Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden fordeles med inntil 5 minutter for hvert parti og inntil 5 minutter for statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [18:39:33]: (ordfører for saken): Forslaget om å endre kvoteåret er et tema som har blitt satt på den fiskeripolitiske dagsordenen flere ganger. Spørsmålet ble berørt allerede tidlig på 1990-tallet i forbindelse med St.meld. nr. 58 for 1991–1992, Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten. Det var de samme problemstillingene den gang som nå:

«En omlegging av reguleringsåret i Norge vil føre til at en kommer i utakt med en rekke internasjonale avtaler. Dette tilsier at saken må tas opp med de land Norge har avtaler med. Fiskeridepartementet vil foreta en grundigere analyse av spørsmålet om en eventuell omlegging av reguleringsåret.»

I en annen stortingsmelding, St.meld. nr. 51 for 1997–1998, står det klart at startpunktet for kvoteåret ikke har noen praktisk betydning så lenge kvotene er høye nok til at det kan drives fiske hele året. Man konkluderte også den gang med at man så det som lite aktuelt å flytte reguleringsåret.

Island har lagt om kvoteåret, noe som har vært positivt. Omleggingen av kvoteåret har hatt en betydelig innvirkning på å jevne ut råstofftilgangen. Jeg skjønner at vi ikke kan overføre Islands erfaringer direkte til norske forhold, men det er interessant å lese historien. Norge kan lære av disse erfaringene.

En omlegging av kvoteåret kan være positivt for fiskernes mulighet for å planlegge, og man reduserer usikkerheten knyttet til planlegging av driften i andre halvår. De som f.eks. har planlagt et aktivt høstfiske, men som følge av dårlig vær ikke har fisket opp det planlagte kvantumet, kan fiske det resterende kvantumet i løpet av vinteren og sommeren. Man kan altså justere driften fortløpende i forhold til de rådende værforhold og pris- og markedssituasjonen om høsten.

Kristelig Folkeparti ber i sitt forslag regjeringen vurdere både justering av kvoteåret samt økt kvoteavsetning til bifangst som virkemidler for å jevne ut landingene av torsk over året og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Dette forslaget er veldig likt både Fremskrittspartiets og Høyres forslag, men vi skiller lag f.eks. der Fremskrittspartiet ber om forslag fra regjeringen allerede våren 2011. Kristelig Folkeparti tror at dette dessverre, med de prosessene som skal til, vil ta noe lengre tid. I sak er vi enige både med Høyre og Fremskrittspartiet.

Når jeg har tatt opp dette temaet i mitt hjemfylke, har jeg fått ulike signal. En fisker sa til meg at endringer av kvoteåret kan utvilsomt ha mye for seg, men dette er ikke det største problemet i norsk fiskeripolitikk akkurat nå. Så jeg fremmer forslaget fra Kristelig Folkeparti, og så får vi se hva som skjer.

Statsråden har gitt en åpning ved at det skal arbeides videre med disse spørsmålene. Det har fiskeriministre av ulike politiske farger sagt siden tidlig på 1990-tallet. Jeg skjønner utfordringene. Dette kan vi ikke bare vedta. Her må det faktisk forhandles, både i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon og i Det internasjonale havforskningsrådet. Jeg skjønner godt at dette er krevende, og ønsker statsråden lykke til med det arbeidet.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Lillian Hansen (A) [18:43:36]: Det er registrert at det fra enkelte hold er et ønske om å endre kvoteåret. Dette med bakgrunn i ønsket om en utjevning av fiske over året. Spesielt innenfor hvitfisksektoren har det vært ønskelig med en sesongjustering med en endring av kvoteåret, sånn at fisket kan starte på høsten.

Her vil jeg vise til brevet fra fiskeri- og kystministeren i saken, at det å endre kvoteåret vil være en lang og krevende prosess, og at endringene bl.a. vil forutsette enighet med andre land som Norge har avtaler om forvaltning av felles bestander med.

