Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Espen Granberg Johnsen (A) [21:55:36]: (ordførar for saka): Denne saka omhandlar eit forslag om ei eiga ombodsordning for menneske med utviklingshemming, der ein skal ha sanksjonsmoglegheiter overfor tenesteytar, og den handlar om ein gjennomgang av situasjonen for folk med utviklingshemming som sonar fengselsstraff i norske fengsel.

Komiteen er samd om at menneske med utviklingshemming skal sikrast gode og verdige tilbod på lik linje med alle andre, og at det er viktig med gode ombodsordningar for denne gruppa. Men komiteen er delt i to når det gjeld korleis ein skal oppnå det.

På same måten som førre gong liknande forslag vart behandla, i 2006, er det eit mindretal og eit fleirtal i innstillinga. Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti utgjer mindretalet, som vil opprette eit eige ombod. Dei andre partia i komiteen utgjer fleirtalet.

Fleirtalet meiner at dette best blir ivareteke gjennom eksisterande ombodsordningar, kombinert med eit sterkare fokus på sanksjonsmoglegheitene fylkesmannen og tilsynet har overfor dei kommunane – og det er heldigvis ikkje hovudregelen – som ikkje følgjer opp lovverket og intensjonen i lovverket. Dei andre partia vil heilt sikkert leggje fram og utdjupe sine syn i saka.

I Arbeidarpartiet, og i regjeringspartia, meiner vi at det universelle prinsippet i denne saka – på same måten som i utforminga av samfunnet elles – skal vere det overordna i tilbodet til menneske med utviklingshemming. Det er dei universelle og gode ordningane som bør gjelde, uavhengig av kven vi er. Vi vil heller ha det enn særordningar. Det er eit viktig prinsipp for oss som vi slår ring om.

Pasient- og brukarombodet er no etablert i alle fylke. Ordninga er utvida til også å omhandle dei kommunale helse- og omsorgstenestene, og ombodet skal ha ei særleg merksemd retta mot dei som ikkje er i stand til å uttrykkje sine eigne tenestebehov.

Dei utviklingshemma sin eigen organisasjon har heile tida vore tydeleg på at dei ikkje ønskjer eit særskilt ombod. Riktignok kom det under høyringa om denne saka fram at dei har ei noko anna haldning, men slik vi har forstått det, er ein først og fremst, og som det aller viktigaste, oppteken av at ein set i verk dei sanksjonsmoglegheitene ein har overfor dei kommunane som ikkje følgjer pålegg, og at desse sanksjonsmoglegheitene blir styrkte. Det meiner vi at det absolutt er verdt å sjå nærare på, og derfor trur vi, med den innstillinga vi har, at vi er nær opp til det dei utviklingshemma sin organisasjon har vore oppteken av, og at det vil vere den rette vegen å gå.

I dag kan fylkesmannen gripe inn og reagere overfor kommunar som ikkje følgjer lovverket eller det som er intensjonen i lovverket. Men i dei tilfella, som då heldigvis ikkje er hovudregelen, der vi har kommunar som ikkje følgjer opp, meiner vi det er viktig at departementet ser på korleis ein betre kan følgje opp, ved f.eks. å styrkje sanksjonsmoglegheitene ytterlegare, slik at lovverket blir følgt. Skal ombodsordninga fungere slik vi ønskjer, må også verkemidla til tilsynsorgana fungere godt.

Så til spørsmålet om kven det er som skal ha sanksjonsmoglegheiter. Vi er ueinige i at ombodet bør ha sanksjonsmoglegheiter, slik det blir foreslått frå forslagsstillarane. Ombodet skal både ta opp generelle problemstillingar innafor sitt område, og det skal kunne hjelpe enkeltmenneske. Det kan vera gjennom råd og rettleiing, det kan vere gjennom informasjon om rettar, og det kan vere på andre måtar. I det heile skal ombodet vareta brukarane sine behov og interesser. Og ombodet kan hjelpe til med spørsmål eller klage til rette instans. Den jobben er det viktig at ombodet gjer. Men nettopp derfor er det etter vår meining i strid med det som er hensikta med ombodsordninga, å tilleggje desse sanksjonsmoglegheiter. Vi bør vere ryddige på dette, og det er naturleg at det er fylkesmannen eller tilsynet som også set i verk eventuelle sanksjonar.

