om
vi betaler lite i skatt og avgifter.
Då har eg tenkt å illustrere det. Spørsmålet er: Når ein arbeidsgivar betaler ut
ein tusenlapp til ein arbeidstakar, kor mykje får arbeidstakaren behalde etter at
han har brukt desse pengane?
Det er slik at det første som skjer når ein betaler ut ein tusenlapp, frå ein
arbeidsgivar til ein arbeidstakar, er at det går 141 kr til arbeidsgivaravgift.
Deretter går det 240 kr til allmenn skatt. Så går det 67 kr til trygdeavgift. Om
ein då også tener over 441 000 kr, får ein toppskatt, og då går det 9 pst. i
toppskatt til staten. Då får ein utbetalt mindre enn det staten sit igjen med.
Det stoppar sjølvsagt ikkje der. Når lønnsmottakaren skal bruke desse pengane, går
det også nye avgifter til staten. Avhengig av kva lønnsmottakaren bruker desse
pengane til, går det pengar til staten i ulikt omfang.
Om ein bruker desse pengane, 475 kr utbetalt, til å fylle bensin for, går 73 pst.
av dette inn til staten i form av bensinavgift og moms. Det betyr at
lønnsmottakaren sit igjen med bensin for 128 kr. – Denne tusenlappen som var så
stor, er blitt så liten. Resten har det offentlege konfiskert i form av skatt og
avgifter.
Desse pengane som ein altså har fått bensin for, 128 kr, går til å lønne dei som
jobbar på bensinstasjonen – også til den skatten dei skal betale. Det går til å
lønne dei som jobbar på raffineriet, og skatten dei betaler. Det går også til
skatt og lønn for dei som jobbar i Nordsjøen, som pumpar opp olja, og sjølvsagt
også dei som transporterer både olje frå Nordsjøen til raffineriet og bensin frå
raffineriet til bensinstasjonane.
Dersom det blir noko overskott – om vi tenkjer oss at dette er ein Statoil-stasjon
– vil også ein del av det overskottet, i tillegg til den skatten som er betalt,
kome tilbake igjen til staten.
Vel, eg synest at dette eksempelet viser at vi har eit veldig høgt skatte- og
avgiftstrykk. Det er uheldig, spesielt i den situasjonen som vi bevegar oss inn i
no, med stigande arbeidsløyse og usikre arbeidsplassar på grunn av finanskrisa og
utviklinga i verdsøkonomien.
Derfor synest eg det er leitt at regjeringspartia ikkje har gått inn på å vurdere
å redusere skattar og avgifter, dempe skatte- og avgiftstrykket, slik at
arbeidsplassane, bedriftene, kunne blitt sikrare, og også at arbeidstakarane kunne
fått behalde meir av lønna si både til å tryggje sin eigen situasjon og også halde
oppe ei kjøpekraft som gjer at ein også sikrar andre arbeidsplassar.
Uansett er dette openberre skiljeliner i politikken. Eg trur vel ikkje at det blir
noka endring på det i dag og heller ikkje framover, men då har i alle fall eg
prøvd å illustrere at vi har et høgt skatte- og avgiftstrykk i Noreg.
Statsråd Dag Terje Andersen [12:58:10]: Da vi var her for et år siden, var det ingen som snakket mye om den kommende
økonomiske krisen og usikkerheten i arbeidsmarkedet. I året imellom har det vært
et stort tema.
Jeg vil si det slik: Det er én ting som bekymrer meg nå, og det er at det er for
få som bekymrer seg for situasjonen på arbeidsmarkedet. Jeg synes det er for lite
oppmerksomhet på de utfordringene vi har foran oss, i den offentlige debatten. Det
mener jeg fordi rundt i verden ser vi en stadig økende ledighet. I Sverige, hørte
vi i dag, hadde tallet steget til 9 pst. fra 8,2 pst. Vi ser at markedene som
norske varer skal eksporteres til, går nedover. Industriproduksjonen blir redusert
mer enn noen gang siden annen verdenskrig. Det er grunn til, med den reduserte
veksten vi ser i verden rundt oss, å være bekymret for situasjonen framover.
Derfor er det den viktigste oppgaven for Regjeringen.
Krisens årsak var på mange måter den ideologiske liberalismen. Mangel på
regulering av finansmarkeder satt sammen med en veldig utviklet grådighetskultur i
avlønning av ledere i de bankene, som bare tjener bonus på kortsiktig gevinst og
ikke langsiktig industriell tenkning, var det som var årsaken til krisens start.
Det er kanskje også årsaken til at vi kunne lese i The New York Times for kort tid
tilbake at vår finansminister, Kristin Halvorsen, hadde en lekse å lære resten av
verden – ikke bare i å håndtere krise, men ikke minst for å unngå krise.
På mange måter kan vi si at den norske modellen har vist seg å være helt unik i
forhold til å håndtere utfordringer, men først og fremst bidrar den til at
utfordringene blir så små som mulig. Norges Bank konkluderer da også i sin siste
rapport i går med at de politiske tiltak som er satt inn, finanspolitisk og
pengepolitisk, faktisk virker i forhold til den situasjonen vi ellers ville hatt.
Det er fortsatt viktig for Regjeringen å satse på å motarbeide økt ledighet
gjennom å øke etterspørselen, gjennom å sette snekkerne i gang med å pusse skoler,
barnehager, istedenfor å gå ledig, og gjennom å aktivisere både over de statlige
budsjetter, de kommunale budsjetter, stimulere til aktivitet.
Men det er viktig at vi gjør ting for dem som blir ledige. Derfor har vi økt
dagpengeperioden fra 26 til 52 uker. Vi har redusert kravet til tiden man må være
permittert for å få dagpenger, fra 50 pst. til 40 pst., og vi har redusert antall
karensdager for den ansatte fra fem til tre, etter at den forrige regjeringen økte
dem til fem dager, og vi har styrket fleksibiliteten når det gjelder muligheten
til å rullere permitteringer, slik at belastningen kan deles på flere. Det er
derfor litt pussig å se at de partiene som forverret situasjonen for de ledige og
for de permitterte mens de satt i regjering, nå fremmer ytterligere forslag som
går enda lenger enn Regjeringen, men jeg tror det er viktig å vurdere hva de
forskjellige partiene gjør, og ikke hva de sier et par måneder før valg.
Denne perioden har også vært historisk når det gjelder satsing på
fattigdomsbekjempelse. Ytelsene i trygden er økt for mange grupper, ikke minst for
minstepensjonistene. Vi har ved to anledninger regulert de veiledende
sosialhjelpssatsene mer enn prisstigningen. Vi har satt i gang
kvalifiseringsprogrammet som gjør at over 5 000 mennesker som aldri før har fått
noe tilbud om å få hjelp til å komme tilbake til arbeidsmarkedet, nå har fått det,
og ikke minst har vi økt bostøtten, slik at 40 000 til 50 000 nye kommer inn under
bostøtteordningen.
Vi har gjort det vi sa før valget i 2005 at vi skulle gjøre. Den gangen sa vi at
vi trengte en ny kurs, og vi har gitt landet en ny kurs. Den kursen er i tråd med
de beste tradisjonene i den norske modellen, og for meg er det sånn at høstens
valg i veldig stor grad handler om nettopp det: Vil vi videreføre den norske
modellen som har gjort at finansministeren blir omtalt positivt i The New York
Times, og som gjør oss ganske unike, som gjør at vi har et godt samarbeid med
partene i arbeidslivet, og som ikke svekker arbeidstakernes rettigheter, at vi har
en økonomisk politikk som består av ryddighet, at vi kan bruke ekstra når det
trengs, og at vi forsvarer velferdsmodellen slik som vi kjenner den, slik at vi
kan unngå privatisering av helse, skole og andre viktige områder? Denne
regjeringen kommer til å jobbe videre for at det skal være den norske modellen. Vi
ser fram til høstens valg.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kenneth Svendsen (FrP) [13:03:40]: Det var interessant at statsråd Andersen nevnte finansminister Halvorsen og hennes
fortreffelighet omtalt i The New York Times. Jeg tror nok personlig at den
journalisten burde ha tatt seg en tur til Norge.
For fire år siden sa den daværende representanten at vi med et pennestrøk skulle
fjerne fattigdommen i dette landet. Nå er det langt flere fattige enn det var på
det tidspunktet. Så kan selvfølgelig statsråden vise til at det er satt inn tiltak
på tiltak for å bekjempe fattigdommen, men antall fattige har steget. Det faktum
går det ikke an å prate seg bort fra. Da blir spørsmålet: Er statsråden fornøyd
med det som Regjeringen har oppnådd i forhold til å bekjempe fattigdommen i dette
landet?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:04:33]: Det er ting som tyder på at den journalisten i The New York Times har satt seg
godt inn i norske forhold, men kanskje representanten Svendsen burde ta seg en tur
og se på de amerikanske forholdene, for det er dem han sammenliknet med, og da
kommer altså Norge godt ut.
Når det gjelder fattige, er jeg fornøyd med at vi har satt inn en lang rekke
tiltak. Vi har gjort en omfordeling i forhold til det som var den forrige
regjeringens politikk. Vi har også økt minstepensjonen. Vi har økt pensjonen for
andre, som får små ytelser. Vi har styrket sosialhjelpen, vi har styrket
Husbanken, og vi har satt i gang tiltak for å hjelpe folk tilbake til arbeid. Det
er en lang rekke tiltak som vi har gjort, og som den forrige regjeringen ikke
gjorde.
Denne regjeringen er ikke fornøyd så lenge det er noen som er fattige. Nå er
fattigdomsbegrepet et begrep på dem som har under medianinntekt i landet, og som
representanten kanskje vil være enig med meg i, så er det vanskelig å få det sånn
at alle har mer enn gjennomsnittsinntekt. Men på samme måte som vi sier at alle
skal arbeide, sier vi at ingen skal være fattige. Vi kommer til å jobbe i den
retningen så lenge det er noen igjen som ikke har fått tilbudet i orden.
Martin Engeset (H) [13:05:56]: Statsråden sa i sitt innlegg at han nå er bekymret for at det var så få som var
bekymret, hvorpå han holder et femminutters hovedinnlegg i debatten her i dag uten
å gi uttrykk for noen som helst bekymring knyttet til det faktum at antall fattige
øker. Det synes jeg er nokså spesielt.
I valgkampen for fire år siden sa nåværende finansminister Kristin Halvorsen, som
da var opposisjonspolitiker, i en TV-debatt på TV 2s folkemøte den 24. august, da
temaet var å bekjempe fattigdom:
«Dette er jo ikke vanskelig (…), dette handler om politisk vilje.»
Er det slik at når det nå blir flere fattige, så var det kanskje ikke så enkelt
likevel å avskaffe fattigdommen, eller var det den politiske viljen som forsvant?
Statsråd Dag Terje Andersen [13:06:57]: På samme måte som jeg sa i svaret til Svendsen, at vi er en regjering som mener at
arbeid til alle er mål nr. én – det er også det viktigste fattigdomstiltaket –
mener vi at ingen skal være fattig i Norge. Det betyr ikke at det ikke i dag er
noen som er arbeidsledige, men det betyr at vi nettopp har politisk vilje til å
gjøre noe med det. På samme måte er det altså med fattigdommen.
Det er vår ambisjon at man ikke skal være fattig i Norge. Derfor har vi gjort noe
for dem som går på ytelser, og det har jeg allerede besvart.
I tillegg til det handler det f.eks. om at denne regjeringen har gjennomført
maksimalsatser for barnehageplasser. Det betyr virkelig mye mer for dem som har
lite penger, enn for representanten og meg. Det er god fordelingspolitikk. Det at
vi sørger for å ha et offentlig tilbud i skolevesenet og helsevesenet som gir det
samme tilbudet til alle, er også viktig fordelingspolitikk, spesielt for de
fattige.
Dagfinn Høybråten (KrF) [13:08:18]: For en måneds tid siden ble tiltakene som Regjeringen ønsket å iverksette for
gjennomføringen av Nav-reformen, diskutert her i salen. Statsråden sa da at de
tiltakene som ble iverksatt, både bevilgningsmessig og organisatorisk, ville gi
brukerne bedre tjenester. Men statsråden sa samtidig at dersom ikke tallene for
restanser i Nav i mai viste en klar bedring, måtte direktoratet vurdere om
tiltakene som var iverksatt, var riktige og tilstrekkelige. Vi har nå fått en
rapport om arbeidsmiljøet i Nav som er veldig alvorlig. Vi har fått tall for mai
som vel neppe kan sies å representere den bedringen i saksbehandlingstid som vi
alle hadde håpet på. Jeg forventer selvfølgelig ikke at tiltak som ble vedtatt i
Stortinget 15. mai, har full virkning 19. juni. Jeg vil gjerne høre hvordan
statsråden vurderer situasjonen, og hva han har tenkt å gjøre framover.
Statsråd Dag Terje Andersen [13:09:22]: La meg først kommentere arbeidsmiljøundersøkelsen og kunnskapen om det som etter
hvert ble en rapport som ganske nylig er offentliggjort. Dette er en undersøkelse
som har foregått over lang tid. Det har vært et tett samarbeid mellom
Arbeidstilsynet og Nav. Det var noe av begrunnelsen som gikk fram av den
proposisjonen som jeg la fram, og som var bakgrunnen for de 710 mill. kr.
Så er det riktig at det i april – før tiltakene hadde begynt å virke, som
representanten helt riktig sa – igjen var litt økning i restanser. Men hvis en
måler det fint og ser på antall arbeidsdager, hadde produksjonen økt noe i april.
De foreløpige tallene fra mai – og jeg understreker foreløpige, for ikke å bli tatt på det senere – tyder på at vi nå er
inne i en mer positiv utvikling igjen – ikke slik at vi ikke kommer til å få
enkelttilfeller, ikke slik at alt er perfekt, men de helt foreløpige rapportene
jeg har fått, tyder på at vi igjen er inne i en positiv utvikling når det gjelder
restanseutvikling.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Lise Christoffersen (A) [13:10:49]: I revidert budsjett for 2009 går det en rød-grønn tråd. De tunge grepene er rettet
inn mot å dempe virkningene av finanskrisen for samfunn og enkeltpersoner. Ett av
dem er ytterligere opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene med nye 1 000 plasser,
oppå de 6 000 ekstra plassene som allerede er vedtatt i forbindelse med «Tiltak
for arbeid». Flere tiltaksplasser må ses sammen med de store reformene i
stønadssystem og tiltaksinnretning i omleggingen av hele arbeids- og
velferdspolitikken. I tillegg øker vi for aller første gang kostnadstaket for
utdanningsstøtte til personer med nedsatt arbeidsevne, noe ikke minst fagskolene
og deres elever vil sette pris på. Å bekjempe ledighet er det beste virkemidlet
for å hindre fattigdom. Ledighet bekjempes med aktive tiltak på mange områder.
Skattelette reduserer handlingsrommet. Det er ikke rød-grønn politikk. I stedet
setter vi fellesressursene fullt og helt inn på å sikre arbeidsplasser og å skape
nye. Det gir resultater. Statsminister Jens Stoltenberg viste i sitt innlegg her i
dag til at ledighetsprognosene nå reduseres noe som en direkte følge av de
tiltakene som er satt inn.
I innstillingen raljerer Høyre over Regjeringens fattigdomssatsing og kaller den
overbud. Men da er det flere som er ute i samme ærend. Høyre legger på 75 mill. kr
og hevder det vil gi en mer helhetlig og målrettet fattigdomspolitikk. Det
resonnementet er det med respekt å melde litt vanskelig å henge med på. Når dagens
regjerings fattigdomssatsing på årsbasis nå ligger mer enn 3 milliarder kr over
nivået fra den forrige regjeringen, er det vel tvilsomt om 75 mill. kr vil utgjøre
den store forskjellen.
Med denne budsjettinnstillingen ligger samlet antall tiltaksplasser nå på 75 000,
en opptrapping på mer enn 20 pst. i løpet av perioden. Det gir rom for å trappe
opp utover året med 5 000 nye plasser. Og apropos overbud: De tre tidligere
regjeringspartiene plusser alle på litt ekstra, Høyre 200 mill. kr, Kristelig
Folkeparti og Venstre 50 mill. kr hver. Det hadde nok ikke vært like enkelt hvis
pengene allerede var gått med til skattelette. Jeg anbefaler derfor alle tre å
sende en vennlig tanke til regjeringen Stoltenberg som heller enn skattelette gikk
til det uvanlige skrittet helt fra starten av å øke tiltaksnivået år for år, til
tross for kraftig vekst i sysselsetting og rekordlav ledighet. Hadde vi bygd ned
tiltaksnivået da, ville vi ikke maktet å få det fort nok opp igjen nå. Et høyt
tiltaksnivå handler ikke bare om penger. Det handler også om å ha et apparat til å
sette det ut i livet. Nå nyter vi alle godt av en forutseende politikk, både
posisjon og opposisjon, men særlig de som nå er permitterte eller ledige. De nye
tiltaksplassene er først og fremst for dem som trenger påfyll av kvalifikasjoner.
Det vil både de, arbeidsgiverne og samfunnet tjene mer på enn
skattelettealternativet til opposisjonen.
Svein Flåtten (H) [13:14:06]: Arbeid til alle er overskriften hos alle de rød-grønne talerne her i dag, og
ansvarlig statsråd bekymrer seg for tiden fremover. Men hvorfor da ikke gjøre noe
i revidert budsjett? Dette var jo anledningen. Det finnes jo ikke fnugg av tiltak
som rettes inn mot bedrifter og arbeidsplasser, og som kunne ha bidratt til å
stagge økningen vi nå ser, i ledighetstallene.
Regjeringen vil gå inn i denne sommeren med en raskt økende ledighetskø, men også
med ansvaret for ikke å bruke anledningen i revidert nasjonalbudsjett til å gjøre
noe med det. Ledigheten biter seg fast, og det vi hører om i de fleste innlegg, er
hva Regjeringen så langt har gjort. Men det som det nå er snakk om, er hva man
skal gjøre fremover.
Jeg tror det kommer til å være en klar gravskrift over Regjeringen fra denne
største nedgangstiden på 70 år, der det vil stå at man frenetisk nektet å ta alle
virkemidler i bruk. Ikke nok med at man ikke har brukt revidert budsjett til å
fremme tiltak på skattesiden som kunne stimulere bedrifter og arbeidsplasser, men
man har heller ikke benyttet anledningen til å fjerne skatteøkningene på bedrifter
og arbeidsplasser fra budsjettet i fjor – et budsjett som ble vedtatt i november,
da vi var i krisens øye. Når ledighetstsunamien etter hvert utover i året har
skyllet innover oss, har man ingen løsninger. I en situasjon som kaller på
realisme, pragmatisme og evne til å prøve alle løsninger, svarer Regjeringen med
dogmatisme og ideologisk motstand mot løsninger som kunne lettet skattetrykket og
økt antall arbeidsplasser på bedriftene.
