Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [15:27:11]: (ordfører for saken): En enstemmig komité slutter seg til Regjeringens forslag om tilleggsbevilgninger på til sammen 67,9 mill. kr til ulike driftsutgifter fordelt på budsjettkapitlene til Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Behovet for tilleggsbevilgninger har oppstått som følge av et økt antall asylsøkere til Norge. Prognosene som lå til grunn for budsjett og revidert budsjett for 2009, anslo antall asylsøkere i år til 15 000, mens nyere prognoser økte anslaget til 18 500, herunder 2 800 enslige mindreårige. Det er denne prognosen tilleggsbevilgningene bygger på, selv om mye nå kan tyde på at prognosene kan nedjusteres noe.

Det viser også hvordan disse tallene kan svinge. De siste oppjusteringene av prognosene må ifølge proposisjonen ses i sammenheng med økt konfliktnivå i mange land og en generell økning av asylsøkere til Europa. Når Norge samtidig er et av landene med størst vekst i antall asylsøkere, og blant dem med den høyeste andelen søkere i forhold til innbyggertall, stiller det store krav til det apparatet vi har satt til å håndtere søknader og klager. Resultatet blir økte restanser. På kort sikt må det kompenseres med penger. Men viktigere er det at vi i et litt mer langsiktig perspektiv må se hvordan vi kan effektivisere saksbehandlingen i og mellom etater, og hvordan vi kan få til en nedgang i antallet asylsøkere.

Denne jobben er allerede i gang, og Stortinget vil få rikelig med anledninger til å drøfte ulike tiltak, både de som er igangsatt, og tiltak som er under utarbeidelse. Som flertallet har presisert i innstillingen, er målet at Norge skal føre en konsekvent, rettferdig og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, som bygger på internasjonale konvensjoner.

Mindretallet gir uttrykk for at det er nødvendig å stramme inn på asylpolitikken. Til det er det å bemerke at det arbeidet allerede er igangsatt. Høsten 2008 startet Regjeringen iverksetting av 13 ulike tiltak. De fleste av dem er nå iverksatt. Antallet asylsøkere stabiliserte seg faktisk i en periode etter at de nye tiltakene ble varslet, og for enkelte søkergrupper var nedgangen betydelig. Likevel har vi altså så langt i 2009 hatt en økning, sammenlignet med 2008. Derfor ble det sommeren i år varslet åtte nye tiltak spesielt rettet mot å begrense tilgangen av enslige mindreårige asylsøkere. Regjeringen følger utviklingen nøye og er beredt til å sette inn flere tiltak, som bl.a. varslet i Soria Moria II-erklæringen. Tilpasning til praksis i sammenlignbare land, økt innsats for å avklare identitet, vurdering av terskelen for opphold på humanitært grunnlag, opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige i opprinnelseslandene, økt bruk av frihetsberøvelse ved kriminalitet, forsøk på å skjule identitet, unndragelsesfare ved retur, for å nevne noe av det som det nå arbeides med.

Flertallet vil imidlertid understreke at formålet med disse tiltakene og andre som måtte komme, ikke er å begrense antall asylsøkere i seg selv. Det er legitimt å søke asyl i et annet land. Målet er imidlertid å begrense tilgangen av søkere som ikke har et beskyttelsesbehov. Da avlaster vi apparatet og kan gjøre en bedre jobb for dem som trenger å bli her. Når vi avlaster apparatet og reduserer pengebruken, blir vi også i stand til å øke antall kvoteflyktninger, mennesker som lever i FNs flykningleirer og forblir der fordi ingen har plass til dem. Et høyt antall grunnløse søknader kan også bidra til å svekke tilliten til asylinstituttet. Hvis det skulle skje, har vi et problem. Men saken i dag gjelder altså nødvendige tilleggsbevilgninger for i år, og innstillingen er som sagt enstemmig.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:31:34]: Det er i dag på dagen nøyaktig 15 måneder siden Regjeringen første gang lanserte innstramminger i asylpolitikken. Den 3. september 2008 holdt statsminister Stoltenberg og den gang arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen en stor pressekonferanse der det ble varslet innstramming i norsk asylpolitikk. Det har også Regjeringen gjort ved en rekke anledninger tidligere. Ikke særlig overraskende ble det også gjort i løpet av valgkampen. Jeg tror at vi kan slå rimelig klart fast at de såkalte tiltakene, de 13 punktene som ble lansert for 15 måneder siden, og det som har kommet i ettertid, har hatt svært liten påvirkning på asyltilstrømmingen til Norge. Da er det egentlig bare å vise til en ny forskningsrapport som ble fremlagt i dag. NTB hadde en melding i dag kl. 14.36 om at forskerne Jan-Paul Brekke og Monica Five Aarset har lagt frem en rapport med overskriften «Tiltak mot asylstrøm virket dårlig». I NTB-meldingen står det:

«Regjeringens forsøk på å bremse asylstrømmen til Norge hadde ikke forventet effekt. Tiltakene manglet helhet, konkluderer en ny rapport.»

