Svein Flåtten (H) [14:32:00]: Det siste året og særlig den siste tiden har det vært betydelig støy i den offentlige debatten – villaksinteressenter og turistnæring på den ene siden og oppdrettsinteressenter på den andre. Støyen har dreiet seg om mange forhold, men i hovedsak er dette en debatt om hvorvidt oppdrettsnæringens utvikling i Norge er bærekraftig miljømessig i forhold til det forvalteransvar vi har for den nordatlantiske villaksstammen.

Argumentene er sterke, noen ganger ensidige, av og til kanskje lite objektive fra begge sider. Uttalelser og synspunkter fra forskjellige deler av forvaltning og myndigheter går i sprikende retninger og det er grunnen til at denne interpellasjonen ble sendt til statsministeren. Det er nemlig vanskelig å få øye på hvem som er den ledende, sterke politiske hånd i denne konflikten. Det synes som om det kan være nødvendig med en fastere politisk oppfatning eller styring. Vi må ikke få som resultat en omdømmesvikt for en av våre viktigste og mest økende eksportnæringer, og heller ikke må vi misskjøtte vårt forvaltningsansvar for laksen.

Til å ta avgjørelser som er riktige for fremtiden trenger vi faktabasert informasjon – ikke for mye interessefarget informasjon, enten den kommer fra aktørene selv eller fra myndighetene.

Fra myndighetenes side kommer det sterke utsagn, bl.a. i et foredrag jeg var på i Trondheim for en stund tilbake, hvor representanter fra Direktoratet for naturforvaltning sa at flertallet av alle laksebestander i Norge enten er utryddet, truet, sårbare eller svake, og at årsaken bl.a. er lakselusen og rømt oppdrettslaks. Om rømming sa de at dette er langt over grensen for bærekraft, og om lus at villfiskens lakselusproblemer ikke er under kontroll, og at norsk oppdrettsnæring i dag ikke er bærekraftig i et villfiskperspektiv. De sa også at innslaget av rømt fisk i gytebestandene er langt over skadelig nivå, og at det er alarmerende med tanke på lus. De sa også at vi ikke vil kunne ta vare på vår ansvarsart om ikke oppdrettsnæringen får miljøpåvirkningene sine under kontroll.

Dette er sterke uttalelser, særlig når vi vet at Norge har en tredjedel av verdens gjenværende bestand av nordatlantisk villaks.

Men så vet vi også – vi som er opptatt av verdiskaping – at oppdrettsnæringen bidrar til økonomisk vekst og sysselsetting langs kysten med en eksportverdi på langt over 20 milliarder kr. Satt inn i en ernæringssammenheng produserer norsk oppdrettsnæring kanskje nær tre ganger så mye laksekjøtt som det er kjøttproduksjon i landbruket. Vi vet også at oppdrett, i motsetning til landbruket, er en næring som ikke er subsidiert, som vokser sterkt og faktisk er lønnsom, i hvert fall i perioder. Befolkningsvekst og økt behov for protein i verden kommer til å gi rask vekst i behovet for oppdrettsfisk, fordi villfisken globalt er begrenset ved at stammene ofte er sterkt beskattet eller overbeskattet.

Fiskehelse er imidlertid et stort problem ved oppdrettsnæringen. Veterinærinstituttet uttalte senest i fjor sommer at utviklingen av parasitter, svinn og sykdomsutbrudd ikke er tilfredsstillende, og at ny vekst ikke bør tillates før en helhetlig plan for bekjempelse er på plass.

Ett av tiltakene som Veterinærinstituttet har vært positiv til, er forslag fra næringen om brakklegging mellom produksjonssykluser og lukket transport av fisken på grunn av smitte langs kysten.

Problemet med slike tiltak er at de er dyre, kanskje ikke gjennomførbare for alle oppdrettere og at organisasjonene ofte ikke står nok samlet om dem.

Det er utvilsomt at oppdrett av laks kan ha negativ påvirkning på villaks, men det er opplagt omstridt hvor stor påvirkningen er, og om den er varig eller temporær. Påvirkningen består som nevnt av sykdommer, rømninger og lus.

Det eneste som er sikkert i denne debatten, er at det er en meget sterkt polarisert debatt. Det finnes oppdrettere som mener at oppdrettsnæringen er en ren industriell produksjon som kanskje ikke påvirker miljøet i det hele tatt. På den andre siden finnes det naturvernorganisasjoner som mener at oppdretterne stort sett fyller fjordene med gift, og er uten kontroll med noe som helst.

En slik polarisering skaper – i hvert fall kan det skape – en betydelig omdømmeproblematikk for oppdrettsnæringen, men også for reiselivsnæringen og næringer tilknyttet villaksfiske. Heller ikke opplevelsesnæringene kan selge hvis folk ikke tror de får ekte vare.

Rømt laks kan ha negativ påvirkning på villaks gjennom endringer i gener, og at villaksen blir vannet ut og får genetisk liten overlevelsesevne over tid. Men heller ikke på et slikt område er man enige og fagmiljøene gir forskjellige signaler. Det er f.eks. undersøkelser som viser at rømt laks har liten overlevelsesevne og dør fort i sjøen, mens andre undersøkelser viser at det er høy prosent andel rømt laks i elvene og at de har god overlevelsesevne. Offisiell statistikk viser at rømmingen går ned, men det er heller ikke der mulig å forene de forskjellige syn på hvorvidt statistikken er riktig, og ofte setter myndighetene selv spørsmålstegn ved dette. Næringen har nulltoleranse for rømming, men det forhindrer ikke at den foregår, dels på grunn av utstyrssvakheter og også på grunn av menneskelige feil. Det er liten tvil om at rømmingen må bringes til opphør ved å stille krav til næringen, og at man antakelig må bruke noen av de samme sanksjonsmekanismer som industrien ellers har måttet tåle for sine utslipp.

Oppdrettsnæringen gir et økt antall fisk som lakselus kan formere seg på. Slik sett øker det antallet lus i sjøen som senere påvirker antallet lus på villaks, og som kan svekke bestandene. Også her er det forskjellige oppfatninger hos de lærde. Hvor skal tiltaksgrensene ligge når man har et stadig økende antall oppdrettslaks? Kan det være forskjell i geografiske soner? Burde man differensiere hvis det ikke er lakseelver i nærheten, osv.?

