Laila Dåvøy (KrF) [14:51:39]: Sammenhengen mellom alkohol og helse er ofte lite vektlagt i den norske alkoholdebatten. Men sammenhengen er sterk. Alkohol bidrar til ulykker, til psykiske problemer og til skade på andre. Alkohol forårsaker ifølge Verdens helseorganisasjon 2,5 millioner dødsfall per år på grunn av bl.a. hjerte- og leverskader, på grunn av ulykker, selvmord og kreft. Dette utgjør 3,8 pst. av alle dødsfall. Det er dermed den tredje største årsaken til tidlig død og funksjonstap i verden. Men skader knyttet til alkohol er ulikt fordelt i verdenssamfunnet.
I den senere tid har det også kommet kunnskap om helseeffekten av alkohol knyttet til smittsomme sykdommer som tuberkulose og hiv/aids.
Ifølge norsk og internasjonal forskning er alkoholmisbruk og alkoholrelaterte skader et større samfunnsproblem enn narkotika. Skillet mellom alkoholbruk og alkoholmisbruk er glidende og har gråsoner, ifølge SIRUS.
Verdens helseorganisasjon synliggjør også at nest etter tobakk er alkohol den viktigste faktoren som øker sykdomsbyrden i et land.
I disse prioriteringstider kan det også være interessant å peke på hvordan alkohol belaster helsetjenesten og bidrar til at utgiftene øker. En rekke sykehusinnleggelser har nemlig alkohol som direkte eller indirekte årsak.
Alkoholmisbruk er sterkt knyttet til noen av de viktigste sosiale problemene som utviklingsland sliter med, som fattigdom, marginalisering, vold mot kvinner og – som nevnt – spredning av hiv/aids. I mange utviklingsland er det menn som er storforbrukere av alkohol, og kvinner og barn blir ofrene.
WHOs globale alkoholstrategi setter fokus nettopp på sammenhengen mellom alkohol og helse. Det gir dermed grunnlag for å innføre tiltak for å begrense alkoholrelaterte skader. Pris, tilgjengelighet og markedsføring er blant tiltakene vi vet har dokumentert effekt ved at de reduserer alkoholforbruket og dermed også de helseskadelige virkningene. På helseforsamlingen i Verdens helseorganisasjon nylig deltok hele 30 land i debatten om strategien. Flere land foreslo økte ressurser for å følge opp vedtaket, eller strategien, til WHO.
Jeg har i dag reist denne interpellasjonen fordi det er avgjørende at WHOs globale alkoholstrategi følges videre opp. FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling, uttalte da strategien ble vedtatt, at alkoholbruk er et hinder for utvikling i mange land. Både verdens fattige og hele nasjoner rammes. Alkoholstrategien er derfor en historisk begivenhet i utviklingspolitisk sammenheng. En aktiv alkoholpolitikk må være en viktig del av et lands utviklingspolitikk.
Til tross for økende misbruk og alkoholbruk blant unge har kun halvparten av WHOs medlemmer en nasjonal alkoholpolitikk i dag.
Den globale alkoholstrategien vektlegger kunnskapsbaserte tiltak for å begrense helseskader av alkohol. Sentralt her er lovverk for å begrense salg og servering av alkohol, alkoholadvarsler på alkoholetiketter, minimumspris per enhet alkohol og alkoholavgifter.
I Verdens helseorganisasjons strategi trekkes det opp grenser for samarbeid med alkoholindustrien, men strategien avviser ikke helt kontakt mellom WHO og industrien, slik tilfellet er når det gjelder kontakt mellom WHO og tobakksindustrien. Her er det viktig at Norge i sin kontakt med WHO påpeker at det må være strenge grenser for kontakt med industrien når strategien skal implementeres og landene skal utforme sine nasjonale planer.
Årsaken til det er åpenbar. Alkoholindustrien fremholder selvregulering fremfor regulering og ønsker å ha så få restriksjoner som overhodet mulig. Alkoholindustrien har nylig lansert et nytt initiativ for Global Actions. Her har en rekke selskaper, som bl.a. Bacardi og Heineken, gått sammen for å finansiere tiltak internasjonalt som fremmer selvregulering som prinsipp for alkoholpolitikken. Global Actions skal støtte tiltak mot promillekjøring og produksjon og omsetning av alkohol utenfor ordinære produksjonsanlegg. De vil på den måten synliggjøre at de vil bekjempe de individuelle skadelige virkninger av alkohol. Deres eget senter, ICAP – som står for International Center for Alcohol Policies – skal stå for implementeringen av disse målene. De neste tre årene vil de gjøre en stor innsats for å få gjennomslag for disse initiativene. Middels- og lavinntektsland vil stå i fokus.
Selvregulering som strategi vil særlig rettes mot Argentina, Brasil, Kina, India, Mexico, Nigeria, Filippinene, Rwanda, Ukraina og Vietnam. Innsatsen mot alkohol og bilkjøring vil rettes mot Kina, Colombia, Mexico, Nigeria, Russland og Vietnam, og innsatsen mot produksjon og omsetning av illegal alkohol vil rettes mot Hviterussland, Brasil, Botswana, Kina, Estland, India, Kenya, Mexico, Russland og Sri Lanka.