Vi er opptekne av å sikre at menneske med utviklingshemming får ivareteke sine behov og får eit tilbod som er i samsvar med lovverket og intensjonane med lovverket. Det har vi vist tydeleg ved at vi ber departementet om å vurdere om sanksjonsmoglegheitene bør styrkjast. Vi kan ikkje akseptere at nokon ikkje følgjer opp, og der det ikkje fungerer godt nok, må vi ha verkemiddel for å følgje det opp.

Når det gjeld den andre delen av forslaget, om å vurdere soningsforholda til menneske med utviklingshemming i fengsel, viser eg til det arbeidet som regjeringa har sett i gang, og som statsråden har omtalt i sitt svarbrev til komiteen. Etter fleirtalet sitt syn varetek det intensjonen i forslaget. Innstillinga frå fleirtalet i komiteen er derfor at det første forslaget, om ei eiga ombodsordning, ikkje blir vedteke, mens det andre forslaget, om soningsforholda i fengsel, blir lagt ved protokollen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [22:00:41]: I årevis har jeg med jevne mellomrom blitt kontaktet av pårørende for utviklingshemmede som fortviler over sin endeløse kamp mot systemet når det gjelder å få hjelp og tilrettelegging for sine barn. Avisene har også stadig artikler om temaet, i tillegg til diverse tilsyn som stadig har påpekt det samme. Utviklingshemmede får ikke det de rettmessig burde fått.

Det siste eksemplet var i min kommune for mindre enn en måned siden. Omsorgsboliger som i årevis var lovet til voksne utviklingshemmede som fortsatt bodde hjemme hos sine foreldre, sto endelig ferdig, og de sto klare med flyttelasset da kommunen utsatte innflytting grunnet mangel på finansiering av driften.

I Romerikes blad den 27. mai spør en av dem som skulle flytte inn om følgende: «Er jeg ikke verdt noe jeg, da, mamma?»

Fellesorganisasjonen, FO, sier i sitt høringsnotat at de i mange år har vært bekymret for livskvaliteten og rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemning. FO sier at de har sett at mange kommuner i liten grad har et faglig godt tilbud – hvor lav kompetanse er mer regelen enn unntaket.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede sier i sitt høringsnotat følgende:

«Det har i lang tid vært veldokumentert at mange mennesker med utviklingshemning har en for dårlig livssituasjon, de mottar for lite tjenester og kvaliteten på tjenestene er for svak.»

Rettssikkerheten er fraværende, og det er vanskelig å finne tegn til en positiv utvikling på feltet.

Det er flere år siden jeg konstaterte at systemet ikke virket, og at disse hadde behov for et eget ombud som kjenner deres rettigheter, som vet hvor i systemet man skal gå, og ikke minst – som har sanksjonsmuligheter. Etter mitt syn er dét et av hovedproblemene med dagens ordning, ikke bare for utviklingshemmede, men for alle dem som sliter med å nå fram i systemet. De får medhold, men instansen som gir dette, har ikke sanksjonsmuligheter, og medholdet blir derfor i mange tilfeller null verdt.

I Dagbladet den 17. mars kunne vi lese om kommunetoppene som visste at arbeidslederen hadde gjort utviklingshemmede Nina gravid. Kommunen lot være å anmelde overgriperen, og fem år senere ble hun misbrukt igjen, av samme mann. Denne saken føyer seg inn i rekken av saker. Jeg mener dette viser at vi har behov for, én gang for alle, å sørge for at de utviklingshemmedes rettigheter og sikkerhet blir ivaretatt.

Statsråden viser i sitt brev av 12. mai til at både fylkesmannen og Helsetilsynet har sanksjonsmuligheter i form av at de kan gi pålegg. Erfaringene og tilbakemeldingene viser at disse ordningene ikke fungerer, noe komiteens flertall for så vidt også viser til, idet de i en merknad ber departementet vurdere om sanksjonsmulighetene skal styrkes.

For en tid tilbake hadde Trine Skei Grande et veldig bra innlegg i denne salen, hvor hun pekte på at vi som stortingsrepresentanter skulle være ombud for folket. Jeg forsøker dette hver eneste dag, men antall henvendelser er overveldende, og det er rett og slett umulig å hjelpe hver eneste som tar kontakt.

