Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Robert Eriksson (FrP) [14:17:36]: (komiteens leder): Vi har vært igjennom et turbulent år på mange måter, kan vi vel si, på arbeidsmarkedet. Vi fikk beskjed i fjor høst om at vi ville gå inn i en lavkonjunkturperiode og en periode med økt arbeidsledighet. Det har vi også opplevd i en god del bransjer, spesielt innenfor bygg- og anleggsbransjen, som kanskje var den bransjen som ble hardest rammet først. Vi fikk en økning i ledigheten utover vinteren 2009 og fram til sommeren 2009. Det høyeste registrerte ledighetstallet til Nav, meg bekjent, var vel i juli i år, da vi hadde 78 409 helt ledige.

Så har det vært en positiv utvikling fra sommeren og fram til i dag. Da begynte ledighetstallene å gå ned. Ved utgangen av oktober hadde vi igjen en ledighetsprosent på 2,6 pst. Da var det registrert 68 283 helt ledige.

Det er også gledelig, som jeg har merket meg, at SSBs prognoser fram til 2011 spår at vi vil få en ledighetstopp med 12 000 færre ledige enn tidligere beregnet.

Jeg registrerer også at i en annen sak som vi har til behandling i dag, Prop. 42 S, har Regjeringen redusert bevilgningene til dagpenger med 800 mill. kr for inneværende år. Jeg vil sitere hva Regjeringen selv skriver i proposisjonen:

«I lys av utviklinga i arbeidsløysa dei siste månedane, utbetalingane hittil i år og utsiktene på arbeidsmarknaden framover vil utbetalingane til dagpengar bli lågare enn tidlegare lagt til grunn.»

Fremskrittspartiet synes det er bra, synes det er positivt, og har derfor også lagt det til grunn i sitt alternative budsjett. De signalene vi har fått om at vi vil få en redusert ledighet, har vi lagt til grunn når vi også har laget vår politikk. I tillegg har vi tro på en mer fleksibel arbeidsmarkedspolitikk, med et bedre arbeidsmarked, med lavere skatter og avgifter. Det vil gjøre det enklere for bedriftene å holde hjulene i gang, som også gjør at man unngår en rekke konkurser, noe vi så toppet seg i sommer, som vil kunne føre til at flere kan være i jobb. Den politikken ønsker vi å videreføre framover. Jeg tror også at det vil gi lavere ledighet i 2010.

Vi har også vært innom en debatt i høst som har uroet mange, nemlig at vi fra i år til neste år vil få en økning i trygdeutbetalingene på over 30 milliarder kr. Det er en utvikling som jeg tror de aller fleste av oss er enige om at ikke kan fortsette, og at man må iverksette tiltak som gjør at man bremser utviklingen i trygdeutbetalingene.

Bare innenfor sykepengekapittelet registrerer jeg at man har lagt opp til en økning fra 2009 til 2010 på nærmere 5 milliarder kr. I tillegg er det også interessant å registrere sykefraværsstatistikken fra 2001 og fram til 2009, der det faktisk har vært en oppgang blant de yngre arbeidstakerne, altså aldersgruppen 16–29 år, mens det i aldersgruppen 50–69 år har vært en nedgang på nesten 10 pst. Derfor tror jeg vi skal ta en grundig debatt for å se om det er noen endringer i tilknytningen til arbeidslivet, og hvordan man kan få ned ledighetstallene også for den yngre gruppen. Er det slik at moralen er høyere blant de eldre arbeidstakerne, altså at sykenærværet er høyere blant dem enn blant de yngre? Det synes jeg også man kunne ha gått nærmere inn på med tanke på den utviklingen som er på budsjettet for 2010.

Jeg registrerer også det som overlege Sven Conradi ved Sunnaas sykehus sier til Dagsavisen i dag: «Dagens sykelønnsordning er en sovepute». Hans erfaring er at mange heller blir sykere av å gå sykmeldt i opptil et år. Da er det viktig for Fremskrittspartiet å iverksette yrkesrettet attføring på et tidlig tidspunkt og senest etter 16 uker. Det er viktig at sykmeldte som ikke er tilbake på jobb etter to måneder, altså åtte uker, sendes til spesialistutredning, som Fremskrittspartiet har tatt til orde for tidligere.

Det er viktig at vi får Nav til å fungere. Nav skal ha en nøkkelrolle for bl.a. å få sykmeldte tilbake til arbeid. Det er skuffende å registrere at de endringene vi gjorde i sykmeldingspraksisen til legene i 2007, ennå ikke fungerer godt nok i Nav-systemet og ikke er fulgt opp tilfredsstillende. Der hadde jeg håpet at statsråden og Regjeringen kunne ha vært mye mer offensive på et langt tidligere tidspunkt, slik at vi faktisk kunne ha klart å få ned sykefraværet for en god del mennesker.

I tillegg er det viktig at vi må prøve å få bort alle gratispassasjerer i sykelønnsordningen. Det tenker jeg ikke minst på når vi ser at en del arbeidsgivere og arbeidstakere bruker sykelønnsordningen i stedet for permitteringsordningen. La meg i så henseende sitere hva seniorrådgiver Knut Røed uttalte i Dagens Næringsliv den 26. november i år:

«Det er vanskelig å se bort fra at sykmelding brukes blant annet som alternativ til permittering i en omstillings- og nedgangsperiode.»

Det er for meg en uakseptabel måte. De som ikke er syke, skal heller ikke gå på en sykelønnsordning, mens de som er syke, skal ha en god sykelønnsordning. For Fremskrittspartiet er det viktig å få en sykelønnsordning som ivaretar dem som virkelig trenger det, og vi ønsker ikke en ordning som medfører at man reduserer ytelsen til den sykmeldte eller fører kostnadene i større grad over til arbeidsgiver.

Jeg registrerer at også på et annet område siden denne regjeringen overtok i 2005 og fram til i dag, har vi hatt en økning på over 26 000 uføretrygdede. Vi har hatt en årlig økning i kostnaden på 11,3 milliarder kr. I 2005 brukte vi 47,9 milliarder kr, mens vi ved utgangen av 2009 vil bruke 59,2 milliarder kr. I tillegg har Regjeringen i sin Soria Moria-erklæring sagt at et av deres viktigste områder er arbeidet for å begrense antallet nye uføre og få flere uføre tilbake til arbeid. Så registrerer vi at i løpet av de årene den rød-grønne regjeringen har styrt, har vi fått 30 000 nye uføretrygdede hvert eneste år. I tillegg står 36 000 i kø for å få en tiltaksplass. Og ikke nok med det: Køen for dem som venter på en tiltaksplass, har økt med 10 000 bare det siste året. Da er det for meg noe underlig at ikke Regjeringen både setter i gang tiltak for å få ned antallet uføretrygdede, slik man har sagt i sin Soria Moria-erklæring, og ikke minst styrker tilbudet i langt større grad når det gjelder tiltaksplasser.

Videre har jeg lyst til å komme innom utfordringene i Nav-systemet. Vi vet at Riksrevisjonens rapport for driftsåret 2008 var forholdsvis krystallklar. Men det første spørsmålet jeg stiller meg: Er situasjonen endret? Fokuset har i stor grad dreid seg om restansene til mottakere av dagpenger. Hva med restansene for alle de andre gruppene? Kan vi med sikkerhet si at det i 2009 vil føre til en nedgang, og ikke minst vil føre til at vi i 2010 har kontroll på denne restansebyggingen? Eller kan vi forvente at når de nedsatte restanseteamene slutter i begynnelsen av januar 2010, vil restansene igjen gå opp? Jeg minner om et svar jeg fikk fra daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen så sent som i oktober i år, der jeg fikk opplyst at saksbehandlingstiden for rehabilitering i Oslo er på 3,9 måneder, mens Navs egen fastsatte saksbehandlingstid er på to måneder – altså nesten dobbelt så mye. Hvordan går det med de andre typene ytelser? Det har vi hørt lite om.

Jeg tror også det er viktig, med tanke på alle de historiene vi har sett i media rundt omkring, at vi får en bedre profil når det gjelder situasjonen i Nav, og at vi får tiltak permanent – varige tiltak. Derfor er det for meg skuffende at regjeringspartiene for 2010 foreslår en redusert bevilgning, som vil føre til en redusert bemanning i Nav, som det står på side 118 i Regjeringens proposisjon, i forhold til det som var tilfellet i 2009. Jeg tror man gjør seg en bjørnetjeneste ved å starte nedbemanningen allerede i 2010, spesielt med tanke på at vi skal få på plass en stor, omfattende og viktig arbeidsavklaringspengereform, og ikke minst når vi ser av kvalifiseringsprogrammet at mange av de Nav-ansatte opplyser at dette med arbeidsevnevurdering er noe man ikke har god nok kompetanse på. Når man begynner å nedbygge den bemanningen allerede nå, og ikke har god nok kompetanse, og skal sette i gang denne reformen i 2010, tror jeg som sagt at man gjør seg en bjørnetjeneste.

Til slutt har jeg lyst til å ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet enten fremmer alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [14:28:14]: Vi har nettopp hørt komitélederen servere en rekke løsaktige påstander om tilstanden på arbeidsmarkedet. Fremskrittspartiet har derimot denne høsten gitt oss en leksjon i det som er en nokså ukjent øvelse for regjeringspartiene, nemlig det jeg vil kalle hypotetisk budsjettering, bygd på den underliggende hypotesen at Fremskrittspartiets økonomiske politikk ville ha ført til at folk flest ble mindre syke, at arbeidsledigheten ville synke, og at et sted mellom 60 000 og 130 000 mer eller mindre uføre ville finne tilbake til arbeidslivet. Dette trenger selvfølgelig en nærmere forklaring. Jeg vil faktisk be representanten Eriksson forklare oss hvordan mer av den politikken som førte oss rett inn i finanskrisen, kan redusere trygdebudsjettet med hele 9 milliarder kr i løpet av 2010.

Robert Eriksson (FrP) [14:29:16]: For det første står det veldig grundig i vårt alternative budsjett hvordan Fremskrittspartiet har tenkt å gjennomføre sin politikk. For det andre: Når det gjelder å få ned trygdeutbetalingene, har vi gått nøye gjennom Soria Moria-erklæringen. Vi er enige i mange av de målsettingene Regjeringen har nedfelt, om at vi må få ned trygdeutbetalingene. Men det som er problemet til regjeringspartiene, er jo at man ikke klarer å komme med tiltak som fungerer, som får ned disse utgiftene.

La meg ta ett eksempel. Statsministeren har tidligere i høst sagt at for 2010 har han en ambisjon om å redusere sykelønnskostnadene med 10 pst. Når Fremskrittspartiet følger opp med tiltak som vil redusere med i underkant av 7 pst., er det nærmest en skandale. Betyr også det, blir nesten mitt spørsmål tilbake til Arbeiderpartiets representant, at han ikke har tro på Regjeringens egen politikk og på de virkemidlene som står i Soria Moria-erklæringen for å kunne få den måloppnåelsen som bl.a. statsministeren sikter til? Fremskrittspartiet har konkrete forslag nå til hvordan vi kan behandle flere, bl.a. i helsevesenet, og vi har fått ned sykehusbetalingene og trygdeutbetalingene.

