Geir-Ketil Hansen (SV) [15:39:57]: Det ble på slutten av en lang dag en viktig og alvorlig sak.

Helsetilsynet melder, som annonsert i interpellasjonen, at minst ni barn dør hvert år som følge av omsorgssvikt og mishandling. Tilsynet sier videre at dette bare er toppen av isfjellet. Jeg er bekymret for at helsetjenestene ikke tar sitt ansvar for de minste alvorlig nok. I tilsynets rapport får vi høre om en sak der en fem år gammel gutt dør som følge av mishandling. Mange instanser så hva som skjedde. Ingen evnet å gripe inn. Et annet tilfelle det fortelles om, er en overgriper som forteller om sine handlinger overfor et barn. Verken behandler eller ledelse tar ansvaret for å melde fra. Mannen melder seg selv til slutt, etter samtaler med psykolog.

Disse historiene er svært alvorlige, og det er fullkomment uakseptabelt at vi ikke evner å fange opp slike tilfeller. Om ikke helsetjenestene selv tar tilstrekkelig fatt i problemene, må de veiledes og instrueres. Jeg tror at verdien av et samfunn måles etter hvordan vi klarer å ta vare på dem som har det aller vanskeligst. Meldeplikten som ligger i helsepersonelloven, er vårt – altså samfunnets – svar på hvordan vi skal sikre at barn blir sett.

Det å være pålagt å gi beskjed når man registrerer at noe er galt, er et stort ansvar. Det er til å forstå at helsepersonell synes det er vanskelig å melde fra. Kanskje er man redd for å mistenkeliggjøre foreldre uten grunn. Mange av oss har kanskje selv sett barn i en situasjon der vi lurer på om alt er som det skal være. Og så ligger det alltid et rom for skjønn der. Vår melding til helsepersonell må være: Meld heller fra én gang for mye – barnevernet er der for å hjelpe barn.

Mange vil kanskje spørre om hvordan man skal håndtere bekymring og mistanke. Det må være den enkeltes ansvar å melde direkte til barnevernet. Når det gjelder barnas sikkerhet, snakker vi ikke lenger om å ta opp problemet tjenestevei. Overordnede har ingen rett til å vurdere mistanken om omsorgssvikt eller mishandling. Det er bare den som behandler barnet, som har mulighet til å gjøre det. Ledere må gi sine ansatte trygghet og støtte i disse spørsmålene. Det er ikke deres oppgave å kontrollere den enkeltes bekymring.

Barnevernet er vårt felles apparat for å ta vare på de mest forsvarsløse blant oss, men vi vet at systemet ikke virker dersom ikke voksne tør å si fra. Det er bedre å sende en bekymringsmelding for mye enn at et barn blir utsatt for lidelser vi kunne ha forhindret. Det er spesielt viktig at offentlig personell tar dette på det dypeste alvor. Vi har gang på gang sett stygge saker – misbruk, omsorgssvikt og til og med dødsfall. I mange av disse sakene kommer det fram at helsepersonell og andre offentlig ansatte har forsømt sin lovpålagte plikt til å varsle.

Barneministeren har varslet at barnevernet er hans viktigste sak, og Regjeringen prioriterer barnevernet.

Vi lever i et åpent samfunn. Barnevernet har ingen mulighet til å – og skal heller ikke – overvåke alt vi foretar oss. Derfor har fellesskapet en rolle overfor utsatte barn.

Vi vet at ca. 90 pst. av bekymringsmeldingene barnevernet mottar, er fra andre enn barnevernet selv. For at barn skal få rett til hjelp, og til rett tid, må alle meldingene til barnevernet komme på et tidligst mulig tidspunkt. Da virker hjelpen best. Det gir oss ansvar for å si fra. Helsemyndighetene må gjøre grep for å gi helsepersonell trygghet for at det er greit å melde. Barnevernet må ha god dialog med helsepersonell, og det må skapes trygge rammer for å melde. For å få det til må helsepersonell være trygge på barnevernet.

Dersom systemet likevel svikter, mener jeg at vi må se på hvordan det skal håndteres. Det kan ikke være sånn at folk som setter barns liv på spill ved å la være å handle, ikke opplever noen form for reaksjon. Helsetilsynet anbefaler at den lave graden av meldinger defineres som et risikoområde. Jeg ber helseministeren sette dette spørsmålet høyt på dagsordenen framover, og viser til det spørsmålet jeg har tatt opp.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:45:39]: Vi blir alle rystet over nyhetssaker om barn som blir utsatt for grov omsorgssvikt eller barnemishandling. Det er derfor et vondt, men svært viktig tema som interpellanten Geir-Ketil Hansen tar opp.

