Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 95 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [10:03:08]: (ordfører for sakene nr. 3 og 4): Stortingsmeldingen og rapporten presenterer et omfattende nordisk samarbeid. Noen hevder, med rette, at dette samarbeidet hadde fortjent større oppmerksomhet. Det ville ha vært nyttig og hyggelig, ikke minst for å legalisere arbeidet enda mer, å gi samarbeidet enda høyere prioritet og ikke minst for å synliggjøre at Norden faktisk er en vinnerregion, som Nordisk Råds forsamling selv har valgt å fremstille Norden som.

Ikke uventet er det en enstemmig innstilling fra komiteen i alle de tre sakene som behandles i dag. Det betyr ikke at det nødvendigvis hersker bred enighet om alle veivalg og prioriteringer som foretas, men på de viktigste områdene, som går på fremtid, er posisjonen fra norsk side nokså samstemt.

La meg få understreke noen forhold som komiteen påpeker, bl.a. å styrke den parlamentariske forankringen i det nordiske politiske samarbeidet, og når det gjelder grensehinderproblematikken, er det først og fremst i de respektive nasjonale parlament at forståelsen for nedbygging og fjerning av disse må være til stede. På dette området gjenstår det fortsatt et betydelig og omfattende arbeid, selv om det fra de nordiske «ambassadørene» som jobber med saken, jobbes meget iherdig. Disse og øvrige Norden-entusiaster er det en ekstra grunn til å slå ring rundt. Samtidig må vi styrke motivasjonen for å fjerne hinder, rett og slett for å gjøre Norden enda mer konkurransedyktig og for å åpne for et betydelig innenlands indre marked i Norden. Et marked på 25 millioner innbyggere er som kjent større enn eksempelvis vårt hjemlige på 4,8 millioner.

Det er videre, i en økonomisk turbulent tid – i hvert fall hos våre øvrige Norden-venner – prisverdig at Norden prioriterer å styrke sitt eget Norden-samarbeid. Baltikum, Østersjøen og samarbeidet i Vest-Norden er en del av vårt naboskap som vi må dyrke, og et samarbeid som etter hvert vil gi en betydelig gevinst.

Det er også prisverdig at arbeidet i Barentsrådet og arbeidet med den nordlige dimensjon følges opp, bl.a. via et nært parlamentarisk samarbeid med Russland. Et skår i gleden, som virkelig får meg til å lure på om det er parlamentarikerne som bestemmer i det nordiske samarbeidet, er at Ministerrådet ikke har fulgt opp Nordisk Råds meget tydelige erklæring, etter initiativ fra daværende president i Nordisk Råd, Dagfinn Høybråten, om å opprette et eget informasjonskontor i Minsk i Hvite-Russland. Hvite-Russland er kanskje Europas eneste gjenværende diktatur, og her må vår egen samarbeidsminister gi oss en forklaring på hvorfor Nordisk Råds beslutning på dette området ikke er fulgt opp.

Det er gledelig at den tidligere store skepsisen overfor globaliseringsalternativet nå er snudd til noe positivt. La meg si noe konkret: Etter Høyres oppfatning ligger det i den siste rekommandasjonen klare råd og anbefalinger med hensyn til hvordan Norden kan gjøre seg selv mer konkurransedyktig og være mer synlig ute i den store verden. De prioriteringer som det legges opp til, er tydelige. Å kombinere et Makt-Norden med deler av Stoltenberg-utvalgets anbefaling med hensyn til de nordiske landenes utenrikspolitiske samarbeid vil kunne bidra til at Nordisk Råd som institusjon vil utvikle seg kraftig gjennom synlige resultater. Det er som kjent resultater også Nordisk Råd skal bli vektet og målt etter, for Norden bør i langt større grad kunne samarbeide ute. Utenrikstjeneste, virkemiddelapparat, bistandspolitikk, felles markedsføring osv. er noen eksempler på områder som kan gi betydelig felles synergi. I denne sammenhengen passer derfor den danske formannskapsmodellen for grønn vekst godt. Norden er en stormakt på energi – ikke bare fossil, som vi først og fremst hjemme er gode på – men også fornybar, som alle nordiske land er gode på. Komiteen har i sine merknader i sterk grad understreket hvordan Norden selv i sterkere grad kan åpne sine egne grenser på dette området. Samtidig kan grønn vekst-begrepet i nordisk forstand utvikle seg betydelig, også som en felles nordisk businessatsing utenlands.

Også innenfor forsvarssektoren gis det, som det pekes på i innstillingen, et betydelig rom for samhandling der vi hver for oss er for små. Teknologi og økonomi vil sette klare begrensninger, så vi har veldig mye felles arbeid å ta fatt på i det nordiske samarbeidet.

Tore Nordtun (A) [10:08:34]: (ordfører for sak nr. 5): Det er gledelig å se at innstillingene fra utenriks- og forsvarskomiteen på de fleste punkter er enstemmige, og tilrådingene til Stortinget er også enstemmige i dag. Så jeg har tenkt å gi noen betraktninger omkring Norden og det som skjer der for tiden.

Jeg tror det er viktig i en slik debatt at vi stiller spørsmålet om EU har vært det viktigste samarbeidsforumet for Norden – eller om det ikke er det lenger. Har EU-systemet tatt noe av fokuset bort fra det tradisjonelle nordiske samarbeidet, og har det blitt tydeligere etter at Sverige og Finland ble medlemmer av EU i 1995? Jeg ser med glede på at det nå fokuseres sterkere på nordisk samarbeid og Norden. Men hvis vi ser på hva som skjedde før, var fokuset på nordisk samarbeid, og spørsmål som f.eks. samarbeid omkring forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål og den kalde krig var fullstendig tabu. Nå åpnes det for et sterkere samarbeid som gir felles muligheter. De nordiske landene har heller ikke hatt tradisjon for en samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi ser tilbake på forhandlingene f.eks. om det nordiske forsvarsforbundet, brøt jo de sammen i 1948–1949. Vi har hatt en delt sikkerhetspolitikk, og nordiske forhandlinger i 1970 brøt sammen. Vi hadde et splittet Norden i EU: tre land inne og to utenfor. Det kan ha sett ut som det er lettere å samarbeide utenfor enn det var innenfor.

Det har også vært historisk forskjellige dragninger i Norden og i det nordiske samarbeidet. Vi har hatt USA og Storbritannia på den vestlige siden, vi har hatt Europa og Tyskland som har vært tunge, og vi har hatt det østlige, som Russland. Det har vært ulik politikk i de forskjellige land etter den ytre sitsen.

Her ser vi hvordan de nordiske landene historisk har reagert ulikt, og de ytre kreftene har på mange måter splittet Norden. Men vi er etter min oppfatning nå mer samlet tilbake.

Vi har tidligere sett at tenkningen om den nordlige militæralliansen har mislyktes. Vi har stort sett tenkt i to «bokser»: NATO-boksen og nøytralitetsboksen.

Heldigvis har man sett initiativ fra ulike regjeringer – også dette utvalget med Thorvald Stoltenberg som leder. Det er gledelig å lese denne rapporten. Her kan vi ta fram visse ting som er viktige for Norden, ikke minst det sikkerhetspolitiske samarbeidet. På dette området oppfatter vi at det er en fordypning av den nordiske dimensjonen som framkommer, spesielt i forslag 13: At vi står solidarisk i sikkerhetspolitiske spørsmål, at vi i fellesskap handler i en solidarisk ånd. Dette er viktig, og det er spor som vi nå må forfølge og gå videre med.

Vi gjør det allerede i dag på en del områder, både på luftovervåking, sjøovervåking og militært utstyr, trening o.l.

Så vil jeg til slutt komme litt inn på Arktisk Råd. Det sporet er et meget viktig spor. Jeg vil understreke at Norge har sterke tradisjoner i polare strøk, og vi har også sterke nasjonale interesser i polarområdene. Stortinget har opprettet en arktisk parlamentarisk gruppe. Det viser i aller høyeste grad alvoret i saken. Det vil styrke Stortingets og nasjonens oppmerksomhet i Arktis. I den rapporten vi har her i dag, framgår det at de særlig har engasjert seg i sjøfartssikkerhet og redningssamarbeid. Men Arktisk Råd samler jo kyststatene og de øvrige nordiske landene. Denne forskningen og kunnskapsinnhentingen til Arktisk Råd legger også en del av premissene for FNs klimapanel.

Urbefolkningen har fått sin rettmessige plass her ved bordet, og det vektlegger konsekvensene for miljø og urfolk nå når havisen trekker seg tilbake i visse perioder. Vi må være oppmerksomme på de internasjonale interessene som rettes mot dette området nå. Vi ser hvordan nasjoner i Asia, som Kina, Japan, India og Sør-Korea, reagerer. Det er viktig at vi tar del i det videre arbeidet, også når vi legger rammeverkene på plass for lovverket for disse sensitive områdene.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:14:01]: Meld. St. 23 er nok fysisk sett langt tynnere enn mange av de sakene vi får til behandling her i Stortinget. Men innholdet er en grei og god oppsummering av omfanget av det nordiske samarbeidet slik som det har utviklet seg til i dag. Vi ser at samarbeidet mellom de nordiske landene etter hvert er blitt omfattende, det omfatter de fleste sektorer. Det er viktig at Norge har et tett samarbeid med de nordiske land, og det blir ekstra viktig i en situasjon hvor Norge – i hvert fall delvis – står utenfor EU-samarbeidet, som våre naboland er en del av.

Jeg støtter meg også til innlegget fra saksordføreren og synes også at utenriks- og forsvarskomiteen har kommet frem til en god innstilling som jeg tror gjenspeiler synspunktet til de norske medlemmene i Nordisk Råd.

Jeg vil imidlertid ta frem noen punkter som jeg ønsker å kommentere nærmere. Min erfaring etter fem år som medlem av Nordisk Råd er – som jeg også sa innledningsvis – at det nordiske samarbeidet er blitt relativt omfattende. Spørsmålet er, når samarbeidet er blitt så omfattende, hvilke resultater vi ser. Jeg tror nok at vi ser mindre bevegelser på en del områder, og så kan vi se noen større bevegelser. Men jeg tror det er viktig, og jeg tror vi har kommet til et tidspunkt nå, at vi stopper litt opp og ser hvilke resultater vi egentlig kommer opp med, altså at vi på en måte setter opp en type politisk regnskap og så stiller oss spørsmålet om vi er fornøyd med det. Jeg tror også at vi er nødt til å diskutere nærmere om vi er nødt til å kraftsamle på noen områder og få løst noen områder.

Det står innledningsvis under «Grensehinder»:

«I Nordisk Ministerråd er det vedteke at alle fagministerråd og embetskomitear skal ha grensehinder på dagsordenen på alle møte, men fullstendig nedbygging av grensehinder er verken realistisk eller ønskeleg, fordi dei nordiske landa har ulike lover og regelverk på mange område.»

