Sakene 1-4 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten om budsjettinnstillingen i sak nr. 1 deles i to, slik at man først behandler rammeområde 3, Kulturdepartementet og deretter rammeområde 2, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Presidenten foreslår videre at man under debatten om rammeområde 3 også behandler sak nr. 4, og at man under rammeområde 2 også behandler sakene nr. 2 og 3.

– Det anses vedtatt.

Videre vil presidenten etter ønske fra familie- og kulturkomiteen foreslå at hver av debattene blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Utover dette foreslås det at medlemmer av Regjeringen gis en taletid på inntil 5 minutter hver under behandling av rammeområde 2.

Videre vil presidenten foreslå at det under begge debatter blir gitt anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil 3 replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunn Karin Gjul (A) [10:03:47]: (komiteens leder): Kultur har havnet i politikkens elitedivisjon i løpet av fire år med rød-grønn regjering. Kultur har hvert eneste år vært en av de store budsjettvinnerne, og 2,7 milliarder flere kroner vil bli brukt på kultur i 2010 enn for fem år siden.

Men Kulturløftet handler ikke bare om mer penger. Det handler like mye om å gi kulturlivet og frivilligheten økt anerkjennelse og status. Vi har ambisjoner om å fortsette å heve statusen og videreutvikle Norge til å bli en stor kulturnasjon.

De neste årene vil deler av kulturlivet stå overfor store utfordringer. Musikkbransjen har i lengre tid slitt med ulovlig nedlasting av musikk, og vi har ikke hatt godt nok juridisk regelverk for beskyttelse av opphavsrettigheter.

Mediebransjen er inne i store omstillinger. De tradisjonelle papiravisene utfordres både økonomisk og redaksjonelt av digitale medier. Yngre lesere foretrekker nettet som nyhetskilde framfor avisene, og de kommersielle kringkasterne møter utfordringer ved svekket annonsemarked og mer audiovisuelt innhold på nettet.

Bokbransjen vil i løpet av 2010 lansere eget digitalt tilbud til det norske markedet. Samtidig pustes de i nakken av Amazon og Kindle, som prøver å etablere et monopol på salg av digitale bøker. Forfattere og forleggere kan i løpet av kort tid komme i samme situasjon som musikkbransjen om man ikke lykkes med å etablere et system som ivaretar rettighetshaverne samtidig som forbrukerne får et tilbud de kan benytte på lovlig vis.

Norsk Tippings storhetstid kan også være over. Det norske spillmonopolet er under press fra utenlandske spillselskaper som opererer på nett. Mens hele Norsk Tippings overskudd går til idretten og frivillige organisasjoner, går overskuddet til de internasjonale spillselskapene rett i lomma til grådige investorer.

Felles for alle eksemplene jeg har nevnt, er at eksisterende og ny teknologi stiller de sentrale aktørene innenfor norsk kulturliv overfor store utfordringer.

Det stiller også oss som politikere overfor krevende valg og beslutninger.

Nylig nedsatte Kulturdepartementet et offentlig utvalg som skal se på pressestøtten. Et annet utvalg vurderer forbrukernes muligheter til fritt kanalvalg og åpne nett. Dessuten jobbes det med endringer i åndsverksloven. I tillegg har bokbransjen bedt om at e-bøker må inn i den nye bokavtalen, og at også e-bøker må ha momsfritak. Vi har foreløpig få løsninger, men det er ingen tvil om at framtida vil innebære store omlegginger.

Frivilligheten er en av de store budsjettvinnerne for 2010. Like før sommerferien ble Regjeringa enig med Frivillighet Norge og Norges Idrettsforbund om at frivillighet skal få kompensasjon for momsutgiftene. Innen 2014 skal Kulturløftet satse 1 milliard kr ekstra på en varig momskompensasjonsordning. De første 200 mill. kr er på plass i budsjettet for 2010. Denne momskompensasjonsordningen utgjør den største satsingen på frivilligheten over statsbudsjettet noensinne.

På toppen av dette har Regjeringa endret tippenøkkelen, innført nye inntektskilder for Norsk Tipping og kompensert for lag og organisasjoner med automatinntekter. Konklusjonen er klar: Ingen regjering har satset mer på det frivillige Norge enn den rød-grønne regjeringa.

Fra 1. juli 2010 innfører vi en ordning med kulturmoms. Det vil slå særdeles positivt ut for idretten, museer og en del andre kulturinstitusjoner. Det betyr at frivillige organisasjoner vil spare en halv milliard momskroner med denne ordningen.

Regjeringa har gjennom Kulturløftet valgt å satse bredt og innenfor mange sjangre. Vår ambisjon er at hele befolkningen skal få tilgang til et rikt og mangfoldig kulturliv. Derfor har det vært viktig for oss å spre kulturkronene over hele landet.

Kulturskolene er viktig for kulturlivet rundt om i Norge. I tillegg er kulturskolen en viktig rekrutteringsarena for framtidige kunstnere og kulturarbeidere. Derfor vil Regjeringa gjennomføre et kulturskoleløft, slik at alle barn som ønsker det, skal få et kulturskoletilbud av god kvalitet og til en rimelig pris. Det gjør vi gjennom å innføre statlige stimuleringsmidler og bidra til en solid kommuneøkonomi. I budsjettet for 2010 får kulturskolene 40 mill. kr ekstra, som skal gå til prosjekter for å utvikle et godt kvalitativt tilbud.

Vi øker kulturbudsjettet med 800 mill. kr for 2010. Det er dobbelt så mye som Bondevik-regjeringa bevilget på fire år. Det sier noe om at denne regjeringas satsing på kultur ikke bare handler om ord, men om penger.

Helt til slutt vil jeg få lov til å gjøre oppmerksom på en feil i budsjettinnstillinga:

Det gjelder Innst. 14 S, romertallsvedtak V punkt 3 under rammeområde 3 i den avgitte versjonen. Teksten må justeres slik at ny tekst under V punkt 3 blir:

«Det ordinære offentlige driftstilskuddet til de øvrige knutepunktinstitusjonene fordeles mellom de offentlige tilskuddspartene med 60 prosent på staten og 40 prosent på regionen, jf. kap. 323 Musikkformål, post 72 Knutepunktinstitusjoner, kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål, post 72 Knutepunktinstitusjoner og kap. 328 Museums- og andre kulturvernformål, post 70 Det nasjonale museumsnettverket.»

Nå er det gjort, president!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:09:53]: Frivilligheten, lag og organisasjoner, er viktig for Kommune-Norge og for Norge i sin helhet. Disse gjør en formidabel jobb. De jobber langt mer enn det de får betalt for og får ros for, selv om representanten Gjul var inne på temaet og mente at frivilligheten har gode kår. De skaffer penger daglig i form av dugnadstimer, de driver med kakelotteri, men de betaler også store summer til staten i form av moms.

Representanten Gjul var inne på momsrefusjonsordningen, og at det var en god ordning. Men den er byråkratisk, og den gjør det vanskelig for de frivillige å regne ut, og de bruker tid og ressurser på dette.

Regjeringspartiene opererer med 1 milliard kr i refusjon over en periode, men når vi snakker med andre frivillige og med departementet, sier de at det kan dreie seg om 3–5 milliarder kr. Hvilke beløp er det representanten Gjul opererer med når det gjelder momsrefusjon?

Gunn Karin Gjul (A) [10:11:00]: Like før sommerferien inngikk kulturminister Trond Giske en avtale mellom Frivillighet Norge og Idrettsforbundet om en momsrefusjonsordning, der partene var enige om at man i løpet av en periode på fem år skal trappe opp momsrefusjonsordningen fra 2009 på 200 mill. kr til 1,2 milliarder kr. Det er faktisk den største satsingen vi har hatt på frivillighet noensinne. Jeg har et inntrykk av at de frivillige organisasjonene og Idrettsforbundet er særdeles fornøyd med denne ordningen, fordi de ser at nå kommer det penger i kassa – noe som det aldri har gjort tidligere.

Det som jeg synes er interessant å se, er at både Fremskrittspartiet og de andre opposisjonspartiene snakker om at de har så mye mer penger til disposisjon til de frivillige, man da må de jammen komme med pengene på bordet. Hvis det er slik at de mener det er behov for 3–5 milliarder kr, og de har det, må de jammen bevilge det! Denne regjeringa bruker ikke bare ord, den handler.

Olemic Thommessen (H) [10:12:08]: Det gleder meg at representanten Gunn Karin Gjul tok opp utfordringer knyttet til nettet i forskjellige sammenhenger, deriblant Norsk Tipping. Det er helt riktig, tror jeg også, at vi står overfor betydelige utfordringer når det gjelder Norsk Tipping.

I dag er det slik at vi ser at det vokser frem internasjonalt baserte spill, hvor det er milliarder på milliarder av kroner, dessverre, som sluses ut av landet, og som ikke kommer norske formål til gode, slik representanten Gjul så fint pekte på, og som jeg også er helt enig i.

Mitt spørsmål til representanten Gjul er: Synes hun og Arbeiderpartiet at det hadde vært en god idé om vi utfordret Norsk Tipping til å utvide sin meny av spill, slik at vi kan kanalisere mer av de pengene inn til norske formål, eller skal vi fortsette å ha så stramme rammer for Norsk Tipping at disse pengene går ut av landet?

Gunn Karin Gjul (A) [10:13:17]: Vi har to formål knyttet til Norsk Tipping.

Det ene formålet er at vi skal ha en streng spillpolitikk i Norge, og som skal bidra til at vi ikke utløser spilleavhengighet. Vi har dårlige erfaringer knyttet bl.a. til spilleautomater, som gjorde at vi var nødt til å stramme inn på nettopp dette området. Det har gjort at vi også har vegret oss betydelig for å utvide spillene til Norsk Tipping, nettopp basert på hensynet til dem som blir spilleavhengig. Det har også vært en politikk som Høyre har vært enig i.

Det andre formålet med Norsk Tipping er at det skal bidra til inntekter til idretten og til frivilligheten. Det som er viktig, er at vi beholder det spillmonopolet nettopp for å sørge for at idretten og de frivillige organisasjonene også i framtiden får store inntekter knyttet til seg.

Alternativet vil være at det er de internasjonale spillselskapene som tar over, og som gjør at vi ikke får penger til frivillige lag, organisasjoner og til idretten.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:14:31]: Representanten Gjul, komiteens leder, refererer til en enighet mellom frivilligheten og den forrige kulturministeren om kompensasjonsordningen, en ordning der frivilligheten får tilbakebetalt penger de har betalt inn i merverdiavgift, og som omtales som den største satsingen på frivillighet noensinne.

Spørsmålet blir da: Når representanten Gjul sier at frivilligheten er strålende «fornøyd med denne ordningen», refererer komiteens leder da til den umiddelbare responsen første gangen forslaget var lansert i sommer, eller refererer hun til de faktiske tilbakemeldingene som komiteen har fått i komiteens høringer, og etter at budsjettet var lagt fram av frivilligheten selv?

Gunn Karin Gjul (A) [10:15:30]: Det er inngått en avtale mellom Norges Idrettsforbund og Frivillighet Norge og kulturministeren om ordningen. På det tidspunktet man inngikk avtalen om momskompensasjonsordningen, var disse organisasjonene særdeles fornøyd med at man hadde fått inngått en avtale, og at man nå endelig hadde funnet en løsning på det. Det som har skjedd i ettertid, er at det har vært litt usikkerhet når det gjelder innretningen på det. Men det jeg kan berolige representanten Håbrekke med, er at man utover våren vil komme tilbake for å finne de praktiske løsningene. Men det som er det fantastiske, er at vi nå endelig har fått avklaring på et problem som har stått uløst gjennom en Bondevik II-regjering. Det er nå er blitt løst gjennom en Stoltenberg II-regjering, sånn at de frivillige organisasjonene nå får kompensasjon for momsen. Det dreier seg altså om over 1,2 milliarder kr som skal komme de frivillige organisasjonene til gode i løpet av de neste fem årene. I tillegg kommer moms på kultur, som også vil være en inntekt på ca. en halv milliard kr.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ib Thomsen (FrP) [10:16:48]: Det er ikke Regjeringens kulturpolitikk som har gjort Kristian Valen, Øyvind Staveland eller Leif Ove Andsnes til gode, lønnsomme kulturutøvere.

Det er et paradoks at det etter fire år der statlig og kommunal pengebruk til kulturen har økt med 5–6 milliarder kr, nesten ikke blir forsket på kulturlivet i Norge og ikke satt ett kritisk blikk på hva midlene blir brukt til. Kanskje er både kulturarbeidere, kunstnere, byråkrater og politikere engstelige for hva en uavhengig, kritisk forskning på dette feltet vil vise.

Dreier kulturpolitikk seg utelukkende om mer penger til alt, og for mange visjoner? Fremskrittspartiet mener primært at kulturlivet selv må bære fram de konkrete visjoner, for nyskaping, kvalitetsdyrking og publikumsøkning er viktig. Dette har vi imidlertid sett veldig lite til.

Har vi etter disse fire ekspansive årene et blomstrende kulturliv som strutter av selvtillit? Det er noe regjeringspartiene bastant hevder, og som vi hørte fra regjeringspartienes representant i forrige innlegg. I noen miljøer har vi nok det, men utover i landet ser vi nok noe helt annet.

Publikum og publikumsøkning er noe av det kulturlivet burde hatt en mye større fokusering på. Et kulturliv uten publikum er et fattig kulturliv. Jeg mener derfor at Norsk publikumsutvikling er en viktig medlemsorganisasjon og et viktig bidrag til nettopp dette. Norsk publikumsutvikling jobber for at museer skal få økt kunnskap nettopp om publikum og publikumsoppslutning. Dette er en viktig del av kulturarbeidet. Uten publikum er kulturlivet lite verdt. Dette viktige initiativet kommer fra Bergen, fra tidligere stortingsrepresentant fra SV, Ågot Valle, som også er styreleder i Norsk publikumsutvikling. Dette er meget prisverdig.

I Norge er det helt nytt at man fokuserer på dette, men ikke i andre land. Initiativet kommer nettopp fra Bergen kommune, som er med på å sponse dette viktige tiltaket. Man har noe erfaring både fra Bergen og Stavanger, og det er en økende forståelse og nysgjerrighet for kulturtilbudet nettopp ute hos folket. Initiativet er tatt for å rette oppmerksomheten mot det som skjer, og det er viktig å samarbeide om tiltak slik at man kan lære av hverandre. Dessuten er det viktig i et demokratisk perspektiv at alle har rett og mulighet til å oppleve kunst og kultur, og at det også er brukerstyrt. Jeg vil i den sammenheng understreke at det er viktig å finne nøytrale virkemidler.

Fremskrittspartiet har gjennom flere år arbeidet for å få fram et system der de frivillige organisasjonene ikke skulle bli belastet med moms. Frivillig arbeid og dugnadstimer legges ned daglig. Men jeg tror at den milliarden som regjeringspartiene har avsatt, ikke er nok.

Jeg ser at dagens momsordning medfører et omfattende byråkrati i form av rapportering og oppbevaring av dokumentasjon – dette er også på frivillig basis. Det er urimelig. Det bør være 100 pst. momsfritak.

Momsfritak for bøker i siste omsetningsledd har en stor betydning for omsetningen av bøker i Norge, og er følgelig av tilsvarende stor betydning for utbredelse av norsk litteratur. Nullsats har også stor betydning for levedyktigheten til aktører i bransjen, og den er en forutsetning for kulturlivets mangfold. Nullsatsen er kanskje det viktigste virkemiddelet for skriftkulturen.

Momsfritak på bøker omfatter innholdet i boken. Selv om boken selges uten permer og leses ved hjelp av nye teknologiske løsninger som e-bok og lesebrett, er det innholdet vi ber om momsfritak for. Jeg vil også få tilføye at lesehemmede, herunder eldre, vil ha meget stor nytte av å lese e-bøker framfor papirbøker. Det er etter mitt syn ikke tvil om at e-bøker vil bety en langt bedre tilgjengelighet til litteratur for grupper som har lesehemming. Dersom e-bøker blir omfattet av momsplikt, vil det kunne bli et økonomisk skille mellom dem som har råd, og dem som ikke har råd til å betale hva en e-bok koster, pluss 25 pst. Det er urimelig.

Jeg vil vise til et oppslag i Aftenposten i går om kulturarven vår. Folkemuseet på Bygdøy går på sparebluss – slike overskrifter kan ikke vi som politikere sitte og se på. De reduserer åpningstidene. Det blir altså mindre publikumsvennlig, færre guider, dårligere tilbud til publikum. Det vil få store følger for museets drift. Vi må heller ikke glemme at kulturarven er lagret i store lagre rundt omkring i Oslo – de færreste av Norsk Folkemuseums gjenstander blir sett av publikum på Bygdøy. Store deler av kulturarven ligger i fjellhaller. Vi må gripe inn. Vi må gjøre noe. Dette kan vi ikke fortsette å se på.

Jeg vil fremme det forslaget som er omdelt på representantenes bord, om akkurat dette temaet:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak, senest til behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2010, om situasjonen for Norsk Folkemuseum.»

Jeg håper vi kan få tilslutning i salen til dette viktige forslaget.

Så ønsker jeg å fremme Fremskrittspartiets resterende forslag samt de forslag vi står sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp det forslaget han refererte, og de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [10:24:14]: Jeg synes det var interessant å høre på innlegget til representanten Ib Thomsen, spesielt det at han tror at de store musikerne hadde blitt store hvis de ikke hadde gått på kulturskoler eller fått den støtten som man er avhengig av gjennom kulturlivet. Det er ikke slik at man blir en stor forfatter av seg sjøl. Ofte er det basert på at man har fått støtte gjennom det lokale kulturlivet, som vitterlig trenger støtte gjennom Kulturdepartementets budsjett.

Det jeg hadde tenkt å utfordre Fremskrittspartiet på, er NRKs posisjon, for Fremskrittspartiet ønsker jo å privatisere NRK. Det ble laget en rapport nå i sommer som viser at følgene vil bli en kraftig nedskjæring av radiotilbudet, og TV 2 vil få så kraftig konkurranse at de vil ha trøbbel med i det hele tatt å overleve i dette bildet. Er det slik at Fremskrittspartiet ikke ønsker at vi skal ha en nasjonal allmennkringkaster, verken på radio eller på tv? Er det slik at de faktisk ønsker at vi skal få et mer ensidig medietilbud framover?

Ib Thomsen (FrP) [10:25:25]: Medie-Norge står framfor meget store utfordringer. Det ser vi daglig. De som får svi, og som må legge ned, er de små radiokanalene og de små tv-stasjonene. På Romerike hadde vi den veldrevne TVRomerike. Alle anså den som veldreven, men den stenger dørene i disse dager. Jeg er skuffet over at representanten spiller ballen videre til Fremskrittspartiet. Vi sitter ikke i regjering, vi styrer ikke, men vi tar problemet alvorlig. Vi ser at NRK ikke har så store bekymringer som de andre mediehusene har, for de har en sikker inntekt i form av tv-lisensen. De har sågar reklameinntekter. Så ja, vi ønsker å se på NRKs stilling i det totale mediebildet.

Utfordringer har de alle sammen, ikke minst NRK, og dette bør vurderes. Men når man skal vurdere dette videre, bør man også se på om det er deler av NRK som kan deles opp, og om det er ting som kan gjøres annerledes. Men det er noe som vi får diskutere i komiteen. Jeg håper at regjeringspartiene også er med på å spille den ballen videre.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:26:52]: Representanten Thommessen representerer et parti som til stadighet fronter ytringsfrihet som en viktig verdi. Det er et engasjement som representanten deler med meg. I den sammenheng syns jeg derfor at det er spesielt at Fremskrittspartiet i sitt program og i sitt budsjettforslag går inn for å avvikle pressestøtten. Pressestøtten utgjør grunnlaget for avis- og mediemangfoldet i Norge. Derfor vil jeg spørre representanten Thommessen om han anerkjenner at Fremskrittspartiets forslag setter både demokratiet og ytringsfriheten i fare.

Ib Thomsen (FrP) [10:27:29]: Jeg tror representanten blander meg sammen med en representant fra Høyre som heter Olemic Thommessen. Jeg heter Ib Thomsen – men det er ikke så farlig.

Jeg var i mitt forrige svar inne på Medie-Norge og de utfordringene de har. Vi har sett på pressestøtten, og her har jeg nesten det samme svaret som jeg hadde til den forrige spørrer, nemlig at man må gå igjennom dette for å se på og vurdere på nytt om man fordeler midlene riktig. Når mediehusene kommer til komiteen og sier at de har utfordringer daglig, må også representanten ta disse tingene alvorlig. Da bør man finne nye løsninger på dette. – Så navnet mitt er Thomsen!

Presidenten: Representanten Thommessen vil snart bli synliggjort for Stortinget. Men først har vi en replikant til, og det er representanten Øyvind Håbrekke – som altså får replikk til representanten Ib Thomsen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:28:30]: I Fremskrittspartiets merknader i budsjettinnstillingen er man prisverdig klar og tydelig, får man si. De sier at de ikke ønsker et sterkt subsidiert kulturliv, og at det er folks valg som skal sikre bredden. Men innenfor idretten er det vel kjent at vi får ingen topp uten bredde, og at toppen igjen inspirerer breddeaktiviteten.

Mitt enkle spørsmål til representanten Thomsen er: Anerkjenner ikke Fremskrittspartiet at vi har akkurat de samme mekanismene innenfor resten av kulturlivet?

Ib Thomsen (FrP) [10:29:24]: Jeg tror at representanten bør se helhetlig på Fremskrittspartiets kulturbudsjett. Det tror jeg også at han har gjort, for vi har mange felles merknader om kulturpolitikken. Vi ser at idretten har de samme utfordringene som resten av Kultur-Norge har – med dugnadstimer og mye frivillig arbeid. Det har vel de fleste av oss som er foreldre, vært med på og bidratt til.

Så idretten er en helhetlig og viktig del av kulturlivet i kommunene. Men jeg synes også at frivillig arbeid innen idretten skal være frivillig, men da må vi som politikere legge til rette for det og legge opp til at det ikke blir mer byråkrati, og at det ikke koster mer. Man må faktisk betale penger til staten i form av moms for å drive det frivillige arbeidet. Det synes jeg er beklagelig. Jeg tror at jeg og representanten er ganske enige om dette spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olemic Thommessen (H) [10:30:43]: Årets kulturbudsjett følger de lange linjene i norsk kulturpolitikk og følger opp Regjeringens forskjellige programmer – det være seg kulturløft eller samspill. Slik sett leverer Regjeringen. Men det er heller ikke så veldig mange overraskelser utover det.

Høyres innvending mot budsjettet er ikke at det er økninger. Vi har støttet økningene i hele forrige stortingsperiode, og vi gjør det også nå, i hvert fall ved denne korsvei. Det vi kritiserer, er at vi mener at Regjeringen har et for dårlig fokus på det som er problemet med å ha en stor statlig finansiering, og at den blir ensidig. Det betyr en innflytelse inn i kulturlivet, både direkte og indirekte, som Høyre mener det er viktig å ha en aktiv politikk imot, altså det å minimalisere dette problemet.

Vi ønsker en spredning av makt. Vi ønsker å gjøre det gjennom å se hvordan man finner frem til beslutningstakerne i kulturlivet, hvordan man organiserer den offentlige støtten – i det hele tatt hvordan man med en stor offentlig finansiering kan greie å lage en lengre avstand mellom departement, politisk ledelse og kulturlivets organer.

Ett grep i dette fra vår side som jeg håper vi har gitt uttrykk for i årets budsjett, er en satsing på frie grupper – eller det frie feltet. Vi snakker da om det frie feltet innenfor teater, dans og musikk og i og for seg også frilansere. Vi mener at innenfor det frie feltet ligger det et spennende entreprenørskap, en effektiv bruk av de midlene kulturlivet får, og ikke minst en maktspredning og et stort stykke mangfold.

Problemet for det frie feltet ligger på to områder. For det første har dette feltet ikke vært særlig prioritert. Til tross for store, store løft gjennom de siste fem årene ligger det frie feltet fortsatt på en veldig knapp tildeling gjennom tilskuddsordningene. For det andre mener Høyre at nyskapingskriteriet i Norsk kulturråd er et problem, i den forstand at man styrer det frie feltet gjennom tilskuddsordningene inn på – om ikke noe så smalt som en nisje, så i alle fall inn på et begrenset estetisk uttrykksområde.

Dersom vi skal løfte frem et fritt felt – det være seg innenfor dans, teater eller musikk – er det viktig at vi slipper dette fritt, i den forstand at vi ikke bør binde dem opp i noen estetisk retning. Det bør etter min oppfatning ikke være noe problem om en fri teatergruppe ønsker å lage en type forestilling som man gjerne ser på Nationaltheatret, f.eks. Innenfor musikken har man det slik, uten at det er noe problem i den sammenheng. Dernest er det klart at man må få til et løft som gjør at det blir rom for å drive over tid og i et volum som skaper et miljø, og som skaper et reelt alternativ.

Basisfinansieringen, som ble innført for omkring tre år siden, var en veldig bra start for å ivareta de viktigste gruppene. Men så ble det med det, og i dag tror jeg ikke det er mer enn tre–fire grupper som får basisfinansiering. Det burde være en vesentlig større andel. Men nå blir det mer en slags brannslukking i forhold til grupper, hvor det blir pinlig at man ikke får en større langsiktighet.

Så i årets budsjett vil man altså finne en omprioritering fra Høyres side fra institusjonene og over til et helt spekter av tiltak på det frie området. Det dreier seg om tilskuddsordningen i Kulturrådet, basisfinansieringen. Det dreier seg om en pilotordning for unge talenter. Det dreier seg om Dansealliansen, og det dreier seg om en rekke frie grupper som er å finne på 74- og 78-postene. Til dem vil jeg også gjerne legge inn en liten kommentar, som jeg ber kulturministeren legge seg særlig på minne, og det dreier seg om at Regjeringen tydeligvis har en oppfatning om at man skal kjøre stramt på en holdning som går på at hvis du har post på statsbudsjettet, skal du ikke være potensiell søker i Norsk kulturfond – Norsk kulturråd. Dette har man forsøkt å gjennomføre i noen år, og man har prøvd å finne smidige ordninger i Kulturrådet for ikke å skape den katastrofen som det ville blitt for de relativt få gruppene det er snakk om. Vi har noen få grupper som man finner på 74-posten og 78-posten. De havnet der under en helt annen forutsetning. Da de havnet der, var det ingen som tenkte at de skulle være avskåret fra å kunne søke rundt omkring i systemet for øvrig. Den premissen har altså Regjeringen endret, og man burde samtidig ha gjort et løft for disse gruppene – enten det, eller man burde ha flyttet dem over på en eller annen måte. Det er en opprydning som ikke er gjort, og som er veldig pinlig for dem det dreier seg om.

Et annet område Høyre mener er forsømt, er folkekulturområdet. Igjen: Til tross for store økninger gjennom de siste fire–fem årene har folkekulturområdet blitt liggende litt etter. Dette er jo et område vi har et særlig ansvar for å ta vare på i vårt land, slik andre land skal ta vare på sin folkekultur. Dette dreier seg om den internasjonale genbanken av kulturer som det er viktig å løfte frem. I vårt budsjettforslag dette året søker vi igjen å styrke folkekulturområdet gjennom tiltak knyttet til Ole Bull Akademiet, Bygda dansar, folkemusikkorganisasjonen, som det nå heter, Riksscenen for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans og en del andre mindre tiltak. Dette er det viktig å holde ved like, og det er viktig å skape et volum som er over en – hva skal jeg si – kritisk masse for å holde ved like en kultur som er presset med hensyn til det moderne samfunns mangfold, som jo ellers er positivt, men som også kan være en utfordring også for dette feltet.

Så er vi utålmodige etter å finne frem til gode løsninger for frivilligheten. Jeg sier ikke mer om det i denne omgangen. Det har vært nevnt også i andre sammenhenger.

Det viktigste feltet i denne perioden tror jeg blir mediepolitikken. I hele forrige periode etterlyste Høyre behovet for å komme i gang med utformingen av en ny mediepolitikk. Dette har, for å si det mildt, ikke avstedkommet noen ting. Regjeringen har rett og slett gjort svært lite på det området. Riktignok har den forrige kulturstatsråden, etter å ha holdt hendene godt i fanget i fire år, oppnevnt noen utvalg som skal arbeide med sentrale spørsmål i dette, men vi savner den helheten som vi tror er nødvendig for å stake ut en grunnleggende ny mediepolitikk. Her burde man hatt et mye bredere fundament og mer målrettede mandater.

Situasjonen på medieområdet er svært krevende. Selv ikke de største mediehusene kan med stor sikkerhet si hvordan de skal tjene penger om f.eks. tre år. Finanskrisen aksentuerte problemstillingen, men er ikke det egentlige problemet. Her snakker vi om underliggende problemer i en langsiktighet som er skremmende, og det dreier seg rett og slett om hvordan man skal tjene penger på nye plattformer. Det har så langt vist seg vanskelig.

Hovedutfordringen i mediepolitikken er hvordan vi skal sørge for at norske publisistiske tradisjoner videreføres inn i en digital tidsalder. Her spiller mediehusene en sentral rolle. De tradisjonelle hensynene i mediepolitikken bygger på medienes demokratiske rolle. I tillegg kommer det også en viktig kulturpolitisk oppgave når det gjelder å produsere norsk innhold på nett i alle sammenhenger. Det vil være en nøkkel til å ivareta norsk kultur i fremtiden med norsk språklig innhold.

Det betyr at f.eks. kabelregimet for levende bilder, tilskuddsordningene og de regulatoriske grepene, slik som vi nå er midt oppe i når det gjelder TV 2, blir viktige deler av det virkemiddelapparatet som politikken rår over. Disse områdene er ikke spesielt synlige i mandatene som de forskjellige utvalgene nå jobber med. Blant dagens virkemidler er det vel egentlig bare momsfritaket som Høyre setter sin lit til. Eierskapsloven og produksjonsstøtten mener vi ikke fyller det som var de opprinnelige hensiktene.

Den tidligere kulturstatsråden har altså levert 18 stortingsmeldinger innenfor det tradisjonelle kulturområdet, og sånn sett lagt løypen på de fleste områder. På medieområdet har han ikke levert noe særlig. Dette må være et oppmuntrende utgangspunkt for den nye kulturstatsråden som jeg håper vil gå løs på dette med krum hals, og at vi kan komme inn i en konstruktiv debatt om hvordan vi løser grunnleggende problemer på medieområdet som er viktig for oss alle, og som er viktig for det demokratiet vi lever i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:41:11]: Høyre har tatt til orde for at staten bør oppnevne færre styremedlemmer i kulturinstitusjoner for derved å spre makt. Det samme har Regjeringen gjort, f.eks. i regionalmeldingen, hvor man foreslår at det kan være flere regionalt oppnevnte styremedlemmer, f.eks. ved at regionale folkevalgte, som jo kjenner kompetansen i sin region, får det ansvaret.

Jeg er litt i tvende sinn om hva Høyre mener om dette. Faktisk har jeg hørt Høyre-politikere polemisere kraftig mot en slik endring. Hva er egentlig Høyres syn?

Olemic Thommessen (H) [10:41:54]: Høyres syn er at det er viktig å rekruttere beslutningstakerne i kulturlivet bredest mulig. Det er veldig forskjellige typer institusjoner vi snakker om. Det er stor forskjell på f.eks. en festival og på Nationaltheatret eller Nasjonalmuseet. Det betyr at det ikke er noe enhetlig svar på hvordan man skal gjøre dette. Jeg tror vi bør ta en gjennomgang av alle disse institusjonene. Så bør vi se om det finnes fagmiljøer, om det finnes noen typer eiere – norske teatre har jo eiere. Nationaltheatret hadde vel også det for ikke så veldig lenge siden – altså forskjellige miljøer som vil være relevante når det gjelder å delta i en slik diskusjon.

Når det gjelder regionale politikere, er jeg ikke så sikker på om akkurat det er nedslagsfeltet vi ville hatt øverst på prioriteringslisten, men jeg er helt enig i at regionale politikere antakelig ville hatt god innsikt i fagmiljøene lokalt, og det er viktig å løfte frem gode personer lokalt. For f.eks. festivalene tror jeg det ville vært et ganske brukbart alternativ.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:43:01]: Representanten Thommessen representerer et parti som er opptatt av at statlig eierskap skal være så lite som mulig. I flere kommuner i Norge privatiserer Høyre kinoer med det resultatet at det kun er de store publikumsfavorittene som blir vist. Bedrifter må jo som kjent tjene penger, og det går ofte på mangfoldet løs. Mener representanten Thommessen at offentlig eierskap kan være et viktig verktøy for å sikre et bredt og mangfoldig kulturliv?

Olemic Thommessen (H) [10:43:38]: Det statlige eierskapet og det offentlige eierskapet til de største kulturinstitusjonene våre er jo helt opplagt. Det har Høyre støttet i alle år. Når det gjelder bildet av kinoene, kjenner jeg det ikke helt igjen. Det er ikke veldig mange private kinoer i Norge. Jeg tror kanskje vi har tre stykker. Jeg tror ikke det er noe stort alternativ. Inntjeningen på norske kinoer er ganske dårlig, så det er ikke noen alternativ driftsform for kinoer i Norge, rett og slett fordi jeg ikke tror vi finner investorer som vil gå inn i det. Det er neppe noe alternativ. Men privat eierskap er også viktig i forhold til det å skape mangfold, for i det private eierskapet, der hvor det er mulig å få det til, er det klart at man vil finne andre typer beslutningstakere. Man vil bygge seg inn i andre typer nettverk enn det man nødvendigvis gjør med det statlige eierskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jeg tillater meg å spørre representanten Thommessen om det kanskje er noen forslag som representanten ønsker å ta opp?

Olemic Thommessen (H) [10:44:48]: Jeg tar opp de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har tatt opp de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:45:12]: Joseph Goebbels skal ha sagt: Hver gang jeg hører ordet kultur, griper jeg min revolver. Men det er nok bare autoritære skikkelser fra 1930-tallet som vil hevde at de er mot kultur.

Dette er et av hovedproblemene med den kulturpolitiske debatten. Alle er for kultur, men når bevilgningene skal gis, er det ikke alltid alle som har vilje til å prioritere.

Med Kulturløftet I og II har denne regjeringen vist en egen evne til å prioritere kultur. Vi er langt på vei i ferd med å nå målet om å bruke 1 pst. av brutto nasjonalprodukt på kultur innen 2014. Kulturløftet var det første forpliktende samarbeidet mellom de rød-grønne partiene. I SV mener vi at kultur ikke er et luksusgode, men noe som er avgjørende for at det samfunnet vi lever i, er et godt samfunn. Nettopp derfor er det å ha en offensiv kulturpolitikk et offentlig ansvar. Det er en del av velferdstilbudet vårt, det er en del av velferdsstaten. Derfor har vi vedtatt en kulturlov som slår fast at alle skal ha mulighet til å oppleve og utøve kultur der de bor. I dette landet skal vi ikke bare leve av noe, vi skal leve for noe også.

Fremskrittspartiet synes å være den fremste motstanderen av at kultur er et offentlig ansvar. Men mer markedsmakt gir ikke mer mangfold i kulturlivet. Det er ikke slik at det er de dristige, nyskapende og originale prosjektene det vil satses mer på, hvis kultur i enda større grad enn i dag bare skal lønne seg. Med mindre støtteordninger og vederlagsordninger vil det bli vanskeligere, ikke lettere for en forlagsredaktør eller en konsertarrangør å slippe til et ukjent talent. Fremskrittspartiets politikk på dette feltet er en politikk for et smalere og mindre mangfoldig kulturliv og dermed også et dårligere tilbud for oss kulturforbrukere. Det som i dag er kjent av alle, har ofte en gang vært smalt – ta f.eks. Anne B. Ragde eller Per Petterson.

Offentlig støtte sikrer større bredde, og større bredde sikrer flere topper. Det er som i idretten. Satser vi bredt, er det mye større sjanse for å få fram en ny topputøver. Større bredde og mangfold er den beste garantien for økt kvalitet.

Et rikt mediemangfold er en forutsetning for ytringsfrihet, det er en forutsetning for demokrati og en god samfunnsdebatt. Dette er altfor viktig til å overlates til markedsmakten alene. I SV ønsker vi primært å øke pressestøtten, men vi er glade for at den videreføres i 2010 som i 2009.

