Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arve Kambe (H) [11:08:12]: (ordfører for saken): Som saksordfører har jeg i denne saken prøvd så godt det vel var mulig, å få et flertall i komiteen. Det aner meg at det var rimelig nær å få til, for flertallet er med på de aller fleste formuleringene.

Saken har sin bakgrunn i et eksempel representantene fra Fremskrittspartiet har brukt: at medlemmer av en sjømannsorganisasjon som ikke er tilsluttet en av hovedsammenslutningene, ikke får fradragsrett i selvangivelsen for sin fagforeningskontingent. Det har etter deres mening aktualisert en sak om at man skal ha likebehandling av alle typer fagforeningskontingenter, uavhengig av dagens krav når det gjelder skattefradrag, i skatteloven og Finansdepartementets dispensasjonspraksis.

Flertallet i komiteen viser til at Finansdepartementet hevder at det sentrale formålet med fradragsretten er å redusere arbeidstakernes kostnader med å organisere seg og å oppmuntre til et organisert arbeidsliv. Det er Høyre svært enig i og har lagt det inn som en egen merknad i innstillingen.

Finansdepartementet viser også til at arbeidsgiverne har en tilsvarende fradragsrett for medlemskontingent til arbeidsgiverorganisasjonene. Dette er ordninger som er godt brukt av arbeidsgiverorganisasjonene.

Når det gjelder det tekniske, er utgangspunktet for fradragsretten skatteloven § 6-20, som sier at medlemskontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner er fradragsberettiget, oppad begrenset til et gitt beløp, som for tiden er 3 660 kr pr. år. Ordningen er selvfølgelig avgrenset til dem som er i lønnet arbeid, og gjelder derfor ikke for student- og pensjonistmedlemmer. Det gis fradrag for kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister, eller som har inngått tariffavtaler på vegne av medlemmene sine. Den politiske uenigheten oppstår fordi departementet har mulighet til å forhandle dispensasjoner fra foreninger som ikke er med i en landsomfattende sammenslutning.

Det har vært min intensjon som saksordfører å bidra til at saken får en videre oppfølging i Finansdepartementet. Jeg tar derfor her og nå opp igjen forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som var en invitasjon til finansministeren og til de rød-grønne partiene på Stortinget om, faktisk for første gang på lang tid, å ha en sak om prinsippet organisasjonsfrihet, fagforeningsmedlemskap, skatteprinsippet der, i Stortinget til en prinsipiell behandling. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak med en gjennomgang og evaluering av regelverket for fradragsrett ved ligningen for utgiftene til fagforeningskontingent.»

Høyre er opptatt av å legge forholdene til rette for et fungerende arbeidsmarked hvor det er ordnede forhold for arbeidstakere og arbeidsgivere. I statsbudsjettene viser opposisjonen og posisjonen ulike måter å prioritere satsen for fradrag. Fra Høyres side vil vi si at vi aksepterer at fradragsretten er et poeng, for det bidrar til en bedre organisering av arbeidslivet, en profesjonalisering av det, og det er alle parter tjent med.

Vi mener det er et problem at noen av fagforeningene som i dag driver, og som ikke er medlem av en hovedsammenslutning, ikke får mulighet til å komme inn fordi departementet har en relativt streng tolkning av regelverket.

Et annet tenkt tilfelle er at hvis det er intern uenighet i en fagforening hvor det er utbrytere, men hvor utbryterne naturlig nok ikke får bli medlemmer av en landssammenslutning av fagforeninger fordi de er en konkurrent, så vil ikke den foreningen få mulighet til å få fradragsrett. Det skriver faktisk departementet rett ut i saken. Da rokker man noe ved organisasjonsfriheten, medlemsfriheten, og også at man bruker økonomiske virkemidler.

Jeg hadde trodd at de rød-grønne representantene på Stortinget var mer opptatt av prinsippet og ikke bare av hovedsammenslutningene, som f.eks. LOs synspunkt der. Vi fikk for øvrig ikke noen innspill fra hovedsammenslutningene til saken da vi hadde den til høring.

Herved er forslag nr. 1 opptatt.

Presidenten: Representanten Arve Kambe har tatt opp det forslaget han refererte.

