Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:45:24]: Overordnet er planleggingsarbeidet i Norge et forsøk på å finne en balanse. Det skal være en balanse mellom allmennhetens tilgang til flotte områder og eiendomsretten – folks rett til å forvalte det de selv har – og statens behov for en viss overordnet kontroll og lokalt selvstyre.

Jeg er generelt skeptisk til at man skal la enkeltsaker styre for mye av den politiske dagsordenen, men av og til er det sånn at enkeltsaker kan være med på å illustrere svakheter, problemer og utfordringer med det rådende regelverket.

Denne interpellasjonen tar utgangspunkt i nettopp en slik enkeltsak, en enkeltsak som omhandler en Bamble-mann fra Telemark, som for ca. ti år siden opplevde noe vi alle frykter, nemlig å bli handikappet. Han skulle ut og fikse noe i hagen sin, falt ned fra et tre og ble lammet fra livet og ned. Han bor vakkert til på et område hvor familien har hatt tomt i 100 år, og hvor det er bebyggelse rundt. Men etter at han havnet i rullestol, ble det åpenbart at bygningen som sto der allerede, huset til familien, ikke var egnet, ikke var tilrettelagt for hans bruk. Isteden måtte han flytte inn i en rekkehusleilighet som de også disponerte – en rekkehusleilighet som både var brannfarlig, som ikke var tilrettelagt, og som i praksis var en fengselscelle hvor han måtte oppholde seg så å si døgnet rundt. Familien ble splittet, for det var ikke mulig for dem å få plass på samme boareal. Én del av familien kunne fortsatt bo i den gamle, ikke-tilrettelagte boligen, mens denne mannen måtte bo i familiens rekkehusleilighet, som heller ikke var tilrettelagt.

Det naturlige da er selvfølgelig at man spør kommunen der man bor, om man får lov til å bygge en tilrettelagt bolig. Av forskjellige årsaker var det ikke mulig å tilrettelegge den gamle boligen. Man måtte søke om å få lov til å bygge en ny, tilrettelagt bolig på området, et område som er innenfor 100-metersbeltet, men som er tett bebygget fra før – hvor det er boliger og det er gitt tillatelser til utbygginger og utbedringer i flere år. Svaret fra teknisk komité i kommunen – etter at de hadde vært på befaring på området, etter at de hadde snakket med kommuneadministrasjonen og forhørt seg om mannens situasjon – var ja! Dette skal vi få til. Det var lokalpolitikere som kjenner kommunen sin, lokalpolitikere fra alle partier som er representert på Stortinget. De kjente mannen, historien, området, de hadde bodd der, hadde vokst opp der, vært der, ferdes der. Kommunens tekniske komité sa ja, dette skal vi få til. De brukte lokal sunn fornuft. De sa at de skulle gi en dispensasjon i dette tilfellet, for tungtveiende helse- og sosialpolitiske hensyn lå til grunn.

Fylkesmannen i Telemark så det ikke på samme måte. Fylkesmannen, som er satt til å forvalte statens planer og statens regler, mente at her forelå det ikke en grunn til dispensasjon. Eksplisitt forelå det i det gamle regelverket ikke noen som helst grunn til at man skulle hensynta helse- og sosialpolitiske aspekter. Fylkesmannen i Telemark overprøvde og overkjørte det lokale selvstyret. Settefylkesmannen i Aust-Agder befestet og bekreftet det fylkesmannen i Telemark hadde sagt, og statsråden som fikk saken på sitt bord, nektet – selv om han hadde mulighet til det – å gå inn og overprøve saken til fordel for mannen som ønsket å bygge en tilrettelagt bolig.

Hva er det denne saken illustrerer? Jo, jeg tror den illustrerer både en større og en mindre problemstilling. La meg ta den større problemstillingen først: Det er ikke tvil om at man trenger et nasjonalt rammeverk for planlegging. Det er ikke tvil om at man må ha en politikk som til en viss grad er restriktiv for å hindre at man tetter igjen noen av de mest verdifulle områdene vi har i Norge. Men etter min mening er det heller ikke tvil om at balansen har blitt forrykket, at byråkratiet og regelverket har blitt for rigid – at det er for vanskelig å bruke lokalt skjønn. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at det er nesten umulig å bruke sunn fornuft i kommunene før fylkesmannen kommer og knakker på døra og sier at her skal det være annerledes.

Det andre poenget er at det kan være vanskelig å kjenne hele landet godt når man sitter i stortingssalen og skal forsøke å se seg rundt. Det er tross alt sånn at en av fordelene med lokaldemokratiet er at vi velger folk som bor i kommunen, som er der, som oppholder seg der, som møter folk og naboer, som kjenner lokalsamfunnet sitt. Stortingspolitikerne ser i beste fall en plan eller et kart eller et regelverk. Derfor er også reglene nasjonalt sett lite tilpasset lokale forhold.

Det tredje poenget er at dispensasjonsretten med den nye plan- og bygningsloven fortsatt blir praktisert for strengt. Det er for liten anledning for kommunene til å gi dispensasjoner basert på lokal fornuft og lokalt skjønn.

Så er det det mindre poenget: Saken med mannen fra Bamble er ikke en unik sak. Det er selvfølgelig ikke spesielt mange saker som dreier seg om muligheten til å bygge tilrettelagte boliger på områder som i utgangspunktet er omfattet av ganske strenge reguleringer, men sakene fins! Det har vært ganske vilkårlig hvorvidt sakene har ført til at klager har fått medhold – eller utbygger har fått medhold – eller sånn som i dette tilfellet, at utbygger ikke har fått medhold i utgangspunktet.

Det betyr at presiseringen i den nye plan- og bygningsloven, hvor man går bort fra en generell formulering om særskilte vilkår for å gi dispensasjon til å si at man kan legge vekt på også helserelaterte årsaker, er god, men sannsynligvis ikke god nok.

Det er et problem at loven samtidig sier to forskjellige ting: På den ene siden gjør loven det vanskeligere å bruke lokalt skjønn, vanskeligere på mange måter å gi dispensasjoner. På den annen side er loven krystallklar – og det er veldig bra – på at universell tilrettelegging og universell utforming skal ligge til grunn.

