Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Håkon Haugli (A) [16:42:12]: (ordfører for saken): Vi behandler i dag Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldinger for 2009. Som aldri før diskuteres personvern. Det er bra, for det gir økt bevissthet om personvern som en grunnleggende rettighet og sikrer oppslutning om Datatilsynets og Personvernnemndas viktige arbeid.

Den teknologiske utviklingen utfordrer personvernet: Flere opplysninger lagres, og det blir stadig enklere å søke i lagrede opplysninger. Å verne om personvernet betyr ikke at vi skal snu klokka tilbake.

Det er sikkert sagt fra denne talerstolen før, men jeg sier det igjen: Internett er kommet for å bli. Fordelene ved å kunne levere selvangivelsen elektronisk, søke om lån i nettbanken, eller bruke Kreftregisteret, for å nevne noe, er store for den enkelte og gir samtidig store samfunnsmessige gevinster.

Ut fra en rekke gode formål er det nødvendig å lagre og dele personopplysninger. Ethvert nytt inngrep må imidlertid være forholdsmessig og basert på en helhetlig konsekvensvurdering. Departementet advarer mot at rene effektiviseringshensyn og mindre presserende problemer forsøkes løst ved å sette personvernet til side. Det er en vurdering en samlet komité slutter seg til.

Datalagringsdirektivet er omtalt i Datatilsynets årsmelding for 2009. Arbeiderpartiets syn er kjent. Vi mener lovforslaget som kom fredag, representerer en sunn avveining av hensynene til personvernet og samfunnets behov for tilgang til trafikkdata ved etterforskning og rettsforfølgelse av alvorlig kriminalitet. Datalagringsdirektivet representerer både et inngrep i og en styrking av personvernet. Leverandører av nettjenester pålegges en lagringsplikt, samtidig skjerpes kravene til utlevering av trafikkdata fra det som er dagens situasjon.

I 2009 gjennomførte Datatilsynet nesten 20 pst. flere kontroller enn året før. Kontrollvirksomheten er et viktig bidrag til at personopplysningsloven etterleves, og den må ha prioritet. Dessverre avdekker kontrollene omfattende brudd på regelverket, og komiteen har spesielt merket seg Datatilsynets uro over manglende etterlevelse i mindre kommuner og småbedrifter.

Datatilsynets brede internasjonale arbeid er også av stor betydning. Særlig EU er en viktig premissleverandør for personvernrettslige normer og regler. Det er derfor viktig at Datatilsynet har fått observasjonsstatus i EUs arbeidsgruppe om personvern.

Siden 2005 har regjeringen økt Datatilsynets driftsbudsjett med ca. 45 pst. Det har gitt rom for økt aktivitet. I 2009 etablerte Datatilsynet veiledningstjenesten slettmeg.no, som gir råd til personer som av ulike grunner ønsker å få slettet personopplysninger på Internett.

Barn og unge er en særlig sårbar gruppe. Datatilsynet peker i årsmeldingen på en ny problemstilling: At foreldre legger ut opplysninger om sine barn på Internett for å skape sympati i egen barneverns- eller barnefordelingssak. Komiteen mener det er behov for tiltak på dette området.

I fjor tok jeg opp viktigheten av at Datatilsynet opptrer på en måte som styrker tilliten til tilsynets vurderinger og uavhengighet. Også i år har vi dessverre sett eksempler på det motsatte. Jeg vil her nevne uttalelser fra tilsynets daværende direktør om at det kun er et tidsspørsmål før politiet vil kreve å få lagret innholdet i alle telefonsamtaler. Det er en påstand det ikke er dekning for. Uttalelsen er kun egnet til å spre unødvendig frykt og undergraver tilliten til Datatilsynet. Komiteen tar til etterretning at Datatilsynets mål er å kommunisere standpunkter på en tydelig måte, som ikke går på bekostning av seriøsitet og etterrettelighet.

