Dagfinn Høybråten (KrF) [19:47:12]: Den 20. april eksploderte oljeriggen «Deepwater Horizon» og sank i Mexicogolfen. Riggen var operert av BP og var i full gang med å bore en oljebrønn på 1 544 meters dyp på Macondo-feltet i Mexicogolfen. Eksplosjonen på riggen krevde elleve menneskeliv og ble starten på en oljekatastrofe verden ikke har sett maken til – og heller ennå ikke har sett utfallet av.
Den første tiden etter at ulykken inntraff, opplyste BP at brønnen lekket ca. 5 000 fat olje per dag. Anslagene viste seg å være altfor lave, og BP ble tidlig beskyldt for å prøve å dysse ned omfanget av katastrofen. De siste oppdaterte opplysningene tyder på at lekkasjen er tre–fire ganger større. Daglig lekker det 15 000–20 000 fat olje rett ut i sjøen, eller nærmere 3 mill. liter. Det vi har vært vitne til siden, er en tragisk demonstrasjon av nærmest total maktesløshet fra aktørenes side. Jeg har reist denne interpellasjonen fordi også vi må trekke lærdommer av det som skjer i Mexicogolfen.
BP har så langt gjort flere forsøk på å stanse oljelekkasjen. Selskapet har forsøkt å stenge sikkerhetsventilen, senke en såkalt «top hat» over utslippsstedet for å fange opp oljen, drepe brønnen med oljeslam og til sist å kutte stigerøret og koble seg på rørstussen. I går kveld kom de første meldingene om at man kan ha lyktes med å stanse en del av utslippet. De viktigste tiltakene som for øvrig er satt i gang, er boring av to avlastningsbrønner som vil trykkavlaste brønnen og få den under kontroll. Boringene ble startet 2. og 16. mai, men operasjonen tar fra tre til seks måneder. Dersom man ikke lykkes med det man er i gang med nå – eller andre tiltak – kan utslippene fortsette fram til august–september.
BP har i ettertid erkjent at selskapet ikke hadde beredskap mot oljelekkasjer på dypt vann. BP-sjef Tony Hayward uttalte nylig følgende til avisen Financial Times: Det er ingen tvil om at vi ikke hadde de verktøyene man trenger til en sånn aksjon.
Ingen er i dag i stand til å forutsi de langsiktige konsekvensene utslippene fra ulykken har forårsaket. Oppryddingen av oljesølet pågår for fullt langs strendene og våtmarksområdene i de rammede delstatene.
Et forskningssenter offentliggjorde torsdag i forrige uke datasimuleringer som viser at oljen kan runde sørspissen av Florida og ramme strendene langs vestkysten av delstaten. Deretter kan oljen spre seg til hele østkysten av USA og Atlanterhavet innen få måneder. Et tynt oljelag og baller med olje vasket på fredag opp på de hvite strendene i Pensacola, lengst vest i Florida.
Minst 200 km av Louisianas sårbare kystlinje er allerede kraftig rammet, og stadig flere fugler og dyr blir funnet i hjelpeløs tilstand i sjøen eller i sumpene. Ikke minst rammes fiskeriene i golfen, som står for 15 pst. av USAs sjømatproduksjon.
Oljekatastrofen i Mexicogolfen blir nå kalt Obamas «Katrina». Det politiske spillet, og ikke minst de ansvarlige selskapenes ansvarsfraskrivelse og forsøk på å skylde på hverandre, har vært et sørgelig skue. Under en høring i den amerikanske kongressen 11. mai la sjefene for BP, Transocean og Halliburton skylden for ulykken på hverandre. Amerikanske myndigheter har plassert ansvaret hos operatøren BP og har sendt en regning på 69 mill. dollar til BP for å dekke utgiftene som myndighetene hittil har hatt. BP har fått en frist til 1. juli med å betale.
President Obama har høstet kritikk for å komme for sent på banen, spesielt i forhold til oljevern og opprydding. Mot slutten av mai kom presidenten med flengende kritikk av byråkratene i Minerals Management Service, som har ansvaret for tildeling av lisenser og kontroll av oljeselskapene. Presidenten varslet en storstilt opprydding i administrasjonen. Han har også nedlagt et midlertidig forbud mot leteboring på dypt vann fram til 2011. Moratoriet får bl.a. konsekvenser for Statoil, som har 448 lisenser i Mexicogolfen. De fleste av disse lisensene ligger på dypt vann. Statoil er allerede i gang med en boring på 2 000 meters dyp.
Oljekatastrofen i Mexicogolfen er et kraftig varsko om hvilken risiko som knytter seg til å drive oljeutvinning under havbunnen. 70 pst. av jordens overflate er dekket av hav og sjø, og utslipp sprer seg raskt med havstrømmene over store områder. Selv de største teknologioptimistene har fått noe å tenke på etter ulykken i Mexicogolfen. De som kjemper for en rask åpning for oljeleting i våre mest sårbare kystnære gyteområder for fisk, har en tøff jobb foran seg etter det som har skjedd i Mexicogolfen de siste seks ukene. Katastrofen er også en kraftig vekker for oljenasjonen Norge, som har drevet oljeutvinning på kontinentalsokkelen i over 30 år.
Mye tyder på at Norge er kommet lengre enn USA når det gjelder styring og kontroll over oljeaktiviteten og krav til sikkerhet. Når USA nå splitter opp Minerals Management Service og strammer grepet om oljeindustrien, ser de bl.a. til Norge og ønsker å lære av hvordan vi har valgt å organisere virksomheten. Det er grunn til å være stolt over det. Norsk oljehistorie er en ganske enestående suksesshistorie. Men den maktesløshet vi har sett de siste ukene, forteller oss med all mulig tydelighet at vi er ikke usårbare. Det trengs bare en stor oljekatastrofe for å endre på dette bildet. De fleste av oss husker Bravo-utblåsningen og «Alexander Kielland»-ulykken i den tidlige fasen av norsk oljehistorie. Også senere har det vært nære på ved flere anledninger.
Parallelt med ulykken i Mexicogolfen, og i skyggen av oppmerksomheten, ble Gullfaks C-plattformen evakuert 19. mai etter fare for gassutblåsning som følge av trykkforandring i en brønn. Det tok Statoil en uke å få kontroll over trykksituasjonen i brønnen.
Dette er det tredje tilfellet av alvorlige hendelser på under et halvt år ved Gullfaks C-plattformen. Alle episodene har skjedd i den samme brønnen. Siste tilfellet var lille julaften. Den episoden ble karakterisert av Petroleumstilsynet som den mest alvorlige hendelsen på norsk sokkel i 2009. Den siste episoden blir betegnet som mer alvorlig.
Petroleumsaktiviteten på norsk sokkel er i endring. De enkle brønnene er allerede blitt boret. Det som gjenstår, er vanskeligere brønner, mange av dem på dypt vann. Ønske om økt utvinningsgrad utfordrer også sikkerhetsmessig. Med unntak av Ormen Lange er de dypeste feltene på norsk sokkel på under 400 meters dyp. I årene framover går oljeselskapene mye dypere i norske farvann. Shell borer for øyeblikket på 1 300 meters dyp på Gro-feltet utenfor Helgelandskysten. Statoil har gjort funn på Luva-feltet vest for Sandnessjøen som ligger om lag like dypt.
Boring på dypt vann stiller større krav både til boreteknologi og til beredskap i tilfelle noe skulle gå galt. Utvikling av ny teknologi er viktigere enn noen gang, men dessverre ser det ut til at teknologiutviklingen ikke har det samme trykket som før. Ifølge Teknisk Ukeblad nr. 20 for i år er det flere år siden det ble satt i gang en pilot på norsk sokkel. Dette bekymrer både Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet. Bjørn Rasen i direktoratet uttaler følgende til bladet:
«Vi er bekymret for at det er lenge siden sist det ble gjennomført pilotprosjekter. OD mener bransjen må satse mer på nye teknologier som kan øke utvinningen og bedre sikkerheten.»
