Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [20:11:36]: Natt til lørdag 9. september 2000 ble Tommy Buskerud fra Romerike i Akershus rammet av en hendelse som kom til å ødelegge livet hans. På vei hjem fra puben Barachi på Kløfta blir den da 28 år gamle Buskerud brutalt slått ned av to ungdommer på 19 og 22 år. En 21-åring stikker ham i ryggen med en 25 centimeter lang kjøkkenkniv helt til skaftet butter. Liggende på bakken blir Buskerud gjentatte ganger sparket brutalt i hodet før ungdomsgjengen forlater ham i grøftekanten, hjelpeløs og blødende. Noen timer senere blir han oppdaget liggende i en rundkjøring av en tilfeldig forbipasserende sjåfør.
Dette er et av mange, svært tragiske eksempler på blind vold som vi kan lese om i avisene hver eneste dag. Svært mange i vårt samfunn blir utsatt for alvorlig vold, noe som i de fleste tilfeller kommer som lyn fra klar himmel. Det skjedde også i det eksempelet som jeg her har vist til. En voldsepisode som dette endrer folks liv totalt og gjør at de fleste får store sosiale og økonomiske problemer. Mange opplever at de ikke klarer å følge opp arbeidet, og familielivet går i oppløsning. Gjerningsmennene er ofte unge og totalt ute av stand til å gjøre opp for seg. I tillegg er straffenivået for slik kriminalitet i Norge for lavt. Resultatet er at det er voldsofferet som blir sittende igjen med regningen, dvs. et tapt liv og økonomisk ruin.
I tilfellet til Tommy Buskerud ble gjerningsmannen som kjørte kniven i ryggen hans, straffet med ni måneders fengsel og dømt til å betale 30 000 kr i oppreisning. De to andre gjerningspersonene ble begge dømt til 15 dagers betinget fengsel og bøter på 3 000 kr.
Jeg tror at de fleste i samfunnet vil mene at dette er helt urimelig. Det gjør i hvert fall jeg, og jeg håper også at statsråd Storberget er av den samme oppfatningen.
I dag er Buskerud skilt og hundre prosent arbeidsufør. Daglig tar han syv til åtte reseptbelagte medikamenter mot sterke smerter for i det hele tatt å kunne komme seg ut av senga. Ofte holder han senga flere dager i strekk.
Det er mange problemstillinger som man kan sette fokus på i en interpellasjon som denne, temaene er svært mange, men jeg vil sette fokus på behovet for å ha en romslig voldsoffererstatning, og at vi har fleksibilitet i ordningen, slik at den fanger opp alle som har vært utsatt for uforskyldt vold.
Tommy Buskerud har også blitt et offer for samfunnets regelstivbenthet. Fordi overfallet skjedde i 2000, kom han ikke inn under endringen som skjedde i voldsoffererstatningen fra 1. juli 2001, hvor høyeste erstatning er 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Han må klare seg med et beløp begrenset opp til 200 000 kr, mens de som ble utsatt for vold ett år etter, kan få en erstatning opp mot 1,4 mill. kr. Dette viser noe av samfunnets mangel på sjenerøsitet overfor dem som blir utsatt for en annen av samfunnets mangler, nemlig mangelen på trygghet. Her burde vi som ansvarlige myndigheter vise en større grad av romslighet, slik at ved en regelverksendring som denne burde alle som etter endringen får avgjort sine saker, få den på det tidspunktet høyest mulige erstatning.
Burde erstatningen utmåles etter situasjonen og det regelverk som gjelder på det tidspunktet når saken er ferdig behandlet? Mitt svar på dette er ja. Voldsofre må vente lenge på å få utbetalt erstatning, bl.a. fordi det tar lang tid å få saken opp til behandling i domstolene og å få søknad ferdigbehandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. I tillegg er det en stor svakhet at erstatningsbeløpet gjelder pr. sak og ikke for hvert enkelt voldsoffer. Dette bidrar til diskriminering av voldsofre, noe Fremskrittspartiet har påpekt i en merknad under Justisdepartementets budsjett for inneværende år. Mange voldsofre må legge ut store beløp på forhånd og sette seg i gjeld for å få midler til nødvendige medisiner og behandling. Inntekt bortfaller fordi man ikke lenger klarer å arbeide og blir gående på sosialstønad før man får innvilget søknad om uføretrygd. Den oppreisning man får fra overgriper og det offentlige, dekker ikke de utgifter man har hatt, og de man vil få i fremtiden. Voldsofferet er og blir taperen i systemet. Voldsutøveren slipper ofte unna bare med noen skraper i form av erstatning og lav fengselsstraff.
Vi vet at behandlingen av disse sakene gjerne tar mange år. Derfor må det sørges for at saksbehandlingen kan gå raskere, og at de offentlige etater som er involvert i behandling av disse sakene, fungerer på en optimal måte.
Vi har kommet i en situasjon med stadige regelendringer innenfor voldsoffererstatningsordningen ved at voldsofre blir behandlet svært ulikt, og det er uheldig i et samfunn hvor likebehandling ellers står sentralt.
Jeg mener at det er positivt og riktig at nivået på voldsoffererstatningen har økt betydelig de siste år, men vi kan stille oss spørsmålet om erstatningen fortsatt er på et riktig nivå. Å verdsette prisen på et ødelagt liv er en vanskelig oppgave, men det er åpenbart at nivået fortsatt ligger for lavt. I tillegg må straffe- og erstatningsnivået betydelig opp, slik at gjerningspersonene må ta en større del av ansvaret for den ugjerning som er begått.
Jeg er også informert om at ved mange anmeldelser for vold svikter ofte politiet i å informere om de rettigheter den voldsutsatte har, og om hvilket tilbud det offentlige har til voldsofre, herunder hvilke rettigheter og muligheter som gjelder for å kunne søke om voldsoffererstatning. Jeg er kjent med at det er utarbeidet et veiledningshefte fra Kontoret for voldsoffererstatning, og at man kan benytte seg av nettsiden til Kontoret for voldsoffererstatning og også frivillige organisasjoner på dette området. Det er bra, men vi må likevel være klar over at det fortsatt ikke er alle i vårt samfunn som har like forutsetninger for å kunne finne ut av hvilke rettigheter de har, og muligheten til å kreve dem. Vi må jo være klar over at for personer som sliter med betydelige skader, både fysisk og psykisk, etter vold, er veiledning og bistand spesielt viktig. Jeg håper at statsråden overfor politi, helsevesen og andre som møter voldsofre tidlig, presiserer viktigheten av at disse får hjelp og veiledning for å kunne hevde sine rettigheter.