Fra høsten 2009 har det vært en betydelig økning av lus i oppdrettsanleggene mange steder. Det var en av årsakene til at den vedtatte økningen i biomasse ble stanset. Årsakene synes forskjellige. Multiresistens mot lus i noen områder er antakelig årsaken, og dette er en alvorlig trussel for næringen. Hvis legemidler ikke virker over tid, vil lus bli et stort fiskehelseproblem og også gi andre sykdommer, slik en har sett i andre land, som f.eks. i Chile.

Det er satt i verk en rekke tiltak i Norge på kort sikt. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig og om det må andre og sterkere tiltak til på lang sikt. Som nevnt har brakklegging av produksjonssoner vært fremme i debatten, det har også smittemessig lukket transport, som jeg nevnte. Forskning og utvikling på dette området er kanskje det aller viktigste. Også dette er komplisert da dette er en fragmentert næring med mange forskjellige størrelser på bedriftene, uten den samme økonomiske styrken til mange dyre tiltak.

Oppdrett av laks er en viktig matproduserende næring i Norge, og svært viktig for eksportinntektene. At den nå er utsatt for en betydelig støy og risiko for omdømmesvikt både nasjonalt og internasjonalt hva gjelder fremtidig bærekraft, er ikke holdbart. Den striden en nå har mellom næringsinteresser basert på oppdrett på den ene siden og reiseliv og villfisknæring på den andre, må roes ned. Det kan man bare gjøre gjennom endringer i reguleringer – endringer som må være basert på faktafremstilling og fri for særinteressestandpunkter. Da mener jeg det først trengs kunnskap, som er dokumentert, om en del av de stridstemaene som jeg har vært innom. Dernest trengs det en offentlig forvaltning og en politisk ledelse som er enig med seg selv. Med så mange forskjellige aktører kreves det reguleringer fra det offentlige, som ivaretar alle interesser. Det krever deltakelse og samarbeid fra myndigheter, fagfolk, oppdrettsmiljøer og villfiskinteresser.

Noen må samordne dette arbeidet. Jeg tror det må skje rimelig raskt. Det var denne mangelen på samordning av kunnskap, fakta og tiltak jeg etterlyste med denne interpellasjonen jeg rettet til statsministeren. Han valgte å gi stafettpinnen til fiskeriministeren. Det håper jeg betyr at det er hun som skal ha det fremtidige ansvaret, ikke bare ansvaret for å svare her i dag, men ansvar for at vi ikke fortsatt kommer til å se et pulverisert ansvar og sprikende aksjoner fra forskjellige departementer: Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet og ikke minst deres respektive underliggende organer. Det er dette alle impliserte parter nå egentlig venter på. Det er svært viktig. I første omgang venter vi som sitter og står her, med spenning på statsrådens svar.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:42:18]: Både havbruk og lakseturisme er viktige næringer for DistriktsNorge. Mattilsynet meldte høsten 2009 om høye lusetall, så høye at de ikke var forenlige med miljømessig bærekraft. Derfor utsatte jeg den varslede økningen i produksjonskapasitet i 2010 for å få tid til å vurdere utviklingen i lakselussituasjonen nærmere. Siste rapport fra Mattilsynet fra 15. mars viser at lusetallene i alle regionene er under tiltaksgrensene, dvs. er lavere enn det myndighetene tillater som maksimum. Selv om tallene i hovedsak viser en positiv utvikling, vil det nok bli en utfordrende vår for næringen. Regelverket for kontroll med lakselus ble endret senest i august i fjor, og Mattilsynet har nå alle hjemler til å pålegge oppdretterne tiltak.

Når det gjelder rømming, er mitt budskap enkelt: Oppdrettsfisk skal være innenfor merdene og ikke utenfor. Selv om de innrapporterte rømmingstallene de to siste årene er de laveste på 15 år, slår jeg meg ikke til ro med det. Det er klare indisier på at de faktiske rømmingstallene er høyere enn statistikken viser. Innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene er et mer reelt måltall for potensiell skadelig effekt. De ulike laksebestandene har trolig ulike tålegrenser og robusthet, og det arbeides med egnede parametere og indikatorer for å måle virkningene.

Bevilgningene til Fiskeridirektoratet er økt med 10 mill. kr i 2010. Midlene skal brukes til økt tilsyn med havbruksnæringen. I tillegg til at de tekniske kravene til matfiskanlegg nylig er blitt revidert og forbedret, er det igangsatt et arbeid for å utvikle tekniske standarder også for settefiskanlegg og landbaserte anlegg. Dette vil bidra til å redusere sannsynligheten for rømmingsuhell.

Det er ikke dekning for å si at Regjeringen overkjører fagetatene, som noen har påstått. Beslutningen om 5 pst. vekst som ble tatt tidlig høsten 2009, bygde på en grundig gjennomgang av ulike faginstansers innspill. Blant disse fagetatene var det ulike oppfatninger om vekst burde tillates eller ikke. At noen fagetater ikke fikk fullt gjennomslag, betyr ikke at deres syn ikke er verdsatt og tillagt vekt. Men det er grunn til å minne om at det var fagetatenes innspill som var grunnlaget for å unnta en del geografiske områder fra kapasitetsøkningen.

Når det gjelder situasjonen for villaks, er den alvorlig, og årsakene er mangfoldige. For å illustrere denne kompleksiteten kan jeg vise til at ICES, Det internasjonale råd for havforskning, i 2009 mente at de nordatlantiske bestandene av laks generelt er i god stand – dette ifølge en rapport bestilt av NASCO, Den nordatlantiske organisasjonen for bevaring av villaks. Samtidig viser beregninger fra Direktoratet for naturforvaltning at innsiget av laks til Norge er halvert siden 1980.

Jeg vil nå beskrive en del av de andre påvirkningsfaktorene vi kjenner til, og hva som blir gjort for å motvirke disse.

Sur nedbør og ulike vassdragsinngrep har i et historisk perspektiv utryddet eller redusert forekomst av villaks i mer enn 50 elver. De siste tiårene er det oppnådd betydelige forbedringer i vannkvaliteten i vassdrag og kystområder, bl.a. ved omfattende kalking. Strengere miljøkrav til vassdragsreguleringer gjennom mange år har ført til at hensynet til villaksen i en rekke tilfeller er ivaretatt på en langt bedre måte.

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris kom til Norge fra Sverige på 1970-tallet til et landbasert anlegg på Sunndalsøra. Siden har Gyrodactylus vært påvist i 46 norske vassdrag. 16 av disse er nå friskmeldt, og 5 er under friskmelding.

