Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:23:06]: Saken reiser jeg fordi det er en veldig viktig sak for Norge som energinasjon, men en sak som i veldig liten grad blir forsøkt forankret politisk i Stortinget, selvsagt fordi EUs fornybardirektiv ikke trenger å være innom Stortinget mens Regjeringen behandler det, men også fordi Regjeringen heller ikke har lagt fram noen energimelding de siste fire og et halvt årene der de har fått de eventuelle signalene som Stortinget måtte ha i en slik prosess.

Norge har utvilsomt et stort energipotensial. Dette er en av næringene Norge skal leve av uansett om olje er en del av energipotensialet eller ikke. Hvordan stokker vi da bena riktig for å utløse dette energipotensialet og bruke EUs fornybardirektiv på en mest mulig positiv måte i den prosessen? Og ikke minst: I og med at det hagler visjoner i denne prosessen, hvordan skal vi gjøre det på en måte der vi også tjener penger på det og ikke bare skal redde verden? For det mangler ikke på visjoner og mål i den norske energidebatten. Spørsmålet er: Klarer vi å nå det vi selv setter oss som målsettinger? Senest i går ble vindkraftmålet på 10 TWh gjenstand for ny oppmerksomhet. Det målet som har stått i mange år, i over ti år, blir ikke nådd. Vi kommer faktisk bare knapt en tredjedel på vei.

Har vi bygd tillit til kraftbransjen for å klare å innfri nye målsettinger? Debatten rundt småkraft og grønne sertifikater tyder ikke på det. Debatten rundt biodiesel tyder ikke på det. Det faktum at vannkraften har dårligere rammebetingelser i dag enn for fire og et halvt år siden, tyder ikke på det. Målsettingene for vindkraften er heller ikke akkurat egnet til å bygge tillit.

Er vi realistiske i måten vi tilnærmer oss denne debatten? Hvis vi ser på miljøvernminister Solheims reise til Rogaland i valgkampen der han sa at Hywind-møller er et eksempel til etterfølgelse, og at det skal bidra til at Norge hjelper EU med å innfri sine 2020-mål, er ikke det akkurat veldig realistisk. Det har heldigvis energiministeren bekreftet i en tidligere debatt.

Når vi ser Regjeringens teknologikrav til nye gasskraftverk i Norge, er det også fullstendig urealistisk teknologisk, og gjør at tilliten mellom bransjen og myndighetene og rammevilkårene som myndighetene tilbyr, ikke er bra nok og dermed ikke bidrar til at vi får utviklet og utnyttet det potensialet vi har.

I denne debatten ønsker jeg derfor at statsråden skal gi til kjenne hvilke mål han har når Regjeringen jobber overfor EU i denne sammenhengen, slik at Stortinget enten kan applaudere de målene og virkemidlene han tar opp, eller gi korrektiv. EU har i sitt fornybardirektiv en maksgrense når det gjelder krav for fornybar energi på 50 pst. Er det et mål Norge vil kjempe for skal gjelde også for Norge? Da har vi allerede innfridd fornybardirektivet. Eller skal en legge seg på de resultatene Norge allerede har? Eller skal en legge seg på den veksten som mange andre land får, som også vil bety at Norge skal opp i rundt 70 pst. og gjerne over det på fornybar energi? Det er vesentlige forskjeller på hva som kreves politisk, og hva som kreves av bransjen avhengig av hvilke målsettinger en har. Jeg tror bransjen hadde satt pris på å få vite litt hvordan Regjeringen tenker. Det hadde i hvert fall jeg og jeg tror også Stortinget.

I denne forbindelse: Hva slags forventninger om ny kraftproduksjon mener Regjeringen vi skal kunne ha? Hvilke forventninger har Regjeringen rundt markedets behov for kraft? Hvis det ikke er en viss sammenheng mellom disse, kan man risikere at vi får skyhøye strømpriser hvis kraftproduksjonen blir for lav i forhold til markedets behov, eller man kan forvente at strømprisene blir veldig lave hvis produksjonen blir for stor i forhold til markedets behov.

Når vi ser på det som skjer rundt oss, ser vi at finnene holder på å ferdigstille et kjernekraftverk som vil gi 13 TWh ny kraft. Det norsk-svenske grønne sertifikatmarkedet – hvis det kommer i funksjon og fungerer som man ønsker – skal gi anslagsvis 20–25 TWh ny kraft. Så er det mange som snakker om at Norge alene kan spare 10–12 TWh i strømforbruk gjennom enøktiltak. Det er ikke noen veldig tydelig industrisatsing, så hva som skjer der, vet vi ikke. Men vi vet at klimakvoteloven, slik den ligger nå, ikke akkurat stimulerer til økt industriproduksjon i Norge.

Vi er usikre på hvor mye kabelutveksling det vil komme i løpet av de neste tiårene. Men vi vet at i det i de nærmeste årene vil bli ferdigstilt ca. 8 000 MW kraftproduksjon i Norge, mens utvekslingskapasiteten kun øker med rundt 4 000 MW. Det betyr at kraftbalansen i Norden vil bedres betydelig. Det er for så vidt veldig bra, for den forsyningssituasjonen vi har hatt i vinter, har ikke vært akseptabel på noen måte.

For forbrukerne er det hyggelig når strømprisene går ned, men for investorene, som er de som til slutt skal innfri Norges fornybarforpliktelser overfor EU, vil det være uheldig, hvis de går og frykter at prispresset vil være så stort at det blir ulønnsomt å bygge ut ny kraft utover det som allerede er i kjømda. Derfor er det også greit at Regjeringen i arbeidet med EUs fornybardirektiv kan presentere noenlunde realistiske anslag for forbruk og produksjon, slik at vi i hvert fall kan sannsynliggjøre at det vil være en viss balanse som gjør at det vil være interessant for nye investorer å komme på plass. Det er ikke nok bare å si til bransjen: Invester nå, før vi skal innfri EUs fornybardirektiv, og så kommer rammebetingelsene.