Karin Andersen (SV) [14:30:32]: Det er ganske oppsiktsvekkende å høre Fremskrittspartiets kritikk av Nav i de årene Nav hadde det som verst, når vi vet at Fremskrittspartiet nettopp i de årene kuttet i Navs driftsbudsjett, som hadde tilsvart 1 000 stillinger. Men la nå det ligge, og la oss heller se på hvordan Fremskrittspartiet budsjetterer, for de har en veldig kreativ bokføring. Den bokføringen er så kreativ at de har ikke tort, så vidt jeg kan se når jeg har undersøkt, å få sine egne tall kvalitetssikret. De påstår at med Fremskrittspartiets budsjett er det mulig å spare 4,7 milliarder kr på uføre. Det betyr altså at ca. 25 000 uføre 1. januar skulle ha gått rett ut i arbeidsmarkedet, som nå er veldig tøft, for at dette budsjettet skulle gått sammen. Da vil jeg spørre Fremskrittspartiet, siden de ikke har fått noe svar fra Finansdepartementet på dette eller tort å spørre noen andre, er det slik at dette bare er tall som Fremskrittspartiet sjøl har kokt i hop i sin egen gruppe?

Robert Eriksson (FrP) [14:31:42]: For det første har Fremskrittspartiet en offensiv politikk for å få ned veksten i antall uføre. Vi ser at antallet øker med 30 000 hvert eneste år. Vi tror faktisk det er viktigere å få et system på plass som klarer å følge opp den enkelte uføretrygdede, noe som bl.a. Nav ikke har klart å få til så langt, og som ville ha redusert antallet og også fått ned kostnadene. La meg nevne at da finansministeren forrige måned ble intervjuet i forbindelse med at Fremskrittspartiet ble utfordret av media på disse tallene, gikk finansministeren langt i å si at dette var anslag. Fremskrittspartiet baserer sine beregninger på anslag på samme måte som Regjeringen og alle de andre gjør når man lager et budsjett.

Geir Pollestad (Sp) [14:32:43]: Jeg vil gå videre på et par av forslagene som representanten Eriksson ikke tar opp, og inndekningen, for jeg mener at enkelte av forslagene er uansvarlige. Jeg vil særlig peke på kuttet på 8 mill. kr til Petroleumstilsynet. I en tid med flere aktører i bransjen, hvor Statoil har en stadig mer dominerende rolle, og det er knappere marginer, foreslår altså Fremskrittspartiet å kutte 8 mill. kr. I tillegg foreslår Fremskrittspartiet å slå sammen Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet. Denne sammenslåingen blir smurt med et kutt på 50 mill. kr. Man vet at de to tilsynene i liten grad har overlappende oppgaver. Mitt spørsmål er: Tar ikke Fremskrittspartiet sikkerheten for landets nordsjøarbeidere på alvor, og fortjener ikke denne yrkesgruppen, som står for en så stor del av landets verdiskaping, at vi faktisk setter deres sikkerhet på topp?

Robert Eriksson (FrP) [14:33:45]: Fremskrittspartiet tar sikkerheten til dem som jobber ute på norsk sokkel, veldig på alvor og er veldig opptatt av den. Det kom også fram i forslagene og merknadene våre sist gang vi, i forrige periode, behandlet HMS-meldingen for bl.a. nordsjøarbeiderne og offshore. Jeg har tro på en sammenslåing, og at man kan få hentet ut effektiviseringsgevinster – få et mer oppegående tilsyn, få et bedre tilsyn og få et større tilsyn som kan gjøre en bedre jobb. Da er det også muligheter for å hente ut effektiviseringsgevinster. Det har tidligere omstillingserfaringer fra sammenslåinger av etater i både kommune og stat vist er mulig. Hvorfor skal det ikke være mulig på dette området? Jeg er ganske overbevist om at man kan hente ut effektiviseringsgevinster uten at det skal gå ut over sikkerheten, og uten at det skal gå ut over kvaliteten på det tilsynet som skal gis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [14:35:01]: Arbeidskraften i landet vårt er vår aller viktigste ressurs. Det er den som skal sikre framtidens verdiskaping og trygge framtidens Velferds-Norge. Å skaffe folk jobb og inntekt til å leve av, er det aller beste virkemiddelet vi har for å redusere sosiale forskjeller og hindre fattigdom. Derfor er altså arbeid til alle jobb nr. 1 for Regjeringen. Derfor er årets statsbudsjett et budsjett som er tydelig for arbeidsplasser og innrettet for å bremse en kommende økning i ledigheten, som vi vet er varslet, i en tid med fortsatt usikkerhet i arbeidsmarkedet.

Fordi arbeid og arbeid til alle er jobb nr. 1, var også det første Regjeringen gjorde da vi tok over i 2005, å reversere de endringene som Bondevik-regjeringen hadde gjort i arbeidsmiljøloven. Det var endringer som ville ha endret norsk arbeidsliv drastisk. Men vi stoppet adgangen til økt arbeidstid i opptil 13 timer, til økt bruk av overtid. Vi stoppet svekkelsen av stillingsvernet, og vi stoppet adgangen til økt bruk av midlertidig ansatte.

Da vi tok over regjeringskontorene, var også arbeidsledigheten høyere enn på lenge. Men etter fire år med rød-grønn regjering hadde den minket. Før finanskrisen slo inn, var ledigheten i Norge den laveste på over 20 år, og det må vi ikke glemme. Utgangspunktet vårt gjennom finanskrisen har vært det beste i Europa. Men bakteppet er ikke greit. Finanskrisen er ikke over. Den vil få større konsekvenser også for Norge det kommende året. Ledigheten vil øke, og derfor er også vår viktigste jobb å forsøke å bremse den varslede økningen i ledigheten.

Vi må skaffe dem som nå kommer til å bli, står i fare for å bli eller som går ledige, noe å gjøre raskt. Langtidsledigheten må ikke få festnet seg. Derfor styrker vi arbeidsmarkedstiltakene i neste års budsjett. Derfor styrker vi langtidsledighetsgarantien og med det tilbudet til dem som har stått særlig lenge utenfor arbeidslivet. Derfor forbedrer vi regelverket for bruk av bedriftsintern opplæring, og derfor satser vi videre på kvalifiseringsprogrammet. Vi tar det i bruk over hele landet, slik at flere kan komme seg ut av trange levekår og over i aktivitet og i arbeid. Neste år vil nesten 10 000 mennesker bidra til fellesskapet istedenfor å stå utenfor gjennom kvalifiseringsprogrammet.

Vi følger opp handlingsplanen mot fattigdom med vel 1 milliard kr i neste års budsjett. Med 2010-budsjettet har de årlige bevilgningene til fattigdomstiltak økt med i underkant av 4 milliarder kr fra vi tok over i regjering. Det er bra, men det er på ingen måte nok. Vi må ha fullt fokus på fattigdomsbekjempelse i tiden framover. Vi må sørge for at de som sliter økonomisk i dag, får hjelp til å komme seg ut av den situasjonen de er i. Å få folk i jobb er vårt aller viktigste virkemiddel for å bekjempe fattigdom. For det andre må vi hindre at neste generasjon havner i fattigdomsfella. Å sørge for at barn og ungdom mestrer skolen, er helt avgjørende for at de skal lykkes senere i livet. Økt innsats for en bedre skole, leksehjelp og kamp mot frafall og dermed ledighet som kan ende opp i uførhet, er derfor god kamp mot fattigdom. Her må vi ha fullt fokus framover. Vi er ikke fornøyd. Så lenge det finnes barnefattigdom i Norge, skal vi ikke hvile.

Vi vedtar et statsbudsjett som skal holde ledigheten lav, samtidig som vi skal ta vare på dem som nå har det tøft, de som opplever å møte ledigheten, og de som allerede er utenfor arbeidslivet. Vi fortsetter kampen mot fattigdom med brede virkemidler.

Da er det synd å se at deler av opposisjonen har en annen politikk, der de svekker, istedenfor å styrke, viktige virkemidler mot arbeidsløshet og for å få flere inn i arbeid nå i krisetider. I stedet for å styrke ett av de viktigste verktøyene for å hjelpe sosialhjelpsmottakere inn i arbeidslivet, fjerner Fremskrittspartiet så godt som hele kvalifiseringsprogrammet. De kutter i verktøyene for forebygging og tilsyn i arbeidslivet, vil ikke opprette regionale verneombud og fjerner ordningen med utdanningsstønad til enslige forsørgere. De kutter også i supplerende stønad. Dette er usosiale kutt i folks rettigheter og i mulighetene for å få folk i arbeid og aktivitet.

Som om ikke det var nok, driver også Fremskrittspartiet med det som allerede er blitt påpekt i dag, nemlig det vi kan kalle for tryllekunster når de budsjetterer med lavere utgifter på trygdeområdet, og kutter samlet sett opptil 9 milliarder kr på utgiftsområdet. Ifølge deres alternative budsjett skal antall trengende minke ved at alle skal få sin arbeidsevne vurdert på nytt og deretter komme seg raskt ut i arbeid. Men, som det er blitt påpekt hittil, vil en slik reduksjon i utgifter for 2010 forutsette at 56 000 delvis uføretrygdede skal skaffe seg jobb før 1. januar, altså de neste fire ukene, eller at 130 000 av dem får seg jobb før sommeren. Det er urealistisk når vi vet at 90 000 personer med nedsatt arbeidsevne allerede står i kø og ønsker seg ut i arbeidslivet, men ikke slipper til. Det vil også, naturlig nok, måtte ta tid å få alles restarbeidsevne vurdert på nytt og få en gjennomgang av det, og så få dem ut i arbeid. Men Fremskrittspartiet budsjetterer altså med innsparingen allerede i 2010. Å trylle folk inn i arbeidslivet og vedta dem friske i alternativt statsbudsjett er ikke mulig, og det gjør også innsparingene til Fremskrittspartiet urealistiske.

Dersom det er sånn at Fremskrittspartiet er så komfortabelt med at den rød-grønne regjeringen har flertall og dermed ikke lager alternative budsjetter med tanke på at de kunne bli vedtatt, kan jo det være greit. Men dersom Fremskrittspartiet lager seriøse budsjetter som de vil anta kunne bli vedtatt en eller annen gang, må Fremskrittspartiet svare for hvordan de ville ta ut det kuttet i utgiftene. Hvis de ikke skulle ha tryllet folk inn i jobb før 1. januar eller vedtatt dem friske, men allikevel hadde tatt ut utgiftsbesparelsen, måtte de ha kuttet i ytelsene til folk. Et slikt kutt vil da f.eks. tilsvare 4 500 kr mindre å leve for for en enslig minstepensjonist. Fremskrittspartiet burde være ærlig og fortelle velgerne sine om hvordan budsjettet henger sammen, og hvordan de skulle tatt det ut dersom det hadde blitt vedtatt.