Fremskrittspartiet vil nå én gang for alle få på plass et eget ombud, og at ombudet skal ha myndighet til å kreve at urett blir rettet opp og kan følge saken helt inn til mål, noe Kristelig Folkeparti også støtter. Fremskrittspartiet har notert seg statsrådens vage formuleringer med hensyn til utviklingshemmede som soner dommer i norske fengsler, og at komiteens flertall slår seg til ro med dette.

Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er behov for konkrete tiltak og fremmer derfor forslag om dette. Jeg tar herved opp forslagene nr. 1 og 2, som står i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bent Høie (H) [22:04:31]: (komiteens leder): Jeg vil først vise til saksordførerens innlegg. Det representerer også på mange måter det som har vært og er Høyres syn i denne saken – selv om jeg har veldig stor forståelse for at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har endt opp med en annen konklusjon, fordi disse menneskene er i en sånn situasjon at det er åpenbart et stort behov for oppmerksomhet rundt de manglende tilbud og de overgrep som skjer mot personer med utviklingshemninger i det norske samfunnet.

Jeg tror kanskje at en del av uenigheten bygger på en ulik oppfatning av hvilken type ombud det er behov for – om en her ser for seg et ombud mer etter modell av barneombudet eller likestillingsombudet, som opererer mer som en nasjonal vaktbikkje som passer på de overordnede strategiske beslutninger, eller et ombud som er til stede og møter den enkelte og bidrar til å løse de enkelte sakene.

Fra Høyres side mener vi at det denne gruppen først og fremst har behov for, er ombud som kan være med og løse de konkrete sakene en møter i hverdagen opp mot et komplisert offentlig velferdssystem. Da er det etter vår oppfatning pasientombudsmodellen som er den modellen som passer best, og at en utvidet pasient- og velferdsombudsmodell er det som vil kunne løse utfordringene. Det å dele opp på det nivået og ha ulike ombudsordninger for ulike grupper, tror vi bare vil gjøre det enda mer komplisert, for ofte vil en ha hjelp både f.eks. opp mot helsetilbud, opp mot kommunal sektor, sosialtilbud og velferdsforvaltningen. Og da vil det være uhensiktsmessig å bygge opp parallelle ombudsordninger med den type kompetanse som i seg selv skaper et enda mer komplisert offentlig velferdssystem.

Derfor baserer Høyre seg i denne saken på en modell der vi mener at vi skal bygge ut pasient- og velferdsombudsordningen, samtidig som en mener at en må styrke fylkesmannens mulighet til å gripe inn i de sakene der en mener at en lokalt ikke har fulgt opp det nasjonale lovverket på dette området. Å gi ombudet en sanksjonsmulighet når en baserer seg på pasientombudsmodellen, vil være en ny konstruksjon, som ikke passer inn i den ordningen, og som også vil ødelegge den gode muligheten som denne ombudsordningen har i dag til i realiteten å framstå som en døråpner og en som finner de gode praktiske løsningene på de hverdagsproblemene som personer med utviklingshemning og deres pårørende møter i hverdagen. Det er bakgrunnen for at vi stemmer for å vedlegge disse forslagene protokollen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [22:08:25]: Flertallet i komiteen er altså ikke enig med forslagsstillerne i at en egen ombudsordning for psykisk utviklingshemmede er nødvendig. Forslaget har vært fremmet før, og er blitt avvist. Men det er ingen uenighet om intensjonene bak forslaget. Ut fra en universell tilnærming mener vi at det ikke er riktig å opprette en egen ombudsordning for psykisk utviklingshemmede, men at deres interesser best ivaretas gjennom eksisterende pasient- og brukerombud. Jeg legger vekt på at statsråden bekrefter i brev til komiteen at den nye ordningen med pasient- og brukerombud skal evalueres, og at det i evalueringen blir et særlig fokus på hvordan ordningen ivaretar personer der det er risiko for at den enkelte ikke er i stand til å gi uttrykk for egne tjenestebehov. Videre blir departementet bedt om å vurdere om sanksjonsmulighetene til fylkesmannen og Helsetilsynet skal styrkes ved brudd på lovgivning og manglende kommunal oppfølging av pålegg – altså en reell styrking av det eksisterende pasient- og brukerombudet.