Personvernnemnda hadde flere saker til behandling i 2009 enn tidligere år. Nemnda omgjorde Datatilsynets vedtak i to av 15 behandlede saker. Komiteen har lagt til grunn at økningen ikke er et uttrykk for mangelfull saksbehandling i Datatilsynet, men viser at flere saker er prinsipielle og sammensatte.

Til slutt vil jeg takke komiteen for konstruktive bidrag i behandlingen av saken. Det er gledelig at det er bred enighet om Datatilsynets betydning og bred oppslutning om personvern som en grunnleggende rettighet.

Åge Starheim (FrP) [16:47:01]: Framstegspartiet merkar seg at Datatilsynet er bekymra for at personvernet vert svekt som følgje av mange enkeltståande tiltak som går ut over personvernet, og at personvernet vert sett til side som følgje av marginale, ikkje-dokumenterte gevinstar eller av reine effektivitetsomsyn.

I dei siste tiåra har det skjedd ei enorm teknologisk utvikling som ein kunne ha lov å forvente berre skulle nyttast på ein positiv måte, også i forhold til personvern. Datatilsynet påpeiker likevel i si årsmelding at det motsette skjer, og det i stor monn.

Kvar femte kommune innrømmer alvorlege brot på tryggleiken, men få søkjer hjelp for å sikre personvernet. Publisering av saksdokument på Internett, minnebrikker på avvegar og attgløymde utskrifter – lista over brot på personvernet er lang i mange norske kommunar.

Ei ny undersøking utført av Norsk senter for informasjonssikring og Kommunal Informasjonssikkerhet syner at norske kommunar er dårlege på å sikre sensitive opplysningar. Små kommunar er ofte verre stilte enn store.

Personvernnemnda fekk betydeleg auke i talet på saker samanlikna med tidlegare år: 25 innkomne saker i 2009 mot seks i 2008. Nemnda meiner den store auken kan ha samanheng med Datatilsynets tilsynsobjekt, då enkelte bransjar/objekt i større grad enn andre ser seg tente med å påklage Datatilsynets avgjersler. Trass i den store saksmengda har Personvernnemnda berre omgjort to av klagesakene. I dei resterande ferdighandsama sakene opprettheldt dei Datatilsynet sitt vedtak. Samsvar mellom Datatilsynet og Personvernnemnda sine vurderingar gjev Datatilsynet større fagleg tyngd i si framtidige verksemd.

Framstegspartiet vil også i år understreke den viktige rolla tilsynet har som forvaltar av det eksisterande regelverket og som premissgjevar for den vidare utviklinga av debatten om personvern. Eg er viss på at tilsynet også i framtida vil setje dette på dagsordenen, og eg føler meg trygg på at tilsynet sjølv har store ambisjonar om å gjere eit best mogleg arbeid for å oppnå eit godt og trygt resultat, til det beste for oss innbyggjarar i dette landet. Eg er også viss på at tilsynet har Stortingets fulle støtte og tillit. For tilsynet må dette vere svært tilfredsstillande i deira vidare arbeid.

Michael Tetzschner (H) [16:50:23]: Datatilsynet skal identifisere farer for personvernet, og de skal gi oss råd om hvordan vi kan unngå disse farene og eventuelt begrense farene.

Årsmeldingene til Datatilsynet og Personvernnemnda som klageorgan gir inntrykk av aktiv og kompetent medvirkning til tilsyn, til rådgivning og til synlig deltakelse i samfunnsdebatten. Det skal vi være takknemlige for. Likevel er det en gjennomgangstone i meldingene, og i og for seg også i departementets påtegning i meldingen, at personvernet er under stadig press. Man kan få det inntrykk at personvernet drives litt fra skanse til skanse. Dette inntrykket av personvern på tilbaketog er ikke basert på følelser, men fakta. Man finner en rikholdig eksempelsamling i Datatilsynets beskrivelse av de kontrollerte sektorene. Jeg vil henlede oppmerksomheten på side 20, spalte 1:

«Kontrollene avdekket en tiltagende tendens til å lagre (…) data i større omfang og over lengre tid enn hva regelverket (…) gir rom for.