Og som statsråden viser til i sitt brev, blir det verken mer fisk eller økte kvoter om man endrer kvoteåret. Regjeringspartiene er imidlertid alle opptatt av å ha en regulering av fisket som ikke bare er rasjonell, men som så langt som mulig legger til rette for effektivitet og fleksibilitet, samtidig som vi sikrer tilgang på råstoff for industrien.

Regjeringspartiene er derfor tilfreds med at statsråden i samme brev sier at hun vil arbeide videre med disse spørsmålene, og vil invitere næringen til å komme med innspill for å sikre at tiltakene som iverksettes, er både treffsikre og rasjonelle.

I mellomtiden er vi enige i vurderingene om at bifangstordningen vil være et godt tiltak for å øke fangsten av torsk, hyse og sei på høsten, og at dette forhåpentligvis vil bidra til en jevnere levering over året og økt aktivitet på høsten.

Det var i grunnen det jeg hadde tenkt å si.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:45:36]: Først av alt, slik at jeg ikke glemmer det, vil jeg fremme Fremskrittspartiets forslag, slik at jeg trygt kan gå ned fra talerstolen etterpå, uten å måtte springe tilbake.

Den saken som vi har til behandling i dag, og som er et representantforslag fremmet av flere representanter fra Høyre, er svært viktig. Det er et viktig forslag fordi det illustrerer ett av de elementene som vi bør se på med hensyn til hvordan vi kan få opp verdien knyttet til førstehåndsomsetningen av fisk.

Kort: Vi har gang på gang også i denne sal diskutert hvordan vi kan klare å få til en enda større verdiøkning på produktene våre i Norge, istedenfor at den største delen av verdiøkningen på råstoffet vårt tilfaller utenlandske filetfabrikker e.l. I så henseende er dette forslaget svært viktig, fordi det kan gi oss et redskap nettopp for å kunne planlegge annerledes, ut fra hvordan markedet ser situasjonen. Da må også fiskerne ha mulighet til å kunne fordele fangsten sin på en annen måte enn det som ligger innenfor kvoteåret per i dag.

Men så kommer selvfølgelig den andre problemstillingen opp, og det er at det ikke er sikkert at det er ideelt for alle fiskeslag. For torskefisken som for hvitfisken er det nok meget mulig at dette kan være et veldig viktig grep, men jeg er litt mer usikker når det gjelder bl.a. pelagisk sektor, der man har en annen fisketid enn det man har i denne sektoren. Hvis man flytter kvoteåret slik at det starter 1. september, er det jo nettopp da man starter det pelagiske fisket, bl.a. Derfor er det viktig at man har slingringsmonn når man har med fisk å gjøre.

Når det gjelder bifangst, er det en svært viktig sak, som man er nødt til å se på.

Representanten Lillian Hansen sier i sitt innlegg at det vil ta tid å gjennomføre dette, og at man er avhengig av avtaler med andre land. Ja, selvfølgelig er man det! Men derfor er det desto større grunn til å signalisere at nå får vi begynne å gjøre det. Da må vi sørge for at vi legger press i forhandlingene knyttet til det. Jeg er svært spent på å høre fiskeriministerens innlegg om en liten stund. Jeg ber om at hun da helt klart gir signal om at de har spilt dette inn i de forhandlingene som vi nettopp har lagt bak oss. Hvis vi spiller dette inn i forhandlingene om kystavtalene knyttet opp mot de forskjellige fiskeslagene, kan det være en måte å gå videre på. Det er jo dette som er det store spørsmålet. Vi må slutte med bare å prate, vi må begynne å handle. Det er slik jeg oppfatter representantforslaget fra Høyre, at nå må vi komme et steg videre.

Det er riktig, som representanten Andersen Eide sier i sitt innlegg, at det ikke er stor forskjell på forslagene. Men det er en vesentlig forskjell. Fremskrittspartiet sier i sitt forslag klart at man skal ha med aktørene innenfor fiskeriene før man får på plass en avtale, slik at alle får være med og si sin mening i det utvalget der man diskuterer det.

