Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Are Helseth (A) [21:26:29]: (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag representantforslag om bedre rettssikkerhet for pasientene. Forslaget er knyttet til spesifikke juridiske forhold innen det store og viktige komplekset pasientsikkerhet, nemlig at pasienter som i medhold av lov om helsepersonell § 55 og pasientrettighetsloven § 7-4 har anmodet Helsetilsynet om å vurdere om det foreligger brudd på helsepersonelloven, i dag ikke er å anse som part i saken, og dermed verken får innsyn i sakens dokumenter eller har anledning til å påklage vedtaket fra Helsetilsynet.

Det er viktig at alle sider ved pasientsikkerhet løftes fram, slik at vi helhetlig kan bedre pasientsikkerheten og spare mange liv og unngå mye lidelse. Jeg vil innledningsvis understreke at en samlet komité mener at arbeidet for bedre pasientsikkerhet er et stort og viktig helsepolitisk område og skal prioriteres.

Komiteen har hatt åpen høring, hvor Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, har fremmet organisasjonens synspunkter. FFO har overfor komiteen gitt uttrykk for at representantforslaget imøtekommer en del av de mangler og svakheter pasienter og pårørende opplever i saker som berører mulige pliktmessige brudd i henhold til helsepersonelloven. FFO har videre gitt uttrykk for at manglende innsynsrett og klageadgang er et rettssikkerhetsproblem.

En samlet komité legger vekt på at spørsmålet om pasientens partsstilling i slike saker bl.a. må vurderes i forhold til allmenn rettsoppfatning, rettssikkerhet, tilliten til helsetjenesten, beskyttelse av taushetsbelagt informasjon, personvern, rettssikkerhetsaspekter for helsepersonell og riktig ressursbruk. Komiteen viser til brev fra helse- og omsorgsministeren av 12. mai 2010 og er glad for understrekningen av at pasienter og pårørende skal bli hørt og tatt på alvor. Komiteen merker seg at statsråden har gitt Statens Helsetilsyn i oppdrag å opprette en utrykningsgruppe for å styrke den tilsynsmessige gjennomgangen når det har skjedd alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten.

En samlet komité mener det bør nedsettes en arbeidsgruppe som gjennomgår praktiseringen av dagens regelverk, herunder vurdere behovet for ytterligere lovbestemt klage- og uttalerett og større mulighet for innsyn i dokumenter. Komiteen mener grep som bedrer pasientsikkerheten, er viktig og ber om at en gjennomgang av praktisering av dagens regelverk gis prioritet.

Helsetjenesten er til for å helbrede, lindre og trøste. Til tross for dette er det for mange som erfarer uønskede hendelser, mange som utsettes for smerter, for varige funksjonstap, og det er mange som dør. Derfor er dette en stor sak for helsetjenesten, og en stor helsepolitisk sak.

Kunnskapsgrunnlaget om uønskede hendelser i norsk helsetjeneste er ikke godt nok. Vi har ikke gode tall fra Norge om skader og dødsfall som følge av helsetjenestens ytelser. OECD har studert uunngåelige dødsfall i helsetjenestene og fant at ca. 5 000 dødsfall i norsk helsetjeneste kan tilhøre denne kategori.

Vi vet altså ikke nøyaktig hvor mange uheldige hendelser som skjer i norsk helsetjeneste, men vi vet at det er mange. Vi vet ikke hvor mange som dør, men vi vet at det er mange. Minst halvparten av de uheldige hendelsene kan forebygges. Da må vi bruke tilgjengelig kunnskap og forskning for å endre dette. Handling i pasientsikkerhetsarbeidet vil kunne redde mange tusen liv de nærmeste årene.

Jeg ser fram til bredest mulig samarbeid for å realisere dette.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [21:31:03]: Det skjedde et paradigmeskifte innen helse- og sosialfeltet i Norge på 1990-tallet. Fra å ha et problemperspektiv med fokus på det negative – på mangler og på hva som gjør folk syke – fikk vi et ressursperspektiv som etterspør hva som gjør folk friske, og hvilke evner den enkelte selv har til å gå i retning av en bedre helse og et liv med mening for dem selv. Det er med andre ord en mer optimistisk modell som har tro på den enkeltes selvoppholdelsesdrift og evne til mestring og utvikling.