Alkoholindustrien har altså lagt til rette for en enorm innsats gjennom en selvreguleringsstrategi, og alkoholindustrien har tidligere forsøkt å utforme alkoholpolitikken i flere afrikanske land. Slike alkoholstrategier hopper bukk over kunnskapsbaserte tiltak for å forebygge alkoholrelaterte skader. De har ikke en folkehelsetilnærming til alkohol. Disse vektlegger i stedet et snevert fokus på økonomiske fordeler som følge av handel med alkohol. De vektlegger også at alkohol har spilt og spiller en viktig rolle i samfunnet. I den grad det er fokus på alkoholrelaterte skader, går det på individnivå.
Som nevnt vil gjennomføringen av WHOs strategi være avgjørende. Det krever også ressurser. Det er begrensede ressurser i WHO-systemet, og til tross for vedtaket om en global alkoholstrategi er det lite sannsynlig at det vil omprioriteres store ressurser til dette internt i WHO. Derfor vil økonomisk støtte fra Norge være viktig, også fordi Norge har vært initiativtaker til strategien. Jeg imøteser statsrådens planer for økonomisk støtte til alkoholstrategien. Som nevnt står alkoholindustrien klar med sin strategi for å bistå fattige land med å utforme alkoholpolitikken, ut fra et helt annet perspektiv enn i WHO.
Norge vil kunne bidra aktivt, bl.a. med erfaringer fra egen alkoholpolitikk. Norge ligger fortsatt lavt når det gjelder alkoholforbruk per innbygger, sammenliknet med en del andre land, og dette tilskrives i stor grad den alkoholpolitikken som har vært ført og føres i Norge.
Likevel ser vi at også norsk alkoholpolitikk utfordres i dag. Nylig har et par av regjeringens statsråder utad diskutert å åpne for at f.eks. gårdbrukere kan selge alkoholholdige varer fra eget utsalg, helt på tvers av den monopolpolitikken som det har vært, og er, bred enighet om. Regjeringen har helt siden i fjor varslet endringer av alkoholloven, bl.a. endring av skjenketidene, og det er veldig positivt. Saken er dessverre ennå ikke kommet til Stortinget, men jeg håper at den er nært forestående, og at statsråden i dag kan bekrefte det.
Men mitt primære spørsmål til statsråden i dag er: Vil regjeringen følge opp Verdens helseorganisasjons globale alkoholstrategi ved å støtte WHO i gjennomføringen og samtidig skjerpe innsatsen mot alkoholskader også her hjemme?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:01:06]: Interpellanten Dåvøy tar opp et svært viktig tema.
Norge har vært sterkt engasjert i å styrke det internasjonale samarbeidet om å begrense alkoholrelaterte skader. Verdens helseorganisasjons europaregion har hatt en aksjonsplan på alkoholområdet siden tidlig på 1990-tallet. I 2005 vedtok Verdens helseforsamling en resolusjon om skadelig bruk av alkohol.
I 2007 fremmet de nordiske landene et resolusjonsforslag på Verdens helseforsamling. Der ba vi generalsekretæren utarbeide et forslag til en global alkoholstrategi. Forslaget møtte motstand fra en del land, og man oppnådde ikke enighet. Men under helseforsamlingen i 2008 ble man enige om et mandat for arbeidet med en global strategi med sikte på fremleggelse i 2010. Den afrikanske regionen i Verdens helseorganisasjon var en viktig initiativtaker.
Etter 2008 har det vært omfattende konsultasjonsarbeid med møter i alle de seks helseregionene i Verdens helseorganisasjon. Det har også vært et uformelt konsultasjonsmøte som var åpent for alle medlemslandene. På møtet i WHOs eksekutivkomité i januar i år lyktes man å bli enige om teksten til en strategi, og strategien ble endelig vedtatt på helseforsamlingen i mai.
Det er flere grunner til at Norge har engasjert seg aktivt i arbeidet med å begrense alkoholrelaterte skader. Også Stortinget har ønsket en slik satsing.
For det første innebærer den generelle internasjonaliseringen at man er nødt til å styrke samarbeidet for å oppnå bedre resultater. Det gjelder selvsagt også på alkoholområdet. For det andre er det, som interpellanten er inne på, slik at mange land i den tredje verden erfarer en aggressiv markedsføring av alkoholprodukter uten at de har regulatoriske virkemidler å sette inn, slik vi har i industrilandene.
Denne trenden inngår i en bredere global utvikling, der veksten i såkalte ikke-smittsomme sykdommer rammer utviklingslandene med full styrke. Det snakkes om den dobbelte sykdomsbyrde, det vil si at smittsomme sykdommer og kroniske lidelser opptrer samtidig. Utviklingen skyldes dels økningen i levealder, som i seg selv fører til økning i kroniske lidelser, og dels at livsstilsvaner og kosthold endres.
Verdens helseorganisasjon har utviklet metoder til å måle sykdomsbyrden, bl.a. ved å sette et tall på det som gjerne kalles funksjonsjusterte leveår. Dette tallet summerer år med for tidlig død som følge av sykdom og år med funksjonsnedsettelse som følge av sykdom. Det snakkes gjerne om fire store risikofaktorer knyttet til levevaner: tobakk, alkohol, dårlig kosthold og manglende mosjon. Alkohol er nå den tredje største risikofaktor for sykdom globalt, målt i funksjonsjusterte leveår.
