Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti, og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Solveig Horne (FrP) [11:28:23]: (ordfører for saken): Igjen har Stortinget en debatt om situasjonen i barnevernet, en veldig viktig debatt, som vi hadde sist uke. Vi var litt inne på den i går, og vi har den igjen i dag. Men det er et veldig viktig tema, og det er på tide at Stortinget gjør noe med den krisen som er i barnevernet.

Jeg vil gi ros til forslagsstillerne for å fremme et forslag om en opptrappingsplan i barnevernet. Jeg vil si det sånn at barnevernet har lidd ganske mye de siste årene, og det har vel nesten ikke vært en skikkelig satsing på barnevernet siden Matz Sandman var barne- og familieminister.

Det er mange viktige forslag som ligger til behandling her i dag, og det er stor enighet i komiteen. Komiteen understreker viktigheten av at vi har et barnevern som til enhver tid fungerer og gjør den oppgaven de skal gjøre. Vi snakker her om sårt trengende barn, som blir sviktet av sine nærmeste, og som trenger at vi har et barnevern som har ressurser nok og kapasitet til å ivareta dem.

Det ser vi helt klart ikke er tilfellet i dagens situasjon i barnevernet. I VG i dag står det en kronikk, «Lysere med Lysbakken?». Ja, la oss håpe det blir lysere i barnevernet med Lysbakken, for nå er det ganske mange statsråder fra denne regjeringen som har prøvd seg på dette uten at det har blitt de helt store forandringene.

Statsråden har også beskyldt opposisjonen for ikke å komme med noen konkrete forslag i barnevernssaken, men her i dag foreligger det forslag til konkrete tiltak som vi mener kan bidra til å rette opp skjevfordelingen av ressurser og den krisen som er i barnevernet.

Det var også en artikkel i en avis i dag om fattigdomsåret. I den forbindelse fremmer opposisjonen mange forslag for å bekjempe fattigdom, men som regjeringspartiene stemmer ned fordi de venter på at Regjeringen skal komme med konkrete forslag. Vi har vel inntrykk av at akkurat det er tilfellet i denne saken også. Regjeringspartiene ønsker nok å stemme for en del av disse forslagene, men de venter på at Regjeringen selv skal komme med forslagene.

Så til de forslagene som foreligger. Det er kommunalt barnevern og førstelinjetjenesten som møter de barna som så sårt trenger hjelp. Det er viktig at barnevernet da er i stand til å ta vare på de barna, enten det er å gå inn og hjelpe i familien, eller man kommer til at det er nødvendig med en omsorgsovertakelse. Vi ser altfor mange henleggelser i det kommunale barnevernet, og det er ikke holdbart. Vi ser at små kommuner sliter med ressursmangel; de sliter med at de ikke har kompetanse, og de sliter med at de ikke klarer å følge opp de barna som trenger det.

Når det gjelder forebygging, ser vi også at dette er nesten helt fraværende i mange fylker og kommuner. De har ikke ressurser og kapasitet til å drive forebyggende arbeid, og da blir det til at de driver en slags brannslukking. I barnevernet er jo det viktigste av alt forebygging.

Regjeringen skrøt av at de skulle opprette 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Ja, vi har vel sett at det kanskje er opp mot tre kommuner som har ivaretatt dette, og det er noe som Regjeringen er nødt til å se på for å få dette på plass. Vi kan ikke ha det slik som vi har det i dag.

Vi har også et forslag om et statlig barnevernstilsyn. Man bruker kanskje ressurser på å føre tilsyn med steder som ikke trenger det, på grunn av at man vet at de fungerer veldig godt. Det er viktig at tilsynene gjør den jobben der det virkelig trengs.

Jeg har lyst til å gi en liten stemmeforklaring når det gjelder dette med fylkesnemndene. Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene fra Kristelig Folkeparti, men vi mener at det optimale vil være at fylkesnemndene blir lagt ned, og at dette blir overført til domstolene.

Jeg skulle nok hatt bedre tid til å gå inn på alle disse tiltakene, men det som er viktig, er at vi nå får på plass en opptrappingsplan for barnevernet.

Statsråden sa også i går at det trengs ca. 1500 stillinger i barnevernet. Ja, det gjenstår å se når de 1500 stillingene kommer, men jeg tror at før man går inn og sier at man skal ha 1500 stillinger, må vi også få en kontroll over ressursbruken. Vi ser at ressursene veldig mange steder går til administrasjon i stedet for å hjelpe de barna som trenger det.

Jeg vil også gå inn på det med enslige mindreårige asylsøkere. Regjeringen har ikke klart å følge opp det de har sagt, at også enslige mindreårige asylsøkere fra 15 til 18 år skal inn under barnevernet. Det har et enstemmig storting sagt, men det klarer ikke Regjeringen å følge opp, og det er svært beklagelig.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene nr. 1–4 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Gunn Olsen (A) [11:33:46]: Arbeiderpartiet synes det er svært alvorlig at så mange barn i Norge trenger barnevernets hjelp, og at antallet er stigende. Grunnene til det er mange og svært sammensatte, og ingen har en fullstendig løsning på den store samfunnsutfordringen det er.

Vi er ikke fornøyd med, men opprørt over, at de barna som trenger vår oppmerksomhet og bistand fra barnevernet, ikke får hjelp i rett tid. Komiteens medlemmer har et oppriktig engasjement for barnevernet. Bare denne uken har vi hatt barnevernet på dagsordenen nesten hver dag. Det er utrolig bra, og det kommer til å gi resultater for alle de barna som trenger og fortjener vår innsats og oppmerksomhet.

På vår reise i Sør-Trøndelag fikk vi igjen bekreftet det vi har hørt fra de fleste andre fylker, at det ikke står bra til med barnevernet ute i kommunene. Det flommer over av saker, det er for få saksbehandlere, og kompetansen er for dårlig i mange av landets kommuner. Presset på det kommunale barnevernet har økt kraftig. Antall stillinger i det kommunale barnevernet har overhodet ikke økt i takt med antall saker.

Det har gjennom de fire siste årene vært en kraftig opptrapping av bevilgningene til det statlige barnevernet. Det er nå det kommunale barnevernets tur. Med tiltak i det kommunale barnevernet menes flere folk med god kompetanse. Statsråden har ved flere anledninger, også i brev til komiteen datert den 17. desember 2009, som er vedlegg i saken, sagt seg enig i det og i at samarbeidet mellom de ulike aktører i barnevernet trenger forbedring. Det er ikke så mange måter å tolke det på. Barnevernet trenger en total gjennomgang, og det skal høyt opp på den politiske dagsordenen.

I budsjettet for 2010 ble det lagt føringer for 400 nye stillinger til det kommunale barnevernet, som vi i Arbeiderpartiet ser på som en startpakke for en videre opptrapping, men pr. dags dato har vi ikke full oversikt over hvor mange stillinger det har blitt der ute. Arbeiderpartiet har fra denne talerstol før sagt at vi følger den utviklingen med et virkelig skarpt blikk, og dersom det ikke oppfylles, vil vi vurdere andre virkemidler. Det er nærliggende å tro at vi da mener det er nødvendig å øremerke penger til det kommunale barnevernet, slik Kristelig Folkeparti faktisk ber om i sitt forslag. Det er ingen grunn til å tro at vi er svært uenige om dette, men opposisjonen vet veldig godt at Regjeringens politiske handling kommer gjennom budsjettene. Fra Arbeiderpartiets medlemmer i denne komiteen er signalene ganske klare: Det er kun politisk handling som kan hjelpe de barna som hver dag ikke får den omsorgen det bør være en menneskerett å få. Vi ønsker handling.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:37:04]: I likhet med representanten Gunn Olsen vil jeg bekrefte komiteens sterke engasjement for barnevern, og tror og håper at det skal få positiv effekt for barnevernet.

Det har vært mange offentlige debatter om situasjonen i barnevernet de siste årene. Det er det gode grunner til. Det er historier om overgrep, det er historier om misbruk og omsorgssvikt, osv. Vi vet at det er for mange saker og for få saksbehandlere, særlig i det kommunale barnevernet. Når disse historiene verserer, er det lett å glemme at det gjøres veldig mye bra arbeid i barnevernet. Jeg har lyst til å berømme innsatsen til dem som jobber i denne sektoren, de som gjør en heltemodig innsats for noen av de mest vanskeligstilte barna i Norge, og som ofte blir utsatt for trusler og svertekampanjer, kanskje særlig på Internett.