Det er altså opplest og vedtatt at Regjeringens såkalte asylinnstramming har hatt svært liten effekt. Man trenger for så vidt ikke å forske særlig mye på det. Det er egentlig bare å se på ankomsttallene som månedlig oppdateres på UDIs nettsider, så vil man se at innstrammingstiltakene har vært et spill for galleriet. Men man fortsetter med dette spillet. Også i Soria Moria II er det varslet innstramminger, men man må etter 15 måneder – og man faktisk ikke kan se noen særlig effekt, tvert imot har antallet asylsøkere økt – kunne slå fast én gang for alle at Regjeringen ikke følger opp med politikk det de uttaler ved retorikk. Velgerne er blitt ført bak lyset.

Det er egentlig heller ikke slik at Regjeringen tror på denne såkalte asylinnstrammingen selv. Det er bare å lese statsbudsjettet. Anslagene for 2010 er fremdeles 18 500 asylsøkere. Regjeringen tror altså ikke selv at asyltilstrømmingen vil gå ned. Dette har store budsjettmessige konsekvenser. I dag inviteres Stortinget til å vedta påplussinger på inneværende års budsjett, men etter hvert begynner dette å koste svært mange penger.

Utlendingsfeltet, innvandrings- og integreringsfeltet, har i dag en prislapp som overgår de totale utgiftene staten bruker til politiet. Det må være litt spesielt for en justisminister å registrere at vi bruker mer penger på utlendingsfeltet, og først og fremst på asylfeltet, enn vi bruker på politiet i dette landet. Utlendingsfeltet koster også mer enn landbruksavtalen. I årene som kommer, med den utviklingen vi har sett, kommer kostnadene til å fortsette å øke svært dramatisk. Én ting er at personer ankommer og blir plassert i asylmottak, men det er når de skal integreres i den andre enden, svært mange av disse ute i kommunene, at kostnadene virkelig begynner å løpe. Vi har i dag direkte budsjettrelaterte årlige utgifter på nærmere 13 milliarder kr. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Snart må flertallet her i Stortinget ta grep og stramme inn slik at vi igjen får kontroll over situasjonen. Jeg har i hvert fall ingen tillit til at Regjeringen er i stand til å gjøre det, all den tid det har gått 15 måneder siden man første gang varslet innstrammingene, uten at man ser noen som helst effekt.

Fremskrittspartiet er tvunget til å støtte påplussingene, dette er jo penger som allerede er brukt opp. Men vi sier klart og tydelig at med vår politikk ville utgiftene på dette området vært vesentlig mindre, og vi ville hatt kontroll på asyltilstrømmingen. Dessverre har vi ikke det med den politikk som føres av den sittende regjering.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:36:53]: Dette blir et innlegg med et litt annet fortegn enn fra foregående taler.

De oppdaterte prognosene for asylankomster til Norge er i 2009 på ca. 18 500, hvorav 2 800 er enslige mindreårige.

Norge er faktisk geografisk plassert såpass utilgjengelig at vi ikke får så mange flyktninger på døren, vel å merke hvis man velger å løfte blikket og ser verdens flyktningsituasjon i et større perspektiv. Man kan selvfølgelig også velge svinesundsperspektivet og stille seg på den norske grensen og prøve å lukke døren. Men det er svært lite solidarisk overfor verdens fattige og forfulgte. Dessuten blir det fort dårlig luft i et lukket rom.

Det er ikke bare Norge som opplever at det kommer flere mennesker som søker beskyttelse. Trenden går i samme retning i hele Europa, selv om det finnes noen få unntak. Og det finnes land som tar enorme byrder i forhold til Europa. Jordan er et land med en befolkning på knappe 6 millioner. I 2007 var det 2,4 millioner flyktninger der, og Jordan er vertsland for flere flyktninger i forhold til innbyggertallet enn noe annet land i verden. Man kan stille spørsmål om hvilke konsekvenser det hadde fått om f.eks. Jordans politikere med ansvar for flyktningfeltet hadde gjort det noen norske politikere ofte gjør, nemlig å ta til orde for å gjøre døren inn trangere.