På vårt budsjettområde i dag øker utgiftene til trygdeytelsene med 30 milliarder kr. Prognosene for økning i sykefraværet er dramatiske. Det er definitivt vår hovedutfordring framover. Vi må få ned sykefraværet og redusere utgiftene. Vi kan ikke se på at så mange havner utenfor arbeidslivet som langtidsledige. Vi kan ikke se på at utgiftene til dette spiser opp handlingsrommet vårt framover. Derfor ser jeg fram til en bra debatt, en konstruktiv debatt, i offentligheten og mellom alle partiene på Stortinget om hvordan vi skal klare dette, for det må vi. Økningen i sykefraværet er alvorlig. Det er alvorlig, for bak tallene befinner det seg tusenvis av folk som av diverse grunner ikke er i stand til å arbeide eller ikke får arbeid. Det økte sykefraværet er først og fremst alvorlig for dem det gjelder, og det er alvorlig for bedriftene som rammes av det, og det er alvorlig for samfunnet og staten som helhet.

Jeg er spesielt bekymret for økningen i antall unge ledige. Når vi ser på for hvilke grupper langtidsfraværet øker, er det ungdomsledigheten som øker mest, og det er ekstra bekymringsfullt. Det er unge jenter, og det er unge menn i bygg og anlegg. Når ungdomsledigheten øker så drastisk, er det ekstra bekymringsfullt, for vi vet at unge som går ledige tidlig, har en større sjanse til å havne permanent utenfor arbeidslivet. Tidlig ledighet er en port inn i uførhet. Vi fikk også nye tall nylig som viste at antall unge uføre øker. Det er alvorlig.

Når vi ser på de unge langtidsledige og de unge uføre, er det ett fellestrekk som går igjen i den gruppen, og det er at mange av dem har droppet ut av skolen. Her må vi sette inn tiltak for på lang sikt å holde både sykefraværet og ledigheten lav i ungdomsgruppen. Når vi ser på statistikken og ser hvem som rammes av dette, er det nettopp dem som ikke fullfører videregående skole. Det er de som har foreldre som selv var uføre eller ledige, det er de med lav utdannelse, og det er de med dårlige levekår som åpenbart skårer lavt på helsetilstanden og derfor også oftest havner utenfor arbeidslivet, både permanent og midlertidig. Dette sier oss noe om at det er generelle, gode og sterke velferdsordninger som reduserer forskjellene i levekår. Forskjeller i utdanning, inntekt og dermed helse er også avgjørende for å begrense ledighet og sykefravær.

Det er dette vi må debattere framover og sette inn tiltak for å endre. For det handler om folk bak statistikken. Det handler om den viktigste ressursen vår, framtidens arbeidskraft. Vi har ikke råd til å la flere havne utenfor. Målet vårt må være et arbeidsliv der alle skal med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [14:45:11]: Ja, alle skal med, men stadig flere unge blir erklært uføre. Antallet øker, spesielt blant dem med psykiske lidelser. Mange har ikke engang mottatt behandling for sin sykdom før de blir erklært uføre.

Arbeiderpartiets representant ble spurt av VG i går om en større andel av trygdemottakerne kanskje velger å motta uføretrygd fordi samfunnssystemet gjør muligheten beleilig og behagelig. Jeg velger å snu spørsmålet: Tror representanten at årsaken til det høye antallet unge uføre er at kommunene, helseforetakene og Nav synes det er mer beleilig og behagelig å la unge mennesker med sammensatte lidelser få uføretrygd enn å hjelpe dem med helsetilbud, individuell plan og tilrettelagte arbeidsplasser? Er dette et klart resultat av den rød-grønne politikken som vi har sett de siste årene?

Anette Trettebergstuen (A) [14:46:06]: Nei, det er definitivt ikke et resultat av den rød-grønne politikken vi har sett de siste årene. Økningen i langtidsledighet og økningen i antall unge uføre er definitivt noe vi er sterkt bekymret for, og som vi har fullt fokus på. Vi er nødt til å se på de bakenforliggende årsakene. Vi vet at mange av de unge som blir uføre, har gått langtidsledige. Da er vi nødt til å se på hvorfor. Vi har bl.a. innført ungdomsgarantien igjen, som representantens parti, Fremskrittspartiet, var imot – en garanti som gjør at flere unge holdes i aktivitet og i arbeid. Vi er nødt til å se på hvorfor såpass mange unge går langtidsledige og så havner i uførhet. Som jeg sa tidligere, handler det mye om at mange dropper ut av skolen. Vi er nødt til å sette inn en ekstra innsats for å hindre drop-out i skolen, noe Regjeringen har fullt fokus på.

Når vi i tillegg vet at økningen i sykdomsbildet for de unge som er langtids sykmeldte, handler om mindre psykiske lidelser, ja, så sier det oss noe om at vi er nødt til å ta på alvor at køene i ungdomspsykiatrien er dobbelt så lange som de er i voksenpsykiatrien. Der har også Regjeringen gjort en innsats. Så dette har vi fullt fokus på. Jeg er glad for at det virker som om hele komiteen har fullt fokus på dette.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:47:33]: Jeg konstaterer at representanten følger opp en lang arbeiderpartitradisjon ved å være fornøyd på egne vegne. Jeg er litt skuffet over at representanten, som er så ung, er så nostalgisk at hun er nødt til å se tilbake til Bondevik-regjeringen – men nok om det!

Vi har stadig flere unge som faller ut av arbeidsmarkedet, flere unge sosialklienter, flere unge arbeidsledige. På side 90–91 i budsjettproposisjonen ramser Regjeringen opp fire garantier: ungdomsgaranti, oppfølgingsgaranti, tiltaksgaranti og langtidsledighetsgaranti. De fire garantiene har én ting til felles, og det er at absolutt alle er brutt – absolutt alle er brutt! For meg er ikke garanti en intensjon, det er et bindende løfte. Så mitt spørsmål til representanten er: Fortjener ikke de mange unge ledige, de mange som står utenfor arbeidsmarkedet, og de mange uføre og syke mer fra Regjeringen enn brutte garantier og tomme ord?

Anette Trettebergstuen (A) [14:48:32]: Jeg skal gi representanten Røe Isaksen rett i én ting: Jo, de unge ledige fortjener mer fra oss alle. Men jeg er ikke enig i beskrivelsen av at ungdomsgarantien er brutt. Ungdomsgarantien, som vi innførte første gang i 1995, fikk ned ungdomsledigheten på 1990-tallet. Så var det representanten Røe Isaksens parti, Høyre, som sammen med de andre partiene i Bondevik-regjeringen fjernet ordningen allerede i 1997, og så økte ungdomsledigheten igjen. Jeg er veldig glad for at den rød-grønne regjeringen gjeninnførte ungdomsgarantien, med den tredelingen den har, i forrige periode.

Vi er nødt til å se på hvordan vi skal styrke garantien for å sørge for at flere rommes av den, men det å ta fra ungdom rettigheter til bedre oppfølging, aktivitet og arbeid er ikke veien å gå når man er misfornøyd med at så mange havner utenfor. Vi er nødt til å styrke ungdomsgarantien, ikke fjerne den. Den har vist seg å fungere før, og det gjør den også nå. Vi har Europas laveste ungdomsledighet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:49:47]: Først vil eg gi ros for det realistiske biletet som representanten teiknar både av sjukefråveret, av den vanskelege debatten som me er inne i, av arbeidsmarknaden og ikkje minst også av at me har mange oppgåver igjen på fattigdomssida. Men ein felles front for alle desse tinga er at me må ha eit Nav som fungerer. Underteikna har tidlegare i denne salen lyfta opp problematikken rundt gjennomføringa av Nav-reforma og å følgje intensjonen i det som Stortinget vedtok. Det er ein bit. Men me veit også at det er ei utfordring knytt til drift og m.a. IKT. I høyringa var det ei sak som blei gjenteke. Me veit at Arbeidarpartiet har tette band til fagrørsla, og NTL seier det slik:

«Frustrasjonen og utålmodigheten er stor blant de tilsatte i NAV over at det tar for lang tid å realisere et ønsket målbilde på IKT-området! Konsekvensene er mangelfulle, uhensiktsmessige og ustabile IKT-systemer er store.»

Er ikkje representanten frå Arbeidarpartiet einig i det biletet som fagrørsla teiknar?

Anette Trettebergstuen (A) [14:50:54]: Vi lytter til alle, selvfølgelig inkludert fagbevegelsen, som har bekymringer rundt Nav-systemet, og ikke minst til forslag om hvordan vi skal få det opp og gå på en bedre måte. Når det kommer til IKT-systemer, er det selvfølgelig en veldig viktig bit å få opp og stå. Dette er kompliserte systemer å få samkjørt. Det er dessverre ikke slik at nye IKT-systemer i offentlig forvaltning er en slags hyllevare som man bare kan bevilge mer penger til å kjøpe. Dette er en tidkrevende prosess som må få lov til å gå seg til. Men Regjeringen følger situasjonen fortløpende og garanterer at man skal klare å modernisere og få samkjørt IKT-systemene. Det er lagt et langsiktig løp, og det stoler vi på kommer opp og går.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:52:09]: Norge er på mange måter en suksesshistorie, et fattig land i utkanten av Europa som gjennom innsatsvilje, åpenhet og skaperkraft karret seg opp til å bli et av verdens beste land å bo i. Det er på mange måter noe smått arrogant ved politikere som vil ta all ære for det vi kaller den norske modellen, for det er faktisk ikke slik at politikerne kan vedta at et land skal bli rikt. Vi kan legge til rette, vi kan fordele, men verdiene skapes der ute av hardtarbeidende nordmenn som hver eneste dag bidrar til et litt bedre samfunn både for seg selv, for naboen og for oss andre. Det må være utgangspunktet når vi diskuterer politikk – ikke egen fortreffelighet, men verdien av andres innsats.

De siste tiårene har vi nettopp takket være hardtarbeidende nordmenn og andre bidratt til at landet opplever økonomisk vekst, og at folk flest har det bedre enn noen gang tidligere. Samtidig er det flere og flere som faller utenfor. Noe av grunnen til det er at samfunnet har endret seg dramatisk de siste tiårene. For å ta et eksempel: For fire tiår siden var det slik at hvis en mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, kom fra min hjemby, Porsgrunn, kunne han gå opp til fabrikkporten til Hydro og knakke på døren, og så var sjansen stor for at han kunne få seg en trygg arbeidsplass. I dag er den muligheten i stor grad borte. Ikke kan folk dra til sjøs lenger heller. Arbeidsplasser som stiller lave krav til kompetanse, flyttes ut av landet, og kunnskap er den nye kapitalen på arbeidsmarkedet.