En av forslagsstillerne, Laila Dåvøy, og Bondevik II-regjeringen innførte anbudsbruken i barnevernet. Når vi ser at anbudskontrakter kan være så korte som to og tre år, er det tydelig at det er økonomiske prinsipper som ligger til grunn for ordningen, og ikke hensynet til hva som er best for barnevernsbarna. Anbud og marked er uegnet som verktøy nettopp fordi det setter økonomiske hensyn foran menneskelige hensyn.

Jeg har likevel lyst til å gi skryt til forslagsstillerne for å reise en viktig og riktig debatt. Det kan ikke være tvil om at dette er et politikkfelt og et område som trenger mer oppmerksomhet, som trenger mer gjennomgang, som trenger mer prestisje i det politiske miljøet, og som trenger mer omsorg fra politikerne.

Barnevernet trenger styrking. De trenger flere ansatte, og de trenger mer ressurser, men også omorganisering og vridning fra marked til velferd. Det finnes mange gode ideelle organisasjoner som driver et viktig supplement til det offentlige, men profittjag og kommersielle bedrifter har ingenting i barnevernet å gjøre. Barnevern er ikke butikk.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:39:29]: Utviklingen i barnevernet er svært urovekkende. Høyre tar situasjonen alvorlig, og derfor er vi åpne for å vurdere de ulike forslagene som legges frem i Stortinget. Vi kan ikke si nei til å vurdere forslag som kommer opp, når vi samtidig hver eneste uke er vitne til meldinger som viser hvor brutal og omsorgsløs norsk barnevernstjeneste til tider kan være.

Dette er et prisverdig initiativ fra Kristelig Folkeparti, for det er nå, som Kristelig Folkeparti selv tar til orde for, helt nødvendig å ta grep. Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti er så opptatt av barnevernet. Dette er jo den andre saken om barnevern som vi behandler i Stortinget på noen få dager. Det er også den andre saken på kort tid der regjeringspartiene stemmer ned alle forslag som kommer i Stortinget, som har til formål å styrke og bedre barnevernet. Det er bekymringsfullt. Det er bekymringsfullt at regjeringspartiene stemmer ned alle gode forslag som kan være med på å bedre den alvorlige situasjonen i barnevernet.

Opposisjonen samler seg om mye for å ta grep innenfor barnevernet. Statsråden sa i salen i går at opposisjonen ikke var enig i de tiltakene og de endringene som må til i barnevernet. Det er feil. Den saken vi har til behandling i dag, viser nok en gang at partiene på borgerlig side står sammen og er villige til å ta grep for å endre situasjonen. Derfor er det synd at regjeringspartiene ikke er villige til å gå med på å se nærmere på forslagene fra Kristelig Folkeparti.

I høringen som vi hadde i komiteen, der svært mange fra barnevernssektoren var til stede, ble det gitt full tilslutning til Kristelig Folkeparti. Jeg hørte ikke en eneste aktør på den høringen som var imot dette forslaget.

Det er jo også slik at et samlet barnevern så å si entydig går inn for å styrke førstelinjetjenesten. Intensjonene i Barnevernsreformen var veldig gode. Jeg blir derfor litt bekymret når barne- og familieministeren sier at man ønsker seg så god tid, og at det viktigste er å evaluere, fordi man må ta de riktige grepene. Vi vet jo at det allerede foreligger en Fafo-rapport som kommer med klare konklusjoner. Fafo-rapporten er tydelig på at det er store samarbeidsproblemer, spesielt mellom det kommunale og det statlige barnevernet. Vi ser at Bufetat er i ferd med å bli veldig byråkratisk. Det er en veldig ressurskrevende organisasjon. Byråkratiet der er i ferd med å bevege seg bort fra barna og lage strukturer for strukturens skyld.

Regjeringen vet selvfølgelig hva man må gjøre, men Regjeringen velger ikke å gjøre det. Opposisjonen er klar på at man må styrke det kommunale barnevernet, flytte makta ned, flytte strukturene ned mot barna og bruke ressursene på vern av barn i stedet for på barnevernsbyråkrati.

Høyre mener at det totale ansvaret for barnevernet på kommunalt nivå i en rekke kommuner vil gi et bedre barnevern. Trondheim kommune fikk innvilget et oppgavedifferensieringsforsøk i forbindelse med den statlige overtakelsen av de tidligere fylkeskommunale oppgavene innenfor barnevernsområdet. Trondheim kommune kunne vise til at man gjennom fire år som forsøkskommune fikk svært gode resultater, både fordi de lokale politikerne engasjerte seg i mye større grad, fordi det ble et mye større engasjement om barnevernet, og fordi det fulgte med penger. Jeg håper at statsråden i sitt arbeid vil se på de prosjektene og de tiltakene som faktisk virker, der vi ser at vi får resultater som gir et bedre barnevern.

Det er veldig synd at regjeringspartiene ikke ønsker å støtte disse forslagene. Jeg kan ikke si annet enn at regjeringspartiene tar seg god tid. Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke, men de er i hvert fall utrustet med mye is i magen når de kan sitte på gjerdet og observere krisen i barnevernet uten å foreta seg noe som helst. Evaluering, evaluering og evaluering er det eneste svaret vi får fra Regjeringen, og det er veldig synd.

Jeg er glad for at forslaget til Kristelig Folkeparti får stor oppslutning fra opposisjonen. Jeg ønsker samtidig å fremme det forslaget som Høyre har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Linda C. Hofstad Helleland har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:44:46]: Det er positivt at vi får mange muligheter til å diskutere barnevernet her i Stortinget. De siste årene har vi sett en stor vekst i antall meldinger til barnevernet, og det gir oss store utfordringer både når det gjelder kvalitet og økonomi, spesielt når vi ikke har sett den samme veksten i antall ansatte som vi har sett i antall henvendelser til barnevernet.

Selv om det statlige barnevernet har fått økte bevilgninger de siste årene, er det spesielt det kommunale barnevernet som har et veldig stort arbeidspress, og et veldig stort ansvar. I årets budsjett ble det sagt at innenfor de frie midlene til kommunene skulle det være rom for 400 nye stillinger. Vi vil følge denne utviklingen veldig nøye, for disse signalene vil si oss noe om hvordan vi skal gå videre i debatten for å få gjort noe for å styrke det kommunale barnevernet. Hvis man ikke ser at det nytter, må man se på andre virkemidler.

Den siste tiden har vi også sett flere saker i media som sier oss noe om at kvaliteten på barnevernet og oppfølgingen av barnevernet ikke er god nok alle steder. Det viser at vi har en veldig stor oppgave foran oss med hensyn til å se på hvordan vi kan løse de utfordringene, spesielt med flere små og sårbare fagmiljø. En samlet komité har også vist til at interkommunalt samarbeid vil være veldig viktig for mange, for barna, men også for dem som jobber i barnevernet, slik at de skal bli så gode som mulig i jobben sin.

For Senterpartiet er det viktig at vi fortsetter styrkingen av kompetansen i det kommunale barnevernet. Høy kompetanse er med og sikrer at vi får god kvalitet på jobben som utføres, og gjennom god fagkunnskap hos ansatte i barnevernet er vi sikret at det alltid er barnas beste som blir satt først.

Senterpartiet ønsker at man skal gå fra denne «repareringsbiten» til mer forebygging. Det krever mer ressurser, og det krever mye kunnskap om hvordan vi skal arbeide godt med forebygging. Det er også viktig å få sagt at det gjøres veldig mye godt forebyggende arbeid, og at det er mye godt barnevern i mange kommuner.