Den 12. januar 2010 uttaler Statoils sjef for ny energi, Alexandra Bech Gjørv, til Dagens Næringsliv:

«Problemet er at norske regjeringer i ti år har sagt at de ønsker vindutbygginger, og at det kommer levelige rammebetingelser, stol på oss. Mange selskaper har brukt uhorvelig mye tid og ressurser på utredning i tillit til de politiske signalene, men så langt har det ikke skjedd så mye.

Når en ser hvor mye ressurser vi har brukt på en kjempestor norsk portefølje, føles det litt meningsløst.»

Ergo er ikke tilliten på plass. En må være mer konkret.

Så er det mange som regner med at uansett hva norske investorer er villig til å ta, vil EU ha et betydelig importbehov som følge av sine forpliktelser i fornybardirektivet. Det tror jeg er ganske sannsynlig. Samtidig har f.eks. energi- og miljøkomiteen nettopp vært i England og sett at engelskmennene er svært seriøse når de snakker om sine vindkraftutbygginger til havs. De har en større betalingsvilje når det gjelder dette, enn det vi har i Norge, naturlig nok. Norge har langt billigere ressurser å utnytte først, og dermed er det ikke grunn til å ta de dyreste tingene først i Norge. Men hvis det da viser seg, når alt kommer til alt, at England og andre land er villige til å gjøre ganske kostbare investeringer for å nå sine fornybarmål, viser faktisk rapportene fra EU at de sannsynligvis vil overinnfri sine målsettinger. Da forsvinner litt av argumentene, der mange har sett for seg at tyskere og engelskmenn vil ha gode incentiver til å komme og investere i norsk fornybar energi, ergo: EU skulle bidra med kapital til norske kraftprosjekt for å innfri EUs fornybarmål. Ja, hvis de klarer å gjøre dette selv, er den eneste grunnen til at utlendinger vil kjøpe norsk kraft at de kan kjøpe den billigere hos oss i markedet enn det de kan produsere den selv i en markedssituasjon. Det er ingen grunn til at de skal bidra med kapital til å bygge ut selve kraften. Da må en også spørre seg når det gjelder de visjonene som en har om havvindmøller, som man har om andre ting som vil kreve subsidier: Vil norske skattebetalere være veldig fornøyd hvis vi bruker skattebetalernes penger til å finansiere kraftprosjekt som vi i tillegg må selge med tap til det europeiske markedet? Det er perspektiv som en må ta med seg i vurderingen når vi forhandler oss fram til de fornybarforpliktelsene vi vil påta oss. Det er ingen grunn til at norske skattebetalere skal bruke penger for å subsidiere kraftprosjekt i Norge for å selge dem med tap til utlandet. Og det er ingen grunn til at EU vil komme med gratis penger til Norge hvis de kan innfri sine forpliktelser selv. De har sannsynligvis akkurat de samme tankene i bakhodet som vi har når vi snakker om fornybare energiprosjekt i Norge, at vi skal utvikle verdikjeder og næringer. Det er et argument for at de i enda større grad vil ønske å ha ting innenfor EU framfor å betale andre for å gjøre jobben, for har de det innenfor sine egne land, får de også en større grad av verdikjeden.

Her er det mange usikkerhetsmoment. Jeg har mine synspunkt på hvilke prioriteringer som må gjøres. Jeg tror Norge må satse betydelig på vannkraft. Jeg tror vi skal ha en skånsom satsing på vinkraft og på bioenergi. Jeg tror vi skal ha en teknologiutviklingsinnsats både når det gjelder CO₂-rensing, og når det gjelder havvindmøller. Men vi må være realistiske med hensyn til hvilke målsettinger vi har for dette, så det ikke blir en kostbar symbolgreie for å redde verden når verden egentlig ikke har behov for å bli reddet, fordi den klarer seg selv. Da gjelder det igjen for Norge at de ressursene vi setter inn innenfor energisituasjonen, innenfor miljøtiltak, gir best mulig avkastning på lang sikt, og ikke blir kostbare monument over handlingsvilje, men manglende analyse på kort sikt. Derfor ønsker jeg – og ser fram til – å høre statsrådens tilnærming til EUs fornybardirektiv. Hvilke målsettinger har han selv? Hvilke forventninger har han når det gjelder kraftmarkedet, sånn at våre målsettinger blir realistiske i forhold til andre lands behov?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:33:18]: Representanten Solvik-Olsen stilte mange og relevante spørsmål i sitt innlegg, og det er veldig mange av de spørsmålene som jeg og Regjeringa også stilte da vi startet jobbinga med EUs fornybardirektiv og Norges holdning, Norges prosess opp imot det. Det er en prosess som vi nå er midt inne i. Det betyr også at de svarene som representanten også etterspurte, er svar som kommer, men som vi i mange tilfeller trenger noe mer tid på å jobbe fram bakgrunnsmaterialet, faktagrunnlaget, for – nettopp fordi, som representanten Solvik-Olsen sa, det er store og viktige spørsmål, spørsmål som kommer til å bety mye for mange i Norge framover.

Fornybardirektivet ble formelt vedtatt i EU sommeren 2009. Direktivet er en del av EUs samlede energi- og klimapakke og innebærer bindende nasjonale mål for andelen fornybar energi i 2020 målt i forhold til landenes samlede energibruk. I tillegg skal landene oppfylle et krav om 10 pst. fornybar energi i transportsektoren.

