Bjørn Lødemel (H) [11:39:00]: Det er eit stort behov for ein fullstendig gjennomgang av nettpolitikken, både innanlands og til Europa. Høgre har vore ein pådrivar for å prøve å få ein debatt på dette temaet tidlegare, men det har vore vanskeleg. Dersom Noreg skal vere ein energistormakt på rein fornybar energi, er det heilt avgjerande å ha tilstrekkeleg og sikker nettkapasitet. Energi- og næringsutvikling heng saman. Skal ein ha ei målsetjing om å få fart på denne utviklinga, er eit viktig spørsmål om eit supernett langs kysten og til Europa er nøkkelen til å nå eit slikt mål.

I EU i dag er det ein viktig debatt om eit «supergrid» i Europa. Noreg er også invitert til å vere med i desse drøftingane. Det er svært gledeleg å sjå at ministeren i dag har signert ei samarbeidserklæring om å styrkje det regionale samarbeidet om nettutvikling til havs i Nordsjøen. Eg håpar dette også kan bli starten på å utvikle eit norsk supernett langs kysten.

Både Regjeringa og Stortinget har sagt at ein vil leggje til rette for ei sterk satsing på fornybar energi. Korleis denne krafta skal distribuerast, og kven som er forbrukaren, må vi ha eit svar på snarast råd, slik at ein kan starte planlegging og utbygging av neste generasjon kraftnett.

Det er svært viktig å stille spørsmål om korleis målsetjing vi har med vår kraftproduksjon. Skal vi utelukkande ha eit nasjonalt perspektiv, dvs. å rekne på forventa forbruk og produksjon og vere oss sjølve nok? Eller skal vi ha eit større perspektiv, eit globalt perspektiv? Og dermed legg vi følgjande energirealitetar i botnen:

• For vår eigen forsyningstryggleik er det viktig at vi både har ei fornuftig utbygging av energi, og at vi har tilstrekkeleg nettkapasitet både innanlands og utanlands.

• Verda treng meir energi, og den må vere fornybar, ifølgje dei klimautfordringane som vil kome. Noreg har eit stort teoretisk potensial for å auke vår produksjon av fornybar energi, når det gjeld vidareutvikling av våre vasskraftressursar og vindkraft både til lands og til havs. Noreg har eit unikt teknologisk og økonomisk potensial for å utvikle annan fornybar energi som bølgjekraft, termisk varme, saltvatnskraftverk og tidevatn m.m.

Dersom vi er villige til å leggje til rette for ei slik satsing og tenkjer at dette også skal representere eit framtidig industrielt potensial for norske aktørar, kan dette bli eit formidabelt kinderegg:

• Noreg bidreg med fornybar energi til verda og er på den måten med på å redusere klimaendringane.

• Vi vidareutviklar vår rolle som energistormakt og ein stabil energileverandør i Europa.

• Vi får stor og framtidsretta verdiskaping, industrialisering og næringsutvikling.

Dersom vi vel dette alternativet, betyr det at vi må få tilgang til ein større marknad, altså utanlandskablar, og vi må ha rammevilkår som utløyser ny produksjon. Ulempene med eit slikt val kan vere at det blir høgare straumpris, og vi må eventuelt gå inn med kostbare verkemiddel for å subsidiere fram ny produksjon. Korleis kan dette påverke prisen på kraft, og får vi høgare straumrekning på grunn av større kapasitet mot Europa?

Energieffektivisering blir det nye fokusområdet. Det ser vi allereie i debattane i EU. Det betyr at sjølv om krafta kanskje blir dyrare, så forbrukar vi mindre. Ny teknologi og intelligente energistyringssystem vil kome, og det betyr også lågare forbruk. For ein vanleg forbrukar kan lågare forbruk kompensere for høgare pris. Vi kan importere billeg energi om natta når vindmøllene produserer for fullt og Europa søv. Vi kan i dag eksportere 6 pst. av vår produksjon. Sjølv med ei dobling av kabelsambandet vil ikkje kapasiteten bli meir enn 12 pst. Det er eit ope spørsmål om korleis dette vil påverke prisen. Dyrare straum i Europa enn i Noreg er heile føresetnaden for at det skal bli eit sal ut av landet.

Det er mange grunnar til at vi må greie ut eit supernett langs kysten og kablar til Europa. Vi må gjere eit val om vi skal «låse» straumen inne i Noreg, eller om vi skal forsyne Europa med rein fornybar energi. Kablar til Europa betyr både eksport og import av straum. Stor kapasitet mot Europa vil gje store inntekter for staten og eigarane av kraftproduksjon og linjenett. Det nye kabelsambandet til Nederland hadde ei inntekt på 200 mill. kr på to månader og blir nedbetalt i løpet av fire–fem år. Med ei levetid på 50–60 år er dette eit godt bilete på at dette er svært store investeringar. Sjølv om denne kabelen i dag er ute av drift, har den vore ein suksess.

Dersom det blir fleire kablar både til kontinentet og til Storbritannia, vil det også opne opp for å kunne elektrifisere sokkelen i langt større omfang enn det som har vore tenkt til no. Større forbruk og fleire til å dele kostnadane vil også kunne få positive konsekvensar for nettleiga i Noreg. Eit nytt «supernett» langs kysten vil redusere behovet for dei største linjene her i landet. Dersom ein kan bruke sjøkabel i fjordane som tilførsel til eit slikt nett, vil det vere positivt, og ein kan skåne viktige landskapsområde og nærføring til busetnad mange stader.

Det må vurderast om eit supernett langs kysten og til Europa skal vere ein del av sentralnettet, eller om kabelsambandet skal byggjast og finansierast på grunnlag av dei inntektene eit slikt nett vil generere i framtida. I ein diskusjon om eit «supernett» til Europa må ein ha kunnskap om framtidig energibehov innanlands, potensial for energieffektivisering og for ny produksjon av fornybar energi.

Noreg har vore energistormakt på olje og gass i fleire tiår, og framleis er det store ressursar ein kan utnytte. Noreg er også ein stor produsent av rein fornybar energi i Europa. Det blir hevda med tyngd at vi er Europas batteri på kraft. Vasskraft, som vi har mykje av i dette landet, er ein viktig stabilisator i den europeiske kraftmarknaden. Den vil vere eit avgjerande supplement til noverande og framtidig vindkraft, både til lands og til havs, på grunn av at energien frå vindkraft ikkje kan lagrast, men forbrukast fortløpande.

