Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [14:37:34]: (komiteens leder og ordfører for saken): Behandlingen av årets kredittmelding, eller, som den nå heter, «finansmarknadsmeldinga», viser at det er bred enighet blant de politiske partiene her i salen om disse viktige spørsmålene. Men som det framgår av innstillingen, er det noen viktige skillelinjer, som jeg kort vil kommentere til slutt.

Finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden annen verdenskrig. Problemene i finansmarkedet påvirket aktiviteten i økonomien – og gjør det fortsatt i aller høyeste grad – som igjen forverret forholdene i finansmarkedene.

I 2009 falt BNP i OECD-området med gjennomsnittlig 3,5 pst. Det internasjonale valutafondet, IMF, forventer ifølge meldingen at BNP kommer til å øke med 2 pst. i industrilandene og 6 pst. i framvoksende økonomier i 2010. Det er likevel en samlet komité som understreker at det er knyttet betydelig usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal økonomi.

Den krisen som begynte som en finanskrise, og som etter hvert har tatt flere former, ble møtt med de raskeste og mest samordnede globale krisepakkene gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å motvirke i første omgang negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Jeg vil vise til at de omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren og en svært ekspansiv finanspolitikk nå har påført mange land svært høye gjeldsbyrder. Vi må igjen faktisk tilbake til krigens dager i forrige århundre for å se tilsvarende gjeldsbelastning som det mange land nå sliter med.

Norge har så langt klart seg bedre gjennom denne finanskrisen enn de fleste andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledigheten har vært liten i internasjonal sammenheng. Det er likevel grunn til å peke på at det eksportrettede næringslivet vårt er påvirket – til dels sterkt påvirket – av nedgangen internasjonalt, gjennom lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledigheten har likevel, som jeg sa, internasjonalt sett vært liten. Det eksportrettede næringslivet har allerede merket og vil i større grad også i tiden framover merke det som nå skjer internasjonalt.

I likhet med mange andre lands styresmakter rundt omkring i verden la norske myndigheter ved krisens inntreffen raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har vi den situasjonen i Norge at det petroleumsrettede næringslivet har holdt seg oppe og langt på vei dempet tilbakeslaget for den type industri.

En samlet komité peker på at det fortsatt er stor risiko når det gjelder at man i de videre årene må fase ut de store, ekspansive tiltakene mange land har satt i verk. Hvis man faser dem ut for raskt, kan man kvele oppgangen som gryr i mange land nå, og bidra til lavere økonomisk vekst. Blir de derimot faset ut for sent, kan det etter hvert bli helt uhåndterlige underskudd på mange statsbudsjetter og høy statsgjeld. Mislighold av den gjelden, at land rett og slett etter hvert ikke er i stand til å ta hånd om sine egne finanser, kan igjen føre til et tillitsbrudd i finansmarkedet, som igjen vil påvirke produksjon, arbeidsplasser og tryggheten for folk rundt omkring i hele Europa og i verden.

Komiteen viser i innstillingen videre til at det i mange land den siste tiden har blitt lansert betydelige innstrammingsforslag som skal møte denne utfordringen. Igjen vil jeg peke på at konsekvensene av dette for norsk økonomi er usikre, men at det igjen er den eksportrettede delen av norsk næringsliv som særlig vil merke dette.

I kjølvannet av de økonomiske krisene jeg her har referert til, foregår det nå en omfattende debatt internasjonalt – og det er mye større trykk i dette arbeidet nå – når det gjelder reguleringen av finansmarkedet. Jeg deler den vreden mange verdensborgere nå føler når det gjelder deler av en næring som for lenge har fått holde på, i mange sammenhenger, uten en skikkelig regulering knyttet til den reelle risikoen de er med på å påføre de ulike samfunnene. Jeg vil likevel peke på at den norske reguleringen av finansmarkedene synes solid og har vist seg vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. I motsetning til mange andre land har vi klart å bygge opp et helhetlig regelverk som er risikoorientert, og med stor grad av kontroll og håndhevelse. Jeg vil likevel påpeke at Norge som en liten og åpen økonomi er helt avhengig av at det ikke bare er her man har en helhetlig kontroll og et regelverk rundt dette, men at dette også skjer internasjonalt.

I tillegg har vi et spesielt virkemiddel i Norge, som også andre land har, men som har vist seg å fungere godt i Norge, nemlig en innskuddsgaranti, som har vært et viktig bidrag til å skape trygghet rundt bankkunders innskudd. Det er igjen en samlet komité som helhjertet stiller seg bak det virkemidlet.

Men det er ikke alt som er rosenrødt her hjemme heller. Jeg vil kort bare påpeke én viktig ting som komiteen er bekymret for, og det er den stadig større gjeldsbelastningen som mange husholdninger i Norge har påtatt seg, som gjør folk sårbare for renteoppgang, arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på atferd og avgjørelser. Dette er noe vi må yte stor oppmerksomhet i årene som kommer.

Jeg vil avslutningsvis si noe om at det internasjonalt nå skjer mye når det gjelder regulering av finansmarkedet. Det er omfattende prosesser som foregår, bl.a. i G20, IMF, OECD og EU. For finanskrisen har vist oss at svakt regulerte markeder og dårlig kontroll er så alvorlig at det får utslag for arbeidsplasser, for bedrifter og for tryggheten til enkeltmennesker over hele verden. Jeg mener at Norge bør være en pådriver i arbeidet for å få på plass en mer helhetlig regulering av denne delen av verdensøkonomien. Når det gjelder den konkrete utformingen av forslagene, spenner jo mange av disse vidt, fra mer tradisjonell kontroll og regulering til transaksjonsskatter og valutaavgifter på finansinstitusjoner eller aksjehandel.