Jeg synes at det er en passiv tilnærming. Er det et sted i verden hvor grensehindringer burde være en ytterst sjeldenhet, var det mellom de nordiske land, nettopp på grunn av den interaksjon som er mellom de nordiske land, og også på grunn av den homogenitet og det fellesskap som vi har i Norden. Norden bør jo være verdens fremste dynamiske og innovative region. Derfor bør vi ha en skikkelig kraftsamling for å bygge grensehindre ned til et desidert minimum. Det bør i hvert fall være en uttalt norsk holdning. Det norske storting og den norske regjering bør i alle saker som vi behandler, medvirke til at vi i hvert fall ikke bidrar til noen nye grensehindre, og at vi er de som ligger i front til å bygge ned grensehindre til våre naboland. Det er jo nettopp også fordi vi kanskje er det land som er avhengig av interaksjon over grensene, spesielt med tanke på å få kompetent arbeidskraft i mange av våre sektorer. Derfor bør grensehindringsarbeidet satses videre på – som det gjøres – men jeg synes nok også at vi bør sette dette høyere på dagsordenen.

Stoltenberg-rapporten er et glitrende eksempel, og det har jeg sagt tidligere, på hvordan vi kan sette handlingsplaner på forskjellige sektorer. Den tar for seg en del sentrale områder, ikke for mange. Den er kortfattet, lettfattelig og er på områder som det burde være uproblematisk å få fulgt opp på relativt kort tid.

Prosjektet «Ny nordisk mat» er et glitrende eksempel på hvordan vi kan sette det som er nordisk, i høysetet og gjøre det til et varemerke. Men jeg er nok redd for at Norge også der bidrar til betydelige grensehindre med vår proteksjonistiske landbrukspolitikk.

I innstillingen på side 5 sier komiteen:

«Det er avgjørende for samarbeidets fremtid at den folkevalgte og politiske dimensjon styrkes, at dagsorden settes av politikerne og at det nordiske samarbeid brukes aktivt i politiske prosesser for å fremme livskvalitet og vekst i Norden. Komiteen mener det er nødvendig å være på vakt mot en byråkratisering av samarbeidet på bekostning av dets politiske kjerne.»

Dette er et punkt hvor vi er nødt til å ta en stor debatt, og det går mye på arbeidsordningen i Nordisk Råd. Jeg er ikke sikker på om det er politikerne i Nordisk Råd som har den helt store innflytelsen på det nordiske samarbeidet. Det er jo nettopp fordi maktforholdet er snudd i forhold til hva vi er vant til i våre nasjonale parlamenter. Nordisk Råd kan vedta en rekke innstillinger, men det er Ministerrådet som skal bestemme om dette er noe de ønsker å følge opp, og Nordisk Råd har ingen maktmidler. Det viser jo diskusjonen rundt dette med Minsk-kontoret. Derfor synes jeg at den norske delegasjonen burde ta initiativ til å finne ut hvordan de folkevalgte og den politiske debatten skal kunne løftes høyere opp i det nordiske samarbeidet, og finne ut hvilken rolle vi som folkevalgte politikere skal ha. Da tror jeg vi ikke kommer utenom debatten rundt hvorvidt vi skal spisse den politiske debatten omkring færre temaer.

Til slutt ønsker jeg å ta opp et tema som jeg ønsker at vi kunne få en tilbakemelding på fra samarbeidsministeren her i dag, og det gjelder dette med små håndverksfag. Jeg sitter i kultur- og utdanningsutvalget i Nordisk Råd, og hvor det fra flere representanter er gjort et betydelig og bemerkelsesverdig arbeid for å løfte opp problemstillingen omkring den situasjonen som er blant små og sjeldne håndverksfag. Vi har en sendt en rekke rekommandasjoner til Nordisk Ministerråd uten å få noen – jeg vet ikke om dette er et parlamentarisk uttrykk, president – vettug tilbakemelding, sett fra vårt ståsted.

Presidenten: Jo, det er helt parlamentarisk å være vettug.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:22:49]: Vi får altså tilbakemelding om at dette er noe man arbeider med, men situasjonen for mange av disse små, sjeldne håndverksfagene er nå så kritisk at det må handles raskt, ellers kan Norden stå uten svært verdifull kompetanse fremover. Da er løsningen at vi her kraftsamler, og at vi blir enige om nordiske linjer på en del av disse områdene, slik at vi er sikret at vi får den kompetansen som vi trenger på mange områder, også i fremtiden. Derfor kunne jeg godt tenke meg at samarbeidsministeren her i dag kunne redegjøre litt nærmere for hvordan hun og regjeringen ser på tidsperspektivet for å få løst denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:24:01]: I Innst. 30 S fra utenriks- og forsvarskomiteen om årsrapporten fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd som vi behandler nå, heter det enstemmig:

«Komiteen har notert seg at det foreligger forslag om at alle Stortingets faste delegasjoner skal fremme en plan for kommende års arbeid og dermed bidra til en mer fremadrettet debatt når delegasjonsrapportene skal fremlegges.»

Vi i Senterpartiet er svært glad for det. Hva vil vi? Hva vil Stortinget med Nordisk Råd, ja, hva vil folk flest med Nordisk Råd? Det trengs en mer aktiv debatt blant folk flest. Det trengs mer folkeopplysning, slik at arbeidet i Nordisk Råd og all tilliggende virksomhet får et større fokus, får større oppmerksomhet.

Som medlem i Nordisk Råd-delegasjonen ser jeg at ulik tilknytning til Den europeiske union kompliserer arbeidet mye. Det gir også sjølsagt ulikt perspektiv på hvilken rolle Norden og Nordisk Råd skal fylle. Men for Senterpartiet skal det ikke herske noen tvil om at vi ønsker å utvikle og bygge videre det nordiske fellesskap. Sjølsagt er vi opptatt av å redusere grensehindre innenfor rammen av den ulike EU-tilknytning som vi har. Sjølsagt skal vi arbeide for forbedringer, eksempelvis – for å gå ned i en liten sak, men som er viktig – arbeide for felles pantesystemer for drikkevareemballasje. Det er et spørsmål som for mange er ganske vesentlig. Vi ser dem som nå peller opp tomemballasje. Veldig mye av den tomemballasjen som blir pelt opp, som er kastet, er tomemballasje som ikke kan pantes i Norge og derfor vil forurense naturen.

Det som imidlertid er viktigst for å bygge det nordiske felleskap over generasjoner, er språk- og kultursamarbeidet, fordi det når mange mennesker, og det er viktig for folk i dagliglivet. Frivillig sektor er her avgjørende vesentlig, og Foreningen Norden gjør et svært godt arbeid som har store ringvirkninger, fordi det knytter mennesker til det nordiske samarbeidet på en måte som er inni kroppen, det er noe betyr noe i dagliglivet.

En annen sak når det gjelder å styrke språk- og kultursamarbeidet som det bør legges mer vekt på, og som styrker folk flests forståelse av det, er tilgangen til TV-program fra de nordiske lands statlige TV-kanaler, noe som er svært viktig for nyhets- og debattinformasjonen. Det må det satses mer på, slik at TV-seerne i Norden lett og rimelig kan få tilgang til denne viktige språk- og kulturinformasjonen.

Stoltenberg-rapporten har flere vært inne på. Det er et svært godt og viktig dokument for videre drøfting og videre opptreden. Heldigvis har den rapporten blitt mottatt med den forståelse som lederen ønsket, nemlig at det var en langsiktig linje som en skulle arbeide videre med, og når mulighetene bød seg, skulle en ta inn over seg de forslag og konkrete tiltak som da er mulig å få til.

Til slutt til Nordisk Råds rolle som aktiv aktør i et regionalt samarbeid i Nordens nærområder. For Norge er det sjølsagt spesielt viktig hva som skjer i Vest-Norden, Barentsregionen og Arktis. Det er viktig å forsterke innsatsen og samordne interessene på en grundig, systematisk og langsiktig måte her. Det som skjer på Barentsområdet og i Arktis, har et sterkt fokus, og det er svært bra. Det som ikke har så sterkt fokus, er Vest-Norden. Samspillet mellom Norge, Grønland, Island og Færøyene er svært sentralt for Norges interesser for å sikre felles opptreden når det gjelder ressursforvaltning og inntektsfordeling av de naturressursene som vi her snakker om. Det er å håpe at det fokuset blir enda sterkere, for det er svært vesentlig for store grupper i Norge framover.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:28:34]: Det nordiske samarbeidet er viktig fordi vi i Norden har et kulturfellesskap det er verdt å ta vare på og forvalte og utvikle videre, fordi vi i Norden har en velferdsmodell som andre deler av verden ser til med stor interesse, oppmerksomhet og misunnelse – ikke minst i den tid vi lever i nå, med stor grad av globalisering og finanskrise og virkninger av det – fordi Norden ses på som en solidarisk region, en utadvendt region som er opptatt av å stille opp også for de deler av verden som er mindre begunstiget, og nordisk samarbeid er viktig fordi vi i Norden har stor felles nytte, for innbyggere og for samfunn, av det å samordne oss, samspille og samarbeide på viktige områder.

Det er positive utviklingstrekk når det gjelder det nordiske samarbeidet, ikke minst på det området som vi kan oppsummere med felles nordisk nytte. Grensehindringer er blitt satt høyere på dagsordenen både i Nordisk Råd og i Nordisk Ministerråd og i enda større grad tatt på alvor både på statsministernivå og samarbeidsministernivå. Det er nå en konstant del av den politiske dagsordenen i det nordiske samarbeidet. Det er bra.

Det som gjenstår, er å se de politiske resultatene av denne sterkere politiske prioriteringen. Det er avgjørende at det politiske trykket holdes oppe både fra parlamentarikersiden og fra ministersiden for at dette skal gi resultater. Motkreftene er store i hele apparatet under.

Vi ser et svært positivt utviklingstrekk når det gjelder samarbeidet på utenriks- og forsvarsområdet. Paradoksalt nok er det området som var bannlyst å snakke om bare for få år siden, kanskje det området hvor det i dag skjer de mest spennende utviklingstrekk mellom de nordiske land. Jeg har kunnet konstatere at i kjølvannet av Stoltenberg-rapporten er det forsvarsmessige samarbeidet mellom flere av de nordiske land i en dynamisk utvikling. Det skjer på det praktiske operative plan så vel som på det politiske plan. Det er det all grunn til å oppmuntre videre. Vi har stor felles nytte av det politiske samarbeidet, men ikke minst også av det samarbeidet som skjer om noe så konkret som øvingsområder og utnytting av stordriftsfordeler.

Vi er også i en viktig fase nå når det gjelder det Stoltenberg-rapporten tok opp om samarbeid om utenriksstasjonene. Utviklingen av EUs utenrikstjeneste er i støpeskjeen. Vi vet fortsatt for lite om hva det vil føre til, hva slags mønster vi vil se. Men det er all grunn til i denne fasen å ha oppmerksomheten på de muligheter som kan åpne seg for større grad av nordisk samarbeid om både de konsulære tjenester og andre deler av utenriksstasjonenes virksomhet.

Vi ser også et Norden som er mer åpent for samordning og samarbeid inn mot prosesser i EU enn vi kanskje så i Sveriges og Finlands tidlige fase av deres EU-medlemskap. Det bør utnyttes fra norsk side, vel vitende om at vi slett ikke alltid har felles interesse med alle nordiske land samtidig.

Jeg registrerer også med stor og positiv interesse den forsterkede samordningen på energisiden som våre energiministre har erklært nokså nylig fra sitt ministermøte.