(…)

De to kontrollene som ble avviklet peker i retning av manglende respekt for de rettigheter den registrerte er gitt fra lovgivers side.»

Og i spalte 2:

«Tilsynet erfarer at forvaltningen har en tendens til å strekke egne hjemler langt, i noen tilfeller langt utover hva det finnes støtte for i lovverket.»

Videre på side 21 spalte 2:

«Det avdekkes mange brudd på regelverkets krav. Alvorlighetsgraden varierer, men gjennomgående er det for lite kjennskap til og respekt for de rettsregler som er fastsatt i personopplysningsloven.»

Datatilsynet fremhever også at de undersøkte virksomheter frembyr følgende inntrykk: En generell beskrivelse er at virksomheten ikke har gjort seg tilstrekkelig kjent med regelverket, i altfor liten grad har avklart hvem som må gjøre hva, har mangelfull oversikt over hvilke personopplysninger som behandles, og har ikke reflektert over formål og behandlingsgrunnlag. Videre har de mangelfull systematikk i tilnærmingen til regelverket. Det sørges heller ikke for god nok sikring av personopplysningene, og de følger ikke sentrale plikter i regelverket, som informasjonsplikten og slettebestemmelsene.

Det ser ut til å være en betydelig avstand mellom det regelverket Stortinget vedtar her i huset til beskyttelse av personlig integritet, og den virkelighet som etater og virksomheter opererer i. I hverdagen krenkes enkeltmenneskenes integritet. En viktig lærdom av dette er at man har en solid avstand til yttergrensene for hva man kan godta, for man må regelmessig regne med at det gjøres feil i forvaltningen.

Selv innenfor sosialforvaltningen, som jo er etablert for å sikre mennesker økonomisk, og som skulle være nærliggende til å ta hensyn til individene, har vi nettopp sett at Nav fikk en egen hjemmel – faktisk bedre enn politiets – for å hente ut informasjon om klientenes mobiltelefonbruk og faktisk brukte hjemmelen også der for mer enn hva den var verd.

Man kan reflektere over hvorfor det stadig skjer overskridelser av de ganske vide fullmaktene forvaltningen har fått til å kikke oss alle i kortene. En forklaring kan være at personvern ikke ligger innebygget som noen sentral verdi i den sektoriserte staten. Det er sektorinteressene som driver frem forslag til nye måter å innhente og bruke personopplysninger på. De har sine egne interesser å ivareta og er ofte ukritiske og av og til uskikket til å vurdere om fordelene ved et inngrep er reelle eller forholdsmessige. Særlig skeptisk er jeg til system der det er sektorinteressene som både tar initiativet til nye personverninngripende innhenting av informasjon og samtidig vurderer om inngrepet var forholdsmessig. Dermed skal de som egentlig skal avveie mellom grunnleggende og motstridende interesser, selv operere med partsinteresse. De innbilte fordelene er ofte påstått å være konkrete, mens ulempene kan sies å fordeles på den brede offentlighet i sin alminnelighet – dvs. på oss alle.

Et viktig forsvar mot personvernkrenkelser er selvsagt at lovgiverne har et realistisk forhold til at det vil skje lovbrudd i forvaltningen. Det er faktisk mulig å si nei takk når noen av ekspertene forteller oss at verden vil bryte sammen dersom ikke alle teknologiske muligheter tas i bruk for å kontrollere hva befolkningen gjør. Men selv på områder hvor man har kommet til at lagring og behandling av personopplysninger innebærer en utvilsom samfunnsnytte om man ikke krenker den kjerne av individvern som aldri kan avveies bort, er det grunn til å stille opp betingelser, saksbehandlingskrav og sanksjonsmuligheter overfor brudd på personopplysningsloven. Her trengs en mer bevisst rettspolitikk, og ansvaret for det ligger i denne salen.

Heikki Holmås (SV) [16:55:40]: (komiteens leder): Jeg vil bare i år igjen takke Datatilsynet for den viktige jobben de gjør.