Jeg ønsker med denne interpellasjonen og det jeg har sagt i dette innlegget, å sette situasjonen for voldsofre på dagsordenen og få debatt her i salen rundt dette temaet. Mitt spørsmål er: I hvilken grad er dette et tema som opptar statsråd Knut Storberget?
Presidenten: Det vil vi få anledning til å få svar på umiddelbart – neste taler er statsråd Knut Storberget.
Statsråd Knut Storberget [20:19:43]: Jeg er veldig glad for denne debatten. Den trengs, fordi vi ofte når vi står overfor denne type kriminelle handlinger, har et helt annet fokus. Vi snakker ofte om gjerningsperson, straff og det mer politiære i det, og det er alltid på høy tid å løfte fram ofre for kriminalitet.
Det å bli utsatt for voldshandling er for mange en veldig stor belastning. Det er derfor viktig for meg å styrke rettighetene og hjelpetilbudet til ofre og pårørende. Regjeringa har satt i verk en rekke tiltak for å ta vare på dem som er utsatt for eller er vitne til vold.
Å bli offer for kriminalitet kan ha alvorlige konsekvenser for den enkeltes helse, sjølbilde, trygghetsfølelse og livskvalitet. Kriminalitetsofre generelt fortjener å bli tatt mer på alvor. Deres stilling er derfor betraktelig styrket de senere årene, og særlig voldsofre har blitt gjenstand for økt oppmerksomhet innad i politiet og i hjelpeapparatet for øvrig.
Fra 1. juli 2008 ble fornærmedes og etterlattes rettigheter styrket ved at flere fikk rett til bistandsadvokat. Det er nettopp for å ivareta interpellantens helt riktige påpekning; at mange av disse trenger hjelp for å få gjennomført sine rettigheter. Påtaleinstruksen er endret fra 1. november 2009 for å presisere fornærmedes og etterlattes rett til informasjon underveis i saken, og det er gjort store endringer i straffeprosessen for de fornærmede, som sammenholdt med at man har rett til bistandsadvokat, setter dem i en helt annen situasjon i dag enn den de hadde for bare få år siden. Dersom det oppnevnes bistandsadvokat, skal politiet oppnevne en egen kontaktperson, bl.a. for ofre for seksualforbrytelser, gjentatt eller grov vold i nære relasjoner, menneskehandel, overtredelse av kontaktforbud/besøksforbud og kjønnslemlestelse.
Som også interpellanten var inne på, er det av Politidirektoratet og riksadvokaten høsten 2009 utarbeidet en brosjyre om «Fornærmedes og etterlattes rettigheter». Denne brosjyren gir en oversikt over de viktigste rettighetene til kriminalitetsofre. Den gir også opplysninger om kontaktinformasjon om aktører som gir bistand til dem som har vært utsatt for slik kriminalitet.
På politiets hjemmeside – ikke bare på Voldsoffererstatningskontorets sider – vil man også kunne finne en mer omfattende oversikt over ulike rettigheter til kriminalitetsofre, med linker til øvrige aktører. Finansiert av Justisdepartementet har Juridisk Rådgivning for Kvinner, JURK, som for øvrig gjør en glitrende jobb, og Krisesentersekretariatet utarbeidet en brosjyre: «Juridiske rettigheter og hjelp til deg som er blitt utsatt for kriminelle handlinger i Norge». Denne brosjyren er oversatt til en rekke språk, inkludert blindeskrift, og kan lastes ned bl.a. fra politiets hjemmeside.
Så er Støttetelefonen for kriminalitetsofre etablert, som er et grønt nummer, og tjenesten er et landsdekkende lavterskeltilbud for både menn og kvinner. Støttetelefonen kan bidra til å hjelpe ofre både gjennom samtaler og gjennom informasjon om hvor veien videre kan gå. Den betjenes av erfarne rådgivere ved Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre og er åpen hver dag.
Disse rådgivningskontorene finnes i dag – og det tilbudet har Regjeringa vært veldig opptatt av at vi skal få utvidet – i 14 byer, med god geografisk spredning, og jeg vet de gjør en utmerket jobb for mange, ikke bare med å finne rettigheter og få gjennomført rettigheter, men også med å gi praktisk støtte bl.a. gjennom den prosessen som folk skal gjennom. Disse kontorene er uvurderlige i det arbeidet vi nå gjør for å løfte ofres rettigheter og bedre deres situasjon. De kan også yte bistand ved søknad om voldsoffererstatning fra staten, og de kan gi informasjon om gangen i straffesaker og gi støtte til vitner.
I 2007 la Regjeringa fram en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt. Jeg legger ikke skjul på at det er et av de viktigste dokumenter jeg har vært med og legge fram. Planen skal gjennomføres i den perioden vi nå er inne i – 2008–2011 – og har bl.a. som mål at ofrene skal sikres nødvendig hjelp og beskyttelse, og at voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet til voldsutøveren.
Gjennom opprettelse av til nå seks Barnehus har Regjeringa sikret et mer helhetlig og bedre samordnet tilbud til barn som har vært utsatt for overgrep. Barnehusene skal være et sentralt knutepunkt mellom offentlige instanser som har oppgaver knyttet til og ansvar for behandling av saker som gjelder vold og overgrep mot barn, og ikke bare det strafferettslige sporet. Vi vil derfor i år åpne ytterligere et Barnehus i Stavanger, og Ålesund står jo for tur i løpet av perioden.
Jeg håper og tror at det hjelpetilbudet som er tilgjengelig i dag, og den oppmerksomheten politi og øvrige støtteapparat nå har på ivaretakelse av voldsofre, sikrer at den enkelte får god oppfølging. Jeg tror også at det er god og lett tilgjengelig informasjon om hvilke tilbud som finnes for å følge opp og hjelpe den enkelte videre – som jeg har vært inne på tidligere. Men jeg vil følge utviklingen nøye, for interpellanten har poenger med hensyn til de problemer mennesker har i en sårbar situasjon, for å ta del i det rettighetsbildet som omgir disse. Men det er grunn til å peke på at mye nå er gjort for å sikre at voldsofre ivaretas på en god måte hele veien.