Vi fikk som en konsekvens pasientrettighetsloven, som ble vedtatt i 1999. Som pasient er man ikke lenger en brikke i hendene på spesialistene, men har klare rettigheter via pasientrettighetsloven til å bli grundig informert, kunne få fornyet vurdering og på kvalifisert grunnlag kunne gi sitt samtykke til behandling. Dette følges også opp av forskrifter og rundskriv som understreker brukermedvirkning og selvbestemmelse som rettigheter på system- og individnivå.

Retten til individuell plan ble også nedfelt i loven etter hvert. I fjor trådte endringen for personer som mangler samtykkekompetanse, og som motsetter seg nødvendig helsehjelp, i kraft. Loven stiller heldigvis krav om at tillitskapende tiltak må være prøvd før en går til bruk av tvang og makt. Dette er selvsagt en vesentlig utfordring med de effektiviseringskravene helsevesenet står overfor i dag, og med et stort antall pleiepersonell i små brøkstillinger. Tillitskapende tiltak fordrer gradvis tilnærming og at pasienten føler seg trygg på at det som skjer, er oversiktlig og gjenkjennbart, og på den måten kan motstanden mot behandling reduseres.

Fordeling av helsetjenester foregår i et samspill mellom politisk og økonomisk styring, medisinsk skjønn og juridisk kontroll. Rettighetsfesting endrer dynamikken i dette samspillet. Den juridiske kontrollen blir forsterket gjennom klagesaker og mulige saker for domstolene. Personer med rettigheter gjennom lovverket vil måtte prioriteres foran pasienter som også kan hjelpes, og det er vel nettopp dette som er en av hensiktene med at visse pasienter eller pasientgrupper gis et rettskrav på tjenester.

Men hvor står så pasientrettighetene i dag? Vi er alle kjent med ventelistesaken, men den er jo ikke i nærheten av å forklare hvorfor kun 87 av totalt 10 951 fristbrudd ble meldt til HELFO i andre tertial 2009. Det vil si at knapt åtte promille av dem som ikke fikk behandling innenfor fristen, meldte fra. Hvilke årsakssammenhenger er det egentlig her?

Stortinget er den lovgivende forsamling og bevilgende myndighet, og det heter seg at vi i liten grad skal blande oss inn i enkeltsaker. Til tross for det er det vel ofte enkeltmenneskers skjebner som tar mye av vår tid i hverdagen, og som gjør oss både rørt, opprørt, glad eller trist. Det er en del av ombudsrollen.

Jeg har to saker som jeg vil trekke fram, som belyser viktigheten av at pasientenes rettssikkerhet må styrkes. Den første gjelder en mann som led av periodontitt, og ut fra de opplysninger jeg har, ikke mottok en forsvarlig behandling av en tannlege som selv slet med store rusproblemer. Tannlegen brente alle journaler og rømte fra landet. Tilbake satt en tannløs pasient. Han fikk på det tidspunkt oppgitt fra myndighetene at tannlegen var privatpraktiserende, så han måtte gå til sivilt søksmål med henblikk på eventuell erstatningssak. Pasienten var i kontakt med fylkeskommune, fylkeslege, departement, direktorat, Pasientskadenemnda og sivilombudsmann uten at han kunne få hjelp. Nå, åtte år etter at han ble henvist til denne tannlegen, og fire år etter at tannlegen forlot landet, innrømmer fylkeskommunen at tannlegen hadde et avtaleforhold med fylket. Pasienten forsøker da å reise saken igjen, men får opplyst at saken er foreldet. Jeg stilte skriftlig spørsmål til statsråden den 25. mars i år om dette forholdet, og jeg venter fortsatt på svar.

