Jan Tore Sanner (H) [12:56:46]: Det ligger i den menneskelige natur å legge litt til side i gode tider for å ha litt ekstra i dårlige. I det moderne samfunn putter vi penger i banken, vi sparer i fond, eller vi investerer. Helt fra barna er små, er det mange av oss som oppretter en konto for barna for at de skal lære seg å spare. Sparing er positivt sett både fra et individperspektiv og fra et samfunnsperspektiv.

Som konservativ mener jeg at det er noen verdier vi er tjent med at samfunnet bygger opp under, og som styrkes. Å stimulere til sparing fremmer positive verdier. Sparing fremmer moderasjon og motvirker sløsing. I vår kommersielle tid, hvor vi dynges ned av reklamer og tilbud, og hvor de fleste av oss har til mer enn smør på maten, er det viktig at vi også motiveres til å tenke på mer enn dagen i dag. Sparing styrker det personlige ansvaret og gir den enkelte familie større muligheter til å foreta egne valg. Sparing fremmer langsiktig tenkning, og gir den enkelte større frihet og mulighet til å opprettholde levestandarden som pensjonist.

I tillegg bidrar sparing til maktspredning og til en bedre balanse mellom det offentlige og private. Videre er privat sparing nødvendig for å sikre kapital til næringslivet. Sparing kan brukes som et virkemiddel til å trekke inn kjøpekraft når økonomien er overopphetet, slik bl.a. Willoch-regjeringen gjorde gjennom det såkalte Verdispar I og Verdispar II. Med andre ord, sparing kan brukes som et alternativ til skatteskjerpelser i en tid hvor man ønsker å dempe temperaturen i norsk økonomi.

Når jeg reiser denne interpellasjonen, er det fordi vi i Norge over tid har sett en økende ubalanse mellom statens sparing og privat sparing. Særlig i gullårene 2005–2008 var den private sparingen svært lav. Dernest vil presset på de offentlige utgiftene øke kraftig i et 20–30-årsperspektiv, og det vil være fornuftig at flere sparer også privat for å kunne sikre levestandarden i pensjonistårene.

Det er selvsagt positivt at Norge gjennom oljeinntektene er i en posisjon til at staten kan spare for å kunne dekke fremtidige pensjonsforpliktelser, men det er en utfordring at husholdningene ikke sparer mer.

De økende pensjonsforpliktelsene øker behovet for sparing i alle land. I de fleste europeiske land bygges det derfor opp pensjonsfond. Det som gjør Norge spesielt, er at vi nesten utelukkende sparer via staten. Norge er i en særstilling når det gjelder statlig sparing. Der de fleste land sliter med stor utenlandsgjeld, kan vi glede oss over store overskudd.

Den andre siden av medaljen er at vi er i nesten samme posisjon når det gjelder beskjeden privat sparing. Der husholdningene i andre land sparer privat, og spesielt til pensjon, trøster vi oss med at staten sparer for oss.

De neste 30–35 år vil antall pensjonister dobles. Frem mot 2050 vil derfor pensjonsforpliktelsene øke kraftig. Det samme vil de offentlige utgiftene til helse og omsorg. Selv om Norge i likhet med de fleste andre europeiske land gjennomfører en pensjonsreform, vil presset på de offentlige utgiftene øke. Mye taler for at nye reformer blir nødvendig.

I de fleste land bygger pensjonssystemet på tre pilarer. Det er den offentlige pensjonen, som hos oss er folketrygden, det er tjenestepensjon, som er knyttet til arbeidsforhold, og det er private pensjonsordninger. Å bygge pensjonssystemet på tre pilarer skaper større trygghet og bedre mulighet til å opprettholde levestandarden som pensjonist. Mange er i kortere eller lengre tid utenfor arbeidsmarkedet. Både for denne gruppen og for andre som ønsker å opprettholde levestandarden som pensjonist, vil privat pensjonssparing være nødvendig.

I Norge var det også bred enighet om å bygge pensjonssystemet på disse tre pilarene, inntil Stoltenberg II-regjeringen med et pennestrøk fjernet skattefradraget for privat pensjonssparing i 2006. Selv om Stoltenberg-regjeringen etter et ultimatum fra de borgerlige partiene under forhandlingene om pensjonsforliket har gjeninnført et begrenset skattefradrag, har dette fått svært uheldige virkninger.

I 1993 var det 200 000 nordmenn som sparte i private pensjonsordninger. I 2008-kroner utgjorde premiene om lag 3 milliarder kr. I 2008 var det kun 14 000 som sparte i den nye ordningen IPS, individuell pensjonssparing, og premiene utgjorde 152 mill. kr. Vi snakker med andre ord om et dramatisk fall i antall private pensjonssparere – fra hele 200 000 ned til 14 000 og fra innsparte premier på 3 milliarder kr til 152 mill. kr i 2008. I løpet av disse 15 årene er ordningen nesten og i prinsippet utradert. Det store fallet kom i 2006 da Regjeringen brutalt brøt avtalen med pensjonssparerne. I 2005 var det 111 000 sparere – tre år etter kun om lag 14 000. Dette er et alvorlig fall i antall private pensjonssparere.

Det er sjelden at jeg som politiker har fått så mange og så sterke reaksjoner, som dem som nettopp kom i forbindelse med Regjeringens brudd med pensjonsavtalene med så mange nordmenn. Jeg tror at mange mennesker følte det som at Regjeringen brøt sin del av avtalen. Det å inngå en pensjonsavtale er kanskje en av de mest langsiktige avtalene vi som individ kan inngå. Andre avtaler kan selvfølgelig ha lengre varighet, men når et ektepar sitter rundt bordet for å diskutere hvor mye penger som skal settes til side hver måned for at man skal kunne glede seg i eldre år, er det en langsiktighet som ligger til grunn for dette, og det ble oppfattet som et tillitsbrudd da Regjeringen brøt denne avtalen. Tillit tar det som sagt lang tid å bygge opp, og det tar kort tid å bryte den ned. Jeg er derfor svært interessert i å lytte til hvilke signaler finansministeren ønsker å gi på dette området, for finansminister Johnsen har i mange sammenhenger markert seg som en politiker som er opptatt av langsiktighet, som er opptatt av at man skal ta ansvar – i hvert fall skal staten ta ansvar. Men det vil være svært interessant i hvilken grad finansministeren også vil betone det personlige ansvaret og balansen mellom offentlig og privat sparing.