EU-landene startet med en fornybarandel i snitt på 8,5 pst. i 2005 og skal nå et mål om 20 pst. fornybarandel i 2020. Regjeringa har lagt til grunn at fornybardirektivet er EØS-relevant, og har kommet langt i det forberedende arbeidet. Både det opprinnelige forslag til direktiv, det vedtatte direktivet og handlingsplanen har vært på høring i Norge. Fornybardirektivet er et omfattende direktiv og berører direkte, eller indirekte, store deler av energisektoren. Det har derfor vært nødvendig å gjøre grundige vurderinger av alle sider ved direktivet og dets konsekvenser, bl.a. blir det gjort vurderinger av hvordan fornybarsatsinga i Norge er i overensstemmelse med direktivet. Vi har nå kommet langt i disse vurderingene. Jeg legger fortsatt stor vekt på at Stortinget orienteres på viktige punkter i prosessen fram mot endelig EØS-vedtak.

Når det gjelder Norges forpliktelser i forbindelse med fornybardirektivet, er det fortsatt for tidlig å gå i detalj om et mål for Norge og hvordan det eventuelt skal innfris. Norge har også et noe annet utgangspunkt enn de europeiske landene. Vår fornybarandel var 58,5 pst. i 2005. Vi har en elektrisitetssektor som er nær 100 pst. fornybar.

Fornybardirektivet dreier seg også om å samarbeide på europeisk nivå om videreutvikling av fornybar energi. Det er imidlertid for tidlig å konkludere med hensyn til hvor stor totalveksten i ny fornybar produksjon vil bli internt i EU fram mot 2020. Vi ser at de enkelte EU-land nå styrker satsinga. Vi vil vite mer om det når vi ser de enkelte lands handlingsplaner medio 2010.

Så snart norsk tilpassing er klarlagt i EØS-komiteens vedtak, vil Regjeringa ta endelig stilling til hvordan fornybardirektivet skal gjennomføres. Et EØS-vedtak vil også inkludere de øvrige landene i EFTA. Et EØS-vedtak skal først drøftes med kommisjonen, som deretter vil konsultere EUs medlemsland. Vi skal også legge fram en handlingsplan i forbindelse med gjennomføringa av direktivet.

Som representanten viser til, og som flere studier av kraftmarkedet også konkluderer med, er det forventninger om kraftoverskudd i Norden i 2020. God infrastruktur for overføring av elektrisk energi vil derfor være avgjørende for forsyningssikkerheten og utvikling av fornybar energiproduksjon. Regjeringa vil derfor legge til rette for økt utbygging av nettkapasitet mellom landsdelene og til utlandet. Det vil være en del av den energibygginga som vi står overfor, og vi ser jo konkrete prosjekter som nå er oppe til behandling. Utviklinga i kraftproduksjonen i Norden denne vinteren med en uventet og betydelig svikt i svensk kjernekraft og et underdimensjonert nett i flere områder i Norge har imidlertid vist at vi må ha betydelig oppmerksomhet på vår egen forsyningssikkerhet og prisstabilitet. Vi kan heller ikke la være å ha oppmerksomhet på at vannkraftproduksjonen svinger betydelig fra år til år. Uavhengig av fornybardirektivet må vi derfor ha stor oppmerksomhet på fornybar energiutbygging fram mot 2020.

Regjeringa har en betydelig satsing på fornybar energi og energieffektivisering. Vi har etablert et fond, med 20 milliarder kr i kapital, som sikrer langsiktighet og stabilitet i arbeidet. Regjeringa har inngått en ny avtale med Enova om at en skal levere energiresultater på 18 TWh fornybar energi og energieffektivisering innen utgangen av 2011. I tillegg har vi fremmet et lovforslag om krav til energimerking av bygg, og vi har lagt fram en nasjonal strategi for marin fornybar energi som inkluderer forskning og teknologiutvikling, helhetlige arealvurderinger for utbygging av marin fornybar energi mv. Når det gjelder utbygging av ny produksjon, har vi styrket NVEs konsesjonsbehandlingskapasitet slik at den nå er doblet sammenlignet med 2005.

Vår satsing på fornybar energi og energieffektivisering er viktig for vår egen forsyningssikkerhet. Men jeg mener at eksport av fornybar elektrisitet også vil være viktig i klimapolitikken. Jeg legger til grunn at elsertifikatmarkedet med Sverige og virksomheten til Enova innenfor energieffektivisering og energiomlegging vil være nødvendige virkemidler for utvikling av fornybar energi i årene framover. I tillegg skal vi forhandle om et fornybarmål med EU, som er i tråd med den utviklinga vi er i gang med, og som vi ønsker videre på fornybar energi fram til 2020.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:39:04]: Svaret er for så vidt greit nok, for det viser at statsråden også er opptatt av disse problemstillingene. Men samtidig illustrerer svaret hvor langt norsk energipolitikk er kommet i bakleksa. For i fire og et halvt år har opposisjonen på Stortinget etterlyst en helhetlig energimelding som tar hensyn til nettopp kraftbalansen på kort sikt, på lang sikt, forventninger til ny produksjon, forventninger til forbruk, hva som trengs av teknologiutvikling, hva som trengs av nettoverføringer, og hva som trengs av rammebetingelser og konsesjonsmyndigheter hos staten. Da har en blitt avvist av de rød-grønne partiene gang på gang med at det er rart at opposisjonen ønsker byråkrati gjennom papirarbeid framfor handlekraft.

Så får vi EUs fornybardirektiv, som stort sett egentlig er mye mer omfattende enn en energimelding, for her skal en også ta inn over seg en del andre ting i transportsektoren o.a. for å kunne nå 2020-målene – en tar for seg hele energiforbruket i samfunnet.

