Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Gustavsen (A) [10:16:32]: (ordfører for sakene nr. 2–5) Sikkerhetspolitikken er viktig for Norge. Det er derfor fint som stortingsrepresentant å debutere som ordfører for fire saker som alle har med sikkerhet å gjøre.

Sikkerhetspolitikkens mål er å bevare Norges suverenitet og politiske handlefrihet. De siste 20 årene har sikkerhetspolitikken endret seg. Nå blir politiske, økonomiske og militære midler sydd sammen og innrettet mot forebygging og håndtering av kriser og utforming av varige og stabile løsninger på konfliktene. Parlamentarikere verden over, inkludert oss i Stortinget, kan spille og spiller en rolle i sikkerhetspolitikken. Det viser årsrapporten om aktiviteten som vi behandler her i dag.

Samarbeidet i NATO skal jeg komme tilbake til, men først litt kort om viktige OSSE-spørsmål. Samarbeidet i OSSE i 2009 viser at organisasjonen igjen har vært forum for en bred europeisk sikkerhetsdialog. Kasakhstans OSSE-formannskap i 2010 gir økt oppmerksomhet til situasjonen i Sentral-Asia og de asiatiske partnerne, inkludert Afghanistan. Toleranse er samtidig utpekt som en hovedprioritet.

Situasjonen i Sør-Kirgisistan er alvorlig, urolig og krevende. OSSE annonserte lørdag at et sendelag blir sendt. FN og EU har også bekreftet overfor OSSE at de sender diplomatiske representanter til Kirgisistan. Dette er positivt, og jeg håper det kan bidra til en fredelig løsning på konflikten.

OSSEs oppgaver som sikkerhetspolitisk aktør er langt fra over. Vest-Balkan, Kaukasus, Sentral-Asia og land som Hviterussland, Moldova og Ukraina har utfordringer som kun kan møtes gjennom en bred innsats som omfatter både militærpolitiske, økonomiske og menneskelige aspekter. Men det er positivt at også sammenhengen mellom klimaendringer, miljø og sikkerhet og energispørsmålet er på agendaen. Dette er løftet fram som viktige felt i OSSE-regionen og er et område som det kasakhstanske formannskapet ønsker å prioritere i 2010.

OSSEs rolle knyttet til valgobservasjon er kanskje det organisasjonen er mest kjent for. Derfor må samarbeidet med OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter avklares. I dag er det uenighet om hvilken institusjon som skal ha det endelige ordet når det gjelder utformingen av den samlede vurderingen av et gitt valg, og sånn kan det ikke være.

Elleve valgobservasjoner ble gjennomført i 2009. Norge deltok i sju av dem. Dette er viktig, fordi frie valg er kjernen i et demokrati. Norge har også i lengre tid tatt til orde for at OSSE bør styrke sitt arbeid for å støtte menneskerettighetsforsvarere. Dette arbeidet bør også følges opp i 2010.

For ett år siden var Stortinget vertskap for NATO PAs vårsesjon og samlet opp mot 750 deltakere fra NATOs medlems- og partnerland her i Oslo. Der ble virkelig nordområdene satt på dagsordenen. Det er gledelig å registrere at NATO PA har styrket sin kompetanse på nordområdet og arktiske sikkerhetsspørsmål, bl.a. gjennom å utnevne en nordområdekoordinator.

Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling har et aktivt engasjement. Det viktigste temaet i 2009 var naturlig nok utviklingen i Afghanistan generelt og den NATO-ledede ISAF-operasjonen spesielt. Men også arbeidet knyttet til NATOs nye strategiske konsept har vært høyt oppe på agendaen i 2009. Nå som Albright-rapporten er lagt fram og sendt ut på høring og til debatt, er det jo fint å registrere at Norge har fått viktige gjennomslag for hva NATOs strategiske konsept skal inneholde. Det er nå viktig å bruke tiden godt resten av året for å sikre at Norges interesser ivaretas i det endelige dokumentet. Det samme gjelder alliansens kjernevåpen, som vi har vært opptatt av her i Stortinget, som vi alle vet kun kan reduseres gjennom en tett dialog mellom USA, NATO og Russland.

Vårt forhold til Russland er viktig. Det kjennetegnes av dialog, slik godt naboskap skal være. Det er viktig å drøfte sikkerhetspolitiske spørsmål med Russland, både i OSSE og i NATO-Russland-rådet. Samtidig er noe av det viktigste som har skjedd – og som ikke minst har en veldig viktig og stor sikkerhetspolitisk dimensjon – avklaringen av delelinjen i havet mellom oss i nord. Der fortjener utenriksministeren ros for utrettelig arbeid.

NATO bør utvikle forholdet til partnerlandene videre. Det samme gjelder samarbeidet med EU. Det nordiske samarbeidet bringer noe svært positivt inn i alliansen. Her har Norge en styrke. Vårt tette forhold til de andre nordiske landene og utviklingen av et forsvarssamarbeid i Norden er noe vi må fortsette med. Jeg oppfatter at det er blitt svært godt mottatt av NATO som det fremste eksempel på et fordypet partnerskap med land som står NATO nær, men som av ulike grunner har valgt ikke å søke medlemskap.

Det er viktig at mulighetene som NATOs parlamentariske samarbeid gir for styrket kontakt mellom parlamentarikere på begge sider av Atlanteren, brukes. Jeg vil bruke denne anledningen i dag til å rose Stortingets delegasjon både til OSSE og til NATO PA, som har et aktivt engasjement overfor nasjonalforsamlinger i ikke-medlemsland for å støtte demokrati og stabilisering og derigjennom trygge vår sikkerhet i Norge.

Morten Høglund (FrP) [10:21:50]: (ordfører for sak nr. 7): Før jeg omtaler sak nr. 7, som jeg har vært ordfører for, synes jeg det er naturlig å snakke litt om den kritiske situasjonen i Kirgisistan, som også representanten Gustavsen var innom. Den er svært alvorlig, og etniske kirgisere og usbekere har nå gått til voldsomme angrep på hverandre. Mennesker drepes og skades, og tusener er på flukt. Landet er på randen av et sammenbrudd, og således er vi midt i en humanitær katastrofe. Kirgisistan er, som allerede nevnt, medlem av OSSE, og vi er i den situasjon at nabolandet i nord, Kasakhstan, sitter med formannskapet. Det som nå skjer, er jo en enorm utfordring, for både OSSE og det sittende formannskap. Det kreves rask og resolutt handling for å dempe uroen og gjenopprette orden. Den kirgisiske regjering har bedt om russisk militær assistanse, men dette er avslått fra Moskvas side.

OSSE har de senere år vært preget av en viss indre uro eller usikkerhet, og det har vært stilt spørsmål ved OSSEs fremtid og relevans. Hva som nå skjer i Sentral-Asia, er på mange måter en test på om OSSE makter å være relevant og å gjøre en forskjell. Det er tragisk at det har gått så langt som det har gått i forhold til etnisk uro i Kirgisistan. Etter maktovertakelsen i april har landet vært svært ustabilt, og den dype splittelsen, både mellom nord og sør og mellom ulike etniske grupper, er ikke av ny dato. Derfor er det jo beklagelig at man ikke har klart å demme opp for den omfattende vold som nå foregår.

Det er dessverre ikke første gang i moderne historie at ulike folkegrupper på en slik voldsom og brutal måte har gått løs på hverandre, og det med verdenssamfunnet altfor ofte som passive vitner. Etter slike kriser, som i noen tilfeller har fått benevnelsen folkemord, gjøres det gjerne dyptgående analyser av hva som gikk galt. Nå er vi midt i en situasjon hvor det forhåpentligvis er mulig å handle før katastrofen blir betydelig verre. I Kirgisistan er både Russland og USA til stede militært. Passiviteten blir derfor svært tydelig. USAs militære tilstedeværelse skyldes oppdraget i Afghanistan og behovet for en transittbase. Denne basen nær hovedstaden Bisjkek har vært svært omstridt, og tidligere kirgisiske regjeringer har brukt USAs tilstedeværelse som en kjærkommen inntektskilde. Store pengesummer har blitt betalt. Dessverre har ikke befolkningen alltid opplevd at pengene har kommet dem til gode. Misnøye har oppstått, og grunnlaget for ikke minst den seneste maktovertakelsen oppsto.

I Usbekistan har Tyskland sin transittbase for virksomheten i Afghanistan, og Frankrike er godt plassert i Tadsjikistan. Alle disse sentralasiatiske statene er preget av demokratiunderskudd og stor grad av korrupsjon. Men dette blir iallfall sett utenfra nærmest oversett, fordi behovet for forsyninger til Afghanistan er så stort. Men det er et spørsmål om dette er en holdbar strategi fremover. Mens NATO kjemper for et stabilt Afghanistan, destabiliseres nabolandene. Det skaper ikke bare en vanskelig situasjon for befolkningen, men også nye utfordringer.

OSSE kan spille en rolle. Afghanistan er et partnerland, og det gjøres stadig mer i regi av OSSE i forhold til Afghanistan. Men det kreves at land som Russland ønsker at OSSE skal være relevant, og at øvrige land prioriterer arbeidet.

Når OSSE-landenes parlamentarikere samles til sin årlige hovedsesjon i Oslo i sommer, vil utfordringene i både Sentral-Asia og Afghanistan stå sentralt. Vi håper at også våre afghanske kolleger vil komme. Møtet i Oslo vil være en god mulighet til å diskutere OSSEs fremtid og berettigelse. Dessverre er utfordringene knyttet til sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter innenfor OSSEs grenser av en slik art at vi umulig kan si at jobben er gjort. Vi trenger en slik regional organisasjon, som adresserer grunnleggende utfordringer knyttet til de nevnte temaer. Alle OSSEs medlemmer har skrevet under på et sett av forpliktelser. Dette er forpliktelser de må holdes ansvarlig for.

Oslo-møtet vil forhåpentligvis også være et steg i retning av å få bilagt den indre konflikten i OSSE, knyttet til valgobservasjoner. Valgobservasjon er en kjerneoppgave for OSSE og en viktig måte å ansvarliggjøre medlemsstatene på. Også Norge fikk gode innspill ved OSSEs tilstedeværelse ved stortingsvalget i fjor høst. Men det er land som nok trenger enda mer hjelp enn Norge. Der er det viktig at OSSE utad fremstår som en enhetlig organisasjon med felles mål. Dette har de senere år dessverre ikke alltid vært en realitet. Derfor må det tas grep internt. Det er grunn til forsiktig optimisme, og jeg har tro på at parlamentarikerorganisasjonen vil ta sin del av oppgaven med å rydde opp.

Men den umiddelbare utfordringen nå, som ligger på bordet til alle OSSEs regjeringer, er, som jeg har vært inne på, å stanse volden i det sørlige Kirgisistan, å begynne å reparere skadene og gjenopprette stabilitet og å få i gang en prosess som gir befolkningen grunn til å stole på egen regjering. Dette er krevende, og det er dessverre liten tradisjon i mange av de sentralasiatiske landene for å ha regjeringer som setter folkets interesser øverst. Nettopp derfor skal vi tenke over alle våre handlinger med disse statene, og opptre på en måte som ikke bare ivaretar kortsiktige behov, men som også kan fremme langsiktige interesser, ikke minst verdier som demokrati og menneskerettigheter.

Jeg har vært ordfører for saken vedrørende EFTA-parlamentarikerkomiteene og Den felles EØS-parlamentarikerkomiteen. Når det gjelder EØS-parlamentarikerkomiteen, er jo den etter min mening vårt viktigste bindemiddel til Europaparlamentet, og Europaparlamentets rolle blir stadig viktigere. Jeg er derfor veldig tilfreds med at den norske delegasjonen hele tiden ser på nye måter å involvere flere medlemmer av Stortinget, flere komiteer på Stortinget, i arbeidet i forhold til Europaparlamentet. Jeg tror ikke det arbeidet som gjøres der kan undervurderes – heller ikke viktigheten av at vi finner frem til egnede kontaktpunkter med Europaparlamentet som gjør at vi tidligst mulig kan komme med innspill i prosesser som påvirker Stortingets arbeid og norske interesser.

Ivar Kristiansen (H) [10:29:29]: (ordfører for sakene nr. 6, 8 og 9): Jeg slutter meg i stor grad til innleggene fra representantene Laila Gustavsen og Morten Høglund – og i veldig stor grad de tilleggskommentarene som representanten Høglund hadde om dagens situasjon i Kirgisistan. Han understreket tydelig at verdenssamfunnet på mange måter har satt seg på tilskuerbenken i denne saken. Det illustrerer at det er forskjell, alt etter hvor på kloden en konflikt finner sted, når det gjelder å få den øvrige verdens oppmerksomhet.

Innstillingene i dagens debatt fra utenriks- og forsvarskomiteen viser med all tydelighet bred politisk enighet i Stortinget, og at det parlamentariske arbeidet Norge deltar i, er ytterst nødvendig. Det illustrerer også på mange måter den nye rollen til en ny komité, hvor forsvarssaker og utenrikssaker er slått sammen. De gamle grensene som eksisterte i forbindelse med deling av saker, eksisterer ikke lenger. Forsvars- og sikkerhetspolitikk er på mange måter nå blitt Norges kjerne i deltakelsen i det utenrikspolitiske arbeidet.

Innstillingene gir oss også et tydelig bilde av at Norge fortsatt befinner seg i en lykkelig utkant i Europa, samtidig som det viser betydelige sikkerhetspolitiske utfordringer i verden, og et Europa i endring. Innstillingene bærer som sagt preg av bred enighet i Stortinget om vår deltakelse.