Jeg har i mange år ment at det er riktig av Norge å støtte internasjonale initiativ som kan skaffe strengere reguleringer og kontroll, men også forslag som kan skaffe inntekter til utvikling i mange land som trenger vår støtte. Mange av disse forslagene diskuteres nå. Jeg mener at Norge skal støtte flere av initiativene, i hvert fall de som kan få støtte internasjonalt. Jeg vil likevel påpeke at det er noe pussig med mange av disse forslagene, som tradisjonelt sett i hvert fall på inntektssiden har vært viet oppmerksomhet først og fremst for å skaffe inntekter til den tredje verden og utvikling i den fattige delen av verden. Da var det få stemmer i verden som talte om disse. Men nå er det nasjonalstatene i Europa og den vestlige delen av økonomien som rammes hardt, og igjen ser vi at det er mer og bredere støtte til den type forslag. Så selv om forslagene høres like ut, har begrunnelsen nå forandret seg noe. Jeg skal derimot ikke avvise at flere av disse forslagene kan ha en god begrunnelse, og at vi bør gå videre med noen av dem.

Jeg viser til at en samlet komité understreker at forskrift om pengepolitikken, som ble vedtatt i mars måned 2001, ligger fast. Vi er glad for at de gjeldende retningslinjene har vist seg robuste gjennom finanskrisen, og de utgjør et godt rammeverk for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Det er bra å vite at vi gjennom en finanskrise har vist at de gjeldende retningslinjer ikke er til hinder for at Norges Bank markert kunne sette ned styringsrenten da utsiktene for inflasjon og produksjon forverret seg høsten 2008. Det er likevel grunn til, på vegne av komiteen, å uttrykke bekymring for at den varslede rentebanen, som etter hvert vil bevege seg oppover, vil kunne få konsekvenser for bl.a. eksportrettet industri. Men igjen minner jeg om at det er vi som har ansvar for finanspolitikken her i huset, som også kan gi et håndslag til den type næringer i Norge, slik at de også kan leve med et rentenivå som vil bli satt i framtiden.

Avslutningsvis vil jeg peke på at innstillingen også tar for seg IMF og Norges forhold til mange av de prosessene som pågår der. På enkelte punkter skilles partienes veier der, bl.a. når det gjelder vilkår for långiving og grad av åpenhet og annet, men der overlater jeg til de ulike partigruppene å referere sine standpunkter. Det er grunn til å være glad for at en vesentlig del av norsk styringsverk rundt den økonomiske politikken er det bred enighet om i denne sal. Det viser innstillingen.

Ulf Leirstein (FrP) [14:47:38]: Finansmarkedsmeldingen for 2009 gir en oversikt over denne veldig viktige sektoren, og det i et år som var meget spesielt for sektoren.

Som alltid gir denne meldingen en god oversikt, og finanskomiteen har også på de fleste områder levert enstemmige merknader. Jeg har også lyst til å rette en takk til sentralbanksjefen, som gjennom den årlige høringen vi har i tilknytning til meldingen, også gir verdifull informasjon til komiteen, og svarer på våre spørsmål. Det er en god ordning.

Så tilbake til meldingen: Meldingen skal gi et tilbakeblikk på fjoråret og oppsummere status. Men vel så viktig: Når vi har denne meldingen til behandling, er det situasjonen i Europa og den øvrige verden vi bør vie mest oppmerksomhet.

Flere europeiske land har enorme utfordringer. Euroen er satt under betydelig press, og store beløp bevilges i et forsøk på å stabilisere økonomiene. Dette får også konsekvenser for Norge. Med en åpen økonomi og et stort eksportrettet næringsliv vil man merke den økonomiske uroen som råder i våre viktigste markeder. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi her i Norge også må være villig til å komme med tiltak som kan lette situasjonen for vårt lands næringsliv.

Fremskrittspartiet har derfor gjentatte ganger i forskjellige saker foreslått skatte- og avgiftslettelser. Vi har bl.a. foreslått redusert arbeidsgiveravgift og bedrede avskrivningsregler. Dette er tiltak som direkte hadde hatt økonomisk effekt i positiv forstand for næringslivet, og bidratt til å gjøre hverdagen noe bedre. Dermed kunne bedrifter som nå ser at ordrereservene tømmes, vente med permitteringer og oppsigelser. Et generelt lavere skattetrykk, som Fremskrittspartiet har foreslått en rekke ganger, vil også kunne bidra til lavere priser for våre bedrifter når de skal konkurrere i markeder utenfor landets grenser. Det at dagens regjering så langt har avvist ethvert forslag om å komme med økonomiske virkemidler, viser en regjering som etter mitt skjønn i liten grad tar inn over seg situasjonen som mange bedrifter opplever nettopp i disse dager.

I en usikker framtid, med bakgrunn i økonomisk uro verden over, vil også Fremskrittspartiets forslag om å bevilge mer midler til investeringer være fornuftig politikk. Vi mener det er viktig for konkurransedyktigheten til norsk næringsliv å sørge for fornuftige og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur. Arbeidsmarkedet i Europa sørger jo faktisk nå for at vi kan få gjennomført investeringer rimeligere enn vi ellers kunne få gjort i en situasjon med knapphet på arbeidskraft.