NVE slår fast at innan 2020 vil kraftbalansen i Norden vise eit overskot på 30–40 TWh årleg. Av dette vil Noreg ha eit overskot på opptil 12 TWh. Det betyr at vi treng stor eksportkapasitet.

Investeringane i energiproduksjon er langsiktige og kostbare investeringar. Skal vi våge å investere i meir fornybar energi, er det ein føresetnad at det faktisk er ein marknad som kan kjøpe denne energien.

Det er store planar for ny produksjon av fornybar energi. Regjeringa si klimamelding og klimaforliket i Stortinget frå januar 2008 viser til at Noreg innan 2016 skal realisere 30 TWh ny fornybar energiproduksjon eller energibruk.

Kvotesystemet vil på sikt gjere vår reine energi til ein verdifull ressurs, og det gjer at vi må sjå på dei store investeringane som må gjerast som ei utgift som vil generere store inntekter i framtida.

Ein heilt avgjerande føresetnad for EU sitt fornybardirektiv er at den nye fornybare energien skal erstatte dagens fossile energibruk. Men krafta må bringast fram til dei nye kundane før ein kan nå denne klimagevinsten. Europa sitt fokus på fornybar energi vil halde fram, og det vil vere stor produksjon av vindkraft, spesielt offshore.

Dersom Noreg skal produsere meir fornybar energi, og vi ikkje forventar stor auke i innanlands forbruk, må kapasiteten til utlandet aukast, eventuelt i tillegg til å elektrifisere ein del av plattformene på sokkelen.

Statnett ser i sin nettutviklingsplan frå 2009 behov for investeringar i sentralnettet i størrelsesorden 20–45 milliardar kr i den komande tiårsperioden, bl.a. at dei skal etablere nye kabelsamband mot våre naboland i sør. Det blir lagt kablar i mange land med svært stor kapasitet, og dette er ei utvikling som vil halde fram.

Dei store utbyggingane av sentralnettet fleire stader i landet skapar stor motstand. På Vestlandet er det stor lokal motstand både i Hardanger og mot den planlagde linja mellom Fardal og Ørskog. Dei norske fjordlandskapa er kåra til verdas fremste reisemål, og UNESCO har peika ut nokre av fjordane på Vestlandet til verdsarvområde. Dei planlagde linjene får svært negative konsekvensar for miljøet og livskvaliteten til mange innbyggjarar. Mange stader vil den nye linja kome så nær busetnaden at ho skapar frykt for både strålefare og andre helseskadar. Dei planlagde 420 kV-linjene fører til store utfordringar også andre stader i landet.

Det er stort behov for å utvikle ny kabelteknologi som både kan opne opp for andre løysingar enn luftspenn innanlands og forbetre kabelteknologien for å få opp kapasiteten mot Europa. Begge delar treng sjøkabel med høg kapasitet, sikker forsyning og akseptabel pris.

Stortinget må ta ansvaret for ein fullstendig gjennomgang av nettpolitikken i Noreg. Dersom vi ønskjer at Noreg skal vere ei energistormakt på rein fornybar energi, og at dette skal vere eit satsingsområde i åra som kjem, må vi ha eit nett som er tilpassa dette. På same måten må Stortinget gje ei klar melding til dei som vil satse på å byggje ut fornybar energi, at dei har eit nett som kan føre ut denne energien, og at det vil bli økonomi til å gjere dette på ein forsvarleg måte. Det hastar verkeleg med å kome i gang, og eg håpar at Regjeringa vil leggje til rette for ein offensiv og framtidsretta debatt om dette temaet.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:48:46]: Jeg er enig med interpellanten i at en god infrastruktur for overføring av elektrisk energi er avgjørende for utvikling av fornybar energiproduksjon, forsyningssikkerhet og en fornuftig bruk av energiressursene. Regjeringa vil derfor legge til rette for økt utbygging av nettkapasitet mellom landsdelene og til utlandet.

Et kraftnett til havs vil kunne spille en viktig rolle i framtidas kraftsystem. Den teknologiske utviklinga åpner for å etablere kraftproduksjon og tilknytte petroleumsinstallasjoner i et omfang som til nå ikke har vært mulig. I tillegg vil det bli stadig mer aktuelt å etablere nye kabelforbindelser mellom regioner og mellom land, f.eks. mellom Norden og resten av Europa. Disse kablene kan med ny teknologi integreres med vindparker og nevnte petroleumsinstallasjoner.

Vindkraftproduksjon til havs og nær kysten sto i 2008 for kun om lag 2 pst. av den samlede installerte vindkraftproduksjonen i Europa, men er i rask vekst. I 2009 ble 577 MW havvind tilknyttet nettet. Det representerer en økning på 54 pst. sammenlignet med 2008. I juni i fjor la jeg fram en odelstingsproposisjon for Stortinget med forslag om en ny lov og strategi nettopp for fornybar energiproduksjon til havs. Denne skal diskuteres i Stortinget den 11. mars, og jeg håper da på tilslutning til Regjeringas strategi på dette området. I tillegg til aktiv satsing på FoU og teknologiutvikling har vi startet prosessen med å identifisere arealer som kan være egnet for havbasert vindkraftproduksjon i norske områder. Muligheter for kraftoverføring og utviklinga av nettet til havs skal vurderes i denne sammenhengen.

Et supernett skal kunne overføre store mengder elektrisk kraft over lange distanser. Et europeisk supernett har fått økt aktualitet for å knytte sammen nasjonale og regionale nett for å håndtere en økt andel av den fornybare kraftproduksjonen. Et supernett vil da være motorveien som binder sammen de nasjonale nettsystemene.

I en europeisk sammenheng har diskusjonen mye dreid seg om landbaserte løsninger som dekker store deler av Europa, men det har i den senere tida også vært løftet fram løsninger for kraftoverføring til havs – dette for å kunne legge til rette for vindkraftproduksjon og knytte sammen større områder. Det har vært lagt vekt på at det kan være mindre konfliktfylt å bygge nye kraftledningsforsterkninger i sjøen enn på land.

Norge deltar i flere internasjonale samarbeidsfora knyttet til overføringsnett til havs og havvind. Blant annet undertegnet vi i fjor høst en samarbeidsavtale med Tyskland, Danmark og Sverige innen havbasert vindkraft.