Jeg tror at mange av dilemmaene vi står oppe i i dag, mye av frustrasjonen som er der ute, kunne bli løst nettopp ved å la lokale myndigheter og lokale politikere få lov til å ta mer av ansvaret for sine egne plan- og bygningssaker. Ved å delegere ansvaret nedover sier man i praksis at Stortinget kjenner ikke hver eneste kommune i dette landet. Stortinget kjenner ikke folk der. Stortinget kjenner ikke nødvendigvis områdene. Og selv om Stortinget skal legge rammeverket, må det allikevel være betydelige rom for lokalt skjønn, lokale tilpasninger og lokalt selvstyre.

Statsråd Erik Solheim [10:54:04]: La meg først kommentere direkte noen av de tingene som Røe Isaksen kom med i sin interpellasjon.

Det er altså ikke slik at det grunnleggende er, som Røe Isaksen sa, statens behov for kontroll. Den grunnleggende avveiningen her er mellom allmennhetens behov for adgang til strandsonen opp mot de mange gode hensyn, som Røe Isaksen la vekt på, for at enkeltmenneskers personlige skjebne også bør tas hensyn til, og det er hensynet til kommende generasjon som skal ha adgang til strandsonen. Jeg tror Røe Isaksen og jeg veldig fort blir enige om at dersom man ikke har et restriktivt, overordnet regelverk for strandsonen, vil det ikke være noen strandsone igjen å snakke om i Oslofjorden for kommende generasjon.

Nå står jeg og ser oppover mot Nordmarka. Hvis det ikke gjennom lang tid hadde vært en sterk politisk vilje til å bevare Nordmarka, hadde den bit for bit blitt spist opp gjennom enkeltstående vedtak og enkeltstående handlinger, ikke på grunn av noen ond vilje, ikke fordi noen ønsket å underlegge seg Nordmarka, men fordi man ønsket å bygge en hytte her, en vei der og en bolig der. Det er det samme som gjelder for strandsonen: Den vil forsvinne hvis ikke noen har det overordnede ansvaret. Det er selvfølgelig grunnlaget for denne saken.

Så er det heller ikke slik at lokale myndigheter ikke har ansvaret. Lokale myndigheter har ansvaret. Men det som nå ligger i føringene, er at lokale myndigheter skal planlegge utbyggingen, eventuelt i strandsonen, i henhold til en plan, ikke gjennom dispensasjoner. Det er mange gode grunner til det, for hvis det skjer gjennom dispensasjoner, blir det ikke noen overordnet helhet i det. Hvis det skjer gjennom dispensasjoner, vil også mistanken om kameraderi – det kan være kameraderi, men det trenger ikke være det – være der på en helt annen måte. La det være en åpen prosess med en plan som kommunene står ansvarlig for, og så skjer utbyggingen i henhold til denne planen.

Det jeg har latt være å gjøre i denne saken, er personlig å overprøve det fylkesmannen i Telemark og fylkesmannen i Aust-Agder kom fram til. Dette er altså ikke «fjerne instanser», men folk som etter beste skjønn har forsøkt å fatte en beslutning basert på kunnskap om området, og man har heller ikke overprøvd den beslutning som fagfolkene i Miljøverndepartementet har kommet fram til. Hvis jeg personlig skulle begi meg inn på å overprøve den typen beslutninger, tror jeg vi ville komme inn på en veldig, veldig vanskelig sklie som vil fordre detaljkunnskap om utrolig mange saker rundt omkring i landet. Men la meg si at jeg har overhodet ingen problemer med å forstå alt Røe Isaksen sier om hvordan dette oppfattes av den enkeltpersonen i Bamble. Jeg fikk mange henvendelser fra folk i Bamble, fra politisk miljø også, om denne saken, så det er åpenbart at det har vært en sak som mange i Bamble og Grenlandsområdet har følt sterkt, sterkt for. Men det er veldig klare begrensninger i hva en statsråd bør gjøre når det gjelder å overprøve beslutninger fattet etter beste skjønn av to fylkesmenn og av embetsverket i Miljøverndepartementet.

Så noen mer generelle betraktninger. Forholdet mellom nasjonale interesser og lokalt selvstyre i planlegging og realforvaltning reiser viktige og vanskelige spørsmål. Lokalt selvstyre er viktig, men det er også viktig å ta hensyn til nasjonale interesser. Det kan være vanskelig å trekke grensen mellom det lokale handlingsrommet og nasjonale interesser i den enkelte saken. Noen klare grenser finnes heller ikke – som denne saken til fulle belyser.

Etter den nye plan- og bygningsloven beholder kommunene ansvaret for planleggingen og behandlingen av enkeltsaker. Planene vedtas ved demokratisk beslutning etter bred medvirkning. Den nye loven gir kommunene nye muligheter og bedre virkemidler for å sikre god og langsiktig planlegging, der alle interesser blir grundig vurdert. Bestemmelsene om medvirkning i planarbeidet er styrket, også for grupper som trenger spesiell tilrettelegging. Prinsippet om universell utforming er kommet sterkere inn i loven, bl.a. i formålsparagrafen.

Det framgår nå tydeligere enn før av loven at kommunen i planleggingen har plikt til å ivareta nasjonale og regionale interesser. Fylkeskommunen, fylkesmannen og andre statlige fagmyndigheter skal medvirke i planarbeidet og skal passe på at overordnede interesser blir ivaretatt. De kan om nødvendig fremme innsigelse til planforslag som ikke er i samsvar med nasjonale og regionale mål, og de kan klage på dispensasjoner. Dersom det fremmes innsigelse til planer som ikke løses lokalt i løpet av planprosessen, må saken avgjøres av departementet. Der fylkesmannen klager på dispensasjon, avgjøres saken av en settefylkesmann.

Det har vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen siden 1965. Forbudet er videreført og forsterket i den nye loven. Hensynene som ligger til grunn for forbudet, er nå tatt direkte inn i loven. Det framgår at det i strandsonen skal tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Med andre ord skal de allmenne interessene veie tungt i forhold til utbyggingsinteressene i strandsonen.