Det andre perspektivet i interpellasjonen knytter seg til Boligsparing for ungdom. Det er en meget populær spareordning som mange unge mennesker benytter seg av, og som jeg mener i tillegg stimulerer og bygger opp under positive verdier i samfunnet vårt, fordi unge mennesker på et tidlig tidspunkt venner seg til å spare, ta ansvar for sin fremtidige bolig og bygge seg opp egenkapital.

Etter at Finanstilsynet har anbefalt en økt egenkapital, mener jeg at det bør føre til at man også øker muligheten for ungdom til å spare til sin egen bolig. I dag er ordningen forholdsvis begrenset, selv om den er blitt noe utvidet, men jeg mener at det bør være et godt grunnlag for å øke denne ordningen. Så kan selvfølgelig finansministeren si som han sa i forrige debatt, da han la vekt på at det ikke er forbud mot å selge aksjer til sine ansatte. På samme måte kan han si at det ikke er forbud mot at private sparer til pensjon og sparer til egen bolig. Men spørsmålet er i hvilken grad vi som samfunn skal bygge opp under, stimulere til og motivere ungdom til å spare til bolig, og stimulere til at voksne mennesker sparer til pensjon.

Også i denne saken har jeg registrert at Senterpartiet frir til borgerlige verdier og plasserer seg sammen med de andre borgerlige partiene, ved at representanten Lundteigen den 20. januar sa til Aftenposten:

«Begrensningene av BSU gir feil beskjed til ungdom.»

Og videre:

«Dette er en økonomisk liten sak for landet, men en politisk viktig sak for Senterpartiet.»

Det er ikke bare en viktig sak for Senterpartiet, men det bør være en viktig sak for alle som ønsker å stimulere ungdom til å ta et større ansvar for egenkapital til egen bolig, på samme måte som jeg mener at voksne mennesker bør stimuleres til å ta et større ansvar for sin fremtid som pensjonist, og at vi derfor som samfunn bør øke også den skattestimulerte delen av dette.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:06:54]: Vi sparer av mange grunner, både fordi det gir ekstra reserver til å møte uventede utgifter eller om en skulle få lavere inntekt i en periode. Sparing gir grunnlag for å gjennomføre investeringer i bolig og utdanning. Men behovet for å spare kan heller ikke ses uavhengig av hvordan vi har valgt å organisere samfunnet vårt og hvilke velferdsordninger som er bygd opp.

Det er store forskjeller med tanke på hvordan de ulike land har organisert sine velferdstjenester. Den norske velferdsmodellen er karakterisert ved våre fellesløsninger. Vi har et offentlig skoletilbud til alle, og vi har et offentlig helsetilbud til dem som trenger det. Alle skal få muligheten til å få en god utdannelse, uavhengig av økonomisk bakgrunn, og alle skal få sykehusbehandling uten først å måtte tenke på om de har råd til å få behandling. Finansieringen av våre fellesgoder blir gjort over skatteseddelen, noe som også bidrar til en god fordelingspolitikk i samfunnet. Samtidig innebærer det at husholdninger ikke trenger å spare til slike formål.

Vi har også et godt pensjonssystem i Norge. Folketrygden sikrer en trygg alderdom når den tiden kommer, og innføringen av obligatorisk tjenestepensjon fra 2006 bidrar ytterligere til å sikre økonomien for dem som går av med pensjon. Det store flertallet av arbeidstakere er nå sikret opptjening av supplerende pensjonsytelser utover ytelsene fra folketrygden. Dette var et av de sentrale grep en gjorde i forbindelse med pensjonsreformen, som et stort flertall i Stortinget sluttet seg til, og hvor, etter mitt skjønn, stortingsflertallet gjorde en glimrende jobb i så måte. For dem som ønsker å spare mer, har vi individuell pensjonsordning med fradrag i skattepliktig inntekt, som også er en del av pensjonsforliket, som representanten Sanner var inne på. I tillegg er det en rekke andre sparealternativer som tilbys av banker, livsforsikringsselskaper og andre. Samlet sett har den private pensjonssparingen, dvs. summen av individuell pensjon og tjenestepensjon, økt betydelig de siste årene.

Så er det sikkert diskusjon om det – men både økonomisk teori og erfaring tilsier at skattestimulering av bestemte spareprodukter ikke nødvendigvis fører til økt sparing, men det kan føre til en annen måte å sette sammen sparingen på. Dette kan skyldes flere ting, det kan f.eks. skyldes at folk med relativt stor formue eller stor inntekt benytter slike ordninger. De vil ha muligheter for å omplassere sparing fra andre ordninger til mer skattestimulerende spareordninger. Her er sikkert interpellanten og undertegnede uenige, for det er jo ikke sikkert at slike virkemidler for å få økt pensjonssparing er effektive for å få det til. I tillegg kan slike ordninger, som bl.a. den gamle IPA-ordningen viste, gi dårlige fordelingsvirkninger.

Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon er altså en mer effektiv måte å øke pensjonssparingen på enn, etter mitt syn, skattestimulerende ordninger, samtidig som fordelingsvirkningen blir langt bedre.

Ved utgangen av 2008 var forvaltningskapitalen i livsforsikringsselskapene tilknyttet individuelle pensjonsordninger på om lag 85 milliarder kr, fordelt på 850 000 kontrakter. De årlige premieinnbetalingene til slike ordninger har gått betydelig ned de siste årene.

Det er nok slik at nedgangen i premieinnbetalingen til individuelle pensjonsordninger må ses i sammenheng med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon fra 2006. Ifølge tall fra Finansnæringens Fellesorganisasjon er det om lag 1,2 mill. arbeidstakere i privat sektor som er omfattet av tjenestepensjonsordningen ved utgangen av 2008. I 2005, før innføringen av obligatorisk tjenestepensjon, var antall arbeidstakere med tilsvarende tjenestepensjon ca. 600 000. Dette er ordninger som både er ytelsesbaserte og innskuddsbaserte, og som kan gi ytelser som er vesentlig høyere enn de minstekrav som er i OTP-loven.

De årlige pensjonsinnbetalingene til og innestående kapital i tjenestepensjonsordningene har økt betydelig de siste årene. Disse premieinnbetalingene økte f.eks. fra 15 milliarder kr i 2005 til om lag 26 milliarder kr i 2008.

Etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006 ble ordningen med skattefavorisering av innskudd i individuelle pensjonsavtaler, såkalt IPA, avviklet, men i 2008 ble denne erstattet av en ny ordning for individuelle pensjonsordninger som gir den enkelte mulighet til å spare inntil 15 000 kr i året, med fradrag i skattepliktig inntekt. Samtidig med innføringen av OTP ble det også åpnet for at selvstendig næringsdrivende og frilansere kan etablere en egen tjenestepensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven § 2-3 annet ledd.