Norge – med meget aktiv deltakelse fra vår delegasjon i Europarådet – lyktes i å få Thorbjørn Jagland valgt til ny generalsekretær i rådet, og det er vi alle glade for. Det arbeidet med fornying og forenkling som Jagland nå tar fatt på, har vist seg å være nødvendig, og jeg tror vi alle sammen håper at Jagland vil lykkes med sin generalsekretærjobb. Men Jagland får mye å henge fingrene i. Vi ser eksempelvis at Den europeiske menneskerettighetsdomstol er i en situasjon hvor antall klager hoper seg opp. Det er et økende antall klager på brudd på alminnelige borgerlige rettigheter i Europa. Den europeiske menneskerettighetsdomstol sitter i dag med rundt 119 000 ubehandlede saker, mange av disse fra land i Sentral- og Øst-Europa, herunder Russland, i tillegg til områdene i Sør-Kaukasus. Fra norsk side er det – og har det vært – viktig å bidra til å sikre effektivitet, kapasitet og fremdrift i domstolens arbeid.

NATO har vært en garantist for fred og stabilitet i Europa. Mange vil kunne slå fast at alliansen vi er medlem i, vant den kalde krigen – en tidsepoke som heldigvis er over. I dag er det ikke det klassiske, historiske Øst–Vest-skillet – og konfliktene – som først og fremst engasjerer alliansens daglige virksomhet. Innstillingen om samarbeidet i NATO viser til fulle at NATO er bærebjelken i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. NATO er blitt det mest sentrale transatlantiske forum for konsultasjoner om sikkerhetspolitiske spørsmål, også for Norge. Samtidig gir innstillingen et bilde av en allianse med store oppgaver og utfordringer. Snart ti år på plass i Afghanistan er naturlig nok utfordrende, særlig personellmessig og økonomisk, for alliansen. Alliansen skal i år, som også andre har vært inne på, vedta et nytt strategisk konsept, hvor mange land, herunder Norge, har spilt inn ønsket om et mer synlig NATO også i våre nærområder. Vi har sett at forholdet mellom NATO og Russland har blitt forbedret i perioden. Imidlertid er fortsatt kampen mot terror – terrortrusselen – og kampen mot spredning av atomvåpen til bekymring for de fleste parlamentarikerne i forsamlingen. Norge har som kjent i 2009 i tillegg til deltakelsen i Afghanistan deltatt med en fregatt i en EU-operasjon mot piratvirksomhet utenfor Somalia. Deltakelsen gir utelukkende positive tilbakemeldinger på den innsatsen som Norge bidrar med. Den omtalen som representanten Laila Gustavsen gav av bildet rundt parlamentarisk deltakelse i NATO-samarbeidet, slutter jeg meg fullt og helt til, og ikke minst er det interessant – også ut fra egen erfaring – å registrere den gode dialogen NATO og russiske parlamentarikere for tiden har.

Så noen ord om Vestunionen. Alt tyder på at det går mot slutten for Vestunionens parlamentarikerforsamling. Det ser ikke lenger ut til at det er et ønske om å beholde institusjonen. Vestunionens faste medlemmer har ikke lenger vilje til å finansiere en drift som regnes for å være altfor dyr. Uttalelser fra Europa går i denne sammenheng ut på at en eventuell ny ordning må bli atskillig billigere enn dagens drift. Sekretariatet i Vestunionen avvikles, og kontorlokalene i Paris forlates. I dag kan det se ut som om diskusjonen i Europa i større grad konsentrerer seg om viljen til eller ønsket om å utvikle alternative institusjoner til Vestunionen på parlamentarisk nivå. Flere har pekt på COSAC-modellen, men spørsmålet synes i like stor grad å handle om økonomi og kostnader med hensyn til et videre samarbeid.

Flere peker også på at Vestunionen ikke lenger har tilstrekkelig legitimitet, i og med at Vestunionen kun består av ti av EUs 27 medlemsland som direkte medlemmer. Imidlertid synes holdningen i Europa å være åpen for en form for videreføring av arbeidet med parlamentarisk samarbeid og drøftelser om EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, men det pekes tydelig på at en ny ordning må være i overensstemmelse med Lisboa-traktaten. Det er for øvrig her at COSAC-samarbeidet kommer frem i Lisboa-traktatens protokoll 1. Ingen EU-land synes å være imot at Vestunionen PAs assosierte medlemmer involveres på en eller annen måte i et nytt samarbeid, såkalt tilpasset løsning, som Tyskland peker på, eller en uformell oppfølgingsmekanisme, som franskmennene uttaler det, som vil kunne inkludere også norske stortingsrepresentanter.

Som NATO-medlem og bidragsyter til EUs krisehåndteringsoperasjoner bør det være naturlig og av gjensidig interesse at Norge får en aktiv parlamentarisk tilknytning til Europas sikkerhets- og forsvarsdebatt. I Europaparlamentet ser man behovet for en styrket dialog om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål, uten å konkludere med hensyn til hvordan et slikt samarbeid skal organiseres. Dette blir et sannsynlig spørsmål i forbindelse med diskusjonen om EUs nye utenrikstjeneste.

COSAC, som for øvrig er en sammenslutning av europakomiteene i EU-landene og søkerlandenes nasjonale parlamenter, møtes rundt to ganger per halvår. EU-institusjonene – kommisjonen, rådet og EU-parlamentet – inviteres til møtene, i tillegg inviteres enkelte land, herunder Norge og Island, i enkelte tilfeller. Formålet med COSAC er først og fremst å bidra til økt innsyn og kontroll med EU fra de nasjonale parlamenters side.

Som nevnt pågår det nå i EU en aktiv diskusjon om hvordan forsvars- og sikkerhetsdebattens parlamentariske deltakelse skal organiseres. For Norge må det, etter Høyres oppfatning, være avgjørende at vi tilstreber en så nær tilknytning som mulig til de organer som får ansvaret for parlamentarisk kontroll med EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Komiteen har beredt grunnen for dette gjennom å arbeide for permanent deltakelse i så vel COFAC som COSAC, men også i andre sammenhenger. Stortinget styrker jo som kjent kontakten med Europaparlamentet, noe som også bør kunne gi oss inngrep med EUs politikk. Det haster derfor nå med å få denne representasjonen på plass i Brussel. Kanskje bør presidentskapet sette på dagsordenen spørsmålet om behovet for å styrke parlamentarisk deltakelse i Europas forsvars- og sikkerhetsdebatt, og hvordan denne kan utvikles. Det handler til syvende og sist om å kunne ivareta våre interesser på disse områdene, kombinert med Stortingets ønske om en mer aktiv deltakelse.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:38:51]: Jeg er ikke den første energipolitikeren som er en svipptur innom utenriksfeltet den siste måneden, og jeg har tenkt, naturlig nok, å snakke mest om OSSEs parlamentarikerforsamling.

Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger knyttet til OSSE – den pågående situasjonen i Kirgisistan er en påminner om behovet for gode internasjonale strukturer og samarbeid som kan bidra til stabilitet, sikkerhet og demokratiutvikling. De siste rapportene i morges fra NRK melder om 117 drepte og nesten 1 500 skadede mennesker som følge av opptøyene og volden, og så mange som 100 000 mennesker kan være på flukt. Da går tankene mine lett hen til lignende situasjoner som ikke ligger så veldig langt tilbake i tid, i det europeiske området. Vi vet av erfaring at internasjonalt samarbeid og tålmodig tillitsbygging og utvikling av velfungerende demokratiske institusjoner med nær internasjonal oppfølging og samarbeid er avgjørende for å skape trygge og stabile samfunn. Innenfor dette feltet har OSSE spilt en sentral rolle siden organisasjonen oppsto, og i denne sammenhengen har også OSSEs parlamentariske forsamling, OSSE PA, en viktig rolle.

Forsamlingen teller 320 medlemmer fra 55 parlamenter og er derfor en betydelig møtearena for debatt, samarbeid og meningsbrytning mellom parlamentarikere i det euroatlantiske området. Det konfliktforebyggende og demokratibyggende potensialet i et slikt samarbeid kan ikke overvurderes – det tror jeg alle kan være enige om. Derfor er det også veldig viktig at norske parlamentarikere er aktive i dette arbeidet.

I likhet med mange andre internasjonale sammenslutninger mangler heller ikke OSSEs parlamentarikerforsamling oppgaver eller utfordringer i tiden som kommer. Valgobservasjonsarbeidet som parlamentarikere fra medlemslandene gjennomfører på vegne av OSSE PA og i samarbeid med OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, ODIHR, er svært viktig for legitimiteten til valg som gjennomføres i OSSE-området. Grundig valgobservasjon i Ukraina under valget i januar, og den påfølgende evalueringen fra OSSE-systemet, bidro f.eks. til å ta mye av lufta ut av spekulasjonene som på forhånd verserte i internasjonal presse om et valg som ville bli preget av fusk og uregelmessigheter. Det ble det som kjent ikke. Her spiller parlamentarikerforsamlingen en svært praktisk og positiv og håndgripelig rolle. Likeledes drøfter parlamentarikerforsamlingen spørsmål i tråd med OSSEs prioriterte oppgaver, herunder bekjempelsen av internasjonal kriminalitet, menneskehandel og korrupsjon. Dette temaet danner rammen for OSSE PAs hovedsesjon, som vi i år er vertskap for her i Oslo. Delegasjonen ser veldig fram til møtet og forventer en hovedsesjon preget av stor aktivitet, noe vi ser i oppkjøringsaktiviteten fra de ulike delegasjonene nå i ukene før møtet. Jeg må legge til at delegasjonen også håper på et vær som viser Oslo fra sin beste side, etter at undertegnede i vintermøtet i Wien gikk langt i å love parlamentarikerforsamlingen blå himmel og paradislignende værtilstander i Oslo under møtets varighet. Det kan hende at jeg, i likhet med andre politikere, tok meg vann over hodet.

Det er verdt å merke seg en ting som krever mer arbeid framover. Det kan virke smått, men det er viktig, og det er de vedvarende samarbeidsproblemene mellom ODIHR og OSSEs parlamentarikerforsamling. Det må legges vekt på å avklare disse i tiden som kommer. Nå skal jeg ikke overdrive disse utfordringene, men det er en veldig lite konstruktiv konflikt som utspiller seg mellom de to organisasjonene, av en lettere territoriell art – nærmere bestemt hvem som har det siste ord når det gjelder utformingen og i vurderingen av valg.

Så kunne jeg vært fristet til å påpeke det ironiske i at en organisasjon av OSSEs karakter og med OSSEs formål har slike utfordringer internt, men det er vel en påminner om viktigheten av konfliktforebyggende arbeid på alle fronter. Jeg føler meg uansett trygg på at dette er en konflikt det må gå an å løse, og jeg tror den norske delegasjonen kan bidra i så måte.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:43:08]: Jeg tror det beste jeg kan bidra med når det gjelder OSSEs parlamentarikerforsamling, er å gjenta den gamle kirkebønnen om «godt og tjenlig vær», så kanskje representanten Serigstad Valen får det som han vil!

Innstillingene om Norges deltakelse i FNs generalforsamling, OSSE, NATO og Europarådet har fokusert på den norske stats deltakelse i internasjonalt, folkerettslig samarbeid. Samtidig behandles årsrapporter om vår deltakelse i parlamentariske samarbeidsfora knyttet til NATO, Den vesteuropeiske union, Europarådet, EFTA og Den Interparlamentariske Union, IPU.

Stortingets delegasjoner til parlamentariske samarbeidsfora uttrykker ikke en tilsvarende myndighetsutøvelse, men bidrar til gjensidig utveksling av informasjon, erfaring og utvikling av viktige parlamentariske kontaktnett.

Det slår meg at Stortinget kunne hatt nytte av å diskutere arbeidet i disse delegasjonene ut fra et noe mer målrettet perspektiv enn disse historiske rapportene. Jeg vil for min del ta initiativ til at vi får en gjennomdrøfting av behandlingsmåten av denne typen saker, for jeg tror – og det er også min personlige erfaring – at Stortingets delegasjoner kunne få gjort mer hvis vi i forkant hadde en litt mer programmatisk tilnærming til arbeidet i de ulike foraene. Det tror jeg ville hevet også nivået på den innsats som vi gjør. Samtidig vil jeg berømme utenriksministeren, som har tatt initiativ til et bedre samspill mellom delegasjonene fra Stortinget og Utenriksdepartementets ledelse. Det tror jeg også kan bidra til en sterkere målretting av dette arbeidet, for dette er et viktig arbeid. Det som utvikles av kontakter og relasjoner, kommer Norge til nytte ved ulike korsveier. Jeg vil nevne som et konkret eksempel møtet som stortingspresidenten hadde med Russlands president for kort tid siden i forbindelse med statsbesøket, og som også innebar gjennombruddet for en mer enn 30 år lang prosess med Russland når det gjelder delelinjen i Barentshavet. Under dette møtet ble nettopp det parlamentariske samarbeidet og betydningen av det for utviklingen av – i den sammenheng – de bilaterale relasjoner mellom Norge og Russland nevnt. Jeg tror det var en gjensidig erfaring som gjorde at det var et tema.

Fra Kristelig Folkepartis side legger vi stor vekt på den rollen som Norge må spille i det globale samarbeidet som De forente nasjoner representerer. Jeg er derfor gald for at utenrikskomiteen enstemmig understreker at FN fortsatt er den viktigste arenaen verdenssamfunnet har for å finne felles løsninger på de utfordringer vi står overfor. Nettopp fordi FN har en så enestående rolle, må FN reformeres, slik at verdensorganisasjonen blir enda bedre og mer effektiv som samarbeidsorgan. Komiteens flertall, der Kristelig Folkeparti er med, erkjenner at FN fremdeles er preget av mye fragmentering og ineffektivt byråkrati. Dette fungerer som bremseklosser for tiltrengte omstillinger i organisasjonen. Årsakene er mange, både medlemslandenes prioriteringer og for svak omstillingsevne internt. Dette er vel kjent fra flere tiårs arbeid med reform av FN. Derfor forbauser det meg noe at regjeringspartiene i denne innstillingen ikke åpent erkjenner det. Jeg er likevel glad for at en enstemmig komité mener reform av FN er viktig.