I en tid hvor debatten om asyl og innvandring stort sett bare handler om hvordan vi skal få ned antallet som søker beskyttelse i Norge, kommer integrerings- og inkluderingsperspektivet ofte i bakgrunnen. Vi må stramme inn asylpolitikken for å sende signaler ut i verden om at det ikke nytter å komme til Norge og be om hjelp. Vi er inne i en tid hvor europeiske land konkurrerer om å ha den mest restriktive politikken. Det skapes et inntrykk av at det er de rike landene som er i krise, de rike landene som blir utnyttet av lykkejegerne. Men det er jo først og fremst menneskene som flykter, som er i krise – ikke vi.

Retorikken som brukes når nødvendigheten av innstramming diskuteres, er at vi må få ned antallet ubegrunnede asylsøkere. Da er det viktig at tiltakene er treffsikre og sørger for akkurat det. Men jeg har f.eks. vanskelig for å se hvordan tiltaket om fire års arbeid eller utdanning for familiegjenforening ikke skal ramme dem som faktisk har fått opphold, og som trenger beskyttelse.

Jeg vil sitere Arild Humlen, leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett, fra en kronikk i Dagsavisen:

«Gitt at det er et reelt behov for å demme opp mot antallet asylsøkere, må investeringen komme i form av rask sakshåndtering og effektive virkemidler for retur. Kort sakshåndtering vil konsentrere behandlingen om kjernetemaet; behov for beskyttelse. Når saksbehandling tar halvannet til to år eller mer, begynner ofte sakene som asylsaker og ender som familie- og barnekonvensjonssaker.»

Jeg slutter meg til denne vurderingen.

Asyl- og innvandringspolitikken og integreringspolitikken er nå skilt fra hverandre. Justisministeren skal ha ansvar for det førstnevnte. SVs Lysbakken, som barne-, likestillings- og inkluderingsminister, har fått ansvar for det sistnevnte. Jeg mener dette er negativt hvis det fører til at SV i regjering konsekvent kommer til å vri seg unna å svare på spørsmål om asylpolitikk. Men det kan selvfølgelig også være positivt om denne delingen vil føre til en sunnere og mer konstruktiv debatt om integrering.

Saken om nødvendige tilleggsbevilgninger støttes selvsagt. Vi har ikke en følelse av at vi blir tvunget til det. Dette deler vi selvfølgelig helt og holdent fra Kristelig Folkepartis side.

Heikki Holmås (SV) [15:41:49]: (komiteens leder): Hver gang vi går inn i en asyldebatt der Fremskrittspartiet snakker, er det et vesentlig moment som bare forsvinner ut av saken med en gang, og det er følgende: Mennesker har rett til å søke asyl. Det er altså en rett som vi har gitt mennesker gjennom å skrive under på Flyktningkonvensjonen. Folk har rett til å søke om beskyttelse andre steder. Det glemmer vi ofte. Vi glemmer ofte grunnen til at folk er på flukt. Verden har omtrent 40 millioner flyktninger. 280 000 av dem kommer til Europa og rundt 18 000 kommer til Norge. Det er altså en forsvinnende liten andel av de menneskene som FN, Flyktninghjelpen og andre erkjenner er på flukt. De fleste av dem håndteres, tas imot og tas vare på av sine naboland, som er atskillig fattigere enn det vi er. Men vi ønsker å ta en del av ansvaret for verdens flyktninger, både gjennom å støtte utvidelsen og oppbyggingen av flyktningmottak i nærområdene til de konfliktene som folk flykter fra, og også for å sørge for å ta vare på en del av de menneskene som kommer til Norge.

Når Fremskrittspartiet snakker, reduserer de menneskene som er bak disse skjebnene, mennesker som har flyktet fra krig, og som har flyktet fra forfølgelse, til å bli tall på en statistikk. Det synes jeg er en sterkt negativ side ved flyktningdebatten i Norge.

