Per Roar Bredvold (FrP) [12:16:06]: Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruks- og matministeren:
«I Hedmark, som i resten av landet, har antall gårdsbruk samt antall dekar dyrket areal blitt sterkt redusert. I løpet av fire år har antall gårdsbruk blitt redusert med 4 419.
Er dette en utvikling statsråden er fornøyd med?»
Statsråd Lars Peder Brekk [12:16:39]: Hedmark er et stort og allsidig jordbruksfylke, og utviklingen i fylket er om lag som landsgjennomsnittet når det gjelder antallet jordbruksbedrifter, arbeidsforbruk og areal. Det er riktig at antallet foretak som søker produksjonstilskudd, er redusert med 4 400 de siste fire årene, eller 8,7 pst. For Hedmark var reduksjonen 403 foretak, eller 9,7 pst. Men i fireårsperioden før de fire årene var reduksjonen for hele landet over 11 000. Disse tallene er ikke helt sammenlignbare på grunn av en reform i søknadsprosedyrene i forrige periode og endringer i grunnvilkår, men tallene viser at tendensen er avtagende. Til tross for det er jeg ikke fornøyd med utviklingen.
Jeg er heller ikke enig med representanten Bredvold i at antall dekar dyrket areal er sterkt redusert totalt sett. Totalt jordbruksareal – dvs. fulldyrket jord og annen eng og beite – steg sammenhengende fra 1970-tallet til rundt århundreskiftet med over 15 pst. Deretter er totalarealet redusert med ca. 2 ½ pst. Og mye av det kan ifølge Budsjettnemnda for jordbruket forklares med at nye digitale kart tas i bruk, og det medfører en teknisk reduksjon i registrert areal. Det er fulldyrket areal, særlig kornarealene, som er redusert, mens eng og beite har økt.
Det er imidlertid betydelig variasjon rundt gjennomsnittet. Områder bl.a. på Vestlandet og i Agder/Telemark har større reduksjon de siste årene. Dette tar Regjeringen svært alvorlig. Det har derfor vært adressert i de siste jordbruksavtalene, og vi vil ha betydelig oppmerksomhet om det også framover. Men det hører også med til dette bildet at den teknologiske utviklingen, med stadig større maskiner, bidrar til at en del marginale arealer går ut av drift.
Regjeringen har som mål å sikre et aktivt landbruk over hele landet og å sikre jordbrukets evne til å betjene hjemmemarkedet – med det vi har naturgitt grunnlag for å produsere i Norge – når befolkningen vokser. Derfor har vi lagt til rette for et inntektsløft i jordbruket, og vi har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Men produktivitetsframgangen fortsetter, teknologien utvikler seg, kostnadene øker, og markedets etterspørsel endrer seg. Derfor fortsetter også den lange trenden med sysselsettingsreduksjon og færre aktive jordbruksbedrifter. Men Budsjettnemndas tall viser at avgangstakten er redusert de siste årene. Teknologiens og produktivitetsframgangens betydning kan illustreres ved at de siste 50 årene er jordbruksbedriftene blitt fire ganger større, målt på areal, og produksjonen har økt med over 80 pst. Likevel utføres det nå 25 pst. mindre arbeid i hver bedrift, inkludert leid arbeid.
Jordbruket er en vareproduserende næring med vanskelige produksjonsforhold i et høykostland. Den virkeligheten må landbrukspolitikken ta utgangspunkt i. Jeg må si jeg undres litt hver gang jeg hører representanter fra Fremskrittspartiet antyde at politikken er mislykket fordi det fortsatt pågår en strukturell utvikling i jordbruksnæringen. Til tross for det utgangspunktet vi har, har vi et geografisk spredt småskalajordbruk i Norge. Jordbrukspolitikken er motstrømspolitikk. Overføringene er høye internasjonalt sett fordi utgangspunktet gjør det nødvendig med de målene vi har for jordbrukspolitikken. Og virkemidlene har ikke minst en betydelig distrikts- og strukturprofil. Det gir et mer spredt jordbruk og langt flere aktive bedrifter enn vi ellers ville hatt, og ikke minst langt flere enn vi ville hatt dersom Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk hadde vært gjennomført. På dette punktet mener jeg Fremskrittspartiet rir to hester som løper hver sin vei, og faren for å forskreve seg er, som kjent, stor i denne situasjonen.
Vi vil arbeide videre for at jordbruket skal være en attraktiv næring med gode inntektsmuligheter, og som i økende grad utvikler ny virksomhet og et bredt næringsgrunnlag.