Norge kan også yte viktige bidrag i regionale organisasjoner, samarbeidsorganisasjoner som OSSE, Europarådet og EFTA. I forbindelse med OSSEs muligheter hadde representanten Morten Høglund en interessant og inngående analyse av den aktuelle situasjonen i Kirgisistan, der minst 117 er drept de tre siste dager i regionen, i og rundt byen Osj, med mange titusener, ja kanskje hundre tusen, mennesker på flukt. Jeg synes dette er en passende anledning til å berømme representanten Høglund for det langvarige, innsiktsfulle og sterke engasjementet som han har vist i forhold til denne regionen generelt og de konfliktene som preger denne regionen, spesielt. Jeg synes representanten Høglunds engasjement er et eksempel på den verdien det har at parlamentarikere går inn i regionale organisasjoner som OSSE, og gjennom det erverver seg innsikt for et engasjement for spesielle konfliktområder og regioner, slik representanten Høglund har gjort på mange områder, men særlig på dette området. Mange vil i den offentlige debatt trekke litt på skuldrene av parlamentarikernes rolle i utenrikspolitikken. Jeg synes vi her er ved et eksempel som viser at det har betydning. I debatten her i dag har Morten Høglund vist at hans innsikt kommer vel med i vurderingen av den helt akutte situasjonen som nå er i dette området. I likhet med representanten Høglund håper jeg at OSSE og de tilstedeværende stormakter kan spille en avgjørende rolle for å avverge den katastrofe som kan være under oppseiling i dette landet og i denne regionen. Jeg er spent på å høre utenriksministerens vurdering av hvilke muligheter Norge har for å bidra i denne sammenheng.

Europarådet sammen med OSSE er viktige redskaper i arbeidet for menneskerettigheter og demokratisering i vår verdensdel. Utfordringene er størst i områder med en tung arv fra den østeuropeiske kommunismen. Flere av landene det gjelder, må gjennom krevende omstillinger før prinsippene om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter blir etterlevd i praksis. Jeg vil særlig framheve den rolle OSSE spiller på det politisk-militære området i arbeidet for rustningskontroll, demokratisk kontroll med sikkerhetsstyrker, reformer på justissektoren, bekjempelse av organisert kriminalitet og internasjonalt samarbeid mot terrorisme. Svært gledelig er det at vi nå, endelig, har fått ny bevegelse i arbeidet for nedrustning av atomvåpen. Inngåelsen av en ny START-avtale viser at forholdet mellom Russland og USA er i bedring. President Obama har begynt å levere noe av det som forventes av ham som vinner av Nobels Fredspris.

Men mye gjenstår, og Kristelig Folkeparti mener Norge må være en pådriver i arbeidet for kjernefysisk nedrustning og for å hindre en ytterligere spredning av atomvåpen, f.eks. til land som Iran. Utfordringene i Afghanistan er så store at de krever en mer inngående drøfting enn det som den foreliggende meldingen om NATO-samarbeidet i 2009 legger opp til. Det har Stortinget jevnlig anledning til gjennom redegjørelser om Afghanistan-politikken. Slike redegjørelser vil det bli behov for i tiden som kommer også. Det gjennomføres nå en del høyst påkrevde tilpasninger i Afghanistan-strategien. Hovedstikkord er afghanisering av ansvaret for sikkerhet og stabilitet og større vekt på behovet for sivil gjenreisning og utvikling, her bl.a. den konkrete operasjonalisering av afghaniseringen. Her står vi likevel overfor så krevende utfordringer at Stortinget garantert vil få mange nye anledninger til å gå nærmere inn på dette viktige politikkområdet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:51:43]: Jeg vil først få berømme komiteen for å ha organisert debatten på den måten som her er skjedd. Jeg tror det gir mulighet til å se forskjellige fagområder i sammenheng på en måte som er interessant. Så vil jeg bare slutte meg veldig enkelt til understrekingen av parlamentarikernes rolle i mye av dette arbeidet, som virker i veldig tandem med det utenrikspolitikken for øvrig gjør. Jeg tror ideen om å ha tettere kontakt mellom parlamentarikergrupperingene til de ulike organene og Utenriksdepartementet er en god idé. Representanten Høybråtens forslag om en programmatisk tilnærming synes jeg er spennende. Særlig på områder hvor vi kan konstatere at det er veldig bred felles oppfatning mellom storting og regjering, tror jeg vi er tjent med, slik vi har gjort på en del områder i denne perioden og i forrige periode, å legge uenigheter på andre områder til side og arbeide så mye enhetlig som mulig. Det er klart at Norge utenfor EU står med noen nøkkelarenaer hvor vi ikke har full tilgang, og da må vi jobbe effektivt der vi har tilgang. Så den invitasjonen tar jeg opp, og jeg takker for de hyggelige ordene om de møtene vi hadde fra Utenriksdepartementets ledelses side med parlamentarikerne. Vi ønsker å fortsette det og ha en åpen samtale om hvordan det kan gjøres bedre.

Når det gjelder det arktiske, ser vi nå ganske tydelige tegn på at Norge setter en dagsorden. I dag har vi den franske statsministeren i byen med en stor delegasjon. Det var 100 franskmenn på Snøhvit i går, og de kommer med inntrykk fra hva som skjer i Arktis, på en helt annen måte enn det landet noen gang har interessert seg for. Det skyldes bl.a. at franskmenn plukker opp en helhetlig norsk presentasjon av arktiske forhold rundt om i ulike organer. Det er positivt, det er den måten vi må jobbe på.

Jeg vil også slutte meg til representanten Høybråtens omtale av Morten Høglunds arbeid med sentralasiatiske saker. Vi i Utenriksdepartementet verdsetter tilbakemeldingene Høglund har gitt fra mange av sine reiser og vurderinger. Jeg er helt enig i analysen, og dette viser det rommet det gir å jobbe med slike tema på det parlamentariske området.

Så fant jeg analysen til Høglund om Kirgisistan interessant av flere årsaker. Jeg slutter meg til den vurderingen han gir av hvor farlig dette er. Det er interessant å se hvor avventende og nølende Russland er i denne situasjonen i et område som tidligere var en del av riket, og nå til de grader er en del av nærområdene, men hvor man også har mange historiske erfaringer med hvor farlig det er å gå direkte inn.

Men det som festet min interesse ved Høglunds innlegg om dette, om jeg kan få si det slik, er at han går inn i en veldig god analyse – mener jeg – om hvorfor det er viktig for en organisasjon som har et bredt medlemskap, at man lever med et mangfold av medlemmer, og hvor noen medlemmer faller langt under standarden for det den organisasjonen har satt seg som standard, mens andre medlemmer er opptatt av at standardene på verdisiden også skal respekteres. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo, man engasjerer seg, forsøker å bruke de virkemidlene som OSSE har, som Europarådet har, holde dem ansvarlig, trekke dem med. Det man ikke gjør, er å skyve dem ut. Og det man ikke gjør, er å vende ryggen til dem og si at man ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Jeg mener å se en interessant overgang til FN her, hvor vi ofte i denne sal får en diskusjon om vi kan sitte i FNs menneskerettighetsråd, når det sitter verstinger der. Kan vi delta på det området i FN, når det også er land som faller langt under standardene? Jeg mener at svaret i begge tilfeller er ja, fordi når man ønsker å organisere et regionalt samarbeid, må man – etter mitt skjønn – av prinsipp ha med alle i regionen. Og så får de som faller under standardene, tåle å bli hamret eller oppmuntret til å endre den kursen de har. Det er den tilnærmingen jeg synes representanten Høglund legger meget klokt an her når det gjelder de landene i Sentral-Asia det her er snakk om.

Vi har nå ambassade i Kasakhstan som er vår viktigste lyttepost inn der, og i Utenriksdepartementet avventer vi nå vurderingen som Astana-ambassaden vil gi oss. Jeg tror Norges svar på utfordringen i Kirgisistan i veldig sterk grad går gjennom OSSE. Det er OSSE som er en aktør som kan gjøre noe der, og så kan man si at OSSE er svakt i mange sammenhenger, men det er det vi har. Vi har også OSSEs ansvarlige for minoriteter, tidligere utenriksminister Vollebæk, som spiller en viktig rolle i den sammenhengen. Så skal vi selvfølgelig også vurdere de humanitære behovene som oppstår, og på vanlig norsk vis stille opp i forhold til det.

Jeg har også lyst til å si, siden vi nå markerer årsrapporter, at Norge har markert seg sterkt i Europarådet. Det har jeg kunnet observere. Vi har også her jobbet tett sammen mellom storting og regjering. Vi har bidratt til at Thorbjørn Jagland ble valgt, ikke minst på grunn av at kandidaten gjorde en meget utholdende valgkamp. Det var ingen enkel sak å vinne den kampen, men det gjorde både han og vi. Vi konstaterer nå at Jagland har satt i gang et omfattende reformprogram som har blitt vel mottatt, men han vet like godt som vi at utfordringen ligger i oppfølgingen, og kanskje er en av de største utfordringene han møter på den absolutte hjemmebane i Europarådet selv, med ansatte og en del innkjørte måter å jobbe på som det er krevende å gjøre om. Ministermøtet i mai tydeliggjorde hvor viktig Europarådet er, hvor viktig Europarådet er med sin brede medlemskrets, og det at det er rettsstatens og menneskerettighetenes fremste skanse, egentlig, i Europa. Norge kommer til å støtte reformbestrebelsene, arbeidet med å gjøre Menneskerettighetsdomstolen mer effektiv, på en aktiv måte.

Når det gjelder NATO, skal jeg ikke si mer her. Når det strategiske konseptet skal ferdigstilles, vil det være nødvendig med tett kontakt med Stortingets organer, men også her i åpen sal, for å diskutere Norges holdninger fram mot NATOs toppmøte.

Når det gjelder Arktisk Råd, er det interessant å notere seg at på grunn av parlamentarikernes arbeid – delvis på grunn av det, men delvis på grunn av hele den geopolitiske betydningen – festes det stor interesse til hva som skjer i det organet. På parlamentarikernes møte i forrige uke var både det danske formannskapet med sin utenriksminister og jeg til stede. Slik tror jeg ikke det har vært tidligere, og det skyldes at organisasjonen blir møtt med mye større interesse.

Til sist: Rundt alle disse organisasjonene er det nå et bakteppe som jeg mener er svært alvorlig, og som grenser til noe som kan bli svært dramatisk, og det er den økonomiske krisen som treffer Europa, som Europa nå skal svare på, og som de svarer på i litt ulik takt. I morgen kommer Luxemburgs statsminister til Norge for å delta i Europakonferansen for å diskutere Europas fremtid. Han er den lengstsittende statsministeren i EU, og han er leder for eurosamarbeidet.

I dag er, som sagt, Frankrikes statsminister i Oslo, og de analysene som han og hans følge gir av de utfordringer Europa står oppe i nå, er for det første svært interessante, men tydeliggjør også at vi går inn i en veldig turbulent tid i Europa. En følge av det som skjer med de europeiske landenes økonomier, er at viljen til å finansiere mye av det internasjonale samarbeidet både i Europa og utenfor blir stilt på hard prøve. Jeg kunne erfare i Genève for noen uker siden at WHO, Høykommissæren for flyktninger og flere andre nå begynner å merke dette, at det kommer kutt i budsjettene som skal finansiere deres virksomhet. Ofte er kutt i budsjetter et viktig incitament til å forbedre driften, men hvis vi hadde tatt ut hele den effekten, er det likevel alvorlig.

Jeg skal i ettermiddag møte den nye sjefen i UNICEF, Anthony Lake, og han står overfor en svært alvorlig ressurssituasjon for UNICEFs operasjoner rundt om i verden. Norge er en av de ledende giverne til UNICEF – 1,3 mrd. kr i året – og vi er en nøkkelaktør i forhold til den organisasjonen. Men jeg tror vi kan være enige om at i forholdet til barn og beskyttelse av sivile spiller UNICEF en viktig rolle, og det er alvorlig hvordan det kommer til å utvikle seg.

På toppen av det hele er det én rapport vi ikke har til behandling her i dag, og det er en rapport som jeg tror få parlamenter har, nemlig rapporten fra G20s siste arbeidsår. Her må jeg si at vi står overfor en viktig prosess som vi må følge nøye. Vi kan diskutere FNs relevans og FNs arbeidsområder, men vi har altså et G20, som er en selvoppnevnt gruppe uten institusjoner eller konstitusjoner, og som tiltar seg beslutningskraft og ansvar på stadig nye områder.

Vi fra norsk side har applaudert at G20 tok tak høsten 2008 og bidro til å avverge den krisen som da kunne ha kommet. Men G20 i dag er i en refleksjonsfase om sin rolle. Det franske formannskapet kommer til å gå omfattende inn i hele den internasjonale arkitekturen for styring på økonomi osv. Det interessante er at hvis diskusjonene i G20 skal bli premissleverandør ikke bare for finansvesenet, men også for klima og handel og på nøkkelområder innenfor utvikling – vel, da endrer dette bildet seg for Norge, for da kommer vi opp i en situasjon hvor vi er blant de viktigste finansielle bidragsyterne til veldig viktig arbeid og premissene legges et sted hvor vi ikke har noen ting å si og ikke deltar. Det sier jeg klart fra om til kolleger, at en slik situasjon på sikt kan bli veldig vanskelig å håndtere. Det var et begrep i den gamle amerikanske frihetskampen som het «no taxation without representation» – altså det å betale uten deltakelse – det var et krevende stykke over tid.

Dette er debatter jeg tror vi står overfor. Den økonomiske utviklingen i Europa – når det går galt med økonomien, valutaen osv., får det overslag på politikken, og jeg tror at det kommer en ny giv i den internasjonale organiseringen av samarbeidet som kommer til å slå inn på alle disse organisasjonenes arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til inntil seks replikker.

Presidenten minner om at det vil være mulig å be om to replikker. Det har representanten Høglund gjort.

Morten Høglund (FrP) [11:02:07]: Jeg ser den parallellen som utenriksministeren trekker mellom OSSE og FNs menneskerettsråd.