Kulturskolen har alltid vært et hjertebarn for SV. Derfor er vi glade for å ha fått gjennomslag for at det bevilges om lag 40 mill. kr til forsøk med kulturskoletilbud i SFO. Dessverre ser vi at kulturskolen i altfor stor grad rekrutterer skeivt fra befolkningen, og at det i hovedsak er barn av foreldre med leksikon hjemme og mye kulturell kapital som benytter seg av tilbudet. Her har vi en utfordring på pris og på tilgjengelighet. SVs mål er at alle som ønsker det, skal få en plass i kulturskolen. Det øyeblikket kulturskolen er en del av SFO-tilbudet, blir den gratis og langt mer tilgjengelig, også for barn fra andre deler av befolkningen enn de vi rekrutterer fra i dag.

Helt til sist vil jeg understreke viktigheten av å ha et likestillingsperspektiv også på kulturfeltet. (Presidenten klubber.) Vi har kommet et godt stykke på vei, men vi har en lang vei å gå.

Presidenten: Taletiden er ute.

Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:48:55]: Jeg var i innlegget mitt innom at jeg synes Norsk publikumsutvikling er en viktig medlemsorganisasjon for Kultur-Norge, som skal se på hvordan man skal kunne øke kunnskapen, og hvordan man skal kunne øke publikumsoppslutningen.

Hvorfor vil ikke representanten være med på det? Hvorfor vil ikke representanten fra SV se viktigheten av å være med og støtte denne organisasjonen, når tidligere stortingsrepresentant Ågot Valle er styreleder i organisasjonen og ser viktigheten av det? Hvorfor vil ikke SV og representanten være med på det?

Det neste spørsmålet er: Kan representanten si noe pent om den kulturen som ikke får offentlig støtte?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:49:39]: Jeg er storforbruker av masse kultur som ikke får offentlig støtte. Blant annet har jeg en stor CD-samling hjemme med amerikanskprodusert musikk – hvis det behager representanten fra Fremskrittspartiet.

Når det gjelder Norsk publikumsutvikling, er det ett av mange interessante innspill som har kommet til dette budsjettet. Regjeringen gjennomfører nå tidenes satsing på kultur. Det kommer flere budsjetter. Jeg ser fram til å ha en dialog om dette prosjektet.

Olemic Thommessen (H) [10:50:25]: Jeg vil gjerne komme SVs representant til unnsetning når det gjelder likestilling.

De siste dagene har det jo vært mye debatt om kvinnelige skuespilleres posisjon. Skuespillerforbundets leder, Agnete Haaland, har bl.a. påpekt store skjevheter når det gjelder kvinnelige skuespilleres muligheter, dels hvor mange roller de får. Særlig dreier dette seg om eldre kvinnelige skuespillere – kort sagt deres posisjon. Det har vært ganske etterspurt fra kunstnerorganisasjonene hvordan man kan gjøre noe med dette.

Representanten var også inne på dette med offentlig finansiering. Offentlig finansiering gir jo noen muligheter. Når det gjelder film, f.eks., har Regjeringen sagt noe om likestilling når det gjelder dem som står bak kameraet.

Mitt spørsmål er: Mener representanten at offentlig finansiering kanskje kunne gitt et utgangspunkt for å få gjort noe med kvinnelige skuespilleres posisjon også?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:51:32]: Jeg har et brennende hjerte for likestillingspolitikk, også i kulturlivet. Jeg deler replikantens oppfatning rundt likestillingsproblematikken på dette området. Vi mangler roller for eldre kvinnelige skuespillere. Det handler om skjevheter i opptak til utdanning, og det handler om lønnsforskjeller, som kan være på opp til 50 pst. mellom kjønnene i kulturlivet.

Så mitt svar til representanten er: Ja, jeg synes at vi kan bruke offentlige midler. Det er ett av SVs hjertebarn i kulturpolitikken, at vi skal få til det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:52:21]: Det gleder meg å høre SV-representantens varme innlegg for sosial fordeling av plassene i kulturskolen og ikke minst engasjementet for dem som har problemer med å betale egenandel. Ikke minst gleder det meg fordi vi gjennom flere år har sett at SV i regjering har ført en politikk der de store pengene stort sett har gått til brede ordninger til middelklassen, og der man i liten grad har vært villig til å målrette ordningene mot dem som trenger dem aller mest.

Vi skal senere i dag diskutere et forslag om inntektsgraderte satser i barnehager, men i det budsjettet vi nå har til behandling, har faktisk Kristelig Folkeparti lagt inn et forslag om 10 mill. kr som en tilskuddsordning til gratis plasser i kulturskolen. Så spørsmålet blir da: Hvorfor vil ikke SV være med på å støtte dette forslaget – hvis politikken skal være i tråd med det innlegget som representanten nettopp holdt?

Gina Knutson Barstad (SV) [10:53:28]: Jeg deler replikantens engasjement for dem som har minst i samfunnet – et engasjement som mitt parti også deler.

Men suksesshistorien til velferdsstaten er ikke fattigkasse. Suksesshistorien til velferdsstaten er universelle velferdsgoder som gjelder alle. Jeg tror at veien å gå når det gjelder kulturskolen, er å få det inn i skolen, slik at det blir en del av de universelle velferdsgodene, og slik at det blir gratis for alle på sikt. Det er SVs mål.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:54:15]: Kultur gir livskraft både til mennesker og samfunn. Derfor er Senterpartiet veldig fornøyd med at Kulturløftet er i rute, og at vi i løpet av den forrige perioden har økt kultursatsingen med nærmere 2 milliarder kr. Mange av løftene er allerede gjennomført. Derfor har vi utformet enda mer ambisiøse mål i Kulturløftet II.

Senterpartiet, og Regjeringen, er opptatt av de frivillige organisasjonene. Derfor er det svært gledelig at frivilligheten har fått et løft på over 220 mill. kr. De frivillige organisasjonene og idretten er limet i mange lokalsamfunn. Det gir folk muligheten til deltakelse, samtidig som det er viktig for å få løst mange viktige samfunnsoppgaver. Det bidrar bl.a. til bedre helse og integrering.

Frivillighetssentralene har som mål å legge til rette for økt deltakelse, lokalt engasjement og å skape gode vilkår for frivilligheten rundt om i landet. Sentralene er møteplass og samhandlingsarena for frivilligheten i lokalmiljøet. Derfor er det svært gledelig at Regjeringen foreslår å øke tilskuddet, slik at man både øker tilskuddet til de eksisterende sentralene og gir mulighet for opprettelse av nye sentraler.

Frifond er en meget velfungerende ordning som er ubyråkratisk organisert, og som forvalter midler som går direkte til barn og unge. Derfor er det en svært viktig satsing når Regjeringen også på dette feltet øker bevilgningene og bevilger nå 44,4 mill. kr.

Regjeringen har lagt opp til en storsatsing på frivillig sektor. Det skjer bl.a. gjennom momskompensasjonsordningen. Dette vil ha stor betydning for Dugnads-Norge. Regjeringen har sagt at denne ordningen skal trappes opp med 1 milliard kr fram til 2014.

Vi bevilger også store penger til kulturskoler, noe flere representanter har vært innom. Det vil bety veldig mye for mange barn rundt omkring i landet vårt. Man ønsker nå å bygge ut dette, slik at enda flere får mulighet til å delta.

Hver eneste dag skjer det mange spennende ting på kulturfeltet rundt i hele landet vårt. Hundretusenvis av nordmenn møter kultur hver dag, enten i form av konserter, utstillinger, idrettsarrangementer eller i form av kultur gjennom media. Jeg er sikker på at vi er enige om at dette er med på å berike livene våre. Kulturliv, av så stort omfang som vi har i Norge, er noe vi er nødt til å ta vare på, og vi må legge til rette for at kulturen skal ha gode vilkår. Denne regjeringen har vist vilje til å satse på kulturen, og det er noe vi er veldig stolte av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:57:24]: Agderforskning har stått bak en rapport som heter Kulturen og det regionale Norge, en kartlegging av det som går på kulturpotten på statsbudsjettet og blir fordelt geografisk. Alle regioner har kultur som satsingsfelt. Derfor var det interessant å lese den rapporten og se hvordan staten, som den viktigste aktøren, har fordelt sine kulturpenger. Konklusjonen til Agderforskning var ganske klar: Selv om en tar vekk de store aktørene, spesielt her i Oslo-området, og Operaen, er det Oslo og det sentrale Østlandet som stikker av med mest penger. Det er innlandet, Sørlandet, Vestlandet og Midt-Norge som taper kulturpenger.

Mitt spørsmål til representanten fra Senterpartiet er: Senterpartiet liker å betegne seg som et parti for DistriktsNorge. Hva vil Senterpartiet gjøre for å rette opp i denne skjevdelingen?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:58:22]: Som på så mange områder viser det seg at det er en skjevfordeling her, som representanten peker på. Mitt eget hjemfylke kommer veldig dårlig ut på denne statistikken.

Vi ønsker å ta opp dette både med Kulturdepartementet, ha en dialog med dem, og med de berørte fylkene for å se hvilket ansvar som ligger i det enkelte fylket, og hva vi kan gjøre videre for å få en bedre fordeling. Det er ikke et godt tegn når så mye av disse midlene går til det sentrale østlandsområdet. Fylkene har et ansvar, men det er også viktig at sentralleddet, Kulturdepartementet, er med og tar et ansvar, slik at disse pengene kommer hele landet til gode.

Olemic Thommessen (H) [10:59:12]: Hvis man ser på Kulturløftet og Kulturløftets historie, vil man vel – hvis man skal være helt ærlig – se at det egentlig er SVs kulturpolitikk som er videreført i særlig grad. Hvis det er noen som skulle kunne pynte seg med Kulturløftet, er det egentlig SV.

Hvor Senterpartiet er blitt av i Kulturløftet, er litt vanskelig å se. Senterpartiet har, slik jeg oppfatter det, blitt mer og mer usynlig gjennom de fire–fem årene som nå har gått, og det er vanskelig å se hva som egentlig er Senterpartiets kulturpolitiske mål, eller hva som er Senterpartiets kulturpolitiske ambisjoner. Jeg vil gjerne spørre representanten Nilsson Ramsøy: Hva er Senterpartiets hovedsaker? Da tenker jeg helt konkret. For eksempel: Hvilke tre hovedsaker innenfor kulturområdet ønsker Senterpartiet å løfte frem i den perioden som vi nå går inn i?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:00:09]: Jeg aksepterer ikke premissen i spørsmålet fra representanten. Jeg aksepterer ikke den premissen at det kun er SV som står bak denne satsingen, dette er det en samlet regjering som står bak. Jeg aksepterer heller ikke premissen om at Senterpartiet er usynlig.

Jeg skal ikke dra ut enkeltpunkter som jeg vil si at vi har særlig ansvar for, men jeg vil trekke fram spesielt den satsingen som vi har hatt på frivillig sektor de siste årene. Senterpartiet er den varmeste forsvarer for Dugnads-Norge, for at idrettslag og frivillige organisasjoner skal kunne leve rundt omkring i hele landet vårt, og bidrar aktivt til å berike manges liv. Både kulturskoler, frivillighetssentraler og momskompensasjonsordningen har vært viktige områder for oss, og det er områder vi jobber med hver eneste dag for å få gode ordninger som er tilpasset de enkelte lag og organisasjoner rundt om i hele landet vårt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:01:13]: Det er igjen hyggelig å si at jeg fortsatt er veldig enig i mye av det som Senterpartiet snakker om, selv om vi heller ikke i denne perioden ser ut til å kunne kjøre i tospann og gjennomføre mye av sentrumspolitikken sammen.

Ikke minst gleder det meg å høre at representanten fra Senterpartiet ser på de frivillige organisasjonene og idretten som limet i lokalsamfunnene. Men det at man er limet i lokalsamfunnene, trenger ikke å bety at man skal være klistret til staten. Derfor ønsker jeg å utfordre representanten fra Senterpartiet på for det første den utviklingen vi har sett de siste årene gjennom at støtten til organisasjonene mer og mer styres gjennom prosjektstøtte, som gjør at man styrer aktiviteten i organisasjonene, og dernest en momskompensasjonsordning som gjør at man trekker inn pengene for så å dele dem ut igjen fra statens hånd, som innebærer mer sentralstyring over frivilligheten. Er Senterpartiet bekvem med det?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:02:23]: Senterpartiet gjennomfører veldig mye sentrumspolitikk i denne regjeringen sammen med Arbeiderpartiet og SV. Jeg er enig med representanten i at det er viktig når man snakker om kultur og frivillighet, at man ikke kun ser på staten og statens rolle.

Senterpartiet er opptatt av at vi har et fritt kulturliv, og at kulturlivet og frivilligheten får utvikle seg på sine egne premisser. Så er det jo slik, som sikkert representanten fra Kristelig Folkeparti ser, at denne regjeringen har satset enormt på kultur og frivillighet de siste årene. Det kommer veldig mange av de frivillige lagene og organisasjonene til gode. Så vi er på den ene siden veldig oppmerksom på statens rolle og på den andre siden de frivillige organisasjonenes rolle. Men det er klart at det nytter ikke å slippe de frivillige organisasjonene helt løs, for da slipper man dem også veldig løs når det gjelder penger. Som stat er vi nødt til å være med og bevilge penger for at dette skal kunne fungere rundt omkring i hele landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:03:39]: I den kulturpolitiske debatten kan man få inntrykk av at kultur og kulturpolitikk er synonyme begreper, og at kulturliv er noe som politikere oppretter og bevilger. Kulturen er derimot en naturlig del av et menneskes liv og virke, og en naturlig del av møtet mellom mennesker og menneskelige fellesskap, uavhengig av politiske vedtak.

Kristelig Folkeparti har vært med på å løfte kulturfeltet og bevilgningene i kulturpolitikken de siste årene, fordi vi mener det er av stor betydning.

Med økte bevilgninger og samtidig strengere styring forsterkes inntrykket av kultur som et politisk prosjekt. Det er et uheldig fokus. Men enkelte ser på kultursektoren nettopp som en politisk arena – ja, som et politisk prosjekt eller virkemiddel for å realisere gitte samfunnsmål.

På den andre siden finner vi dem som betrakter statlig kulturpolitikk som luksus, en dessert, et tilleggsgode, som først og fremst får være opp til det private initiativ, men som staten kan unne seg å støtte i medgangstider.

Kristelig Folkeparti står for en tredje vei i kulturpolitikken. Vi anerkjenner kultursektorens bredde og mangfold, og kulturlivet er selvsagt så mye mer enn de delene som staten er involvert i. Vi anerkjenner kultursektorens selvstendige stilling, dens autonomi og kunstneres rett til å drive samfunnskritisk virke. Ja, god kunst kan være oppsplittende, konfliktskapende, og gjerne forankret i enkeltindividets perspektiv. Kulturen har sin egenverdi og er ikke et styringsinstrument. Vi anerkjenner også like fullt betydningen av en aktiv kulturpolitikk og statens rolle som pådriver og støttespiller for utvikling av kunst og kultur, bl.a. gjennom de offentlige budsjettene.

Staten har et ansvar for å sikre gode rammevilkår. Under den rød-grønne regjeringen har den instrumentelle tenkningen fått dominere, og statens makt har økt. Kristelig Folkeparti vil øke de årlige budsjettene, men gi kulturlivet større frihet. Vi vil legge til rette for flere finansieringskilder, ikke færre, flere støtteordninger, ikke færre, og Kulturrådets handlingsrom må økes, ikke begrenses. Når det gjelder det siste, ser jeg heldigvis at den nye kulturministeren gir gode signaler i så måte.

I budsjettet foreslås det økte bevilgninger til mange gode formål. Det er bra! Samtidig er det enkelte tiltak som er av særlig betydning for Kristelig Folkeparti. Disse skulle vi gjerne ha fått flertall for å styrke ytterligere. Derfor foreslo vi 70 mill. kr ekstra til enkelte formål da finansinnstillingen ble behandlet. Frivillighetens betydning ligger ikke først og fremst i at den støtter opp om velferdsmål og andre politiske mål. Frivillighetens genuine betydning ligger nettopp i det at den er frivillig.

Vi har lenge kjempet for momsfritaket, men blitt nedstemt flere ganger. Regjeringens rammemodell vil bety at en rekke lag og foreninger ikke får kompensert sine momsutgifter. Kristelig Folkeparti ønsker primært en rettighetsstyrt modell, der organisasjonene fullt ut slipper momsutgifter. Men inntil en slik ordning er på plass, prioriterer vi å dempe de sterkeste utslagene av Regjeringens opplegg og øker med 50 mill. kr i ordningen.

De kommunale kulturskolene er veldig viktige for å styrke kulturkompetansen hos barn og unge, og de er helt nødvendige for å sikre god rekruttering av kulturutøvere. Dessverre varierer tilbudet veldig mye. Kristelig Folkeparti vil ha et mer likeverdig tilbud over hele landet, og vi ønsker at barn og unge skal kunne gå på kulturskole uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor har vi foreslått en ny tilskuddsordning, i første omgang på 10 mill. kr, som skal bidra til flere gratis plasser i de kommunale kulturskolene.

Jeg skulle gjerne ha utdypet flere viktige saker som vi har prioritert i vårt alternative budsjett, ikke minst Frifond og Frivillighetsregisteret.

Men la meg avslutningsvis si noen ord om operafeltet. Bevilgningen til Den Norske Opera og Ballett øker, og det er bra. I likhet med komiteens flertall forutsetter jeg at vi her vil se en kvalitativ vekst i årene som kommer. Vel så viktig som kvantiteten er det å styrke kvaliteten og den kunstneriske utviklingen.

Så er det helt åpenbart at regions- og distriktsoperaene trenger et løft. Det har hele tiden ligget inne som en forutsetning at disse skal styrkes parallelt med satsingen på operaen i Bjørvika. Kristelig Folkeparti foreslo ytterligere 5 mill. kr til distrikts- og regionsoperaene, og jeg håper statsråden vil bidra til å løfte dette feltet i langt større grad enn hva som har vært tilfelle hittil.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:08:53]: Regjeringa har innført en momskompensasjonsordning for, og i nært samarbeid med, frivilligeheten, noe som vil bidra med mer enn 1 milliard kr ekstra i løpet av de neste åra som kompensasjon, altså for betalt moms.

Kristelig Folkeparti sier i sin budsjettinnstilling at dette ikke er måten å gjøre det på, og dessuten er det for lite. Da stusser jeg over at Kristelig Folkeparti har økt denne posten med kun 50 mill. kr på årets budsjett, mens det ligger vel 200 mill. kr i bunnen fra Regjeringa. Jeg vil tro at mange synes at dette er i snaueste laget i forhold til den retorikken Kristelig Folkeparti holder seg med på dette området. Er ikke representanten Håbrekke bekymret for Kristelig Folkepartis troverdighet når partiets ordbruk ikke er i samsvar med foreslått pengebruk?

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:09:43]: Med det budsjettet vi drøfter i dag, og de forslagene Kristelig Folkeparti har lagt inn, er jeg ikke bekymret for Kristelig Folkepartis troverdighet. Men jeg erkjenner at frivilligheten slett ikke er så fornøyd med dette budsjettet som det har vært gitt inntrykk av fra regjeringspartiene tidligere i debatten. Vi har møtt dem på høring, vi har fått telefoner, vi har fått e-post, og vi har fått klare tilbakemeldinger fra frivilligheten om at ordningen ikke er god nok. Det er mange spørsmål knyttet til innretningen på ordningen – at den er for byråkratisk, at det er mange organisasjoner som ikke får det de mener de burde ha fått for at det skal være kompensasjon. Når vi har foreslått 50 mill. kr, er det rett og slett fordi det er det frivilligheten har sagt at de mangler for at ordningen skal være tilfredsstillende. Så det henger godt sammen, og de 50 mill. kr vil bety en langt lettere situasjon for en del av de organisasjonene som er hardest rammet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [11:11:14]: Kulturløftet har ført til mer penger til kulturen, og det har det hatt stor støtte for også her i Stortinget. Det er stort sett bare ett parti som har bevilget mindre til kultur. De aller fleste andre partiene har faktisk bevilget mer.

Men debatten om kultur er ikke en debatt om smal underholdning. Kultur og kulturuttrykk er i sin ytterste potens en del av vår ytringsfrihet, vår debattkultur og vår mulighet til å uttrykke oss på ulike måter.

Venstre har i sitt alternative budsjett lagt opp til en økning på kulturbudsjettet på bortimot 200 mill. kr mer enn det Regjeringa har gjort. Jeg rekker ikke å gå gjennom alt her på fem minutter, men jeg har tenkt å prøve å rekke tre bekymringer og tre påplussinger. De tre bekymringene er knyttet til Regjeringa:

Det første er det som representanten Thommessen tok opp om mediehverdagen vår, der vi står overfor en rekke store utfordringer knyttet til digitalisering og til at vi bruker media og kommer til å tjene penger på media på helt nye måter. Det å krampeholde på gammeldags lovgivning, på gammeldags regulering og gammeldags innkrevingsmetode for å finansiere media, tror jeg er å gjøre media en stor bjørnetjeneste. Her må vi komme på offensiven med nye reguleringsmåter for å klare å sikre mediemangfoldet og ytringsfriheten i landet vårt.

Det andre er frivilligheten. Senterpartiets representant sa her for litt siden at man kan ikke slippe frivilligheten helt løs. Jo, jeg syns man skal slippe frivilligheten helt løs. Jeg syns at frivillighet har en drivkraft i seg selv som det er viktig at det offentlige ikke skal styre. Venstre har lagt inn 100 mill. kr mer når det gjelder momskompensasjonsordningen, og jeg er veldig redd for at Regjeringa havner på en veldig byråkratisk galei som gjør det vanskelig å være frivillig.

Den siste bekymringen går på kulturskolen, som vi alle er enige om er bra og viktig. Men det er farlig hvis man får den innretning på dette – at man skal lage en mal for hva som er den ideelle kulturskole over hele landet – at alle skal gjøre akkurat det samme. Kulturskolen har alltid tatt og vil alltid ta utgangspunkt i det lokale kulturlivet. Det hjelper ikke om man har aldri så mange gode intensjoner om at man skal ha så og så mange felespillere ut i den andre enden. Hvis man ikke har de gode felepedagogene, hjelper det faktisk ikke. Man må ta utgangspunkt i det lokale kulturlivet og hva det bidrar med. Hvis det er slik at de beste kunstnerne er snekkere på dagtid og det er de som kanskje kan inspirere unger til å være med og starte egne band som de har drømt om, er det klart at man kan lage et ideal om at alt dette skal passe inn i SFO-systemet. Men det hjelper ikke hvis det er på kveldstid de kan tilby det de har lyst til å tilby. Her må man ikke lage for rigide systemer, for da mister man utrolig mye på veien.

Venstre har tre andre satsinger i tillegg til frivillighet i sitt budsjett. Det er først og fremst den frie scenekunsten, som vi mener har sakket akterut under Kulturløftet, og det er museer og bibliotek. Jeg må si at jeg er bekymret for situasjonen ved veldig mange av landets museer. Veldig mye av det vi har sett, har vært en følge av den museumsreformen vi har hatt når det gjelder å slå sammen til veldig store enheter – mye større enn det som opprinnelig var tanken til Stortinget. Nå er det på tide å kunne puste med magen, se på hva slags struktur vi har fått, og lage en struktur som folk syns det er inspirerende å jobbe i, for den utviklingen vi har sett, f.eks. ved Folkemuseet, syns jeg er skremmende for hele museumssektoren. Derfor kommer Venstre til å støtte Fremskrittspartiets forslag her i dag. Vi har også lagt fram en rekke andre forslag som jeg gjerne vil ta opp, deriblant det å se på spillpolitikken i et mer helhetlig perspektiv.

Vi må også se på hvordan vi innkrever dagens lisens. Det er en utrolig urettferdig husstandslisens basert på 1950-tallets husstander, mens vi vet at dagens familiestruktur og inntektsstruktur er ganske mye mer sammensatt enn som så. Vi må bort fra husstandslisensen. Det er med på å undergrave hele finansieringen av NRK. Før vi klarer å finne en ny og mer moderne måte å finansiere NRK på, kan det undergrave hele eksistensen til NRK og den viktige rollen NRK faktisk har i norsk kulturliv.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:16:44]: Et av de store spørsmålene på kulturfeltet er knyttet til spørsmålet om lovlig og/eller ulovlig nedlasting av rettighetsbelagt materiale fra nettet.

Som rettighetshaver sjøl, veit jeg noe om hvor viktig det er at opphavsrettskvinner og -menn får betalt for det arbeidet man har ved å skape kunst.

Venstre har forfektet et syn som de fleste oppfatter som fritt fram i forhold til å forsyne seg med nedlasting over nettet. Vi erkjenner alle at det er en stor utfordring å skulle finne gode, brukervennlige ordninger som også ivaretar opphavsretten, men mener virkelig Venstre at ulovlig nedlasting ikke er tjuveri, og at det dermed ikke er straffbart?

Trine Skei Grande (V) [11:17:32]: Venstre mener at man skal overholde de lovene man har, men vi mener at dagens lovverk er utdatert. Jeg er forundret over at man kan stå som rettighetshaver og syns at dagens system er perfekt, og ikke være noe bekymret over at Regjeringa faktisk ikke tar noen grep for å komme i takt med den teknologiske utviklingen, som vi ser er i ferd med å rase fra lovverket. Så man kan enten da si at alt er perfekt sånn som det er i dag – vi holder oss for øynene og holder oss for ørene og later som om ting ikke skjer – eller vi kan si at vi vil lage et nytt lovverk. Venstre er for åndsverkslovens intensjoner, men vi mener at man må lage en moderne lov som tar inn over seg den virkeligheten vi er i. Det er klart at i dag taper mange artister millioner av kroner fordi denne loven ikke fungerer, mens Regjeringa ikke engang vil utrede hvordan man skal klare å lage en lov som man faktisk klarer å håndheve.

Gunn Karin Gjul (A) [11:18:48]: Først vil jeg si at det er veldig trivelig å se representanten Skei Grande tilbake igjen i en kulturdebatt.

Venstre har fremmet et forslag om en helhetlig gjennomgang av norsk spillpolitikk og utfordringer knyttet til dette. Tidligere har jo Venstre åpnet for at man skal oppheve spillmonopolet og slippe til utenlandske spillaktører. Er det det som ligger i dette forslaget også, at man rett og slett skal oppheve Norsk Tippings spillmonopol? Konsekvensene av det vil jo være store tapte inntekter, ikke minst for frivilligheten og for idretten i Norge, hvis de utenlandske private aktørene skal komme på banen på dette området.

Er det sånn at Venstre ikke synes at inntektene til idretten som kommer fra Norsk Tipping, er noe viktig?

Trine Skei Grande (V) [11:19:33]: Jeg syns også det er morsomt å være med i en kulturdebatt, og jeg syns det er bra at jeg får muligheten til å forklare dette, for dette er ikke intensjonen med vårt forslag.

For det første: Norsk Tipping har bare monopol på spilleautomater i Norge. Det er en illusjon at Norsk Tipping har faktisk monopol. Det har de heller ikke ifølge norsk lovverk på annet enn spilleautomater. Men det som vi ser i dag, er at det er en veldig stor lekkasje av folk som liker å spille, til Internett-spill. Derfor mener vi at man burde ha lisensiert et lovlig norsk spill også på Internett. Det trenger ikke være Norsk Tipping. Det kan godt være noen andre. Men da må man kreve at også noe av inntekten av det går til norsk frivillighet. Vi ønsker faktisk med dette å generere flere penger til frivilligheten, få mer kontroll på spillene, få en regulering av nettspill også, men ser ikke at Norsk Tipping, som eneste monopol, nødvendigvis er de eneste som kan forvalte moral i norsk spillpolitikk. Men vi ønsker først og fremst den gjennomgangen av hvordan vi kan få mer penger inn til norsk frivillighet, og ikke mindre penger.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:20:54]: Representanten fra Venstre snakker om å slippe frivilligheten løs. Jeg ønsker også et fritt og uavhengig kulturliv, og de siste årenes kulturpolitikk har jo nettopp gitt kulturlivet høyere status og større mulighet til å dyrke fram det frivillige aspektet samtidig som man støtter den profesjonelle kulturen. Representanten Skei Grandes snakk om å slippe kulturlivet løs minner meg litt om enkelte partiers tilnærming til landbrukspolitikken. Er det statlig støtte representanten Skei Grande mener at frivilligheten skal slippes løs fra?

Trine Skei Grande (V) [11:21:35]: Det var godt å høre at Senterpartiet ikke har sittet så lenge i regjering at de har glemt hvor viktig frihet er for frivilligheten.

Nei, jeg mener ikke at man skal slippes løs fra støtte. Men det Senterpartiet må passe seg for når de sitter i regjering med Sosialistisk Venstreparti og det sosialdemokratiske partiet i landet, er at de statlige pengene skal styre frivilligheten. Frivilligheten skal styre seg selv. Man mister utrolig mye på veien hvis man skal støtte frivilligheten gjennom et byråkratisk og vanskelig offentlig system. Jeg skulle egentlig gitt skryt til Senterpartiet for den første Soria Moria-erklæringen, som var ganske god på frivillighet, som hadde mange bra poeng om antibyråkrati, lettere system, mindre prosjektstøtte, mer grunnstøtte. Problemet er at Senterpartiet ikke har fått gjennomslag for noe av det. Det er ingen ting av det som sto i Soria Moria I, man fikk igjennom, og det syns jeg er trist på vegne av frivilligheten, for det var mange gode tanker som gikk ned med den første Soria Moria-erklæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:22:48]: Før valget i 2005 var det første omfattende skriftlige dokumentet de tre rød-grønne partiene sto sammen om, Kulturløftet, som Senterpartiet hadde en sterk aksje i, som SV hadde en sterk aksje i, og som Arbeiderpartiet hadde en sterk aksje i. Det har ført til en helt ny omdreining i kulturpolitikken, og kulturbudsjettet for 2010 er et historisk godt budsjett og øker mer enn den samlede økningen under Bondevik II. Det er jeg og de rød-grønne partiene veldig stolt av.

Men når kulturbudsjettet øker, er det to viktige spørsmål vi må stille oss: Har vi nok fokus på kvalitet? Og når vi bredt nok med det kulturlivet vi har? Når kunst og kultur blir viktigere for folk, blir det også vanskeligere å stå utenfor. Når flere barn går i kulturskole, er det vanskeligere for dem som ikke har økonomi til å gå der. Eller ta et annet eksempel: tilgangen til folkebibliotekene, som i utgangspunktet er frie og åpne. Men vi ser at det i stor grad er avhengig av hvilken sosial bakgrunn du har, om du besøker folkebiblioteket eller ikke. Så det sosiale perspektivet i kulturpolitikken vil bli styrket i årene som kommer. I den forbindelse vil jeg berømme Ålesund kommune. Der har de private og det offentlige gått sammen om å gi barn og ungdom i familier med lav inntekt fri adgang til de mest populære aktivitets- og kulturtilbudene i byen. Det er viktig for unger, som på skolen dagen etter kan fortelle at de vært på teater, eller at de har deltatt i en kulturell aktivitet som andre unger har deltatt i.

Jeg registrerer også et stort ønske fra Stortinget om å styrke diskusjonen om kvalitet i norsk kulturliv. Og først vil jeg si at det frie feltet har fått en økning det siste året. Jeg registrerer at noen representanter hevder det motsatte, men når det f.eks. gjelder fri scenekunst, har det vært en økning av det det siste året. Jeg synes ofte at det kan være litt utfordrende å kunne spørre om de prioriteringene som gjøres her i Stortinget, er politiske prioriteringer, eller om vi i stor grad griper inn på det kunstneriske området og foretar kunstfaglige prioriteringer.

Jeg er opptatt av at Kulturrådet må få en sterkere posisjon i forhold til å vurdere det kunstfaglige. Derfor vil jeg gå opp løypa i grensedragningen mellom hva som er politikk, og hva som er fag? Men når vi ønsker å styrke Kulturrådet, imøteser jeg også en svært viktig diskusjon om maktkonsentrasjon innen kulturlivet. Jeg har gitt Kulturrådet det klare mandat at hvis de skal styrke sin posisjon, må de være opptatt av å spre makten, slik at de ulike kunstfaglige hensynene blir ivaretatt gjennom Kulturrådet. Jeg er glad for at mange i Stortinget i dag har nevnt dette, og jeg er opptatt av at vi skal få det til i tiden som kommer.

Regjeringen har gjennom budsjettet for 2010 styrket bredden i norsk kulturliv. Det er satset på film med drøye 50 mill. kr. Det er mange som har fått med seg Blåfjell og Knerten i høst. Det er en berikelse for norsk kulturliv. Vi har også sikret driften av scenekunstinstitusjoner og orkestre. Vi har bl.a. kompensert for store økte pensjonskostnader. Og vi har dekket tre nye avtaler, for orkestrene i Bergen, Trondheim og Stavanger.

Tilskuddsordningen for fri scenekunst og dans, basisfinansieringen av frie scenekunstgrupper og tilskudd til formidling av scenekunst har også økt.

Viktige kulturbygg er under planlegging eller oppføring en rekke steder i landet. Det avgjort største nybygget får Nasjonalmuseet på Vestbanetomta i Oslo. Jeg er glad for at en samlet komité deler Regjeringens vurdering, at Nasjonalmuseet skal være landets fremste institusjon for samling, bevaring, dokumentasjon, forskning og formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design.

I 2010-budsjettet er det også lagt inn midler i forhold til en bibliotekmelding og en digitaliseringsmelding. Bibliotekene vil vi også satse mer på i tiden som kommer. På dette området ønsker vi også å få en diskusjon om dobbeladministrasjon, for biblioteksektoren står overfor store utfordringer, ikke minst knyttet til digitalisering og utvikling av digitale tjenester. På dette feltet har det vært uklare ansvarsforhold, og ansvarsfordelingen mellom ABM-utvikling og andre deler av bibliotekvesenet vil vi nå gjennomgå. Vi vil derfor vurdere å overføre oppgaver fra ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket.

Det har også blitt tatt opp viktige utfordringer i denne debatten knyttet til museer. Det henger sammen med de initiativene vi har tatt i forbindelse med kvalitetsutvikling på museumssektoren.

I mediepolitikken har nå utvalget som skal vurdere pressestøtten, hatt sitt første møte. Dette er et arbeid som jeg vil følge nøye. Vi er også i gang med forhandlinger om allmennkringkasting.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Ved denne sakens begynnelse ble det vedtatt et debattopplegg med fem replikker på statsråden og på statsrådene senere i debatten. Jeg har etterpå blitt gjort oppmerksom på at komiteens opprinnelige ønske var seks replikker på statsråden og de to senere statsrådene. Dersom Stortinget kan godkjenne det, er jeg innstilt på å foreslå det debattopplegget som komiteen opprinnelig foreslo, altså seks replikker på statsråden.

Kan Stortinget godkjenne det? – Det kan Stortinget.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:28:37]: Jeg er glad for at presidenten lyttet til komiteens beskjedne ønske.

Statsråden brukte 4 ½ minutt på å skryte av alle dem som hadde fått midler på dette budsjettet, jeg vil kanskje mer tenke på dem som er i en vanskelig økonomisk situasjon i dag. Det jeg og komiteen har brukt mye tid på, er å besøke mediebedrifter, ha møter med media, både stort og smått, og også med organisasjonene. De kan rapportere tilbake om en dramatisk situasjon, rett og slett fordi de opplever store økonomiske svingninger og tap av inntekt.

Vi i komiteen har også besøkt NRK. Der er situasjonen en helt annen. Når presidenten klubber vedtaket i dag, vet NRK hva inntekten blir det neste året. Den går ikke ned, den øker. De står altså i en helt annen økonomisk situasjon enn alle andre. Og det vi har fått signaler om, er hybridfinansiering av NRK, der de også får inn inntekter på reklame og sponsing. Synes statsråden det er greit at NRK finansieres på en slik måte, som er konkurransevridende?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:29:58]: Jeg støtter forslagene om lisens for NRK. Det kommer vel ikke som en nyhet for representanten fra Fremskrittspartiet.

Jeg er opptatt av at vi skal ha en sterk allmennkringkaster i Norge, men jeg også opptatt av konkurranse på dette feltet. Derfor har vi utlyst en ny avtale med en annen allmennkringkaster for å få sterke konkurrenter til NRK.

Jeg registrerer også at representanten fra Fremskrittspartiet er bekymret for en del norske mediebedrifter. Men da kan det jo være interessant, for å få en reell diskusjon, å se på hva som er Fremskrittspartiets alternativ. For Fremskrittspartiet har vel ikke akkurat økning i pressestøtte vært et alternativ. Men jeg ser at norske mediebedrifter står overfor store utfordringer og har derfor varslet en gjennomgang av pressestøtten, og jeg vil imøtese et forslag fra dette utvalget med det første.