På mange måter ser vi at den norske modellens skyggeside vokser fram akkurat nå – et tre fjerdedels samfunn hvor stadig flere faller utenfor. Vi har hull i velferdssamfunnet vårt, og det finnes ingen enkle løsninger for å tette hullene. Men det betyr ikke at det ikke finnes løsninger. Det er en ond sirkel som fører flere unge over på sosialhjelp, som fører til flere uføre, og til at flere faller utenfor arbeidsmarkedet. Vi ser begynnelsen på den onde sirkelen i en skole hvor en av fem går ut uten å kunne lese og skrive skikkelig, en skole som reproduserer sosiale forskjeller istedenfor å løfte dem som trenger det mest. Den fortsetter den onde sirkelen med de skyhøye drop-out-tallene fra videregående skole, hvor særlig unge menn gir opp. Og så går den onde sirkelen videre gjennom et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger istedenfor aktivitet og arbeid. Så blir ofte døren lukket for godt.

I Norge, midt i den norske modellen, vokser det fram et samfunn hvor de som faller utenfor, forblir utenfor. Vi vet det er dyrt, det har vi hørt gjentatte ganger de siste månedene, bl.a. fra regjeringshold. Men enda viktigere: Det er uverdig. Det er uverdig når friske, unge mennesker får sosialhjelp istedenfor arbeid. Det er uverdig når nyankomne til Norge får permanent stønad istedenfor permanent jobb. Det er uverdig når arbeidstakere som blir syke, sluses inn i trygdesystemet istedenfor å få behandling eller rehabilitering. Det er uverdig når trygdemottakere opplever at de taper penger på å gå fra trygd til arbeid som en slags straffeskatt for innsats. Er du syk, skal du ha en anstendig støtte fra felleskassen. Kan du ikke jobbe, skal du heller ikke jobbe. Det er verken noe galt eller flaut i det å trenge hjelp. Men det er galt og det er flaut for oss som samfunn når stønad og trygd blir minste motstands vei, når det blir en måte å unngå å konfrontere de virkelige utfordringene på.

I et samfunn med mye støy må man rope høyt for å bli hørt. Som en tidligere stortingspresident sa, er kampen om budsjettmidlene ofte «en kamp mellom dem som er godt organisert, dem som tilhører grupper som er sterke fra før og som derfor kan fakturere sine krav over statsbudsjettet. Men noen» – skrev han – «tilhører ikke en slik gruppe. De blir lett glemt og marginalisert». De blir også marginalisert fordi fattigdomsbildet har endret seg i Norge. På veien fra det fattige til det rike Norge var vår store oppgave å løfte hele grupper ut av fattigdom og inn i samfunnsfellesskapet. Den gangen var fattigdommen konsentrert, i dag er fattigdommen fragmentert. Den gang kunne man bekjempe fattigdommen gjennom bred økonomisk vekst og kollektive løsninger. Det fungerer ikke på samme måte lenger.

I mange tilfeller er dårlige materielle forhold først og fremst et symptom på fattigdom, ikke selve årsaken. De bakenforliggende årsakene er kanskje viktigere, enten det dreier seg om rus, psykiske problemer, manglende tilpasning av arbeidslivet eller for høye barrierer for dem som vil inn, en skole som svikter, hjem i oppløsning, eller manglende selvrespekt og selvfølelse. Utenforskap og fattigdom i Norge handler ikke om at de store massene hele tiden lever på kanten av stupet, men om at noen få, men stadig flere faller gjennom hullene i velferdssystemene våre.

Regjeringen, med Sosialistisk Venstreparti i spissen, gikk i forrige periode inn for å avskaffe fattigdom – fattigdom, ikke fattigdommen. Men for noen måneder siden hørtes det ut som om Kristin Halvorsen hadde resignert. Definisjonen, sa hun, er slik «at man bokstavelig talt ikke kan avskaffe fattigdom». Jeg var litt usikker på om jeg hørte riktig. Kan vi ikke avskaffe fattigdom? Hvorfor ikke? Det er jo ikke umulig å lage en politikk som avskaffer fattigdom, selv om vi har et relativt fattigdomsmål. Jeg tror personlig en slik politikk ville vært uklok, fordi vi hadde svekket oppmuntringen til å jobbe kraftig. Men det handler jo om politikk, ikke statistikk.

Utfordringen for venstresiden har jo vært at de har vært mer opptatt av forskjeller enn av fattigdom – mer opptatt av hvem som har mer, enn av hvem som har mindre, mer opptatt av hvor mange rikinghytter som bygges, enn av hvor mange som ikke har bolig. Den politiske konsekvensen av å stirre seg blind på et forskjellsmål, er at man gjør litt for alle istedenfor å gjøre mye for dem som trenger det mest. En stor stat er ikke nødvendigvis en sterk stat. At staten gjør mye, betyr ikke nødvendigvis at den gjør det den skal.

Vi har tre store utfordringer innenfor vårt felt: for det første eksplosjonen i antall uføre, inkludert uførerekrutteringen gjennom sykefraværet. For det andre at velferdssystemene våre inviterer folk inn til utenforskap. For stadig flere er den eneste veien ut å bli passive mottakere. For det tredje framveksten av en fragmentert, men tydelig nyfattigdom kombinert med sosial marginalisering. Årsakene er mange og kompliserte. I debatten om sykefravær har vi hittil sett en skyttergravskrig hvor alle har skutt på alle. Jeg tror kanskje også vi politikere skal forsøke å se litt på hva vi har gjort. Det er ikke den eneste forklaringen – kanskje heller ikke den viktigste – men deler av utenforskapet skyldes også en feilslått politikk og en feilslått ideologi. La meg ta noen eksempler. Vi har barrierer for dem som vil inn i arbeidslivet, som er høye, og som rammer dem som trenger en ny sjanse aller hardest. Mange risikerer å tape penger på å gå fra offentlige støtteordninger til arbeid. Vi har bygget barrierer, i verste fall fattigdomsfeller, som holder folk inne i trygdeordningene, men ute fra arbeidslivet.

Privat allergi gjør at vi ikke utnytter potensialet i private organisasjoner, i privat arbeidsformidling eller private attføringsbedrifter. Vi glemmer ofte «gjør din plikt» og husker bare «krev din rett». Derfor gir vi heller ikke brukere av sosiale tjenester rett og plikt til aktivitet.

Høyresiden har bestandig advart mot at for mye politikk kan være en økonomisk utfordring for konkurranseutsatt næringsliv, for nyskapning og for investering. Men engasjementet hviler ikke på bekymringen for makroøkonomien, hviler ikke på inflasjonsmål eller bare på tanken om hvor mange kroner og øre landet skal tjene. Det konservative utgangspunktet er en tro på mennesker. Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen tas vare på – nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg selv og andre, den naturlige viljen til å bygge en bedre framtid for familien sin, til å gi barna en god start og gode muligheter i livet og til å være et godt medmenneske. Dette er den personlige velferden, som representerer verdier vi skal ta vare på – verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Dette er den personlige velferden som er beskyttelsen mot klientsamfunnet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker.

Forskjellene i norsk politikk virker ikke alltid så store når man ser på hvert enkelt budsjettår, men det fins forskjeller. Høyres politikk bygger på andre ideer, andre verdier og andre prinsipper enn Regjeringens politikk. Over tid vil forskjellene merkes. Høyres alternative budsjett er et budsjett for nye muligheter, for tillit til enkeltmennesket, også på arbeidsområdet og sosialområdet. Til slutt vil jeg ta opp Høyres forslag og forslag som Høyre har fremmet sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Torbjørn Røe Isaksen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [15:02:35]: Det var artig å høre talen – en retorisk argumentasjon for at Høyre er det partiet, og har den politikken, som løfter fattige. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende. Jeg vil gå videre med å kommentere at Høyre og Fremskrittspartiet mange ganger har sagt at de vil samarbeide. Før valget hevdet Høyre at de skulle være bærebjelken i et bredt borgerlig regjeringsalternativ sammen med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets samlede kutt i trygdeytelser på 8,9 milliarder kr og 615 mill. kr i kvalifiseringsstønad vil få dramatiske konsekvenser for mange som er avhengige av disse ytelsene. Hvorfor er det så stor avstand mellom Høyre og Fremskrittspartiet i disse hovedutfordringene for velferdspolitikken nå, når dere før valget skulle være den viktigste bærebjelken? Hva mener representanten Røe Isaksen må til for at Høyre og Fremskrittspartiet skal nærme seg hverandre i disse to hovedutfordringene i velferdspolitikken?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:03:32]: Først må jeg få lov til å korrigere representantens historieforståelse. Det er ikke slik at den moderne velferdsstaten i Norge vokste fram etter den andre verdenskrig som et resultat av Arbeiderpartiets stemmer alene. Den hadde sitt utspring bl.a. i fabrikklovene, som kom på slutten av 1800-tallet under en Høyre-regjering. Så at det er oppsiktsvekkende at Høyre er opptatt av sosialpolitikk og av fattigdomspolitikk – det burde det ikke være, for å si det forsiktig.

Svaret på spørsmålet representanten stiller, er ganske enkelt: Det må partienes landsmøter avgjøre. Jeg antar at det ikke er noe annerledes hos Høyre og Fremskrittspartiet enn det er hos regjeringspartiene, nemlig at landsmøtene vedtar politikken. Så vil jeg gjerne stille representanten et spørsmål tilbake, som representanten kan få grunne på: Er det ikke litt merkelig at dette resonnementet kommer fra en regjering hvor en av regjeringspartienes egne representanter har gått ut og karakterisert statsministerens forslag i sykelønnssaken som «høyrepreik»?

Karin Andersen (SV) [15:04:44]: Røe Isaksens innlegg viser en av de virkelig store forskjellene på SV og Høyre, nemlig at Høyre tror at fattigdom bekjempes med større lønnsforskjeller og større forskjeller blant folk, mens SV tror at vi gjør det best med mindre forskjeller.

Vi fikk også høre at oppmuntring til å jobbe skulle være det som holder folk ute av fattigdommen. Da skjønner jeg også litt mer av Høyres holdning til de tiltakene mot sosial dumping som Høyre har vært imot i forrige periode, og som de signaliserer nå. Begrunnelsen for det er kanskje det aller mest oppsiktsvekkende, for vår velstand bygges jo ikke bare på hardtarbeidende nordmenn, den bygges faktisk også på ganske mange hardtarbeidende utlendinger som er her. Høyre vil altså at de nordmennene som har de minst trygge jobbene med lavest lønn, som konkurrerer med disse utlendingene, skal finne seg i å konkurrere mer på lønn. Det står det i dette budsjettet og har gjort det mange ganger. Det betyr å gå ned i lønn, det. Da må jeg spørre Høyre: Hvor langt skal stuepiker, snekkere og renholdere ned i lønn før Høyre er fornøyd?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:05:55]: Jeg tror at representanten har lest en smule feil, eller i så fall lest Høyres merknader som en viss mann leser Bibelen, for det som står, er ikke at noen skal gå ned i lønn. Det som står, er at det ikke skal reguleres og gripes inn i lønnsdannelsen i Norge. Meg bekjent har heller ikke Regjeringen foreslått at man offentlig skal regulere lønn. For eksempel er jo Landsorganisasjonen sterke motstandere av at man lovfester en minstelønn. Lønn bestemmes av tariffoppgjør, men ellers har man fri lønnsdannelse i Norge.