Nå har jo ulike organisasjoner litt forskjellig tilnærming. Europarådet, f.eks., har jo valgt å holde Hviterussland på en armlengdes avstand nettopp fordi de ikke oppfyller sine forpliktelser. Jeg mener det går an å ha litt forskjellig tilnærming, litt avhengig av hvilken organisasjon, men jeg forstår poenget.

Slutterklæringen fra Helsingfors i 1975 legger grunnlaget for OSSEs eksistens. Den er 35 år gammel. Mange av de statene som nå er med, eksisterte ikke som selvstendige stater på det tidspunktet. OSSEs relevans har vært diskutert. Ser utenriksministeren at OSSE i tiden fremover kan være en relevant organisasjon? Den har svært få maktmidler, og den er utfordret. Mener utenriksministeren at det er riktig å legge krefter inn i den organisasjonen fortsatt?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:03:10]: Mange av FNs medlemmer i dag var heller ikke med i 1945, da organisasjonen ble startet. Men slutt på den parentesen.

Jeg mener at OSSE har verdi nettopp på grunn av det representanten Høglund peker på, nemlig at den tar med seg arven fra Helsingfors, som sidestiller den myke og den harde sikkerheten og har en helhet i sivile, politiske rettigheter, økonomiske mål, men også nedrustning og en del av disse harde sikkerhetsområdene.

Det at en organisasjon ikke har tenner i det den gjør og tar tak i, det er det mange organisasjoner som må leve med. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, f.eks., har få sanksjonsmidler, men er viktig på normsiden. Jeg tror at en organisasjon som binder sammen Canada og USA, store deler av Europa og langt inn i Sentral-Asia, har betydning. Men det er klart at det er avhengig av måten man utvikler arbeidsmåtene på. Jeg mener at de russiske forslagene til endring som er lagt fram, langt på vei er blitt tonet ned av de andre medlemmene i OSSE. Det er fordi de holder fast ved det som er arven fra 1975.

Morten Høglund (FrP) [11:04:16]: Over til et annet tema. Utenriksministeren tok selv opp Arktis. Jeg hadde et møte i Europaparlamentet i forrige uke med bl.a. visepresident Diana Wallis, og hun – og flere – var opptatt av EUs mulighet til å bli permanent observatør i Arktisk Råd. Det lå en utfordring, forsto jeg, til de arktiske statene om at hvis man ikke fikk dette observatørskapet, måtte man se etter andre måter å organisere sitt arktiske engasjement på. En viss grad av utålmodighet – forstår utenriksministeren den utålmodigheten, og kan utenriksministeren gi noen som helst signaler om at Europaparlamentets og EUs ønske om å tre tettere på Arktisk Råd vil bli oppfylt i nær fremtid?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:05:18]: Som representanten Høglund hørte både av den danske og den norske utenriksministeren i forrige uke, er vi tilhengere av at vi får orden på observatørskapet, slik at EU kommer med.

Men hvem snakker vi om? I dag, i møte med den franske europaminister, var han veldig tydelig på at det ikke burde være kommisjonen, men rådet. Når man reiser til parlamentet, får man høre at det bør være parlamentet og ikke rådet. Når man er i kommisjonen, får man høre at det børe være kommisjonen. Vel, det overlater jeg til EU. Jeg har forstått det slik til nå at det er EU-kommisjonen som ønsker observatørskap. Norge er for at Arktisk Råd er det rådet man henvender seg til for arktiske saker.

Det må være en forskjell på observatører og faste medlemmer, det er jeg enig i, men det sier jo noe om en organisasjon som levde i en obskur tilværelse i mange år, at den største utfordringen i dag er å håndtere et rimelig mottak av interessenter fra Kina og Sør-Korea til Europa. Norge er for det. Hvis Europa skulle velge å organisere noe annet når det gjelder Arktis, er de velkommen til det, men jeg tror det er i Europas interesse å søke samarbeid med kyststatene og de åtte som utgjør Arktisk Råd.

Ivar Kristiansen (H) [11:06:24]: Den europeiske menneskerettighetsdomstol har som kjent et betydelig antall ubehandlede saker. Nær 120 000 ubehandlede saker ligger på bordet til domstolen, og et økt antall av disse sakene kommer fra Øst-Europas nye medlemsland. Nordisk Råd har over flere år kjempet for å få etablert et informasjonskontor i Minsk. Initiativet ble tatt av representanten Dagfinn Høybråten, som jobbet med intenst med saken i flere år via de nordiske kanalene.

Å lykkes med en slik viktig etablering krever den norske regjerings varme deltakelse og støtte. Det har vært ulike oppfatninger om den har vært god nok hittil. Vil utenriksministeren bidra til å sørge for at Norden lykkes med å få på plass et informasjonskontor i Minsk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:07:29]: Som representanten Høybråten vet, har jeg lyttet nøye til hans vurdering av dette. Jeg har også merket meg at Nordisk Råd har ønsket et slikt kontor, men, som den nordiske samarbeidsministeren har informert om, det er på ingen måte enighet om dette blant de nordiske regjeringer.

Norge har hatt en avventende og åpen holdning til dette, men vi har også lagt vekt på at vi må opptre ganske enhetlig overfor regimet i Minsk. Ut fra det at vi skulle føre veldig forskjellig politikk overfor et regime som viser så mange mangler, og som bør få klare signaler om hva som skal til for at landet kan tiltre internasjonale organisasjoner, er vi opptatt av å bidra til enighet. Den enigheten er det ikke mulig å observere i dag. Det er tvert imot meget sterk motstand blant en del nordiske regjeringer mot å opprette et slikt kontor.

Vi får fortsette dialogen med parlamentarikerne, vurdere situasjonen i Hviterussland og vurdere andre måter vi kan være tilgjengelig på – fra et nordisk perspektiv – overfor det som måtte finnes av demokratisk opposisjon i Hviterussland.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:08:46]: Situasjonen i Kirgisistan er alvorlig. De analysene som har framkommet i løpet av debatten, er nokså talende for den situasjonen man står oppe i.

OSSE er en naturlig kanal for et engasjement i saken, men spørsmålet mitt handler om hva Norge konkret har tenkt å gjøre for å engasjere seg, både humanitært og politisk. Utenriksministeren var litt inne på det i sitt innlegg, men det hadde vært interessant å høre noe mer om på hvilken måte Norge nå tenker å engasjere seg.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:09:14]: La meg da gå tilbake til det jeg sa.

For det første: Når det gjelder den humanitære situasjonen, kommer vi til å vurdere om Norge har kapasiteter, eller om det kommer appeller fra de sentrale nødhjelpsaktørene som Norge kan støtte opp om. Dette er noe vi vil vurdere i timene og dagene som kommer, i nært samråd med land som vi normalt jobber sammen med om denne type tema.

Når det gjelder den politiske utviklingen, har OSSE-formannskapet, som er Kasakhstan, spesielle forutsetninger. Presidenten i Kasakhstan er opptatt av å få til et toppmøte i OSSE i løpet av sin presidentperiode. Dette er en stor utfordring for ham. Vi vil se hen til presidenten og den øvrige ledelsen i Kasakhstan med hensyn til hvordan de ønsker å ta OSSEs formannskaps tyngde inn i denne konflikten, som er veldig uoversiktlig. Det er ikke hvem som helst gitt å komme inn og megle, legge til rette for eller få til fredsløsninger.

Det er gjennom OSSEs sentrale organer, som formannskap og andre deler av OSSE-maskineriet, vi kommer til å tilnærme oss når vi skal gi støtte til en forhåpentligvis fredelig utvikling.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:10:34]: Utenriksministeren ga uttrykk for støtte til tanken om en mer programmessig tilnærming til arbeidet i parlamentarikerdelegasjonene. Jeg ser fram til et samspill mellom Stortinget og utenriksministeren om tilretteleggingen for et slikt arbeid.

Det jeg vil ta opp i denne replikken, er knyttet til det utenriksministeren svarte på replikken fra representanten Ivar Kristiansen, om de nordiske lands arbeid vis-à-vis regimet i Hviterussland.

Det er tatt initiativ til et nordisk informasjonskontor, et initiativ som har bred støtte her i Stortinget og i Nordisk Råd. Det har full støtte fra opposisjonen i Hviterussland, som ser dette som tjenlig for sitt arbeid. Da forslaget var på høring i de nordiske landenes utenriksdepartementer, var det ingen utenriksdepartementer som ga uttrykk for at de hadde motforestillinger mot dette. Det betyr at det må ha vært politisk motstand på et eller annet plan i et eller annet land. Jeg vil spørre utenriksministeren om Norge fortsatt vil arbeide for at dette forslaget kan realiseres.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:11:50]: Som representanten vet, er det samarbeidsministeren som fronter og diskuterer disse sakene med sine kolleger. Det er de ministrene som utgjør Ministerrådet, som vurderer denne type satsinger.

Min vurdering, ut fra min befatning med saken, er at Norge er av de landene som har hatt en mer åpen holdning til dette, ganske sikkert preget av at mange av pådriverne har hatt sitt grunnlag fra Norge, og at vi har diskusjoner om det i Stortinget. Det samarbeidsministeren sier til meg, og som jeg også hører fra mine kontakter, er at det i de andre nordiske landenes regjeringer er sterk skepsis. Det gjelder vel særlig EU-medlemmene av den nordiske familien. Men det betyr ikke at vi ikke kan opprettholde samtalen om dette, samtalen om hvordan vi best er til stede for opposisjonen i Hviterussland. Det gjør seg også gjeldende en ganske annen oppfatning av hva dette har å si for opposisjonen, hvordan opposisjonen vil kunne bli utsatt – jeg gjengir nå andre vurderinger – på grunn av et slikt kontor i Minsk.

Vi diskuterer gjerne saken videre, men konstaterer at det i dag ikke er enighet blant de nordiske landenes regjeringer om å opprette et slikt kontor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Roald Hansen (A) [11:13:15]: Jeg tar ordet fordi årsmeldingen fra EFTA-parlamentarikerkomiteen gir anledning til å si litt om et tema som sjelden omtales her i salen, nemlig handelspolitikk.

Etter 50 år er vi få medlemmer igjen i EFTA, men det er fortsatt en viktig organisasjon for Norge. EFTA er med og sikrer norsk næringsliv bedre markedsadgang på mange og voksende markeder.

Det er to forhold som nå står på dagsordenen, i tillegg til forhandlinger om frihandelsavtaler med Ukraina, Russland, Algerie, Hongkong, Kina og India. Det ene er hvordan vi kan innarbeide miljøkrav og krav om anstendige arbeidsvilkår i frihandelsavtalene. Det andre er EFTAs framtid.

Under møtet på Island vil det bli lagt fram en rapport om miljøstandarder og arbeidstakerforhold. Rapporten bør danne grunnlag for en bred debatt om disse viktige forholdene. Frihandel er viktig for den økonomiske veksten, kanskje spesielt i den situasjonen vi nå er i, men vi må evne å kombinere frihandel og økonomisk vekst med miljøhensyn og anstendige forhold for arbeidere, også i fattige land. Vi må finne veier for dette som ikke fungerer som handelshindringer, slik de landene vi forhandler med, ser det. Det blir en viktig oppgave framover.

EFTAs framtid er satt på dagsordenen på grunn av Islands søknad om EU-medlemskap og Færøyenes interesse for EFTA-medlemskap. Men det vil trolig gå både én og to vintre før dette avklares. I mellomtiden må vi sørge for at EFTA gjør jobben sin, til beste for næringslivet i medlemslandene.

Denne komiteens andre oppgave er å se til at EØS-avtalen fungerer godt. Her er utfordringene knyttet til at Lisboa-traktaten nå styrer EU. Den gjør det mer krevende å vite hvilke saker som ligger innenfor EØS- og Schengen-avtalene, og hvilke som ligger utenfor. Og den gir Europaparlamentet større innflytelse.

I den felles parlamentarikerkomiteen mellom Europaparlamentet og EFTA må vi fortsatt konstatere at engasjementet fra Europaparlamentets medlemmer kunne vært større, for å si det diplomatisk. Til gjengjeld har vi nå sett at den indre markedskomiteen i Europaparlamentet har foretatt en vurdering av hvordan EØS-avtalen og avtalen med Sveits virker inn på hvordan det indre markedet fungerer. Når det gjelder EØS-avtalen, reiser komiteen spørsmål om den bør justeres i lys av den utviklingen som er skjedd siden den ble inngått for 15 år siden, bl.a. når det gjelder Europaparlamentets nye og større innflytelse i beslutningsprosessen.

De siste månedene har Norge blitt invitert til interparlamentariske høringer i Europaparlamentet – den ene i forbindelse med den indre markedskomiteens vurdering av EØS-avtalen og den andre om implementeringen av tjenestedirektivet.

At vi deltar fra Stortingets side, blir lagt merke til – og vi får ordet. Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å utnytte disse kanalene for kontakt med våre kolleger i Europaparlamentet. Her vil den tjenestemannen Stortinget nå får i Brussel, være viktig for å følge med på aktuelle muligheter og bistå med avtaler og kontakter. Jeg regner med at dette kontoret er på plass når høstsesjonen tar til, og viser for øvrig til det representanten Ivar Kristiansen sa om dette.

Saksordføreren, Morten Høglund, pekte på at EFTAs parlamentarikerkomité er vårt viktigste bindeledd mot Europaparlamentet. Det er det eneste formelle bindeleddet mot Europaparlamentet, og således er det selvsagt viktig. Men jeg tror også at en vel så viktig kanal vil være at vi har kontakt med våre respektive partigrupper. Fra Arbeiderpartiets side har vi arbeidet mot S&D-gruppen når det gjelder direktivet og forbrukerrettigheter, og erfarer at partikanalen er nyttig og viktig inn mot komiteen i arbeidet med konkrete saker.

Så kan man alltid diskutere nytten av parlamentarisk samarbeid. Flere har vært inne på det og understreket at det er nyttig. Jeg vil bare sitere en svensk kollega som deltok under COSAC-møtet i Madrid, som sa det på denne enkle måten: Det er nyttig for meg å høre hvordan kolleger i andre land vurderer den aktuelle situasjonen som er.