Den globale alkoholstrategien vil måtte inngå som en helt sentral del av det globale arbeidet med å bekjempe de ikke-smittsomme sykdommene. Alkoholstrategien er lagt opp som en veiledning til medlemslandene om hva som finnes av virkemidler, og hva kunnskapsbasen sier om effekten av ulike tiltak.
En internasjonal forskergruppe har nylig gjennomgått litteratur som handler om effekten av ulike virkemidler på alkoholområdet. Virkemidler som allerede står sentralt i norsk alkoholpolitikk, kommer best ut både når det gjelder kostnader og når det gjelder effektivitet.
Strategien legger ikke opp til en felles politikk. Forholdene i de enkelte landene varierer, både sosialt, kulturelt og strukturelt. De samme virkemidlene vil derfor ikke alltid fungere like godt alle steder. Å utvikle gode rapporteringssystemer for å fange opp utviklingen over tid står sentralt i strategien. På den måten kan landene stimuleres til å velge effektive tiltak.
Det er viktig å sikre at strategien blir implementert, og Norge vil engasjere seg aktivt i dette arbeidet. Jeg vil understreke betydningen av at arbeidet blir godt forankret i Verdens helseorganisasjons egen organisasjon. I den forbindelse vil jeg nevne at den nye regiondirektøren for Europa, Zsuzsanna Jakab, ønsker å styrke regionkontorets engasjement på området ikke-smittsomme sykdommer. Det tas sikte på å oppdatere den europeiske aksjonsplanen på alkoholområdet til regionmøtet i 2011.
Når det gjelder innsatsen i Norge, vil jeg understreke at vi allerede bruker de virkemidler som har tyngst faglig forankring. Norge har et bredt spekter av virkemidler på befolkningsnivå som vi tar i bruk gjennom lovreguleringer. De viktigste virkemidlene er bevillingssystemet, vinmonopolordningen, begrensede salgs- og skjenketider, reklameforbud, lovbestemte aldersgrenser og den restriktive avgiftspolitikken – altså i første rekke tiltak knyttet til pris og tilgjengelighet.
Norge er blant de landene i Europa som har lavest alkoholforbruk. Det går bl.a. tydelig frem av undersøkelser om skoleelevers rus- og tobakksvaner. Vi kan derfor si at alkoholpolitikken virker. Vi skal opprettholde denne posisjonen ved fortsatt å føre en restriktiv alkoholpolitikk.
Regjeringen har – så langt – valgt å holde avgiftsnivået på inflasjonsjustert nivå, dette til tross for at det har vært et visst press for å justere avgiftene ned. Vi vurderer avgiftsnivået løpende.
Tilgjengelighet til alkohol er i stor grad delegert til kommunene gjennom salgs- og skjenkebevillingssystemet. Kommunene har også ansvar for å kontrollere at bevillingshaverne overholder alkoholregelverket og krav i bevillingen, bl.a. at de overholder forbudene mot overskjenking og skjenking av mindreårige. Staten har ansvar for å legge til rette for at kommunene tar i bruk virkemidlene i alkoholloven, og for å trekke opp rammene for den kommunale friheten. I høringsnotatet av 23. september 2009 foreslo Regjeringen å innskrenke skjenketidene med én time. Departementet er godt i gang med å gjennomgå høringsuttalelsene og vurdere disse. Saken vil bli sendt til Stortinget så snart som mulig, trolig tidlig i høst. Vi har også satt i gang et omfattende arbeid for å styrke kommunenes kontroll med bevillingshaverne. Helsedirektoratet har gjennomført en rekke kontrollkurs for kontrollører og saksbehandlere. Videre skal Helsedirektoratet i 2010 vurdere om det kan hentes inspirasjon fra det svenske STAD-prosjektet for å bedre etterlevelsen av alkoholregelverket.
Antall vinmonopolutsalg har økt de senere årene, det gjelder først og fremst kommuner som ikke hadde utsalg fra før. Nasjonal og internasjonal forskning viser at statlige detaljmonopol er effektive for å forebygge alkoholrelaterte skader og problemer. Én viktig grunn til dette er at monopoler sikrer en begrenset og kontrollert tilgjengelighet til alkoholholdige drikker. En annen grunn er at det ikke er privatøkonomiske interesser som motiverer til økt salg. I lys av dette har regjeringen villet sikre så lik tilgjengelighet som mulig til Vinmonopolets tjenester. Fra et folkehelsesynspunkt er det viktig å føre en politikk som innebærer at vi kan opprettholde denne formen for omsetning av sterkøl, vin og brennevin.
Norge har vært, og vil fortsatt være, pådriver i WHOs arbeid for å bekjempe alkoholrelaterte skader, både internasjonalt og nasjonalt. Det er godt dokumentert at Norges restriktive alkoholpolitikk virker. Jeg kan forsikre om at helsepolitikken fortsatt skal drives langs denne linjen.