Når det gjelder tidsfaktoren – altså våren 2011 – er jo det selve forslaget fra regjeringen med hensyn til hvordan vi skal gå videre. Det er ikke snakk om at avtaleverket skal være på plass i 2011, men vi må jo begynne et sted. Hvis vi ikke gir et signal om at vi ønsker at dette skal behandles raskt, og at man må komme i gang med det, går det fortsatt vinter og vår, som representanten Andersen Eide også var inne på i sitt innlegg. Så jeg håper at regjeringen kan snu. Det er vel liten sannsynlighet for det, men vi gjør i hvert fall et forsøk og skal stemme over forslaget etterpå.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Frank Bakke-Jensen (H) [18:49:37]: Gode muligheter for å planlegge driften og langsiktige rammevilkår er noe man gjerne etterstreber, uavhengig av hvilken næring man driver i. Situasjonen for hvitfisknæringen er vel kjent her i denne salen. Den har vært ganske så turbulent og til tider vanskelig de siste årene.

Selv om mye går bra på hjemmebane, vi forvalter bra, og kvoten øker, er det faktisk slik at vi har vanskeligheter med å se at vi får den store lønnsomhetsøkningen innenfor denne delen av fiskeindustrien.

Regjeringen har gjennom sin ferskfiskstrategi beskrevet markedspleie og tilgang på ferskt råstoff som en vei ut av det uføret man nå er i. Også store aktører som Aker Seafoods har vedtatt strategier der dette beskrives som en riktig vei.

Man har de siste årene forsøkt forskjellige modeller for å oppfylle departementets strategi. Vi har prøvd distriktskvoteordning, refordeling og bifangst, og kvotebank og endring av kvoteåret har vært nevnt. Distriktskvoteordning, refordeling og bifangst har alle det til felles at det betinger et stort byråkrati og ellers vanskeliggjør fiskernes og industriens muligheter for å planlegge langsiktig for en markedsrettet drift. Jeg har tidligere hevdet og vil opprettholde uttalelsen om at distriktskvoteordningen sysselsatte flere byråkrater enn den har sysselsatt industriarbeidere – noe vi vel alle er enige om ikke var meningen med forsøket.

Tidlig i november kunne man i A-presseaviser og i FiskeribladetFiskaren lese om en jublende leder i Båtsfjord Arbeiderparti ved navn Geir Knutsen. Knutsens forklaring på sitt gode humør og adventlige lovsang var at fiskeriministeren nå personlig hadde meddelt ham at tillatt mengde innblandet torsk i bifangstfisket var økt til 49 pst. Dette er en julegave for flåte, industri og kystsamfunnene i Finnmark, sa den glade leder i Båtsfjord Arbeiderparti. Og Knutsen har dessverre helt rett. Reguleringene av torskefiskeriet er nå blitt så rigide at flåte, industri og lokalsamfunn langs kysten langt på vei er avhengige av at statsråden opptrer både som påskehare og julenisse for at de skal kunne opprettholde driften. Dette kan vi, etter Høyres mening, ikke være bekjente av. Det kan ikke være slik at man skal sitte om bord i båten og vente på at det kommer en ny forskriftsendring, og så kan man gå på havet. Man må komme til en eller annen ordning, der man kan planlegge disse tingene selv.

Endring av kvoteåret er en gammel sak som har vært diskutert og utredet en rekke ganger og en rekke steder. Vi løfter denne saken opp til stortingsbehandling nå av flere grunner. Jeg vil vise til statsrådens svarbrev og kommentere noen punkter. Det er ikke, slik statsråden legger til grunn, at dette bare vil gjelde hvitfisk som torsk, hyse og sei. Problematikken diskuteres faktisk også innen pelagisk sektor. Jeg er klar over at fangsttoppen er annerledes i det året. Men i pelagisk sektor diskuterer man endring av starten på kvoteåret. Allikevel er det nok slik at hovedproblemet nå finnes innenfor hvitfisknæringen, og statsråden oppsummerer det selv på en glimrende måte i innledningen sin. Jeg siterer:

«I dagens situasjon kan det være at fiskerne ikke tar noen sjanse på å utsette fangsten til høsten, da det kan oppstå forhold som gjør at de ikke er i stand til å fiske opp kvoten.»

