Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Pollestad (Sp) [19:55:24]: (ordfører for saken): Innstillingen vi behandler i dag, dreier seg om forslag fra Regjeringen om endringer i folketrygdloven, sosialtjenesteloven og enkelte andre lover.

De to viktigste endringene er knyttet til budsjettforslaget for 2010 og innebærer for det første at pensjonen til alderspensjonister mellom 69 og 70 år ikke lenger skal inntektsprøves. Den andre endringen innebærer heving av minsteytelsene til mottakere av arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad. Det er en samlet komité som støtter disse forslagene.

Komiteen slår i innstillingen fast at eldre arbeidstakere er en ressurs i arbeidslivet, og at det er viktig å motivere arbeidstakere til å stå lenger i jobb. Den foreslåtte opphevingen av reglene om inntektsprøving for 69-åringer fra 1. januar 2010 er siste ledd i nedtrappingen av inntektsprøvingen. Tidligere har inntektsprøvingen blitt avviklet for 67-åringer og 68-åringer, i henholdsvis 2008 og 2009. Endringene vil gjøre det mer lønnsomt å fortsette i arbeid og dermed oppmuntre eldre til å stå lenger i arbeid og forlenge sin yrkeskarriere. 69-åringer som i dag får pensjonen avkortet, vil heretter få utbetalt full pensjon ved siden av arbeidsinntekt. Det er positivt, både for arbeidstakerne selv, for arbeidsgivere og for samfunnet som helhet.

Det har lenge vært et sentralt mål å øke avgangsalderen fra arbeidslivet, noe som bl.a. kan avspeiles i IA-avtalen. Erfaringene viser at andelen som kombinerer arbeid og pensjon, økte da 67-åringene fikk mulighet til fritt å kombinere arbeid og pensjon fra 2008. Det er all grunn til å tro at det samme vil skje med den økte fleksibiliteten som ble lagt inn for 68-åringene i 2009 og nå for 69-åringene fra 1. januar neste år. Mindretallet har i sine merknader vist til representantlovforslag nr. 68 for 2007–2008. Jeg oppfatter et ønske der om at dette burde ha kommet to år tidligere. Dette er altså en ordning som har bestått siden 1973, og en kan spørre seg hvorfor ikke disse partiene selv har tatt et slikt initiativ i løpet av de 37 årene ordningen har bestått. Jeg registrerer bare at så ikke har skjedd, og jeg registrerer at det er det rød-grønne flertallet som nå får det på plass og fjerner denne avkortingen.

Det er en samlet komité som støtter Regjeringens forslag om å heve minsteytelsene til mottakere av arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad til 2 G fra 1. mai 2010. Dette vil være ett bidrag til fattigdomsbekjempelse.

De øvrige forslagene i proposisjonen omhandler mindre endringer og lovtekniske presiseringer. Jeg vil kort trekke fram ett av dem, og det er forslaget som går på at kvalifiseringsprogrammet skal tilbys i alle kommuner fra 1. januar 2010. Det gjelder også i de kommunene der en ennå ikke har etablert Nav-kontor. Det er dette som er bakgrunnen for det tillegget en foreslår inntatt i loven.

Først og fremst er dette en viktig sak for landets arbeidsglade og arbeidsføre 68-åringer, som neste år vil kunne fortsette i jobb og beholde sin fulle pensjon ved siden av den lønnsinntekten de måtte ønske å ha.

Steinar Gullvåg (A) [19:59:33]: Jeg synes at det er ganske naturlig at en mann i min alder tar ordet i en sak som omhandler en så vidt viktig reform for seniorene i samfunnet som akkurat denne, og som altså innebærer, med dette vedtaket som vi gjør i dag, at hele aldersgruppen mellom 67 og 70 år som ønsker å arbeide etter oppnådd pensjonsalder, nå kan tjene så mye de vil uten at pensjonen reduseres. Det forhold at man allerede har opphevet inntektsprøvingen for 68- og 67-åringer, har allerede ført til at flere eldre nå står i arbeid lenger, hvilket selvfølgelig er hensikten med denne lovendringen.

Rent bortsett fra at det av mange grunner er ønskelig å gi eldre anledning til å stå i arbeid lenger, er det også av hensyn til bærekraften i pensjonssystemet nødvendig å gjøre det mer lønnsomt å arbeide lenger. Ja, økningen i utgiftene til pensjoner, uføretrygd, sykepenger og arbeidsledighet er faktisk en trussel mot vekstkraften i norsk økonomi i årene som kommer.

Men framfor alt er den lovendringen som nå finner sted, god seniorpolitikk. Vi har bruk for seniorene i arbeidslivet, deres kunnskap og deres erfaringer. På enkelte områder er vi faktisk i ferd med å miste en kompetanse som ikke lett lar seg erstatte over natten.

Typiske ingeniøretater som Statens vegvesen og Jernbaneverket vil eksempelvis merke at noen tusen ingeniører som ble utdannet på slutten av 1960- og i begynnelsen av 1970-tallet, når pensjonsalderen i løpet av de nærmeste årene. Det kan få som konsekvens at infrastrukturplanleggingen i samfunnet stopper eller blir redusert i løpet av de neste tiårene, dersom ikke disse etatene setter i verk seniorpolitiske tiltak som får pensjonistene til å stå lenger i arbeid. Det er en diametralt motsatt situasjon enn den politikken som rådde i årene rundt og etter årtusenskiftet, da statlige virksomheter hadde det travelt med å kvitte seg med eldre arbeidskraft som ledd i hardhendte omstillinger. Utgiftene til ventelønn, som årlig er gjenstand for en viss oppmerksomhet i disse statsbudsjettider, er nettopp et resultat av dette.

Det er og blir arbeidsgiverne, både i privat og offentlig sektor, som har ansvaret for en fornuftig seniorpolitikk. Men de er selvfølgelig ikke upåvirket av rammebetingelsene. Derfor er det så viktig at vi legger til rette for en best mulig kombinasjon av trygd og arbeid, slik at arbeidslivet kan dra nytte av seniorenes kunnskap og kompetanse. Det betyr også at vi i fellesskap må innrette oss slik at det blir mulig for arbeidstakerne å trappe ned arbeidsinnsatsen gradvis. Det gjelder for øvrig ikke bare eldre, men alle som av ulike grunner føler at de ikke er i stand til å yte 100 pst., men som fortsatt ønsker å bidra i arbeidslivet – ikke minst fordi arbeidslivet er en viktig sosial arena for de aller fleste av oss. Ja, ikke minst det!

Robert Eriksson (FrP) [20:03:32]: Jeg skal iallfall prøve å ikke forlenge debatten, men gjøre den litt kortere.

Først vil jeg vise til det innlegget jeg hadde i budsjettdebatten som vi nettopp er ferdig med. Jeg er, som jeg sa der, veldig glad for at vi nå opphever inntektsgrensen også for denne aldergruppen, 67–69 åringer. Dette har jo våre venner i både Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmet forslag om hvert år i forrige periode, og Fremskrittspartiet har fremmet forslagene mange ganger før den tiden også. Som sagt er jeg veldig fornøyd med at regjeringspartiene nå støtter opp om et forslag som opposisjonen har fremmet flere ganger, og at man kanskje ser nytten av å lytte til opposisjonen. Jeg håper at regjeringspartiene har den evnen også i flere saker som kommer i framtiden. Da tror jeg nok vi skal få gode løsninger for folk flest ute i det norske samfunn.

Med det tar jeg opp de forslagene vi har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.