Fremskrittspartiet kan hisse seg opp over mullaene i Iran. Men hører vi dem stå opp for de flyktningene som rømmer fra de mullaene? De er altså villige til å dra på felttog til Irak sammen med George Bush. Det ønsket de før Irak-krigen. Men er de villige til å ta imot de flyktningene som flykter fra den samme krigen? De hisser seg opp over pirater i Somalia. Men er de villige til å ta vare på dem som faktisk flykter fra ødeleggelsene og de samme piratene fra Somalia? De raser mot Taliban – og det gjør de med rette. Men er de villige til å ta imot de flyktningene som kommer i skuddlinjen mellom de internasjonale styrkene og Taliban?

Poenget er at i Fremskrittspartiets statistikker er disse menneskene først og fremst tall. For oss som sitter i Regjeringen, er de først og fremst mennesker, mennesker som er på flukt. Det som har vært negativt i Europa, og som kanskje manifesterer seg med det vedtaket mot minareter som ble fattet i Sveits for bare noen dager siden, er at man har en nedadgående spiral i Europas vilje til å ta imot flyktninger. Når vi er en del av det europeiske fellesskapet, slår dette også inn over oss. Derfor er det arbeidet som Regjeringen gjør, og som er forankret i Soria Moria-erklæringen, for å sørge for at vi får en felles europeisk minstestandard med tanke på å sørge for god behandling av asylsøkere, både når de kommer i mottak, når de tas vare på, og at de får en rettssikker asylprosess – som jo Regjeringen er opptatt av – noe av det viktigste arbeidet vi kan gjøre for å sørge for at flyktninger og asylsøkere blir tatt vare på på en ordentlig måte.

Men vi ser også at vi er nødt til å gjøre en jobb i Norge i tiden som kommer. Jeg tror at den viktigste jobben vi kan gjøre for å sørge for å få ned antall personer som antagelig får avslag, er å få til en raskere saksbehandling. Jeg er veldig glad for at vi har en ansvarlig minister, Knut Storberget, som har erfaringer med dette fra den jobben han har gjort tidligere.

Vi hever ikke straffene. Det er ikke heving av straffene som er løsningen på kriminalitet. Det er rask behandling, domfellelse og fengselsopphold for dem som har begått kriminelle handlinger, med rehabiliteringsopplegg for å få dem ut i den andre enden som mennesker som kan bidra til fellesskapet uten å begå nye kriminelle handlinger.

Det virkemidlet som ville fungere best, ville være rask saksbehandling. Rask saksbehandling, som vi nå legger opp til i det budsjettet som vi har lagt opp til for neste år – med flere saksbehandlere som kan sørge for en rask, rettferdig og rettssikker behandling for asylsøkere – er noe som etter vår oppfatning vil bidra til å sørge for at de menneskene som ikke har krav på beskyttelse i Norge, kanskje i mindre grad vil komme.

Da Erna Solberg satt som minister, kom det f.eks. først en liten gruppe mongolske asylsøkere. De ble værende lenge. Så kom det omtrent 900 til. De kom fordi de første ikke hadde fått behandlet sakene sine. Men det var ingen av dem som fikk opphold, og alle reiste hjem. Og jeg mener at det er slik vi er nødt til å håndtere dette spørsmålet også i tiden som kommer.

Abid Q. Raja (V) [15:47:11]: Representanten Per-Willy Amundsen skal være svært glad for å ha trukket vinnerloddet, som de fleste av oss har trukket når vi er født i Norge – født i verdens beste, rikeste og tryggeste land. Dersom vi er bedre på noe, skal vi takke naturen for det. Vi er ikke bedre bare fordi vi er så flinke, men vi har også vært veldig heldige.

Av slike som jeg ofte kaller nordmenn-nordmenn – jeg er jo såkalt norsk-pakistaner – har jeg lært å vise humanitet overfor andre mennesker. Av mine kristne venner har jeg lært at dette med nestekjærlighet og medmenneskelighet står sentralt. Det virker som om Per-Willy Amundsen har en stor oppgave i livet her på Stortinget, og det er å rakke ned på dem som kommer hit til landet, og som trenger hjelp. De kan være forfulgt, de kan bli utsatt for henrettelser – kanskje fordi de har konvertert til en annen religion – eller de kan kanskje ha en annen seksuell legning, og det kan være kvinner som kan risikere å bli voldtatt, æresdrept eller kjønnslemlestet. Disse menneskene som kommer til Norge, har representanten Per-Willy Amundsen gjort det til en stor oppgave å rakke ned på og bruke som et fiendebilde.