Gjennom systemoperatørene i Europa er Statnett med i et samarbeid om spesielle utfordringer knyttet til nettutviklinga til havs. I tillegg har OED gjennom vår løpende dialog med Europakommisjonen blitt orientert om de initiativer som kommisjonen har tatt på området, bl.a. gjennom sin handlingsplan for offshorevind.

I tilknytning til EUs energirådsmøte i desember undertegnet ni europeiske land en politisk erklæring om å styrke det regionale samarbeidet om havvind og nettutvikling til havs i Nordsjøregionen. Jeg har i dag, som representanten Lødemel også nevnte, på vegne av Norge undertegnet erklæringa «Offshore grid development in the North Sea». Norge er nå formell deltaker, og OED vil delta på møtet i regi av gruppa senere i denne måneden. Det er nyttig for Norge å delta i internasjonale fora. I arbeidet vårt med strategien for fornybar energiproduksjon til havs og i arbeidet med å identifisere arealer for havvind er nettopp dette internasjonale samarbeidet av vesentlig betydning.

Havet utenfor Norge er relativt dypt, og det er kjennetegnet ved værharde forhold. Skal et overføringsnett langs kysten av Norge og til andre land bli en realitet en gang i framtida, må dagens teknologi videreutvikles. Koblingsplattformer og multiterminaler er eksempler på installasjoner som må videreutvikles for bl.a. å muliggjøre påkobling av produksjon og forbruk til akseptabel kostnad.

Til forskjell fra dagens sjøkabler til utlandet som er bygget med likestrøm HVDC-teknologi, synes det mest aktuelt for et offshorenett å benytte likestrøm med en annen omformerteknologi enn den vi kjenner fra dagens overføringsforbindelser, såkalt VSC HVDC-teknologi. Det muliggjør påkobling av produksjon og forbruk underveis – en viktig forskjell i forhold til det vi ser i dag.

Det pågår mye forskning og utvikling knyttet til denne teknologiutviklinga. For eksempel startet Statnett i 2009 et FoU-program for bygging og drift av overføringsnett til havs.

Interpellanten hevder at et supernett til havs også kan redusere behovet for store kraftlinjer på land. Det er flere forhold som gjør at et slikt nett til havs i mange tilfeller ikke kan erstatte forsterkninger på land. Ikke minst er det av hensyn til forsyningssikkerhet og muligheten for innmating av ny produksjon ofte behov for flere tilknytningspunkter underveis, ikke bare en overføring av kraft fra A til B. Kapasiteten i sjøkabler med den aktuelle teknologien for supernett forventes å øke over tid. Den ligger i dag på om lag 400 MW. For nye sjøkabler til andre land er det i dag aktuelt å gå opp til om lag 1 400 MW. Det er imidlertid langt igjen til dagens standard for nye overføringslinjer på land. En ny 420 kV-linje har en kapasitet på mellom 2 200 og 2 500 MW, også til en betydelig lavere kostnad.

Videre vil en sjøkabel være sårbar dersom det oppstår feil på kabelen. Erfaringene fra feil på andre sjøkabler gir godt grunnlag for å fastslå at reparasjonstida i en del tilfeller kan bli svært lang.

Etter min vurdering er overføringsnett til havs i dag ikke et alternativ til å bygge linjer på land. Hensynet til forsyningssikkerheten, målet om økt fornybar kraftproduksjon og behovet for reduksjon av utslipp av klimagasser vil uansett gjøre det nødvendig å bygge linjer på land. Det er imidlertid viktig at denne utbygginga og opprustinga av kraftledningsnettet gjøres så skånsom som mulig av hensyn til andre miljø- og samfunnsinteresser. Nettopp derfor la jeg i Ot.prp. nr. 62 for 2008–2009 fram en strategi for økt hensyn til miljø, estetikk og lokalsamfunn i kraftledningssaker. Et samlet storting sluttet seg til dette i juni 2009, altså for et drøyt halvt år siden. Jeg vil også vise til at Stortinget har et representantforslag, bl.a. fra representanten Lødemel, til behandling nå. Jeg skal besvare det senere denne måneden.

For overføringsnettet til havs pågår det som nevnt allerede mye forskning og utvikling, og det eksisterer flere samarbeidsinitiativ. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig at en nå igangsetter arbeid knyttet til ytterligere utredninger om et supernett til havs. Vi er inne i gode prosesser rundt disse spørsmålene, og vi har også mye planleggingsarbeid nå i forhold til nettutvikling i Norge for øvrig.

I forbindelse med initiativet «Offshore grid development in the North Sea» kan det imidlertid bli nødvendig med egne utredninger om norske forhold. Det vil jeg eventuelt komme tilbake til Stortinget og orientere om.

Bjørn Lødemel (H) [11:56:48]: Eg vil takke ministeren for eit konstruktivt og positivt svar. Eg ser at vi har dei same tankane i forhold til linjenett på land som også ministeren har i forhold til kablar. Det er rett som ministeren påpeiker, som vi ser med NorNed-kabelen i dag, at det er utfordringar i forhold til kabelteknologi. Det gjer det også viktig å presse på for å få fram betre teknologi og større kapasitet.

Europa diskuterer allereie supernett. The Guardian kunne 3. januar melde at ni land rundt Nordsjøen – Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg, Danmark, Sverige, Irland og Storbritannia – møtest for å diskutere planar om å knyte deira fornybar energi-produksjon saman. Eit slikt nett, som består av tusenvis av kilometer med høgeffektive undersjøiske kablar til ein investeringskostnad på opp mot 250 milliardar kr, kunne møte ein av dei sterkaste kritikkane mot vindkraft og annan fornybar energi, nemlig at skiftande vêrtilhøve gjer det upåliteleg. Med eit supernett for elektrisk kraft vil kraftforsyninga kome frå det området på det europeiske kontinentet der vinden blæs, sola skin eller bølgjene bryt. Allereie til hausten planlegg dei ni landa å ha planane klare for å starte bygginga av eit høgspent kraftnett i løpet av dei komande ti åra. Det vil vere eit viktig verkemiddel for å møte EU sitt fornybarmål.

Norsk vasskraft vil vere eit viktig batteri i eit slikt nettverk, sidan det er den einaste fornybare energikjelda der vi kan regulere produksjonen i høve til etterspurnaden. I periodar med høg produksjon frå annan fornybar energi i eit supernett kan vi pumpe vatn opp i magasina igjen for å bruke det i ny vasskraftproduksjon når etterspurnaden er høg.