Laksefisket er en betydelig påvirkningsfaktor for villaksen. I Norge er sjøfisket etter laks redusert fra ca. 400 000 individer tidlig på 1980-tallet til i underkant av 100 000. Elvefisket etter laks har i samme periode vært stabilt på om lag 100 000 individer. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har anbefalt å redusere beskatningen i over 60 pst. av laksebestandene.

Variasjoner i økosystemet i havet har også stor betydning for villaksens oppvekstforhold og dermed sjøoverlevelsen.

I St.prp. nr. 32 for 2006–2007 Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ble det lagt fram en rekke tiltak med formål å redusere truslene mot villaksen. Blant de viktigste tiltakene er opprettelsen av 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder, som skal gi de viktigste laksebestander i Norge særlig beskyttelse. I disse fjordene og vassdragene er det ikke tillatt å iverksette nye tiltak og aktiviteter som kan skade villaksen.

Interpellanten har spurt om det er grunn til bekymring for en utvikling som i løpet av våren kan bli uhåndterlig, og i så fall hva Regjeringen vil foreta seg for å sikre at oppdretts- og lakseturistnæringen utvikles bærekraftig samtidig som villaksen ivaretas.

Jeg vil gjøre det klart at Regjeringen ønsker både å sikre villaksen som art og som grunnlag for laksefisket og å legge til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor bærekraftige rammer.

Lakseturistnæringen bidrar til en årlig lokal omsetning på ca. 1 milliard kr. Av dette utgjør ca. 30 pst. kjøp av fiskerett. Mange rettighetshavere driver også gårdsturisme og tilbyr pakkeløsninger med laksefiske, guiding, matservering og overnatting. Ifølge en rapport fra Reiselivsbedriftenes Landsforening i samarbeid med Norges Skogeierforbund er det mulig å øke den samlede omsetningen av laksefiske fra 1 milliard kr til godt over 2 milliarder kr hvert år. Derfor er det viktig å sikre at nok laks går opp i elvene og at sjølaksefisket får sitt.

Min forgjenger la i april i fjor fram Regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Strategien omhandler problemstillinger, setter mål og klargjør hva som må til for å oppnå målene. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med å følge opp tiltakene, slik at havbruksnæringen skal påvirke miljøet så lite som mulig. Havbruksnæringen selv er selvsagt avhengig av et rent hav å produsere i, men bærekraft er også avgjørende for å legitimere virksomheten i kystsonen og for å få arealer til produksjon. Ikke minst handler det om næringens omdømme og forhold til forbrukerne. I et slikt perspektiv er det derfor umåtelig klokt å ta vare på villaksen.

Der vi ser grunn til bekymring, tar vi tak. I det korte perspektivet vil vi se an utviklingen i lakselussituasjonen før vi tar beslutning om det blir kapasitetsvekst i 2010. I et litt lengre perspektiv arbeider vi med oppfølging og gjennomføring av Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring, som regjeringsplattformen, som også omtales som Soria Moria II, legger til grunn for det videre arbeid.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Flåtten (H) [14:51:11]: Jeg takker for svaret.

Jeg er enig med statsråden i at det vil være umåtelig uklokt ikke å ta vare på villaksen. Men det vil også være umåtelig uklokt ikke å legge til rette for å unngå en omdømmediskusjon både nasjonalt og internasjonalt som kan skade oppdrettsnæringen.

Jeg er ingen demonstrant for villfisknæringen. Men slik som det nå har utviklet seg, ser jeg at uansett om lakselusstatistikken er bedre, er vi i ferd med å få et problem som er egnet til å bekymre. Jeg er ikke helt sikker på om jeg oppfatter at statsråden også er bekymret. Jeg deler hennes faktabeskrivelse. Den er jo på mange vis den samme som jeg har i min interpellasjon. Men det er et par temaer som bekymrer meg spesielt. Jeg tror ikke jeg sa i innlegget mitt at Regjeringen overkjører fagetatene – det er ikke det som er problemet. Problemet, slik det ses utenfra, er at fagetatene på de forskjellige nivåer i de forskjellige departementer ikke er enige seg imellom. Det kommer helt klart frem både fra dem som er oppdrettere, og som har fisk i merdene, og fra dem som står i elvene uten å få noen fisk. Det er det ene.

Det andre, som jeg synes er viktig, er hva næringen selv kan gjøre. Jeg hører at statsråden vil være med på dette, kanskje i tilknytning til reguleringer, både kortsiktig og kanskje også langsiktig. Jeg tror noe av problemet her, som Regjeringen for så vidt ikke kan gjøre noe med, men som allikevel er et tankekors, er at næringen er fragmentert. Det er altså veldig store forskjeller når det gjelder størrelsen på virksomheter i næringen, og det er forskjellig økonomisk bæreevne – alt fra småbedrifter, med sine interesser, til de store, som kanskje kan løfte blikket og se litt lenger.

To av de temaene som jeg tok opp i mitt innlegg, nemlig dette med større soner og brakklegging, og eventuelt å se på reguleringer for transportmetoder som gjør at man kan transportere fisk smittefritt, vil koste penger. Men jeg tror man må være villig til å se også på det i en slik sammenheng.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:54:28]: Interpellanten slår fast at fagetatene ikke er enige seg imellom. Det er for så vidt ikke veldig uvanlig. Min erfaring er vel at der det er fins to forskere, fins det gjerne også to svar.

Regjeringens ansvar i dette er å ta imot de faglige rådene som vi får, behandle dem og komme med tiltak på de forskjellige områdene. Jeg har konstitusjonelt ansvar for villaksen knyttet til havbruksnæringens påvirkning. Da snakker vi i all hovedsak om lus, og vi snakker om rømming. Det er næringens ansvar. Jeg diskuterer disse utfordringene med Mattilsynet i hvert fall månedlig.

Det jeg mener at næringen selv kan gjøre, som interpellanten spør om her, er nettopp å inngå i den gode dialogen med Mattilsynet, som jeg opplever er veldig på jakt etter og veldig innstilt på å finne gode løsninger. Større soner og brakklegging er av de temaene som jeg vet at Mattilsynet er spesielt opptatt av nå. Interpellanten har helt rett i at det er store variasjoner i mulighetene til å tilpasse seg dette. Jeg har sagt at vi må sette alle kluter til for å se på hvordan en kan løse dette, for det handler selvsagt om at de som er store, og som har mange lokaliteter, lettere kan tilpasse seg store soner enn dem som er mindre, og som kanskje har færre lokaliteter. Det er også mitt ansvar at havbruksnæringen skal ha gode miljømessige lokaliteter, og jeg vil selvsagt bidra til det.