Så må jeg jo si at når opposisjonen og representanten Hofstad Helleland uttaler seg som om Regjeringen sitter stille, på gjerdet – de tror nærmest det bare er å knipse med fingrene, så ordnes dette – blir det en framstilling av virkeligheten som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Regjeringen har gjort veldig mye bra innenfor barnevernet, og vi erkjenner at man har store utfordringer. Statsråden har gitt signal om at han kunne ønske å ta med seg forslaget om opptrappingsplan og se hvordan vi skal bruke det arbeidet videre for å styrke barnevernet. Jeg tror at å ta med dette forslaget videre, kombinert med en evaluering av Barnevernsreformen, vil være svært viktig for å komme langt på vei med å få et godt barnevern, med høy kompetanse og kvalitet i hele landet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:48:12]: I denne sal behandler vi jevnlig de ulike delene av det som utgjør det velferdssamfunnet som vi er så stolte av. På mange av de ulike områdene kan vi referere og debattere stortingsmeldinger, handlingsplaner, opptrappingsplaner, ofte også felles mål og ambisjoner, der det gjennom bred politisk enighet er lagt et grunnlag for at tilbudet til ulike grupper av trengende bygges opp til en god standard. Vi har vedtatt Opptrappingsplan for psykisk helse, på 1990-tallet ble det enighet om at alle pleietrengende på institusjon skulle få enerom, og videre ble vi enige om at alle som vil, skal få barnehageplass til sine barn.

I velferdssamfunnet vil det bestandig være kamp om oppmerksomheten og om kronene. Ulike grupper har ulike forutsetninger for å hevde seg i denne kampen. Felles for mange av de ulike gruppene som trenger politikernes og velferdssamfunnets støtte, er at de enten har sterke organisasjoner i ryggen eller har pårørende som i media og i andre kanaler taler deres sak.

Barnevernsbarna er dobbelt sårbare, for det første fordi de er barn, og for det andre fordi det nettopp er omsorgen fra pårørende og deres nærmeste som har sviktet, og som gjør at de er i den situasjonen. Det er sjelden å se fakkeltog for barnevernet. Men nettopp derfor er det et desto større ansvar for oss som politikere å reise behovene til og løfte fram denne gruppen og tale deres sak. På høringen fikk vi også en krystallklar melding fra alle organisasjonene som jobber innenfor barnevern: Hele Barneverns-Norge sa et klart ja, vi trenger en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. 10 000 støttespillere på Facebook er vel også et signal om at dette er noe som mange ser at det er behov for. Det er barnevernets tur.

Det er riktig at antall saker i barnevernet har økt, og at utfordringene derfor øker, til tross for at ressursene faktisk er trappet opp. Men vi kan ikke slå oss til ro med det. Barnevernet har i så godt som alle ledd vesentlige mangler. Førstelinjetjenesten i kommunene er det sagt mye om. Mangelen på fosterhjem er like alvorlig. Det er et stort paradoks at vi har barnehageplass til alle barn som trenger det, men vi har ikke hjem til alle barn som trenger det.

Når det gjelder institusjonsplasser, er det muligens tilstrekkelig antall plasser, men tilbudet er ikke differensiert nok, slik at en del barn får tilbud som ikke er tilpasset deres behov. Mangelen på tilsynsførere for barn i fosterhjem er også en trussel mot deres rettssikkerhet.

Så kan en si at når det gjelder tilsynsførere og fosterhjem, kan vi ikke vedta at folk skal melde seg frivillig. Det er riktig. Det er likevel et spørsmål om å prioritere ressurser til offensiv markedsføring og informasjon på den ene siden og rammevilkår hva gjelder økonomi og faglig støtte på den andre siden. Det er mulig å gjøre veldig mye mer, og det er mulig å bruke de virkemidlene så offensivt at man ikke gir seg før vi er i mål og har full dekning, dvs. nok fosterhjem, nok tilsynsførere. Det er derfor også et spørsmål om politisk vilje. Full barnevernsdekning betyr nok kapasitet i alle ledd.

Det refereres fra regjeringspartiene til at man setter pris på forslaget, på at man reiser debatten osv., og det er en positiv omtale for øvrig av forslaget. Ja, det er hyggelig å få positiv respons på forslaget. Men som stortingsrepresentanter forholder vi oss også til det som faktisk skrives inn i merknader, og det er lite å se i regjeringspartienes merknader som forteller: Hvilken ambisjon har regjeringspartiene som sitt svar på forslaget? Det ble sagt i forrige uke fra regjeringspartiene at barnevernet svikter barnevernsbarna. Det er Regjeringen som har ansvaret for barnevernet og derfor også står ansvarlig for det; det er Regjeringen som svikter barnevernet.

Er full barnevernsdekning en for høy ambisjon? Er det dyrt? Jeg vil snu på det: Er det noen i denne sal som kan være bekjent av å ha en lavere ambisjon?

Vi fikk full barnehagedekning i 2009. Vi har varslet gjennom et eldreforlik full sykehjemsdekning i 2015. Spørsmålet til Regjeringen er: Når skal vi få full barnevernsdekning?

Jeg tar opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [11:53:45]: Dette er ikke den første barnevernsdebatten vi har. Vi har hatt mange debatter de siste ukene om barnevern. Kjennetegnet er at de stort sett kommer som forslag fra opposisjonen.

Det ble sagt her at Regjeringa handler gjennom budsjett. Ja, det har vi sannelig skjønt. Hvis man kikker gjennom Blå bok, er det ikke mye regjeringshandling som ligger der. Det er stort sett forslag fra denne sal som ligger der.

Jeg er bekymret for barnevernsfeltet. Jeg tror på de gode intensjonene, jeg tror på at Regjeringa er bekymret for at det er for få varslinger fra barnehager og fra andre deler av det norske samfunnet. Men jeg er mer bekymret over de varslingene som faktisk kommer inn, og som det ikke blir gjort noe med. Det virker ikke som om engasjementet er like stort for å gjøre noe med det. Jeg tror Regjeringa på at de ønsker å ha et godt barnevern, men da må vi faktisk ha handling.

Ibsen sa: Viljen er den som teller, viljen frigjør eller feller. Det er godt at man kan kritisere andre store reformer, og det er bra at man har vært på studiesirkel i SU og lært seg at marked er fælt og alt det andre er fint, men det er faktisk snakk om at man må ta noen grep. Man må faktisk ta noen grep overfor et felt som er vanskjøttet på mange områder. Kjenner man barnevernsområdet ordentlig, kjenner man hva de institusjonene er, vet man at det markedet man snakker om, er meget idealistiske sjeler som i generasjoner har bygd opp institusjoner som har hjulpet veldig mange unger på riktig vei. Det er det som er virkeligheten der ute. Skillet mellom idealisme og frivillighet og ideelle organisasjoner og det som her kalles marked, er ganske flytende.

Jeg mener at det nå har kommet så mange gode forslag at vi gjerne vil se Regjeringas forslag. Hva syns Regjeringa er gode forslag på dette feltet?

Når man kikker tilbake – retrospektivt – på politikk ført fra denne salen, så har alle historiske epoker hatt sine skandaler som har kommet i ettertid. Sjøl i min levetid – og jeg kaller meg ikke steingammel – har det vært skandaler innenfor barnevernet som vi ikke trodde var mulig. Det er overgrepssaker og vanskjøtsel av unger som i dag kommer fram fordi folk blir voksne. Hvilke skandaler er det vi kommer til å bli dømt for at vi ikke ordnet opp i? Hva er det vi ikke ser, og som vi ikke ordner opp i? Hva er det denne generasjonen av parlamentarikere ikke ser i dagens samfunn? Problemet er at på dette feltet ser vi at noe er galt, vi ser at noe må gjøres, men vi stanger hodet i veggen fordi noen ikke vil gjøre noe, fordi noen vil evaluere, noen vil utrede. Men noen vil faktisk gjøre noe. Det Kristelig Folkepartis representant tok opp knyttet til tilsyn, det at vi har mange tilbud som ikke har et ordentlig tilsyn, tror jeg vi kommer til å bli straffet for at vi ikke gjør på en ordentlig måte.

Jeg vil bare kort redegjøre for Venstres stemmegivning, fordi vi ikke er representert i komiteen. Vi kommer til å stemme for forslag nr. 1, selvfølgelig for forslag nr. 2 og for forslag nr. 3. Vi kommer ikke til å støtte forslag nr. 4 og 6, men vil støtte forslag nr. 5.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten redegjort for Venstres stemmegivning.