Også på det planet er det nyttig – det gir innsikt og perspektiver.

Jeg er enig med representanten Høybråten i at vi i sterkere grad burde utveksle erfaringer mellom de ulike parlamentarikerforsamlingene, men også inn mot Stortinget som helhet. Jeg synes det er gledelig at det er så mange fra parlamentarikerkomiteen som deltar i denne debatten.

Til slutt mente jeg å høre at representanten Høybråten etterlyste regjeringspartienes bekymring for reformarbeidet i FN. Det er klart uttrykt i en felles komitémerknad. Jeg vil også vise til at både statsminister Jens Stoltenberg og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland har engasjert seg aktivt i dette arbeidet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:18:32]: Jeg tror jeg skal starte et annet sted enn mange av de som startet før meg, har gjort. Jeg skal gi honnør til komiteens medlemmer for måten man har bestemt seg for å organisere debatten på – som jeg synes er spenstig, og som også utenriksministeren har kommentert. For jeg tror – i likhet med de andre talerne – at vi godt kan diskutere de sakene vi har i dag som enkeltsaker, men det viktigste er likevel å se helheten, sammenhengen mellom dem, for det er de som på en måte tydeliggjør hvor norsk politikk står her, og hva vi vil med norsk politikk. Derfor synes jeg det er viktig at vi greier å løfte oss og se dette samlet.

Fokus er selvfølgelig på internasjonalt samarbeid, det være seg mot FN-systemet, mot VEU, mot NATO PA og andre som er viktige organisasjoner for Norge for å oppnå våre mål. I så måte synes jeg representanten Høybråten hadde et godt poeng. For noe av det vi bør gjøre gjennom denne typen debatter, er å fokusere på de målene vi har satt oss – de norske målene: delta gjennom å bruke FN-apparatet, gjennom å være medlemmer av NATO PA, gjennom å delta i VEU o.a. Det er fordi vi har en plan og et ønske om å oppnå noe. I alle fall forutsetter jeg at når vi har denne type rapporter til behandling, må vi spørre oss: Når vi målene våre? Får vi ved deltakelse den effekten som vi ønsker oss? Hvis ikke må vi vurdere medlemskapet, slik som det har vært gjort mer enn én gang når det gjelder en av organisasjonene. Hvis det ønskes opprettholdt, må vi vurdere strategien vi bruker for å komme dit vi ønsker å komme med vår politikk, og de tingene som er viktige for Norge.

En annen ting som jeg tror er viktig, er at denne type debatter også er med på å tydeliggjøre at Stortinget er aktiv når det gjelder utenrikspolitikken. Selv om UD og utenriksministeren har hovedoppgaven – har det daglige ansvaret og er i førersetet i så måte – er det ikke tvil om at Stortinget skal være med og gi et mandat. Derfor er denne debatten viktig; den legitimerer det arbeidet som gjøres ute.

Jeg deler også fullt ut de poengene som har vært understreket, at enkelte stortingsrepresentanter – parlamentarikere – faktisk kan utgjøre en forskjell, en betydelig forskjell. Men til syvende og sist handler det om et engasjement, et personlig engasjement når det gjelder enkeltsaker, enkeltgrupperinger, eller enkelte nasjoner, som man ønsker å bidra med. Og vi er i den unike posisjonen at vi har et økonomisk fundament som andre misunner oss.

Utenriksministeren var inne på den økonomiske krisen som verden står overfor. Der er Norge i en unik situasjon; vi har et helt annet utgangspunkt enn mange andre. Det betyr vel også at vi har råd til å være rause når det gjelder økonomiske bidrag, såfremt vi oppnår målene vi har satt oss, og såfremt at vi er sikre på at de brukes på rett måte.

Jeg vet at mange i denne salen er opptatt av å bruke FN som verktøy, fordi FN kanskje er det beste man har. Men da tror jeg også at man må være så ærlig og ta inn over seg at FN på langt nær er feilfri. Det finnes rapporter som tydeliggjør de manglene FN har. Hvis vi ikke tør å påpeke dem, er vi da gode medlemmer av FN? Er det ikke slik at de beste vennskap man har, er de som man tør å være ærlige i, at man tør å si fra om de tingene som er bra, men at man må være like tydelig når det gjelder å si fra om det man ikke er så fornøyd med? Det har vel aldri vært noen spesielt god suksess å hive gode penger etter dårlige penger.

Så kort om NATO i forhold til sikkerheten vår. Norge er en viktig partner, og NATO er viktig for oss i NATO-samarbeidet. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er vi avhengig av å ha et godt forhold til våre store naboer i øst, et forhold som jeg håper vi kan bygge videre på og forsterke i tiden som kommer. Men det er klart, i en tid når nordområdene blir viktigere og viktigere, er vi nødt til å ha fokus på dette.

I en tidsalder hvor energi og energiforbruk blir mer og mer viktig for Europa og verden for øvrig, er det klart at Norge er en stormakt, og vi er en faktor man er nødt til å ta hensyn til. Derfor er det viktig at vi spiller kortene våre på en god og fornuftig måte, at vi er tydelig på politikken vår når det gjelder samarbeid med andre land, at vi er tydelig på samarbeidet med NATO, VEU, IPU og andre fordi det også er et faktum at hvis man har gode partnere i de ulike organisasjonene, er det lettere å finne løsninger. Hvis man pleier medlemskapet på en god og fornuftig måte i de organisasjonene vi velger å være med i, er det vanskeligere å finne konfliktsituasjoner der. Bare det er etter mitt skjønn en god grunn til å fortsette det internasjonale samarbeidet, under forutsetning av at man tør å stille spørsmål ved kvaliteten på det og måloppnåelsen.

Lars Myraune (H) [11:23:48]: I likhet med det flere har sagt i debatten i dag, setter også jeg veldig stor pris på at komiteen har lagt fram disse sakene samlet, fordi det er så stor inngripen mellom forskjellige elementer i vår parlamentariske deltakelse i internasjonale organisasjoner.

Det er også understreket, og det vil jeg støtte, at det er bred enighet i denne salen om den politikken vi fører på utenriksområdet. Det var Snorre Serigstad Valen som sa at i Oslo har vi «paradisliknende» tilstander – han refererte til været da, men jeg vil også si det nærmest symbolsk at vi har paradisliknende tilstander ikke bare i Oslo, men i Norge når vi begynner å se på en del av de konfliktene som rører seg rundt i verden nå, og som er berørt litt her.

Ikke desto mindre – jeg skulle gjerne sett at det hadde vært flere representanter i salen når vi diskuterte så pass viktige saker. De «paradisliknende tilstander» kan kanskje være et element her; det er ikke noe problem, så det er heller ikke noen grunn til å engasjere seg mye. Det er litt ubehagelig hvis vi ender opp med det.

Morten Høglund tok opp en svært viktig sak, og det er tilstanden i de sentralasiatiske landene i dag. Den har nok ikke oppstått i dag – det har nok vært en latent situasjon som nå har brutt ut i disse landene. Jeg er redd vi må leve med at vi kommer til å ha uro i ganske lang tid i mange av disse landene. Det skulle forundre meg om det ikke var det Gorbatsjov så komme da han innførte perestrojka og glasnost; han så at konflikten fra Russlands side ikke var vendt mot NATO, mot Vest-Europa. Konflikten var vendt mot sør, på lang sikt. Derfor var han avhengig av å oppnå fred mellom de gamle fiender. Alle skal nok være glad for at han satte i gang det i sin tid.

Nå er det sagt at OSSE er viktig i det som foregår i sentralasiatiske land. Det støtter jeg fullt ut. Det har vært understreket at OSSE har ikke noen sanksjonsmidler. Det er riktig, det, og jeg skulle gjerne sett at FN engasjerte seg i mye større grad akkurat på dette området. Høybråten tok opp reformarbeidet i FN. Det vil jeg støtte veldig sterkt, det er stort behov for å få i gang et ikke så rent lite, men ganske stort, reformarbeid i FN. FN har enormt mange ansatte og er en stor organisasjon. Da vi snakket om det norske Forsvaret for noen år siden, sa vi at det var en koloss på leirføtter. Det er kanskje også slik FN har blitt. Det er skikkelig behov for et reformarbeid der.

Representanten Kristiansen nevnte at det var viktig at vi styrket den parlamentariske deltakelsen i disse organisasjonene, og det støtter jeg veldig sterkt. Vi er ikke mange mennesker her i landet i forhold til i mange andre land rundt omkring i verden, og vi er ikke med på mange arenaer, heller. Derfor er det viktig for oss å være med og observere, plukke opp informasjon og ta med hjem igjen, slik at vi ikke blir sittende hjemme på berget og har det så godt med oss selv at vi ikke trenger å ha noen dialog med resten av verden. Det vil være en veldig farlig utvikling.

Så må jeg si litt om NATO. Jeg satt i en NATO-kommandostilling den gangen vi laget det forrige strategiske konseptet. Det er klart at det var annerledes enn det vi kommer til å få nå. Vi har sett det Madeleine Albright-resultatet som er framlagt, og ser fram til den dialogen som skal foregå i NATO for å komme fram til det nye konseptet.

Jeg husker godt i 1989 da Muren mot øst falt. Da var det mange som sa: Nå er det fred, nå trenger vi ikke ha noe NATO lenger, vi trenger ikke noe forsvar lenger. Det var mange som diskuterte: Hva blir det av NATO? Hvor skal vi bruke militær innsats? Skal det bli som et FN-politi på en måte? Det ble ikke det. Det ble endret noe på konseptet, og det viser seg at NATO har hatt en viktig rolle til nå. Jeg er helt sikker på at uten NATO hadde vi hatt store problemer i vår del av verden også.

Det ble nevnt i dag at frihandel er et viktig område. Frihandel er et viktig område fordi det skaper forståelse mellom landene, mellom kulturer. Derfor skal vi støtte opp under det. Støre nevnte den økonomiske krisen i EU. Den skal vi være oppmerksom på, tror jeg. Vi vet at i Europa har den type kriser startet konflikt før.

Vi har i tillegg vann og mat, som kommer opp som kriser i hele verden. Det skal vi tenke på.

Gunvor Eldegard (A) [11:29:16]: Me skal i dag gå igjennom årsrapporten til VEU, men eg vil òg nytta høvet til å snakka litt om framtida til VEU.

Når det gjeld årsrapporten, var det den førre delegasjonen som gjennomførde mesteparten av året, medan vår delegasjon var med fyrste gong i plenumssesjonen i desember 2009.

Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamling vart oppretta i 1954, og Noreg er assosiert medlem. Forsamlingas hovudoppgåve er å følgja opp EUs tryggings- og forsvarspolitikk. Den utarbeider rapportar og vedtek tilrådingar og fråsegner om forsvars- og tryggingsspørsmål som vert oversende VEUs permanente råd. Forsamlinga er òg eit bindeledd til NATO. Forsamlinga møtest to gonger i året i Paris. Som assosiert medlem deltek dei fem norske representantane fullt ut under sesjonane og i komitémøta, men har ikkje stemmerett i plenum.

EU-landas delegasjonar til VEU tilsvarer dei same landas delegasjonar til Europarådets parlamentarikarforsamling, PACE. Da PACE skulle velja ny generalsekretær i 2009 til Europarådet, var sjølvsagt arbeidet med Thorbjørn Jaglands kandidatur ei viktig oppgåve for den norske delegasjonen under vårsesjonen. Uformelle kontaktar med europeiske parti- og komitékollegaer gav Stortinget moglegheit til å styrkja Jaglands kandidatur, samtidig som den norske delegasjonen tok imot nyttig informasjon om prosessen og tenkinga i PACE kort tid før sistnemnde skulle behandla generalsekretærspørsmålet. Da eg kom til VEU, fekk eg veldig fort informasjon frå presidenten om at dei hadde jobba for Jagland der.

Den førre delegasjonen fekk òg laga to rapportar om nordområda. UD stilte med m.a. statssekretær Liv Monica Stubholt, som kom til VEU-sesjonen og heldt ei innleiing om nordområdepolitikken. Vår delegasjon kunne for så vidt tenkja oss å følgja opp det, men så fekk me ganske fort etter at me starta, informasjon om at organisasjonen var under avvikling. Det starta med at Storbritannia sa at dei ønskte å melda seg ut, og da kom dei andre landa etter, og i mai var det eit faktum at VEU skulle leggjast ned i si noverande form.

Siste sesjon skjer mest truleg i juni 2011. Vår delegasjon vil følgja arbeidet i forsamlinga til og med det tidspunktet, slik at me kan følgja prosessane framover og Noregs rolle i eit eventuelt framtidig organ.

Fleire av dei faste medlemene i forsamlinga, og ikkje minst president Robert Walter, er aktive i arbeidet med å finna alternativ til dagens forsamling. Argumentet er behovet for å vareta mellomstatleg parlamentarisk innsyn og kontroll av den felles utanriks- og tryggingspolitikken. Forsamlingas valde leiar ønskjer å presentera ulike idear for å sikra dette, t.d. gjennom ein COSAC-modell.

VEU har sett ned ei arbeidsgruppe med mandat til å føreslå alternative løysingar for dagens parlamentarikarforsamling. Denne rapporten skal leggjast fram no under sesjonen i juni, som startar i morgon. Deretter ønskjer dei å setja ned ei styringsgruppe.

Det er nokså usikkert, trur eg, om det er tenkjeleg med ein ny struktur. Det er òg uvisst om assosierte medlemsland som Noreg får tilbod om å delta, og i så fall til kva for ein pris – som kjent er me gratispassasjerar no. Men eg føler at medlemene i VEU har eit sterkt ønskje om at Noreg skal vera med også i det vidare arbeidet. Men det er lite som tyder på at medlemslanda sine regjeringar er viljuge til å leggja mykje pengar eller ressursar i dette. Men så registrerer me òg ganske stor motvilje frå dei nasjonale parlamenta mot at Europaparlamentet skal få auka innverknad på utanriks- og tryggingspolitikken, som er definert som ei mellomstatleg sak. Det franske senatet kom på fredag i førre veke med ein resolusjon om å laga ein ny organisasjon etter ein COSAC-modell.