Det er også en annen diskusjon i tilknytning til dette som er veldig viktig. Det er, som interpellanten var inne på i sitt første innlegg, næringens betydning som verdiskaper, som viktig faktor for bosettingen langs kysten. Der synes jeg næringen kan bidra mer enn den gjør i dag. Det er faktisk flere måter å vokse på enn gjennom størrelse. Men før de kan vokse, er det opplagt at de må ta tak i de spørsmålene som er debattert her i dag. Det opplever jeg faktisk at det er stor vilje i næringen til å gjøre, og ikke minst, som jeg sa, får jeg tilbakemeldinger fra Mattilsynet, som er ute på merdekanten, for å si det helt bokstavelig.

Så må vi greie å ha litt lengre tanker i hodet parallelt med at vi nå gjennomfører de kortsiktige grepene. Det er ting jeg ønsker å diskutere ikke minst med Mattilsynet, men også med næringen, for det er kun næringen som faktisk kan løse de utfordringene vi står overfor.

Arne L. Haugen (A) [14:57:50]: Representanten Flåtten har tatt opp en meget viktig sak i sin interpellasjon. Oppdrettsnæringen er en særdeles viktig kystnæring som bidrar til stor verdiskaping, arbeidsplasser og eksportinntekter, mens villaksinteressene ivaretar det biologiske mangfoldet, samtidig som forvaltningen av villaksen representerer mange arbeidsplasser og inntektsmuligheter i dalbygdene våre, ofte der det kan være magert med andre muligheter. Derfor er det heller ikke unaturlig at det kan oppstå interessemotsetninger og konflikter.

Jeg synes det er meget viktig å ha en kunnskapsbasert tilnærming også til denne saken. Jeg har tillatt meg å reise spørsmålet om ikke de forskjellige miljøene kan sette seg ned rundt et bord for å få til en dialog. Det tror jeg kan skape gjensidig innsikt og forståelse. Og ikke minst viktig: Jeg tror det kan bidra til en mer nyansert virkelighetsoppfatning enn den som til tider synes å rå.

Ellers må jeg si at jeg synes statsråden har avveid rådene fra de forskjellige faginstansene på en klok måte. Ut fra interpellasjonen forstår jeg representanten Flåtten dit hen at det utelukkende er Direktoratet for naturforvaltnings innspill det skal tas hensyn til.

La meg slå fast at oppdrettsnæringen skal drives på en bærekraftig måte. Og selv om rømming har vært avtakende de senere årene, legges det til grunn at det er mørketall. Jeg er enig med statsråden i at oppdrettsfisken skal være innenfor merdene og ikke utenfor, og at luseproblemene må og skal løses.

I problembeskrivelsen er det viktig at representanter for forvaltningen uttaler seg – for det gjør de – og at de uttaler seg på en klok måte, dvs. at man legger helhetsbildet til grunn når man skal drøfte en sak som gjelder nær sagt hele kysten vår, og påpeker konkret hvilke vassdrag og områder som er ødelagt, eller som er i faresonen. Gjør man det, skaper det respekt og tillit. Gjør ikke forvaltningen det, skapes det mistillit og liten respekt.

Det er ingen tvil om at oppdrettsnæringen er drevet på en måte som er ødeleggende for villaksen mange steder i landet vårt. Men det er flere menneskeskapte tiltak – også eventuelt andre ting – som har ødelagt for villaksen. Vassdragsreguleringer, Gyrodactylus salaris, som er fraktet inn fra Sverige, sur nedbør og ulike inngrep har, som statsråden var inne på, ødelagt for villaksen i mer enn 50 elver. Matsituasjonen i havet ser, så vidt jeg har forstått, også ut til å spille en rolle. På mange av disse områdene er det behov for mer kunnskap. Og selv om det nå er mange ting som har negativ innflytelse på villaksen, som rømt fisk, lakselus osv., som næringen er nødt til å få kontroll på, blir det feil å beskylde oppdrettsnæringen for alt som har påvirket villaksen negativt de senere årene. Men jeg mener at situasjonen er slik at den må tas på største alvor. Jeg opplever at både næringen og myndighetene gjør det.

Så har statsråden redegjort for konkrete tiltak som er kommet fra myndighetene i løpet av vinteren. Det kan ikke være noen tvil om at Regjeringen tar dette på ytterste alvor. Jeg lurer på om Høyre kan peke på konkrete tiltak som burde vært gjort fra departementets side i denne saken, og som ikke er gjort.

Jeg hører at oppdrettsnæringens fremste talsmenn og -kvinner er krystallklare på at næringen må rydde opp i det uføret som fortsatt rår, slik at det kan bli en bærekraftig næring som driver på en tilfredsstillende måte, og at villaksinteressene og oppdrettsnæringen kan utveksle informasjon og ha et akseptabelt samliv – om det ikke skulle bli et lykkelig ekteskap en gang inn i framtiden.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:03:09]: Først vil jeg gi honnør til interpellanten som har satt denne saken på dagsordenen, for det er en viktig sak.

Det er mulig at undertegnede og forrige taler på talerstolen har oppfattet representanten Flåtten litt forskjellig når det gjelder innfallsvinkler, men slik som i hvert fall undertegnede forstår både innlegget og interpellasjonen, er det mer en invitasjon til hvordan vi kan bli bedre, slik at disse næringene kan leve side om side – ikke at den ene næringen skal få preferanse, men at vi må prøve å leve side om side. Man påpeker noe veldig viktig.

Omdømmebiten er nok viktigere enn vi har tatt inn over oss i de årene vi har bak oss. Jeg skal nevne et par eksempler. Det er klart at hvis vi får en diskusjon i media internasjonalt om det bildet av denne fisken som en del av oss har sett, som er svært luseinfisert, vil ikke det akkurat være noen salgsfremmer i de store markedene våre – Frankrike, Tyskland, Russland etc. – når det gjelder laks og oppdrettslaks. På samme måte: Hvis miljøaktivisten Oddekalv får gjennomslag for sine ting om at lusevæsken vi bruker, kan være skadelig, er heller ikke det noe godt salgsargument. Det kan være så riktig eller så uriktig som det bare vil, men hvis mottakeren av budskapet oppfatter dette som negativt, og som at det går i riktig retning, har vi som nasjon et problem.