Statsråd Audun Lysbakken [11:58:16]: Jeg er glad for at det råder tverrpolitisk enighet om å satse på barnevernsbarna. La meg understreke veldig tydelig at det har høy prioritet for denne regjeringen, og har hatt det siden vi tok over i 2005. Det forslaget som er kommet fra Kristelig Folkepartis representanter Håbrekke, Syversen og Dåvøy, mener jeg er et viktig innspill i arbeidet med å utvikle barnevernet. Det er nødvendig med innsats på alle de områdene som representantene foreslår. Vi kan ikke akseptere at barn utsettes for omsorgssvikt og overgrep fordi hjelpen svikter. Det ansvaret vi har for de mest utsatte barna i vårt samfunn, er et ansvar jeg kjenner veldig tungt, og som jeg tar på det største alvor, og som jeg bruker svært mye av min tid som statsråd på.

Vi vet at det er brudd på behandlingsfrister i barnevernet, det er mangel på lovpålagte tiltaks- og omsorgsplaner, og det er barn som ikke får tilsyn. Saker henlegges til tross for at de er alvorlige, og for mange barn får ikke rett hjelp. Ingenting av dette er akseptabelt, og det er nødvendig med politisk handling for å gjøre noe med det.

Regjeringens mål er at barnevernsbarna skal lykkes i skole og utdanning, i arbeidslivet, og at de skal ha god helse. De skal med andre ord få et godt liv og få de samme mulighetene som andre barn i dette landet. Det forutsetter et barnevern med høy faglig kompetanse, med nok kapasitet og med kvalitet i alle ledd. Det er utfordringer på alle disse områdene i dag, og jeg har satt i gang både et kortsiktig og et mer langsiktig arbeid for å møte utfordringene og løse problemene.

Vi vet at antall stillinger i det kommunale barnevernet ikke har holdt tritt med veksten i antall saker. Det betyr mindre tid til å jobbe med til dels komplekse saker – i verste fall kan det være en trussel mot barns rettssikkerhet. Regjeringen har tatt tak i den utfordringen gjennom å øke kommunenes frie inntekter for 2010 med 4,2 milliarder kr. Det gir rom for å opprette 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Jeg vil understreke at kommunene selv har ansvaret for å vurdere bemanningssituasjonen og opprette flere stillinger. Jeg vil følge nøye med på om barnevernet prioriteres i kommunene i 2010. Det er for tidlig å si hva resultatet av den satsingen som var i høstens statsbudsjett, er – jeg legger merke til at enkelte fra opposisjonen allerede har konkludert. Jeg vil følge veldig nøye med på hvordan dette nå utvikler seg.

Så vet vi at små kommuner er særlig sårbare. Derfor er denne regjeringen svært positiv til interkommunalt samarbeid om barnevern, og jeg er enig med komiteen i at langt flere kommuner må vurdere sånne løsninger.

Jeg vil også se på hvordan folkevalgte i større grad kan trekkes inn i beslutningsprosesser knyttet til barnevernet, i både stat og kommune, for å bidra til å utforme et godt lokalt barnevern. Jeg tror det kan gi økt engasjement for barnevernet, til beste for de barna det gjelder.

Vi har satt i gang et langsiktig samarbeid med bl.a. Kunnskapsdepartementet om skoleresultatene til barnevernsbarn. Vi satser på mer kulturkompetanse for å hjelpe det økende antallet barn med innvandrerbakgrunn, og økt kompetanse om psykiske vansker og rusproblemer hos barn skal også prioriteres framover.

Komiteen mener at lov- og regelverk klarere må uttrykke krav om tverretatlig samarbeid, og Stortinget har nylig vedtatt en bestemmelse om krav til individuell plan for barn med behov for langvarige, koordinerte tjenester. Så skal vi også følge opp forslag fra to viktige offentlige utvalg som nylig har lagt fram innstillingene sine. De har sett på hvordan ulike tjenester kan samarbeide for å gi de mest utsatte barna hjelp, og hvordan vi kan styrke grunnutdanningen i barnevernet. Begge deler blir det veldig viktig å følge opp framover.

Så er det, i tilknytning til den bekymringen som mange har luftet rundt situasjonen i det statlige barnevernet, satt i gang et arbeid i Bufetat om å bedre ressursutnyttelsen og bedre den faglige styringen i etaten. Det er nå i gang et program for å oppnå dette i tiden framover, og formålet er bl.a. å definere tydeligere hva som er statlige ansvarsområder i samarbeidet med kommunene. Det er en prosess jeg har stor tro på, og som jeg tror vil bidra til en bedring.

Jeg har sagt at jeg skal sette i gang en evaluering av forvaltningsreformen. Det er ikke fordi vi skal evaluere i stedet for å handle, men fordi det er nødvendig å gjøre begge deler – både ta grep på kort sikt og ta de riktige strukturgrepene på lang sikt. Det er avgjørende at vi gjør det skikkelig. Men det skal selvfølgelig ikke stå i veien for å gjennomføre de tiltakene som er nødvendige på kort sikt – sånn som vi nå gjør i Bufetat.

Derfor tar vi grep. Vi ønsker et barnevern som hjelper utsatte barn og løser de problemene vi her står overfor. Det fortjener barnevernsbarna!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [12:03:39]: Representanten Gina Knutson Barstad, som representerer samme parti som statsråd Lysbakken, sa at det kanskje ikke hadde vært politisk prestisje i det å snakke om barnevern. Nå har SV fått statsråden – og jeg tviler faktisk ikke på statsrådens engasjement, jeg er sikker på at han er like bekymret som mange andre for barnevernet – men jeg har inntrykk av at denne regjeringen i stedet for å komme med konkrete tiltak bare skal evaluere en del saker. Og mens Regjeringen holder på å tenke og evaluere, er det faktisk barn som lider, og som ikke får den hjelp de lovmessig har rett til.

Mitt konkrete spørsmål til statsråden blir – siden han ikke vil støtte opposisjonens opptrappingsforslag: Når kommer Regjeringens opptrappingsplan for barnevernet?

Statsråd Audun Lysbakken [12:04:33]: Jeg ser at opposisjonen morer seg over dette med evaluering, og la meg bare gjøre det veldig klart: Det kommer ikke på bekostning av handling! Men det er nødvendig å være sikker på at de grep vi tar i barnevernet, blir tatt på en betryggende måte. Den innrømmelsen som opposisjonen har kommet med i debatten i det siste, at så tydeligvis ikke skjedde i de borgerliges eget arbeid med barnevernsreformen da de satt med makten, gjør meg bare enda sikrere på at vi må ta grep.

Så har Regjeringen sagt at vi trenger å trappe opp bemanningen i det kommunale barnevernet til 1 500 nye stillinger. Vi anga i statsbudsjettet i fjor en tidsplan – for å få det til – fram til 2014. Det står jeg ved. Vi er avhengig av at kommunene innfrir sin del av den jobben, at de bruker de pengene som er bevilget til dette, til barnevern. Jeg følger nå nøye med på om de gjør det.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [12:05:41]: Den 25. november i fjor svarte statsråden representanten Håbrekke dette på et spørretimespørsmål i Stortinget:

«Men la meg bare si at jeg tar avstand fra begrepsbruken «krise» i barnevernet, for det skjer utrolig mye positivt i norsk barnevern, og deler av den anstrengte ressurssituasjonen skyldes langt flere henvendelser til barnevernet enn før – flere bekymringsmeldinger. Det er også et symptom på en positiv utvikling.»

Vi er alle enige om at det skjer mye bra i barnevernet. Det er veldig mye godt barnevernsarbeid som gjøres hver eneste dag. Men er det sånn at statsråden fortsatt mener at det ikke er noen krise i dagens barnevern, eller har de siste måneders avisoppslag og bekymringsmeldinger ført til at statsråden har et litt mer nyansert bilde av barnevernssituasjonen?

Statsråd Audun Lysbakken [12:06:41]: Det er noen som tror at en statsråds oppgave alltid er å forsvare status quo i det staten til enhver tid driver med. Sånn ser ikke jeg på det. Jeg ser det som min oppgave også å peke på ting som ikke er bra nok, og være åpen om det – og det er jeg i debatten om barnevernet. Derfor velger jeg å være ærlig om hva jeg ser i barnevernet, og å si fra om ting jeg mener er alvorlig og ikke holder mål.