Derfor må en altså starte mange av de vurderingene som en energimelding kunne ha gitt. Hadde Regjeringen lagt fram en energimelding, hadde en der gjort de helhetlige vurderingene. Nå ser en at Regjeringen ikke kan svare særlig grundig på de spørsmålene som reises. De erkjenner at problemstillingen eksisterer, men noen svar og vurderinger på egen hånd som gir et hint til bransjen om hvordan en tenker, får en i veldig liten grad – jeg sier ikke at en ikke får det i det hele tatt, men en får det i veldig liten grad. Dermed blir bransjen sittende i uvisse. Det blir i realiteten også Stortinget, for selv om statsråden har sagt at Stortinget skal orienteres underveis, har det skjedd i veldig liten grad. Opposisjonen sendte et brev i desember i fjor og ba om å få en redegjørelse. Det skulle vi få, men det var ingen tidsangivelse. Nå er det altså gått fire måneder, og vi måtte ha en interpellasjonsdebatt for i det hele tatt å få reist temaet her.

Det som blir et relevant spørsmål i denne sammenhengen, er om statsråden kan gi et hint når det gjelder den forventede nye kraftproduksjonen. Hvilke forventninger har statsråden til strømforbruket i Norge og i Norden? Hvilke forventninger har statsråden til nye kabelforbindelser til utlandet? Det vil være veldig relevant for denne balansen, og det vil være veldig relevant med tanke på om investorer tror at det vil være et poeng å investere i ny fornybar energi i Norge fram mot 2020. Selv om en får grønne sertifikater på ny produksjon, og det er med på å presse prisen på den eksisterende porteføljen, er det liten grunn til å tro at sertifikatprisen vil være så høy at en vil kunne tjene mer på den enn det en taper på en lavere markedspris på eksisterende portefølje. Da ender man opp med en sånn Catch 22-situasjon, hvor alle ser hvor en skal, men ingen tør gjøre noe, for det har allerede ført til presset pris. Jeg håper statsråden kommenterer det.

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:42:22]: Aller først: Når det gjelder prosessen, er det jo sånn at EUs medlemsland skal legge fram sine handlingsplaner fram til sommeren. Som ikke-medlemsland ligger vi naturlig nok etter i den prosessen, for EØS-landene kommer inn etter at beslutningene først er tatt i EU. Sånn sett er det ikke noe spesielt med tidsbruken til Norge i det hele tatt. Prosessen har vært ganske parallell med prosessen i andre land; vi har bare en faseforskyvning i forhold til EU-landene.

Så brukte representanten Solvik-Olsen tid på et resonnement som også har vært framme før, for å si det forsiktig, at alt hadde vært løst hvis vi bare hadde presentert en energimelding for Stortinget. Når det gjelder de problemene som er tatt opp, kan jeg kommentere dem slik: Det har vært et problem, og er et problem, med dårlig nett. Det gjør vi noe med i de planene som nå ligger hos Statnett. Det har vært et problem med dårlig saksbehandlingskapasitet. Det gjør vi noe med i tilknytning til tilgangen på ressurspersoner hos NVE. Det har vært, og er, et problem, en utfordring, med et sertifikatmarked som ikke er der. Det gjør vi noe med, ved at jeg og Maud Olofsson har forhandlet fram det vi har gjort. Det har vært et problem at det har vært for lite penger til satsing på fornybar energi i Norge under tidligere regjeringer. Det har vi gjort noe med, for vi har puttet mye mer penger inn i Enova og sånn sett fått fram flere prosjekter.

Jeg mener at hele poenget med tanke på energisektoren er å sørge for å forbedre politikken på de områdene hvor politikken ikke er god nok. Det er det vi holder på med. Jeg mener også at kontrasten til hva andre regjeringer før oss har gjort, er slående.

Så tar representanten opp to spørsmål. Det ene går på strømforbruket framover i Norge og i Norden. Jeg tror vi fort kan bli enige om at det er en del parametre, en del faktorer, som vi skal være forsiktige med å konkludere på grunnlag av. Vi ser i Norge at store og ønskede industrietableringer bidrar med en betydelig vekst i strømforbruket. Det er noe vi ønsker å få til – miljøvennlig, god industriutvikling i Norge. Får vi mer framover av det som vi har sett særlig i Midt-Norge den siste tiårsperioden, vil det bidra til økt strømforbruk.

På motsatt side mener jeg det vi ser gjennom Enovas arbeid med energieffektivisering, bidrar til å få strømforbruket ned, slik at strømforbruket per produsert enhet i Norden er jeg overbevist om at vi skal få ned framover. Så tror jeg ingen av oss er i stand til å konkludere med hensyn til hvor mange enheter, hvor stor produksjon, vi vil ha i Norge og i Norden, særlig innenfor industrien, i årene som ligger foran oss.

Eirin Kristin Sund (A) [14:45:52]: Norge er allerede i dag en stor nasjon innenfor fornybar energi, men vi har ambisjoner om å bli enda større.

Fornybardirektivet, som ble vedtatt av EU i april 2009, innebærer bindende mål for både fornybarandelen i sluttforbruket av energi og fornybar energi i transport. Direktivet innebærer et bindende EU-mål på 20 pst. fornybarandel i energiforbruket og 10 pst. fornybarandel i totalt drivstofforbruk i EU i 2020.

Direktivet er vurdert relevant for Norge som følge av EØS-avtalen og skal følgelig implementeres som en del av vår totale energipolitikk. Hvordan direktivet vil berøre Norge i detalj, er det for tidlig å kunne si noe om på dette stadiet, men jeg er veldig glad for at Regjeringen arbeider godt med nettopp disse detaljene.

Det er imidlertid verdt å merke seg følgende før en går videre i denne debatten:

Vi i Norge var en stormakt innenfor fornybar energi allerede før dette direktivet så dagens lys. Mens EUs fornybarandel var på om lag 8,5 pst. i snitt i 2005, var vår fornybarandel på 58,5 pst. Det er med andre ord et totalt ulikt utgangspunkt for oss sammenlignet med EU-landene. Vi har en elektrisitetssektor som nær sagt er 100 pst. fornybar, mens det ikke er slik i de fleste andre land. Med en fornybarandel på 58,5 pst. i utgangspunktet ligger vi allerede skyhøyt over målsettingen til EU om 20 pst. fornybarandel. Direktivet dreier seg imidlertid om å samarbeide på europeisk nivå om en felles utbygging av mer fornybar energi. Et godt samarbeid fordrer som kjent at alle bidrar – og vi har mye å bidra med!