Vi har i motsetning til Regjeringen styrket Arbeidstilsynet litt. Vi styrker i vårt alternative budsjett Arbeidstilsynet med 10 mill. kr nettopp for å forhindre sosial dumping, nettopp for å sikre at det blir skikkelige kår på arbeidsmarkedet, nettopp for å sikre at ikke noen arbeidstakere skal bli utnyttet bare fordi de ikke kjenner norske lover og norske regelverk. Så Høyre står fullt og helt bak at man skal ha et ansvarlig, skikkelig og ordentlig arbeidsmarked også for dem som kommer og hjelper oss i gode tider.

Geir Pollestad (Sp) [15:07:04]: Representanten har tidligere i debatten henvist til at snakk om Bondevik II er nostalgi. Jeg må plage ham med litt mer nostalgi. Det ble i Høyres innstilling vist til 800 000 utenfor arbeidslivet og et engasjement for dem. Så er det en kjensgjerning at regjeringen Bondevik II gikk inn for betydelige innskjerpinger i arbeidsmiljøloven.

Man kan få inntrykk av at partiet Høyre ønsker å ha en mildere retorikk etter at denne regjeringen reverserte de endringene som Høyre hadde foreslått.

Så mitt spørsmål blir: Er det fortsatt gjeldende Høyrepolitikk å skjerpe inn arbeidsmiljøloven? Og: Er det sånn at Høyre fortsatt lengter etter å svekke arbeidstakernes rettigheter gjennom arbeidsmiljøloven, eller er det ikke lenger Høyres politikk?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:08:05]: Det var vel ikke så mye retorikken under Bondevik II-regjeringen som var gal, som ørene som hørte retorikken. Høyres politikk er den samme i dag som den vi gjennomførte under Bondevik II-regjeringen. Jeg forsøkte i innlegget å si litt om hvorfor. La meg bare si dette først: Vi skal selvfølgelig ha et velregulert arbeidsliv med trygge og gode arbeidsplasser i Norge, men ulempen med å ha en for streng regulering, f.eks. en for rigid regulering av midlertidige ansettelser, er at barrieren for å komme inn i arbeidslivet er veldig høy for veldig mange, og det bekymrer meg, i hvert fall nå i en situasjon da ungdomsledigheten skyter i været. Da burde jo regjeringspartiene stille seg spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å gi flere unge et tilbud og en mulighet til å komme inn igjen på arbeidsmarkedet? Foreløpig er jo det Regjeringen har lansert – flere tiltak, eller garantier, som alle sammen er blitt brutt, og som heller ikke fungerer – ikke reelt for å gi unge en sjanse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [15:09:26]: Vel ett år etter at finanskrisen slo til for fullt, greier Norge seg godt. Vi har lav ledighet, og det er et av de største godene et land kan ha, og som et folk kan ha.

Jeg har vært på gjestebud med Rådet for psykisk helse i dag, og de melder at Nav fungerer bedre. Mange brukere der melder at Nav fungerer bedre, og det er bra. Men situasjonen i Nav må følges nøye, for det er det viktigste redskapet vi har for å bistå folk som både skal ha inntekt, hjelp til å komme i arbeid og trenger sosial oppfølging. Så der må Regjeringen følge nøye med. Spesielt vil jeg peke på følgende: Når vi ser at det er flere med behov for oppfølging som venter på tiltak, er det ikke fordi det har manglet penger, men fordi Nav har hatt problemer med å bruke dem opp. Stortinget har flere ganger tatt opp at den situasjonen må bedres, og at vi må få tiltakene fram til dem som trenger dem.

Kvalifiseringsprogrammet er godt i gang. Det er et av de viktigste virkemidlene mot fattigdom, men jeg vil understreke også der viktigheten av kvalitet i oppleggene. Dette er folk som har møtt veldig mange nederlag, og de trenger opplegg som gjør at de kan gjenvinne sjølfølelse og mestring og komme videre. Derfor er det uhyre viktig at man ikke bruker opp, for å si det sånn, kvalifiseringsprogrammet til folk med tiltak som ikke har god kvalitet.

Jeg vil også peke på de viktige løftene vi har gjort for fattigdom. Når det gjelder bostøtte, er det der gjort et stort løft – i sum 1 milliard kr – og svært mange flere husstander vil få rett til bostøtte og løftet i folketrygdens minsteytelser opp til 2 G. Det var et løft som faktisk ikke engang sto i Soria Moria I, men som ble gjennomført, og som var ytelsesløft rett til de mest vanskeligstilte.

Det har i dag vært snakket mye om de unge som faller ut av arbeidslivet. Det jeg tror vi må huske på, er at mange av dem har mange flere og ofte tunge diagnoser, og det er barn og ungdom som vi egentlig har visst om lenge. Så her er det snakk om å få tatt tak i barn med problemer, tidligere. Jeg har sagt det flere ganger, og jeg tror jeg skal tørre å si det igjen; jeg tror at også Nav må bruke mer tid og ressurser på disse unge og følge dem opp tettere og tidligere, og ikke, for å si det sånn, bruke muligheten til å gi folk, som kvalifiserer for det, uføretrygd så kjapt.

Så er det kanskje grunn til å si stopp for en del eldre damer, 60 pluss, med sju-åtte diagnoser, før de skal på det sjuende kurset. Vi vet at det er vanskelig å formidle dem til arbeidslivet, og da er det kanskje ikke så ille at den gruppen får uføretrygd.

Jeg er veldig glad for at vi nå skal få på plass nye retningslinjer for tiltaket med servicehunder som Stortinget vedtok i fjor. For at man skal få brukerne inn i det prosjektet, er det uhyre viktig at det nå kommer i gang ordentlig, slik at det kan gi trygghet også for noen av dem som har hatt et slikt tilbud før, og at vi kan utvikle det, for det gjør det også mulig for flere å komme i arbeid.

Til slutt vil jeg si litt om sosial dumping. God lønn og trygge arbeidsvilkår er bærebjelken for et godt liv. Å trygge dette både for norske arbeidstakere og for dem som kommer hit og skal jobbe en stund, er uhyre viktig for at bunnivået i hele arbeidsmarkedet skal gi folk mulighet til å leve et skikkelig liv, at man ikke skal bli «working poor», som det heter i Amerika. Det er veldig viktig for oss, og derfor er det bekymringsfullt når opposisjonen skriver at de er imot tiltakene mot sosial dumping, fordi det hindrer konkurranse på lønn. Det står det i merknadene. Det sto det i fjor i merknadene, og det sto det året før der i merknadene. Det å konkurrere på lønn når man er stuepike, snekker eller renholder, er å gå ned i lønn. Det er å gå ned i lønn fordi det kommer noen fra utlandet som er villig til å by under i lønn, og da må man være med på den nedtrappingen i lønn for i det hele tatt å få beholde jobben. Det er det det betyr, og den nedtrappingen i lønn for vanlige arbeidsfolk som tjener dårligst, som har de mest utrygge jobbene og som blir mest syke og uføretrygdet, vil ikke Regjeringen og SV være med på. Vi vil ha sterkere tiltak for å sikre dette, for vi skal ikke ha «working poor» i Norge. Vi vil ha flere i jobb, og de skal ha en lønn de kan leve av og et arbeid de kan leve med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [15:14:51]: Veldig mange med nedsatt funksjonsevne både ønsker og kan ha ordinært arbeid. De har ikke behov for noen tiltaksplass, men de har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen. Det har vært en sterk nedgang i antallet arbeidsgivere som søker om tilretteleggingsstønad, noe som kan vitne om at ordningen er dårlig kjent, og at den virker ugunstig når private arbeidsgivere må betale 40 pst. av utgiftene selv. Det fører til at færre kommer i jobb.

Mener SV at det er klokt å fortsette å la private arbeidsgivere dekke disse utgiftene, eller ser også SV at flere vil kunne få en mulighet til jobb hvis arbeidsgiveren kan slippe å betale denne ekstra utgiften? Og hva er begrunnelsen for ikke å se på om man kan endre ordningen nå, når vi ser at det har vært en stor nedgang i søknadene for å tilrettelegge? Det må da være god grunn til å se på det nå, når man diskuterer budsjettet, og lage en gunstigere ordning så flere kan komme i jobb.

Karin Andersen (SV) [15:15:52]: Jeg er helt enig med representanten Giltun i at det er et bekymringsfullt trekk at antallet søknader har gått ned, for det rimer jo ikke med det antallet som trenger tilrettelegging, og som står og venter. Det er en av grunnene til at Regjeringen nå har varslet i proposisjonen – og vi har gitt Regjeringen støtte til det – at man bør vurdere å lage en sysselsettingsstrategi for mennesker med funksjonsnedsettelser. Der vil det være helt naturlig å gå gjennom alle tiltakene som må på plass for at dette skal fungere smidigere enn i dag.

I tillegg til det er det også nedsatt et stort utvalg som skal se på hele hjelpemiddelområdet. Alle de tiltakene vi nå har på dette området, må samsvare med arbeidslinja og være på plass, slik at folk faktisk får den hjelpen de skal, og at arbeidsgiverne også får den støtten de skal. Jeg tror at mange vil tilrettelegge, men er litt bekymret – ikke for den utgiften de får, men kanskje litt fordi de ikke helt vet hvordan de skal håndtere dette.

Sylvi Graham (H) [15:17:13]: En ikke ukjent herværende SV-representant uttalte til Dagbladet i februar 2008 at uføretrygd er velferdsstatens adelsmerke. For min del tenker jeg at vi godt kan si at det ikke er velferdssamfunnet verdig å gi opp mennesker, for mange flere burde og kunne stått i arbeid. Og som representanten i dag selv sa: Unge burde ikke kvalifisere til uføretrygd så kjapt. Det er Høyre enig i. Det er viktig. Sykefraværet sluser mange ut.

Jeg lurer på hva som egentlig er representanten Karin Andersens visjon og intensjon i sykefraværsdebatten. Representanten desavuerer forslag fra sin egen regjering, ja, sin egen statsminister, når han kommer med innspill til tiltak som kan redusere sykefraværet i arbeidet fram mot en fornyet IA-avtale. Andersen karakteriserer i Dagsavisen 1. desember i år statsministerens innspill og forslag som tradisjonelt «høyrepreik», «å stirre seg blind» og å finne «kortsiktige løsninger». På den annen side framhever hun gode eksempler f.eks. fra Mandal, som regjeringen hennes ikke vil skal spre seg.

Karin Andersen (SV) [15:18:27]: Først vil jeg slå fast at jeg er dypt uenig med Høyre hvis de mener at uføretrygd er uverdig. Uføretrygd er verdig. Man er like god deltaker og innbygger i samfunnet om man har uføretrygd, om man er syk eller om man er i arbeid.