Eit supernett i Nordsjøen vil kunne vere eit første steg mot eit framtidig europeisk supernett. Eit slikt nett vil kunne utnytte solenergien i Sør-Europa, vindkraft i Nord-Europa og Vest-Europa og vasskraft i Skandinavia.

Det er også viktig å bringe dette vidare til eit supernett langs norskekysten, og eg registrerer at ministeren også var inne på det i sitt svar. Då blir det svært positivt om vi kan vidareføre eit supernett i Nordsjøen til eit supernett langs norskekysten som kan fange opp vindkraft både til lands og til havs og vasskraft produsert inne på land. Det ville føre til at vi kunne ha eitt nett mot Europa. Det ville vere ein formidabel suksess. Eg meiner at vi allereie no bør vere med på å planleggje eit slikt nett, og ta med det i dei planane som skal lagast når det gjeld eit europeisk supernett.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:59:45]: Jeg kan følge opp det samme sporet som representanten Lødemel gjør her, i forhold til en konstruktiv inngang rundt spørsmålet. Det er ikke tvil om behovet for fokus på at økt produksjon av fornybar energi krever nett. Det er en nødvendig debatt å ta, og det er et nødvendig fokus å ha, for det kan nok ofte bli framstilt som at en er veldig opptatt av å få fram energien, men er lite interessert i å ta konsekvensene og – i litt overført betydning – kostnadene ved det. Slik sett mener jeg at når det gjelder klimakampen og de forpliktelsene som EU-landene tar på seg i forbindelse med den utviklinga av fornybar energi som vi skal ha i Norge framover, er nettopp nettspørsmålet det store spørsmålet som i størst grad vil avgjøre om vi lykkes.

Vi har ikke gjort jobben vår i Norge med å bygge nett de siste tiåra. Vi har sett prisforskjeller på strøm i Norge som vi ikke burde ha, fordi nettet er for dårlig. Vi ser at vi har et produksjonspotensial i framtida som også vil være krevende å realisere, hvis vi ikke får et bedre nivå på nettet. Slik sett følger jeg veldig inngangen som representanten har her; nettutbygging er viktig.

Så vil jeg samtidig bare gjenta meg sjøl litt på det jeg sa i mitt forrige innlegg, at vi ikke drar denne debatten til havs, i den forstand at vi gir inntrykk av at sjøkabler, supernett eller hva vi kaller det, kan bety at vi slipper unna vanskelige debatter i Norge om nettutbygging for øvrig. Det vil ikke være slik at en ved å legge en plan for et supernett eller en nettutvikling for øvrig til havs, kommer bort ifra at også nettutvikling på land vil være en del av denne problemstillinga.

Så tar representanten opp forholdet rundt norske vannkraftmagasiner og vindkraftutbygginga i Europa. Også der mener jeg at den inngangen som representanten har, er en konstruktiv inngang for å se på hvilke muligheter vi har til å bruke norsk reguleringsevne i et framtidig europeisk nett. Det er ikke tvil om at det blir mye vindkraft til overs på tider av døgnet – og kanskje også på tider av året – når forbruket er lavt. Det vil være dårlig klimapolitikk. Det vil også være dårlig økonomi i å la den kraften stå unyttet, kanskje en i ytterste konsekvens må stenge vindmøller fordi det ikke er noe behov for kraften. Da har vi en mulighet til å bruke norske vannmagasiner til å bufre i forhold til det.

Så her ligger det mange store muligheter. Nett kommer til å bli en hovedsak når det gjelder fornybar energi-produksjon framover.

Per Rune Henriksen (A) [12:03:10]: Det er en interessant debatt representanten her tar opp i sin interpellasjon. Vi har forsømt nettutvikling i Norge i mange år, ja, men det vi ser, er jo at det er kolossale endringer både i Norge og ellers i Europa i forbindelse med at vi går over fra forskjellige kraftkilder. Vi produserer fornybar energi på andre steder enn den har blitt produsert tidligere, og vi forbruker energien på andre steder enn tidligere. I Norge har dette noen konsekvenser. Men ser vi på Europa, får det enorme konsekvenser, særlig når vi snakker om utbygging av vindkraft til havs. Og det ligger enorme muligheter for Norge i dette.

For at vi skal kunne få til en storstilt og ambisiøs utbygging av fornybar energi ikke bare i Norge, men i hele Europa, er vi avhengig av at den nye energien som man håper skal kunne erstatte den forurensende, blir en pålitelig og trygg energikilde. Det betyr at distribusjonen må være på plass. De som velger å investere penger i en slik utbygging, må ha trygghet for at produktet blir solgt og for at det kommer fram til kundene.

Det såkalte supergrid, eller supernett, er én løsning på disse utfordringene. Men dette supernettet er jo ikke noe annet enn et godt utbygd nett som man håper vil forene Europa i en felles «energinettmotorvei». På den måten er det f.eks. ikke noen krise om det skulle være helt vindstille i hele Skandinavia i opptil flere dager i strekk, da det så å si helt sikkert blåser som bare det andre steder i Europa. På den måten kan vindenergi transporteres fra de stedene der det blåser, til de stedene der det ikke blåser. De samme faktorene vil gjøre seg gjeldende for regnvær, vannkraft, solenergi osv.

Satsing på et alleuropeisk nett gir med andre ord et system som gjenskaper fleksibilitet for fornybare energikilder som ellers vil kunne være lite fleksible. For Norge som har enorme muligheter innenfor fornybar energi, vil denne framtidige infrastrukturen kunne være gull verdt.

Jeg mener det er grunn til å rose Regjeringens arbeid på dette området. Norge deltar som kjent i flere internasjonale samarbeidsfora knyttet til overføringsnett til havs og havvind. Som det har vært sagt her tidligere, har statsråden nå på vegne av Norge undertegnet erklæringen «Offshore grid development in the North Sea», og Norge er med dette formell deltaker og vil delta på disse møtene.

Norge er en stor energinasjon, og vi må arbeide målrettet for at det også skal være slik i framtiden. I den fornybare energien ligger det store muligheter, ikke bare miljømessig, men også knyttet til framtidig verdiskaping og sysselsetting. Vår opparbeidede kompetanse innenfor energisektoren må utvikles videre, slik at vi også i framtiden kan sikre og videreutvikle tusenvis av arbeidsplasser innenfor energisektoren. Vi må sørge for at den energien vi produserer i framtiden, ikke bare kan komme oss selv til gode, men at den kan komme hele Europa til gode – i den grad vi kan gjøre dette uten å sette sysselsettingen i Norge på spill. Da snakker vi selvfølgelig om mengden med kraft vi overfører, og mengden med kraft vi trenger til vår egen kraftforedlende industri.