Fremskrittspartiet konstaterer at også på dette området avviser regjeringspartiene våre forslag. På mange måter minner dette litt om situasjonen vi hadde høsten 2008. Regjeringen fremmet sitt statsbudsjett uten at finanskrisen ble nevnt med ett ord. Gjennom hele budsjettbehandlingen i Stortinget ble alle forslag fra Fremskrittspartiet og den øvrige opposisjonen avvist. Regjeringspartiene brukte tiden helt fram til slutten av februar 2009 på å få vedtatt en tiltakspakke. Dette viser at regjeringen i liten grad makter å handle når det trengs. Og Fremskrittspartiet mener dagens situasjon er helt parallell. Igjen preges regjeringen av en vente-og-se-holdning. Det mener jeg kan bli kostbart for norsk næringsliv og vår verdiskaping.

I innstillingen fra komiteen er det flere merknader som samler komiteen. Blant annet vies det mye oppmerksomhet i merknadene og meldingen til innskuddsgarantiordningen. Det er et samlet storting som stiller seg bak viktigheten av å opprettholde dagens gode og fornuftige innskuddsordning i Norge. Dette er viktig for innbyggernes trygghet for sine innskudd i norske banker og gir økt tillit til vårt bankvesen. Mens man i mange andre land nå sliter med tilliten til sin banksektor, har vår innskuddsordning bidratt til det motsatte her i Norge. Jeg vil derfor gi ros til regjeringen for at man overfor EU har prioritert arbeidet med å få sikret vår ordning. Vi er ikke i mål, og Fremskrittspartiet har tiltro til at dette arbeidet prioriteres fra regjeringens side.

I innstillingen vises det også til det oppnevnte Finanskriseutvalget, som skal levere sin utredning 31. desember i år. Fremskrittspartiet ser fram til en bred gjennomgang av den norske finansmarkedsreguleringen, og at vi gjennom dette arbeidet kan få sikret gode og trygge reguleringer på området. Erfaringene fra finanskrisen som oppsto høsten 2008, er det viktig å trekke lærdom av, og Fremskrittspartiet ser fram til en bred diskusjon og god oppfølging av det arbeidet som gjøres av Finanskriseutvalget.

Norge har noen fortrinn som mange andre land i disse dager misunner oss. Norge har kapital, og kan bl.a. med bakgrunn i dette iverksette tiltak som kan dempe negative utslag av økonomisk uro i utlandet. Men da er det også viktig at vi iverksetter rett medisin til rett tid, og jeg mener at Fremskrittspartiet gjennom sine budsjettforslag har kommet med en rekke tiltak som absolutt er svært nødvendige.

Arve Kambe (H) [14:52:51]: Behandlingen av Finansmarkedsmeldingen for 2009 viser, som komitélederen og saksordføreren sier, et rimelig bredt politisk kompromiss, som lå bak de kriseløsningene som Norge innførte, og som har vært der siden. Høyre har vært med på dem, og Høyre har fulgt dem opp både i forbindelse med vårt alternative statsbudsjett og i forhold til revidert statsbudsjett.

I Høyre mener vi det er nødvendig å legge om politikken for å skape trygghet for jobbene og velferden i årene som kommer. Flere europeiske land ser man nå sliter med en svært alvorlig gjeldskrise, den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten høy i Europa og USA. Japan fortsetter med lav vekst, og det er ulike signaler om utviklingen i Kina. Den svake økonomiske utviklingen internasjonalt vil også få konsekvenser for Norge – for norsk industri, for norske arbeidsplasser og ikke minst for norsk import og eksport.

Men Norge er allikevel godt stilt. Som den forrige saken viste, har vi et betydelig pensjonsfond, som jo har gjort at Norge i stor grad har sluppet å ta opp lån for å finansiere krisetiltak under finanskrisen. Tiltakene rettet mot bank- og finansmarkedet har virket raskt i Norge. Med en stor offentlig sektor er det mange som i liten grad blir berørt av den økonomiske nedgangen – i hvert fall i første omgang. Samtidig er mange bedrifter avhengig av eksport. Med fallende markeder, et særnorsk høyt kostnadsnivå og rød-grønne skatteøkninger kan mange arbeidsplasser være utsatt.

Sentralbanksjefen uttalte i høringen med Stortingets finanskomité den 18. mai da han tegnet et bilde for deler av de konkurranseutsatte bedriftene:

«Den økonomiske geografien i Norge vil endre seg de neste 10–15 årene. Vårt kostnadsnivå og lav vekst i Europa vil sette arbeidsplasser og næringslivet i industrisamfunn under press. Tap av arbeidsplasser vil ramme hardest der industrien veier tyngst. Hele industrigrener kan gå tapt.»

Det er ganske alvorlige signaler sentralbanksjefen sender. Én ting er pengepolitikken, som er et av de viktige elementene. Der vi kan gjøre noe fra denne sal, er jo i finanspolitikken. Den advarselen som sentralbanksjefen kommer med, må tas alvorlig. Både sentralbanksjefen og OECD har gjentatte ganger påpekt at Norge må stramme inn på statsbudsjettet for å unngå en for sterk kostnadsvekst og økt press på kronekursen.

Vi er glad for at regjeringen erkjenner utfordringen, men vi er ganske skuffet og relativt overrasket også over at regjeringen Stoltenberg ikke klarer å nå de målene som finansministeren selv satte seg om redusert oljepengebruk.

Bedriftenes utfordringer forsterkes av at næringslivets konkurranseevne har blitt klart svekket under rød-grønt styre, og innovasjonsevnen er ifølge den europeiske innovasjonsrapporten tydelig svekket i Norge. Framfor å stramme inn på budsjettene og prioritere vekstskapende politikk ser det ut til at regjeringen dessverre nok en gang velger å skyve problemene foran seg, til tross for at man har skapt forventninger om at man skulle gjøre noe med det. Det kan gjøre omstillings- og innstrammingsbehovet enda større.