En form for boreteknologi som det forskes mye på, og som øker sikkerheten, er såkalt trykkbalansert boring. Foreløpig har den i liten grad blitt tatt i bruk på norsk sokkel.
Miljøbevegelsen har på sin side krevd borestans på dypt vann også i Norge inntil årsakene bak katastrofen i Mexicogolfen er ferdig gransket. Oljeprofessor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI støtter ifølge Dagens Næringsliv også et slikt krav. Jeg ønsker ikke for min del å konkludere på et slikt spørsmål. Jeg forventer imidlertid at fagmyndighetene vurderer dette nøye. I Aftenposten 3. juni avviste arbeidsministeren spørsmålet om borestans og viste til at Petroleumstilsynet har foretatt en konkret vurdering av Gro-boringen, og funnet at det ikke er grunnlag for å trekke tilsvarende konklusjon i Norge som i USA.
Samme dag som ministeren var ute med dette budskapet i Aftenposten, arrangerte Petroleumstilsynet sin sikkerhetskonferanse «Alltid beredt?» om hvordan en skal trekke lærdom av store ulykker. Konferansen skulle opprinnelig markere at det er 30 år siden «Alexander Kielland»-ulykken, men fikk i siste liten en mer oppdatert profil. Stavanger Aftenblad dekket konferansen og trakk ut følgende sitat fra foredraget til tilsynsdirektør Magne Ognedal:
«Kunne Deepwater Horizon skjedd i Norge og kunne Kielland skjedd igjen? Svaret på det er ja. Vi må ta innover oss at det er risiko knyttet til petroleumsvirksomhet. Risikobildet forsøker en å tegne i forvaltningsplanene. Det blir en politisk sak om det risikobildet er akseptabelt eller ei».
Dette er jeg enig i. Fagmyndighetenes oppgave er å føre kontroll med virksomheten og klargjøre graden av risiko. Det er vår jobb som politikere å ta de endelige avgjørelsene.
Katastrofen i Mexicogolfen har vist at oljevernberedskap til havs aldri kan bli noe annet enn et verktøy for skadereduksjon. Det finnes i dag ikke noe oljevernutstyr som gir sikkerhet for vern av sårbare naturområder i havet eller langs kysten. Det finnes heller ikke noe utstyr som er dimensjonert for å ta unna slike mengder olje som en virkelig oljekatastrofe innebærer. «Full City»-forliset utenfor Langesund i fjor sommer var en skikkelig demonstrasjon i så måte.
Slik sett vil oljevernberedskapen aldri kunne bli god nok til å veie opp for den risikoen oljevirksomhet til havs under harde værforhold kan medføre. Det må vi politikere være oss bevisst også når vi skal ta stilling til eventuell åpning av nye områder for oljevirksomhet i sårbare havområder i nord.
Jeg har derfor ønsket å rette fokus mot dette spørsmålet med en debatt i Stortinget. Jeg ønsker å vite hvordan Norge er rustet til å håndtere en oljekatastrofe, hva vi kan lære av situasjonen i Mexicogolfen, og hvordan regjeringen vil arbeide med en systematisk gjennomgang av erfaringene fra denne forferdelige katastrofen, slik at vi på best mulig måte kan stå rustet til å takle våre egne utfordringer.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [19:57:32]: Jeg vil starte med å få lov til å takke interpellanten for at han reiser denne problemstillingen.
En hel verden følger nå kampen som foregår i Mexicogolfen for å stanse oljeutslippet etter at «Deepwater Horizon» eksploderte og sank 20. april 2010. Elleve mennesker forsvant i dypet, og flere ble skadet. I tillegg er oljeutslippet fremdeles ikke stanset. Vi vet ennå ikke det totale omfanget av katastrofen, men vi vet at konsekvensene allerede er svært omfattende, både menneskelig, miljømessig og økonomisk. Den fatale hendelsen er en viktig påminnelse om viktigheten av et høyt HMS-nivå i petroleumsvirksomheten, og jeg har forsikret meg om at alle aktører i norsk petroleumsvirksomhet følger granskningen tett med tanke på at all relevant læring skal gjøres.
Årsakene til storulykken i Mexicogolfen er ikke klarlagt, men for at vi her i Norge skal kunne følge utviklingen, har Petroleumstilsynet etablert en intern prosjektgruppe som følger opp og vurderer tiltakene som er iverksatt med tanke på om de er relevante for virksomheten på norsk sokkel. Tilsvarende aktiviteter gjøres av andre berørte myndigheter. Oljeindustriens Landsforening har opplyst at de er i gang med et lignende arbeid. Målet er og må være å hindre at noe slikt kan skje i Norge. Representanten nevner Gullfaks C-hendelsen som nå pågår i Nordsjøen. Dette er en alvorlig hendelse der en av de to barrierer som sikrer kontroll over brønnen, er svekket. Jeg vil imidlertid understreke at det ikke på noen måte er grunn til å sidestille denne storulykken med den i Mexicogolfen. Utblåsningsventilen er intakt, og det pågår et intenst arbeid for å opprette barriere nr. 2 og sikre brønnen. Petroleumstilsynet følger nøye opp Statoil, og Petroleumstilsynet vurderer det slik at Statoil har kontroll over situasjonen.
Etter «Alexander Kielland»-ulykken i 1980 har det vært et folkekrav at virksomheten skal drives med lavest mulig risiko for skader og ulykker. Regelverks- og tilsynsansvaret for virksomheten er fordelt på flere departementer og underliggende etater. Arbeidsdepartementet, ved Petroleumstilsynet, er ansvarlig for regelverket som skal forhindre slike hendelser, og for kartlegging av årsaksforhold. Fiskeri- og kystdepartementet, ved Kystverket, er ansvarlig for den statlige beredskapen mot akutt forurensning, herunder oppsamling av oljesøl under statlige aksjoner. Miljøverndepartementet, ved Klima- og forurensningsdirektoratet, stiller krav til beredskap til å håndtere akutt forurensning i petroleumsvirksomheten. Olje- og energidepartementet, ved Oljedirektoratet, har ansvaret for ressursforvaltningen.
Oljenæringen opererer innenfor naturgitte og teknologiske betingelser som innebærer at feil og uhell har potensial for alvorlige skader på mennesker, miljø og materielle verdier. For å møte denne situasjonen er det utviklet et omfattende HMS-regelverk som stiller strenge krav til sikkerhet og styring. Regelverket støttes av industristandarder. Standardene er utviklet etter grundige prosesser for kvalifisering av ny teknologi og erfaringslæring.
Petroleumstilsynet sikrer en tett myndighetsoppfølging av næringen. Regjeringens uttalte forventning til petroleumsindustriene er at den skal være verdensledende på HMS.
HMS-regelverket baserer seg på en systematisk ansvarliggjøring av alle aktører i næringen. Operatøren er direkte ansvarlig for at underentreprenørene følger regelverket. Gjennom risikoanalyser og konsekvensutredninger skal aktørene tilegne seg best mulig kunnskap om virksomhetens risiko. Foregår aktiviteten i et miljøsårbart område, må valg av teknologi, organisasjon og beredskap tilpasses slik at det kompenserer for økt miljørisiko. Det skal alltid benyttes barrierer som er uavhengige, slik at en enkelt feil ikke skal kunne lede til en ulykke. Det er en grunnleggende forutsetning at aktørene skal arbeide for en stadig forbedring av det totale sikkerhetsnivået, og læring av egne erfaringer er her et viktig virkemiddel. Myndighetenes tilsyn kommer i tillegg til aktørenes egenkontroll og har som formål å se til at de ansvarlige selskapene iverksetter forebyggende aktiviteter som står i forhold til de potensielle konsekvenser for miljøet.