Det som jeg kommer til nå, er relevant for denne saken. Dispensasjoner fra byggeforbudet i 100-metersbeltet gir en uheldig bit for bit-utbygging i nasjonalt og regionalt viktige områder. Derfor ønsker vi å unngå det. Spørsmålet om utbygging må vurderes gjennom en langsiktig og helhetlig plan. I planarbeidet er det også nødvendig å se på alternative muligheter for å dekke behovet for utbygging. Det er ikke alltid nødvendig å bygge rett i strandkanten. Dersom bygg trekkes unna sjøen, vil de nære strandarealene holdes åpne til glede for alle, ikke minst kommunens egne innbyggere. Jeg er ikke kjent med hvorvidt Bamble kommune har lagd noen slik plan.

Gjennom planleggingen skal alle interesser knyttet til bruken av arealene vurderes og samordnes. Det er ofte motstridende interesser i slike saker, og tiltakene kan være konfliktfylte. Det er derfor viktig med grundige avveininger før beslutninger fattes.

Røe Isaksen nevner spesielt helse- og sosialrelaterte forhold i arealforvaltningen. Han har tidligere tatt opp dette, i et spørsmål i Stortingets spørretime 21. oktober 2009, som ble besvart av forskningsminister Tora Aasland i mitt fravær. Hun viste da til at i odelstingsproposisjonen til den nye plan- og bygningsloven er reglene om dispensasjon kommentert. Det er uttalt at bestemmelsen åpner for at i saker der det foreligger helt spesielle sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn, kan dette tillegges vekt. Samtidig understrekes det at slike hensyn normalt ikke har avgjørende vekt i dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven. Dette betyr at spørsmål om dispensasjon må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, med utgangspunkt i de forhold som knytter seg til det aktuelle stedet.

Mitt svar på interpellantens spørsmål blir da at lokalt selvstyre og helsemessige og sosiale forhold kan tillegges vekt i arealforvaltningen, men disse hensynene må veies opp mot andre interesser, bl.a. nasjonale interesser i strandsonen. Nasjonale interesser i strandsonen dreier seg altså ikke om statens interesser, men om allmennhetens interesse i å kunne ferdes i strandsonen og kommende generasjoners interesse av adgang til strandsonen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:01:23]: Først vil jeg takke statsråden for at han også nevner den konkrete saken, selv om litt av min hensikt var å forsøke å dra opp en større diskusjon om plan- og bygningsloven og mulighetene der. Men jeg synes det at statsråden nevner den konkrete saken, også illustrerer litt av poenget. Det er slik at statsråden som ikke direkte en del av den lovgivende forsamling, men stasråden som statsråd ikke har lokalkunnskap om området. Det forventer jeg heller ikke. Det er ingen statsråd som er supermenneske, og som kjenner hele Norge som sin egen lomme. Jeg kunne brukt mye tid på å beskrive nettopp dette konkrete området i Telemark, på samme måte som en representant fra Møre og Romsdal eller Buskerud eller Akershus eller Vestfold kunne beskrevet konkrete områder i sin kommune. Det er nettopp derfor det overordnede poenget er at mer lokalt selvstyre er av det gode.

Jeg er, som jeg også nevnte, fornøyd med at man har presisert i den nye plan- og bygningsloven at helse- og sosialrelaterte hensyn kan tas. Jeg synes det var en stor svakhet i den forrige loven at det var utelukket å ta den type hensyn – i hvert fall var det fylkesmannens vurdering mange steder. Om loven har blitt tilstrekkelig styrket, er jeg skeptisk til. Jeg må si at jeg synes det er merkelig, eller til og med trist, å se at i mange tilfeller virker det som om systemene og reglene har blitt så rigide at det ikke er rom i apparatet for å ta hensyn til enkeltmennesker.

Så har jeg en konkret utfordring til statsråden når han sier at det i dette tilfellet ikke var mulig eller ønskelig for ham som statsråd å gå inn og overprøve to instanser, altså fylkesmannen i Telemark og fylkesmannen i Aust-Agder. Helen Bjørnøy, statsrådens forgjenger, gjorde nettopp det som miljøvernminister. Det var med utgangspunkt i en sak i Rogaland fylke, som også dreide seg om tilrettelagt bolig, om universell utforming – men denne gangen ikke i 100-metersbeltet, saken gjaldt jordvern. Statsråden gikk konkret inn i saken og overprøvde fylkesmannen. Om hun overprøvde sitt eget departements vurderinger, vet jeg ikke noe om, men hun gikk i hvert fall inn og endret saken til fordel for vedkommende som ønsket å bygge ut. Mener statsråden at hans forgjenger gjorde en feil ved at hun gikk inn i denne enkeltsaken?

Statsråd Erik Solheim [11:04:12]: Jeg er også kjent med de alminnelige forhold i Bamble. Jeg var der mange ganger i forbindelse med Langesund-ulykken, og hvilken fantastisk nydelig natur og utrolige kystlinje som er der, blir vi fort enige om. Det å gå inn i en enkeltsak krever noe helt annet enn alminnelig kjennskap til et område. Det krever grundig saksbehandling av den ene saken. Det vil det enkeltmennesket det dreier seg om, fortjene. Det fortjener også kommunen, og det fortjener de saksbehandlerne hos de to fylkesmennene som etter beste skjønn har forsøkt å håndtere saken. All erfaring med enkeltsaker er at jo mer man graver i dem, jo flere lag og mer kunnskap kommer opp. Så det er en vanskelig ting.

Hvorvidt en statsråd skal gå inn i enkeltsaker, finnes det selvsagt ikke noe alminnelig svar på. Det kan være helt riktig å gjøre det i det ene tilfellet, og ikke i det andre. Men det er noe som må skje i spesielle tilfeller. Det må alltid fordre betydelig kunnskap om saken og mye arbeid med den, slik at en statsråds avgjørelser ikke skal bli veldig vilkårlige. Det er bakgrunnen for at jeg ikke har gått inn i denne saken, men har stolt på de faglige vurderingene som er gjort av to fylkesmenn og et veldig godt embetsverk i Miljøverndepartementet.