Så litt om nivået på voldsoffererstatningen. Regjeringa har jo ikke ligget på latsiden når det gjelder spørsmålet om å heve nivået på voldsoffererstatningen. Selv om et liv aldri vil la seg erstatte av penger, og en skade aldri vil bøtes fullt ut, vil det ofte føles som om man får for lite når man prøver å erstatte noe uerstattelig. En erstatning kan likevel medvirke til at den voldsutsatte eller pårørende ikke får økonomiske bekymringer som en tilleggsbelastning. Der voldsutøveren har dårlig betalingsevne, er voldsoffererstatning et riktig tiltak.
Utmåling av voldsoffererstatning følger alminnelig erstatningsrett. Det betyr at det økonomiske tapet den enkelte har lidd, i utgangspunktet skal erstattes fullt ut, likevel slik at det for voldsoffererstatningens del er satt en grense for hvor mye det offentlige skal dekke. Gjerningspersonen kan bli idømt ytterligere ansvar.
For å bedre situasjonen for den voldsutsatte sjøl og etterlatte der erstatningen blir delt mellom flere, ble den øvre grensen for voldsoffererstatning doblet, fra 20 G til 40 G, for skadetilfeller inntruffet fra 1. januar 2009. Det er en betydelig økning. Dette har ført til at omtrent alle voldsutsatte fullt ut kan få dekket sitt økonomiske og ikke-økonomiske tap som følge av at de har blitt utsatt for vold, gjennom voldsoffererstatningen.
Jeg har imidlertid registrert at noen voldsofre mener at de ikke har fått dekket hele tapet sitt. Dette kan henge sammen med at ikke hele tapet var dokumentert på søknadstidspunktet. Dersom skaden er blitt mer omfattende enn først antatt, kan det søkes om tilleggserstatning. Kontoret for voldsoffererstatning opplyser nå om dette i vedtakene sine. Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre kan hjelpe de ofrene som ønsker det, med å fremme en slik søknad.
Så litt om problematikken rundt endringene som gjøres i denne lovgivningen. Det er helt riktig som interpellanten sier, at her har vi faktisk opplevd mange endringer i løpet av de siste årene, og jeg håper jo interpellanten legger merke til at det går i retning av mer erstatning og bedre erstatningsgrunnlag. Men det utfordrer oss ved at det i noen av disse sakene faktisk må settes en grense for når disse nye reglene skal begynne å gjelde.
I 2001 ble voldsoffererstatningsordningen lovfestet. Reglene ble nærmere knyttet opp mot de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven, og den maksimale erstatningen ble økt fra 200 000 kr til 1 mill. kr – altså 20 G – og, som jeg sa i stad, til 40 G fra 1. januar 2009. Realiteten er altså at voldsofre ved lovfestingen ble gitt rett til betydelig mer erstatning for skadetilfeller inntruffet etter lovfestingen.
Ett sted må lovgiver – og jeg oppfatter det slik at man her i Stortinget i stor grad også har vært enig om det – finne ut når dette skal begynne å gjelde fra. Skal vi kunne utvikle en god voldsoffererstatningsordning også for framtida, tror jeg det ville være nærmest helt umulig for oss hvis enhver endring skulle gjelde alle tidligere skadetilfeller. Mitt anliggende i dette er at voldsoffererstatningen i løpet av de siste årene er blitt betydelig bedre, og man har fått regler som gjør sitt til at man samtidig klarer ikke bare å gi større erstatning, men også favne en videre gruppe. Det at man f.eks. ga rettigheter til barn som har vært utsatt for vold i den forstand at man har vært vitne til vold, er veldig viktig. Det at man i debatten rundt voldsoffererstatning og voldslovbrudd som sådanne også har valgt å forlenge foreldelsesfristene særlig for barn som utsettes for seksuelle overgrep, er også helt avgjørende.
Som representanten påpeker, er det viktig at vi har en god og velfungerende erstatningsordning for voldsofre. Jeg følger nøye med på utviklingen på området, og for tida vurderer jeg bl.a. om det er behov for ytterligere endringer i voldsoffererstatningsloven, særlig når det gjelder spørsmål om foreldelse, med hensyn til barn som blir utsatt for vold. Endringer som kan effektivisere saksbehandlingen, og hurtighet desslike, vil også bli vurdert.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [20:29:58]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg synes han hadde mange gode poenger i sitt innlegg. Jeg kritiserer ikke det Regjeringen har gjort på dette området så langt. Det har gått i riktig retning. Men spørsmålet er jo fortsatt om vi gjør nok for dem som får livet sitt ødelagt helt uforskyldt av helt uforutsette hendelser. Der må vi som samfunn ta et felles ansvar, slik at disse kan få leve et så godt liv som det er mulig å gjøre etter en slik hendelse.
Jeg registrerer at statsråden nevner en rekke ting som han mener at han har bidratt til. Det er positivt. Spørsmålet dreier seg om dette med regelverksendringer, for det er mange som har havnet på feil side av disse regelverksendringene. Når vi gjør denne typen endringer som har så stor betydning for folk, der beløpet først går fra 150 000 kr til 200 000 kr, men så et kjempehopp til 1,4 mill kr og så enda en dobling av det, er det klart at dette oppleves som svært urimelig for dem som har kommet på feil side. Det må vi vurdere.
Så er det dette som jeg også nevnte, at i saker hvor det er flere voldsofre involvert, gjelder erstatningsbeløpet pr. sak og ikke pr. person. Det er urimelig, i og med at det er personene som får livet sitt ødelagt, ikke en gruppe. Man behandles her som en gruppe og ikke som enkeltpersoner.
Jeg skulle ønske at statsråden kunne være noe mer imøtekommende mot disse personene og vurdere en endring. Nå sier statsråden at han vurderer flere endringer i voldsoffererstatningsordningen, men han sier ikke noe om dette er et pågående arbeid i departementet, og om han planlegger å komme til Stortinget relativt raskt med endringer. Men han bør kunne svare på om disse punktene som jeg nå har påpekt, er noe han vil se på i den saken.