Så er det flere negative utviklingstrekk. Noe av det som bekymrer Nordisk Råd og Ungdommens Nordiske Råd sterkest, er at vi ser ut til å gli fra hverandre når det gjelder kunnskap om språk og kultur på tvers av landegrensene i Norden. Det krever oppmerksomhet fra utdanningsmyndighetene, fra kultursiden, men det krever også politisk årvåkenhet for å se på muligheter for å styrke og underbygge det fellesskapet som tross alt er der, men som ikke kommer av seg selv. Det er veldig stor grunn til bekymring dersom nordiske ungdommer, i hvert fall i den skandinaviske sammenhengen, foretrekker å snakke engelsk framfor å snakke sine egne språk, som vi ser mange eksempler på.

Det jeg imidlertid ønsker å bruke resten av min taletid på her i dag, er noe som jeg tror at det er nødvendig å ta et mer grunnleggende oppgjør med i det nordiske samarbeidet, og det er tendensen til at det nordiske samarbeidet avpolitiseres og drives fram av byråkratiske krefter, som gjør jobben sin, men de fyller et vakuum etterlatt av politikere som ikke engasjerer seg. Det er en hard kritikk. Den rammer oss folkevalgte, den rammer rådet, og den rammer Ministerrådet. Men jeg tror det er veldig viktig at vi alle legger oss på minnet det komiteen enstemmig uttaler, og som er sitert fra Stortingets talerstol her tidligere:

«(…) kjernen i det nordiske samarbeidet er et politisk forpliktende samspill, basert på Helsingforsavtalen og med de politiske organene Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd som de viktigste aktører. Det er avgjørende for samarbeidets fremtid at den folkevalgte og politiske dimensjon styrkes, at dagsorden settes av politikerne og at det nordiske samarbeid brukes aktivt i politiske prosesser for å fremme livskvalitet og vekst i Norden. Komiteen mener det er nødvendig å være på vakt mot en byråkratisering av samarbeidet på bekostning av dets politiske kjerne.»

Når en enstemmig utenrikskomité finner grunn til å måtte påpeke dette, er det ikke uten grunn. Vi ser stadig eksempler på at politisk initiativ tatt i Nordisk Råd overses, begraves eller treneres av Nordisk Ministerråd. Vi skal til Island nå på sesjon. Sesjonens kjerne er da Nordisk Råds 87 parlamentarikere. På siste sesjon i Nordisk Råd i Stockholm var det nærmere 1 000 mennesker til stede, og de aller fleste av dem var ikke politikere – de skal jo være der, også fra ministersiden – men det var apparat. Vi trenger apparat, og vi trenger mye apparat, men spørsmålet er: Skal vi tillate at en politisk arena blir så totalt dominert av apparat?

Jeg stiller også spørsmål om embetsmannssystemet i Nordisk Ministerråd har overlevd seg selv. Dette sier jeg med bakgrunn i seks år som medlem av Nordisk Ministerråd. Jeg vet godt hva embetsmannskomiteene gjør av vettugt arbeid. Dette er ingen kritikk av noen som sitter i embetsmannskomiteene, men det er en kritikk av oss som politisk ansvarlige. Det er så lett når man har en embetsmannskomité under Ministerrådet å overlate viktige politiske beslutninger til embetsmannskomiteen. Når man ikke blir enig i Ministerrådet, kan man overlate til embetsmannskomiteen å prøve å bli enige. Blir de ikke enige, blir det ikke noe av det. Det er ofte et mønster. Jeg spør meg om det nordiske samarbeidet er tjent med å ha embetsmannskomiteer. Kunne man ikke rett og slett avskaffe dem, sørge for at kjernen, nemlig samspillet mellom den folkevalgte delen og ministerne, blir den sentrale aksen i samarbeidet? Det ville forenkle, det ville spare penger, og det ville politisere det nordiske samarbeidet.

Jeg kaster fram den brannfakkelen, og jeg håper at noen tar debatten. De trenger ikke nødvendigvis å være enig med meg i første runde. Men jeg tror det er nødvendig å diskutere grunnleggende hvordan Nordisk Råd kan målrette og prioritere sitt politiske arbeid, hvordan Nordisk Ministerråd kan sørge for å bli bedre til å følge opp de vedtak Nordisk Råd gjør. Det er nevnt et eksempel i innstillingen. En enstemmig komité kritiserer at ministerrådet ikke har fulgt opp en rekommendasjon som ble vedtatt med overveldende flertall sist, om Minsk-kontoret. Det er bare ett eksempel blant mange.

Jeg tror at skal vi komme videre og vitalisere det nordiske samarbeidet, må vi politisere det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:38:29]: Når det gjelder det siste innlegget, til representanten Høybråten, synes jeg det er spennende. Det er en viktig debatt som det nordiske politiske system bør ta. Min grunnholdning må være at i en slik situasjon, hvor man retter en såpass klar pekefinger mot embetssystemet, vender den fingeren tilbake som en rekyl til politikerne selv. Det er bare og kan bare være de som har ansvaret for hvordan et slikt samarbeid fungerer. Jeg tror i realiteten at det grunnleggende i Norden ikke er et overnasjonalt samarbeid, som ikke tar beslutninger som er bindende for regjeringene. Derfor får man dette samspillet, som til tider kan oppleves som frustrerende. Men det er en debatt jeg ønsker velkommen, som sikkert samarbeidsministeren også vil følge opp.

Jeg har lyst til å reflektere over et forhold når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det var jo slik at etter den annen verdenskrig, da samarbeidet fant sin form, gikk Norden i front på alle områder, unntatt to. Det gjaldt en indre-marked-reform – enhet – og det gjaldt utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. De områdene klarte ikke Norden alene å samle seg om. Så kom EØS-avtalen, som for det store nordiske indre marked var den viktigste nordiske samarbeidsavtalen vi noen gang har inngått, når vi ser at det indre markedet i Norden faktisk kom via en europeisk løsning. Nå har vi gått løs på utenriks- og sikkerhetspolitikken på en måte som respekterer at noen land er i NATO, noen er i EU, og noen er i begge. Det er et mangfold i Norden rundt dette.

Stoltenberg-rapporten er her et veldig viktig bidrag. Vi ba Thorvald Stoltenberg tenke djervt – 10–15 år fram i tid – og å gå 50 pst. lenger enn hva regjeringer normalt ville. Vi har fått noe å strekke oss etter. I Reykjavik i neste uke vil utenriksministrene ta status på hvor vi står. Vi har kommet et godt stykke på en lang rekke områder: militær og sivil krisehåndtering, nordisk samarbeid om forsvar mot digitale angrep, løpende, tett kontakt mellom nordiske forsvarsmyndigheter og tett samordning av utenriksadministrasjonene. Den spennende debatten politisk gjelder forslag 13, nemlig en nordisk solidaritetserklæring. Det er et spennende forslag, fordi det utfordrer en del tradisjonell tenkning om hva det vil si å ha solidaritetserklæring. Vi er vant til artikkel 5 i NATO. Den blir bekreftet og tydeliggjort på NATOs toppmøte i slutten av november, når det strategiske konseptet skal vedtas. Men vi har nå debatten om verdien av en slik erklæring og hvordan den kan utformes. Det er en debatt som utfordrer gamle tanker, som også skal ta hensyn til nye realiteter, men som skal være en tilleggsdimensjon til det vi allerede har, og det blir det spennende å se hvordan vi kan gå videre med. Jeg går ut fra at det blir i en debatt mellom utenriksministrene i Reykjavik til uka – men også, håper jeg, under plenardebatten i Nordisk Råd.

Så stilles det et spørsmål: Er EU-samarbeidet et hinder for utvikling av de regionale samarbeidsordningene? Jeg tror av den erfaringen vi nå ser, at svaret på det er nei. Det vi ser rundt omkring nå, er at landene, 27 EU-land, konsentrerer mer sin egen nasjonale utenrikspolitikk rundt det regionale. Jeg tror det kommer til å forsterkes når Lisboa-traktaten skal følges opp, ved at felles utenrikspolitikk skal gjennomføres. Jeg er nettopp kommet tilbake etter å ha ledsaget Hans Majestet Kongen på statsbesøk i Slovakia. Jeg har fått et inntrykk av hvordan Slovakia nå leder Visegrad-samarbeidet mellom Østerrike, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia, og ser dette i en regional kontekst, også opp mot Ukraina og Balkan. Man har mange spennende forslag der, og konsentrerer den nasjonale utenrikspolitikken rundt den regionen. Jeg kunne dele erfaringer fra våre nordområder. Norge leder nå arbeidet i Østersjørådet, vi er med i Barentsrådet, i Arktisk Råd og i Nordisk Råd, selvfølgelig. Norge er også vertskap neste uke når EUs nordlige dimensjon, det vil si EU, Russland, Norge og Island, møtes til ministermøte her i Oslo. På den måten blir regionene i Europa knyttet opp gjennom fordypet samarbeid. Mange av de erfaringene vi har med grenseregionalt samarbeid i nord, er interessante for landene i sør og vice versa. Det er faktisk slik at Slovakia er det geografiske sentrum i Europa, og det er mye å lære av det de gjør av samarbeid der, tett på landene.

Til sist vil jeg si: Representanten Kielland Asmyhr var urolig for grensehindrene. Det blir prioritert av alle på alle nivåer. Men jeg tror også vi må erkjenne at når vi er ulike land, kan det komme ordninger der vi er forskjellige. Men nå er iallfall mekanismen der, at alle slike eventuelle ordninger må grunngis og må være godt begrunnet for at de skal kunne eksistere. Det tror jeg borgerne i Norden tjener på.

Bendiks H. Arnesen (A) [10:43:46]: Det formaliserte samarbeidet mellom de nordiske land er blant de eldste og mest omfattende regionale samarbeid i verden. Det politiske samarbeidet bygger på felles verdier og en vilje til å oppnå resultater som bidrar til en dynamisk utvikling og øker Nordens kompetanse og konkurransekraft.

Siden det formelle samarbeidet startet ved stiftelsen av Nordisk Råd i 1952, har samarbeidet stadig befestet sin stilling. Jeg vil si det så sterkt at det nordiske samarbeidet nå er viktigere enn noen gang før, og viktige oppgaver må løses videre gjennom dette samarbeidet.

En stor oppgave er fortsatt å fjerne grensehindre. Nå mener heller ikke jeg at alle grensehindre kan eller skal fjernes totalt mellom de nordiske land, slik også utenriksministeren var inne på. Vi er forskjellige land, og vi har forskjellige utgangspunkt og naturgitte forhold som gjør at våre land ikke kan ha alt på samme vis.

Samtidig mener jeg at vi som er parlamentarikere, må etterstrebe å fjerne grensehindre som er unødvendige, og som er et problem og en plage for våre innbyggere. Særlig gjelder dette for dem som jobber over grensene, og som på flere måter merker slike problem til daglig. Jeg er glad for at grensehinder har en så høy politisk prioritet, og at de nordiske statsministrene også har gitt Ministerrådet i oppdrag å utrede å fjerne grensehindre.

Grensehinderforumet som ble oppnevnt, har i oppdrag å identifisere grensehinder, prioritere blant disse og forankre utvalgte grensehinderproblemer i sine respektive regjeringer. Jeg ser på dette arbeidet som svært viktig, og jeg er ikke i tvil om at dette vil måtte gi resultater. Jeg er også opptatt av at ikke nye grensehinder oppstår samtidig som vi jobber for å få bort dem som allerede eksisterer, og som det er mulig å fjerne. Vi kan fra tid til annen registrere at implementering av nye EU-direktiv kan skape nye grensehinder som ikke har vært der før. Jeg mener at dette er noe som vi alle må være svært våkne for og så langt det er mulig, prøve å forhindre. Jeg vet at utenriksministeren er svært oppmerksom på dette, og jeg håper at de nordiske regjeringene i samarbeid med Grensehinderforum har en beredskap for at dette ikke blir et nytt problem for våre innbyggere.

