Lars Myraune (H) [10:06:26]: (ordfører for saken): Luftfarten er en virksomhet som i stor grad berører forholdet mellom nasjoner og deres bestemmelser og forordninger. Til tider har luftfarten vært preget av statlige restriksjoner og statlige subsidieringer. Derfor har det i lengre tid vært ønskelig å få til en avtale mellom USA spesielt og landene i Europa.

EUs første felles luftfartsavtale ble undertegnet med USA den 30. april i 2007. Avtalen trådte i kraft 30. mars 2008 og er den første luftfartsavtalen som er inngått av EU-statene i fellesskap. Hovedformålet med avtalen er å liberalisere luftfarten mellom EU og USA, bl.a. ved å styrke trafikkrettighetene og innføre bestemmelser som skal motvirke konkurransevridning. Avtalen vil styrke de europeiske foretakenes adgang til det amerikanske markedet betraktelig og vil bidra til utvikling av nye rutenett innen Europa og mellom Europa og USA. EU-statenes flyselskaper vil kunne starte flyruter til USA fra enhver medlemsstat og mellomlande i enhver medlemsstat på vei til USA. Avtalen tilrettelegger for økt myndighetssamarbeid om bl.a. flytrygghet og flysikkerhet, konkurranse, forbrukerbeskyttelse og miljø og oppretter en felleskomité som skal overvåke avtalens gjennomføring og drøfte saker av gjensidig interesse. Det er en forutsetning i avtalen at det forhandles om ytterligere fordypning av samarbeidet, en såkalt fase II. Slike forhandlinger ble innledet allerede i mai 2008.

Gjennom EØS-avtalen er norske foretak sikret like konkurransevilkår innenfor EØS-området, men ikke overfor tredjeland, siden EØS-avtalen ikke omfatter tredjelandssamarbeid. Gitt betydningen av luftfart mellom USA og Europa vil tilknytning til avtalen være et viktig tiltak for å sikre like konkurransevilkår i et viktig marked.

For å hindre at norske flyselskaper kommer i en mindre gunstig posisjon enn sine europeiske konkurrenter er det framforhandlet og undertegnet en tilknytningsavtale som sikrer norske luftfartsforetak samme rammevilkår som de som gjelder for deres europeiske konkurrenter. Tilknytningsavtalen bygger på prinsippet om at luftfartsavtalen mellom EU og USA, med enkelte tekniske tilpasninger, skal gjelde tilsvarende for Norge og Island. Norske og islandske myndigheter likestilles med EU-statenes myndigheter bl.a. hva gjelder deltakelse i samarbeidsorganer.

Tilknytningsavtalen forutsetter inngåelse av en tilleggsavtale mellom EU og dens medlemsstater, Island og Norge, som skal sikre at norske og islandske myndigheter involveres fullt ut i EUs gjennomføring av luftfartssamarbeidet med USA. Det er en betingelse både fra EU og USA at Norge og Island gjennom tilknytningsavtalen ikke får bedre rettigheter enn EU-statene, og at den europeiske siden fortsatt skal «tale med én stemme». I praksis vil det bety at Europakommisjonen som hovedregel vil føre ordet på vegne av de europeiske statene, inkludert Norge og Island, i felleskomiteen og i forbindelse med eventuelle tvisteløsningssaker. Samtidig vil Norge og Island få tilsvarende rettigheter som medlemsstatene i de EU-organer som skal forberede møtene i felleskomiteen.

Tilknytningsavtalen vil erstatte Norges luftfartsavtale med USA av 6. oktober 1945 med senere endringer, med unntak for de områder som ikke er omfattet av tilknytningsavtalens definisjon av «territorium». Svalbard vil således ikke være omfattet av tilknytningsavtalen, og bestemmelsene i den gamle luftfartsavtalen mellom Norge og USA vil fortsatt gjelde for Svalbard.

Gjennomføringen av tilknytningsavtalen og tilleggsavtalen nødvendiggjør ikke lov- eller forskriftsendring i Norge. Det vil ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for det offentlige.

Komiteen understreker betydningen luftfartsavtalen og tilleggsavtalen av 17. desember 2009 mellom USA, Den europeiske union og dens medlemsstater, Island og Norge vil kunne ha for norske foretak med tanke på framtidig adgang til det amerikanske markedet. Gjennom denne avtalen vil norske luftfartsselskap være sikret samme konkurransebetingelser som europeiske konkurrenter.

For norske interesser er det viktig at Norge og Island er sikret full møterett på lik linje med EU-landene i felleskomiteen, som skal konsultere om gjennomføringen av luftfartsavtalen, og løse eventuelle tvister.

Komiteen har videre merket seg at det legges stor vekt på flysikkerhet, og at partene til enhver tid kan be om konsultasjoner på dette området.

Komiteen bemerker at tilleggsavtalen stadfester at Norge og Island skal delta som observatør i fase II-forhandlingene, og at Norge og Island inkluderes i EUs forarbeid på samme måte som EUs medlemsstater. I prinsippet er Norge og Island i denne sammenhengen å betrakte som fullverdige EU-medlemmer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, peker på betydningen av at avtalen inneholder bestemmelser om å beskytte miljøet i forbindelse med utviklingen og gjennomføringen av internasjonal luftfartspolitikk.

Fremskrittspartiet på sin side poengterer at avtalen omfatter en rekke viktige områder som bl.a. brukeravgifter, priser, konkurranse og luftfartssikkerhet, og en viser til avtalens kapittel 15, om miljø, hvor det heter:

«Partene erkjenner at kostnader og nytte i forbindelse med tiltak for å beskytte miljøet må veies nøye opp mot hverandre i utviklingen av internasjonal luftfartspolitikk.»

Komiteen har ellers ingen merknader, og jeg anbefaler komiteens enstemmige innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2–11 behandles under ett, og anser det for vedtatt.