I samarbeidets ånd er det også stor fleksibilitet i direktivet, noe som åpner for samarbeid med andre land for å nå målene. Direktivet åpner for å anvende både nasjonale tiltak og tiltak ute for å oppnå de nasjonale målsettingene. Dette gir muligheter for utvidet europeisk prosjektsamarbeid både mellom EU- og EØS-land og med såkalte tredjeland som grenser inn til EUs indre energimarked.

Det åpnes dermed for å benytte ulike former for grønne sertifikatsystemer på tvers av landegrensene. Det er mulig å samarbeide om det enkelte utbyggingsprosjekt eller å etablere mer systematiske markeder, slik som i Sverige.

Arbeidet med direktivet videre må derfor ses i sammenheng med det pågående arbeidet med oppretting av et felles grønt elsertifikatmarked med Sverige.

For de rød-grønne partiene er det viktig med store, men også realistiske ambisjoner for energiutbyggingen. Vi har de senere årene satset store ressurser og milliarder av kroner på fornybar energi, for det har vært et markant temposkifte på dette politikkområdet siden regjeringsskiftet høsten 2005. La meg kort bare få minne om følgende, for å illustrere dette:

• Vi har siden 2006 og fram til i dag satt av over 7 milliarder kr til satsing på fornybar energi gjennom Enova.

• Vi har opprettet et energifond som nå er oppe i 25 milliarder kr, der avkastningen utelukkende går til Enovas arbeid innenfor fornybar energi og energieffektivisering.

• Regjeringen har gjennom en ny avtale med Enova forpliktet Enova til å levere energiresultater på 18 TWh, og en ser at en er på veldig god vei for å oppnå det.

• Som statsråden var inne på, har vi styrket NVE betraktelig, nettopp med tanke på utbygging av fornybar energi. Dette har ført til at konsesjonsbehandlingskapasiteten hos NVE omtrent er doblet sammenlignet med det den var i 2005.

• Regjeringen har inngått en intensjonsavtale med Sverige med tanke på etablering av et grønt sertifikatmarked fra januar 2012.

• Vi har innført en ordning med energimerking av bygg, som blir obligatorisk fra 1. juli i år.

• I denne salen har vi fått på plass en havenergilov som vil bli et veldig viktig rammeverk for framtidig utbygging av fornybar energi til havs. I den forbindelse kan det f.eks. nevnes at statsråden i september i fjor var med på å åpne verdens første fullskala flytende vindmølle, som er plassert rett utenfor Karmøy, i både mitt og Ketil Solvik-Olsens hjemfylke, Rogaland. Dette er et prosjekt som neppe hadde vært mulig uten medfinansiering fra det offentlige gjennom Enova.

Dette er bare noen eksempler på det store taktskiftet i vår nasjons energipolitikk innenfor fornybarområdet. Vi har i tillegg til gode, naturgitte forutsetninger en klar og tydelig vilje til å satse på fornybar energi. Hva den endelige fornybarandelen for Norge skulle ende på, vet vi ikke nå, men jeg og de rød-grønne partiene er overbevist om at vi skal innfri de krav som blir stilt til Norge også på dette området.

Nikolai Astrup (H) [14:51:01]: Det er fristende å minne representanten Sund om at problemet ikke er hva Regjeringen gjør, men hva Regjeringen ikke gjør.

Norge har trukket heldige lodd i naturens lotteri. Det er imidlertid ikke nok å trekke vinnerlodd; vi må også ha et bevisst forhold til hvordan vi forvalter gevinstene.

I et normalår har Norge overskudd på kraft. Det er selvsagt en fattig trøst akkurat i år, men et viktig perspektiv å ta med seg i debatten om fremtidens energisituasjon i Norge.

Det grønne sertifikatmarkedet har Høyre ivret for lenge, fordi Norge har naturgitte fordeler i energisektoren som kan bidra til å realisere næringsmuligheter, nye grønne arbeidsplasser og en mer klimavennlig kraftproduksjon i Europa. Det er synd Regjeringen ikke har maktet å sette i gang arbeidet tidligere.

Hvis Regjeringen endelig kommer i mål i forhandlingene med Sverige, vil det grønne sertifikatmarkedet bidra til å realisere 25 TWh med ny fornybar energi fordelt på Norge og Sverige innen 2020.

I tillegg må det være håp om at Regjeringen på sikt vil greie å realisere mål og tiltak for energieffektivisering. Norge er pr. i dag det eneste landet i Europa som ikke har klare mål og planer for energieffektivisering, til tross for at den mest miljøvennlige energien er den som ikke brukes.

Dersom vi lykkes i å realisere store deler av vårt samlede potensial for energiomlegging, energieffektivisering og ny fornybar energiproduksjon på fastlandet, vil det medføre at Norge vil ha betydelige kraftoverskudd i fremtiden. Forutsetningen for å lykkes er imidlertid at vi makter å bygge ut overføringskapasiteten til utlandet. Dersom vi ikke bygger ut kapasiteten, vil subsidiering av ny fornybar energi føre til fallende energipriser på sikt og dermed svekkede incentiver til å bygge ut ny kraft og til å effektivisere energibruken. Det ene tiltaket kan dermed slå det andre i hjel.

En annen forutsetning er at Europa faktisk trenger den overskuddsenergien vi vil ha å tilby i et normalår. De siste rapportene fra Brussel tilsier at de fleste landene i EU vil klare å innfri kravene i fornybardirektivet gjennom nasjonale tiltak. Behovet for norsk kraft vil dermed være begrenset. Kan statsråden bekrefte at det også er hans inntrykk, eller sitter han med andre opplysninger som han dermed kan dele med oss i denne sal?