Jeg ser av innstillingen at komiteen har omtalt viktigheten av Nordisk genressurssenter, herunder selvfølgelig også frølageret på Svalbard. Jeg deler komiteens syn på dette, og jeg tror jeg har hele den norske delegasjonen med meg når jeg sier at vi er svært opptatt av at NordGen kan utvikle sitt viktige arbeid videre.

La meg også ved denne anledning få si noen ord om den viktige Stoltenberg-rapporten som ble lagt fram våren 2009, og som lister opp 13 konkrete og mulige nordiske samarbeidstiltak i tiden som kommer. Jeg er glad for at de nordiske land har gått så positivt inn i disse spørsmålene, og at de behandler rapporten så grundig som de gjør. Jeg skal ikke i dette korte innlegget her i dag ta for meg de 13 tiltakene som er skissert i Stoltenberg-rapporten, men bare nevne forslaget om et nordisk havovervåkingssystem. Dette vil jeg også se i sammenheng med de pågående klimaendringene og det faktum at nye seilingsleder åpnes på grunn av den raske issmeltingen vi nå er vitne til. På dette området blir Stoltenberg-rapporten stadig mer aktuell, og jeg mener at dette kanskje er det punktet i rapporten som det haster mest med å komme videre med.

Det jeg her har nevnt, viser med all tydelighet hvilken betydning det nordiske samarbeidet har også i tiden som kommer. Jeg slutter meg også til det representanten Høybråten sa i sitt innlegg om behovet for mer aktivt politisk engasjement i Nordisk Råd.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:48:53]: Først til dem som har snakket om at man må få revitalisert Nordisk Råd. Kanskje bør de ulike internasjonale delegasjonene komme sammen og drøfte dette. I Europarådet holder vi nå på med en enorm reform, ikke bare i organisasjonen. Også parlamentarikerne blir utfordret på det å gjennomgå en reform. Det gjelder f.eks. å finne kjerneområder som man skal samarbeide om, men det gjelder også å redusere komiteer for å være mer effektive. Så kanskje bør vi snakke sammen. Det er noe presidentskapet har oppfordret til, og kanskje vi bør ta opp hansken.

Norge har lange tradisjoner i polare strøk og har store nasjonale interesser å ivareta som polarnasjon. Nå som det er økt aktivitet i Arktis, er sjøfartssikkerhet og redningssamarbeid en ting man jobber med og forsøker å finne en løsning på. Det er ikke til å legge skjul på at mens antallet fiskefartøy og cruiseskip har økt dramatisk, har ikke det samme vært tilfellet med beredskapen. Det er i dag svært begrensede muligheter til redningsaksjoner. Hvis vi tar for oss Norge, har vi altså ikke et helikopter med varmesøkende kamera i området. Så skulle ulykken være ute, får vi håpe at vi har fått til et godt samarbeid med andre lands beredskap. Dette er et stort problem og kan bli enda større hvis det blir mer åpne farvann og mindre is i framtiden. Dette har alle de arktiske landene forstått, og de forsøker å finne en løsning på det.

Den niende arktiske parlamentarikerkonferansen ble arrangert i Brussel i september i år. Der kom man fram til en slutterklæring hvor bærekraftig ressursforvaltning, utdanning, forskning og konsekvenser av issmelting i Arktis var hovedtemaer.

Det er et viktig arbeid som gjøres i nordområdene både strategisk og politisk. Det kan vel ikke være tvil om at det ligger et langvarig arbeid med tillitsbygging og dialog for å få til en avtale om delingslinje i nord. Dette greide regjeringen, og det skal den ha ros for.

Det er også viktig med en parlamentarisk dimensjon i dette arbeidet – dette for å bidra til å holde fokuset oppe på utfordringene i Arktis, men også for å engasjere og involvere Russland. Det gjøres mye godt politisk håndverk i parlamentariske delegasjoner, det skapes nettverk, og det skapes dialog. Det kan vel være hevet over enhver tvil at nettopp vårt gode forhold til Russland har gitt resultater. Så av og til ser man at storebror faktisk lar seg påvirke av småsøsken, bare de maser lenge nok.

Når man så går gjennom sluttdokumentet fra Brussel i september, ser man at det kan bli en hektisk tid for det arktiske parlamentariske samarbeidet. Hele 39 punkter har man utarbeidet og sendt til Arktisk Råd, som en oppfordring til regjeringene og parlamentene i den arktiske regionen om å ta tak i de ulike utfordringene som kommer i framtiden, om et tett samarbeid og en god dialog.

Det er et par ting jeg gjerne vil nevne spesielt. Det er behov for et isgående forskningsfartøy. Det er svært gledelig å se i budsjettet at det er bevilget 5 mill. kr til et forprosjekt til nettopp dette. Forskning og utdanning er viktig, noe som også kom fram i rapporten som Morten Høglund var rapportør for. Særlig viktig er et isgående fartøy også med tanke på å følge utviklingen i forbindelse med issmeltingen i Arktis nøye.

At det også er opprettet en arbeidsgruppe som forhandler fram en forpliktende avtale om søk og redningstjeneste, er også gledelig. Dette viser at Arktisk Råd faktisk kan fatte vedtak, i motsetning til kanskje Nordisk Ministerråd og Europarådets ministerråd. De trenger ikke gå runder hjemme i sine egne regjeringer, noe som kan være svært tidkrevende. Så det er et lønnlig håp om at man vil ha en juridisk bindende avtale på plass allerede i mai 2011, noe som skaper en langt større trygghet for de arktiske land.

Martin Kolberg (A) [10:53:46]: Jeg mener – i likhet med hva flere har sagt, kanskje med litt andre ord – at det nordiske samarbeidet er unikt på mange måter. Det at de nordiske land over så lang tid klarer å samarbeide politisk og kulturelt, har åpenbart betydd veldig mye for hele utviklingen i de nordiske lands områder. Det handler om den politiske utviklingen, det handler om den økonomiske utviklingen, og det handler ikke minst om den kulturelle utviklingen, som ofte er mye viktigere enn hva vi politikere kanskje setter fokus på.

Det er ingen tvil om at i de årene som kommer og i den tiden som kommer med globaliseringen og alt det fører med seg, er det veldig viktig at vi klarer å opprettholde den politiske dynamikken i det politiske samarbeidet i Norden. Jeg understreker ordet politisk «dynamikk», fordi det jeg ser som et faresignal, er det som representanten Høybråten på en presis og god måte var inne på. Som Stortinget vet, så er jeg ny i denne sammenheng, men jeg må si at det jeg har opplevd i tilknytning til en del av det arbeidet som vi har i Nordisk Råd, stemmer presist med den framstillingen som Høybråten ga i sitt innlegg.

Hva er svaret på den utfordringen? Jeg vil ikke si at det kanskje – uten at jeg kan det for mye – handler om at administrasjonene er blitt for store. Jeg tror det er riktig som utenriksministeren sa her for et øyeblikk siden, at det kommer jo som en rekyl tilbake til oss. Det handler rett og slett om at vi er nødt til å ta dette ordentlig politisk alvorlig. Hvis vi ikke tar det ordentlig politisk alvorlig, kommer det nordiske samarbeidet gradvis til å forvitre, og det kommer hele den nordiske sfæren til å tape på, men det kommer ikke minst Norge som land til å tape på. Det er alvoret i situasjonen, og det er alvoret i det som Høybråten sa, og som også utenriksministeren bekreftet.

Så vil jeg i forlengelsen av dette her i Stortinget snakke om to felter som nå kommer til behandling på Reykjavik, og som det er viktig å få sagt her i stortingssalen før Reykjavik-sesjonen. Det handler om at det nordiske samarbeidet selvfølgelig også har sine uenighetspunkter. Det ene uenighetspunktet er – det kommer til behandling – at alle de andre landene unntatt Danmark mener at Danmark bryter Helsingforskonvensjonen når det gjelder utvisning av nordiske borgere. Konvensjonen har jo, som Stortinget vet, en konkret bestemmelse når det gjelder det at folk kan ha rett til sosiale ytelser i alle nordiske land uten at man blir utvist. Ingen andre nordiske land utviser nordiske borgere hvis de har krav på sosialhjelp i landet. Danmark gjør det. Den danske ministeren har endog nektet å møte i Nordisk Råds organer for å forklare den danske praksisen. Dette kommer til å komme opp i sesjonen, og jeg sier det fra Stortingets talerstol for å understreke alvoret i det. Det er helt nødvendig hvis vi skal ha kraft i det nordiske samarbeidet, at vi greier å løse den type uenighet, og at man greier å overholde de konvensjoner som er vedtatt – i dette tilfellet altså konvensjonen av 14. juni 1994.

En annen, mer konstruktiv ting som også kommer opp, og som representanten Lundteigen allerede har nevnt, men som jeg også vil nevne fordi jeg sitter i det utvalget som har ansvaret for dette – det som kalles for medborgerutvalget – knytter seg til en felles nordisk panteordning. Det har vært store utredninger om dette, det er gjort veldig mye seriøst arbeid, og jeg ble ganske forskrekket – for å si det – da jeg fikk vite hvor mange bokser som ikke er med i panteordningen, men som havner i søpla: en milliard i året – en milliard i året! Det foreslås altså at det skal opprettes et felles nordisk system for panting, og det skal vi komme nærmere tilbake til på Reykjavik. Men det er veldig nødvendig at man også sier det her i Stortinget, slik at vi får den nødvendige oppmerksomhet rundt det, for det vil virkelig være et viktig bidrag til et godt samarbeid. Og det vil selvfølgelig være av betydning for den miljømessige utviklingen i Norden at vi ikke fortsetter å kaste så mange bokser utenfor panteordningen i de nordiske land.

Vigdis Giltun (FrP) [10:59:07]: Jeg vil støtte det som har fremkommet fra de foregående talerne her når det gjelder den politiske kraften som jeg vil si mangler i Nordisk Råd. Det er viktig at man får mer gjennomslag rent politisk i forhold til det arbeidet som gjøres, hvis det skal ha noen effekt, og hvis man skal kunne knytte Norden tettere sammen, slik at vi både skal kunne dra erfaringer og ha nytte av hverandre.

Når det gjelder velferdsutvalget, så har vi i år særlig konsentrert oss om å studere hvordan eldre i Norden kan få bedre livskvalitet.

I den forbindelse har man hatt møter hvor man har sett på hva slags tiltak som gjøres, nettopp med fokus på psykisk helse og livskvalitet. Vi har sett mange eksempler på hvordan det kan gjøres bedre. Det i seg selv er nyttig, men det er også nyttig å videreføre det. For Norden vil få store velferdspolitiske utfordringer i årene som kommer, og samarbeid og erfaringsutveksling på tvers av landegrensene, kanskje spesielt når det gjelder forskning og implementering av teknologiske løsninger, vil være av stor verdi for å møte den demografiske utviklingen. Samtidig er det viktig å trekke opp en del etiske grenser for hvordan man kan gi verdig eldreomsorg og samtidig sørge for at livskvalitet settes i fokus. Jeg mener at man der bør kunne trekke opp noen felles mål for hvordan man skal klare å gi eldre en verdig alderdom.