En annen tragisk historie er et møte fremskrittspartifraksjonen hadde med et foreldrepar med en gutt som hadde fått en hjerneskade, trolig som følge av en operasjon. Jeg inviterte medlemmene i helse- og omsorgskomiteen til dette møtet den 8. juni, men det var bare Fremskrittspartiet som hadde anledning til å møte dem. Her har vi da to foreldre som leverer fra seg en tilsynelatende frisk gutt som har problemer med at han hører dårlig på grunn av en væskeansamling i øret. Allerede dagen etter operasjonen merker foreldrene at noe er galt, men de får ikke den hjelpen de opplever at gutten behøver. Åtte måneder etter operasjonen ber foreldrene om at det blir tatt MR av guttens hode, fordi de mistenker at han er påført en hjerneskade under operasjonen. Saken havner i Pasientskadenemnda, som gir spesialisten et begrenset mandat, slik at gutten aldri blir undersøkt. Foreldrene går mange runder med sykehuset, som ikke innrømmer at noe har gått galt. Foreldrene prøver politianmeldelse, men politiet viser til Helsetilsynet. Helsetilsynet vil ikke reise sak fordi hensikten med å reise sak er at helsevesenet skal lære av feilen, og siden hendelsen lå fire år tilbake i tid, er det ikke aktuelt. Foreldrene etterlyser hvilken rettssikkerhet gutten deres har.

Det er slått fast at gutten har hatt en kraftig tilbakegang i utvikling i nær tid etter 3-årsalder. Det var en gråtkvalt far som sa til oss at vi var de første myndighetspersoner som hadde villet se gutten.

Det virker som om systemet er til for systemets skyld, og ikke for pasienten. Jeg er derfor glad for at helseministeren nå åpner for å sikre at pasienter og pårørende skal kunne få partsrettigheter og kunne komme med sine innspill. Vi venter i spenning på hvordan dette skal sikres i praksis.

Bent Høie (H) [21:36:10]: (komiteens leder): Bakgrunnen for dette forslaget er kontakten med veldig mange pasienter, pasientorganisasjoner og pasientombud, som ofte har den samme historien å fortelle, nemlig at pasienter og pårørende ofte på egen hånd har opplevd at noe galt har skjedd. Veldig mange har selvfølgelig ikke den medisinske kompetansen som skal til for selv å kunne definere hva galt som har skjedd, men har allikevel en følelse av at noe galt har skjedd. Og det er ikke så unaturlig, med tanke på at pasienten selv og pasientens pårørende er de som kjenner vedkommende best og merker hvis noe ikke er som det skal være.

Samtidig viser også historien veldig ofte at den type tilbakemeldinger til helsetjenesten vår ikke er blitt tatt på alvor, ikke er blitt fulgt opp, ikke blitt undersøkt, men i ettertid har det ofte vist seg at det er de pårørende og pasienten som har rett – noe galt har skjedd.

Samtidig opplever man at man er i et system når Helsetilsynet endelig blir koblet inn; man er altså ikke part i saken. Man har i utgangspunktet ikke rett til innsyn i sakens dokumenter. Man har i utgangspunktet ikke rett til f.eks. å be om at fylkeslegens vurderinger blir vurdert av Helsetilsynet nasjonalt. Gjelder dette helsepersonell og autorisasjon, har en f.eks. ikke mulighet til å anke en avgjørelse om at Helsetilsynet mener at de skal beholde autorisasjonen, videre inn for Statens helsepersonellnemnd.

Dette oppleves selvfølgelig av pasienter og pårørende som et system som er totalt annerledes enn det de opplever på alle andre samfunnsområder. Derfor mener vi i Høyre at det nå er på tide å endre på dette og følge opp de innspillene som er kommet, både fra pasientombudene, fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og fra mange pårørende. Derfor er jeg veldig glad for at en samlet komité er så tydelig på at dette er et område som regjeringen skal jobbe videre med, og at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal jobbe fram et forslag på dette området.

Når vi, sammen med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, likevel velger å fremme et konkret forslag i denne saken, er det for å markere at vi har tatt et standpunkt, at det bør etableres en ordning knyttet opp mot å gi pasienter og pårørende rollen som part i en sak. Men vi er selvfølgelig veldig glad for at en samlet komité står bak det å opprette en arbeidsgruppe. Her har en fått et viktig gjennomslag som jeg tror kommer til å ha stor betydning ved at pasientene vil oppleve at de får en helt annen rettssikkerhet i helsesystemet vårt enn det de har i dag.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [21:39:53]: I representantforslaget blir det fremma forslag til lovendring som skal sikra at pasienten eller den han eller ho gir fullmakt, blir sett på som part i saker der vedkommande har bedt Helsetilsynet om ei vurdering av brot på helsepersonellova. Representantane ber òg om at lovendringa sikrar at pasienten eller den som representer pasienten, har rett til innsyn i saksdokument og rett til å klaga på vedtaket frå Helsetilsynet