Jeg tror nok at mange politistasjoner og kanskje også helsevesenet gjør ting med hensyn til veiledning her, men jeg skulle ønske at departementet bidrar til en skjerping av politiets veiledningsplikt når de får inn saker med voldsofre.
Statsråd Knut Storberget [20:33:18]: Jeg takker for honnøren der vi har støtte, og der vi er enige. Og på dette feltet er vi jo enige om veldig mye av de endringene som faktisk er gjort. Men det er et par dilemmaer i dette som vi som forslagsstillere til nye lover og de som foreslår budsjetter, og Stortinget som lovgiver skal være med og bidra til, som jeg har lyst til å løfte fram. Hvis vi begir oss inn på en linje hvor alle endringer som gir mer rettigheter, mer velferd og flere økonomiske goder, automatisk skal ha full tilbakevirkende kraft, er jeg redd for at det vil være veldig vanskelig å få til de endringene, uansett hvem som måtte sitte i regjering. Realitetene melder seg fort da. For det første er det et svært økonomisk spørsmål. Men jeg er ikke helt overbevist om det vil være gunstig at svært gamle, avgjorte og avklarte saker, enten det gjelder vold eller andre ting, skal åpnes hver gang man foretar en endring. Så jeg ber om forståelse for at når man ønsker å være offensiv på dette feltet, må man noen ganger også akseptere at det må settes en grense for når endringen gjelder fra.
Når det gjelder spørsmålet om flere som er utsatt for vold, men blir behandlet som en gruppe, som interpellanten hevder, er nettopp et av de viktigste motivene for at vi har valgt å ta så store sprang i maksimalrammen for voldsoffererstatning, å imøtekomme den problemstillingen. Det at man nettopp åpner opp for, som jeg også sa i innlegget mitt, at man da får dobbelt så mye å rå over, bidrar til at flere og flere får fullt ut det man har krav på ut fra vanlige erstatningsrettslige betraktninger, ikke bare når det gjelder det økonomiske tapet, men også når det gjelder oppreisning.
Så vil jeg også understreke, og det tror jeg kanskje særlig Fremskrittspartiet er enig i, at det også er viktig å påpeke den ansvarliges ansvar, slik at der hvor det er betalingsevne, bør man i veldig stor grad sikre at det er den som har begått udåden, som også må rette opp igjen skaden bl.a. ved å betale erstatning.
Så vil jeg også peke på at ved siden av voldsoffererstatningsordningen må vi heller ikke glemme at de ordinære tiltakene bl.a. i helse- og sosialsektoren fortsatt gjelder, uten foreldelse og avgrensning, slik at folk skal kunne få hjelp. Vi kan ikke la hele livet og framtiden hvile på at voldsoffererstatningen skal reparere alt. Samfunnet må være der med andre virkemidler også.
Stine Renate Håheim (A) [20:36:36]: Det er en stor belastning for mennesker å bli utsatt for vold, overgrep eller trusler eller å være vitne til at noen av deres nærmeste blir utsatt for vold. For Arbeiderpartiet har det vært viktig at ofrene blir tatt på alvor og får den bistanden og oppreisningen som de har krav på. Jeg har lyst til å rose representanten Kielland Asmyhr for å reise en viktig interpellasjonsdebatt som også gir oss mulighet til å sette offeret i søkelyset.
I Soria Moria-erklæringen lovte den rød-grønne regjeringen å bedre erstatningsordningene for volds- og kriminalitetsofre og deres pårørende. Og det er grunn til å understreke, som også statsråden har gjort, at mye er blitt gjort nettopp for å styrke ofrenes rettigheter.
Voldsoffererstatningsordningen ble innført i 1976 som en billighetsordning og ble lovfestet i 2001 som en rettighetsordning. I 2007 ble utvidet rett til voldsoffererstatning vedtatt. Barn som er vitne til vold, etterlatte og søsken til drapsofre og mennesker som får personskade på grunn av alvorlige trusler, ble gitt rett til erstatning. Anmeldelseskravet ble liberalisert, og det ble innført en særskilt foreldelsesregel for barn og unge om at det alltid skal være tilstrekkelig at søknaden framsettes før skadelidte fyller 21 år.
For barn som opplever at vold utøves i eget hjem, og at mor, far eller søsken blir slått eller truet, kan det ha store konsekvenser, og trygghet og tillit kan bli satt på en alvorlig prøve. Jeg er derfor særlig glad for at barns rettigheter er blitt styrket de siste årene.
I evalueringer gjort av Justisdepartementet for å se hvordan voldsoffererstatningsloven fungerer i forhold til den tidligere forskriften, viser tallene at voldsofrenes stilling er blitt styrket etter lovfestingen i 2001. Innvilgningsprosenten har økt. Det samme gjelder gjennomsnittsutbetalinger og den totale utbetalingen etter ordningen. Det er positivt.
Interpellanten er inne på nivået for voldsoffererstatningen, og jeg vil i likhet med justisministeren peke på at maksimumsbeløpet er doblet, fra 20 G til 40 G. Samtidig er vi smertelig klar over at en økonomisk erstatning for de overgrepene man har blitt utsatt for, ikke kan fjerne eller lege de smertene og lidelsene som et offer utsettes for. Men en økonomisk erstatning vil kunne bidra til å gjøre hverdagen litt mindre vanskelig for voldsofferet, og i det minste sørge for at ofrene ikke får en ekstra byrde med økonomiske bekymringer for framtiden.
Det er viktig at saksbehandlingstiden i erstatningssaker er så kort som mulig. I 2007 ble det vedtatt tiltak som skulle få ned saksbehandlingstiden. Til tross for det er vi ikke på et tilfredsstillende nivå når det gjelder behandlingstid i dag, og det er derfor positivt at statsråden sier her i dag at han vil vurdere flere tiltak nettopp for å få en mer effektiv saksbehandling.
Som interpellanten og statsråden har vært inne på, er det helt avgjørende at ofrene får informasjon om hvilke rettigheter og muligheter de har. Jeg er glad for at det har blitt satt i gang mange tiltak nettopp for å styrke informasjonen, og jeg håper at vi med denne debatten – og også senere – greier å ha et kontinuerlig fokus på voldsofrene og den erstatningen og støtten de får i etterkant av vold.