Både Høyre og de øvrige opposisjonspartiene foreslår en rekke skattetiltak i
revidert budsjett. Det viser at opposisjonen er veldig enig om retningen når det
gjelder denne måten å stimulere arbeidslivet på, og man står helt utmerket samlet
om dette.
Jeg vil til slutt si litt om Høyres forslag til midlertidig redusert
arbeidsgiveravgift, som det har vært mye diskusjon om her i dag, fortjenstfullt
nok, for det er en viktig sak. Komiteens leder sa tidligere her i dag at man kunne
ikke hjelpe bedrifter som var lønnsomme, og jeg forstod på Arbeiderpartiets
parlamentariske leder at denne typen skattelettelser ikke virket. Det er jo ikke
riktig. Statistisk sentralbyrå har beregnet at dette virker. Det er klart at vi
kan ikke bare hjelpe de bedriftene som står på kanten av stupet. Vi må jo også
sørge for at de som fortsatt er lønnsomme, de som kanskje til og med kan ansette
nye, ikke kommer på kanten av stupet, og i hvert fall ikke faller utfor. Det er en
fullstendig kortslutning at man bare skal hjelpe dem som kanskje allikevel går
under. Man må sørge for at det blir nye arbeidsplasser i de bedriftene som har
livets rett.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:17:10]: Statsminister Stoltenberg har gjentatte ganger uttalt at dagens rød-grønne
regjering står ansvarlig for samfunnsutviklingen de siste fire årene med en
flertallsregjering. Som mange talere har nevnt før meg, har denne regjeringen hatt
rekordmye penger å bruke, og den har investert mye. Den har hatt et helt
fenomenalt forbruk. Hva er da status etter fire år med rød-grønt styre? Jeg skal
nevne noen områder:
Kunnskapsnivået for elevene i grunnskolen og den videregående skolen er
blant de laveste i Europa.
Frafallet i videregående skole har aldri vært høyere.
Vedlikeholdsetterslepet på veiene har økt.
Det er satt ny rekord i innkreving av bompenger.
Togtrafikken har til stadighet stoppet opp på grunn av mangel på
investeringer i infrastruktur.
Vi har fått 100 000 nye ikke-vestlige innvandrere, med de utfordringer det
har for integreringen.
Vi har aldri hatt større alvorlig kriminalitet.
Vi har aldri hatt et mer misfornøyd politikorps enn vi har nå.
Innenfor sosialpolitikken har aldri flere mennesker vært ute av stand til å
forsørge seg selv.
Aldri har flere hatt offentlige overføringer som hovedinntekt.
Aldri før har så mange mennesker vært ansatt i offentlig administrasjon.
Aldri har den relative andelen av folk i privat sektor vært mindre.
Aldri har det vært mindre lønnsomt å jobbe.
Mandag denne uken debatterte Stortinget et representantforslag fra Kristelig
Folkeparti, der partiet ønsket at det skulle bli utarbeidet et mål for brutto
nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt for å sikre
bedre samsvar mellom politikken og det som gir innbyggerne høy livskvalitet. Dette
mente samtlige partier var en god idé, også Fremskrittspartiet. Livskvalitet er
noe annet enn å få en sjekk i posten fra staten hver eneste måned. Livskvalitet
vil variere fra person til person, men visse grunnleggende faktorer må være til
stede:
Vi trenger alle personlig frihet.
Vi trenger alle valgfrihet til å fatte beslutninger om egen velferd.
Vi trenger trygghet for liv, helse og eiendom.
Vi trenger samhold og tilhørighet.
Vi trenger å verne om våre kulturelle tradisjoner og røtter.
Vi trenger et samfunn som verner om ytringsfriheten.
Vi trenger et samfunn hvor folk føler de er til nytte, og at de kan bidra.
Vi trenger et samfunn hvor familien igjen blir det bærende element.
På alle disse helt avgjørende områdene for livskvalitet går dessverre det norske
samfunnet i gal retning. Uansett hvor mange rød-grønne milliarder som pumpes inn
på ulike samfunnsområder, sitter en stadig større andel av befolkningen med en
følelse av avmakt.
Verken det vedtatte statsbudsjettet for 2009 eller denne revideringen tar tak i de
grunnleggende utfordringene det norske samfunnet står overfor. Regjeringen
forsøker å bevilge seg ut av problemene, men har samtidig oppdaget at de mest
grunnleggende utfordringene i det norske samfunnet ikke lar seg løse med penger
alene. Nye overføringer og bevilgninger kan sågar gjøre problemene enda
vanskeligere å løse på sikt. Utfordringene vi erfarer, har en annen dimensjon.
Utfordringene er til dels strukturelt organisatoriske, men de er knyttet til
mindre målbare kriterier, som medmenneskelige relasjoner, fremmedgjøring og mangel
på nasjonalt samhold.
Regjeringen hevder den er på rett vei, men denne påstanden møter stor skepsis hos
en økende andel av det norske folk. Sannheten er nemlig at svært mange nordmenn
føler en stor uro for fremtiden, og de deler ikke den rød-grønne beundringen av
deres egne resultater.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:20:51]: I det reviderte nasjonalbudsjettet vi vedtar i dag, er det en rekke tiltak
innenfor utdanningssektoren. Det er jeg svært glad for. I den økonomiske
situasjonen vi nå befinner oss i, er det riktig å satse kraftig på kunnskap og
kompetanse.
Det å satse på høyere utdanning med en økning i antall nye studieplasser på 3 800
er en kraftig satsing. Studieplassene er også fordelt på en måte som er svært
framtidsrettet i en tid der vi får bruk for flere sykepleiere, førskolelærere og
lærere. I tillegg er det et løft i antall studieplasser innenfor de
naturvitenskapelige studieretningene, noe som er viktige studier med tanke på vår
framtidige verdiskaping.
Et annet område som er styrket, er arbeidet med basiskompetanse i arbeidslivet.
Dette er et viktig område å styrke med tanke på at mange voksne sliter med for
dårlige ferdigheter i lesing og skriving, noe som er kritisk i en tid der mange
bedrifter må omstille. Det er også en stor hindring når en i voksen alder skal
søke seg ny jobb. Kravene til gode basisferdigheter er mye større i dag enn
tidligere. Derfor er dette et viktig område å styrke. Mange utstøtes fra
arbeidslivet på grunn av manglende lese- og skriveferdigheter.
Mange har dårlige erfaringer med skolen, og det er derfor vesentlig at det legges
til rette for undervisning i basisfag på arbeidsplassen. Mange synes også det er
vanskelig å innrømme at lese- og skriveferdighetene er for dårlige for det moderne
arbeidslivet. Tillitsvalgte i bedriftene gjør en stor jobb for å motivere
kollegaer til å sette seg på skolebenken igjen. LO har f.eks. tatt til orde for
kompetansetillitsvalgte, som kan være en pådriver for nettopp å få ansatte i
bedrifter til å tilegne seg nødvendig kompetanse for å møte nødvendige
omstillinger eller for å gå inn i nytt arbeid ved nedbemanning og oppsigelser.
Styrket kompetanse hos medarbeiderne kan være avgjørende for om bedriftene greier
en tøff omstilling i en tid der dette er nødvendig.
Det rød-grønne flertallet har også økt den økonomiske støtten til studieforbundene
denne stortingsperioden. Den var konsekvent kuttet under den forrige regjering,
til tross for disses viktige rolle i voksnes læring. Vi har også sørget for å
styrke studieforbundene gjennom endringer i opplæringsloven. Studieforbundene kan
være en selvstendig arena for læring og et godt supplement til offentlig
utdanningstilbud for voksne, og er gode samarbeidspartnere for bedrifter som
ønsker å satse på økt basiskompetanse hos sine ansatte.
Jeg er glad for at vi har en regjering som ser sammenhenger, og som satser på å
bygge opp kunnskap og kompetanse i en tid med stigende arbeidsledighet, og der
enkelte bransjer og type arbeidstakere er mer utsatt enn andre. Revidert
nasjonalbudsjett med satsing på kunnskap og kompetanse føyer seg inn i en rekke
målrettede tiltak for at Norge skal komme styrket ut av den internasjonale
finanskrisen.
Dagrun Eriksen (KrF) [13:24:04]: En av de beste investeringene vi som samfunn kan gjøre, er å investere i kunnskap.
Kristelig Folkepartis mål er at Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon, men
det målet vil vi ikke oppnå med den regjeringen vi har i dag. Gjennom fire år har
utdanning og forskning blitt utsatt for nedprioritering og feilprioritering. Slik
kan det ikke fortsette. Vi har forutsetningene, men da må det satses både på
skole, på høyere utdanning og på forskning. Det har Kristelig Folkeparti gjort i
alle sine alternative budsjetter, også i forbindelse med det vi i dag behandler.
Vi har gått imot de timetallsøkningene Regjeringen har foreslått. Kristelig
Folkeparti ønsker ikke å prioritere utvidet timetall i grunnskolen, all den tid vi
nå står overfor store utfordringer knyttet til lærermangel og kompetanseheving
blant lærerne. Det vi trenger, er ikke flere timer, men flere lærere. Uten flere
og enda bedre lærere klarer vi ikke å skape en skole med kunnskap og trivsel.
Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett å omprioritere disse midlene til å
opprette 1 000 nye lærerstillinger for å øke lærertettheten i skolen. Det
representerer en helt annen politisk kurs enn den vi ser fra Stoltenberg
II-regjeringen. Med Regjeringens politikk blir det stadig flere elever og færre
lærere i klassene.
Det ensidige fokuset på tidlig innsats har ført til at Regjeringen hele perioden
har glemt ungdomsskolen. For å få ungdomsskolen til å bli en mestringsarena for
alle elever, både de som er teoristerke, og de som har praktiske evner, må vi
tilby en mye mer praktisk hverdag. Ungdomstrinnets mange utfordringer forplanter
seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent i videregående.
Det er grunnen til at vi foreslår å bevilge mer til kvalitetsutvikling nettopp på
ungdomsskoletrinnet. Vi mener også det er behov for å få flere yrkesgrupper inn på
det trinnet, og foreslår midler til å få inn flere helsesøstre, rådgivere og
miljøterapeuter som kan være med på å gjøre hverdagen bedre for elever og lærere.
Kristelig Folkeparti mener at en kunnskapsnasjon må satse på forskning og høyere
utdanning gjennom vekslende økonomiske tider. Derfor foreslår vi å øke
basisbevilgningen til universiteter og høyskoler, slik at de har en mulighet til å
ta imot de nye studieplassene som Regjeringen nå foreslår.
Nå på tampen av fireårsperioden er det grunn til å undre seg over Regjeringens
prioriteringer. Hvorfor i all verden brukte man ikke oppgangstidene på å styrke
høyere utdanning og forskning? Hvorfor valgte man å kutte? Jeg tror rett og slett
at svaret ligger i hvilken virkelighetsoppfatning en har. Universitets- og
høgskolerådet, studentorganisasjonene, fagorganisasjonene, opposisjonen her på
Stortinget er alle enige om at satsingen på høyere utdanning har vært fraværende.
Men hva mener Regjeringen? Jo, den er som vanlig strålende fornøyd med egen
innsats.
Signe Øye (A) [13:27:26]: I revidert nasjonalbudsjett øker vi bevilgningene til Forsvaret med vel ½ milliard
kr. En vesentlig del av dette går til utenlandsoperasjoner med særlig fokus på
Afrika. Dette gjør at Norge kan stille med ytterligere, betydelige bidrag til fred
og stabilitet i Afrika og Afghanistan samt gi beskyttelse til sivil skipsfart og
humanitære forsyninger til Somalia.
Regjeringen bevilger 300 mill. kr til et norsk feltsykehus i tilknytning til FNs
operasjon i Tsjad. Det norske feltsykehuset er en meget etterspurt ressurs og
utgjør et viktig bidrag til operasjonen. I tillegg vil vi sende en norsk fregatt
til Adenbukta for å bidra til å bekjempe piratvirksomhet og beskytte sivil
skipstrafikk og humanitære forsyninger til Somalia. Regjeringen vil også forlenge
helikopterbidraget i Afghanistan. Helikopterbidraget brukes til medisinsk
evakuering og er av stor betydning for sikkerheten til soldatene våre.
Soria Moria-erklæringen er dermed på forsvars- og sikkerhetsfeltet innfridd på
alle punkter. Ingen regjering, vil jeg hevde, har fulgt opp Forsvaret fra ord til
handling slik vi har gjort de siste fire årene. Samtidig konstaterer jeg at
Fremskrittspartiet og Høyre lover og lover både i innstillinger og i festtaler
landet rundt, men når pengene skal bevilges, er de vanskelige å få øye på. Det er
også tilfellet i revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil hevde at Forsvaret ikke er
tjent med populisme, men med langsiktige planer for et sterkt forsvar som også
blir fulgt opp med kroner og øre, slik vi har gjort i denne perioden.
Jeg konstaterer også at vi for fire år siden kunne høre Høyre og
Fremskrittspartiet utbasunere hvilken skandale det ville bli for Forsvaret med en
regjering hvor SV var medlem. Hvor feil har de ikke tatt?
Vi har brukt fire år på å bygge opp Forsvaret. Vi overtok et skakkjørt forsvar ute
av økonomisk kontroll og med en sterkt nedbygd hær fra den
fremskrittspartistøttede Bondevik-regjeringen. Vi har fått nye transportfly. Vi
har foretatt valg av nye kampfly, og etter hvert får vi den mest moderne marine i
Europa. Vi bygger opp igjen Hæren.
Arbeiderpartiet mener vi er på god vei, og vi vil fortsette med en ytterligere
styrking av forsvaret de neste fire årene, slik vi har vedtatt i langtidsplanen –
om vi får lov av velgerne.
Siden det er det siste innlegget mitt fra denne talerstolen, vil jeg rette en stor
takk til alle medrepresentanter fra alle partier som jeg har blitt kjent med og
jobbet sammen med i disse 16 årene, i et utrolig spennende og lærerikt miljø.
Presidenten: Presidenten tillater litt ekstra takk i dag!
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:30:55]: Mitt første innlegg på Stortinget for tolv år siden handlet om manglende satsing
på samferdsel på Sørlandet. Det har tatt lang tid, men nå gleder vi oss til å åpne
den nye firefeltsveien mellom Grimstad og Kristiansand til høsten.
Mitt siste innlegg på Stortinget skal også handle om samferdsel på Sørlandet. Nå
gjelder det Kjevik lufthavn. Landsdelen frykter at Avinor vil forkorte rullebanen
for å etablere sikkerhetssoner og dermed nedgradere Kjevik til en småflyplass.
Dette er et svært negativt signal til en landsdel i vekst. Vårt næringsliv er
optimistisk, og sist uke ble næringsklyngen NODE, som er verdensledende på eksport
av teknisk utstyr for olje og gass, utpekt som et NCE-senter, Norwegian Centres of
Expertise.
Er vi verdensledende, må vi også komme raskt ut i verden, og ha et skikkelig
flytilbud. Tross miljøsatsing vil vi også ha behov for fly og ikke minst flyfaglig
personell i fremtiden. Her har Aust-Agder noe å tilby.
Jeg er glad for den merknaden som understreker behovet for at flygeledere og
piloter skal bli utdannet i Norge, og at en skal bygge opp sterke og kompetente
fagmiljøer her i landet. Kommunene Evje og Froland har lenge arbeidet med et slikt
konsept. Det er ønskelig at det skjer i samarbeid med universitetet i Agder og
miljøet rundt Kjevik.
Studiene kan settes i gang alt neste høst, og de vil kunne dekke hele behovet for
de 36 flygelederplassene, som er det årlige behovet, og i tillegg 32 piloter pr.
år, som dekker ca. en tredjedel av behovet. Det må da være bra at de unge ikke må
reise ut for å ta en slik utdanning.
Jeg håper at Luftfartshøyskolen Sør kan bli en realitet, og at denne type
utdanning gir rett til studiefinansiering. Det er kjedelig at ikke et samlet
storting står bak merknaden. I Aust-Agder står alle partiene samlet bak et slikt
ønske.
Siden det er mitt siste innlegg, vil jeg også benytte anledningen til å takke alle
ansatte og kollegaer som har bidratt til at jeg vil se tilbake med glede på den
tiden jeg har vært her.
Presidenten: Det er hyggelig.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [13:33:43]: Også for meg blir dette det siste innspillet fra talerstolen.
Jeg skal starte med noe jeg begynte med for over 30 år siden, nemlig å snakke litt
om lokalpolitikk. Jeg viser da til Innst. S. nr. 355 for 2008–2009, det som
gjelder Rødøy-Lurøy Kraftverk og Lofotkraft, og kabel til øysamfunn.
Senterpartiet er tilfreds med at Træna har fått sin kabel, hurra! – og det sa
ungene til tidligere olje- og energiminister også. Men Senterpartiet har merket
seg at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i sin merknad
ber Regjeringen ta med og finne løsninger for de to siste øysamfunnene i Nordland,
Værøy og Røst, som har en produksjon pr. innbygger på over 1 million i
eksportverdi. Jeg tillater meg å minne om at da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
SV, dagens posisjon, satt i opposisjon i forrige periode, fremmet de et
likelydende forslag. Jeg bekrefter her at Senterpartiet står fast ved det vi sa i
2004. Jeg går ut fra at de to andre partiene i Regjeringen sier det samme, og da
er vi nesten i nærheten av et grunnlovsforslag, for da har vi jo behandlet dette i
to perioder, og det er en samlet sal som gir Regjeringen backing for å løse dette
problemet. Jeg føler meg rimelig trygg på at olje- og energiministeren i 2010 har
funnet en løsning i forbindelse med budsjettet.
Så: Takk til dere alle. Takk for at jeg fikk lov til å avslutte 30 års politisk
virksomhet fra talerstolen her i denne salen. Det drømte jeg ikke om for 30 år
siden. Takk til stortingspresidenten, som sendte en fantastisk fin hilsen, med
poesi. Takk for at jeg fikk denne erfaringen å se tilbake på. Kanskje kan jeg
fortelle, til noen små karer som jeg skal holde i hånden på tunet, om den gangen
bestefar var på Stortinget. Det er en god visdom å ha med seg.
Presidenten: Ja, det er det.
Jørund Rytman (FrP) [13:36:53]: Er det en sak som opptar meg mye, er det det høye skattetrykket vi har her i
Norge. Jeg synes derfor det er trist at mens en stor andel land i verden møter
finanskrisen med skatte- og avgiftslettelser, så nekter den rød-grønne regjeringen
plent å gjøre dette. I Russland og Brasil blir f.eks. 100 pst. av
stimuleringspakkene brukt på skattekutt. Tallet er 79 pst. i Indonesia, 68 pst. i
Tyskland, 45,4 pst. i Canada, 41,2 pst. i Australia, 36,7 pst. i Spania og omtrent
det samme i USA, og i Japan er det rundt 30 pst. Jeg kunne ha fortsatt. Men her i
Norge er det praktisk talt null, selv om vi har en søkkrik stat.