Når det er sagt, er jeg enig med Røe Isaksen i at sosiale hensyn må veie i slike saker. Jeg tror ikke at vi har mange parallelle saker rundt kysten, slik at det vil være stor fare for en serie liknende saker. Jeg vil sterkt tilskynde, og bl.a. få si det her, til at helsemessige og sosiale hensyn bør vektlegges sterkt når kommunene skal gå gjennom slike saker, men også når fylkesmenn og andre skal behandle dem. Det er helt sentralt. Det er selvsagt ikke slik at man på grunn av en helseskade eller funksjonshemning skal få en helt annen behandling enn alle andre ville fått. Det er det ingen som ønsker i de funksjonshemmedes organisasjoner heller. Det de ønsker, er likebehandling, men likebehandling kan i visse tilfeller måtte føre til at man tar særlige hensyn til et menneske med en helseskade eller en funksjonshemning, fordi man ikke kan få like vilkår med mindre man får særlige fortrinn i bestemte saker. Så hvis det kan komme noe godt ut av denne saken, så vil det i hvert fall være det at man tilskyndet til at slike hensyn ivaretas i det lokale arbeidet.

La meg så til slutt si at dette med planbehandling er helt sentralt. Det er også et punkt hvor jeg håper vi kan være enige. Det er klart at hvis kommunene lager en grundig plan og vurderer hvor i strandsonen de ut fra ulike hensyn mener det kan bli bygd ut, mens det andre steder ikke skal bygges ut, får man et helt annet grunnlag for å ivareta den kombinasjonen av hensyn til enkeltmenneskers interesser og de overordnede hensyn til neste generasjon og allmennheten.

Marianne Marthinsen (A) [11:07:36]: Temaet som interpellanten tar opp, er jo en gjenganger i denne salen, og det er ikke uten grunn.

Arealforvaltning er ofte konfliktfylt, og særlig konfliktfylt kan det bli når nasjonale interesser legger føringer på kommunene og reduserer det kommunale selvstyret. For byggeforbudet i 100-metersbeltet er selvfølgelig en begrensning på lokaldemokratiet, akkurat som annen type arealvern er det, som øremerking av kommunale overføringer er det, og som lovfestede rettigheter og mange andre ordninger er det. Så det er viktig for oss som er varme forsvarere av 100-metersbeltet, å erkjenne at det innebærer begrensninger. Men det finnes verdier som er så viktige at begrensninger er riktig. Folks tilgang til sjø og strandsone er en sånn verdi.

Det virker som om det er mange i dag som tror at allemannsretten, folks tilgang til natur, fjell og sjø, nærmest har kommet av seg selv. Men det har vært en verdikamp gjennom mange tiår. Det har vært motsetninger mellom den private eiendomsretten og allmennheten.

Så har jeg stor forståelse for at interpellanten reiser den enkeltsaken som han beskrev i innlegget sitt. Uten å kjenne den godt, er jo min oppfatning etter å ha hørt interpellanten, at den muligheten som ligger i den nye plan- og bygningsloven til å ta helsemessige og sosiale forhold med i vurderingen, er til nettopp for sånne saker. Det var derfor denne åpningen ble gitt. Men mer generelt er det jo sånn at Høyre og høyrepartiene har plassert seg annerledes enn Arbeiderpartiet i kampen om folks tilgang til sjø.

Så sa interpellanten noe om at det nærmest er blitt umulig å bruke lokalt skjønn. Da vi lagde den nye plan- og bygningsloven for to år siden, ble det slått ettertrykkelig fast at kommunene fortsatt skal ha planleggingsansvaret selv, selvfølgelig. Vi la også opp til at man skal ha en differensiert strandsoneforvaltning, slik at det skal være enklere å gjøre tilpasninger og bygge ut, ikke bare i den type saker som interpellanten beskriver, men også for å drive næringsmessig utvikling der hvor det er mindre press – nettopp fordi vi ikke kjenner hele landet. Men situasjonen den gangen var slik at det skjedde massiv utbygging i strandsonen, bl.a. her i Oslo, som jeg representerer, basert på dispensasjoner. Det var en situasjon som var uholdbar. Byggeforbudet betyr ikke at det ikke er rom for lokalt skjønn, eller at det ikke er noe sted som man kan bygge så mye som et lite naust. Men vi ville ha kommunenes disponering av strandsonen inn i planer, tilbake inn i planarbeidet, slik at ikke strandsonen skulle forvaltes bit for bit på den måten at dispensasjoner var i ferd med å bli det viktigste verktøyet. Det håper jeg Høyre også er enig i.

Det er klart at vi befinner oss i et vanskelig skjæringspunkt når kommuner pålegges å ta et nasjonalt ansvar. Det gjelder i strandsonen, og vi har også sett det i en rekke vernesaker. Jeg mener at det er ganske naivt å tro at kommuner på eget initiativ vil ta på seg den belastningen som det av og til kan være å forvalte nasjonale verdier på vegne av storsamfunnet. Derfor trengs det nasjonale føringer, det trengs nasjonale retningslinjer. Men allikevel er det viktig at det skjer på en fornuftig måte og med en så stor lokal forankring og innflytelse som mulig.

Torkil Åmland (FrP) [11:11:26]: Det er en viktig sak som interpellanten tar opp her i dag. I Norge har vi en kyststrekning på 83 000 km. Det tilsvarer mer enn to ganger jordas omkrets ved ekvator. Historisk sett har kysten hatt stor betydning for folks levekår, næringsforhold, beboelse og fritid. Forvaltning av kystlinjen er derfor en sak som vekker mye engasjement, og som berører en stor del av befolkningen.

Den saken som interpellanten tar opp her i dag, er dessverre ikke enkeltstående. Hadde dette vært en unntakssak, en enkeltstående sak, kunne man kanskje sett litt mildt på det, men det er dessverre slik i mange deler av landet at dette er regelen mer enn unntaket for hvordan saker blir behandlet.