Ib Thomsen (FrP) [11:31:00]: Kulturarven vår er viktig for den oppvoksende generasjon, og det er viktig at vi i Norge tar vare på den på en verdig måte. Norsk Folkemuseum på Bygdøy er en viktig aktør i dette bildet. Folkemuseet føler seg seigpinet, ifølge Aftenposten. Kulturbudsjettet i Norge øker drastisk, men det smitter ikke over på Folkemuseet og det å kunne ta vare på denne viktige kulturarven.

Jeg vil spørre statsråden om hun på nytt ønsker å vurdere Norsk Folkemuseums stilling og problemer og den seigpining som de opplever om dagen. Vil statsråden si til regjeringspartiene at de skal støtte Fremskrittspartiets forslag når det gjelder nettopp dette: å vurdere situasjonen for Norsk Folkemuseum på nytt?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:32:03]: Jeg er opptatt av å ha et sterkt Norsk Folkemuseum. Men jeg vil ta sterkt avstand fra representantens karakteristikker av denne problematikken i Aftenposten i dag, hvor han hevder at vi ikke prioriterer Folkemuseet, men isteden prioriterer somalisk og irakisk kultur. Det er en sammenligning som jeg synes er fullstendig usmakelig.

Jeg ønsker å se på bevilgningene til Folkemuseet én gang til, men å si at det er en motsetning mellom det å støtte kulturmangfold og det å støtte den norske kulturarven, det er en sammenligning jeg tror ingen av de andre partiene i salen støtter.

Olemic Thommessen (H) [11:32:56]: Medieområdet er berørt, eller vi kan nesten si rammet, av en kolossalt sterk teknologisk utvikling som raser av sted og gir oss nye plattformer for formidling og nye brukervaner – rett og slett nye måter å tjene penger på innenfor medieområdet. Det å henge med i timen har også tidligere vært en utfordring politisk.

Regjeringen har nedsatt i alle fall et par utvalg som skal se nærmere på utformingen av en ny mediepolitikk, men har gitt meget romslige frister for å levere. Det viktigste utvalget, som skal ledes av Yngve Slettholm, skal levere sin innstilling 1. januar 2011. I forhold til den utrolig hurtige utviklingen vi står oppe i, mener jeg oppriktig talt at dette er altfor sent. Deler statsråden det synspunktet, og tenker hun å gjøre noe med det?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:33:59]: Det kan være en fordel å få levert denne innstillingen tidligere. På den andre siden er det slik med pressestøtten, som kanskje Gro ville ha sagt det, at alt henger sammen med alt. Så det er vanskelig å utkvittere én del av mandatet uten å si noe om hele pressestøtten som sådan. Men jeg har signalisert, på utvalgets første møte, at jeg ønsker å holde nær kontakt med utvalget for å få en så effektiv gjennomgang av denne ordningen som mulig.

Olemic Thommessen (H) [11:34:27]: Statsråden bringer meg veldig beleilig over i det andre spørsmålet, nemlig at alt henger sammen med alt. Dette mediestøtteutvalget er jo, slik jeg skjønner det ut fra utvalgets mandat, begrenset til å skulle se på det økonomiske virkemiddelapparatet. Det definerer NRK eksplisitt ut av sitt arbeid, og avgrenser altså – så vidt jeg kan skjønne det – mot regulatoriske spørsmål. Mener virkelig statsråden at vi kan ha en mediepolitikk i fremtiden som utelukkende er basert på økonomiske virkemidler?

Vi står oppe i store utfordringer knyttet til lovgivning, knyttet til konsesjonsordninger, knyttet til aksess på nett – her er det masse som kommer til å være regulert gjennom lovgivning og forskrifter. I tillegg kommer altså NRK, som jo blir en konkurransefaktor og en økonomisk realitet, inn i medieområdet. Hva vil statsråden gjøre for å lappe på de mangler mediestøtteutvalget har i sitt mandat? Vil hun sørge for at disse andre tingene også blir tatt med når en ny politikk skal utformes?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:35:37]: Ja, selvfølgelig vil jeg se på helheten i mediepolitikken. Mediestøtteutvalget har ikke fått i mandat å utrede hele bredden i norsk mediepolitikk, men nettopp mediestøtten. Så er det også andre forhold som vi vil behandle fortløpende. Det gjelder f.eks. allmennkringkaster, det gjelder synet på NRK – i det hele øvrig mediepolitikk. Det at vi har et mediestøtteutvalg, gjør jo ikke at vi har resten av mediepolitikken på vent.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:36:18]: Jeg synes signalene fra statsråden knyttet til Kulturrådets forhåpentligvis mer selvstendige rolle framover er veldig spennende. Jeg siterer i den forbindelse kulturkommentator Knut Olav Åmås fra Aftenposten i mai i år:

«Giskes grep om Norsk kulturråd er et svar på spørsmål ingen har stilt, en løsning på problemer ingen har hatt.»

Jeg ser fram til kulturministerens oppfølging av sine signaler på det området.

Ellers gjør jo kulturministeren igjen det som Regjeringen har for vane, nemlig å bruke som referanse for sine budsjetter det regjeringen gjorde for to stortingsperioder siden – den da sittende regjering. Man kunne for den del ha sammenlignet med Stoltenberg I eller Jagland. Uansett ville man se at enhver regjerings handlingsrom faktisk øker år for år, og at det ikke så lett kan sammenlignes.

Så mitt spørsmål er: Anerkjenner kulturministeren at innstillingen viser at det er seks partier i salen som støtter opp om løft av kulturbudsjettet år for år, og har gjort det over flere år, og ønsker kulturministeren å bygge bro mellom de alliansene som styrker kulturpolitikken?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:37:31]: Jeg mener det er viktig å ha bred oppslutning om kulturpolitikken.

Så er også representanten inne på diskusjonen omkring Kulturrådet. Jeg støtter fullt og helt tidligere statsråd Giskes tilnærming til dette spørsmålet: Ekspolitikere, som du og jeg blir en gang i framtiden, kan ikke bli medlemmer av Kulturrådet. Vi ønsker å gjøre det til et mer faglig organ hvor kunstnere sitter og gjør prioriteringer av kunstfaglige forhold. Så jeg mener at den ordningen vi har nå, bidrar til mer maktspredning på kulturfeltet. Jeg erkjenner at det er flere partier som står samlet om dette, men jeg ser også at det er noen partier som ønsker den gamle ordningen med kulturråd.

Det er klart at det vi har fått til i norsk kulturliv de siste årene, skyldes at vi har fått en ny regjering. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti gjerne vil si at de har vært med på dette i Stortinget, men den store endringen innen norsk kulturliv kom altså etter 2005.

Trine Skei Grande (V) [11:38:38]: Jeg vil begynne med å bemerke at det fins også kunstnere med politiske oppfatninger.

Men jeg har lyst til å spørre om noe fordi statsråden avfeide representanten Thomsen med noen uttalelser om somalisk kultur. Jeg kan med trygghet si at Venstre har plusset på det flerkulturelle feltet i sitt alternative budsjett, så en kan ikke avfeie det med det.

Vi har en genuin bekymring for Folkemuseet og vil gjerne at statsråden skal dele vår bekymring. Det er lagt fram et forslag i Stortinget i dag, som Venstre kommer til å støtte, og som vi lurer på om også statsråden støtter. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun deler den bekymring som i hvert fall vi oslorepresentanter har for Folkemuseet, for samlingsforvaltninga og den situasjonen de har kommet i. Vi så etter at budsjettet ble lagt fram at Folkemuseet trodde dette gikk veldig bra, men da de begynte å telle på det som tildelingsbrevet sa, og det som ble sagt i telefonen fra departementet, så var ikke virkeligheten så fin likevel.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:39:44]: Folkemuseet har fått store budsjettøkninger i årene som har gått. Da vi beregnet kulturmomsen, ble det gjort en feil beregning. Folkemuseet skulle fått mer enn det de i realiteten fikk. Derfor vil jeg si til representanten at jeg deler bekymringen og skal gå igjennom denne saken en gang til, for jeg er også bekymret for om Folkemuseet har tilstrekkelig med midler i forhold til de oppgavene de er pålagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:40:29]: La meg starte mitt innlegg med å gå litt videre på det som var oppe i replikkordvekslingen med statsråden. En ting jeg reagerte på, er at når man stiller et spørsmål, får man et motspørsmål fra statsråden. Da lurer jeg på om statsråden ikke kan svare, eller om hun ikke har lyst til å svare på det spørsmålet jeg hadde.

Jeg pekte på hvilken situasjon mediebedriftene i Norge står overfor – de krevende utfordringene de har med hensyn til den økonomiske situasjonen de befinner seg i, med svikt på inntektssiden på grunn av bl.a. finanskrisen og manglende annonsering. Det er også en ny digital tidsalder som rammer mediebedriftene ganske hardt. De klare signalene vi får tilbake fra media, er at de ikke har noen konkrete løsninger. Det har heller ikke undertegnede, og jeg har ikke registrert at noen har kommet med løsninger. Det et samlet Medie-Norge i realiteten sier, er at de vil konkurrere på like vilkår. Det opplever de ikke når det gjelder NRK. NRK blir finansiert ved hjelp av lisens, av politiske vedtak, og i tillegg er NRK en stadig større aktør når det gjelder sponsing og annonser på nett. Vi i Fremskrittspartiet synes det er uheldig at det er en sånn type konkurransevridning. Jeg vil igjen utfordre statsråden, som har muligheten til å tegne seg på talerlisten på nytt, på om hun synes denne hybridfinansieringen av NRK når det gjelder både lisens og annonser og reklame, er greit, sett opp mot det konkurrentene opplever.

Det er sagt mye om pressestøtte, og vi ser det ikke sånn som statsråden sa i sitt svar, at det beste for å hjelpe Medie-Norge ut av en situasjon, er å øke pressestøtten. Det synes ikke vi er det riktige. Vi mener at det å redusere og etter hvert fase ut pressestøtten, er det beste. Det som er viktig her, er at man skjermer nr. 2- og nr. 3-aviser og tar reduksjonene på det som kalles riksdekkende meningsbærende aviser. Undertegnede kommer ikke til å savne verken Dagsavisen eller Arne Strand om de skulle bli borte.

Nå er det sagt mye om NRK. NRK står for kvalitet og står enormt solid i det norske samfunnet. Derfor tror jeg også at NRK vel er den mediebedriften som er i stand til å møte en omstilling økonomisk, dersom det hadde vært flertall for det. Jeg er ikke så bekymret for NRKs framtid som andre tydeligvis er.

Med jevne mellomrom fødes det ideer. Det gjør det også i idretten, som det å ønske å arrangere store, internasjonale mesterskap. Vi har eksempler på det, med OL i Tromsø der vi hadde en par runder med søknader, og vi hadde nå sist Norges Fotballforbund. Hva som er årsaken til dette, kan man selvfølgelig gjøre seg noen tanker om. Når det gjelder OL i Tromsø, var det vel et sterkt behov for en virkelighetsflukt for dem som var politikere der oppe. Det var altså en idé som ble født av politikere. Når det gjelder Norge Fotballforbunds søknad, var det vel kanskje det å ha fokus på å komme seg til et VM, noe de idrettslig ikke hadde klart på lang tid. Felles for disse to prosjektene er at de er blitt slaktet fullstendig når det gjelder realisme og når det gjelder økonomi. Med tanke på at finanskrisen også rammer norsk idrett, vil jeg utfordre statsråden på om statsråden ser et behov for at norsk idrett, sammen med Regjeringen, går inn og lager en helhetlig strategi for å søke om store internasjonale mesterskap. Det kunne vært veldig greit å ha fått en avklaring fra Regjeringen når det gjelder noen tanker rundt det, for idretten bruker jo mye engasjement og mye tid på disse søknadene som ikke har en realisme i seg og heller ikke går igjennom. Så jeg venter med spenning til statsråden tegner seg til et nytt innlegg.

Gunn Olsen (A) [11:45:43]: Kultur er kommunikasjon mellom mennesker. Ved språket, i filmen, i sangen, i scenekunsten og i den mangfoldige idretten, og i skogen av små og store festivaler til store operaoppsett, fra nord til sør, bringes menneskene nær hverandre.

Hverdagen til folk blir så mye rikere når tid kan fylles med positive opplevelser sammen med andre mennesker. Kulturløftet II og neste års budsjett er fra Regjeringens side nok en anerkjennelse til hele Kultur-Norge av den viktige jobben som gjøres i by og bygd.

Gjennom hele kulturinnstillingen knyttes kulturen til hele bredden i folks liv. Det settes fokus på kultur og næringsliv, på kultur og arbeidsliv, på dialog mellom kultur, helse og arbeidsliv. Å øke trivselen ved å ha det moro på jobben vil bidra til å nå mål i det inkluderende arbeidsliv. Vi har tro på at kultur og idrett fremmer folkehelsearbeidet og er med på å utjevne sosiale forskjeller som skyldes helse.

Eldre mennesker blir yngre, i alle fall til sinns, ved å få delta i det gode kulturlivet. Da er det fint å videreføre Den kulturelle spaserstokken.

Det er store forskjeller i befolkningen når det gjelder deltagelse i kulturlivet. Det er et stort skår i gleden at barn i inntektsfattige familier deltar mindre i aktiviteter på fritiden. Det er veldig bra at Regjeringen nå vil sette fokus på det problemet.

Vi ønsker også at det må arbeides for at flere funksjonshemmede kan delta på ulike idretts- og kulturarenaer.

Kulturfylket Telemark er rikt – rikt på vakker natur fra hav til fjell. Hele historien vår bærer preg av at kunstnere har fått inspirasjon i Telemark – i ord, i toner og ikke minst i malerkunsten. Telemark er rik på kultur. Vi har nytt godt av kulturpolitikken som er ført de siste årene. Mye kan nevnes, som bluesfestivalen på Notodden, teaterfestival i Porsgrunn, industriarbeidermuseet på Rjukan, Vest-Telemark Museum, Teater Ibsen, osv. Mange flere skal bli nevnt etter hvert.

Men i 2008 sto følgende sitat i Telemarksavisa:

«Teater Ibsen er fysisk sett det dårligste regionteatret i hele landet.»

Sitatet er fra daværende kulturminister Trond Giske. Denne uttalelsen står seg fortsatt. Teaterets produksjonslokaler står ikke i forhold til den kulturaktiviteten som er skapt de siste årene, og som teateret ønsker å skape i framtida. Forholdene ved teateret er faktisk prekære. Teater Ibsen skal etter planen flytte inn i nye lokaler i Cellulosen Kulturfabrikk på Klosterøya i Skien. Det er avgjørende viktig for Teater Ibsen at det kommer på plass en finansieringsordning, slik at flyttingen kan realiseres etter planen i desember 2010.

Kåre Simensen (A) [11:49:58]: Jeg skal starte mitt innlegg med å rette en stor takk til de tusener av mennesker som engasjerer seg i frivillig arbeid her i landet. Hver dag legges det ned tusenvis av timer i dugnadsarbeid, og det skjer på nesten alle områder i vårt samfunn, fra idretten via musikk og dans til det å besøke mennesker som trenger en hånd å holde i, der det viktigste er å være til stede.

Selv har vi fått anledning til å møte representanter for mange av disse under våre høringer i forkant av dette budsjettet. Det har vært spennende og lærerike møter.

Resultatet av frivillig arbeid ser vi ved at mange samfunnsoppgaver løses og tilfører merverdi til en rekke offentlige tjenester, men også til menneskene som er involvert. Kanskje det er drivkraften i å engasjere seg i frivilligheten?

Men selv om mange er involvert i frivillig arbeid, skulle vi så gjerne ha sett flere engasjere seg. Vi vet at det er store forskjeller i befolkningen når det gjelder deltakelse i kulturlivet.

Som statsråden og foregående taler var inne på, bruker personer med lav inntekt i mindre grad enn andre offentlig finansierte kunst- og kulturtilbud. Det går spesielt ut over barn fra inntektsfattige familier. Utfordringen vår er å få dem involvert, de som i dag i liten grad deltar. At Regjeringen nå bevilger 3,1 mill. kr for å styrke arbeidet med inkludering av fattigdom, er positivt. Det handler om å få med alle grupper og individer som faller utenfor fellesskapet, og da spesielt med tanke på deltakelse i lokal kultur og frivillige organisasjoner.

Regjeringens frivillighetspolitikk legger opp til aktivt å støtte opp under utviklingen av et levende sivilsamfunn, og da i et nært samarbeid med frivillige organisasjoner. Som det har vært nevnt flere ganger i dag, er det en økning på over 220 mill. kr til frivilligheten. Totalt avsettes det nær 600 mill. kr til frivillighetsformål i 2010.

Det er spennende å registrere kulturens viktige rolle som døråpner i nord. Vi ser at muligheten for friere bevegelser og økt kontakt mellom mennesker med ulik nasjonal, kulturell og sosial bakgrunn har bidratt til både sosial og økonomisk utvikling.

Nordområdene skal være en multikulturell møteplass, slik det har vært gjennom generasjoner hos befolkningen i nord. Selv da den kalde krigen var på sitt mest intense, møttes folk på begge sider av grensen. Det var kulturen som var døråpneren mot en lukket grense, og nøkkelkortet var kodet med musikk og idrett.

Siden da har folk i nordområdene møttes i kulturell sammenheng, delt opplevelser og erfaringer over landegrenser og lært hverandres kultur å kjenne. Og kanskje det aller viktigste: Menneskene har lært hverandre å kjenne.

Kulturen kan bidra positivt til verdiskapingen i samfunnet, både i bedriftsøkonomisk forstand og i bredere samfunnsøkonomiske sammenhenger. Det kan skje ved at kulturelt innhold gjøres til gjenstand for næringsvirksomhet i kulturnæringer – rockeband, teater eller filmskapere er gode eksempler på nettopp det – eller ved at det inngår som innsatsfaktor i et tradisjonelt næringsliv, som f.eks. reiselivsnæringen.

Kulturlivet og kulturnæringene kan gi viktige bidrag til den bredere samfunnsøkonomiske utviklingen ved bl.a. å bidra til stedsutvikling ved å styrke stedets identitet og gjøre steder mer attraktive for dem som bor der, og for tilreisende. Vi er mange som husker utsagnet fra ordføreren i Nesseby etter at The BlackSheeps vant ungdommens Grand Prix: Endelig er Nesseby satt på kartet. De var stolte og vi var stolte, og det som er ekstra hyggelig, er at bandet er et ektefødt barn av kulturskolen.

Kulturen kan være med på å påvirke valg av sted å bo og utdanne seg og etablering av arbeidsplasser. Vi ser at å satse bevisst på tilbud utover arbeidsplassen har gitt resultater. Som det heter: Vi skal ikke bare ha noe å leve av, vi skal også ha noe å leve for. I det perspektivet har kulturen en viktig plass.

Regjeringen gjør en kjempeinnsats for kulturen gjennom Kulturløftet. Det vil bli satt av milliarder av kroner til kulturtiltak over hele landet. Et av de viktigste satsingsområdene er tiltak for barn og unge. Å kunne tilby kulturskoleplass for alle som ønsker det, er et kjempetøft løfte, men kanskje et av de viktigste. Som det heter i reklamen: Det er på de små scenene de store drømmene skapes. Kulturskolen med dens mangfold er en slik scene.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:55:02]: Jeg er stolt over å tilhøre et flertall som til de grader har løftet kulturens betydning i samfunnet. Det er mange grunner til at kulturen har fått en så sentral plass i den rød-grønne regjeringens politikk, som det er redegjort for mange ganger fra denne talerstolen.

Da jeg for en del år siden besøkte Estland, så vi at det ene kulturbygget etter det andre poppet opp der. Det var en bevisst strategi fra myndighetenes side. Etter flere tiår, ja kanskje flere hundre år med nærmest konstant okkupasjon ønsket man å bruke kulturen for å bygge sin identitet. Vi har sett at også Norge har vært veldig strategiske når det gjelder nasjonsbygging, noe maleriet bak talerstolen er et uttrykk for.

Etter hvert har vi også fått utviklingen av velferdsstaten i Norge. Tidligere stortingspresident Guttorm Hansen snakket mot slutten av sin politiske karriere veldig mye om samfunnet bortenfor velferdsstaten. Hva venter rundt neste sving? Det er i det kjølvannet jeg ønsker å konsentrere mitt innlegg.

Nå ser vi konturene av framtidssamfunnet, av hva som venter etter at man har bygd ut velferdsstaten. Vi ser et samfunn hvor noen opererer med flere identiteter, mens andre sliter med å finne én identitet. Vi ser at verden blir stadig mindre. For mange åpner det seg gjennom dette uante muligheter, mens det for andre vekker usikkerhet, bekymring og mistenksomhet. Dette blir en meget stor utfordring for det politiske landskapet i årene som kommer.

Vi ser at det lokale og regionale i en slik verden blir stadig viktigere. Det er viktig at den nasjonale kulturpolitikken bygger opp under det, men det er også viktig at vi har en nasjonal politikk som unngår at folk trekker seg tilbake, f.eks. i sine egne religioner, og stenger verden ute.

Jeg ønsker også å løfte kulturens betydning for helse, noe som også er berørt tidligere. Framtidssamfunnet stiller store krav til sine innbyggere, og vi ser at mange barn og unge i dag sliter i møtet med disse kravene. Vi skal komme nærmere inn på det i den neste budsjettdebatten, som vi skal ha senere i dag.

Kulturens betydning for den mentale helsen er helt åpenbar, men nå ser vi tegn på at kulturdeltakelse også har stor betydning for andre deler av vår helse. Svenske hjerneforskere har funnet en klar sammenheng mellom aktiv deltakelse i kultur og redusert forekomst av demens, økt levetid og økt livskvalitet. De er overrasket over hvor klar sammenheng de finner. God kulturpolitikk er altså en av løsningene på noen av samfunnets viktigste utfordringer i årene som kommer, både det å håndtere psykiske problemer og ikke minst utfordringene innenfor eldreomsorgen.

Fram mot 2050 vil det i Norge bli en stor økning i antallet eldre. Med dagens nivå på velferdstjenestene mangler vi trolig mellom 30 000 og 40 000 årsverk innen pleie og omsorg. Undersøkelser fra Sverige viser at 1 til 2 pst. av ungdomskullene kan se for seg å jobbe i den sektoren. Det er en formidabel utfordring.

Forsøk fra mitt hjemsted, Ytterøy, med musikk brukt blant demente har gitt svært interessante resultater. For eksempel var det en pasient som tidligere måtte ha tre pleiere for å bli lagt til sengs, for hun var både engstelig og urolig. Med musikk som en integrert del av hverdagen klarte man seg med en person, og ting foregår i rolige og ordnede former. Det viser noe av potensialet ved aktivt å anvende kultur innen pleie og omsorg, innenfor helsearbeidet. Det kan både frigjøre ressurser, skape mer verdighet for den pleietrengende og gjøre det mer interessant å jobbe i sektoren.

Med mer tverrfaglig satsing og økt fokus på kulturens betydning for helsen kan man dermed møte mange av de utfordringene som vi står overfor. Derfor er jeg glad for at vi har en merknad fra flertallet som sier at det er viktig med et økt fokus på kulturens betydning for folkehelsearbeidet, og ikke minst at vi kan utjevne sosiale forskjeller innen helse ved aktivt å bruke kulturpolitikken.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingrid Heggø (A) [12:00:20]: Kunst, kultur, idrett og frivilligheit gjer samfunnet rikare, og det er faktisk avgjerande for menneska sin livskvalitet, for fellesskapet og for utviklinga. Samtidig vert kultur ofte omtala som sjølve limet i samfunnet. Det er fordi kultur har stor betydning for næringsutvikling, for arbeidsplassar, for statsutviklinga, for integrering og inkludering, ja for helse, læring og kreativitet.

Eit samfunn utan kultur er eit fattig samfunn. Derfor er det òg viktig å gjera kultur tilgjengeleg for alle, også det som mange vil kalla finkultur. Oppfølging av Kulturlyftet og storsatsinga her har i alle fall gjeve mitt fylke full utteljing. Vi har i perioden faktisk fått på plass operabygget i Nordfjord, som ingen hadde tru på, og reiselivsmuseet og kunstmuseet i Førde, for å nemna tre. Hadde vi lova dette i samband med valet 2005, hadde vi ikkje trudd på det sjølve eingong. No har vi fått det på plass.

Det som gjeld kultur og næring, opptek meg. Det er løyvd direkte til konkrete prosjekt, bl.a. for å stimulera næringslivet til innkjøp av norsk samtidskunst. I tillegg får òg Forum for Kultur og Næringsliv driftsstøtte.

I førre perioden sat eg i justiskomiteen. Vi kom i kontakt med Vardeteatret. For tilskotet på litt over 1 mill. kr får dei innsette vera med på å spela og utvikla stykke frå idé til ferdig framsyning. Dei speler både innanfor og utanfor fengselsmurane. Også bibliotektenestene, som er ved ca. 85 pst. av soningsplassane i norske fengsel, er viktige ledd i det vi kallar tilbakeføringsgarantien.

Heilt til slutt vil eg nemna Den kulturelle spaserstokken, som gjev tilskot til kommunane for gjennomføring av profesjonell formidling av kultur til eldre. Dette er eit fantastisk godt tilbod og framtidsretta kulturtiltak. Grasrotmidla, noko som går til tilskot til dei frivillige organisasjonane, der ein sjølv avgjer kva organisasjon som ligg hjarta nærmast, og ein kan gje ut frå det ein tippar for, synest eg òg er eit framtidsretta og godt tiltak.

Lars Egeland (SV) [12:03:18]: Alle partier peker på problemet med at papirbøker i Norge er fritatt for moms, mens e-bøker er momspliktige. I tillegg er det jo slik at e-bøker til privatpersoner, fra utenlandske leverandører, som Amazon, også i realiteten er momsfrie. Dette må det gjøres noe med, sier alle partiene.

Allerede et par måneder etter at Amazon hadde lansert sitt lesebrett, utgjorde e-bøkene halvparten av Amazons salg. Det er nok mange som ikke har tatt inn over seg hvilken endringskraft som ligger i de digitale formatene. Det er avgjørende for norske forfattere, for norsk litteratur og språk at vi greier å få på beina et fungerende norsk marked for e-bøker. For forbrukerne vil prisen selvfølgelig ha stor betydning. Det er vanskelig nok å konkurrere med Amazons 10-dollarpris. Det er klart at forbrukerne skal ha gevinst av at distribusjon av e-bøker er billigere enn å lage bøker av trær, bøker som må lagres i store lagre og kjøres rundt med biler til butikkene. Så sidestilling av digitale og analoge bøker er nødvendig for å gjøre den norske e-boka konkurransedyktig.

En e-bok oppfattes av de fleste som en bok som leses på et lesebrett. Men i et åpent format må du jo sjøl kunne velge om du vil lese på lesebrett, mobiltelefon eller på PC. En diskusjon om sidestilling av e-bøker og papirbøker må også derfor omfatte annen digital informasjon, for e-boka er egentlig bare en digital tekst. Grenseoppgangen kan bli vanskelig, men den er nødvendig å gå opp. Ikke minst bruker bibliotekene millioner av kroner for å gi tilgang til digital informasjon. For eksempel utgjør papirtidsskriftene nå bare en liten del av de tidsskriftene bibliotekene tilbyr. De aller fleste er digitale og momsbelagt. Vi må ikke ha et avgiftssystem som virker reaksjonært ved å fremme papir – gårsdagens teknologi – framfor digital form, som jeg anser som også mer miljøvennlig.

Løsningene kan være mange. Ett tiltak er å frikjøpe digital informasjon for hele eller deler av befolkningen, eller å gi støtte til bibliotekkonsortier for tilgjengeliggjøring av digital informasjon for både kunnskap og opplevelser.

Den rød-grønne regjeringa har gått foran i kampen for åpne digitale formater. Vi ser nå en kamp om hegemoniet for e-bøker, slik vi så det med videofilmen på 1970-tallet, eller med Apples iPod-format. Etter min mening bør det offentlige selvfølgelig legge til rette for at dokumenter blir tilgjengelige i Epub-formatet, som er det åpne e-bokformatet til nedlasting fra offentlige nettsider.

Så kanskje kan lesebrettet erstatte alle papirene her på Stortinget før vi aner ordet av det.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:06:42]: Vi nærmer oss nå avslutningen på Hamsun-året. Vi har i 2009 markert at det er 150 år siden forfatteren Knut Hamsun ble født – «mannen som fortryller oss ved sine bøker, men frastøter oss med sine politiske valg», som Hans Fredrik Dahl skrev i en utmerket kronikk i Dagbladet på søndag.

Det har vært arrangementer over hele landet, og spesielt i de kommunene som har nær tilknytning til Knut Hamsuns liv – i Grimstad, i Lom, på Hamarøy og her i hovedstaden, i Oslo. Men det har også vært arrangementer utenlands. Nordland fylkeskommune har hatt en stor markering for ikke lenge siden, i høst, i St. Petersburg – det vakte stor oppmerksomhet.

Den største begivenheten har nok vært åpningen av Hamsunsenteret på Hamarøy, i Hamarøy kommune, i august i år. Det var en stor nasjonal markering. Kronprinsesse Mette-Marit åpnet Hamsunsenteret, kulturministeren deltok også og markerte åpningen av Hamsundagene – Hamarøy på sitt beste, en solfylt dag i august.

Hamsunsenteret er reist av Nordland fylkeskommune. Det har en ramme på 150 mill. kr, støttet av næringslivet. Hamarøy kommune har bidratt mye, men også staten. 30 mill. kr har staten bidratt med, og de siste 15 mill. kr blir bevilget på årets budsjett.

Målsettingen med Hamsunsenteret er å formidle Knut Hamsuns konfliktfylte liv og hans store forfatterskap – formidle det nasjonalt, overfor den norske befolkning, og ikke minst også internasjonalt. Hamsun leses over hele verden, og det er en stor utfordring. Det vil være en stor utfordring for Hamsunsenteret og for lokalsamfunnet på Hamarøy å klare å utvikle et senter som skal mestre den oppgaven. Forutsetningene og mulighetene er så absolutt til stede. Man har allerede fått ansatt kvalifisert og kompetent personell. Her vil nok Nordland fylkeskommune og Hamarøy kommune være den drivende kraft, ta det store ansvaret som ligger i å utvikle senteret, men det er også viktig at staten blir med på veien videre. Man har vært med og bidratt til å få det reist, og her må staten også være med på å sikre at man klarer å nå målsettingene for drift av senteret. Bidraget til drift av senteret så langt har vært i underkant av hva man har forventet, når man ser hva staten har vært med på når det gjelder å bidra til drift av sentre for våre andre store forfattere. Så det er mitt store ønske og min store oppfordring til statsråden at man ser nærmere på om staten kan være med på å bidra med noe mer til drift av Hamsunsenteret i årene framover.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:10:15]: Jeg vil snakke om sangen – en kunstnerisk uttrykksform som så å si alle har et forhold til, noe vi så i det fantastiske prosjektet «Hele Norge synger», som ble gjennomført over det ganske land i forrige stortingsperiode. Samtidig satte Regjeringa i gang et treårig prosjekt med sikte på å prøve ut metoder for sterkere profesjonalisering av våre beste kor og vokalensembler. Dette prosjektet evalueres nå i høst, og det blir viktig å finne ut hvordan vokalutøvere kan likebehandles med instrumentalister – for det er faktisk ikke tilfellet i dag.

At sangen kan ha en spesiell symbolsk kraft, kunne de fleste av oss oppleve for noen år sia, da president George W. Bush lanserte begrepet «ondskapens akse» som en fellesbetegnelse på en rekke såkalte fiendtlige land. Blant de mange her hjemme som reagerte på den slags unyansert språkbruk, var Kirkelig Kulturverksted, som ikke lenge etter lanserte et musikkalbum med tittelen «Voggesanger fra ondskapens akse». En slik tittel splintrer fiendebildet og snur det hele på hodet. Ei mor som nynner og bysser med ungen inntil brystet, viser oss kjærlighetens – og ikke ondskapens – ansikt, og vuggesangen blir det evige og universelle band mellom den voksne og den nyfødte.

Jeg har lyst til å fortelle en vakker historie om sang som jeg sjøl har opplevd. Høsten 2005 var jeg på valgkampturné på mi heimøy, Senja. Jeg hadde med meg mine to musikere – politikk og musikk er etter min mening en god kombinasjon. Vi var invitert til sykehjemmet, hvor vi skulle holde konsert etter at det politiske møtet var ferdig.

Den lyse dagligstua er full av folk – noen oppegående og spreke, andre mer redusert både fysisk og mentalt. Men alle har gledet seg til denne ettermiddagen: Vi skal synge! Musikerne spiller opp, og snart klinger kjente sanger fra Mads Bergs sangbok ut i rommet:

«Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå,

og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå.»

Alle synger. Hvert eneste ord og alle versene strømmer uanstrengt og uten nøling gjennom sanger som menneskene har levd med et helt liv. Musikerne blir så inspirerte at de gir på litt ekstra, mens jeg er så beveget at jeg nesten ikke klarer å synge. For jeg opplever et lite mirakel denne septemberdagen på sykehjemmet: Jeg skjønner plutselig at sangen er et rom hvor språket kan overleve lenge etter at evnen til daglig samtale har gått tapt i sykdom og alder.

Det går en ubrutt linje fra vuggesangen og ungen som sovner til mammas byssing, via de store sangerne innen mange musikksjangre som har trollbundet publikum på all verdens scener – til en ettermiddagsstund på sykehjemmet med mennesker som i livets siste fase makter å holde fast på ordene gjennom sangen. Slik er det at sangen blir vårt følge hele livet, fra vugge til grav. Derfor er Regjeringas satsing på kunst og kultur så viktig, fordi det dreier seg om å bevare det genuint menneskelige i oss mennesker.

Olemic Thommessen (H) [12:13:26]: La meg innledningsvis si at Høyre vil stemme for Venstres fremsatte forslag nr. 32–36.

Så hadde vi en interessant opptakt, i replikkordskiftet mellom representanten Knutson Barstad og meg, i forhold til likestilling. Jeg har lyst til å utfordre representanten Knutson Barstad på en videreføring av det hun var inne på, nemlig spørsmålet om kvotering og f.eks. kvinnelige skuespilleres muligheter.

Så har vi igjen vært vitne til mange superlativer om Kulturløftet og panegyriske beskrivelser av den politikk som har vært ført fra Regjeringens side. Jeg føler det litt påkalt å ta en liten historieskrivning.

Opptakten til den kulturpolitikken vi fører i dag, var Valgerd Svarstad Hauglands kulturmelding, som staket ut en ambisiøs kulturpolitikk for hele bredden i kulturfeltet. I debatten om meldingen var det litt diskusjon mellom opposisjonen den gang – altså nå regjeringspartiene – og Bondevik-regjeringens posisjonspartier om hvorvidt dette dreide seg om 800 mill. kr i økning i datidens kroner, eller litt over 1 milliard kr, som da ville være det som var nødvendig for å nå 1 pst., som var det dagens regjeringspartier hadde som regning. Bortsett fra det var det ikke noen stor strid. I opptakten til stortingsvalget som da fulgte, så vi Kulturløftet, som i post for post er basert på et dokument fra musikkorganisasjonene som kalles Samstemt, pluss en del andre ting. Der kom Kulturløftet inn, som i all hovedsak bygger på de satsingene som det var enighet om, som Svarstad Haugland staket ut. Frem til det tidspunktet var det bare SV i denne sal som hadde et kulturbudsjett som var vesentlig forskjellig fra de andre, det lå vesentlig høyere. Og de kulturbudsjettene vi har sett etter dette, ligner faktisk mest på SVs utgangspunkt. Arbeiderpartiet hadde ikke tilnærmelsesvis den type bevilgninger under Bondevik-regjeringen. Det er greit at man har økt, men dette er altså noe det har vært bred konsensus om i Stortinget, som baserer seg på en stortingsmelding fra Bondevik-regjeringen, og som det ikke er grunnlag for å monopolisere til dagens regjeringspartier – slik absolutt hvert eneste innlegg har som målsetting å forsøke å etterlate inntrykk av.

Dag Ole Teigen (A) [12:16:44]: Livskvalitet måles ikke bare gjennom materielle verdier og bruttonasjonalprodukt. Lykke handler også om ting som nærhet, fellesskap, tilhørighet og opplevelser. Kulturløftet kan begrunnes på mange måter: Kulturfeltet skal styrkes økonomisk, slik at det når ut til flere, det offentlige ansvaret skal synliggjøres, og vi skal bli mer bevisste på hva kulturen betyr for oss og innholdet i livene våre.

Det løftet som kulturbudsjettet får nå, er ressurser til kultur og frivillighet som møter oss på forskjellige steder som kulturskoler, biblioteket, teater, musikk, film, frivillighetssentraler, Kirken og Den kulturelle spaserstokken. Det er oppløftende at vi kan se så mange konkrete satsinger rundt om i landet. I mitt hjemfylke, Hordaland, blir det økte budsjetter, f.eks. for Bergen Filharmoniske Orkester, Carte Blanche, Vestnorsk Jazzsenter og Kunstmuseene i Bergen, som bl.a. skal prioritere Ole Bull-jubileet i 2010 – da er det 200 år siden Ole Bull ble født. Den Nationale Scene får midler til å dekke økte pensjonskostnader.