Torfinn Opheim (A) [11:13:29]: Saksordføreren har på en grei måte redegjort for saken, og som saksordfører sa, har flertallet i komiteen – alle unntatt Fremskrittspartiet – svært sammenfallende syn på at det er viktig å legge forholdene til rette for et velfungerende arbeidsmarked med ordnede forhold. Samme flertall mener også at det er en fordel med en høy andel fagorganiserte i arbeidslivet. Jeg er veldig glad for at dette synet har bred støtte. Det er etter min mening en viktig pilar i vårt samfunn og vårt samfunns utvikling at vi har en god oppslutning om fagorganisasjonene. Det har gjennom tidene vist seg at når det etableres gode forhold mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, får samfunnet igjen for det gjennom en stabil og forutsigbar utvikling. Dette får vi til gjennom en stor tillit til hovedsammenslutningene.

I disse tider gjennomfører alle komiteene på Stortinget høringer i forbindelse med budsjettet, og her spiller hovedsammenslutningene en stor rolle ved at de gir tilbakemeldinger på de store linjene i budsjettet og synspunkter på enkeltelementer som har betydning for arbeidslivet.

Nå er ikke dette bare mitt syn eller vårt syn – nei, dette partssamarbeidet får oppmerksomhet langt utover våre grenser. På et møte i Nordisk Råd i fjor var det forskere som fortalte at det var fattet interesse for disse elementene i vår norske – eller nordiske – modell også i Asia. Det kommer folk i bøtter og spann for å lære mer om dette, ble det sagt av forskerne.

Jeg er overbevist om at denne biten i samfunnsmodellen vår bidrar i vesentlig grad til en stabil og mer rettferdig utvikling som gir plass til langt flere i arbeidslivet, og som sikrer at arbeidslivet fungerer etter de normer og regler som partene og myndighetene sammen utformer. Et viktig element når det gjelder høy oppslutning om fagorganisasjonene, er selvsagt fradragsretten for kontingenten. Vi lovte i 2005 at vi skulle doble fagforeningsfradraget i løpet av vår første stortingsperiode. Det har vi gjort. Grensen for fradragsberettiget beløp har økt fra 1 800 kr til 3 600 kr – altså 450 kr hvert år. Og med virkning fra og med inntektsåret 2010 har beløpsgrensen også blitt justert i tråd med anslått prisvekst fra 3 600 kr til 3 660 kr. Her skylder vi å gjøre oppmerksom på at dette beløpet var kuttet i av den forrige regjering, og ett av mange forventningskrav fra organisasjonene var at det skulle heves igjen når de rød-grønne partiene overtok i 2005.

Fradragsretten innebærer et viktig element i det å organisere seg eller, som det står i innstillingen, og som saksordføreren nevnte, at fradragsretten er et verktøy for å ha en høy andel fagorganiserte. Men jeg vil understreke at det å organisere seg ikke bare dreier seg om tariff og bedre rettigheter innen arbeidslivet. Det er i hvert fall ikke sånn jeg oppfatter de landsomfattende organisasjoners politikk og strategi. Dette får vi selvsagt bevis på gjennom de høringene som komiteen har, der de har synspunkter langt utover dette.

Disse organisasjonene har flere roller. Selvsagt skal de først og fremst være en tarifforganisasjon, men de er også en samfunnsrefser, og ikke minst har de vist at de tar ansvar for å sette kravene sine ut i handling. I dette ligger det at det er et viktig element å kunne skue utover enkeltmedlemmers krav og forventninger til å kunne ta et større samfunnsansvar. Et resultat er at det inngås forpliktende samarbeid. Et eksempel på dette er solidaritetsalternativet. Dette var et forpliktende samarbeid som også innholdt tøffe krav fra organisasjonene, men det resulterte i at vi kom gjennom en tøff tid uten alvorlig arbeidsledighet og uro i arbeidslivet.

Finansministeren har i sitt svar til komiteen i denne saken også vist til organisasjonenes oppfordring til moderasjon i lønnsforhandlingene under finanskrisen siste år. Det organisasjonene vet, er at et av resultatene av dette er at kjøpekraften i den siste perioden har blitt vesentlig forbedret ved at renten er holdt lav og inflasjonen likeså – for å nevne noe.

Dette er noe av årsaken til at jeg mener det vil være vanskelig å kunne skille mellom de som skal ha fradragsrett, og de som ikke skal ha det, hvis vi fjerner utgangspunktet om tilslutning til en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon.