Nå snakket statsråden om Oslofjorden og hvor viktig det er å regulere der. Nå er det jo slik at landet består av mer enn Oslofjorden. Det som er et galt utgangspunkt her, er at man tar regler som kanskje passer for Oslofjorden, og implementerer disse i resten av landet på akkurat samme måten. Reglene og innstramningen som Regjeringen har foreslått, har ført til et opprør rundt om langs kysten. Det er et unisont opprør, faktisk, fra Oslofjorden til Finnmark.

La meg ta et eksempel fra mitt eget hjemfylke, Hordaland. Der er det slik at samtlige kystkommuner, med ett unntak, er plassert i den strengeste sonen, på linje med Oslofjorden. I Hordaland har det ført til et tverrpolitisk ordføreropprør mot Regjeringens politikk. I Bergens Tidende 7. september 2009 bruker en samlet ordførergruppe fra disse kommunene i Hordaland – fra alle partiene – ord som overkjøring og «krigserklæring», «overgrep» og «overtramp» om Regjeringens forslag. Det er faktisk ikke en eneste ordfører i disse kommunene som støtter det forslaget Regjeringen har lagt fram. Det er sjelden man får en tverrpolitisk protest av denne type mot en sittende regjering, men det har man altså klart å oppnå i denne saken. Da høres det litt underlig ut når statsråden roser og snakker så varmt om denne loven og hvor bra den vil bli for kommunene. Det er helt åpenbart at disse kystkommunene ikke opplever det på samme måte som det statsråden legger fram her.

Konsekvensen av innstramningen er for mange kommuner, og særlig øykommuner, at man kveler nødvendig vekst og utvikling. La meg ta et eksempel er fra Meland kommune i Nordhordland. Der har man gjennom en grundig lokal prosess, slik statsråden etterlyste her i stad, kommet fram til en plan for et hotellbygg med 220 sengeplasser, utarbeiding av turstier og et flott opplevelsessenter langs sjøen. Prosjektet vil skape nye arbeidsplasser og ny aktivitet i kommunen. Men fylkesmannen var negativ til hotell ved sjøen og har varslet at planene nå skal drøftes med Miljøverndepartementet, og går selv inn for å stoppe dette. I verste fall risikerer man nå at dette positive prosjektet, som vil bidra med arbeidsplasser og aktivitet i en kystkommune, vil bli fullstendig stoppet. Da hjelper det ikke så mye med grundige avveininger lokalt, som statsråden snakker varmt om her. For det jo nettopp noe av det som er problemet i dag, at man har disse grundige avveiningene lokalt, man har lange planprosesser, og når man da er ferdige med dem og har kommet i mål – alle parter er hørt, alle har fått sagt sin mening, og man har hatt en lokal, demokratisk prosess – kommer fylkesmannen inn og sier nei, og dermed er prosjektene skrinlagt. Det er jo dette, denne overstyringen av lokaldemokratiet, Regjeringen vil ha mer av.

Da statsråd Navarsete besøkte Hordaland i desember 2009, fikk hun klare meldinger om hva Regjeringen burde gjøre, fra disse kommunene og fra andre aktører i fylket. Jeg har lyst til å sitere en av dem, professor Frank Aarebrot – en ganske frittalende professor og for øvrig bekjennende arbeiderpartimedlem. Jeg siterer fra artikkelen i Bergens Tidende 2. desember 2009 fra dette møtet:

«– Blindleia og Oslofjorden er noe helt annet enn Vestlandet. Her har vi bygget naust i 100 år. Dette er helt galimatias, konkluderte professor Frank Aarebrot (…).

Han beskrev en opphetet stemning langs kysten.

– Dere må ta til vettet, ellers blir det opprør, sa Aarebrot og slo fast at hvis den rød-grønne regjeringen vedtok dette, vil velgerne se til Fremskrittspartiet.

– Og med rette, for de er de eneste som så langt har tatt dette på alvor.»

Man kan være hjertens enig i en del av disse vurderingene til Frank Aarebrot. Det er kloke og gode ord. Når han snakker varmt om Fremskrittspartiet, vet vi at da mener han det, for ellers hadde han neppe sagt det. Og skulle Regjeringen tross alle protester ifra kysten likevel vedta disse innstramningene, kan vi i hvert fall i det minste håpe at Aarebrot får rett i sin forutsigelse om at velgerne da vil strømme til Fremskrittspartiet.

Lars Egeland (SV) [11:16:26]: Her dreier det seg om en enkeltsak, der fylkesmannen har overprøvd et kommunalt vedtak når det gjelder 100-metersbeltet. Manglende respekt for lokaldemokratiet, raser Høyre, og får tilslutning fra Fremskrittspartiet, og da blir jo prinsippet enda mer hult. For det er klart at omsorgen for lokaldemokratiet står opp mot andre prinsipper, f.eks. prinsippet om at lover skal følges. Det spørs om ikke det utslagsgivende i strandsonepolitikken, både for Høyre og Fremskrittspartiet, først og fremst er omsorgen for grunneierne. Her skyver Røe Isaksen et enkelteksempel med en funksjonshemmet mann foran seg, en sak det umiddelbart kan være lett å føle sympati med. Men som han sjøl også sier, skal ikke politikk formes ut fra sånne enkeltsaker.

Det finnes ofte gode argumenter for den enkelte dispensasjon. Særlig vanskelig er det jo der det allerede ligger boliger i områder der vi ønsker strandsonen frigjort i framtiden. Det kan være bittert, men det er altså fullt levelig også å bo mer enn 100 meter fra stranda. Når fylkesmannen sier nei, betyr det veldig ofte – det er min erfaring som lokalpolitiker – at man etterpå, til tross for protester, finner gode løsninger som alle er godt fornøyd med.