Stadig oftere leser vi i avisen om hvordan personvernopplysninger er på avveier. Vi hører stadig oftere om spørsmål knyttet opp mot identitetstyveri, spørsmål knyttet opp mot det som handler om nettopp det Michael Tetzschner også trakk fram: en tendens til at altfor mange uten lov lagrer opplysninger både lenger og mer og i større grad enn det de har anledning til. Jeg synes det er viktig at vi har et datatilsyn som er seg sitt ansvar bevisst og gjør en ordentlig jobb, og som også deltar som samfunnsdebattant og bringer det som handler om personvern, til torgs på en god måte. Der vil jeg gi Datatilsynet ros.

I tillegg er det en velkjent sak at det er uenighet mellom de forskjellige regjeringspartiene når det gjelder det som Håkon Haugli også var inne på tidligere: datalagringsdirektivet, som er framlagt. Det er etter min oppfatning en klar forskjell på innfallsvinkel og prinsipp, som vi speilvender gjennom det forslaget som regjeringen la fram på fredag: fra der vi i dag lagrer opplysninger etter behov og gir tillatelser til den enkelte instans og tar utgangspunkt i at mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist, til å speilvende dette prinsippet til å se på alle mennesker som potensielle kriminelle og på den bakgrunn lagre informasjon i et begrenset tidsrom. Jeg ser veldig få prinsipielle forskjeller mellom å lagre informasjon om mennesker i ett år, et halvt år, to år, ti år eller 20 år. Men det er det prinsippet som er oppe til debatt. Der ligger det forskjellige avveininger, og det må vi bare respektere i den diskusjonen vi skal ha i tiden som kommer.

Uansett er det ingen tvil om at vi i tiden som kommer, har behov for et datatilsyn som gjør jobben sin, både for de enkeltindividene som har behov for det – det har etter min oppfatning vært vellykkede kampanjer rettet både mot ungdommer og forskjellige brukergrupper – og også for alle de menneskene som har behov for en eller annen form for hjelp og støtte til å orientere seg i den verden som finnes.

Jeg vil også si i forhold til ID-tyveri og hele den problemstillingen som ligger der, at en av de tingene vi fra regjeringshold – altså fra regjeringspartienes hold – og som alle partiene i Stortinget er enige om, er arbeidet for å sørge for fjerdenivås sikkerhet på e-ID-løsninger. Det er ingen tvil om at etter hvert som vi klarer å trappe opp sikkerhetsnivået her, vil vi også ha muligheter for å sørge for å gi bredere befolkningsgrupper tilgang til mer sensitiv data og mer sensitiv informasjon. Men det vil også gi en trygghet i forhold til å beskytte oss sterkere enn det vi gjør i dag, nettopp knyttet opp mot problemstillingen med ID-tyveri. Med det slutter jeg meg til det komiteen har gjort, og vi tar denne årsmeldingen til orientering og etterretning.

Trine Skei Grande (V) [16:59:31]: Personvernet har egentlig aldri vært så truet som det er nå, og aldri har vi sett at teknologien utfordrer personvernet så mye som det gjør akkurat nå. Men jeg ser noen tegn i tida som gjør meg mer positiv også.

For det første må jeg understreke det som vel alle her i salen har sagt – hvor viktig og sentral Datatilsynet er for håndheving av lovgivningen på dette området. Jeg vil også slutte meg til dem som har skrytt av Datatilsynets evne til å omstille seg og finne nye måter å jobbe på, sånn som f.eks. slettmeg.no som har fungert veldig positivt, spesielt overfor mange ungdommer, og som sikkert også veldig mange voksne har benyttet seg av.