Gjennom årenes løp er det blitt etablert fagorganisasjoner som dekker de fleste yrkesgrupper. Finansministeren har redegjort for i sitt svar til komiteen at dersom det skal etableres en ny fagorganisasjon som ikke kan bli tilsluttet en slik landsomfattende organisasjon, kan det være grunnlag for å gi dispensasjon fra kravet om en slik tilknytning. På denne bakgrunn mener vi at dagens regelverk er godt nok når det gjelder fradragsrett for fagforeningskontingent.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:18:23]: Forslaget vi nå behandler, burde ha fått tilslutning fra samtlige partier. Sjelden har argumentene mot å støtte et fremskrittpartiforslag vært dårligere fundamentert enn i dag. Ja til skattemessig likebehandling av medlemskapskontingenter i fagforeninger – tygg litt på det, representanter for Det norske Arbeiderparti. Det er dét dere i dag velger å stemme ned.

De rød-grønne argumenterer i sine festtaler for at medlemskap i fagforeninger styrker arbeidstakernes rettigheter, men de sier ingenting om at det kun er medlemskap i visse utvalgte fagforeninger som styrker disse rettighetene. Men i dagens innstilling sier de nettopp dette, noe representanten Opheim også sa fra talerstolen. Så mye for den såkalte solidariteten! De øvrige opposisjonspartiene er tilbake i gammel, klassisk, dobbel opposisjonspolitikk – i opposisjon til regjeringen og i opposisjon til det største opposisjonspartiet. Det burde vært unødvendig i denne saken.

Denne saken er basert på en henvendelse fra Fellesforbundet For Sjøfolk, altså ikke såkalte verdige arbeidstakere, ifølge regjeringspartiene. Jo mer vi gikk inn i materien, jo mer overrasket ble vi. Vi trodde faktisk at dagens lovverk skyldtes en inkurie – ærlig talt – og vi har fortalt hele historien gjennom forslaget.

Ble ikke også dere i salen overrasket over hva loven faktisk sier? Var dere klar over at det ble bedrevet skattemessig forskjellsbehandling avhengig av hvilken fagforening man er tilsluttet? Var dere klar over at man måtte være tilknyttet en hovedsammenslutning, noe som er ensbetydende med å gi sin politiske støtte til Arbeiderpartiet, for å kunne nyte godt av skattefradrag for fagforeningskontingenten? Var dere klar over at loven forutsetter et meningsmonopol? Var dere klar over at en av betingelsene som stilles for skattemessig likebehandling, er at fagforeningen tar et visst samfunnsansvar utover medlemmenes interesser?

Ja, vi vet alle at fagforeningsledere engasjerer seg i alle mulige slags politiske spørsmål, også de som ikke handler om medlemmenes lønns- og arbeidsforhold. Særlig utenrikspolitikk er populært: Nei til USA, boikott av Israel, atomvåpenfri sone både her og der, nei til Statoils oljesandprosjekt i Canada, skillet mellom stat og kirke og alle disse andre sakene som regjeringspartiene og kanskje de øvrige partiene i salen her mener at fagforeningene skal vise et engasjement i. Men visste dere at et slikt såkalt samfunnsansvar er en betingelse for å kunne få skattefradrag for medlemskontingentene? Det er det loven sier. Var dere klar over at regjeringens definisjon av samfunnsansvar inkluderer fagforeningers oppfordring til moderasjon i lønnsforhandlingene? Var SVs representanter klar over det? Er medlemmene i fagforeningene selv klar over at for høye lønnskrav kan føre til at skattefradraget fjernes? Og hvem skal vurdere hvor en slik grense går? Var dere klar over at regjeringen ikke ønsker konkurrerende fagforeninger? For da er det, ifølge Finansdepartementet,

«en fare for at konkurrerende organisasjoner på sikt kan føre til en utvikling i retning av større fokus på medlemmenes isolerte kortsiktige interesser, på bekostning av et mer langsiktig og samfunnsorientert perspektiv».

Hva nå det skulle bety?

Slike betingelser for skattemessig likebehandling er ikke norsk arbeidsliv verdig. Fremskrittspartiet tror faktisk at samtlige partier i denne salen i realiteten deler et slikt syn. Da burde partiene ta seg sammen, og ikke stemme imot noe de er for, eller be om ytterlige utredninger av noe de allerede har tilstrekkelig kunnskap om.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag. Og vi støtter subsidiert forslaget fra de øvrige opposisjonspartiene.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte til. Han ga også uttrykk for at de vil gi sin subsidiære støtte til forslaget som ble tatt opp av representanten Kambe.