De alt overveiende forhold som kan oppstå, har byråkratiet skapt med sine reguleringer. Det er ikke slik at det er uforutsette faktorer som sørger for dette. Kvoteårets start sammenfallende med start på vintersesongen, krav om å være ferdig med basiskvoten før man går i gang med overregulering, og sist men ikke minst, at man i år starter bifangstfisket midt i juni, gjør at fiskerne ikke har noe valg. Man må ta kvoten så fort som mulig, hvis ikke går man glipp av store inntekter. Det er en regulering stikk i strid med departementets uttalte strategi om å kunne levere fersk fisk til et godt betalende marked året rundt.

Høyre vil gjerne ha en fiskeri- og næringspolitikk som i minst mulig grad opererer med kostnadsdrivende og kompliserte reguleringer. Samtidig skal man ikke gå på akkord med kravet om at bærekraftig forvaltning er en forutsetning for økonomisk bærekraft. Forslaget om å starte kvoteåret den 1. september er drøftet med veldig mange aktører i fiskerinæringen, og det møter liten motstand.

Vi er klar over at Russland og Norge samarbeider godt om fiskeriforvaltning, og vi forstår at det er viktig å få forståelse for en slik løsning, også hos andre land. Det hører jo med i dette bildet at Island har sin kvotestart den 1. september. Det er derfor ikke en veldig kalorikrevende øvelse å ramse opp motforestillinger, men det er ikke det jeg tror fiskerinæringen trenger. Næringen trenger løsningsorientert politikk som skaper gode vilkår for næringslivet i hele landet.

Det er ikke slik at politikere kan vedta at en næring skal bli markedsorientert, det må næringen utvikle selv. Men politikerne kan gjøre vedtak som letter arbeidet med å pleie et marked, og hente ut større verdier. Etter Høyres mening er det et slikt forslag vi har kommet med.

Derfor vil jeg gjerne ta opp forslaget, og i tillegg vil jeg meddele at hvis Høyres forslag, mot formodning, skulle bli nedstemt, vil vi subsidiært stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [18:54:47]: Det er nærheten til produktive fiskefelt og vandringsmønsteret til de store fiskebestandene som har gjort Norge til verdens nest største eksportør av sjømat. Et av våre største fortrinn er at både torsk, hyse, sild og lodde i perioder av året kommer inn til kysten og gir grunnlag for rike fiskerier. Men fiskebestandene er ikke alltid tilpasset krav fra kresne markeder i Europa, som vil ha leveranser av fersk, norsk sjømat hele året.

Grunnleggende sett er det umulig å regulere oss bort fra naturens egne sesonger og fiskens vandringsmønster. Det er nå engang slik at både torsk og hyse kommer inn til kysten i store konsentrasjoner om vinteren, og flere andre fiskerier har en klar sesongprofil, herunder f.eks. fiske av makrell.

Den minste delen av flåten – altså sjarkene – er den minst mobile og mest værutsatte, så sjarkenes driftsmønster er tilpasset sesongfiskerier når fisken er tilgjengelig nær kysten. Slik sett vil det være både urealistisk og uansvarlig å forvente at sjarkflåten skal spille en viktig rolle for å sikre utjevning av landingene over året, uansett når kvoteåret måtte starte. Disse fartøyene må få lov til å fiske når fisken faktisk er tilgjengelig, og slippe å risikere liv og utstyr i dårlig vær langt til havs.

Fiskeindustrien, og da særlig filetprodusentene, har hatt den samme utfordringen med tanke på jevne leveranser helt siden den ble etablert. For å løse den utfordringen ble det delt ut trålkonsesjoner, ettersom trålerne har helt andre forutsetninger for å fiske året rundt. Fortsatt er det slik at det er fiskeindustriaktørene som er de største trålrederne i Norge, gjennom sitt eierskap i trålerne, og de har faktisk mulighet til å gjøre noe.