Men det som holder på å skje nå med hensyn til datalagringsdirektivet – jeg må bemerke at det er hyggelig å være på parti med SV igjen i en personvernsak, måtte det være oftere – er at vi nå ser en oppvåkning blant folk der de begynner å skjønne konsekvensene, perspektivene og størrelsen av det samfunnet nå blir utsatt for. Datalagringsdirektivet har blitt et symbol på alle de utfordringene personvernet blir stilt overfor. Sjøl min mor uten hjemme-pc har et brennende engasjement mot dette direktivet. Det betyr at vi begynner å få en folkebevegelse som er mye mer tverrgående i generasjonene, og det er slutt på at personvernkampen er nerdenes kamp.

Men det er ikke bare datalagringsdirektivet som er den store utfordringen vi står overfor. Jeg må si at vi i Venstre er ganske skremt over de vedtak som er gjort i denne sal når det gjelder helsejournaler. Jeg tror det kommer til å bli det store feltet der vi kommer til å se skandale etter skandale. Nå ser vi også i dag veldig mye lekkasje av informasjon fra helsejournaler. Vi ser at dette er et område som er presset, og vi ser stadig vekk at den type sensitiv informasjon kommer på avveier. Hvis folk er irritert over at noen skal ha oversikt over hvem man har ringt til, tror jeg ikke vi aner perspektivene når vi begynner å se lekkasjer fra helsejournalene, og når vi begynner å se konsekvensene av valg i denne sal der man ikke har tatt personvernet på alvor. Da vil folk virkelig føle seg tråkket på og føle at privatlivet deres virkelig blir lagt ut.

Et annet aspekt som jeg er bekymret for, er spesielt det med barn og personvern. Vi innfører i dag ordninger der vi overvåker våre barn. Vi innfører ordninger på nettet der vi overvåker barn, på mobil der vi overvåker barn. Alt er gjort med gode hensikter fra foreldre som er veldig engasjerte. Problemet er at vi lærer opp en hel generasjon til å si at personvernet ikke har noen verdi – ditt behov for å kunne hviske noe hemmelig til en kompis har ingen verdi. Vi lærer opp en hel generasjon av barn til at ingenting egentlig er privat, ingenting er hemmelig, ingenting skal du sjøl kunne få bestemme over når det gjelder informasjon. Det gir noen skremmende perspektiver.

Jeg har også vært opptatt av ID-tyveri og syns ikke at regjeringa akkurat er på offensiven på det området. Her er det veldig mange enkle grep som kunne vært gjort for å forbedre forholdene.

Vi har hatt en stor skandale, mener jeg, knyttet til Navs håndheving av regelverket på området. Det som Nav-saken viser oss, er to ganske oppsiktsvekkende ting. Den ene er at Nav, skatteetat og tolletat har større myndighet til å innhente informasjon enn norsk politi. Det tror jeg bryter grunnleggende med folks forståelse av hva som er rett og galt i et samfunn. Det at de tre etatene skal ha mer innsyn i vårt personvern enn et politi som etterforsker saker, forstår ikke vi i Venstre. Men det andre som Nav-saken avslører, er en mangel på en grunnleggende ryggmargsrefleks knyttet til personvern. Jeg tror at en av de store utfordringene vi står overfor på veldig mange områder, kanskje er at de som sitter og forvalter systemet, drømmer om det perfekte system som ingen skal komme unna – et system de aldri kommer til å nå, men der de kommer til å overtrampe personvernet på en rekke områder i sin iver etter å nå dit. Det at vi i det hele tatt diskuterer et så utdatert direktiv som datalagringsdirektivet i denne salen, viser jo at vi politisk heller ikke klarer å være på høyde med det som virkelig skjer rundt omkring i verden.

Statsråd Rigmor Aasrud [17:04:52]: Personvern er et gjennomgripende politikkområde. Det betyr at nesten uansett hvilket tema som diskuteres, vil det være aktuelt å vurdere personvernrelaterte spørsmål. Årsmeldingene fra Datatilsynet og Personvernnemnda for 2009 viser bredden i de sakene personvernmyndighetene arbeider med. Spennet går fra tunge saker om opprettelse av helseregistre og bruk av personopplysninger i forskning, via personvern i transportsektoren, til saker om bruk av sosiale medier og personvern. Vi ser et voksende engasjement for personvern, selv om «mannen i gata» nok ikke er opptatt av personvernspørsmål i det daglige.