Aksel Hagen (SV) [11:22:59]: Hvis det er slik at det bak denne partimessige uenigheten i salen i dag ligger en tverrpolitisk enighet om at fagforeninger er viktige og at fagorganisering er noe vi vil ha mer av og ikke mindre av, er det en god sak vi har i plenum i dag. Dette er noe av kjernen og hovedelementet i det vi gjerne kaller den nordiske samfunnsmodellen, nettopp dette trepartssamarbeidet. Det er på en god måte blitt understreket av flere her.

Det er slik at utenfra blir denne modellen hyllet for tiden. Vi får stadig besøk – om ikke akkurat jeg så i hvert fall andre som sitter i salen her – fra folk utenfra som nettopp vil lære mer om dette samarbeidet. Dette er noe en vil ha mer av og ikke mindre av. De kommer samtidig – og det er det tragiske oppi dette – fra land og miljøer der det nå på mange måter foregår en fagforeningsknusing, der dette samarbeidet i praksis bygges ned. Ære være dem som likevel samtidig ser at dette er noe en ideelt sett burde hatt mer av og ikke mindre av.

Det er veldig godt at vi har en norsk høyreside som ikke tilhører dem som vil ha en nedbygging av fagbevegelsen, men vil ha mer av den. Så langt – veldig bra.

Så er det grunnleggende viktig at skal en videreutvikle dette samarbeidet og skjønne hva som er kjernen i det, er det noen stikkord som en for all del må få med seg. Det er stikkordet «landsomfattende», og det er stikkordet «hovedsammenslutning».

Kjernen i dette partssamarbeidet er at noen av de viktigste og mest overordede prinsipielle debattene og noen av de viktigste temaene som må avklares de tre partene imellom og som de må finne en løsning på, kan bare skje på nasjonalt nivå. Det er her hovedavklaringene skal og må skje med hensyn til lønn, arbeidsmiljø, diskusjonen omkring sosial dumping for å forebygge det, osv. Da er det ikke et angrep på organisasjonsfriheten når vi rød-grønne nå understreker at skattefradrag vil vi først og fremst gi til dem som vil gå inn i organisasjoner som deltar i disse hovedavklaringene, som nettopp må foregå på nasjonalt nivå. Det er på det nivået vi kan ivareta og videreutvikle den nordiske velferdsmodellen. Det er bare hovedorganisasjonene våre som kan spille den rollen. Ære være andre som måtte dukke opp og bidra til mer mangfold, men skal vi få til å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen, må vi mer styrke mulighetene til de store organisasjonene enn å svekke dem, slik som det går fram av forslaget fra Fremskrittspartiet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:26:17]: Fremskrittspartiet foreslår at alle fagforeninger skal, på lik linje, innrømmes skattemessig fradrag for fagforeningskontingent. Det ligger an til at Fremskrittspartiet ønsker å vise seg fram som en virkelig tilhenger av fagorganisering, og det er jo hyggelig.

Jeg har lyst til å gå grundig til verks. Skatteloven § 6-20 – fradragsberettiget kontingent, som for tiden er 3 660 kr per år – er temaet. Ordningen er begrenset til kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister, eller har inngått tariffavtaler på vegne av medlemmene.

Departementet kan bestemme at kontingent til enkeltorganisasjoner skal kunne trekkes fra sjøl om vedkommende organisasjon ikke har landsomfattende tariffavtale. Kontingent til arbeidstakerorganisasjoner opprettet etter 1. juli 1977 kan bare kreves fratrukket når organisasjonen står tilsluttet en hovedsammenslutning.

Det kan sjølsagt argumenteres for i hvilken grad vi skal ha fradrag for fagforeningskontingent. Når vi har det og det er bred oppslutning om det, er det sjølsagt for at vi skal styrke fagbevegelsen, både for at det skal bli billigere for den enkelte å fagorganisere seg og – for å si det på en annen måte – for at vi skal styrke økonomien i den fagorganisasjonen ved at den får flere medlemmer.

Poenget i dagens debatt er spørsmålet om kravet om tilslutning til en hovedsammenslutning er et rimelig krav. Det som kommer fra opposisjonen, er ikke noe standpunkt – det er bare et ønske om å utrede og evaluere dette. Blant de partiene som inngår i opposisjonen, vet vi at det er forskjellig syn. Partiet Venstre har gjentatte ganger i denne salen gått imot fradrag for fagforeningskontingent.