Paradokset er jo at det nettopp er representanten Per-Willy Amundsens retorikk som gjør at flere asylsøkere kan tenke seg å komme nettopp til Norge. Signalet fra Fremskrittspartiet er at Norge er et fristed. Regjeringen gjør intet. Alle får bli, ingen blir straffet – her er det fritt fram. Dette er signaler som Fremskrittspartiet er med på å sende ut, og det er kanskje det som trekker ytterligere asylsøkere til Norge.

Slik jeg ser det, er det særlig tre utfordringer Norge står overfor nå.

Den første gjelder de 11 000 asylsøkere som sitter i mottak. De har sine saker liggende, og man har ikke startet behandlingen av dem. Venstre har foreslått 100 mill. kr mer til UDI for å få unna denne restansen. Det er noe av det som trengs etter Finansdepartementets beregninger. Det er i underkant av det som skal til, men det er i hvert fall langt mer enn det Regjeringen foreslår for å bli ferdig med disse restansene.

Den andre utfordringen vi står overfor, er de 3 500 som har fått endelig avslag, og som ikke returnerer – som selv velger å ikke returnere, eller som Norge ikke klarer å returnere. Her er det viktig at vi klarer å få på plass returavtaler med de respektive landene. Noen andre land – f.eks. Sverige – har lyktes med å få til en returavtale med Irak. Det må også Norge gjennom sine diplomatiske forbindelser klare å få til, slik at vi kan lykkes med å få flere tilbake til de landene de kommer fra. Flere må gjennom andre virkemidler motiveres til å returnere frivillig.

Den tredje utfordringen vi står overfor, er nye borgere som kommer, og som får en klientifisering i hverdagen – altså at vi klientifiserer nye borgere. De må sitte og vente på asylmottakene år etter år, mens det er staten som betaler for deres opphold. Det skulle bare mangle at vi ikke skulle gi dem trygge omgivelser, men vi tilrettelegger hele hverdagen uten at de samtidig får rett og plikt til å jobbe for oppholdet. Vi i Venstre har tatt til orde for at de skal ha rett og plikt til å jobbe. Det vil også bidra til at de få som får bli i Norge, gjennom den perioden de har vært her, lærer at de skal jobbe for å klare seg selv i Norge. Det er ikke slik at staten kommer til å ta vare på dem. I dag er det slik at når de har vært passive i to–tre år, sittet og glodd i veggen, så skal det veldig mye til for at de skal begynne å ta ansvar for sitt eget liv.

Jeg er glad for at Regjeringen har nedsatt et utvalg, ledet av Gunnar Berge, som skal se på tilbudet i mottakene. Mennesker innenfor landets grenser skal behandles med respekt og få et verdig tilbud. Jeg er enig med justisministeren, og jeg er glad for at vi er enige om at alle skal få individuell behandling, ikke gruppebehandling, som man lett kan få inntrykk av når representanten Per-Willy Amundsen snakker.

Nå trer også ny utlendingslov i kraft 1. januar. Vi vil kunne få en debatt – som vi kunne lese i Aftenposten i dag – om dette systemet med omgjøringsbegjæringer. Slik saken framkom i Aftenposten, er det et system hvor det er mange omgjøringsbegjæringer. Det er en debatt som også Stortinget må ta. Jeg håper også at justisministeren tar med seg dette – om vi skal se nærmere på denne omgjøringsbegjæringsadgangen. Så kan det tenkes at man får en ny debatt om hvorvidt man trenger en utlendingsnemnd, eller om man burde ha en utlendingsdomstol, slik man har i nabolandet vårt.

Ola Borten Moe (Sp) [15:52:23]: Det som fikk meg til å ta ordet og i og for seg sikre at det blir kveldsmøte, var Fremskrittspartiets mangel på individfokus. Egentlig tror jeg man drar i gang denne debatten mot bedre vitende, for også Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet vet at vi er forpliktet til å gi folk individuell behandling, og at vi ikke bare kan maskere innvandringspolitikken eller asylpolitikken og redusere det til å være et spørsmål om tall og et spørsmål om bevilgninger. Folk skal bli behandlet hver for seg ut fra den situasjonen de er i.

Så vil det være mange ting som vi ikke kontrollerer, som er med på å bestemme asyltilstrømmingen til Norge, ikke minst hvordan forholdene er rundt omkring i verden.