Flere saker har bidratt til å sette søkelys på personvernspørsmål. Blant annet har bruken av helseopplysninger i forskningssammenheng fått stor oppmerksomhet i pressen. EUs datalagringsdirektiv er likevel i en særklasse når det gjelder oppmerksomhet og debatt. Sjelden har så mange hatt så sterke meninger om personvern som i den saken, og det er bra at vi har omfattende, offentlig debatt om så viktige saker.

Regjeringen la fram lovproposisjon nr. 49 om gjennomføring av datalagringsdirektivet i norsk rett 10. desember – altså for noen få dager siden. Det er ikke tvil om at saken om implementering av datalagringsdirektivet har vært en krevende sak for regjeringen. Omfattende lagring av data fra elektronisk kommunikasjon representerer utvilsomt et personverninngrep. Samtidig er det viktig for regjeringen å legge til rette for at politiet har de verktøy som er nødvendige når alvorlig kriminalitet skal etterforskes. Når vi foreslår at tilbydere av elektronisk kommunikasjon skal pålegges plikt til å lagre data i tolv måneder, har det samtidig vært viktig å sørge for strenge regler for tilgang til dataene for å ivareta personvernet. Terskelen for politiets tilgang til data er hevet betydelig i forhold til gjeldende rett. Som hovedregel må den straffbare handlingen ha en strafferamme på fire år. For utlevering av lokaliseringsdata kreves fem års strafferamme. I tillegg må dataene ha vesentlig betydning som bevis i saken. Det er altså ikke slik at politiet fritt kan hente ut de dataene de selv ønsker. Før data kan utleveres, skal det foretas en grundig vurdering der politiets behov for data i kriminalitetsbekjempelsen veies opp mot bl.a. de registrertes behov for personvern.

For personvern må alltid veies mot andre samfunnsinteresser. Og personvernvurderinger må foretas tidlig i prosessene. Bare på den måten kan de bli en integrert del av beslutningsgrunnlaget. Det snakkes stadig oftere, både nasjonalt og internasjonalt, om «privacy by design», eller innebygd personvern, som ser ut til å bli det norske begrepet. Det innebærer at personvernvennlige løsninger bygges inn i teknologien som automatiske førstevalg. Det er en god måte å få brukerne til å anvende personvernvennlige løsninger. Ved å benytte innebygd personvern kan man bl.a. fremme bruken av sporfrie alternativer og anonyme løsninger, noe som ofte er vanskelig og dyrt å få til hvis personvernvurderingene kommer sent inn i beslutningsprosessen.

Identitetstyveri er et fenomen som har fått økende oppmerksomhet. Vi har dessverre lite sikker informasjon om omfanget av problemet. Men for dem som utsettes for ID-tyveri, kan det både være svært ubehagelig og for enkelte også få store økonomiske konsekvenser. Regjeringen er opptatt av at de som er nærmest til å forhindre ID-tyveri, må være seg sitt ansvar bevisst. Ofte er det næringslivet selv som må sørge for å få etablert løsninger som ivaretar brukernes trygghet og forhindrer misbruk av andres identitet.

Som ledd i oppfølgingen av Personvernkommisjonens rapport, har FAD satt i gang to konkrete tiltak som følges opp av Datatilsynet. Det første er slettehjelptjenesten slettmeg.no, der folk kan henvende seg dersom de opplever krenkelser på Internett og ønsker bistand til å fjerne uønskede opplysninger. I tillegg er vi i gang med et prosjekt som tar sikte på å heve kunnskapen om personvern og sikre bedre internkontroll og informasjonssikkerhet i norske virksomheter. Personvernombudene skal spille en viktig rolle i dette informasjons- og holdningsskapende arbeidet.