Det som er nasjonalstaten Norges store fortrinn, er de egalitære forholdene: jamnbyrdige økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. De settes nå stadig på prøve gjennom EØS-avtalen, som bygger på fri flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester, noe som gjør at vi får en sterk dreining i retning av et forskjellssamfunn i stedet for et samholdssamfunn.

Det norske egalitære samfunnet har noen nøkkelkjennetegn som medvirker til dette. Vi har bl.a. det at eiendomsrett til landbruksarealer i Norge er knyttet til personer og bare personer, altså ikke selskaper, og for de personene som eier, er det tilknyttet eiendomsrett og tilhørende eiendomsplikter.

Vi har skatteregler som sikrer at vi i Norge har en langt større andel av folk som eier sine egne hus enn i resten av Europa. Det er særegent for Norge og medvirker til jamnbyrdige forhold.

Vi har svært ryddige forhold på arbeidsmarkedet ved sterke fagorganisasjoner, som har rettigheter og plikter. Det er plikter og regler for fagorganisasjoner for bruk av deres viktigste virkemiddel, nemlig streikeretten.

Så er spørsmålet: Skal det gis skattemessig fradrag for kontingent til nye fagorganisasjoner? Prinsipielt må det sjølsagt være en åpning for det. Dette gjelder imidlertid ikke spørsmålet om organisasjonsfrihet. Organisasjonsfrihet er noe som er helt uavhengig av hvordan vi behandler det skattemessig. Det er utenfor det vi nå snakker om. Jeg vil si det sånn: Dersom etablerte fagorganisasjoner stivner eller blir talerør for bestemte politiske partier, blir det behov for nye fagorganisasjoner for å representere yrkesgruppa og dermed skape nødvendig balanse i maktforholdet i arbeids- og næringsliv. Alternativet til nye fagorganisasjoner er sjølsagt å reformere eksisterende fagorganisasjoner, noe som jeg kjenner svært godt til fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Det er en fagorganisasjon som ble reformert, og dermed var det ikke behov for noen ny fagorganisasjon. Så det er én måte å gjøre det på. Men sjølsagt: Prinsipielt kan det oppstå den situasjon at eksisterende fagorganisasjoner er så stivnet, er så i utakt med den jobben de skal gjøre, at det er behov for å etablere nye. I så fall regner jeg med at det blir ivaretatt.

Helt til slutt: Fremskrittspartiet er jo det fremste fagforeningsfiendtlige partiet, som bl.a. går imot landsomfattende tariffavtaler, som er en svært sentral del av den norske tradisjonen for å sikre jamnbyrdige økonomiske forhold.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:31:31]: Dette er en viktig debatt. Det som er utgangspunktet for regjeringens syn her, er at det er riktig og fornuftig at arbeidstakere stimuleres til å organisere seg også ved at det er en mulighet for å trekke fra fagforeningskontingenten. På den måten å oppfordre til at vi får et organisert arbeidsliv er bra for Norge. Dette har vi sett ved mange anledninger, og fellesskapet har tjent på at vi har gode og ordnede forhold i norsk arbeidsliv. Jeg trenger for så vidt ikke å utdype det noe særlig mer.

For at det skal være en viss oversiktlighet og forutsigbarhet for partene i arbeidslivet, er det stilt visse vilkår for denne fradragsretten. Det gjelder for fagorganisasjoner som er etablert etter 1. juli 1977, og vilkåret er at de er tilsluttet en hovedsammenslutning. Og så er det, som det har vært vist til i debatten, en mulighet for departementet til å gi dispensasjon eller å samtykke til at medlemskontingent kan bli gjort fradragsberettiget uten en slik tilslutning til en hovedorganisasjon. Et viktig utgangspunkt for departementet når en skal vurdere dette, er selvsagt – det er ingen grunn til å legge skjul på det – at når en har stilt dette kravet om hovedsammenslutning, er det fordi hovedsammenslutninger i veldig stor grad har vist samfunnsansvar gjennom forhandlinger om lønnsdannelse og arbeidsvilkår, noe som vi har sett ved flere anledninger.