Laila Dåvøy (KrF) [15:09:43]: Jeg har lyst til å takke statsråden for et meget godt svar. Jeg er betrygget når det gjelder den fortsatte norske innsatsen på dette området. Jeg er veldig enig i det statsråden sa, både når det gjelder at vi må jobbe videre internasjonalt og at veiledning og kunnskap til medlemslandene er helt avgjørende. Det er helt klart at virkemidlene nødvendigvis må bli noe forskjellige fra land til land, avhengig av hvor de står, hvor de er og hvilken befolkning de har.
Det som jeg også synes er veldig bra, er at WHO, iallfall i vår region, allerede er i gang med å tenke framtidige strategier. Det som jeg nevnte i mitt innlegg at jeg er noe bekymret for, er denne aggressive markedsføringen fra industrien og strategien deres. Hvis man går inn på Internett og ser det arbeidet som er i gang allerede, ser man at her legger de opp til et enormt apparat. Denne industrien har sikkert ganske mye midler. Spørsmålet mitt er vel egentlig om statsråden kan tenke seg at WHO, gjerne med Norge som pådriver, kan følge litt med og se på utviklingen av denne markedsstrategien – altså dette med selvreguleringsprinsippet. Det står jo på mange måter i motstrid til kanskje både lovgivning og retningslinjer i det enkelte land. Denne industrien vil selvfølgelig også bruke næringslivet som argument for at man ikke skal regulere. Så det er litt spennende å høre om man i WHOs strategi kanskje legger opp til at man også skal holde et øye med dette.
Til sist må jeg si at jeg er veldig fornøyd med Regjeringens klare holdning til fortsatt å ha en restriktiv alkoholpolitikk i Norge. Den virker. Det er flott at det jobbes med endringer av alkoholloven. Jeg hadde håpet at saken hadde kommet i vår, men den kommer tidlig i høst. Vi får være tilfreds med det. Samtidig leste vi i dag i VG om noe også statsråden var opptatt av, nemlig bedre etterlevelse av alkoholreglene. Det er viktig at vi også ser på hva andre land kan ha gjort her, for vi er ikke flinke nok i Norge. Kommunene våre er ikke flinke nok. Bare i Akershus, mener jeg det sto i VG, er det slik at syv av ti kommuner ikke kontrollerer dette på en god nok måte.
Så igjen: Takk til statsråden. Jeg er veldig tilfreds med svaret så langt.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:12:43]: Ja, det skal ikke være noen tvil om at regjeringen er opptatt av at vi fremdeles skal føre en restriktiv alkoholpolitikk i Norge. For selv om vi ser realitetene, at det globalt er den tredje største årsaken til tap av liv og år, er alkohol i høyinntektsland som Norge den nest største årsaken til tap av funksjonsfriske år. Det er tankevekkende, særlig i forbindelse med det interpellanten var inne på, at alkoholforbruket i Norge er lavere enn i andre land. Så dette blir på en måte en motsetning. Men det viser i hvert fall at det er ingen grunn til ikke å videreføre den politikken som er ført. Vi ser at den virker.
Jeg er veldig enig i at det er viktig at kommunene følger opp overfor dem som skjenker alkohol, spesielt når det gjelder ungdom. Det at vi har god kontroll og god kompetanse blant dem som går rundt og kontrollerer skjenkestedene, er særdeles viktig og noe som vi følger opp.
Når det gjelder den strategien som ble vedtatt i Verdens helseorganisasjon, skal vi selvfølgelig være en pådriver for det. Det er jo i norsk interesse at vi er det. Det er også slik at i 2004, under en annen regjering og en annen sosialminister og helseminister, Bondevik II-regjeringen, vedtok man et samarbeid med EU og Verdens helseorganisasjon. Statsminister Stoltenberg har gitt signal om at vi ønsker å fortsette det samarbeidet som var startet opp.
Når det gjelder oppfølging overfor Verdens helseorganisasjon, kan jeg også forsikre om at det vil vi gjøre på best mulig måte. Nå er jo Norge også representert i styret globalt i Verdens helseorganisasjon. Det er viktig. Vi er også en aktiv bidragsyter og deltaker i Verdens helseorganisasjon i ulike fora og i ulike sammenhenger. Det skal vi fortsette med.
Jorodd Asphjell (A) [15:15:37]: Først må jeg berømme interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål og et område der det er mange fordommer i samfunnet i dag, det som er knyttet til rusproblematikk.
Vi ser i dag at det er store endringer i alkoholforbruket i Norge, både med tanke på drikkevaner og mengde. Vi ser at vi har et lavt forbruk i Norge sammenlignet med andre land, men vi ser også at alkoholforbruket i Norge går opp. Det er jo det som er utfordringen vår, hvis vi skal se det fra den siden.
De alkoholrelaterte skadene er veldig store med tanke de helsemessige utfordringene vi har, både de psykiske skadene og ikke minst de fysiske skadene knyttet til vold, osv. Det rammer alle samfunnslag. Man kan ikke si at det rammer bare storbyer eller bare enkelte familier, det rammer alle samfunnslag.
Vi så et sterkt innslag om Lundekvam på tv i går, og det er i alle nasjonale medier i dag, om hvilke konsekvenser det har for enkeltmennesker, og ikke minst hvilke konsekvenser det har for familier – for unger og andre pårørende. Så dette gjelder ikke bare dem som lever med rusproblemer isolert sett, men det rammer hele familien rundt.