La meg trekke fram to områder under Kulturløftet som jeg vil bruke litt tid på. Det første er Den kulturelle spaserstokken, der kommuner får tilskudd til kulturformidling til eldre. Jeg nevner det fordi det har blitt mer politisk bevissthet rundt hva opplevelser i dagliglivet – kulturelle og sosiale aktiviteter – betyr for mange eldre, for livskvaliteten og for ikke å være ensom.

Det andre jeg vil nevne, er frivilligheten – en såkalt tredje sektor i samfunnet, mellom det offentlige og det private, som spenner fra det lokale idrettslaget til internasjonalt solidaritetsarbeid. I tillegg til den verdien det frivillige arbeidet har i seg selv, skaper det også arenaer der mennesker møtes og bidrar uegennyttig i dugnadsarbeid til nytte for andre.

Jeg er glad for at det er gjort så mange tiltak for frivilligheten under denne regjeringen. Det er opprettet så mange som 80 frivillighetssentraler, en har fått på plass forenklinger for frivilligheten innen skatteregler og arbeidsgiveravgift, Norsk Tipping har innført en grasrotandel og momskompensasjonen skal trappes opp til 1 milliard kr. Når det gjelder momssystemet, legges det i tillegg opp til at museene blir en del av momssystemet, slik at de får full fradragsrett for inngående merverdiavgift, men bare betaler lav sats utgående. På den måten oppnår en i sum styrking av økonomien.

Målet er at vi når 1 pst. av statsbudsjettet til kultur i 2014, men allerede i mellomtiden skapes det mye politikk, som igjen skaper gode opplevelser. Og livskvalitet har fått et eget kapittel i nasjonalbudsjettet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:19:40]: Jeg tar ordet for det første for å orientere om at Kristelig Folkeparti vil stemme for forslag nr. 37, som er omdelt, fra Fremskrittspartiet vedrørende Folkemuseet. Vi vil også stemme for alle omdelte forslag fra Venstre, med unntak av forslag nr. 34, der Kristelig Folkeparti vil stemme mot.

Ellers er det interessant å høre på debatten, som startet litt ideologisk fra begynnelsen av, men når Arbeiderpartiets representanter får ordet for i fri dressur å snakke om sitt kulturengasjement, så kommer man veldig fort fram til hvordan kulturen skal oppfylle politiske sektormål på andre sektorer – istedenfor å være et mål i seg selv.

Det var for øvrig statsrådens svarreplikk nettopp som fikk meg til å ha et nytt innlegg, for Regjeringen har valgt på nesten samtlige områder å bruke Bondevik II-regjeringen – altså gått to stortingsperioder tilbake, til den daværende sittende regjering – som referanse for hva som er god politikk. Det er flere ting å si om det. Det ene er at dette må ha vært en usedvanlig sterk regjering, siden den tjener som referanse for hva som er god politikk flere stortingsperioder etterpå. Det andre er det opplagte at når det faktisk er en årlig vekst i statsbudsjettet, er det ingen logikk i å sammenligne – krone for krone – bevilgninger fra flere stortingsperioder tilbake. Men det Regjeringen skal ha ros for, er at man faktisk har økt kulturbudsjettet mer enn det statsbudsjettet for øvrig har økt, og det slutter vi så gjerne opp om og gir Regjeringen kreditt for.

Det leder meg til mitt neste poeng. Når statsråden sier at dette er noe Kristelig Folkeparti gjerne vil si at de har vært med på, er det igjen en uttalelse fra Regjeringen som gjør at man kan stille spørsmål ved respekten for Stortinget og ved realiteten i Stortingets budsjettbehandling. Det har tidligere vært sagt fra et av regjeringspartienes medlemmer – i forbindelse med finansinnstillingen – at denne saken har reelt vært til behandling i Regjeringen og bare formelt i Stortinget. Den samme følelsen kan man få når man hører på kulturministeren, som sier at Kristelig Folkeparti «gjerne vil være med» på det. Men det er faktisk Stortinget som bevilger pengene over statsbudsjettet, og Kulturdepartementet kan ikke gi bort en eneste krone uten fullmakt fra denne sal, heller ikke i kulturpolitikken. Her ligger makten, og de bevilgningene som hver enkelt partigruppe støtter i denne sal, er det som er statsbudsjettet og de ulike partienes prioriteringer.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:23:04]: Det har vært en diskusjon om Kulturløftet og hvem som har æren for det. Da vil jeg bare minne om at det var en diskusjon i Stortinget i 2005, før jeg ble valgt inn, hvor tre partier lanserte Kulturløftet. Andre partier, som da satt i maktposisjon, stemte mot det som var Kulturløftet. Det som har vært Kulturløftet, har altså vært grunnlaget for vår politikk i de fire foregående år, og vil være det i årene som kommer.

Jeg registrerer at i hvert fall tre av opposisjonspartiene mener at de er enige i alt det vi har gjort, som de i sin tid stemte imot. Og det synes jeg er bra, at det er stor oppslutning om Regjeringens politikk.

Så vil jeg også komme med en kommentar til Håbrekke, som sier at kultur er «et mål i seg selv». Det er jeg enig i, men kunst og kultur må også være relevant for folk. Jeg synes ikke det er noe problem å ha et kulturliv som bidrar til sosial inkludering. I Arbeiderpartiets historie har vi jo sett hvordan vi har brukt kultur og kunst til å løfte vanlige mennesker, og vi har gjort kunst og kultur tilgjengelig for vanlige mennesker som ikke har penger til det. Derfor har vi et sterkt statsstøttet kulturliv i Norge. Jeg synes at dette er en god politikk.

Jeg ønsker en dialog med idretten omkring store idrettsarrangementer. Vi har jo gjort oss noen erfaringer etter fotball-EM, og også etter OL-søknaden, så jeg synes det er viktig med en dialog med idretten om dette.

Jeg hører at det er stor uenighet på mediepolitikkområdet, spesielt mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet sier at det ikke er behov for sterk kritikk av Regjeringen i Norge, enten det er fra Nationen, fra Vårt Land, eller fra Klassekampen. Jeg mener at dette er en viktig del av mediemangfoldet. Jeg er også opptatt av mediemangfold når jeg ønsker at vi skal ha et sterkt NRK, som ikke konkurrerer om reklamepenger med en annen allmennkringkaster, som også bidrar til mediemangfold. Jeg mener at dette er en veldig viktig del av norsk offentlighet, at vi bidrar til mediemangfold. Jeg registrerer at her er det vesentlig uenighet med Fremskrittspartiet. Jeg støtter også at vi har reklame på NRKs nettsider.

Så vil jeg helt til slutt rydde opp i en misforståelse. Representanten Ib Thomsen sa at Regjeringen ikke hadde noe av æren for at viktige humorister hadde fått gjennomslag, f.eks. Kristian Valen. Da vil jeg bare legge til at undertegnede har noe av æren for at Kristian Valen har blitt veldig populær, i og med at han i flere av sine parodier parodierer meg. Således skulle jeg ha noe av æren for at dette ble fantastisk morsomt. (Munterhet i salen.)

Presidenten: Presidenten er sikker på at det er flere som vil ta æren i slike sammenhenger, i salen og blant de fraværende på regjeringsbenken.

Solveig Horne (FrP) [12:26:19]: Det som fikk meg til å ta ordet, er regjeringspartienes innlegg om frivillighet. Komiteens leder, Gunn Karin Gjul, sier at Frivillighet Norge er strålende fornøyd med Regjeringens budsjett, Kåre Simensen retter en stor takk til frivilligheten, og Senterpartiet sier at frivilligheten er limet i lokalsamfunnet.

Jeg lurer på om vi lever med to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. De som var med i forrige periode, husker den store debatten som vi har hatt i mange runder i spørretimen i forhold til moms på frivillighet, og Regjeringens svar var hele veien at dette skal vi komme tilbake til, og dette skal vi ordne opp i. Vi har alle sammen vært i debatter i valgkampen, jeg selv sammen med Raymond Johansen, og jeg har flere steder hørt regjeringspartiene gå ut og si: Bare vent til statsbudsjettet kommer, dette skal vi ordne, og frivilligheten skal få full momskompensasjon.

Men så kom budsjettet. Vi har denne høsten hatt møter med mange aktører i den frivillige sektoren. Jeg vil bare opplyse salen om at det er stor momsfrustrasjon ute og går. Frivillighet Norge er ikke strålende fornøyd. Når Kåre Simensen sier takk til frivilligheten, er jeg ikke sikker på om han får noen takk tilbake.

Når det gjelder den kompensasjonsordningen som regjeringspartiene har lagt seg på her nå, der de sier at frivilligheten får 1,2 milliarder kr – det er masse tall ute og går – sier frivilligheten at de i hvert fall trenger det i året. Men Regjeringen klarer bare å hoste opp 1,2 milliarder kr over fem år.

Et eksempel: Sjøspeiderne, en frivillig organisasjon som er trygg og god i lokalsamfunnet, og som gjør forebyggende arbeid, ville med fullt momsfritak fått 200 000 kr mer å rutte med hvert år – 200 000 kr, som de kunne brukt til mye mer frivillig arbeid, og fått flere unger med i speideren.

Den kompensasjonsordningen som regjeringspartiene legger seg på, er også så byråkratisk at det er en stor skam å pålegge frivillig sektor en slik ordning.

Frivillighet er viktig, det er limet i samfunnet. Norge hadde stoppet opp hvis vi ikke hadde hatt den innsatsen som frivillig sektor gjør i dette landet.

Øyvind Korsberg (FrP) [12:29:09]: Jeg tror samtlige partier er opptatt av at man har mediemangfold. Men det er de virkemidlene man bruker, som skiller oss litt fra hverandre. Kjøper man en tv i dag, er det NRK som blir sikret inntekter, det er ikke noen andre allmennkringkastere eller andre som får ta del i det. Det er en form for konkurransevridning vi peker på, og i realiteten hele Medie-Norge peker på. Men statsråden tar nok ikke dette så mye inn over seg som vi skulle ønske.

Jeg synes det er bra at statsråden sier at hun har tenkt å gå i dialog med idretten når det gjelder store arrangement. Det synes vi er en riktig og god måte å gjøre det på, rett og slett fordi man har et helt annet apparat og andre ressurser å spille på når det gjelder å bistå idretten i så måte. Idretten er også i en vanskelig økonomisk situasjon. Da blir det for meg litt merkelig at Norsk Tipping i hovedsak har monopol på spill i Norge, men bare i teorien. Alle vet at det opererer utenlandske spillselskaper i Norge som er store aktører. Det omsettes altså for mellom 6 og 7 milliarder kr. Disse spillselskapene overtar også store deler av tv-rettighetene. De ønsker også å være med på å finansiere en del av norsk idrett, men det får de altså ikke lov til, de får ikke lov til å etablere seg i Norge. Hadde man åpnet opp for muligheten til det, kunne man stilt lisenskrav, krav om at de skal tilbakeføre en del av midlene til norsk idrett. Jeg må si jeg er forundret over at man ønsker å opprettholde et monopol som i realiteten ikke er et monopol. Samtidig er staten aksjonær i disse selskapene gjennom de investeringene man gjør av oljeformuen i utlandet.

Jeg er litt forundret over at Høyre ikke støtter det forslaget som vi har levert inn når det gjelder oppheving av spillmonopol i Norge. Jeg kan ikke skjønne hva det er som gjør at det skal være vanskelig for Høyre rent ideologisk å støtte et sånt forslag, og hvorfor Høyre ser seg tjent med at man skal ha monopol på spill i Norge. Hadde man vært i andre land som ligger øst for oss, kunne man kanskje ha skjønt det – men akkurat dette har jeg problemer med å skjønne, all den tid det ikke er et monopol. Det er et monopol på papiret, kanskje er det et monopol inne i hodene på noen politikere – men i realiteten er det altså ikke monopol. Det omsettes for store milliardbeløp, og store deler av dette kunne ha vært ført tilbake til norsk idrett, som trenger disse midlene.

Ib Thomsen (FrP) [12:32:26]: Det var spennende å høre at statsråden sa at hun er med på å støtte Valen, ved at hun lar seg parodiere. Det viser at det er en bredde i kulturen, og at ikke alt bare dreier seg om penger.

Stortinget er muligens ikke et sted for å se framover og se hva som kommer på området ny teknologisk utvikling, heller ikke innenfor kultur. Jeg tenker på e-blekk, jeg tenker på lesebrett, og jeg tenker på e-bøker, som mange mener er et nytt teknologisk vidunder som vil revolusjonere kulturen og litteraturen i Norge. Men jeg er skuffet over at statsråden ikke kunne være tydelig på dette nye, spennende utviklingsområdet som e-bøker er, og si at hun faktisk ønsker å likestille papir og e-bøker. En som hadde skjønt det, var representanten fra SV, Egeland, som var veldig tydelig på at han ønsket å likestille disse produktene, og så fordelen med dem. Det er et skritt i riktig retning. Man hadde visjoner, man så muligheten, man så sågar muligheten for at sakspapirene på Stortinget kunne legges inn på en e-bok og et lesebrett. Ja, tenk hvis vi kunne ha spart oss de 70 000 sidene som vi må bære hvert eneste år.

I mitt innlegg kom jeg inn på at mange ville dra nytte av et lesebrett, dette nye vidunderet som mange mener det er, og da nevnte jeg eldre og svaksynte. Det er viktig at de får være med og ta del i litteraturen. Fremskrittspartiet mener også at svaksynte skal kunne oppleve film, og da tenker vi spesielt på norsk film som får offentlig produksjonsstøtte. Vi mener at der bør Regjeringen vurdere å bruke synstolkning som et virkemiddel for at alle kan få delta, og at det videre må vurderes om det skal stilles krav til at NRK-tekstingen skal tilbys som lydteksting. Ja, tenk hvis alle kunne få være med på dette, både innenfor NRKs kulturtilbud og innenfor norskprodusert film som får offentlig støtte. Jeg håper at disse signalene og denne bønnen vil nå inn til regjeringspartiene og statsråden.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:35:23]: Jeg tenkte jeg skulle si noen ord om pressestøtten, for statsråden talte varmt for den og for de såkalte riksdekkende og meningsbærende avisene. Men da er det viktig å se på hvilket mangfold man egentlig snakker om. Det er mangfold av meninger vi snakker om, ikke mangfold av aviser.

Da er det å gå til de riksdekkende avisene og se hvor ulike oppfatninger og meninger de har om sentrale politiske spørsmål. Hvor blir det egentlig av meningsmangfoldet? Hvor er avisen som mener at dagens eldreomsorg bør være behovsbasert og finansiert av staten? Hvor er avisen som mener at utdanningssektoren bør finansieres pr. elev? Hvor er avisen som mener at dagens innvandringspolitikk truer vårt verdigrunnlag og heller ikke er økonomisk bærekraftig? Hvor er avisen som stiller seg skeptisk til dommedagsprofetiene innenfor klimasektoren? Hvor er avisen som mener at landets bomstasjoner er en urimelig dobbeltbeskatning av bilistene? Hvor er avisen som tar aktivt til orde for nedlegging av fylkeskommunen og for færre kommuner? Hvor er avisen som hevder at dagens straffenivå er for lavt? Hvor er avisen som argumenterer for lavere skatt på lønnsinntekt for å få økt tilbud av arbeidskraft og rimeligere lønnsoppgjør for næringslivet? Hvor er avisen som mente det var galt å gi fredsprisen til president Barack Obama?

Dette er sikkert meninger som store deler av salen ikke er noe særlig glade i. Men dette er meninger som aviser i hele Europa og USA har. Der har de altså aviser som ikke har støtte fra det offentlige. Å påstå at norsk mediestøtte og pressestøtte bidrar til meningsmangfold, er empirisk tilbakevist. Det er ikke mulig å se en sammenheng mellom pressestøtten og meningsmangfold. Det eneste man kan se sammenheng mellom, er mellom pressestøtte og mange aviser.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:37:31]: Siden vi har en kulturdebatt og det er lett å dra veksler på kulturuttrykk i denne debatten, så syntes jeg tante Sofie kom snikende inn i hodet mitt mens jeg hørte forrige innlegg: «Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra.»

Men det var ikke forrige taler som gjorde at jeg tok ordet. Det var derimot representanten fra samme parti, Ib Thomsen, som i sitt innlegg ramset opp noen kjente navn og viste til at de med Regjeringens politikk ikke ville blitt kjent. Han følger det opp i sitt neste innlegg, hvor han sier at dette overhodet ikke handler om penger. Vel, det er nok å vise til bandet D.D.E., som jeg tror Ib Thomsen og Fremskrittspartiet føler er en del av den folkelige kulturen, som selvfølgelig har sin rett. De sier selv at det var utløsningen av midler fra SND i sin tid som gjorde at de var i stand til å gå i studio og produsere sin første plate, som igjen gjorde at de fikk sitt gjennombrudd og ble kjent. SND er et virkemiddel som jeg trodde Fremskrittspartiet ikke hadde særlig tro på.

På fredag er det finale i X Faktor i TV 2. Der er en av dem jeg skal stemme på, i hvert fall, Chand Torsvik, veldig tydelig på at han har lagt hele sitt grunnlag i kulturskolen i Namsos og i det miljøet som har vært der – et resultat av en aktiv kulturpolitikk. Han får nå også god oppbacking i sin oppkjøring til finalen fra RockCity Namsos, et nasjonalt prosjekt initiert av Regjeringen.

Det å skape arbeidsplasser gjennom opplevelser, musikk, kultur, kan på mange måter sammenlignes med å etablere arbeidsplasser i mer tradisjonelle næringer. Det trengs støtte, og det trengs investeringsvilje. Det ligger et stort potensial i samarbeidet om virkemidler mellom Kulturdepartementet og Næringsdepartementet. Ekstra tydelig blir dette når vi snakker om eksport av musikk. Her kan vi i alle fall ikke følge Fremskrittspartiets logikk om at bare man er sterk nok, så går det bra, og at man derfor kan overlate aktørene til seg selv. Det skjønner faktisk Fremskrittspartiet selv på dette feltet. Jeg er derfor glad for at komiteen støtter satsingen på eksport av norsk musikk gjennom Music Export Norway. Men det er viktig at den satsingen også følges opp med næringspolitiske tiltak.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:40:14]: Jeg la merke til at representanten Øyvind Korsberg tok til orde for at dersom Norge skal søke store internasjonale mesterskap, må idretten og landets regjering sammen legge en strategi for prosessen. Det er jeg hjertens enig i.

Det morsomme er imidlertid at representanten Korsberg har snudd 180 grader i dette spørsmålet. Jeg husker godt OL-debatten for ei tid tilbake, hvor representanten Korsberg var i alle kanaler med barsk kritikk av politikere som blandet seg inn, som han sa. Jeg for min del har hele tida ment at politikere blander seg for lite inn i sånne typer prosjekter som OL og fotballen. Det er faktisk snakk om å bruke flere milliarder av fellesskapets penger, penger som for øvrig går til mange andre formål enn idrett: til infrastruktur, til kompetansebygging og til regional og nasjonal profilering. Et slikt samarbeid, hvor mange aktører, også politiske myndigheter, er inne i prosessen sammen med idretten og næringslivet, bl.a., er faktisk helt vanlig internasjonalt.

De av oss som husker prosessen fram mot Lillehammer-OL, vet at her var Regjeringa og regionale politikere på banen fra første dag. Prosjektet var derfor også definert som det det jo var – et stort samfunnsprosjekt. Prosessen var faktisk styrt gjennom et utvalg hvor flere departement, idretten og stedlige arrangører deltok. Det hadde antakelig ikke blitt OL på Lillehammer dersom vi ikke hadde en sånn bred prosess hvor mange var inne og la premissene for det som skulle skje. Helt nødvendig var et nasjonalpolitisk eierskap til prosjektet. Det var det som gjorde at vi fikk gjennomslag internasjonalt. Den suksessen må vi kunne gjenta ved å tenke litt i samme baner dersom idretten ønsker å stå i spissen og være sentral i et så stort mesterskap som et EM eller et OL er.

Presidenten: Olemic Thommessen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [12:43:35]: La meg først si at Høyre også går inn for Fremskrittspartiets forslag, nr. 37, om Folkemuseet.

Når det gjelder utfordringen fra representanten Korsberg om spillpolitikken, er Høyres spillpolitikk motivert av ønsket om at mest mulig av pengene skal gå til norske formål, til norske aktører. Det løpet som Fremskrittspartiet fører i spillpolitikken, vil på grunn av EØS-reglene lede til at vi får internasjonale aktører inn i det norske spillmarkedet, og det vil bringe mindre penger til norske formål. Det er Høyre imot.

Angående tema som har vært oppe når det gjelder åndsverkloven, har jeg bare lyst til å kort kommentere at det ikke er åndsverksloven som er hovedproblemet, selv om den bør revideres. Hovedproblemet er at Regjeringen ikke gjør noe særlig for å håndheve den. Det er en oppgave for Justisdepartementet. Høyre foreslår under Justisdepartementet en økning til Økokrims virksomhet for at de skal gjøre nettopp dette.

Kåre Simensen (A) [12:44:40]: Jeg har lyst til å innlede med å si at jeg er enig i det representanten Korsberg sier om lærdommen med hensyn til OL 2014 og EM 2016. Jeg tror det er en viktig debatt og en riktig debatt å ta.

Så har jeg også lyst til å si til representanten Horne at min takk til frivilligheten er ekte og ærlig.

Men jeg kom hit opp på talerstolen for å snakke litt om film og om den aktiviteten vi ser rundt omkring i hele landet. Og når jeg sier hele landet, er det fordi det er stor aktivitet også ute i regionene. Oslo har vært, og er, filmbyen nr. 1 i Norge, det er vel ingen som vil bestride det. Men vi har etter hvert også fått gode og spennende produksjonsmiljøer ute i distriktene, og kanskje spesielt i min landsdel. Her er det bare å nevne produksjonsmiljøene i Troms, som er veldig spennende og utrolig interessante, og der man gjør en god jobb.

Men også i min hjemby, Alta, ser vi at ungdommer har villet satse på film. De har tatt sin utdanning, kommet tilbake og realisert ulike filmer. Jeg har lyst til å nevne filmene «Kill Buljo» og «Død snø». Man kan si hva man vil om dem, men de er laget av ungdommer med lokal tilknytning. Etter hvert ser også miljøene ute i verden de lokale produksjonene ute i distriktene. Det mener jeg er en bekreftelse på at det går an å lage film også utenfor de sentrale strøkene. Det er ikke bare musikken som er blitt en eksportvare, også norske filmer er blitt – og kan bli – en eksportvare. Det synes jeg er en god bekreftelse på at det går an å satse på film. Derfor er de miljøene vi får ute i regionene, viktige. Satsing her er riktig.

Det er også interessant å registrere at et internasjonalt samisk filmsenter og et internasjonalt filmmiljø er i ferd med å etablere seg i Kautokeino. Det er ytterligere en bekreftelse på at det er viktig og riktig å inkludere det flerkulturelle Norge også når det gjelder produksjon av film. Historien og filmen om Kautokeino-opprøret er en bekreftelse på at en slik satsing er riktig.

Geir Pollestad (Sp) [12:47:26]: Jeg tar ordet i denne debatten for å kommentere komiteens merknad om etablering av et nasjonalt Garborg-senter i Time kommune på Jæren. Senteret er under bygging, og det er Time kommune som har ansvaret for å etablere senteret, som skal huse både et nytt bibliotek og selve Garborgsenteret.

Det har lenge vært en heftig debatt og et stort engasjement lokalt om hvor senteret burde ligge. Mange ville ha et frittliggende bygg inspirert av Hamsunsenteret. Det var det ikke oppslutning om, og Time kommune gikk inn for å etablere et senter samlokalisert med biblioteket og på et sted der folk ferdes.

Jeg mener det er en svært god lokalisering som er valgt, og jeg er glad for at en har tatt en beslutning. Et nytt nasjonalt Garborg-senter skal ikke bare være en utstilling over ekteparet Arne og Hulda Garborgs liv og litteratur, det skal også være et senter som skal skape engasjement og debatt – og bidra til å skape samfunnsengasjement blant ungdom. Det er derfor en også skal ha med seg ungdom fra Garborg-stedene Bryne, Asker og Tynset når en skal forme selve innholdet i senteret, et senter som skal gi ungdom mot til å mene.

Når en samlet komité nå gir støtte til de vedtatte planene, er debatten om lokaliseringen over. God debatt er bra, men en god debatt har også sin ende. Den enden er kommet nå.

At kulturministeren i denne saken har utvist handlekraft – av jærske dimensjoner, vil jeg si – er svært gledelig. Det er avklart at Kulturdepartementet alt i 2009 stiller opp med 7 mill. kr til utstillingen i Garborgsenteret. Merknaden fra komiteen er likevel ikke uten verdi, for en er ikke i mål. Jeg tror at et godt og nært samarbeid mellom Garborgsenteret og Jærmuseet på den ene siden og staten på den andre vil være viktig for å overvinne de gjenstående utfordringene i forbindelse med etableringen av senteret. Det finnes også andre virkemidler enn kun penger.

Statsbudsjettet for 2009 og kulturministerens handlekraft har skapt mye glede og begeistring hos oss som er ivrige tilhengere av Arne Garborg. Jeg vil markere dagen med å sitere fra noen av Garborgs ord, som går på den jærske kommunikasjon. La meg da avslutte med dem:

«Eg såg på deg og du såg på meg, og me lo så godt.»

Presidenten: Neste taler er statsråd Anniken Huitfeldt – som presidenten regner med parerer med et tilsvarende sitat – og deretter Øyvind Håbrekke.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:50:09]: Det kan jeg ikke, men jeg kan på det varmeste anbefale «Bondestudentar», som gir et fantastisk historisk innblikk i byggingen av nasjonen Norge.

Så ble jeg utfordret av representanten Tybring-Gjedde på hvorvidt det fantes partsaviser – og så ramset han opp flere av Fremskrittspartiets programpunkter. Jeg vil svare på det spørsmålet ved å si at det finnes en slik avis. Den heter «Fremskritt». Den er Fremskrittspartiets partiavis. Fremskrittspartiet får statsstøtte til å produsere den avisen.

Det finnes heller ingen aviser som har gitt Regjeringen helhjertet og varm støtte i dens syn på biodiesel, på bompenger eller på avgiftspolitikken generelt, men det finnes en avis – eller et meningsbærende blad – som gir Arbeiderpartiet støtte i alt det gjør. Det er avisen «Sammen», en partiavis som utgis av Arbeiderpartiet.

Jeg er varm tilhenger av mediemangfold i Norge. Derfor trenger vi et sterkt NRK. Vi trenger en sterk, konkurrerende allmennkringkaster, og vi trenger en sterk presse, med ulike oppfatninger, som kan utfordre alle partiene i Norge. Den tiden da man hadde sterke partiaviser som ga partiene rett i ett og alt, er forbi. Jeg tror det er en fordel for meningsmangfoldet i Norge. Jeg registrerer at det på dette punktet er stor politisk uenighet mellom de fleste politiske partier og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:52:03]: Når kulturministeren gjør et stort poeng av å gå tilbake til 2004–2005 og behandlingen av stortingsmeldingen om kulturpolitikken for å kunne begrunne det tydelige skillet mellom de rød-grønne og Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i kulturpolitikken, overser hun igjen det faktum at alle de kronene som er blitt bevilget på kulturpolitikkområdet de siste årene, er blitt bevilget ved at et flertall i denne sal har stemt for det. Det er grunnlaget for det løftet som kulturpolitikken har fått.

La meg også bemerke at hvis Kristelig Folkepartis forslag i finansinnstillingen hadde blitt vedtatt, hadde kulturrammen vært 50 mill. kr høyere enn det den nå faktisk blir, bare så det er sagt. Det viktigste med dette er at kulturlivet hadde vært tjent med at kulturministeren hadde bygget opp rundt de alliansene som er med på dette løftet, og ikke forsøkt unødig å splitte dem.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [12:53:19]: Når det gjelder søknaden om a få arrangere europamesterskapet i fotball, har det mildt sagt vært en underlig prosess. Det var representanten Knutsen som fikk meg til å ta ordet, for hun sto nettopp på denne talerstolen og snakket varmt om at det var viktig at politikere engasjerer seg, og at hun synes at politikere blander seg for lite inn når beslutninger om slike arrangementer skal tas.

Det er ganske underlig at representanten Knutsen kan tillate seg å si noe sånt fra talerstolen, all den tid vi har en kulturminister som har fratatt oss politikere muligheten til å involvere oss i denne prosessen, og fratatt Stortinget muligheten til å være delaktig i prosessen rundt søknaden om EM i fotball. Prosessen har vært preget av at beslutninger har blitt holdt unna samfunnsdebatten, og det virker som om beslutninger har blitt tatt på bakrommet.

Stortinget har bedt statsråden om å kommentere dette i den offentlige debatten. Vi har faktisk på vegne av Stortinget henvendt oss til statsråden og spurt om hvordan prosessen skulle føres videre, spesielt tidsaspektet i saken. Da fikk vi til svar at saken visstnok skulle legges frem for Stortinget, og at vi ville få rikelig med tid til å behandle den, men at statsråden selv trengte god tid på å kvalitetssikre de tallene som skulle legges frem. Etter tre uker ble det lagt frem noen tall fra et eksternt selskap, og noen timer etterpå gikk ministeren ut og fortalte at prosessen er avsluttet – det blir ingen EM-søknad.

Jeg synes det derfor er spesielt at representanter fra regjeringspartiene kan stå på denne talerstolen og be Stortinget om å involvere seg i slike prosesser, når vi blir fratatt muligheten til det. Vi blir fratatt muligheten til å involvere oss i en sak som er veldig viktig for veldig mange, og som berører veldig mange. Det er mange som har lagt ned mye tid og ressurser i å forberede en slik søknad. Derfor synes jeg det minner om tradisjonell maktarroganse fra regjeringspartienes side, og jeg synes det er beklagelig at Stortinget ikke ble involvert i prosessen.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [12:56:10]: Senterpartiet er opptatt av frivilligheten, og vi er opptatt av dugnadsånden i Norge. Under debatten har jeg registrert at flere mener at Regjeringens varslede satsing på frivillig sektor ikke er god nok. Da må jeg få minne om at den satsingen vi har hatt på kultur og frivillighet de siste årene, og den opptrappingen vi har varslet – en opptrapping på 1 milliard kr som er varslet fram mot 2014 – er helt unik. Det har aldri vært satset så mye på frivillig sektor som under denne regjeringen. Da blir det jo litt merkelig når denne regjeringen blir kritisert for ikke å satse nok, når vi f.eks. ser hva Bondevik II-regjeringen presterte i sin regjeringstid. I motsetning til det de andre partiene gjorde da de satt i regjering for to perioder siden, bevilger vi faktisk midlene nå når vi sitter med regjeringsmakten. Det er faktisk det man er i stand til å levere i posisjon, man er nødt til å måles på, og ikke hva man presterer å love når man sitter i opposisjon.

Senterpartiet vil jobbe for å følge opp de premissene som er lagt tidligere, og som går ut på at vi ikke må få en veldig byråkratisk ordning, og at vi må ha en ordning som er tilpasset både små og store organisasjoner. Vi har også registrert at Frivillighet Norge og flere andre har pekt på innretningen, men nå er det snakk om pengene man bevilger, og så kommer debatten om hvordan innretningen skal være, på et senere tidspunkt. Da vil Senterpartiet jobbe for at vi skal få en ordning som er god både for små og store organisasjoner, som er ubyråkratisk, og som er i tråd med de avtalene som er inngått tidligere, både med idretten og Frivillighet Norge.

Presidenten: Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:58:13]: En liten kommentar til representanten Hofstad Helleland: Jeg tror ikke hun helt skjønte hva jeg sa. Det som er mitt poeng, er at jeg mener at når det gjelder de store mesterskapene, må man fra dag én være inne med politisk representasjon i de råd og utvalg som skal utrede om dette er mulig. Da kan man på et tidlig tidspunkt se om dette går eller ikke.

Jeg la merke til at representanten Hofstad Helleland kritiserte statsråden. Det synes jeg ikke hun har noen grunn til. Hun har sagt at hun både var for snar, og at hun var for sein. Regjeringa legger jo fram de forslagene den ønsker. Jeg må også bemerke at den svenske regjeringen ikke ønsket dette, og da faller jo saken av seg selv. Men det står jo representanten Hofstad Helleland fritt å fremme et forslag i Stortinget om denne saka, hvis hun ønsker det. Regjeringa besluttet å ikke legge fram saka for Stortinget – det må Regjeringa ha lov til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til rammeområde 3.

Vi går over til å behandle rammeområde 2, hvorunder man også behandler sakene nr. 2 og 3.

Gunn Karin Gjul (A) [13:00:07]: Det har skjedd en kvinnerevolusjon i Norge. For 30 år siden var under halvparten av alle norske kvinner yrkesaktive. Den andre halvdelen var husmødre på heltid og ble forsørget av sine menn. På tre tiår har kvinnene strømmet ut i arbeidslivet. Vi har i dag den høyeste yrkesdeltakelsen blant kvinner i verden. Samtidig er vi på Europa-toppen i antall barnefødsler.

Å kombinere morsrollen og yrkesrollen er i de fleste andre land umulig. I Italia og Hellas er bare annenhver kvinne i arbeid, og i Tyrkia er hver fjerde kvinne yrkesaktiv. Grunnen til at norske kvinner kan ha både jobb og barn, er et unikt organisert arbeidsliv med familievennlige arbeidstider, verdens beste foreldrepermisjonsordninger og gode omsorgsløsninger for barn gjennom et godt barnehagetilbud.

Kvinners høye yrkesdeltakelse regnes som en av hovedårsakene bak veksten i norsk økonomi. Mange kvinner i arbeid skaper vekst og velferd. Det gir Norge et konkurransefortrinn i forhold til andre land.

Denne suksesshistorien har fått oss til å tro at vi har full likestilling. Det er langt fra sannheten. Tallenes tale er tydelig. Kvinner tjener mindre enn menn, 43 pst. av kvinner jobber deltid, vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, de fleste ledere både i offentlig og privat sektor er menn, og mens åtte av ti småbarnsmødre jobber deltid, jobber småbarnsfedre mer overtid enn noen annen gruppe.

Denne mangelen på likestilling ønsker den rød-grønne regjeringa å gjøre noe med. Derfor satte vi ned Likelønnskommisjonen, og derfor har Regjeringa i Soria Moria-erklæringen sagt at den vil bidra til et likelønnsløft i forbindelse med lønnsoppgjøret neste år. Men det er kun partene i arbeidslivet som kan forhandle fram et likelønnsløft. Regjeringa kan bidra, men partene må bli enige om hvilke lønnsgrupper som skal få et varig løft.

Likelønnskommisjonen pekte også på at i tillegg til et likelønnsløft er det behov for en tredeling av foreldrepermisjonen. Det er også behov for styrking av likestillingsloven og -ombudet for å minske gapet mellom kvinners og menns lønn.

I budsjettet for inneværende år er pappapermisjonen utvidet fra seks til ti uker, og i budsjettet for 2010 foreslår Regjeringa å innføre fedrekvote i alle tilfeller hvor både mor og far har opptjent rett, også der mor har arbeidet mindre enn 50 pst. Dermed får 1 500 flere fedre mulighet til å være hjemme med barna sine. Vi beveger oss enda et skritt i retning av en tredeling av foreldrepermisjonen og et mer likestilt foreldreskap.

Vi har nådd målet om full barnehagedekning og dermed gjennomført den største velferdsreformen på 30 år. Fra å være et gode for de få har barnehagene blitt et tilbud til det store flertallet av barn mellom ett og seks år. Om lag 97 pst. av barna som startet på skolen i høst, har gått i barnehage. Barnehagen er blitt en viktig sosial arena og en sentral læringsarena for den store majoriteten av norske barn. Fra å ha bygd barnehager det remmer og tøy kan holde fortsetter vi barnehagesatsingen med å bedre kvaliteten.

I vår vedtok Stortinget at de private barnehagene skulle ha en like god finansiering som de kommunale. Dette følger nå Regjeringa opp, og de første kronene vil være på plass fra høsten 2010. De økte bevilgningene til de private barnehagene vil føre til bedre lønns- og arbeidsvilkår samt flere pedagoger og andre ansatte i de private barnehagene. Kompetansen til de ansatte i barnehagene er avgjørende for kvaliteten i barnehagene. Derfor utdannes flere førskolelærere enn noensinne, og det er satt i gang etterutdanningstilbud for assistenter i barnehagene.