Som representanten Hagen sa, er dette en interessant debatt nå på den måten at en jo kunne tenke seg parlamenter i andre land der det var en helt annen diskusjon om forholdet til fagorganisering og fagforeninger. Men her er det en bred enighet i salen om at det å ha gode og sterke fagorganisasjoner og tilsvarende fornuftige og gode arbeidsgiverorganisasjoner er en styrke for norsk økonomi og for det norske folkestyret, herunder er det også bred enighet om at det skal være en fradragsordning for den type kontingent.

Så er det da slik at komiteen har delt seg i tre deler. Det er et stort flertall, et litt større mindretall og et litt mindre mindretall, altså tre deler. Jeg oppfatter det slik at det ikke er veldig stor avstand mellom det store flertallet og det litt større mindretallet, som også saksordføreren her gav uttrykk for.

Jeg har ingenting imot, f.eks. i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2012, å gjøre en litt bredere vurdering og gjennomgang av denne ordningen, selvsagt sett i sammenheng med størrelsen på fradraget, for det er naturlig at det er da det diskuteres, altså i budsjettsammenheng. Det er jo ulike oppfatninger i Stortinget om størrelsen på fradraget, men som sagt: Jeg har ingenting imot å gjøre en noe bredere vurdering av ordningen, f.eks. i forbindelse med budsjettframlegget for 2012.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:35:20]: Først vil jeg takke finansministeren for at han skal ta en bredere gjennomgang. Det høres positivt ut.

Vi har fått svar på provenyet – på spørsmålet om dem som da utelates – og hans eget departement anslår det til å være 4 eller 5 mill. kr, så det er ikke så mye penger det er snakk om. Det er prinsippet det er snakk om, om å ha likebehandling.

Fagforeningsledere er jo veldig opptatt av å engasjere seg i alle mulige slags politiske spørsmål, også spørsmål som ikke angår arbeidsplass eller lønnsforhold, noe som også finansministeren sier i sitt svar til komiteen. Mener finansministeren at det er naturlig at fagforeningsledere engasjerer seg i spørsmål som boikott av Israel, kritiske holdninger til USAs krigføring i Irak og skillet mellom stat og kirke, som LO-leder Flåthen har engasjert seg i? Mener han at det er naturlig, og inngår det i det å ta et samfunnsansvar?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:36:16]: Det er mange grunnleggende rettigheter i det norske samfunnet, og to av de mest grunnleggende rettighetene er jo ytringsfrihet og retten til å organisere seg, og de to henger også godt i hop. Selvsagt er det tillatt både for fagforeningsledere og andre å ha oppfatninger om mange spørsmål og delta i den løpende samfunnsdebatten. Det synes jeg er veldig bra og fint.

Når det gjelder selve begrepet «hovedsammenslutning», mener jeg at det er et ganske oversiktlig begrep, og jeg tror at det å ha ordninger som gjør at man får et best mulig organisert arbeidsliv, er bra. Det at det er fagorganisasjoner som tar samfunnsansvar, er også viktig, som jeg var inne på i innlegget mitt. Så jeg ser ikke at det er noen motsetning mellom den praktisering av regelverket som Finansdepartementet har lagt seg på, og det at fagforeningsledere har en talerett, og for så vidt en røst, i den alminnelige samfunnsdebatten.

Arve Kambe (H) [11:37:32]: Departementet skriver i brev til finanskomiteen og også i brev til Fellesforbundet For Sjøfolk at Stortinget ennå ikke har gitt føringer og synspunkter i denne saken, og det gjør at departementet ikke har noe å vise til.

Det er noe av bakgrunnen for at forslaget som jeg har fremmet på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er så rundt formulert at det faktisk er en invitt til Finansdepartementet og til de rød-grønne på Stortinget om å sikre oppslutning i Stortinget om at det er bra med et godt organisert arbeidsliv. Det tror jeg har verdi også for andre og er en mulighet for regjeringen til selv å utforme saken og legge premisser for den i en egen sak, og ikke som en del av en budsjettsak.

I tillegg hadde det – synes jeg – av kosmetiske grunner vært hyggelig om regjeringen av og til gikk inn i realiteten i forslag som er fremmet av Stortinget, i alle fall når de er så godt fundamentert som i denne saken.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:38:35]: Som jeg sa i innlegget mitt, har jeg for så vidt ingenting imot å foreta en slik vurdering som det representanten Kambe ber om. Jeg mener at det passer best i budsjettsammenheng, men en annen mulighet er jo å komme tilbake til en vurdering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, slik at en får en diskusjon.