Så til det som jeg mener det er bred enighet om i denne salen, nemlig at vi er nødt til å få kontroll på tilstrømmingen til Norge, at antall asylsøkere må ned, og at vi er nødt til å effektivisere behandlingen i norske asylmottak og i mottakssystemet. Hvorfor? Slik jeg ser det, er det tre grunner til det. For det første er det kostnadsperspektivet. Det er ingen tvil om at vi i dag bruker altfor store ressurser på dette samlet sett. Det andre er at systemet blir stilt overfor så store utfordringer at vi har vanskeligheter med å få gjennomført en vellykket integrering. Det mener jeg samfunnsdebatten i Norge bærer preg av generelt. Jeg mener også at det er et stort og stigende problem i hele Europa. Da er man inne på bærekraften i systemet. Jeg mener at tallene, slik som de ligger nå, ikke har bærekraft i seg.

Heikki Holmås gav meg stikkordet «minareter», og han snakket om den folkeavstemningen som var i Sveits. Jeg tror ikke det resultatet man fikk der, først og fremst er et utslag av en stor lyst til å forby minareter. Jeg tror snarere dette handler om en generell holdning, ikke bare i Sveits, men også i mange andre land der man kunne komme til å fatte det samme vedtaket hvis man hadde fått sjansen, nemlig der man ser og føler at man ikke er kommet langt nok på integreringssiden, at man i altfor stor grad deler befolkningen i oss og dem, og at vi ikke har lyktes i å lage et litt større vi. En av de store utfordringene for denne salen framover er å være med og være pådrivere for å få på plass en vellykket integreringspolitikk.

Så synes jeg vi skal stille oss selv spørsmålet om hvem det er som kommer, også sett opp mot antallsfokuset. I dag har vi et anslag på 18 500, og vi har forpliktet oss til å ta imot, tror jeg, rundt 1 000 kvoteflyktninger fra FN. Av de 18 500 er det vel ca. halvparten som får opphold. Jeg er ikke overbevist om at det er de gruppene som klarer å komme seg til Norge fra en eller annen del av verden, som er de som trenger vår hjelp mest, men det er definitivt dem vi bruker flest ressurser på. Jeg er derfor helt enig i og glad for den retningen som gis i regjeringserklæringen, nemlig at vi skal få ned antallet asylsøkere, og så øke antallet kvoteflyktninger. Det er folk som er prekvalifisert, det er folk som helt tydelig og åpenbart har et stort beskyttelsesbehov, det er folk som sannsynligvis er helt nederst og lavest på den internasjonale rangstigen.

Så deler jeg i grunnen mange av de oppfatningene som flere har gitt uttrykk for her, nemlig at vår hovedutfordring ligger i å få effektuert vedtak om raskere utsending. Jeg mener det er åpenbart at vi er nødt til å få til en raskere saksbehandling av asylsøknadene. Det handler ikke bare om økt saksbehandlingskapasitet, men jeg tror det i aller høyeste grad handler om saksbehandlingsregler. Det er ikke rimelig at man skal ha alle de mulighetene for omgjøringsbegjæring og de ankemuligheter som man har i det norske systemet i dag. Jeg mener at vi kommer til å få større utfordringer når det gjelder bosetting og integrering framover, et felt som vi er nødt til å ta enda mer på alvor. Jeg mener at et av de største argumentene for å få ned antall asylsøkere, rett og slett er at vi er avhengig av å få på plass en vellykket integrering. Det krever også at vi har kontroll på tilstrømmingen.

Michael Tetzschner (H) [15:57:09]: De som lytter til denne debatten, må jo undres litt over hva vi egentlig diskuterer. Da kan jeg innvie de tilstedeværende og de som måtte lytte, i hva denne saken gjelder. Denne saken gjelder ikke minareter, og den gjelder heller ikke en innføring i SVs syn på den forrige amerikanske administrasjonen, men den gjelder noe så enkelt og prosaisk som at vi nå bevilger ca. 50 mill. kr for at de som håndterer meroppgavene med asylsøknadene, kan få det til å fungere bedre. Det står jo rett ut i sammendraget i innstillingen at hensikten er at det blir iverksatt tiltak i politiet for å styrke saksbehandlingskapasiteten og øke antall uttransporteringer. Det står videre:

«Økt saksbehandlingskapasitet i UDI og politiet vil, i kombinasjon med en mer effektiv uttransportering, dempe presset på mottaksapparatet.»