Det handler også om livskvalitet ikke bare for den som misbruker alkohol og rus, men det handler om livskvalitet for dem som står misbrukeren nær. Derfor er jeg glad for at statsråden er så klar og tydelig på at dette er en problematikk hun tar på alvor, nasjonalt og ikke minst internasjonalt, og at hun ønsker å følge opp den strategien som ble vedtatt på helsekonferansen i mai i år.
Men når vi skal møte disse utfordringene, er det vanskelige og tøffe virkemidler som kanskje må iverksettes – og det er virkemidler som i dag er upopulære. Vi husker jo da røykeloven ble vedtatt. Den var ikke så populær at folk ropte hipp hurra. Mange mente at nå ville restaurantene bli lagt ned og gå konkurs. Men det har jo ikke skjedd. Det er ingen som ønsker seg tilbake. Jeg var i St. Petersburg og Kaliningrad sammen med Nordisk Råd, og når man opplever at folk sitter og røyker i møter, på restauranter, osv., er det jo litt merkelig.
Å iverksette store kampanjer som sier noe om hvilke skadevirkninger dette gir, er viktig. Men vi som voksne har også et eget ansvar, ikke minst overfor våre egne unger. Vi kan ikke snakke om skadevirkninger av tobakk og alkohol samtidig som vi sitter ved kjøkkenbordet og nyter alkohol. Det handler også om hvilket ansvar vi har overfor dem rundt oss.
Dette med lukningstider har også vært til debatt her i Stortinget. Jeg så et oppslag i Adresseavisen, der det sto at antallet voldsepisoder i Trondheim var gått betraktelig ned etter at åpningstidene ble redusert. Det er jo ikke populære tiltak for en ordfører, for et kommunestyre eller et bystyre å foreslå, men det virker når de blir iverksatt.
I et møte med Vinmonopolet så vi at omsetningstallene for taxfree nesten er like store som for Vinmonopolet i Norge. Ønsker vi fortsatt å ha en taxfree-ordning, eller ønsker vi at prisene skal være høyere – eller hvilke virkemidler bør vi iverksette?
Så til dette med aldersgrense og kontroll. Det er også upopulære tiltak. Bør vi heve aldersgrensen og gjøre kontrollen enda strengere i restaurantlivet? Ønsker vi å ta konsekvensene av disse økende utfordringene, med de virkemidler som må iverksettes for å begrense disse skadevirkningene? Vi ser dette både når det gjelder tobakk, alkohol, sukker og usunn mat. Statsråden fikk gjennomslag på denne helsekonferansen som var i Genève, når det gjelder merking av usunn barnemat. Dette er viktige biter, og vi må være tøffe og gjøre bruk av virkemidler. Det er viktig, tror jeg, at vi går foran, og at det internasjonale samfunnet ser på hvordan vi i Norge gjør det, at vi får oppslutning om den politikken. Og det handler ikke minst om kunnskap – vi kan ikke gjette oss til hva som fungerer. Når tiltakene blir iverksatt og vi får prøvd dem ut, må vi kunne stå samlet. Når opinionen mener at dette er upopulært, må vi være tøffe og ta de valgene som må tas for å redusere omsetningen og skadevirkningene på sikt.
Jeg er glad for interpellasjonen og ikke minst statsrådens svar i denne debatten.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:21:02]: På fredag besøkte jeg Alfa Behandlingssenter i Vestfold. Der fikk jeg være med på en avslutningsseremoni for noen av dem som var ferdig med sin behandling samt andre som hadde gjennomført det de kalte familieuken. Det var også andre på vei til rusfrihet samt tidligere brukere av senteret og nå mangeårig rusfrie. Og de tok alle ordet. Jeg fikk høre kvinner og menn i alle aldre – med bakgrunn i narkotika eller alkohol – fortelle om sitt liv og veien tilbake. Det var svært sterke historier jeg fikk høre.
Det er litt rart å sitte og høre på folk du aldri har møtt og som du ikke kjenner, men som allikevel rører deg så mye at du kjenner den berømte klumpen i halsen, og du kjenner at du blir blank i øynene. Det lå så mye smerte i disse historiene, ikke bare fra den enkelte, men i aller høyeste grad også fra de pårørende. Flere av disse var til stede og sa noen ord: ektefeller, kjærester, foreldre, søsken og barn av rusmisbrukerne. Dette fortalte meg hvor viktig det er at vi har gode behandlingsplasser. Det fortalte meg hvor viktig oppfølging og ettervern er, og ikke minst at tilbudet var tilgjengelig da det hastet som aller mest.
I den perfekte verden ville vi ikke hatt behov for slike behandlingsplasser, men vi lever ikke i noen perfekt verden, og jeg er ganske sikker på at rusmidler har kommet for å bli. Da blir forebygging det som må være en viktig oppgave nå og i framtiden.
Jeg har mistet troen på at tilgjengelighet og pris er det eneste saliggjørende. Narkotika har i prinsippet ingen utsalgssteder og dermed ingen åpningstider, det har ingen reklameplakater og er priset høyt. Aldri har gatene flommet mer over av narkotiske stoffer av alle slag, og antall brukere øker stadig. Ungdommen forteller at det er lettere å få tak i narkotika enn alkohol.