Høyre mener at politikken må legges om, slik at utgiftsveksten over statsbudsjettet går ned, og omstillingsevnen både i offentlig sektor og næringslivet går opp.

Norske banker har stort sett gått bra, men markedet ser ut til å respondere lite grann. Finanskrisen har avdekket at noen bedrifter og banker er så viktige at de tilsynelatende «ikke kan gå konkurs». Noen banker blir dermed så viktige at markedet regner med at staten vil redde dem, særlig hvis staten allerede er stor eier i banken, og dermed vil disse bankene få billigere finansiering til tross for at de har lavere egenkapital og eventuelt mindre sikkerhet. Sentralbanksjefen sa under høringen at dette kan man faktisk se klare spor av i bankenes regnskap. Høyre har merket seg dette, og det er noe vi ser på videre.

Regjeringen har uttalt at oljepengebruken skal ned. Høyre legger til grunn at regjeringen klarer å få det til allerede i 2011-budsjettet, slik at vi raskest mulig kommer ned på rentebanen, med tanke på å komme ned på 4 pst.-målet. Høyre har i forbindelse med revidert budsjett, som vi vedtar i morgen, et kutt i offentlige utgifter, kutt i statsbudsjettet, i revidert, på over 2,5 mrd. kr, som regjeringen burde kunne være med på. Vi mener at dette vil bidra til at næringslivet får en mer stabil rente og valutakurs, og rammebetingelser som er så like som mulig våre konkurrenters.

Det gjør inntrykk når vi nå ser rapporter fra næringslivet, som sliter med kronekursen. Vi har en reiselivsnæring som er bekymret for utviklingen. Vi har verft, skipsverft, vi har eksportindustri langs hele Kyst-Norge som er bekymret for valutasvingninger og kronekurs. Man ser da også at Norge er et av de landene som har startet renteoppgangen. Selv om den riktignok er liten, er den i hvert fall større enn i andre land. Og nå er vi i ferd med å avslutte et lønnsoppgjør, som de europeiske landene – jeg vil ikke si at de rister på hodet av det der, men de tenker vel bare at Norge må være heldig. Når vi ser tilsvarende debatter i andre parlamenter, i andre valgkamper – som det har vært en god del av nå – handler finansministerens jobb om å ta ned budsjettene, gjennomføre smertelige kutt, strukturkutt, se på nye måter å drive offentlig sektor på. Det har vi altså sluppet i Norge på grunn av oljepengene, men av hensyn til det private næringslivets konkurranseevne må vi fortsette den jobben. Vi opplever at finansministeren er enig i målsettingen om det, men det ser ut til at når budsjettene hans kommer, har han glemt det. Dette er noe som vi mener i større grad må tas på alvor.

Så en merknad som jeg vil vise lite grann til, og som betyr noe. Det gjelder innskuddsgarantiordningen. For Høyre er det en svært viktig del som er med på å trygge bankene, den er med på å trygge oss enkeltmennesker og trygge små og mellomstore bedrifter. Den har 2 mill. kr i sikkerhet per bank per kunde. Der har regjeringen en god jobb å gjøre i forhandlingene med EU. Jeg kunne tenkt meg at finansministeren svarte på hvordan statusen er der.

Det er satt ned et finanskriseutvalg som har frist ut desember med å jobbe med dette, og det er hel haug med endringer både i Norge og internasjonalt som fremmes for å gjøre markedet bedre. Et fritt marked trenger sterke reguleringer som gjør at alle får muligheten til å konkurrere på like vilkår, og at man avdekker problemer, som markedssvikt.

Et av de diskusjonstemaer som har vært til stede i norsk politikk, der regjeringen allerede har konkludert til tross for at man skal ha denne debatten på nyåret, gjelder altså regjeringens lovforslag om å forby shortsalg. Kunnskapen om shortsalg og virkningene er relativt liten i Norge, og uten en bred kunnskapsbasert gjennomgang av temaet er det enkelt å tillegge shorthandelen skylden for utslag i markedet som har helt andre årsaker. Vi vet bl.a. at Statens pensjonsfond utland driver med bl.a. shorting selv, og det er det mange andre som også har gjort. Dermed kan det være et hint til markedet om at noe ikke helt stemmer.

Vi i Høyre mener at vi heller skulle tatt oss tid til en grundigere og mer forskningsbasert gjennomgang av disse erfaringene før man presenterer de lovendringene som statsråden nå har gjort, særlig i lys av at vi avventer Finanskriseutvalgets arbeid. Et plutselig forbud mot norsk shortsalg kan føre til en innlåsningseffekt over lengre tid for aktørene og kan skape unormale markedsmekanismer. At myndighetene gis slike hjemler, kan også svekke tilliten til at markedet skal fortsette å fungere.

Høyre mener en felles tilnærming er fornuftig. Det pågår nå diskusjoner både i EU og i USA som ikke er fullført, i forbindelse med vurderinger av shortsalg. Derfor burde Norge avvente dette istedenfor å ha bråhast.

Jeg vil gi ros til saksordføreren og komitélederen for en god gjennomgang av saken. Jeg vil også gi ros til finansministeren og sentralbanksjefen, som var på høringen. De ga oss et godt innblikk i saken.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:03:12]: Vi er inne i en svært alvorlig situasjon. Finanskrisa har ført til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden den andre verdenskrig, og dette er på langt nær over.