I vår og i vinter har det vært en rekke oppslag i media om overgrep mot psykisk utviklingshemmede, seksuelle overgrep, med mistanke rettet mot offentlige ledere og støttekontakter, hvor det hevdes at sakene ikke er blitt fulgt godt nok opp, verken i politiet eller av offentlig myndighet. Denne problemstillingen omtales også i dagens Dagbladet, en bred omtale, hvor en av forskerne ved Nordlandsforskning sammen med en studieleder ved Politihøgskolen i Bodø har laget en forskningsrapport om arbeidsmiljøet og rettssikkerheten for psykisk utviklingshemmede i vernede bedrifter. Vedkommende konkluderer med at det er behov for en bred gjennomgang av utviklingshemmedes rettssikkerhet. Påstanden er at de ikke blir godt nok ivaretatt i rettsapparatet, sakene blir ikke prioritert, det mangler kompetanse og i overgrepssaker er det svært vanskelig å få en fellende dom.

Jeg er fullt ut oppmerksom på at dette primært er en sak for Justisdepartementet og justisministeren. Men jeg vil understreke at etter de oppslagene vi har kunnet lese i vår – etter en gjennomgang av åtte saker der politiet har etterforsket anmeldelser av overgrepssaker, er fem henlagt og to gjenopptatt – så mener jeg at det er en svært god grunn til å foreta en bred gjennomgang av rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede.

Kjersti Toppe (Sp) [22:11:26]: Manglande rettstryggleik for menneske med utviklingshemming er eit svært alvorleg politisk tema. Det er viktig at dette blir sett på den rikspolitiske dagsordenen. Det er slått fast at kommunar ofte ikkje følgjer lovverket på feltet, og at saker blir trenerte. Fylkesmannens manglande sanksjonsmoglegheiter blir av ein del framstilt som eit problem, og det blir etterlyst effektive sanksjonsmoglegheiter.

Menneske med utviklingshemming har krav på å få eit verdig og godt tilbod. Det skal ikkje vera slik at det berre er dei med ressurssterke pårørande som har høve til å klaga på forholda for slik å sikra tilbodet. Ein reknar med at det heile tida er 300 innsette i norske fengsel med utviklingshemming som ikkje er diagnostisert. Mange blir ikkje fanga opp av hjelpeapparatet og gitt det tilbodet som er nødvendig for å få eit verdig liv. Senterpartiet deler dei bekymringane som her kjem fram.

Forslaget om å etablera eit eige ombod for menneske med utviklingshemming er fremja tidlegare. I staden for å gjera dette blei pasientombodsordninga utvida til òg å gjelda brukarar av dei kommunale helse- og omsorgstenestene. Eg registrerer at Norsk Forbund for Utviklingshemmede, NFU, på høyringa klargjorde at dei tidlegare har vore mot eit eige ombod for funksjonshemma, fordi ombod knytt til diagnosegrupper kan stimulera til utvikling av særlovgiving. Erfaringane etter at forslaget om eige ombod blei fremja førre gong, er etter deira erfaring ikkje spesielt positive. Dei meiner at tilsynsorganet er svakt: Tilsyn blir retta mot relativt få forhold. Det er sjeldan at kvaliteten på tenestetilbodet er underlagd tilsyn. Hovudfokus synest å vera prosedyre og skriftleg saksbehandling. Kommunane og spesialisthelsetenestene treng ikkje følgje pålegg. Tilsyn med dei same lovbestemmingane viser ikkje at forholda blir betre over tid. NFU konkluderer med at ombodsordninga verkar, men at den verkar altfor lite. Dei meiner òg at ombodsordninga verkar berre for dei som sjølve, eller via sine pårørande, tek kontakt. NFU ynskjer, på grunn av at situasjonen er som i dag, eit eige ombod med effektive sanksjonsmoglegheiter for å sikra at menneske med utviklingshemming også får lovfesta rettar.

Også Fellesorganisasjonen er bekymra for livskvaliteten og rettstryggleiken til menneske med utviklingshemming. Dei viser til tal frå Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming om at det i opptil 80 pst. av tilfella blir gitt dispensasjon frå lovkravet om nødvendig kompetansenivå hos dei tenesteytarane som arbeider direkte med brukarane. Også FO anbefaler at det blir oppretta ei eiga ombodsordning for menneske med utviklingshemming, men ikkje med sanksjonsmoglegheiter. Dei anbefaler også ein gjennomgang av situasjonen for menneske med utviklingshemming som sonar fengselsdommar.