Det er mange dilemmaer i energipolitikken som vil være krevende å balansere i tiden fremover, og som statsråden bør gjøre rede for. Hvor mye ny kraft skal vi legge til rette for utover det vi kan forvente å trenge hjemme, dersom det er riktig at vi ikke vil få avsetning for den ute? Hvordan vil statsråden sikre at det blir bygget ut tilstrekkelig kapasitet i overføringsnettet til utlandet? Hvor mye, og i hvilken grad, skal norske myndigheter indirekte subsidiere kraftforbruket i andre europeiske land? Selv om vi bygger ut kraftforbindelsen til utlandet, er det ikke sikkert at det vil være behov for mer norsk kraft, og kanskje vil mye av den nye norske fornybare energiproduksjonen være uregulerbar. På hvilken måte vil statsråden bidra til at norsk regulerbar kraft kan spille en viktig og lønnsom rolle i utjevningen av europeisk vindkraftproduksjon?

Det er mulig spørsmålene er bedre stilt til EU enn til statsråden. I EU startet debatten om fornybardirektivet i 2006. Det er fire år siden. Da hadde EU-landene en åpen, offentlig debatt på nasjonalt europeisk nivå om mål, virkemidler, byrdefordeling og finansiering. Etter en grundig prosess ble direktivet spikret på toppmøtet i desember 2008. Fremdeles vet vi ingenting om hvordan direktivet vil slå ut for Norge, og den debatten som måtte foregå om dette, finner sted i lukkede rom i Brussel, ikke i åpne rom som dette.

I Norge har vi fremdeles seminar om hvordan vi skal innfri klimaforliket, om hvilke kabler som skal bygges, og om hvor mye ny fornybar energi som skal bygges ut. Regjeringen har sågar funnet ut at det ikke haster å redde verden likevel – og har utsatt klimameldingen til 2011. I EU har man imidlertid omsatt prat til handling.

I dag diskuterer vi, slik vi vanligvis gjør i EU-saker, direktiv som allerede er vedtatt. Ingen talte Norges sak og norske interesser i Brussel da saken var oppe til behandling der. Ingen får premie for å gjette at det er vanskeligere å få gjennomslag for norske posisjoner når direktivet er vedtatt, enn når alle posisjoner er i spill.

Det er mer og mer tydelig at EU er mer enn en regional sammenslutning av medlemsland, mer enn utenrikspolitikk. EU er innenrikspolitikk. EU er blitt et forvaltningsnivå, dessverre hevet over dette husets innflytelse og rekkevidde.

Norges forhandlinger med EU foregår i de lukkede rom, med kommisjonen på den andre siden av bordet. Norske aktører med interesse i hvordan direktivet skal tolkes, reiser til Brussel når Norges overordnede politikk for fornybar energi skal diskuteres, ikke til Stortinget. Mange klager over at EU lider under et demokratisk underskudd. Det virkelige underskuddet er i Norges forhold til EU.

Er statsråden enig i at EU spiller en stor rolle i Norge, selv om Norge ikke spiller noen stor rolle i EU?

Erling Sande (Sp) [14:55:59]: EU har som ein del av sin klimapolitikk sett seg konkrete mål knytte til både utsleppskutt, energieffektivisering og produksjon av fornybar energi. Fornybardirektivet er ei konkretisering av desse måla ved at ein pålegg det enkelte landet ein viss del fornybar energi i energimiksen. Dei ulike landa har ulike målsetjingar, og vil gjerne ha ulike metodar for å oppfylle forpliktingane.

Senterpartiet er motstandar av norsk EU-medlemskap. Det er likevel sånn at vi er glade for det arbeidet som EU har sett i gang med tanke på klima og energi, ganske enkelt fordi klimautfordringane er globale, og vi deler tanken om at den rike delen av verda må bidra i klimadugnaden gjennom kutt både ute og på heimebane. Energi og klima heng tett i hop, sidan stordelen av utsleppa er knytte til produksjon og bruk av energi. Vi veit at vi er nøydde til å gå frå det fossile til det fornybare energisamfunnet, og at den overgangen må gå fort dersom vi skal nå dei måla som FNs klimapanel har anbefalt oss og resten av verda. Fornybardirektivet er viktig fordi mange land i EU no vil intensivere sin klimainnsats som følgje av direktivet. Direktivet er EØS-relevant, og dermed er det naturleg at dette får konsekvensar òg for norsk energipolitikk.

Frå Senterpartiet si side har vi lenge ivra for ei satsing på fornybar energi, så vi er ikkje nokre motstandarar av målsetjinga ved dette direktivet. Auka norsk produksjon av fornybar energi vil vere eitt av tiltaka som vi kan setje i gang for å få ein auka fornybardel i vår energimiks. Det vil ikkje berre bidra til den globale klimadugnaden, men det vil også vere god næringspolitikk. Vi har jo eit enormt potensial innanfor fornybar energi, og det er viktig og riktig å bruke dei naturgjevne føresetnadene som vi har for å produsere meir fornybar energi. Her er Regjeringa godt i gang, og vi skal vidare i arbeidet med å auke fornybar energiproduksjon.

Og så har interpellanten eit viktig poeng, nemleg at utbygginga av fornybar energi ikkje kan gjerast i ei boble, men må sjåast i hop med infrastruktur, nett og marknad. Det at elkrafta, den nye elkrafta òg, kjem fram der ho skal brukast, er heilt avgjerande. Kortreist kraft er sjølvsagt å føretrekkje. Vi må ha som mål at vi utnyttar og vidareforedlar mykje av den energien som vi produserer, men samtidig må vi ha moglegheit til å ha ein marknad for overskotskrafta og føre kraft også inn i område som i dag ikkje har den forsyningstryggleiken som dei skal ha. Her viste statsråden til konkrete prosjekt som er svært viktige for Noreg – ikkje berre for å sikre energiforsyning, men òg for å sikre fornybarproduksjon. Og det at det er ein marknad for den krafta som blir produsert, er òg heilt avgjerande for å sikre langsiktige, gode rammevilkår for produksjon av fornybar energi.