André Oktay Dahl (H) [20:40:17]: I anmodningsvedtak nr. 101 for 2002–2003 vedtok Stortinget at man skulle ha en full gjennomgang av loven og praktiseringen av denne. Det har skjedd – nesten – gjennom de siste syv årene. Noen mener at det ikke har vært en full gjennomgang, det kan vi diskutere, men veldig mye har blitt gjort. Siden 2003 har loven blitt endret ganske omfattende to ganger. Vi er nå inne på et felt der jeg nok en gang har lyst til å rose den sittende statsråd. Det er jo en grunn til at man utga boken «Bjørnen sover», hvor det var veldig mange viktige og verdifulle bidrag til en viktig debatt. Hvis ikke statsråden har fått det med seg: Han har i hvert fall full støtte fra Høyre og hele Stortinget i den jobben han gjør med å ha fokus på et område som ikke har hatt det fokus det fortjener. Det fortjener statsråden og regjeringspartiene ros for.
Noe av det viktigste som har blitt endret, og som jeg vil ha enda mer trykk på, gjelder barn og det å bli utsatt for eller være vitne til vold i nære relasjoner. Man har sammenlignet hvordan det er for et barn å oppleve krig versus vold i nære relasjoner. Og det man ser, er at krig – det er fælt å si det – oppfattes nesten som mindre alvorlig, for da sitter man sammen i et bomberom og snakker om hva som har skjedd, mens hvis et barn har opplevd og vært vitne til vold i nære relasjoner, er barn så lojale at de kanskje ikke forteller om det. De sitter med det inne i seg selv. Det sier noe om det perspektivet vi må ha i forhold til barn som enten opplever overgrep eller vold eller er vitne til det, at de også er eksperter på å fortrenge det i veldig mange år. Derfor er Høyre veldig glad for at statsråden vil se ytterligere på foreldelsesreglene, for der får vi fortsatt veldig mange henvendelser.
Det er viktig at vi i debatten ikke begynner å diskutere om det er 50 000, 100 000, 200 000 eller 250 000 kr som avgjør om man verdsetter mennesker eller ikke – akkurat på samme måte som ved rettferdsvederlagsordningen. Det dette i bunn og grunn handler om, er å bli sett og hørt og tatt på alvor. Veldig mange av de frustrasjonene som kommer, skyldes ikke nødvendigvis om man fikk 30 000 kr mer eller mindre, men det er følelsen av at hjelpeapparatet tar deg på alvor.
Jeg er veldig glad for at statsråden, i likhet med interpellanten, legger an en veldig bred innfallsvinkel til dette, for vi har fortsatt store utfordringer i forhold til hvordan f.eks. Nav håndterer folk som av ulike grunner sliter med psyken sin i etterkant. Er det fordommer ute og går overfor folk som har vært utsatt for overgrep og vold – måten de håndterer hverdagen på? Er saksbehandlere i Nav i stand til å sette seg inn i den situasjonen man er i, med tanke på om man kanskje vurderer uførepensjon? Er Nav i stand til å ta denne type ting på alvor? Og arbeidsgivere: For dem som har opplevd den type ting, er ikke det noe som blir borte med en voldsoffererstatning, det er noe man drar med seg hele livet, og da er spørsmålet om arbeidsgiver har en slik åpenhet overfor arbeidstakerne sine at vedkommende greier å inkludere folk på arbeidsplassen. Og i skolen: Hvordan er rutinene på skolen for å inkludere folk som har vært utsatt for vold og sett det? Er det mobbing? Er det åpenhet om det, slik at klassekamerater blir medspillere i stedet for motspillere?
Barnevernet er ikke eksperter på vold, dessverre. Hadde det vært slik at barnevernet hadde fungert som det skulle, hadde vi antageligvis ikke hatt så mange søknader i etterkant om voldsoffererstatning som det man har.
Dette er et veldig bredt bilde, men jeg oppfatter at statsråden og alle sammen på Stortinget er opptatt av at dette må vi gjøre noe med. Det er jo et godt utgangspunkt at vi ikke bruker dette unødvendig partipolitisk, men faktisk diskuterer bredden i det.
Jeg har tenkt å ta opp et par punkter som ikke er blitt berørt om vold. Det ene er en veldig dagsaktuell sak. Det er ikke en sak som statsråden har konstitusjonelt ansvar for, men det er i nærheten av porteføljen, og det gjelder landets krisesentre. Det er veldig mange kommuner og krisesentre som er bekymret for den nye krisesenterloven og håndhevingen av den når man skal overføre ansvaret til kommunene. Krisesentre skal også legge til rette for å ta imot barn og voksne med en annen etnisk bakgrunn. Det er store utfordringer i forhold til økonomi, kompetanse og den problematikken. Så om ikke statsråden kommenterer det, håper jeg han tar med seg den bekymringen som nå kommer fra veldig mange kommuner, organisasjoner og krisesentre for at den overgangstiden man har, er bekymringsfull liten. Det har Høyre advart mot.
Så til barnehusene. Det har vi diskutert mange ganger. Det er – skal vi si – et «ektefødt barn». Det er veldig mange fedre og mødre. I alle fall er det veldig mange som har bidratt på ulike måter – det er en storfamilie som har bidratt til barnehusene. Men statsråden må fortsette å holde dem som er ansvarlige for gjennomføringen av dette, i ørene. For selv om statsråden er veldig fornøyd med at det har blitt opprettet flere barnehus enn lovet i Soria Moria-erklæringen, så er det betydelige praktiske utfordringer ved en del av barnehusene som man fortsatt må gjøre noe med.