Fare for inntektsbortfall ved tap av arbeid kan være et viktig motiv for sparing. I internasjonal sammenheng har Norge gjennomgående hatt høy yrkesdeltakelse og en relativt sett lav arbeidsledighet. Arbeidsledigheten er nå litt over 3 ¼ pst., som er det klart laveste nivået i hele Europa. Gjennomsnittlig arbeidsledighet i euroområdet er nå opp mot 10 pst., og i flere land er ledigheten høyere. Selv om noen næringer har blitt hardt rammet også i Norge, er det grunn til å tro at de fleste arbeidstakere føler en rimelig trygghet for at de skal få beholde jobben også i morgen. Dette reduserer sikkert motivet og behovet for forsiktighetssparing. Dette bør vi se på som en styrke. For dem som er så uheldige å miste jobben, er det viktig at det er bygd opp gode sikringsordninger for å sikre arbeidsledige mot inntektsbortfall i en kortere eller lengre periode.

Et annet særtrekk ved Norge er at folk i større grad enn i mange andre land ønsker å eie sin egen bolig. Vi har en høy eierandel av boliger blant husholdningene, og det betyr at i Norge er folks sparing i boligkapital meget høy, sammenliknet med andre land.

Mange land har nå store problemer med en sterkt økende statsgjeld. Det skaper usikkerhet for innbyggerne. Mange i disse landene spør seg om staten vil kunne stå ved sine forpliktelser, f.eks. når det gjelder å betale ut pensjoner. En slik usikkerhet bidrar til å øke husholdningenes sparing.

I Norge har vi klart å holde orden i statsfinansene. Rammeverket for den økonomiske politikken, med Statens pensjonsfond utland og handlingsregelen, er sentrale deler som bidrar til det. Ved å føre en forsvarlig økonomisk politikk og sette til side midler for framtiden, legger vi også til rette for at staten kan stå ved sine forpliktelser. Slik kan vi få handlingsrom til å håndtere utgiftene til pensjoner og samtidig tilby gode offentlige velferdstjenester i tiårene framover. Det er viktig for å ta vare på den norske velferdsmodellen, med vekt på fellesskapsløsninger.

Jeg tror vi finner at årsaken til at sparingen i Norge på en del områder er lavere, har sammenheng med den velferdsmodellen som vi har valgt, og som heldigvis et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak. Samtidig tror jeg også at generelt sett bedre økonomi i husholdningene og en god lønnsvekst gir grunnlag for å sette noe til side for framtiden, også individuelt. Undertegnede har gjennom alle år vært en sterk tilhenger av å ha penger på bok, ikke bare for statens del, men også for den enkelte. Jeg tror det er et viktig område der det i noen sammenhenger kan gjøres med skattestimulans. Men her gjelder det samme som i den forrige debatten vi hadde, at dette sikkert også kan gjøres uten en særlig annen stimulans enn det å sette noe til side for seg selv for framtiden og for framtidige generasjoner innenfor rammen av familien.

Jan Tore Sanner (H) [13:16:34]: Jeg legger merke til at finansministeren når han skal forklare den lave private sparingen i Norge, viser til den velferdsmodellen vi har valgt. Men la oss se på andre land i Europa og Skandinavia som også har en i hovedsak offentlig finansiert velferdsmodell. I Norge utgjorde netto privat sparing kun 20 pst. av BNP i 2007. I land som Danmark og Sverige utgjør den private sparingen over 100 pst. av BNP, og i Nederland nesten 200 pst. Med andre ord: Det er ikke entydig slik at land som har en offentlig finansiert velferd, har lav privat sparing. Jeg tror heller at mye av forklaringen ligger i at i Norge sparer staten mye, og så slår de fleste seg til ro med at ja vel, da tas vi vare på i alderdommen og vi vil kunne opprettholde vår levestandard gjennom den offentlige sparingen. Men både finansministeren og jeg vet at for de aller fleste vil man ikke kunne opprettholde levestandarden gjennom folketrygden og gjennom tjenestepensjonen. For de aller fleste vil det være nødvendig å spare noe privat ved siden av.

Så begynner retorikken fra Kristin Halvorsen å slå igjennom, om at den gamle IPA-ordningen var for de rike. Men ærlig talt, det er jo ikke slik at de rike i Norge sparer i IPA eller IPS, eller hva man velger å kalle det, og setter av 15 000, 20 000 eller 30 000 kr pr. måned. Fakta viste at det var vanlige folk som sparte i disse pensjonsordningene, og at det var vanlige folk som oppfattet det som et tillitsbrudd da Regjeringen med et pennestrøk fjernet skattefradraget for private pensjonsordninger.

Så jeg er forundret over hvor lett egentlig finansministeren tar på de langsiktige utfordringene. Jeg har – som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg – over tid registrert at finansministeren legger stor vekt på at staten skal spare og være langsiktig. Jeg kunne ha ønsket meg et noe større engasjement også i forhold til hvordan samfunnet kan motivere private og husholdningene og familiene til å spare mer, fordi sparing fremmer positive verdier i samfunnet, både nøkternhet, personlig ansvar og langsiktighet. Derfor mener jeg at vi som samfunn bør stimulere flere til langsiktig sparing, slik den private pensjonssparingen er.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:19:37]: Jeg tror det er viktig først å slå fast at både undertegnede og interpellanten ser ut til å være rimelig enige om hovedpoenget, og det er at det er en sammenheng mellom måten vi har valgt å organisere velferdsmodellen på, og folks behov for eller ønske om å spare. Det tror jeg er en grunnleggende enighet som det er viktig å ha med seg.

Men så kan en jo spare til ulike formål. Velferdsmodellen dekker i all hovedsak den grunnleggende sosiale tryggheten knyttet opp mot pensjon og mot inntektsbortfall ved ledighet og sykdom, men det er klart at det også er viktig å kunne spare i andre sammenhenger til mer kortsiktig forbruk. Det er godt å ha noe å gå på hvis det er ting som må gjenanskaffes – for å bruke det uttrykket – privat, enten det er inventar eller andre ting. Så det er viktig at en er enige om den grunnleggende ideen om at velferdsmodellens organisering har stor betydning.