Den viktige innsatsen som er i gang gjennom Enova og gjennom å etablere ein grøn sertifikatmarknad, vil føre til meir fornybar energiproduksjon og fleire grøne arbeidsplassar rundt om i landet vårt. Det er det viktig og riktig av Noreg som energinasjon å promotere.

Og så er det sånn at Høgre, frå denne talarstolen, igjen prøver å gje eit inntrykk av at det er stillstand i Noreg, mens det er i EU det skjer. Det er jo ikkje sånn. Eg skulle ynskje vi kom eit steg vidare framfor å ha den same leksa opp igjen, at det ikkje skjer noko med fornybar energiproduksjon i Noreg. Det skjer masse, og dei som ikkje har fått med seg det, må ut i landet, ut av dette huset og observere litt kva som skjer, både på vatn, på bio og innan andre former for fornybar energiproduksjon rundt om i landet vårt.

Men så skal eg seie meg einig med representanten Astrup i éin ting: EU er meir enn utanrikspolitikk. Ja visst! Nokre av oss har jo lenge påstått at EU er langt meir enn utanrikspolitikk. EU er ein union, og fornybardirektivet – sjølv om intensjonane er gode – viser jo òg at ein pålegg medlemslanda forpliktingar gjennom EU-systemet som landa må halde seg til. Gjennom EØS-avtala blir vi pålagde det same, og derfor er det grunn til å vurdere … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Taletiden er 5 minutter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:01:18]: Det er en spennende interpellasjon representanten Solvik-Olsen fremsetter, ikke bare er den spennende, men det er også en viktig interpellasjon med mange perspektiver.

I Norge har vi vært gode forvaltere av de store vannressursene landet vårt har. Våre felles vannressurser har bygd landet vårt på mange måter, både gjennom en spredt bosetting i hele landet og gjennom kraftkrevende industri, som er viktige hjørnesteiner i mange kommuner. Denne kraftkrevende industrien krever jo vannressurser og ligger der nettopp på grunn av vannressursene – bare for å nevne to eksempler.

EU har satt seg ambisiøse mål om 20 pst. fornybar energi innen 2020, og 20 pst. energieffektivisering innen 2020. EUs målsettinger har vært med på å øke fokuset både på produksjon av fornybar energi og energieffektivisering. Dette fokuset, som EU har hjulpet oss med å øke, har vært viktig.

Tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga sa på en pressekonferanse her i huset i desember 2007 at kravene fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre angående EUs fornybardirektiv var den direkte årsaken til at regjeringen nå ville ta opp igjen forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater, en ordning som – fortsatt av uviss grunn – den samme regjeringen hadde skrotet to år tidligere. Men man brukte i alle fall da, i desember 2007, EUs fornybardirektiv som en direkte årsak til å ta opp forhandlingene om et grønt sertifikatmarked med svenskene. Dette var, som sagt, et krav fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre, og vi kan gjerne også lene oss på EU for å få vår politikk igjennom.

Kristelig Folkepartis grunnholdning i dette spørsmålet er at vi skal bruke våre vann- og vindressurser på en bærekraftig måte i landet, men også i et spleiselag med Europa med tanke på at vi har en liten verden. Vi må sammen jobbe for å gå imot de klimaendringene som vi ser, og da er fornybar energi et viktig bidrag.

Samtidig er det veldig viktig at vi satser på energieffektivisering. Dette er en kamp som vi aldri gir oss på, men dette er en kamp som fører til konkrete handlinger, og som også fører til holdningsendringer.

Så til spørsmålet som interpellanten reiste: Hvor mye skal Norge stille med i EU i det spleiselaget som fornybardirektivet legger opp til? Her kunne ikke statsråden gi noe svar. Fra Kristelig Folkepartis side mener vi at vi må se på dette i forhold til de fornybare ressursene som vi har i landet, og vi må levere det som EU forventer av oss. Jeg er veldig glad for at representanten fra Arbeiderpartiet, Eirin Kristin Sund, var mer konkret på dette enn det statsråden selv var. Jeg tror jeg kan sitere representanten Sund slik: Vi skal innfri de forventningene EU stiller til Norge. Det var siste setning fra representanten. Jeg tror at den er riktig, selv om hun var på vei ned fra talerstolen.

Så til innlegget fra statsråden: Han sa at de er midt oppe i arbeidet med fornybardirektivet, og at han derfor ikke kan svare interpellanten. De trenger mer tid, at de nå bruker tiden til å finne bakgrunnsmateriale og lage seg faktagrunnlag. Statsråden la også vekt på at han ønsket å orientere Stortinget før endelig vedtak fattes. Statsråden sa også at handlingsplanene til de forskjellige europeiske landene vil være klare i midten av 2010.

Da må denne salen kunne skjønne statsråden dit hen at Stortinget vil bli orientert tidlig høsten 2010 om hvordan Regjeringen ser på dette viktige spørsmålet, slik at vi får den orienteringen tidsnok, før Regjeringen fatter det endelige vedtaket i denne salen, slik statsråden sa i sitt innlegg til interpellanten at Stortinget ville bli gjort kjent med.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:06:36]: Jeg er glad for at mange synes at dette har vært en viktig debatt. Men jeg konstaterer samtidig at debatten ikke har brakt ny informasjon eller nye vurderinger fram som man ikke allerede hadde fått fra Regjeringen eller ved å lese avisene. Det synes jeg er veldig trist, fordi det betyr at fortsatt vil alle vurderinger som skjer politisk sett, skje i lukkede rom. Stortinget vil ikke få noen reell innflytelse. Vi vet da at når vi får en redegjørelse for å bli konsultert, vil det skje med en enstemmig støtte fra de rød-grønne partiene, uansett hva som legges fram, basert på den historikken vi har i dette stortinget. Dette er jo en sak som mer enn noen annen sak vil legge premissene for norsk energipolitikk i mange år framover, på tvers av ulike regjeringer. Nettopp derfor hadde jeg håpet, oppriktig talt, at Stortinget ville ha fått mer innflytelse og mer å si i denne saken enn det vi har fått.