Disse tiltakene krever da denne tilleggsbevilgningen.

Det er altså ikke asylinstituttet som sådan som er til diskusjon. Det er ikke asylpolitikken, som noen representanter vil trekke inn, som er til diskusjon, om den asylpolitikken skal bli rausere eller det motsatte, men det er å få den mer konsekvent, og, man kan si, få en strengere oppfølging av den asylpolitikken som vi allerede har.

I den forbindelse merker vi oss fra Høyres side at det er bred enighet om de tiltakene som foreslås. Det er en enstemmig innstilling som foreligger fra komiteen. SV og Fremskrittspartiet stemmer for disse 49 mill. kr, for å effektuere raskere utsendelse. Det er hva denne saken gjelder. Vi ser også på dette som at man i bredere politiske miljøer er i ferd med å få en noe mer realistisk tilnærming til hva som må gjøres for at vi kan beholde asylinstituttet som det veldig viktige virkemiddelet det er, men da er forutsetningen at de berettigede asylsøkerne ikke drukner i et hav av uberettigede søknader. Og det er også det denne saken handler om.

Statsråd Knut Storberget [15:59:42]: Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, for jeg har stor forståelse for representanten Tetzschners innlegg. Jeg er glad for at komiteen enstemmig støtter forslaget om en slik styrking som er foreslått. Det er helt nødvendig. Men som flere har vært inne på, er kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å redusere veksten av antall ubegrunnede asylsøkere, at man faktisk får fattet vedtak, og at vi klarer å effektuere returer. Det er vi helt avhengige av. Her er det mye som kan sies, og vi kommer til å få rike muligheter til det – det gjelder hva slags type politikk vi skal ha på området, av materiell art, innholdet i reglene og forskriftene og hva slags administrative krefter vi skal ha for å kunne iverksette en slik lovgivning.

Jeg vil likevel si at bakgrunnen for bevilgningsforslaget er økningen i antall asylsøkere, der det også er en større andel som oppgir å være enslige mindreårige. I proposisjonen som er lagt fram, er prognosene at det vil komme ca. 18 500 asylsøkere til Norge i 2009 mot 15 000, som ble lagt til grunn i revidert nasjonalbudsjett i 2009, og at om lag 2 800 av disse oppgir å være enslige mindreårige. Det er flere sammensatte årsaker til denne utviklingen. Jeg skal ikke gå inn på dem nå.

De innstrammingstiltakene Regjeringa kom med i revidert nasjonalbudsjett i 2008, i september 2008 og i juli 2009, er viktige, og vil gi effekt. Et eksempel på at dette tas gradvis, er at den nye utlendingsloven trer i kraft fra 1. januar.

Representanten Abid Raja etterlyser en tilbakesendingsavtale med Irak – at vi burde inngå det. Den ble inngått i mai. Det er også returnert irakere, slik at vi har fått effekt av det også.

Det er grunn til å minne om at i oktober ble prognosene for 2009 nedjustert fra 18 500 til 17 500, og antall enslige mindreårige fra 2 800 til 2 500, noe som kan indikere – jeg understreker kan indikere – at tiltakene har hatt effekt. Det gjenstår fortsatt selvfølgelig å vurdere dette så lenge ikke det totale virkemiddelbildet er igangsatt.

Så vil jeg også føye meg inn i rekken av dem som understreker hvor viktig det er at vi ikke gjør disse diskusjonene om til rene talldebatter. Det er mennesker bak hvert eneste tall – de fleste av dem har ikke gjort noe straffbart, de fleste av dem har søkt om asyl eller opphold, og har lov til det. Det er god grunn til å ha med seg det. Jeg tror ikke vi får en effektiv politikk som virker på dette området, hvis vi i for lang tid sammenstiller asylsøkere totalt sett med kriminelle. Det er mitt håp at dette vil være viktige tilskudd for å få mer effekt av de vedtakene som fattes – at det på sikt er det språket som er tydeligst overfor både opprinnelsesland, potensielle nye søkere og også andre aktører som eventuelt står bak og tjener mer eller mindre store penger på den trafikken.

Presidenten: Flere har ikke tegnet seg til sak nr. 10.

Presidenten vil nå gjøre oppmerksom på at vi går utover reglementsmessig tid, men presidenten vil foreslå at vi ferdigbehandler dagens kart.

– Det anses vedtatt.

(Votering, se side 716)