Pensjonsforliket er viktig. Det er en av de viktigste sakene Stortinget har behandlet de siste årene. Som en del av dette pensjonsforliket ligger da denne nye ordningen som kom fra 2008, og som kom til erstatning for den gamle IPA-ordningen når det gjelder sparing til pensjon.

Som jeg var inne på i innlegget mitt, knytter en betydelig del av sparingen i Norge seg opp mot eierskap i bolig. I Norge er husholdningenes eierandel av boliger på over 80 pst. Dette er veldig høyt i internasjonal sammenheng, for ifølge OECDs tall er selveierandelen i Norden i gjennomsnitt på mellom 55 og 60 pst., noe lavere i andre land på kontinentet i Europa. Det betyr at folks sparing i boligkapital – vi plasserer nok mesteparten av sparingen vår i boligkapital – er veldig stor i Norge, og ifølge beregninger som Norges Bank har gjort, utgjorde husholdningenes samlede boligformue om lag 4 004 milliarder kr i annet kvartal 2009. Det er betydelig mer enn det som for tiden er saldoen i Statens pensjonsfond utland. Så jeg tror at en nå også må se boligsparingen i sammenheng med det som har vært et hovedtema så langt i interpellasjonen. Når det gjelder BSU-ordningen, får vi komme tilbake til den der den hører hjemme, nemlig i budsjettsammenheng.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:23:01]: Interpellanten tar opp et viktig spørsmål. Jeg mener også at det er viktig å spare både med tanke på det å etablere seg i boligmarkedet og med tanke på alderdommen. Kanskje er det riktig som representanten Sanner sier, at motivasjonen for sparing blir borte uten skattefradragsmuligheten, men jeg er sannelig ikke sikker. Det kan like gjerne være at de aller fleste menneskene i Norge føler økonomisk trygghet, og gjennom det har tro på sin egen evne til å greie seg økonomisk gjennom livet, også i alderdommen, og at de legger pengene i andre investeringer enn i private pensjonsordninger.

Som statsråden sa, er det svært gunstig å spare gjennom å eie egen bolig i Norge. Boligbeskatningen er svært lav, og det å investere i bolig er noe av det tryggeste en gjør. Boligen betyr mye for oss, som en ramme rundt familien og dagliglivet, enten det er hjemme eller på hytta. Det betyr en trygg pengeplassering.

Mange unge mennesker benytter seg derfor av BSU – Boligsparing for ungdom, som er en gunstig spareform for å ha noe egenkapital når de skal etablere seg i boligmarkedet. Unge mennesker kan spare inntil 20 000 kr og oppnå et skattefradrag på 4 000 kr i året. Det er det mange som benytter seg av, selv om det også er krevende for de fleste ungdommene å sette til side et så stort beløp av egen inntekt når de er i en etableringsfase. Mange har imidlertid foreldre med god råd, og får penger til å fylle opp BSU-kontoen via gaver fra dem. Men for de aller fleste kjennes det nok bedre å kunne spare selv.

Når det tas til orde for å heve det skattefrie beløpet innenfor BSU-ordningen, noe vi har sett i media mange ganger i det siste, så handler nok det mest om nettopp de ungdommene som har foreldre eller andre som kunne tenke seg å sette mer penger inn på kontoen enn 20 000 i året. Det er ingen god idé, synes jeg, med tanke på sosial utjevning og like muligheter på boligmarkedet for unge mennesker. Gapet er allerede stort nok, og fellesskapets midler kan nok brukes bedre ved å legge til rette for rimelige førstegangsboliger for unge enn ved å gi ytterligere skattelette gjennom BSU-ordningen.

Interpellanten peker på fallet i antallet som sparer til pensjon gjennom individuelle pensjonsordninger, og mener at fallet skyldes fjerningen av skattefordelen ved slike ordninger i 2006. Jeg vil heller si at innføringen av obligatorisk tjenestepensjon for alle fra 1. januar 2006 kan være en like god forklaring. Det var et stort framskritt for alle dem som ikke hadde tjenestepensjonsordning gjennom jobben. For min del har jeg arbeidet i offentlig sektor i mange år, og noe av det som skapte trygghet for framtiden og alderdommen, var medlemskapet i Kommunal Landspensjonskasse. Det å ha en arbeidsgiver som hver måned satte av penger til tjenestepensjon, ga trygghet, og det selv å bidra med 2 pst. av lønnen hver måned med tanke på å trygge økonomien i alderdommen, så både mine kollegaer og jeg på som en god investering.

At alle nå har tjenestepensjon, skaper en forutsigbarhet og trygghet for mange flere, og gjør vel at en ikke sparer like mye gjennom ulike private ordninger – ordninger som har vært ulike spareprodukter av ulik kvalitet, vil jeg si.

Mange sparer også gjennom ulike aksjefond. Spesielt er det mange kvinner som benytter seg av denne spareformen, og det er jo gledelig. Det er en enkel spareform å etablere, og lett å forstå også for den som ikke er bevandret innenfor økonomisk teori.

Det finnes mange muligheter til å spare for dem som ønsker å ta liten risiko og for dem som er mer dristige. En får informasjon om spareproduktet i sin egen bank, og denne spareformen gir også skattefordeler. I og med at den er så lett tilgjengelig og lett å holde kontroll på, er den en populær spareform.

I det hele tatt er jeg ikke bekymret for at nordmenn med god inntekt ikke skal ha mulighet til å spare – og de sparer. En kan bare se seg rundt i landet og se at vi tar godt vare på hus og fritidsboliger, som nettopp er gode spareobjekter i Norge. Bekymringen min er større for dem som ikke har inntekter nok til å skaffe seg egen bolig, eller har muligheter til å sikre alderdommen. Med tanke på å styrke fellesskapet for framtidens utfordringer, er det derfor svært viktig at vi sparer og setter til side penger på felleskontoen, noe vi gjør gjennom Statens pensjonsfond utland, og gjennom å investere i velferdsordninger som er til for alle. Det er etter min oppfatning viktigere enn hele tiden å være opptatt av hvordan vi skal finne på ulike former for skattegevinst for dem av oss som tjener godt i Norge.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:28:14]: I Stortinget er det ofte slik at vi debatterer praktiske utfordringer. Dette er utfordringer som ikke nødvendigvis er politiske i sin natur, men utfordringer vi alle er enige om at det må gjøres noe med, men hvor vi er uenige om tempoet, om omfanget og om de finansielle rammene. Det er slike prioriteringsdebatter det er flest av.