Til spørsmålet om hvorvidt Norge er rustet til å håndtere en oljekatastrofe, er det viktig å understreke at hovedfokus er på å forebygge at en slik katastrofe skal kunne oppstå. Likevel er det viktig å erkjenne at man aldri kan garantere at en storulykke ikke kan oppstå. Derfor er det i tillegg til de strenge kravene til planlegging og drift av virksomheten også satt en rekke krav til etablering og øving av beredskap i regelverket. Hovedformålet med regelverket er at det må etableres tiltak som forhindrer eller begrenser konsekvenser av ulykker eller tilløp til ulykker. Selve oljevernberedskapen på innretningene er operatørenes ansvar og skal i henhold til petroleumsloven være samordnet, også med offentlige beredskapsressurser.
Kystverket, som er ansvarlig for den statlige beredskapen mot akutte olje- eller kjemikalieutslipp, kan overta ledelsen av en oljevernaksjon knyttet til en konkret hendelse dersom det anses nødvendig. Dersom det skulle skje en større hendelse, vil hensynet til liv og helse selvfølgelig komme først, men arbeidet med oppsamling av olje og bekjempelse av oljeforurensningen vil starte så tidlig som mulig. I oljevernaksjonen vil privat, altså oljeselskapene, statlig og kommunal og interkommunal beredskap bli koblet inn. Staten har i henhold til lovverket myndighet til å innkalle kommunale beredskapsressurser og ressurser fra private aktører med beredskapsplikt. Hvis det er fare for meget betydelig forurensningsskade, kan enhver gis pålegg om å stille til rådighet materiell eller personell for å bekjempe ulykken. Prognoser for oljedrift vil bli utarbeidet av Meteorologisk institutt med hjelp fra Havforskningsinstituttet, som sammen med Fiskeridirektoratet også vil bidra med råd knyttet til fordeling og forekomst av sårbare marine levende ressurser. En slik situasjon vil med andre ord kreve en samordning av alle offentlige og private ressurser og vil forutsette ledelse av regjeringens kriseutvalg.
Mekanisk oppsamling er det prioriterte tiltaket, men slik oppsamling er avhengig av værforholdene og er ikke effektiv ved for høye bølger.
Kjemikalier for å fremskynde den naturlige nedbrytningen av olje på sjøen vil kunne brukes, med det er avhengig av oljetype, tid på året for hendelsen, og hvor en hendelse eventuelt skjer. På norsk sokkel vil både tid og sted for hendelsen være av betydning for hvordan oljevernaksjonen skal håndteres.
Avslutningsvis vil jeg understreke at vi fra myndighetenes side følger utviklingen i Mexicogolfen meget nøye med sikte på å lære mest mulig. Det vil bli igangsatt et eget samordnet myndighetsarbeid for oppfølging av ulykken i Mexicogolfen i forbindelse med oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Jeg vil også i den kommende stortingsmeldingen om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet redegjøre for ny kunnskap og eventuell implementering av endringer som følge av ulykken i Mexicogolfen. Fredag vil olje- og energiministeren og jeg avholde et møte med de største oljeselskapene for å høre deres vurderinger av den aktuelle situasjonen og hva de iverksetter av tiltak. Jeg vurderer fortløpende behovet for å iverksette ytterligere tiltak for å sikre læring fra denne hendelsen.
Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.
Dagfinn Høybråten (KrF) [20:05:12]: Først takk til statsråden for svaret. Takk for at hun varsler et samordnet grep fra myndighetenes side for å lære av de dyrekjøpte erfaringer som man nå gjør i Mexicogolfen. Det er bra.
Det er også en selvfølge at alle aktører følger det som nå skjer, tett. Jeg minner om at i kjølvannet av «Alexander Kielland»-ulykken, som var en kraftig vekker for den nyfødte og sterkt utviklingsoptimistiske norske oljestaten, ble det gjennomført en betydelig oppgradering av ambisjonene når det gjelder sikkerhet på norsk sokkel. Jeg forventer at med den læring man nå gjør, vil det samme skje. Derfor er det viktig at alle aktørene følger med, og at de gjør sine vurderinger. Men det er også viktig at de politiske myndigheter, i denne sammenheng sikkerhetsansvarlig statsråd, vurderer behovet for skjerpet regelverk.
Når det gjelder aktørene, må jeg si at jeg kvakk skikkelig da jeg leste Dagens Næringsliv på lørdag, for de har fått tak i Statoils søknader om leteboring på 2 000 meters dyp i Mexicogolfen fra de amerikanske fagmyndighetene. I disse søknadene, som er datert 9. september og 22. oktober 2009, skriver Statoil om risikoen ved å bore dypere enn stedet hvor «Deepwater Horizon» havarerte:
«Det er lite trolig at et oljesøl (på eller under overflaten) vil skje på grunn av noen av de foreslåtte aktivitetene. Skulle det mot formodning skje er det lite trolig at det vil ha en innvirkning.»
Dette skriver den dominerende aktøren på norsk sokkel til amerikanske myndigheter få måneder før denne ulykken inntreffer.
Mitt spørsmål til statsråden er om hun er trygg på at den største aktøren på norsk sokkel tar risikovurderinger og sikkerhetsutfordringer på tilstrekkelig alvor når de kan skrive noe slikt som dette, og faktisk legge det til grunn for en søknad om en aktivitet som til forveksling ligner den aktiviteten som har havarert i Mexicogolfen.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [20:08:15]: Til representantens siste spørsmål legger jeg til grunn – som jeg har gått igjennom – at vi har et veldig utstrakt sikkerhetssystem i Norge. Det gjelder også for Statoil. Vi har tett oppfølging av alle selskapene. Jeg skal, som jeg sa, også ha et møte med de sentrale oljeselskapene på fredag, deriblant Statoil, hvor et av temaene nettopp vil bli hvordan oljeselskapene følger opp ulykken i Mexicogolfen, og hva vi kan lære av den.
Så har jeg også lyst til å si at Petroleumstilsynet har hatt ulike gjennomganger av denne ulykken for å se hvilke implikasjoner den har for norsk sokkel. Blant annet fikk president Obama en rapport, den såkalte Salazar-rapporten, som er en gjennomgang av ulykken i Mexicogolfen, hvor man retter søkelyset på 21 punkter som man ønsker en forbedring av. Jeg har hatt en gjennomgang med Petroleumstilsynet basert på de punktene, og de har gått gjennom dem. I det store og hele mener tilsynet at det ikke er behov for å gjøre tilsvarende ting fra norsk side, med unntak av fire punkter som de kommer til å gå videre med. De fire punktene kommer jeg også til å ha særlig fokus på når jeg skal møte oljeselskapene på fredag.
Som representanten selv nevnte, er det i dag Gro-feltet som er et dypvannsfelt, på 1 350 meter, men det er også andre felt som etter hvert kommer opp som søknad. Det er helt riktig: Det er dypvann som er det farligste, fordi det er det vanskeligste rent teknologisk, så det er viktig at vi særlig ser på dette. Det er derfor også Petroleumstilsynet har gått inn og sett på hvorvidt det vil være behov for å gjøre noe på Gro-feltet. De har vurderte dette nøye og mener at det er ikke grunnlag, på bakgrunn av det vi vet fra Mexicogolfen nå, å gjøre noe direkte på Gro-feltet, utover å følge ulykken i Mexicogolfen veldig nøye for å se om det kommer nye forklaringer på hva som har skjedd. Vi vet jo ennå ikke hva som har skjedd. Når man vet hva som har skjedd, kan det selvfølgelig ha betydning for hva vi må gjøre i Norge.