Vi er fleire i helse- og omsorgskomiteen som har vore i møte med pårørande som har opplevd å mista sine næraste etter uhell og slurv i samband med innlegging i sjukehus. Det er svært trist at slike ting skjer, og det gjer stort inntrykk å høyra korleis dei pårørande opplever det som har skjedd. For det første er det sjølvsagt ufatteleg og sårt å mista sine nærmaste, og særleg sidan dette i desse tilfella kunne ha vore unngått ved rett behandling og overvaking. For det andre skildrar dei pårørande det neste opplevde sviket, nemleg korleis dei som pårørande opplever at systemet ikkje tek dei på alvor, og at dei må kjempa for å bli høyrde. Eg forstår derfor bakgrunnen for forslaget veldig godt.

Sjølv om det store fleirtalet av pasientar i Noreg i dag opplever trygg behandling av høg kvalitet, skjer det altså feil og uheldige hendingar i helsetenesta som fører til dødsfall og varige skader. Arbeidet for å betra pasientsikkerheita er eit stort og viktig helsepolitisk område som skal prioriterast. I dette arbeidet er det viktig at pasientar og pårørande blir tekne på alvor. Det er særleg viktig når det kan ha førekomme feil i behandlinga i helsevesenet. Vi må erkjenna og verdsetja det faktum at pasientar og pårørande i slike saker ofte har vesentleg informasjon å komma med. Derfor er det veldig bra at statsråden har gitt Statens helsetilsyn i oppdrag å oppretta ei utrykkingsgruppe for å styrkja den tilsynsmessige gjennomgangen når det har skjedd alvorlege hendingar i spesialisthelsetenesta. Statsråden varslar i tillegg at dei skal innføra ei prøveordning i to år med varslingsplikt for spesialisthelsetenesta til Statens helsetilsyn når alvorlege hendingar har skjedd. Formålet med etableringa av utrykkingsgruppe og varslingsplikt ved alvorlege hendingar er å bidra til ei betre og raskare vurdering av dei alvorlege hendingane. Slik kan tilsynsmyndigheita raskt komma i dialog med dei involverte og raskt skaffa seg oversikt over det som har skjedd, og slik sikra ei sikker innhenting av relevante saksopplysningar.

Det er òg spesielt positivt at ein samla komité i innstillinga i saka slår fast at det i tillegg bør opprettast ei arbeidsgruppe som gjennomgår praktiseringa av dagens regelverk. Arbeidsgruppa skal vurdera behovet for ytterlegare lovbestemt klage- og uttalerett og større moglegheit for innsyn i dokumenta.

Men sjølv om det i framtida blir innført klagerett, er det aller viktigaste at Statens helsetilsyn arbeider for å betra sin eigen praksis, slik at færre pasientar og pårørande føler dei har behov for å klaga på vedtaka. Statens helsetilsyn har ei heilt sentral oppgåve i Helse-Noreg. Grundig og nøyaktig tilsyn med det som skjer på sjukehusa og ved andre institusjonar, er ein føresetnad for eit skikkeleg helsevesen. For å sikra betre pasientsikkerheit er det viktig å styrkja Helsetilsynets moglegheit til effektiv kontroll.

Statsråden påpeikar dette i eit brev til komiteen datert den 12. mai. Ho viser der til Statens helsetilsyn si målsetjing om gjennom tydeleg, fagleg styring av tilsynsverksemda å redusera ulikskapar i saksbehandlinga i fylka så mykje som mogleg. Det skal dei gjera gjennom klare instruksar i saksbehandlingsrettleiarar, betre opplæring, meir rettleiing, presedensoversikt og revisjon ved fylkeskontora m.m.

Å setja pasientsikkerheit på den politiske dagsordenen meiner eg vi ikkje kan gjera ofte nok. No har det komme positive forslag i det siste om pasientsikkerheit. Blant anna i dag kan vi lesa om eit forslag som er sendt ut på høyring som gjeld alkokutt for helsepersonell åtte timar før dei skal på vakt.

Pasientsikkerheit er eit arbeid som må gjerast på fleire felt over lang tid. Men eg trur at det å halda eit politisk fokus på dette er nødvendig for å sikra framgangen og få til forbetringar. Eg synest det er veldig positivt at Høgre fremmar dette representantforslaget.