I Spania snakker man nå om risikoen for å tape en hel generasjon. Ungdomsledigheten er skyhøy, land som ble sett på som noe nær økonomiske mirakler, er satt langt tilbake. Markedet, som fikk æren for oppgangen, har den definitive skylden for nedgangen.

Sosial uro preger EU-landene, og euroens og kapitalismens fall varsles stadig hyppigere. Krisen er skapt av høyrepolitikk som gjennom deregulering har lagt til rette for spekulasjon og grådighet i banker og finansinstitusjoner. Det er derfor et paradoks at mange land tyr til mer høyrepolitikk for å komme seg ut av krisa. Kutt i velferd, i lønninger og i rettigheter vil føre til økende sosiale forskjeller, som igjen vil skape større problemer.

I Dagens Næringsliv 10. juni hadde spekulant og investor Øystein Stray Spetalen noen oppsiktsvekkende uttalelser. Vi kan ikke «opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 pst. av befolkningen stikker av med hele gevinsten», sa han. Han påpekte at eliten først og fremst er interessert i å beskytte sine egne interesser, at finanssektoren er blitt altfor stor, og at spekulantene har fått herje altfor fritt. Han advarte også mot at velferden kommer til «å bli nedbygd og nedbygd og nedbygd i land etter land etter land».

Stray Spetalen har helt rett. Vi kan ikke opprettholde dette urettferdige, ustabile og udemokratiske systemet som med ujevne mellomrom kaster oss ut i kriser og forårsaker at millioner av mennesker mister alt de forbinder med trygghet.

Flere land risikerer langvarige konflikter og sosial uro som følge av dette, og forskjellene mellom folk kommer til å øke. Dette virker i sin tur destabiliserende og vil bli svært tungt å bære for allerede pressede offentlige budsjetter.

Også Norge har merket finanskrisa, sjøl om vi slipper langt lettere unna enn de fleste andre land. Norge er igjen et annerledesland, og denne gangen syns sjøl de mest ihuga EU-tilhengerne at det er greit. Årsakene er flere, men det hjelper ikke å være en del av eurosamarbeidet. Vi har dessuten ført en aktiv motkonjunkturpolitikk. Vi har investert i velferd og offentlig eierskap. Vi er et land med relativt små sosiale forskjeller og gode muligheter for kvinner, et resultat av en aktiv likestillingspolitikk gjennom årtier. Vi har enorme naturressurser og har visst å fordele og forvalte inntektene fra disse ressursene. Oljens innslag i økonomien er sjølsagt viktig, men dette vil også bli svært utfordrende for oss i åra som kommer. Det er åpenbart at vi må legge om vår økonomi og gjøre oss mindre sårbare. Også her trengs det aktiv styring, ikke blind tro på at markedet skal ordne opp.

Kravet om systemendringer øker nå i styrke både fra statsledere, politikere og folk flest. Norge, med rød-grønn regjering, har en unik mulighet til å vise hvorfor fordeling, velferd, offentlig eierskap og likestilling er framtidas løsninger, ikke skattelette, privatisering, deregulering og økende forskjeller. Stortinget bør drøfte systemendringer som kan gjøre verden mer demokratisk, stabil og rettferdig.

I slutten av året kommer Finanskriseutvalgets innstilling. I mellomtida bør vi ta tak i noen sentrale debatter. Den første gjelder debatten om såkalt Tobin-skatt, skattlegging av alle finanstransaksjoner. Sentrale EU-land som Tyskland og Frankrike støtter nå en global skatt på finanstransaksjoner. EU har bedt IMF utrede en slik globalskatt, og tidligere på høsten i fjor vedtok G20-lederne det samme. Under klimatoppmøtet i København før jul tok Gordon Brown og Angela Merkel til orde for at klimatiltak for fattige land må finansieres ved hjelp av inntektene fra en slik skatt. Også Nicolas Sarkozy i Frankrike har vært aktivt for dette.

Vi i SV er enige med Attac i kravet om at denne skatten både skal være i en slik størrelsesorden at den mest kortsiktige finansspekulasjonen gjøres ulønnsom, og at skatten må gi betydelige inntekter til en global omfordeling.

Det andre vi må diskutere nærmere, gjelder kampen mot skatteparadiser, en kamp som må føres med mange virkemidler. Jeg håper det er få her i salen som er enig med tidligere medlem av finanskomiteen Gjermund Hagesæter fra Fremskrittspartiet i at skatteparadiser er positivt, fordi det gir skattekonkurranse.

Med SV i regjering har vi fått temaet kapitalflyt opp på den internasjonale agendaen. Norsk utviklingspolitikk skal nå i større grad vektlegge arbeidet med å styrke rettferdig fordeling i fattige land og hindre bruk av skatteparadiser. SV ønsker også såkalt land for land-rapportering, der børsnoterte selskaper pålegges å redegjøre i regnskapene for hva de tjener og betaler i skatt i det enkelte land de opererer.

Jeg vil tro at både Fremskrittspartiet og Høyre setter kaffen i vrangstrupen bare ved tanken på dette – i hvert fall Fremskrittspartiet. Christian Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet har allerede fått mer enn nok av etikk og rettferdighet i økonomisk politikk, men dette er likevel viktig. I debatten i stad om pensjonsfondet ble også begrepet «moralpoliti» tatt i bruk. Det kunne være interessant å diskutere også dette nærmere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:08:36]: Finansmarkedsmeldinga for 2009 omhandler forutsetninger for og utsiktene for finansiell stabilitet i Norge. Som flere har vært inne på, står komiteen samlet på en rekke områder.