Jeg sier ikke at vi har vurdert dette en gang for alle. Vi må hele tiden følge med på hva man finner ut av årsakssammenhengen i Mexicogolfen. Er det noe der som tilsier at vi må gjøre noe tilsvarende i Norge, altså gå inn og se på nye krav osv. til dypvannsboring, vil vi selvfølgelig gjøre det. Men dette må følges hele tiden, og det viktigste blir egentlig å se på hva man finner ut i USA om årsaksforholdet i denne ulykken.
Eirin Kristin Sund (A) [20:11:15]: Oljekatastrofen i Mexicogolfen har gjort et veldig sterkt inntrykk på de aller fleste av oss. Hendelsen minner oss alle om at ulykker og uforutsette hendelser kan inntreffe, og at det derfor er viktig å ha en sterk innsats på å forebygge at uhell skal inntreffe, men også å være forberedt på det verste for derigjennom å kunne håndtere eventuelle slike hendelser. Interpellanten reiser av den grunn et veldig viktig tema i sin interpellasjon som vi behandler her i dag.
Vi har heldigvis vært forskånet for mange alvorlige ulykker og hendelser på norsk sokkel, men mange av oss husker selvsagt den dramatiske og katastrofale «Alexander Kielland»-ulykken i 1980, som representanten Høybråten også minner oss om i dag. Tv-bildene fra den hendelsen samt øyenvitneskildringene fra de overlevende involverte i ettertid har gjort et enormt inntrykk på oss alle.
Ulykken for 30 år siden minner oss alle om hvor fundamentalt viktig det er å stille knallharde krav til helse, miljø og sikkerhet overfor dem som opererer på norsk sokkel, og det mener jeg vi som beslutningstakere – både før og nå – har gjort. Hver gang vi behandler konkrete utbyggingssaker på norsk sokkel her i Stortinget, er hensynet til helse, miljø og sikkerhet det vi først og fremst er opptatt av.
Dessverre er det sånn at uønskede hendelser forekommer. Selv om vi heldigvis har vært forskånet for flere hendelser som «Alexander Kielland»-ulykken, kan vi aldri gardere oss hundre prosent mot uønskede hendelser – dette til tross for at vi i Norge ligger i fremste rekke når det gjelder å stille knallharde krav til helse, miljø og sikkerhet overfor virksomhet på vår sokkel, nettopp for å forebygge uønskede hendelser. Av den grunn at vi aldri kan gardere oss hundre prosent, må vi i tillegg stille krav til en oljevernberedskap som er så god som mulig. Dersom det verste skulle hende, må vi forberede oss selv på å kunne håndtere det på en slik måte at skadevirkningene blir minst mulig med hensyn til miljøkonsekvensene.
Mange tusen mennesker lever store deler av sitt liv i eller i nær tilknytning til norsk sokkel. Disse menneskene har krav på noe så fundamentalt som en trygg og sikker arbeidsplass. Dette ansvaret ligger på arbeidsgiver, men det er også vår oppgave som politikere å sørge for at vi til enhver tid stiller og utformer krav, slik at dette grunnleggende behovet blir tilfredsstilt. Dette ansvaret mener jeg at vi som politikere tar. Men like viktig er det at alle de som bor langs kysten og har arbeidsplassene sine der, både innen fiskeri, turisme og andre næringer, også skal ha grunnleggende trygghet for at vi stiller de strengeste krav som det går an å stille, og har den beste sikkerheten og beredskapen på plass, slik at man kan leve og virke langs kysten.
Når det gjelder å etterse at våre krav til standarder innenfor HMS-området blir etterlevd, påhviler det Petroleumstilsynet å ha det daglige ansvaret for dette. Petroleumstilsynet er et sterkt og uavhengig bransjetilsyn for arbeidsmiljø og sikkerhet, herunder storulykkerisiko. Petroleumstilsynet har det daglige ansvaret for en tett myndighetsoppfølging av næringen, som statsråden var inne på. Vår politiske oppgave blir derfor å sørge for at Petroleumstilsynet også i framtiden skal være et sterkt og uavhengig tilsyn som kan utføre sine oppgaver på en best mulig måte.
Når det gjelder hva vi kan lære av hendelsen i Mexicogolfen, er det nok i tidligste laget å svare på det spørsmålet nå, med unntak av den påminnelsen at det uforutsette faktisk kan inntreffe. Amerikanerne har fram til nå hatt sitt fokus på å stanse eller å håndtere utslippene, noe jeg tror vi alle skal være glade for. Så får vi håpe at de lykkes med dette snart.
For de rød-grønne og for regjeringen er prioriteringen av helse, miljø og sikkerhet på norsk sokkel førsteprioritet. Av den grunn er våre ambisjoner å stille verdens strengeste krav på disse områdene, og til enhver tid nyttegjøre oss den fremste teknologien innenfor dette området.
Men jeg må si at Mexicogolfen også viser viktigheten av å innhente kunnskap både om ressursgrunnlaget ute til havs og om naturverdiene før en igangsetter virksomhet på norsk sokkel. En bredest mulig informasjon og kunnskap skal være beslutningsgrunnlaget før vi tar våre valg her til lands. Erfaringene fra og årsaken til situasjonen i Mexicogolfen vil være viktig kunnskap for oss, og det kan også danne grunnlaget for skjerpede krav her til lands.
Jeg må si at jeg deler interpellanten Høybråtens syn, og også president Obamas syn, som ikke bare er bekymret, men har veldig klar tale mot selskapet som opererer i Mexicogolfen, som prøver å skylde på andre og dekke over det som har skjedd. Det bør ingen gjøre etter dem.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [20:16:43]: Takk til interpellanten Høybråten for at han set dette viktige temaet på dagsordenen. Takk òg til arbeidsministeren, som ser viktigheita av dette. Her må vi dra saman.
Eg som kjem frå ein kystkommune, og som sjølv har opplevd oljeforureining på nært hald, meiner at det gjer ekstra inntrykk når oljeforureining skjer i slike dimensjonar som det som har skjedd og framleis skjer i Mexicogolfen.
«Server»-ulukka i 2007 og «Rocknes» i 2002 er smådrypp å rekna i dette høvet. Men likevel – det å vera nær og ikkje minst sjå skadar som oljeforureinga kan gje i ein slik målestokk som det ein har hatt i Noreg, gjer at ein i alle fall kan prøva å setja seg inn i det som skjer i Mexicogolfen, utan at vi heilt forstår det, kor mykje vi enn prøver.
Det gjer inntrykk når du er nede i fjæra og finn ei and full av olje, der berre auga og nebbet er synlege utan olja. Difor er det svært viktig at alt ein har av ekspertise på oljeområdet med omsyn til førebygging av slike katastrofar, er i høg aktivitet, og at ein lærer av all mogleg erfaring ein får etter det som skjer i Mexicogolfen. Vi må håpa at slikt ikkje skjer igjen, verken her heime eller andre stader i verda.
Oljevern til havs gjev andre utfordringar enn båtar som går på land eller forliser. Til havs er det heilt andre krefter og heilt andre dimensjonar ein snakkar om. Noreg er framtidsretta innan oljeutvinning, men er vi det om slike katastrofar skjer? Vi må vera like dyktige òg her, vi må gjera alt vi kan for å unngå dette. All beredskapsteknologi som blir utvikla, og som bør utviklast, får ein overlata til ekspertane, men kostnadene må òg vi som land ta ein del av.
Opplæring og utdanning på beredskapssida vil vera meir og meir viktig. Her må ein leggja forholda godt til rette, både utøvarane av oljeutvinning og opplæringsinstansane innan dette området. Noreg skal og må bli best i klassen òg på dette viktige området.
Siri A. Meling (H) [20:19:10]: Først: Takk til interpellanten Høybråten fordi han reiser en viktig debatt i dag.