Det er vanskelig å ta inn over seg at voksne kan mishandle barn som de har i sin varetekt. Jeg vil gi ros til de medier som har hatt nådeløse reportasjer om barnemishandling, overgrep og omsorgssvikt. Disse har vist hva som skjer med barna når helsepersonell og andre unnlater å varsle barnevern eller politi. Vold og overgrep mot barn angår oss alle, og vi må ikke la det skje bak lukkede dører. Derfor er den offentlige debatten om overgrep mot barn så viktig.

Å skape en god oppvekst for barn – uten omsorgssvikt eller barnemishandling – er noe av det viktigste vi kan gjøre. Jo tidligere vi klarer å fange opp barn som har det vondt, jo bedre kan vi hjelpe dem. Å hindre barnemishandling og omsorgssvikt er en felles satsing for flere departementer og etater og for tjenester for alle nivåer. Men samtidig har vi alle en plikt til å kontakte barnevern, politi eller øvrig hjelpeapparat hvis vi er bekymret for at barn kan være utsatt for vold eller for andre former for overgrep.

Selvsagt har myndighetene sin del av ansvaret. Regjeringen har satt barn og unge høyt på dagsordenen, og vi har styrket arbeidet overfor sårbare grupper av barn og unge. Arbeidet med vold mot barn, vold i nære relasjoner og arbeidet med rettsstillingen til barn som pårørende er store satsinger for Regjeringen.

Vi har et godt regelverk gjennom helsepersonelloven, barnevernsloven, straffeloven og rundskriv fra flere etater og departementer. Helsepersonelloven sier tydelig at helsepersonell har plikt til å varsle når de mistenker mishandling eller alvorlig omsorgssvikt. Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig, har leger plikt til å underrette politiet snarest mulig. Det er en plikt man ikke kan velge å se bort fra, og som går foran taushetsplikten.

Som kjent skal helsetjenesten snart kunne tilby dødsstedsundersøkelse i alle tilfeller der barn mellom null og tre år dør uventet og plutselig. Tilbudet vil være i gang fra 1. november. Med slike undersøkelser kan vi samle kunnskap slik at vi kan bli bedre til å forebygge slike hendelser. Meldeplikten vil bli endret slik at det blir klart at alle funn som kan bidra til å oppklare dødsårsaken, skal utleveres til politiet.

Statens helsetilsyn har tatt et løft for at helsetjenesten skal bli bedre til å varsle vold, mishandling og omsorgssvikt mot barn. Flere tilsyn har vist at enkelte helsepersonell ikke overholder den lovpålagte plikten til å gi opplysninger til barnevernstjeneste og politi. Virksomheten har heller ikke styringssystemer og rutiner som sikrer at helsepersonell overholder meldeplikten. Barneombudet har rettet oppmerksomheten mot den muligheten som tannleger har for å oppdage skader i munn og munnhule som følge av overgrep. Tannhelsepersonell har opplysningsplikt og opplysningsrett overfor sosialtjenesten og barnevernstjenesten – i likhet med alt annet helsepersonell. Jeg har klargjort tannhelsepersonellets plikter overfor Barneombudet og bedt Helsedirektoratet bidra til at det etableres gode rutiner i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, slik at mistanke om omsorgssvikt rapporteres til rette myndighet.

En ny rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har kartlagt omfanget av saker med mistenkt fysisk barnemishandling ved alle landets 21 barneavdelinger. I løpet av ett år ble det registrert 70 saker som ble utredet på grunn av mistanke om mishandling. Barna var fra én uke til 14 år. Halvparten av dem var under tolv måneder. Rapporten anslår at barneleger utreder færre enn 100 saker i året der det er mistanke om fysisk mishandling. Kunnskapssenteret finner det bekymringsfullt at det er få henvisninger fra helsestasjon, legevakt og allmennlege. Jeg vil vurdere rapportens anbefalinger, bl.a. forslaget om å opprette tverrfaglige team for utredning av barnemishandling ved alle sykehus.