Tydeligvis av ideologiske grunner vil ikke den rød-grønne regjeringen la
næringslivet og folk flest beholde mer av sine penger.
Men er det noe som nesten er like ille, og som også virker hemmende på
næringslivet og folk flest, er det det kompliserte skatte-, avgifts- og
tollregelverket vi har her i Norge.
For å illustrere hvor tungt og omfattende regelverket er, er det bare å se på
denne boken her. Nei, dette er ikke Bibelen eller Koranen, eller en stor roman.
Dette er boka til Kristin Halvorsen: Lignings-ABC – en håndbok utgitt av
Skattedirektoratet, som ikke akkurat er en håndbok man kan ha på innerlomma.
Tidligere undersøkelser viser at selv de ansatte i skatteetaten ikke klarer å
svare korrekt på skattespørsmål. Og så forventer man at den gjennomsnittlige
borger skal kunne forstå alt, og fylle ut selvangivelsen korrekt. Ikke engang
ansatte i Toll- og avgiftsdirektoratet gir alltid korrekt svar til
næringsdrivende. Men hvis den næringsdrivende eller en vanlig skattebetaler ikke
kan skatteloven til fingerspissene, og gjør en feil, vanker det store bøter, høye
strafferenter og kanskje i verste fall fengselsstraff.
Nå har tydeligvis Norges skattesystem blitt så komplisert at det har blitt et eget
masterstudium i skatte- og avgiftsrett, hele 432 timers undervisning fordelt over
tre år – sannsynligvis er vi eneste land i verden som har det. Er det meningen at
alle gründere som vil gjøre suksess her i Norge, bør gå på dette studiet, eller at
enhver næringsdrivende i det minste skal ansette en som har gått på dette studiet?
Det spørsmålet bør vi stille oss.
Og ikke bare det – vi har tolltariffen, nesten like tykk som denne boken her,
heldigvis ikke like stor, men med massevis av det jeg kaller tulletoll, ulogisk og
gammeldags toll, forskjellige tollsatser på ulike produkter, til og med ulike
tollsatser på like produkter, forskjellige tollsatser, litt avhengig av når på
året og om du tar med deg varene over landegrensen.
Vi har flere eksempler på firmaer og produsenter her i Norge som er stor
eksportrettet industri, og som sliter med dette.
Så at den sosialistiske regjeringen ikke har ryddet opp i dette i løpet av de fire
årene man har hatt sjansen, synes jeg er kjempeleit.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:40:14]: Det er åpenbart når vi hører på innleggene, at vi er i litt forskjellig modus,
tror jeg, alt etter hva vi skal gjøre til neste år.
Senterpartiets deltagelse i sentrum–venstre-regjeringen, som jeg vil kalle vår
regjering, har vært å bygge hele landet ved å skape, og så dele. Godt utbygde
velferdsordninger er et resultat av et aktivt offentlig samspill, med et sterkt
næringsliv og organisasjoner og folk. Verdiskapning skal sikre både det offentlige
og hvert enkelt menneske et økonomisk fundament som gir trygghet for morgendagen.
Det er Senterpartiets mål at alle som har arbeidsevne, gjennom ulike tiltak skal
hjelpes inn i arbeidslivet, ikke bare i oppgangstider, men også under økonomiske
tilbakeslag. Arbeid er det viktigste tiltak som kan føre mennesker ut av
fattigdom.
Norge er bedre rustet til å takle den internasjonale finanskrisen vi nå er inne i,
enn mange andre land. Vi har lagt vekt på en god, moderne og sammenhengende
regulering av finanssektoren, og vi bruker handlingsregelen aktivt. Men det er
naivt å tro at den krisen som vi hører om, og ser, ikke vil ramme sterkere i 2010
– for det vil den. Men samtidig eier vi det privilegiet at vi har mulighet til å
møte en konjunkturnedgang med mottiltak. Denne muligheten skal Senterpartiet
fortsatt forvalte med klokskap til beste for folk også i neste stortingsperiode.
Så til en annen krise, og det gjelder energikrisen. Vi har et energiforbruk i
landet vårt som ikke er bærekraftig, og Senterpartiet mener at det er viktig å
føre Norge fra det fossile til det fornybare energisamfunnet. Viktige målsettinger
for politikkutforming er å minske energiforbruket og produsere mer ren energi.
På fornybar energi-området er regjeringserklæringen, som Regjeringen har styrt
etter, tydelig offensiv. Men jeg mener det er viktig å si at vi ikke er kommet
langt nok. Lave energipriser stimulerer ikke i tilstrekkelig grad til å satse på
alternative energikilder, og jeg mener Regjeringen i større grad må bruke nye og
kraftigere virkemidler for å løfte fram bioenergi, vind-, sol-, bølge- og
tidevannskraft.
Senterpartiet vil møte utfordringene framover med ansvarlighet, slik at landet kan
bygges på en bærekraftig måte. Derfor vil vi i Senterpartiet virkelig jobbe for at
Regjeringen skal ha et parlamentarisk grunnlag som gjør at den kan fortsette i
neste stortingsperiode.
Da gjenstår det bare, selv om tiden er ute, å si takk til kollegaer for flotte år
her på Stortinget. Jeg har også lyst til å takke ansatte, for huset her fungerer
på en slik måte at vi som stortingsrepresentanter hele tiden føler at de som er
her, er her for at vi skal ha en best mulig hverdag.
Presidenten: Helt riktig.
Øystein Djupedal (SV) [13:44:01]: La meg starte med et lite hjertesukk. Jeg har observert denne debatten som mange
andre debatter i mange år her i huset, og denne revidertdebatten skiller seg i så
måte ikke fra de mange andre – men kanskje på ett punkt: Jeg opplever en
virkelighetsbeskrivelse fra enkelte, særlig fra Fremskrittspartiet, som jo er
hinsides det som er en realitet. Hvis man hører på hva disse representantene
faktisk sier, skulle man tro man levde i et samfunn stappfullt av armod og
elendighet.
Det er ikke det at det ikke er mange ting her i samfunnet vårt som skal rettes på,
og det er vanskelige tider, mange mister arbeid. Dette gjør Regjeringen hva den
kan for å prøve å gjøre noe med. Men hvis man beskriver det norske samfunnet på en
slik måte, hvordan skal man da beskrive et samfunn som virkelig er i
vanskeligheter? Da finnes det jo ikke ord i ordboka til å beskrive hvordan
elendighet og fattigdom faktisk er. Det er en oppfordring som man på tampen av et
langt politisk liv kan gi til dem som skal fortsette å ha innlegg her i salen. Det
å beskrive virkeligheten slik at man skal kjenne den igjen, var Trygve Brattelis
store mantra i sin tid for å forklare hvordan Arbeiderpartiet vant hegemoniet i
det norske samfunn. Det er noe man skal legge seg på minne, for det å beskrive et
samfunn på en måte som gjør at man kjenner det igjen, er en god ting. Hvis man
klarer det, klarer man også å løfte politikken – ikke senke politikken, som jeg
oppfatter er Fremskrittspartiets viktigste oppgave i denne debatten, som i mange
andre debatter.
Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg skal støtte en mindretallsmerknad fra
opposisjonen. Det har jeg ikke for vane å gjøre. På grunn av mye kluss i komiteen,
forstår jeg, har mindretallet en merknad om luftfartsutdanning som vår regjering
ikke er med på. Jeg forstår at det skyldes at man er redd for å plukke opp
regninger fra de ulike statsråder. Jeg vet at det er en reell frykt blant
statsråder.
Men la meg si til Regjeringen at jeg synes den skal se bort fra at det ikke er
flertall for denne merknaden. Det er en fornuftig merknad om hvordan man kan
etablere luftfartsutdanning i Norge. Vi har bruk for luftfartsutdanning, vi har
mange kompetente fagmiljø, og etter mitt skjønn er det like viktig at vi har
luftfartsutdanning i Norge som at vi har sykepleier- og lærerutdanning. Det er en
viktig vekstnæring, det betyr viktige arbeidsplasser, og vi har kompetente
fagmiljø som vil være i stand til å utføre dette. Nå sier jeg ikke hvilken
landsdel dette bør ligge i, det kan vi komme tilbake til. Men utgangspunktet mitt
er at jeg synes Regjeringen skal starte på det arbeidet for å finne ut hvordan man
kan få til kompetent luftfartsutdanning i Norge og bygge videre på de gode
fagmiljøene vi har. Vi har startet i Tromsø, og vi kan starte andre steder i
Norge. Det vil også være klokt.
La meg helt avslutningsvis si at jeg har hatt gleden av å være på denne
talerstolen mange ganger i løpet av mine 16 år her på Stortinget. Stortinget er en
fantastisk arbeidsplass, som mange har sagt. Det er et fantastisk privilegium å få
bruke sitt liv på politikk og på å bygge samfunnet videre ut. Det har vært et
fantastisk privilegium å få være med i den siste fireårsperioden mens vi har
sittet i regjering, der vi bygger ut samfunnet vårt videre. I disse vanskelige
tidene for vår del av verden er vi fremdeles i stand til å bygge ut samfunnet
vårt. Mange av våre naboland driver nå, på grunn av de vanskelige tider, på med å
bygge ned samfunn, bygge ned velferdsordninger, osv., fordi de ikke har penger.
Heldigvis er vi i en privilegert situasjon på grunn av en klok regjering og kloke
disponeringer gjennom mange år. Vi er i stand til å bygge samfunnet opp på tross
av vanskelige tider. Det er et stort privilegium å ha vært med på å bygge Norge
videre ut i denne perioden. Jeg håper at kloke politikere og kloke velgere gir oss
anledning til å bygge samfunnet videre ut også i neste periode.
Elisabeth Aspaker (H) [13:47:44]: En ny rapport om organisert kriminalitet er en ny påminnelse om de enorme
utfordringene vi står overfor i kampen mot denne kriminaliteten. Politidirektøren
er tydelig på at dette også er et spørsmål om ressurser. Høyres gjentatte
advarsler om at politiets driftsbudsjetter ikke har holdt tritt med oppgavene, er
hver gang blitt avvist av justisministeren. Men sannheten er at norsk politi er på
hælene, og politidistriktene kvier seg for å ta tak i organisert kriminalitet
fordi sakene ofte er svært ressurskrevende og går ut over andre oppgaver.
Vi kan ikke legge landet åpent for kriminelle gjenger og narkotikanettverk som
kommer hit for å gjøre raske penger med liten risiko for å bli tatt. Den politiske
arven etter fire år med rød-grønt styre, er et politi som ikke er på offensiven.
Faktum er at vi har mer alvorlig kriminalitet og mindre evne til å oppklare
sakene. Denne regjeringen kan slå i bordet med høyere opptak til politihøgskolen,
men denne regjeringen har samtidig ansvar for politikrisen og for konflikten med
politiet om bl.a. ny arbeidstidsavtale.
Politiet er svekket, saksbehandlingstiden øker, oppklaringsprosenten går ned, og
Norge er arena for stadig mer utspekulert internasjonal organisert kriminalitet.
Taperne er de som rammes, enten det er bedrifter eller enkeltpersoner.
Høyre har i sine alternative budsjetter denne stortingsperioden foreslått over 700
mill. kr mer til politiet, fordi landet trenger et sterkere politi.
Høyre har også foreslått en bredt anlagt politistudie for å kunne se
kriminalitetsutvikling, metoder og ressurser i sammenheng og gi Stortinget et
bedre grunnlag for å dimensjonere fremtidens politi. Til tross for at
kriminaliteten utvikler seg negativt, stemte de rød-grønne ned forslaget.
Høyre foreslår nå ytterligere 72 mill. kr til å ansette flere sivile og styrke
driftsbudsjettene i politiet. Høyre er opptatt av at nærpolitiet skal bestå og at
publikum skal få utført polititjenester der man bor. Derfor er Høyre sterkt
kritisk til at Regjeringen halverer antallet passkontorer og fratar den lokale
lensmannen oppgaver.
Høyre har engasjert seg aktivt i opprettelsen av regionale barnehus og er meget
overrasket over at de fem husene som er i kommet i drift, i sitt første og andre
driftsår sliter tungt økonomisk, med driftsforutsetninger som legger en klar
demper på aktiviteten. Høyre utfordrer justisministeren til å rydde opp straks og
foreslår nye 3 mill. kr for å styrke barnehusenes drift. Høyre imøteser også
opprettelsen av et barnehus i Oslo i 2009, som Stortinget har forutsatt og
vedtatt.
Folks tillit til politiet er dalende fordi politiet oppleves som fraværende. Det
er et stort paradoks at en regjering som sier den vil bruke store penger på store
oppgaver, ikke har politiet på listen over oppgaver som er store nok.
Høyre mener alvor. Vi vil ha et sterkere politi i kampen mot kriminalitet. Og vi
vil ha et politi som både er i stand til å ta hverdagskriminaliteten og sette en
stopper for den organiserte kriminaliteten.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:51:04]: Lars Korvald, tidligere statsminister og også representant for Østfold Kristelig
Folkeparti her på Stortinget, gav meg et råd i valgkampinnspurten i 2005: Sørg for
neste generasjonslinje, neste generasjon. Det var et klokt råd Lars Korvald gav,
et godt råd som jeg har prøvd å leve etter som miljø- og klimapolitiker. I 2006
gav FNs klimapanel oss beskjed om hva status for kloden vår er. Fredsprisvinneren
Al Gore sa: Kloden vår har feber. Pachauri, lederen av FNs klimapanel, sa: Utgjør
den forskjellen som du ønsker for framtiden.
I revidert varsler Regjeringen at de stanser anskaffelsesprosessen når det gjelder
CO2-håndtering på Kårstø, et gasskraftanlegg som ifølge Soria
Moria-erklæringen skulle hatt CO2-håndtering på plass i løpet av dette
året. Det er et løftebrudd vi har vært kjent med lenge. Men Regjeringens
beslutning i revidert nasjonalbudsjett skaper ytterligere usikkerhet om
Regjeringen akter å følge opp rensing på Kårstø.
Dette føyer seg inn i rekken av løftebrudd fra Regjeringen, også brudd på gode
tradisjoner på miljø- og klimafeltet. Den varslede energimeldingen ble skrinlagt.
Regjeringen har valgt ikke å legge fram en melding om rikets miljøtilstand i
inneværende sesjon, noe som har vært gjort de siste årene. Regjeringen har valgt
at Klimakur 2020, som skal være en oppfølging av klimaforliket, skal leveres etter
valget. Dette kommer på toppen av en rekke områder i klimaforliket der Regjeringen
ikke følger opp – la meg bare nevne noen eksempler: Opptrappingsplanen for
klimaforskning, nasjonal strategi for kraftproduksjon fra havmøller og andre
marine energikilder, omlegging av støtteordninger for fornybar energi som legger
til rette for økt utbygging i samme størrelsesorden som ordningen med grønne
sertifikater ville ha gitt, og handlingsplan for overgang fra fossile til
fornybare energikilder til oppvarming. Listen kunne ha vært lengre.
Utslippsreduksjoner i den størrelsesordenen som klimaforliket foreskriver, krever
handlekraft og en målrettet politikk over tid. Det er fra Regjeringens side stor
avstand mellom ord og handling på dette feltet. Gårsdagens – eller nattens –
vedtak om Goliat viser at vi har et enda større gap mellom ord og handling.
En politikk for neste generasjon er en god miljøpolitikk – men det krever at vi
tar de enkelte vedtakene på alvor, og at vi jobber i takt med dette slagordet.
Kristelig Folkeparti går til valg på en politikk for neste generasjon – som er en
god miljø- og klimapolitikk.
Trond Lode (Sp) [13:54:16]: I dag skal fleirtalet i denne salen nok ein gong stemma ned forslag frå
opposisjonen om ei merverdiavgiftskompensasjonsordning for frivilligheita.
Opposisjonen har hatt det travelt i denne saka, heilt sidan Regjeringa i St.prp.
nr. 1 for 2008–2009 varsla at òg dette løftet frå Soria Moria-erklæringa skal
innfriast. Dei raud-grøne partia sjølve har regien i denne saka. Me ønskjer å gå
lenger enn opposisjonen. Regjeringa har nå invitert Frivillighet Norge og Norges
Idrettsforbund til å vera med i eit utval som skal utarbeida ei detaljert
meirverdiavgiftskompensasjonsordning. Denne forsamlinga vil i samband med
behandlinga av statsbudsjettet 2010 bli førelagt forslag om å innføra ei ordning
frå 1. januar 2010.
Regjeringspartia er einige om at ordninga skal omfatta både varer og tenester, at
det skal vera ei frivillig ordning, og at ho skal vera knytt til registrering av
kompensasjonsbeløp i frivilligregisteret, med moglegheit for frivillig sjablong –
altså reelt tilgjengeleg for både små og store organisasjonar som ikkje er
momspliktige. Det vil seia at ho må vera administrativt enkel både for
frivilligheita og for staten.
I tillegg har Regjeringa og frivilligheita lagt som premiss for det vidare
utvalsarbeidet at når det gjeld meirverdiavgiftskompensasjon på investering i
anlegg, skal det løysast utanfor og som eit tillegg til den nye
meirverdiavgiftskompensasjonsordninga. Her erkjenner Regjeringa at proveny på
desse investeringane allereie er innarbeidd i statsrekneskapen – ingen byggjer
desse anlegga utan å tilpassa organiseringa til lovverket slik at ein får momsen
tilbake. Løysinga på denne problemstillinga skal gjelda frå 1. januar 2010.
Dei raud-grøne partia ligg framleis eit hestehovud føre opposisjonen. Me
overoppfyller Soria Moria-erklæringa også på dette punktet. Dette er ei stor og
viktig sak for Dugnads-Noreg, Senterpartiet og Regjeringa.
Ei momskompensasjonsordning vil få enormt stor betydning for frivilligheita i
heile landet. Senterpartiet gjekk til val på tre saker i 2005: betre
kommuneøkonomi, betre samferdsel og eit lyft for kultur og frivilligheit. Me har
levert på kommunar, på samferdsel og på kultur i desse fire åra, og for
Senterpartiet var det viktig å få på plass den siste biten me lovde veljarane
våre, nemleg eit lyft for frivilligheita – frivilligheitsmomsen.
Som senterpartist er det tilfredsstillande å kunna konstatera at nesten same kva
valresultatet blir, vil det vera eit overveldande fleirtal i denne salen for å
innfri kravet frå frivilligheita om å sleppa momsbelastning på den frivillige
verksemda.