VEU er framleis ein arena for å framføra politiske bodskap. Eg synest det er viktig at der Noreg har moglegheit til å vera med i Europa, skal me stilla for å få innverknad, for å knyta kontaktar og for å utveksla informasjon.

Peter N. Myhre (FrP) [11:34:43]: (ordfører for sak nr. 10): Det gjelder først og fremst sak nr. 10, meldingen om Norges deltakelse i FNs ordinære generalforsamling. Innstillingen er avgitt enstemmig, men med noe forskjellig tilslutning til merknadene.

Generalforsamlingen bar preg av at deltakelsen var stor og ikke minst av at ca. halvparten av verdens regjeringssjefer var til stede. Hovedtemaene på generalforsamlingen dreide seg om finanskrise, Afghanistan, Haiti, klima, humanitære spørsmål, menneskerettigheter og reformer innenfor FNs egen organisasjon, for å nevne noen.

FN spiller en viktig rolle i verdenssamfunnet. FN er et forum der nasjonene møtes, og der problemer kan løses med fredelige midler, slik at voldelige konflikter kan unngås.

Men det er heller ikke tvil om at FN sliter. Tungroddhet og uproduktivt byråkrati legger beslag på ressurser som kunne ha vært brukt på nyttigere formål. Vi skal ha mot nok til å påpeke dette. Det store antallet stater som preges av diktatur, korrupsjon og fravær av de mest elementære menneskerettigheter, skal også tas på alvor, og de forlanger sin innflytelse på beslutningene, de også. Vi er til syvende og sist tjent med at de er med i FN, og at vi er på talefot med dem. FNs sikkerhetsråd er mer preget av verdens store demokratier. Det kan, paradoksalt nok, være en fordel for Norge om Sikkerhetsrådet får en noe større innflytelse, selv om Norge bare tidvis er representert i Sikkerhetsrådet.

Meldingen er preget av at regjeringen gleder seg over presidentskiftet i USA. USAs rolle i FN-arbeidet blir rost på nesten hver eneste side i hele meldingen. For de fleste av oss er dette en naturlig sak. Men at denne forbeholdsløse støtten til USA kommer fra en regjering som Sosialistisk Venstreparti er med i, faller kanskje noe mer oppsiktsvekkende for noen av oss. Men vi får ta det som et tegn på, som de sier i NRK, at verden forandrer seg – hele tiden.

Meldingen legger, som ventet, stor vekt på å videreføre de fredsbevarende operasjonene i Asia og Afrika, noe som også har preget arbeidet i FNs fjerde faste komité. I dette arbeidet spiller NATO en viktig rolle. NATO med sine store ressurser, sterke militære slagkraft og sitt demokratiske fundament er uunnværlig som utførende organ for FN. I denne sammenheng er det viktig at samarbeidet i NATO og samarbeidet med NATOs partnere videreføres i en verden der stadig nye konflikter oppstår, enten de bunner i etniske eller økonomiske forhold.

FN vakler videre. Det går da på et vis. Behovet for et effektivt og handlekraftig FN har definitivt ikke avtatt i de senere år. Regjeringen leder Norges arbeid i FN på en god måte. Norge som et ressurssterkt og innflytelsesrikt medlem er nyttig og viktig i den videre utviklingen av FN til verdenssamfunnets beste.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:37:58]: (komiteens leder): I likhet med representanten Ellingsen ønsker jeg å gi ros til Utenriksdepartementet for det initiativet som ble tatt da de ulike delegasjonene hadde møte med UD her på Stortinget. La meg også legge til at det er veldig viktig tidlig å avklare norske konsesjoner i viktige saker, og at det blir reelle konsultasjoner med Stortinget. Det har slått meg mer og mer etter hvert som jeg har deltatt også i andre fora hvor utenrikskomiteenes ledere, f.eks., møtes, eller i forumet NB 8, som består av de nordiske og baltiske landene.

Det er slik at hvis det skal være en «added value» for Norge å delta, er det viktig at vi har et budskap, ikke bare inn i organisasjonene, som er det norske budskapet, men også at organisasjonene har et budskap når de møter sine motparter. Derfor er de konsultasjonene viktige, og derfor er det møtet som UD initierte, også viktig.

I tillegg vil jeg bare gjenta at det kan være nyttig for UD og Stortinget å ha en dialog om hvilke delegasjoner Stortinget skal delta i. Vi får fra tid til annen invitasjoner til å delta i ulike delegasjoner utenom de faste, og det er viktig at vi har en åpen diskusjon om hvor det kan være viktig for parlamentarikere å delta. Det er, tror jeg, som flere har vært inne på, en viktig dimensjon i det samarbeidet at parlamentarikerne kan bidra med mye i tillegg til og utover det regjeringa kan.

Så har mange vært inne på situasjonen i Kirgisistan, og jeg slutter meg til de analysene og de vurderingene som der ble gjort. La meg bare kort få si noe om særlig to områder. Det er NATO og FN. Det er jo slik at NATO i tillegg til mange andre organisasjoner står overfor store utfordringer når det gjelder finansiering. Utenriksministeren var inne på at det er dramatisk for mange av organisasjonene, nettopp fordi finanskrisen gjør så store innhugg i de nasjonale budsjettene. Det er helt riktig. Jeg tror nok at både NATO og FN står i den situasjonen at mange av de kuttene som nå må gjøres, kommer som en følge av at man ikke gradvis har reformert. Mange av de dramatiske kuttene man kommer til å se, kunne kanskje vært unngått hvis man hadde vært nøyere med å reformere underveis. Men dette er, som vi vet, en vanskelig materie for de store organisasjonene.

Det nye strategiske konseptet til NATO er spennende å følge. Prosessen har vært spennende å følge nettopp fordi den har vært ganske åpen og inkluderende, og det blir spennende å se hvordan prosessen fram mot toppmøtet i Lisboa, der konseptet skal vedtas, blir.

Det man kan lese ut av ekspertgruppens forslag, er egentlig at man viderefører mye av tanken bak det strategiske konseptet som gjelder, men at man vektlegger særlig to ting. Det ene er alliansene, partnerskapene, forholdet til Russland. Jeg tror nok det er viktig også å være klar over at mange av de aspirerende medlemslandene i NATO har en helt annen historie og en helt annen erfaring med Russland enn det f.eks. Norge har, og at behovet for forsikringer er sterkere. Det betyr at balansen mellom de konvensjonelle våpen og den kjernefysiske avskrekkingen kan virke enklere for oss enn for mange av de landene som nå aspirerer til medlemskap i NATO. Det er et annet trusselbilde for dem, og det må vi ha med når vi nå utvikler partnerskapene med Russland – også i NATO-sammenheng.

Det andre er at det kollektive forsvaret, det militære samarbeidet og konsultasjonene er det som fortsatt står som pilarene i NATO, og det er viktig å understreke fra norsk side – og fra andre NATO-lands side, forhåpentligvis – at NATO er mer enn operasjonen i Afghanistan. Det er altså slik at dersom NATO mot formodning ikke skulle lykkes i Afghanistan, er NATO allikevel den viktigste militæralliansen og det som sørger for norsk sikkerhet.

Så over til FN – og det er naturlig å koble det sammen med NATO, som også viser viktigheten av å ha disse debattene i sammenheng. Som representanten Myhre var inne på, er det NATO, i likhet med mange andre organisasjoner, som utfører mange av operasjonene under FN-mandat. Derfor nevnte jeg også i den interpellasjonen jeg tok opp tidligere, i mai, nettopp viktigheten av å være samordnet på de feltene der NATO, Den afrikanske union og andre kan utføre oppdrag på vegne av FN. Det er viktig at vi i FN-sammenheng er en konstruktiv og kritisk venn, og at vi er pådrivere for reform. Norge bidrar med ca. 8 mrd. kr i året til viktige oppdrag som FN skal løse, men det er også viktig at vi da er konstruktive og kritiske i vår tilnærming.

La meg helt til slutt si at jeg hadde gleden av å være delegat på FNs 64. generalforsamling. Det var et interessant møte med en stor organisasjon, som åpenbart har et stort potensial, men også et stort behov for endringer.

Tore Nordtun (A) [11:43:23]: (ordfører for sak nr. 11): Nå er ikke denne årsrapporten den mest omfangsrike – det er heller ikke innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen – men ikke desto mindre er den viktig.

Hvis vi ser på IPU, er det en global parlamentarikerforsamling som har medlemmer fra de fleste land, 151 land. Denne forsamlingen skal arbeide for utviklingen av et representativt demokrati i alle verdensdeler, og den skal fremme samarbeid landene og parlamentene imellom. Dette skjer gjennom de ulike møtene, men ikke minst gjennom erfaringsutveksling mellom parlamentene og gjennom kompetanseheving ved å arbeide som man her gjør, for ulike engasjementer innen viktige områder i en global sammenheng.

Jeg tror også det er svært sunt for de norske stortingsrepresentantene som er representert der, å bli konfrontert med den politiske virkelighet andre steder i vår verden for dermed å kunne trekke bedre konklusjoner og få mer innsikt og forståelse. Men det viktigste her er å bygge et parlamentarisk nettverk.

Det er også viktig at disse prosessene ses i sammenheng med FNs arbeid og FNs agenda.

Det er ambisiøse mål man setter seg, og det er heller ikke en uproblematisk agenda for denne organisasjonen når vi ser de store utfordringene. Jeg kan nevne at i slutten av denne uken skal det være et IPU-møte i Bangkok. På dagsordenen står tre hovedtema som har vært sentrale også i den norske debatten. Det er bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet, herunder menneskehandel, og det er ulovlig våpenhandel og narkotikakriminalitet. Dette er kjernen av veldig viktige tema, internasjonalt og globalt. Da er det viktig at også de demokratiske forsamlingene snakker sammen om dette. Bangkok-møtet vil selvfølgelig komme med en uttalelse om dette, og det må følges opp videre.

IPUs arbeid for parlamentarikeres menneskerettigheter er viktig, men er dessverre litt lite kjent. Jeg håper at Bangkok-møtet kan framlegge en rapport som det blir interesse for, og som kan følges opp på en mye bedre måte i de land som sliter aller mest med demokratiske prosesser, med vekt på de tre-fire hovedtemaene som jeg nevnte tidligere.

Det er også viktig å se framover. Det initiativet som utenriksministeren har tatt, som flere har vært inne på tidligere, om at man tar et større felles grep, også vi parlamentarikere som sitter i de ulike foraene, for å få til en felles strategi, er viktig her. Jeg sitter selv i en underkomité i NATO PA. For noen møter siden følte jeg det en smule ubehagelig da vi hadde ulike voteringer om hvordan man skulle behandle søkerlandene i NATO-sammenheng. Det hadde vært en fordel om vi hadde hatt felles drøftinger på forhånd om hvordan vi skulle uttrykke oss i en slik forsamling.

Jeg tror også det er viktig å se på hva de ulike underkomiteene i de ulike forsamlingene skal se på framover. Jeg vil også bringe inn det som jeg var inne på i stad, som gjelder NATO, hvor sterkt NATO nå setter fokus på energisikkerheten. Jeg hadde gleden av å være med i en underkomité i NATO som var i Norge, i Oslo og på Vestlandet, for å se nettopp på dette. De gikk faktisk inn i detaljer og så på energisikkerheten, bl.a. hvordan gasstilførselen fra Norge til Tyskland var sikret, og om man hadde god nok sikkerhet rundt anleggene hvis det skulle oppstå en situasjon. Dette er viktig å merke seg, og dette må vi ta høyst på alvor.

Til slutt vil jeg nevne det som utenriksministeren var inne på i sitt hovedinnlegg, hvordan G20-landene opptrer i forhold til de andre parlamentariske forsamlingene internasjonalt. Dette tror jeg vi må vie mye større oppmerksomhet også i vår politiske debatt i Norge. Det mest nærliggende er å tenke på hvordan vi bare må svelge unna vedtak som er gjort i EU, som vi har liten innflytelse på.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:48:51]: Aktivitetsnivået i Europarådets parlamentarikerforsamling var også i 2009 høyt, og den norske delegasjonen deltok aktivt under samlingene både i Strasbourg og i de ulike komiteer. Også fjoråret var dessverre preget av konflikten mellom to medlemsland, Georgia og Russland. Dette blir også temaet i Monitoring Committee i Strasbourg neste uke.

Det som imidlertid skapte mest oppmerksomhet i pressen, spesielt her til lands, var valget av ny generalsekretær. Kampanjen for å få Thorbjørn Jagland valgt som ny generalsekretær var meget godt og profesjonelt organisert, og den norske delegasjonen til parlamentarikerforsamlingen deltok svært aktivt i dette arbeidet. Alle partier i Stortinget støttet Jaglands kandidatur, noe som ble lagt merke til over hele Europa. European Democratic Group, eller EDG, der Fremskrittspartiet er medlem, var den eneste gruppen som enstemmig støttet Thorbjørn Jagland som ny generalsekretær. Men Jagland fikk også bred støtte i de andre politiske gruppene, og ble til slutt valgt med ⅔ av stemmene. En slik tillitserklæring fra parlamentarikerforsamlingen er nok god å ha med seg når Jagland nå skal i gang med det viktige arbeidet med å fornye og effektivisere organisasjonen.

Planen for å få gjennomført dette arbeidet ble svært godt mottatt fra politisk hold i Europarådet, men jeg er ikke overbevist om at den ble like godt mottatt i det etter hvert oppsvulmede byråkratiet. Det er derfor svært viktig at både parlamentarikerforsamlingen og andre fora i Europarådet følger nøye med og støtter opp om det viktige og nødvendige arbeidet med effektivisering og fornying.