Vi har altså i over 40 år hatt et forbud mot bygging i 100-metersbeltet. Det er en del kommuner som har valgt å se bort fra forbudet, og har åpnet for en rekke dispensasjoner, men det var jo aldri meningen at dispensasjonsadgangen skulle undergrave norsk lov og allmennhetens rettigheter. Lovens bestemmelser handler om å gjenreise respekt for loven og forbudet mot bygging i strandsonen. Sånn sett reagerer jeg litt når det blir sagt fra flere her at kommunene plikter å følge opp en nasjonal politikk. Kommunene plikter like mye å følge opp rettighetene til allmennheten, den enkelte borger, som ikkeeier strandsoneområder i kommunen.

Det har alltid vært begrensninger i eiendomsretten. Allemannsretten har vært en gammel rett. I utmark kan hvem som helst ferdes, plukke bær og sopp. En grunneier har ikke rett til å bygge hvor han vil, sjøl om det er hans egen tomt. Så kunne man tenke seg en endring av allemannsretten i retning av mer privatisering, som kunne gjøre at grunneieren slapp så mange besøk inn på eiendommen sin. Men på den annen side ville det også hindre hans egen frie ferdsel. Og det er bakgrunnen for allemannsretten, at samfunnet tjener på felles bruk av friluftsområder. Det vil koste mye å stenge folk ute fra retten til å kunne gå på ski i skogen en vinterdag og å kunne plukke sopp eller slå opp teltet på fjellet.

Allemannsretten er en begrensning i eiendomsretten som alle tjener på. Men den har endret seg over tid, og særlig har vi opplevd at områdene i strandsonen er blitt et knapphetsgode. Til tross for et 40 år gammelt forbud mot å bygge i 100-metersbeltet har det blitt bygd ut strandsone tilsvarende avstanden Oslo–Polarsirkelen. Det er kommunenes slepphendte praksis med å innvilge dispensasjoner som er hovedårsaken. Det har redusert allmennhetens rettigheter, sterkest der hvor etterspørselen etter slik tilgang har vært størst, altså i pressområdene, og da snakker vi f.eks. om Vestfold og Sørlandskysten.

Så lenge det var natur nok og ingen ble nektet ferdsel, var det ikke så sterkt behov for å presisere allmennhetens rettigheter. Lenge har det vært sånn at det har vært overkommelig for mange nordmenn å skaffe seg hytte også langs kysten. Det har vært natur nok å ta av. Det har alltid vært et sted å komme til vannet for å bade. Derfor har Norge vært ekstremt slepphendte med stranda i pressområdene, til forskjell fra politikken i land som f.eks. Sverige.

Min erfaring er at det er grundig saksbehandling hos fylkesmannen. Nettopp økonomien knyttet til tomter i strandsonen, som gjør at motparten ofte kan kjøre lange rettssaker, gjør at det er en særdeles grundig saksbehandling. Og det betyr at lokalkunnskapen er like grundig hos fylkesmannens saksbehandlere som hos kommunens politikere.

Jeg kan være enig med Røe Isaksen i at det er viktig å gi funksjonshemmede tilgang til strandsonen. At alle skal ha tilgang til strandsonen, betyr også at funksjonshemmede skal ha det, og derfor er det viktig å tilrettelegge gjennom bygging av kyststier osv. Men de strenge bestemmelsene i plan- og bygningsloven er etter min mening en seier for respekt for lov og orden og for den lille manns og kvinnes historiske rettigheter i utmarka.

Lise Christoffersen (A) [11:21:47]: Interpellanten reiser en interessant debatt om forholdet mellom lokaldemokratiet på den ene side og overordnede nasjonale interesser på den annen. Men jeg må innrømme at jeg synes utgangspunktet for interpellasjonen var litt underlig. Interpellanten hevder innledningsvis at den nye plan- og bygningsloven nærmest som en hovedregel reduserer kommunens råderett over sine arealer på en del områder. Ja, det er riktig at dispensasjonsadgangen ble innskrenket, og det er riktig at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen ble strammet inn, men det er bare en begrenset del av hva ny plan- og bygningslov egentlig handler om. Og i den lille historien synes jeg også det er underlig at de eneste alternativene kommunen kunne klare å finne, var enten dispensasjon i 100-metersbeltet eller en «fengselscelle» av en leilighet, som det ble sagt.

Høyre og Fremskrittspartiet har hele tiden hevdet at den nye plan- og bygningsloven styrker sentralmakten mot lokaldemokratiet. Det er feil. Den nye plan- og bygningsloven gjør det motsatte. Den nye loven synliggjør det lokale handlingsrommet på en mye mer oversiktlig og tydelig måte enn den gamle loven. Gjennom det nye systemet via lokale og regionale planprogrammer, større vektlegging av kommuneplanens samfunnsdel med muligheter for en lokal, overordnet, gjennomtenkt og ikke minst helhetlig arealstrategi, som igjen danner grunnlaget for en arealdel av kommuneplanen som peker framover i tid, legges også grunnlaget for et godt styringsverktøy for lokalpolitikerne. Kommunepolitikerne har fått et verktøy som øker deres muligheter for politisk styring over egen kommune, som øker deres muligheter for å sikre en bærekraftig utvikling, både miljømessig, sosialt, økonomisk og kulturelt, slik de selv ønsker å ha det, best mulig tilpasset det enkelte lokalsamfunn og enkeltmenneskene som bor der.

Når interpellanten spør hvordan statsråden kan legge til rette for at det legges vekt på lokalt selvstyre og lokalt skjønn i arealforvaltningen, er det altså feil spørsmål. Spørsmålet er hvordan lokalpolitikerne selv legger til rette for lokal politisk styring, hvordan de selv evner å ta i bruk det nye verktøyet i den nye plan- og bygningsloven. En av de aller viktigste endringene i den nye loven, er endringene i reglene for innsigelse. Den gamle loven skapte mye frustrasjon – ja – når lange lokale planprosesser med ett pennestrøk bare ble nullet ut av en innsigelse eller to eller tre eller fem helt på tampen av en planprosess, innsigelser fra ulike statlige sektormyndigheter, som faktisk kunne sprike i alle retninger. Men det går altså ikke lenger etter den nye loven.