En annen sak som har hatt mye oppmerksomhet – og det vil også komme opp nå under møtet neste uke – er folk med sjeldne sykdommer. Arbeidet med sjeldne diagnoser må styrkes betydelig, og det må trekkes mer aktivt fram i nordiske planer, reformer og handlingsplaner innenfor helse- og sosialfeltet. Utvalget vil derfor gå inn for at det etableres en felles nordisk handlingsplan i tråd med EUs anbefalinger. Det er ikke noe som Nordisk Råd avgjør, det er helt avhengig av hvordan dette blir tatt videre. Det er en viktig sak, for man har altfor små miljøer, og man har kompetansesentre spredt. Men det fører til at de som har sjeldne sykdommer i dag, ikke får verken viktig diagnostisering eller riktig behandling, så der er det veldig mye å hente på å knytte det nordiske samarbeidet mye tettere sammen.

Det har også vært en del oppmerksomhet rettet mot ungdomsledighet. Selv om ledigheten er forskjellig i de nordiske landene, har vi et felles arbeidsmarked og felles utfordringer. I Stockholm i fjor fikk vi høre ungdom og ungdomspolitikeres tanker rundt hvordan de mener at man bør bekjempe ledigheten og hindre avbrutt skolegang. Innspillene fra den debatten ble tatt med videre i prosjektet innenfor globaliseringsinitiativet Inkludering av utsatte grupper i arbeidsmarkedet i de nordiske land. Nordens velferdssenter fikk i fjor i oppdrag av Nordisk Ministerråd å starte et prosjekt for å løfte fram virksomme metoder mot ungt utenforskap. Nordisk samarbeid kan være et viktig instrument som kan gi landet økt mulighet til å utforme en bedre sysselsettings- og utdanningspolitikk. Men det må iverksettes tiltak, det hjelper ikke bare å være rundt og se og høre. Selv om det er en verdi i seg selv, skjer det ikke så veldig mye i etterkant, så det vil være nødvendig.

De nordiske landene har mye felles, og vi har stort utbytte av både arbeidsutveksling, samhandling og kompetanseutveksling for å imøtekomme utviklingen innenfor de fleste områder i årene som kommer. Som representant fra et grensefylke ser jeg også viktigheten av det arbeidet som gjøres med å fjerne grensehindringer, og også hindre at nye oppstår. Det arbeidet må pågå kontinuerlig, det kan aldri avsluttes. Det er viktig, for vi vet at vi vil oppholde oss på tvers av grensene i stadig større grad, både når det gjelder utdanning og arbeid, og også når det gjelder de eldre. Da er det viktig at de systemene vi har innenfor f.eks. Nav og velferdsordninger, blir tilpasset, slik at man ikke faller mellom to stoler når man veksler på å bo eller jobbe i de ulike landene. Jeg mener at arbeidet er viktig, men det trengs mye mer politisk kraft i det som blir gjort her.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Kristian Foss (H) [11:04:15]: Det var representanten Lundteigen som i sitt innlegg var inne på at de nordiske lands ulike EU-tilknytning kompliserer samarbeidet. Det er ikke mitt inntrykk. Dersom det i det hele tatt er noe som vitaliserer det nordiske samarbeidet, er det uenighet. Og det faktum at tre av fem har en annen tilknytning gjør faktisk at det kommer saker på dagsordenen som tvinger seg frem, og som vi må ta standpunkt til, som kan skape uenighet. Som oftest gjør det faktisk ikke det, for de nordiske – vi får si det på den pene måten – ikke-EU-medlemmer henger seg på alt som er mulig. Det gjør også den sittende regjering, det skal de ha kompliment for. Jeg er ikke sikker på om representanten Lundteigen er blant dem som jubler høyest over det, men det er nå et faktum at vi henger oss på langt utover hva EØS-avtalen krever. Det gir nordisk nytte, og det gir norsk nytte, og derfor gjør man det.

Derimot ser man kanskje en viss tendens over tid til at de som er blitt EU-medlemmer, prioriterer EU-samarbeidet noe sterkere enn det nordiske. Det har jeg all forståelse for, for EU-samarbeidet er et maskineri som går med et tempo som gjør at det nordiske blir liggende litt etter, for å si det forsiktig. EU-maskineriet går sin gang med et ganske høyt tempo, og derfor prioriteres det sterkere, også fordi det er bredere. Det gjør nå allikevel at de nordiske landene som er med i EU, fortsatt er aktivt med i det nordiske samarbeidet.

Det andre jeg vil si, er at jeg gir min fulle støtte til representanten Høybråtens innlegg når det gjelder å unngå en avpolitisering av det nordiske samarbeidet. Det går i begge retninger. Det er en utfordring til ministrene som svært ofte er opptatt av å spare penger i det nordiske samarbeidet, og et åpenbart sparetiltak er jo å redusere antall byråkrater som deltar i organisasjonen. 87 parlamentarikere trenger ikke 1 000 gjestende byråkrater for å avholde sesjonen. Med den nitiditet som statsrådene i det nordiske samarbeidet går løs på budsjettet, er det noe man har glemt, og her er det nevnt. Men det går selvfølgelig også på politikerne, på oss – det går på oss som deltakere i dette, når det gjelder å fremme saker.

Noe av det mest spennende er faktisk der det oppstår uenighet. Jeg er enig med representanten Kolberg i hans syn på den danske behandlingen av nordiske medborgere. Samtidig er denne uenigheten en spennende utfordring til debatt med danskene. Problemet er at de ikke vil gå inn i debatten. Men jeg ønsker en uenighet om det, altså at tolkning av nordiske bestemmelser også er en måte å vitalisere samarbeidet på. Vi får i alle fall ta opp hansken og håpe at også den danske regjering etter hvert gjør det.

Et av de beste begrepene som har vært brukt i nordisk samarbeid i de årene jeg har vært borte i det i alle fall, er begrepet nordisk nytte. Det knytter seg til at det vi driver med, må ha nytte også for borgerne, og det er kanskje den viktigste begrunnelsen for at arbeidet for å unngå grensehindringer er høyt prioritert.

Jeg er enig med utenriksministeren, som sa at dette fungerer godt, i den forstand at man har organisert seg ved et samarbeid når man skal implementere EU/EØS-forordninger, for å unngå at det gjøres på ulike måter. Mitt inntrykk er at det arbeidet går godt. Det som ikke går så godt, er arbeidet med å rydde opp i gamle hindringer.

Det er riktig at noen hindringer ligger i det faktum at vi har ulike skattesystemer, f.eks., men når Norge har en så stor nytte av det nordiske arbeidsmarkedet som vi har hatt nå, burde det være en oppgave for oss også å være en pådriver i å fjerne grensehindringer som kompliserer arbeidstakeres bevegelse over grensene.

Vi har i dag svensker som den største innvandrergruppen, for å bruke det uttrykket, litt i anførselstegn, som har hjulpet oss utrolig mye i en høykonjunktur. Men svenske arbeidstakere møter fortsatt en del problemer ved å bevege seg frem og tilbake over grensene mellom Norge og Sverige. Her etterlyser jeg en noe sterkere kraft fra samarbeidsministeren overfor andre statsråder for å få opphevet en del unødvendige hindringer.

Til slutt følgende: Det er en god idé at de nordiske riksrevisjonene nå samarbeider om en felles revisjon av det nordiske budsjettet. Hver enkelt revisjon ser på sitt lands deltakelse, og det er bra. Men om man kanskje fikk sett det med nordiske øyne, ville det være en god idé, og jeg tror det er underveis.

Abid Q. Raja (V) [11:09:19]: Nordisk samarbeid er et omfattende tema. Vår geografiske beliggenhet gir nærhet til våre naboland. Vi har et sterkt fellesskap med dem kulturelt, språklig og ikke minst befolkningsmessig. Vi har også noen av de samme utfordringene, noe både innstillingen og debatten her i salen har vist. Jeg vil særlig bemerke forholdet rundt klima og kort om sikkerhetspolitikk.

Klimaendringer og endringer i etterspørsel etter naturressurser fører til at nordområdene får økende betydning internasjonalt. Her er det viktig for Venstre at Norge går i bresjen for forpliktende avtaler med andre land om en forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene. Det er også viktig at vi utvikler nordlige ressurser for matproduksjon på hav og land, slik at det bidrar til å ivareta det framtidige globale matbehovet. Vi må også satse på forskning innen klima og miljø og marine ressurser. Ikke minst utfordrer jeg regjeringen til å ta med Venstres forslag om å etablere et eget risikofond rettet mot eventuelle skadevirkninger for fiskeri og miljø.

Når det gjelder sikkerhetspolitikk, er det viktig at vi får avklaringer omkring suverenitet, og at dette framskyndes når Polhavet er i ferd med å bli isfritt. Her har mye skjedd det siste året. Særlig viktig har det vært for norske interesser å få avklaringer rundt delingslinjen. Jeg vil på vegne av Venstre berømme regjeringen for det historiske arbeidet som er blitt gjort der. Men det vil også i nær framtid og i årene som kommer, være viktig at Norge opprettholder sin tilstedeværelse i nordområdene, særlig når de områdene vil bli viktigere og viktigere i årene som kommer.

Venstre vil styrke norsk forvaltning i Svalbardsonen. Norge skal være en sentral aktør for å etablere et stabilt samarbeid i nord, basert på folkeretten. Det vil kreve stor nasjonal innsats. For å hevde seg i nordområdene er økt aktivitet og tilstedeværelse nødvendig. Havrettstraktaten skal utgjøre en viktig del av rammene, mens Arktisk Råd og Den nordlige dimensjon skal være de viktigste fora for samarbeid i regionen, supplert av Barentsrådet og FN-organisasjoner som Den internasjonale skipsfartsorganisasjon.

Venstre er av den oppfatning at vi bør fremme en sikkerhetspolitikk gjennom samarbeid i nordområdene, gjennom dialog og tillitvekkende tiltak som kan bidra til at konflikter løses på lavest mulig spenningsnivå. Vi må søke forståelse for norske synspunkter knyttet til jurisdiksjon i nordområdene gjennom et aktivt diplomati også overfor nære allierte med vekt på særlig å fremme samarbeid, bærekraftig forvaltning av ressurser og et skatteregime for utvikling av området. Vi må også styrke norsk tilstedeværelse i og forvaltning av Svalbardsonen og ikke minst legitimere Norges status i nordområdene gjennom satsing på bosetting og infrastruktur, militær tilstedeværelse samt initiativ og ansvar for internasjonale utfordringer og samarbeid i nord.

Avslutningsvis vil jeg si meg enig i det som står i innstillingen, at det er viktig å motvirke at nye grensehindre oppstår. Her er det særlig viktig for norske interesser med et godt proaktivt arbeid.

Eirik Sivertsen (A) [11:12:42]: Den 22. oktober i fjor vedtok Stortinget å opprette en fast delegasjon til det arktiske parlamentarikersamarbeidet. Hensikten var nettopp å styrke Stortingets oppmerksomhet om utviklingen i Arktis.

De siste årene har det skjedd en ny utvikling, ved at høyere temperaturer har bidratt til at isen smelter og dermed gjør området mer tilgjengelig for menneskelig aktivitet. I lys av at nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, er det helt naturlig at Stortinget øker sin oppmerksomhet om områdene.