Det jeg oppfatter som viktig i debatten i dag, er at det er bred oppslutning i Stortinget om at det skal være fradragsrett for fagforeningskontingent. Og det er bred oppslutning om at det er viktig og fornuftig med et godt organisert arbeidsliv, der organisasjoner både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden tar et bredt samfunnsansvar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor-Arne Strøm (A) [11:39:43]: Jeg vil bare understreke det som representanten Torfinn Opheim sa i sitt meget gode innlegg. Det er viktig med gode forhold mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Det er med på å skape en stabil og forutsigbar utvikling i samfunnet vårt. Det kan vi se av den samfunnsmodellen vi har i dag. Hovedsammenslutningene har stor tillit i vårt system, og partssamarbeidet har fått stor oppmerksomhet langt utover våre grenser.

Representanten Torfinn Opheim var også inne på solidaritetsalternativet, bl.a. Hvis vi skrur tiden litt tilbake og ser på hvilken utvikling vi har hatt i dette landet, fikk man altså på plass solidaritetsalternativet, som var utrolig viktig. Det var forpliktende samarbeid, og det var helt nødvendig på det tidspunktet, når man så på situasjonen, som han sa.

Jeg tror og mener at det Fremskrittspartiet ønsker med sitt forslag – det står de for, og det må man ha respekt for – men som også de fagorganiserte må se på, er å svekke fagbevegelsen. Hvis man får en slik ordning også for de foreningene rundt omkring på arbeidsplassene som jeg kaller for såkalte husforeninger, er man faktisk med på å svekke hovedsammenslutningene og vil svekke det systemet man har i dag. Det er det de står for, det er det Fremskrittspartiet vil ha. Det er situasjonen, i hvert fall slik jeg tolker den. Man fremmer et slikt forslag for å svekke fagbevegelsen, spesielt når det gjelder lønnsforhandlinger. Det vil snart bli slik på den enkelte arbeidsplass at alle må gå og forhandle for seg selv. Da vil man få store forskjeller i norsk arbeidsliv. Det norske samfunnet er ikke tjent med en slik modell, etter min oppfatning.

Så lite grann tilbake til hva man skal engasjere seg i. I store hovedsammenslutninger er det ganske naturlig at man engasjerer seg i samfunnsspørsmål, det skulle nesten bare mangle. For medlemmenes ve og vel engasjerer man seg i de ulike samfunnsproblemene og for den utviklingen man ønsker i dette landet. Det er utrolig viktig å ha med seg.

Jeg ønsker å ha den modellen vi har i dag, at flere ønsker å være tilsluttet hovedsammenslutningen, og at man har stabile ordninger i dette landet. Man er ikke tjent med andre ordninger. Det vil man få med Fremskrittspartiets politikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:42:50]: Det er tydelig at Fremskrittspartiet har truffet en svært øm tå hos Arbeiderpartiet. Og det hjelper ikke at arbeiderpartirepresentanter i denne salen løper opp på talerstolen og snakker om arbeidernes interesser, når de ikke er villig til å likebehandle. Det dette forslaget dreier seg om, er at man mener at en arbeidstaker i Fellesforbundet For Sjøfolk er like verdifull som en som er i LO eller i en annen fagforening. Dette sier man nei til.

Når mitt spørsmål er om det er naturlig at fagforeningsledelsen engasjerer seg i samfunnsspørsmål som overhodet ikke berører arbeidsforhold, eller som overhodet ikke berører lønnsforhold, svarer man at det er naturlig. Statsråden sa det samme til meg i en replikk. Ja, alle kan engasjere seg i samfunnsspørsmål, det er veldig bra, men mener man at det å være fagforeningsleder er en innfallsport til å engasjere seg i spørsmål som f.eks. gjelder boikott av Israel, nei til krigføring i Irak eller skillet mellom stat og kirke? Ville man tro at NHO skulle gå på banen og engasjere seg i disse spørsmålene? Nei, da ville det blitt ramaskrik! Men fagforeningene er liksom utenfor dette, de har kommet seg inn på sidelinjen og mener noe om alt mulig rart i samfunnet, uavhengig av hvilken rolle de egentlig har. Det er det vi reagerer på.