Hendelsen i Mexicogolfen er en kraftig påminnelse om at all aktivitet er forbundet med risiko. Det er en tragisk hendelse som både har kostet menneskeliv og forårsaker utslipp av olje i golfområdet, og det forventes store skader på den amerikanske golfkysten i kjølvannet av disse utslippene. Og som flere har sagt tidligere i debatten, kjenner vi ikke omfanget av disse utslippene ennå.
Dette er en alvorlig situasjon, og fra vårt ståsted er det viktig at vi nå får fulgt med på etterforskningen, slik at vi kan lære av det som har skjedd. Det er derfor positivt at Petroleumstilsynet har tatt initiativ til et arbeid som nettopp går ut på å få kunnskap om hva som har skjedd, og sammenligne dette med norske forhold for å studere relevansen i forhold til vår egen sokkel. I tillegg har OLF, Oljeindustriens Landsforening, engasjert Det Norske Veritas til en tilsvarende studie, nettopp for å se om det kan være paralleller til norsk sokkel og det viktige arbeidet selskapene selv gjør for å forbedre sikkerheten og hensynet til miljø.
Det er ikke så lenge siden Petroleumstilsynet friga en rapport som viser at det er en del sikkerhetsrutiner på norsk sokkel som ikke har vært fulgt. Det synliggjør at vi uavhengig av uhellet i Mexicogolfen også har en jobb å gjøre på hjemmebane i disse spørsmålene. Og vi har et ansvar for alle de menneskene som har sitt arbeid offshore og den sårbarheten de har i forhold til fare for uhell.
Men ulykken i Mexicogolfen er en kraftig påminnelse til oss alle om betydningen av gode sikkerhetsrutiner, strenge krav med flere barrierer og selvfølgelig også en høy oljevernberedskap dersom uhellet først skulle være ute.
Forholdene i Norge er noe annerledes enn i Mexicogolfen. Det har vært ukontrollerte utblåsninger på norsk sokkel også, nemlig Bravo-ulykken, men det har aldri vært utblåsninger under leteboring. I Norge har vi noen andre krav. Blant annet har det siden 1993 vært påbud om såkalte akustiske brytere, som er en ventil på havbunnen som kan fjernstyres. I tillegg er det f.eks. i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen ikke så store vanndyp og så høye trykk som i Mexicogolfen.
Det Norske Veritas har hatt en gjennomgang av 23 registrerte hendelser i de siste 20 årene, fra 1987 til 2007, og konkluderte med at de fleste av disse ikke ville kunne skje på norsk sokkel på grunn av våre krav til boreoperasjoner. Det er verdt å merke seg at 96 pst. av disse hendelsene skjedde nettopp i den amerikanske delen av Mexicogolfen.
Jeg registrerer at statsråden sier at amerikanske myndigheter ønsker å lære av hvordan vi tilrettelegger vår forvaltning og vår regulering av oljevirksomheten, og jeg vil håpe og tro at vi kan tilføre amerikanske myndigheter noe her. Det er som sagt viktig å lære. Hendelsen er en kraftig påminnelse om at all aktivitet innebærer risiko.
For den norske kystlinjen er imidlertid skipstrafikken definert som den største miljørisikoen i forhold til utslipp som når land. Vi husker alle den siste hendelsen utenfor Langesund og havariet til «Full City». Det viser hvor viktig beredskapselementet er, og det er ingen tvil om at beredskapen er høyere i områder med olje- og gassvirksomhet, noe som også er positivt dersom vi skulle oppleve skipsforlis. Vår oppgave som politikere er å ha en helhetlig tilnærming til de ulike spørsmålene. I spørsmålet om olje- og gassutvinning i områder som defineres som sårbare, er det derfor viktig å sørge for at risikoen for uønskede hendelser kommer så nær null som mulig gjennom strenge reguleringer. Videre er det viktig med gode kontrollrutiner og sanksjoner dersom reguleringene ikke følges opp av de ulike aktørene, for å redusere risikoen for utslipp.
Høyre mener at vi kan balansere en bærekraftig olje- og gassvirksomhet mot miljøhensyn, fiskeriinteresser, reiseliv og andre interesser. I tillegg er det viktig med en helhetlig tilnærming for også å kunne se fordelene for samfunnet med økt aktivitet – for videreutvikling av kompetanse, industri, bosetting i bl.a. vår nordlige landsdel, inntekter til kommunene i nord, og derigjennom videreutvikling av velferdstilbudene til innbyggerne. Men det som er den viktige utfordringen nå, er å lære av hendelsen i Mexicogolfen, og se på hvilken måte vi kan forbedre våre egne reguleringer ytterligere.
Snorre Serigstad Valen (SV) [20:24:29]: Takk til Dagfinn Høybråten for en god interpellasjon og statsråden for gode svar.
Den rød-grønne regjeringen er svært opptatt av oljevernberedskap. Vi husker alle Langesund-ulykken. Vi har en oljebransje som legger mye stolthet i sin beredskap, og fokuset på beredskapen i den offentlige debatten er rimelig bra. Det har selvfølgelig vært sterkere i tiden etter ulykken i Mexicogolfen.
Men vi kan aldri bli gode nok, vi kan aldri være helt sikre. Vi vil alltid være sårbare. Den eneste absolutte sikkerheten mot uønskede konsekvenser av en aktivitet er å slutte helt med aktiviteten. Det diskuterer vi ikke i dag.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta en tur til NorLense i dag, i Lofoten, men vi er jo her i kveld og debatterer, så det ble ikke noen tur nordover. Debatten ble berammet til i dag.
En god oljevernberedskap er helt avgjørende for et land med en så sterk offshorevirksomhet som Norge. Men vi kan aldri lene oss tilbake og være fornøyd, og vi må aldri bli så fornøyde med egen beredskap, egen teknologi, egen fortreffelighet at vi tar lett på risikoen for store oljekatastrofer.
Det er det som er i ferd med å skje hos enkelte nå. Høyre var raske med å vedta oljeuttalelser på sitt landsmøte i år, midt under den katastrofale oljeulykken i USA, som nå er inne i sitt 49. døgn. Oljeindustriens Landsforening turer fram med samme retorikk som før. LoVe Petro kjøper til og med dyre vedlegg i Aftenposten, der en klarer å gjøre katastrofen i Mexicogolfen til et argument for å starte en åpningsprosess i Lofoten og Vesterålen, og på Senja. Sist ute er direktøren i Statoil Norge, som mener debatten om oljeulykken har vært for følelsesladd.
Når dette skjer, bør alarmen gå. Hovmod står for fall. Å uttrykke bekymring for vår egen kyst, vårt eget dyreliv, vår egen fisk, som følge av oljekatastrofen i Mexicogolfen, er ikke å være følelsesladd. Det er en helt riktig og helt rasjonell handling, med tanke på den siste tids hendelser. Derfor er det en god interpellasjon representanten Høybråten her fremmer, spesielt i en tid der debatten går høyt om vår egen oljevirksomhet, der grensedragninger for oljevirksomheten diskuteres, og hvor trygg slik virksomhet vil være i nye områder, stadig lenger nord. I en sånn setting er det viktig at også evnen vår til å håndtere eventuelle konsekvenser av denne virksomheten, diskuteres grundig her i salen.
Jeg er glad for at direktøren for Petroleumstilsynet sist fredag uttalte at han ikke kan utelukke en tilsvarende ulykke som i Mexicogolfen i Norge. Likeledes har den tidligere direktøren for Mineral Management Service, Elmer Danenberger, i senatshøringen i USA uttalt at det er usikkert om en akustisk blow-out-forhindrer – som representanten Meling siktet til – ville kunne gjort noen forskjell i Mexicogolfen i det hele tatt. Når ekspertene er så usikre, når vi ennå ikke vet, så undres jeg stadig over hvor sikre enkelte Høyre-politikere kan være.