Jeg vil berømme interpellanten for å reise en prinsipiell og ideologisk debatt knyttet til sparing. Dette er et område hvor det er en reell ideologisk uenighet mellom sosialister på den ene siden, som mener staten er best egnet til å ta vare på oss alle, og oss ikke-sosialister på den andre, som mener at det bør hvile et større ansvar på den enkelte og at den enkelte gis mer mulighet. Så har vi representanten Lundteigen, som faller sånn midt imellom.

Finansministeren kan jo sin Marx. Han snakket om arbeidskraften og kapitalen, og hvem som skulle ha mest innflytelse på bedriften. Det er kanskje greiest på den måten, at man opprettholder den typen konfliktorientert debatt, for da kan Arbeiderpartiet bare beholde det manuskriptet de har hatt i alle år.

Utfordringen for sosialister, og Arbeiderpartiet spesielt, er når man ikke klarer å finne denne store skilnaden mellom kapitalen på den ene siden, og arbeidskraften på den andre. Når dette er mer diffust, vet ikke Arbeiderpartiet helt hvor de skal plassere seg.

Det hele dreier seg i bunn og grunn om hvilket samfunnssyn man har, og hvilken politikk man tror vil understøtte et slikt samfunnssyn. Som liberalist har jeg tro på enkeltmennesket. Jeg mener statens rolle bør være å legge forholdene til rette slik at flest mulig kan lykkes på egen hånd. Gir man folk ansvar, vil folk også ta ansvar.

Politikken bør derfor legge til rette for en slik samfunnsutvikling. Formynderskapet sier derimot at sjansen for at enkelte mislykkes, at de ikke klarer å passe på seg selv, eller sløser bort pengene sine, er så stor at det derfor er mer fornuftig at staten definerer den enkeltes behov og gir det man trenger, og på det tidspunktet staten mener man trenger det.

Jeg tror på en samfunnsmodell som etablerer incentiver for å få folk til å stå i jobb eller yte litt ekstra – en samfunnsmodell som knytter enkelte goder opp mot yrkesdeltakelse, og som viser tydelig at det lønner seg å arbeide. Det skal lønne seg å bidra.

Skattefordel knyttet til privat sparing er nettopp et incentiv for å la arbeidsfolk bli mindre avhengig av staten. En slik ordning verdsetter nøkternhet, nøysomhet og langsiktig planlegging. En slik ordning krever disiplin av den enkelte arbeidstaker og belønner dem som velger å ofre forbruket i dag i bytte mot større økonomisk frihet i fremtiden.

Sosialister liker ikke slik tenkning. Deres første innfall vil alltid være: Hva med dem som velger ikke å spare? Disse vil jo ha langt mindre å rutte med når de blir pensjonister. Urettferdig, roper sosialister, men de overser bevisst at arbeidstakere som har brukt opp sin månedlige inntekt på forbruk, har tatt et bevisst og informert valg om dette. De har selv valgt ikke å spare, og da har man faktisk dårligere råd enn dem som har valgt å spare gjennom et langt arbeidsliv. Men hva med dem som ikke har fast inntekt, spør sosialister – og sist representanten Egeland i sted. Vi kan jo ikke etablere en ordning som holder disse utenfor. Urettferdig, roper sosialistene. Det er helt feil. Det er slett ikke urettferdig at folk som har vært yrkesaktive hele livet, får et skatteincentiv for å spare til pensjon. Det er tvert imot fornuftig og helt rettferdig. Men det vi i denne salen er helt enige om, er at mennesker som av ulike årsaker ikke har kunnet bidra i arbeidslivet, skal ha et økonomisk sikkerhetsnett finansiert av staten.

Jeg må komme med et lite spark til Høyre, selv om vi i denne saken er enige. For det er liten tvil om at Fremskrittspartiet og Høyre har et omforent syn på at det er en egenverdi at folk sparer. Det er et godt tegn at mennesker planlegger og tar ansvar for sin egen fremtid. Og slik jeg forstår interpellanten, ønsker han altså at slik sparing gjerne kan erstatte litt av den offentlige sparingen, for som han sa:

«Staten sparer mye, mens private sparer lite.»

Det er en økende ubalanse. Spørsmålet blir da hvorfor Høyre så inderlig og helhjertet og kompromissløst står fast ved en tilfeldig valgt regel for oljepengebruk. Hvorfor denne voldsomme omsorgen for handlingsregelen? Greit nok at man kan prioritere innenfor handlingsregelen, som har vært Høyres mantra – og det er for så vidt fornuftig – men dersom målet er å overføre sparing fra det offentlige til det private, er jo handlingsregelen den aller fremste hindringen for slik sparing.

Arve Kambe (H) [13:33:20]: Først vil jeg gi ros til interpellanten for å reise en viktig problemstilling, for så egentlig å gå rett på Fremskrittspartiets lille kommentar til Høyre. Jeg synes noe av poenget med en handlingsregel er å ha et rentenivå som er så lavt at man faktisk har penger til å sette av til sparing. Fremskrittspartiets alternative oljepengebruk gjør faktisk at rentene stiger, slik at husholdningene i stedet for å spare til eget bruk faktisk sponser bankenes bruk. Det er en stor forskjell.

Det å stimulere til sparing, som denne saken handler om, er ideologi. Det handler om frihet. Det handler om ansvar. Det handler om forvalteransvar, og ikke minst handler det om muligheten til selv å spare og påvirke egen pengebruk i ulike faser av livet. Det harmonerer godt med de ideologiske skillelinjene som hersker i Stortinget i dag mellom den borgerlige siden og den rød-grønne siden, og det er klart at nok en gang vil Senterpartiets velgere se seg tjent med en borgerlig regjering også i denne saken.

Norge er i verdenstoppen når det gjelder statlig sparing, men helt på bunnen, som interpellanten sier, når det gjelder privat sparing. Når man sparer, er det viktig å vite hva man får igjen ved sparetidens slutt. Det betyr med andre ord at Høyre ønsker få endringer i sparebeløpet, og under den rød-grønne regjeringen har man fått så mange svekkelser i private spareordninger at det går på tilliten løs.

Den oppvoksende generasjon lærer å legge bånd på seg. Man lærer det som finansministeren sier i nesten hver eneste tale: å ha «peeng» på bok. Det gjelder altså at private lærer ungdommer å ha gode holdninger og at de lærer å ta ansvar for eget liv, egen bolig, og ikke minst også sin egen alderdom ved å ha en bufferkapital.

Staten kan, som interpellanten Sanner sier, ikke alltid gjøre jobben for oss. Av og til må man faktisk gjøre noe selv, og da gjelder det å utvikle ordninger som nettopp sikrer dette.