Dette forslaget er fremmet for at også de som ikke støtter den type aktiviteter, som kanskje ikke støtter venstresiden i norsk politikk, som kanskje støtter høyresiden i norsk politikk, får mulighet til å få de samme rettigheter som andre arbeidstakere og være like viktige som andre arbeidstakere. Det er det dette forslaget dreier seg om. Derfor er jeg veldig overrasket over at Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre ikke kunne være med på å støtte forslaget, istedenfor å lage en kunstig forskjell mellom partiene, for dette tror jeg alle er enige om.

Ikke minst burde Arbeiderpartiet vært enig i dette, og ikke unnskyldt seg med at det er et budsjettspørsmål og vanskelig. Prinsipielt kunne man ha sagt: Ja, vi er enig i dette, vi skal gjøre endringer. Nå har statsråden gitt signal om det. Det er positivt. Men dette dreier seg om likebehandling, at alle arbeidstakere er like viktige, og at visse grupper som sympatiserer med Arbeiderpartiet, ikke er viktigere enn andre.

Arve Kambe (H) [11:45:22]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å be om ordet, men siste taler kom med kritikk av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fordi vi har en alternativ måte å likebehandle fagforeninger på, ikke minst medlemmene der, og det fortjener et svar.

Hvis man leser saksutredningen, hvis man leser våre merknader, ser man at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre deler det prinsipielle utgangspunktet. Vi er enig i målet, og vi peker på at det er bra for et organisert arbeidsliv. Grunnen til at ikke Høyre, for å svare for vår del, støtter Fremskrittspartiets forslag, har noe med formen på forslaget å gjøre. Det har også noe med innholdet å gjøre. I og med at dette er en sak som i utgangspunket må favne bredt for at vi skal få en løsning, er mitt oppdrag på Stortinget å bidra til flertallsløsninger, selv om vi denne gangen er i opposisjon. Det har også noe å gjøre med hvordan man driver politikk.

Jeg tror at hvis også Fremskrittspartiet hadde fulgt den framgangsmåten som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har valgt i denne saken, hadde muligheten til å få til et kompromiss på Stortinget vært større. Det er bakgrunnen til at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre faktisk laget en hel sak på det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:46:50]: Organisasjonsfriheten er vi enige om. Så er det spørsmål om hvem som da skal få den skattesubsidien som denne ordningen gjelder.

I mitt første innlegg koblet jeg sammen retten til den skattesubsidien med de plikter som det gjennomgående i det norske samfunn er en kobling til. Altså: Du får en rett, da får du samtidig en plikt. Det er en problemstilling som Fremskrittspartiet ikke er noen varm tilhenger av. Det er ett av problemene vi her har.

Så forsøkes det fra Fremskrittspartiets side å argumentere langs en linje hvor eksisterende fagorganisasjoner er partipolitiske redskaper. Ja, vi har sett slike eksempler. Jeg refererte et eksempel som jeg har veldig nært kjennskap til. De fagorganisasjoner som knytter seg til bestemte politiske partier, gjør ikke jobben sin. De vil over tid fragmenteres og svekkes. Det er avgjørende viktig at fagorganisasjonenes ledere er ledere for alle medlemmer, uansett hvilke politiske partier de representerer.

Vi har i det norske fagforeningssystemet svært sterke fagforeningsledere som forteller hvor de står partipolitisk, men de er til de grader lojale overfor sine medlemmer. De fremmer sine medlemmers interesser gjennom et godt organisasjonsdemokrati og har en kraftig vekst fordi de opptrer på den måten. Det er en flott egenskap som slike fagforeningsledere har.

Jeg sa at Fremskrittspartiet er et av de mest fagforeningsfiendtlige partiene. Jeg står ved det. Når har Fremskrittspartiet snakket pent om sterke fagorganisasjoner – enten det gjelder for lønnstakere, for fiskere eller for gårdbrukere? Jeg skal være overbærende og si: sjelden. Når har Fremskrittspartiet snakket om sterkere fagorganisasjoner for dem som er dårlig fagorganisert – for transportarbeidere, for dem som nå jobber innenfor reinholdsbransjen og samler inn søppel, for dem som er innenfor hotell- og restaurantbransjen? Svært sjelden. Jeg skulle gjerne sett at representanten Tybring-Gjedde hadde gått opp og sagt her at nå skal vi forandre politikk og gå inn for sterke fagorganisasjoner for de gruppene i det norske samfunnet som trenger det, for ellers får vi en situasjon med stadig større forskjeller i det norske samfunnet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.