En framtidig alleuropeisk effektiv og pålitelig nettstruktur vil kunne være i alles interesse. Så langt går disse framtidige energivisjonene under mange navn, men hva man kaller det, blir likegyldig. Vi i Arbeiderpartiet synes dette er en spennende idé, og vi er glad for at Regjeringen imøteser den ideen på en så konkret og positiv måte.

Så synes jeg også at det er grunn til nok en gang å peke på det som statsråden var inne på i sitt siste innlegg, at et framtidig supergrid i Nordsjøen på ingen måte vil avlaste oss med de vanskelige debattene vi skal ta om utviklingen av et nett i Norge som også kan ta opp i seg ny fornybar energi, småkraft osv. som produseres rundt omkring. Så jeg føler at vi ikke kaster blår i øynene på noen når vi snakker om kabelpolitikk som det store nye mantraet som skal redde oss unna vanskelige diskusjoner. Vi må se i øynene at skal vi utvikle ny fornybar energi over hele landet med de mulighetene vi har, så vil dette også bli synlig i terrenget på en eller annen måte. Spørsmålet er: Hvor går grensen for hva vi kan akseptere og ikke akseptere? De diskusjonene må vi nok ta uansett. Vi kan ikke grave dem ned eller senke dem i havet.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:08:38]: Temaet for debatten er svært viktig fordi nett er en forutsetning for et fungerende kraftmarked. Når vi diskuterer energipolitikk, så har Norge to store ben å stå på: Det ene er strøm, det andre er olje og gass. Jeg mener at vi skal satse på begge deler. Så man må ikke gjøre dette til en greie der Norge kun skal satse på strøm i framtiden. Men skal vi satse på fornybar energi, skal vi videreutvikle vannkraften vår, må altså nettpolitikken være en offensiv del av dette – og gjerne komme i forkant av de andre ambisjonene. Dette er i motsetning til det vi har sett de siste årene, at alle har vært for fornybar energi, men nettpolitikken har ligget mer eller mindre brakk. Statsråden skal ha ære for at han la fram en status quo-proposisjon i fjor, men veldig mange offensive tiltak var det ikke. Så jeg stiller meg på ingen måte bak selvskrytet fra Arbeiderpartiets representant. På de siste 53 månedene som Regjeringen har styrt, ville vi ha kommet mye lenger hvis statsråden hadde hatt en klar retning da han begynte, og ikke snublet i sine egne ben så mange ganger. Men at han har kommet litt framover, ja, det skulle bare mangle. Så må vi også huske at strøm er et produkt som er en ekstrem ferskvare, med mindre en også bruker argumentet om at man kan lagre det i aluminium og slike ting. Det er en viktig del, men som produkt i seg selv, er strøm en ekstrem ferskvare.

Derfor er det viktig når vi diskuterer strømpolitikk, at man forstår hva slags markedsforventninger investorer innen fornybar energi har. De markedsforventningene som stadig flere har nå, er at hvis de politiske målsetningene innen fornybar energi-investeringer blir realisert, får vi en priskollaps i markedet. Det kom fram på Paretos konferanse for et par uker siden. Jeg tror ikke det er mange av de rasjonelle aktørene i Norge med en eksisterende portefølje som kommer til å investere veldig mye i fornybar energi. Nettopp den usikkerheten som nå er skapt, er en årsak til at en bør få en tydeligere nettpolitikk slik at man får vekk usikkerheten om hvor strømmen skal selges og hvem kunden skal være.

Det er to roller for strømnettet. Den ene er å sikre den innenlandske distribusjonen og tilknytning til nye prosjekter. Den andre rollen er utveksling mellom landene – import og eksport for å sikre at f.eks. vårt vannkraftbaserte strømsystem er robust selv i tørre år, men også at vi har et sted å gjøre av strømmen i våte år. At vi også har en sikkerhet i kalde perioder, er viktig for å unngå kraftrasjonering eller skyhøye strømpriser.

Fremskrittspartiet stiller seg bak ønsket om å utrede problemstillingen – i motsetning til Regjeringen. Vi tror det er viktig at Norge er i front og ikke bare kommer i etterkant av EU, slik vi gjorde i denne sammenhengen her – heldigvis ikke så veldig langt i etterkant, men noen måneder. Men jeg tror vi skal være forsiktige med å gjøre dette til en debatt om at vi her kan få til en nettstruktur som gjør at kraftkabelkonflikten på Vestlandet kan legges i en skuff. Supergridet er ingen løsning på en nasjonal kabelstrategi. Supergrid er primært sett en motorvei mellom landene over lange distanser. Det ivaretar verken det lokale distribusjonsbehovet eller det regionale distribusjonsbehovet. Hvis man f.eks. ser for seg at man skal bygge ut veldig mye vindkraft i Finnmark, kan det være et potensial å ha et supergrid til Europa. Nå sier ikke jeg at det er økonomisk forsvarlig, men det er gjerne slik man skal tenke, for man får ikke avsetning på strømmen nedover Norge i særlig grad før man kommer til Midt-Norge. Men spørsmålet er også at hvis man virkelig skal visjonere og snakke om 175 TWh med vindkraft i Finnmark, så trenger man heller ikke så mye i Trøndelag og Møre og Romsdal. Vi vil fortsatt måtte ha debatten om sentralnett og regionalnett på land i Norge, og så kan vi ha en diskusjon om vi skal kable mer av dette, eller om vi skal ha sjøkabler i fjordene og langs kysten. Men å kalle det et supernett tror jeg blir litt feil med tanke på å gjøre det relevant for vestlandsdebatten – både fordi det er for sent, og fordi det er feil virkemiddel.

Det er viktig at vi i debatten sørger for at vi har en politikk som dimensjonerer nettet til det behovet for strøm som vi tror det vil være i Norge. Så må vi se kostnader og miljø som en del av den helheten. Enkeltkabler som vi i dag har til utlandet, kan slik sett være en del av et supergrid. Vi vil gjerne ha en mer offensiv politikk for bedre tilkobling til utlandet. Det handler også om hva vi tror om kraftmarkedet 20–30 år fram i tid, for det er det vi må sørge for ligger til grunn når vi dimensjonerer nettpolitikken vår. Hva tror vi om norsk produksjon og norsk forbruk? Hva tror vi og hva ønsker vi med industrien i Norge? Hva tror vi om elektrifisering av bilparken? I dag blir slike temaer tatt opp veldig stykkevis og delt i Stortinget. Det vi egentlig trenger er ikke en utredning om supergrid, men en energipolitikk i form av en stortingsmelding som gjør at vi ser helheten her. Da burde også supergrid være en viktig del av det. Jeg frykter at en tilnærming der man utreder dette uten å ha tatt inn over seg kraftbehovet i Nord-Europa og kraftproduksjonen i Norge, blir relativt meningsløs.