Jeg har hørt svært mange festtaler fra denne talerstolen i mange sammenhenger om at det er oppdrettsnæringen som skal være det som er «drivende» etter at oljen tar slutt – ja, i dag eksporterer Norge, sammen med villfisknæringen, vel 25 millioner måltider mat pr. dag. Vi er en betydelig aktør.

Men vi må heller ikke glemme at vi har store utfordringer. Villaksen er det viktig å ta vare på, men vi må heller ikke gå i den fella som enkelte – i hvert fall forskere – ser ut til å gjøre, nemlig at absolutt slik skal det være, ut fra deres synspunkt. Og så er man ikke interessert i å høre hva andre kommer med av informasjon.

Når jeg ser på enkelte uttalelser fra enkelte direktorater, ønsker jeg kanskje at Harald Eia kunne lage en programserie knyttet til de etablerte sannhetene også på dette feltet, og kanskje gå enkelte ting litt nærmere etter i sømmene.

Dette er en viktig diskusjon, og jeg må si følgende: Jeg har ikke fasit, jeg er ingen ekspert verken på Gyrodactylus salaris eller på lakselus, det lille krepsdyret som finnes naturlig i sjøen. Men på enkelte som debatterer, særlig i en del andre fora, høres det ut som om lakselus er noe som laksenæringen har funnet på. Slik er det er jo ikke. Lakselusa finnes naturlig i sjøen. Da er det på tide at vi får ut nettopp det budskapet.

Jeg har lyst til å ta til orde for at man kanskje skal gjøre noe litt annerledes. Kanskje nettopp fiskeri- og kystministeren og hennes departement bør få et større ansvar, et mer altomfattende ansvar, slik at mer av det som dreier seg om havet og om ressursene i havet og i elvene, nettopp kan tilfalle dét departementet, slik at vi kan få en helhetlig politikk og ikke en politikk som er stykkevis og delt, som en kan få inntrykk av når en ser enkelte reportasjer fra diverse direktorater – og i hvert fall når jeg hører budskapet fra enkelte av disse direktoratene. Det er ikke så mange dagene siden enkelte av oss slo på tv-en og så noen nyhetssendinger og kommentarer knyttet til tilstanden hos villaksen – så kanskje Harald Eia har en jobb å gjøre.

Jeg ønsker at denne debatten ikke skal stanse her, men at debatten går videre. Jeg ønsker at også Stortinget kan ta større del i denne debatten. Det at villaksen og oppdrettsnæringen kan leve side om side, er viktig. Det er viktig for oss som nasjon, som naturforvalter, og også som den som skal drive dette videre.

Jeg har lyst til å gi statsråden en utfordring som jeg håper at hun kan ta. Når vi nå utover våren får se hvordan det går med bekjempelsen av lakselusen – debattene knyttet til oppdrettsnæringen, knyttet til omdømmet etc. – kunne jeg tenke meg at statsråden tar imot en invitasjon om å komme og gi en redegjørelse om tilstanden i næringen, med en påfølgende debatt, slik at vi viser at vi faktisk er engasjert i dette og ønsker å gjøre noe med det – og ikke minst at debatten tas videre.

Frank Bakke Jensen (H) [15:08:32]: Spørsmålene fra interpellanten og debatten i det offentlige rom viser med all tydelighet at dette er en kompleks problemstilling med mange aktører og mange meninger. Det er altså ikke noe lett og oversiktlig terreng vi beveger oss i nå.

Forvaltningen av villaksen har historisk sett vist seg å være en vanskelig øvelse. På tross av at man nesten har avviklet sjølaksefisket, på tross av at man har innført egne laksefjorder og på tross av at man har økt innsatsen når det gjelder både bestandsforvaltning og bestandsestimering, så går bestandene ned. Det er altså ett eller annet der ute som vi ikke har fått tak i ennå.

Her bør det etter min mening være mulig å gjøre flere ting. Når det gjelder problematikken villaks kontra oppdrett, så tror jeg vi har litt å tjene på å forenkle forvaltningssystemet i oppdrettsnæringen. Jeg tror også vi har en del å tjene på å samkjøre forvaltningen av oppdrettslaksen og villaksen, altså prøve å se kysten vår og en del av bestandene i sammenheng med tanke på et litt enklere byråkratisk apparat.

Det fins også betydelig kompetanse på den nordatlantiske laksen, i oppdrettsnæringen og i fagmiljøene som det kan være lurt å benytte seg av når man skal finne ut hvordan det står til med havet vårt. Jeg etterlyser en større forståelse hos mange for helhetstenkning, og at det må være mulig å forvalte både grønt og kommersielt langs kysten vår.

Det blir fra representanten Haugen sagt at Regjeringen er tydelig på disse tingene, og han etterlyser hva Høyre mener det er som mangler. Det blir også fra statsråden sagt at fagetatene skal sprike i sine uttalelser. Fra Høyre er det et problem at Regjeringen spriker i sine uttalelser om hva man mener i denne saken. Det er jo sånn at fagetatene, underlagt miljøvernministeren, deltar i den politiske debatten med ganske så kraftige meninger om hvordan tingenes tilstand er, og uttalelsene fra fagetatene går rett og slett på tvers av det vi hører fra fiskeri- og kystministeren, som prater næring og om kommersielle saker.

Det kan faktisk være sånn at man må ta rev i seilene og tenke seg litt om, for omdømmemessig blir det for både villakselvene og for oppdrettsnæringen problematisk hvis man fra utlandet ser på Norge og ser en politisk forvaltning som spriker så mye. Det at vi driver en intern kamp om hvordan vi skal ha kysten vår, er altså ikke det lureste, sett utenfra. Rent omdømmemessig tror jeg faktisk det er beklagelig.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:12:03]: Det er eit svært viktig spørsmål representanten Flåtten tek opp. Oppdrettsnæringa har på relativt kort tid blitt ei stor og viktig næring. Ho har stor eksportverdi og skaper arbeidsplassar i mange delar av landet. Men samtidig står næringa overfor store miljøutfordringar. Det gjeld bl.a. trusselen mot villlaksen. Noreg har eit særleg ansvar for den nordatlantiske villaksen, men mange stiller spørsmål ved om vi forvaltar dette ansvaret riktig og godt nok i våre dagar. Presset på villaksen har mange årsaker, men det er ingen tvil om at oppdrettsnæringa har ein stor del av ansvaret for utfordringane for villaksen i dag.