Jeg mener det er feil at man ikke følger opp ungdom og andre nok. Det er det som er uverdig. Uføretrygd er et samfunns adelsmerke fordi det verner mange som er syke, mot fattigdom, og det kommer jeg til å slåss for med nebb og klør så lenge jeg kan.

Når det gjelder sykelønnsdebatten, har jeg fulgt ganske godt med på hva de gjør i Sverige. Forrige uke var det store oppslag i norsk presse knyttet til nettopp det forslaget som jeg skjønner Høyre er veldig begeistret for, nemlig at man skal ha en fast sykmeldingstid for ulike diagnoser, som forplikter mennesker til å bli tilvist arbeid hvor som helst i arbeidsmarkedet etter 180 dager, og som viser at svært syke mennesker blir presset til å si opp en fast jobb for å ta en midlertidig jobb hvor som helst i arbeidsmarkedet. Det er SV imot.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:19:46]: Eg skal ikkje bruke innlegget mitt til å rakke ned på SV på grunn av at det ikkje blir snakka like mykje om fattigdom – om det er fjerning av «fattigdom» eller «fattigdommen» – for eg kjenner representanten Andersens engasjement, og eg trur me deler eit oppriktig ønske om å gjere meir for dei fattige. Men det bekymrar meg litt at me behandlar eit budsjett på 295 milliardar kr, og det eigentleg ikkje blir flytta på nokon ting. Me er utolmodige, me vil at det skal skje meir.

Representanten har sikkert sett Kristeleg Folkeparti sine gode forslag, anten det gjeld statleg normering av sosialhjelpssatsar eller lågare eigendel eller fjerning av eigendel på tannhelse målretta mot dei mest utsette gruppene – pluss ei rekkje andre tiltak som eg kunne nemnt. Me ønskjer ein dialog, me ønskjer å få til meir, me er utolmodige. Er Karin Andersen og Regjeringa interessert i ein dialog? Og i så fall: Kan ho gje meg nokon hjelp til korleis me kan nå gjennom?

Karin Andersen (SV) [15:20:51]: Jeg setter også stor pris på Kristelig Folkepartis engasjement for fattigdom. Det deler vi. SV er også utålmodige. Jeg har jo nå litt erfaring både fra posisjon og fra opposisjon, og vet at jeg har fått til atskillig mer i posisjon enn det jeg gjorde i opposisjon, da Kristelig Folkeparti satt i regjering. Det gjelder bl.a. løftet i bostøtten og i de laveste ytelsene i folketrygden som vi har fått til nå, som faktisk er et milliardløft for de aller fattigste. Det er viktig. Men vi skal jobbe videre med nye tiltak. Spesielt når Regjeringen nå skal gå gjennom Fordelingsutvalgets innstilling, er det kjempeviktig å få på plass flere tiltak. For det er behov for det.

SV skal være drahjelp for disse tiltakene, og inviterer også til samarbeid om det når vi skal jobbe fram store, mer strukturelle tiltak og enkelttiltak i forbindelse med behandlingen av Fordelingsutvalgets innstilling.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Geir Pollestad (Sp) [15:22:16]: Forslaget til budsjett på arbeids- og sosialkomiteens område er et budsjett for arbeid og sosial trygghet. Det er et budsjett som vektlegger arbeidets betydning i en bredere sammenheng enn det å få utført en jobb.

Dette budsjettet har dessverre også forventede utgifter for 2010 som er høyere enn det som er ønskelig. Kostnadene til uførhet, dagpenger og sykepenger må reduseres. Norge har kommet godt ut av finanskrisen, men vi merker den, og vi ser en stor vekst i så vel antall uføre som i sykepengeutbetalingene. Den veksten kan ikke fortsette.

I senere tid har det vært en stor og viktig debatt om sykelønnsordningen. Ikke minst har det vært snakk om hvordan vi kan innrette både ordningen og arbeidslivet for at langt færre skal ha behov for å være borte fra arbeid på grunn av sykdom. Det er en krevende jobb. Særlig er det en krevende jobb når Regjeringen har satt som sitt mål at dette skal gjøres uten at deltakelsen i arbeidslivet går ned. Det skal gjøres uten at terskelen inn i arbeidslivet blir høyere. Vi må føre en politikk som legger til grunn at alle skal ha mulighet til å bidra med sin arbeidskapasitet.

Senterpartiet har i sykelønnssaken signalisert at en ønsker å ha en åpen tilnærming til mulige tiltak. Vi vil på dette stadiet være åpne for alle gode forslag, også gode forslag fra opposisjonen.

En kan ønske seg – og jeg håper en kan få til – en bredest mulig forankring av det som må være framtidens sykelønnsordning. Det er partene som skal gjøre jobben, men debatten i dette rom vil være helt avgjørende for resultatet.

For Senterpartiet er det naturlig at vi også er opptatt av rammevilkårene for selvstendig næringsdrivende. Vi mener at vi framover må se på de sykelønnsrettighetene som gjelder for denne gruppen – utover de sosiale forbedringene som allerede er gjort for selvstendig næringsdrivende. Det vil være behov for å ha mer kunnskap om hvordan dagens ordning treffer disse.

Senterpartiets tilnærming er at alle skal gis mulighet til, og har plikt til, å bidra med den arbeidsevnen de har. Norge vil i framtiden ha behov for mer arbeidskraft. En stor del må dekkes gjennom å få flere av dem som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet. For å lykkes med en sånn politikk er det avgjørende at Nav fungerer slik det er tenkt. Jeg er helt sikker på at tanken bak Nav er riktig, men vi må være oppmerksomme på de innspillene som kommer, og at det er behov for å gjøre justeringer underveis. Vi får ofte tilbakemeldinger fra misfornøyde brukere av Nav, og en kan få inntrykk av at veldig mange er misfornøyd. Men vi hører jo svært sjelden fra dem som faktisk får de ytelsene de har krav på, og jeg tror de er lite motivert for å skrive til komiteens medlemmer.

Som representant for Rogaland er jeg nødt til å komme inn på Petroleumstilsynet. Dette tilsynet har en svært viktig oppgave i å ivareta sikkerheten i petroleumssektoren. En samlet komité peker på at det aktørbildet vi nå ser vokse fram, stiller særskilte utfordringer til tilsynet. En har mange nye, små aktører, og Statoils dominerende rolle gir også flere nye utfordringer.

Arbeidet som ligger foran oss, er ikke enkelt, men jeg er glad for at det rød-grønne flertallet har et engasjement for å finne de gode løsningene – de gode løsningene som skal legge grunnlag for at alle skal få mulighet til å delta i fellesskapet. Og en av de viktigste arenaene for å delta i fellesskapet, er arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:27:28]: Representanten Pollestad var så vidt innom Petroleumstilsynet i tilknytning til representanten Erikssons innlegg, der han favoriserte Petroleumstilsynet og meinte at vi ikkje brydde oss om sikkerheita til sjøs. Vi bryr oss om sikkerheit til sjøs, på lik linje med at vi bryr oss om sikkerheit på land.

Vi får ein stadig større offentleg sektor, utan at regjeringspartia vil vurdera å gjera noko med det. Arbeidstilsynet samt Petroleumstilsynet forvaltar til saman nær 290 mill. kr. Dei har mange av dei same oppgåvene, og ein kan dra nytte av kvarandre i eit samarbeid og oppnå gevinst i ei innsparing som blir resultatet når ein organiserer desse to tilsyna til eitt, som er Framstegspartiet sitt forslag.

Kvifor er ikkje regjeringspartia interesserte i å spara der ein kan – ikke minst når det totalt sett kan slå positivt ut når det gjeld tenesta dei skal utføra?

Geir Pollestad (Sp) [15:28:28]: Jeg bestrider den virkelighetsbeskrivelsen som det her ble gitt uttrykk for, når det sies at de to tilsynene i stor grad har overlappende oppgaver. Petroleumstilsynets fremste oppgave er å forhindre store ulykker offshore, og det er få likhetstrekk mellom det arbeidet som gjøres der og arbeidet og utfordringene i arbeidslivet på en ordinær arbeidsplass. Petroleumstilsynet utfører mer teknisk krevende arbeid, og det har også en viktig oppgave når det gjelder miljøaspektet.

Jeg er enig med representanten i at en skal spare der det er mulig innenfor offentlig sektor. Petroleumstilsynet er ikke et område der det er mulig å kutte og spare, uten at det svekker sikkerheten offshore.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:29:32]: Jeg registrerer at representanten og Senterpartiet er mer åpne for statsministerens «høyrepreik» enn andre partier i koalisjonen, og det synes jeg er veldig bra. Nettopp på den måten kan vi få en god dialog om sykelønnsdebatten. I Mandal kommune har de gjort et forsøk hvor de bruker gulrot isteden. De gir de ansatte mer tillit, større sjanse til egenmelding, og de har fått gode resultater. Men Mandal kommune har hatt store problemer med å få godkjent denne ordningen. Jeg lurer på om representanten kan forklare meg hvorfor Mandal kommune har hatt så store problemer med å få godkjent en slik positiv forsøksordning lokalt, og hvorfor Regjeringen tilsynelatende er så motvillig til å utvide den type forsøksprosjekter også til andre kommuner.

Geir Pollestad (Sp) [15:30:34]: Det er rett at Senterpartiet har varslet at vi har en åpen tilnærming i sykelønnssaken. Jeg ser ikke at det er noen stor uoverensstemmelse mellom de tre regjeringspartiene på dette feltet.

Et viktig poeng som ble trukket fram her, er at kommunesektoren er avgjørende for å få ned sykefraværet. Vi må se videre på erfaringene fra kvalitetskommuneprosjektet for å få til det, og på generelt grunnlag bør en ha en åpen holdning til kommuner som prøver ut tiltak som fungerer. Jeg har ingen tro på at Regjeringen vil motsette seg gode initiativ som viser seg å virke.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:31:23]: Representanten Pollestad tilhøyrer eit parti med eit partiprogram som på mange måtar står for ein politikk som eg klarer å sjå igjen i mykje av det som opposisjonen skriv i sine merknader, og spesielt mitt eige parti. Sånn sett var det òg godt å høyre representanten snakke om dei sjølvstendig næringsdrivande, for då Senterpartiet var i sentrum, var dei tydelege på at ein god sentrumspolitikk handlar om å ta heile landet i bruk, byggje det nedanfrå, satse på sjølvstendig næringsdrivande og ikkje minst stimulere dei til å blomstre.

I innstillinga i dag ligg det eit forslag frå Kristeleg Folkeparti som gjeld at ein skal jamstille gründerar, sjølvstendig næringsdrivande, med omsyn til deira rett til sjukepengar og pleie- og omsorgspengar i samband med graviditet og fødsel. Ser ikkje Senterpartiet at det er ei utfordring at kvinner blir diskriminerte og ikkje har den same moglegheita til å kunne få sjukepengar ved pleie og omsorg?