Akhtar Chaudhry (SV) [20:45:37]: Den siste levekårsundersøkelsen, fra 2007, indikerer at vi i Norge nå har ca. 165 000 voldsepisoder hvert år. Dette tilsvarer 450 voldsepisoder hver dag året rundt. Det betyr store menneskelige lidelser for den som blir utsatt for vold, vedkommendes nærmeste familie og vennekrets, men også samfunnet blir skadelidende. Det å være voldsoffer har selvsagt individuelle konsekvenser. Mange klarer seg helt fint, andre mister grepet totalt. Spennet er stort – helt fra å få hodepine som går over etter et par dager, til å bli invalid for resten av livet og bli avhengig av hjelp fra andre. Mange mister konsentrasjonsevnen, arbeidsevnen blir redusert og livskvaliteten går tapt. Også det at barn er vitne til vold vil kunne få store konsekvenser. Barnas oppvekst kan bli skadelidende, de kan miste mange muligheter i livet, noe som kan gi innvirkninger på deres framtid og muligheter til å få en god utdannelse og en lys framtid. Det er derfor ekstremt viktig at samfunnet tar vold på alvor. For oss i SV og Regjeringen er fire hovedområder viktige: Hvordan vi kan forebygge vold, hvordan vi kan etterforske vold og straffe vold, hvordan vi kan bryte voldsspiralen og hvordan vi kan støtte voldsofre.
Det er viktig at det tidlig settes fokus på fredelig konfliktløsning versus voldsbruk når vi er uenige. I dag lærer vi våre barn i barnehagen om hvordan de skal sortere matrester fra plast. Vi mener det er minst like viktig at våre barn lærer å løse konflikter uten å bruke vold allerede i barnehagen og skolen. Jeg er meget glad for at Landsforeningen for Voldsofre reiser rundt på skoler osv. i Norge og driver med forebyggende informasjonsarbeid om vold og overgrep mot barn og unge.
Jeg vil også trekke fram det viktige arbeidet som gjøres ved rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. Vi vet at det er en god del unge menn som blir utsatt for vold fra andre unge menn i ruspåvirket tilstand. Da er det viktig at vi begrenser tilgangen til alkohol. Det gjelder over det hele, men også skjenking av alkohol på utesteder må ses på. Regjeringen har nå hatt et forslag på høring om å innskrenke skjenketidene på utesteder. SV mener at det vil begrense voldsutøvelsen og frigjøre sårt tiltrengte politiressurser, som vil komme nettopp voldsofre til gode. Da kan politiet bruke ressursene til å etterforske raskere, slik at voldsofrene får hjelp og erstatning mye raskere enn i dag. Jeg håper at forslagsstillerne vil støtte dette forslaget når det kommer til Stortinget.
Det å etterforske og straffe vold raskt har en betydning for å redusere omfanget av vold. Igjen vil jeg påpeke at vi fra Regjeringens side har styrket politiet, men det kan gjøres en enda bedre jobb her, og da vil bl.a. denne skjenkeforskriften komme til anvendelse.
Denne regjeringen har satt vold og overgrep, og særlig vold i nære relasjoner, på dagsordenen. Når et menneske blir utsatt for vold, kan samfunnet dessverre ikke fjerne smerten og lidelsene. Samfunnet kan heller ikke erstatte en omsorgsperson eller en man er glad i. Samfunnet kan imidlertid stille opp for ofrene og for etterlatte, slik at de slipper å få økonomiske problemer i tillegg til vold og til savnet. Vi har utvidet ordningen med voldsoffererstatning, bl.a. ved at barn som er vitne til vold, etterlatte og søsken til drapsofre og mennesker som får personskade på grunn av alvorlige trusler, gis rett til voldsoffererstatning. Dette er en viktig endring. Trussel om vold kan gi alvorlig skade på barns psyke, helse og mentale utvikling. For et barn er f.eks. en trussel like farlig som selve voldsutøvelsen.
Regjeringen har også doblet den øvre grensen for voldsoffererstatning fra 20 G til 40 G. Jeg er veldig glad for at vi har en statsråd som bruker så mye tid og engasjement på dette. Signalene er viktige.
Anders B. Werp (H) [20:50:58]: Jeg vil, som flere av de foregående talerne, også ta spesielt tak i det tillegget som kom i voldsoffererstatningsloven § 1 i 2007, som ivaretar barns situasjon og rettigheter ved opplevd vold mot en nærstående person. Som flere har vært innom, kan det ikke understrekes sterkt nok hvor dype sår det setter og hvilke smertefulle minner det skaper hos barn. Altfor mange vil ha med seg dette som en tung byrde gjennom resten av livet, og ikke minst skaper det utrygghet i et barns liv at nærstående på denne måten blir utsatt for vold og overgrep.
Voldsoffererstatningen løser i disse tilfellene i seg selv ikke den vanskelige situasjonen for de berørte barna, og den fjerner heller ikke den vonde opplevelsen som de har hatt. Men denne delen av voldsoffererstatningsloven er likevel viktig, fordi det etter Høyres mening er viktig at barna blir sett og hørt, og at vi fra samfunnets side tar dem på alvor.
Videre er det også viktig, sett fra vårt synspunkt, at samfunnet med denne tilføyelsen i loven er pålagt å gi disse utsatte barna en oppfølging, og det stiller krav til hjelpeapparatet.
Jeg vil også understreke at det er viktig, som en del av oppfølgingen av et barn som har opplevd vold mot nærstående, at man lærer at vold i seg selv ikke løser noen problemer, men at vold bare skaper nye problemer. Selv om erstatningen i seg selv ikke avhjelper barnas vanskelige opplevelser eller de dype og såre minnene de har skapt, er det etter vår mening likevel en plattform som er viktig for barn å ha for å bearbeide situasjonen og ikke minst for å komme videre i livet på en best mulig måte.
I likhet med flere vil jeg takke interpellanten for å ha reist temaet til debatt, og jeg vil også takke statsråden for den jobben han og hans departement har gjort for å sette dette viktige temaet inn i et system på en god måte.
Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [20:54:05]: Voldsoffererstatning er erstatning som ytes av staten til skadelidte etter straffbare handlinger som krenker livet, helsa eller friheten. Kjente eksempler på det er voldtekt og annen mishandling. Du kan få voldsoffererstatning selv om overgriper ikke straffes eller dømmes for voldtekten. Dette kan f.eks. være aktuelt der straffesaken henlegges fordi det ikke foreligger tilstrekkelig med bevis. Det stilles strengere krav til bevis i straffesak enn i erstatningssak. Det er grunnen til det. Man kan få erstatning selv om overgriper ikke er kjent. Det er her vi er inne på noe av sakens kjerne. For det er den som er utsatt for vold og har krav på voldsoffererstatning, som skal ha fokuset. Det er den personen som skal ha, i tilfellet med voldsoffererstatning, en økonomisk hjelp til å klare seg ut av den vanskelige situasjonen som da ofte oppstår.