Både lakselus og rømd oppdrettslaks skader villaksstammane. Mange fagmiljø peiker no på at situasjonen er svært kritisk. Rømd oppdrettslaks har f.eks. ført til genetiske endringar i fleire laksestammar. Dette er ein situasjon som oppdrettsnæringa må ta inn over seg. Dersom næringa ikkje klarer å vise miljømessig berekraft, vil det setje heile næringa i fare. Mange aktørar i næringa har innsett dette, og dei argumenterer for nye og kraftigare tiltak mot rømming og mot lakselus. Dei innser at det er nødvendig med strengare regulering, om næringa skal overleve.

Situasjonen kan likne på den vi hadde i prosessindustrien for ein del år sidan. Miljøkrava blei i første omgang møtte med motstand, men dei blei gjennomførte, og næringa kom styrkt ut. All erfaring viser at miljøkrav fører til ei teknologisk utvikling som ikkje berre betrar miljøet, det styrkjer også produksjonen, og det styrkjer kvaliteten i produksjonen.

Ein berekraftig miljøprofil er viktig for alle bransjar. Det gjeld ikkje minst oppdrettsnæringa, som er heilt avhengig av eit godt omdømme fordi dei jobbar i ein forbruksmarknad.

I dag står oppdrettsnæringa overfor liknande utfordringar som prosessindustrien stod overfor for ein del år sidan. Det finst inga anna løysing enn å ta kritikken inn over seg og få bukt med miljøproblema. Vi må skape ei berekraftig næring. Det er heilt nødvendig for å få legitimitet som ein kan vere avhengig av å ha for å klare å jobbe i ein forbruksmarknad, som denne næringa er meir avhengig av enn mange andre næringar.

Prognosane tyder på at det kan bli lite vatn i elvane til våren. Det kan føre til ei oppblomstring av luseproblema. Derfor er det viktig å halde denne situasjonen under oppsikt. Men det viktigaste er å komme fram til reguleringar som sikrar langsiktig berekraft. Her er det viktig å lytte til fagmiljøa og til direktoratet.

Elles må eg seie at det er positivt å høyre at representanten Flåtten legg så stor vekt på Direktoratet for naturforvaltning. Eg reknar med at det vil bli ei haldningsendring som fører til at han også vil leggje stor vekt på direktoratet og miljøforvaltning i alle andre saker som vil bli behandla i Stortinget, og det ser eg fram til med stor forventning.

Elles er det interessant å merke seg at det blir snakka om at det er ulike haldningar i Regjeringa i denne saka. Men debatten i salen i dag har vel vist at det er minst like store sprik i opposisjonen i denne saka, så eit eventuelt regjeringsprosjekt på den sida hadde vel ikkje blitt så veldig samlande i den saka vi behandlar i dag.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:16:03]: Først vil jeg få takke interpellanten for muligheten til å ha denne debatten. Jeg vil også takke statsråden for svaret hun ga, som ga en god oversikt over situasjonen.

Det er for tiden stort fokus på oppdretts- og villaksnæringen i Norge. Det er viktig å være klar over at ulike forskningsmiljøer har ulikt syn på situasjonen for villaksen. Det viser bl.a. programmet Brennpunkt på NRK i forrige uke.

Fra ulike hold blir oppdrettsnæringen angrepet for å være en stor trussel mot villaksen i Norge. I media gis det inntrykk av en krisemaksimering, og toppoppslagene handler ofte om at villaksen er truet av utryddelse. Ofte ser vi også statistiske tall som ved ulik bruk gir ulike konklusjoner.

Vi kan ikke ha en situasjon der næringene blir spilt opp mot hverandre. Tiltak og pålegg må baseres på en ryddig og kunnskapsbasert forvaltning.

Konsekvensene av feilaktig forvaltning av oppdrettslaks og villaks kan være store, og gjøre uopprettelige skader. Det betyr derfor mye for Norge å ta vare på villaksstammene, og det betyr mye for landets eksportinntekter og arbeidsplasser langs kysten, da også havbruksnæringen blir målt på hvordan næringen påvirker miljøet.

For snart ett år siden – i april 2009 – la Regjeringen fram en strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. I samarbeid med Miljøverndepartementet har Fiskeri- og kystdepartementet her gitt en oversikt over status, iverksatte tiltak, mål og behov for nye tiltak på fem hovedområder der havbruk påvirker det omkringliggende miljøet.

Fiskeri- og kystdepartementet har gjennom denne vinteren vist at de følger situasjonen i næringen tett, og at de evner å iverksette nødvendige tiltak når dette er påkrevd. Statsråden har også vist til at hun følger næringen og situasjonen nøye.

Senterpartiet er opptatt av å videreutvikle både sjømat- og lakseturistnæringen. Dette løses ved dialog og samarbeid med næringene. Vi må være presise i våre definisjoner av hva som er utfordringene. På denne måten kan vi sette inn konkrete tiltak der det er nødvendig. Kunnskap og erfaringer må ligge i bunnen når beslutninger om nødvendige tiltak tas. På denne måten vil vi få framtidsrettede næringer, der aktørene spiller på lag med myndighetene, for sammen å kunne ta vare på villaksen og videreutvikle begge næringene.

Vi som politikere må stole på at det faktagrunnlaget og den kunnskapen forvaltningen bruker, er hentet inn fra ulike faglige miljøer for å få et mest mulig riktig bilde av situasjonen. Bare på den måten kan vi også sette inn effektive og framtidsrettede tiltak.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:19:08]: Interpellanten tar opp en svært viktig problemstilling som har stor betydning for framtiden både for villaksen, oppdrettsnæringen og lakseturismen – viktige næringer for hele kysten vår. Jeg har samme ønske som representanten Nesvik – at disse næringene kan «leve side om side» på en bærekraftig måte.

Lakselussituasjonen forverret seg alvorlig høsten 2009. Antall lakselus tredoblet seg sammenliknet med samme periode i 2008. Havforskningsinstituttet uttalte:

«Vi kan stå overfor en katastrofe for både oppdrettsnæringen og våre ville stammer av laks og sjøørret»,

dersom vi ikke får kontroll med lakselusen. Den store oppdrettsnæringen i Chile er nå sterkt svekket, nettopp på grunn av sykdommer og lus.