Senterpartiet meiner at vi skal ta på alvor når representantar frå brukargruppa er så tydelege på at ordninga med pasient- og brukarombod, som relativt nyleg er oppretta, ikkje fungerer godt nok. Spørsmålet er om svaret på dette er å oppretta eit eige ombod for funksjonshemma, og om dette då skal få rett til å gi sanksjonar. Senterpartiet meiner svaret ikkje er dette, for merk at eit eige ombod for utviklingshemma er ei ordning som brukarorganisasjonane prinsipielt er imot, men som ein vil ta i bruk fordi den eksisterande ikkje fungerer godt nok for denne gruppa. Senterpartiet meiner at vi no først må evaluera den eksisterande ordninga med pasient- og brukarombod, slik Stortinget vedtok då ho blei innført. Evalueringa må ha særskild fokus på korleis ombodsordninga varetek personar der det er risiko for at den enkelte ikkje er fullt ut i stand til å gi uttrykk for eigne tenestebehov. Senterpartiet meiner at sanksjonsmoglegheitene framleis må liggja hos fylkesmannen og/eller Helsetilsynet. I saka viser komiteen òg til statsråden si utgreiing om det arbeidet som er sett i gang i Justisdepartementet for å leggja soningstilbodet for utviklingshemma betre til rette. Det vil etter vårt syn vareta intensjonen i representantforslaget, II.

Laila Dåvøy (KrF) [22:16:28]: Kristelig Folkeparti støtter forslaget om et eget ombud for utviklingshemmede, noe vi også har gjort tidligere. Forrige gang et tilsvarende forslag var til debatt i Stortinget, var Norsk Forbund for Utviklingshemmede, NFU, negativ til eget ombud, som flere tidligere har vært inne på. Men de har snudd i saken og støtter nå forslaget. Dette sier først og fremst noe om at lite har skjedd de siste årene.

Utviklingshemmede er en gruppe som i liten grad kan fremme sine behov og sin sak i samfunnet, sammenliknet med øvrig befolkning. Det er særlig grunn til å sette spørsmålstegn ved om rettssikkerheten ivaretas. Et annet forhold som man også kanskje kan påpeke, er den lave prosenten høgskoleutdannede som jobber med utviklingshemmede, kun 20 pst. – med andre ord: svært mange ufaglærte.

Flere representanter har for så vidt argumentert godt for sitt syn om felles ombud. Hvis dette hadde fungert, ville det vært flott. Men slik situasjonen er i dag, er ikke rettssikkerheten godt nok ivaretatt. Jeg synes det er viktig det NFU – som ønsker et eget ombud – gjør ved å gi et veldig sterkt signal om at noe bør gjøres nå.

Når evalueringen av de nye pasient- og brukerombudene foreligger, er det viktig, som flere har vært inne på, å få vurderingen av i hvilken grad de jobber med saker for utviklingshemmede. Men i stedet for å vente på denne evalueringen er det bedre, slik jeg ser det, å starte i andre enden, nemlig å opprette et eget ombud for utviklingshemmede. Skulle det vise seg at pasient- og brukerombudsordningen er så god at den ivaretar utviklingshemmedes ombudsbehov, får heller disse ombudene slås sammen. Situasjonen er i hvert fall i dag alarmerende.

Til tross for at fylkesmannen fører tilsyn med tjenester til utviklingshemmede, er erfaringene som NFU fremla på høring i komiteen, at tilsynet rettes mot relativt få forhold, som også flere har vært inne på. De mener det er sjelden at kvaliteten på tjenestene blir undersøkt tilstrekkelig. Pålegg følges ikke alltid opp, og det er lite forbedring i tjenestene, selv etter flere år. Når uverdige og kritikkverdige forhold oppdages, må det være noen som har makt og myndighet til å få dette omgjort straks. Rettssikkerheten må med andre ord styrkes.

Mange pårørende er svært slitne etter å ha kjempet for at deres barn og ungdommer skal ha det trygt og godt. Også for dem vil det være en ekstra trygghet med et eget ombud som kjemper for verdige tjenester.

Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om at det må foretas en gjennomgang av situasjonen for mennesker med utviklingshemning som soner fengselsstraffer i norske fengsler. Statsråden viser i sitt svarbrev til helse- og omsorgskomiteen til at det har pågått et arbeid bl.a. med å sikre mindre enheter for utviklingshemmede i fengsel. Det kan være riktig at dette er justisministerens ansvarsområde. På den annen side må det være et mål å hindre at utviklingshemmede begår straffbare handlinger. Jeg vil tro at mye av forebyggingsarbeidet nettopp hører til under helse- og omsorgsministeren. I en bred gjennomgang av situasjonen for mennesker med utviklingshemning som soner fengselsstraffer, bør årsaker til hvorfor de sitter i fengsel, og hva som kunne vært gjort for å forebygge det, også inngå. Jeg ber om at dette tas med fra regjeringens side.