Sjøl om Norge er et godt land å leve i, har ikke alle barn like gode oppvekstvilkår. Mange barn vokser opp i familier med store rusproblemer, og mange barn lever under uverdige forhold. Mange barn og familier får god hjelp av barnevernet, men samtidig vet vi at mange barn får hjelp altfor sent. Derfor er det viktig å styrke det kommunale barnevernet, slik Regjeringa har foreslått i årets budsjett. Barn har rett til gode oppvekstvilkår uavhengig av sosial bakgrunn. I et land som Norge har vi plikt til å sørge for at alle barn kan leve et godt liv og få de samme mulighetene.

La meg også i denne debatten få lov til å rette opp en skrivefeil i innstillinga. Det er en feil i komiteens tilråding i Innst. 14 S under rammeområde 2. Det gjelder kap. 865, post 79. Der har det falt ut et 4-tall. Det står nå 384 000 kr, men riktig beløp skal være 4 384 000 kr.

Presidenten: Det er greit å få med millionene også!

Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:05:37]: Representanten Gjul er opptatt av likestilling mellom kvinner og menn.

I et oppslag i VG for en tid tilbake ville hun gi kunstig befruktning til enslige. Der uttaler representanten Gjul:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Enten er man for assistert befruktning, eller så er man det ikke. Jeg synes ikke vi skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til andre.»

Da er spørsmålet ganske enkelt: Hvordan vil representanten Gjul løse det når det gjelder single menn som ønsker å bli fedre?

Gunn Karin Gjul (A) [13:06:27]: Tillat meg å gi representanten Korsberg en liten biologiopplæring:

Nå er det slik at kvinner kan få barn, menn kan ikke få barn. Derfor kan heller ikke Stortinget vedta at vi skal ha en form for assistert befruktning av menn, fordi det dessverre ikke vil bli noen spesiell suksess.

Mitt poeng med å reise en debatt om assistert befruktning også for enslige kvinner, er at vi vet allerede i dag at enslige kvinner reiser til utlandet og får hjelp til å få barn. Jeg mener det er bedre at kvinner får hjelp i Norge bl.a. fordi barna da får kjennskap til sitt opphav når de blir gamle nok, slik som barn som er født innenfor ekteskap, får. I tillegg vil det være langt mer praktisk og gi bedre muligheter for disse kvinnene enn om man er nødt til å reise til utlandet for å gjøre det.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:07:25]: Representanten Gjul har et prisverdig engasjement for barnevernet. Mener representanten at kommunene følger opp den satsingen på barnevernet som Regjeringen varsler i budsjettet, når hele to av tre rådmenn faktisk foreslår å kutte i barnevernet i sine budsjetter? Representanten kjenner godt til forholdene i Trondheim, og hennes rød-grønne kollegaer der har nå vedtatt å kutte i barnevernet for å saldere budsjettet.

Mener representanten at kommunene er på rett vei? Er det sånn at de rød-grønne politikerne landet rundt kutter i barnevernet? Og mener representanten at det er legitimt at de rød-grønne politikerne kutter i barnevernet? Hvis nei: Hva vil representanten foreta seg for at de rød-grønne også lytter til hva de gjør i regjering, og hva man ønsker å gjøre på barnevernssiden?

Gunn Karin Gjul (A) [13:08:32]: Det har vært en storstilt satsing på barnevern under den rød-grønne regjeringa. Da regjeringa Stoltenberg overtok etter Bondevik II-regjeringa, lå det en ganske stor ubetalt regning, ikke minst knyttet til det statlige barnevernet. Det viste seg da at det statlige barnevernet var sterkt underfinansiert. Denne regjeringa har derfor bidratt med over 1 milliard kr ekstra til det statlige barnevernet. Men så ser vi at den veksten som har vært i barnevernet på statlig hold, ikke på samme måte har blitt fulgt opp i det kommunale barnevernet. Vi ser at det har vært flere og flere barn som har søkt hjelp i det kommunale barnevernet, og det har blitt mer og mer arbeid for dem som er ansatt i det kommunale barnevernet.

Vi ser at det i årene framover er et stort behov for å styrke det kommunale barnevernet. Derfor har Regjeringa i kommuneopplegget for 2010 bidratt til at det kan komme 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Vi har tro på at kommunene faktisk ønsker å styrke barnevernet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:09:37]: Representanten Gjul har jo et prisverdig engasjement for likestilling. Nå er det sånn at denne regjeringen i de siste fire årene har hatt mer penger tilgjengelig enn noen annen regjering. Derfor har vi i Kristelig Folkeparti prøvd å forstå, og grublet ganske mye på, hvorfor man ikke har lagt på plass den viktige biten med selvstendig opptjeningsrett for fedre nettopp i denne perioden hvor man har hatt sjansen. Man har tatt et lite, positivt skritt i dette budsjettet – det skal sies – men det er fremdeles veldig langt igjen. Man har ikke benyttet sjansen med de midlene man har hatt til gode.

Som det har vært referert til tidligere, kom familiekomiteens leder på banen 3. desember og ønsket å åpne for kunstig assistert befruktning for enslige, fordi det åpenbart ikke var så viktig med disse fedrene likevel. Og nå sier representanten at menn ikke kan få barn. Jeg har for øvrig i mange år gått rundt og sagt at jeg har barn, så jeg må nesten spørre representanten Gjul: Er det denne nye erkjennelsen av at menn ikke kan få barn, og den motstanden, som er basisen for at man ikke har kommet lenger med selvstendig opptjeningsrett for fedre?

Gunn Karin Gjul (A) [13:10:51]: Den rød-grønne regjeringa har gjort fantastisk mye både for å sikre fedres rettigheter og for å bedre foreldrepermisjonsordningen. Siden vi overtok i 2005, har vi altså utvidet fedrekvoten fra 5 til 10 uker. Det har bidratt til at mange flere fedre får ta ut mye lengre tid for å være hjemme med sine små barn. I tillegg la vi fram mannsmeldinga for litt over ett år siden, hvor man sier at man ytterligere vil utvide fedrekvoten, fra 10 til 14 uker. Så har man gjort ganske mange grep for å tette de smutthullene som er når det gjelder fedres opptjente rettigheter. Vi har gjort det når det gjelder de kvinnene som er på tiltak innenfor arbeidsmarkedsetaten, og det siste, som kommer i budsjettet for 2010, er at i tilfeller der kvinner har jobbet i under 50 pst. stilling, vil fedrene likevel få rett til å være hjemme sammen med sine barn. Så her er det ytterligere en gruppe på 1 500 fedre som faktisk får mulighet til å være hjemme med ungene sine.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Horne (FrP) [13:12:08]: Det har i de siste ukene vært debattert budsjett til langt ut i de sene nattetimer – kanskje ikke en helt familievennlig arbeidsplass dette, vil mange si.

Men vi har altså kommet til en av de siste debattene, men jeg tror jeg vil påstå at dette er en av de viktigste debattene vi har. De andre komiteers debatter og vedtak får innvirkning på den enkelte families hverdag, men det er først i dag vi skal vedta og debattere viktige grep som den enkelte familie må forholde seg til.

Norge er kåret til verdens beste land å bo i, og en skal lete lenge etter bedre ordninger for familien enn de vi har her. Mange land misunner oss de ordningene, men er det noe land som har råd til det, er det Norge. Det er ordninger som er utrolig viktige for foreldrene, og ikke minst for de barna det gjelder.

Fremskrittspartiet mener at familien er en av de viktigste pilarene i dagens samfunn. Trygge, gode oppvekstvilkår er utrolig viktig. Fremskrittspartiet mener det må føres en aktiv og riktig familiepolitikk. Dette vil gi betydelige samfunnsgevinster både på kort og lang sikt. God familiepolitikk er viktig for hele velferdssamfunnet. Hva er så god og riktig familiepolitikk? Jeg er sikker på at alle her er enig i at det må føres en slik politikk, men vi har også forskjellige oppfatninger om hva det er som er en riktig og god familiepolitikk.

Fremskrittspartiet mener det er svært viktig å gi familiene en betydelig frihet i hverdagen, mulighet for valgfrihet og råderett over egen familiesituasjon. En må aldri forsøke å svekke foreldrenes rolle i forhold til barnet. Fremskrittspartiet mener det offentlige aldri fullt ut kan erstatte foreldrene når det gjelder å skape trygge rammer og tilhørighet for et barn.

Det har i den senere tid vært stor debatt i media angående deling av foreldrepermisjoner. Målet for oss alle er jo at barnet skal få være hjemme med foreldrene rundt seg så lenge som mulig. Målet må jo være at langt flere fedre tar ut permisjon enn det som er tilfellet i dag. Så langt er vi enige. Men vi er ikke enig i virkemidlene. Og det var med glede jeg leste Dagsavisen i dag, der en arbeiderpartitopp, Fredrik Mellem, sier at en må spørre seg hvor langt en skal gå i å detaljregulere alle familier her i landet.

Fremskrittspartiet mener at de virkemidlene som Regjeringen lanserer, er helt feil. Fremskrittspartiet har tro på far og på mor og på familien. Vi har tro på at det er familien selv som vet og som kjenner best hvordan de vil innrette seg. Slik som situasjonen er i dag, når mor mister retten hvis far ikke tar ut sin permisjon, er det barnet som blir taperen. Det er heller ikke lett for en far som kanskje driver et lite enkeltmannsforetak, å ta ut de ukene han gjerne vil ha sammen med barnet. Siden mor da mister retten til å ta ut permisjon, er det å straffe barnet, som kunne ha vært hjemme lenger med en av foreldrene. Det bør være opp til det enkelte par hvordan de vil fordele fødselspermisjonen seg imellom. Tiden er nå inne for positive virkemidler som å sikre fedre selvstendig opptjeningsrett. Å gi far selvstendig opptjeningsrett mener Fremskrittspartiet er rett vei å gå. Det er først og fremst å gi foreldrene tilbake råderetten over familien sin.

God familiepolitikk er også å ha gode økonomiske rammevilkår for familien. En slik ordning er barnetrygden. Det er en lang og god tradisjon her i landet. Barnetrygden er en ordning som når ut til alle. Problemet er bare at denne ordningen ikke har blitt prisjustert de siste 13 årene. Fremskrittspartiet mener det nå er på høy tid at barnetrygden blir justert opp. Det kan bety at enkelte familier får akkurat det lille ekstra som de trenger hver måned.

Familien er et naturlig, verdifullt og grunnleggende element og en viktig ramme for barnas oppvekst og framtid. At mor og far har trygge arbeidsplasser, at hver enkelt familie får beholde mer av sin inntekt hver måned, at ikke renten går opp, at ikke bensinen eller dieselen blir dyrere, at ikke strømprisene stiger, at de har tilgang på barnehager – alt dette henger sammen.

Enkelte familier velger å ha barnet sitt i barnehage, andre velger dagmamma, og noen velger å være hjemme. Dette er valg som det er viktig at vi som politikere respekterer og legger til rette for at hver enkelt familie klarer å ta selv. Fremskrittspartiet mener at foreldrene må ha frihet til selv å velge hva som er best for sine barn, og det må være økonomisk likhet i dette valget.

Tiden er nå inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at foreldre som velger ulike omsorgsløsninger, blir tatt på alvor. «Vi kan ikke premiere de som velger feil!», sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av Arbeiderpartiets program i 2005–2009. Kristin Halvorsen fulgte dette opp i august 2008, da hun uttalte om kontantstøtten at det er «meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn (…) er tjent» med. Barnehager er det beste ifølge dagens regjering.

Dette er en utvikling som Fremskrittspartiet vil advare mot. Barnehage er best for noen, andre velger dagmamma, og noen velger å være hjemme og motta kontantstøtte. Denne regjeringen signaliserer at kontantstøtten skal vekk, denne ordningen har vært vellykket for de familiene som har benyttet seg av den. Ved ikke å satse på kontantstøtten rammer en foreldre som ønsker en mulighet til å være sammen med barna sine i en periode av barnas liv der foreldrene er svært sentrale. Igjen fratar denne regjeringen familien valgfrihet og tvinger familien sakte, men sikkert til å velge løsninger som denne regjeringen mener er best.

Slik situasjonen er i dag, har vi virkelig fått merke at det forventes at alle barn skal gå i barnehage. Det er vanskelig å velge annerledes. Fremskrittspartiet er for valgfrihet til alle foreldre, slik at de kan velge hva som er best for sitt barn. Fremskrittspartiet er for gode barnehager med godt kvalifisert personell for dem som trenger det, og dem som ønsker det.

Fremskrittspartiet respekterer at andre kan tenke og velge annerledes når det gjelder omsorg og oppdragelse. Men vi ønsker virkelig at valgfriheten skal ligge hos foreldrene, ikke at valget skal blir gitt av samfunnet og de økonomiske ordningene. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet vil advare mot å kutte i kontantstøtten. En bør heller gjøre denne ordningen bedre, slik at flere velger denne løsningen de første årene av barnets liv.

Vi har fått et flott barnehageforlik, som er unikt. Likevel har ikke Regjeringen klart å innfri løftet om full likebehandling av private og offentlige barnehager. La meg minne Regjeringen om at det ikke hadde vært mulig å oppnå full barnehagedekning uten de private barnehagene. Hvis en ikke ser at det er viktig å likebehandle de private og de offentlige barnehagene, svikter en de barna og de familiene som velger private løsninger. Dette må Regjeringen nå ta inn over seg og finne en løsning på.

De fleste barn i Norge har det bra. Likevel er det på sin plass å si noen ord om dem som ikke har det så bra, og som trenger hjelp fra samfunnet. Ofte er det de svakeste av de svake, som kun har staten å stole på for å få det trygt og godt. Dette er vårt ansvar.

I likhet med resten av komiteen er vi bekymret over at antallet som trenger hjelp gjennom barnevernet, øker. Fremskrittspartiet vil understreke at forebyggende innsats og tidlig hjelp til de utsatte barna, de unge og de familiene som trenger det, er viktig. Kan vi klare å gi familiene hjelp så raskt som de trenger det, i hjemmet, kan vi kanskje klare å forhindre omsorgsovertakelser og plasseringer utenfor hjemmet.

Jeg vil likevel erkjenne at for enkelte barn kan situasjonen være så vanskelig at det er nødvendig å sette i verk tiltak. Det er da viktig at de det gjelder, får det beste tilbudet som vi kan finne. Disse barna er så sårbare, og de trenger vår hjelp. Når vi da ofte ser situasjoner som viser at mange av disse barna blir utsatt for nye overgrep når de er under barnevernets omsorg, er det stor grunn til bekymring. Det er et altfor stort antall barn som ikke får den oppfølgingen og det tilsynet som de har krav på. Vi må ikke glemme at det tross alt dreier seg om barn som er i en meget utsatt og ofte sårbar posisjon.

Når barnets nærmeste har sviktet, er det ingen ting som vil være verre enn at også samfunnet svikter. Når et av tre barn som har vært i fosterhjem i mer enn et år, ikke har fått tilsyn i samsvar med lovens krav, mener vi at det er en krise, og at denne bare blir verre. Mange personer som jeg prater med – for de ringer nesten hver dag – sier at lovverket ligger der, men det blir ikke fulgt opp. Regjeringen har lovet å rydde opp i flere år, men ingen ting har skjedd.

Fremskrittspartiet mener at det nå må opprettes et fritt og uavhengig barnevernstilsyn som kan sørge for at det føres tilsyn med både det lokale barnevernet og det statlige barnevernet.

Til slutt vil jeg minne denne komiteen om at vi har et stort ansvarsområde. Det gjelder barna våre. Å satse på familien er en av de viktigste oppgavene vi som politikere har. Å investere i familien er å investere i framtiden.

Jeg vil avslutte med å sitere noen ord som jeg leste for en tid tilbake:

«Det livet vi lever som foreldre, med alle aktiviteter og valg vi tar, er våre barns barndom! For oss foreldre er småbarnsårene «bare» en travel tidsperiode – men for våre barn deres eneste barndom.»

Med dette vil jeg ta opp mindretallsforslagene som Fremskrittspartiet er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gina Knutson Barstad (SV) [13:22:21]: Jeg ble veldig glad da jeg så at Fremskrittspartiet hadde snudd sin politikk i et veldig viktig spørsmål i en merknad. I merknaden fra Fremskrittspartiet heter det:

«Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i sitt lovverk, og vi er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge.»

Jeg er veldig glad for å se at Fremskrittspartiet nå tar FNs barnekonvensjon på alvor. Det som jeg lurer på, er hva dette vil få å si for Fremskrittspartiets politikk for mindreårige asylsøkere.

Solveig Horne (FrP) [13:22:59]: Jeg takker for spørsmålet.

FNs barnekonvensjon har Fremskrittspartiet støttet hele veien. Til det som representanten tar opp, hvordan dette vil få innvirkning for de mindreårige asylsøkerne som bor i Norge, vil jeg si at det får en god innvirkning, fordi det er et tilbud til dem.

Men jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet tilbake til representanten, for et samlet storting har jo gått inn for at mindreårige asylsøkere som er mellom 15 og 18 år, skal inn under barnevernets omsorg. Dette har altså regjeringspartiene med SV i førersetet sagt i Soria Moria-erklæringen og også i budsjettet at de ikke har klart å finne penger til. Jeg tror nok at hvis vi går inn for å jobbe sammen for at vi også kan gi et godt tilbud til de mindreårige asylsøkerne som er fra 15 til 18 år, får de det tilbudet de har krav på.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:24:12]: I innstillingen sier Fremskrittspartiet følgende knyttet til bevilgningene til tiltak for lesbiske og homofile:

«Disse medlemmer foreslår betydelige reduksjoner innenfor denne posten. Disse medlemmer mener at det ikke er en offentlig oppgave verken å drive med likestillingsarbeid eller tiltak for særinteressegrupper slik som lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis av deres seksuelle legning.»

Det er vel kjent at homofile og lesbiske er overrepresentert når det gjelder psykiske lidelser, selvmordsforsøk, rusbruk og ikke minst som mobbeoffer i skolen. Jeg vil spørre Fremskrittspartiet, som er et lov og orden-parti som ellers er opptatt av disiplin og holdninger på så mange områder: Hva slags rolle skal politikerne og staten egentlig ha i forhold til å bekjempe diskriminering i samfunnet, spesielt overfor homofile og lesbiske?

Solveig Horne (FrP) [13:25:16]: Jeg vil igjen gjerne få takke for spørsmålet. Jeg er nesten litt overrasket over Kristelig Folkepartis bekymring for de homofile og lesbiske i samfunnet.

De barna som har problemer i skolen, finnes det regler og lover for. Når det gjelder dem som kommer ut for rusmisbruk, og som har sosiale og psykiske problemer, er det en helselovgivning for disse. Når det gjelder egne særregler og ordninger for homofile og lesbiske, mener Fremskrittspartiet at dette ikke er et prioritert område. Det er andre lovverk som ivaretar deres interesser.

Kåre Simensen (A) [13:26:03]: Jeg registrerer at komiteens flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, er positive til å legge til rette for at samiske barn skal få utvikle sitt språk og sin kulturbakgrunn i barnehagen.

Fremskrittspartiet mener at det er et særtiltak overfor bestemte folkegrupper. Alle bør behandles likt, sier de, og det til tross for at vi vet at nettopp språket er den viktigste kulturbæreren for minoritetsgrupper.

Mitt spørsmål til representanten Horne er: Er det likebehandling av barn ikke å legge til rette for at også samiske barn skal få opplæring i sitt eget morsmål i barnehagen?

Solveig Horne (FrP) [13:26:39]: Fremskrittspartiet mener at alle barn skal behandles likt. Fremskrittspartiet mener at når du går i en norsk barnehage, skal du lære deg norsk i den barnehagen. Vi ønsker ikke noen særtiltak for samiske barn i barnehager. Hvis de skal lære seg sitt morsmål, kan de lære det i fritiden, hjemme.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:27:30]: Barnehage, skole og SFO er alt gode velferdstilbud vi trenger og ønsker. Flere barn tilbringer stadig mer tid der. Ansvaret for barns oppdragelse, omsorg og læring overføres mer og mer til staten.

Ikke alle er fornøyd med at vi mer og mer nærmer oss en statliggjøring av barndommen. Høyre mener at de som ikke finner seg til rette med offentlige løsninger, må gis anledning til å velge annerledes eller etablere alternativer. Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Synet på læring, oppdragelse og omsorg varierer. Staten vil aldri kunne sikre et tilstrekkelig mangfold av tilbud. Frihet til å velge annerledes og trygghet for at man ikke skal være nødt til å innrette seg etter statens fellesskapsløsninger, er sentrale områder Høyre vil kjempe for i denne perioden.

Regjeringen vil i økende grad styre mest mulig av familielivet til det norske folk. Stadig begrenses mors og fars muligheter til å ta egne valg for sine barn i tråd med egne ønsker og egen livssituasjon. Regjeringen svekker muligheten til å velge mellom offentlig skole og friskoler. De fratar foreldrene retten til selv å velge fordeling av foreldrepermisjonen. De fjerner muligheten for de aller yngste barna til å få en annen omsorg enn barnehage ved å kutte kontantstøtten, og de reduserer og gradvis utfaser mangfoldet i barnehagetilbudet ved å endre rammevilkårene for private barnehager. Foreldres ansvar pulveriseres, og statlig omsorg overtar i stadig økende grad.

Familiepolitikk skal ikke være noe som bare staten håndterer. Den skal ikke utvikles ut fra en tro på at alle identifiserbare problemer kan løses med regulering og bidrag fra statskassen gjennom tvungen tredeling av permisjonen og obligatorisk barnehage for alle. Det er urovekkende å se den enorme reguleringsiver som preger landets regjering.

Uansett handler foreldrepermisjonen til syvende og sist om barnas krav på omsorg fra sine foreldre i sitt første leveår. Det er det kanskje en del politikere som bør legge seg på minne. Permisjonen skal ikke være et verktøy i likestillingskampen. Det håper jeg også vil prege debatten som komiteen skal ha videre.

Kontantstøtten står for fall med den sittende regjering. Begrunnelsen for å fjerne ordningen er at kvinner som er hjemme med barna, taper i karriere- og lønnsutvikling. Det hevdes fra ivrige kontantstøttemotstandere, også i denne salen, at kontantstøtten bidrar til at enkelte innvandrergrupper ikke tilegner seg det norske språket og mister muligheten til integrering, at barn med åpenbar omsorgssvikt i hjemmet ikke blir fanget opp tidlig nok, og trenger et barnehagetilbud. Vi ser at valgfrihet, fleksibilitet og ansvar for egne barn er underordnet Regjeringens politiske mål om likestilling, integrering og kontroll.

Regjeringens familiepolitikk fratar familier med dårlig økonomi muligheten til å velge. Disse familiene fratas den retten til fordel for en storstilt sponsing av middelklassen og til deres ønske om å kunne velge selv. Regjeringens politikk vil bevege oss mot et samfunn der de velholdne får velge hvordan de vil leve livene sine, mens de med mindre ressurser må ta til takke med rigide statlige løsninger, uten rom for fleksibilitet og mangfold. Dette leder oss inn i et nytt klassesamfunn. Dette er en politikk med mindre til dem som har minst fra før. Det er sterkt beklagelig.

Når det gjelder barnehager, har vi en stor utfordring når det kommer til å sikre tilstrekkelig og kompetent bemanning. Hardt press på utbyggingen har åpenbart fått negative konsekvenser når det gjelder kvaliteten, noe som gjenspeiles i en stadig økning i antall dispensasjoner fra pedagogkravet og flere barn pr. ansatt.

Høyre er glad for at regjeringspartiene i vår imøtekom Høyre og opposisjonens krav om likebehandling av offentlige og private barnehager. Høyre mener private barnehager bidrar til et stort mangfold i barnehagetilbudet. Vi vil derfor jobbe hardt for en raskere innfasing av full likebehandling mellom offentlige og private barnehager. Å endre tilskuddssatsen midt i et driftsår har betydelige administrative omkostninger, og det er vanskelig å forstå hvorfor Regjeringen pålegger barnehagene og kommunene denne ekstrabelastningen.

Deltakelse i sosiale og aktiviserende fritidsaktiviteter gir økt livskvalitet og glede for mange barn og unge. Det er ikke heldig at barn og unge ikke gis anledning til slik deltakelse på grunn av dårlig økonomi. Det frivillige organisasjonslivet har gode tilbud, men er selvfølgelig avhengig av kontingentinntekter for å kunne drive sitt arbeid.

Høyre ønsker å innføre en tilskuddsordning hvor familier som ikke evner å betale for egne barns deltakelse i aktiviteter i regi av de frivillige organisasjonene, skal få muligheten til å få dekket denne kostnaden. Dessverre stemmer regjeringspartiene imot dette i dag. Derfor er det veldig overraskende å lese Aftenposten i dag, hvor SVs Karin Andersen lovpriser et identisk forslag om gratis deltakelse på ulike fritidsaktiviteter. Representanten Karin Andersen sier om gratisbilletter som de har innført i Høyre-styrte Ålesund:

«Dette er spennende og interessant, og vi ser nå på ulike modeller for å få realisert lignende tiltak over hele landet.»

Samtidig som SV uttrykker denne begeistringen, stemmer de altså imot Høyres forslag om lokale fattigdomstiltak for barn og unge og om dekning av kontingent for å få muligheten til å være med på f.eks. korps og håndball. Dette fratar SV det lille de har igjen av troverdighet når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Dette er et svik mot de fattige barna som ikke har mulighet til å delta i speideren eller spille piano fordi mor og far ikke har råd til å betale det det koster.

SV og Karin Andersen ønsker å være med på et frikort, slik at ungdom f.eks. kan gå og se på Rosenborg på Lerkendal, mens de i dag går imot å dekke kostnadene for barn som selv vil være med og spille fotball. Jeg skulle gjerne likt å vite hva som er den store forskjellen for regjeringspartiene, mellom å dekke billetter, slik at femtenåringer kan se på fotballkamper, og å si nei til å betale kontingenten, slik at sjuåringer skal slippe å stå på sidelinjen og se på kompisene spille fotball.

For å ta ansvar må man få ansvar. De aller fleste voksne mennesker er i stand til, og ønsker, å ta ansvar for egne barn. Samfunnet må i størst mulig grad legge til rette for at de kan det. Regjeringens politikk har et annet utgangspunkt. Marginale grupper av barn har store utfordringer i samfunnet vårt. Disse trenger mye hjelp og mye støtte. Ikke minst har barnevernet en formidabel oppgave i å sørge for at de aller svakeste gruppene blant oss, nemlig de barna som lider under omsorgssvikt, rusproblemer eller psykiske utfordringer, får den hjelpen de har krav på.

Mange barn og unge får god hjelp fra barnevernet, men det er altfor mange som ikke får den hjelpen de har krav på. Statsråd Lysbakken setter, i likhet med sine forgjengere, barnevernet høyt på dagsordenen. Det er prisverdig. Høyre har store forventninger til hva statsråden skal få til. Som den fjerde likestillingsministeren i denne regjeringen støtter vi ham og ønsker ham lykke til i hans arbeid med å gjøre noe med den alvorlige situasjonen. Det er ingen enkel oppgave, og dessverre har det skjedd for lite på dette feltet. Man får lett følelsen av at det blir mange fine ord, men at det ikke prioriteres i tilstrekkelig grad.

Selv de barna som roper ut og sier fra om at staten svikter, de barna som sier fra om at de ikke får den omsorgen de har krav på, de barna som sier at det er ingen som bryr seg – selv de barna blir ikke hørt. Selv barn som står frem og forteller om manglende tilsyn og kontroll, ser ut til å bli avfeid. Det er ingen lett oppgave for noen å gi disse barna den omsorgen, kjærligheten og tryggheten deres foreldre aldri er i stand til å gi dem, men de skal i det minste bli møtt med respekt for dem de er, og for sine behov.

Vi i komiteen skal være ambisiøse på dette feltet, håper jeg. Vi skal ikke være tilfreds før vi har et barnevern med høy kvalitet. Vi har dessverre altfor mange eksempler der barna sviktes. Målet må være å få til et effektivt barnevern hvor ressursforvaltningen innenfor barnevernet, både på statlig og kommunalt nivå, er tilfredsstillende.

Høyre vil kjempe for en annen retning der menneskets egenverdi og selvrespekt er det sentrale. Dette handler om å se de individuelle løsningene og mulighetene som folk ønsker seg. Det handler om å gi muligheter til folk i dagliglivet, vise omsorg og omtanke for de menneskene som vi setter sentralt i livene våre. Vi vet at der staten overtar ansvaret, svekkes også den personlige innsatsen. I den grad vi kan snakke om en statliggjøring av barndommen, ligger kjernen nettopp i dette. Den debatten er Høyre klar for å reise i kommende periode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A) [13:37:53]: Høyre har i denne innstillingen ganske kritiske merknader om barnehager. Blant annet kommer de med påstanden om at 40 000 barn startet det nye barnehageåret uten førskolelærer. Det tallet har jeg aldri fått kvalitetssikret.

Så sier de også at de siste fire års fokus på utbygging har svekket muligheten for å satse på kvalitet. Hva mener Høyre at vi skulle ha gjort? Har vi bygd for mange? Har vi bygd for fort? Hva tror Høyre foreldrene hadde foretrukket – å vente på barnehageplass til vi hadde full dekning av førskolelærere over hele linjen, eller å få en barnehageplass som faktisk likevel tar godt vare på barnet?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:38:42]: Jeg takker representanten Gunn Olsen for spørsmålet.

Høyre synes at det er en prisverdig jobb som Regjeringen har gjort på dette feltet. Men det har gått for fort – ja. Jeg kan gi representanten to eksempler på det. I Trondheim fikk de full barnehagedekning midt i forrige periode. Da satte man opp midlertidig barnehager på ulovlige tomter, barnehager som de nå er nødt til å rive, og som er landets desidert dyreste barnehageplasser, i motsetning til i Bergen, der man for kort tid tilbake greide å oppfylle kravet om full barnehagedekning, men der man bygger permanente barnehager som skal stå mange år frem i tid.

Ja, utbyggingen har gått for fort fordi man, spesielt i det rød-grønne utstillingsvinduet i Trondheim, har vært så opptatt av å innfri løftet, og det har gått på bekostning av kvalitet.

Gunn Karin Gjul (A) [13:40:01]: Representanten Hofstad Helleland omtalte i innlegget sitt de omsorgsløsningene som vi har for ungene i Norge i dag, bl.a. gjennom barnehager og foreldrepermisjon, som «rigide statlige løsninger». Det er jo løsninger som kvinner i Italia og Tyskland bare kan drømme om å få. Det at man skal få en barnehageplass til ungene sine, det at man faktisk skal ha en god foreldrepermisjonsordning, og at det faktisk skal være mulig å kombinere det å ha små unger og være yrkesaktiv, er noe de fleste andre europeiske kvinner misunner oss. Så jeg synes det er ganske merkelig at representanten Hofstad Helleland omtaler det som «rigide statlige løsninger».

Er det slik at representanten Hofstad Helleland ikke ønsker at fedre skal ha en fedrekvote, som Høyre faktisk mente i 1993 da den ble innført? Før det var det kun 3 pst. av fedrene som tok ut foreldrepermisjon. Etterpå tar over 90 pst. av fedrene permisjon. Er det slik at man faktisk ønsker seg tilbake til det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:41:09]: Jeg tror representanten Gjul vet bedre enn mange at jeg setter veldig stor pris på barnehager, også for å tilfredsstille egne behov. Jeg setter også veldig stor pris på permisjon.

Men jeg vet også hvor viktig det er for foreldre å få muligheten til å bestemme hvordan familien skal leve sitt liv. Høyre er veldig for barnehager, Høyre er veldig for permisjon, men det er viktig for oss at det ikke er politikerne som skal avgjøre hvilke ordninger familien skal velge. Det er helt sentralt for enhver mamma og pappa og for enhver familie å få sitte rundt kjøkkenbordet og bestemme hvordan de skal disponere tiden sin, om de ønsker å være hjemme utover det første året med barnet, om de ønsker full barnehage eller halv barnehage og kombinere det med andre løsninger. For Høyre er det viktigst at familien i størst mulig grad skal få bestemme selv. Vi ønsker mer valgfrihet tilbake til familien.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gina Knutson Barstad (SV) [13:42:33]: Politikk handler om å forandre. Det handler om å forandre samfunnet. Det handler om å forandre oppfatninger, og det handler om å forandre syn på hva som er viktig.

For 30 år siden var SV én av få i kampen for en barnehagerevolusjon. Med mine 23 år er det veldig vanskelig å tenke seg en tid der det å være for barnehager var en utskjelt sak – og var man for barnehager, ble det oppfattet som om man var en dårlig mor. Men slik var det altså. Kampen for barnehager var også en kamp for likestilling, for kvinners rett til å arbeide og dermed ha egen inntekt. Egen inntekt har alltid vært nøkkelen til kvinnefrigjøring.

Barnehageløftet er det største velferdsløftet på 30 år. En rød-grønn politikk handler ikke bare om å forsvare velferdsstaten mot privatisering. Vi ønsker å utvide velferdsstaten og gjøre den bedre og gjøre den større, for slik blir Norge et bedre land å bo i.

Velferdsstaten og barnehagene skal være for alle. Det er et mål at alle skal kunne benytte seg av barnehageplass, og derfor er videreføring av maksprisen så utrolig viktig.

SVs barnehagerevolusjon viser at det er mulig å forandre Norge og forandre mening. Ja, det viser at det er mulig å forandre selv konservative partiers politikk på dette området. Barnehagespørsmål var en gang politisk kontroversielt, men nå er det gjengs politikk. Vi må aldri glemme hvor viktig barnehager er og har vært for likestillingen.

Et annet område der det også trengs forandring, er de store lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. En av de største urettferdighetene i vårt samfunn er at de som gjør noen av de tyngste og viktigste jobbene, også tjener minst. Da snakker vi om hjelpepleiere, barnehageassistenter, førskolelærere, renholdere og andre. Derfor er jeg utrolig glad for at vi for første gang i norgeshistorien har en regjering som har kommet med en tydelig viljeserklæring på dette feltet. For første gang har vi en regjering som vil gå i aktiv dialog med partene i arbeidslivet om hvordan vi skal få på plass et skikkelig likelønnsløft. En likelønnspott er et av de største og viktigste tiltakene, men dette alene er ikke nok. SV mener vi skal snu på hver stein. Vi er nødt til å se på foreldrepermisjon, vi er nødt til å se på rett til hele stillinger, vi skal se på bemanningssituasjonen, og vi skal se på rådgivningstjenesten i skolen.

For et par uker siden kom jeg over en liten gladsak fra Danmark. Danske kvinnelige ingeniører har i løpet av fem år halvert lønnsgapet til sine mannlige kollegaer, fra 10 pst. til 4,5 pst. Dette har de gjort ved hjelp av forhandlingskurs – et tiltak som er iverksatt fordi det viste seg at kvinner på ingen måte krever den samme lønnen som sine mannlige kollegaer. Lønnsforskjellen fra den første jobben forplanter seg videre i yrkeskarrieren. Når jeg nå engang er så privilegert at jeg får stå på denne talerstolen, har jeg også lyst til å oppfordre fagbevegelsen til å se på flere tiltak som kan bidra til et lønnsløft for damer i dette landet, og viser bl.a. til eksemplet fra Danmark.

Til sist vil jeg si at likelønn først og fremst er et spørsmål om rettferdighet, men likelønn er også tvingende nødvendig dersom vi har tenkt å rekruttere flere folk til å arbeide i velferdsstaten i årene som kommer.

Politikk handler om å forandre. Gjennom barnehagerevolusjonen har SV vist at vi kan forandre Norge i regjering. Nå trenger vi den samme forandringen på likelønnsfeltet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [13:46:12]: Jeg har lyst til å følge opp representantens replikk til meg , der representanten fra SV var veldig bekymret for de mindreårige asylsøkerne.

For en tid tilbake fattet et samlet storting – der Fremskrittspartiet og SV sto sammen om å si hvor viktig det var at det ikke måtte være forskjell på barn som lever i Norge – et vedtak om at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som er mellom 15 og 18 år, skulle overføres til barnevernet.

Mitt spørsmål til representanten blir da: Hvordan kan SV forsvare at det ikke er noen løsning for de mindreårige asylsøkerne som lever i mottak i dag, og som skulle vært under barnevernets omsorg?

Gina Knutson Barstad (SV) [13:47:08]: Jeg har ikke lyst til å late som om jeg ikke er lei meg fordi vi ikke har kommet lenger på dette feltet. Men jeg er glad for at målet om at mindreårige asylsøkere skal komme inn under barnevernets håndtering, står fast i Soria Moria II. Jeg er innstilt på å jobbe alt jeg kan de neste fire årene for at vi skal få det til.