Siri A. Meling (H) [12:14:14]: Takk til representanten Bjørn Lødemel for å ha tatt initiativ til denne debatten. Temaet er viktig ut fra et perspektiv på forsyningssikkerhet, men også ut fra en vinkling med fokus på næringsvirksomhet – hvor Norge som energinasjon skal utvikle seg framover. Det er også et spørsmål om hvilket ansvar vi i Norge skal ha som bidragsyter til Europas forsyningssikkerhet. Jeg har også lyst til å rette en takk til statsråd Riis-Johansen for at han i dag har undertegnet denne politiske samarbeidsavtalen om å styrke det regionale samarbeidet om nettutvikling i Nordsjøen, hvor målsettingen er å koordinere utviklingen av et nett til havs med tilhørende installasjoner på land. Dette er godt nytt, for det er ingen tvil om at Norge sammen med EU har en felles interesse av å bygge opp en slik infrastruktur. EU har sine 20–20–20 mål, og Norge kan på mange måter være et fornybart batteri for Europa, samtidig som vi også styrker vår egen forsyningssikkerhet ved hjelp av disse forbindelseslinjene. Sannsynligheten for at det vil være mer økonomisk spiselig å elektrifisere deler av norsk sokkel vil også øke dersom flere bidrar til å finansiere infrastrukturen, for det er ingen tvil om at denne infrastrukturen vil ha en høy pris. Men er vi flere til å dele på regningen, blir det mer overkommelig for alle.

Høyre har ved flere anledninger tatt til orde for betydningen av en effektiv kabelforbindelse til kontinentet. Produksjonen av mer fornybar energi er helt avhengig av å ha et marked å levere til, siden vi i det store og generelle bildet i Norge i dag har for stor kraftproduksjon i forhold til det vi forbruker innenlands. Nylig ble det også gitt konsesjoner til store vindmølleprosjekter i Rogaland. Det er bra. Men utbyggerne var samtidig tydelige på at kabelforbindelsene til utlandet må bedres før det blir interessant å gjøre investeringer, nettopp fordi det er nødt til å være et marked for den type investeringer. Representanten Ketil Solvik-Olsen var også nettopp inne på at det å ha et marked for vår økte energiproduksjon er helt avgjørende. Da er kabelforbindelsen ut kritisk viktig.

Jeg er også enig i det som Solvik-Olsen hevdet, at vi må ha en helhetlig innfallsvinkel til hva vårt forbruk vil være når vi snakker 20–30 år fram i tid, til hvilken produksjon vi ønsker å ha, og til hvilket marked vi kan forvente er der ute. Det å ha en helhetlig tilnærming til disse energispørsmålene er viktig. Det er det en utfordring til den sittende regjeringen å komme opp med.

Energi- og miljøkomiteen har i disse dager til behandling en proposisjon om havenergi, der Norge har et stort teoretisk potensial for utnyttelse. Disse diskusjonene blir meningsløse hvis vi ikke har en infrastruktur som sørger for å ha et marked for den nye energien vi har muligheter til å jobbe fram.

Representanten Lødemel fremhevet at det er behov for en gjennomgang av nettpolitikken, både innenlands og utenlands. Det er jeg helt enig i. Det er en utfordring til Regjeringen å ta en slik type gjennomgang. Det som kreves nå, er at vi faktisk får handling og utvikling i disse viktige spørsmålene. I går fikk vi en pressemelding fra Statnett om at NorNed-kabelen ligger nede. Den vil sannsynligvis bli liggende nede i flere uker. Dette faller sammen med at vi har det kaldt, og at det forventes å være kaldt fremover. Det sier litt om hvor utsatte og sårbare vi er i dag. Da må det være viktig for Regjeringen å sørge for at vi blir mindre sårbare, at vi styrker vår egen forsyningssikkerhet samtidig med våre egne eksportmuligheter og det å få verdiskaping ut av det å være en stor energileverandør.

Jeg håper at statsråden og Regjeringen kan være mer aktive når det kommer til handling, slik at vi får fortgang i disse spørsmålene. Jeg håper at Regjeringen vil være aktiv i den gruppen som nå skal jobbe frem infrastruktur i Nordsjøen. Norge har mye å bidra med her når det gjelder kompetanse og teknologi innenfor spørsmål som går på kabling. Her trenger vi ikke sitte i baksetet, her kan vi godt plassere oss i førersetet og sørge for at det blir fortgang i utviklingen av denne infrastrukturen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:19:26]: En forutsetning for fornybarsamfunnet, lavere klimagassutslipp og god forsyningssikkerhet er god infrastruktur. Stortinget skal i mars behandle lov om fornybar energi til havs. Dette er et område der Norge har alle forutsetninger for å være en viktig aktør.

Innenfor offshore er vi allerede blant verdens største aktører, kanskje verdens aller største – jeg er litt usikker på tallene – i kompetanse og volum, som representanten Meling var inne på til slutt. Dette får sin naturlige forlengelse i eksempelvis det engasjementet Statoil og Statkraft har på Doggerbank i England. En satsing og en teknologiutvikling på nett til havs, som etter hvert også gir billigere muligheter for påkobling, vil ha mye å si for vår satsing på utnytting av havenergi. Ikke minst kan integrering med eksisterende og nye oljeinstallasjoner gi svært store reduksjoner i klimagassutslipp. Utslipp fra sokkelen utgjør en veldig stor del av Norges samlede CO₂-utslipp i dag. Vi har nesten 50 gasskraftverk på norsk sokkel, og vi må i hvert fall få erstattet mange av dem ved å elektrifisere de installasjonene i Nordsjøen og i Norskehavet som skal være i drift i flere tiår.