I høst ble Den 9. arktiske parlamentarikerkonferansen avholdt. For første gang ble den avholdt utenfor det arktiske området – den ble arrangert i Europaparlamentet i Brussel. Det er også et uttrykk for at Europa skuer nordover og ønsker å ta aktivt del i de mulighetene og utfordringene som nå blir synlige i nord.

Det var tre helt sentrale tema som var gjenstand for debatt når det gjaldt det arktiske området, på denne konferansen. Det handlet om den bærekraftige forvaltningen av de levende ressursene som finnes i det arktiske området. Det handlet om samarbeid om utdanning og forskning, herunder en oppfølging av Det internasjonale polaråret, og ikke minst konsekvensene av at isen smelter i Arktis.

Regjeringen er tydelig på at det er de som bor i nordområdene, som også må ha mest kunnskap om områdene. Derfor er forskning og kunnskap viktige satsingsområder, noe også den arktiske parlamentarikerdelegasjonen erfarte da vi besøkte Svalbard og Tromsø på en tur i vinter.

Det foregår mye forskning på mange felt, og fasilitetene for å drive forskningen er stort sett gode, bl.a. med den tilretteleggingen som gjøres i Ny-Ålesund. Jeg er også glad for at regjeringen for årets budsjett, altså i 2010, foreslo bevilgninger både til detaljprosjektering og til KS2-kvalitetssikring på et nytt isgående forskningsfartøy. Dette er en mangel ved kapasiteten i dag, og dette understrekes som særdeles viktig fra mange miljøer. Jeg er trygg på at regjeringen vil følge opp dette arbeidet, både ved å holde tempoet oppe i prosessen med anskaffelse og ved å foreslå de nødvendige bevilgningene for å få realisert dette skipet.

Det er grunnlag for å framheve Det internasjonale polaråret som en svært viktig innsats. Det har gitt viktige resultater og funn som har vakt stor interesse i mange land. Det siste ble godt synliggjort gjennom den store deltakelsen på den internasjonale forskerkonferansen som ble avholdt i Oslo/Lillestrøm i juni i år. Der deltok over 2 500 forskere fra veldig mange land, og resultatene fra Polaråret ble presentert. Så stor suksess og så viktige resultater har den samordnede innsatsen som ble lagt ned i Polaråret, gitt, at flere nå tar til orde for et internasjonalt polartiår. Det er også omtalt i slutterklæringen fra Den 9. arktiske parlamentarikerkonferansen. Etter min mening må det i aller høyeste grad være i Norges interesse å få til et slikt tiår, både med hensyn til den oppmerksomhet og den interesse disse viktige områdene vil bli viet, og ikke minst med hensyn til de veldig viktige resultatene man vil kunne få ut av ti år med koordinert innsats på forskning knyttet til spesielle utfordringer i de arktiske områdene.

Hensynet til urfolks rettigheter og deres mulighet til å ivareta sin kultur gjennom bl.a. tradisjonelle levemåter må fortsatt stå høyt på dagsordenen i det arktiske og sirkumpolare samarbeidet. Minoritetsbefolkninger er under press på grunn av både globale klimaendringer og storsamfunnets utvikling og utbredelse. Grunnlaget for levesettet og kulturen til mange av disse menneskene er mange steder truet, og i økende grad skjer det som konsekvens av klimaendringene. Fortsatt arbeid og engasjement for hvordan man kan avbøte konsekvensene av klimaendringene, må være et sentralt tema i framtiden, slik at vi sikrer at også minoritetsbefolkninger kan videreføre sin kultur og sin levemåte.

Kunnskap er svaret på framtidens utfordringer, også for oss som lever og bor her i nord. Fokusering på forskning som grunnlag for utvikling av ny kunnskap og sterke internasjonale nettverk mellom utdanningsinstitusjoner er viktige bidrag for å utvikle slik kunnskap, både for å utdanne og rekruttere nye forskere og for å sikre mer og bedre kunnskap om de særskilte utfordringene og mulighetene vi står overfor i de nordligste områdene på kloden. Det er selvfølgelig viktig for oss som bor her, men det er også viktig for resten av verden, bl.a. fordi konsekvensene av den globale klimakrisen vil gi spesielt store utslag i deler av disse områdene.

Olemic Thommessen (H) [11:18:08]: Mange har vært innom betydningen av felleskulturen i Norden, betydningen av språkfellesskapet, betydningen av vår felles oppfatning av samfunnsstrukturelle forhold, av verdispørsmål – kort og godt det man noen ganger snakker om som den nordiske modellen eller den nordiske forståelsen.

Dette er et viktig perspektiv og det perspektivet som gjør Norden til noe mer enn bare en geografisk basert region, som gjør det nordiske samarbeidet til noe mer og noe dypere, med et større potensial enn f.eks. et generelt anlagt nordområde eller et nordeuropeisk samarbeid, selv om også det selvfølgelig er svært viktig. Det er dette potensialet vi må jobbe med for å finne frem til gode grep som er viktige for oss inn i en globalisert tidsalder.

I globaliseringens tid vil vi på en helt annen måte få en situasjon der kulturer møter hverandre. Møter mellom kulturer kan være veldig positivt. Det er i møter mellom kulturer at ny kultur skapes, at vitale samfunn skapes, samfunn som er kreative i alle ledd, ikke bare i det vi ofte tenker på som en kultursektor, men også innenfor forskning, økonomi – ja alle felter.

Da er det viktig at vi har et kulturelt klima som gjør at vi som borgere i Norge har en kulturell hjemmebane i de andre nordiske landene der vi kan kommunisere det beste i oss selv inn mot de fellesskapene som vi er en del av. Vi skal kort og godt makte å yte vårt aller beste i vårt dagligliv. I den sammenheng er det klart at det er et helt annet trykk, så å si, å være en del av en kultur på noe over 20 millioner mennesker enn å være en del av en kultur på 4–5 millioner. Det er helt andre muligheter for å skape en kulturell hjemmebane dersom man har et større marked å forholde seg til, og dersom man – skal vi si – har en sfære rundt seg som gjør at man er mer operativ.

Når vi dessverre ser at en del av dagens unge velger å snakke engelsk i møter også i nordisk sammenheng, er jeg helt sikker på at de dermed definerer seg inn på en kulturell bortebane. Ingen skal fortelle meg at diskusjonen blir bedre, dypere, mer innsiktsfull og mer nyansert når den foregår på engelsk, enn hva den ville blitt hvis den hadde foregått på et morsmål.

Språket er bare én indikator på hvordan kultur virker på oss i en større sammenheng. Men språket er den viktigste delen av dette, og det er jo flott å se at språksaken er det bred enighet om, ikke bare politisk i denne sal, men også i Norden og blant dem som arbeider med nordiske spørsmål ellers, f.eks. Foreningen Norden.

Så har det vært mye snakk om politisk dynamikk og vitalisering. Jeg tror den viktigste veien til politisk vitalisering dreier seg om handlekraft, evnen til å være konkret, reise spørsmål og få saker igjennom. Da er det nærliggende å ta språksaken som eksempel. Vi har i Nordisk Råd fått frem en god språkdeklarasjon. Oppfølgingen er det så som så med, og den inviterer jeg regjeringen til å ta flere initiativ til. For det første kunne man se på hvordan undervisningen i nordiske språk fungerer i skolene. Dessverre er det slik at det nok er vesentlig rom for forbedring, det går nedover med hensyn til hvordan det fungerer.

Det neste er også hvordan den nordiske undervisningen er ved læreanstaltene. Der har det dessverre også gått nedover, og vi har dessverre grunn til å tro at det er harelabben som gjelder. I kjølvannet av språkdeklarasjonen skulle det utarbeides en handlingsplan. Den handlingsplanen har vi sett lite til, ikke bare i Norge, men også i de andre nordiske landene. Vi snakker om nordisk TV-samarbeid. Der er det viktige initiativer som dypest sett handler om å skape en felles nordisk offentlighet, ikke bare ha et utgangspunkt for å kunne se på våre forskjellige TV-programmer.

Statsråd Rigmor Aasrud [11:23:27]: Det er mange initiativ som har brakt ny dynamikk i det nordiske samarbeidet. Forholdet til Nordens naboland, bl.a. Nordvest-Russland og Østersjøregionen, er styrket. Samarbeidet med Hviterussland styrkes. Ikke minst har statsministrenes globaliseringsinitiativ bidratt til å videreutvikle det nordiske samarbeidet. Det felles nordiske globaliseringsarbeidet har vært intensivt, har hatt høy prioritet siden 2007, og har bidratt til prioriteringer. Toppforskningsinitiativet, som er en del av dette, er den største felles forskningssatsingen som noensinne er lansert, og utgjør totalt 480 millioner svenske kroner. Som mange har vært inne på i debatten, er grensehindre et viktig arbeid som gjøres i det nordiske samarbeidet. Grensehinderforumet ble opprettet, og vi har klart å rydde vekk flere grensehindre.

Klokka går ikke, president, men jeg har mye jeg skulle si, så jeg tar gjerne den tiden jeg får.

Presidenten: Du får bare snakke. Vær så god.

Statsråd Rigmor Aasrud [11:24:35]: Grensehindre er blitt ryddet av veien, men fortsatt er det mange som gjenstår. Derfor er det viktig, tror jeg, at vi har forlenget mandatet til Grensehinderforumet til ut 2012. Men som flere har sagt i debatten, er det viktig å motvirke at nye grensehindre oppstår. Derfor er det også tatt felles initiativ for å motvirke at grensehindre oppstår som følge av at vi implementerer EU-direktivet. Det er bl.a. et møte som skal foregå nå i disse dager, blant dem som jobber med lovgivning. Men jeg er også opptatt av at vi ikke klarer å fjerne alle grensehindre. Noen har vi rett og slett interesse av blir stående. Trygdelovgivning kan være et eksempel på at det i noen tilfeller vil være naturlig å ha noen forskjellige regler. Vi har en nordisk trygdekonvensjon som vi nå jobber med å reforhandle for å tilpasse den til dagens regler.

Språk er grunnleggende for et godt samarbeid i Norden. Uten felles språkforståelse blir det ikke noe bærekraftig nordisk samarbeid. Jeg har sett at komiteen har merket seg at kartleggingen viser at vi ikke gjør nok i Norge for å prioritere nabospråk. Kunnskapsdepartementet har derfor bedt Utdanningsdirektoratet om å inkludere lesing av svenske og danske tekster i arbeidet med leseopplæringen. Det arbeides nå med å finne relevante tekster for de aktuelle årstrinnene. Språkpiloter er et tiltak for å motivere grunnskolelærere i arbeidet med nabospråkundervisning. Ett av flere tiltak på språkområdet er Nordplus Junior og Nordplus Språk og Kulturprogram, som gir støtte til tiltak rettet mot barn og unge.

Jeg vil også nevne og berømme Foreningen Nordens aktiviteter, som bidrar til å stimulere til økt språkforståelse. Vi vil komme tilbake med en statusrapport på en språkdeklarasjon i 2011.

Flere har vært inne på Hviterussland. Hviterussland er høyt på dagsordenen i det nordiske samarbeidet. Flere aktiviteter rettes inn mot Hviterussland, men samarbeidet med Hviterussland er krevende. Fra flere representasjoner i Hviterussland melder man om krevende arbeidsforhold. Nordisk Ministerråd har valgt å gå forsiktig fram for å få alle med, men jeg kan opplyse om at vi tar sikte på å styrke vår tilstedeværelse i Hviterussland ved at lederen for vårt kontor i Vilnius vil være til stede i Minsk noen dager i måneden på fast basis.