Trine Skei Grande (V) [22:20:31]: Venstre er også bekymret for forholdene for den gruppen som vi her omtaler i dag. Vi er enig i veldig mange av de aspektene som har blitt lagt fram, og jeg tror at det er mye vi skulle ha gjort. Det er mye som er politisk ugjort på dette feltet.

Nå går ikke klokka mi, president. Det er veldig hyggelig hvis den ikke går, for jeg har mye å si!

Det jeg har lyst til å ta opp, er et litt mer prinsipielt aspekt ved det som diskuteres i dag, og det er sjølve ombudsrollen. Vi har i dag en velferdsstat som egentlig er et godt sikkerhetsnett, der det i denne sal vedtas gode lover som skal fange opp alle. Likevel er det slik at når jeg går hjem herfra i kveld, vet jeg hvilke steder jeg passerer hvor f.eks. folk sover ute. Det skal egentlig ikke gå an. Det skal egentlig ikke gå an ut fra de vedtakene vi har gjort i denne sal. Likevel er det noen som sover ute. Hvorfor er det det? Jo, det er fordi noen ikke finner fram i systemet, noen har ikke ressurser til å finne fram i systemet, noen har ikke noen til å presse på for seg. Hvem sin jobb er det da å gjøre det? Jo, da er det min jobb. Disse bor i mitt valgdistrikt, det er meg de kan stemme på, og da er det min jobb som politiker å lage systemer som gjør at det ikke skjer igjen. Da må jeg se på hvordan vårt sosialsystem er.

Når vi har en lang liste som legges fram over manglende tilsyn med våre institusjoner, må vi gjøre noe med tilsynet. Ansvaret er vårt. Det er vårt ansvar å gjøre noe med at de tilsynene som vi kritiserer, ikke fins. Og når det blir hull i systemene, er det vår jobb å gjøre noe med det.

Det jeg er veldig redd, er at vi politikere, og egentlig også interesseorganisasjonene, av bekvemmelighetshensyn bare får noen til å gjøre den ubehagelige jobben. Den ubehagelige jobben er å sette seg ned og høre historiene, det er å lese alle e-postene, det er å ta opp saker her, det er å løfte problemstillinger, det er alt fra interpellasjoner til forslag om hvordan systemene skal bli bedre.

Vi har noen ombud. Barneombudet er jeg prinsipielt veldig for fordi barn ikke har stemmerett. Vi har et forbrukerombud som gjør at vi ikke har diskutert forbrukersaker her på veldig lenge. Forbrukersaker er ikke noe politisk tema lenger, for vi har et ombud. Vi har et likestillingsombud også. Hvis man sammenligner norsk og svensk politikk, er likestillingspolitikk noe vi snakker om i festtaler i norsk politikk, mens det er et stort tema i svensk politikk. Det er et politisk tema. Det er noe som politiske partier driver valgkamp på. Mitt søsterparti i Sverige driver valgkamp på likestillingspolitikk. I Norge har vi et ombud som skal fikse det.

Denne invasjonen av ombud tar bort politikerrollen. Det gjør politiske saker upolitiske, og det svekker den rollen vi har. Jeg tror også at det over tid øker politikerforakten fordi vi blir sett på som overordnede som bare seiler over, mens heltene som rydder opp, er ombudene.

Det er vår plikt å være ombud for dem som har stemt på oss. Det er vår plikt å høre de ubehagelige historiene, lese de ubehagelige mailene og ta tak i det. Det er sånn vi er med på å skape et bedre samfunn. Hvis vi outsourcer ombudsrollen vår, forsvinner mye av poenget med at vi er her. Da kan vi heller være et praktisk forretningsministerium som bare følger ombudets rolle. Jeg vil nok tilbake til at politikerne skal være heltene, de som ordner opp. Når folk stanger hodet i systemet, når folk møter urettferdighet, er det vår jobb å ordne opp. Når jeg går hjem i dag, er det min jobb å snakke med dem som ligger under brua nede ved Bjørvika, og spørre om hva som skal til for at livet deres skal bli bedre. Hvis vi outsourcer det fra denne sal, undergraver vi selve demokratiets bærebjelker.