Det første jeg vil anføre, er at en samlet komité ønsker å holde fast ved den norske innskuddsgarantiordningen på 2 mill. kr per bank per skattyter, noe som er langt bedre enn i EU-landene. Det er nå et press fra EU-systemet om at vi skal svekke vår garantiordning. Der har man en høy risiko og svake garantiordninger. Norge har tross alt lavere risiko og bedre garantiordninger. Det er beklagelig at finansnæringa i Norge ikke framhever dette soliditetspreget ved det norske systemet. Det er svært sentralt å opprettholde det. Det er trist at vi nå skal bli utsatt for en kritikk og et engasjement fra EU-land som legger opp til at vi skal gå i en retning som er det motsatte av hva som trengs, også i det europeiske området.

Videre påpeker en samlet komité at både Finanstilsynet og Norges Bank ved en rekke anledninger har advart mot for høy gjeldsbelastning i husholdningene. En samlet komité understreker hvor viktig det er for balansen i markedene at det må koste å låne, og at det må lønne seg å spare, noe direktøren for Finanstilsynet har påpekt en rekke ganger.

Finanskriseutvalget skal se på norsk finansmarkedsregulering. Det er uhyre viktig og interessant å følge den debatt som skjer i den forbindelse om nødvendigheten av å endre regelverket i forhold til den situasjonen vi er i, som vi ser utvikler seg. Derfor er det litt trist å oppleve i forbindelse med regjeringas forslag om midlertidig forbud mot shortsalg – noe som vil kunne gi større stabilitet – at det blir motarbeidet av Høyre og Fremskrittspartiet med argumenter om at det vil føre til innlåsning og unormal markedsopptreden. Det er trist å følge med på det.

Og det er trist å erfare at de partiene ser ut til å fortsette sin politikk som går ut på at Norge ikke skal gjøre noe annet enn det som andre land gjør, de land som kanskje har systemer som har medvirket sterkest til å føre oss ut i krisen. På dette området bør Norge være et lite annerledesland, som kan vise en større evne til stabilitet, noe som kunne være et lite forbilde.

På det internasjonale finansmarkedet er fellesvalutaen euro, med felles rente for land med svært ulike økonomiske situasjoner, i krise. Det er manglende tiltro blant økonomer til at euroen vil bestå. Det er dramatisk. Det er vanskelig å forutsi konsekvensene for Norge, men det er helt opplagt at vår konkurranseevne er vi nødt til å påakte mer ved å forsøke å styrke den, ikke svekke den. Vi er nødt til å se på arbeidsmoral og arbeidsincentiver i forhold til ungdom, som er oppdratt i en tid hvor man ikke trengte å spare så mye. Vi er nødt til å se på det forhold at det ikke er snakk om å beholde inntekter samtidig som arbeidsinnsats og arbeidstid går ned. Det er opplagt at en rekke næringer som er mindre viktige dersom man får mindre penger, vil komme i en vanskeligere situasjon i tida framover, hvor det private konsumet raskt kan gå ned ute i Europa.

Situasjonen i nasjonalstatene i eurosystemet, og for så vidt også i Storbritannia, er slik at det trengs ingen stor spåmann for å si at man vil heller øke skattene enn å redusere skattene – man vil heller redusere statens utgifter enn øke statens utgifter. Derfor blir det noe spesielt når høyrepartiene her i dag fortsatt snakker om å redusere skattene i Norge, i en situasjon hvor de internasjonale skattene går opp. Vi står altså overfor en situasjon hvor redusert privat konsum i eurolandene fører til sosial uro. Det fører til at vi kommer i en situasjon hvor kravet enten blir større grad av politisk union eller at hele eurosystemet går i oppløsning. Det er svært krevende. Det er svært usikkert hva som vil skje.

Når det gjelder Det internasjonale pengefondet, skulle det påvirke internasjonal stabilitet. De siste årene har det imidlertid medvirket til at vi har kommet i en situasjon som har vist at det systemet som der var anlagt, ikke fungerte til å sikre stabiliteten. Derfor står vi overfor en stor endring i IMFs rolle framover, hvor sikring av stabilitet, slik som det var i de første tiårene, vil måtte komme i høysetet dersom det skal fylle sin rolle. Det blir viktig å medvirke fra Norges side til at det skjer.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:13:47]: I stad diskuterte vi forvaltningen av et fond som er i overkant av 2 800 mrd. kr. Nå diskuterer vi hvordan Norge har kommet gjennom en finanskrise på en god måte. Hvis denne debatten hadde blitt sendt ut i den store verden, hadde på mange måter folk der ute kanskje lurt på hvordan vi har klart det som mange andre ikke har klart. Det er en viktig grunn til det, og det er at det er bred enighet i Stortinget om hvor viktig det er å holde grunnleggende orden i økonomien. Men den debatten skal vi komme tilbake til i morgen.

Det som vi nå ser utvikle seg, er at vi er i ferd med å gå fra finanskrise til en statsfinansiell krise, som i neste omgang kan føre til at vi får betydelig sosial uro og utvikling av langvarige og økte sosiale skiller i mange land ute i Europa. Det er noen av de viktigste utfordringene som vi må ta tak i i kjølvannet og i etterkant av finanskrisen.