Jeg håper derfor de mest offensive tilhengerne av å åpne nye, sårbare og kystnære områder tar de siste ukenes hendelser godt inn over seg. Høyre og Fremskrittspartiet er ikke like tøffe i språket nå som før ulykken. Men representanten Melings forsøk på å framstille Norge som et mye, mye sikrere land enn USA, bekymrer meg litt – ikke fordi det er veldig sannsynlig med en oljekatastrofe i Norge, for det er det så klart ikke, men fordi risikoen er der. Det er helt riktig at Norge og USA er to ulike land. Det har representanten Meling helt rett i. Det er værharde forhold i Norge, vi borer svært langt nord i Norge, det er kaldt i Norge og vanskeligere å opprettholde en god oljevernberedskap jo lenger nord vi opererer. I tillegg var det en såkalt sviktsikker mekanisme som sviktet i Mexicogolfen. Like lite sviktsikker som BPs sviktsikre mekanismer kan være, kan vi stole på at høyrepartiene er i sin iver etter å åpne nye områder. Jeg håper derfor at denne debatten gjør litt mer inntrykk på Høyre spesielt, som jeg oppfattet var den mest offensive nå i denne debatten – enn det kunne virke som.
Jeg vil bare minne om det som representant Dagfinn Høybråten også siktet til uttalelsen i Statoils søknad til MMS i USA, at det «er lite trolig at et oljesøl (…) vil skje på grunn av noen av de foreslåtte aktivitetene», som Statoil skrev i sine søknader 9. september og 22. oktober 2009. Den type forsikringer fra en oljebransje med egeninteresse i å kunne bore olje bør vi være veldig forsiktige med å ta for god fisk i framtiden.
Erling Sande (Sp) [20:29:27]: For Senterpartiet har arbeidet for å unngå ei storulykke offshore ypparste prioritet. Det er ei naturleg prioritering, både av omsyn til miljøet og av omsyn til dei som jobbar offshore. Eg vil knyte nokre kommentarar til det å førebyggje ulykker.
I den debatten som blei utløyst av katastrofa i Mexicogolfen, meiner eg det er særleg to forhold som er viktige. For det fyrste: Sikkerheita på norsk sokkel er god. For det andre: Olje- og gassverksemd vil alltid innebere ein fare for skade på menneske og miljø, også i vårt land. Derfor er eg samd med interpellanten i at dette er ein viktig debatt, og det er rett å setje tryggleiken på dagsordenen etter ei slik hending som verda har opplevd i Mexicogolfen. Vi er heldige, vi kan lære av ei ulykke som fyrst og fremst rammar andre. Vi kan bruke denne situasjonen til å styrkje vår beredskap ytterlegare.
Eg synest det er noko urovekkjande at Statoil Norges sjef i eit debattinnlegg kommenterer debatten i kjølvatnet av ulykka i Mexicogolfen som det han kallar ein død pelikan-debatt som er følelsesprega. Dette er etter Senterpartiet sitt syn ikkje å gå inn i debatten med nødvendig audmjukskap.
På norsk sokkel var «Alexander Kielland»-ulykka for 30 år sidan eit vendepunkt. Historia har bekrefta at det er mogeleg å utvinne olje og gass under krevjande forhold med få uønska hendingar, men sjølvsagt ikkje utan risiko. Eit robust myndigheitsapparat er avgjerande for å kunne drive med minimal risiko for store ulykker. Eit fritt og uavhengig petroleumstilsyn har vore ein viktig faktor i sikkerheitsarbeidet på sokkelen. Det skulle ein tru det var brei politisk semje om, men faktisk foreslo Framstegspartiet så seint som i sitt alternative budsjett å leggje Ptil inn som ein del av Arbeidstilsynet. Det vitnar om manglande respekt for dei store sikkerheitsoppgåvene som tilsynet har.
Ei anna utfordring er endringa i aktørbiletet på sokkelen – Statoil som dominerande aktør og framveksten av mange nye, små oljeselskap. Eg er, i likskap med det fleirtalet var under behandlinga av statsbudsjettet for 2010, oppteken av at dette gjev nokre særskilde sikkerheitsutfordringar. Det er viktig å presisere at dei selskapa har ansvaret for så vel risiko for arbeidsulykker som å sikre miljømessig forsvarleg drift. Det er fornuftig at Petroleumstilsynet har eit risikobasert tilsyn med hovudfokus på å hindre store ulykker.
Avslutningsvis vil eg peike på at det som skjer i Mexicogolfen, er ei viktig påminning om kor store konsekvensar eit ukontrollert utslepp kan ha. Vi må derfor gå særs varsamt fram i sårbare område, og i nokre område skal vi etter Senterpartiet sitt syn ikkje ha petroleumsaktivitet i det heile. Særleg må vi hugse på den store utfordringa det er for oljevernberedskapen når ein får utslepp i dårleg vêr og med stor bølgjehøgd. Sjølv verdas beste oljevernberedskap er ikkje tilstrekkeleg for å hindre store miljøkonsekvensar ved ukontrollerte utblåsingar, og det er noko sjølv tilhengarane av olje- og gassverksemd i Lofoten og Vesterålen lyt ta inn over seg.
Borghild Tenden (V) [20:33:17]: Venstre er, på lik linje med flere her, bekymret for den situasjonen vi ser i Mexicogolfen. Det er åpenbart at petroleumsbransjen mangler kunnskap om å håndtere et utslipp på dypt vann. Norsk petroleumsaktivitet er til forskjell fra en rekke andre land, utelukkende basert på offshoreproduksjon. Venstre er for en videre petroleumsaktivitet, men selv om vi er for dette, er vi imot aktivitet i de mest sårbare områdene. Og vi er opptatt av å stille strenge krav til selskapene, slik at vi minimerer belastningen på miljøet og risikoen knyttet til aktiviteten. De utfordringer vi har sett at Statoil har hatt knyttet til Gullfaks C og den situasjonen vi opplevde på Snorre A i 2004, er en påminnelse om at den oljekatastrofen vi er vitne til, kan skje igjen, og det kan skje i Norge.
Det er åpenbart at teknikken og menneskene kan svikte, både når det gjelder å ta de riktige forholdsreglene, og når det gjelder tilgang på teknologi og løsninger for å håndtere uhellet når det først oppstår.
Venstre har lenge vært bekymret for norsk oljevernberedskap og mulighetene til å reagere på en større katastrofe. Vi så effektene av «Full City»-ulykken utenfor Langesund, og det måtte en ulykke til før regjeringen reagerte og styrket slepebåtberedskapen på Sørlandet, til tross for at Venstre ved en rekke anledninger hadde tatt opp nettopp denne saken med regjeringen.
Avslutningsvis vil jeg berømme interpellanten for å ta opp dette temaet, og at han utfordrer statsråden på statusen på beredskapen for å forhindre og håndtere uønskede hendelser i petroleumsbransjen.
Marianne Marthinsen (A) [20:35:29]: La meg få starte med å si at jeg er glad for at vi får denne debatten, og jeg vil gjerne takke interpellanten for det.
Det er flere som har snakket her i dag om det sterke inntrykket katastrofen i Mexicogolfen har gjort på oss. Jeg tror at det inntrykket blir ekstra sterkt fordi det skjer med et selskap som BP som operatør. Vi snakker ikke om noe useriøst cowboyselskap her, vi snakker om en seriøs aktør som vi kjenner godt fra norsk sokkel, og som jeg tror mange har stor tillit til. Ikke bare er dette en ulykke som det har vist seg veldig vanskelig å få kontroll over, men selskapet har også pådratt seg Obamas vrede for å holde tilbake informasjon, forsøke å underkommunisere hvor alvorlig ulykken faktisk er, prøve å skyve skylden over på andre og avspise dem som rammes, med småpenger, mens aksjonærene får store utbytter og dyre tv-reklamer ruller over amerikanske tv-skjermer.