For at voldsoffererstatninga skal ha en optimal virkning, er det viktig at den er romslig og at den utbetales raskt. Det offentlige tar det ekstra ansvaret det er å sikre voldsofrene økonomisk sikkerhet for ekstra utlegg og kostnader, som for mange kan være umulig å klare uten en slik erstatning. Det er viktig at voldsoffererstatninga også jevner ut forskjellen mellom fattig og rik i slike situasjoner, og det må heller ikke bli sånn at det bare er de som har råd til spesielle og dyre forsikringer som klarer en sånn situasjon. Men raskere behandling, en bedre oppfølging og oppjustering av voldsoffererstatningas øvre grense for å kunne bruke dette i de aller mest kostnadskrevende tilfellene, tror jeg kan være nødvendig. En økning fra 20 til 40 ganger grunnbeløpet er bra, det skal Regjeringa ha skryt for. Men det finnes mange tilfeller der maksbeløpet likevel ikke dekker de livslange kostnadsøkninger som enkelte får. Dette, sammen med et enda sterkere fokus og en sterkere oppfølging av offeret, ikke bare av overgriper – selvfølgelig skal det også være noe fokus på overgriper for å unngå gjentakelse – er også lønnsomt for samfunnet, i tillegg til å være viktig for den voldsutsatte. Som det er blitt sagt her tidligere, er opplevelsen av å bli tatt vare på og det å oppleve å motta sine rettigheter viktig for resten av livet for den det gjelder, sammen med raske behandlinger. Selvfølgelig må politiet gjøre ferdig sitt arbeid først. En forhøyet erstatning for fremtidige tap, vil være et viktig verktøy for å bidra til færre nye mennesker på sosiale ytelser, trygd og annet.
Så er det fokuset på barn. Mye er sagt her allerede. Barnehus er en utrolig viktig og riktig satsing. Der skal igjen sittende statsråd og regjering ha skryt, det er et veldig viktig område. De grep som er blitt gjort rundt voldsoffererstatning, tror jeg også det er enighet om i opposisjonen og regjering. Men jeg tror vi kan gjøre enda mer i retning av fokusering og på understøtting av voldsofre allerede i en veldig tidlig fase. Jeg tror det er bred enighet om at det både er mulig og nødvendig.
Thomas Breen (A) [20:57:52]: Aller først vil jeg gi honnør til Fremskrittspartiet fordi de over år har vært opptatt av ofre for kriminalitet. Det skal de ha. Dernest er det en glede for meg, som i 2007 var saksordfører for endringen i voldsoffererstatningsloven, at det er så mye ros å få for de endringene som er gjort. Det var det også i debatten i 2007, så det var for så vidt ikke overraskende.
Dernest er jeg også veldig trygg på at den sittende justisminister er rette mann som til enhver tid har et våkent blikk på mulige endringer for å gjøre den loven enda bedre. Det er et stort engasjement for de svakeste i systemet vårt – når det kommer til justisfeltet – fra justisministeren, så det er jeg helt trygg på. Jeg mener at innfallsvinkelen til debatten rundt voldsoffererstatningsloven egentlig bør være, fra ethvert politisk parti på Stortinget, at det er så få som mulig som får ta del i å bruke den. Med det mener jeg at jo færre som bruker den, jo bedre arbeid gjør vi politisk. Det betyr at vi må forebygge volden, vi må hindre at 165 000 i 2011 blir ofre. Det må være den overordnede politiske målsetningen for ethvert parti.
Da stopper min ros, til f.eks. Fremskrittspartiet. Vi har nå gjennom år debattert hvordan vi skal straffe, hvordan vi skal bøte på skader. Der er Fremskrittspartiet ofte veldig aktivt, og gjerne av dem som vil ha de hardeste og lengste straffene og betale mest penger til de ofrene som har blitt utsatt for vold. Som sagt, er det for så vidt prisverdig. Men når det gjelder å hindre at mennesker blir ofre for vold, må jeg si at det som kommer fra Fremskrittspartiet, er til liten glede for de menneskene. I 2007 var det en rullering av ruspolitisk handlingsplan i Oslo kommune, bare for å ta ett eksempel. Slik som det ble sendt ut som høringsforslag, så det nærmest ut som en næringspolitisk plan som legger til rette for økt alkoholservering i byen. Planen ble av visepolitimester Roger Andresen, som svarte på vegne av Oslo politidistrikt, slaktet, vil jeg kalle det. Det var klare anbefalinger fra Oslo-politiet om en rekke punkter i planen som ble sendt ut på vegne av byrådet, om endringer som burde gjøres i planen for å hindre at vi fikk flere ofre enn høyst nødvendig – holdt jeg på å si – i Oslo by.
Det med å ha offerperspektivet før det blir ofre, tror jeg også er veldig nyttig når man skal analysere hvordan man kan forebygge vold. Volden har mange ansikter. Noe av det vi hører mest om, er det som skjer i det offentlige rom, som man for så vidt med offentlige virkemidler kan ta tak i på en enkel måte – det er nettopp å tørre å ta debatten om hvordan man legger til rette for ruspåvirkning i det offentlige rom. Der mener jeg Fremskrittspartiet i stor grad svikter konsekvent og hele tiden. Det er en debatt man ikke vil gå inn i. Riktignok har man de siste årene endret noe politikk når det gjelder avgiftssiden på alkohol, man foreslår nå ikke like mye avgiftslette på alkoholen. Utover det er det fint lite.
Det er et viktig perspektiv med hensyn til vold og ofre for vold at veldig mange av dem det her gjelder, er de som ikke blir hørt, fordi det ikke blir utøvd vold mot dem i det offentlige rom. Man når ikke ut til dem, man får ikke tak i dem. De går hjemme og blir utsatt for vold dag etter dag. For veldig mange av disse kvinnene og barna er ikke voldsoffererstatningen en god løsning uansett, for veldig mange av disse kvinnene og barna vil kanskje ikke bryte forholdet, eller man tør ikke å bryte forholdet, man tør ikke å tilkjennegi at det er et problem. Også disse fortjener en oppmerksomhet fra alle politiske partier.