Samtidig er det veldig viktig at vi får fram – og da mener jeg det sitatet representanten trekker fram, er godt og dekkende – at mange av de utfordringene vi står overfor, ikke skyldes at barnevernet gjør en dårlig jobb. Noe skyldes til og med at barnevernet gjør en bedre jobb enn før. Det kommer flere meldinger, flere har tillit til barnevernet. Det gjør også at vi avdekker større mørketall enn før, avdekker mer omsorgssvikt enn før, og utfordringene til barnevernet vokser i takt med det.

Barnevernet håndterer kriser hver eneste dag. For hvert eneste barn som ikke får den hjelpen det skal ha, er det en veldig alvorlig situasjon. Men det gjøres også en svært god jobb i barnevernet, og vi må få med oss begge deler.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:07:53]: Jeg vil også slutte meg til dem som ikke tviler på statsrådens gode intensjoner. Men statsråden vil bli målt, som alle andre statsråder, og som hans forgjengere vil han bli målt på én ting, og det er handling. Og så langt tyder mye på at dommen over statsråd Lysbakken kan bli gode intensjoner, men, dessverre, for lite handlekraft til å møte de utfordringene som han var satt til å møte. Statsråden viser til evalueringer, statsråden viser til vurderinger og gjennomgang – og følger nøye med. Det er dessverre ikke tilstrekkelig.

Når det gjelder barnevernsreformen, varsler han at han skal sette i gang en evaluering som forhåpentligvis kommer tilbake til Stortinget mot slutten av perioden. Så spørsmålet til statsråden er: Vil Stortinget få seg forelagt en sak, en melding, med gjennomgang av situasjonen i barnevernet, og med ambisiøse tiltak fra Regjeringens side for full barnevernsdekning og for å møte utfordringene i barnevernet?

Statsråd Audun Lysbakken [12:09:02]: Stortinget har fått seg forelagt en rekke saker i min tid som statsråd for å nå de målene som bl.a. er skissert i dette forslaget, og som jeg deler.

Det er et helt feil bilde at det ikke skjer ting. På alle de områdene som representanten har tatt opp i sitt forslag, skjer det viktige ting, dels som jeg har satt i gang, og dels som mine forgjengere har satt i gang. Nå foregår det en kampanje for å rekruttere flere fosterhjem. Vi følger opp arbeidet med å få til 400 nye stillinger, som altså er et mål og en bevilgning som hele opposisjonen sluttet seg til i høst, uten å høyne ressursbruken. Vi har programmet for forbedring i Bufetat, som skal gjøre at vi både får mer enhetlig praksis og kontroll over kostnadene i det statlige barnevernet. Vi har etablert en ny sentral enhet for fylkesnemndene, som nå skal sørge for bedre koordinering av ressurser og deling av kompetanse. Vi har endret loven for å styrke ettervernet, nettopp for å oppnå de tingene representanten etterlyser i sitt forslag. Så her skjer det noe på alle de områdene Kristelig Folkeparti er opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:10:24]: Det norske samfunnet er fullt av pressgrupper som kjemper for sin sak. Av dem som ikke øver et slikt press på myndighetene, er barnevernsbarna. Vi vet at tidlig inngripen er viktig både for å redusere skader og for å unngå at tiltakene skal bli så dramatiske som de noen ganger blir når problemer får vokse seg store.

Det er mange flaskehalser i barnevernet, og det siste jeg hørte, er at 734 barn venter på fosterhjem. Det er med andre ord mangel på fosterhjem. Det kan være ulike grunner til det. Jeg spør: Kan dette skyldes mangel på informasjon om hva det vil si å være fosterforeldre? Er ordningen og oppfølgingen som tilbys fosterforeldre, for dårlig?

Å være fosterforeldre er givende, krevende og kan være slitsomt. Ingen barn er like, og ofte utfordrer dette familiene når barnet kommer dit. Biologiske foreldre kan ofte også være en utfordring når de har ønske om å være mest mulig sammen med barnet sitt. Det er ikke alltid det fungerer slik at det som er til barnets beste, gjelder hele tiden.

Fosterforeldre kan også møte utfordringer på det økonomiske plan. Jeg tror ingen tar på seg oppgaven med å være fosterforeldre for å bli rike. Mange fosterforeldre er idealister som tar på seg viktige samfunnsoppgaver. Men ordningene må fungere slik at de som går inn i denne viktige rollen, ikke taper økonomisk. Hvorfor er det slik at man taper pensjonspoeng på dette arbeidet? Hvorfor er skattlegging av utgiftsdekningen som man får utbetalt pr. måned, så stor at man går i minus når utgiftene er betalt? Har vi en god nok veiledertjeneste? Og til slutt: Hvorfor er det så stor forskjell mellom de statlige og de kommunale ordningene?

Spørsmålene er mange, og Kristelig Folkeparti mener det er mye å gripe fatt i. Det er utfordringer i hele barnevernskjeden. Jeg tror mange kunne tenke seg å være fosterforeldre, men da må informasjon, rammevilkår og økonomiske ordninger rundt tjenesten være så gode at de som kunne tenke seg å være fosterforeldre, virkelig melder seg til tjeneste.

Nå må vi alle ta ansvar, ta et skikkelig tak og sørge for nok ressurser til barnevernet. Flaskehalsene i alle ledd må vekk. Vi kan ikke ha mindre ambisjoner enn full barnevernsdekning, og vi må sette klare mål for når dette skal være oppfylt. Det er jo et paradoks at vi har nådd målet om barnehageplass til alle før vi har nådd målet om et hjem til alle.

Jeg er glad for at statsråden vil følge nøye, nøye med på utviklingen. Dette er et mantra fra denne regjeringen. Jeg har stilt spørsmål til ulike statsråder på ulike saksfelt, og alle svarer det samme.

Til slutt: Kristelig Folkeparti skulle virkelig ønske at vi hadde flertallet sammen med oss i en så viktig sak. Det gjelder barna våre.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:13:37]: Det er mange her i dag som har påpekt at situasjonen i barnevernet er alvorlig. Og det er bekymringsfullt når det skapes et inntrykk av at det ikke er faglige vurderinger og barnets beste som avgjør hva slags hjelp barn og familier får av barnevernet, men økonomiske hensyn.

Jeg vil si litt om det kommunale barnevernet. Det er barnevernets førstelinjetjeneste. Det er hit bekymringsmeldingene kommer. Det er mange som forteller om manglende kommunal kapasitet i barnevernet. Flere steder er de bekymret for ressurssituasjonen i kommunene. Kommunene sies å ha for liten kapasitet, for få ansatte til å løse alle arbeidsoppgavene og for lite tid og ressurser til å skaffe tilstrekkelig kompetanse. Vi får stadig meldinger om at det kommunale barnevernet er kraftig underbemannet. Når den kommunale kapasiteten er lav, får det store konsekvenser: Bekymringsmeldinger kan bli liggende uten at de følges opp umiddelbart, mange saker som burde blitt undersøkt, blir i stedet lagt til side, oppfølgingen av de kommunale fosterhjemmene svikter. Det forebyggende arbeidet som det kommunale barnevernet gjør, må dessverre ofte nedprioriteres fordi det kommunale barnevernet er så kraftig underdimensjonert.

Det kan ikke være sånn at det er økonomien som styrer tilbudet barnevernet kan gi i de enkelte kommunene. Vi kan ikke ha det sånn at svak kommuneøkonomi begrenser barnevernsbarnas mulighet til en trygg oppvekst.

Kristelig Folkeparti mener vi må ha en økning av antall årsverk i det kommunale barnevernet. Vi peker i dette forslaget på at vi kanskje må gå til det skritt å innføre bemanningsnormer innenfor det kommunale barnevernet. Og kanskje vi også bør øremerke midlene.

Regjeringen sa i høst at den skulle sørge for 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Det ser ut til at kommunene får problemer med å følge opp og prioritere dette. Hva gjør statsråden da? Kristelig Folkeparti oppfordrer ham til å bli tøffere. Det som gjøres i dag, holder tydeligvis ikke.