En annen positiv effekt med spareordninger som stimulerer til økt sparing, er faktisk at man sikrer næringslivet enda mer privat kapital, som sikrer økt forståelse og økt deltakelse i næringslivet, i aksjemarkedet, og at selveierdemokratiet får en funksjon, slik som den forrige saken egentlig handlet om. Dessuten er det også sånn at man ved å stimulere til sparing demper prisvekst, og man hindrer da også dyre forbrukslån for veldig mange unge mennesker.

For Høyre er det utrolig viktig med hode og hale på politikken. Høyres mål er at man ønsker å spare, og da må man ikke begynne denne prosessen med å øke skatter og avgifter som den rød-grønne regjeringen har som hovedgeskjeft, for å redusere den kapitalen som den enkelte familie har mulighet til å spare og selv bestemme hva de ønsker å bruke pengene til.

Derfor ønsker Høyre lavere skatter og avgifter generelt sett, men så er det altså slik at når man endelig setter av penger til sparing, ønsker man faktisk ikke å straffe det ved å beskatte det som formue underveis, men med uttak. Men de som har spart gjennom mange år, blir gjerne premiert, ikke av boligskatten som vi klarte å avskaffe, men som Regjeringen nå innfører bakveien ved å øke likningsverdiene. Man får økt formue knyttet til det å bo, man får økt formue hvis man faktisk har klart å spare penger i banken, og man får det også i forhold til en arveavgift. Summen av skatter og avgifter på inntektssiden, altså ved startpunktet for grunnlaget for sparing, harmonerer dårlig, ut fra Høyres tankegang, når man i tillegg skattlegger det veldig høyt i sluttfasen, og nå har torpedert ganske mange ordninger som gjør at folk altså sparer underveis.

Folk responderer på incitamenter. Folk responderer på skatteøkninger og skattelettelser, positivt og negativt. Det vi altså har sett, som jeg synes finansministeren bør se litt nærmere på, er at man sier at det er rike folk som drar nytte av private pensjonsavtaler. Det er, med respekt å melde, feil. De rike folkene kan ta ned et maleri og selge det, så har de ordnet problemet. Dette er faktisk for vanlige mennesker som sparer noen tusenlapper ekstra i måneden, som gjør at de kan ta med seg barnebarna på en liten ferie i ny og ne. Det er det dette handler om for folk flest. Det samme gjelder BSU-ordningen. Det handler ikke om de rike ungdommene. De får foreldrene til å betale hus og hjem for seg. Dette er noe Lundteigen bør klare å levere i regjering.

Lars Egeland (SV) [13:38:38]: Det er naturlig at det spares mindre privat i Norge enn i en del andre land, som f.eks. USA, som har færre offentlige velferdsordninger. Der er det helt nødvendig at folk setter av penger til barns utdanning, til mulig sjukdom, til alderdom osv. Finansministeren redegjorde for forskjellene i forhold til Sverige og Danmark, som sannsynligvis ligger i at vi sparer mye i bolig, og at vi også har ganske attraktive renteordninger, som kanskje gjør det for attraktivt å ta opp lån.

Representanten Sanner sa at i Norge sparer staten. En annen måte å si det på er at vi sparer i fellesskap gjennom innbetaling til pensjon, en pensjon som folk har tillit til. Jeg synes kanskje det er litt problematisk å lage for mye usikkerhet om hvorvidt folk bør ha tillit til at de får en pensjon som de kan leve av. Man kan jo si at det sier noe om Høyres ambisjonsnivå angående velferdsgoder. Men vår ambisjon er jo selvfølgelig at man skal kunne leve godt av den pensjonen man sparer til i fellesskap.

På en annen side er det viktig ikke å oppmuntre til en materialistisk kultur der alle pengene skal brukes samme dag som vi tjener dem, uten tanke på framtida. Det er en atskillig større diskusjon, der løsningen sannsynligvis ikke er å lansere noen spareprodukter med skattefradrag. Det handler om hele det presset folk utsettes for: å bruke kredittkort, bruke pengene i dag istedenfor å tenke framover. Det er en diskusjon som vi gjerne bør ta, men den handler som sagt om mer enn enkelte finansprodukter.

Dette er en viktig sak for Høyre, og det er naturlig. Høyre snakker om økte skatteletter til sine velstående velgere som har ekstra penger som de kan sette av, og så ønsker de i tillegg at deres parti skal sørge for at de får skatteletter for å kunne få til dette, skatteletter fra vanlige lønnsmottakere. Når vi snakker om rike folk, er det klart at det er noen som er så rike at de kan ta ned et bilde fra veggen og løse sine problemer i alderdommen. Men det er også klare forskjeller mellom hvem som har penger ekstra til å sette av til pensjonsordninger, og hvem som ikke har det. Det er forskjeller som, hvis vi stimulerer dem med skatteletter, bidrar til å øke ulikheten.

Jeg snakket i forrige sak om ryggrad i forhold til fattigdom. Det gjorde jeg fordi jeg ikke er fornøyd med at vi har en økende forskjellsutvikling i Norge, og jeg mener at vi skal bekjempe den. Da må det være langt framme i tankene i alle saker, også i saker som dette, der skattelette vil øke ulikhetene. Boligsparing for ungdom er et godt eksempel. Det er et positivt tiltak, og det er bra at ungdom kan spare og få en stimulans til det. Men taket bør være slik at flest mulig kan benytte seg av det, ikke så høyt at det bare er et fåtall som kan utnytte ordningen fullt ut.

Jeg blir litt misunnelig når representanten Tybring-Gjedde sier at finansministeren er marxisten i salen i denne saken. Det skulle gjerne ha vært SV. Men så tar jo Tybring-Gjedde ideologien fullt ut når han sier at han vil gjøre arbeidsfolk uavhengig av staten. Det er den samme argumentasjonen som gjør at det i USA er så viktig at arbeidsfolk får retten til å bære våpen, fordi man ikke kan stole på en felles stat. Jeg er opptatt av at vi faktisk kan stole på en felles stat og vil forsvare den som sørger for at alle viktige goder for innbyggerne blir tatt hånd om.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:43:14]: Sparing forbindes med trygghet, og trygghet er noe av det aller viktigste en kan ha. I Norge har vi stor trygghet i våre velferdsordninger, altså sparing gjennom fellesskapet, skatt etter evne. Når staten kan spare så mye, er det ikke minst gjennom eierskap til naturressursene, råderett over naturressursene og beskatning av naturressursene. Det er uhyre sentralt å ha med seg når vi snakker om offentlig sparing.