Der mener jeg for så vidt at Fremskrittspartiet har en noe pussig tilnærming. Det kom for så vidt godt til uttrykk i forrige uke da Fremskrittspartiet igjen hadde stort fokus på ofre for overfallsvoldtekter, hvor menn med utenlandsk opprinnelse var gjerningsmenn. Det er 20 pst. av voldtektsofrene i Norge. Relasjonsvoldtekter som gjelder 80 pst. av ofrene, hører vi ingenting om fra Fremskrittspartiet. Jeg skulle ønske at engasjementet rundt offerperspektivet fra det største opposisjonspartiet snart fikk endret fokus til at det ble viktigere å forebygge og forhindre at det ble flere ofre, enn å reparere etterpå.
Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:03:13]: Det må være moro å være statsråd og komme til Stortinget en sjelden gang og få så mye skryt som han har fått i denne debatten. Jeg håper at statsråden er i stand til å bære det utover kvelden.
Jeg vil takke for debatten. Det har vært mange gode innlegg her. Det er fint å registrere at i en så viktig sak som dette er Stortinget enstemmig i oppfatningen om at man på dette området skal ha en offensiv politikk, og vi skal ha gode, romslige ordninger som gjør at voldsofre kan få leve et så godt liv som mulig etter at de helt uforskyldt har blitt utsatt for vold.
Jeg har imidlertid i denne debatten satt fokus på noen punkter som jeg håper statsråden vil ta med seg tilbake til departementet og ta med som momenter i de vurderingene som han åpenbart nå tydeligvis gjør med tanke på å komme med ytterligere endringer i ordningen.
Jeg nevner situasjonen for dem som er utsatt for regelverksendringer. Dette gjelder ikke saker som er avgjort. Dette gjelder for dem som har blitt utsatt for vold på ett tidspunkt, så skjer endringen før de får sin sak avgjort. Det er der urimeligheten er. Saker som er ferdigbehandlet, er selvfølgelig ferdigbehandlet.
Det andre er urimeligheten i at erstatningsbeløpet gjelder pr. sak og ikke pr. voldsoffer. Vi kan her tenke oss eksempler hvor det er mange voldsofre i samme sak, hvor erstatningsbeløpet, selv med dagens nivå, kan bli relativt lite i forhold til det som er behovet.
Så nevnte statsråden noe som jeg er helt enig i, at der gjerningspersonene kan gjøre opp for seg, er det viktig at de gjør det og tar sin del av regningen. Men da må vi som lovgivere sørge for at domstolene gjør sin jobb når det gjelder å utmåle erstatninger som folk oppfatter som rimelige. Vi må ha en skjerping av politiets – og antakeligvis også helsevesenets – veiledningsplikt overfor voldsofre, og vi må se på om nivået på erstatningen er høyt nok.
Representanten André Oktay Dahl hadde et godt poeng med hensyn til andre offentlige etaters behandling av disse personene.
Representanten Breen kom inn på temaer her som kan bidra til en stor debatt i seg selv, men jeg tror at representanten Breen, som statsråden, har registrert at det er Fremskrittspartiet som har den mest offensive justispolitikken i denne sal.
Statsråd Knut Storberget [21:06:41]: Det siste skal jeg la ligge, kvelden vil bli for lang for å si det slik. Skryt er til å bære, det skal jeg klare resten av kvelden og kanskje over et lengre tidsperspektiv.
Det som er viktig i dette, er at interpellanten og alle vi andre klarer å fortelle det politiske Norge og befolkningen hvor viktig det er at vi nå klarer å få fokus på andre områder hvor vi kan møte mennesker som er utsatt for kriminalitet, enn bare i politiet og fengsler. Det er helt nødvendig, for en av årsakene til at voldsofre har blitt stemoderlig behandlet har vært at vi har trodd at løsningen har kommet når dommen for straff har blitt rettskraftig, og når soningen er over. Men det vi opplever, er at – jeg holdt på å si – det er da problemene faktisk begynner, særlig for de mindreårige.
Så jeg må si at hvis vi virkelig ønsker å ta et tak for dem som utsettes for kriminalitet, er det denne type debatt som trengs, og det er derfor jeg er lydhør. Det er også derfor jeg mener at det interpellanten tar opp – og jeg mener at det er en god sondring han gjør i sitt avslutningsinnlegg – at de avgjorte sakene må vi la ligge, men vi må ha en diskusjon om dem som er til behandling, er et godt poeng. Det er et godt innspill som jeg skal ta med meg, og også de øvrige punkter som han tar opp. Det er viktig.
Samtidig vil jeg påpeke at det som representanten Oktay Dahl peker på, om krisesentrenes videre skjebne, fortjener oppmerksomhet fra flere statsråder enn den som er konstitusjonelt ansvarlig. Det er ikke for ingenting at Justisdepartementet har vært svært opptatt av at vi skal få lovfestet krisesentertilbudet, og at vi skal få den finansieringsordningen som nå ligger der, og som er mye bedre enn det vi har hatt før. Men det er ikke bare fordi vi ser at vi oppdager mer av kriminaliteten ved at krisesentrene kommer tidlig på banen – det er jo viktige steder hvor bevis faktisk samles – men selvfølgelig for at vi skal få et sivilt spor, hvor folk skal få hjelp, uansett hvordan det går med straffedommen, uansett hvor lang straffen blir. Derfor er dette en usedvanlig viktig debatt.
Også debatten rundt barnehusenes fungering er viktig. Vi må ikke slå oss til ro med at vi etablerer barnehus, og så er det gjort. Det er egentlig svært spennende eksperimenter vi gjør for å få mer sivilt spor inn i strafferettspleien, så det skal følges nøye. Jeg takker derfor for debatten.
Jeg mener at vi trenger denne debatten, og jeg mener også det ut fra denne debatten er absolutt grunnlag for å se på mulige forbedringer i ordningene. Det vil vi gjøre. Jeg mener også at debatten har bidratt til at vi har stiftet bekjentskap med både dilemmaer og begrensninger i den ordningen vi har. Men det som må være konklusjonen, er at her er det utålmodighet hos oss alle.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 9 avsluttet.