I januar ble det gjennomført en samordnet vinteravlusing langs hele kysten. De siste lusetallene viser at denne har hatt effekt. Likevel er lusenivået generelt sett høyere enn på samme tid tidligere år.

Siste rapport fra Mattilsynet viser, som statsråden sa i sitt innlegg, at luseproblemet er under kontroll, men det er dessverre slik at vi får ulike signaler – et signal når man snakker med oppdrettsnæringen, og et annet når man snakker med dem som forvalter villaksen.

En annen alvorlig bekymring er bruken av kjemikalier. Lakselusen er i ferd med å bli resistent mot de store mengdene av avlusingsmidler som laksen har fått de siste årene. Bruken av kjemikalier mot lakselus i norske oppdrettsanlegg eksploderte i fjor. Over 5 tonn ble brukt – 23 ganger så mye som året før. Mattilsynet er bekymret over den økte bruken av kjemikalier på oppdrettsfisk og virkningen av dette på villfisken som er i nærheten av anleggene. Jeg håper statsråden vil kommentere det.

Folkehelseinstituttet offentliggjorde nylig en oversikt som viser bruken av kjemikalier og medikamenter for å fjerne lakselus. Den økte fra 218 kilo aktiv substans i 2008 til 5 092 kilo i fjor. I tillegg kommer 308 tonn hydrogenperoksid – et stoff som ikke har vært brukt siden 1997.

Oversikten over medikamentene viser også bruken av de to stoffene diflubenzuron og teflubenzuron, som heller ikke har vært brukt siden 1990-tallet. Det er strid om de negative følgene av disse stoffene for villfisken rundt oppdrettsanleggene. Dette gjelder også for organofosfatet azametifos, som lakselusen tidligere var resistent mot.

Lakseoppdretterne økte bruken av kjemikalier og medikamenter mot lakselus med hele 2 236 pst. i fjor. Professor Trygve Poppe på Veterinærhøgskolen mener dette er en kamp oppdretterne dessverre er dømt til å tape.

Rømming medfører genetiske problemer og økt utbredelse av lakselus. Det er derfor avgjørende at de som bryter regelverket, blir straffet, uavhengig av hvem som eier selskapet. Kristelig Folkeparti er derfor tilfreds med at Lovavdelingen i Justisdepartementet nå slår fast at fiskeriministeren for framtiden er inhabil når departementet skal avgjøre om gebyrene for lakserømming er grunnlovsstridige.

Interpellanten peker også på usikkerheten med hensyn til status og risiko framover. Jeg blir selv usikker på hva jeg skal tro når vi ser oppslag der selv Regjeringen er uenig med seg selv. Etter at fiskeriministeren har kommet med forslag om en forskrift som gir fylkesmenn mulighet til å sette søknader om etablering og utvidelser av oppdrettsanlegg foran alle andre saker og hastebehandle dem, har det vært flere reaksjoner fra ulike hold.

Den nye forskriften skal bedre rammevilkårene for oppdrettsnæringen. Men Miljøverndepartementet skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«En tidsfrist for behandling av akvakultursøknader vil innebære en prioritering av én næring på bekostning av andre (…). Dette er prinsipielt meget uheldig.»

Direktoratet for naturforvaltning skriver:

«Med strenge frister er det stor fare for at sakene ikke blir forsvarlig behandlet.»

Jeg håper statsråden vil kommentere disse påstandene.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [15:24:09]: Vi snakkar her om to viktige næringar, og interpellanten har teke opp ei problemstilling som det er viktig å sjå nærare på for det politiske miljøet. Men vi ser også at desse to næringane på mange måtar lever på medias framstilling, der media framstiller ein svart-kvitt-situasjon som er veldig gagnlaus – like mykje for villaksen som for oppdrettsnæringa. Vi hadde nyleg eit oppslag i NRK, der ein nærast kunne avblåse problem knytte til villaksen. Så media er ein viktig premissleverandør for korleis oppfatninga av desse næringane er. Då er det viktig at vi som diskuterer dette, er nøyaktige i våre utsegner.

Representanten Flåtten var inne på at fiskehelse er eit utbreitt problem i oppdrettsnæringa. Ja, det er eit utbreitt problem der ein slit med fiskehelsa, men det er ikkje likt over heile landet, som ein kunne få inntrykk av. Ein har regionar som slit eksempelvis med lus, men samtidig har ein andre delar av landet der dette med fiskelus nærast er fråverande. Vi ser det spesielt i dei nørdste fylka i landet. Nord-Troms og Finnmark er eksempel på område der dette nærast ikkje er eit problem i det heile. Også i Storfjorden i Møre og Romsdal – med ein betydeleg del brakkvatn – ser vi at dette problemet er mindre enn det er andre plassar. Men som det vart sagt av andre også, har vi i dag i dei områda der vi har eit betydeleg problem, gitt Mattilsynet den myndigheita som trengst for å setje i gang nødvendige tiltak for å løyse problemet. Og det er allereie sett i gang tiltak når det gjeld villaks. Dette med kalking og andre tiltak har vore nemnde.

Men på ett punkt synest eg faktisk vi har vore for svake, og det gjeld Gyrodactylus-krigen. Der burde vi ha ført ein mykje meir resolutt krig for å fjerne det problemet. Men så får vi då oppslag i media når det gjeld middel brukt mot lakselus, der ein presenterer det som om bruken har eksplodert. Det faktiske forholdet er at vi no har hatt ein ganske lang periode med lite bruk av desse medikamenta, fordi det ikkje har vore behov for det. Når ein så aukar det til ca. 5 tonn, så har bruken med andre ord – slik det har vorte framstilt – eksplodert. Det er fullstendig feil, i alle fall dersom ein tek utgangspunktet i bruken for 10–14 år tilbake, for då var han seks gonger så stor som han var i fjor. Så ein må på ein måte få med seg heile biletet før ein skildrar problemet totalt sett. Og så ser vi at Oddekalv rotar opp i dette problemet når det gjeld omdømmet til laksen og oppdrettsnæringa. Når det gjeld middelet for å få vekk det problemet som lakselusa er, og ein skal løyse problemet, så er han ein aktør som går utanlands og presenterer det som at bruken av desse medikamenta vil gjere at kjøttet i fisken vil bli kreftframkallande. Framstegspartiet har vore veldig tydelege der. Vi har sagt at dersom denne retorikken fortset frå ein aktør som mottek offentleg støtte, bør han faktisk miste ho.