Laila Dåvøy (KrF) [21:44:56]: Det er et viktig og godt forslag som Høyre har kommet med. Jeg vil også berømme saksordføreren, som etter min mening på en glimrende måte fikk frem alvoret i denne saken.

Det har i den senere tid vært en rekke oppslag i mediene om alvorlige skader og unaturlige dødsfall i sykehus. Dette berører mange. Det berører pasienter, pårørende, helsepersonell, sykehuset, politiet og Helsetilsynet. Det berører også befolkingen og deres tillit til sykehusene.

Sykehusene har tradisjonelt vært preget av lite åpenhet, bl.a. på grunn av hierarkisk organisering, beskyttelse av hverandre og henvisning til taushetsplikt. De senere år har det vært en rivende medisinsk utvikling. Marginene har på noen områder blitt mindre, avansert utstyr og teknikker krever kunnskap, og tempoet i sykehusavdelingene er høyere.

Derfor er arbeidet med pasientsikkerhet et av områdene som må prioriteres svært høyt for å sikre tilliten til helsetjenesten som helhet, og til helsepersonell.

Jeg har i flere møter hørt pårørende som er frustrert og fortvilet over møtet med helsetjenesten etter at uheldige og alvorlige hendelser har skjedd. De sier at de ikke får noen beklagelser eller innrømmelser, informasjon blir holdt tilbake, de opplever at saken tildekkes og at vesentlige opplysninger utelates i rapporter og journaler, tidsfrister brytes osv.

Det må gjøres et arbeid på mange områder for å hindre at pasienter og pårørende møter helsetjenesten på denne måten. Forslaget vi i dag behandler, gjelder ett av områdene som sikrer at pårørende i større grad kan bli hørt og involvert når det skjer feil og uheldige hendelser. Dette vil bidra til en mer åpen helsetjeneste.

I bunn og grunn må det skje holdningsendringer i helsetjenesten. Det er menneskelig å feile. Det er en illusjon å tro at man som helsepersonell kan gå gjennom arbeidslivet uten at det skjer. I de fleste tilfeller vil det komme frem at det som kan synes som individuelle feil, kunne vært unngått med bedre systemer.

Det må også være åpenhet omkring uheldige hendelser, slik at disse meldes, så det kan gis tilbakemeldinger om hva som kan gjøres for å hindre at det skjer igjen. Sykehusene må bli lærende organisasjoner.

Når helsepersonell endrer holdninger til det å gjøre feil, må også terskelen for å beklage overfor pasienter og pårørende bli lavere. Dette etterlyses av svært mange i dag.

Til sist: Jeg er også svært tilfreds med at det vil bli nedsatt en arbeidsgruppe, og at hele komiteen står bak dette. I tillegg støtter Kristelig Folkeparti forslaget som vi behandler her i dag.

Statsråd Rigmor Aasrud [21:48:19]: Det er viktig at pasienter og pårørende blir hørt og tatt på alvor. Særlig viktig er dette når noen kan ha blitt feilbehandlet i helsevesenet.

I helselovgivningen er det som kjent pasientrettighetsloven som regulerer pasienters rettigheter, som f.eks. retten til nødvendig helsehjelp. Helsepersonelloven regulerer primært helsepersonellets rettigheter og plikter, herunder hvilke følger pliktbrudd kan få for helsepersonellet. Det innebærer at pasienter først og fremst har en opplysende rolle i saker mot helsepersonell, ofte ved å være den som bringer saken inn til tilsynsmyndigheten.

Det er uheldig at pasienter og pårørende har følt seg oversett i noen saker. Men det er ikke nødvendigvis et argument for at det bør etableres en ny klagerett. Helsetilsynets dialog med pasienter og pårørende er svært viktig. Det er grunn til å tro at det kan være mindre behov for en klageadgang dersom Helsetilsynets egne rutiner for opplysning av saken og underretning følges.

Statens helsetilsyn har et klart mål om å redusere ulikheter i saksbehandlingen i fylkene. Dette skal skje gjennom tydelig faglig styring av tilsynsvirksomheten. Klare instrukser i saksbehandlingsveiledere, opplæring, veiledning i enkeltsaker og revisjoner ved fylkeskontorene er noen av virkemidlene som er benyttet for å gjøre saksbehandlingen mer ensartet.