Statsråden har et sterkt og godt engasjement for barnevernet og for barna. Han vet at noe må gjøres. Vi mener at han skylder barna og alle dem som jobber i barnevernet – som for øvrig gjør en kjempeviktig jobb hver eneste dag, all ære til dem – å si klart fra hvordan om vi skal hjelpe dem: Når skal vi klare å ha full dekning i barnevernet, og hvordan skal vi klare å komme dit?

Det er på høy tid at vi får en opptrappingsplan for full barnevernsdekning, med klare mål og tidsfrister for når målene skal nås. Det burde være en selvfølge at vi har et mål om full dekning i barnevernet. Det er jo som sagt et paradoks at det ser ut til at vi snart når målet om barnehageplass til alle, før vi har nådd målet om et godt og trygt hjem til alle.

Saken som behandles nå, er viktig, og forslaget er godt. Det er bare trist at flertallet ikke vil være med på å stemme for det.

Ib Thomsen (FrP) [12:17:07]: Denne saken er ikke en kritikk mot dem som jobber i barnevernet, tvert imot. Statsråden sier at opposisjonen morer seg når vi får melding om at dette skal evalueres og evalueres. Nei, vi morer oss ikke. Vi vil hjelpe barnevernsbarna.

Barnevernet står overfor mange utfordringer. Sakskøen øker, og det er kø av barn som trenger hjelp – vi snakker ikke om bilkø eller kø av mennesker som står på togstasjonen og venter på tog som aldri kommer. SV og de rød-grønne har blitt et kø-parti. De er likegyldige til bilkøen. De er likegyldige til at folk står i kø på togstasjonen. Men å være likegyldig overfor disse barna som trenger hjelp, er meget alvorlig. Det er en sårbar gruppe. Det er barn som trenger hjelp – vår hjelp, og Stortingets hjelp.

Vi trenger flere som kan jobbe på dette viktige feltet og gjøre en innsats. Det er stor politisk enighet om akkurat dette spørsmålet. Det er nevnt tall og behov når det gjelder barnevernet, opp mot 1 500 personer fram til 2014. Det er ikke lang tid fram til 2014. Det er ca. tre og et halvt år.

Statsråden vil ha dialog med KS. Hjelper det? Hjelper det å ha dialog med KS, når man har en så stor utfordring som jeg tror dette kan bli? Jeg tror ikke at det er nok. Fram til i dag er det bevilget 400 nye stillinger i kommunene. Men tilbakemeldingene er at det er lite synlig. Det hadde vel kanskje akkurat her vært viktig å øremerke midlene. Det er en sak statsråden bør vurdere.

Det er et økende gap mellom etterspørsel og tilbud. Jeg mener at barnevernet trenger flere profesjoner for å dra dette viktige lasset. En løsning kan være opprustning av psykologiutdannelsen. De fleste brukere av barnevernet har behov for støtte til å komme gjennom kriser og vanskelige faser i livet, eller hjelp til å håndtere livet. Kommunene har behov for å tilby og kvalitetssikre en slik støtte. Det kan man også gjøre gjennom lavterskeltilbud i primærhelsetjenesten. En løsning kan være å innføre en prøveordning med refusjon for flere psykoterapeutiske retninger og en kartlegging og dokumentasjon av mulig gevinst av denne type samhandling. Dette er det også viktig å vurdere.

Jeg vil opplyse statsråden om at det finnes en rekke psykoterapeutiske retninger. Jeg vil også opplyse statsråden om at det finnes mange private barnevernsinstitusjoner med kapasitet. Dette er virkemidler statsråden må bruke.

Gunn Olsen (A) [12:20:19]: En fylkesrådmann i Telemark sa til meg en gang: Vil du markere deg, eller vil du ha saken løst? Det er litt sånn jeg føler det: Opposisjonen hører ikke hva vi sier. Vi har ett felles mål, og det er å løse denne saken i barnevernet sammen med opposisjonen.

Så kan det jo tyde på at Høyre er milevis unna regjeringskontorene, for de har faktisk glemt hvordan politisk arbeid fungerer. Jeg har sittet i denne salen når Høyre har vært i regjering. De jobbet på akkurat samme måte – de stemte ned alle forslagene våre: Dere har vær så god å vente på budsjettet, dere også.

Slik er det faktisk det fungerer. Så skal vi selvfølgelig måles på det budsjettet vi legger fram.

Det høres jo ut som om vi ikke har satset på barnevernet i det hele tatt. Jeg kan jo få lov til å minne om økningen på 1,5 milliarder de siste fire årene. Det er ikke så mange partier som kan slå i bordet med så veldig mye mer penger enn det Regjeringen har foreslått. Men i anstendighetens navn: Kristelig Folkeparti har fremmet forslag i budsjettet om mer penger til barnevernet.

Så sier representanten Hofstad Helleland at det eneste hun hører fra statsråden og fra oss, er at man skal evaluere og evaluere. Tenk, så ille at vi har en regjering som faktisk er opptatt av å få en oversikt over hvordan vi skal sette inn tiltakene, slik at de virker best mulig! Jeg er helt sikker på at også vår regjering klarer å ha to tanker i hodet samtidig når det gjelder å løse den krisen som er i barnevernet, nemlig ved å evaluere, se på tiltak og samtidig handle.

Solveig Horne (FrP) [12:22:23]: Nå blir jeg ikke klok på noen ting. Et felles mål er å løse krisen i barnevernet, sier representanten fra Arbeiderpartiet, Gunn Olsen. Forrige torsdag sa Arild Stokkan-Grande, også fra Arbeiderpartiet, at barnevernet svikter barn. Nå sier representanten Gunn Olsen at vi må vente til budsjettet blir lagt fram. Skal vi si til alle de barna der ute som virkelig trenger hjelp, at de må vente til budsjettet kommer – budsjettet kommer i desember, og det er det ganske mange måneder til – for å få orden på den krisen som er i barnevernet? For det er krise, og det ligger konkrete forslag her om hvordan vi kan løse den. Regjeringen, derimot, har ikke kommet med ett forslag de siste månedene om hvordan vi kan løse krisen i barnevernet. Og vi kan ikke vente til budsjettet blir lagt fram.

Det er en ting som ikke har blitt tatt opp i debatten, og det er ettervern. Mange av oss så for et par uker siden et innslag på Lørdagsrevyen i NRK om ei jente som savner ettervern. Barnevernet slutter med tiltak etter at man har fylt 18 år – man kan i noen tilfeller få tiltak til man har fylt 21 år, men veldig mange kommuner avslår slike søknader. Det er greit nok for oss andre som har en familie som fungerer, men det er vel etter at disse barna har fylt 18 år at de trenger en stødig og trygg familie? Veldig mange av de barnevernsbarna som har vært i barnevernsinstitusjoner og kanskje også i fosterhjem, har ingenting når de avslutter oppholdet. De har ikke et nettverk rundt seg. Derfor er det forslaget som nå ligger på bordet, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, så viktig – et forslag om å se på muligheten til å få ettervern helt fram til man er 23 år.

Jeg stusser over at representanten fra SV snakker om at man ikke skal ha privatisering og kommersiell drift inn i barnevernet. I en samlet komitémerknad står det at det er viktig at man ser på hva det enkelte barn trenger. Kanskje er det et barn som trenger et opphold på en privat institusjon som ligger i nærheten av hjemmet, og at det er nærheten som skal legges til grunn. SV har også vært med på merknad om at «barnets behov må være styrende for hvilke tiltak barnevernet iverksetter», og at man er nødt til å ha kapasitet både i private og i offentlige institusjoner. Det er viktig at Regjeringen ser på hva det enkelte barn trenger – ikke slik det ofte er i dag, at de får avslag på en privat institusjon på grunn av denne regjeringens aversjon mot at private institusjoner skal styre barnevernet. Det er det enkelte barns behov som må være i førersetet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:25:30]: Nå har representanten Gunn Olsen allerede – prisverdig nok – gjort rede for Kristelig Folkepartis alternative budsjettforslag, så jeg skal ikke irettesette statsråden noe mer med hensyn til det. Det gjelder bl.a. å styrke kapasiteten i fylkesnemndene, ettervern, utviklingstiltak, forebyggende tiltak – generell styrking av kapasiteten i barnevernet på mellom 100 og 200 mill. kr.