Selv om det fins gode argumenter både på den ene og den andre siden, er det slik at en endring av kvoteåret ikke vil føre til mer fisk, og det vil heller ikke føre til økte kvoter. Men det er mulig at det kan bidra til økt tilførsel av råstoff til industrien om høsten, i hvert fall i enkelte fiskerier. Samtidig må vi ta inn over oss at en endring av kvoteåret også vil ha geografiske konsekvenser innen torskesektoren, og vil opplagt være til fordel for Finnmark.

Som jeg har vist til tidligere, er det visse utfordringer ved å endre kvoteåret, men det er ikke umulig. Det er en del som må på plass for at det kan bli en realitet.

Og bare for å svare på spørsmålet fra representanten Nesvik: Dette har ikke vært et tema i forhandlingene med de andre nasjonene siden jeg ble statsråd. Men det betyr ikke at det ikke kan bli det i framtiden. Alle gode forslag er jeg villig til å diskutere. Men i hvert fall parallelt med denne problemstillingen må vi både finne og videreføre ordninger som ivaretar samme formål på en god måte.

Bifangstordningen har vært nevnt, og den har vist seg å oppfylle – i hvert fall i noen grad – de samme intensjonene som ligger i forslaget om endret kvoteår. Derfor vil jeg også videreføre den ordningen til neste år. Formålet med ordningen er å sikre et høstfiske etter torsk, hyse og andre arter, og dermed bidra til jevnere leveringer over året og totalt økt aktivitet på kysten.

Samtidig legger jeg stor vekt på å unngå reguleringer som stimulerer til kappfiske, og som forsterker sesongtoppene.

Utjevning av landingene over året, tilgang på råstoff av beste kvalitet og samspillet mellom fiskeflåten og produsentene på land er helt avgjørende for å realisere regjeringens visjon om at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Derfor er denne debatten viktig, og jeg prioriterer arbeidet med disse spørsmålene høyt.

Og som jeg sa: Alle gode forslag som bidrar til å høyne verdien av norsk sjømat, tar jeg selvsagt med meg.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:59:24]: Spørsmålet mitt dreier seg rett og slett om man virkelig har tenkt å gjøre noe med den utfordringen som her dras opp, når det gjelder det som har med kvoteåret å gjøre.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden kalle inn partene i fiskerinæringen? Fremskrittspartiet har fremmet et forslag, som er tatt inn i innstillingen, der vi ber om at regjeringen setter seg ned sammen med partene – både på fisker- og kjøpersiden, på industrisiden og på salgssiden, altså fiskesalgslag etc. – for nettopp å komme fram til ordninger her, ordninger som kan være en vei å gå. Jeg er også overbevist om at det vil ta tid før det er mulig endelig å få på plass et system der de andre landene også er med. Men, som sagt, Island har allerede innført 1. september som start på året.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden i hvert fall prøve å få kalt inn til et møte for samtaler med aktørene for å se om dette kan være veien å gå?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:00:30]: Jeg snakker veldig ofte og veldig mye med aktørene på kysten, både fiskerne og landsiden. Begge er viktige aktører for at vi skal lykkes med å få til god regulering av fiskeriene, men ikke minst for å høyne verdien av norsk sjømat.

Jeg snakket faktisk med Norges Fiskarlag senest i dag, vi diskuterer bl.a. bifangstordningen for at den skal kunne treffe godt, og vi diskuterer overreguleringer, som en viktig parameter for å unngå et kappfiske. Det er mange elementer som er viktige i denne debatten. Jeg sitter nå midt oppe i det, knyttet til neste års reguleringer. Jeg vil selvsagt også diskutere kvoteåret med partene, og jeg er kjent med den debatten som har gått i næringen. Men jeg tror nok det svaret representanten Eide har fått, er litt symptomatisk for en del – at det i hvert fall ikke er dette som er fremst i pannebrasken hos fiskerne akkurat for tiden.