Norge har store ressurser. Spørsmålet er hvordan vi utvikler dem på en best mulig måte, på en forsvarlig måte og på en lønnsom måte. Da må man forstå dimensjonene på kostnader, tidshorisonter på prosjektene, energivolumet, sammenhengen mellom produksjon og forbruk, muligheter for eksport og import, og man må finne en god balanse mellom de ulike målene vi setter, og de virkemidlene vi bruker.

Når jeg hører enkelte rød-grønne politikere, virker det som om det er veldig mye fryd og gammen her – som om alternativet til det de rød-grønne har gjort, hadde vært et vakuum i fire og et halvt år der ingenting hadde skjedd. Problemstillingen er jo ikke at den rød-grønne regjeringen har gjennomført mange ting mot opposisjonens stemmer – snarere tvert imot. Problemet er at veldig mye av det som alle hadde trodd skulle skje, har blitt utsatt, eller har kommet i gang for sent. Et eksempel er grønne sertifikater. Når Regjeringen skryter av at dette kommer på plass i 2012, er det altså seks år senere enn det alle la til grunn i 2004. Alle er selvsagt glad for at det kommer i 2012 – det er bedre enn ingenting. Men det er fortsatt et faktum i historieskrivingen at ting skjer ikke raskere enn det ellers ville ha skjedd, det skjer senere.

Jeg nevnte Alexandra Bech Gjørv fra Statoil i mitt hovedinnlegg. Jeg kan også nevne Trond Ryslett fra Småkraftforeningen, som sier at småkraftbransjen nå, som Alexandra viser til, investerer på tross av Regjeringens politikk, ikke på grunn av den. Det samme vises det til i siste Teknisk Ukeblad, der Norsk bioenergiforening sier at de er glad for at Klimakur skisserer store mål når det gjelder bioenergi. De er glad for at Regjeringen har tallfestet et mål på 14 TWh bioenergi, men det er ingen virkemidler her som på noen måte forplikter. Det er problemstillingen. Skal en få til dette, må det være tillit mellom bransjer og myndigheter til at ting skjer. Da må som regel myndighetene være ute før ting skal skje, og det må ikke være slik, som vi har sett de siste årene, at en lover at rammebetingelsene skal komme på plass, så skjer det ikke, og så brytes tilliten.

Til det siste eksemplet som statsråden kom med, at denne regjeringen begynner å bygge ut nett som den forrige regjeringen ikke gjorde: Jeg utfordrer Regjeringen til å komme med en oversikt over hvor mange prosjekter som er blitt igangsatt av Statnett etter at denne regjeringen overtok, og hvor mye kapital denne regjeringen har kommet med til Statnett for å gjøre det. Svaret er vel: Bortimot null!

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:09:53]: Aller først mener jeg vel generelt at representanten Solvik-Olsen bør skille mellom Stortingets mindretall og Stortinget når han omtaler ulike situasjoner i innleggene sine.

For å ta det som går på det substansielle i forhold til spørsmål som er kommet opp:

Representanten Astrup hadde et spørsmål til meg om Europa som en sjølforsynt region når det gjelder fornybar energi. Mitt svar er at der tror jeg vi vil ha et noe bedre presisjonsnivå når handlingsplanene foreligger. Det er ikke så mange månedene til det. Jeg tror ikke jeg skal spekulere mer i det nå, men at det er planer om en betydelig utbygging av fornybar energi, er helt uomtvistelig. Når det gjelder spørsmålet om Europa som sådant kommer til å bli et område med økt produksjon, er svaret på det ja, og så er vi noen måneder unna å ha en nærmere fasit på det.

Så spør også representanten om jeg er enig i at EU spiller en stor rolle i Norge. Som vår største og viktigste nabo er det klart at EU gjør det. Som følge av EØS-avtalen er det sjølsagt slik at EU er viktig for Norge. Så er det også slik i denne saken at vi nå har en god prosess med EU for å finne en løsning som er bra for Norge. Norge har ikke noen betydelig innflytelse over hva som blir prosessen i Italia eller i Spania, men jeg tror heller ikke f.eks. Danmark har all verdens innflytelse.

Representanten Solvik-Olsen nevner noen sektorer hvor han skulle ønske en mer offensiv politikk fra Regjeringen. Bare for å ta opp tråden når det gjelder det siste, som vel er et nytt tema som ble tatt opp av representanten Solvik-Olsen i debatten i dag, nemlig bioenergi: Det syns jeg er et godt eksempel på hvor polarisert debatten kan gjøres, når Solvik-Olsen sier at det ikke er gjort noe, det skjer ikke noe på bioenergi. Det sier han samtidig som at det viktigste kravet som bioenergifolket i Norge har kommet med, var å få bort den såkalte utkoblbarforskriften som har bidratt til et ganske skeivt konkurranseforhold mellom biobransjen og den øvrige energibransjen. Den er nå på vei ut. Vi har nå bygd ut en infrastruktur for varme, som fører til at biobransjen har et marked å selge produktene sine til. Det var ikke der for noen år tilbake. Det er en liten revolusjon i forhold til biobransjen, og Solvik-Olsen er også klar over at Regjeringa har gått inn med flisstøtte for å sørge for mer lønnsomme prosesser i skogen. Dette er et ytterligere eksempel på at det skjer mye godt innenfor energibransjen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 8 avsluttet.