Odd Einar Dørum (V) [13:57:30]: Fra min første dag i politikken og til min siste dag i livet kommer jeg til å tro
at kunnskap er makt. Jeg kommer alltid til å tro at uten å gi kunnskap til
mennesker, vil demokratiet forvitre, og vi vil ikke kunne skape det næringslivet
som ennå ikke er født. Derfor er det så ufattelig for meg at vi har en rød-grønn
regjering som ikke klarer – innenfor mengden av penger som står til rådighet – å
tette det som er et hull i finansieringen av høyere utdanningsinstitusjoner, hvor
det fortsatt mangler 300–400 mill. kr. Og det er utfattelig for meg at man ikke
klarer å ta forskningen med seg. Det er en glede for meg – på tampen av min tid på
Stortinget – å vite at det var en samlet komité som stoppet noen setninger som
ville bety at man ville begynne å målstyre grunnforskningen. Hadde man målstyrt
grunnforskningen, ville vi aldri ha hatt Darwin, vi ville ikke hatt Newton, og vi
ville antagelig ikke hatt noen som helst som kunne ha tenkt noen tanker man ikke
kunne måle i øyeblikket.
For Venstre har det hele tiden vært slik at siden vi tror at kunnskap er makt, har
vi helt konsekvent i en årrekke – og også i denne stortingsperioden – prioritert å
sette forskning, høyere utdanning og skole først. Det har vi også gjort i dette
budsjettet. Vi har satt forskning og høyere utdanning først, med ca. 900 mill. til
sammen, som vi har omprioritert innenfor rammen.
Jeg var her forleden i en debatt om forskningsmeldingen, som ble veldig merkelig.
Vanligvis skal man konkurrere i politikk. En del av denne konkurransen ble borte
fordi regjeringssiden sa at vi som stod på opposisjonssiden, ikke hadde fremmet et
eneste forslag engang. Er det slik at vi som har holdt på hele tiden med å fremme
forslag, ikke skal ha fremmet et eneste forslag? Jeg følte nesten et øyeblikk at
vi hadde vandret inn i Alice i Eventyrland – et psykedelisk øyeblikk. Men så
bestemte jeg meg for å gjøre det som alle Venstre-folkene jeg traff tidlig, hadde
lært meg: Ikke la deg sjenere av dem som prøver å prate deg bort, og ikke la deg
sjenere av dem som prøver å tåkelegge. Hold deg til at politikk til syvende og
sist handler om å tro at du kan velge, og det handler om å tro at du kan
prioritere. Så derfor har jeg sammen med Venstre vært med på å prioritere til
forskning, forskning, lærere, lærere og lærere.
Så skal jeg bruke det siste minuttet til å takke for meg, men jeg skal gjøre det
på min måte: Først vil jeg si tusen takk til velgerne i Sør-Trøndelag som på tross
av alle odds sendte meg til dette huset for 32 år siden. Så vil jeg si tusen takk
til alle de velgerne i Oslo som – på tross av ganske mye – sendte meg hit for 12
år siden.
Så vil jeg si til mine kollegaer: Det er utrolig viktig at Stortinget som
institusjon blir forsvart. Det er utrolig viktig i en tid da man prøver å springe
etter stortingsrepresentanter og skrive dem ned, og skrive dem vekk, at alle
partiene og alle representantene forsvarer Stortinget som institusjon. Selve
demokratiet krever at Stortinget skal være en slik institusjon. Det er utrolig
viktig for alle som skal gjøre det praktiske arbeidet i dette hus i årene som
kommer, at ikke stortingsrepresentanter reduseres til statsansatte byråkrater som
blir så opptatt av å fylle ut skjemaer at de ikke klarer å tenke en selvstendig
tanke utenom siste notat fra en intelligent rådgiver. Jeg vil gjerne si det slik:
Jeg har levd sammen med intelligente rådgivere. Jeg gjør det fortsatt. Men det er
representantene som skal være frie, og være ombud. Vi er i en farlig tidsfase nå,
hvor man prøver å innføre den tanke at finjussen – som er noe helt annet enn lov
og rett – erstatter lov og rett. Når finjussen rykker inn og erstatter lov og
rett, blir det så detaljstyrt at menneskenes og representantenes frihet til å
skape noe forvitrer.
Dette er mine avskjedsord: Vær stolt. Forsvar dette huset. Forsvar ombudsrollen.
Forsvar det at man er folkevalgt. La oss ikke bli syltet ned i detaljbyråkrati.
Skjønn forskjellen mellom lov og rett og finjuss, president.
(Applaus fra galleriet og i salen)
Presidenten: Det er ikke lov å applaudere, verken fra galleriet eller i salen – bare så det er
klart.
Jan Sahl (KrF) [14:01:33]: Det er ikke lett å ta ordet etter et slikt sterkt avslutningsinnlegg, men jeg
prøver likevel.
Kristelig Folkeparti mener det trengs mer ressurser til vedlikehold av veier, og
til stamveinettet spesielt. Det har vi fremmet forslag om en rekke ganger, bl.a. i
vårt alternative budsjettforslag som behandles i dag, og i forbindelse med
behandlingen av Nasjonal transportplan.
Veinettet møter ikke kravet til dagens trafikkmengde, og sikkerheten er langt fra
god nok. Det må gis rom for at Statens vegvesen kan intensivere
vedlikeholdsarbeidet allerede i år, slik at vi kan få utbedret flere
ulykkespunkter.
Ikke minst har E6 gjennom de nordligste fylkene – for øvrig også gjennom hele
landet – behov for store sikringstiltak. Kristelig Folkeparti foreslår derfor å
øke vedlikeholdsbudsjettet til Statens vegvesen med 104 mill. kr i revidert
nasjonalbudsjett. 4 av de millionene er for øvrig øremerket veien i Glombergan,
mellom Ørnes og Glomfjord i Meløy kommune.
Vi får ikke et effektivt og sikkert transportnett hvis vi ikke legger godt til
rette for de myke trafikantene, gående og syklende, for ikke å snakke om alle barn
og unge som ferdes i trafikken. Derfor er det viktig med langt flere gang- og
sykkelveier. Særlig viktig er det i de trafikkerte byområdene der barn og unge
ferdes.
Kristelig Folkeparti vil opprette en statlig belønningsordning for gang- og
sykkelvei. Ordningen skal ha som formål å påvirke transportplanleggingen i
kommuner og fylkeskommuner. Den skal fungere som et incentiv for bedre
tilrettelegging for gående og syklende. Kristelig Folkeparti foreslår 100 mill. kr
til dette, som en startbevilgning på inneværende års budsjett.
Tilbudet om tilrettelagt transport for funksjonshemmede varierer sterkt fra fylke
til fylke. Særlig viktig er det å styrke tilbudet til dem som har et ekstra behov
for individuelt tilrettelagt transport, f.eks. blinde og svaksynte. Kristelig
Folkeparti vil styrke TT-ordningen, og vi vil komme tilbake til det i budsjettet
for 2010.
Så noen ord om signalsystemet for tog, Merkur. Arbeidet med å få på plass et
godkjent signalanlegg på strekningen mellom Mosjøen og Bodø er sterkt forsinket.
Regjeringen har kjøpt inn et system som ikke er godkjent, og som antakelig ikke
vil bli godkjent for bruk. På toppen av det hele foreslår Regjeringen nå, på grunn
av problemer med Merkur, å flytte 100 mill. kr fra Nordlandsbanen til
Jernbaneverkets generelle drifts- og vedlikeholdsoppgaver. Etter Kristelig
Folkepartis mening må disse midlene brukes der de var ment, på Nordlandsbanen. I
tillegg foreslår vi ytterligere 25 mill. kr for å forsere bygging av
krysningsspor.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:04:57]: Statsministeren, helse- og omsorgsministeren og kommunalministeren la for ca. ein
time sidan fram Regjeringa si lenge varsla samhandlingsreform. At det trengst
samhandling i helse- og sosialvesenet, er alle einige om. Det er ikkje
kontroversielt. Utfordringa er korleis ein skal få det til i praksis.
Regjeringa si samhandlingsreform vil ikkje løyse det som er det største problemet,
nemleg mangelen på arbeidskraft i sektoren. Venstre vil innføre ei ordning med
ettergiving av studiegjeld for alle helsearbeidarar som vil jobbe i
primærhelsetenesta. Skal ein dekkje behovet for arbeidskraft, må faktisk kvar
tredje elev som går ut av vidaregåande skule, velje helsefag.
Venstre meiner vi treng sterke incentiv for å kunne gi god omsorg, ikkje minst for
ei stor og aldrande befolkning i framtida. Problemet med Regjeringa si
samhandlingsreform er at ho ikkje tek steget fullt ut og foreslår grep i
kommunestrukturen. Vi i Venstre er veldig einige i intensjonane, og vi er einige i
retninga i framlegget til ei samhandlingsreform for helsevesenet. Men som sagt er
problemet at ein ikkje tek steget fullt ut og har ein meir konkret idé om at
fleire av dei minste kommunane må bli slått saman. Med større og meir robuste
kommunar og fleire fagfolk kan vi gi meir og betre behandling og pleie og omsorg i
nærmiljøa til folk. Viss ikkje trur vi denne reforma, som helseministeren er
spesielt ansvarleg for, vil lande på kulen, og at det blir ei reform som ikkje
blir betre gjennomført enn den segnomspunne Nav-reforma.
Eg høyrde på pressekonferansen tidlegare i dag. Då nemnde spesielt
kommunalministeren samkommunar. Det vart også nemnt lovpålagde avtaler mellom
kommunane og helseforetaka. Samkommunar har ein vore litt interessert i før, men
vi har lite erfaring med det. Så vidt eg veit, er det berre éin samkommune i
landet vårt i dag, og det er Levanger–Verdal. Vi i Venstre trur ikkje at dette er
vegen å gå.
Vi har òg interkommunale føretak. Kommunalministeren sa at kommunesektoren har ei
enorm erfaring med desse. Det er riktig. I dei 430 kommunane er det, med eit snitt
på 14 samarbeidstiltak pr. stykk, til saman over 6 000 føretak. Det er enormt
mange. Men det som er poenget, er at alle desse myriadane av samarbeidstiltak
undergrev demokratiet, og det er ei dårleg løysing, slik Venstre ser det.
Vigdis Giltun (FrP) [14:08:21]: Det er ikke lett å følge framleggelsen av samhandlingsreformen på tv og samtidig
ha oversikt over talerlisten, så det glapp litt for meg, beklageligvis.
Helse er et viktig tema og et tema som Regjeringen helt klart ikke har tatt på
alvor. Vi har de siste fire årene hatt en periode med økte helsekøer og kutt i
bevilgningene til rehabilitering. Senest i dag har det vært en aksjon på utsiden
av Stortinget hvor rehabiliteringsinstitusjoner og pasientorganisasjoner har vist
sin sterke misnøye. Vi i Fremskrittspartiet har tatt dette på alvor. Vi har i vårt
alternative budsjett lagt inn 500 mill. kr for å styrke rehabiliteringen både her
i Norge og utenlands.
Når det gjelder bevilgningene til psykiatrien, ble opptrappingen avsluttet i fjor.
Psykiatrien har så store mangler at det ikke var noen grunn til å avslutte
opptrappingen. Fremskrittspartiet har ønsket å fortsette med øremerkede midler og
har styrket dette i revidert, med 100 mill. kr. Vi mener det er
ansvarsfraskrivelse ikke å gjøre noe med de store manglene. Det er helt nødvendig
å følge opp med øremerkede midler og konkrete tiltak og også leie plasser privat,
slik at de som trenger døgnbehandling, får det.
Når det gjelder diabetesplanen, hørte jeg statsråden snakke mye om hvor viktig det
var med forebygging. Vi har i tre år hatt en diabetesplan, og Regjeringen har
fulgt opp minimalt når det gjelder midler. Det er så lite at det overhodet ikke
monner. Det er i dag flere udiagnostiserte enn det noen gang har vært.
Forebyggingen går sakte. Det er ikke diabetesteam i alle helseforetakene. Det er
dobbelt så mange amputasjoner av ben i år som for tre år siden, og problemene med
nyresyke øker stadig. Jeg har forstått nå – og senest i dag, da jeg hørte
statsråden legge fram samhandlingsreformen – at ansvaret for alt dette skal skyves
ned til kommunene og kommunenes rammefinansiering. Den som tror at det vil bli
bedre, skulle jeg gjerne ha snakket med om ti år. Dette er ansvarsfraskrivelse.
Når det gjelder lavterskeltilbud, blir heller ikke disse etablert, slik
situasjonen er. Kommunene vil få dårligere og dårligere økonomi.
Det blir altså ikke overført penger i tråd med de oppgavene kommunen har. Det er
ganske dramatisk når stadig flere kommuner må true innbyggerne sine med
eiendomsskatt for å kunne tilby helt ordinære velferdsgoder, som f.eks.
sykehjemsplasser og skolegang. Dette kan ikke fortsette.
Fremskrittspartiet har derfor styrket spesielt rusomsorgen, med 100 mill. kr.
Kommunene har nå veldig store utgifter til sosialhjelp. Vi synes det må tas på
alvor, ved at man overfører penger, og ikke bare sier at en skal gjøre mer.
Gunnar Gundersen (H) [14:11:37]: Det var gleden – jeg vet ikke om jeg kan si det slik – over å høre en ny
forelesning av statsministeren om litt elementær sosialøkonomi som fikk meg til å
ta ordet. Han beskrev gangen i krisen nærmest nøyaktig på millimeteren. Alle som
har lest litt sosialøkonomi, vet både hvor vanskelig det er, og hvor vanskelig det
er å dosere riktig. Derfor forundrer det meg litt at Høyre angripes for en litt
mer ekspansiv politikk.
Jeg følger faktisk statsråd Andersen i hans beskrivelse, at utviklingen i
arbeidsmarkedet er bekymringsfull, at det er større fare for at stimulansen
snarere er for liten enn for stor, og at tiltakene er feil innrettet.
Jeg hørte også statsministeren si i et replikkordskifte at han ikke ville og ikke
kom til å gi skattelettelser. Da begynner jeg å lure på om dogmene er mye sterkere
enn realitetene i norsk politikk. Vi vet at formuesskatt er et direkte angrep på
egenkapitalen i bedriftene og på arbeidsplassene. Er det noen som rammes av dette,
så er det Distrikts-Norge, som er helt avhengig av de små og lokalt eide
bedriftene, med bl.a. familieeierskap.
En annen skadevirkning er dette med svart arbeid. Jeg står her med en ganske
interessant artikkel som stod i VG fredag den 12. juni. En av overskriftene er:
«Nær halvparten av oss har kjøpt svart arbeid. Og tallet er økende.»
Det er et ungt samboerpar, som riktignok vil være anonyme, som intervjues. De sier
bl.a.:
«Vi har betalt svart for tjenester fra bilmekaniker, elektriker, rørlegger og
snøbrøyter.»
Og videre:
«I stedet for å vente 14 dager på et bilverksted, kan jeg heller få fikset bilen
samme kveld til en mye lavere pris.»
Så avslutter de med å si:
«Vi ser at det er et problem om alle gjør det, men i vår lille verden opplever
vi at vi allerede betaler så mye skatt og avgifter at vi overhodet ikke har noe
dårlig samvittighet.»
Det sier altså et samboerpar, og det er med basis i at halvparten av den norske
befolkningen tilpasser seg på denne måten. Da har vi et problem.
Det var nettopp dette som var grunnen til at den dynamiske skattepolitikken i
forrige periode gav det offentlige betydelig økte inntekter, samtidig som man
kunne senke skattetrykket.
Vi har også i denne perioden hatt forslag om å gå igjennom de dynamiske sidene ved
skattepolitikken. Det ble selvfølgelig nedstemt. Når dogmer blir viktigere enn
realiteter, er det fare på ferde i norsk politikk. Denne regjeringen har flytt på
en enorm oppgangskonjunktur. Det har nok skjermet en del av svakhetene i systemet
vårt, men det spørs om det vil gå like bra framover. Derfor bør vi få en annen
regjering etter valget.
Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:15:06]: Jeg hadde tenkt å snakke litt om høyere utdanning og forskning. Så satt jeg og
hørte på representanten Dørum, som holdt et innlegg her i stad. Da Dørum stod her
oppe og snakket om høyere utdanning og forskning, tenkte jeg at jeg egentlig ikke
trengte å ta ordet, for det var et veldig godt innlegg. Det var også en
følelsesladet Dørum vi så her for siste gang på Stortingets talerstol. Jeg tror
jeg kan forsikre Dørum om at det ikke er siste gang vi hører hans ord fra denne
talerstolen. Jeg er sikker på at mange representanter i framtiden vil referere til
mange kloke ord fra denne kloke mannen!
Satsing på investering i kunnskap og forskning er det mest avgjørende for å få
Norge styrket ut av krisen. Det er nettopp derfor uforståelig at Regjeringen har
latt være å satse på kunnskap og forskning i de historisk gode tidene vi har lagt
bak oss, og når behovet for mer kompetanse framover er så tydelig som det er. Med
økte skatteinntekter og økt bruk av penger fra Pensjonsfondet har Regjeringen hatt
et betydelig større handlingsrom og mange milliarder mer til fordeling.
Det har vært mange pene ord fra denne regjeringen, spesielt når det gjelder
forskning og høyere utdanning. Men pene ord er også alt det den har når gjelder
dette området. Jeg tviler ikke på at intensjonen til statsråden er god, men det
hjelper dessverre ikke når intensjonene gang etter gang ikke følges opp med
handling og bevilgede kroner.
Den siste budsjettbehandlingen i denne perioden er også den siste muligheten for
Regjeringen til å rette opp inntrykket av det historiske hvileskjæret. Vi må
dessverre konstatere i dag at de ikke benytter den muligheten.
Gang på gang har den sittende regjeringen benyttet enhver mulighet til å si klart
fra om at forskning og høyere utdanning ikke er et prioritert område. Jeg ble
derfor overrasket da statsministeren i dag stod på Stortingets talerstol og sa at
bevilgningene til høyere utdanning har økt massivt. Det er en
virkelighetsbeskrivelse som jeg tror mange av oss ikke kjenner seg igjen i, særlig
de som representerer de høyere utdanningsinstitusjonene i landet. Forskning og
høyere utdanning er en investering for fremtiden. Det er løsningen for at Norge
skal komme styrket ut av krisen. Det er bare et regjeringsskifte – med et sterkt
Høyre – som kan sikre det.
Bård Hoksrud (FrP) [14:18:18]: Egentlig hadde jeg ikke tenkt å ta ordet, men siden statsråden valgte ikke å
svarte på noen av spørsmålene mine, føler jeg behov for å ta ordet. Nå ser jeg at
statsråden har gått. Da får jeg håpe at hun har reist tilbake til departementet,
og at hun har tenkt å svare ambulansesjåføren som gjerne vil ha svar fra
statsråden på spørsmålene sine.