Geir Pollestad (Sp) [15:32:37]: Jeg har merket meg Kristelig Folkepartis flørting med regjeringspartiene i denne debatten, og setter pris på det, og jeg ser også at Kristelig Folkeparti i denne innstillingen er det partiet som står desidert nærmest regjeringspartiene.

Senterpartiet har et stort engasjement for de selvstendig næringsdrivende. Vi er opptatt av å styrke deres sosiale rettigheter, slik at terskelen for dem som ønsker å prøve seg som selvstendig næringsdrivende, blir lavere.

En har fått innført foreldrepenger og svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende, og jeg mener at en framover også må se på andre tiltak som kan motivere folk til å starte opp sin egen virksomhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er da avsluttet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:33:49]: Et samfunn der ingen faller utenfor, er et av Kristelig Folkepartis hovedmål. Derfor legger vi fram et alternativt budsjett der vi mer målrettet, men med akkurat samme pengebruk som regjeringspartiene, klarer å styrke fattigdomsbekjempelse, inkludering i arbeidslivet og gjennomføringen av Nav-reformen.

De siste månedstallene for arbeidsmarkedet viser at det nå er 94 000 personer med nedsatt arbeidsevne som er i kontakt med Nav for å få bistand til attføring og kvalifisering. Det er 11 000 flere enn for bare et år siden. Nesten 40 pst. av disse er under såkalt kartlegging, eller venter på å komme i gang med et relevant attføringstiltak.

Mens Regjeringen lar andelen personer med nedsatt arbeidsevne på tiltak gå ned, ønsker Kristelig Folkeparti å styrke attføringstiltakene – og da særlig overfor dem som har behov for tettere individuell oppfølging over tid. I vårt forslag til rammedisponering, som fremmes i dag, foreslår vi å øke måltallet for arbeidsmarkedstiltak med i gjennomsnitt 1 000 plasser i 2010, målrettet mot denne gruppen. Ønsket om å bidra sterkere til inkludering av utsatte grupper i arbeidslivet er også hovedargumentet for at Kristelig Folkeparti foreslår å styrke bevilgningen til arbeids- og utdanningsreiser med 7 mill. kr. I 2009 ble bevilgningen til dette formålet brukt opp i første halvår, uten at det har ført til noen bevilgningsøkning i Regjeringens budsjettforslag for neste år. Dette vil dermed ramme dem som ønsker å bidra.

Nav-reformen har seilt i stormfullt farvann det siste året. Nav går inn i 2010 med et lavere antall ansatte enn hva som var gjennomsnittet for 2009, fordi Nav-reformen, ifølge Regjeringen, nå er kommet over i en stabil driftsfase. Jeg tror nok at mange ansatte og mange brukere av Nav opplever at virkeligheten er litt annerledes enn hva Stortinget la til grunn da tidsplanen for gjennomføringen av Nav-reformen ble lagt. Særlig har representanter for Nav-ansatte pekt på behovet for å få styrket bevilgningene til IKT-formål, slik at man kan få effektivisert dataflyten, fjernet unødvendige manuelle operasjoner og få overført ressursene til bistand og oppfølging av brukerne. Kristelig Folkeparti foreslår derfor å styrke IKT-budsjettet i 2010 med 75 mill. kr som et bidrag til faktisk å få Nav-reformen over i en stabil driftsfase.

Kristelig Folkeparti er enig med SVs partileder og finansminister gjennom de fire foregående årene i at vi ikke har kommet langt nok i bekjempelse av fattigdom i vårt eget land. Vi mener at enten man måler fattigdom som en relativ eller absolutt størrelse, er konklusjonen at vi uansett må satse enda sterkere på målrettede tiltak. Vi ønsker et felles løft, en nasjonal dugnad. Dette er en invitasjon til alle, slik at vi i komiteen og i Stortinget i fellesskap kan få til et løft og en målretting om å løfte alle ut av fattigdom.

I vårt alternative statsbudsjett presenterte Kristelig Folkeparti forsterkede fattigdomstiltak med til sammen 1 milliard kr – med bl.a. forslag som fjerning og reduksjon av egenandeler for tannhelsetjenester og medikamentell behandling for utsatte grupper, statlig normering av sosialhjelpsatser på et høyere nivå enn dagens veiledende satser og økte ambisjoner for rusbehandling i samarbeid med ideelle aktører i rusomsorgen. Alle disse tiltakene ligger utenfor vår komités ansvarsområde.

Men også i denne budsjettinnstillingen satser Kristelig Folkeparti sterkere på sosiale inkluderingstiltak overfor barn og unge i regi av kommuner og frivillige, på styrket gjeldsrådgivning og på økt samarbeid med frivillige organisasjoner om arbeidstrening og sosial trening.

Sykefravær og tiltak mot det har blitt høstens store debatt innenfor arbeids- og sosialområdet. Vi er alle enige om at noe må gjøres. Det viktigste hensynet er arbeidstakerne selv og betydningen av å unngå at langvarig sykefravær ender med utstøting av arbeidslivet.

Selv om vi har og skal ha gode velferdsordninger som sikrer et verdig livsopphold for dem som av helsemessige årsaker havner utenfor arbeidsmarkedet, er vel alle enige om at rask tilbakevending til arbeidslivet bør være det absolutt foretrukne alternativet for flest mulig. Hensyn nr. 2 er at mindre vekst i utbetalinger i velferdsordninger gir bedre rom for andre viktige satsinger innen utdanning, omsorg eller samferdsel.

Kristelig Folkeparti har i denne innstillingen tatt arbeidet til statsministerens sykefraværsutvalg litt på forskudd. Vi fremmer et konkret forslag om å knytte økonomiske sanksjoner til avholdelse av dialogmøtene, som meg bekjent i mange år nå har vært framholdt som et nøkkelvirkemiddel for å begrense langtidsfraværet og få iverksatt tiltak på arbeidsplassene. Vi tror at et slikt tiltak vil bidra til det viktigste hensynet – hjelpe folk tilbake – rett og slett fordi det vil bli viktigere å avholde dialogmøter. Og vi har vist i denne innstillingen at det i tillegg gir rom for fornuftige omprioriteringer innenfor en uendret ramme.

Til slutt vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag til alternativ rammedisponering samt øvrige forslag vi har fremmet.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Linnea Brandvik (A) [15:39:37]: Som Ropstad helt korrekt påpekte, har et stort tema denne høsten vært økningen i sykefraværet.

Fra regjeringspartienes side har vi stått helt fast på at vi ikke skal røre arbeidstakernes sykelønnsordning. Vi skal fokusere på å redusere sykefraværet, noe som jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti i store trekk også har sluttet seg til, som en prosess.

Så har vi hatt en utfordring i forbindelse med å innføre og gjennomføre dialogmøtene, for gjennomføringstakten, som Ropstad helt riktig påpekte, har vært for lav i forhold til det som har vært intensjonene. Vi har imidlertid sett at den har økt i løpet av 2009, og vi setter stor pris på det.

Når Kristelig Folkeparti da i forbindelse med proposisjonen foreslår å sette inn tiltak, begrunner de det med at med økonomiske sanksjoner vil antall dialogmøter økes. Jeg vil bare få en bekreftelse fra Kristelig Folkeparti: Er økonomiske sanksjoner et godt virkemiddel i arbeidet for å få redusert sykefravær?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:40:35]: Det er riktig oppfatta at for Kristeleg Folkeparti er eit av dei viktige aspekta å bringe inn i sjukelønsdebatten nettopp førebygging. Me veit at me må sjå på årsaker til at folk blir sjuke, og ikkje nødvendigvis berre kome med administrative tiltak eller regelendringar, sjølv om det òg kan vere riktig medisin.

Når me i vårt alternative budsjett fokuserer på dialogmøta, er det, som representanten peiker på, nettopp fordi det vil ha ein effekt dersom dei blir gjennomførte både etter 12. uke og etter 6. månad. Ein vil sannsynlegvis òg kunne få gjennomført fleire dialogmøte dersom ein bruker sanksjonar for å få dei gjennomførte. Dersom dei blir gjennomførte, er me ganske sikre på at det vil resultere i at arbeidstakarar blir betre inkluderte, og dermed vil ein kunne redusere sjukefråveret.

Karin Andersen (SV) [15:41:32]: Jeg vil følge opp det spørsmålet litt, for kanskje en av de største overraskelsene i denne innstillingen er at Kristelig Folkeparti – på tross av at de er med på felles merknader om at de skal beholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen – faktisk foreslår tiltak som vil svekke arbeidstakernes rettigheter, der de under gitte vilkår vil miste noe av sykelønnen. Jeg tror vi trenger en avklaring fra Kristelig Folkeparti på om de i den jobben vi går inn i nå, mener at arbeidstakernes rettigheter knyttet til sykelønnsordningen skal være ubeskåret, eller om de er åpne for kutt i sykelønnsordningen. I så fall er jo Kristelig Folkeparti det eneste partiet som går inn i det arbeidet vi har foran oss nå, med det som utgangspunkt, kanskje med unntak av Venstre. Jeg vet ikke hva Venstre mener – de har ikke fått sagt hva de mener i denne innstillingen, så det får Venstre svare for sjøl. Jeg er litt overrasket over at det nettopp er Kristelig Folkeparti som velger den tilnærmingen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:42:37]: Eg kan roe representanten frå SV med at det stemmer ikkje. Det som har vore vårt poeng, er at nettopp det å gjennomføre fleire dialogmøte vil redusere talet på dei som blir sjukmelde – at ein går inn og ser på førebygginga. Det vil òg resultere i færre sjukmeldte, og derfor vil ein få ei innsparing. Det har vore vårt argument. Det er eit godt forslag, som eg meiner òg ekspertutvalet bør kunne sjå på, når ein skal gå vidare i sjukelønsdebatten. Vår inngangsport til sjukelønsdebatten er jo nettopp at det, når ein har høyrt statsministeren og sett mandatet til ekspertutvalet, har verka som om det er vel mykje fokus på administrative tiltak og regelendringar, og dermed på innstrammingar i sjukelønsordninga. Derfor har me ønskt å leggje inn eit aspekt om at me må fokusere på kvifor folk blir sjuke, og fokusere meir på førebygging.

Karin Andersen (SV) [15:43:35]: Det blir muligheter til å følge opp det, for det som Ropstad sier nå, er det jo ingen uenighet om, dialogmøtene, oppfølgingen av den IA-avtalen som gjelder i dag, at Nav, kanskje også primærlegene og arbeidsplassene har fulgt for lite opp, er det ingen som er uenig i. Det som er mer oppsiktsvekkende, er at Kristelig Folkeparti i et av sine punkter velger å si at hvis dette ikke gjøres, er det arbeidstakerens sykelønn som skal reduseres – hvis jeg ikke leser forslaget til Kristelig Folkeparti helt feil.