Jeg er opptatt av at vi bruker den kunnskapen vi har. Vi skal sørge for at barn og unge ikke får kjøpt alkohol. Vi skal kjøre holdningskampanjer overfor voksne når det gjelder å kjøpe alkohol til mindreårige. Jeg synes spesielt godt om Vinmonopolets siste kampanjer, som jeg mener har vært svært gode. Vi skal gi god kunnskap til barn og unge via skolen, og vi skal lære dem gode holdninger og respekt for alkoholens virkninger og ulemper. Og ikke minst må vi sørge for gode oppvekstvilkår for barn og unge, og et offentlig system som tidlig fanger opp dem som ikke har gode oppvekstvilkår.
Altfor mange utvikler et rusproblem på grunn av vanskelige oppvekstvilkår, og hvor samfunnet i tillegg svikter. For disse handler det ikke om tilgjengelighet eller pris. For disse handler det om å overleve en smerte som forsvinner med rusen. Jeg er glad for at det synes å ha blitt et sterkere fokus på barns oppvekstvilkår når foreldre har et rusproblem. Altfor mange barn blir fratatt sin barndom og må tidlig være den voksne. De vokser opp med utrygghet, lite struktur, engstelse og konstant frykt for at noe alvorlig skal skje med den som egentlig skal være omsorgspersonen. Disse barna er også svært lojale og forsøker så godt som mulig å dekke over sine foreldres misbruk.
Som interpellanten påpeker, fører alkoholmisbruk til sykdom og tidlig død.
Fremskrittspartiet imøteser enhver diskusjon og ethvert tiltak som kan bidra i den sammenheng. Derfor har vi fremmet et Dokument nr. 8-forslag om en helhetlig rusomsorg, fra forebygging til behandling og ettervern, med mer enn 50 forslag til bedring og endring. Derfor bevilger Fremskrittspartiet hvert eneste år ekstra midler til disse formålene, og derfor hadde dette en stor plass i vår tilnærming til Samhandlingsreformen.
Bent Høie (H) [15:25:22]: Alkohol er en lovlig vare i Norge, men det er likevel ikke en vanlig vare. Det er en vare som en har behov for å ha egne systemer for når det gjelder salg, avgifter og regulering av omsetning, fordi konsekvensene av alkohol er veldig store i vårt samfunn. I de industrialiserte landene er det den tredje viktigste årsaken til skader og helseproblemer. I Norge er alkohol det rusmiddelet som gir de største helsemessige skadene og de største sosiale skadene.
Av og til i rusdebatten skapes det et inntrykk av at det er narkotika, ulovlige rusmidler, som er det største problemet. Det er det ikke. Det er alkohol. Derfor er det viktig at interpellanten tar opp denne type diskusjoner, om alkoholpolitikken, på et overordnet nivå, og at alkoholpolitikk i Stortinget ikke bare dreier seg om enkeltsakene og de symbolske diskusjonene.
Den internasjonale forskningsbaserte gjennomgangen av hvilke virkemidler som virker i alkoholpolitikken, er veldig tydelig og veldig overbevisende. På fem av syv områder mener jeg at Norge helt klart er innenfor de anbefalte strategiene – vi ivaretar og følger opp de anbefalingene som kommer og som viser seg å virke, både gjennom alkoholavgifter, priskontroll, regulering av fysisk tilgjengelighet, restriksjoner på salgs- og skjenketider og antall salgs- og skjenkesteder, tiltak mot promillekjøring, informasjons- og holdningsskapende arbeid, regulering av reklame.
Men på ett av de områdene som er anbefalt, er vi kanskje ikke gode nok, nemlig kartlegging av risikofylt konsum og tidlig intervensjon i helsevesenet, økt tilgjengelighet av behandlingsprogrammer. Jeg tror kanskje at vi har langt igjen før en har fått skapt en holdning, spesielt i helsevesenet vårt, om at en tar opp alkoholkonsum og problemer knyttet til alkoholkonsum i møte med pasienten, f.eks. på fastlegekontorene, at en diskuterer konsekvensene og ikke minst har et tilbud om endring av risikofylte alkoholvaner før en får et utstrakt problem med sitt alkoholforbruk. Der tror jeg vi har et godt stykke igjen.
På de andre områdene mener Høyre at vi har funnet en god balanse når det gjelder å ha en alkoholpolitikk som har legitimitet i befolkningen. Det er nemlig også et av kriteriene som ligger til grunn for å ha en alkoholpolitikk som virker, at alkoholpolitikken har en legitimitet i befolkningen. Det er ikke slik at selv om en vet hva som virker, så kan en kjøre det som virker, helt til det ytterste. Befolkningen må også oppleve at det er rimelig.
Derfor mener jeg at det at Vinmonopolet har tilpasset seg befolkningens kjøpevaner på andre områder, f.eks. med selvbetjente pol, ved å ha pol som er tilgjengelige i veldig mange kommuner og ved å ha en serviceinnstilling overfor sine kunder, kanskje er det viktigste som har skjedd for å sikre at vi tar vare på et så virkningsfullt virkemiddel som vinmonopolordningen. Hadde Vinmonopolet blitt hengende igjen i det gamle systemet, med en gammeldags tilnærming til sine kunder, så hadde kanskje hele vinmonopolordningen stått for fall fordi den ikke lenger hadde hatt legitimitet i befolkningen.