Offshorevindkraft har en viktig rolle her, men et offshorenett vil uansett være nødvendig for at framtidas vindkraft skal inngå i en større kraftbalanse. Norge kan gi store bidrag til kutt i klimagassutslippene fra kull, olje og gass på kontinentet, og vår vindkraft kan inngå i et godt samspill med vannkraften vår og gjøre begge deler mer verdifulle. Vi har halvparten av Europas vannmagasiner. Jeg tror ikke verdien av disse akkurat vil minke etter hvert som det satses mer på fornybar energi i Europa. I et slikt bilde er det viktig å legge til rette for norsk eksport av fornybar energi.

Men samtidig tror jeg det er viktig å holde hodet litt kaldt. Det er ikke et mål for SV å eksportere all kraft vi kan. Norge har verdens mest klimavennlige prosessindustri. Det er et mye bedre miljøregnskap å eksportere kraft i form av aluminium og silisium enn å eksportere kraften rett ut. For å unngå karbonlekkasje og risiko for norske arbeidsplasser må norsk kraftpolitikk i en fornybar og offshorebasert framtid ta hensyn til norsk industri og bidra til nye satsinger på ny norsk grønn industri.

SV mener altså at elektrifisering av sokkelen, kraft til klimavennlig industri og ikke minst elektrifisering av transportsektoren er svært viktig, viktigere enn å ha som mål i seg selv å eksportere så mye kraft som mulig.

I et framtidig lavkarbonsamfunn vil det å besitte den mest miljøvennlige industrien og transportsektoren være blant de aller største fortrinn. Det er derfor ikke slik som representanten Lødemel sier, at vi i framtida må ta et valg mellom å låse kraften inne eller eksportere grønn kraft til Europa. Samtidig som vår fornybare energi er en stor ressurs for å senke europeiske utslipp, er også prosessindustrien vår mye av det som gjør og i enda større grad skal gjøre oss til en miljønasjon. Her må flere hensyn balanseres.

Et framtidig havbasert supernett krever også politisk styring. For at samfunnsbehovene skal ivaretas, er det viktig at Statnett er systemansvarlig ved et nytt nett til havs. Det er også viktig å se en slik nettpolitikk i et norsk forsyningsbilde. Jeg tror, trass i det representanten Solvik-Olsen sier, at et havbasert nett med tilkoblinger langs kysten i Norge vil kunne ha en effekt på forsyningssituasjonen vår innenlands, og slik sett fungere konfliktdempende med tanke på framtidig nettutbygging i Norge. Det krever videre teknologiutvikling og mye arbeid, men det gjør jo det meste av klima- og energiutfordringer i vår tid.

Så tror ikke jeg heller at vi kommer utenom videre debatt om forholdet mellom klimatiltak, lokalmiljø, livskvalitet og estetikk. Men jeg tror også dette kan fungere avbøtende.

Marianne Marthinsen (A) [12:23:55]: Jeg synes det er verdt å begynne med å takke interpellanten for å reise denne debatten. Det er bra at Stortinget bruker tid på det som er et av de virkelig viktige strategiske veivalgene vi skal gjøre i energipolitikken i tiden framover.

Denne tanken om et supergrid/supernett i sjø er blitt framført av mange. Det er flere grunner til det – den ene og kanskje mest åpenbare grunnen er at overføringskapasiteten uansett må styrkes. Norden er i ferd med å bli et overskuddsområde. Det er ikke så veldig mange år siden vi diskuterte kraftbalansen i Norge og var bekymret for den – nå er vi i ferd med å bli et overskuddsområde. Og selv om vi skal ha en overgang til elbil, elektrifisere deler av sokkelen og også kanskje legge grunnlaget for ny industri basert på fornybar energi, er det åpenbart at vi må få avsetning for noe av dette overskuddet gjennom å eksportere det. Vi har jo store ambisjoner om å bli store på eksport av fornybar energi for å kunne erstatte bl.a. kull i Europa.

Så vil vi få fornybardirektivet om ikke altfor lang tid, og helt uavhengig av hva slags forpliktelser Norge vil ende opp med der, er det klart at det direktivet vil gjøre norsk kraft, fornybar kraft, mer attraktiv, gi den større verdi i det europeiske markedet, fordi det er helt åpenbart at det er mange europeiske land som vil slite med å nå sine forpliktelser gjennom tiltak i sine egne land.

Vi har også den stadig tilbakevendende diskusjonen om norsk vannkraft som et batteri for europeisk vindkraft.

Vi har også noen diskusjoner gående om bruk av el på installasjoner på sokkelen. Nå får vi forhåpentligvis noen nye beregninger på det i forbindelse med Klimakur, men uansett vet vi at det ligger et enormt potensial for CO₂-kutt der, og den største utfordringen for å få det til handler naturligvis om nett. Ikke minst er kabler i sjø en forutsetning for den satsingen på havvind som vi alle ønsker oss. Jeg deler statsrådens oppfatning om at dette ikke kan erstatte infrastruktur på land eller løse de konfliktene som vi har på Vestlandet. Det er allikevel interessant. Vi vet at flere EU-land har et omfattende elnett i Nordsjøen på tegneblokken, og det er selvfølgelig enorm interesse for å få Norge med på dette, med den regulerkraften som vi besitter. Jeg er veldig, veldig glad for den nyheten som kom i dag i statsrådens innlegg om at vi nå er en formell deltaker i dette initiativet.

Så vil jeg også si at utålmodighet er bra. Vi skal ikke være tilbakelente på dette, vi skal ikke la toget gå. Det er mange som sammenligner havvindsatsingen med den tidlige oljealderen, da politikerne tok grep og fikk ting til å skje, og det er på mange måter en beundringsverdig historie om noen som trodde på noe som svært få andre så mulighetene i. Vi kjenner jo alle historien fra den gangen man åpnet for prøveboring på Ekofisk i 1969 og direktøren for et kjent oljeselskap, som jeg ikke skal nevne navnet på, sa at han personlig skulle drikke hver dråpe av den oljen som kom opp av Nordsjøen. Men det er også en historie om tålmodighet, om å ta seg tid til å gjøre de riktige vurderingene, til å meisle ut en strategisk riktig politikk. Dette nettet, som nå finnes på tegneblokken, er beregnet til å koste 250 milliarder kr, og da er vi nødt til å gjøre det riktig, vi er nødt til å vite at vi gjør det på den rette måten.

Det første elnettet til havs er planlagt i Østersjøen, mellom Sverige, Danmark og Tyskland – Kriegers Flak. Det er en satsing som har fått massiv EU-støtte, men der er det akkurat blitt kjent at svenskene trekker seg ut av prosjektet. Det skal jo ikke skremme oss, men det sier jo noe om at det er komplekst, og det er ikke bare å legge noen kabler ut i sjøen her. Så jeg er veldig glad for at interpellanten har en såpass edruelig tilnærming til det som han har.