Jeg har i snart fem år vært Norges medlem i Europarådets Committee on Legal Affairs and Human Rights. Denne komiteen har menneskerettigheter som sitt hovedområde og har hovedansvaret for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Vi kjenner til alle de problemene domstolen har hatt og fortsatt har med altfor mange saker som ligger i kø og ikke blir behandlet. Jeg har ikke helt ferske tall, men for kort tid siden var det 116 000 saker i kø, og tallet er stigende.

Protokoll 14 var et viktig redskap for å fornye domstolen og for å få ned de lange køene. Russlands manglende ratifikasjon av protokollen var et stort problem som vår komité hadde sterkt fokus på. Komiteen hadde dette på dagsordenen i hvert eneste møte over flere år, der vi bl.a. inviterte kolleger fra den russiske Duma, og vi foretok også reiser til Moskva for å påvirke utfallet av situasjonen. Jeg tok flere ganger dette opp med utenriksministeren, og jeg vil gi ham honnør for å ha tatt denne viktige problemstillingen opp med sin russiske kollega og bidratt til å finne en løsning. Russlands ratifikasjon er nå på plass, og vi arbeider videre med ytterligere forenklinger gjennom den såkalte Interlaken-prosessen.

Hovedutfordringen er så tidlig som mulig å få avvist åpenbart grunnløse saker, slik at domstolen kan konsentrere seg om det som er viktig.

Vår politiske gruppe, EDG, skal i september gjennomføre et seminar her i Oslo der fornyelse av domstolen blir et av flere sentrale tema.

Så til noe helt annet, IPU, eller Den Interparlamentariske Union: Etter valget i fjor høst har jeg vært medlem og nestleder i Stortingets delegasjon til IPU, så jeg skal konsentrere meg om hva som har skjedd etter dette.

Delegasjonen deltok i påsken på hovedsesjonen i Bangkok, der hovedtemaet var unges deltakelse i demokratiske prosesser, sør–sør-samarbeid og bekjempelse av organisert kriminalitet og terrorisme. Årets hastetema var naturlig nok jordskjelvkatastrofen på Haiti.

Jeg har i tillegg hatt gleden av å delta på en svært interessant konferanse om Human Trafficking i London i februar og fulgte dette opp med spørsmål til justisministeren om politisamarbeid i Europa for å bekjempe trafficking, og jeg deltok nylig på ulike IPU-events under NPTs tilsynskonferanse i New York i mai.

IPU er ikke basert på noen konvensjon eller traktat, og eventuelle vedtak som fattes, er følgelig heller ikke forpliktende for medlemsstatene. Slik bør det også være. Jeg tror likevel organisasjonen er viktig for å debattere og utveksle meninger og erfaringer om aktuelle politiske tema, og ikke minst viktig når det gjelder bygging av nettverk og gode relasjoner.

Det har gjennom mange år foregått et arbeid for å gjøre organisasjonen til en parlamentarikerforsamling for FN, noe som også den norske delegasjonen har støttet. Uten at jeg så langt har gjort meg opp noen kvalifisert oppfatning av dette, kan jeg konstatere at det fortsatt er lang vei å gå før dette eventuelt kan realiseres.

Marit Nybakk (A) [11:54:04]: Jeg skal knytte noen kommentarer til både meldingen fra regjeringen om NATO som organisasjon og rapporten fra NATOs parlamentarikerforsamlings norske delegasjon.

Stortingsmeldingen om NATO bekrefter at NATO er hjørnesteinen i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I tillegg til at NATO er en allianse for kollektivt forsvar, er det for Norge viktig at NATO også fungerer som det sentrale forumet for transatlantisk sikkerhetspolitisk debatt og samarbeid. Dette har vi også understreket sterkt i forbindelse med NATOs strategiske konsept. Departementet understreker det også i oppsummeringen i meldingen.

Jeg har lyst til å understreke nok en gang at NATO har spilt en viktig rolle de siste årene for å sikre en demokratisk utvikling i Øst-Europa og på Balkan etter Murens fall. NATOs rolle er ofte undervurdert, men gjennom Partnerskap for fred-programmet og Membership Action Plan, altså MAP, har NATO faktisk bidratt til å stabilisere skjøre demokratier i post-sovjetiske områder og tidligere Øst-Europa. Slik har også alliansen bidratt til utviklingen av et stabilt Europa, som samlet kan møte nye sikkerhetsutfordringer.

Innlemmelsen av Kroatia og Albania i NATO i 2009 bekrefter Balkans framtid innenfor et euroatlantisk samarbeid og en transatlantisk sikkerhetsarkitektur. Stabilitet og utvikling, ikke bare i Kroatia og Albania, men på hele Vest-Balkan betinger en euroatlantisk integrering.

Serbia og Bosnia ble på toppmøtet i Riga tatt inn i partnerskapsprogrammet. Dette var en prioritert oppgave fra norsk side. Den norske ambassaden i Beograd var også i noen år NATO-ambassade og bidro til demokratiske reformer og modernisering av Serbias væpnede styrker. Vi har nå NATO-ambassaden i Sarajevo. Bosnia fikk for øvrig søkerstatus på det uformelle utenriksministermøtet i NATO i Tallinn den 22. april i år.

Det viktigste temaet i NATO i 2009 var utviklingen i Afghanistan generelt og ISAF-styrken spesielt. Afghanistan vil være alliansens hovedprioritet også i årene framover og er også Norges viktigste bidrag til internasjonale operasjoner og når det gjelder utviklingsbistand.

For øvrig ble NATO i 2009 preget av arbeidet med NATOs strategiske konsept. I fjor sommer oppnevnte alliansen en ekspertgruppe ledet av Madeleine Albright for å bidra med grunnlagsmateriale når medlemslandene høsten 2010 skal endelig vedta et strategisk konsept på toppmøtet i Lisboa.

Både i arbeidet med konseptet og i det daglige arbeidet i alliansen har det for Norge vært viktig å bidra til å styrke dialogen mellom Russland og NATO – dette i tillegg til å sette atomvåpnenes rolle og nedrustning inn i debatten om konseptet. Norge tok sammen med flere andre europeiske land initiativ til at atomnedrustning ble tatt opp på møtet i Tallinn den 22. april i år.

Også NATOs parlamentarikerforsamling har engasjert seg sterkt i NATOs strategiske konsept. Inntil i fjor sommer ble dette arbeidet ledet av Jan Petersen. Det endelige dokumentet ble sluttbehandlet på forsamlingens Standing Committee Meeting i mars og deretter overlevert NATOs generalsekretær.

Jeg synes det er politisk viktig at NATOs prioriteringer også har en parlamentarisk forankring. Det skaper i tillegg kontakt mellom NATO og de enkelte lands parlamenter. Den norske delegasjon til NATO PA har i perioden vært særdeles aktiv og har engasjert seg i flere av de viktige sakene i forsamlingen.

Så vil jeg legge til, som jeg har gjort før: NATOs parlamentarikerforsamling har et sterkt kvinneunderskudd, noe som også fører til et demokratisk underskudd i NATO PA. Ja, det vekker faktisk oppsikt at både lederen og nestlederen i den norske delegasjonen nå er kvinner.

For den norske delegasjonen var selvfølgelig vårsesjonen i Oslo, i Folkets Hus, hovedsaken i 2009. Både innhold, gjennomføring og organisering har i ettertid fått mye god omtale i det sentrale sekretariatet og hos andre lands delegater. La meg legge til at jeg synes det er grunn til å gi ros for den fantastiske jobben som ansatte i Stortinget gjorde for å få det store arrangementet til å fungere. Det dreier seg om flere av avdelingene her i huset. Det var svært mange ansatte i Stortinget som sto på hele den langhelgen for å bidra til at det arrangementet ble veldig bra.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:59:37]: Den vesteuropeiske union vil opphøre å eksistere i 2011. En slik beslutning ville vært helt utenkelig bare få år tilbake.

Nedleggelsen skyldes flere forhold. EU har gradvis forsøkt å inkorporere forsvarspolitikk. De har ikke lyktes helt, men VEUs eksistens er åpenbart et horn i siden på EUs integreringsforsøk. Frankrike har igjen blitt en del av kommandostrukturen i NATO i 2009, og det er ikke dette kultursjokket her, for det Frankrike oppfatter som amerikanernes inntog i Europa, oppleves ikke på samme måte. Frankrike har kanskje andre problemer å styre med nå enn å holde USA ute av Europa.

VEU har ingen reell politisk innflytelse, og det har den egentlig aldri hatt. Når det gjelder endrede strukturelle og praktiske rammebetingelser, har utvidelse av EU ført til stadig flere deltagende nasjoner med ulike former for medlemskap. Det har skapt utfordringer, til tross for hva utenriksministeren sa i sted, at det er bra at land kommer sammen, men det er uklart hvilken type medlemskap de forskjellige landene har overfor hverandre og i organisasjonen.

Det er en gammeldags styringsform. Det er et kultursjokk for en nordmann å komme til Paris i VEUs parlamentarikerforsamling og oppleve ansatte i uniform, kaffe servert på fat, vakt som geleider talere til talerstolen, osv. Det er det et kultursjokk for en nordmann å oppleve, og jeg tror også det er det for de fleste europeere. Det er altså på en måte en overlevning fra den kalde krigens dager – eller krigens dager, kanskje – og det er åpenbart at dette er noe som er veldig dyrt å drifte. Det er mange ansatte og dyrt å drifte. Det er mange ansatte med uklare ansvarsforhold, og jeg vil også si til dels – uten at jeg skal påstå det – litt uklare lojalitetsforhold når det gjelder hvor disse ansatte virkelig rapporterer, hvordan de rapporterer, og hvem de står til ansvar overfor. Det synes jeg er vanskelig å forholde seg til som deltager.

Så er det uklare nasjonale rammebetingelser. VEU domineres av de store landene, og det er helt naturlig. Det vil det være, og det er det sikkert i andre organisasjoner også. Men nasjonale representanter har ulike motivasjoner for å sitte i VEU. Noen er der for å bidra, andre er der for å reise på tur. Jeg tror vi skal være ærlige på det, i stedet for å late som om alle er like engasjerte og interesserte. Det er slik at VEU domineres av noen representanter med svært store talegaver, som snakker veldig lenge og varmt. Og så er det også slik at de representantene som de nasjonale parlamentene sender til VEU, har jo i utgangspunktet interesse av forsvars- og sikkerhetspolitikk, men de har ingen innflytelse i sine egne partier i sine nasjonale parlamenter. Det vil si at de verken er talsmenn innenfor forsvar eller sikkerhet, og de meningene som de eventuelt kommer opp med, veier ikke særlig tungt når de kommer tilbake i sine gruppemøter rundt omkring i Europa. Det er også et faktum.

Voteringene i forbindelse med ganske vanskelige rapporter i VEU er så å si alltid enstemmige. Det synes jeg er bemerkelsesverdig. Når man tar opp veldig kontroversielle problemstillinger som Midtøsten-konflikten, konflikten på Balkan osv., er det som regel enstemmighet, til tross for at de samme representantene har store nasjonale forskjeller i politisk tilnærming til disse spørsmålene i sine hjemland. Da er det litt oppsiktsvekkende at man blir fullstendig enig når man kommer til Paris.

Hva nå? Min påstand er at Norge har lite bruk for VEU som institusjon. Den er politisk lite relevant med liten innflytelse, i motsetning til Western European Armaments Group, hvor jeg selv representerte på vegne av Norge for noen år tilbake, hvor vi faktisk drev med forsvarsutvikling og teknologiutvikling, og fikk skapt arbeidsplasser og teknologiutvikling i Norge. Det hadde vi reelt utbytte av.

Frankrike har foreslått, som nevnt tidligere her, et alternativ til VEU, hvor man skal samle parlamentarikere mer på frivillig basis, men de nevner også at man ønsker å samle parlamentarikere som har forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk som sitt spesialfelt. Det tror jeg er helt nødvendig skal man komme med noen fornuftige løsninger. Men jeg tror allikevel at Frankrike begynner i feil ende. Man burde heller se hvis man skal ha en institusjon: Hva skal være mandatet, rollen og oppgaven til institusjonen? Hvem skal motta rapportene, og hvilken status skal rapportene få? Hvordan skal en slik institusjon samarbeide med øvrige parlamentarikerforsamlinger? Det er helt vesentlig. I stedet for å begynne i den enden at man skal ha det fordi vi har hatt det, bør en se på hva som er oppgaven til et fremtidig VEU, eller en annen form for et slags VEU.

Fremskrittspartiet jobber for tiden med et alternativ til parlamentarikersamarbeid i Europa. Nå løper tiden fra meg, så jeg får ikke tid til å utdype det noe mer, men vi kommer tilbake til det. Det er åpenbart at dagens samarbeid er en overlevning fra den kalde krigens dager, og vi burde se på andre former for samarbeid innenfor områder som er like viktige globalt i dag, f.eks. finans, miljø og energi.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:05:03]: Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa spelar ei viktig og konkret rolle i mange austeuropeiske og sentralasiatiske land. Gjennom program og tiltak for konfliktførebygging, forsoning, demokratiutvikling og menneskerettar bidreg organisasjonen til å knytte statar tettare saman, noko som igjen fremmer fred og stabilitet.

Det skal ikkje stikkast under ein stol at OSSE òg står overfor utfordringar. Det er f.eks. intern ueinigheit om kva slags rolle organisasjonen skal ha når det gjeld den såkalla menneskelege dimensjonen, som omfattar arbeidet med fremming av menneskerettar, som ytringsfridom, og styrking av det sivile samfunnet. Enkelte land, med Russland i front, skulle nok ønskje at OSSE hadde ei mindre rolle på desse områda. Frå norsk side er det likevel viktig å halde fast ved at organisasjonen skal leggje det utvida sikkerheitsomgrepet til grunn i si verksemd.

I stortingsmeldinga om arbeidet i OSSE gjennom 2009 er det tre moment eg spesielt ønskjer å trekkje fram: arbeidet for demokratiutvikling i sentralasiatiske land, organisasjonens innsats mot menneskehandel og aktivitetane til Høgkommissæren for nasjonale minoritetar.