Men jeg har litt lyst til å spille ballen tilbake til Fremskrittspartiet, som snakker om omsorg for en gruppe mennesker en ikke engang vil skal komme til landet. En vil jo ikke slippe dem inn. Hvis Fremskrittspartiet vil være med på å jobbe på dette feltet, lurer jeg på om vi kanskje kan se på om hele asyl- og flyktningpolitikken kan bli mer human.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:48:00]: Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble veldig overrasket da jeg leste avisen i dag, siden SV i tre år i Stortinget har stemt imot enkelttiltak når det gjelder styrking av barne- og ungdomstiltak i kommunene. Barn som ikke har råd til å være med i speideren, i korps eller på fotball, får kommunen til å betale kontingenten fordi foreldrene ikke har råd til det. SV har stemt imot dette tre ganger, men SV sier noe helt annet i avisen i dag. Nå er de villige til å sponse og gi et sånt gratis kort. Betyr det at SV kommer til å snu i salen i dag og støtte Høyre, slik at disse barna får være med på fritidsaktiviteter og ikke må stå på sidelinjen og se på?

Gina Knutson Barstad (SV) [13:48:42]: Jeg har lyst til å berømme representanten Hofstad Helleland for hennes engasjement når det gjelder barnefattigdom. Det er et engasjement som hun deler med meg, og som hun deler med statsråden for dette feltet.

Jeg synes det er to ting vi skal huske på i denne saken. For det første husker vi at Høyre i posisjon prioriterte å gi skattelette til de aller rikeste i landet i stedet for å bekjempe barnefattigdom. Denne regjeringen bruker mer penger på å bekjempe barnefattigdom enn Bondevik-regjeringen gjorde. Samtidig har jeg lyst til å si at det er ikke slik at vi i SV – eller i regjering – har monopol på gode ideer. Jeg skulle ønske at representanten Hofstad Helleland heller var positiv til at Karin Andersen er villig til å gå dette forslaget i møte. Jeg synes det er en god idé som vi skal være med på å diskutere.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:49:33]: Vi hører igjen nye eksempler på at de rød-grønne fortsatt bruker den regjeringen vi hadde for to stortingsperioder siden – Bondevik II-regjeringen – som referanse for hva som er god politikk. Det understreker som sagt at det må ha vært en veldig sterk og god regjering.

Jeg har lyst til å referere fra innstillingens første side, hovedprioriteringene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. I første avsnitt sier disse partiene følgende:

«De velferdsordningene vi har skal gjenspeile de behov og de liv familiene lever. Flertallet viser til at dagens familiepolitikk er i takt med tiden, og at de velferdsordningene vi har er de som barnefamiliene etterspør.»

Spørsmålet til SV gir seg jo selv: Er dette den endelige bekreftelsen på at kontantstøtten overlever enda fire år med SV i regjering?

Gina Knutson Barstad (SV) [13:50:38]: Kontantstøtten blir ofte omtalt som en ordning fra staten der folk betales for å være hjemme med barn. Det stemmer jo ikke. Kontantstøtten var Kristelig Folkepartis måte å kjøpe seg ut av barnehagepolitikken på, ved å betale folk for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud. Jeg mener vi har sett at barnehageplass er et ønske fra befolkningen. Det er et ønske fra befolkningen om bedre permisjonsordninger, og denne regjeringen følger opp dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:51:24]: For Senterpartiet er familien den grunnleggende sosiale enheten i samfunnet. Barnas behov for omsorg, trygghet, ro og nærhet må tilfredsstilles der. Samtidig ser vi også barnehage, skole og lokale kultur- og idrettstilbud som viktige arenaer for å skape trygge og gode oppvekstmiljøer.

Den moderne hverdagen legger et sterkt tidspress på dagens barn og unge. Mange barnefamilier opplever at de ikke får nok tid sammen. Derfor er det viktig at vi utvikler ordninger som legger til rette for at man kan kombinere yrkesaktivitet og barneomsorg.

Både endringer i arbeidslivet og generelle samfunnstrender utfordrer det vi kan kalle den tradisjonelle familien. Vi må ta inn over oss at familiebegrepet er ganske annerledes i dag enn det var for ti–femten år siden. Da er det viktig at vi evner å skape ordninger som er tilpasset dagens familier, og at familiene får den valgfriheten de trenger for å skape gode og trygge rammer, både for barn og voksne.

Vi har veldig gode velferdsordninger i Norge i forbindelse med fødsel og omsorg for barn. Men dessverre er det noen som faller utenfor de ordningene vi har, og innretningen på noen av de ordningene vi har, er ikke i stor nok grad tilpasset dagens familier. Det gjør at veldig mange venter lenge med å få barn, noe som gjør at det fortsatt er ganske stor forskjell på kvinners og menns omsorg for barna det første året. Derfor er det positivt at komiteens flertall i en merknad påpeker at man bør se på dagens foreldrepengeordning, med et mål om å utrede og legge fram en forenklet og mer likestilt ordning.

Det er viktig at fedre i enda større grad tar aktivt del i det nyfødte barnets hverdag. Derfor er det svært positivt at Regjeringen nå har lagt opp til endringer i foreldrepengeordningen, noe som vil gi flere fedre rett til fedrekvote. Selv om det har skjedd en veldig stor utvikling de siste 10–15 årene rundt menns omsorg for egne barn, har vi fortsatt en ganske lang vei å gå før vi kan si at vi har et likestilt foreldreskap.

Hvis man ikke får gjort noe med målet om likestilling i ansvar for barn og familie, vil dette også påvirke målet vi har satt oss om å gjøre noe med lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Alle barn har rett til en trygg og god omsorg. Dessverre er det altfor mange barn som opplever at hjemmet ikke er i stand til å ivareta disse oppgavene. Da er vi avhengige av et velfungerende barnevern. Vi har store utfordringer innenfor barnevernet i dag. Derfor er det et veldig nødvendig løft når de frie inntektene til kommunene legger til rette for en styrking av det kommunale barnevernet.

Det er viktig å si at det gjøres mye godt arbeid både i det kommunale og det statlige barnevernet. Mange som trenger hjelp, får hjelp i dag. Men samtidig hører vi historier fra barn og unge som av ulike årsaker faller utenfor hjelpeapparatet. Da er det viktig at vi fortsatt jobber for et mer helhetlig tilbud, og at barnevernet skal ha høy kompetanse.

Det er viktig at de som har behov for hjelp, får den hjelpen de trenger. Derfor er det positivt også at departementet i 2010 vil sette i gang et eget forskningsprosjekt knyttet til henleggelse av bekymringsmeldinger.

Denne komiteen har et stort og krevende område. Senterpartiet vil fortsette jobben for et mer likestilt samfunn, for et samfunn som klarer å skape rammer for en god oppvekst for barna våre og trygge rammer for familien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [13:55:17]: Under siste valgkamp drev Senterpartiet en aktiv profilering av sitt eget partiprogram. Der står det noe om kontantstøtte. Der står det at kontantstøtteordningen må være målrettet mot familier der foreldrene er hjemme med barn under to år. Det står også at far og mor skal ha en reell frihet til å velge mellom jobb og å være hjemme etter barnas fødsler.

Da har jeg to spørsmål. For det første: Er representanten bekvem med at den framtidige politikk og framtidige kontantstøtteordning kommer til å forsvinne, og er dette en politikk som senterpartirepresentanten vil gå god for?

Det andre spørsmålet går på den reelle friheten for foreldrene der både mor og far kan velge hvordan de vil disponere permisjonsordningen. Dette er jo der mor mister retten, der familien mister retten, og der barna taper retten. Er representanten bekvem med dette?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:56:26]: Først må jeg si at jeg deler representantens begeistring for kontantstøtten. Kontantstøtten er en viktig del av familiepolitikken. Det er ikke slik at kontantstøtten kommer til å forsvinne under denne regjeringen. Det vi ønsker – og det står i Senterpartiets program – er å styrke kontantstøtten og målrette den til de foreldrene som velger å være hjemme med barna sine.

Senterpartiet er opptatt av valgfrihet for familien og av den friheten der både mor og far har mulighet til å være hjemme med barna. Det vi ser, er jo at etter at fedrekvoten ble innført, velger flere fedre å være hjemme med barna sine. Så har jo vi et ønske om å gå gjennom foreldrepengeordningen nettopp for å se på en del ting som representanten påpeker, at en del faller utenfor på grunn av en veldig krevende arbeidssituasjon. Men som hovedregel mener jeg at både mor og far burde ha mulighet til å være hjemme med barna sine, og at det er fullt mulig. Det er også ønskelig for Senterpartiet at både mor og far har omsorg for sine egne barn.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:57:35]: Jeg takker for innlegget fra Senterpartiet, som jeg igjen synes inneholdt mye spennende. Men jeg imøteser Regjeringens gjennomgang og endelige definisjon av hva det vil si å være hjemme med barna sine. Når man skal trekke opp de grensene, vil man få en stor jobb.

Men barnevernet har store utfordringer og store mangler i alle ledd. Det betyr at de barna som trenger vår omsorg og hjelp aller mest, klarer vi ikke å møte med de nødvendige tiltakene. Det er mangel på fosterhjem, mangel på tilsynsførere, mangel på ettervern osv.

Spørsmålene til representanten Ramsøy blir derfor: Er Senterpartiet tilfreds med den innsatsen Regjeringen har gjort de siste fire årene for barnevernet? Vil Senterpartiet kjempe innad i regjering for at regjeringspartiene skal støtte opp om Kristelig Folkepartis forslag om full barnevernsdekning – med en klar tidsfrist og en opptrappingsplan for å få full dekning i barnevernet?

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:58:38]: I likhet med representanten fra Kristelig Folkeparti er jo ikke bare Senterpartiet, men en samlet regjering veldig opptatt av barnevernet. Jeg er veldig fornøyd med den jobben og innsatsen man har lagt ned, men det er på langt nær nok. Fordi utfordringene allerede var så store, kan man ikke gi en enkelt regjering eller parti skylden for det. Det er noe vi må ta et samlet ansvar for.

Det Senterpartiet ønsker, er jo at man nå får en gjennomgang og ser på det barnevernet vi har, i forhold til den reformen vi har gjennomført. Vi må se på hvordan vi nå skal ta neste skritt for å styrke både det kommunale og det statlige barnevernet, se på den store ressursbruken i barnevernet i dag og på hvordan man kan bruke midlene på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Målet bør da være at vi skal få et enda bedre tilbud til de barna som er involvert. Vi håper vi kan få til en ordning som et samlet storting står bak, for jeg tror dette er et spørsmål som alle partiene er svært opptatt av.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:59:51]: Mitt spørsmål går på hvordan det føles for Senterpartiet å være med på det ideologiske råkjøret mot alle private aktører på vår sektor – private innenfor barnevernet, private barnehager og dels frivilligheten. Med tanke på Senterpartiets tradisjon må det være litt rart. Vi vet jo det, vi som er fra Trøndelag, at der startes det opp barnevernsinstitusjoner, og folk bruker av sparepengene sine for å gi barn et godt tilbud. Vi vet at mange av de vanskeligste sakene havner nettopp på de private aktørenes hender. Er det slik at Senterpartiet vil fortsette med det ideologiske råkjøret mot de private, eller vil dere få større gjennomslag enn dere hadde i forrige periode?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:00:43]: Først må jeg si at jeg ikke aksepterer premissene i det spørsmålet. Jeg mener ikke at Regjeringen har et ideologisk råkjør mot de private. I forhold til barnehager har man nå en opptrappingsplan for å likestille de private barnehagene med de kommunale. Så har jo Regjeringen sagt at i utgangspunktet mener man at det offentlige bør ha ansvar for store og viktige velferdstjenester, som jeg mener bl.a. barnevernet er. Men Regjeringen er også klar over at vi ikke ville ha klart denne dekningen, verken når det gjelder barnevern eller barnehager, uten de private. Men vi ønsker i hovedsak at det offentlige har et hovedansvar, og så er de private et veldig godt supplement. For Senterpartiet er det i hovedsak en del oppgaver som vi mener det offentlige bør ta ansvar for. Det gjelder bl.a. barnevern. Så ser vi i dag at vi ikke har nok ressurser til det selv. Derfor har man ordninger der man bruker private, der det finnes veldig mange gode alternativer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:02:13]: Nylig kunne vi høre fredsprisvinner Barack Obama holde sitt nobelforedrag i Oslo rådhus. I sin usminkede gjennomgang av dilemmaene omkring fred og realpolitikk understreket han følgende:

«Og likevel tror jeg ikke at vi har viljen og utholdenheten til å gjøre ferdig dette arbeidet uten noe mer – og det er den fortsatte utvidelsen av vår moralske fantasi, en klar forståelse av at det fins noe ureduserbart som vi alle er med om.»

Fredsprisvinneren peker på bevisstheten om at vi alle er del av et fellesskap som en forutsetning for fredelige samfunn. En av politikkens hovedoppgaver må være å motvirke splittelse, ufred og egoisme for i stedet å bygge broer mellom mennesker i stadig nye generasjoner. Historien viser oss at det langt fra er noen selvfølge at enkeltmennesker, naboer og grupperinger lever sammen i fredelig samhandling.

Hvordan kan vi omsette det i praktisk politikk? Det er allmenn sunn fornuft at det viktigste grunnlaget for å forme mennesker slik at de fungerer godt sammen med andre, legges de aller første årene av våre liv. Den første, prøvende læringen om det å forholde seg til andre mennesker skjer i samspillet med dine foreldre og din nærmeste familie. Erfaringen forteller oss også hvor vanskelig det er å reparere når dette grunnlaget av ulike grunner ikke legges i tidlige år.

Begrepene ansvar og fellesskap er uløselig knyttet sammen. Den mest grunnleggende relasjonen mellom mennesker, uavhengig av lover og reguleringer, er voksne som ved sine arveanlegg setter mennesker til verden. Derfor er det forunderlig hvordan i særdeleshet Regjeringen og regjeringspartiene usynliggjør familien i sin politikk.

Dersom vi lager lover som sier at voksne har rett på hjelp til å få barn, har vi også sagt noe om at menn kan sette barn til verden uten å ta ansvar. Vi bryter opp en av hjørnesteinene for forpliktelse og ansvar i fellesskapet. For å styrke det personlige ansvaret og for å styrke fellesskapet mellom mennesker må vi tydeliggjøre foreldreansvaret og gi fedre og mødre gode vilkår for å forvalte ansvaret. Det er den beste rammen vi som politikere kan gi de minste og mest sårbare medlemmene av fellesskapet – ungene.

Derfor vil Kristelig Folkeparti styrke foreldrenes muligheter til tid, fleksibilitet og valgfrihet, gjennom forslag om økt kontantstøtte, økt engangsstønad og selvstendig opptjeningsrett for fedre. Vi vil styrke samlivskurs og familievern for å styrke foreldrenes evne til å være gode foreldre, både i samliv og etter eventuelt samlivsbrudd, som kan skje ved ethvert samliv.

Så må sikkerhetsnettet være uten huller, slik at vi fanger opp dem som ikke kan få den omsorgen de trenger, av sine egne foreldre. Barnevernet som sikkerhetsnett er i dag fullt av huller, og altfor mange unger som har falt en gang ved å oppleve omsorgssvikt, faller videre gjennom disse hullene i sikkerhetsnettet når barnevernet ikke har den kapasiteten som trengs for å gi et tilstrekkelig tilbud.

Kristelig Folkeparti har derfor foreslått en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Vi håper at også andre partier vil støtte opp om det. Etter mange ulike reformer og opptrappingsplaner for ulike grupper, må det endelig være barnevernsungenes tur. Ingen trenger det mer, ingen skylder vi det mer.

Kristelig Folkeparti har fulgt opp dette med forslag i finansinnstillingen, som regjeringspartiene ikke ville støtte. På tross av departementets egen beskrivelse av alvorlige mangler i barnevernet, viser både budsjettforslaget og innstillingen at de rød-grønne ikke har tatt situasjonen i barnevernet på alvor.

Barnehager er et godt og viktig pedagogisk omsorgstilbud, og nesten alle foreldre velger i dag barnehage for sine unger. Kristelig Folkeparti vil styrke kvaliteten i barnehagene gjennom økt støtte til kompetanseutvikling og raskere innfasing av likebehandling av private og kommunale barnehager. De fleste er enige om at likelønn er viktig, men det krever praktisk handling. Kristelig Folkeparti fremmer flere forslag for å følge opp dette, bl.a. forslag om en egen handlingsplan som kan omsette målene til praktiske resultater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:07:18]: Jeg vil følge opp en replikk som Gunn Olsen hadde til representanten Linda Hofstad Helleland. Det handler om merknaden som Høyre og Kristelig Folkeparti er sammen om hvor det rettes kritikk mot kvaliteten i barnehagene – en merknad som framstår som noe paradoksal når brukerundersøkelser viser at foreldre faktisk i stor grad er svært fornøyd med barnehagetilbudet. Men Hofstad Helleland svarte at det har gått for raskt, og dermed må vi anta at det har gått ut over kvaliteten.

Spørsmålet til representanten Håbrekke blir derfor: Hvor står de barnehagene som Håbrekke mener aldri burde ha vært bygd? Og: Har Håbrekke fått telefon fra foreldre som er opprørt over at de har fått barnehageplass, og som heller ville ha ventet i tre–fire år til kvaliteten var såpass som Høyre og Kristelig Folkeparti krever?

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:08:13]: Jeg foreslår at representanten Stokkan-Grande sender det spørsmålet videre til representanten Hofstad Helleland, som er riktig adresse. Representanten Hofstad Helleland får svare for sine formuleringer, så får jeg svare for mine. Men vi står sammen om merknaden fordi jeg tror det er en omforent erkjennelse – ganske bredt – av at den raske utbyggingen vi har hatt av barnehagene for å nå målet om full barnehagedekning, har gått ut over kvaliteten. Det betyr ikke, etter min oppfatning, at det har gått for raskt, for vi har vært sammen om å drive fram disse målene – vi har i fellesskap ønsket å nå dem enda raskere. Jeg vil heller si det sånn at vi har nok hatt for lite øye på kvaliteten – og da vil jeg også rette en kritikk mot Regjeringen – og stilt krav til hva slags tilbud kommunene faktisk kunne ha bygd opp i denne perioden for å nå målet om full dekning samtidig som vi hadde sikret kvaliteten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [14:09:42]: Venstre sitter ikke i komiteen, og det beklager vi. Men vi har lyst til å si noe om vårt alternativ på dette området, og vi har også lyst til å komme med en liten bemerkning i starten av debatten knyttet til barn.

Måten vi behandler barna på i et samfunn, er alltid det som beskriver samfunnets styrker og samfunnets svakheter. For oss i Venstre er det en stor ideolog når det gjelder barnerettigheter, det er selvfølgelig Johan Castberg. Det Johan Castberg lærte oss med de castbergske barnelovene, var et veldig viktig prinsipp, om det så gjelder prester som skal døpe, eller det gjelder barnepolitikk. Det handler om det grunnleggende prinsippet at sjøl om man er aldri så uenig i voksnes valg, skal man aldri straffe barn for det valget voksne har tatt. Sjøl om voksne gjør ting som fører voksne ut i problemer, skal aldri barn lide for de valgene voksne gjør. Det mener jeg er et veldig viktig prinsipp, og det er like aktuelt i dag som det var da Castberg fikk innført barnelovene her i salen. Det er også et viktig prinsipp i veldig mange av de store sakene som angår barn og barns rettigheter.

Vi i Venstre er oppriktig bekymret for barnevernet. Det handler om byråkratiet knyttet til det, men også om at vi begynner å flytte mer og mer makt bort fra barna, og at vi lager systemer som barn skal passe inn i, i stedet for å lage systemer rundt hvert enkelt barn. Derfor gjør Venstre et grep i statsbudsjettet, som nok er mest tenkt som et symbolsk grep. Det handler om å føre mer penger bort fra det regionale leddet og ned til det kommunale barnevernet. Med det mener vi å vise hvordan man med større handlingsrom lokalt kunne ha fått til bedre ordninger for hvert enkelt barn enn med det systemet vi i dag har, som både er byråkratisk og har store mangler.

Den andre bekymringen innenfor barnevernet gjelder tilsyn. Det er bekymringsfullt når barn som er under barnevernets omsorg, ikke har bedre tilsyn enn de har. Og når vi ser hvilke skandaler i barnevernet vi skal rydde opp i fra ti år tilbake, burde vi ha lært av det og sørget for at tilsynsordningene våre var gode nok.

En annen ting som Venstre har vært veldig opptatt av, gjelder adopsjon. Jeg oppfattet at den forrige barneministeren var opptatt av det, så jeg håper at det er blitt overført til den nye barneministeren, slik at vi får gjort noe med hele adopsjonsløpet. Det ene er at adopsjonsstøtten, som Venstre har lagt inn i hvert alternative budsjett, løftes opp til 2 G, men det handler også om å legge til rette for å gjøre det lettere å adoptere, og verdsette som samfunn at faktisk flere gjør det. Jeg blir veldig glad hvis statsråden sier noe om det i sin tale.

Venstre legger også inn sjølstendig opptjeningsrett for fedre. Jeg syns det er pussig at en regjering som ellers har en profil knyttet til likestilling og alt det, ikke har klart å gjøre det løftet – som vi mener er et veldig viktig løft i likestillingens navn, også knyttet til omsorgen for barnet.

Til slutt må jeg nevne asylbarna. Jeg skjønner at for Regjeringa har omfanget her økt, og at utfordringene er blitt store, men det er en stor forskjell på det å si et totalt nei og det å finne andre former for ordninger. Det som forundrer meg, er at man ikke finner omsorgsordninger som kan ligge i brytningen mellom det som er en ren barnevernsinstitusjon, og det som er asylmottak, og at det ikke går an å utvikle omsorgsordninger som klarer å ta seg av den mengden av asylbarn som kommer, på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Det som bekymrer meg, er at vi fortsatt får rapporter om at barn forsvinner i Norge, og at barn som egentlig skulle ha vært satt under offentlig omsorg, forsvinner fra mottak. Det syns jeg er ganske skremmende, for det handler om at vi ikke tar vare på de aller svakeste leddene her. Jeg håper at Regjeringa, sjøl om man ikke klarer å lage den perfekte barnevernsinstitusjon for alle, i hvert fall klarer å sikre at barn ikke forsvinner, at barn har en basisomsorg, og at barn ikke oppbevares på vent sammen med mange voksne som er i en annen livssituasjon. Så det forundrer jeg meg over at man ikke har klart å finne en god nok ordning på. Det burde man ha brukt kreativiteten sin på.

Statsråd Audun Lysbakken [14:15:06]: Barn er vår aller viktigste ressurs. Derfor bør barns hverdag og framtid være vårt aller viktigste politiske tema.

I dag er det slik at om lag 44 000 barn får hjelp fra barnevernet. De fleste får hjelp i hjemmet, i samarbeid med familien. Prognoser viser at stadig flere kommer til å trenge hjelp fra barnevernet. Det er kommunene som har et hovedansvar for å gi den hjelpen, fordi det kommunale barnevernet kan komme tidlig inn, få til et godt samarbeid med andre tjenester og ta i bruk tiltak som er tilpasset det enkelte barn. Derfor er god kvalitet på barnevernsarbeidet et hovedmål for denne regjeringen og for meg som statsråd, og det forutsetter selvfølgelig at vi har tilstrekkelig kapasitet i det kommunale barnevernet i form av nok ansatte. Jeg kommer derfor til å arbeide videre med en helhetlig opptrappingsplan for en langsiktig styrking av barnevernet i kommunene og samarbeide med KS for å få en slik plan realisert.

I 2010 kommer det statlige barnevernet til å få ansvar for om lag nye 300 enslige mindreårige asylsøkere i omsorgssentre og andre tiltak, som allerede nevnt flere ganger i denne debatten. Det er altså ti ganger flere enn det vi så for oss da vi satte i gang reformen. Det som er en hovedoppgave akkurat nå, er å sørge for at vi får til en rask bosetting av disse barna i kommunene, slik at de kan komme i gang med sine liv i Norge. Det blir en hovedprioritet på det området framover.

Høyre og Fremskrittspartiet tar i innstillingen til orde for likebehandling av offentlige og private tilbydere av barnevernstjenester. Det vi vil, er at behovet for institusjonsplasser primært skal dekkes ved å utnytte den kapasiteten vi allerede har i de statlige institusjonene. Deretter ønsker vi å prioritere ideelle organisasjoner framfor kommersielle ved kjøp av plasser av samme kvalitet, fordi vi vil sikre at hver eneste krone vi bevilger til barnevern, blir brukt til barnevern.

Et annet avgjørende område for denne regjeringen er kampen mot fattigdom, og i særdeleshet kampen mot barnefattigdom. Derfor har vi i det budsjettet som behandles i dag, en særlig satsing på tiltak mot fattigdom blant barn, unge og familier i større byer. Det er en satsing rettet mot deltakelse i ferie- og fritidsaktiviteter og tiltak som kan bidra til en bedre tilknytning til utdanning og arbeidsliv for ungdom. Vi har en særlig innsats rettet mot unge som står utenfor opplæring og arbeidsliv.

Arbeidet for likelønn er viktig i Regjeringens innsats for likestilling mellom kvinner og menn. Det er etter min mening vår aller største likestillingsutfordring. Både i staten og i kommunesektoren har vi nå partssammensatte utvalg som arbeider med forslag til tiltak for likelønn – helt i tråd med Likelønnskommisjonens forslag til hvordan et lønnsløft i offentlig sektor kan gjennomføres.

Jeg er glad for at en samlet komité gir sin tilslutning til forslaget om å styrke fedres rett til foreldrepenger. Forslaget innebærer altså at det blir fedrekvote i alle tilfeller der både mor og far har opptjent rett, også når mor har arbeidet mindre enn 50 pst. Det betyr altså at et hull i regelverket – nok et hull, vil jeg si – er tettet, og at 1 500 flere fedre får mulighet til å være hjemme med ungene sine. Det er veldig viktig.

Den 1. januar 2010 trer den nye loven om krisesentertilbud i kraft. Den fokuserer på et annet veldig viktig likestillingspolitisk tema, nemlig kampen mot menns vold mot kvinner, som fortsatt er et samfunnsproblem i Norge. Med denne loven tydeliggjør vi kommunenes ansvar for å tilby personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, vern, hjelp og oppfølging. Det er et viktig steg framover for samfunnet vårt.

Så setter jeg pris på at det i komiteen synes å være bred enighet og oppslutning om forbrukerpolitikken. Det har ikke vært diskutert så mye i debatten til nå, men det er et viktig tema å sette fokus på. Jeg ønsker å gjøre mitt for å synliggjøre dette i den kommende perioden. Det er viktig å etablere en motkraft mot kommersielt press. Det er særlig viktig overfor barn og unge, og ny teknologi reiser nye utfordringer på dette området. Da er det viktig å formidle kompetanse i form av en kritisk holdning både til reklame og kunnskap om rettigheter og plikter, personvern og sikkerhet ved bruk av digitale medier, f.eks.

Dette er et rød-grønt budsjett som satser på barn, som satser på likestilling, som satser på en offensiv kamp i samfunnet vårt for å styrke rettighetene til bl.a. barn, kvinner og menn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:20:33]: Det er mange ting man kunne ha spurt statsråden om i replikkene, men jeg skal holde meg til to ting.

Først til Dagsavisen i dag. Der har det gått en debatt om fedrekamp om pappaperm, og en arbeiderpartitopp, Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn, sier at den «type reguleringskåthet», som Regjeringen legger opp til, «gjør at mange får aversjon mot venstresida». Han sier også at det nå er på tide å prøve å tenke litt nytt for å sikre flest mulig fedre selvstendig opptjeningsrett – faktisk helt på linje med det Fremskrittspartiet har foreslått flere ganger.

Mitt spørsmål til statsråden blir om statsråden ser at det å gi fedrene selvstendig opptjeningsrett kan være et positivt virkemiddel som kan få flere fedre til å være hjemme.

Statsråd Audun Lysbakken [14:21:30]: Selvstendig opptjeningsrett for fedre er et viktig mål. Det denne regjeringen har gjort i budsjett etter budsjett siden de rød-grønne tok over makten, er å inkludere stadig flere i de foreldrepengeordningene vi har. Flere har fått rett til permisjon, og alle som har rett til det, har fått mer permisjon. Vi har utvidet den samlede tiden, og vi har samtidig utvidet fedrekvoten. Vi har sørget for at nye grupper, bl.a. selvstendig næringsdrivende, en rekke menn som før ikke hadde opptjeningsrett, kommer inn under ordningene.

Den ordningen som nå behandles i dette budsjettet, som innebærer at også fedre som er i den situasjonen at mor har opptjent rettigheter, men jobbet mindre enn halv tid, får rettigheter, betyr at 1 500 fedre ekstra får rettigheter i forhold til den situasjonen som var før. Det gjenstår fortsatt 6 000 fedre uten rettigheter. Det er et viktig mål i årene som kommer, å inkludere også dem.

Solveig Horne (FrP) [14:22:35]: Jeg vil gjerne benytte min andre replikk til et helt annet tema, og det gjelder barnevernet.

Regjeringen har sviktet barnevernet. Vi har flere ganger vist til at det er overgrep i fosterhjem, og at de som er under omsorg, ikke får de tilsynsførerne som de har krav på. Når ett av tre barn ikke får det tilsynet de skal ha, så er det en svikt i situasjonen. Anniken Huitfeldt sa det da hun var barneminister, og nå sier statsråd Lysbakken det: Han skal gripe tak i det og ha en dialog med KS. KS på sin side sier at de ikke kan garantere at kommunene vil ansette flere i barnevernet. Dette er en skikkelig stor krise som jeg kunne ønske at statsråden svarte på hvordan han vil gripe fatt i.

Så er det et spørsmål knyttet til komiteens innstilling der vi kommer med kritikk av det statlige barnevernet. Hva vil statsråden gjøre for å få bedre kontroll med utgiftene til det statlige barnevernet?

Statsråd Audun Lysbakken [14:23:40]: Det var mange spørsmål på én gang. Det betyr at jeg og representanten Horne kanskje må komme tilbake til noen av disse rundene. Det skal vi sikkert få anledning til.

Kommunene oppgir pr. 31. desember i fjor at 89 pst. av de barna som de har tilsynsansvar for, hadde en tilsynsfører. Med noen få unntak er det en rett som skal gjelde for alle. Og det er et krav som vi selvfølgelig står på for at kommunene skal følge opp. Det vil jeg fortsette med.

Når det gjelder arbeidet for å få styrket bemanningen i det kommunale barnevernet, har vi i dette budsjettet innenfor de frie midlene sagt tydelig at vi forventer at det kommer 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet ut av det. Vi jobber i forhold til KS og i forhold til kommunene for å få fulgt det opp. Hvis vi ikke klarer det, vil jeg selvfølgelig utover året vurdere hva slags andre typer tiltak vi må ha for å få styrket bemanningen i førstelinjen.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:24:59]: Statsråden uttalte til Dagsavisen 7. desember at han ønsker «å kjempe for økt fedrekvote så fort som mulig». Betyr det at man ønsker en så stor fedrekvote at man går i retning av en tredeling? Jeg vet jo at statsråden gjennom mange, mange år har ivret veldig sterkt for en tredeling. Det har kommet litt andre signaler i Soria Moria-erklæringen. Er det sånn at statsråden nå tar avstand fra standpunktet om en tredeling, og at han står på det som står i Soria Moria-erklæringen?

Statsråd Audun Lysbakken [14:25:48]: Av og til blir debatten om tredeling litt pussig, for det norske systemet er jo sånn at vi har tre forskjellige kvoter: Vi har en kvote til far, som er opprettet med bred politisk støtte fordi vi har sett at fedre uten en sånn kvote av ulike grunner ikke har fått anledning til å bruke rettighetene sine. Før fedrekvoten kom, var det 2–3 pst. av fedrene som tok ut permisjon, eller foreldrepenger. Så har vi en kvote forbeholdt mor av medisinske, biologiske årsaker. Og så har vi størstedelen av permisjonen til fri fordeling.

Det som er målet til Regjeringen, er altså nå å utvide den samlede tiden til 48 uker og fedrekvoten til 14 uker. Det er et mål jeg er svært bekvem med, for det vil bringe oss mye tettere til det som har vært SVs mål hele tiden, nemlig å sørge for at vi skal ha en av verdens aller beste ordninger for å få flere menn til å ta del i omsorgen for barn. Det er det som står i Soria Moria II, som er det målet jeg nå jobber for å realisere.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:26:56]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er ikke helt enig. Det er regjeringspartiene, etter min mening, som deler opp i tre kvoter. Det at mor har noen få uker på sin kvote av medisinske årsaker, er ikke noe vi politikere først og fremst skal føre opp som kvote.

Mitt spørsmål videre gjelder kontantstøtten. Kontantstøtten skal fases ut. For dem som har barn, er det jo sånn at i hvert fall de fleste setter stor pris på en fleksibilitet. Anerkjenner statsråden det at familiene har behov for fleksibilitet? Og hvordan vil man ivareta den og familienes valgfrihet når kontantstøtten nå gjennom Soria Moria skal fases ut?

Statsråd Audun Lysbakken [14:27:46]: Det som står i Soria Moria, er at Regjeringen skal målrette kontantstøtten, og at den skal være et tilbud til ettåringene i framtiden. Det som har vært denne regjeringens viktigste bidrag til økt fleksibilitet for småbarnsforeldrene, er jo barnehagereformen. Jeg skjønner at jeg og representanten Hofstad Helleland ser litt forskjellig på det, men det at vi har sørget for en rett til barnehageplass og full barnehagedekning, gir en frihet og fleksibilitet som familiene ikke hadde før, og som kontantstøtten aldri har vært i nærheten av å sikre familiene. For det betyr altså at hver enkelt familie har en større frihet til å organisere sin hverdag, sin deltakelse i arbeidslivet og omsorgen for barna som de vil.

For meg står barnehagereformen som en frihetsreform, og jeg kan ikke se annet enn at de klare tallene vi har i forhold til en nedgang i bruken av kontantstøtte, illustrerer det veldig godt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:28:58]: Det har flere ganger i dag blitt referert til barnehagereformen, som har gitt oss, i hvert fall langt på vei, full barnehagedekning og makspris.

Jeg skal ikke gjenta overfor statsråden alle utfordringene og hullene vi har i nesten samtlige ledd i barnevernet – det bør statsråden være godt kjent med – men spørsmålet er, i lys av de løftene vi nå har gjennomført de siste årene: Er statsråden enig i at det nå er barnevernets tur til et felles nasjonalt politisk løft? Og hvilke planer har statsråden utover dialogen med kommunene og utover de prosessene vi allerede er kjent med – som ikke er i nærheten av å gjennomføre det løftet – for å oppfylle målet om full barnevernsdekning?

Statsråd Audun Lysbakken [14:29:59]: Jeg er enig i at barnevernet nå må bli en veldig sentral prioritering framover. Vår regjering har brukt betydelige ressurser, og har de siste årene også ledet omstillingsarbeidet som har vært i gang i barnevernssektoren, så det er absolutt ikke sånn at det ikke har skjedd noe her. Men, ja, vi har store utfordringer, og det er en så viktig politisk oppgave at jeg ikke kan se noen viktigere i årene som kommer. Så det skal vi prioritere høyt.

Som jeg varslet i mitt innlegg, vil jeg arbeide videre med en helhetlig opptrappingsplan, som før øvrig er noe av det samme som representanten Håbrekke og Kristelig Folkeparti har etterlyst i det representantforslaget som nå ligger inne, med sikte nettopp på langsiktig styrking av barnevernet i kommunene. Så vil jeg, som jeg har varslet Stortinget om før, også gå i gang med den evalueringen av forvaltningsreformen som må til, for å se på strukturene i det statlige barnevernet og hva slags potensial vi har for bedre å utnytte ressursene gjennom å forbedre samordning og samhandling mellom kommunalt og statlig barnevern.

Trine Skei Grande (V) [14:31:11]: Jeg vil spørre om enslige mindreårige asylsøkere. Jeg tror at SV egentlig har et oppriktig engasjement når det gjelder denne gruppa, og at de syns det er politisk belastende at vi ikke har kommet mer i mål enn det vi har med dette. Jeg har besøkt noen av de institusjonene som de yngste er på – veldig flotte institusjoner som gir gode tilbud. Jeg føler meg veldig trygg med tanke på at barn bor der.

Men så gjelder det den gruppen som ikke er innenfor. Jeg har egentlig et enkelt spørsmål. Det er et stort sprang fra så gode institusjoner som vi har, til det vi tilbyr den gruppen. Hadde det gått an å strekke seg mot å få gjort tilbudet bedre enn det er i dag – noen skritt nærmere målet – og i hvert fall kunne sikre at unger ikke forsvinner fra asylmottak? Og kan statsråden garantere at vi i hvert fall kan lage systemer som gjør at vi vet hvor disse ungene til enhver tid er?