Jeg tror at alle ser det enorme potensialet for kraftproduksjon og for ny leverandørindustri som ligger i utbyggingen av havvind. Så der vi er nå, handler veldig mye om å være framoverlente, se mulighetene, gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge. Jeg mener at vi er godt posisjonert. To av åtte av de forskningssentrene for miljøvennlig energi som ble opprettet i fjor, forsker på havvind, Statnett driver med forskning og utvikling på overføringsnett til havs, vi har fått på plass verdens første flytende fullskala mølle, vi legger det juridiske grunnlaget gjennom havenergiloven som ligger til behandling hos oss nå, og så fikk vi altså nyheten i dag om at vi nå er en del av dette nordsjøinitiativet.

Så jeg vil igjen si at jeg er glad for Stortingets og opposisjonens engasjement. Vi løser ikke alle konflikter med dette, men vi kan her stå ved begynnelsen av en ny energiæra, og da er det utrolig viktig at vi alle ønsker å dra i samme retning.

Bjørn Lødemel (H) [12:29:15]: Eg er glad for det som representanten Marthinsen seier, at dette kan vere innleiinga til ein ny æra. Eg er òg glad for at Høgre er med på å setje ein standard på ein inngang til ein ny æra. Vi er veldig glade for den responsen vi har fått, og den konstruktive debatten dette har vore. Noreg har store moglegheiter, og det er heilt avgjerande at vi viser handlekraft. Eit godt Høgre-uttrykk er: Hiv dykk i kalosjane! Det må vere ei oppfordring til ministeren, at her handlar det om å handle. Dette er eit utruleg viktig tema for Noreg som energinasjon, og som ein bidragsytar til Europa for at Europa skal nå sine klimamål, på same måten som dette vil gje formidable inntekter til Noreg i framtida dersom vi lykkast.

Høgre vil presse på for at vi får fortgang i dette arbeidet. Høgre vil også presse på for at vi kan utvikle eit europeisk supernett også vidare nordover langs norskekysten. Eg håper at ministeren vil ta med seg dei tankane og ideane som ligg i det når han skal starte arbeidet med det europeiske supernettet.

Eg er einig med Ketil Solvik-Olsen i at vi bør ha ei stortingsmelding som handsamar desse sakene. Det kunne veldig gjerne ha vore som ein del av ei energimelding, der vi faktisk kan sjå desse tinga i samanheng, og også sjå på kva moglegheiter vi har totalt sett for å utvikle Noreg som ein formidabel energileverandør til Europa.

Statsråden nemner dei store utfordringane som gjeld nettutvikling på land. Det er klart at vi skal utvikle nettet på land. Vi er heilt avhengige av å ha eit godt nett som kan handtere både vasskraft-, småkraft- og vindkraftproduksjon. Det nettet må vi ha. Men eg ser at det kanskje kan vere ei moglegheit for nokre av dei spennande tankane som handlar om eit supernett på kysten. Kanskje går det an å tenkje litt lenger fram enn det som er gjort til no. Dei kraftlinjene som skal byggjast på Vestlandet, har ei tid på 50–60 år, og dei har enorme konsekvensar for mange nærmiljø. Eg er heilt einig i at vi ikkje skal kaste blår i auga på dei som kjempar mot desse linjene, men samtidig føler eg at vi skal vere så rettferdige at om det dukkar opp nye, gode idear, så må dei også takast med i planane.

Eg ser også at det vil vere behov for å vurdere kabling på land i sterkare grad. Det gjeld også for lågare spenningar. I dag kablar ein på 22 kilovolt, men det er eit stort spenn mellom 22 kilovolt og opp til 420 kilovolt. Eg ser at for mange lokalmiljø ville det vere positivt om ein kunne vurdere kabling også på lågare nivå.

Eg vil takke for ein god debatt. Dette blir eit spennande tema framover. Høgre ønskjer å vere pådrivar for å få på plass eit supernett både i Europa og i Noreg.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:32:37]: Hadde jeg villet misforstå det siste innlegget, hadde jeg kunnet tolke det som at det var i dag denne prosessen startet, at det var i dag denne debatten for første gang ble løftet fram. Jeg tror vi er enige om at dette er en debatt som har pågått en stund, og som vi ser at vi også er godt inne i.

Jeg mener at konklusjonen både på saken som sådan og debatten i dag er at diskusjonen om supernett, eller hva vi kaller det, til havs kontra ordinær nettutbygging i Norge er veldig lik den debatten vi har om offshorevind kontra vindutbygging for øvrig. Der ser vi at for å få resultater på relativt kort sikt, og litt utover det, er det de landbaserte løsningene som vil gi ny produksjon. Så har vi offshorevind der framme, som det store i framtida, som virkelig kommer til å bety mye i forhold til energiproduksjonen i Norge og eksporten av energi fra Norge, men som altså ligger noe lenger framme.

Diskusjonen om nett mener jeg er veldig parallell. Når det gjelder å løse de utfordringene vi nå har på nettsiden, kan vi ikke løfte oss ut av de konkrete diskusjonene om linjeføring i Norge. Det kommer det til å bli mange diskusjoner om framover, ikke minst relatert til det som representanten Lødemel sjøl tok opp: Statnetts utviklingsplan, som jo har et betydelig investeringspotensial i seg, og som i praksis dekker hele landet, når en nå ser at linjen fra Balsfjord til Hammerfest også er løftet fram igjen. Det er de konkrete problemstillingene som vi kommer til å måtte forholde oss til i forhold til dagens situasjon. Men samtidig som vi gjør det, skal vi diskutere det som jeg oppfattet ligger i representanten Lødemels interpellasjon: hvordan vi kobler sammen offshorevind og oljeinstallasjoner, hvordan vi håndterer kraftutveksling basert på norske vannkraftmagasiner, vindmøller i andre land som ikke produserer hele døgnet, hvilke vindmøller som produserer med ulik hastighet, ulik produksjon i ulike deler av Europa til samme tid – hvordan dette kan knyttes sammen.

Disse spørsmålene hører naturlig hjemme i det, og det er en debatt som er i gang relatert til mange eksempler som har kommet fra talerstolen her i dag, og som vi ønsker å være en del av, og som bl.a. dagens underskriving er et tydelig signal om fra Regjeringa.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.