Statsråd Rigmor Aasrud [22:25:10]: Det er bra at forslagsstillerne er opptatt av å skape verdige og gode levekår for mennesker med utviklingshemning. Dette var det tverrpolitisk enighet om da ansvarsreformen ble gjennomført i 1991, og jeg regner med at det er fortsatt bred støtte til dette verdigrunnlaget både i storting, regjering og landets kommunestyrer.

Vi må likevel følge med på hvordan utviklingshemmede har det i ulike sammenhenger. Reformen la til grunn at særomsorgen og institusjonene skulle avvikles. Mennesker med utviklingshemning skal få den tilrettelegging og hjelp de trenger, i det ordinære forvaltnings- og tjenesteapparatet. Ut fra det samme resonnementet vil en egen ombudsordning for mennesker med utviklingshemning være feil. Vi må heller se på hvordan de ordningene vi har, kan fungere best mulig for utviklingshemmede.

Pasientombudet for brukere av spesialisthelsetjenesten er fra september 2009 utvidet til å omfatte helse- og omsorgstjenester i kommunene. Det betyr at alle brukere av kommunenes helse- og omsorgstjenester kan få gratis bistand fra ombudet. Ombudet har også muligheten til å foreslå konkrete tiltak om forbedringer og underrette tilsynsmyndighetene om kritikkverdige forhold. Fordi ombudet nå arbeider med saker fra hele helse- og omsorgstjenesten, har det skiftet navn til Pasient- og brukerombudet. Ordningen skal, som flere har vært inne på, evalueres etter tre år. Regjeringen vil legge særlig vekt på hvordan ordningen fungerer for mennesker som ikke er i stand til å gi uttrykk for sine egne tjenestebehov.

Komiteens flertall ber også departementet vurdere om sanksjonsmulighetene bør styrkes. Brukerorganisasjonene sier at dagens klage- og tilsynsordninger ikke alltid fungerer godt nok. Som tilsynsmyndighet etter sosialtjenesteloven har fylkesmannen sanksjonsmuligheter i form av å kunne gi pålegg. Ifølge rapporter til Statens helsetilsyn brukes denne sanksjonsmyndigheten svært sjelden. Det kan ha sammenheng med at fylkesmennene rapporterer at kommunene følger opp når det blir påpekt svikt ved tilsyn.

Som klageinstans har fylkesmannen bl.a. mulighet til å oppheve eller omgjøre kommunens vedtak. Statens helsetilsyn reviderte veilederen i behandling av klagesaker etter sosialtjenesteloven i 2009. I saker hvor klageren ikke får oppfylt vedtak om tjenester, anbefales fylkesmannen å innhente en redegjørelse fra kommunen, eventuelt opprette hendelsesbasert tilsynssak for å se om kommunen har gjort det den kan for å gi tjenestemottakeren forsvarlig hjelp.

Regjeringen er åpen for å se på regelverk og andre tiltak som kan styrke rettssikkerheten for mennesker med utviklingshemming. Det er viktig at de store prosessene vi er i gang med, får positiv betydning for denne gruppen. Jeg tenker da særlig på Samhandlingsreformen, ny helse- og omsorgslov for kommunene og oppfølging av Omsorgsplan 2015.

Forslagsstillerne er også opptatt av utviklingshemmedes rettssikkerhet i kriminalomsorgen. Dette faller, som flere har vært inne på, innenfor justisministerens ansvarsområde. Justisdepartementet peker på at behov knyttet til psykisk utviklingshemning må identifiseres så tidlig som mulig i prosessen. Det innebærer at man ikke kan begrense innsatsen til den tiden personen er under kriminalomsorgens ansvar. Jeg vil for øvrig vise til Justisdepartementets oppfølging gjennom utredning og prosjekter som det er orientert om i brevet fra helseministeren til komiteen.