Så blir det vist til at det var Bondevik II-regjeringen som innførte bruken av anbud i barnevernet. Ja, det er riktig, men vi fikk også inn en unntaksadgang, som Regjeringen så langt har valgt ikke å bruke fullt ut. Det er et veldig dårlig forsvar for egen politikk når man har styrt landet i snart fem år uten faktisk å løse det problemet som representanten fra SV peker på.

Kristelig Folkeparti vil være med på å gå igjennom reformen som vi selv har lagt fram – selvkritisk, selvsagt. Vi har heller aldri vedtatt en statlig reform som vi ikke har vært villig til å gå igjennom og evaluere i ettertid, når den har virket noen år. Selvsagt skal vi det.

Så viser statsråden til en opptrapping i budsjettet. Det statsråden har sagt, er hva han ønsker. Stortinget har ikke fått seg forelagt noen form for opptrappingsplan i statsbudsjettet, men man viser til et ønske. Så sier man at om kommunene ikke gjennomfører dette, skal man vurdere andre virkemidler. Forskjellen på det og Kristelig Folkepartis alternativ er at i vårt forslag står det at «om nødvendig» skal man innføre øremerking av midler og bemanningsnorm. Det betyr at målet er overordnet, og virkemidlene skal gjennomføres deretter. Nå er vi henvist til å vente og se på hva som kommer ut av statsrådens eventuelle vurdering av hva han gjør hvis kommunene ikke følger opp. Det er ingen opptrappingsplan.

Så viser representanten Gunn Olsen til at man må velge om man skal markere seg eller få saken løst. Det er et meget provoserende utsagn; forslaget er faktisk ment for å møte utfordringene i barnevernet. Da undertegnede 17. november i fjor presenterte det forslaget som vi i dag diskuterer, sa jeg ikke et kritisk ord om Regjeringens barnevernsinnsats. Jeg strakk ut handa og sa at vi ønsker et tverrpolitisk samarbeid om å møte utfordringene i barnevernet. Regjeringspartiene møtte dette med positiv omtale, men i komitébehandlingen har vi ikke fått én invitasjon fra regjeringspartiene om å samarbeide om formuleringer, andre vedtak eller en annen type videreføring av denne prosessen som kunne ha gjort at vi faktisk fikk saken løst. Hvis noen vil markere seg, er det greit, men det viktigste er å få saken løst. Det verste må vel være hvis man ikke gjør verken det ene eller det andre.

Statsråd Audun Lysbakken [12:28:44]: Det er jo opposisjonens jobb å kritisere Regjeringen – så det skal jeg ikke kritisere opposisjonen for. Men det må likevel være lov å stille visse kvalitetskrav til den kritikken som kommer. Jeg synes det særlig er to ting som bør ligge til grunn: Det ene er at man gir seg tid til å se på hvordan de tiltak som settes inn, faktisk virker, før man kritiserer Regjeringen for ikke å gjøre noe. Det andre er at man helst bør ha helt andre forslag selv før man når de store retoriske høyder og snakker om hvor ille Regjeringens forslag er. Selv om jeg i denne debatten gleder meg stort over det tverrpolitiske engasjementet som er om barnevernet, synes jeg det mangler noen kvalitetskriterier i den kritikken som kommer. For de to hovedbekymringene som en samlet komité har, slik jeg oppfatter det, er jo bemanningen i det kommunale barnevernet og samhandlingen mellom statlig og kommunalt barnevern. De to bekymringene er også mine viktigste bekymringer, og det er de to hovedutfordringene vi har i barnevernet.

Når det gjelder det første, har vi altså sagt at vi forventer at kommunene i 2010 – altså ikke neste år eller langt fram i tid, men nå – skal følge opp med 400 nye stillinger, og vi har bevilget de pengene som kreves. I forhold til det andre punktet har vi ikke sagt at vi først og fremst skal evaluere reformen, men at vi setter i gang et forbedringsprogram i Bufetat for å få resultater nå – når det gjelder kostnader, når det gjelder struktur, når det gjelder bedre samhandling. Jeg mener det er litt spesielt å konkludere med at ingenting av dette virker før det har fått tid til å virke. Hvis det viser seg at vi ikke når de målene vi har satt, må vi selvfølgelig ta en diskusjon om andre virkemidler, men la oss nå først se hvor langt vi kommer. Jeg kan ikke huske at det i den debatten vi hadde om budsjettet før jul, kom noe sterkt rop om øremerking. Tvert imot er det slik at opposisjonen i det store og hele stort sett har støttet om lag de økonomiske rammene til barnevernet som Regjeringen har foreslått. Det er det gode grunner til, for f.eks. når det gjelder stillinger, er det begrenset hvor mange nye mennesker det går an å få inn i barnevernet i løpet av et år. Den opptrappingen vi har sett for oss med 400 i året, som ble skissert i fjor, har tatt hensyn til det. Hvor mange kan kommunene greie å rekruttere? Hvor mange med barnevernsfaglig kompetanse finnes det? Når opposisjonen i så stor grad har sluttet seg til omtrent det målet, omtrent den pengebruken, så hadde jeg kanskje forventet at det ville være litt mer samsvar mellom ord og handling.

Presidenten: Gunn Olsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunn Olsen (A) [12:32:04]: Til representanten Håbrekke: Det med å markere seg var ikke rettet mot Kristelig Folkeparti i det hele tatt, og jeg beklager hvis det ble oppfattet sånn. Jeg tror jeg ga uttrykk for i mitt innlegg at jeg faktisk er veldig enig i Kristelig Folkepartis forslag.

Så må jeg si at jeg lette med lys og lykte i årets budsjett for å finne de store radikale forslagene fra Fremskrittspartiet når det gjelder barnevern. Fremskrittspartiet har i all hovedsak støttet Regjeringens framlegg om penger, og da synes jeg nok kanskje man går litt høyt på banen når det ikke er mer enn tre måneder siden vi behandlet budsjettet.

Olemic Thommessen (H) [12:33:04]: Representanten Olsen mente at man måtte kunne ha to tanker i hodet samtidig. Den ene tanken er evaluering, det har vi fått med oss. Problemet er bare at vi leter med lys og lykte for å finne den andre tanken. Litt av det er også et svar til statsråden, som synes det er greit at man kritiserer, men hva er det vi kritiserer? Hvorfor gir vi oss ikke tid? Hva er det egentlig som ligger her? Jeg tror noe av opposisjonens problem er at vi klarer verken å se eller fornemme at det er noe konkret initiativ og en handlingskraft til å imøtekomme de problemene som vi bombarderes med i det offentlige rom. Vi har problemer med å se sammenhengen mellom de stadige presseoppslagene – det ene mer grotesk enn det andre – og de festtalene som holdes i denne sal, og som har vært holdt i denne sal av denne regjering i fem år.

Dette er altså ingen ny debatt. Vi begynte denne femårsperioden med en toårsperiode med ganske heftige debatter, med problemstillingen om kapasitet i barnevernet og private kontra ikke-private aktører. Daværende statsråd Bekkemellem hadde som program – og uttrykte meget tydelig her – at det private barnevernet skulle fases ut. Det begrepet er senere blitt moderert, og senere har man også vært mer velvillig i forhold til de såkalt ideelle institusjonene. Det har altså skjedd en endring og en utvikling i Regjeringens oppfatning rundt dette. Den gangen advarte opposisjonen Regjeringen mot ikke å ta kapasiteten – den totale kapasiteten – i barnevernet i bruk, men det ble tvert imot trappet ned på ganske viktige, helt sentrale aktører. Den gangen gjorde vi det helt klart at i kjølvannet av dette måtte man forvente at kapasiteten ville svikte, og at det offentlige ville ha store problemer med å kompensere for det man da faset ut. Anbudsreglene ble brukt nær sagt i verste mening. Med Regjeringen trygt i ryggen kunne Bufetat kjøre et ganske tøft løp i forhold til nettopp det og hele tiden marginalisere viktige deler av kapasiteten.