Når vi prater om trafikksikkerhet og sier at vi er opptatt av trafikksikkerhet,
synes jeg faktisk det er et stort problem at enkelte som er ute i trafikken,
opplever en helt annen hverdag enn oss, spesielt de som kjører utrykningskjøretøy.
Det er et problem der hvor man har satt opp såkalte midtdelere, som er noen små
greier på 9,5 cm. De ligger altså støtt og stadig strødd rundt omkring i veien
fordi noen har kjørt på dem. De sitter altså ikke fast.
Det eneste jeg registrerte at statsråden svarte, var at dette var faglig begrunnet
av Statens vegvesen, og det var disse faglige begrunnelsene man la til grunn.
Derfor hadde man gått inn for disse løsningene. Jeg synes faktisk det er ganske
beklagelig at man sier at det er begrunnelsene fra Statens vegvesen som er lagt
til grunn, når vi vet at ansatte i enkelte nødetater ikke får lov til å fortelle
hvordan hverdagen er ute i trafikken. For det er faktisk tilfellet. De har fått
munnkurv av andre statlige etater. De blir altså ikke hørt av dem som sier at
dette er gode løsninger, når det definitivt ikke er gode trafikksikre løsninger.
Jeg håper virkelig at statsråden tar med seg dette, og at hun sørger for å rydde
opp i det, at en tar bort disse midtdelerne, slik at ikke det som skulle være et
trafikksikkerhetstiltak, blir en trafikkfelle og en trafikkfare for dem som
beveger seg i trafikken.
Så har jeg også litt lyst til å si litt om arbeidsledighet, for det er mange som
har pratet om det. Heikki Holmås trodde den kunne komme opp i 130 000. I går hadde
MEF en presentasjon av situasjonen for sine medlemsbedrifter. De har hatt en
undersøkelse som viser hvor mye ledig kapasitet det er nå for å få bygd veier og
infrastruktur i dette landet. Det er masse ledig kapasitet, og den ledige
kapasiteten øker i de 12 neste månedene. Den ligger faktisk an til å bli kraftig
økende også. Det viser med all tydelighet at selv med et etterslep på 19
milliarder kr ved utgangen av 2009 er det både ledig kapasitet og det er økende
forfall. Det er to grunner til at man nå faktisk bør begynne å gjøre noe.
Når Regjeringen sier at den ønsker å satse på samferdsel, er det utrolig at den
ikke vil støtte Fremskrittspartiets forslag for å få ledige mennesker i jobb. Vi
vil samtidig redusere forfallet på veinettet i Norge ved å bevilge 1 milliard kr
ekstra til stam- og riksveiene og 1,5 milliarder kr ekstra til vedlikehold og
oppgradering av fylkesveinettet, noe som virkelig kan få folk ut i jobb, og som
vil sørge for at forfallet på veinettet vårt reduseres.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:21:25]: Vi har en tilbakeskuende regjering og et tilbakeskuende stortingsflertall. Vi har
en regjering som er betydelig mer opptatt av spillet knyttet til politikken enn
det å levere politiske løsninger for folk.
Det er en betydelig grad av selvtilfredshet knyttet til dagens flertall, en
selvtilfredshet med alt som har blitt så meget bedre. Problemet er at vi på en
rekke områder går i feil retning.
Det har vært en allianse, spesielt innad i deler av SV, for å prøve å skape en
frykt knyttet til en borgerlig regjerings miljøpolitikk. Men sannheten er at
miljøpolitikken til de borgerlige partiene vil være fremoverlent, den vil være
tydelig og sette noen klare målsettinger som skal gjennomføres, og ikke basere seg
på løftebrudd. Den baserer seg på et klimaforlik, som vi prisverdig har funnet
frem til. Det er det klimaforliket Erik Solheim som statsråd har mulighet til å
promotere internasjonalt, og som har gjort at han som statsråd har høstet svært
mange godord.
Men det er ikke det som Regjeringen foreslo i sitt opplegg, som har høstet godord.
Nei, det er det som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk gjennomslag for
hos Regjeringen, som har gjort at man har endt opp med et offensivt dokument, et
dokument som i løpet av neste periode må bli langt mer offensivt.
Innenfor fornybarområdet har vi en regjering som slår seg for brystet og sier at
vi har verdens beste fornybarressurser, men som samtidig ikke gjør noe som helst
for å ta de samme ressursene i bruk. En ny borgerlig regjering vil ta
fornybarressursene i bruk.
Vi har enorme muligheter innenfor karbonfangst og -lagring. For at Norge skal ha
mulighet for å bidra internasjonalt i klimasammenheng, er det viktig at vi faktisk
bruker den teknologien som er i ferd med å skapes, eller i større grad kunne ha
blitt skapt, både på Kårstø og på Mongstad. Vi må tilbake i front, og vi må ha en
regjering som tør å satse.
Når det gjelder det biologiske mangfoldet, er vi alle helt enige om at vi må
stoppe tapet av det, men problemet er at tapet akselererer, og Regjeringen gjør
nesten ingenting knyttet til skogvern. Vi vet at av de 3 000 artene som er på
rødliste, er omtrent 1 500 av disse i skogsområder. De 1 500 har fått dårligere
vern med dagens regjering enn med tidligere regjeringer. En mindre del av
statsbudsjettet går nå til skogvern enn under f.eks. den forrige regjering.
Med hensyn til forskning og utvikling innenfor miljøområdet ser vi at Regjeringen
har nedjustert ambisjonene for teknologiutvikling innenfor ny fornybar energi og
teknologiutviklingen når det gjelder våre egne utslippsreduksjoner.
Og når det gjelder kvoter: Det er en skandale at denne regjeringen har vært med på
å selge 13,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Bent Høie (H) [14:24:40]: Mange av innleggene i sluttfasen har vært preget av representanter som har holdt
innlegg for siste gang i salen. Også innleggene fra de rød-grønne representantene
har vært preget av et ønske om å fortelle historien om den rød-grønne regjeringen.
Det tar jeg som et godt tegn, for dette møtet er historisk: Det er det siste
stortingsmøtet med et rød-grønt flertall. Til høsten skal det heldigvis være valg,
og da kommer velgerne til å gjøre det veldig nødvendig for de rød-grønne
representantene å begynne å skrive historien om den rød-grønne regjeringen.
En av grunnene til at velgerne kommer til å bytte ut denne regjeringen, er måten
den håndterer den økende ledigheten på. Hver dag går 30 bedrifter konkurs. Navs
prognoser tilsier at hver dag framover kommer 166 familier til å bli rammet av
arbeidsledighet. Det er det som er det store og sentrale spørsmålet ved dette
valget. Da finnes det i realiteten to klare alternativer for å møte denne
utfordringen: Regjeringens politikk, som ikke virker, og Høyres politikk, med
andre løsninger.
Veldig mange får i disse dager den triste beskjeden at de mister jobben, men
veldig mange opplever også at de ikke mister jobben, fordi eier og ansatte lokalt
på bedriften finner gode løsninger for å hindre permisjoner og for å hindre
oppsigelser. Den vanligst brukte løsningen er at ansatte og ledelse blir enige om
at de ikke skal ha noen lønnsøkning, blir enige om at de kanskje går litt ned i
lønn, for å hindre at en kollega mister jobben eller blir permittert. Dette er det
enkle grepet som de fleste bedrifter, i et samarbeid mellom ansatte og
arbeidsgiver, tyr til i en vanskelig situasjon. Så enkelt er også Høyres forslag
om redusert arbeidsgiveravgift. En kan sikkert finne mange som har økonomiske
betraktninger om hvorvidt dette virker eller ikke. Vår betraktning er at det er
det virkemidlet som tas i bruk i landets små og mellomstore bedrifter. Det er et
håndfast virkemiddel som de ansatte og ledelsen griper til med en eneste gang.
Hvorfor skal ikke staten stille opp og være med i det spleiselaget som ansatte og
ledelse i bedriftene landet rundt tar i bruk for å hindre at kollegaer mister
jobben, at kollegaer blir permittert? Det er Høyres løsning, og jeg tror at veldig
mange som jobber i de små og mellomstore bedriftene i Norge, er enige i den
løsningen.
Inge Lønning (H) [14:28:04]: Det nærmer seg stengetid, og det kan være nærliggende – på tampen av den siste
holmgang mellom regjering og opposisjon i denne fireårsperioden – å legge til en
liten refleksjon over utviklingen i forholdet mellom den utøvende og den
lovgivende statsmakt i Norge.
Jeg har tre perioders fartstid, og bare i løpet av de tre periodene har jeg sett
en utvikling som innebærer en ganske svær forskyvning.
Vi fikk før valget sist høre at Norge hadde et desperat behov for en
flertallsregjering, fordi det var et desperat behov for større forutsigbarhet,
større grad av ryddighet, bedre orden på alle ting. Vi fikk en flertallsregjering,
og det har vel vært mer uforutsigbarhet knyttet til maktutøvelsen enn på svært
lenge. Det henger sammen med at syntetiske flertallsregjeringer ikke er ekte
flertallsregjeringer. Derfor forbruker de det meste av sin politiske energi på å
snekre nødvendige kompromisser i regjeringskvartalene, slik at det ikke er noen
åpning tilbake for politisk tankevirksomhet i Stortinget, i hvert fall ikke fra
regjeringspartienes grupper. Det er ingen heldig utvikling for det norske
statssystem.
På en måte er det symbolsk at i samme øyeblikk som Stortinget går fra hverandre
etter fire år, lanserer Regjeringen med brask og bram en stortingsmelding, vel
vitende om at dette stortinget aldri kommer til å komme i berøring med den
stortingsmeldingen i det hele tatt, og vel vitende om at det er usikkert om noe
fremtidig storting kommer til å behandle den stortingsmeldingen. For blir det et
regjeringsskifte, vil den stortingsmeldingen bare ha vært et alminnelig
valgkampdokument, og vil bli arkivert som brukte valgkampdokumenter blir. Timingen
er en nesten utspekulert, demonstrativ proklamasjon fra Regjeringens side om at
den anser Stortinget som helt overflødig.
Jeg tror kanskje man kan oppsummere erfaringen med flertallsparlamentarismen i
denne perioden slik: Hvis vi får én syntetisk flertallsregjering til av dette
slaget, vil det være ute med oss.
Presidenten: Uff, det hørtes fælt ut.
Inge Lønning (H) [14:31:00]: Det var meningen.
Dagrun Eriksen (KrF) [14:31:12]: Det passet godt med foregående talers innlegg. En av de sakene som jeg hadde behov
for å ta opp, var representanten Lodes innlegg om momsen og frivilligheten, som
allerede nå var innkassert som en ferdig ordnet reform som skulle inntre lenge før
Stortinget hadde fått lov til å ta hendene på den.
Jeg har lyst til å minne om at Stortinget i denne stortingsperioden har gitt de
rød-grønne flere muligheter til å oppfylle sitt løfte fra Soria Moria. Nå er vi
kommet et langt skritt nærmere med pressekonferansen om hva som skulle komme. Vi
har fått et justert løfte, og vi har fått et utvalg med mandat. Men det ligger
fortsatt en rekke uavklarte spørsmål som det skal jobbes videre med. Det utvalget
som skal settes ned, skal komme med en endelig løsning, og den skal ha en gradvis
innfasing. Men det som er min kritikk til det som ligger på bordet, er at det
fortsatt snakkes om en rammestyrt ordning, og det betyr at momsutgiftene skal
dekkes av en pott på 1,2 milliarder kr, som er til fordeling. Nå kan vi oppleve
det som vi har sett med ordningen for tjenestemoms, nemlig at ikke alle
organisasjoner får, fordi pengene er brukt opp.
Noen av oss holder ikke sitt siste innlegg i denne salen i dag. Noen av oss kommer
til å være med og følge denne saken nøye. Det er betimelig å minne representanten
Lode om at det skal skje et valg til høsten, og at det er Stortinget som skal
gjennomføre reformen. Min anbefaling er å gjøre som Kristelig Folkeparti: Ikke
avlys kampen for momsfritak for frivillige organisasjoner, vi tror det ikke før vi
får se det.
Erna Solberg (H) [14:33:16]: Dette er siste dagen i en fireårsperiode, og jeg føler behov for å kommentere noe
av det som har vært utviklingen i løpet av disse fire årene.
Da den nåværende regjeringen trådte inn i regjeringskontorene, var det bl.a. med
et voldsomt ideologisk korstog mot det de kalte privatisering, og som jeg vil
kalle et korstog mot fornuftige løsninger som bidrar til at flere mennesker får
hjelp raskere i vårt samfunn. Konsekvensene av dette korstoget så vi ganske raskt.
I dag har det vært demonstrasjoner utenfor her knyttet til rehabilitering. Vi
opplevde at plass på plass innenfor rehabiliteringssektoren og institusjon etter
institusjon ble lagt ned. Vi så at kaoset i barnevernet dukket opp fordi
Regjeringen trodde det var greit å kutte ut gode barnevernstilbud fordi de var
private, og bygge opp veldig dyre, spesialiserte, men for få barnehjemstilbud fra
statens side.
Vi har sett at vi har økte helsekøer fordi denne regjeringen har allergi mot å
bruke private. Samtidig har denne regjeringen stått for den mest massive
privatiseringen av helsetjenestene som har vært noen gang. Antallet privatpersoner
som og bedrifter som for sine ansatte har tegnet private helseforsikringer, har
økt med 134 pst. i løpet av denne regjeringsperioden. Det er et klart signal på én
ting: Folk i dette landet har sikret seg da de så at rød-grønn politikk ikke
virket. De har sørget for at de kan få behandling. Men en massiv privatisering er
faktisk konsekvensen når man bekjemper valgfriheten for enkeltmennesker ved å la
de offentlige ordningene og finansieringsformene også nå ut til at man kan bruke
private tilbud. Det er et ideologisk skille som jeg er sikker på at
stortingsvalget kommer til å lage en ny kurs for til høsten, fordi folk er oppgitt
over den typen ting.
En annen ting som folk også er litt oppgitt over, eller i alle fall som mange
lurer på, er hvordan utviklingen i den offentlige debatten i Norge er. Det er
eksemplifisert med finansministerens svar. Da hun ble utfordret med hensyn til
demokratiet og Stortingets rolle tidligere i dag, svarte hun at denne regjeringen
jobber på en annen måte – de involverer Stortinget på forhånd.
Nei, man involverer ikke Stortinget på forhånd, man involverer regjeringspartiene
på forhånd. Det er ikke den åpne demokratiske debatten som gjør at man kan ta
korrektiver, når resten av samfunnslivet rundt ser noe. Nei, det er faktisk de
lukkede roms politikk, og på område etter område har vi sett at det har blitt mer
av de lukkede rommene under denne regjeringen, fordi man er så fint fremforhandlet
når det gjelder kompromissene. Det er også et område jeg tror at det neste
stortinget må lære av dette stortinget, og det er å ha en helt annen måte å
involvere den offentlige debatten på, kunne ta korrektiver og gjøre endringer.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:36:33]: Dette er vel den siste debatten i Stortinget i denne perioden om de store linjene.
I så måte skal man kanskje være forsiktig med å dras ned på detaljnivå. Men
samtidig består de store linjene av mange detaljer satt i et visst system. Derfor
har jeg tenkt å påpeke noen av dem som jeg finner interessante, ikke minst de som
er relatert til justissektoren.
Vi nærmere oss en valgkamp, og vi har en regjering som fortsatt ligger i en – ja,
hva skal vi kalle det – krigsliknende tilstand med norsk politi. Vi har et norsk
politi som går på tomgang, som oppleves å være fraværende, og vi har en regjering
som tydeligvis ikke evner å ta inn over seg konsekvensene for befolkningen. Vi har
med andre ord en situasjon der befolkningen mer eller mindre er gisler for en
maktkamp mellom Regjeringen og norsk politi. Det synes jeg er leit, og jeg synes
det er trist for alle dem som trenger hjelp.
Samtidig står det i grell kontrast til den skrytelisten Regjeringen har lagt fram.
Man skal altså gjøre mer og gjøre det bedre, og man mener at man evner det. Det
synes jeg er interessant, ikke minst med tanke på det oppslaget i går om
barnehusene og mangel på bevilgninger til det. Jeg har i alle fall ikke oppdaget
at det ligger noen ekstra bevilgninger til barnehusene i revidert. Da jeg hørte
justisministeren i går si at det skulle komme mer bevilgninger, synes jeg det
hadde vært naturlig å vise handlekraft og ta det her i revidert. Så har ikke
skjedd. Med andre ord framstår også barnehusene og satsingen der mer eller mindre
som en politisk gimmick uten substans. Man ønsker å vise handling, man oppretter
noe, men gir altså ikke de ansatte midler til å gjøre jobben sin. Det er etter
mitt skjønn å holde dem som trenger hjelp, for narr, noe jeg synes er lite
akseptabelt.
Norsk politi er på tomgang. Jeg oppfattet at Arne Johannessen er positiv, men jeg
oppfattet òg at han er klar på at noen løsning ikke er nær forestående.
Jeg registrerte i går med stor interesse at den øverste politilederen i Norge,
politidirektør Killengren, uttalte at hun manglet tydelige signaler fra
Stortinget. Med respekt å melde har jeg oppfattet at hvis det er noe Stortinget
har vært opptatt av siden tidlig på 1990-tallet, er det hva slags politi vi ønsker
å ha, og hva politiet skal prioritere. Det har ikke vært en ensidig fokusering på
saksbehandlingstid, slik det ble framstilt i går, men det har gått på at man skal
få hjelp når man trenger det. Det kan gjelde barn og unge og de nære relasjoner og
andre forhold som dagens regjering og tidligere regjeringer har vært tydelige på.
Men hvis det er slik at dagens politidirektør ikke har fått det med seg, er jeg
overrasket over at man i dag velger å forlenge åremålsstillingen som
politidirektør med ytterligere tre år.
Så har de rød-grønne snakket om samarbeidsmulighetene på borgerlig side. Når jeg
ser forslagene innenfor justissektoren, vil det være en utfordring for de andre
borgerlige partiene, men jeg er sikker på at hvis situasjonen endrer seg etter
valget, skal det være mulig å få til nødvendige løft også innenfor denne sektoren,
til beste for folk flest.
Jan Tore Sanner (H) [14:39:47]: Jeg sitter med en følelse av at de rød-grønne partiene, kanskje spesielt
Arbeiderpartiet, ikke ønsker å debattere det vi burde diskutert i dag, nemlig den
sterke økningen i arbeidsledigheten. Hver eneste dag er det om lag 30 bedrifter
som går konkurs. VG kunne fortelle at 51 000 bedrifter står på kanten av stupet,
og at nesten 92 000 jobber i år kan gå tapt.