Så diskuteres det årsaker til krisen, og det diskuteres hva slags lærdom en skal ta av den. I tillegg er det også interessant å stille seg spørsmålet: Hva er det som vil skje f.eks. med endringer i den økonomiske maktbalansen i verden – se på de land som har klart seg best? Samtidig er det også et tankekors at mange stater nå har brukt sitt statsfinansielle handlingsrom til å løse en krise som er skapt av ganske få i den internasjonale finansverdenen, og på den måten nå har uttømt sine ressurser med tanke på det å bekjempe klimaendringer og ikke minst det som går på en bedre fordeling av ressurser på jorda. En diskuterer hvordan en skal tøyle – som noen sier – den uhemmede kapitalismen. En diskuterer reguleringer, tilsyn og hvem som skal betale.

Norge var godt forberedt på det som kom i 2008. Vi hadde en krise tidlig på 1980-tallet som gjorde at vi hadde ordnet opp i tilsyn, reguleringer, kapitaldekningskrav – og på mange måter var forberedt på den siden. Det er interessant å legge merke til at den lærdommen som Norge dro fra krisen tidlig på 1990-tallet, er etterspurt kunnskap ute i Europa. Jeg har hatt gleden av å delta på internasjonale møter der det er stor interesse rundt hvordan Norge har gjort dette, hvordan man har ordnet tilsynet, og det at man har samme risiko og samme regulering – det at man har ett tilsyn. Det er viktig for Norge å prøve å kunne bidra i internasjonale fora med erfaringer fra den bankkrisen vi hadde tidlig på 1990-tallet.

Så et par andre punkt som jeg synes er viktig. Det ene kan summeres opp i begrepet «forbrukertrygghet». Det er slik at finansinstitusjoner forvalter folks sparepenger. Folk skal ha trygghet for at innskuddene er trygge og blir forvaltet på en god måte. Derfor kom det i 2008 skjerpede regler for såkalte sammensatte produkter. Derfor har vi satt søkelyset på investeringsrådgivere/finansiell rådgivning. Derfor har vi satt søkelyset på avlønning og bonusordninger i finansnæringen. Dette er viktig, for innskyternes – og på en måte forbrukernes – trygghet er helt grunnleggende.

Vi skal forsvare innskytergarantiordningen som vi har i Norge. Jeg har sendt et brev til kommissær Barnier den 11. juni i år, der jeg har gått enda dypere inn på argumentasjonen om hvorfor det er så viktig for Norge å beholde innskuddsgarantiordningen. Vi mener at dersom EU-direktivet skal innføres, betyr det en betydelig svekkelse av den nye ordningen. Jeg har i brevet gått gjennom en bred argumentasjon som jeg mener er viktig i så måte. Det ene er tryggheten for innskyter, og at det er en god finansieringskilde for bankene. Det andre er at vi er ett av fire OECD-land – og det eneste i EØS – som verken utstedte statsgaranti eller økte dekningsgarantien. Det er noe som har fungert godt, og vi har lite belegg for å si at den norske innskytergarantien så langt har virket konkurransehemmende i forhold til banker i andre land. Så dette er en høyt prioritert sak fra regjeringen, og det er bra og godt å høre at vi har full støtte i Stortinget for å jobbe for at vi kan få beholde den norske innskytergarantiordningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [15:19:04]: Jeg vil gjerne stille spørsmål til statsråden basert på det han tok opp på slutten av sitt innlegg, nemlig innskuddsgarantiordningen.

Et samlet storting står bak at vi vil beholde dagens ordning. Jeg ga også ros i mitt innlegg tidligere i dag for det arbeidet regjeringen nå har gjort over et par år. Men jeg føler det er et problem at det råder en usikkerhet om vi kommer til å få beholde ordningen. Vi håper jo alle at vi kan få som konklusjon at vi skal beholde den. Men bare det at det er usikkerhet knyttet til om vi får beholde ordningen, mener jeg er et problem. Nå nevnte finansministeren at han nylig hadde sendt et nytt brev til kommissæren. Kan finansministeren foreta noen ytterligere utdypning av når man – forhåpentligvis – kan regne med å være i mål med denne saken? Hva er tidsperspektivet her?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:19:55]: Det siste spørsmålet er det nok vanskelig å gi en nøyaktig tidsangivelse på. Men jeg håper, på bakgrunn av det omtalte brevet som ble sendt for ca. en uke siden, at vi får et bra svar. Det er punkt nr. 1.

Det er klart at dette er en sak som er vanskelig i EU-systemet. Jeg regner nok med at jeg kanskje må ta en tur til Brussel – jeg var der i fjor høst, der dette var et sentralt tema. Jeg kan forsikre representanten om at jeg skal gjøre det jeg kan for at vi kan få beholde ordningen, samtidig som vi også jobber mot EU-systemet på ulike nivåer. Noen nøyaktig tidsangivelse for når man får en eller annen avgjørelse, er vanskelig å si, men vi legger i hvert fall et så stort trøkk på saken som det er mulig for oss.

Arve Kambe (H) [15:21:04]: Først vil jeg følge litt opp representanten Leirsteins spørsmål. Fra Høyres side har vi tatt opp tilsvarende utfordringer med Høyres kollegaer i Europaparlamentet. Det er noe alle partier bør gjøre, uavhengig av om man sitter i regjering eller ei. Det er det en viktig nasjonal jobb å gjøre.

Det er satt ned et finanskriseutvalg som skal se på behovet for endringer i regelverket. I forkant av det har finansministeren og regjeringen foreslått å forby shorting, mens man altså har satt ned et utvalg som kanskje utpå nyåret skal gå i gang med den debatten. Hva er det som gjør at finansministeren har det så veldig travelt med å forby shorting, når dialogen pågår i andre land?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:22:08]: For det første er det veldig bra det representanten Kambe sier, at også andre partier benytter sine partikanaler inn mot EU-systemet og jobber for at Norge skal få beholde innskytergarantiordningen. Så får vi håpe at vi gjennom felles innsats kommer fram til et godt resultat.