Dette måtte altså komme. Man måtte møte de problemene som vi nå hele tiden får demonstrert er der, og er der og er der. Det er altså en manglende sammenheng mellom de groteske problemene vi møtes med i offentligheten, og de tiltakene som vi ikke kan se at Regjeringen greier å formulere.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:36:28]: Representanten Skei Grande antydet at statsråden kanskje hadde litt for mye is i magen. Når statsråden skyter tilbake på opposisjonen og utfordrer opposisjonen mens han prøver å forsvare barnevernet og etterlyser kvalitetskriterier i debatten, så virker det litt desperat. Siden det er Stortingets skidag i dag, kan det være fristende å antyde at statsråden heller har is i rubben.

Jeg mener ikke – jeg vil gjøre det klart – at statsrådens mange tiltak ikke virker. Problemet er at vi har faktisk ikke tid til å vise fram hva som er ambisjonen, og hva som er målsettingen, for det er det som mangler, og det som vi etterlyser i vårt forslag, men som vi faktisk ikke har fått et tilsvar på fra regjeringspartiene. Det er mange statsråder som har jobbet hardt i budsjettkonferanse etter budsjettkonferanse for utbygging av barnehager, men statsrådene har hatt en ambisjon fra Stortinget og en tidsfrist å bli målt opp mot. Det har vi ikke når det gjelder barnevernet. Det er det forslaget går på, og det er det som dessverre blir stemt ned i dag.

Statsråd Audun Lysbakken [12:37:46]: Jeg skal være kort, men jeg synes at dette er en debatt vi kan ta oss tid til å gjøre ferdig, for temaet er så viktig.

Når representanten Thommessen prøver å redegjøre for den store forskjellen mellom opposisjonens syn og mitt syn når det gjelder hovedgrepene, synes jeg fortsatt ikke svaret fra opposisjonen er veldig tydelig. Det er ingen andre som har formulert et annet mål for stillingsmålet i kommunene enn 400 i 2010. Jeg er helt enig i at klarer vi ikke det, må vi vurdere andre virkemidler.

Jeg konstaterer at Kristelig Folkeparti allerede nå er alene om å forlange øremerking. Det synes jeg er klokt. Der er vi på linje.

Når det gjelder ansvarsfordelingen og oppgavefordelingen mellom statlig og kommunalt barnevern: Ja, jeg mener det er behov for å gjøre endringer, og derfor gjør vi nå endringer gjennom å kreve bedre ressursutnyttelse, mer samhandling og mer enhetlig praksis på tvers av regionene i Bufetat. Det er satt i gang et omfattende forbedringsprogram for å få til dette. Altså: Vi adresserer det som komiteen mener er de viktigste utfordringene nå, og vi gjør det på en måte som jeg registrerer at det ikke finnes – kanskje med unntak av Kristelig Folkeparti – andre forslag til hvordan vi skal gjøre.

Så er det den litt større debatten, nemlig hvordan framtidens strukturer i barnevernet skal være. Den debatten hadde vi forrige uke, bl.a. Der registrerte jeg at noen av partiene er veldig klare på at de ønsker å overføre store oppgaver tilbake til kommunene, noe som går i motsatt retning av det regjeringen Bondevik tok initiativ til. Det er et syn jeg respekterer, men jeg tror ingen i opposisjonen mener at vi skal straksvedta en så grunnleggende reform, og jeg tror heller ingen mener at det vil løse de akutte utfordringene. De akutte utfordringene handler om å få til en opptrapping når det gjelder antall ansatte i kommunene, og å sørge for at de pengene vi allerede har inne i Bufetat, når ut til barnevernsbarna i enda større grad. Det gjør jeg noe med, det holder vi på med hver eneste dag. De tiltakene vil jeg selvfølgelig akseptere å bli dømt på i denne sal, men jeg synes det vil være mest fair at vi blir dømt når fasiten foreligger.

Olemic Thommessen (H) [12:40:38]: Nå var det ikke min ambisjon med mitt foregående innlegg å stake ut hovedforskjellene mellom opposisjon og posisjon på dette området. Det krever kanskje en litt annen sak og en litt bredere tilnærming enn det man rimeligvis kan gjøre på 3 minutter.

Det ligger selvfølgelig noen hovedforskjeller i tilnærmingen som belyses i debatten. Det ene går på forskjellig tilnærming når det gjelder offentlig og privat, og det kommer vi sikkert til å kunne gå inn på ved senere korsveier. Det ser jeg frem til. Jeg opplever også statsråden som positiv og imøtekommende på mange måter, som jeg synes virker lovende for de saker som vi må forvente Regjeringen kommer med.

Det andre store spørsmålet som statsråden reiste, er spørsmålet om arbeidsfordelingen stat/kommune. Det er ingen hemmelighet at Høyres tilnærming til dette i stadig sterkere grad går i retning av kommunen. Vi hadde ønsket oss flere initiativer fra Regjeringens side for å belyse de mulighetene kommunene har. Vi synes det er synd at forsøket i Trondheim ble avviklet. Vi synes det er synd at ikke Regjeringen har en mer oppsøkende og aktiv rolle i forhold til det interkommunale samarbeidet som vi ser eksempler på mellom små kommuner.

Så igjen til det som jeg opplever er dagens tekst og dagens frustrasjon: Det går på hvilken – hadde jeg nær sagt – handlingskraft man klarer å mobilisere innenfor rammen av et offentlig byråkrati. Altså: Hvilken evne har vi til å løse straksproblemer? De store, offentlige byråkratiene er ofte en tung skute, men i denne saken synes jeg vi får det demonstrert på en veldig iøynefallende og trist måte. Da er spørsmålet hvilken kraft man klarer å mobilisere. Det er statsrådens ansvar å mobilisere den kraften til de strakstiltakene som gir oss svarene og betryggelsen for at vi faktisk greier å håndtere saker som dem vi har sett i Vestfold, i Bergen og rundt omkring, og som vi møtes med hele tiden. Det er de svarene vi savner, og det er ikke – oppriktig talt – mangel på forslag fra opposisjonen. Vi har foreslått, og vi har foreslått. Jeg skal garantere statsråden at vi kommer til å foreslå om igjen, og vi kommer til å foreslå videre. Så det kommer ikke til å være mangel på forslag. Vi kommer til å foreslå hvordan ressurser kan tilgjengeliggjøres, hvordan piloter i kommunene kan settes ut i livet, hvordan tilbudene bedre kan nå ut i kommunene – kort og godt hvordan det kommunale og offentlige barnevernet kan bli bedre.

Solveig Horne (FrP) [12:44:00]: Det har vært en god debatt.

Statsråden kritiserer opposisjonen for at vi tar opp denne viktige saken. Det er opposisjonens privilegium, for opposisjonen har nå fremmet et forslag om å ha en opptrappingsplan fram til 2017. I motsetning til Regjeringen har faktisk opposisjonen en ambisjon om å gjøre noe i barnevernet.

Det eneste opposisjonen ønsker, er å ivareta det barn har rett til. Når barn sviktes av sine nærmeste, er det viktig at barnevernet har de ressursene de til enhver tid trenger for å gjøre den oppgaven de er satt til. Men når vi igjen og igjen ser at det ikke forekommer forebygging, henleggingsprosenten blir bare høyere og høyere, og barn som har krav på tilsyn, får det ikke, må det være opposisjonens privilegium å få lov til å fremme forslag, og så kan regjeringspartiene stemme imot. Men det de stemmer imot i dag, er faktisk en opptrappingsplan fram mot 2017.

Så sier statsråden at Regjeringens plan er at de vil ha en akutt opptrapping av antall stillinger. Under budsjettbehandlingen i desember stemte hele Stortinget for de stillingene som Regjeringen framla forslag om. Men kommunene har ikke fulgt opp Regjeringens intensjon. Kommunene ble ferdig med sine budsjetter i desember. Jeg tror ikke kommunene, hvis en spør dem nå, har mer penger nå. Vil statsråden vente helt til desember før han går inn og spør kommunene: Hvor ble det av de stillingene som et samlet storting gikk inn for? Det er for sent.

Selv om det har gått bare tre måneder, må Regjeringen allerede nå gå inn og spørre kommunene: Hva har dere brukt disse pengene til, som Stortinget har bevilget, og som skal gå til barnevernet, for å hjelpe de barna som trenger det så sårt?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.