Når Høyre har fremmet forslag om å senke avgiften på det å ha folk i arbeid, er
svaret fra Arbeiderpartiet at nei, nå begynner Høyre å nærme seg
Fremskrittspartiet, eller at nei, dette er uansvarlig. Men en vilje til å gå inn i
den politiske debatten eksisterer ikke hos Arbeiderpartiet. Det er stor forskjell
mellom Høyre og Fremskrittspartiet i den økonomiske politikken. Der
Fremskrittspartiet øker de offentlige utgiftene, reduserer Høyre de offentlige
utgiftene. Der Fremskrittspartiet primært gir skattelette til privatpersoner,
senker vi skattene på bedrifter og arbeidsplasser.
Jeg synes det er ganske utrolig at Arbeiderpartiet i denne debatten kommer og sier
at Høyres forslag vil svekke konkurranseevnen. Og det sier det partiet som har
ansvaret for at konkurranseevnen er blitt svekket hvert eneste år gjennom fire år!
Det gjelder den kostnadsmessige konkurranseevnen. I tillegg har man økt skattene
på bedrifter og arbeidsplasser, som gjør at de er mer usikre i en krisetid. Vi vet
også at hvis man ser på konkurranseevnen i videre forstand og inkluderer hvor lett
det er å drive små og mellomstore bedrifter i Norge, er det også blitt svekket
under den rød-grønne regjeringen. Realiteten er at Arbeiderpartiet ikke ønsker å
gå inn i selve debatten. Vi vet at småbedriftene ønsker Høyres forslag. Og hva var
svaret fra Norsk Industri da Arbeiderpartiets statssekretær Geir Axelsen i
Finansdepartementet hevdet at Høyres forslag ville svekke konkurranseevnen? Jo,
han sier til Finansavisen at det er feil å argumentere med at lavere
arbeidsgiveravgift svekker konkurranseevnen, man får heller diskutere om tiltaket
som sådan er riktig. – Og bedriftene mener at dette forslaget er riktig.
Men man kan jo kanskje tenke seg at de rød-grønne ikke tror at arbeidsledigheten
vil øke så mye som SSB og Norges Bank sier. Nei vel, da får man leve i troen, men
da er det i hvert fall en god forsikring, og det er et lett reverserbart tiltak.
Jeg tror at realiteten er at de rød-grønne partiene, særlig Arbeiderpartiet, har
bundet seg til et løfte i Soria Moria-erklæringen om at man skal øke skattene, og
da passer det ikke å komme med det tiltaket som man vet vil ha effekt, nemlig å
senke avgiften på det å ha folk i arbeid. Her går dogmatikken foran det å trygge
arbeidsplasser.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Steinar Gullvåg (A) [14:43:16]: Jeg har hele denne dagen sittet og hørt på debatten, og jeg må si at når jeg har
hørt på opposisjonens talere, har jeg gjort en stor oppdagelse. Jeg har nemlig
oppdaget et helt annet og nytt samfunn utenfor dette huset enn det jeg selv har
vært i stand til å registrere når jeg har reist rundt i eget valgdistrikt og
ellers i landet.
Jeg synes ikke situasjonen i dette samfunnet er spesielt dårlig. Folk har det
veldig bra. Vi har en økning i levestandarden. Riktignok har vi nå en økning i
ledigheten, men jeg minner om at Norge fortsatt er en øy i et hav av
arbeidsledighet som omgir oss. Er det situasjonen på arbeidsmarkedet i Sverige som
vi bør sammenligne oss med? Er det EU? Er det USA? Hva slags arbeidsledighet er
det man har i disse samfunnene? Må jeg da få minne om at vi har 3–3,5 pst.
arbeidsledighet i Norge i dag. Da Bondevik II-regjeringen forlot
regjeringskontorene, hadde vi en høyere ledighet i landet enn det vi har i dag, og
en høyere ledighet enn det Statistisk sentralbyrå har spådd at vi vil få ved
slutten av dette året.
Så er spørsmålet: Hva er de borgerlige partienes alternativ til denne politikken?
Jo, det er ett felles alternativ, og det er skattelette. Det er skattelette som
til enhver tid skal bringe oss ut av alle problemer – enten det er sysselsetting,
prisstigning eller hva det måtte være som vi plages med i norsk økonomi – mer
skattelette som vi vet ikke virker. Det vet vi ikke virker, for det har vi
erfaring for. Men det som virker, er altså at vi i år pøser 37 milliarder kr inn i
økonomien for å skape større aktivitet. Det vet vi virker.
Reidar Sandal (A) [14:46:20]: Eg har ikkje noko spesielt ønske om å forlengje debatten. Men når Høgre sin
finanspolitiske talsperson tek ordet og på ei rekkje punkt kjem med usaklege og
ukorrekte påstandar, kan ikkje denne debatten bli avslutta med det som ein slags
sluttstrek, særleg når han kommenterer regjeringspartia og Arbeidarpartiet si
holdning spesielt til spørsmålet om arbeidsløyse.
Sanner hevda i innlegget sitt at Arbeidarpartiet ikkje ønskjer ein debatt om
arbeidsløyse. Eg skal bruke eit parlamentarisk uttrykk: Utsegna saknar sakleg
grunngiving. I det hovudinnlegget eg hadde ved starten av debatten i dag, var eit
av hovudpoenga mine at den største utfordringa vi har i den økonomiske politikken
no og framover, nettopp er den altfor høge arbeidsløysa vi har, som dessverre ser
ut til å kunne auke i tida som kjem. Det er påstand nummer éin frå Sanner – som er
direkte ukorrekt.
Påstand nummer to var at regjeringspartia, og Arbeidarpartiet spesielt, ikkje har
vilje til å debattere arbeidsgivaravgifta, som er Høgre sitt slagvåpen nummer éin
i denne debatten. Det er òg ukorrekt. Eg har både i innlegg og i replikkordskifte
tidlegare i dag gitt ei grunngiving for kvifor vi ikkje bruker dette dyre tiltaket
i kampen mot arbeidsløysa. Det er ikkje treffsikkert nok, det er ikkje målretta
nok, og det vil gi betydelege økonomiske utteljingar til bedrifter som ikkje har
behov for det i sitt arbeid. Det er påstand nummer to frå Sanner – som er
ukorrekt.
Det tredje han tek opp, er at forklaringa på vår unnfallenheit skulle vere at vi
har bunde oss til eit standpunkt om å auke skattane. Det er altså ikkje slik at
representanten Sanner kan ta ordet og kome med eit postulat, og dermed tru at
postulatet har fått sanningsgehalt. Sanner har ikkje i det heile sakleg grunnlag
for sin påstand. Eg synest det ville styrkje den politiske debatten om Sanner
først orienterte seg om dei faktiske forholda, og så prøvde å resonnere på
grunnlag av det. Det trur eg kunne føre både han og Høgre på ein tryggare veg
framover.
Eirin Faldet (A) [14:49:10]: Jeg er nesten litt sjokkert selv over at jeg står her, for jeg hadde ikke tenkt
det. Jeg trodde jeg hadde holdt mitt siste innlegg for noen uker siden, men dette
ble litt sørgelig på slutten her.
Stortinget er en fantastisk arbeidsplass. Jeg vil gi ros til alle kollegene og
alle som jobber her. Hva skal vi slåss om på stand i valgkampen, hvis opposisjonen
skal bruke opp alt det dårlige humøret nå? Det er jo der ute vi skal drive
valgkamp. Hva er det vi driver med? Tenk på alle tv-rutene framover – det norske
folk kan glede seg til å høre at vi dunker hverandre i hodet med milliarder og
prosenter, og du sa det, jeg gjorde det, og du gjorde litt mindre enn meg. Det er
det vi skal servere framover. Slik skal vi holde på. Kan vi ikke være enige om at
vi er uenige?
Jeg er så enkel at jeg tror faktisk at alle partier vil det aller beste. Vi er
bare ørlite grann uenige om hvordan vi kommer dit. Det er det vi diskuterer. Men
at det blir så svart, synes jeg er trist. Vi som har vokst opp i et
velferdssamfunn som det norske, har rett og slett vunnet i lotto hele bunten. Da
må vi kunne koste på oss litt optimisme og tro på framtiden – og tro at det
nytter. Alle vi som sitter her, er reisende i ideologien vår og troen på
framtiden. La oss bruke den troen og ideologien til å møte morgendagens voksne og
morgendagens samfunn.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:51:29]: Jeg deler siste talers entusiasme og optimisme. Det er mye bra i det norske
samfunnet.
Men det er jo slik at opposisjonens rolle faktisk er å være samfunnskritisk, være
kritisk til den utviklingen vi ser i samfunnet. Vi går ikke opp på talerstolen her
for å hylle hver krone som bevilges til ethvert formål, men vi prøver å se på
utviklingen i samfunnet, og hva som på sikt er konsekvensene av den politikken som
føres. Da er det dessverre ikke slik at det er bare positivt å rapportere tilbake.
Så sier representanten Gullvåg at vi har 3 pst. arbeidsledighet – eller i
underkant av det. Det er korrekt. Men i samme åndedrag må han da legge til at vi
har nær 700 000 mennesker som lever av offentlige overføringer, dvs. folk som av
ulike årsaker lever på trygdeordninger – og da holder jeg pensjonistene utenfor.
Det utgjør ca. 25 pst. av alle mellom 18 og 67 år, som da av en eller annen årsak
ikke kan bidra i arbeidslivet i Norge. Det er dobbelt så mange i forhold til
innbyggertallet som f.eks. i Sverige, som har en høyere arbeidsledighet. Slik sett
kunne man si at det kanskje hadde vært bedre å ha 7–8 pst. arbeidsledighet, for
hvis man kunne rekruttere blant dem som er på trygdeordninger, kunne man hatt
mange som søkte om jobb, og som hele tiden søkte etter å bidra i samfunnet. Så vi
har altså bygget opp barrierer som gjør det vanskelig for folk å bidra i
arbeidslivet. Det er ulike årsaker til det også.
Men å si at dette er rosenrødt, blir veldig feil. Den eneste grunnen til at vi har
et slikt samfunn, er at vi har råd til det. Vi har råd til det på grunn av at vi
har mye penger i dette landet, og da er det lettere og enklere å innvilge en sjekk
fra staten enn å stille krav til folk. Det er slik det er, og alle partier er
ansvarlig for dette, men det må være mulig å påpeke det. Denne utviklingen har
forsterket seg de siste fire årene med rød-grønt styre. Det må man innrømme. Og et
felles ansvar som hele denne stortingssalen og alle partiene har, er hvordan en
skal få flere tilbake i produktivt arbeid, som vil gi nye inntekter for det
offentlige slik at vi kan finansiere nødvendige velferdsgoder. Det er en felles
oppgave vi har som storting og som partier. Da må man kunne påpeke det, istedenfor
å stå på denne talerstolen og hylle den norske modellen som noe helt unikt som
ingen andre i hele verden har forstått. Men grunnen til at vi har denne modellen,
er at vi har ekstraordinære inntekter, og, som forrige taler sa, at vi har vunnet
i Lotto.
Men det har sin pris, og det må vi påpeke. Derfor må vi også se på politikken og
være mer kritiske når vi innvilger oss nye velferdsgoder, og ikke gå til valg på
bare nye velferdsgoder, men kanskje også med tanke på samfunnsstruktur, hvordan vi
skal drive dette samfunnet når det gjelder organiseringen av Kommune-Norge og
Fylkes-Norge, hvordan vi skal organisere hele driften av AS Norge med 4,7
millioner mennesker. Da må vi være villige til å være kritiske, og ikke bare hylle
systemet og tro at enda en milliard løser alle utfordringer.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:54:39]: Når jeg bad om ordet, var det fordi Høyres finanspolitiske talsmann drog lavere
arbeidsgiveravgift. På toppen kom utsagnet: Det var lett reverserbart. Det er lett
reverserbart for Høyre å innføre en reduksjon som innebærer omtrent 25 milliarder
kr i reduserte inntekter til staten.
Det er noe som kjøres fram i en situasjon hvor det vi trenger, ikke er generelle
ordninger, men målrettede ordninger rettet inn mot der behovene er størst. Det er
ganske sterkt å erfare at partiet Høyre ikke ser at det er eksportindustrien, de
næringene som er i internasjonal konkurranse, som er mest utsatt, ikke ser at det
er et enormt behov for omstilling innenfor treforedling, fra billig avispapir til
kjemiprodukter basert på fornybar energi.
Tenk hva en kunne fått til dersom en hadde satt inn en brøkdel av beløpet til den
nødvendige omstilling som en rekke bedriftsledere i hele vårt land skriker etter
fordi en ser at en er inne i en ny tid, og at en er nødt til å ha statens bistand
for å få økonomien til å fungere.
Hva skal det kuttes i, når dette er så lett å reversere? Hva kan man kutte i som
det ikke er så vanskelig å kutte i, når man skal ha inn de 25 milliardene senere?
Representanten Sanner har neppe noe svar på det. Det blir neppe reversert, det er
Høyres plan, fordi det er Høyres politikk å redusere skattene. Der skal det
satses, i stedet for at det skal satses på utdanning, infrastruktur og omstilling
av det private næringsliv.
Lars Sponheim (V) [14:56:55]: Det var antydning til litt temperatur på tampen av dagen. Jeg må si at
representanten Lundteigen slutter ikke å overraske.
Her har vi hatt fire år med en regjering som overhodet ikke har hatt noen
næringspolitikk utover engasjementet for statlig eierskap og sameie med Røkke og
at staten kjøper seg opp. Det er en politikk som straffer småbedrifter og privat
eierskap, og det er en unison rapport om det rundt omkring fra hele Norge. Jeg må
si at jeg opplever det som rimelig frekt på tampen av denne debatten og sesjonen.
Men det er vel ikke alle som er like bekvemme heller med denne regjeringen på
disse områdene.
Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Gullvåg og flere som ville dra
opp en liten skattedebatt på slutten, og gav uttrykk for at det er dokumentert –
jeg tror det var det ordet han brukte – at skattelette ikke fungerer, mens derimot
utgifter på statsbudsjettet fungerer. Jeg har lyst til å dra en kort historie. I
2001 hadde vi et regjeringsskifte. Da sa Norges Banks sjef i sin tale året etter,
i februar 2002, at norsk økonomi var i ulage etter Stoltenberg I-regjeringen. Det
var nødvendig å rydde opp. Renten steg, og arbeidsledigheten steg. Det var to
veldig harde år, hvor målrettet skattelette, særlig mot bedrifter, ble brukt, og
ikke minst førte fjerning av investeringsavgiften til at investeringene i
næringslivet tok seg veldig opp.
Så kom taktskiftet i 2003–2004. Vi fikk en dobling av nystartede bedrifter i disse
årene, bl.a. fordi det var en målrettet politikk nettopp for å gjøre det mulig. I
2004 etablerte vi 2004-skattenivået, som dagens regjering har bundet seg til, og,
etter hva jeg forstår, også antyder at de vil fortsette å forplikte seg på.
Det er grunn til å minne om at 2004-nivået – skattelettenivået fra den forrige
regjering – altså har vært konstant i denne perioden og har innbrakt den norske
stat fra 2005 og fram til i dag en økning i skatte- og avgiftsinntekter på 258
milliarder kr. Så en rett tilpasset, målrettet skattelette rettet mot næringslivet
har gitt resultater slik at den rød-grønne regjeringen kan øse ut penger til mange
gode formål, som de også har fått mye støtte for. Så representanten Gullvåg og
andre har god grunn til å takke skattelettepolitikken fra den forrige regjering
for de muligheter de har hatt i denne perioden.
Så til slutt, siden noen vil dra opp en debatt om arbeidsledighet og hva vi skal
sammenligne oss med: Fra et Venstre-perspektiv, fra et liberalt perspektiv, er vi
opptatt av å se enkeltmennesker i denne situasjonen. Det er slik at økende
arbeidsledighet, mennesker som mister arbeidet sitt mot sin vilje, er en
kjempeutfordring og et problem. Det kan ikke glattes over med at vi har lavere
prosenttall i Norge enn i Sverige. Vi kommer alltid til å slåss for at
enkeltmennesker som blir arbeidsledige, skal få tilbake arbeidet sitt, uansett.
Statsråd Kristin Halvorsen [15:00:16]: Jeg er helt enig i at i kampen mot arbeidsløsheten er det enkeltpersoner det
dreier seg om. Derfor sammenlikner vi oss ikke med Sverige når det gjelder våre
politiske ambisjoner om å holde arbeidsløsheten så lav som mulig. Vårt slagord er
«Arbeid til alle». Det har vært venstresidens og fagbevegelsens slagord hele
veien, nettopp fordi arbeidsløshet har stor betydning ikke bare for økonomien –
men fordi å være fullt arbeidsfør og ikke ha jobb, også betyr at en mangler et
sosialt fellesskap. Det er viktig å se de enkeltpersonene som kampen mot
arbeidsløshet egentlig dreier seg om. Det er vårt hovedfokus i den økonomiske
politikken.
Men jeg har lyst til å komme med noen stikkord i forhold til skatteforslag og
skattedebatten. Det blir en for drøy forenkling når Lars Sponheim later som om det
er en skattepolitikk fra den forrige borgerlige regjeringen som er grunnen til at
inntektene i statskassa har økt betydelig under en høykonjunktur. Den går ikke.
Det går heller ikke an å diskutere skatt med så grove masker at en later som om
venstresiden mener at enhver skatt er bra, mens høyresiden mener at enhver skatt
er dum. Her dreier det seg om å finne et effektivt skattesystem som fungerer etter
hensikten, som både fordeler rettferdig, og som sørger for at vi har penger i
kassa.
Vi driver nå den mest offensive politikken for å bekjempe arbeidsløsheten, når vi
sammenlikner oss med alle andre land. Snittet for OECD er en budsjettimpuls på
1,7. Vi ligger på 3. I budsjettet har vi økt det fra 0,7, til tiltakspakken på
2,4, til revidert nå på 3. Det er ekstremt offensivt. Høyre legger ytterligere på
en total, og den riktige kostnaden, årsvirkningen, av Høyres forslag er 17, 5
milliarder kr. Det står i Høyres egen merknad på side 12 i innstillingen til
revidert nasjonalbudsjett, og det er kvalitetssikret av Finansdepartementet. Det
riktige tallet er 17,5 milliarder kr, hvis man legger det på toppen.
Regjeringen har vurdert om vi skulle redusere arbeidsgiveravgiften. Det er ikke
slik at vi ideologisk sett er imot å redusere arbeidsgiveravgiften. Hvis krisen
slo generelt like alvorlig inn over alle delene av økonomien, kunne dette ha vært
et fornuftig forslag. Men slik er det ikke. Vi frykter en todelt krise. Det er de
bedriftene som er mest utsatt for fall i etterspørselen internasjonalt, som selger
færre varer, og som får dårligere priser, som er hovedutfordringen vår. Det de er
mest sårbare overfor, er en økning i kronekursen. Der har vi fått hjelp – lav
kronekurs har vært en buffer i forhold til de problemene de har. Hvis vi bare
pøser på og tror at de som bruker flest milliarder nå, er de som mest effektivt
bekjemper arbeidsløsheten, bruker vi opp det rommet.