En av de viktigste endringene gjelder nettopp begrensninger i adgangen for bl.a. statsetatene til å fremme innsigelser mot lokale planer. De kan ikke lenger fremme innsigelse mot forhold som er avgjort ved tidligere innsigelse de siste ti årene, de kan ikke fremme innsigelse mot forhold det kunne ha vært fremmet innsigelse mot tidligere i prosessen. Men det aller, aller viktigste er den nye plikten som er innført for alle som har interesser i en planprosess: De skal stille opp tidlig og delta i planprosessen fra starten av. Alt konfliktstoff skal opp på bordet tidlig. Statsetatene må stille opp med sin kompetanse og bistå kommunene. Det kan bl.a. være en stor fordel for små kommuner med liten plankapasitet. Og rosinen i pølsa: Dersom overordnede myndigheter forsømmer seg og ikke deltar, mister de retten til å fremme innsigelse på et senere tidspunkt i prosessen.

Gjennom disse endringene flytter den nye plan- og bygningsloven makt fra statsbyråkratiet til kommunepolitikerne, på én betingelse: at kommunepolitikerne virkelig griper den muligheten som ligger der, slutter å se på planer som administrasjonens verktøy for å begrense det politiske handlingsrommet og tar makten i egne hender. Gode planer i egen kommune gir det beste styringsverktøyet for lokaldemokratiet. Den nye plan- og bygningsloven gir det nødvendige verktøyet for å få dette til. Det er ikke tilfeldig at den nye loven nærmest unisont ble ønsket velkommen fra Kommune-Norge.

En viktig lærdom av Røe Isaksens lille historie må nettopp være at kommunene nå umiddelbart setter i gang med å bruke den nye plan- og bygningsloven, setter i gang arbeidet med f.eks. en kommunedelplan for universell utforming av lokalsamfunnet, inklusive tilgangen på universelt utformede boliger i kommunen, for det er faktisk kommunepolitikernes ansvar.

Arne Sortevik (FrP) [11:26:18]: Om man skulle velge å se på plan- og bygningsloven som en pølse, så tror jeg vi i alle fall kan konstatere at veldig få ordførere eller lokalpolitikere finner mange rosiner.

Representanten Røe Isaksen tar opp en viktig enkeltsak og et viktig prinsipp. La meg ta enkeltsaken først, som er sterk i innhold, og som fremstår som et beklagelig eksempel på en nærmest uforståelig byråkratisk holdning. Jeg synes det er synd at statsråden ikke har mannet seg opp til å gå inn og overstyre i denne saken. Jeg merket meg hva statsråden selv sa, at mange saker som den ene – som altså er ett av de to utgangspunktene for denne interpellasjonen – har vi nok ikke, og kommer vi nok ikke til å få. Nettopp derfor må det være mulig også i et så byråkratisk land som Norge at politikere ser det faktiske innholdet, skjærer igjennom og tar en fornuftig beslutning. Og det ville være en fornuftig beslutning å etterkomme behovet til den som har behovet i denne saken.

Så til det prinsipielle. Det er dessverre ikke tvil om, etter Fremskrittspartiets syn, at den nye plan- og bygningsloven reduserer det lokale selvstyret og det lokale skjønn. Når man lytter til statsrådens svar, hvor Oslofjorden fort brukes som referanseramme, kan man jo lure på om statsråden vet hvor Vestlandet er. Det ligger et stykke fra Langesund. Det er et kystopprør på gang nettopp mot et lovverk og mot et bebudet regelverk som legger sterke begrensninger på det lokale selvstyret og det lokale skjønnet. Det er slik at mange av dem som sitter i kommunestyrene landet over, faktisk har ganske god kompetanse på en fornuftig håndtering og en fornuftig forvaltning nettopp av kystlinjen vår.

Heldigvis er det slik at de av oss som ønsker større selvstyre og større bruk av lokalt skjønn, har gode allierte. Jeg har bl.a. merket meg fra desember i fjor at senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete er blant dem. Hun krever kraftige endringer i sin egen regjerings forslag til strandsonelov. Hun sier noe slikt som at Vestlandet – som jeg naturlig nok er opptatt av som stortingsrepresentant fra Hordaland – stort sett bare består av strandsone og fjell. «Skal en ikke få bruke dette, er det ikke mye igjen», sier kommunalministeren – kanskje ikke nødvendigvis overraskende toner fra en senterpartipolitiker fra Kyst-Norge, men det er altså kommunalministeren som kommenterer Regjeringens egen strandsonelovgivning, det dreier seg om. «Utkastet må endres», sier Navarsete – og jeg siterer fortsatt fra det hun veldig tungt og tydelig gikk ut med gjennom NTB bl.a. i desember i fjor – «(…) for å unngå konfliktsaker langs hele kysten». Spørsmålet er om miljøministeren er enig med kommunalministeren i at vi må få et helt annet regelverk, og at vi må se forskjellen mellom Oslofjorden og kystlinjen og strandsonen langs hele kysten.

I disse dager iverksetter statsminister Stoltenberg planene fra nyttårstalen. Regjeringen er klar for stor rådslagning med det norske folk. Fra lokale folkevalgte er det for lengst gitt klare råd gjennom et politisk opprør i strandsonen – råd fra ordførere og lokalpolitikere fra de aller fleste partier. Rådet er veldig klart, de vil styre mer selv, de vil ikke bli overstyrt. De gir altså klare råd om at kysten ser annerledes ut enn indre Oslofjord.

Spørsmålet blir da om Regjeringen, kommunalministeren og miljøvernministeren vil øke lokalt selvstyre, eller sentralisere styringen av landets langstrakte kyst på tvers av folkemeningen og på tvers av sunt vett hos lokalvalgte politikere. Vi håper det første skal være mulig, og vi håper at vi også får hjelp av Arbeiderpartiets egne representanter i denne salen. Jeg har merket meg at en kollega fra Hordaland, Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet, tror på en strandsoneseier, og at departementet vil innse at det er feil å behandle store deler av Hordaland som Oslofjorden.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:31:36]: La meg si at jeg er glad for at statsråden presiserer at det skal tas hensyn til helse og sosiale aspekter i forskjellige saker. Hvis man skal oppnå noe konkret, som jeg tror det er verdt å gjøre også når det er en flertallsregjering, la dét bli det som står igjen. For selv om det kanskje kan være få tilfeller, er det likevel viktige tilfeller.