Frank Bakke-Jensen (H) [19:01:44]: Mye av dette forslaget handler på et vis om å overlate til aktørene i næringen å kunne planlegge året sitt i større grad selv – dette fordi mange med meg har en idé om at man da skal kunne øke verdiskapingen ved denne produksjonen. Det hevdes jo fra industrien at det om høsten er et godt betalende ferskfiskmarked. Det er en del av bakgrunnen for ferskfiskstrategien til regjeringen.

På et tidligere spørsmål fra meg om det med kvoteordninger sa ministeren at det jo allikevel bare vil være et nullsumspill. Kan statsråden kanskje utdype hvorfor man mener at det at aktørene får planlegge driftsåret sitt i større grad selv, bare vil være et nullsumspill?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:02:42]: For å ta begrepet nullsumspill, ligger det jo i det at det verken vil bli mer fisk eller mer kvote ved å starte kvoteåret på et annet tidspunkt enn ved årsskiftet. Det blir heller ikke flere dager i et år, så fiskerne vil ikke få flere dager å fiske på.

Så til muligheter for å planlegge året sitt selv. Det er noe jeg har stor sans for, og vi diskuterer virkelig inngående nå i forbindelse med neste års reguleringer hvordan en skal gi fiskerne større mulighet til å planlegge året sitt selv. Det viser f.eks. at overreguleringer betyr mye, for det er klart at dess høyere overreguleringer en legger inn, dess større er risikoen for kappfiske. Det handler om at dess større andel faste kvoter, dess enklere er det å planlegge. Så starten og slutten på et kvoteår tror jeg ikke vil være det som forbedrer noe. Forbedringen vil jo være at man får et godt fiske om høsten, noe som også en god bifangstordning vil gi.

Presidenten: Neste replikk er fra Frank Bakke-Jensen.

Et lite øyeblikk – på min skjerm står det Bakke-Jensen, men jeg forstår at Nesvik har tegnet seg til replikk først. Da er det Nesvik som får den replikken.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:04:22]: Takk for det. Det kan hende vi til og med skulle spørre om det samme, men det vil nå vise seg.

Statsråden snakker om et nullsumspill. Hun snakker om at antall fisk, altså kvoten, MTB, og hvor mye man kan ta ut, ikke vil endre seg. Det er helt riktig. Man får ikke flere dager heller. Men man kan oppnå en annen ting, man kan planlegge virksomheten mer ut fra hva markedet er villig til å betale. Så lønnsomheten i næringen vil kunne gå opp, altså prisen både på førstehånd og på andrehånd, fordi man kan planlegge mer i henhold til markedet. Prisen vil gå opp fordi man slipper noe av det man i dag innenfor næringen omtaler som såkalt olympisk fiske for å bli raskest mulig ferdig, og for å komme over på neste fiskeri. Vi har sett det litt på makrellsiden også i høst, knyttet til at man fisket veldig mye veldig tidlig fordi man visste at silda kom i ettertid.

Spørsmålet mitt til statsråden er da følgende: Ser ikke statsråden viktigheten av å kunne planlegge bedre i tråd med markedet, slik at verdien av fangsten går opp uten at det nødvendigvis gir seg utslag i kvoten?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:05:27]: Jo, jeg ser absolutt verdien knyttet til at lønnsomheten vil gå opp, og at planleggingshorisonten kan bli noe annerledes.

Mitt poeng er at en god bifangstordning som treffer, vil ivareta det samme. Da vil det for fiskerne, hvis det er satt av en kvote av torsk til høstfisket med bifangst, bli en tilleggseffekt ved at de får opp hyse og sei, som for en altfor stor del blir stående igjen i havet ufisket. Det synes jeg ikke sjømatnasjonen Norge bør være bekjent av. Vi bør ta opp de ressursene som vi faktisk har gode og store kvoter på, for å gi industrien et råstoff. Og det godt betalende ferskmarkedet som det blir snakket om her, er også ofte om høsten. Det er grunnen til at jeg også har sagt at den som får delta i bifangsten, er den som leverer fersk fisk nettopp for å møte det behovet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.