Presidenten: Presidenten vil tillate at Erna Solberg som parlamentarisk leder får 3 minutters
taletid, selv om hun har hatt ordet to ganger tidligere. Dette begynner å ta
karakter av en generell debatt.
Erna Solberg (H) [15:03:49]: Takk for det.
Jeg synes kanskje Regjeringen selv burde rydde litt i sine egne argumenter. I
morges var jeg i debatt med finansministeren hvor hun sa at Regjeringen hadde gitt
11 milliarder kr i skattelettelse i forbindelse med krisen. Vi har en
statsminister som har stått her og sagt at de ikke har gitt noen skattelettelse,
for de skulle ikke gi noen skattelettelser før eldreomsorgen skinner. Men de to
tingene henger rett og slett ikke sammen. Hvis Regjeringen mener at de har gitt
skattelettelse, bør de kunne tørre å si det i debattene om eldreomsorg også, ikke
bare i debattene om finanspolitikk og annet. Hvis de mener at de ikke har gitt
skattelettelse, som de sier i debattene om eldreomsorg, bør de også kunne tørre å
si at vi bruker ikke skatt som virkemiddel for vi har lovet velgerne noe annet, og
det har vi bundet oss til – uansett hvordan den økonomiske situasjonen utvikler
seg, uansett om det er enkeltmennesker som blir arbeidsledige, uansett hvor mange
små og mellomstore bedrifter som sliter. Vi har bundet oss til det, for vi skulle
ikke gi skattelettelser. Men to budskap på samme dag hvor man motsier hverandre,
er dobbelt bokholderi, det er å forsøke å lure velgerne. Jeg tror velgerne er
klokere enn som så.
Til spørsmålet: Selvfølgelig virker skattelettelse. Skattelettelse virker, særlig
en reduksjon i arbeidsgiveravgiften. Det har også SSB dokumentert. En reduksjon i
den størrelsesorden vi har foreslått, vil kunne føre til 5 000 færre
arbeidsledige. Den virker med 0,75 i forhold til 1, hvis en setter 1 som er det
som er rene offentlige finansieringsmekanismer, altså offentlig etterspørsel. Men
hvorfor sier vi at vi heller skal bruke skattelettelse enn bare mer offentlig
etterspørsel? Jo, fordi det når dem vi ikke når med offentlig etterspørsel. Det er
også et av de mantraene som finansministeren og statsministeren bruker i alle
debatter: Se på eksportnæringen, se på privat næringsliv – vi når ikke dem med
offentlig etterspørsel. Jo, vi når dem med å kutte kostnadene deres. Vi når dem
ved å sørge for at det er billigere at folk beholder jobben. Vi sørger for at folk
kan komme gjennom en vanskelig situasjon, uten at flere skal miste jobben. Det
burde egentlig finansministeren ha tatt inn over seg. Dette er et virkemiddel som
når dem som har det vanskeligst, som når de 51 000 småbedriftene som sliter, som
det stod om i VG i forrige helg, som når de menneskene som trenger det mest,
nemlig de i små bedrifter som står i fare for å måtte si opp flere. Men man velger
å si med åpne øyne: Nei, vi har ikke råd til å bruke mer penger på skattelettelse.
Det burde man ha turt å gjøre, for det hadde betydd mye for velferden, den mest
grunnleggende velferden – at færre blir arbeidsledige.
Det går an å reversere en sak. Vi har vært åpne fra dag én med hensyn til at det
vi har foreslått, er et ettårig tiltak. Det kan da også reverseres, uten at noen
vil være så veldig forbauset over det.
Dagfinn Høybråten (KrF) [15:07:12]: Det er sagt mye bra i denne debatten, ikke så veldig mye oppsiktsvekkende. Det
mest oppsiktsvekkende var at finansministeren i sitt hovedinnlegg ikke berørte
kampen mot fattigdommen med et eneste ord. Det eneste tilløp til temperatur i
debatten var da representanten Syversen etterlyste dette fra finansministeren. Men
hun svarte med å snakke om rettferdig fordeling, noe som selvfølgelig er viktig.
Men det er her noe av problemet ligger. Denne regjeringen har ikke vært villig til
å gå langt nok i å målrette tiltakene i forhold til kampen mot fattigdom. De sa at
de skulle avskaffe fattigdommen. De brukte sterke ord om at det bare hadde med
vilje å gjøre. Vi kan nå ved slutten av denne stortingsperioden oppsummere
fasiten. Det har ikke blitt færre fattige i Norge, det har blitt flere. Det har
ikke blitt færre barn i fattige familier, det har blitt flere. Det har ikke blitt
færre rusavhengige i kø, det har blitt flere. Det har heller ikke blitt færre i
attføringskøen, det har blitt nær dobbelt så mange.
Det forbauser meg at finansministeren heller ikke i sitt andre innlegg valgte å ta
opp denne hansken, valgte å svare på utfordringen. Hvis dette er en like viktig
sak i 2009 som det var i 2005, hvorfor blir det ikke levnet ett ord i Stortingets
viktigste politiske debatt før vi går fra hverandre? Det skylder finansministeren
å svare på.
Steinar Gullvåg (A) [15:08:49]: Med referanse til representanten Sponheims innlegg er det nødvendig å stille et
ganske viktig spørsmål. Når vi nå fikk en beretning om hvor vellykket den forrige
regjeringens skattepolitikk har vært fram til 2005, hvordan kan det da ha seg at
den samme regjeringen forlot regjeringskontorene mens det ennå var langt over 100
000 arbeidsledige? Var det da slik at den daværende regjeringens skattepolitikk
ikke virket godt nok, at den ikke var målrettet nok til å bringe arbeidsledigheten
ytterligere nedover, eller er forklaringen en annen?
Jeg kan beklageligvis gjøre lite med de beregningene som Statistisk sentralbyrå
har gjort. Men det er altså sånn at de har gjort en beregning av virkningen av
skatteletter i størrelsesordenen 19 milliarder kr. Da viser det seg at dersom
disse pengene brukes til økt offentlig sysselsetting, kan det resultere i at vi
får ca. 40 000 nye jobber. Hvis vi bruker dem til å stimulere det generelle
private forbruket, dvs. skattelettelser, gir det 10 000 nye jobber. Mer målrettet
satsing enn å satse på det offentlige i den situasjonen vi er i, kan altså neppe
tenkes i henhold til Statistisk sentralbyrå.
Så må jeg si at det er bemerkelsesverdig at representanten Sponheim ikke har
oppdaget hva som i realiteten skjer i norsk næringspolitikk for tida. For det er
ganske interessant å registrere at nyskapingsaktiviteten i samfunnet er større enn
noen gang. Og på dette området er vi ganske dyktige. Vi er flinke til å finne opp
ting, og nå satses det mer på nyskaping enn på mange år. Det er ganske viktig med
tanke på framtidas arbeidsplasser.
Heikki Holmås (SV) [15:11:56]: Jeg føler et sterkt behov for å ta ordet, for det er altså sånn at lederen for
landets nest største parti snakket usant i sted da hun holdt sitt hovedinnlegg.
Hun sa at forskjellene har økt. Det er ikke riktig. Det er godt dokumentert
gjennom den rapporten Fordelingsutvalget nettopp framla, at forskjellene økte
dramatisk under den forrige regjeringen, under høyreregjeringen, der
Fremskrittspartiet hadde sterk innflytelse og et sterkt ansvar for den politikken
som ble ført, mens under vår regjering er fordelingen bedre, og den er blitt bedre
under vår regjering enn under den forrige. Det er også sånn at antallet
sosialhjelpsmottakere er blitt lavere. Det er gått ned fra 129 000 mennesker i
2005, til 110 000 i 2007. Tallene for 2008 og 2009 kommer snart. Men det er viktig
å vite én ting, og det er at de største grepene som vi har gjort når det gjelder
fordeling, de største grepene som er gjort både i forhold til formuesskatt og
arveavgift, og som er gjort for å løfte minstepensjonene og innføre bostøtte, er
grep som vises i tabellene fra og med i år.
Det viktigste grepet vi har gjort for de folkene som har minst, er å øke
minstepensjonen og doble den. Den skal nå opp på 145 000 kr. Den har økt med 16
000 kr. Det hjelper alle de som er trygdede, og som har vært minstepensjonister,
og enslige forsørgere. Det andre viktige grepet vi har gjort, gjelder
sosialhjelpsatsene. En stor del av dem som i dag mottar sosialhjelp, er folk som
enten har vært trygdede med lave trygder, eller folk som er sosialhjelpsmottakere,
langtidssosialhjelpstakere, og som nå kan gå over på kvalifiseringsstønad som
fases inn i vår by, Oslo, senest i løpet av året – den skal være på plass da. Det
betyr et enormt løft for de folkene som har minst. I tillegg vet vi at fra 1. juli
i år styrker vi bostøtten, som altså den forrige regjeringen, under Erna Solberg,
svekket når det gjaldt barnefamilier. Det kommer 50 000 nye mennesker innunder
bostøtteordningen fra og med 1. juli. Dette er store og viktige grep, og da nytter
det ikke for partilederen i landets nest største parti å stå her og si at
forskjellene har økt, for de har blitt mindre i løpet av den tiden som er gått.
Det er en ting jeg synes er påfallende, og som jeg gjerne skulle hatt både Lars
Sponheim og Dagfinn Høybråten på banen for å snakke om, og det er det enkle som
går på omfordeling. For alle fattigdomsmål som brukes, alle lavinntektsmål som
brukes, enten det er EUs eller det er OECDs, handler om fordeling, de handler om
rettferdig fordeling, og de handler om hvor mye man har i forhold til medianen,
eller gjennomsnittet av befolkningen. Da er det altså påfallende at verken Venstre
eller Kristelig Folkeparti noen sinne snakker om omfordeling og rettferdig
fordeling. Uten det får man ikke til å avskaffe fattigdom, og man får ikke til en
rettferdig fordeling – når skatteletten går til de aller rikeste, som vi ser det
ligger forslag om i dag også.
Statsråd Kristin Halvorsen [15:15:26]: Først om fattigdom: Jeg diskuterer det gjerne når som helst på døgnet, men ikke
bare diskuterer jeg det, jeg jobber også for å bekjempe den hver eneste dag.
Det som er forskjellen mellom Kristelig Folkepartis syn og SVs syn på fattigdom,
er det perspektivet som Heikki Holmås avsluttet med, nemlig at man må føre en
politikk for rettferdig fordeling i stort som en del av kampen mot fattigdom. Når
borgerlig politikk i forrige periode var å gi ut betydelige skatteletter på
toppen, og så drive litt veldedighet overfor dem som var fattige i bunn, mener jeg
det er helt riktig å konfrontere dem med forskjellspolitikk og fattigdom.
Vi gjør noe. Vi omfordeler fra dem som har mye og til fellesskapet. Vi har i
tillegg en annen dimensjon i kampen mot fattigdom, og det er velferdsordningene.
Det fordelingsutvalget som har levert en rapport, understreker hvor viktig det er
å skaffe barnehageplass til alle barn, og gjøre den så rimelig at de fleste har
mulighet til å gå der. Det gir barn et fellesskap, men det gir også de som ikke
har foreldre som backer dem, en mulighet til å ha en annen arena. Det samme
gjelder skolen, de brede felles ordningene for velferdsstaten er meget viktige i
kampen mot fattigdom. Alle disse perspektivene har vi med oss.
Det vi direkte har gjort for dem som har dårlig råd, er å heve minstepensjonen,
heve pensjonen for unge uføre og utvide bostøtteordningen til å gjelde for 50 000
flere. Vi skal fortsette den linjen: fordele rettferdig i stort, bekjempe
fattigdom direkte og styrke velferdsstaten.
Så til Erna Solberg om arbeidsgiveravgiftsreduksjon. Halvparten av norske
bedrifter har fem eller færre ansatte. Å redusere arbeidsgiveravgiften med 2,5
pst. betyr i snitt en skattelette for de bedriftene på 26 000 kr. Det vil for de
fleste dekke én månedslønn, inkludert sosiale utgifter, litt avhengig av hva
lønnsnivået er. Men det er ikke slik at det i stor grad vil løse det som er
utfordringene for de bedriftene som virkelig sliter.
For Årdal, som er en av de bedriftene som sliter, som har mistet inntekter i
størrelsesorden 1 milliard kr, og som er veldig avhengig av hvordan kronekursen
utvikler seg, ville dette betydd 7,5 mill. kr. – Så hvis man ser på proporsjonene
når det gjelder den typen forslag opp mot det som nå er utfordringene i
arbeidsmarkedet, har vi en todelt utvikling i norsk økonomi. Det er faktisk slik
at det mangler arbeidskraft på noen områder. Der ville jo en
arbeidsgiveravgiftsreduksjon ikke bety noe som helst, men på andre områder der man
virkelig er utsatt for disse voldsomme fallene i etterspørselen i den
internasjonale økonomien, må vi ha hovedfokus på de tiltakene vi fremmer. Det er
det vi har rettet det inn mot.
Lars Sponheim (V) [15:18:52]: Det var omtrent akkurat disse ordene finansministeren også brukte da hun var
opposisjonspolitiker i 2004. Etter tre år hvor det var gitt årlig skattelette til
næringslivet, var det akkurat disse ordene hun brukte om å gi betydelig
skattelettelse og ikke tenke på andre.
Det er altså det skattenivået som den forrige regjering la til grunn i 2004, som
hun har basert seg på i hele denne perioden. Det er den forrige regjerings
skattenivå, 2004-skattenivået – etter flere år hvor man sterkt kritiserte
skatteletter – hun har valgt å regjere videre på! Det er uomtvistelig at det
skattenivået har gitt Norge økte inntekter fra 2005 til 2009 på rundt 260
milliarder kr.
Jeg har ikke sagt, og mener ikke, og jeg er helt sikker på at det ikke er slik, at
det utelukkende er den skatteletten som er grunnlaget for dette. Det er gode
tider, bedriftene tjener mer penger, flere bedrifter kan ansette flere mennesker,
som igjen kan skattlegges. – Så det er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil
om at det riktige skattenivået bidrar nettopp til at bedriftene klarer seg bra og
klarer å utnytte gode tider. Det er i hvert fall ikke mulig å si det motsatte, at
det riktige skattenivået, skattenivået fra 2004, som var basert på flere år med
skattelette for bedriftene, ikke har bidratt noe til de
gode tidene som er kommet etterpå. Det er det viktig å få lagt igjen.
Så til representanten Gullvåg. Jeg vil gjerne gjenta det igjen: Stoltenberg
I-regjeringen etterlot seg en sterkt stigende arbeidsledighet. Norsk økonomi var i
ulage. Jeg kunne gå så langt som å si at det måtte ryddes opp etter dem forrige
gang, i 2001, fordi det var en sterkt stigende arbeidsledighet. Den ble snudd,
først etter noen krevende og vanskelige år, så ble det betydelig lettere fra 2004,
og arbeidsledigheten var fallende. Slik overtok den rød-grønne regjering styringen
i 2005, med fallende arbeidsledighet. Den har heldigvis falt gjennom de gode
tidene vi akkurat har snakket om.
Men når sannsynligvis og forhåpentligvis den rød-grønne regjering nå må forlate
regjeringskontorene, gjør den det på nytt med en sterkt stigende arbeidsledighet.
Jeg tror den historien kan skrives om Stoltenberg I- og Stoltenberg II-regjeringen
at da de forlot regjeringskontorene, var det hver gang med en sterkt stigende
arbeidsledighet.
Så er det da denne egenforestillingen om at det er så mye nyskaping og god
næringspolitikk som føres fra denne regjeringen. Det sier ikke næringslivet der
ute. Antall nystartede bedrifter faller nå veldig. Det har vært en skjerping av
skatteFUNN-systemet, som alle bedriftene klager over, og som kanskje har vært det
viktigste bidraget til nyskaping i denne perioden.
Så avslutningsvis: Hver gang representanten Holmås er på talerstolen og skal
snakke om fattigdom, høres det i mine ører ut som om det er snakk om hvordan vi
skal bekjempe rikdom. For Venstre er det viktig på bakgrunn av god økonomi å være
målrettet i fattigdomsbekjempelsen. Fattigdom blant barn og rusmisbrukere – der
har vi den store jobben å gjøre.
Presidenten: Jan Tore Sanner har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Jan Tore Sanner (H) [15:22:11]: Representanten Sandal følte det åpenbart svært urettferdig at jeg påpekte at
Arbeiderpartiet er mer opptatt av det politiske spillet enn å gå inn og diskutere
den økende arbeidsledigheten.
Realiteten er at Statistisk sentralbyrå og Norges Bank har slått fast at vi
risikerer en arbeidsledighet på 120 000–130 000 til neste år. Da har man tatt
høyde for lavere rente, man har tatt høyde for tiltakene i offentlig sektor, og
man har tatt høyde for de tiltakene som er iverksatt overfor finansmarkedet. Med
andre ord, vi vet at ledigheten kan komme til å øke til 120 000–130 000, og
regjeringspartiene har ikke lagt fram ett alternativ i denne debatten om hvordan
vi skal unngå å komme dit.
Det pekes på offentlig sektor, men vi kan ikke alle jobbe i offentlig sektor. Det
er Regjeringens dogmatiske motstand mot skattelettelser som nå gjør at man ikke
vil senke kostnadene ved å ha ansatte i private bedrifter.
Erna Solberg (H) [15:23:34]: Jeg tok ordet fordi jeg følte behov for å rette opp min ære. Når Heikki Holmås
gjentatte ganger i denne debatten har sagt at vi kuttet i bostøtteordningen, og så
med litt lavere stemme sa, for barnefamiliene, så er jo sannheten den at det under
den forrige regjeringen ble en realøkning av bostøtteordningen med 350 mill. kr.
Vi foretok mange forbedringer av storbyordningen – det var en viktig del av den
forrige regjeringens fattigdomssatsing. I denne perioden har vi foreslått
forbedringer i bostøtteordningen hvert eneste år, og vi har også vært sjenerøse
nok til å si at vi syntes det var bra at Regjeringen endelig kom med et løft for
bostøtteordningen i fjor. Men de hadde altså ikke gjort noe med dette de første
årene. Den forrige regjeringen gjorde det hvert eneste år. Vi bygde den opp og
målrettet den til de svakeste gruppene.