Vi kan ikke la den politikken som ble trukket opp i forbindelse med ansvarsreformen, gå i glemmeboka. Derfor er det prisverdig at barne- og likestillingsministeren har tatt initiativ til et tverrdepartementalt informasjons- og utviklingsprogram for politikken for utviklingshemmede, slik det er beskrevet i Barne- og likestillingsdepartementets budsjettproposisjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [22:29:43]: I mitt innlegg viste jeg til utviklingshemmede som hadde fått beskjed om at de allikevel ikke kunne flytte inn i sin nye bolig. Jeg sendte et spørsmål til statsråden om dette. Navarsete svarte:

«Kommunene har plikt til å yte tjenester overfor sine innbyggere når innbyggerne har rettigheter i henhold til for eksempel kommunehelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven, uavhengig av hvordan tjenestene er finansiert. Slik sett skal alle som har krav på omsorgstjenester være sikret tjenestene.»

Problemet er at det er den type svar vi får. Uansett hvor vi henvender oss, vises det til at man har noen rettigheter, men rettighetene blir allikevel ikke fulgt. I hvor mange år skal vi måtte svare på slike henvendelser, før vi får til en ordning med sanksjonsmuligheter?

Statsråd Rigmor Aasrud [22:30:35]: Som jeg redegjorde for i mitt svar, har fylkesmannen mulighet til å gripe inn i enkeltsaker og kan også igangsette hendelsesbasert tilsyn dersom det foreligger en klagesak fra den enkelte, eller at det nye ombudet, som gjelder for både spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste, foretar en henvendelse til fylkesmannen.

Det er fylkesmannen som er rette vedkommende når det gjelder å se til at kommunene gir de tilbudene de skal. Jeg er ikke sikker på om en ombudsordning ville bedret på dette. Vi har etablert ordninger. Disse ordningene er der for at man skal kunne ivareta rettssikkerheten for dem som er omfattet av dette. I den forbindelse tror jeg ikke det ville ha bedret situasjonen om flere hadde hatt sanksjonsmuligheter overfor kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Thorsen (FrP) [22:31:57]: Som representantforslaget viser til, er det dessverre slik at mange utviklingshemmede ikke får den oppfølgingen de i henhold til ulike regelverk har krav på. Selv om det er opprettet en pasientombudsordning for å ivareta den helse- og omsorgsmessige oppfølgingen, er det nå engang slik at også utviklingshemmede opplever uverdig behandling innenfor ulike områder i samfunnet.

Dette gjelder også innenfor skolesektoren, et av områdene som pasientombudet ikke har ansvar for å følge opp. I dag opplever mange utviklingshemmede at de ikke får tilrettelagt undervisning i tråd med opplæringsloven. Tilsynsmelding 2009 viser at tilsynet med hvorvidt skoleeiere oppfyller kravet om tilpasset opplæring og spesialundervisning, viser avvik helt opp mot 90 pst. Det er ikke tvil om at dette går på rettssikkerheten til elevene løs, og at mangelfull oppfølging hver dag bidrar til å skape skoletapere. Tvangsmulkt eller dagbøter er mulige sanksjoner når pålegg fra fylkesmannen år etter år ikke følges opp. Det er «grunn til å tro at enkelte kommuner spekulerer i å bryte loven», sier assisterende generalssekretær Jarl Ovesen til Kommunal Rapport den 3. februar 2010. De funksjonshemmedes organisasjoner vil ha mer statlig tilsyn med kommunene og kraftigere sanksjonsmuligheter. Det krever både Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

I dag er det slik at staten gjennom fylkesmannen avdekker lovbrudd innenfor undervisning, men disse følges ikke opp. Mange av lovbruddene skjer fordi kommuner og fylker må spare penger, og ofrer de svakeste i vårt samfunn for å få det til. Et eksempel på dette er at mange oppretter altfor store undervisningsgrupper, slik at elevene ikke får mulighet til å få spesialundervisning etter egne evner og forutsetninger, slik opplæringsloven sier. Når fylkesmannen år etter år avdekker de samme lovbrudd uten at kommuner og fylkeskommuner får noen form for straff, kan det virke som om det stilltiende godtas lovbrudd overfor utviklingshemmede. Bladet «Samfunn for alle» viser i en artikkel om ulovlige opplæringstilbud i videregående skole til at mange foreldre finner det for komplisert å klage.

Fremskrittspartiet mener helt klart at det er behov for et eget ombud for utviklingshemmede, et ombud som kan ivareta et helhetlig tilbud når det gjelder utviklingshemmedes rettigheter – og få slutt på de lovbrudd som år etter år blir avdekket, og som også skjer innenfor skoleverket – på lik linje med flere andre tjenesteområder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.