Det har også vært noen som har vært opptatt av de nordiske små håndverksfagene. På sitt møte i oktober har utdanningsministrene vedtatt en strategiplan for perioden 2011–2013. Norge har påtatt seg jobben med å lede et prosjekt for styrkingen av arbeidet med små yrkesfag, og Utdanningsdirektoratet vil få den utøvende rollen i dette prosjektet.

Jeg er opptatt av at vi ikke lar det nordiske samarbeidet stivne i vante arbeidsformer. Vi må styrke arbeidet med de strategiske innretningene og se med kritiske øyne på våre arbeidsformer. Derfor har vi ministre hatt noen uformelle møter der vi også har diskutert arbeidsformer, og vi vil fortsette den jobben på Island i neste uke.

Så er jeg glad for at komiteen har funnet det nyttig at vi har noen felles møter. Jeg tror den type møter også kan utvides til å gjelde flere fagministre og Stortingets representanter i de forskjellige fagkomiteene.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:28:57]: Jeg vil knytte mitt innlegg til det en enstemmig komité sier om betydningen av å redusere grensehindringer mellom de nordiske land. Jeg er glad for at regjeringen vektlegger dette så tydelig, og at samarbeidsministeren har understreket det ansvaret fagdepartementene har, både for å bidra til å løse eksisterende grensehindre og for å unngå at det utilsiktet oppstår nye.

Mye og godt arbeid er gjort i den forbindelse. Et eksempel på dette er arbeidet med å fjerne grensehindringer innenfor høyere utdanning. Det er flott at avtalen om tilgang til høyere utdanning er forlenget med tre nye år.

I Hedmark, som er det fylket jeg kjenner best, er det mange som krysser grensen for å arbeide eller drive næringsvirksomhet. Mange møter hindringer som skaper utfordringer i hverdagen, og i den forbindelse må jeg nevne viktigheten av Grensetjenesten i Morokulien.

Grensetjenestens virksomhet er et grense- og myndighetsoverskridende samarbeid for å hjelpe mennesker og bedrifter mest mulig friksjonsfritt over den svensk-norske grensen, for derigjennom å bidra til økonomisk aktivitet og vekst. Virksomheten går jo rett inn i kjernen av det som lå bak opprettelsen av den nordiske overenskomsten fra 1954 om et felles nordisk arbeidsmarked.

De gjør en god jobb med å legge til rette for personer og bedrifter som vil ha økonomisk aktivitet og vekst på begge sider av grensen, og de er viktige for oss når det gjelder å kartlegge grensehindringer.

Takket være Grensetjenestens sammensetning, med representanter fra myndighetene fra begge land, skapes en arena hvor de berørte aktørene møtes direkte og løsningsorientert diskuterer de ulike forhold og lover i de respektive land.

Selv om alle er enige om at Grensetjenesten gjør en god jobb, har det vært knyttet mye usikkerhet til finansieringen av virksomheten, spesielt fra norsk side. Denne usikkerheten må det bli slutt på. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komité peker på at bevilgningen til Grensetjenesten bør opprettholdes, selv om virksomheten skulle få tilført midler fra Nordisk Ministerråds budsjett for å løse spesifikke grensehindre. Budskapet mitt er at vi må komme bort fra usikre og mer eller mindre improviserte løsninger og over i en fast, forutsigbar bevilgning. Grensetjenesten utfører oppdrag på nasjonalt og internasjonalt nivå, og man kan ikke forvente at lokale aktører skal finansiere virksomheten i framtiden.

Det er også en vanskelig arbeidssituasjon for dem som jobber der. De må hele tiden forholde seg til ett og ett års budsjett, og de vet aldri om de mange forskjellige aktørene som i dag er med på spleiselaget, vil stille opp til neste år.

La meg minne om at langs den norsk-svenske landegrensen møtes 50 norske og svenske kommuner. Tusenvis av svensker og nordmenn krysser årlig grensen for å finne arbeid eller av andre årsaker. Vi som har Europas lengste grense mellom våre land, bør også ha Europas beste grenseoverskridende samarbeid.

Til slutt noen ord om samferdsel. I meldingen kan vi lese om planer om en forlengelse av E16 østover, via Hønefoss, Gardermoen, Kongsvinger og riksgrensen og til østkysten av Sverige. Statens vegvesen og Vägverket har startet et samarbeid for å vurdere om det skal settes i gang et felles arbeid for å videreutvikle deler av denne veien i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Dette er en viktig sak som vi bare må følge opp.

Når det gjelder transport på jernbane, er det, som det står i meldingen, ingen større grensehindringer mellom Norge og Sverige. Men vi har noen små utfordringer igjen, som f.eks. å kunne bestille billetter på nettet fra Oslo til Stockholm. I dag er dette faktisk ikke mulig.

Når jeg først er inne på jernbane, kan jeg ikke la være å nevne viktigheten av å få oppgradert strekningen Oslo–Stockholm. Dessverre er togforbindelsen altfor dårlig i dag. Det må vi i dette samarbeidet kunne gjøre noe med. Denne strekningen kan helt klart konkurrere med fly hvis vi får ned reisetiden, noe som igjen vil være et bra bidrag til klima og miljø.

Presidenten: De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Willy Pedersen (A) [11:33:48]: Gjennom en årrekke har samarbeidet mellom nabolandene i nord og i Arktis vært sentralt for den landsdelen jeg representerer. Vår nordlige landsdel har alltid tjent på, og bidratt til, et nært samarbeid med våre naboland i nord. Samarbeidet strekker seg gjennom flere hundre år og har alltid stimulert til vekst og utvikling for de landene som har vært involvert. Min oppfatning er at denne utviklingen ikke hadde vært mulig uten det kulturelle fellesskapet som er blant de ulike folkegruppene i nord. Folk-til-folk-samarbeid, språktilhørighet og sosial kunnskap om hverandre har gjort delingen av bl.a. naturressursene i nord mulig.

Hovedutfordringen for et videre kulturelt og nært samarbeid i min region bygger på én viktig forutsetning, språkkunnskap.

Finnmark fylke er et trespråklig fylke, hvor samisk, kvensk/finsk og norsk utgjør de tre viktigste språkformene. Språket har vært og er av de viktigste verktøyene for samhandling i nord. Verdien av å kunne kommunisere på en felles arena bør etter min vurdering verdsettes svært høyt i det framtidige nordiske samarbeidet. Grunnen til dette er at språket bærer med seg identitet og felles kulturforståelse, og språket legger også til rette for forente virkelighetsoppfattelser.

Et eksempel på en institusjon som driver med språkutvikling og opplæring med en nordisk dimensjon, er Samisk høgskole i Kautokeino. Høyskolen jobber aktivt med språkutvikling på tvers av landegrensene. Dens fokus og oppgave er primært det samiske språket i regionen, da undervisning og opplæring av lærerstudenter på samisk. Siden oppstarten har høyskolen hatt et økt tilfang av studenter fra Sverige og Finland. Dette er en utvikling som må anses å være svært positiv for språksamarbeidet i Norden, et språksamarbeid som bl.a. bygger opp under de målsettinger som er formulert i den nordiske språkdeklarasjonen.

Universitetet i Tromsø er et annet eksempel som over tid har skaffet seg bred språklig kompetanse innen finsk, samisk og russisk. Et økt fokus på utveksling av studenter i Norden og tilrettelagte studieordninger vil, som jeg ser det, forsterke samarbeidet og språkutviklingen blant befolkningen i Norden. Derfor bør man for framtiden satse sterkere på språkutdanning, språkutveksling på alle faglige nivå, sånn som det legges opp til i den nordiske språkdeklarasjonen.

Til slutt vil jeg påpeke viktigheten av at den nordiske dimensjonen innen nabospråksamarbeid også bør ha et særlig fokus på minoritetsspråkene i Norden. Det er særlig viktig for den kulturelle utviklingen i min region, men også for en styrket samhandling over landegrensene. Tilrettelegging av språksentre, med særlig fokus på de finsk-ugriske språkene, vil etter min oppfatning styrke minoritetsspråkene i regionen og videreutvikle det kulturelle fellesskapet.

Oppsummert er mitt budskap i denne debatten at språksatsing og framtidig språkpolitikk vil være en av de viktigste hovedforutsetningene for et videre fruktbart og konstruktivt nordisk samarbeid.

Michael Tetzschner (H) [11:37:02]: I tillegg til hva komiteen sier i innstillingen om Stoltenberg-rapporten, vil jeg gjerne ta opp et punkt som er nevnt i meldingen, nemlig samarbeidet mellom de nordiske og baltiske land.

Jeg deltok helt nylig på et møte i Baltisk Råd og i Baltisk Forsamling, og her var det stor interesse for de temaer og forslag som Stoltenberg-rapporten trekker opp.

De baltiske utenriksministrene viet også stor oppmerksomhet til de forslag som vismannsgruppen, bestående av den tidligere danske forsvarsminister Søren Gade og den tidligere latviske statsminister Valdis Birkavs, fremla nå i august, og som faktisk skal opp på Nordisk Råds sesjon i kommende uke.

Forslagene er til en viss grad en videreføring av tematikken i Stoltenberg-rapporten, men er kanskje først og fremst et uttrykk for at de to ministrene ønsker et bredt intensivert nordisk-baltisk samarbeid. Det svarer også godt til de mål de baltiske land har hatt i 2010, om et økt strategisk samarbeid med de nordiske land både på regjeringsplan og på parlamentarisk nivå. Det siste kjenner vi særskilt ved samarbeidet mellom Baltisk Forsamling og Nordisk Råd, men også gjennom årlige møter mellom de baltiske og de nordiske parlamentspresidentene og utenrikskomiteene.

Jeg legger til grunn at regjeringen vil holde Stortinget og Nordisk Råd-delegasjonen løpende underrettet om arbeidet med å gjennomføre tematikken i Stoltenberg-rapportens forslag. Det betyr ikke at vi umiddelbart omfavner alle tretten punkter, men at det i hvert fall skal arbeides med som et temaområde og selvfølgelig også hvorledes vismannsgruppens forslag kommer til å bli gjennomført.

Representanten Kolberg tok opp Danmarks påståtte brudd på en konvensjonsbestemmelse. Da vil jeg bare understreke fra denne plass at det ikke er et konstatert objektivt faktum at Danmarks praktisering av oppholdsbestemmelsene for sosialhjelpsmottakere uten minste botider et brudd på konvensjonen. Det er det uenigheten dreier seg om. Men jeg deler representanten Kolbergs syn på at den danske integrasjonsminister Birthe Rønn Hornbech ikke har taklet dette veldig klokt. Hun har ikke møtt opp i samråd. Hun har ikke villet møte underutvalget i Nordisk Råd, og hun vil heller ikke reise til Island kommende uke, etter hva jeg forstår. Det er en neglisjering av samarbeidet i Nordisk Råd. Jeg skjønner ikke at en minister risikerer Danmarks anseelse på en sak som er så ubetydelig som denne.

For øvrig har det gledet meg at komiteen også har sagt at man skal konsentrere seg om det politiske kjerneinnholdet i det nordiske samarbeidet og passe på at forsamlingen ikke blir byråkratisk. Det oppfatter jeg som en marsjordre som delegat når jeg møter i Nordisk Råd.