Slik kan en også gå igjennom område for område. Det er viktig å finne den riktige balansen gjennom å ha virkningsfulle virkemidler, samtidig som virkemidlene også har oppslutning i befolkningen. Der mener Høyre at vi har funnet en god balanse. Det er viktig å ivareta en alkoholpolitikk som fungerer. Norge har en alkoholpolitikk som fungerer slik at vi klarer å holde oss på et lavere nivå på alkoholforbruk enn de landene som vi ellers kan sammenligne oss med, selv om det selvfølgelig også på dette området finnes områder for forbedring.
Når det gjelder tilbud til grupper, vil jeg også trekke fram, som flere andre har gjort, at pårørende kanskje er den gruppen som er mest oversett innenfor dette området, og som det er behov for å løfte fram.
Kjersti Toppe (Sp) [15:30:45]: Først vil eg seia at dette er ein viktig interpellasjon på eit viktig politikkområde, både nasjonalt og, som det blei teke opp, i eit globalt perspektiv. Vi i Senterpartiet deler Kristeleg Folkeparti si bekymring for ei mogleg negativ utvikling på dette feltet.
Det er gjort omfattande forsking på samanhengen mellom alkoholforbruk og ulike typar skadar. Verdens Helseorganisasjon har berekna at alkohol står for om lag 3 pst. av alle dødsfall på verdsbasis. Til samanlikning oppgir Verdens Helseorganisasjon at narkotika står for om lag 0,4 pst.
Vi veit mykje om at dei sosiale problema ved alkoholbruk er minst like bekymringsfulle som dei helsemessige. Forskinga viser òg at verkemiddel som reduserer tilgjengelegheita av alkohol, har effekt både på totalforbruk og på skadeomfang. Dette er verkemiddel som har stått sentralt i den norske rusmiddelpolitikken, og som bl.a. omfattar vinmonopolordninga, avgifter, aldersgrenser, sals- og skjenkebestemmingar og kontrollverksemd. Slike tilgjengelegheitsreduserande verkemiddel påverkar òg forbruket i særleg viktige målgrupper, som ungdom og storforbrukarar. Men utfordringa vår er at alkoholforbruket i Noreg, trass i dette, går opp, sjølv om regjeringa sin handlingsplan har reduksjon som mål. Sjølv om Noreg har hatt eit lågt alkoholforbruk per innbyggjar samanlikna med andre land, er det bekymringsfullt at alkoholomsetninga i Noreg har sett ny rekord kvart år sidan 2003, og no er på sitt høgaste sidan ein starta å måla omsetninga. Sjølv i 2009, då vi opplevde det største økonomiske tilbakeslaget i nyare tid, ser det ut til at det høge alkoholforbruket heldt seg stabilt. Vi har hatt ein eksplosjon i talet på utestader og ei utviding i skjenketider dei siste 20 åra, og skjenkeløyva har til dels vore lette å få og gjerne vanskelege å mista. Derfor er det ein viktig interpellasjon som Kristeleg Folkeparti fremjar i dag.
I Noreg i dag er det, etter mitt syn, ei bekymringsfull alminneleggjering av alkohol som vare. Sjølv om det i dag er reklameforbod, finst det ein flaum av skjult reklame, i form av såkalla produktomtaler. I vinter har eg lagt merke til heilsider i riksavisene om den beste vinen for vinterferien, om den beste pappvinen til påske, om den beste OL-champagnen, osv. Under transportstreiken la eg merke til avisoppslag som opplyste om at favorittvinen din kunne forsvinna frå hyllene, og eg har registrert produktomtale med bilete og pris av sommarvinane allereie. Når salet av pappvin aukar, blir det framstilt som ei gladsak i avisene. I det heile er det veldig mykje skjult positiv alkoholreklame og utruleg få artiklar i media om dei negative sidene ved alkohol. Tenk om det same hadde blitt gjort med tobakk og snus, varer som etter det eg kjenner til, skal ha det same reklameforbodet. Det ville ha vore ganske rart å lesa avisartiklar om påskesnusen, eller om den mest aromatiske VM-tobakken. Dette viser litt av samfunnet sin aksept for alkohol.
Regjeringa har foreslått å redusera maksimal skjenketid i alkohollova frå kl. 03.00 til kl. 02.00. Dette er ei endring som Senterpartiet stiller seg 100 pst. bak. Vi har programfesta dette i vårt stortingsprogram for denne perioden. Det er òg eit stort fleirtal i befolkninga for å innføra ei slik ordning, og politiet rapporterer om merkbar nedgang i alkoholrelaterte skadar i kommunar som har redusert sine skjenketider. Å regulera skjenketidene er eit godt førebyggjande tiltak som eg meiner vi ikkje har råd til å oversjå. Når det gjeld narkotikapolitikken, verkar det som om det er større legitimitet for å snakka om det, det same gjeld restriktive tiltak mot tobakksbruk. Ein opplever ikkje det same når det gjeld alkohol. Det synest eg at vi må få ei endring på. Og det er riktig, som det er sagt, at ein må ansvarleggjera kommunane meir i forhold til førebyggjande innsats.