Jeg er nødt til å avlegge representantene fra SV og Arbeiderpartiet et par visitter. Det er da tross alt ikke slik at selv om kommunene har et tilbud til funksjonshemmede – det skulle bare mangle – ønsker folk å bytte bolig som de bytter sokker. Man må jo spørre om begrepet «100 år i familiens eie» betyr noe. Det er jo ikke slik at dette bare er et spørsmål om man har en bolig tilgjengelig. I hvert fall for meg, og jeg antar for de aller fleste representantene her i salen, betyr det noe at man vokser opp i barndomshjemmet sitt. En bygning er da ikke bare en bygning, det er også en tomt, et hus, et hjem for en familie. Det synes jeg representanten fra Arbeiderpartiet ser bort fra, og dermed representerer en slags systemtenkning på sitt verste.

Jeg synes også det er ganske oppsiktsvekkende at representanten fra SV i Vestfold snakker om områder der det ligger boliger, men som «vi ønsker» å få «frigjort i framtiden».

Jeg ser fram til at representanten ved en annen anledning klargjør hvordan man skal frigjøre områder hvor det i dag ligger boliger, og hva slags politikk SV har for å jage folk bort fra boligene sine, som tilfeldigvis ligger der hvor SV ønsker å ha friområder. Jeg er jo helt enig med representanten fra Vestfold i at det er mulig å bo lenger enn 100 meter unna stranden og sjøen, men dét er jo ikke poenget. Poenget er at hvis du først bor der, har en tomt og en eiendom der, må politikerne og systemet også ta hensyn til det. Man kan ikke skalte og valte med folk eller folks eiendom som man vil, selv om man sitter på Stortinget, og selv om de skulle være så uheldige å ha en eiendom i strandsonen.

Så vil jeg til slutt gjenta at jeg er veldig glad for signalet fra statsråden om hvordan han oppfatter at regelverket skal praktiseres i framtiden. Jeg er skuffet over signalene, eller resonnementene, fra partiene, både SV og Arbeiderpartiet, her i salen. De opptrer som systemets forsvarere, har liten tiltro til det lokale selvstyret og liten tiltro til at man skal ha mulighet til å ta menneskelige hensyn også i systemet.

Helt til slutt vil jeg minne om at når markagrensen i Oslo har stått så støtt i mange år, er det fordi det har vært et klart og stabilt flertall lokalt i Oslo for at man skal ha markagrensen.

Statsråd Erik Solheim [11:34:49]: Jeg vil starte med å gi Røe Isaksen honnør for å ta opp en vanskelig og viktig sak. Det er en vanskelig sak, avveiningen mellom de personlige, private hensyn som må og skal tas i enkeltsaker, opp mot det alminnelige hensyn til allmennhetens interesse i strandsonen, og hensynet til at kommende generasjoner skal få lov til å oppleve den samme strandsonen som vi har opplevd. Her er det vanskelige spørsmål og vanskelige dilemmaer, og jeg synes de har blitt tatt opp på en ryddig og skikkelig måte.

Det er langt mer enn jeg kan si om Fremskrittspartiet, hvor vi ikke hører ett ord om allmennhetens interesser i strandsonen, og ikke ett ord om kommende generasjoner, og fortsatt ikke ett ord om alle de viktige avveiningene som må tas i en slik sak. Det vi tvert imot får høre, er igjen at Norge er verdens mest elendige land. Jeg er så lei av et politisk parti som gjør det til en kampsak å svartmale det landet man selv er statsborgere og innbyggere i. Norge er ikke et særlig «byråkratisk land», som det ble framhevet her, tvert imot kom FN nettopp med en indeks over såkalte «failed states», eller på norsk: fallerte, udugelige stater. Norge kom på bunnplass på den, vi var nr. 190 på FNs liste over fallerte stater. Alle skjønner at det er nr. 1.

Hvis jeg skal gi et råd til Fremskrittspartiet, er det å slutte å svartmale det landet man selv bor i, og begynne å se noe positivt i Norge. En av de positive tingene vi har i Norge, er en meget kompetent statsforvaltning og stor evne til å finne lokale løsninger i viktige saker. Grunnen til at det er så få saker som kommer til Miljøverndepartementet på disse områdene, er at det nesten alltid blir funnet en lokal løsning. Dialogen mellom fylkesmannen og kommunene, som Egeland og Marthinsen og andre var inne på, fungerer meget bra. De blir nesten alltid enige, og det er å gi og ta, man finner en løsning som både ivaretar de alminnelige hensynene, som fylkesmannen er satt til å ivareta, og de lokale hensynene. Og så er det i noen få saker man ikke blir enige – jeg kjenner ikke de nøyaktige tallene, men kanskje 50 i året – som kommer fra hele landet til Miljøverndepartementet. Så sannheten er at dette i all hovedsak fungerer godt.

Så til slutt: Vi har sendt ut på høring en sak om differensiert strandsonepolitikk. Hensikten med den er nettopp at det skal tas forskjellige hensyn i Oslofjorden og langs sørlandskysten, til forskjell fra Sogn og Fjordane og Finnmark og nordlandskysten, fordi det er forskjell. Jeg er klar over at den har møtt en god del motforestillinger, spesielt i Hordaland, men det er en høring hvor vi nå skal høre synspunktene før den endelige beslutningen blir tatt.

Det er et dilemma her, og det er at veldig mange kommuner langs hordalandskysten har store tilgjengelige områder hvor det ikke vil være store problemer med utbygging, men de har også bitte små områder innenfor sin egen kommune hvor utbyggingspress vil ta fra folk noen av perlene. Derfor skal vi prøve å finne en balanse i dette både på landsplan og innen den enkelte kommune, og det er nettopp derfor vi skal ha en planprosess.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.