Torfinn Opheim (A) [11:40:18]: Det siste året har jeg hatt gleden av å delta i møter i det parlamentariske Østersjøsamarbeidet, det såkalte BSPC. BSPC er den parlamentariske motparten til regjeringens Østersjørådet, hvor Norge for tiden har formannskapet. Siden etableringen i 1991, som et forum for politisk dialog mellom statene i Østersjøregionen, har BSPCs innflytelse og omfang økt betydelig. BSPC samler i dag parlamentarikere fra elleve nasjonale parlamenter, elleve regionale parlamenter og fem parlamentariske organisasjoner. I tillegg til de baltiske statene spiller Russland en viktig rolle i organisasjonen og innehar for tiden visepresidenten. BSPC fungerer som en brobygger og bidrar til god dialog mellom de landene som er medlem av EU, og de som ikke er det. BSPC diskuterer også for tiden om man skal gi Hviterussland observatørstatus i organisasjonen.

De siste års finanskrise har rammet ulikt landene imellom – det vet vi. I BSPC merker vi også dette. I den dialog som føres i BSPC, er nettopp en bærekraftig utvikling også i den økonomiske politikken viktig. Derfor må vi følge nøye med på det som skjer på dette området, slik at ikke de store økonomiske utfordringene som de baltiske landene har, går ut over den positive framdriften som er på mange områder i det baltiske samarbeidet.

Det norske formannskapet på regjeringssiden har valgt maritim politikk og menneskehandel som sine prioriterte områder. Dette er de samme områdene som BSPC har utpekt som sine satsingsområder. Jeg synes det er svært positivt, og jeg tror det er første gang, at det er sammenfallende syn på hvilke områder som skal prioriteres. BSPC har nedsatt egne arbeidsgrupper for de to temaene, med deltagelse også her fra Stortinget. Etter min bedømming har arbeidsgruppene i vesentlig grad fått belyst hvilke utfordringer som er innenfor den integrerte maritime politikken, både hva gjelder infrastruktur, som havner, og miljø, og ikke minst hvilken belastning den totale maritime aktiviteten har i Østersjøen. Også innenfor området menneskehandel har arbeidsgruppen gjort et betydelig arbeid som sluttføres innen neste sesjon i Finland.

Til slutt har jeg en bønn til utenriksministeren. Når Norges formannskapsperiode i Østersjørådet er omme, ville det vært til stor hjelp i vårt videre arbeid i BSPC å motta en oppsummering av formannsåret, likeledes en årlig rapport som viser hvorledes regjeringen følger opp BSPCs resolusjoner. Dette vil være til felles interesse og inspirasjon.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:43:09]: La meg starte med det enkleste først, nemlig å gi honnør til representantene Kristiansen og Nordtun for den fremragende jobben de har gjort som saksordførere i disse komplekse sakene. Det er godt jobbet, og det viser at man har jobbet hardt og effektivt for å få et samlet storting bak seg.

Ellers hadde det kanskje vært spennende å oppsummere debatten så langt med å si at samarbeid handler om at ingen sak er for liten, og ingen sak er for stor. For med all mulig respekt har det vært en ganske stor bredde i det som har vært omtalt her i dag. Nå er det kanskje fornuftig og betimelig, men jeg tror det er en utfordring med tanke på deltagelse i ulike råd, at man har en klar bevissthet når det gjelder hvorfor man er med. Hva ønsker man å oppnå med det? For jeg håper at det ikke er sånn at man er med i ulike råd og utvalg fordi stortingsrepresentantene trenger saker å fylle dagene sine med, eller for å ha et embetsverk på tå hev. Det må være klare, bevisste målsettinger for deltagelsen. Det må være sånn at det på en måte kan etterprøves, diskuteres og legges føringer på det fra denne talerstolen. På den måten tydeliggjør man verdien av det man holder på med, og hva man ønsker å oppnå.

Det har vært brukt ord og uparlamentariske begrep som «supperåd». Det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre her, men av og til blir det en diskusjon om berettigelsen ved alle de tingene stortingsrepresentantene er med på. Det synes jeg faktisk er positivt, for med en gang en gjør det, stiller en også spørsmål ved det som skjer, og ved kvaliteten på det. Og hvis man konkluderer med at det er fornuftig, må man i alle fall ta ansvar for å bidra til fornuft selv som deltager i de ulike rådene. I så måte synes jeg det er positivt.

Det er nok også slik at det er ulike interesseområder som fenger den enkelte. Språk er selvfølgelig en viktig faktor for å få ting til å skje. Kan man ikke snakke sammen, blir det selvfølgelig vanskelig.

Som andre har vært inne på i dag, er kystvaktsamarbeid viktig i forhold til Arktis – selvfølgelig vil det være det. Og desto bedre man kan få ting til å fungere i fellesskap, desto bedre vil totaliteten i det være.

Det har også vært snakket om grensehindringer. Det har vært snakket om nødvendigheten av å ha dem samt om unødvendigheten av det som er problematisk. Da tror jeg det er viktig at man på nytt igjen har en bevissthet i forhold til det. Enkelte ting er helt klart fiskale. Se på avgiftssystemet her i landet sammenlignet med det som er på den andre siden av Svinesund, f.eks.! Det er jo en klar, villet politikk å ha et avgiftssystem her i Norge som f.eks. EU ikke har, fordi man mener at det er formålstjenlig. Samtidig vil det medføre at man ikke bør være overrasket over den økte grensehandelen som er mellom Norge og Sverige, f.eks. Men siden det er en villet politikk, må de som vil ha den typen politikk, ta ansvaret for den. Og de som ønsker en annen politikk, må gjøre det de kan for å bekjempe den typen politikk. I så måte er dette en god debatt, selv om den er mangfoldig.

Sonja Mandt (A) [11:46:23]: Først vil jeg støtte både Kolberg og Høybråten i det de sa i stad når det gjelder politisk kraft. Jeg ønsker at Nordisk Råd skal være en politisk arena der vi kan delta i de ulike sammenhengene og ta opp mange aktuelle politiske saker, både de som er felles for Norden, og de som gjelder andre land. Noen er kontroversielle og vanskelige, mens andre dreier seg mer om råd og tips vi kan med oss i det daglige politiske arbeidet.

Jeg har fått gleden av å være med som deltaker fra Nordisk Råd til BSPCs gruppe om trafficking, altså menneskehandel. Det er et tema som er aktuelt for alle dem som er med, enten landet har det som et problem eller landet er det som eksporterer problemene. Gruppen ga sin halvårsrapport i Mariehamn, og vi skal holde på nesten et år til. Men jeg synes det er rett å nevne det herfra, for å vise mangfoldet i hva Nordisk Råd driver med, og at det som vi driver med, har betydning for hverdagen til innbyggerne våre.

Det er mange som jobber med dette temaet – både på ministernivå, innenfor EU og innenfor andre internasjonale grupper. En kan spørre seg selv: Oppnår vi noe mer ved å sette ned enda en gruppe? Svaret mitt er et klart ja. Vår gruppe går tematisk igjennom og gir råd om tiltak som vi kan enes om, og kanskje kommer vi ut med et felles forslag til et lovverk som en kan anbefale å endre.

Vel så viktig er det med jevne mellomrom å løfte temaer og vise hva dette egentlig dreier seg om – det er vår tids slaveri og utnyttelse av andre mennesker. Og vi snakker ikke bare om prostitusjon. Vi snakker om arbeidskraft, vi snakker om salg av organer, og vi snakker om salg av barn. All handel med mennesker er det temaet det dreier seg om. Det viser hvor stort og omfattende temaet er, og det viser hvor stort og viktig det er å ha et samarbeid i Norden.

Gjennom politisk samarbeid i Norden og med de baltiske stater setter vi det på dagsordenen. Vi kan kanskje finne løsninger som vil bedre situasjonen for dem som rammes, og det samarbeidet som vi her lager ved å sette ned ulike grupper, viser at vi vil gjøre noe med dette; vi vil finne løsninger. Slik kan vi gjøre det på veldig mange felt der skoen trykker, og der vi har felles utfordringer som Nordisk Råd kan være bidragsyter til å finne. Vi sitter ved samme bord, vi diskuterer, og vi lærer av hverandre.

Vi står foran en spennende uke på Island. Vi har et forslag om et felles nordisk register for helsepersonell som skal tas opp der, et forslag som jeg håper blir tatt godt imot og får flertall. Det er en utfordring for ministrene å følge dette opp, og jeg forventer at dersom forslaget blir vedtatt, vil det føre til noe som vi kan se resultatet av om noen år.

Høybråten hadde mange gode utfordringer til oss med hensyn til å ta den politiske makten. Det må vi gjøre, og jeg helt enig med ham.

Olemic Thommessen (H) [11:49:39]: Jeg vil takke samarbeidsministeren for et på mange måter konstruktivt svar på noen av de utfordringene jeg reiste i mitt innlegg. Jeg har merket meg at regjeringen først og fremst ser til utdanningsministeren når det gjelder nordisk språksamarbeid. Det er altså under hennes departement de initiativene regjeringen tar, stort sett ligger. Det er utmerket. Det er et viktig sted å begynne. Men nå er det altså slik at språkpolitikken ligger under Kulturdepartementet, og samarbeidsministeren kunne godt ta en liten samtale også med kulturministeren om helt sentrale problemstillinger som kommer, f.eks. når det gjelder terminologiarbeidet. Teknisk terminologi var et område vi var flinkere på tidligere. Der har deler av strukturene det handler om, forvitret, og i dag er det behov for å ta i et tak der. Det er en hilsen hun kan ta med til kulturministeren.

Når det gjelder den nordiske språkkoordinatoren, som har kommet som et resultat av konvensjonen, synes jeg også det vil være viktig å se på hvilke arbeidsvilkår og hvilke muligheter språkkoordinatoren har for faktisk å gjøre en god jobb.

For få dager siden hadde vi en debatt i denne sal i spørretimen som knytter seg til oversettelsene av EU-dokumenter – også et praktisk, kanskje ikke så stort spørsmål, men faktisk et veldig viktig spørsmål med tanke på å komme språkutviklingen i forkjøpet. Her har jeg brakt på det rene at i dag er det faktisk ingen systematisk koordinering av det språklige arbeidet mellom noe skandinavisk land, heller ikke mellom Sverige og Danmark, som begge får sine oversettelser gjort i kommisjonen. Her er det ting å ta tak i – og denne går egentlig til utenriksministeren direkte, for det er under hans departement dette faktisk foregår.

Så helt avslutningsvis: I kulturutvalget i Nordisk Råd arbeider vi mye med «public service»-spørsmål, altså allmennkringkastingsspørsmål. Det har vært oppe mange ganger før. Et viktig tema har vært hvordan vi kan se på hverandres fjernsynsprogrammer. Jeg har lyst til å trekke frem en ny dimensjon i det, som handler om hvordan vi kan skape en ny offentlighet, en felles nordisk offentlighet. Mange har dømt det nord og ned. Jeg bare minner om «Skavlan»s utmerkede avslutning på fredagskveldene, som jo faktisk viser oss at en felles offentlighet er mulig hvis man bare angriper den riktig.

Jeg håper regjeringen vil se konstruktivt på forslaget vi vil komme med fra kulturutvalget, som handler om et nytt grep når det gjelder nordisk TV-samarbeid, som nettopp vil søke å nå det perspektivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3, 4 og 5.