Heilt til slutt har eg eit hjartesukk: Det er ikkje berre kommunane som må få meir fokus, det er òg foreldra. Det finst altfor mange barn som kvir seg for 17. mai, kvir seg for jul. Eg veit om konfirmasjonar der festen har gått over i at dei vaksne byrjar å drikka på slutten. Dette er òg noko som vi må ta opp, og som kommunane har eit stort ansvar for.
Laila Dåvøy (KrF) [15:36:03]: Jeg har lyst til å takke alle som har deltatt i en veldig flott debatt, og vil gjerne knytte noen kommentarer til det som har vært sagt.
Jeg er veldig enig med representanten Jorodd Asphjell i at rusproblematikken i Norge, og sikkert i mange andre land, ofte har møtt mange fordommer. Spesielt tenker jeg på den forskningen som har vært på skadevirkningene, og at man faktisk nå i en så viktig organisasjon som Verdens Helseorganisasjon har erkjent at det er store skadevirkninger, man har utarbeidet en egen strategi. Det er særdeles viktig i årene som kommer.
Restriksjoner fra myndigheter og gjennom lovverk kan i nuet føles ubehagelig for mange, for strengt. Men min holdning har alltid vært at vi bør ha strenge regler, vi bør ha en restriktiv alkoholpolitikk, og dem jeg først og fremst tenker på vil ha godt av det, er barna våre, ungdommene våre. Da vil vi kunne gi et klart signal til ungdom om at alkohol ikke er en dagligvare, som også representanten Høie var inne på. Alkohol er ikke på lik linje med melk, brus og andre ting, men kan faktisk være farlig og ødeleggende, og i noen grad kan man bli syk av det. Det kan godt ungdom vite om tidlig.
Representanten Kjos hadde et veldig godt innlegg med hensyn til viktigheten av nok behandlingsplasser, forebygging, ettervern. Selv om vi ikke akkurat har samme holdning når det gjelder restriksjoner og politikk som sådan, har jeg likevel lyst til å si til representanten fra Fremskrittspartiet at det er mye forskning nå, det er dokumentert sammenheng mellom pris og tilgjengelighet – faktisk veldig mye. Men det får så være, det var likevel et godt innlegg når det gjelder å hjelpe rusmisbrukerne.
Representanten Høie var også inne på nok behandlingsplasser. Han var også inne på lovverket vårt, Vinmonopolet som et av de viktigste alkoholpolitiske virkemidlene vi har. Det er jeg enig i. Det er likevel godt å konstatere at i denne salen er det stor støtte til den alkoholpolitikken vi driver i Norge. Det er utrolig tilfredsstillende.
Helt til sist vil jeg nevne at da jeg var statsråd, satte jeg i gang et arbeid knyttet til barn av rusmisbrukende foreldre og psykisk syke foreldre. Her har også regjeringen fulgt opp et viktig forslag fra Stortinget i forrige periode, nemlig å lovfeste retten til hjelp for disse barna.
Jeg er også enig med den siste representanten, Toppe, i at foreldreansvaret er utrolig viktig. Det finnes i dag veiledningshefter innen foreldreveiledningsprogrammet som tar opp dette med å være gode foreldre, når det gjelder gode alkoholvaner for de voksne.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:39:31]: Jeg vil også – nok en gang egentlig – takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema.
Det er riktig det som ble sagt, at det er faktisk ikke bare i Stortinget det er stor oppslutning om alkoholpolitikken i Norge, det er det også i befolkningen. Det er bra, for selv om vi kan bekymre oss for at det er et økende alkoholkonsum, og vi skulle ønske at det gikk i andre retningen, er det i hvert fall slik at vi er på en god side av statistikken når det gjelder forbruk. Jeg er heller ikke i tvil om at pris og tilgjengelighet er viktige faktorer i dette.
Vinmonopolordningen er ikke bare populær i Stortinget, den er også populær i befolkningen. Den lå på topp med folkebiblioteket i Innbyggerundersøkelsen. Det er viktig at vi også politisk forvalter vinmonopolordningen på en måte som gjør at den også er forenelig med internasjonalt regelverk, og ikke minst EØS-regelverket.
Kjønaas Kjos sa at rusavhengighet og rusmisbruk førte til mye lidelse og smerte – og det er jeg helt enig i – både hos den som er misbruker, og også hos de pårørende. Når det gjelder akkurat det arbeidet som er gjort overfor barn, barn som pårørende, har de fått egne rettigheter generelt med tanke på barn av pasienter i institusjoner. Jeg har også lyst til å si at organisasjonen Voksne for Barn har gjort et veldig godt arbeid når det gjelder informasjonsmateriell til institusjoner som har barn, f.eks. barnehager og skoler, for at man skal kunne ta opp og hjelpe barn med å snakke om de vanskelige temaene i denne forbindelse. Jeg tror det er et veldig viktig arbeid i dagliglivet, for dette gjelder så mange.
Jeg er enig med representanten Kjersti Toppe når hun sier at det ikke er mye fokus på skadevirkningene av alkohol. Når års undersøkelse ved Oslo legevakt viste at 64 pst. av alle voldssakene som kom inn, var relatert til alkohol, er det klart at også i dagliglivet er dette et stort problem.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed slutt.