Så har jeg også lyst til å si til representanten Gullvåg at det er grenser for
hvor mye effekt man får av å øke offentlig etterspørsel. Det forutsetter jo at man
har arbeidsledighet i den kapasiteten som offentlig sektor trenger, men det er
ikke arbeidsledige sykepleiere, det er ikke arbeidsledige lærere. Det er svært
liten arbeidsledighet blant de gruppene, og man hjelper altså ikke den
industriarbeideren som mister jobben sin, ved å øke antallet kommunale
arbeidsplasser, hvis de etterspør en helt annen kompetanse. Det menneskelige
aspektet i dette er at jo større og sterkere omstillingskrav, jo flere er det som
ramler utenfor.
I og for seg er det jo SV som har ledet an i denne debatten. Arbeiderpartiet har
vært ganske stille, og det er forbausende, for Arbeiderpartiet er et parti som
tradisjonelt har vært for næringslivet, og tradisjonelt har vært opptatt av at
verdiskaping også dreier seg om lønnsomme bedrifter. Når det gjelder eierskap og
privat eierskap i Norge, dreier det seg om et fordelingsperspektiv. Det å
skattlegge dem som skaper arbeidsplasser, mest mulig, blir i et
fordelingsperspektiv slik at hver gang man øker skatten for eierne, øker skatten
på arbeidsplassene. Det er altså et skifte i år med den skattleggingen som er
gjort, som gjør at ramaskriket fra mange distriktsarbeidsplasser er blitt mye
sterkere – mange flere opplever svikt.
Men så har vi helt sikkert mange gode eksempler på hvordan arbeidsgiveravgiften
slår ut. Men det er jo interessant at de som presser mest på for å få en reduksjon
i arbeidsgiveravgiften, er de små og mellomstore bedriftene. Det er jo nettopp de
bedriftene som har fem ansatte, som har stått mest på, så kanskje det ville være
lurt av finansministeren å lytte til dem som faktisk fatter beslutningen om de
skal si opp folk eller la folk beholde jobben, og å høre hva de mener er det
viktigste virkemiddelet, istedenfor å lene seg tilbake og mene at man alltid selv
vet bedre. Jeg tror det er riktig når de sier at de ville kunne beholde flere
ansatte f.eks. innenfor hotell- og reiselivsnæringen, gjennom denne krisen, hvis
de hadde fått en lettelse i arbeidsgiveravgiften.
Dagfinn Høybråten (KrF) [15:26:50]: Jeg synes det er ganske betegnende for situasjonen når det gjelder kampen mot
fattigdom i Norge, at den som i valgkampen i 2005 fremstod som den fremste
fanebærer på opposisjonssiden i kampen mot fattigdom, i debatten her i dag, etter
å ha hatt nøklene til Finansdepartementet i fire år, må ty til forrige
regjeringsperiode for å finne argumenter for sin egen fortreffelighet.
Forskjellen mellom Kristelig Folkepartis politikk og SVs politikk mot fattigdom
handler ikke om at SV er for fordeling og Kristelig Folkeparti er for almisser.
Det er historieløst å hevde noe slikt. Kristelig Folkeparti er i høyeste grad
opptatt av fordeling. Men vi er, når det gjelder fattigdom, kommet til den
erkjennelse at du når ikke målet hvis du ikke målretter tiltakene mye, mye mer enn
det denne regjeringen har vært villig til. Og det stod jo på vilje. Det var jo det
som avgjorde om man skulle nå målet om å avskaffe fattigdommen, ifølge den samme
finansminister for fire år siden. Nå er vi kommet til sannhetens øyeblikk.
Forskjellen på Kristelig Folkepartis politikk når det gjelder fattigdom, og SVs
politikk når det gjelder fattigdom, handler først og fremst om den erkjennelsen.
Vi sa det var vanskelig. Finansministeren sa det var lett. Det hadde vært et
bidrag til økt troverdighet for politikere generelt og for finansministeren
spesielt om hun hadde vært villig til, i hvert fall til en viss grad, å innrømme
at det var litt mer vrient enn det det så ut som i 2005, fordi tallene taler i
hvert fall sitt tydelige språk om det.
Så har regjeringspartiene, og de gjentar det her ved voteringen i dag, i hvert
fall ifølge innstillingen, stemt imot en rekke av de målrettede tiltak Kristelig
Folkeparti har foreslått. Vi er ikke uenig i noen av de politikkområdene som
finansministeren listet opp, men vi har altså foreslått mer til
arbeidsmarkedstiltak for dem med særlige bistandsbehov, inntektsgraderte
barnehagesatser, som ville ha motvirket den kraftige prisøkningen som de med
dårligst råd, ifølge Statistisk sentralbyrå, har møtt i barnehagene, storbytiltak
rettet mot barn og unge, og økt kapasitet i rusbehandlingen, for å ta i bruk den
ledige kapasiteten som er i private institusjoner, men der synes det som om det er
greit for Regjeringen at rusmiddelavhengige står i kø, bare det er en statlig kø.
Statsråd Kristin Halvorsen [15:30:09]: Først til representanten Lars Sponheim: For det første er det slik at den kraftige
veksten man har hatt i denne stortingsperioden, har skjedd i en tid da man økte
skattene, ikke reduserte dem. Da vi skulle tilbake til 2004-nivå, nullet vi
forslaget til skattelette som lå der fra den forrige Bondevik-regjeringen, og
skjerpet skattene tilbake til 2004-nivå. Det har gitt oss 12 milliarder kr mer i
økte skatteinntekter pr. år. Det har vi brukt til velferd og fordeling. Så det går
ikke an å si at det er skattelettepolitikken til den forrige regjeringen som har
sørget for at vi har betydelig større inntekter.
Punkt 2: Hvordan man skatter, er utrolig viktig. Vi har gjort betydelige endringer
i formuesskatten. Det gjør at 400 000 mennesker som betalte formuesskatt for fire
år siden, slipper nå. Ytterligere en halv million har lavere formuesskatt. Men for
dem som virkelig er på toppen, har vi tettet skattehullene, og de betaler mye mer
skatt nå enn det de gjorde. Det er viktig for å kunne fordele rettferdig.
Jeg har en liten visitt til Erna Solberg i tillegg. Man bruker hotell- og reiseliv
som det beste argumentet for å øke oljepengebruken med 17 milliarder kr. Det er
akkurat den næringen som i tillegg til eksportindustrien vil rammes av sterkere
krone, og det er jo de som lever av turisme! Det betyr at det blir dyrere å reise
til Norge enn ellers, hvis vi ikke klarer den balansegangen. Det er viktig at vi
klarer å målrette tiltakene der utfordringene er størst.
Så til fattigdomsdebatten. Jeg har registrert noe som jeg synes er veldig
interessant rundt Kristelig Folkepartis tid i opposisjon, nemlig hvor lite vekt
Kristelig Folkeparti i sine alternative budsjetter har lagt på omfattende
skatteletteforslag. Jeg tror det viser at Kristelig Folkeparti i regjering sammen
med Høyre måtte føre en fordelingspolitikk som ikke var deres primærpolitikk. Sånn
er det jo å delta i en regjering. Man må komme fram til kompromisser. Men jeg tror
kanskje også at en av grunnene til den kritikken jeg kom med for fire år siden, og
som jeg gjerne gjentar nå, er at det å føre høyrepolitikk i den store
fordelingspolitikken, er en meget dårlig oppskrift på å bekjempe fattigdom. De to
tingene henger sammen. Hvis vi klarer å få til en rettferdig fordeling i forhold
til verden rundt oss, er dette et lettere land å bekjempe fattigdom i, for det
betyr at vi tar noen veldig viktige velferdsvalg. Det betyr at de fleste unger,
uansett hvilke foreldre de har, går i den samme skolen, og at det ikke er
klasseskiller i utstrakt grad. Det betyr at de fleste barn kommer i barnehager, og
det betyr at man målrettet kan bekjempe arbeidsløshet, heve sosialhjelp, bedre
trygdeordninger og lettere komme inn i det fellesskapet der andre er. Men det er
interessant det som har skjedd med Kristelig Folkeparti i opposisjon på det
området. Vi gleder oss over alt!
Reidar Sandal (A) [15:33:45]: Eg registrerer at representanten Sanner prøver å framstille det slik at min
reaksjon botnar i at eg oppfatta synspunkta og kritikken hans som urettferdig.
Nei, det er ikkje slik. Då eg tillét meg å kommentere tre av representanten
Sanners udokumenterte påstandar, gjorde eg det fordi dei var ukorrekte og sakna
rot i den faktiske verkelegheita. Det er heller ikkje slik som Sanner prøver å
framstille det, at Arbeidarpartiet er oppteke av det politiske spelet og ikkje har
evne og vilje til å diskutere politiske realitetar om arbeidsløyse eller ulike
verkemiddel for å halde arbeidsløysa nede i samfunnet. Det er faktisk slik at
Arbeidarpartiet og dei to andre regjeringspartia mobiliserer enormt for å halde
arbeidsløysa nede. Arbeidarpartiet har ein lang, sterk og stolt tradisjon i å stå
i fremste rekkje for å forsvare retten til arbeid for vanlege folk. Det er faktisk
ei linje og ein tradisjon som eg er stolt av. Den skal vi bere vidare òg i tida
som kjem.
Så minner representanten Sanner om at Statistisk sentralbyrå har sagt at
arbeidsløysa vil auke. Ja, vi er sjølvsagt klar over det. Vi beklagar at landet
vårt òg er ramma av den internasjonale finanskrisa på ein slik måte at
arbeidsløysa kjem til å vekse. Det konstaterte eg òg i innlegget mitt. Derfor er
det viktig å ha offensive tiltak, slike vi har sett inn, og slike vi må setje inn
fleire av dersom omfanget av problema på arbeidsmarknaden blir større ein dei vi
ser no.
Så sa representanten Sanner at vi ikkje hadde eitt nytt tiltak i samband med
behandlinga av denne saka. Det er òg ukorrekt. Vi har ei rekkje tiltak som vi
bruker. Det er sett inn friske 9,5 milliardar kr i samband med behandlinga av
revidert nasjonalbudsjett, i hovudsak for å motverke problem på arbeidsmarknaden.
Eg viser til det eg tidlegare har sagt om tiltak for å styrkje Innovasjon Norge,
tiltak for å skaffe fleire studie- og elevplassar og tiltak for å gi
kommunesektoren meir pengar for å halde sysselsetjinga oppe. Eg minner til slutt
om at vi er i verdstoppen når det gjeld å ha dei sterkaste og beste tiltaka for å
gi impulsar til å skape aktivitet og halde arbeidsløyse nede i samfunnet vårt.
Bent Høie (H) [15:37:07]: Representanten Holmås trakk fram at Regjeringen kan vise til at forskjellene i
Norge har blitt redusert. Regjeringen kan sannsynligvis òg vise til at det vil
forsterke seg gjennom året. Årsaken til at forskjellene blir mindre, er at Børsen
faller, og norske arbeidsplasser er blitt mer utrygge. Det viser det meningsløse i
SVs Forskjells-Norge-perspektiv, for idet ledigheten øker og norske arbeidsplasser
blir mer usikre, kan SV slå seg for brystet og si at forskjellene i Norge blir
mindre.
Hvis en ser på fattigdom på individnivå, er det ett fellestrekk ved fattige i
Norge, og det er at de er varig ute av arbeidslivet. Årsakene til det er mange,
men en vesentlig årsak er knyttet opp til helse, til rus, til psykiatri, og det er
sykdom. På individnivå opplever de menneskene som rammes av fattigdom i Norge,
lengre helsekøer, lengre køer for å komme til rusbehandling, lengre køer og lengre
ventetid for å få behandling i psykiatrien, og de opplever stigende ledighet og et
enda mer usikkert arbeidsmarked. Kommunenes utgifter til sosialhjelp øker så
kraftig at Regjeringen har kommet med tilleggsbevilgninger for å dekke det opp.
Antall bostedsløse øker.
Det er ett lyspunkt fra Regjeringens side i kampen mot fattigdom, og det er
forslaget om forbedring av bostøtteordningen. Men til den historien må det også
tas med at denne regjeringen er den første regjeringen i Norge siden 1997 som har
lagt fram statsbudsjett som ikke har inneholdt forbedringer av bostøtteordningen.
Så velger Regjeringen gledelig i budsjettet for 2009 å legge fram en blåkopi av
Høyres forslag til forbedring av bostøtteordningen som Høyre presenterte i
forbindelse med vårt statsbudsjett i 2008.
Karin Andersen (SV) [15:39:34]: Det er én ting med denne debatten som gir meg håp, og det er at det er mange som
er opptatt av de mest vanskeligstilte. Jeg ser fram til å være med i den
konkurransen og det trøkket vi skal ha på disse områdene, for det er nødvendig.
Jeg var en av dem som kritiserte den forrige Bondevik-regjeringen veldig sterkt
for den politikken de førte. Det hjalp ingenting. Jeg har også til tider kritisert
den regjeringen som mitt eget parti er med i, og det har hjulpet vesentlig. Det
har kommet på plass tiltak som er av en helt annen dimensjon enn det vi så i
forrige periode.
Så litt til representanten Høie. Jo, det finnes også folk som har jobb, som er
fattige. En del av dem jobber i bransjer som f.eks. hotell, restaurant og renhold.
Dem prøver denne regjeringen å verge ved å få på plass tiltak mot sosial dumping,
som jeg registrerer at Høyre er imot. Noen av de fattige som er i jobb, jobber i
marginale yrker. Det er vi nødt til å gjøre noe med.
Skattelettepolitikk fører faktisk til flere fattige. Det er den måten man regner
det ut på. For den enkelte betyr jo ikke det så mye, men det er viktig å ha en
politikk som hindrer at fattigdom oppstår. Det har Regjeringen, spesielt når det
gjelder barnehage og mye av det vi har gjort for skole. Bostøtte – det var ikke
målrettet nok, sier Høybråten. Bostøtten er målrettet – rett til de aller
fattigste. Økningen i alle minstepensjonene er penger rett til de aller fattigste.
Økningen i sosialhjelpen som vi har foretatt – ikke så mye, men vi har gjort det,
i forrige periode var det ingenting – går rett til de aller fattigste.
Kvalifiseringsprogrammet, som vi har innført, som nå kommer i gang i hele landet,
og som virker – rett til de aller fattigste, med både tiltak og inntektssikring på
et fast nivå, så man slipper å gå og bli behovsprøvd hver eneste måned, og noen
ganger hver uke også.
Det er mange ting vi har satt i gang, og som er kjempeviktige. Så er det områder
hvor det absolutt er behov for mer. Den kampen synes jeg nå at jeg hører at flere
har tenkt å være med på. Men jeg er veldig enig med finansministeren – og
partilederen i SV – som sier at det både er historieløst og faktisk praktisk
umulig å bekjempe fattigdom med høyrepolitikk. Det går ikke, det! Derfor utfordrer
jeg litt Kristelig Folkeparti når det gjelder det selskapet de har tenkt å være
med i for bekjempe fattigdommen. Hvis man har tenkt å lykkes med det, må man velge
den siden som er opptatt av fordeling, og som er opptatt av de mest
vanskeligstilte. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti velger den siden som er
opptatt av skattelette framfor velferd og fellesskap.
Presidenten: Da er debatten i sakene nr. 1 og 2 avsluttet. Den får fortsette i valgkampen.
(Votering, se side 4085)
Disse forslagene er inntatt på sidene 256–283 i innstillingen, med unntak av
nr. 112, som er omdelt på representantenes plasser i salen.
I den voteringen vi nå skal foreta, tar presidenten først for seg
mindretallsforslagene og deretter innstillingens forslag til vedtak. Vi starter
med forslagene fra den minste fraksjonen.
Det voteres over forslagene nr. 105–111, fra Venstre.
§ 4 første ledd bokstav d oppheves. Nåværende bokstav e blir ny bokstav d.
«I statsbudsjettet for 2009 gjøres følgende endring under Kommunal- og
regionaldepartementet i fullmakter til å pådra staten forpliktelser utover
gitte bevilgninger på kap. 586 post 64:
«Stortinget samtykker i at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2009 kan gi
tilsagn om tilskudd ut over gitte bevilgninger, men slik at samlet ramme for
nye tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger følgende beløp:
«I statsbudsjettet for 2009 gjøres følgende endring under Kommunal- og
regionaldepartementet i fullmakter til å pådra staten forpliktelser utover
gitte bevilgninger på kap. 586 post 64:
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har varslet at de vil støtte forslaget.
Fremskrittspartiet har varslet at de vil støtte forslagene.
Presidenten vil understreke den selvfølgelige forutsetning at når partiene
aksepterer en slik voteringspraksis, skal dette ikke bli brukt mot noe parti
ved en senere anledning. Dette er en velgergaranti!
Stortinget samtykker i at Nærings- og handelsdepartementet i 2009 kan foreta
utbetalinger til Garanti-instituttet for eksportkreditt uten bevilgning i den
utstrekning behovet for utbetalinger under byggelånsgarantiordningen overstiger
innestående likvide midler tilknyttet ordningen, men slik at saldoen for nytt og
gammelt trekk på trekkfullmaktskontoen ikke overstiger 600 mill. kroner.
Utbetalinger på trekkfullmakten posteres under kap. 2460 Garanti-instituttet for
eksportkreditt, post 91 Utbetaling iflg. trekkfullmakt – byggelånsgarantiordning.
Stortinget samtykker i at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2009 kan gi
tilsagn om tilskudd utover gitte bevilgninger, men slik at samlet ramme for nye
tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger følgende beløp:
Stortinget samtykker i at Nærings- og handelsdepartementet i 2009 kan gi
Innovasjon Norge fullmakt til å gi tilsagn om:
Stortinget samtykker i at Fiskeri- og kystdepartementet i 2009 kan forplikte
staten innenfor en kostnadsramme på 328 mill. kroner til fjerning av vraket av
krysseren «Murmansk».
Stortinget samtykker i at Kongen i 2009 kan godkjenne at staten pådras
forpliktelser utover gitte bevilgninger under kap. 2440/5440 Statens direkte
økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten, hvor øvre grense for SDØEs
forholdsmessige andel utgjør 1,5 mrd. kroner, knyttet til eventuell norsk statlig
deltakelse ved leting med videre etter petroleum på islandsk sokkel.
Stortinget samtykker i at Helse- og omsorgsdepartementet, i medhold av
helseforetaksloven § 15, disponerer de 4 regionale helseforetakenes aksjer i Norsk
helsenett AS ved å overføre eierskapet til aksjene til Norsk helsenett SF, som det
ved kgl.res. av 29. mai 2009 ble vedtatt å opprette.
Stortinget samtykker i at Kultur- og kirkedepartementet i 2009 kan overdra
eiendommen gnr. 7, bnr. 102 i Sør-Varanger kommune vederlagsfritt til Tana og
Varanger museumsiida.
Stortinget samtykker i at Helse- og omsorgsdepartementet i 2009 kan gi de
regionale helseforetakene inntil 7,3 mrd. kroner i driftskreditt, men slik at
utestående lån ved utgangen av 2009 ikke skal overstige 6,9 mrd. kroner.