Sparing privat inviterer til å tenke langsiktig. Det inviterer til å tenke forsiktig og nøkternt i forhold til materielt forbruk. Det er byggende. Det er en sunn mentalitet. Det er en stor samfunnsverdi. I Norge sparer privatpersoner enestående verdier gjennom bolig. Det er enestående positivt, og Norge er et forbilde for mange andre land. Det er vel få land – jeg kommer ikke på noen – som har en så stor andel av befolkningen bosatt i egne hjem. Det er ikke tilstrekkelig påaktet. Men husk: Sparing gjelder de av oss som har større inntekt enn det vi trenger til vanlig livsopphold i et høykostland. I mange debatter om sparing synes jeg de mange som sorterer regningene ved forfall, er altfor lite framme. Det er langt flere mennesker som sorterer hvilke regninger en har evne til å betale ved forfall, enn det vi er klar over. Det jeg snakker om nå, er ikke om dem som ikke er nøkterne, men om dem som er nøkterne, som har dårlige inntektsmuligheter for flittig arbeid i forhold til det kostnadsnivået vi har i landet. Derfor, hvis en virkelig skal gjøre noe for sparing og sparementalitet, er kanskje virkemidlet å redusere skatten for dem som har lav inntekt for et flittig arbeid – jeg tenker da på dem som tjener under 150 kr timen, som også er lite påaktet i denne sal.

Representanten Sanner brukte ordet «sløsing» som motsetning til sparing. Ja, vi har ordtaket «det som lett kommer, lett går». Det gjelder også i høyeste grad penger, og dagens sløsing er det grotesk å se på. Jeg synes at vi som er politiske ledere, og som har høye inntekter, har en forbilderolle når det gjelder sløsing, for det er et stort kulturelt spørsmål, det som nå utvikler seg, og jeg synes at også det spørsmålet er altfor lite påaktet.

Sparing og stimulans til det må altså etter Senterpartiets syn ses også i et fordelingsperspektiv: Hvem får glede av å styrke sparemulighetene? Ut fra vårt standpunkt er styrking av sparemulighetene slik at vi får større jambyrdighet økonomisk, sosialt og kulturelt, viktig – det er et viktig samfunnsgode. Derfor, f.eks. med hensyn til rentepolitikken, når vi i liten grad greier å sikre oss at det skal lønne seg å spare i forhold til å låne, slik som situasjonen er med dagens rentenivå, bør det kanskje tilsi at en ikke bør ha skatt av første rentekrone. Det kan stimulere sparing innenfor nøkterne verdier.

Når det gjelder ungdom og BSU-ordningen, boligsparing for ungdom, er det mange ungdommer som før de stifter familie, har svært god råd, svært lave utgifter i forhold til det arbeidet de får. Hvis en i den sammenheng kan få en kultur knyttet til å spare til sin egen bolig, er det forbilledlig. Derfor bør BSU-ordningen styrkes både med det årlige beløpet og samlet beløp.

Når det så gjelder bolig, må muligheten til å eie egen, nøktern bolig fortsatt stå fast – nøktern bolig i forhold til størrelse. Men vi er inne i en vanskelig situasjon i den motsatte retningen når vi nå har et ubegrenset gjeldsrentefradrag samtidig som de eiendommene som kan lånes opp i mangemillionersklassen, ikke har noen form for inntekt. Da får vi en kultur som går langt utover det som var intensjonen med vår boligstimulans. Og, som flere har vært inne på, vi skal også ha en referanse til dem som må leie sin egen bolig.

Til slutt: Bruken av knappe økonomiske rammer for å skattestimulere pensjonssparing sterkere er ikke Senterpartiets linje. Det som derimot er vår linje, er å skattestimulere modernisering av driftsapparat, slik at en får et moderne driftsapparat. Det gjelder både som samfunn og som familier i tida framover. Der har vi den største utfordringen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:48:33]: Først en takk til interpellanten for å ta opp et viktig tema og et tema som bidrar til å synliggjøre visse skillelinjer i denne salen, selv om det i denne saken, i likhet med i foregående sak, er betydelig forskjell å spore også mellom representanten Lundteigen og representanten for Arbeiderpartiet, Gerd Janne Kristoffersen, og SVs Egeland. Så det er vel grunn til å tro at dette er noe som ikke fullt og helt er en ens politikk fra regjeringspartiene.

Jeg er kanskje av dem som ble litt positivt overrasket da statsministeren holdt sin nyttårstale, der han startet med å snakke om de sju fete år og de sju magre år, med en klar referanse til en meget kjent beretning i Det gamle testamente. Jeg skal gjerne støtte opp under statsministerens virkelighetsforståelse i så måte, selv om det har manglet litt på den praktiske oppfølgingen også siden nyttårstalen. Men, som representanten Sanner, interpellanten, var inne på, er det god tradisjon for i Norge at man legger til side for å ha noe når situasjonen blir en annen. Men vi kommer ikke fra, selv om Arbeiderpartiet og SV nesten prøver det motsatte, å vise til det faktum at i Norge sparer vi på private hender svært lite i forhold til svært mange andre land, at vi i stor grad – og for stor grad – lener oss på det staten sparer for oss.

Så er jeg enig i at det er en forskjell i forhold til en del andre land, og det gjelder boligsparing. Det er klart at veldig mange i vårt land setter sine sparepenger inn i bolig, og det blir et formuesobjekt også å kunne lene seg på når man f.eks. går over i pensjonsalderen. Vi inngikk et forlik om dette med individuell pensjonssparing, men den ordningen er nå så svak, med et årlig sparebeløp som gir grunnlag for skattefradrag på 15 000 kr, at den er ikke svært attraktiv. Jeg har lyst til å utfordre finansministeren på at man i de kommende budsjetter ikke øker dette beløpet relativt sett, men i hvert fall nominelt, slik at man har det samme beløp som da vi inngikk denne avtalen mellom regjeringspartiene og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Slik det er nå, har det jo, med den inflasjonen vi har osv., aldri vært mindre incitament til å spare i den ordningen eller tilsvarende ordninger.