Når det gjelder forslaget og det som Stortinget tidligere har vedtatt om å forby såkalt nakent, eller udekket, privat shortsalg, så er det et ledd i at dette er et instrument som etter vårt syn bidrar til ustabilitet i finansmarkedet, og det er for så vidt også i tråd med det som flere andre europeiske land har gjort. Det er jo også faktisk slik at Norge – som jeg sa i debatten om saken – historisk sett har hatt et langt forbud mot slikt shortsalg. Så jeg mener at det var riktig, selv om en har et finanskriseutvalg som jobber med dette, og som skal være ferdig 31. desember i år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:23:39]: Finansmarkedsmeldingen gir et godt overblikk over norsk økonomi og dens utvikling, ikke minst i forhold til den internasjonale finanskrisen vi fremdeles er midt oppe i ettervirkningen av. Som flere har pekt på, førte finanskrisen til det sterkeste tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig, med store konsekvenser for mange land og enkeltmennesker. Vi vet at Norge greide seg bedre gjennom krisen enn de fleste land, og vi har hatt mindre nedgang i produksjonen og mindre økning i arbeidsledigheten.

Det er flere årsaker til at vi som nasjon har klart oss godt igjennom finanskrisen, men vi kan være godt fornøyd med hvordan vi raskt la om vår penge- og finanspolitikk i ekspansiv retning da krisen rammet. Det har vi rom for i norsk økonomi uten å ta opp store lån – lån som land over hele verden nå sliter med. I Norge var det rom for store og ekspansive tiltak i økonomien fordi vi har holdt igjen i gode tider, slik at vi hadde penger å bruke da finanskrisen kom. Vi lever fremdeles med stor usikkerhet om hvordan økonomien vår vil utvikle seg, og spesielt er vi i disse dager opptatt av utviklingen for de eksportrettede næringene våre som er sårbare med redusert internasjonal etterspørsel. Selv om vi ser at det går bedre for bankene og finansinstitusjonene våre, vil det også være en krevende situasjon i den sektoren framover, og vi registrerer at valuta- og rentemarkedene preges av usikkerhet.

Norge har en lang tradisjon for gode og gjennomarbeidede lovverk og tilsyn med finansmarkedet. Gjennom et godt regulert finansmarked og et felles tilsyn med hele finansnæringen har vi vært med på å lage trygge rammer rundt en viktig næring for landet vårt. Dette har ikke vært tilfellet internasjonalt, men vi opplever nå at det pågår prosesser både i USA og EU som viser stor endringsvilje, og det gir godt håp om at vi får på plass bedre reguleringer og tilsyn med finansmarkedene også internasjonalt. Arbeidet som pågår internasjonalt, vil påvirke det norske regelverket bl.a. ved at endringer i EU-regelverket vil bli tatt inn i EØS-avtalen. Norge må derfor søke å påvirke de prosessene som nå er i gang, bedre. Spesielt er det i banknæringen her hjemme knyttet spenning til de nye egenkapitalkravene som er under vurdering i EU-systemet.

Mange av de endringene som nå kommer innenfor EU allerede fra årsskiftet 2010/2011, vil imidlertid ikke ha noen betydning eller representere noen utfordring for norske finansinstitusjoner. De norske reglene og den norske tilsynspraksis er på viktige områder allerede strengere. Men på tross av allerede strenge regler her i landet har Finanstilsynet hatt i oppdrag å vurdere om det også her er nødvendig med endringer i regelverket for bedre å sikre oss mot at viktige aktører i finansmarkedet tar for stor risiko. I vår har vi her i Stortinget behandlet endringer i lovverket som har betydning for bl.a. shortsalg og godtgjøringsordninger som kan gi ansatte økonomiske motiver for å handle kortsiktig. Dette er områder som er pekt på som årsaker til den internasjonale finanskrisen.

Shortsalg, eller salg av finansielle produkter som selger ikke eier, har blitt strammet inn på en hensiktsmessig måte. Finanstilsynet får fra 1. juli hjemmel for å nedlegge midlertidig forbud mot dekket shortsalg. Fra samme dato får vi et generelt forbud mot udekket shortsalg rettet mot selger direkte. Det er bra, da vi tror at shortsalg er egnet til å forstyrre den finansielle stabiliteten og bidra til nye finanskriser. På sikt kan vi også få en felles europeisk regulering av shortsalg som ligner på det vi nå har i Norge.

Finanskrisen viste også at ensidig fokus på kortsiktig profitt kan påføre finansforetak og finanssystemet høy langsiktig risiko. Godtgjøringsordninger og bonuser til ledende ansatte og tillitsvalgte har ofte vært utformet slik at en kan fristes til å ta høy risiko. Det er derfor av stor betydning at det fra 1. juli i år blir nye regler for fastsetting av godtgjørelser og bonuser, som fremmer god risikostyring og finansiell stabilitet i finansinstitusjonene. Høyre og Fremskrittspartiet går imot begge disse viktige lovendringene, som vi har hørt i dag. Det er ikke overraskende, men allikevel merkelig sett i lys av den finanskrisen vi har vært igjennom, og som så klart har vist oss at vi har behov for et godt regelverk i tillegg til et godt tilsyn for å hindre at det oppstår nye kriser basert på en næring som tar for stor risiko – en risikotaking som har skapt store utfordringer for fellesskapet over hele verden, og ikke minst for enkeltmennesker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.