Så er det selvfølgelig nærliggende å spørre: Kunne ulykken ha skjedd her? Vi vet for lite om hva som har skjedd. I Mexicogolfen er all boring stanset inntil i videre. Kanskje er det slik at våre sikkerhetskrav ville ha forhindret at vi fikk akkurat det hendelsesforløpet som vi fikk i Mexicogolfen, kanskje ikke. Uansett er det en kraftig påminnelse om at de tingene som vi tror ikke kan skje, skjer. De skjer selv med seriøse aktører som BP som operatør. Vi kan aldri gardere oss 100 pst.
Jeg vil tro, kanskje håpe, at de som har brukt mye tid og krefter på å bagatellisere risiko og lage bilder av hvor latterlig liten sjanse det er for at noe alvorlig skal kunne skje, f.eks. i de mest sårbare gyteområdene, tenker seg om en gang til. Jeg skal ikke nevne navnet på noen av disse kommunikasjonsfolkene i oljeselskapene, men det er nærliggende å tenke på dem.
At vi ikke kan gardere oss, stiller krav til beredskap. Selv om sannsynligheten for en ulykke av det omfanget som vi nå ser i Mexicogolfen, er liten, er jo risiko en funksjon av både sannsynlighet og skadepotensial, og vi har også enkelte områder i Norge hvor skadepotensialet er stort.
Representanten Sund var inne på at det er for tidlig å si noe bastant om hva vi kan lære av Mexico, og det er selvfølgelig helt riktig. Samtidig har oljevernberedskap vært tema i denne salen ved gjentatte anledninger, og vi vet noen ting om utfordringene. Vi vet f.eks. at effektiviteten av beredskapstiltak varierer kraftig med sted, med årstid, med værforhold. Er det dårlig vær – og dessverre har det en tendens til å være det ved uhell, det er gjerne derfor de skjer – har vi stor bølgehøyde, settes tradisjonell oljevernberedskap med lenser og pumper ut av spill. Da er man prisgitt strømforhold, da er man prisgitt vindforhold og avstanden til land. Derfor er avstand til land et så vesentlig vurderingspunkt når man gir nye tillatelser til å bore.
Så er det viktig hva slags type olje det er snakk om – om det er høy grad av naturlig dispergering, eller nedblanding i vannet. En av de tingene som vi ser veldig tydelig fra Mexicogolfen, er jo at det er utrolig problematisk å vite hvor mye olje som befinner seg under havoverflaten, og som man ikke har kontroll på.
Utvikling av ny og mer moderne teknologi på dette området er krevende, ikke minst kostnadsmessig, og det er det få selskaper som har rygg til å bære. Det er dyr teknologi, og det er teknologi som man forhåpentligvis aldri skal ta i bruk. Da Stortinget behandlet forvaltningsplanen for Norskehavet i fjor, var dette et tema som regjeringspartiene var veldig opptatt av. Blant annet pekte vi på at staten bør mer aktivt inn på dette området, ta initiativ til å sette i gang teknologiutviklingsprogrammer for å bedre oljevernberedskapen.
Vi kan stille så strenge krav vi bare makter – og der føler jeg meg trygg, vi stiller strenge krav – men det forutsetter at teknologien som kreves for å oppfylle kravene, faktisk finnes.
Karin Andersen (SV) [20:39:46]: I likhet med alle kolleger vil jeg takke representanten Høybråten for å ha tatt opp denne interpellasjonen.
SV har alltid vært opptatt av sikkerheten rundt vår oljevirksomhet. Før en av de første store ulykkene kom, stilte en av SVs representanter spørsmål om sikkerheten rundt dette i Stortinget og fikk den gang til svar at det var omtrent like sannsynlig som, når hvert tiende barn er kineser, at en norsk kvinne skulle føde en kineser når hun skulle ha sitt tiende barn; det burde hun ikke være bekymret for. Det var dessverre ikke mange dager etterpå at det var store overskrifter i avisen. «En kineser er født», sto det. Bravo-utblåsingen var et faktum.
Den gangen ble vi også forsikret om at alt var i orden. Derfor håper jeg at det kan komme noe positivt ut av denne forferdelige ulykken og utblåsingen. Det er vårt ansvar politisk å sikre at den virksomheten som foregår, foregår i rammer der risikoen er minimal, fordi farligheten er så stor knyttet til ulykker av det omfang vi nå har sett. Det bør også alle partier merke seg nå. Vi trenger faktisk en meget sterk motkompetanse og en kompetanse og en ekspertise når det gjelder sikkerhet og drift av disse anleggene.
Fremskrittspartiet, f.eks., har i flere år ønsket å kutte i Petroleumstilsynet. Jeg mener at nå må det bli slutt på slike tanker. Vi er nødt til å ha et sterkere tilsyn for å kunne gi også oss som politikere nok råd og nok ekspertise til å kunne ha på plass ordentlige og sikre nok rutiner for dette.
Det er svært lønnsomt å drive med olje- og gassvirksomhet. Derfor er det svært sterke økonomiske interesser som alltid vil presse grensene, ikke fordi de nødvendigvis er umoralske, men fordi det er stor lønnsomhet i det. Jeg tilhører dem som mener at makta til noen av disse økonomiske interessene i dag er for stor. Den er så stor at en forsøker med mange midler å presse fram beslutninger som jeg ut fra mitt beste skjønn mener er farlige og er å ta en risiko med store områder som vi ikke skal ta.
BP sa før ulykken skjedde, at dette ikke kunne skje. De mente sjøl at de hadde kunnskap om risiko og farlighet, og at de hadde teknologi som gjorde at dette ikke kunne skje. Derfor er jeg ikke overrasket over at Statoil i lignende søknader på et tidspunkt rett før jul mener de kan slå fast det samme. At de i dag fortsetter å uttrykke seg som om de mener det samme, er ikke overraskende, men det er ikke særlig betryggende. Jeg er ikke særlig betrygget av den type uttalelser fra store, mektige aktører i dette området, hvor det er så uhyre viktig at man faktisk erkjenner den risikoen som er til stede. Derfor er jeg glad for at Petroleumstilsynet er så nyansert som det er i sin tilnærming til saken.
Det har ikke vært så mye diskutert her, men i USA diskuterer man veldig hvem det er som skal betale regningen. Det tror jeg også vi må ta diskusjoner rundt, slik at regningen, hvis noe galt skjer, blir plassert på riktig sted. I Petroleumstilsynet – jeg tror det er der jeg har hørt dette – sier de: Hvis du tror sikkerhet er kostbart, prøv en ulykke! Ulykker er forferdelig kostbart, spesielt i disse bransjene.
Så vil jeg bruke de siste sekundene jeg har til rådighet, til også å si litt om arbeidsmiljø knyttet til sikkerhetsspørsmål på sokkelen. Det er meget viktig. Vi har høye krav til arbeidsmiljø i disse bransjene, nettopp fordi arbeidsmiljøet er så nært knyttet til sikkerhetsarbeidet på sokkelen og til disse operasjonene, der alt må foregå riktig, og der den minste feil som vi andre kan gjøre i andre arbeidsforhold, innenfor disse områdene kan få den type katastrofale følger som det får. Derfor er det også grunn til å gå igjennom arbeidsmiljøspørsmål knyttet til dette.
Thor Erik Forsberg (A) [20:45:19]: Det er all grunn til å være ydmyk overfor det som nå skjer i Mexicogolfen. Tap av menneskeliv, de enorme konsekvensene for miljø, dyreliv og ressursene i havet og de økonomiske konsekvensene for vanlige mennesker og deres levebrød bør gi oss alle grunn til ettertanke.