Når det gjelder BSU, er det en svært positiv ordning. Jeg er litt overrasket over at Gerd Janne Kristoffersen igjen sier at vel, dette er de som har penger fra før, eller de får penger fra foreldrene sine, og at det er de som har nytte av en slik ordning. Jeg tror det er svært mange som har nytte av både denne ordningen og individuell pensjonssparing som sådan. Tallene viser jo også at dette er ikke noe sparesystem for dem med mest penger – dette er noe alle kan bruke. Jeg støtter fullt opp under det representanten Lundteigen sa i så måte, at dette bør vi utvikle videre, også fordi vi ser en tendens. Jeg så at tidligere statsminister Willoch var kommet så langt at han nærmest ville forby kredittkortbruk. Det tyder jo på at holdningene rundt omkring til sparing er på vikende front, at man låner til over pipa og i tillegg tar opp lån til rent forbruk. Også sett hen til det bør det være mulighet for å se på dette på nytt. Kanskje har vi endringer i sparemønsteret til en ny generasjon som ikke akkurat er av de mest positive.

Jan Tore Sanner (H) [13:53:20]: La meg starte med å takke for en interessant debatt, som jeg, i likhet med andre, mener tydeliggjør en del forskjeller i politikken.

La meg så svare på noen av de problemstillingene som tas opp. Først til Tybring-Gjedde om Statens pensjonsfond utland. Jeg mener at det er helt riktig og nødvendig å spare i Statens pensjonsfond utland, og vi bør spare mer. Oljeinntektene er en formue som konverteres fra olje til kapital. Den skal komme flere generasjoner til gode, derfor er handlingsregelen både riktig og nødvendig.

Så til SVs åpenbare behov for å finne ut hvorfor Høyre har så sterkt engasjement når det gjelder privat sparing, hvor det kommer opp en masse ideer om at vi skal tilgodese de rike osv. Jeg vil anbefale representanten av og til å lytte til hva som sies, for jeg snakket om å fremme positive verdier i samfunnet. Jeg mener at sparing fremmer personlig ansvar, nøkternhet og langsiktighet og maktspredning i samfunnet. Det er de verdiene jeg er opptatt av å fremme, ikke nødvendigvis hvor mye penger dette dreier seg om i kroner og øre.

Ellers konstaterer jeg med glede at vi kan være uenige med Per Olaf Lundteigen om mye, men vi er åpenbart enige om viktigheten av å stimulere til boligsparing for ungdom.

Jeg registrerer også at de tre regjeringspartiene er veldig deskriptive i debatten. Man beskriver hvordan situasjonen er, og gir i veldig liten grad uttrykk for hvordan man mener at det bør være. Det kan jo være et uttrykk for at man er tilfreds med situasjonen. Man bare konstaterer at i Norge er det helt naturlig at vi sparer mindre. Man viser til velferdsmodellen vår, og til at vi sparer mye i bolig, og konkluderer med at det er helt naturlig at vi i Norge sparer mindre. Ja, det er kanskje ikke så rart at vi i Norge sparer mindre, men så er jo spørsmålet til oss som politikere: Er vi tilfreds med en slik situasjon? Eller bør vi som politikere, i et overflodssamfunn som det norske, motivere husholdningene, familiene og enkeltmennesker til å spare mer? Jeg mener det siste. Det er kanskje ikke nødvendigvis et liberalistisk utgangspunkt, men det er et konservativt utgangspunkt: at det er noen verdier det er viktig å motivere til i samfunnet vårt. Og da er sparing noe som er positivt, fordi det fremmer det personlige ansvaret. Så kan man like eller ikke like virkemidlet, men skattestimulans vil være et virkemiddel for å få dette til, i tillegg til hvilke signaler vi gir som politikere. Det er klart at hvis finansministeren og ledende politikere står og sier at det er helt naturlig at vi sparer mindre, fordi staten kommer til å dekke opp alt, ja, så blir det heller ikke noe mer privat sparing. Vi bør som politikere også vise et lederansvar og motivere folk til å spare mer.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:56:38]: Jeg vil også få lov til å takke for debatten. Jeg synes at interpellasjonsdebatter er ganske artige fordi man da har en litt friere dagsorden – litt pluss/minus selvsagt – i forhold til det å kunne utveksle meninger, som er mye av poenget ved å drive politikk. Så skal en jo bestemme seg for ting også, som er et annet poeng ved å drive politikk.

Jeg synes det er viktig å understreke – som jeg sa i stad – at det er rimelig stor enighet om velferdsmodellen. Det er bra. På den ene siden kan jo det medvirke til at det blir behov for mindre privat sparing på makronivå. Samtidig er det også slik at det at staten sparer for oss på mange områder, gjør at noen av oss, som har rimelig bra inntekt, egentlig får større evne til å spare. Så det er på en måte to sider her som det er viktig å ha med seg.

Det er også slik, og det har blitt gjentatt i denne debatten, at det er bred enighet om at staten skal fortsette å ha høy sparing, ikke minst for å kunne møte de store utfordringer vi særlig ser i forbindelse med aldringen av befolkningen, som kommer senere.

Jeg tror også det er en annen side ved det som er viktig, men som vi kan komme tilbake til i andre sammenhenger, nemlig at gode velferdsordninger som er finansiert gjennom fellesskapet, også isolert sett kan bidra til at vi får en lavere kostnadsvekst i samfunnet enn det vi ellers ville hatt, og det er viktig for verdiskapingen i samfunnet.

Så er det selvsagt en balanse mellom forbruk på den ene siden og sparing på den andre siden. Det å ha en rimelig vekst i det private forbruket er bra for økonomien, men så kan en alltid stille spørsmål ved hva som er rimelig vekst i det private forbruket, og hva som er forbruk som er i overkant av det en burde ha. Her finnes det jo ulike måter å dempe det private forbruket på uten at jeg skal gå i detalj.

Jeg tror at noe av det viktigste vi kan bidra med for å stimulere til sparing generelt sett, er at vi holder orden i økonomien, at vi klarer å holde lav inflasjon i samfunnet, og at folk har en trygghet for at vi som er politikere, har orden i sysakene. BSU, sparebeløp og grenser er slike ting som hører hjemme i budsjettsammenheng, og det er naturlig å vurdere det i den sammenhengen.

Så vil jeg bare avslutte med det som både representanten Syversen og representanten Sanner har vært inne på, at det er noen viktige verdier som vi bør føre videre til våre barn. Nøkternhet og sparsommelighet er to slike verdier. Jeg kan forsikre presidenten om at det er ikke helt enkelt, men jeg gjør det beste jeg kan for å få det til!

Presidenten: Presidenten er sikker på at det blir høyt verdsatt, både «heime og borte», som det heter.

Dermed er sak nr. 5 ferdigbehandlet.