Et rundskriv fra Helsedirektoratet beskriver helsepersonellets plikt og rett til å gi opplysninger til barnevernstjenesten, politiet og sosialtjenesten. Rundskrivet er et godt utgangspunkt for at helsepersonell skal ivareta varslingsplikten ved omsorgssvikt. Likevel skjer det ikke alltid at helsepersonell overholder varslingsplikten. Statens helsetilsyn peker på at det kan skyldes at de har liten kunnskap om tegn på mishandling og overgrep, de frykter kritikk og trusler fra foreldrene, de er engstelige for å havne i media eller som vitne i retten, og de frykter for å bidra til en angiverkultur. Det er også mange som håper og tror at andre allerede har varslet eller at noen andre vil gjøre det i nær fremtid.

Jeg vil – sammen med barne-, likestillings- og inkluderingsministeren og justisministeren – utarbeide en veileder om hvordan helsetjenesten, barnevern og politi kan samarbeide når det er mistanke om omsorgssvikt og barnemishandling. Vi må få på plass klare rutiner som gjør det enkelt å varsle ved mistanke om overgrep.

Jeg er glad for at vi nå har barnehus over hele landet – i Bergen, Hamar, Kristiansand, Oslo, Trondheim og Tromsø. Dette er et samarbeid på tvers av departementene under ledelse av Justisdepartementet. Hensikten med barnehusene er at dommeravhør, medisinske undersøkelser og behandling kan tilbys på samme sted.

Noen få helseforetak har inngått samarbeidsavtaler mellom helseforetak og politiet i saker hvor barn kan ha blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Dette er et godt initiativ. Jeg vil derfor be alle regionale helseforetak om å få på plass slike avtaler ved samtlige helseforetak. Videre vil jeg sende rundskriv til alle kommuner for å sikre at helsepersonell i kommunene skal ha økt oppmerksomhet på opplysningsplikten til barnevernstjenesten.

Jeg ser svært alvorlig på at barn i Norge utsettes for overgrep. Helsepersonell har en viktig rolle for å varsle ved mistanke om barnemishandling. Vi må finne frem til gode samarbeidsmodeller og god informasjonsflyt innad i spesialisthelsetjenesten og med kommunene, spesielt barnevern, barnehager, skole, fastleger, helsesøstertjenesten og politi, som kan sikre at barn som er utsatt for vold eller omsorgssvikt, får rask og god oppfølging. Dette vil vi følge opp.

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:52:48]: Jeg takker for svaret, og jeg må også si at jeg er fornøyd med det.

Jeg hørte og opplevde at statsråden pekte på en rekke tiltak som er gjort, og som gjøres for ikke minst å forbedre informasjonen og veiledningen overfor de ansatte innenfor helsesktoren og den offentlige sektor – hvis jeg hørte riktig – sånn at man på en måte skal få bedre rutiner på dette med å varsle og få trygghet i forhold til det å varsle.

Som både undertegnede og statsråden har nevnt i sine innlegg, og som det går fram av rapporten fra Helsetilsynet, går det helt klart fram både av helsepersonelloven og av barnevernsloven at man har et klart ansvar, man har en klar plikt til å varsle. Så tror jeg, som sagt, at de tiltakene som statsråden nå har annonsert skal gjennomføres, vil være et bidrag til å følge opp det som Helsetilsynet skriver i sin rapport, nemlig at man mener at helsetjenesten bør ta et løft for å bedre varslingen av vold og mot mishandling av og omsorgssvikt overfor barn og å identifisere det å la være å si fra som et risikoområde. Det er ganske sterke signal fra tilsynet.

Jeg takker for svaret og opplever at det som tilsynet annonserer, nå blir fulgt opp av statsråden.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:54:48]: Dette er et viktig tema, som jeg også sa i innledningen til innlegget mitt. Det som jeg opplever er det viktigste vi kan jobbe videre med, er nettopp å synliggjøre ansvaret, understreke den plikten som vi har til å varsle, bli mye mer bevisst, utarbeide den veilederen mellom de tre departementene, som vil være viktig for å skape den tryggheten for varsling, som også interpellanten var inne på, og å få på plass klare rutiner som hindrer at barn lider, og at barn lider unødvendig på grunn av at voksne ikke tar ansvaret og informerer.

Dette er heldigvis et tema som har fått stadig større oppmerksomhet, og som vi derfor også har grunn til å tro at vi kommer lenger med. Men det er helt klart at her trengs det mye oppmerksomhet, her trengs det trykk, og her trengs det synliggjøring av ansvar og plikter.

Presidenten: Møtet blir nå avbrutt, og nytt møte settes kl. 18 for fortsatt behandling av sak nr. 3. Første taler på kveldsmøtet blir Kari Kjønaas Kjos.

Behandlingen av sak nr. 3 fortsatte på kveldsmøtet.