Per Roar Bredvold (FrP) [12:20:35]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg for så vidt ikke ble noe særlig klokere av, for det var liksom ikke noen løfter eller noen framdriftsplan. Det er vel riktig å si at det siste året som det ble dyrket mer areal, var i 1997 – altså det siste året med Bondevik-regjering som Fremskrittspartiet var med og støttet. Etter det har det gått nedover, og den siste fireårsperioden har arealet blitt redusert med 141 000 mål dyrket mark. Man skulle vel tro at det var ganske mye. I tillegg er det altså 4 419 færre gårdsbruk som er i drift, og det er ca. 35 000 tomme gårdsbruk.
Dette har jo skjedd gjennom de siste årene spesielt, og det hjelper ikke så mye å si at det er mindre antall når det er så lite å ta av etter hvert – det blir jo færre og færre. Men jeg synes jo at landbruksministeren og Regjeringen burde sett mer på Fremskrittspartiets politikk – se på dette med skatter og avgifter, arveavgift, altså se på muligheter for hvordan man kan drive en gård, og ikke bare drive med korn og poteter, slik man drev med før, men se på muligheter ellers.
Statsråd Lars Peder Brekk [12:21:46]: Mye av det som skjer i landbruket, skjer på tross av landbrukspolitikken, ikke på grunn av landbrukspolitikken. Økt produktivitet og reduksjon i jordbruksbedrifter har pågått kontinuerlig i mange tiår – det er en erkjennelse vi må ta inn over oss alle sammen. Kostnadsnivået er svært høyt, og man er vel kjent med de naturgitte forhold når det gjelder jordbruk i Norge. Vi har handelsrelasjoner med land som har vesentlig bedre naturvilkår og vesentlig lavere kostnadsnivå.
Teknologiutviklingen desimerer arbeidskraftbehovet, planter og dyr blir mer produktive, og, som sagt, jordbrukspolitikken er en tung motstrømspolitikk innrettet på å motvirke de tunge trendene som går i alle land. Det som skjer på grunn av landbrukspolitikken, er at strukturrasjonaliseringen er vesentlig mindre i Norge enn den ellers ville ha vært hvis vi hadde hatt samme politikk som de land vi konkurrerer med, som alle har tunge virkemidler som bremsing av strukturutvikling og sentralisering som uttalt formål. Regjeringen har gjennomført et inntektsløft for næringen og styrket velferdsordningene og ikke minst styrket distrikts- og strukturprofilen. Det er det viktigste for å motvirke den utviklingen som Bredvold understreker i sitt spørsmål.
Per Roar Bredvold (FrP) [12:23:03]: Jeg takker nok en gang for statsrådens svar.
Man må se mulighetene i et gårdsbruk mer i dag enn man gjorde før. Man kan drive med mer turisme, man kan fradele hyttetomter, og man kan f.eks. drive med lafting. Det var en artikkel i Bondebladet om at man ikke fikk lov til å drive med lafting, for det er ikke det man skal gjøre på en gård. Det er så mange andre muligheter enn bare å drive med det som har vært vanlig. Jeg tror at med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, jordbrukspolitikk, skatte- og avgiftspolitikk etc. gis det muligheter for nye drivere til å drive på en helt annen måte, og man får lyst til å drive. Det hjelper jo f.eks. heller ikke at det nå er forbudt å dyrke opp myr, f.eks., som man drev mye med tidligere. Det har denne regjeringen vedtatt. Så sent som i dag har Fremskrittspartiet levert inn et representantforslag, hvor jeg er en av forslagsstillerne, om å få en ny debatt om rovdyrpolitikken. Jeg er spent på hva Regjeringen vil gjøre med det forslaget. Det er mange som ønsker å drive med bufe, og det er mange som ønsker å drive med jakt, men på grunn av den rovdyrpolitikken vi har i dag, er det umulig.
Statsråd Lars Peder Brekk [12:24:10]: Det som er det avgjørende for norsk matproduksjon, er det vi kaller volumproduksjon, som er fordelt i hele landet. Regjeringens politikk er innrettet på å sikre denne volumproduksjonen i hele landet, med sterk strukturprofil for å ivareta ikke minst naturgitte forhold for å drive det landbruket vi har. Det er ingen tvil om at vi har et høyere kostnadsnivå og større utfordringer i Norge enn man har i land vi konkurrerer med når det gjelder å opprettholde matproduksjonen. Det må vi møte gjennom de ordinære virkemidlene for volumproduksjon, som skjer gjennom jordbruksavtalen.
I tillegg vil jeg understreke at jeg er enig med representanten Bredvold i at vi som et supplement må satse mer på andre næringer, og på det viset utnytte de fantastiske ressursene vi har rundt omkring i bygdene. Det gjelder bygninger, tomme gårdsbruk, reiseliv, nye næringer – gjerne lafting, for min del. Poenget er at det må gjøres innenfor de lover og regler som gjelder for denne næringen. Vi satser mer på det, og det vil bli reflektert i den nye stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken.