Statsråd Erik Solheim [14:14:15]: Når jeg var litt sent ute, var det med et fåfengt håp om å kunne gi Stortinget et bedre svar på et spørsmål som kommer senere i dag.
La meg gå til klimapolitikken. Det er tre brede tendenser i det globale klimabildet som inntreffer samtidig, slik jeg ser det. Det ene er at de internasjonale globale klimaforhandlingene beveger seg altfor sakte framover. Det andre er at veldig mange land tar sterke, betydelige skritt i sine hjemland. Det tredje er at virkningen av klimaendringene melder seg mer og mer, slik vi måtte forvente i tråd med klimavitenskapens prognoser. Ingen kan etablere et en-til-en-forhold mellom klimaendringer og naturkatastrofer, men vi ser mer og mer av akkurat det vi måtte forvente.
En enorm flom har ødelagt livet til og fått enorme konsekvenser for bortimot 20 millioner mennesker i Pakistan. I Kina har man sett dramatisk tørke – opp til 6 grader varmere enn normalt i Yunnan i den sørlige delen av landet. Jeg må si at jeg ble ganske overrasket selv over å besøke Burma – som er et land som vi alle vet har betydelige utfordringer på andre områder – og se hvor stor interessen og oppmerksomheten rundt klimaendringer var der. Vi ser i deler av Afrika mer langvarig tørke. Så vi må kunne forvente mer intensivt ekstremvær. Matsikkerhet og vannforsyning står på spill. Millioner av mennesker kan få hjem og grunn ødelagt av flom, tørke, jordskred og skogbranner.
Jeg mener at tiden nå er ute for dem som trodde at global, menneskeskapt oppvarming var en forskningsmessig misforståelse. For fattige land og folk som merker effektene direkte på kroppen, er klimaendringene en betydelig urovekkende virkelighet, og vi kan ikke vente med å ta skritt for å redusere disse problemene i påvente av at det skal være 100 pst. enighet i vitenskapen. Så lenge et dundrende flertall av verdens vitenskapsfolk mener det er grunn til å slå alarm, vil enhver forsikringsanalyse tilsi at vi tar aksjon. At en del av oss gjerne kunne tenkt oss litt lokal oppvarming i Oslo akkurat i disse dager, er en annen sak. Det er den globale oppvarmingen vi bekjemper, ikke den dagsaktuelle lokale.
København tok fra oss troen på at en omfattende, bindende avtale skulle se dagens lys over natten. Jeg tror mulighetene for det var overdrevet da også, men i alle fall er det bred internasjonal enighet om at vi ikke vil få ett møte hvor alle spørsmål blir løst. Men vi må bygge klimaregimer stein på stein, etasje for etasje, men det er jo ikke annerledes enn at det er slik de internasjonale nedrustningsregimene, slik de internasjonale menneskerettighetsregimene eller de internasjonale handelsregimene er blitt bygd gjennom mange møter og gjennom enkeltelementer av byggverk som til sammen er en grunnleggende arkitektur for menneskeheten. Det er slik vi også må tenke på klimaområdet.
Det betyr ikke at vi har god tid. Tiden er knapp, og vi må handle nå. Retningen må være klar, og Cancún må bli en viktig del av dette byggverket.
Samtidig som vi ser sterke tegn på klimaendringer, ser vi også at veldig mange land gjør sterke ting på hjemmebane. Det var i alle fall en sterk opplevelse for meg i forrige uke å besøke Bangladesh – det mest utsatte området på kloden – hvor 20 millioner mennesker bare ved en halv meters havnivåstigning vil måtte flytte. Det er også et av de mest syklonutsatte områdene. Jeg besøkte en landsby med det fengende navnet Kukri Mukri – ikke kokkelimonke, men Kukri Mukri – hvor innbyggerne har tatt saken i sine egne hender. Med støtte fra myndighetene og med støtte fra frivillige organisasjoner har de bygd et omfattende nettverk av syklonbeskyttelse, dvs. at en rik manns hus, en skole eller et lokalt rådhus blir bygd på en slik måte at det også kan være beskyttelse i tilfelle av syklon. Noe som er helt sikkert, er at hvis man hadde hatt et liknende nettverk av syklonbeskyttelse, f.eks. i Burma, i forkant av syklonen Nargis for to år siden, ville titusener, kanskje så mye som hundre tusen menneskeliv ha blitt spart. Folk ville ikke ha fått reddet alle sine eiendeler, men deres liv ville vært reddet med et slikt nettverk. Det viser at et så fattig land som Bangladesh ikke sitter og venter, men handler.
I India møtte jeg Jairam Ramesh, Indias miljøvernminister, som sa at India må «disconnect» – det var det uttrykket han brukte. Med det mente han at India kan ikke sitte og vente på en internasjonal klimaavtale, men må sette i gang alle sine tiltak nå, på egen kjøl, fordi det tjener India, og fordi han vet at India og Sør-Asia er det mest utsatte kontinentet i tilfelle av klimaendringer.
I Kina utvikles det raskt miljøteknologi. Brasil har gjort store skritt på regnskogområdet. Så det skjer utrolig mye og selvsagt en hel masse i europeiske land.
Hovedgrunnen til at vi likevel må streve etter et nettverk som leder oss til en bred internasjonal klimaavtale, er at det er det eneste som kan sikre den langsiktige forutsigbarhet for markedsaktørene og for dem som skal utvikle teknologien – at de vet hva de kan regne med og forholde seg til i årene framover, og at det derfor vil få den driven overfor næringslivet som vi er helt avhengige av.
Mandatet for de norske posisjonene til de internasjonale klimaforhandlingene bygger på klimaforliket i Stortinget av 17. januar 2008. Disse posisjonene er ikke endret. Skal vi kunne forhindre de farligste klimaendringene, må den globale temperaturøkningen holdes under 2 grader celsius i forhold til førindustrielt nivå. En slik begrensning i temperaturøkningen krever at globale klimagassutslipp må nå sin topp om få år og deretter reduseres. Jo lenger vi venter med å kutte utslipp, jo større utslippskutt må vi gjennomføre senere for å nå togradersmålet. Større utslippskutt betyr større kostnader for samfunnet. En norsk offentlig utredning om klimatilpasning, som vi la fram for bare et par uker siden, viser også at Norge vil få betydelige kostnader med å tilpasse seg klimaendringer, trass i at vi ifølge internasjonale undersøkelser kanskje er det mest klimarobuste samfunn av alle, på grunn av en velfungerende stat og vår natur. Økonomiske belastninger blir enda større i fattige og mer sårbare land.
Norge vil arbeide for resultater i Cancún, som gir et rammeverk for en omfattende juridisk bindende klimaavtale under Klimakonvensjonen. En slik avtale må for det første være ambisiøs nok til å overholde togradersmålet. For det andre må avtalen inneholde konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner for både industriland og utviklingsland. For det tredje må avtalen ha med regler for forbedret måling, rapportering og kontroll av utslippsreduksjoner. I tillegg vil en avtale måtte omfatte redusert avskoging i utviklingsland, klimatilpasning, finansiering, teknologioverføring, kapasitetsbygging og håndtering av utilsiktede konsekvenser av klimatiltak. En slik bred internasjonal avtale, et nettverk av avtaler som i sum har samme konsekvens, vil være det som gir den forutsigbarheten som næringslivet trenger for å drive teknologiendringen raskt nok.
Partskonferansen i København i desember 2009 resulterte i den såkalte København-avtalen. Den er ikke en bindende avtale under Klimakonvensjonen, men den ga avgjørende politiske signaler på sentrale forhandlingsområder. For første gang ble togradersmålet nedfelt i internasjonale, viktige dokumenter, og avtalen ga en ramme for utslippsreduksjoner i alle land.
I etterkant av København-avtalen har en rekke land meldt inn mål og tiltak for utslippsreduksjoner til FNs klimakonvensjon. Disse målene er viktige førsteskritt. De er til sammen langt fra tilstrekkelige til å overholde togradersmålet. Likevel mener Norge at det er viktig at vi jobber for at disse målene og tiltakene blir formelt forankret under Klimakonvensjonen. En slik forankring gir forutsigbarhet og sikrer etterlevelse av reduksjonsmålene. Samtidig må vi si fra om at ambisjonsnivået er for lavt, og vi må legge opp til en prosess hvor ambisjonene kan øke over tid.
København-avtalen nedfelte også løfter om finansiering av klimatiltak i utviklingsland, hyppigere rapportering og kontroll av tiltak i u-land, etablering av et grønt fond og en teknologimekanisme, prioritering av klimatilpasning og framholdt betydning av tiltak for å redusere avskoging i utviklingsland.
Norge vil gå inn for en beslutning i Cancún som gir grunnlag for å ferdigstille en juridisk bindende avtale innenfor en fastsatt tidsfrist, fortrinnsvis i Sør-Afrika i 2011. En juridisk bindende avtale vil gi en forankring av forpliktelsene som betyr større sikkerhet for at landene etterlever avtalen. En rekke land ønsker en slik formalisering.
Hovedgrunnen til at det er vanskelig å nå en internasjonal forpliktende avtale, er at tre forskjellige politiske felt møter hverandre samtidig. For det første handler det om klima- og miljøpolitikk, for det andre handler det om omstrukturering av verdensøkonomien, og for det tredje handler det om hvordan man skal avbalansere internasjonale maktforhold i en ny multipolar tidsalder. Dette er i realiteten den første store, brede forhandlingsprosess som menneskeheten gjennomfører i en tidsalder hvor det ikke er nok med ett eller to land for å få en meningsfylt internasjonal avtale, men hvor en internasjonal avtale må avbalansere en situasjon hvor USA fortsatt er verdens viktigste makt, Kina er verdens raskest voksende makt og av stor global betydning, hvor India, Brasil og en rekke andre nye makter kommer opp, hvor Europas interesser er sterke, og hvor Europa har tatt den ledende rollen – og hvor Europa ikke på noen måte kan diktere verdenssituasjonen. En serie andre land har selvsagt også interesser i denne situasjonen.
Den økte velstanden i verden har ført med seg økt produksjon av varer, mer transport og større energiforbruk. Alt dette har i sin tur gitt økte klimagassutslipp. Alle utviklingsland mener at det er naturlig at de får del i den samme velstandsutviklingen som de rike landene. Utslippene kommer ikke fra et perifert sted, men det kommer fra selve motoren i økonomien, i stor grad fra produksjon av energi. Kravene om utslippsreduksjoner griper derfor dypt inn i hvert enkelt lands økonomi og utvikling og berører derfor de helt sentrale, nasjonale interessene både når det gjelder økonomi, og når det gjelder avveiningen av globale maktforhold.
Klimaforhandlingene dreier seg om maktforholdene land imellom – konkurranseforholdene og hvem som har internasjonal innflytelse. Et godt eksempel på det er hvordan spørsmål om handelsdiskriminering lett kommer opp når man kommer videre i klimaforhandlingene.
USA og Kina er utvilsomt de to viktigste aktørene. Selv om USA står ved sitt løfte om å begrense sine utslipp med 17 pst. i 2020 i forhold til 2005-nivå, er det liten tvil om at USAs posisjon er svekket. Dette gjelder fordi hele verden vet at de ikke har fått på plass nødvendig nasjonal lovgivning til å gjennomføre dette målet – selv om ingen betviler Obama-administrasjonens ønske om å gjennomføre dette og heller ikke deres forpliktelser på de løftene som er gitt. Vi må regne med at USA vil motsette seg en juridisk bindende avtale i Cancún, før de selv står på en tryggere hjemlig grunn.
I denne situasjonen er USAs mest sentrale krav at Kina må ha like klare forpliktelser som dem selv. Gitt den vanskelige innenrikspolitiske situasjonen i USA, er det vanskelig å se at USA har noe å tjene på å være lempelig overfor Kina. Dette krever i så fall politisk mot. Kina ligner USA i den forstand at de også motsetter seg en juridisk bindende avtale, og at den hjemlige opinionen i Kina heller ikke vil gi noen premiering for den som gir innrømmelser til USA. Kina mener i tillegg at det ikke er rimelig at de skal ha de samme forpliktelsene som USA, og peker på det faktum at Kinas utslipp per innbygger er omtrent en femtedel av det amerikanske.
Nå skjer det heldigvis en masse i Kina på klimafeltet, trass i at klimaforhandlingene ikke beveger seg så raskt som vi ønsker. Kina planlegger kraftigere virkemiddelbruk i årene som kommer for å redusere klimagassutslippene. De vil bare ikke at det internasjonale samfunn skal ha en sterk innflytelse over hva Kina selv gjør. La oss ikke glemme at ideen om statssuverenitet står veldig mye sterkere både i Kina, India og USA enn det den gjør i Europa. Der har vel disse landene grovt sett den oppfatning av statssuverenitet som Europa hadde for atskillige tiår siden, og EU har selvsagt vært en formidabel faktor i å redusere oppfatningen av statssuverenitetens altoverskyggende betydning i Europa.
Klimaomstillingen som er i gang i Kina, er krevende, men går raskt. Det kommer stadig nye positive signaler om hva Kina ønsker å gjøre – senest at de nå ønsker å innføre et kvotesystem, og de vil ha en provins som prøvemodell for et slikt kvotesystem. Det er også interessant at Kina så sterkt inviterer Norge som partner inn i arbeidet med å utvikle systemene på hjemmebane. Det er noe Norge selvsagt veldig gjerne vil delta i og samarbeide med Kina om.
For 14 dager siden var Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået, i Oslo. Han snakket om det globale energibildet 20–30 år fram i tid og om hvilke land som vil prege denne utviklingen. Hans beskjed var veldig klar. Han sa: Vi må slutte å snakke om Kina og India. Vi må snakke om Kina, Kina, Kina og India. Jeg tror dette er noe overdrevet, men det peker likevel på den sentrale betydningen Kina utvilsomt har når det gjelder både klima- og energipolitikk og verdens maktforhold i det 21. århundre.
Kina har nylig anerkjent at landet nå er verdens største utslippsland. Heldigvis er det betryggende at Kina er seg bevisst sin nye situasjon, og investerer massivt i ren energi. I 2009 investerte Kina omtrent 35 mrd. US dollar i ren energi, betydelig mer enn USA, som investerte 19 mrd. US dollar. Den som åpner dagens Financial Times, vil se en svær artikkel om kinesiske investeringer i fornybar energi. Det framgår av den at Kina i annet kvartal 2010 investerte 60 mrd. norske kr i vindmøller, og at halvparten av hele verdens vindmøllemarked i annet kvartal var utviklet i Kina. Så det sier noe om Kinas betydning både som utslippsnasjon og som løsning på problemet.
Kina legger også ambisiøse planer for å øke egen energieffektivitet. Innen utgangen av 2010 skal Kina redusere energiintensiteten med 20 pst. fra 2005. Hver provins og storby i Kina er påkrevd å bidra. Guvernører, ordførere og bedriftsledere blir alle holdt ansvarlige for å nå sine mål.
Også India annonserer nye tiltak. De har nettopp annonsert innføring av avgift på kull, både innenlands produsert og importert. Statsministeren har utnevnt en av Indias mest erfarne diplomater som sin spesialrådgiver på kullområdet for å få renere kull. Hensikten med denne avgiften er å avgiftsbelegge fossil energi, men framfor alt å skaffe inntekter til et energifond. Fondet skal finansiere forskning og utvikling av renere energiteknologi i India. Med en avgift på rundt 6 kr per tonn er samlede inntekter i 2010–2011 anslått til 3 mrd. kr.
Samtidig med den raske, positive utviklingen innenlands i Kina og India prøver EU også å være mer offensiv. Det er ingen tvil om at EUs internasjonale, diplomatiske posisjon ble svekket i København, og EU er opptatt av ikke å få en gjentakelse av den situasjonen. De har brukt mye tid på å bygge seg opp igjen og gjeninnta den ledende rollen EU hadde, som utvilsomt den av de store globale blokkene som drev fram klimadagsordenen i verden fram mot København.
Blant andre sentrale u-land ser vi at Brasil, med sin store satsing på skogbevaring, også tar en viktig rolle. Og Sør-Afrika, som skal være vertskap for Durban-konferansen i 2011, jobber grundig og systematisk med utslippsreduksjoner og er pådrivere internasjonalt.
La meg også nevne at en rekke små utviklingsland, sammen med en del mindre industriland som Norge, har gått sammen i den såkalte Cartagena-dialogen – det er også noen større land med der – som er en uformell gruppe med utgangspunkt i byen Cartagena i Colombia, for å se på hvordan små, progressive land, både utviklingsland og industriland, kan drive fram en dagsorden i klimaforhandlingene.
Det har vært sådd tvil internasjonalt om FN-sporet kan lede til løsninger på noe så komplisert som klima. La meg da nevne den oppmuntrende begivenheten i Nagoya i Japan, hvor det også var spådd at det var umulig. Men etter seks års intense forhandlinger lyktes verden gjennom FN å lage meget gode, viktige avtaler på naturmangfoldområdet, og det var på basis av at ingen land kunne få 100 pst. hva de ønsket, men alle land var fornøyd med å få 80 pst. av det som var målet. På den basisen fant man kompromisser. Så Nagoya kan inspirere til ytterligere framgang også når det gjelder klima.
For å komme videre i kampen mot klimaendringer må Cancún levere konkrete resultater. Det er forholdsvis bred enighet om hvilke elementer som må inngå i en balansert pakke i Cancún. Norge mener at det er viktig å få nedfelt forpliktelser om utslippsreduksjoner for landene. I tillegg trenger vi beslutninger om redusert avskoging i u-land, teknologioverføring fra i-land til u-land og et rammeverk for klimatilpasning. Det må også etableres et nytt klimafond og en prosess for å gjøre det klimafondet operativt. Kapasitetsbygging vil måtte inngå i alle disse beslutningene. Et rammeverk for forbedret måling, rapportering og verifisering av utslippsreduserende tiltak må også på plass.
Et balansert utfall i Cancún betyr forskjellige ting for forskjellige land. Utviklingslandene vektlegger særlig finansiering, teknologi, tilpasning og større utslippskutt for industriland. Det krever en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen. Industrilandene krever på sin side utslippsreduksjoner i utviklingsland samt rapportering og kontroll av innsatsen, og for USAs del særlig kontroll og rapportering av innsatsen i Kina og delvis i India. Et realistisk utfall må balansere dette. I tillegg må det være en balanse mellom forpliktelser under Kyotoprotokollen og en ny avtale for u-landene samt USA. Et godt resultat i Cancún vil være et viktig skritt på veien mot en bredere avtale på alle disse områdene i framtiden.
Kyotoprotokollen er i dag den eneste klimaavtalen som inneholder tallfestede og juridisk bindende forpliktelser om utslippsreduksjoner. De fleste industriland, med unntak av USA, har utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Utviklingsland er også parter til Kyotoprotokollen, men har ikke forpliktelser om utslippsreduksjoner. Videre er de knyttet til protokollen gjennom bl.a. Den grønne utviklingsmekanismen og Tilpasningsfondet.
Men Kyotoprotokollen dekker bare en tredjedel av verdens samlede klimagassutslipp. Dersom vi skal overholde togradersmålet, må protokollen komplementeres med en avtale som dekker en større andel av de globale utslippene. Videre gjelder dagens utslippsforpliktelser i Kyoto bare fram til 2012. Det forhandles derfor om nye utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen for tiden etter 1. januar 2013, parallelt med at det forhandles om en bred juridisk avtale for alle utslipp under Klimakonvensjonen.
Et balansert utfall i Cancún vil ligge i hva som skal til for å få tre elementer på plass samtidig: en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, utslippsreduksjoner i USA og utslippsreduksjoner i utviklingsland, og da mener vi de store, rasktvoksende utviklingslandene, ikke de aller fattigste og minste.
En løsning på forhandlingene under Kyotoprotokollen har derfor stor betydning for det samlede forhandlingsresultatet. Jeg snakket akkurat med våre forhandlere i Cancún etter første dag, og det er klart at Kyotoprotokollen vil være helt avgjørende for i hvilken grad vi klarer å finne løsninger i Cancún. Flere land som har utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen, har erklært at de ikke vil kunne gå inn i en ny forpliktelsesperiode uten tilstrekkelig sikkerhet for utfallet med hensyn til forpliktelser for USA og de store utslippslandene. Spesielt Japan og til dels Russland er negative til en ny periode under Kyotoprotokollen, og ønsker én felles internasjonal avtale for alle land. Likedan er Canada sterkt knyttet til USA, som ikke er part i protokollen. Den situasjonen skaper særlige utfordringer med hensyn til å få en løsning som inkluderer Kyotoprotokollen.
EU er avgjørende for å få en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen. Norge har i forhandlingene arbeidet tett sammen med EU. EU har gitt tydelige signaler om at en ny periode under protokollen må motsvares av tilstrekkelige forpliktende, ambisiøse mål hos u-land og USA.
Et mulig resultat i Cancún kan være en politisk forpliktende beslutning der landene som i dag har utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen, signaliserer vilje til å gå videre i en ny forpliktelsesperiode under protokollen. Det kan da forutsettes at dette følges opp med et rammeverk for en avtale om utslippsreduksjoner for USA og store utslippsland som står utenfor Kyoto.
Norge har lenge vært en forkjemper for Kyotoprotokollen. I Cancún vil Norge være en pådriver for videreføring av regelverket og mekanismene som er etablert under Kyoto, bl.a. regler for opptak i skog. Som en del av et tilfredsstillende samlet utfall vil Norge gå med i 2. forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen. Det Norge innmeldte allerede under København, nemlig 30 pst. utslippsreduksjoner i 2020 og en vilje til å gå opp til 40 pst. dersom det er et ledd i en positiv internasjonal avtale, står selvsagt fast.
Norge er en aktiv aktør i klimaforhandlingene. Vi bokser over vår vektklasse, som amerikanerne liker å uttrykke det. Men et lite land har mest innflytelse hvis vi konsentrerer våre ressurser på områder hvor Norge ut fra vår bakgrunn kan bidra spesielt. I forkant av København-møtet i fjor redegjorde jeg for at Norge i forhandlingsprosessen særlig vektlegger følgende områder – ikke at de nødvendigvis er de viktigste i seg selv, men det er områder hvor Norge kan gjøre en vesentlig forskjell. Det er
redusert avskoging og skogforringelse i utviklingsland
finansiering av klimatiltak
utslipp fra internasjonal skipsfart
fangst og lagring av CO2
I tillegg vil Norge i Cancún selvsagt vektlegge framgang på andre områder, som det å få til forpliktende utslippsreduksjoner og få et forbedret rammeverk for måling, rapportering og verifisering av utslippsreduksjoner. Vi vil også fremme kvinners rolle og kjønnsperspektiv i forhandlingene.
Uten å stanse avskoging blir det svært vanskelig å løse klimautfordringen. Samtidig er dette et av de klimatiltakene som har flest andre positive gevinster i tillegg. Det bidrar til å bevare naturmangfoldet, og det bidrar til å trygge levekår for befolkningsgrupper som lever i og er avhengige av skog. 50–70 pst. av verdens naturmangfold finnes i tropisk skog. Indonesia alene utgjør 10 pst. av verdens landbaserte naturmangfold. Det dreier seg om orangutanger og gorillaer, det dreier seg om jaguarer, og det dreier seg om en uendelighet av innsekter, småkryp, maur, edderkopper og sommerfugler – dyr vi liker og ikke liker. Det er en ufattelig variasjon i regnskogene, og ved å sette inn de riktige klimatiltakene får vi også det riktige naturmangfoldet. Vi må se disse tingene som ett hele. Både naturmangfold og klima utgjør begrunnelsen for vårt skoginitiativ.
Gjennom regjeringens klima- og skoginitiativ har Norge etablert seg som den ledende industrilandsaktør på dette området. Norge har stått sentralt i utviklingen av de multilaterale satsingene på området, både gjennom FN-organisasjonene, Verdensbanken og Afrikabanken. Norge har også vært en pådriver for samordning og samarbeid mellom disse aktørene. Vi har bidratt sterkt til at samarbeidet mellom Verdensbanken og FN på klima og skog nå trekkes fram i mange sammenhenger som et eksempel til etterfølgelse for samarbeid i det internasjonale samfunn. Norge sto også sentralt i å etablere et globalt klima- og skogpartnerskap under Oslo klima- og skogkonferanse i mai. Til nå er over 60 land aktivt engasjert i klima- og skoginnsatsen, enten ved å ta vare på egen skog eller ved å gi økonomiske bidrag til dette arbeidet.
Å snu en utviklingsvei basert på avskoging har betydelige kostnader og krever omfattende innsats fra utviklingslandenes side. I anerkjennelsen av dette har Norge i tillegg til å satse multilateralt innen Verdensbanken og FN også etablert storskala partnerskap med tre sentrale skogland – Brasil, Indonesia og Guyana. Brasil har kommet lengst. Utslippsreduksjonene i brasiliansk Amazonas som følge av avskoging utgjør kanskje 70 pst. på sju år og er utvilsomt det største enkelttiltak noe land på hele jordkloden har satt i verk for å redusere klimatrusselen. Men også Guyana og Indonesia er på vei med store og vesentlige programmer. Modellen for alle landene er den samme: først en periode hvor man bygger opp systemer, bygger opp målesystemer, driver kapasitetsoppbygging, for så over tid å bevege seg over på resultatbasert betaling på basis av internasjonalt verifiserte utslippsreduksjoner.
Hva det konkret betyr, kan jeg eksemplifisere fra Brasil, hvor jeg besøkte en av provinsene som har fullstendig stoppet avskogingen. I praksis betyr det å lage ulike former for industri som bygger på skogens ressurser, men uten å ødelegge den. De har en kondomfabrikk, så man kan jo få litt glede ut av miljøpolitikken også! Det var et sted hvor man lagde møbler og gulvplater, og man hadde satset massivt på utdanning for å bygge en servicesektor som var i tråd med skogen. Dette var altså det området i Brasil som bare for 20 år siden var verdensberyktet etter at gummitappernes talsmann, Chico Mendes, ble myrdet nettopp i det området, fordi han stilte seg i spissen for å bevare skogen og bruke den på en fornuftig måte. Nå er det hans disipler som styrer provinsen og har klart å oppnå formidable resultater der – i Acre-provinsen – men Brasil har gjort det samme nasjonalt.
Det vi ser globalt, er at politisk lederskap er avgjørende. President Lula i Brasil, president Yudhoyono i Indonesia og president Jagdeo i Guyana har tatt ledelsen i sine land. Det er de som driver prosessen for å redusere avskogingen, med Norge som støttespiller.
Guyana har vi valgt som samarbeidspartner, fordi det er riktig å premiere også et land som historisk har hatt et veldig lavt avskogingsnivå. Ellers ville det lett få den effekten at når Brasil og andre søramerikanske land drastisk reduserer sin avskoging, kan man få en flytting av avskoging til andre land med et veldig lavt nivå. I Guyana er problemstillingen annerledes: Der er det ikke å redusere en historisk rask avskoging som i Indonesia og i Brasil, men å holde seg på et historisk lavt nivå for avskoging.
Skogtiltak i utviklingsland var blant de områdene som kom lengst under klimakonferansen i København. Vi kom nesten i mål med en beslutningstekst som kunne ha etablert en skogmekanisme allerede da. I høst har vi imidlertid sett at enkelte land har utfordret enigheten fra København. Hovedmotivet ser ut til å være å blokkere framgang på skog for å presse fram beslutninger de ønsker på andre områder – ikke at de i seg selv er mot skogtiltakene. Dette understreker igjen hvor viktig det er å bli enige om en balansert pakke i Cancún. Norge vil satse alt på å få det til. Skulle vi ikke klare å få det til, vil vi selvsagt fortsette med et Bush-begrep «Coalition of the Willing» – hvor land gjør ting uten å spørre verdenssamfunnet om tillatelse. Vi er ikke avhengig av at noen gir en tilskyndelse til at vi samarbeider med Brasil eller Indonesia. Vi bare gjør det.
Finansiering av klimatiltak i utviklingsland er avgjørende i det globale arbeidet for å møte klimaendringene. I København ble det et gjennombrudd for styrket finansiering av klimatiltak, og det ble nedfelt et løfte om etablering av det grønne fondet. I tillegg stadfestet industrilandene en kollektiv kortsiktig finansieringsforpliktelse på opp mot 30 mrd. amerikanske dollar samlet for perioden 2010–2012. Norge har meldt inn 3 mrd. kr som årets finansiering i dette systemet for kortsiktig finansiering. I tillegg er det en langsiktig finansieringsforpliktelse med målsetting om å mobilisere 100 mrd. amerikanske dollar per år innen 2020.
FNs generalsekretær nedsatte en rådgivende gruppe når det gjelder klimafinansiering, i februar 2010. Gruppen fikk i oppdrag å komme med forslag til hvordan industrilandene kan nå det langsiktige finansieringsmålet fra København. Statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi ledet dette arbeidet. Konklusjonen fra gruppen er at det er krevende, men at det er mulig å nå målet om å mobilisere 600 mrd. norske kroner til klimatiltak innen 2020. Dette kan ikke skje ved ett enkelt tiltak eller en enkel mekanisme, men ved en sum av ulike mekanismer.
Utvalget tar til orde for at man for det første må oppskalere dagens eksisterende ordninger, altså bistandsbaserte støtteordninger. For det andre må man få nye offentlige virkemidler, såkalte innovative finansieringsmekanismer, og for det tredje må man legge til rette for at privat sektor kan bidra med økte investeringer gjennom grønne investeringer i utviklingsland. En gjennomgående konklusjon i gruppen, som hadde deltakelse fra USA, Kina, India og en serie andre land, var at man må få på plass en internasjonal pris på utslipp av klimagasser. Karbonprising har en dobbel positiv effekt. Det bidrar både til utslippsreduksjoner i landet, og samtidig er det en kilde til finansiering av klimatiltak i u-land.
Når det gjelder nye, offentlige og prisbaserte virkemidler, peker gruppen særlig på følgende: Vi må få på plass et system for å prise utslippene fra internasjonal transport, dvs. skip og fly, og bruke inntektene fra dette til klimatiltak i utviklingsland. Vi må få på plass nye karbonskatter eller kvotesystemer, og vi bør prøve å avvikle fossile subsidier både i i-land og etter hvert også i utviklingsland.
I tillegg til dette har regjeringen besluttet at Norge sammen med andre land skal arbeide for en mulig valutaavgift til inntekt for globale fellesgoder, som utvikling og klima. Finansbransjen har profitert på og samtidig stilt opp gjennom finanskrisen og vil fortsatt nyte godt av muligheter som gis gjennom globaliseringen. I forbindelse med høstens generalforsamling i FN har Norge sammen med Frankrike, Belgia, Spania, Japan og Brasil støttet en erklæring om å arbeide for slike avgifter til inntekt for utvikling. Jeg har også merket meg Nordisk Råds oppfordring til medlemslandenes regjeringer om å arbeide for innføring av avgift på finanstransaksjoner, noe vi altså vil gjøre.
Når det gjelder utslipp fra internasjonal skipsfart, arbeider Norge for et nytt globalt klimaregime som skal omfatte utslipp både fra skip og luftfart. Internasjonal skipsfart slipper ut like mye CO2 som Tyskland, og utslippene har økt. Vår sentrale internasjonale rolle som stor skipsfartsnasjon gjør at vi kan bidra sterkt til at også skipsfarten får globale krav om reduksjon av klimagassutslipp.
Norge var det første landet som la fram et konkret forslag på skipsfart i klimaforhandlingene. Om lag 75 pst. av verdensflåten er registrert i utviklingsland. For å sikre at utslippsreduksjonene gjennomføres, bør den videre oppfølgingen foretas av FNs sjøfartsorganisasjon, fordi man der kan få et globalt regelverk for skip som også omfattes av u-land. Vanskeligheten på dette området er det ganske enkle at utviklingslandene krever at det skal være felles, men differensierte forpliktelser, samtidig som jeg tror det er opplagt for alle her at vi ikke kan ha forskjellige forpliktelser for et norskeid skip registrert i utviklingsland som Liberia eller Bermuda, og et norskeid skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. Så vi står foran en lang og utfordrende prosess også på dette området.
Når det gjelder fangst og lagring av CO2, har Norge lenge arbeidet for at prosjektet for karbonfangst og -lagring i utviklingsland skal kunne godkjennes under Kyotoprotokollens grønne utviklingsmekanisme. Det er viktig både for å skape økonomiske incentiver til prosjekter og regelverk som sikrer en felles og høy miljømessig standard på prosjekter i utviklingsland. Vi har også foreslått en ny mekanisme for å sette fart i lagring av CO2 der det ligger til rette for dette, noe som er særlig viktig for en del store industrikilder. Norge har også arbeidet for internasjonal kapasitetsbygging på dette området. Men til sjuende og sist vil suksess eller fiasko når det gjelder karbonfangst og -lagring, avhenge av om industrilandene klarer å utvikle teknologien og få den så mye ned i pris at det blir en teknologi som verden vil etterspørre.
Forbedret måling, rapportering og verifisering av utslippsreduserende tiltak er en viktig del av en pakke fra Cancún. Vi er nødt til å vite hvor store utslippene er for å få bedre kunnskap om klimautviklingen og for å kunne bekjempe dem mer effektivt.
Industrilandene rapporterer utslipp hvert år. Under Kyotoprotokollen har vi i tillegg strenge regler for hvordan vi skal gjøre opp regnskapet i forhold til forpliktelsene våre. Norge mener at USA, som er utenfor Kyotoprotokollen, skal følge tilsvarende strenge internasjonale regler for å vise at de overholder sine forpliktelser i en ny avtale. Dette vil Norge jobbe for i Cancún.
For utviklingsland har vi i dag ikke regelmessig rapportering av samme kvalitet, og vi vet derfor ikke nok om de faktiske utslippene i land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika. Derfor er regler om rapportering og kontroll av utslippene i u-land et viktig forhandlingsspørsmål. Det er også et vanskelig spørsmål, fordi de store u-landene motsetter seg stor grad av innsyn i nasjonale forhold.
Det har vært en positiv utvikling i forhandlingene om rapportering og kontroll i de siste forhandlingsrundene. Særlig har India under Jairam Ramesh vært en positiv drivkraft for å få enighet om ordninger som både ivaretar utviklingslandenes bekymringer, og som kan gi pålitelig og robust informasjon. Det er derfor håp om at vi kan komme videre mot løsning av dette.
La meg mot slutten si at vi ikke kan stå på sidelinjen og vente på at forhandlingene skal føre til en avtale. Vi må i mellomtiden ta mange initiativ for å komme videre. Mange slike initiativ er tatt de siste årene og la meg nevne noen få.
Jeg har nevnt den store skogkonferansen i Oslo allerede, hvor et partnerskap for skogtiltak i utviklingsland ble etablert. Det er nå gitt løfter om 4 mrd. amerikanske dollar i perioden 2010–2012. Senest under sitt besøk i Indonesia nylig uttrykte president Obama stor støtte til det norsk–indonesiske initiativet på dette området.
Tyskland og Sør-Afrika har på sin side tatt initiativ når det gjelder utslippsreduksjoner og måling, rapportering og verifisering av utslipp. Dette er et uformelt forum av interesserte land, inkludert Norge, som deler erfaringer om hvordan man kan planlegge og gjennomføre utslippskutt.
Verdensbanken har etablert det såkalte Partnership for Market Readiness, som er et initiativ som skal gi bistand til u-land som ønsker å utvikle og ta i bruk markedsmekanismer for karbonprising. Landene det er aktuelt å gi støtte til gjennom dette partnerskapet, har ulike forutsetninger, men det er et partnerskap som både USA, Kina og mange andre, inkludert Norge, deltar i, og hvor utviklingsland etter hvert kan lære av hverandre og forhåpentlig tilpasse systemene og utvikle regionale markeder. En av hensiktene med partnerskapet er å kartlegge i hvilken grad landene er klare for å innføre karbonmarked og andre mekanismer samt å bygge nødvendig kapasitet for å kunne gjøre dette.
Videre er det i regi av Den afrikanske union og partnerskapet for afrikansk utvikling, NEPAD, nylig vedtatt et panafrikansk klimaprogram for landbruk, utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Dette rammeprogrammet skal operasjonaliseres sammen med utvalgte utviklingspartnere som Verdensbanken, FAO og EU-kommisjonen. Norge deltar aktivt i denne prosessen sammen med afrikanske land.
La meg også vise til at Nordisk Ministerråd har tatt initiativ til sektorvise klimamekanismer. Det er laget en nordisk adhocgruppe for globale klimaforhandlinger, hvor det er tatt initiativ til en forberedende studie for hvordan dette skal kunne fungere i praksis. Denne studien skal analysere hvordan industriland kan bidra med utslippsreduserende prosjekter i spesielle sektorer i utviklingsland. Initiativet er helt i startfasen og kan kun ses på som begynnelsen på et utredningsprosjekt. Land som Vietnam og Peru er blant aktuelle land, men en rekke andre land har også meldt interesse for å delta i dette.
Avslutningsvis: De norske posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene er ikke endret. De bygger på tidligere omforente posisjoner gjennom klimaforliket og er grundig redegjort for i Stortinget også tidligere. Selv om vi ikke vil få en juridisk bindende avtale på plass i Cancún, vil Norge jobbe aktivt for å få til så mye som mulig for å legge grunnlaget for en omfattende, bindende avtale i framtiden, fortrinnsvis i Sør-Afrika i 2011. Som et ledd i dette vil Norge i Cancún prioritere å sikre en beslutning om skogtiltak i utviklingsland innenfor tidligere norske posisjoner, selv om en rekke andre spørsmål, som f.eks. langsiktig finansiering, ikke er avklart. Veldig enkelt vil vi gå etter alt vi kan få gjennomført, for det er et vell av områder hvor det egentlig er internasjonal enighet. Det vi bør kunne oppnå i Cancún, er simpelthen å formulere det det er global enighet om, få det ned på papiret og stemple det, for så å komme videre på andre områder. Hvis landene legger fra seg tanken om at alt avhenger av alt, så er det mulig.
Vi trenger konkrete resultater på bordet nå. Det beste vi kan gjøre, er å jobbe for resultater som kan bygge stein på stein til en internasjonal avtale på et senere tidspunkt, og som støtter videre opp om prosessen i de internasjonale klimaforhandlingene.
Jeg vil helt avslutningsvis også advare mot enhver tanke om at vi i påvente av internasjonale klimaforhandlede resultater skal redusere utslippene i enkeltland. Regjeringen står selvsagt fast på klimaforliket om at vi skal redusere med 15–17 mill. tonn i Norge innen 2020. Vi vil legge fram en klimamelding neste år om hvordan disse målene kan nås, og vil gå i dialog med Stortinget på basis av den klimameldingen.
Verden har ikke tid til å vente. Som sagt tas det heldigvis en serie positive initiativ i en rekke land, og land sier at de vil ikke la sine tiltak vente på en internasjonal avtale, men vil handle nå. Ingenting vil være bedre enn om vi fikk et internasjonalt kappløp om å utvikle og ta i bruk klimavennlig teknologi landene imellom. Slik det nå er, står både Europa og USA overfor den utfordring at det kanskje skjer mer på andre kontinenter, og hvis ikke vi også parer beina raskt, kan vi komme til å henge etter i det internasjonale kappløpet.
Det verden aller mest etterspør, er globalt politisk lederskap. Vi trenger lederskap i frivillige organisasjoner. Vi trenger lederskap i næringslivet. Vi trenger lederskap i nasjoner. Og vi trenger et globalt lederskap. Norge vil bidra alt vi kan til å sikre det globale lederskapet, og heldigvis er politisk lederskap en fornybar ressurs som kommer igjen og igjen, og vi skal bidra til at det skjer.
Presidenten: Presidenten vil i henhold til Stortingets forretningsordens § 34 a annet ledd foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe, og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsråden. – Det anses vedtatt.
Marianne Marthinsen (A) [14:57:08]: Det er et enormt sprik mellom de forventningene som verden hadde før København-toppmøtet i fjor, og de forventningene som man nå har til hva som kan komme ut av toppmøtet i Cancún. I fjor så vi en voldsom politisk mobilisering. Aldri tidligere har flere statsledere sittet i samme rom, og det var store forventninger til hva slags resultat man kunne klare å komme fram til i løpet av noen få dager i København.
Så har de lærde diskutert mye og strides vel fortsatt om hvorvidt fasiten etter København var fiasko eller milepæl. Sannheten ligger kanskje et sted imellom. Men situasjonen vi er i nå, er i hvert fall at statslederne overgår hverandre i å snakke forventningene til Cancún-toppmøtet ned. Og når sant skal sies, er det vanskelig å være veldig optimistisk i den situasjonen vi står oppe i nå.
I fjor var det en gjennomgangstone på klimatoppmøtet at man ventet på Obamas klimalov. Man var helt innforstått med at Obama og USA ikke var klar til å ta på seg store forpliktelser ennå, men at det ville komme med ny lovgivning på plass hjemme. Nå vet vi at den loven ikke blir noe av. Det har også vært mellomvalg i USA som ikke har virket positivt på dette, og det blir antakelig lenge til en sånn type lovforslag kommer opp igjen i USA.
Det er også en sterkt skjerpet tone mellom Kina og USA. Det så vi demonstrert i sin fulle bredde etter det siste forhandlingsmøtet før Cancún, som foregikk i Kina. USA er ganske kategorisk på at man ikke er villig til å legge store penger på bordet før Kina tar på seg klare forpliktelser. Kina peker på Vestens historiske ansvar, med rette vil jeg si, og vil ikke ha juridisk bindende krav. Så det er klart at denne situasjonen blokkerer også nå for løsning på lettere temaer, som f.eks. skog, som Norge er opptatt av.
Det er i dette spennet at Norge med sitt forhandlingsmandat skal prøve å spille en rolle. I bunn og grunn dreier dette seg i stor grad om manglende tillit. Prosessen trenger intenst tillitsbygging. Det er der Norges fokus må ligge, og forhandlingsmandatet vårt legger grunnlaget for det.
Norge har levert solide bidrag før. De milliardene man la på bordet under Bali-toppmøtet til regnskog, viste en reell vilje til å betale for raske utslippskutt. Det var viktig for stemningen videre i forhandlingene. Finansieringsforslaget som Norge la fram sammen med Mexico i København, ble viktig. Under København-toppmøtet fikk man jo enighet om en ambisjon om å mobilisere hundre milliarder dollar årlig til klimatilpasning/klimareduksjoner i u-land. Jens Stoltenberg har, som ministeren var inne på, ledet en gruppe i etterkant av det, sammen med Etiopias statsminister, som skulle se på hvordan disse pengene skal skaffes. De har levert sin rapport, og den har blitt et viktig referansedokument i Cancún. Det er veldig bra.
Så har det vært stort fokus på utslippskutt, men disse hundre milliardene skal også brukes til klimatilpasning, og det er viktig. Klimaendringene er en realitet. De fattige rammes hardest av både flom og tørke. Vi har allerede flere klimaflyktninger i verden enn flyktninger fra krig og væpnede konflikter. Her må pengene raskt på bordet. Jeg vil spesielt nevne barn, som rammes ekstra hardt av klimaendringer. Barns rettigheter må løftes fram i de tekstene som omhandler tilpasning, på samme måte som vi løfter fram urfolk og kvinner.
Etter København-toppmøtet har landene meldt inn mål og tiltak. Det er bra, men denne «bottom up»-tilnærmingen vil aldri gi nok utslippsreduksjoner til at vi når togradersmålet. Vi må ta utgangspunkt i hvor store utslippskutt som faktisk trengs – og fordele dem i en bindende avtale. Det er Norges uttalte mål, selv om vi ser at det er en krevende vei dit. Det er også viktig at det settes en tidsfrist, fortrinnsvis i Sør-Afrika.
Mange snakker nå om alternative veier fram til en avtale. Konsensusprinsippet har blitt kraftig utfordret, og det er umulig å se for seg at 193 land skal være med på å forhandle om alt hele tiden. Parallelle forhandlinger på enkelttemaer i grupper og land, flere bilaterale avtaler, osv. er helt nødvendig. Men samtidig vil jeg understreke at vi må ikke miste FN-sporet av syne. Disse avtalene må bli byggesteiner i en global avtale, fordi det er FN-prosessen – med alle landene representert – som har legitimitet.
Forhandlinger på skogtiltak er ett av få lyspunkter. Vi håper intenst at vi kommer fram til en endelig avtale om det i Cancún. Norge har hatt en pådriverrolle, og den rollen er det viktigere enn noensinne at vi beholder.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:02:39]: Jeg er glad for at statsråden også valgte å komme til Stortinget for å gi en orientering før han reiser til klimaforhandlingene i Cancún. Det har vært litt spesielt å observere at han har hatt pressekonferanser, møte hos NUPI og møte med miljøbevegelsen uten at han selv har tatt initiativ til å komme til Stortinget. Jeg håper at Stortinget er det første man reiser til og snakker med ved neste anledning, slik at man kan få forankret det arbeidet som regjeringen vil gjøre på vegne av Norge, i klimaforhandlinger i framtiden.
Det er også viktig å forankre det man gjør, når man leder et utvalg i FN-systemet. Når statsministeren har vært med og skapt forventninger om ulike finansieringsmetoder for å stimulere klimatiltak eller klimatilpasning i verdens fattige land, er det en viss forventning globalt at Norge, som har utvalgslederen, sannsynligvis vil følge opp tiltakene som utvalget foreslår. Når ingen av disse tiltakene har blitt diskutert på Stortinget, og det heller ikke var et tema da klimaforliket ble inngått, tror jeg at denne regjering gjerne har forpliktet Norge til mer enn det Stortinget automatisk er villig til å si ja til, selv om regjeringen har flertall i denne sal. Derfor tror jeg at regjeringen hadde gjort klokt i å diskutere mer med Stortinget før man går ut og forplikter seg til å redde verden.
Samtidig er det egentlig greie toner som miljøvernministeren presenterer her. Det er litt av den samme tråden som vi har hørt tidligere, etter København-avtalen. Man er mer nøktern og tar inn over seg mer av realitetene og kompleksiteten som er i verden. Det tror jeg er viktig, om man skal få til suksess. Jeg har tidligere sagt at vi hadde en litt naiv tilnærming i København-prosessen, der man prøvde å overgå hverandre, om man skulle kutte 30 pst. eller 40 pst. i Norge, i den tro at andre land mer eller mindre automatisk også ville høyne sine bud. Nå er det ikke et tema, heldigvis. Man vektlegger fra miljøvernministerens side de maktforholdene som er når det gjelder energiforsyningssikkerhet, befolkningsvekst og økonomisk vekst, hvor CO2-tiltakene griper dypt inn i dette og kan skape utfordringer. Det er lett å ignorere det i et energirikt og velstående land som Norge, men i land som har hundrevis av millioner mennesker som lever i ytterste fattigdom, er det faktisk en viktig avklaring – ønsker man f.eks. å bygge to kullkraftverk for å bedre energiforsyningen, eller skal man bygge ett og prøve å få CO2-rensing? For de fattige er det liten glede i rene kullkraftverk hvis de fortsatt lever i ekstrem fattigdom. Det er vanskelige prioriteringer som det er lett for Norge å gi råd om, men det er ikke like lett for dem som skal avveie de vanskelige forholdene. Forventningene er altså lavere, både fordi det er en realitet i situasjonen, men også en nødvendighet.
Jeg tror det er viktig at vi som politikere fremmer mål som er realistiske å gjennomføre, for det skaper tillit blant befolkningen når man kan vise til at man faktisk har oppnådd én målsetting før man går videre, selv om det målet gjerne er mindre visjonært enn det man innerst inne skulle ønske.
Jeg tror også at rammene rundt dette møtet i Cancún egentlig er bedre enn det vi tar inn over oss, for det var nærmest skapt en Klondike-stemning i København – og man kunne umulig innfri. Jeg vandret der nede i fjor, og miljøvernere utkledd som kyllinger og kalkuner, og buddhister som brukte anledningen til å gjøre alt annet enn å fremme klima, skapte en stressfull situasjon, vil jeg påstå. Og med all respekt for miljøvernministerens arbeidskapasitet: Med så mange grupper som forventer å få redegjørelser underveis, må jo det ta av energien som man kunne brukt til å forhandle med sine motparter og medspillere. Jeg tror at rammene for å kunne gjøre et grundig arbeid blir bedre i Cancún, og at man da kan komme lenger enn det man i dag går rundt og frykter. Det vil i så fall være positivt.
Til tross for at vi i Fremskrittspartiet ikke alltid – kan jeg trygt si – deler miljøvernministerens scenario-forståelse, er vi enig i at man skal være med og kutte CO2. Fremskrittspartiet har i Stortinget flere ganger sagt – og vi har fremmet forslag om det – at det er viktig å få på plass en internasjonal avtale for å kutte CO2-utslipp. Og, som statsråden sier, det er viktig fordi man skal være føre var, men også for næringslivets del er det viktig å ha avklarte rammebetingelser. For norsk næringsliv vil det være en fordel om en får en avklaring av CO2-kostnader og teknologikrav. For vi ligger langt framme og vil kunne hevde oss i konkurransen, men også hjelpe andre land i å komme videre.
Så vil det alltid være en diskusjon om balansen mellom nasjonale og globale kutt, kutt nå og forskning for kutt senere. Men den debatten hører til ved en annen anledning enn i dag.
Nikolai Astrup (H) [15:07:54]: La meg først takke statsråden for redegjørelsen. Vi setter stor pris på at han kommer til Stortinget og redegjør for oss, og når det gjelder de internasjonale klimaforhandlingene, tror jeg, som Bjørn Eidsvåg sang, at han «e bare ein mann som gjør så godt han kan». Det er hjemme det svikter, men internasjonalt liker vi stort sett det vi hører.
Det er helt åpenbart svært komplisert å forhandle i en situasjon der den som vil minst, bestemmer mest. Derfor mener jeg at den strategien som statsråden har valgt, med en sten-på-sten-innfallsvinkel, er klok og fornuftig.
Jeg vil likevel komme inn på et par punkter. Statsråden var innom finansiering. Norge har en ledende rolle, statsministeren leder den gruppen som bl.a. har jobbet med ulike finansieringstiltak. Men det kan ikke være helt likegyldig for Norge hvilke tiltak man velger til slutt. Det optimale er selvsagt en pris på karbon som reflekterer kostnaden for samfunnet. Det er jo dette vi prøver å adressere, at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig, men i mellomtiden finnes det jo andre mekanismer.
Stoltenbergs gruppe har bl.a. foreslått skatt på finanstransaksjoner og valutaspekulasjoner, altså en Tobin-skatt. Det er i samsvar med Soria Moria-erklæringen, men jeg synes likevel det er riktig fra Høyres side å presisere at det å innføre en skatt som i Soria Moria-erklæringen er begrunnet med at man skal forhindre en ny finanskrise – iallfall brukes den begrunnelsen nå fra regjeringen – selv om finanstransaksjoner og valutaspekulasjon på ingen måte var årsak til finanskrisen, stiller vi oss skeptiske til. Det er jo en bred enighet om at forurenser skal betale, og vi mener dette er et godt prinsipp å legge til grunn for enhver finansieringsmekanisme under en internasjonal klimaavtale. CO2-avgifter og kvotesystemer i ulike varianter vil dermed være logiske finansieringskilder. Skatt på valutatransaksjoner som ikke har noe med CO2 å gjøre, bør ikke ha det. Så det kunne vært fint i og for seg om statsråden kunne redegjøre litt for hvilke av de ulike forslagene som Stoltenbergs gruppe har foreslått, som regjeringen mener vil være det mest optimale, og som vi jobber for at skal bli sluttresultatet.
Som jeg var inne på, mener jeg at den sektorvise tilnærmingen der man bygger sten på sten, er fornuftig, fordi vi ikke kan gjøre det beste til det godes fiende. Målet om en helhetlig avtale må stå fast, men vi trenger en mer pragmatisk tilnærming for å komme videre. Det gjelder at man tar utgangspunkt i de sektorene der vi har mest å bidra med. Statsråden nevnte avskoging. Det er veldig positivt og kan danne grunnlag for et videre sektorarbeid, også internasjonal skipsfart. Det kunne vært fint om statsråden kunne kommentere noe på hvilke initiativ Norge har tatt der, og hvor langt vi har kommet, om det overhodet er noen fremgang fra i fjor. Finansiering har jeg nevnt, men ikke minst dette med CCS. Der er teknologien tilgjengelig, og bør absolutt komme inn under den grønne utviklingsmekanismen. Så det synes jeg er et meget godt initiativ, som statsråden og Norge da har på sin posisjonsliste, fordi det er et område hvor vi virkelig kan gi et reelt bidrag.
Så har statsråden flere ganger sagt at det haster med å handle. Det er vi enige om. Derfor hadde det vært fint om statsråden ikke bare var verdensmester i klimaretorikk, men også kunne levere noen resultater hjemme. Vi kan ikke vente med å handle, vi må vise at det er mulig å kombinere vekst og høy levestandard med lave utslipp. Norge er godt posisjonert, med teknologi, kompetanse og kapital til å spille en viktig rolle og faktisk realisere et slikt samfunn. Men da haster det med å komme i gang, og så langt kommer vi til å ha brukt like lang tid på å snakke om hvilke tiltak vi skal sette inn, som den tiden vi har igjen på å gjennomføre dem til 2020. For vi har snakket om dette siden 2005, og det blir ikke noe tiltak før i 2013, når klimameldingen forhåpentligvis er ferdig vedtatt.
Erling Sande (Sp) [15:13:24]: Statsråden si utgreiing minner oss om at trass i kaldt vêr, trass i at nokre stadig prøver å utfordre klimaforskarane sitt truverde, er klimaendringane den største utfordringa som verda står overfor. Det er brei vitskapleg semje om at vi kan vente oss global temperaturauke, heving av havnivået, endring i nedbørsmønster og vindsystem, tap av biologisk mangfald, og forverra levekår, særleg i den fattige delen av verda. 70 pst. av klimagassutsleppa globalt kjem frå energiproduksjon og energibruk, og det seier oss òg litt om kor viktig det er å redusere bruken av energi og produsere meir fornybar energi.
For å stabilisere klimaet må dei globale utsleppa reduserast med 60–80 pst. innan 2050, ifølgje klimapanelet. Rammene står altså fast frå tidlegare diskusjonar, og det krevst no nytenking og handling. Dei internasjonale klimaforhandlingane, også møtet i Cancún, er avgjerande viktige for å redusere dei globale utsleppa, og Noreg er og skal vere ein aktiv partnar i det internasjonale samarbeidet.
Så kan alle land med rette hevde at utsleppa deira utgjer berre ein mindre del av den totale utsleppsmengda i verda. Derfor er det avgjerande viktig at det blir framforhandla ambisiøse og langsiktige internasjonale klimaavtalar. Då er det også viktig at Noreg som eit lite, men velståande land er villig til å medverke for det det er verdt, at vi viser handling på heimebane, og at vi er ei klar stemme internasjonalt. Vi har gode høve til å medverke med tiltak og ny teknologiutvikling som kan bringe verda nærare ei klimaløysing. Vi har kompetanse og økonomisk handlefridom som gjer oss eigna til å ta på oss eit leiaransvar, og vi forvaltar vesentlege ressursar som fornybar energi, skogressursar, land- og kystareal og reint vatn, som gjev rikt høve til å medverke.
Arbeidet mot global oppvarming er avhengig av internasjonale avtalar for å lukkast. Det internasjonale samarbeidet må bli breiare, djupare og lengre: breiare i den forstand at alle viktige utsleppsland og utsleppskjelder må vere omfatta, djupare på den måten at ein forpliktar seg til dei utsleppskutta som er nødvendige for å nå togradersmålet, og lengre på den måten at ein må ha eit langsiktig perspektiv på forhandlingane. Det er viktig for å gje klare signal til industri, investorar og innbyggjarar om kva veg verda skal gå framover.
Så veit vi alle at møtet i Cancún neppe vil imøtekomme desse store ambisjonane, som både Senterpartiet og andre parti i denne salen har uttrykt. Dei uttrykte ambisjonane før Cancún er låge frå mange land. Det betyr likevel ikkje at det ikkje kan vere håp for framgang på viktige område, som statsråden òg har gjort greie for, anten det gjeld teknologioverføring, finansiering, regnskog eller anna. På desse konkrete områda kan Noreg bidra. Og vi bør gjere det, i den grad vi har moglegheit til det, for å løfte fram framgang nettopp på desse områda.
Vi bør vidare løfte fram behovet for reguleringar på utsleppskutt innan skipsfart. Der veit vi at det samarbeidet ein har gjennom IMO er viktig for å få resultat.
Vi er, som statsråden var inne på, avhengig av at sentrale land forpliktar seg på store utsleppsreduksjonar og opnar for kontroll og rapport av desse dersom ein skal ha ein internasjonal avtale. Framtida til Kyotoprotokollen vil vere viktig, òg for det globale klimaarbeidet framover, slik statsråden peika på. Interessant er det òg at ein nemner at ein i sluttrapporten frå høgnivågruppa viste til kva ein kan få til med ei lita avgift på valutatransaksjonar når det gjeld å framskaffe midlar. Det er noko som Senterpartiet vil gje heilhjarta støtte til.
Det internasjonale klimaarbeidet er stort og omfattande. Det minner oss om at vi er eit lite land i verda, som det vart sagt frå denne talarstolen ein gong. Det er andre land enn vårt eige som blir dei tunge brikkene i klimaarbeidet. Men det minner oss òg om at eit lite land, dersom ein er villig, kan spele ei større rolle enn det landet sin storleik tilseier, og det meiner vi at ein bør ta sikte på å få til.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:18:40]: Jeg vil takke statsråden for en realistisk redegjørelse, en grundig redegjørelse, en redegjørelse som viste pågangsmot, og som også tok tak i de viktigste utfordringene før forhandlingene i Mexico.
Statsråden sier at mens klimaforhandlingene foregår, er det tre hovedtrender som er rådende: Det er de globale internasjonale forhandlinger, viktige steg i enkeltland, men også at klimaendringene mer og mer merkes i enkelte land. Dette er en beskrivelse som Kristelig Folkeparti stiller seg bak.
Kristelig Folkeparti er således glad for at statsråden så tydelig understreker at «vi kan ikke vente med å ta skritt» i forhold til klimaproblemet. Det pågangsmot som vises av statsråden, tror jeg er viktig å ta med seg i de neste ukers arbeid.
Statsråden tar et historisk tilbakeblikk på hva som skjedde i København i forhold til at vi ikke kom i havn med en bindende avtale, og at strategien nå er en stein-på-stein-bygging – eller «etasje for etasje», som statsråden selv sa.
Fra Kristelig Folkepartis side er det viktig å understreke at vi er med på å bygge stein på stein, men vi vil at alt som bygges, bygges opp mot FN-sporet. Det er der vi en dag skal ende.
Jeg er glad for den utålmodigheten som statsråden uttrykte i forhold til det forhandlingsmøtet han skal reise ned til nå. Han sier at «Cancún må bli en viktig del av dette byggverket».
Vi kan diskutere lenge hva som var årsaken til at vi ikke kom lenger i København enn det vi gjorde, men fra Kristelig Folkepartis side har vi hele tiden vært tydelige på at det var en tillitskrise mellom fattige og rike land som var avgjørende for at vi ikke kom lenger.
Kristelig Folkeparti vet at man i det siste året har jobbet iherdig på ulike fronter for å bygge ned tillitskrisen og bygge opp mer tillit til hverandre. Vi ser også at det gjenspeiles i dagens redegjørelse. Så er vårt håp at vi har lyktes, slik at forhandlingene har mer tillit med seg idet de nå settes i gang i Mexico.
Per i dag er det én forpliktende avtale på dette området, og det er Kyotoprotokollen, som utgår i 2012. Statsråden var inne på at det bare er en tredjedel av klimagassutslippene som hører inn under denne avtalen. Derfor er det fra Kristelig Folkepartis side viktig å understreke at vi ønsker en forlengelse av denne avtalen, en ny forpliktelsesperiode utover 2012, og vi støtter regjeringen og statsråden og hans tankerekke rundt dette: Vi har vært forkjempere, men nå skal vi være pådrivere for en ny Kyoto-protokoll.
Jeg må bare en liten snarvisitt innom representanten Ketil Solvik-Olsen, som mente det var naivt å peke på 30, kanskje 40 pst. kutt hvis vi fikk med oss andre. Jeg opplever ikke at dette er naivt. Jeg opplever at dette er visjonært, og det er nødvendige grep som vi må ta for å være med og redde vår felles klode.
Kristelig Folkeparti er glad for statsrådens understreking av at det er klimaforliket som ligger til grunn for de posisjonene som vår norske forhandlingsdelegasjon har. Og i klimaforliket slås det tydelig fast at vi skal gjøre en jobb ute, og vi skal gjøre en jobb hjemme. Det er på vår jobb hjemme vi skaper vår troverdighet. Det er den som kan bære Norge som et ledende land inn i forhandlingene som nå skal ta til. Derfor vil vi fra Kristelig Folkepartis side ønske lykke til. Vi ser med spenning fram til de sakene regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med når det gjelder nasjonal klimapolitikk.
Borghild Tenden (V) [15:23:46]: Først vil jeg takke miljøvernministeren for en god redegjørelse.
Klimatoppmøtet i Cancún vil nok ikke føre til noe gjennombrudd for en ny klimaavtale. Men det er avgjørende for FN-prosessen at de to ukene med forhandlinger leverer på noen områder. Det viktigste blir å legge grunnlaget for en ny klimaavtale som forplikter. Sjansen for enighet er nok bedre på områder som skogbevaring og tilpasning til klimaendringen, som flere har vært inne på her i dag.
Fortsatt er summen av utslippsreduksjonene statene har lovet, altfor liten. Målet er å ikke overstige en temperaturøkning på mer enn 2 grader, som er det forskerne mener kloden maksimalt kan tåle uten altfor store og irreversible konsekvenser. Med de utslippsreduksjonene som er blitt lovet nå, vil temperaturøkningen sannsynligvis ligge på ca. 3,5 grader. Venstre er blant dem som har argumentert for at Norge og andre land med muligheter til å handle, ikke lener seg tilbake og venter på beslutninger i FN før man setter inn tiltak for å få ned utslippene.
De fleste er enige om at en avgjørende løsning på klimapolitikken ligger i utvikling, testing og iverksetting av teknologi – og at denne teknologien må tas i bruk i stor skala over hele verden. Men fordi det er billigere å forurense, går det sent. Vi vet dessuten at vi må få opp volumet på klimateknologi for at den skal bli billig nok for bruk. Konsensusen er også stor om at utvikling av klimavennlig teknologi vil være et av Norges aller viktigste bidrag i klimakampen.
I påvente av internasjonal enighet utsetter vi avgjørende nasjonale tiltak. FN-prosessen har blitt en unnskyldning for ikke å iverksette nødvendige tiltak i Norge. Men en ny klimaavtale som alle står bak, vil nok på langt nær være effektiv nok til at ny klimateknologi utvikles raskt nok og til at CO2-utslippet kuttes.
Regjeringen har utsatt klimameldingen i over ett år og også levert to statsbudsjett uten en klar plan for utslippskutt og en strategisk satsing på klimateknologi i Norge. Politikere sier at arbeidet med klimameldingen er svært krevende. Men å bli ening med seg selv kan da ikke være mer krevende enn å få med Kina og USA på en internasjonal klimaavtale?
Hvis Norge vil være bidragsyter, må vi utvikle klimavennlig teknologi, teste den ut, ta den i bruk og rett og slett prøve og feile. Ved å gjennomføre rensetiltak som utløser teknologiutvikling, vil vi bistå verden med å gjøre teknologien billigere. Det vil være et godt bidrag, både til fattige og rike land. Det vil koste litt mer, men det fine er at vi ikke trenger å vente på at alle land skal bli enige før noe blir gjort.
Det er få som tror at det kommer på plass en juridisk bindende avtale om utslippskutt i regi av FN de nærmeste årene. Dette betyr likevel ikke at det er umulig med utslippskutt, eller at det er umulig med andre avtaler og virkemidler for å få ned utslippene. Det finnes mange former for regionalt og internasjonalt samarbeid mellom større og mindre grupper – på tvers av formelle forhandlingsgrupper – av industrialiserte og mindre industrialiserte land, som kan få fortgang i å få ned utslippene. Norge har eksempelvis et betydelig klima- og energisamarbeid gjennom det utviklingspolitiske samarbeidet med bl.a. store utslippsland som India, Sør-Afrika og Brasil, som jo er nevnt av miljøvernministeren. Andre eksempler på allianser er det Norge sammen med andre europeiske land kan få til for å få på plass et betydelig teknologisamarbeid. Det er mange som mener at slike samarbeidsformer i sterkere grad må supplere FN-sporet. En kan se for seg at de ulike initiativene og samarbeidsformene på sikt kan bli formalisert i FN-regi.
Siden klimatoppmøtet på Bali for to år siden har et av de sentrale temaene i forhandlingene vært finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Statsminister Jens Stoltenberg har vært med på å lede arbeidet i FNs høynivågruppe om finansiering av klimatiltak, og 5. november i år la denne gruppen fram en rapport som viste at det var mulig å skaffe til veie opptil 100 mill. dollar årlig innen 2020 til klimatiltak i fattige land. Stoltenberg deltar selv i løpet av den andre forhandlingsuken i Mexico.
Bare i 2009 subsidierte man forbruk av fossil energi med 312 mrd. dollar.
Alf Egil Holmelid (SV) [15:29:06]: Eg vil berre kome med nokre kommentarar til representanten Borghild Tendens innlegg. Ho etterlyste meir fart i satsinga på miljøteknologi. Det er eit område som eg har engasjert meg mykje i og har brukt ein del tid på, så eg tenkte eg for heilskapen si skuld skulle presentere ein del av dei satsingane som no blir gjort på miljøteknologi. Vi har fått på plass eit eige program som ligg på 300 mill. kr i året i støtte til miljøteknologi. Men det er berre ein liten bit. Viss ein tek med det som skjer i Noregs forskingsråd, med Forskningssenter for miljøvennlig energi, viss ein tek med ei rekkje andre program i Innovasjon Norge, er det på desse områda over 1 mrd. kr. I tillegg kjem alt det som skjer gjennom Enova.
Men så har eg lyst til berre å ta opp eit punkt som ein veldig ofte gløymer i samband med å satse på klimavennleg teknologi, i samband med satsing på teknologi for miljøvennleg energi, og det er den satsinga som regjeringa no jobbar med, og som vi håpar på å få tilsutning til i Stortinget, nemleg å oppkapitalisere Statkraft, sånn at Statkraft over ein femårsperiode kan bruke 82 mrd. kr på fornybar energi. Det skapar ein enorm marknad for miljøteknologi og er kanskje eit av dei største lyfta vi kan gjere for å styrkje miljøteknologien og skape ein marknad for miljøteknologi, både ved å jobbe her i landet og ved å jobbe internasjonalt. Der har ein gjennom ein aktiv statleg eigarskap verkeleg teke eit enormt lyft for å fremje miljøteknologi.
Statsråd Erik Solheim [15:30:48]: Debatten har jo vist en nærmest unison enighet om hovedlinjene i den redegjørelsen jeg la fram, og bred støtte fra alle Stortingets partier til alle hovedlinjene i de norske posisjonene foran Cancún – ikke noe er mer gledelig. Enhver regjering står sterkest i å påvirke i utlandet hvis det er rimelig enighet hjemme om hva man ønsker. Så det er veldig positivt.
La meg så prøve å kommentere noen av de tingene som er sagt i debatten. Jeg er veldig glad for det initiativet som Høyre og Fremskrittspartiet tok for å få en slik redegjørelse her, men jeg etterspør bare egentlig litt klarere signaler fra Stortinget for hva man ønsker, for det er ingenting jeg ønsker mer enn å holde denne typen redegjørelser og få debatt om viktige miljøpolitiske spørsmål. Samtidig har vi på regjeringens side fått en veldig klar henvendelse fra presidentskapet om at det ikke ønskes så mange redegjørelser, så det forholder vi oss til. Derfor har ikke jeg planlagt noen redegjørelse om dette, men ingenting er bedre enn å få anledning til å holde en slik redegjørelse.
Så var både Marianne Marthinsen og Line Henriette Hjemdal inne på betydningen av FN-sporet. Det finnes jo ikke noe alternativt spor, slik som jeg ser det – det er FN-sporet eller full avsporing. Det er ikke noe annet system i dag som kan skape den normative internasjonale enighet om klimatiltak enn ved å gjøre det gjennom FN, så FN-sporet er det eneste sporet som gjelder. Men det betyr jo ikke at det ikke er lov å kjøre andre tog i tillegg, der det som land gjør på hjemmebane, og også det koalisjoner av villige land kan gjøre på skogsatsing, på klimatilpasning eller på teknologioverføring, selvsagt er viktig. Ingen forbyr jo teknologioverføring fra et land til et annet uten at du har et internasjonalt rammeverk for det. Så, ja, vi må få FN til å være rammen for de internasjonale forhandlingene. Vi må ha avtaler gjennom FN. Vi må også kunne ta enkeltinitiativ på mange andre områder som går lenger enn det det er full enighet om i FN.
Så var også Line Henriette Hjemdal inne på den tillitskrisen som ble skapt i København. Det er ingen tvil om at mye tid i år har vært brukt på å gjenoppbygge tillit. Jeg vil bruke anledningen til å gi en veldig sterk honnør til Mexico for det glitrende lederskapet de så langt har vist. Hvorvidt det fører til resultater i Cancún, er for tidlig å si. Men hvis det ikke skulle gjøre det, er det iallfall ikke på grunn av Mexico. Utenriksminister Espinosa og miljøvernminister Elvira har vist en formidabel evne til å skape internasjonal tillit. Det er fantastisk flott å se en så dyktig kvinne også som Espinosa lede forhandlingene på Mexicos vegne. Så vi har gjenoppbygget tillit, og i alle leirer er det aksept for at de under vanskelige forhold gjør en utrolig god jobb.
Så spurte Nikolai Astrup om regjeringen har noen egen holdning til hvilke av finansieringsforslagene fra panelet som Stoltenberg og Meles har ledet, som er de beste. Jeg tror vår hovedholdning er at det som det er mulig å samle internasjonal enighet om, vil være bra nærmest uansett hva det er. Samtlige forslag som ligger på bordet fra det utvalget, vil være akseptable for Norge. Vanskeligheten er ikke å velge på øverste hylle, men vanskeligheten er å få en bred nok enighet om noen av disse forslagene overhodet, fordi det alltid mobiliseres innvendinger. Selv små øystater, som for øvrig argumenterer med at de vil gå til grunne hvis man ikke gjør noe med klimaendringene – og det er riktig – kan jo til tider mobilisere f.eks. mot internasjonale avgifter for skipsfart ut fra den begrunnelse at øystater er mer avhengig av skipsfart enn andre land. Så vanskeligheten er å få til enighet, ikke å velge mellom ellers gode forslag. Men det er samtidig også riktig at forslag som har den dobbelte gevinsten, at du både beskatter noe som er klimafiendtlig, eller klimagassutslipp, og samtidig bruker de pengene til noe positivt, som er klimatilpasning eller reduserte utslipp, selvfølgelig er en god ting. Internasjonal avgift på drivstoff til skipsfart eller fly er gode eksempler på det.
Astrup spurte også om hva vi gjør på skipsfartssiden. Vi har tatt en rekke initiativ. Norge har lagt fram forslag i forhandlingene. Jeg har skrevet brev til lederen for Den internasjonale maritime organisasjon for å få fortgang i dette, også på kontroversielle områder. Men den store utfordringen her er igjen ikke Norges initiativrikdom, for den er betydelig, men det er å få til et system som alle føler er rettferdig, samtidig. Mange utviklingsland mener altså at det skal være forskjellige betingelser for skip fra utviklingsland i forhold til fra i-land. Vi mener det er et veldig vanskelig prinsipp så lenge en så stor del av den utflaggede flåten jo er i land som er utviklingsland.
Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.
Presidenten vil foreslå at miljø- og utviklingsministerens redegjørelse om klimaforhandlingene i forbindelse med partsmøtet i Mexico vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.