Det betyr jo at Kristelig Folkeparti åpner for kutt i sykelønnsordningen som en del av strategien i arbeidet for å få ned sykefraværet. Det er det jeg tror jeg må bore litt mer i. For de punktene som Ropstad nå tar opp, er det jo ikke noen uenighet om. Det er mange forslag vi skal diskutere nå. Men komiteen og Regjeringen har vært veldig nøye med å si at arbeidstakernes rettigheter ikke skal røres, og det er der vi trenger en tydeligere avklaring fra Kristelig Folkeparti.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:44:45]: Eg kan igjen understreke at me ikkje gjekk inn i debatten med eit ønske om å kutte i sjukerettane for dei tilsette. Derfor har det vore viktig for oss i denne prosessen og i innstillinga å understreke at IA-avtalen skal liggje fast, og at me ønskjer ein forlengd og meir forpliktande IA-avtale. Slik sett er eg klar over at ein ikkje kan gjere endringar no, men at dette kan vere eit forslag inn i den debatten som me skal gå inn i. Det viktige for Kristeleg Folkeparti er at ein ønskjer å stimulere til at det blir gjennomført fleire dialogmøte. Då er sanksjonane på arbeidsgivarane, ikkje på dei tilsette. Når ein får gjennomført fleire dialogmøte, vil det òg resultere i at dei tilsette blir betre inkluderte, og det vil få ned sjukefråveret. På den måten vil ein òg redusere utgiftene til sjukeløn.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [15:45:56]: Jeg kan si – via presidenten – til representanten Andersen at hvis hun lurer på noe om sykefraværet, kan jeg gjerne ta det i en replikk. Men nå har jeg bare fem minutter, og da har jeg lyst til å snakke om enda større ting.

Jeg syns at dette har tendert mot en ganske ideologisk debatt. Det har vært flere gode ideologiske innlegg, også basert på velferdsstatens historie og hva vi bygger velferdsstaten vår på. Da syns jeg sannelig det er godt at Venstre kommer til orde, for det er vel knapt noen av de store sosiale reformene her i landet som ikke Venstre har laget. Da kommer vi til én av de tingene som jeg tror er den store utfordringa for velferdsstaten vår. Det er at vi nå holder på å få en så avansert og detaljert velferdsstat at det bare er dem med gode ressurser, og de som har ordning på livet sitt, som klarer å finne ut hvordan de skal få hjelp av den. Vi begynner å lage så mye millimeterrettferdighet i mange systemer at hvis man virkelig trenger velferdsstaten, den dagen livet virkelig raser sammen, er den ikke der, for man klarer ikke å finne fram i dette systemet. Det tror jeg er en felles utfordring når det gjelder hvordan vi skal utvikle velferdsstaten vår framover.

Så til Venstres forslag på dette feltet. Vi har to hovedprioriteringer. Det første er at vi har laget et budsjettalternativ som skal skape flere arbeidsplasser. Vi har lagt inn 7 milliarder kr mer til ulike tiltak som kan føre til at flere faktisk kommer i jobb. Vi har et forsiktig anslag, som ikke er basert på hva Venstres rådgivere har tenkt, men på hva Finansdepartementets eksperter har sagt, at vi skaper over 7 000 flere arbeidsplasser med Venstres alternative budsjett.

Den andre store satsingen på dette feltet går på inntektssituasjonen til de aller fattigste barna, til dem som opplever å vokse opp i fattigdom. Man kan komme med mange forklaringer på, og det kan være mange grunner til, at folk havner i fattigdom. Men én ting er soleklart: Barn har aldri valgt sine foreldre. Barn har aldri valgt hvilken barndom de skal ha. Det er aldri barn som har valgt at de skal vokse opp i fattigdom. Det er aldri barns feil at man vokser opp i fattigdom. Derfor er det så viktig å gjøre et løft spesielt for barna. Vi har bl.a. lagt inn en pott i forhold til fritid og mulighet for å komme inn på alle de fritidsarenaene som mange unger opplever at de ikke får muligheten til å komme inn på. En veldig stor del av fritida vår er merkelig nok styrt av organisasjoner og av frivillige initiativ. Det syns vi i Venstre er bra. Derfor mener vi at støtteordningene for å kunne delta og å ha en aktiv barndom også må kunne gå gjennom disse organisasjonene, at vi finner systemer for det.

Videre satser Venstre på omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn. Vi har 500 flere tiltaksplasser for yrkeshemmede. Vi har lagt inn mer midler til «skjeve boliger», altså boliger til dem som ikke passer eller har evne til å bo i et vanlig bomiljø, og at vi bygger boliger til dem, så ikke alternativet er å bo på gata. I sum har vi en målrettet fattigdomssatsing på 1,8 milliarder kr. Den er faktisk basert på et grunnleggende engasjement for å få gjort noe med fattigdommen, og det hintes ikke til noen andre partier når vi gjør det.

Vi har også løftet sosialhjelpssatsene på SIFO-nivå. Det mener vi at vi skal gjøre ut fra det vi lovet i valgkampen. Jeg er forundret over hvor mange jeg var i debatt med under valgkampen som sa at de skulle gjøre det, og hvor utrolig få som er med på å gjøre noe med det. Vi gjør også mye på sosiale rettigheter for gründere. Men jeg tror at jeg i sum kan si at de to viktigste grepene handler om fattigdom for barn, og det handler om at 7 000 flere kommer i arbeid med Venstres alternative budsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thor Erik Forsberg (A) [15:50:37]: Representanten Skei Grande og Venstre har hatt et varmt engasjement for å inkludere flere innvandrere i arbeidsmarkedet. Som representanten sikkert kjenner til, er dette en gruppe som fort kan slite – mye på grunn av fordommene som er ute i det norske samfunnet, med mange stengte dører. Men med Venstres holdning til å liberalisere arbeidsmiljølovens bestemmelser og slippe det med midlertidige ansettelser ganske fritt: Er det riktig at innvandrere skal godta dårligere arbeidsplasser i det norske samfunnet enn det såkalte etnisk norske skal?

Trine Skei Grande (V) [15:51:17]: Nei, og det er nettopp det som er poenget. Jeg tror at akkurat det som representanten viser til, er problemet. Problemet er fordommer hos arbeidsgivere. Problemet er at de ikke vet hva de får når de tar inn en person med en slik bakgrunn. Nettopp derfor er det viktig å få innpass, bygge opp relasjoner og vise hva man kan. Kanskje det ikke da virker som et så stort ansvar å ta å prøve ut muligheten for slike ansettelser, og at veldig mange kunne fått en mulighet som de ellers ikke ville ha fått. Den muligheten vil vi være med på å gi dem.

Steinar Gullvåg (A) [15:52:07]: Jeg skal ikke invitere til noen mannjevning om hvilke partier som står bak ulike sosiale reformer. Jeg har i og for seg aldri tvilt på Venstres sosiale samvittighet. Og husker jeg ikke feil, så var det også slik at Bent Røiseland i sin tid proklamerte at det egentlig var en Venstre-mann som fant opp hjulet. Men jeg savner ett element i den 5 minutter lange redegjørelsen som representanten Grande kom med, og det er vektleggingen av utdanning i kampen både mot fattigdom og mot arbeidsledighet. Og mitt spørsmål er om representanten Skei Grande og Venstre vil slå lag med oss i arbeidet for en videre- og etterutdanningsreform, som kan gjøre terskelen til fattigdom langt høyere og terskelen til arbeidslivet langt lavere.

Trine Skei Grande (V) [15:53:21]: Jeg takker for denne muligheten, og jeg vil gi en veldig stor invitasjon til komiteen om å gi Venstre litt lengre taletid, så vi også kan bruke talen til å vise den store bredden i politikken vår og ikke bare enkeltvedtakene.

Jo, det ligger faktisk en kjempestor satsing på dette i vårt alternative budsjett. Dette har alltid vært Venstres greie. I vår fattigdomssatsing ligger det en veldig systematisk satsing på skole og på de hjelpetiltakene som ligger innenfor skole, for vi vet at å satse på en god skole er det mest sosialt utjevnende man kan gjøre. Men det handler også om prioritering, og vi syns at gode lærere og etter- og videreutdanning til lærere er viktigere enn bananer. Så vi har prioritert lærere foran bananer – i motsetning til hva Regjeringa har gjort. Det er fordi vi tror at lærerne faktisk er den viktigste innsatsfaktoren: En god lærer klarer å bidra til at alle får de samme mulighetene senere i livet.

Karin Andersen (SV) [15:54:22]: Jeg vil åpne med å si at jeg synes det hadde vært fint om Venstre også hadde vært i komiteen, for jeg tror Venstre har mye å bidra med på mange av disse områdene. Men jeg vil gi Venstre muligheten til å svare på dette spørsmålet om sykelønn, om Venstre ønsker, i likhet med Regjeringen og flertallet, at man ikke skal gå løs på arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen i den jobben vi nå skal gå inn for å få ned sykefraværet, få vekk sykdom og få folk tilbake til arbeidslivet.

Og det andre spørsmålet jeg har lyst til å stille Venstre, er dette: Både SV og Venstre er partier som er veldig opptatt av at folk skal kunne flytte på seg over landegrensene og jobbe i ulike land, men en av tingene som vi er veldig opptatt av der, er tiltakene mot sosial dumping. Vi ser at andre borgelige partier er imot disse tiltakene, fordi de hindrer konkurranse på lønn – altså at rengjøringsarbeidere og snekkere skal gå ned i lønn for å beholde jobben sin når det kommer billige, utenlandske arbeidstakere. Er Venstre enig i det?

Trine Skei Grande (V) [15:55:35]: For det første var vi med og signerte IA-avtalen. Det er vår partileders navn som står på den, så vi står på det vi har signert på. I helgen satte sentralstyret ned et eget utvalg med de aller beste folkene våre på sykelønn, som skal jobbe og komme med masse ideer om hvordan vi kan ta i tu med det problemet som vi er enige om at vi har. Og vi håper at Regjeringa tar inn over seg alle de ideene som vi kommer med. Det ligger også noen ideer i vårt alternative budsjett som går på skattesystemet, ideer som skal bidra til at flere kommer seg ut av behandlingskøene.

Og så til dette med sosial dumping. Jeg tror det er viktig å ha regler som motvirker sosial dumping, men det som jeg har sett – også ut fra personlig erfaring, for jeg har jobbet med utenlandske arbeidstakere – er at av og til blir det regelverket som skaper sosial dumping, og ikke den frie retten som arbeidstakeren har til å lage seg en arbeidsavtale. Jeg har sett hvordan polske landbruksarbeidere som var avhengige av den bonden som hadde hentet dem inn, ikke hadde noen forhandlingsmuligheter på lønn, mens de i dag – når restriksjonene på dette er borte – virkelig har fått en økning i lønn, og virkelig har fått økt rettighetene sine i forhold til arbeidsgiver og kan velge den arbeidsgiveren de ønsker. Men det er mye å gjøre på dette feltet for å gjøre det rettferdig.

Presidenten: Formiddagsmøtet avbrytes nå og settes igjen kl. 18 for å fortsette behandlingen av sak nr. 8. Første taler på kveldsmøtet er statsråd Aasrud. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Behandlingen av sak nr. 8 fortsatte på kveldsmøtet.