Statsråd Audun Lysbakken [14:32:13]: Dette er et veldig viktig spørsmål. Jeg synes det er en konstruktiv tilnærming, for mitt engasjement for disse ungene er sterkt og har alltid vært sterkt. Regjeringen satte seg altså fore å gjennomføre en reform som har vist seg å være langt mer omfattende enn det man hadde trodd da arbeidet begynte. Når det gjelder prognosene for antallet barn vi snakker om, ble det ti ganger flere barn enn det som var beregnet i 2005 – og kostnadene har vært tilsvarende ti ganger høyere. Jeg ser at også opposisjonen nå i flere av de alternative budsjettene ikke foreslår å utvide barnevernets ansvar for 15–18-åringene fra 1. januar 2010, men fra 1. januar 2011. Jeg regner med at det er fordi også opposisjonen har problemer med å komme med inndekning av det det koster. Nettopp å sørge for at tilbudet i mellomtiden oppgraderes for de ungdommene som da er i mottak og ikke i omsorgssenter, er noe Regjeringen allerede er i gang med i form av ulike tiltak i dette statsbudsjettet. Og jeg skal følge opp det sporet som Skei Grande her var inne på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [14:33:43]: Statsråden etterlyste fokus på forbrukerpolitikk, og jeg skal bruke mitt innlegg på det området.

Som forbrukere opplever vi store endringer i vår hverdag. Med noen få tastetrykk har vi banken, butikken, kommunen eller staten tilgjengelig på kjøkkenbordet. Fra det samme kjøkkenbordet kan vi kjøpe det meste – og vi utfører banktjenester og tar del i offentlige tjenester over nett.

Tilgang på ny og stadig mer avansert teknologi er med på å endre våre vaner som forbrukere og tjenestemottakere. Det er kjapt, enkelt og billig, og så må vi i tillegg gjøre jobben selv. Teknologien har ingen landegrenser. Det kan skape mange utfordringer og spørsmål. Har vi de samme rettigheter om vi kjøper varer på nett fra Beijing, Roma eller Kautokeino? Får vi pengene igjen hvis vi taster feil i en nettbutikk i Kina? Hva med dem som tvinges til å bruke nettbanktjenester fordi banken legger ned sine skranketjenester? Tilfredsstiller varene vi kjøper våre etiske krav? Dette er eksempler på noen få, av mange, problemstillinger som blir en del av våre politiske debatter når vi skal forme forbrukerpolitikken i årene som kommer.

Utviklingen stiller oss overfor mange nye utfordringer på flere og flere forbrukerområder, som f.eks. det at vi må lage nye – eller tilpasse – lover fordi eksisterende lover ikke dekker utviklingen som har skjedd over tid på ulike områder. Vi ser det innenfor kjøp av pakkereiser, vi ser det innenfor timeshare-avtaler og langtidsferieprodukt for å nevne noen.

Vi vet også at det pågår en viktig debatt om forslag til nytt EU-direktiv om forbrukerrettigheter, en debatt som på langt nær er avsluttet. Jeg tror det er et viktig signal å sende at norske forbrukerinteresser ikke bør svekkes i de kommende EU-direktivene. Dette er et synspunkt som en enstemmig komité stiller seg bak. Ofte initieres slike debatter og forslag til lovendringer med utgangspunkt i ulike EU-direktiv. På bakgrunn av dette kan det oppstå noen politiske utfordringer som vi må ta stilling til. En av dem kan være at det ikke er mulig å innføre eller videreføre nasjonale regler som avviker fra et EU-direktiv hvis det er totalharmonisert innenfor et område. En god forbrukerpolitikk er derfor noe ett enkelt land ikke kan utvikle alene. Utfordringene er globale. Som hos oss, er forbrukerpolitikken høyt på den politiske dagsordenen i EU, og forbrukerens interesser er i fokus på de fleste av EUs politikkområder. Det er derfor betryggende at Norges stemme der disse debattene føres, ivaretas på en god måte gjennom EØS-avtalen.

En annen stor utfordring for oss er de unges bruk av nettet til ulike aktiviteter. Vi vet at unge bruker mange av døgnets timer på nettet eller i mobiltelefonen. Det er det ikke bare vi foreldre som har registrert. Vi ser at flere og flere tilbydere av varer og tjenester på nett har oppdaget det samme, og vi registrerer derfor et stadig økende reklame- og kjøpepress rettet mot barn og unge. Denne utviklingen utfordrer oss både som foreldre og som sentrale politikere. Vår jobb er å beskytte barn og unge mot presset de utsettes for, og vår oppgave må være å bidra til at de unge utvikler en kritisk holdning til reklame, egne rettigheter, plikter, personvern og trygghet. Det har Regjeringen tatt høyde for ved at de vil formidle denne typen kunnskap til barn og unge i skolen gjennom Kunnskapsløftet.

Det er også viktig at vi voksne må være i stand til å møte dagens og morgendagens forbrukerpolitikk med ny kunnskap. Derfor er det et riktig signal at Regjeringen lover en fortsatt økt satsing på forbrukerpolitikken.

Vi må ikke bare ha fokus på våre rettigheter som forbrukere, men det er også viktig å forstå konsekvensene av å bruke et digitalt medium ved handel over nettet.

I kjølvannet av – eller skal man tørre å si i forkant av – teknologisk utvikling registrerer vi dessverre en ny form for kriminalitet som kan oppstå når vi bevisst eller ubevisst legger fra oss elektroniske spor.

Derfor må vi gjøre det vi kan for å redusere denne formen for kriminalitet som vi ser griper mer og mer om seg. ID-tyveri er et ekkelt eksempel på akkurat dette. Av den grunn er det nødvendig å arbeide for trygge, velinformerte og aktive forbrukere. Mitt inntrykk er at det skjer en god jobb på dette området.

Et godt utgangspunkt for dette arbeidet er nedfelt i Regjeringens handlingsprogram om forbrukerpolitikk og ikke minst i det budsjettforslaget som vi i dag skal vedta.

Ib Thomsen (FrP) [14:38:59]: To sentrale elementer i barnehageforliket var å innføre maksimalpris på foreldrebetalingen og en plikt til økonomisk likebehandling av private og kommunale barnehager.

Forliket forutsatte en totrinns innføring av maksimalprisen på foreldrebetaling i barnehage. Fra samme dag som maksimalprisen ble innført, fikk kommunene et lovpålagt finansieringsansvar for de private barnehagene.

I barnehageforliket ble det videre vedtatt innføring av en lovfestet plikt for kommunene til å sørge for et tilstrekkelig antall barnehageplasser i kommunen. Det har vært en storstilt utbygging, det har vært et storstilt samarbeid med private barnehager og kommunen – og dette har for meg fungert meget, meget bra. En plikt for kommunene til å legge til rette for en samordnet opptaksprosess har jeg også inntrykk av har fungert godt rundt omkring i kommunene og gitt søkerne og foreldrene en god service.

Forskrift om likebehandling av godkjente barnehager når det gjelder offentlige tilskudd, gir kommunene, som jeg sa, en plikt til å dekke kostnader som ikke dekkes av andre offentlige tilskudd og foreldrebetaling. Men likeverdig behandling av private og kommunale barnehager har det ennå ikke helt blitt – man har ikke helt fått det til. En likebehandling av 80 pst. er ikke bra nok. Det betyr at man bør jobbe for å nærme seg 100 pst. Det kan gjøres på flere måter, og det synes jeg statsråden skal si noe om i dag, og i hvert fall signalisere. Man kan effektivisere de kommunale barnehagene. Man kan gi de private mer penger og love midler på den måten, og ut fra det få til en likebehandling.

Likebehandlingen var det viktige prinsippet da forliket ble inngått i Stortinget. Det de private opplever som store utfordringer – og som de også trenger hjelp til om det skal være likebehandling – er dette med merverdiavgift og kompensasjon, dette med hvordan tilskuddet og etterbetalinger fra kommunen kommer, driftstilskuddet, lover, regler og forskrifter. Det er altså fortsatt mange store utfordringer for de private barnehagene. De mangler fortsatt en likeverdig behandling.

Regjeringens fremste mål må være og bør være å arbeide for rammevilkårene som skal gi trygge barnehager til beste for barnet, foresatte og ansatte. Det var de private barnehagene som reddet Regjeringen med hensyn til å oppnå det store målet som Stortinget hadde. Det er de private barnehagene som har gjort det mulig å gjennomføre barnehageforliket. Opptil 50 pst. av barnehagene i Norge er private, og dette fungerer meget, meget bra. Det er et godt samarbeid mellom de private og kommunene rundt omkring i hele landet. Ja, etter min mening har det private og kommunale offentlige samarbeidet vært en suksess. Men nå må vi også få til en 100 pst. likebehandling av disse aktørene.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:42:53]: Vi har nå en gigantisk barnehageutbygging bak oss, og den største velferdsreformen på 30 år – som det også står i innstillingen – er gjennomført. 40 000 nye barn har fått barnehageplass. Når vi vet hvor viktig dette er for å sikre alle barn et best mulig utgangspunkt for resten av livet, er det en reform som Stortinget kan være meget godt fornøyd med, og som Regjeringen kan være godt fornøyd med.

Når man helt konkret ser for seg dette, er jo dette helt ekte mennesker – 40 000 helt ekte barn, 80 000 helt ekte foreldre og tilliggende herligheter av besteforeldre. Det er helt konkrete barnehager som står rundt omkring i over 400 kommuner. Det er mange helt vanlige, konkrete mennesker, førskolelærere og assistenter, som jobber der. Det betyr at det har vært en dugnad hvor kommunene har stilt opp, hvor enkeltpersoner har stilt opp, hvor private utbyggere har vært med, og som nettopp har klart å få på plass denne reformen. Det overraskende er jo hvor lite det har gått ut over kvaliteten. Vi har ikke gjort noen reduksjoner i kravene til kvalitet gjennom lovverket. Vi har fremdeles en tredjedel førskolelærere i barnehagene, til tross for den voldsomme økningen. Vi har noen flere dispensasjoner – det er riktig – og det må vi nå ha fokus på å få ned. Men vi har hatt fokus på å få til full dekning. Vi har klart det med de samme kvalitetskrav som vi har hatt. Nå gjelder det å øke fokuset på å utvikle kvaliteten videre.

Vi ser at det er en økt rekruttering av førskolelærere, men jeg er også opptatt av at de assistentene som er i barnehagen, er en veldig viktig ressurs, og at mange flere av dem kan få fagbrev og ha mulighet til å ha større kunnskap når de er i daglig kontakt med så mange barn.

Jeg synes det er rene ord for pengene når Høyre sier rett ut i debatten at utbyggingen har gått for fort. Jeg har ikke møtt noen foreldre som har beklaget at de har fått en barnehageplass. Jeg har møtt mange som har takket hjerteligst – fordi jeg selv var den som var størst i kjeften når det gjaldt hvordan vi skulle få det til – for at de har fått det. Jeg har møtt mange av mine egne gamle venninner som, når vi er i vårt ess, mimrer om hvordan vi sleit med dagmammaer, om hvordan den ene kom hjem og fant dagmammaen i sin egen slåbrok midt på formiddagen, øldrikkende og med potetgullposen foran seg, mens ungen sprang rundt. Slike skrekkhistorier er det faktisk ganske mange av oss som har, og takknemligheten over å ha fått full barnehagedekning er meget stor. Men selvfølgelig kommer vi alltid til å strebe etter bedre kvalitet. Jeg tror det kan være en utfordring for mange av barnehagene nå som barnehageplass har blitt en lovfestet rettighet, og en del foreldre etter hvert vil ha mulighet til å velge mellom barnehager. Man må være veldig tydelig på hva barnehagen tilbyr og hva slags kvalitet det er på tilbudet.

Det har vært helt avgjørende, som flere har vært inne på, å ha private barnehager som tilbydere og samarbeidspartnere for å få til full barnehagedekning. Vi har nå vedtatt en opptrappingsplan for hvordan vi skal sikre likebehandling, og første del av denne opptrappingsplanen ligger her. Vi har god dialog med bl.a. Private Barnehagers Landsforbund om hvordan vi skal klare å få dette videre.

Vi har også lagt fram en stortingsmelding om kvalitet i barnehagen, der man har fokus på hvordan vi skal utvikle kvaliteten videre og hvordan barnehagen også, uten å bli skole, men med utgangspunkt i førskolepedagogikken og i at barndom har en verdi i seg selv, har mulighet til på et tidlig stadium å fange opp de barna som kan ha problemer eller spesielle utfordringer knyttet til f.eks. språkutvikling. Det er viktig at det skjer systematisk. Jo mer vi vet om tidlig innsats, jo mer vet vi at det er viktig at en kan sette i gang tiltak raskt.

Vi har også et stort potensial i å se nærmere på overgangen mellom barnehagen og skolen, slik at vi får sett hele utdanningsløpet, som starter med et frivillig barnehagetilbud, under ett.

Det er noen store uenigheter i innstillingen. Det dreier seg først og fremst om betalingen for opphold i barnehager. Høyre finansierer deler av sine skattelettelser, omtrent en halv milliard kroner, ved en netto økning i barnehagesatsene. Det ligger i et forslag her.

Når det gjelder forslaget om å inntektsgradere barnehagesatsene, er det litt vanskelig å finne ut av hvordan de har tenkt seg at det skal gjennomføres. Vi kan få noen utfordringer fordi en del kommuner har friplasser til barn i barnehage. Hvis man gjennomfører statlig regulerte inntektsgrenser for hvordan man skal betale barnehagesatsene, kan det faktisk hende at noen med friplass plutselig må begynne å betale. Det er i tilfelle en utfordring som de partiene må svare for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:48:34]: Statsråden snakker om at det er full barnehagedekning, men det er vel en sannhet med modifikasjoner, knyttet til hvilken tid på året barnet er født.

En av forutsetningene for dette forliket var å likestille private og offentlige barnehager. Det har ennå ikke skjedd, selv om det er mange år siden det ble vedtatt. I dette statsbudsjettet foreslår Regjeringen at man skal komme opp på 88 pst. offentlig finansiering fra 1. august 2010. Systemet rundt utmåling av tilskudd til private barnehager er veldig komplisert. Til og med KS har tatt opp den problematikken. Private Barnehagers Landsforbund har også tatt opp dette på grunn av at man må endre kravet til finansiering midt i driftsåret.

Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått å innføre 88 pst. fra 1. januar 2010. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser statsråden at dette blir ekstra utgifter og dobbel ressursbruk for kommunene, i barnehagene og hos fylkesmannen?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:49:37]: Dette har vært gjort en gang før uten de voldsomt store utfordringene administrativt for barnehagene. Det er helt opplagt at hvis man skulle velge på øverste hylle, ville man gjort dette i én operasjon. Men det som var viktig for oss, var å kunne komme i gang i løpet av 2010 med opptrappingen for private barnehager, fordi de trenger forutsigbarhet om hvordan dette skal skje, og også fordi vi kommer til å stå overfor en veldig stor utfordring når de øremerkede midlene til barnehager skal innlemmes i overføringssystemet til kommunene. Så dette er starten på den opptrappingen som vi formidlet i vår til de private barnehagene, og som gjør det forutsigbart for dem.

Solveig Horne (FrP) [14:50:34]: Kostnadsveksten i de kommunale barnehagene har vært veldig stor. Det er noe Private Barnehagers Landsforbund har tatt opp, og også KS.

KS har i sine utregninger sett at kommunene mangler ca. 1,5 milliarder kr for å få dette til å gå i hop. Mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig i KS sine betraktninger, at kommunene mangler 1,5 milliarder kr for å få dette til å gå i hop.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:51:06]: Nei, det er ikke enighet mellom KS og Kunnskapsdepartementet om de tallene. Kommunene har hatt en mulighet til å påvirke hva de selv har brukt til barnehager, og noen har prioritert barnehagesektoren utover det som ligger i barnehageløftet. Så hvilke tall vi snakker om, er det ikke enighet om mellom Kommunenes Sentralforbund og Regjeringen. Men jeg regner med at gjennom en konstruktiv dialog skal det bli enighet om dette.

Hvis vi ser litt med fugleperspektiv på det som har skjedd på barnehagefronten i løpet av de siste fire årene, ser vi at de statlige bevilgningene nesten er fordoblet, fra 14 til 27 milliarder kr. Det er den største enkeltreformen som det er satset på i løpet av disse fire årene, og det er antakelig også den mest lønnsomme vi som samfunn har gjort, både for næringslivet, som trengte arbeidskraft, for foreldrene og ikke minst for barna, som barnehagen er til for.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:52:21]: Jeg forstår ikke at statsråden ikke helt skjønner hvordan Høyres inntektsgradering av barnehagene skal foregå. Det foregår allerede i dag i mange kommuner og i deler av Oslo, og det fungerer utmerket. Det handler ikke spørsmålet mitt om.

Spørsmålet mitt går på at Sigbjørn Johnsen nå varsler strammere budsjetter, altså ikke økninger i velferdstilbudet. Vil SV i regjering velge velferdsordninger som går til dem som har mest fra før, som går til å sponse middelklassen, fremfor å målrette tiltakene for barn og familier som har minst fra før? Det finnes familier som ikke har råd til å sende ungene i barnehagen. SV stemmer i dag mot et forslag som gjør at de ungene skal ha mulighet til å gå i barnehage og å delta i kultur- og idrettsaktiviteter.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:53:22]: Dette er en av de store avveiningene som skal gjøres i den norske velferdsmodellen.

Jeg mener ikke at et gratis helsevesen er sponsing av middelklassen og de rikeste menneskene i Norge. Jeg mener at heller ikke et gratis utdanningssystem er det. Jeg mener at det er en veldig viktig, universell ordning og rettighet, som gjør at de er villige til å betale skatt etter evne, selv de som har ganske god inntekt.

Så vil det alltid suppleres med noen mer behovsprøvde ordninger. Men mitt syn er at vi er veldig godt tjent med å ha brede ordninger og lav makspris f.eks. i barnehagen. At barnehagene har blitt 40 pst. billigere, er en viktig investering for å få flest mulig barn til å gå der.

Det som er sannheten om Høyres forslag, er at netto innstramminger for barnehageforeldrene er 500 mill. kr, som brukes til skatteletter – det er etter at vi har trukket fra de kronene som skal brukes på at folk med lave inntekter skal få mer støtte til sine barnehageplasser.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:54:33]: Jeg har vanskeligheter med å forstå at statsråden kan si at man er veldig godt fornøyd med de brede ordningene som når de aller fleste, for de gjør ikke det. I Aftenposten i dag står det om en gutt som fikk et helt nytt liv, fordi han får lov til å gå på kino og på fotballkamp. Heldigvis støtter en av dine representanter i SVs stortingsgruppe det forslaget, og sier at dette vil vi innføre. Samtidig stemmer dere i dag imot et forslag som skal hjelpe disse ungene til å delta i fritidsaktiviteter, unger som ikke har muligheten til å være med i Speideren og i korps. Dere fratar dem fortsatt den muligheten. Jeg kan ikke forstå annet enn at SV står ribbet for troverdighet når det gjelder fattigdomssatsingen, spesielt overfor de fattige barna. Dere har stemt mot dette i fire år. Dere stemmer mot det i dag, og sier noe helt annet i avisen. Jeg synes faktisk at de fattige ungene bør få et entydig svar fra SV og ikke tro det de leser i avisen, for det er noe helt annet enn det SV gjør her i salen i dag.

Presidenten: Representanten Hofstad Helleland er så erfaren at hun vet at all tale skal rettes til presidenten.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:55:36]: Beklager, president.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:55:39]: Det er voldsomt med desibel fra representanten Hofstad Helleland sett i forhold til det forslaget som faktisk foreligger fra Høyre. Så vidt jeg kan se, er det 10 eller 15 mill. kr Høyre foreslår på landsbasis til spesiell støtte for barns fritidsaktiviteter. Hvis vi deler det på antall barn som kan være trengende etter Høyres definisjon – si at det kanskje er hvert tiende barn – er det altså 100 eller 150 kr vi snakker om pr. barn. Jeg har ikke avvist at det kan være behov for spesielle behovsrettede ordninger for spesielt utsatte barn, la oss si barn av foreldre som går på sosialhjelp. At det skal være en del av hvordan man utmåler sosialhjelpen, at disse barna skal ha rett til f.eks. et gratis fritidstilbud, mener jeg er en veldig relevant problemstilling. Det er fordi fattigdom i Norge stort sett dreier seg om å kunne delta eller ikke på de arenaene hvor alle barn er.

Forslaget fra Høyre er ingen voldsom revolusjon, men et godt forslag skal vi selvfølgelig høre på.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:56:56]: Debatten viser kjente ideologiske skillelinjer i familiepolitikken. Debatten viser også at det er bred enighet om en del viktige linjer i familiepolitikken. I den forbindelse vil jeg få uttrykke et lite ønske i disse tider: Kanskje kunne statsråden få tid til å skrive julekort også til opposisjonen i løpet av budsjettdebatten.

Ellers er det interessant å merke seg hvor vanskelig det er blitt å bekjempe fattigdom, også knyttet til inntektsgraderte satser i barnehager, etter at man kom i regjering.

Spørsmålet gjelder Soria Moria-punktet om å fjerne kontantstøtten for toåringene. Hvis vi regner på det statlige driftstilskuddet, pluss investeringstilskudd, vil det koste mellom 2 og 3 – opp mot 3 milliarder kr å bygge barnehageplasser til de 18 696 toåringene det gjelder. Er det slik med dette punktet i Soria Moria-erklæringen når det gjelder å fjerne kontantstøtten for toåringene, at det også må ses i lys av den økonomiske utviklingen, og at det kanskje kan bli ett av de mange løftene som Regjeringen heller ikke får råd til i denne stortingsperioden?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:58:07]: Jeg kan forsikre representanten Håbrekke om at jeg sender julekort både til posisjon og til opposisjon. Heldigvis har vi en slik kvalitet i det norske storting at vi har en god tone, ikke minst til jul, mellom partiene.

Så til det som gjelder framtidige budsjetter. Representanten Håbrekke vet at jeg ikke kan gå inn i vurderingene av det. Men det er riktig observert at å trappe ned kontantstøtten og å ta den bort for toåringer, vil føre til behov for å bygge flere barnehageplasser, og vil føre til at flere foreldre ønsker seg en barnehageplass. Så det er ikke noen netto gevinst for et statsbudsjett å fjerne kontantstøtten, selv om mange kanskje kan tro det ved første øyekast.

Det oppsiktsvekkende har jo vært at foreldrenes valgfrihet i stor grad har dreid seg om muligheten for å velge barnehageplass for de større barna. Vi ser jo hvor mange det er som har ønsket seg det når de har hatt muligheten til det. Det er bare blant foreldre med minoritetsbakgrunn at andelen som velger kontantstøtte, går opp.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:59:14]: Min neste replikk gjelder konsekvensen av målet om full barnehagedekning, som vi har snakket om mange ganger i dag, knyttet til punktet i Soria Moria-erklæringen om å fjerne kontantstøtten. Statsrådens forgjenger Øystein Djupedal brukte som unnskyldning da han ikke klarte å oppfylle løftet i tide, at man skjøt på et bevegelig mål, og dermed var det svært vanskelig å nå målet om full barnehagedekning innen den tidsfristen som SVs partileder hadde satt – og hun skulle trekke seg hvis man ikke nådde det. Men da er jo spørsmålet ved gjennomføringen av Soria Moria II: Vil man avvente å gjennomføre det løftet til alle disse plassene står klare, eller vil man kunne gjennomføre dette løftet før plassene står klare, slik at vi faktisk igjen annullerer det løftet og går tilbake til en situasjon med kø for barnehageplasser?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:00:21]: Vi skal få komme tilbake til Stortinget med hvordan vi har tenkt å realisere dette punktet i Soria Moria-erklæringen. Dette er et punkt som vil gjøre at flere barn kommer i barnehage, og flere småbarnsforeldre ønske seg en barnehageplass. Men jeg kan ikke her og nå gå i detalj om hvordan vi skal realisere det.

For øvrig synes jeg kanskje at representanten Håbrekke burde unt seg å være litt mer romslig i omtalen av tidligere representant og kunnskapsminister Djupedal og av hele barnehagereformen. For det første var det Øystein Djupedal som i sin tid tok initiativ til hele barnehagereformen. Det er faktisk hans initiativ som har ført til denne voldsomme opptrappingen. Og for det andre har han helt rett i at det er et bevegelig mål, for det er mange flere barn foreldrene ønsker seg en barnehageplass til, enn det Stortinget trodde da vi satte i gang oppbyggingen. Det er gledelig, for det gjør at mange barn får en mulighet, men det var krevende i forhold til å nå målet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gunn Olsen (A) [15:01:53]: Vi er midt i adventstida. Mange familier og barn venter på jula. De venter på gavene, de venter på venner og gamle tanter, og de venter på hyggelige juleselskap. Sånn bør barn ha det før jul. Men mange barn gruer seg til jul. De venter på juling. De venter på at mamma skal bli sparket og slått. De venter på at lillesøster skal bli seksuelt misbrukt – slik de selv blir. De venter på at mamma eller pappa, eller begge, er sanseløst rusa gjennom hele jula. Pengene til julegaver gikk til fyll i år også. De venter på at omsorgssvikten blir enda verre enn ellers i året.

Dette er den hjerteskjærende virkelighet for mange barn. «Vennligst forstyrr!», heter Redd Barnas kampanje. Det betyr rett og slett at vi som voksne må stikke nesa vår borti saker der vi kjenner at det stinker av omsorgssvikt. Jeg vil anbefale alle voksne å se filmen «Sinna mann» – dette for virkelig å få et bankende hjerte for barn som lider. For barnas skyld må vi bry oss mer. Det er altfor mange barn som bærer på grufulle hemmeligheter. Det er for mye taushet omkring vold og overgrep mot barn i Norge. Redde og tause barn må ikke møte redde og tause voksne. Vi trenger et sterkt og godt barnevern, som har kompetanse nok, som har penger nok, som har mot og styrke nok, og som har status og anerkjennelse nok til å ta omsorg for barn som lider.

I dette budsjettet er det lagt sterke signaler og føringer både for det statlige og det kommunale barnevernet. Det bør være et første steg på veien til fullstendig opprusting av det lokale barnevernet og til å få bedre utnyttelse av ressursene i det statlige barnevernet, slik statsråden sa. Vi kommer til å følge nøye med på at de 400 stillingene som det legges opp til, kommer på plass i kommunene. Dersom det ikke skjer, mener vi nok at Stortinget må vurdere skarpere lut.

Vi er i adventstida. Mange par venter på å få adoptert et barn. Mange har ventet veldig lenge. Der ute venter mange barn på å få et godt og trygt hjem. Det er på tide å ta en total gjennomgang av hele adopsjonspolitikken. I oktober i år fikk vi en NOU, Adopsjon – til barnets beste. Blant annet denne bør danne grunnlaget for diskusjonen om framtidas adopsjonspolitikk, både i forhold til utenlandsadopsjon og også for adopsjon av norskfødte barn. Prosessene er krevende, og det må være mulig å forenkle systemene. Arbeidet med å se på flere land å adoptere fra bør også prioriteres.

Komiteen skal på nyåret behandle endringer i adopsjonsloven og barnevernsloven. I den forbindelse skal vi til Storbritannia for bl.a. å studere deres adopsjonspraksis. Som kjent adopterer britene i liten grad utenlandske barn, men har ca. 3 000 innenlandsadopsjoner i året. Kanskje har vi noe å lære?

Det er uansett viktig at disse sakene hele tida ses i et barneperspektiv.

Arild Stokkan-Grande (A) [15:05:40]: Trønder-Avisa og andre medier har den siste måneden hatt en artikkelserie som viser en urovekkende utvikling. Vi har sett oppslag om en sterk økning av antall beboere på krisesenter, en økning i drop-out i videregående skole, store problemer med mobbing blant unge, psykiske plager blant unge mennesker, en økning i barnevernet, en økning på selvmordsstatistikken, og et press overfor barn og unge når det gjelder både moter og Internett. Dette er utfordringer som hver for seg er svært alvorlig, men som i sum gjør at jeg må stille spørsmålet: Er vi i ferd med å se konturene av en alvorlig samfunnsendring? Jeg tror i alle fall at det er en alvorlig underdrivelse dersom partier på Stortinget vil bruke denne utviklingen til å peke på at det er et parti eller en regjering som ikke gjør nok i forhold til disse sektorene. Jeg tror utfordringene er mye mer dyptgripende enn vi så langt har vært villige til å diskutere i Stortinget.

Som nærmest et svar på dette er familie- og kulturkomiteen siste komité ut når det gjelder å diskutere fagkomiteenes budsjett. Andre komiteer, slik som næringskomiteen, har diskutert hva man gjør i forhold til utviklingen med langtidsuføre og økningen i sykefravær. Helsekomiteen har også diskutert sykefravær: Hva gjør vi i forhold til utfordringer innen psykisk helse, hva gjør vi i forhold til utfordringer med hensyn til selvmordsstatistikken? Kunnskapskomiteen har sikkert diskutert drop-out i videregående skole. Justiskomiteen har hatt utfordringer med hensyn til kriminalitet. Kommunalkomiteen har diskutert kommunenes utgifter i forbindelse med f.eks. økningen innenfor barnevernet. Hver for seg har komiteene prøvd å finne virkemidler mot de sykdomstegnene som man ser. Men det jeg tror vi ennå ikke har tatt nok inn over oss, er at vi i denne komiteen er nødt til å lykkes med grepene samlet sett, hvis man skal håndtere utfordringene også i forhold til andre komiteer. Hvis vi ikke lykkes på dette feltet, vil problemene ikke bare fortsette, men de vil forsterkes i årene framover.

Det offentlige kan gjøre mye. Vi kan legge til rette for familiene, vi kan gi mulighet for tid sammen med barn gjennom omsorgsordninger for barn – permisjonsordninger, som kanskje er hovednøkkelen til mange av de utfordringene jeg peker på. Kontakt med barn – særlig at fedre kan ha kontakt med barn – er i seg selv voldsforebyggende. Barnet føler en større grad av anerkjennelse, og en mer likestilt omsorg for barn fører til likestilling. Vi kan gjøre noen grep gjennom barnehager som har pedagogisk påfyll, vi kan gjøre noe gjennom en god skole, gjennom et stadig bedre helsetilbud. Vi kan gjøre noe gjennom å hjelpe de barna som sliter og opplever f.eks. samlivsbrudd i familien. På område etter område gjør også Regjeringen viktige grep gjennom en større og mer fleksibel foreldrepengeordning, gjennom barnehageplass til alle, gjennom at vi også i året som kommer, skal diskutere kvaliteten og innholdet i barnehagene, og gjennom at vi hele tiden jobber med innholdet i skolen, og gjennom å styrke barnevernet.

Men vi kommer til kort all den tid vi ikke ser disse utfordringene samlet og i sammenheng. Ingenting hjelper av tiltakene vi gjør i denne sal eller fra Regjeringens side, hvis man ikke gjør noe med de dyptliggende årsakene til de symptomene som vi hele tiden prøver å legge plaster på. Vi kan pøse inn så mye penger vi vil innenfor alle sektorer, men ingenting vil hjelpe om ikke også den enkelte tar et større ansvar for å motvirke utfordringene vi står overfor.

Den kjente barnepsykologen Magne Raundalen sa i en debatt jeg var vitne til, at meningen med å være voksen er å beskytte barn. Det er godt sagt. Og et godt julegavetips til dem som nå går og traver gatelangs for å finne det beste tilbudet og den beste gaven å gi sine barn, kan kanskje være å investere tid sammen med barnet og å være interessert i barnets utvikling. Får vi det samspillet mellom foreldre som tar et ansvar og samfunnet som ser helhetlig på feltet, kan vi kanskje være klare til å gjøre noe med de dyptliggende årsakene.

Eirik Sivertsen (A) [15:11:09]: I 2009 nådde vi den milepælen at vi lovfestet rett til barnehageplass for alle barn som fyller ett år innen utgangen av august det året de søker om plass. Gjennom en målrettet satsing har vi gått fra at barnehageplass var et smalt tilbud som noen få fikk, til at alle får muligheten. Dette er en gigantisk velferdsreform som gjør det mulig for foreldre og andre med omsorgsansvar å delta i yrkeslivet. Rett til barnehageplass er også en milepæl på veien til å gi alle barn som trenger det, et godt barnehagetilbud. Regjeringen sier også at det på sikt vil være et mål å innføre et krav om minimum to opptak i året til barnehager. Fortsatt å holde en lav pris og ha full barnehagedekning vil også være viktige satsingsområder for å innfri de målene vi har satt oss.

For å klare dette løftet – som barnehagereformen har vært – på så kort tid, har det vært nødvendig å målrette innsatsen. Øremerking av tilskudd for å sikre utbygging av så mange barnehageplasser har vært et nødvendig grep. Fortsatt er det slik at utbygging av flere barnehageplasser vil være viktig, men etter hvert vil fokus på kvalitet bli mer sentralt. Det kan handle om alt fra lokalisering til innhold, kompetansekrav, organisering, åpningstider – og det er mange, mange andre forhold. Og som for så mange av våre andre velferdstjenester er det kommunene som på mange måter er best plassert til å kunne løse disse utfordringene og ta dette ansvaret. Når det gjelder brukernes behov og ønsker, som skal ligge til grunn for hvordan vi utvikler kvaliteten, så må det også være kommunene som er nærmest til å løse de utfordringene.

Hvis kommunene skal ta dette ansvaret, er det også rimelig at beslutningsmyndigheten ligger i kommunen. Barnehagene er en viktig del av velferdstilbudet, på lik linje med skoler, sykehjem og helsetjenester. Da er det også naturlig at barnehagene finansieres på samme måte som andre velferdstjenester. I Soria Moria-erklæringen understreker Regjeringen at kommunesektoren i all hovedsak skal være rammefinansiert. Øremerkede tilskudd er noe som først og fremst skal være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase. Derfor er det også varslet at finansiering av barnehager fra 2011 vil inngå i rammetilskuddet for kommunene. Kommunene vil på dette tidspunktet få et helhetlig ansvar for barnehagesektoren. Det vil gi et langt enklere administrativt system, men først og fremst vil det være en styrke at kommunene kan se barnehagene i sammenheng med andre kommunale tjenester.

Slik den lovfestede retten til barnehageplass er utformet, utgjør den først og fremst en minimumsforpliktelse for kommunene. Når kommunene får både myndigheten og ansvaret for den helhetlige tjenesten, vil også denne sektoren kunne prioriteres opp og ned i forhold til lokale behov og ønsker – og basert på de folkevalgtes styring i den enkelte kommune. Og jeg er trygg på at våre lokale folkevalgte vil gi tilstrekkelige rammer for barnehagene og gjøre de riktige prioriteringene, med utgangspunkt i sin kommune og de behov og utfordringer man ser der. Forutsetningen er selvsagt at kommunene får tilstrekkelig rammetilskudd til å kunne ivareta ansvaret sitt. Det å sikre en robust kommuneøkonomi og finansiere statlige pålegg og reformer er derfor sentralt.

Det er ingen hemmelighet – og statsråden var jo inne på det her i sted – at det har vært uenighet mellom Regjeringen og KS om hva som er tilstrekkelig finansiering. Avstanden har vært relativt stor, men så vidt jeg skjønner, er det en god dialog på gang, og jeg er trygg på at man finner en omforent løsning som sikrer at vi også får finansiert barnehagene i framtiden.

Den raske oppbyggingen i antallet plasser i barnehagene har vært mulig fordi det har foregått en utbygging både i privat og i offentlig regi. Private barnehager vil også i overskuelig framtid inngå som en viktig del av det totale tilbudet innenfor sektoren. Derfor har vi også sagt at det er et mål å sikre økonomisk likebehandling mellom offentlige og private barnehager. Det vil være et bidrag til å sikre mer likeverdige lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.

Så har jeg behov for å understreke at styrkingen av finansieringen av private barnehager også må stimulere til kvalitetsutvikling av tilbudet. Det skal ikke være sånn at pengene først og fremst går til å gi større utbytte til de eierne som er der. Det er ikke sånn at formålet er å gjøre barnehagesektoren til en kommersielt interessant sektor. De pengene vi sender til barnehagene, er først og fremst barnas penger.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Ljunggren (A) [15:16:27]: Barnehageplass var for få år siden et tilbud for de få. Den første barnehageloven, av 1975, ga barn med funksjonshemming fortrinnsrett til barnehageplass i den grad de hadde nytte av oppholdet. Utviklingen de siste ti årene viser en formidabel utbyggingstakt, og det er nå tilnærmet full barnehagedekning. Det har aldri før vært satset så kraftig på barnehager som i den forrige stortingsperioden. Med full behovsdekning og lav foreldrebetaling vil deltakelsen i barnehagene øke. Det rød-grønne flertallet har siden 2005 redusert prisen reelt med nesten 1 000 kr pr. måned.