Når det gjeld rømmingsproblematikken, er det ein ting som verkar på næringa, og det er rett og slett sviande bøter. Når det skjer rømming som ikkje blir meld, og som ein veit er skadeleg, bør sviande bøter vere det tiltaket som blir brukt, etter mi personlege oppfatning.

Til slutt: Oppdrettsnæringas betydning både for å skaffe oss eksportinntekter og for å skape arbeidsplassar og anna i distrikta, gjer at denne næringa må få levelege vilkår vidare. Ei auking av volumet, som var skissert, er positivt for næringa og bør fortsetje. Men samtidig bør vi også seie at jeger- og fisketradisjonane, som har stått sterkt her til lands og representerer titusenvis av brukarar, også som rekreasjonstiltak og som næringstiltak må takast i vare på ein slik måte at dei er liv laga.

Svein Flåtten (H) [15:29:10]: Det er jo ikke slik, som en kan få inntrykk av av Arne Haugens innlegg, at hver gang noen fra Høyre går opp på denne talerstolen, så er det for å si noe ufordelaktig om Arbeiderpartiet. Slett ikke, jeg står ikke på noen side i denne striden – jeg står på bekymringssiden. Der håper jeg også at representanten Haugen står. Der oppfattet jeg at fiskeriministeren står. Der oppfattet jeg klart at representanten Nesvik sto, som hadde oppfattet innlegget mitt, ikke misoppfattet det, slik representanten Holmelid forhåpentligvis gjorde, for det er ikke noen uenighet mellom Fremskrittspartiet og Høyre i denne saken. Man må ikke lete etter uenighetene hele tiden. Dem går det an å finne. Den som har vært mest uenig med noen i de siste par debattene jeg har vært i i denne salen her, fra næringskomiteens side, er representanten Holmelid, som i denne saken sier at oppdrett må bære en stor del av ansvaret for de problemene vi er i. Det har ingen andre sagt. Det har ingen fra Arbeiderpartiet, eller ingen fra andre partier, sagt. Og undertegnede har i hvert fall ikke sagt det.

Det er viktig å være klar over at SV har konkludert. Det har ikke jeg gjort. Jeg har sagt til fiskeriministeren i disse innleggene at jeg er bekymret for omdømmet til oppdrettsnæringen. Bare for å ha slått dette fast: Da jeg ga et resymé av hva en representant fra Direktoratet for naturforvaltning sa under en konferanse i Trondheim, var ikke det mine synspunkter. Det var de synspunktene som kom derfra. Man kan ikke utlegge dem til å være mine. Jeg er bekymret, og det er det jeg hadde håpet at også fiskeriministeren også ville være.

Så blir jeg ytterligere bekymret fordi fiskeriministeren sier i sitt siste innlegg at hun er konstitusjonelt ansvarlig for havbrukets påvirkning på villaksen. Det var egentlig det jeg var engstelig for, og det var derfor jeg opprinnelig rettet interpellasjonen til statsministeren. Det må ikke bli slik at man sitter i hver sin bås med det konstitusjonelle ansvaret for det ene, på den ene siden, og for noe annet, på den andre siden. Det er nettopp det jeg har etterlyst, det er nettopp det andre talere, som f.eks. representanten Nesvik, har etterlyst, og det er det som gjør at vi ikke kommer videre. Det er der vi må prøve å løse problemene, og i og med at fiskeriministeren ble sendt hit, regner jeg med og håper at det er hun som kommer til å gjøre det.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [15:32:34]: Først av alt vil jeg takke interpellanten for å reise denne viktige debatten i dag. Så vil jeg også takke for en god debatt. Det fortjener villaksen.

Det villaksen også fortjener, er en faglig, objektiv diskusjon, som jeg absolutt opplever at har vært intensjonen med denne debatten. Det setter jeg pris på. Det er sånn at hvis alle tar ansvar for sin påvirkning av villaksen, så er mye gjort. Derfor var det jeg presiserte at jeg skal ta det ansvaret jeg har når det gjelder havbruksnæringen, og gi dem klare beskjeder om det. Jobben må uansett gjøres av næringen. Jeg skal fortsette med å ha en veldig god dialog både med næringen og ikke minst med Mattilsynet.

Hvis alle tar sitt ansvar, vil mye være gjort. Men allikevel har jeg en bekymring. Det er den situasjonen vi har hatt de to siste årene der mellomlaksen som har kommet tilbake til elvene, har vært det vi kaller mager, eller i hvert fall veldig slank. Det er en situasjon vi ikke har kunnskap nok om, og som vi må sette inn ressurser for skaffe bedre kunnskap om.

Representanten Haugen var inne på dette med interessemotsetninger, at man bør sette seg rundt et bord og diskutere utfordringene. Det tror jeg er en veldig god innfallsvinkel til diskusjon, og at man legger et helhetsbilde til grunn for det videre arbeidet.

Her hører jeg at flere sier at det handler om at to næringer, knyttet til villaks og havbruk, må leve side ved side. Villaksen kan leve side ved side med havbruksnæringen. For å si det rett ut: Hvis ikke vi greier å ta vare på villaksen i dette landet – vi har for øvrig et særskilt ansvar for det – så er nok også framtiden til havbruksnæringen litt mer usikker.

Omdømmet er det flere som har vært inne på – lusebildet og giftpåvirkning. Det er sånn at medisinbruken har gått opp, mens lusetallene er på vei nedover. Jeg hadde vært veldig bekymret hvis ikke medikamentbruken hadde gått opp. Det hadde tydet på at næringen ikke hadde tatt ansvaret for å forbedre denne situasjonen. De lusemidlene som er i bruk, er godkjent av legemiddelmyndighetene, og NIFES har gjennomført, på oppdrag fra Mattilsynet, et overvåkningsprogram for restavfall av sjømat. Der viser analyser av legemidler i oppdrettsfisk i 2009 at det ikke har vært rester av ulovlige legemidler eller rester av lovlig brukte legemidler over fastsatte grenseverdier. Omdømmet er kjempeviktig.

Det ble stilt spørsmål ved habilitet. Jeg opplever meg definitivt som habil til å diskutere villaksens utfordringer, og det kommer jeg til å gjøre mye i framtiden. Det fortjener villaksen.

Takk for en god debatt.

Presidenten: Dermed er sak nr. 7 ferdigbehandlet.