Det er viktig at pasienter får den behandlingen de har rett til, og at den behandlingen de mottar, er forsvarlig. Etter dagens regelverk skal Statens helsetilsyn prioritere de alvorlige sakene. Det vil kreve betydelig økte ressurser å innføre partsrettigheter med klageadgang for pasienter. Dersom det etableres adgang til å klage til Statens helsetilsyn på vedtak som er gjort i Helsetilsynet i fylkene, vil dette føre til dobling av saksmengden til Statens helsetilsyn.

Det er viktig å prioritere virkemidler som kan bidra til at tilsynet reagerer så raskt som mulig i de alvorligste sakene, slik at feil kan rettes så fort som mulig.

Som kjent har helseministeren tatt initiativ til å opprette en utrykningsgruppe i Statens helsetilsyn og en umiddelbar varslingsplikt for spesialisthelsetjenesten til Statens helsetilsyn når det skjer alvorlige hendelser. Utrykningsgruppen skal bidra til å styrke den tilsynsmessige gjennomgangen ved alvorlige hendelser. Utrykningsgruppen kommer raskt i dialog med dem som er involvert og berørt, og de kan raskt få oversikt over hendelsesforløpet og innhente relevante saksopplysninger.

Helseministeren vil i tråd med komiteens merknad også nedsette en arbeidsgruppe som skal se på hvordan regelverket praktiseres i dag. En slik arbeidsgruppe bør også vurdere om det er behov for ytterligere lovbestemt klage- og uttalerett og større muligheter for innsyn i dokumenter.

Til slutt: Representanten Gåsvatn etterlyste svar på et ubesvart spørsmål, som har ligget i Helse- og omsorgsdepartementet en tid. Jeg skal selvsagt ta med meg det og få det sjekket. Når det gjelder den konkrete saken, er det ikke mulig for meg å gi et konkret svar på forholdet til tannlegen, men jeg kan opplyse om at Stortinget i fjor, tror jeg det var, endret lovverket slik at pasientskadeerstatningen også omfatter private tannleger. Men den konkrete saken må jeg få komme tilbake til når jeg har fått sjekket saken med Helse- og omsorgsdepartementet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [21:52:11]: Jeg takker for at statsråden vil sjekke hvordan det ligger an med hensyn til det spørsmålet jeg stilte den 25. mars i år, slik at jeg kan få gitt mannen beskjed om hvordan det går. Han har nå sittet tannløs i snart fem år.

Men spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan vil regjeringen sikre at pasientene får partsrettigheter, innsynsrett og klageadgang med hensyn til Helsetilsynets saksbehandling?

Statsråd Rigmor Aasrud [21:52:34]: Som jeg sa i mitt innlegg, har helseministeren varslet at hun vil sette ned en arbeidsgruppe som skal se på hvordan regelverket praktiseres i dag. Helseministeren har også sagt at en slik arbeidsgruppe bør vurdere om det er behov for ytterligere lovbestemt klage- og uttalerett for pasienter og større muligheter for innsyn. Når den arbeidsgruppen nedsettes, vil det være naturlig at den jobber med saken, og jeg regner med at helseministeren vil sørge for å orientere Stortinget på egnet måte om de konklusjonene hun trekker etter at den arbeidsgruppen har jobbet.

Bent Høie (H) [21:53:18]: Mitt spørsmål dreier seg om om statsråden kan gi noen antydninger om når denne arbeidsgruppen vil bli nedsatt. Når er det forventet at man kommer tilbake med en sak om dette, og vil man involvere pasientenes organisasjoner for å få innspill til en slik arbeidsgruppe?

Statsråd Rigmor Aasrud [21:53:42]: Jeg kan ikke gi noen tidsramme for når den arbeidsgruppen skal være ferdig med sitt arbeid, men jeg regner med – når helseministeren har varslet at man ønsker å sette ned en slik arbeidsgruppe – at det arbeidet ikke vil ta så veldig lang tid.

Så er jeg også kjent med at helseministeren har diskutert den type problemstillinger med pasientorganisasjonene. Det regner jeg med at helseministeren også vil gjøre i tiden framover når det gjelder de konkrete problemstillingene som skal drøftes, og som er blitt debattert her i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.