Dei fleste landa i Sentral-Asia fekk si første tilknyting med sjølvstendigheit då Sovjetunionen braut saman. Erfaringane med ei demokratisk styreform og eit mangfaldig sivilt samfunn var nær ikkje-eksisterande, og respekten for fundamentale menneskerettar var heller ikkje den aller største. Me har sett at mange av landa har drege med seg autoritære styreformer frå fortida, og at makta ofte blir konsentrert i hendene til ein liten elite, som ikkje nøler med å tilgodesjå familie og vener, om det er i politikken eller i grenselandet mellom politikk og næringsliv. Sjølv om det finst krefter som ønskjer å sikre demokratiet og kjempe mot vonde som nepotisme og korrupsjon, er rekkja av utfordringar relativt lang.

At Kasakhstan i år har formannskapet i OSSE, viser at det er sentralasiatisk interesse for å dra nytte av den kompetansen som OSSE kan tilby med omsyn til demokratiutvikling og menneskerettar. Og det er dessverre framleis ein lang veg å gå for enkelte av desse landa, noko den politiske krisa i Kirgisistan vitnar om.

Menneskehandel, vår tids slavehandel, er ei alvorleg form for kriminalitet, som inneber grove krenkingar av menneskerettar. Tusenvis av barn, kvinner og menn blir kvart år ofre for menneskehandlarar. Eit av dei største problema i OSSE-området omfattar unge kvinner som blir lurte eller tvinga inn i prostitusjon av kyniske bakmenn. Svært mange av dei utanlandske jentene og kvinnene som jobbar som prostituerte i Noreg, er ofre for dette.

Eg er glad for at OSSE jobbar aktivt med å kjempe mot dette vondet. Som stortingsmeldinga påpeikar, er det viktig at det i OSSE blir sett av nok midlar til at dette viktige arbeidet kan prioriterast.

Korleis kampen mot menneskehandel kan intensiverast, vil òg stå sentralt under hovudsesjonen til OSSEs parlamentarikarforsamling, som i år blir arrangert i Oslo Kongressenter 6.–10. juli, med Stortinget som vertskap.

OSSEs høgkommissær for nasjonale minoritetar, Knut Vollebæk, arbeider i område med potensielle etniske konfliktar og forsøkjer å forhindre slike gjennom stille diplomati på høgt nivå. Høgkommissæren besøkjer jamleg Sentral-Asia, Sør-Kaukasus, Vest-Balkan og Baltikum, men òg enkelte EU-land.

Når eg som medlem i den norske delegasjonen til OSSE PA deltek på internasjonale møte og på valobservasjonsoppdrag, er det mange lovord å høyre om høgkommissærens verksemd. Det er liten tvil om at denne institusjonen er ein av OSSEs viktigaste reiskapar når det gjeld mellomstatlege konfliktar som omfattar etniske problemstillingar.

Høgkommissæren presenterte i juni 2008 eit sett anbefalingar for behandling av minoritetsspørsmål i mellomstatlege forhold, dei såkalla Bolzano/Bozen-anbefalingane. Statens ansvar for å beskytte nasjonale minoritetar innanfor eigen jurisdiksjon blir der framheva. Høgkommissæren har teke til orde for at hans anbefalingar på sikt bør gjerast meir bindande. Dette blir grunngjeve med at praktisk talt alle konfliktar i OSSE-området har tilknyting til minoritetsspørsmål.

Eg er glad for at regjeringa i stortingsmeldinga går inn for at dette blir meir bindande for OSSEs medlemsland, slik Vollebæk foreslår. Eg vil til slutt føye til at Stortingets delegasjon til OSSE PA har lagt til rette for at høgkommissæren får halde ein spesialsesjon under forsamlinga sitt årlege hovudmøte i Oslo i neste månad.

Lise Christoffersen (A) [12:10:26]: Jeg er av de heldige som får delta i Europarådsdelegasjonen. Når jeg sier heldig, er det fordi dette er noe av det mest meningsfylte en kan drive med ved siden av stortingsvervet. Europarådet er vår egen menneskerettsorganisasjon, stiftet i 1949, av ti land, deriblant Norge. Bakteppet var det mørke kapitlet i Europas historie, med omfattende brudd på menneskerettighetene. Dessverre er det fortsatt behov for Europarådet. Organisasjonen har i dag 47 medlemsland, alle Europas land, unntatt Hviterussland. Minstekravet for å bli medlem er et minimum av vilje til demokrati, med en avtalt forpliktelse til å endre konstitusjon, rettssystem, valglover, innføre presse- og organisasjonsfrihet, ta vare på minoriteters rettigheter. Dette er krevende prosesser i land uten demokratiske tradisjoner, men Europarådet bidrar med sin ekspertise, og gjennom et system for overvåking legges press på tempo i forandringene.

Dessverre er ikke alle land like gode til å følge opp. Ukraina er ett eksempel. De er fortsatt ikke i mål, etter mer enn ti års medlemskap. En av de viktigste hindringene er at landet er gjennomsyret av korrupsjon. Et annet eksempel er Aserbajdsjan, som bruker mer energi på å bortforklare brudd på menneskerettighetene enn de bruker på å rydde opp. Men det innebærer likevel en viss prestisje for myndighetene å være medlem. Det må vi fortsette å bruke for å legge press på viljen til å levere.

De fleste organisasjoner har en tendens til å ekspandere både i saksmengde og byråkrati. Det er lett å miste fokus. Europarådet er antakelig der i dag. Størst problemer har Menneskerettighetsdomstolen, et av de viktigste instrumentene vi har for demokrati og menneskerettigheter i Europa. Den oversvømmes av saker, ikke minst fra nye medlemsland i øst, men også fra de eldre demokratiene i vest, og er i ferd med å bli lammet. I det perspektivet er valget av Thorbjørn Jagland til ny generalsekretær særdeles viktig. Det er fint å få en nordmann i en internasjonal topposisjon, men det viktigste er at den nye generalsekretæren, som nyter stor respekt i medlemslandene, allerede er godt i gang med et reformprogram for å slanke og målrette organisasjonen.

Endringer i organiseringen av Menneskerettighetsdomstolen er i gang, men vel så viktig er det å fokusere på tilfanget av saker. En stor del av saksmengden er såkalt repetitive saker, der en dom riktignok etterleves i det enkelte tilfellet, men uten å få konsekvenser i form av endringer i lovverket i det aktuelle medlemslandet. Dermed blir ikke resultatet en generell bedring av menneskerettighetene, men tvert imot en økning av lignende saker fra samme land. Italia er en av verstingene i så måte. Norge er heldigvis av de bedre. Men dette er en utfordring å gripe fatt i både i parlamentarikerforsamlingen og i ministerkomiteen. Her bør Norge kunne ta et initiativ.

Europarådet trengs. Det viser de sakene vi får til behandling. Krigen mellom Russland og Georgia har vært en gjenganger. Det er første gang i Europarådets historie at to medlemsland har vært i krig med hverandre. Slikt burde ikke skje, men når det først har skjedd, er Europarådet en viktig arena for dialog. Jeg er overbevist om at Europarådet har bidratt til å holde den konflikten nede på et lavere nivå enn den ellers ville vært på.

Et annet eksempel er sigøynernes rettigheter, som for n-te gang er på dagsordenen i kommende sesjon i denne måneden. Europarådet kaller det som ikke har skjedd når det gjelder sigøynernes tilgang til utdanning, arbeid, bolig, helsetjenester og sosial inkludering, for en skandale. Faren er at vi gjør våre vedtak, reiser hjem og glemmer det hele. Jeg savner derfor en litt mer forpliktende oppfølging av de vedtak som blir gjort, f.eks. at vi tar en ordentlig diskusjon etter hver sesjon om de vedtakene vi har vært med på, om hvordan Norge både på regjerings- og stortingsnivå kan ta større ansvar for å følge opp de vedtakene som blir gjort. Et godt sted å begynne, kan jo nettopp være sigøynernes rettigheter.

Helt til slutt vil jeg likevel understreke at samarbeidet mellom delegasjonen og sekretariatet og mellom delegasjonen og regjeringen er veldig bra. Særlig Utenriksdepartementets politiske ledelse, men også ledelsen i andre departementer stiller alltid opp med råd og dåd når vi ber om det, men som på de fleste områder – det er alltid mulig å bli bedre. Menneskerettigheter er et område der det er særdeles ønskelig.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Håkon Haugli (A) [12:15:23]: 2009 ble et viktig år for Europarådet. Valget av Thorbjørn Jagland som generalsekretær representerer et retningsskifte. Både i ministerkomiteen og parlamentarikerforsamlingen var det bred oppslutning om at organisasjonen nå trenger en annen type leder enn det det har vært tradisjon for. Det er det flere grunner til. For det første må organisasjonen reformeres. En illustrasjon på dette er de mer enn 100 000 sakene som ligger til behandling i Menneskerettighetsdomstolen. For det andre: Europarådets arbeid på kjerneområdene må styrkes og prioriteres. Det er det behov for. For det tredje: Rådet trenger en leder som kan snakke samme språk som Europas stats- og utenriksministre.

Som representanten Øyvind Vaksdal allerede har nevnt, var kampanjen for å få Jagland valgt godt organisert, og han ble valgt med overveldende flertall i parlamentarikerforsamlingen. Jeg vil benytte anledningen til å framheve innsatsen til medlemmer av den norske delegasjonen, og særlig det viktige arbeidet som Fremskrittspartiets Karin Woldseth og Øyvind Vaksdal gjorde i sin partigruppe, EDG.

I januar presenterte Jagland sitt reformprogram i parlamentarikerforsamlingen. Programmet innebærer at den politiske ledelsen av organisasjonen styrkes, en reform av budsjettprosessen og, ikke minst, en gjennomgang av alle Europarådets aktiviteter med sikte på klarere prioriteringer. Reformprogrammet ble møtt med entusiasme og har fått bred tverrpolitisk støtte.

Det er grunn til å være urolig for menneskerettighetssituasjonen i Europa. Både i Europarådets etablerte medlemsland og i de nye medlemslandene utfordres menneskerettighetene. Europarådets menneskerettighetskommissær, Thomas Hammarberg, presenterte sin rapport under vårsesjonen 2009. Han kunne vise til en lang rekke besøk i Europarådets medlemsland. Hammarberg sa at til tross for Europas sterke tradisjon for beskyttelse av menneskerettighetene er dessverre diskriminering, fremmedfrykt og rasisme kjente fenomener i alle land. Funksjonshemmedes stilling og et dårlig fungerende rettsvesen var blant temaene han belyste.

Parlamentarikerforsamlingen har jobbet aktivt med vold i nære relasjoner, menneskehandel og forfølgelse av minoriteter. Selv deltok jeg i januar i en debatt om situasjonen for lesbiske, homofile og transpersoner. Debatten demonstrerte med all mulig tydelighet at verdier som ytrings- og forsamlingsfrihet ikke er noen selvfølge. Det så vi nylig et eksempel på i Litauen, der myndighetene lenge ville forby en fredelig demonstrasjon under Baltic Pride.

Det har stor betydning at Europarådets ressurser brukes riktig, fordi organisasjonen har stort behov for effektivisering og fornyelse, men – viktigere – fordi det er mye som gjenstår før Europarådets ambisjon om å gjøre demokrati og respekt for menneskerettigheter til en realitet i hele Europa.

Olemic Thommessen (H) [12:18:22]: Jeg vil gjerne benytte anledningen når utenriksministeren er her, til å trekke opp et par problemstillinger knyttet til det nordiske samarbeidet.

Det er jo slik at nordisk samarbeid er det stor konsensus om. Vi er jevnt enige om at det er bra, og det ligger masse samarbeid i de forskjellig departementene. Allikevel ser vi at den mangelen på konflikt som ligger i det nordiske, også lett kan bli en svøpe i den forstand at det er fort gjort å gjøre akkurat som nest siste taler sa, møtes og vedta, reise hjem og glemme alt sammen. Nå vil jeg ikke påstå at regjeringen glemmer alt sammen. Men jeg vil gjerne trekke frem at det på enkelte områder er behov for en ekstra innsats, og det vil være behov for at det tas noen initiativ litt utover det som jeg synes vi har sett iallfall det siste året.

Bunnplanken i det nordiske samarbeidet ligger i det fellesskandinaviske, eller det nordiske kultursamarbeidet, som bunner i det skandinaviske språkfellesskapet. Det er viktig at vi tar ekstra krafttak på språksamarbeidet, men ikke på en måte som gjør at vi havner i den grøfta at vi stabler opp en masse beskyttelsesmekanismer mot f.eks. engelsk. Det er viktig at vi bringer språksamarbeidet inn i de spor der det gjennom en vekst nedenfra faktisk vil bidra til en styrket språkforståelse på tvers av de skandinaviske språk. Det er det grunn til å ta tak i, rett og slett fordi vi ser at utviklingen går feil vei. De undersøkelsene vi har å lene oss til, viser at språkforståelsen mellom yngre mennesker er synkende, og det er alarmerende.

Det er viktig også å engasjere bredere, og jeg synes det er et stort poeng å ta tak i at vi, dersom vi ser Norden samlet, faktisk er verdens tiende største økonomi. Det inviterer til en tenkning rundt et samarbeid der vi trekker inn partene i næringslivet på en mer aktiv måte.

Men som sagt: Det er viktig at regjeringen nå samlet tar et krafttak i områder knyttet til språksamarbeidet hvor vi butter. Det ene dreier seg helt konkret om et initiativ i forhold til nordisk koordinering på opphavsrett. Det andre dreier seg om teknologi og terminologiarbeidet, som ligger langt tilbake å ønske. Det tredje er lærerutdanningen, der det også er grunn til å ta tak. På medieområdet er det også grunn til å ta egne initiativ for å styrke muligheten til å se nabolandenes tv-kanaler.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at Norden for så vidt ikke står på dagsordenen i dag under de sakene vi behandler. Den debatten pleier å være på høsten, men engasjementet rundt samarbeid kan man jo se positivt på.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2–11.