For Norge har petroleumsinntektene bidratt til en betydelig velferd og mulighet til å møte framtidens pensjonsutfordringer på en måte som få andre land kan. Men selv om det er lett å se seg blind på de historiske mulighetene dette har gitt, og vil gi i framtiden, er dette en viktig påminnelse om at det ikke er vår kollektive grådighet som skal ligge til grunn for vår politikk. Om ulykken i Mexicogolfen kan føre til noe positivt, er det at vi som nasjon legger et enda sterkere føre-var-prinsipp til grunn for vår aktivitet.
Det blir fort at fravær av ulykker kan gjøre oss mindre bevisste på farene som kan oppstå. Jeg antar at det er denne sløvheten som ligger bak Fremskrittspartiets stadige forslag om kutt i bevilgningene til Petroleumstilsynet, gjennom sine alternative budsjetter. Men det er gjennom å være i forkant at ulykker kan unngås. Hvis man hadde hatt en så slepphendt politikk for tilsyn og for det å bygge opp kompetanse, ville det dessverre ha vært for sent når ulykken først rammet. Fremskrittspartiet inviterte oss alle til å trekke i fellesskap. Fremskrittspartiet bør selv trekke seg inn i det fellesskapet, gjennom å være med og styrke Petroleumstilsynet.
Selv om Norge ligger langt framme når det gjelder HMS innen olje- og gassaktivitet, kan vi ikke ha en mindre ambisjon enn det å være verdensledende. Klare tilbakemeldinger fra de ansattes organisasjoner og andre er at det gjøres mer enn det som er pålagt fra industrien. Vi har på norsk sokkel en åpenhetskultur hvor det faktisk er ønskelig at folk sier fra. Det er ingen selvfølge i arbeidslivet andre steder. Kanskje er det også positivt at vi har andre aktører inne på norsk sokkel, aktører som også må lære av de strenge helse-, miljø- og sikkerhetskravene som blir stilt, og av vår måte å jobbe på. Denne åpenhetskulturen kan være med og bidra til at ulykker ikke skjer i framtiden.
Jeg er glad for at Petroleumstilsynet og oljeindustrien hver for seg griper fatt i den tragiske situasjonen i Mexicogolfen, og ser hva vi kan lære av dette. Statsråden er tydelig engasjert i det ansvaret hun har når det gjelder sikkerhet. Det er viktig.
I årene framover skal vi bl.a. ha til behandling en forvaltningsplan, som ikke gjør føre-var-prinsippet noe mindre. Det må være slik at økte ambisjoner for olje- og gassaktiviteter på norsk sokkel følges opp av enda større HMS-ambisjoner, for å sikre dem som selv jobber i bransjen, og for å sikre vår felles framtid.
Dagfinn Høybråten (KrF) [20:49:02]: Først: Takk til mine medrepresentanter for et sterkt engasjement i en alvorlig og viktig sak.
Tre viktige spørsmål har stått sentralt i debatten: Kunne dette ha skjedd i Norge? Svaret er ja, ifølge sikkerhetsdirektør Magne Ognedal. Det andre spørsmålet er: Er vi rustet til å møte en slik katastrofe? Vi har fått en god redegjørelse for regelverk, sikkerhetssystem og ansvarsdeling mellom ulike aktører, men for min del vil jeg si: Det er vi neppe. Og det siste spørsmålet er: Kan vi lære? Ja, det kan vi så definitivt.
Jeg er fornøyd med at statsråden tar et samlet grep om denne læringsprosessen og sørger for å påse at alle aktører tar dette på største alvor, og at regjeringen følger opp de konklusjoner som kommer ut av disse prosessene. Det må gjelde regelverk, og det må gjelde ressurser til forebygging, til oljevern og ikke minst til tilsynssiden. Jeg er glad for at så mange representanter har nevnt ressurser til Petroleumstilsynet, som det er lett å undervurdere i rolige tider, men som vi kan komme til å angre på at vi har forsømt, når det virkelig har skjedd noe.
Jeg har også lyst til å understreke at de erfaringer man har gjort, og de uttalelser man har hørt falle før og etter denne ulykken, tilsier en spesiell årvåkenhet i Norge, fordi forvaltningen av ressursene våre nå domineres veldig sterkt av ett stort selskap. Da fusjonen skjedde, var ikke minst vi her i Stortinget veldig opptatt av å sikre at det ikke skulle gå ut over fokuseringen på sikkerhet.
Et spørsmål til slutt til statsråden: Med det arbeidet som nå settes i gang av regjeringen, i samspill med de ulike aktørene, hvordan vil hun komme tilbake til Stortinget og orientere om de konklusjoner regjeringen trekker av dette arbeidet? Vil det være en tanke at Stortinget får seg presentert erfaringene fra Mexicogolfen og relevansen for Norge i en egen sikkerhetsmelding, slik at vi får anledning til å følge dette opp – også ut fra det samlede og helhetlige perspektivet som har preget denne debatten?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [20:52:09]: Det har vært mange takksigelser her til representanten som har reist interpellasjonen, og jeg vil igjen rette en takk til ham, men mest av alt kanskje til debattantene. Det er godt å se at politisk er alle enige om alvoret i denne situasjonen.
Jeg tror også, og jeg synes også å lese at alle har den innsikten – som også har vært understreket av Magne Ognedal fra Petroleumstilsynet – at dette er en ulykke som selvfølgelig også kan skje i Norge. Det er det han har sagt, og jeg har også understreket det.
Vi har et utrolig stort fokus på sikkerhet i Norge. Vi er veldig dyktige på sikkerhet. Vi har laget et veldig godt system når det gjelder sikkerhet. Vi har – som det også har vært understreket fra representanten fra SV – et veldig godt system når det gjelder forholdet arbeidstaker–arbeidsgiver/selskap, som også bidrar til å sette fokus på sikkerhet. Men jeg tror vi skal være tydelige på at nettopp når man er sikker på at man har det sikreste systemet i verden, skal man passe seg for at man ikke hviler på det.
Jeg synes jeg har hørt at mye av det som har vært tatt opp, har vært knyttet til selskapene, også uttalelser fra både BP og Statoil når det gjelder risiko knyttet til den type ulykker. Jeg tror det er viktig at vi understreker overfor selskapene at vi nå forventer et veldig klart fokus etter ulykken i Mexicogolfen. Som jeg sa, er det noe av det jeg skal ta opp i møtet jeg skal ha med selskapene neste fredag.
Så har jeg bare lyst til å ta opp en liten ting som ble nevnt av representanten fra Høyre: I rapporten som er kommet fra Petroleumstilsynet når det gjelder det generelle sikkerhetsnivået – eller tilstanden for sikkerheten på norsk sokkel – og som er en årlig sak, har man for så vidt konkludert med at sikkerhetsnivået er bra som før. Men – som representanten viste til – ble det i rapporten også vist til at arbeidstakerne har noen innvendinger mot deres fokus på forebygging av storulykker når det gjelder de enkelte operasjonene. Dette tar Petroleumstilsynet på stort alvor og jeg tar det på stort alvor. Jeg har hatt et møte med Petroleumstilsynet og OLF om dette, og de vil nå sende ut denne rapporten til alle oljeselskapene for å få deres vurdering av oppfølgingen hos dem som opererer på sokkelen når det gjelder storulykker. Det er også noe jeg skal ta opp på møtet på fredag. Jeg understreker at det ikke er noe dramatikk i rapporten, men det viser at det er viktig ikke å hvile på den trygghet som vi har, den må til enhver tid trigges, noe som gjøres nå, på grunn av denne ulykken i Mexicogolfen.
Så vil jeg avslutte med igjen å si tusen takk for debatten.
Presidenten: Dermed er sak nr. 9 ferdigbehandlet.