Vi skal satse videre på barnehager. Arbeiderpartiets mål er at alle barn skal være sikret et barnehagetilbud med høy kvalitet og lav pris. Barnehagene skal være et sted for læring, lek og omsorg. Barnehagene er pedagogiske tilbud, men skal ikke utvikle seg til å bli lik skoler. Fokuset de siste årene har beveget seg fra oppmerksomhet omkring plasser og kapasitet til gradvis økt vektlegging av kvalitet og innhold i barnehager. Vi mener at når full barnehagedekning er nådd, er det tid for et kvalitetsløft i barnehagene. Vi ønsker barnehager som legger til grunn et helhetlig syn på barn og læring, fordi barnehagene gjennom mange år har utviklet en identitet knyttet nettopp til lek, omsorg, danning og læring.

Selv om det fra de rødgrønne er satset sterkt på barnehager, velger noen foreldre å bli hjemme med ungene før de skal begynne på skolen. Barnehagen er en god forberedelse til skolen. Den utjevner sosiale forskjeller og er god på inkludering av minoritetsspråklige. Vi har sett at når tilgjengeligheten øker og prisen synker, velger flere og flere å sende ungene sine i barnehage.

Barnehagene ble fra 2006 lagt inn under Kunnskapsdepartementet, og ble med det innlemmet som en del av opplæringsløpet. Barnehagene har som oppgave å være det første trinnet i et livslangt læringsløp. Utdanningspolitikken vår handler om økt kvalitet i hele utdanningsløpet – fra barnehage til forskning. Vi vet at kunnskap blir bygd gjennom hele livet. Faller du utenfor tidlig i utdanningsløpet, kan problemene forskyve seg videre i livet og gi forskjeller i læringsutbytte i grunnskole, frafall i videregående opplæring, og i forhold til skjev rekruttering til høyere utdanning.

Barnehageløftet og satsing på kvalitet i barnehagen handler ikke bare om barnehage, men om grunnlaget for god kunnskapsutvikling og sosial utjevning. Mange nok barnehageplasser og kvalitet på barne- og ungdomstrinnet legger grunnlaget for at flere fullfører videregående opplæring. En god videregående opplæring er et avgjørende fundament for å kunne utdanne de som skal undervise våre barn, ta seg av våre eldre og løse klimakrisen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:19:30]: Vi forventer av voksne mennesker i samfunnet vårt at de skal ta ansvar for valgene sine. Det synes jeg er et rimelig krav til voksne mennesker i et land som Norge. Men så er det noen borgere, innbyggere, i landet vårt som ikke har noe valg. Det er noen som rett og slett er født inn i en situasjon, som ikke kan velge seg bort, ikke kan velge seg noen andre omsorgspersoner, ikke kan velge seg et annet liv. Jeg tror det er vanskelig for de fleste her inne, stortingsrepresentanter eller andre som måtte høre på, å forestille seg hvordan det er å være utenfor i et av verdens rikeste land. Jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvor smertefullt det kan være, hvor maktesløs man kan være. Og jeg tror det er spesielt vanskelig å forestille seg hvordan det er hvis man er født inn i situasjonen. Barn velger ikke sine foreldre. Derfor er barnefattigdom, barn som skyves ut av velferdssamfunnet, barn som ikke blir fanget opp, ikke blir plukket opp, kanskje en av de største moralske og etiske utfordringene vi har i vårt velferdssamfunn.

Den regjeringen som sitter nå, gikk til valg på at man skulle avskaffe fattigdom. Under valgkampen fikk vi så høre at det ikke var mulig å avskaffe fattigdom, selv ikke fattigdom i ubestemt form entall. Det var vanskelig fordi definisjonen på fattigdom var komplisert. Jeg tror ikke regjeringspartiene mener det er umulig å gjøre noe med fattigdomsproblemene. Likevel får jeg av og til inntrykk av at de snakker mer enn de faktisk handler. Det er også noen utfordringer med hele innfallsvinkelen Regjeringen har til fattigdomspolitikken. For når de snakker om at alle skal med, når de snakker om at vi må gjøre store løft for de store gruppene, tror jeg at de har mistet noe av hovedpoenget med fattigdomsutfordringen i Norge, nemlig at det ikke lenger dreier seg om å løfte de store massene og de store gruppene. De som faller utenfor i Norge i dag, faller utenfor gjennom sprekkene i velferdssamfunnet vårt, de faller utenfor gjennom hullene i velferdssamfunnet vårt. Det betyr ikke at vi ikke skal ha brede velferdsordninger, men det betyr at det som gjelder, er skreddersøm, ikke å forsøke å smøre tynt utover til alle.

I dagens Aftenposten kunne vi lese et oppslag fra Ålesund kommune hvor de har gjort noe av det som Høyre alltid har stått for i politikken, nemlig at man skal forsøke å rette inn innsatsen mot dem som trenger det mest. Der har man innført et kulturkort, sånn at folk som har barn som vokser opp uten god råd, skal få en sjanse til å nyte kulturaktiviteter, delta på lik linje med alle andre. Høyre har i sitt alternative budsjett lagt inn 35 mill. kr ekstra til den type tiltak. I Aftenposten i dag sier SVs Karin Andersen at hun er positiv til den typen tiltak.

Spørsmålet mitt, som jeg mener noen fra regjeringspartiene må svare på, er: Hvor er det blitt av penger til dette? Det holder ikke bare å prate.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:22:52]: Det er en fornøyelse å høre på historiebeskrivelsen angående barnehageforliket, særlig fra statsråd Halvorsen. For det høres jo virkelig ut som om det var plass som var det viktigste for SV da man startet barnehageutbyggingen. Da må jeg minne om, jeg som var en av dem som satt i komiteen, og var med på forhandlingene rundt det, at det nettopp ikke var plass som var det viktigste, men pris. Hver gang vi snakket om at plass er viktigere, ble det framstilt som om det var en motstand mot barnehager. Derfor gleder det meg ekstra nå å høre Kristin Halvorsen si at det nettopp er plass SV framhever som det viktige resultatet fra barnehageforliket, som hele Stortinget faktisk sto sammen om.

Men det har vært andre temaer som har blitt diskutert i dag, og det har vært en lang diskusjon om fedres rettigheter og pappaperm. Etter at de fire første ukene var innført, sto saken ganske stille historisk i mange år. Det var først i Bondevik-tiden at det begynte å skje ting både med utvidelse av antall uker og selvstendige rettigheter for fedre på eget opptjeningsgrunnlag. For Kristelig Folkeparti er tiden far og barn har sammen, verdifull i seg selv. Det er ikke bare et spørsmål om at noen skal være til stede for å passe på barna, men de båndene som dannes i barns første år, gir resultater videre i livet.

Likestillingen har ført til at det har blitt mer fordeling i hjemmet når det handler om oppgaver relatert til barn, selv om det vel også kan sies at arbeidstidsundersøkelser viser at fedrene har litt igjen i forhold til å delta i det andre husarbeidet hjemme. Men diskusjonen nå handler om at vi må fortsette å regulere dette for å øke relasjonen mellom far og barn. Der har vel statsråden vært tydelig før, han ønsker både tvangsdeling og lik tredeling. I utgangspunktet kan nok det klø oss litt i likestillingsøret, men vi må ikke glemme at kampen for likestilling handler om at vi vil ha rettigheter som gjør at det er mulig for kvinner å kombinere familieliv og arbeid. Gjør vi den døren for trang, kan vi risikere at pendelen svinger, og at det som så mange før oss har kjempet for, blir borte.

Det er ikke alle som føler seg som supermødre som klarer å gå tidlig tilbake i jobb, takle ammeforventninger, karriereforventninger og å være til stede. Som regel skal vi se flotte ut i tillegg. I distriktene vil en slik tvangsdeling være enda mer utfordrende. Lang reisevei gjør at ammepauser bare blir et Soria Moria i det fjerne. Nei, jeg tror at det å ha en fleksibel pappaperm er viktig, og at vi heller burde fått inn de 6 500 fedrene som ikke får mulighet til å være sammen med sine barn. De har en egen rettighet som de burde få tatt i bruk.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:26:13]: Jeg vil benytte anledningen til å orientere om at Kristelig Folkeparti vil stemme for de forslag fra Venstre som er omdelt i salen, med unntak av forslag nr. 34, som for øvrig gjelder forrige ramme som vi behandlet.

Siden relativt få av talerne i debatten har vært innom forbrukerpolitikken, vil jeg understreke poenget som Kristelig Folkeparti har løftet fram i innstillingen, som har fått støtte fra opposisjonen, om at det er behov for en gjennomgang av miljømerkingsordningene som har offentlig støtte. Forbrukernes miljøvalg er et av de mest effektive virkemidlene vi har i miljøpolitikken, for når forbrukerne velger riktig, slipper vi å gå veien om ulike reguleringer av lover, forskrifter, avgifter osv. Det er effektiv miljøpolitikk. I dag er situasjonen at ulike offentlige støttede merkeordninger, som stiftelsen Miljømerking og Enova, konkurrerer på de samme områdene. Det er ineffektivt, og det utfordrer jeg statsråden til å se på, selv om det ser ut som om Kristelig Folkepartis forslag ikke får flertall.

Debatten har vist at det er litt ulike posisjoner blant regjeringspartiene knyttet til menns rolle i forhold til barn, og egne barn og fedrenes betydning. Mens representanten Ramsøy og statsråd Lysbakken i sine innlegg er veldig opptatt av å understreke kampen for å få fedre enda mer på banen i forhold til ansvaret for egne barn, ser vi at familiekomiteens leder er opptatt av å understreke at menn i motsetning til kvinner ikke kan få barn, og dermed ønsker lover og regler som skiller menns ansvar for egne barn i forhold til kvinners ansvar for egne barn.

Statsråd Lysbakken vet nok at jeg lytter meget nøye når han snakker om en opptrappingsplan for barnevernet. Det er imidlertid en opptrappingsplan i samarbeid med kommunene for det kommunale barnevernet statsråden refererer til. Vi vet litt om hvor store svakheter den typen opptrapping og den typen satsing kan ha, så lenge det ikke settes strammere virkemidler bak. Derfor trenger vi en nasjonal opptrappingsplan for barnevernet, et felles løft med klare tidsfrister og et klart mål om full barnevernsdekning.

Jeg registrerer likevel på slutten av debatten at Regjeringen ikke kan vise til planer og strategier som er i nærheten av å oppfylle målet om full barnevernsdekning. Jeg er også veldig glad for at finansministeren har tatt sete i salen når vi snakker om nettopp det. Jeg fatter håp knyttet til at vi har en finansminister som har vært fylkesmann og bør kjenne godt til den alvorlige situasjonen i barnevernet, og at det skal hjelpe statsråd Lysbakken til å få på plass den satsingen som er nødvendig, slik at vi får gjennomført målet om full barnevernsdekning.

Statsråd Audun Lysbakken [15:29:33]: På den ene siden er det veldig bra at Høyre bruker denne debatten til å snakke om barnefattigdom. Det er på en måte en ny dimensjon i det norske politiske ordskiftet. Men jeg må jo si at når det i innlegg etter innlegg arter seg som et sammenhengende angrep på universelle velferdsordninger, så stusser jeg litt, og ikke bare litt, for i Fordelingsutvalgets innstilling er det en veldig tydelig anbefaling, og det er at nøkkelen til å gjøre noe med fattigdomsproblemet ligger i å styrke og bevare nettopp universelle velferdsordninger.

Denne motsetningen som det spilles på – her er mye retorisk snakk om at de store pengene går til det velbergede flertallet, osv. – er med på å dekke over det som er en viktig realitet når det gjelder arbeidet mot fattigdom, nemlig at arbeidet mot fattigdom og arbeidet mot forskjeller henger veldig nøye sammen. Sånn sett blir det veldig fort en oppskrift på å si seg fornøyd med å bruke småpenger på begrensede tiltak, mens denne regjeringen hele tiden har valgt å bruke store penger på store tiltak, f.eks. barnehager og SFO, som vi vet virker når det gjelder å bekjempe barnefattigdom, men i tillegg drive skreddersøm og lage målrettede enkelttiltak, f.eks. de som ligger i det budsjettet som behandles i dag, knyttet til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, der det nettopp ligger inne penger til tilskudd til bl.a. ferie- og fritidsaktiviteter.

Utfordringen vi har knyttet til de – i hvert fall i perioden 2005–2007 – 60 000 fattige barna i Norge, barn som lever i vedvarende fattigdom, er mye større enn det man kan oppnå med en kulturkortordning alene. Men jeg sier, akkurat som Karin Andersen sa i Aftenposten, at Høyres forslag er ett eksempel på én type tenkning som kan være viktig for å lette hverdagen til en del fattige barn. Sånn tenker vi også. Det er selvfølgelig ikke slik, som representanten Gina Barstad sa, at Regjeringen har monopol på gode ideer. Gode ideer fra Høyre tar vi gjerne imot.

Men vi må også fokusere på hva det er som løser fattigdomsutfordringen, og da er det ikke til å komme utenom at de store, brede, universelle ordningene, kampen mot forskjeller, er viktig. Jeg vil legge til en annen ting også, som får altfor lite oppmerksomhet når vi diskuterer barnefattigdom: Barnefattigdommen i Norge har en veldig klar etnisk dimensjon. Det betyr at arbeidet for å få bl.a. flere kvinner med innvandrerbakgrunn inn i arbeidslivet er noe av det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe barnefattigdom.

Så har jeg bare lyst til å si kort til representanten Øyvind Håbrekke at jeg ser at Kristelig Folkeparti bl.a. har fremmet et forslag om en gjennomgang av disse merkeordningene. Jeg er litt forundret over det, egentlig, for det foreligger en komitemerknad som ber om veldig mye av det samme. Det er noe jeg har betydelig sans for. Når Stortinget ber om det, vil vi selvfølgelig følge det opp.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:32:42]: Enslige mindreårige asylsøkere er en spesielt sårbar gruppe med spesielle behov for oppfølging. Men det er først og fremst barn og ungdommer som har krav på beskyttelse og omsorg på lik linje med norske barn og ungdommer.

Det er bred enighet om at en overføring av omsorgsansvaret til barnevernet er den beste måten å sikre bedre ivaretakelse av enslige mindreårige asylsøkere på. Alle er enige om at disse barna uten nære omsorgspersoner trenger god oppfølging, omsorg og ivaretakelse. Derfor vedtok Stortinget våren 2008 en lovendring som medførte at ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere ble overført fra utlendingsmyndighetene til barnevernet. Barnevernet skulle i første omgang overta ansvaret for dem som var under 15 år.

Regjeringen lovte i statsbudsjettet for 2008 at ansvaret for dem mellom 15 og 18 år skulle overføres i løpet av 2009. I budsjettet for 2009 ble overføringen av ansvaret utsatt på ubestemt tid, og i Soria Moria II slapp jo Regjeringen katta ut av sekken og slo fast at de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år ikke ville bli overført til barnevernet i denne stortingsperioden.

Kristelig Folkeparti mener at barn som kommer til Norge alene, er en av de mest sårbare gruppene som finnes i vårt samfunn, og er bekymret for oppfølgingen denne gruppen får. Vi mener det er hensynet til barnets beste som skal være styrende for hvilket omsorgstilbud de enslige mindreårige asylsøkerne får, på linje med andre barn som det offentlige også har omsorgen for.

Behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere viser at Regjeringen ikke tar barns rettigheter og barns særlige rett til beskyttelse og ivaretakelse på alvor. Jeg er særlig skuffet over at Regjeringen ikke finner plass til å gi disse barna et skikkelig tilbud når det drysses millioner av kroner over andre grupper som har en mye sterkere posisjon i samfunnet.

Kristelig Folkeparti foreslår at ansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år overføres fra utlendingsmyndighetene til barnevernet fra 1. januar 2011. Håpet er at regjeringspartiene vil stemme for vårt forslag. Det er aldri for sent å snu når saken er viktig nok.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:35:51]: Det er all grunn til å ønske velkommen en bredere diskusjon om fattigdom, og særlig barnefattigdom, i Norge.

La meg bare forsikre om at jeg skal ikke legge opp til hele den diskusjonen nå, men det er et poeng, som statsråd Lysbakken sier, at det er viktig også med brede velferdsordninger. Det er f.eks. et poeng for å bekjempe barnefattigdom at man har en skole hvor alle får like muligheter, ikke en skole som vi har i dag, som reproduserer forskjeller. Vi har jo satt oss i den situasjonen i Norge at på tross av alle festtalene våre så har vi en skole hvor det som avgjør mest hva du får ut av skolen, er, for å sette det på spissen, hvor mange bøker foreldrene dine har i bokhylla. Det er et brudd med hele ambisjonen og intensjonen vår i skolen.

Jeg frykter at statsråd Lysbakken har misforstått litt hva denne debatten handler om. Det er faktisk ikke sånn lenger at fattigdommen dreier seg om enorme grupper i det norske samfunnet. Tvert imot er den konsentrert, og det er nettopp derfor vi også er nødt til å bruke konsentrerte virkemidler. Vi er nødt til å sette inn tiltakene der de hjelper mest.

For å ta et eksempel: Da man innførte makspris i barnehagene i Norges hovedstad, som vi befinner oss i nå, hjalp ikke det de fattigste i hovedstaden. De måtte betale mer for barnehagene etter at maksprisen kom, for her hadde man et system hvor de som hadde mye, betalte mye for en barnehageplass, mens de som hadde lite, betalte mindre. Da man valgte å bruke de store pengene på å smøre alt tynt utover, resulterte det i at de som hadde dårligst råd i hovedstaden vår – som også er en av byene i hele Norge som sliter mest med fattigdomsproblemer – fikk en større regning hver eneste måned. Dét er dårlig fattigdomspolitikk. Hvorvidt det er god eller dårlig barnehagepolitikk, har man diskutert tidligere i dag. Nettopp derfor er det en viktig forskjell mellom Regjeringens fattigdomsinnfallsvinkel og Høyres fattigdomsinnfallsvinkel.

Vi skal satse på de brede velferdsordningene, vi skal satse på et helsevesen for alle, vi skal satse på en skole som fungerer – vi skal satse på alt dette – for ikke å snakke om å få folk over fra velferdsordninger og tilbake til jobb. Men der det virkelig gjelder, der vi virkelig kan gjøre en forskjell, er når vi går inn og hjelper dem som har blitt støtt ut – som f.eks. 15-åringen fra Ålesund som i Aftenposten i dag forteller at sjansen til å få oppleve et kulturtilbud, til å bli inkludert, til å få gjøre det nesten alle andre 15-åringer i Norge har mulighet til å gjøre, var det som gjorde en forskjell. For noen år siden ble dét karakterisert som fattigkassepolitikk, og man var redd for at det skulle være stigmatiserende å motta hjelp. Jeg tror avgjort at det som i realiteten er stigmatiserende, er det å havne utenfor og bli værende der ute – uten at noen rekker deg en hjelpende hånd.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:38:52]: Takk – jeg trenger heller ikke mer.

Jeg understreket i mitt innlegg betydningen av gode og effektive miljømerkingsordninger, jf. forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Statsråden har bekreftet at han ønsker å følge opp intensjonene i dette forslaget. Jeg ser fram til det, og på vegne av forslagsstillerne ønsker jeg å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har gjort det forslaget han refererte til, om til et oversendelsesforslag.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:39:33]: Det var representanten Dagrun Eriksen som – da hun i en litt mimretone om hvordan det var å framforhandle barnehageforliket her i Stortinget – var så elskverdig å minne oss om hvor stor uenighet det egentlig var når det gjaldt viktigheten av å redusere prisen på en barnehageplass.

Det er riktig at det var kontroversielt. Og hvis jeg skal mimre skikkelig, kan jeg fortelle om årene 1993 og 1994, da jeg hadde to barn i to forskjellige private barnehager og betalte 4 000 kr hvert sted. Slik var det for veldig mange. Barnehageforliket har medført en markant reduksjon i prisen på en barnehageplass. Det er et viktig velferdsgode, som har kommet veldig mange foreldre til gode. Det er den største skatteletten på mange årtier som småbarnsforeldre har fått.

Nå er det Høyre som ønsker å reversere denne skatteletten til foreldre med barnehagebarn. De øker prisen for barnehage med 0,5 milliarder kr netto, som de skal bruke til skattelettelser generelt. Det er en skatteskjerpelse på 2 200 kr i året for småbarnsforeldre med ett barn i barnehage.

Når vi diskuterer forskjeller og fordeling, er det viktig å se det store bildet. Det store bildet er at vi får mange viktige og vesentlige velferdsgoder fordi vi betaler skatt, og vi skal betale skatt etter evne.

Så vil det alltid være noen som man ikke når gjennom de universelle ordningene eller gjennom skattelettelser, og det er behov for ordninger som treffer disse. Men det å gjøre det til en stor ideologi at man heretter skal plukke verdige trengende og rette all innsats mot dem, kan være med på ikke bare å stigmatisere folk, men å låse dem inne i fattigdomsfeller. Hvis man har inntektsgradert barnehagesats, inntektsgradert SFO-sats, inntektsgradert kultur- og fritidssats osv., kan en enslig mor med en deltidsjobb risikere å måtte betale fullt i SFO, fullt i barnehagen, miste kulturtilskudd – og måtte takke nei til fulltidsjobben. Så det er balanseganger her.

Jeg må si at det har gitt mange effekter i norsk politikk at SV har blitt et regjeringsparti. En av de gledelige effektene er at Høyre plutselig har begynt å oppdage barnefattigdom. Jeg synes det er veldig viktig, for det er slik at barn i Norge i 2009 som rammes av fattigdom, opplever utestenging. Hvis man kan komme lenger fordi det i debatten er stor fokusering på løsninger for disse, er det veldig bra. Men å gjøre det til ideologi at man skal behovsprøve mest mulig, og at det er den beste velferdsstaten, vil jeg advare veldig sterkt imot.

Statsråd Audun Lysbakken [15:42:42]: Jeg ville nødig at representanten Røe Isaksens innlegg skulle få stå som et punktum i fattigdomsdebatten.

Det har vært en viktig runde, og det er helt riktig – som representanten påpeker – at det er viktige forskjeller mellom Regjeringens og Høyres tilnærming til fattigdomsproblemstillingen. Den viktigste forskjellen er ikke spørsmålet om brede velferdsordninger eller skreddersøm, for Regjeringen er for begge deler. Den viktigste forskjellen er om vi ser en klar sammenheng mellom kampen mot forskjeller – mot sosiale klasseskiller – og fattigdom. Og ser vi på verden rundt oss, ser vi at det er en veldig tydelig sammenheng. Land med små forskjeller har også mindre fattigdom. Derfor er spørsmålet om en rettferdig fordelingspolitikk og om å sikre at vi har en velferdspolitikk som gjør at de hullene som representanten snakker om, ikke oppstår, så avgjørende.

Når jeg lot meg fyre litt opp i debatten, er det fordi jeg synes Høyre tok i bruk veldig sterke ord i dag. Jeg må si at det å bli beskyldt for svik mot fattige barn fordi vi ikke støtter det konkrete forslaget om kulturkort – når vi har en rekke andre forslag til bevilgninger som går i samme retning, nemlig konkrete tiltak for å satse på bl.a. fritidsaktiviteter for og ferietilbud til barn – provoserer meg. Jeg lar meg provosere fordi denne anklagen kommer fra et parti som i sitt alternative statsbudsjett ikke lar de store pengene gå til fattige barn, men lar de store pengene gå til skattelette til nettopp det velbergede flertallet.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:44:35]: En skal være forsiktig – når en har vært her så lenge – med bare å bli en historieforteller. Men jeg tror det av og til er viktig å minne Stortinget på hva som faktisk har vært.

Jeg opplever det nok slik at statsråd Halvorsen gjør forskjellene større enn det de faktisk var den gangen, for alle var enige om at prisen på en barnehageplass var for høy. Spørsmålet var: Hva skulle vi gjøre først? Skulle vi skaffe barnehageplasser, eller skulle vi redusere prisen? Og jeg satt rundt bordet i så mange av de forhandlingene at jeg vet meget godt hvordan disse diskusjonene gikk. Det som jeg tror var litt av utfordringen, var at det ikke var redusert pris som ga flere plasser. Det var viktig med redusert pris, men det var da investeringstilskuddet kom på bordet, som faktisk var Bondevik-regjeringens forslag, at utbyggingen økte, for da lønte det seg for dem som skulle bygge barnehagene, å få på plass plassene som de trengte. Når vi nå skal se det i historiens lys, handler det om å anerkjenne at diskusjonen om pris var viktig, men ikke minst var diskusjonen om antall plasser noe av det som gjorde at vi fikk fart i utbyggingen, og småbarnsfamiliene fikk en reell valgfrihet, de fikk muligheten til å velge barnehage som et alternativ.

Men for ikke bare å havne i historien, vil jeg si at vi nå står overfor noen utfordringer. Der går vi i grenselandet over fra ikke det budsjettet vi diskuterer i dag, men til det vi diskuterte i forrige uke, nemlig skolebudsjettet og SFO, for nå begynner den diskusjonen igjen: Skal vi nå satse på reduserte priser og makspris på SFO? Eller skal vi satse på kvalitetsheving, flere plasser, inntektsgradering og søskenmoderasjon, kanskje på tvers av SFO og barnehage, for å kunne gi flere mulighet til å være der? Jeg vil bare minne Stortinget på at vi kan bruke noen av de erfaringene vi fikk ved barnehageforliket, til ikke å se oss blinde på at pris faktisk gir verken økt kvalitet eller flere plasser og gode plasser, men det kan være mulig å bruke andre virkemidler for å oppnå kvalitet.

Olemic Thommessen (H) [15:46:59]: Jeg husker ikke om det var statsråd Halvorsen eller statsråd Lysbakken som mente at Høyre gjorde spørsmålet om skreddersøm eller brede løsninger til et ideologisk spørsmål, og så var man liksom kritisk til det.

Selvfølgelig er det et ideologisk spørsmål, og det er også viktig å løfte det frem som sådan, ikke minst i lys av at vi nå har hatt en regjering som har håndtert fattigdomsproblematikken og mange sosiale ordninger nettopp ut fra – jeg vil si – et nokså bastant ideologisk synspunkt. En debatt som vi f.eks. har skånet barne-, likestillings- og inkluderingsministeren for i dag, gjelder spørsmålet om private eller offentlige løsninger innenfor barnevernet. Det har vært viktigere for Regjeringen å være opptatt av hvem som ikke skulle få lov til å tilby gode løsninger for de aller svakeste i dette samfunnet, nemlig de av barnevernsbarna som har vært i private institusjoner. Dette har vært viktigere for dem enn faktisk å finne løsninger til et fåtall barn som er av de aller mest utsatte i vårt samfunn. Det er ideologi på sitt mest renskårne.

Det er også slik at Høyre har ikke på noe punkt tatt utgangspunkt i beskrivelsen til statsråd Halvorsen, altså at den enslige moren ikke skulle få noen av de godene som man i dag får. Jeg mener det er å bortforklare et problem. Problemet er at de store, brede løsningene stikker av gårde med så enorme beløp at selv med den utrolig gode økonomien som vårt land har, sliter vi når vi skal finne noen fåtalls millioner til skreddersømmen. Det er et meget stort tankekors. Jeg må si at hvis man gjør de brede løsningene til ideologi – som jeg opplever at posisjonen gjør – ja, da er vi virkelig klare for firefemtedelssamfunnet. Da er vi virkelig klare for å ofre dem som trenger gode løsninger mest, til fordel for den store bredde av middelklassevelgere som Regjeringen later til å ønske å tekkes, og som man bruker store deler av statsbudsjettet for å imøtekomme, enten de har behov for det eller ikke.

Dette kan ikke være et enten–eller, dette må være et både–og, men balansepunktet ligger ikke der det skal. Balansepunktet i dag handler om at vi bruker mye penger på mange som ikke trenger det, mens vi har en relativt liten gruppe som faller igjennom, og som faktisk kunne trengt ikke bare litt mer hjelp, men vesentlig mer hjelp.

Statsråd Audun Lysbakken [15:50:15]: Hvis representanten Thommessen mener at Høyre har gjort en god handling ved å skåne meg for debatten om fordelingen mellom private og offentlige løsninger i barnevernet, vil jeg bare si at den debatten er jeg mer enn gjerne rede for, så ta det gjerne opp neste gang.

Det er altså sånn at årsaken til at Regjeringen har prioritert som vi har gjort, og som vi vil fortsette å gjøre, er ikke ideologi, men et veldig klart syn på hva det er som fører til at vi får brukt hver eneste krone på det kronene er ment for, nemlig vanskeligstilte barn. Vi har gjort de prioriteringene vi har gjort, fordi vi ønsker å utnytte ubrukt kapasitet i statlige institusjoner, og fordi vi ønsker å sørge for at hver eneste krone vi bruker til barnevern, går til det, og ikke f.eks. til utbytte i kommersielle institusjoner. Og så har vi gjort det fordi vi ønsker en utvikling, som det har vært bred politisk enighet om, i retning av at vi skal ha færre institusjonsplasseringer og flere hjemmebaserte tiltak, og andre typer tiltak, fordi vi tror det er best for barn. Og da oppfatter jeg det slik at det istedet er Høyre som har gjort det til et stort prinsippspørsmål å sørge for at vi fortsatt, i fremtiden, skal ha den ganske store ubalansen vi har i forholdet mellom offentlige og private institusjoner, og som gjør det til et stort spørsmål å opprettholde de kommersielle institusjonenes andel av denne sektoren.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:51:58]: Et av de privilegier man har når man er statsråd, er at taletiden er ubegrenset. Etter hvert som stortingsrepresentantene går tom for tid, så kan vi bare komme igjen og igjen.

Bare noen korte kommentarer til slutt. Jeg er vel kanskje blant dem i Norge som har hatt flest søvnløse netter på grunn av barnehager, og fordi det har vært utrolig viktig å klare å skaffe barnehageplass til alle barn. Det er den viktigste investeringen vi har gjort.

Det som ble veldig klart for oss, var hvordan prisen på og etterspørselen etter en barnehageplass hang nøye sammen. Vi vet at mange flere enn vi trodde da vi startet med å gjennomføre barnehageløftet, ønsket seg en barnehageplass. Det kan ha vært av overbevisningsgrunner eller av velferdsgrunner. Det er helt opplagt at prisen og prisreduksjonen i seg selv også var med på å utløse en større kø enn vi hadde trodd. Så å gå den balansen mellom redusert pris og full dekning betydde at hver gang man fikk full dekning med ny pris, og så reduserte prisen på nytt, økte bare køen. Slik er det. Det betyr at vi har full dekning i dag med en pris på 2 330 kr. Får vi gratis barnehageplass, kan det hende at det plutselig kommer flere hvis det skulle bli politikken. – Nå har vi ikke lovt noe mer enn å fryse prisen på 2 330 kr.

Og så for at misforståelsen om Høyres økonomiske politikk og fordelingspolitikken ikke skal få stå for evigheten, må jeg bare si: Det er ikke slik at Høyre i dette statsbudsjettet øker belastningen på middelklassen for å styrke innsatsen overfor dem som lider under fattigdom. Det som er sannheten om barnehagebudsjettet til Høyre, er at de øker foreldrebetalingen for dem som har barn i barnehage, og så bruker de en halv milliard kroner av de inntektene til å smøre sitt eget skatteopplegg med. Fordelingsprofilen i Høyres skatteopplegg er at de som har inntekt på over 3 mill. kr, får mer enn 70 000 kr i skattelette av Høyre. Så man tar fra barnehagebarn og deres foreldre og deler ut til millionærer. På den veien er det riktignok slik at man deler ut noen millioner kroner også til mer gradert betaling i barnehagene, men det kan man ikke akkurat si er en nettogevinst for småbarnsforeldre.

For øvrig – til den debatten som har gått tidligere: Oslo kommune hadde full frihet til å holde lave satser for dem som hadde lave inntekter i forbindelse med Barnehagereformen. Mange kommuner gjorde det.

Olemic Thommessen (H) [15:55:11]: Vel er det slik at statsråder kan ta ordet så mange ganger de vil, men vi er mange som interesserer oss for dette! (Munterhet i salen) Dette er viktig. Så vi kan holde det gående en stund i alle fall.

Saken er følgende – til statsråd Halvorsen: Høyre har faktisk en fattigdomssatsing på 500 mill. kr mer enn Regjeringen. Ellers er det vel ikke slik at vi akkurat vet hva vi bruker den ene kronen til i forhold til hva vi bruker den andre kronen til.

Nå var det egentlig til statsråd Lysbakken jeg gjerne ville komme med noen kommentarer. Han ønsket seg en debatt om de private anbyderne i barnevernet.

Regjeringspartiene og Høyre kan krangle så vi blir grønne i fjeset om hvorvidt vi skal ha private kommersielle aktører eller ikke. Det kan vi drive på med lenge. Jeg synes det er litt urimelig at de som skal lide for dette, er de barna som faktisk ikke får plass og står i kø. Slik er det. Hvis det er slik at regjeringspartiene absolutt vil fase ut de private aktørene, så gjør da det, men sørg for at det står et offentlig tilbud der i stedet, så det ikke går ut over noen. Det har ikke Regjeringen sørget for i de årene dette har vært et tema.

Tvert imot har man hatt store problemer med å organisere en hel etat og bruke midlene på en brukbar måte. Man har bygd ut et system som man kaller Multifunk, og det ligger ganske langt frem å si at det er et system som med hensyn til kapasitet eller metode imøtekommer det behovet som kuttene i forhold til de private aktørene representerer.

Så til dette med utbytte. Ærlig talt! Staten er den eneste innkjøperen av denne tjenesten. Staten sitter på en enorm kompetanse. Den sitter med en svær etat. Og så skulle ikke staten greie å inngå avtaler som gjør at man holder orden på hvor mye man bruker i de private institusjonene?

Dette er ikke akkurat et område som noen har blitt rike på. Dette er et område der man har mange private aktører – ofte med bakgrunn i de offentlige institusjonene. De har en metode, og de har et ønske om å gjøre noe for disse barna. De stoppes fordi man ikke ønsker denne typen institusjoner. Det er et minstekrav til profesjonalitet hos det statlige barnevernet som innkjøper at man må kunne greie å håndtere dette. Man har fullt innsyn i alle investeringer og fullt innsyn i alle regnskaper. Da er det tøv å snakke om at man ikke greier å styre, at dette er penger som går rett i bukselomma på spekulanter.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at ordet «tøv» ikke er så veldig parlamentarisk.

Presidenten gjør oppmerksom på at tiden for formiddagsmøtet øyeblikkelig er omme.

Statsråd Audun Lysbakken [15:58:30]: Jeg skal ikke bruke lang tid. Jeg skal bare gi en kort kommentar til representanten Thommessen.

Det er ingen som har snakket om å «fase ut de private aktørene» i barnevernet, men vi har snakket om å gjøre noe med balansen mellom offentlige og private tilbydere, som er en helt annen i denne sektoren enn i de andre sektorene der vi vanligvis diskuterer dette spørsmålet.

Så har vi snakket om å utnytte den statlige kapasiteten bedre. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at ikke Høyre er opptatt av at vi utnytter de offentlige institusjonene vi har, til fulle, og prioriterer det først. Det er også vanskelig for meg å forstå at Høyre, som veldig ofte er opptatt av ideelle organisasjoners bidrag til velferdsstaten, skal ha problemer med den politikken Regjeringen har stått for ved å gi de ideelle aktørene forrang foran de rene kommersielle aktørene.

Presidenten: Olemic Thommessen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [15:59:44]: Regjeringspartiene brukte begrepet «fase ut» om de private aktørene, i hvert fall i to–tre år, inntil man fant sammen med Kristelig Folkeparti og ble enige om at de såkalt ideelle aktørene skulle man kanskje finne en plass til.

Man har lagt opp til et system der man altså systematisk prioriterer de private aktørene lavest. Når de i det hele tatt er med, er det fordi det offentlige systemet og systemet med de ideelle aktørene ikke har kapasitet nok. Det er det dette dreier seg om. Det dreier seg ikke om at det står et ubrukt offentlig tilbud der og venter, det dreier seg om at det offentlige ikke er tilstrekkelig for å greie å løse de problemene man står overfor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til rammeområde 2 i sak nr. 1 samt til sakene nr. 2 og 3.

Sakene nr. 1–4 er dermed ferdigdebattert.

(Votering, se sidene 1347, 1367 og 1368)

Vi har et langt møte foran oss i kveld, så presidenten går videre til neste sak.