Regjeringen arbeider nå med en omfattende oppfølging av de utfordringer og forslag til tiltak som ligger i Personvernkommisjonens rapport. Det er viktig å se komplekse personvernspørsmål i sammenheng, slik at vi på best mulig måte kan ivareta den enkeltes rett til personvern.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Michael Tetzschner (H) [17:10:08]: Vi hadde for ikke lenge siden en revisjon av arbeidsmiljøloven, hvor man gikk bort fra bøtestraff alene til også å ha fengselsstraff som en sanksjonsmulighet, og pussig nok fire år som strafferamme.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun ser frem til å bruke datalagringsdirektivet på norske arbeidsplasser for å avdekke, forebygge eller oppklare lovbrudd, med en strafferamme på fire år?

Statsråd Rigmor Aasrud [17:10:46]: Jeg klarer ikke helt å ta Tetzschners spørsmål. Men det er ingen tvil om at hvis det er begått straffbare forhold som politiet ønsker å etterforske, vil politiet med datalagringsdirektivet kunne henvende seg til retten for å få en rettslig kjennelse til å ta ut trafikkdata som er lagret knyttet til den enkelte virksomhet og hva enkeltpersoner kan ha gjort. På den måten kan selvsagt også arbeidsplasser bli involvert i den type spørsmålsstillinger. Men jeg mener at med datalagringsdirektivet vil vi ha en større rettssikkerhet nå enn vi har hatt tidligere, i og med at man skal ha rettens kjennelse for de grep politiet måtte gjøre knyttet til uthenting av trafikkdata fra teleselskapene.

Trine Skei Grande (V) [17:11:51]: Jeg har de siste månedene tatt opp mange spørsmålsstillinger om personvern på ulike fronter med statsråden. Så nå skal jeg prøve meg på et lite, oppsummerende spørsmål.

Vi ser nå at personvernet får utfordringer fra en rekke registre. Noen av dem ramset jeg opp i mitt innlegg, som f.eks. helseregistrene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor mange skandaler, hvor mange lekkasjer og hvor mye informasjon på avveier må statsråden ha før hun igjen vil sette seg ned og vurdere om hvorvidt de valgene vi har gjort, er riktige når det gjelder å legge ut så mye informasjon tilgjengelig for så mange mennesker som vi gjør, f.eks. i forbindelse med helseregistrene?

Statsråd Rigmor Aasrud [17:12:41]: Jeg er enig i at knyttet til helseregistrene er det utfordringer når det gjelder personvernet. Det er det i alle samfunnssituasjoner.

Når det gjelder helseregistrene, er Helsedepartementet i gang med å gå gjennom dem. Jeg tror det er helt avgjørende at dersom vi skal få et godt personvern knyttet til f.eks. helseregistre, må man inn tidlig for å sikre at personvernet tas med når man utformer de nye helseregistrene.

Så ser jeg fram til en debatt videre om hvordan vi skal utforme personvernet, gjennom oppfølgingen av Personvernkommisjonens rapport, der vi kan få anledning til å diskutere personvernspørsmål i sin fulle bredde. Da vil vi også kunne diskutere enkeltsaker.

Jeg mener at i de enkeltsakene vi har hatt hittil, er personvernet vurdert nøye. Det må vi fortsette å gjøre i de nye sakene vi skal ha fram. Og så må vi straffe, slik at man følger opp personvernet i de enkelte virksomhetene.

Trine Skei Grande (V) [17:13:44]: Da skal jeg spørre om noe mye mer konkret, slik at vi kanskje kommer i mål.

Datatilsynet har hatt et prosjekt som heter slettmeg.no, som jeg syns har fungert veldig bra, og som mange, spesielt unge, har hatt muligheten til å benytte seg av. Nå er dette prosjektet over. Jeg vil gjerne høre hva statsråden syns om prosjektet, og om statsråden vil bidra til at det kanskje kan fortsette, slik at det er en tjeneste som norske borgere kanskje kan ha også i framtida.

Statsråd Rigmor Aasrud [17:14:14]: Jeg er enig i at ordningen med slettmeg.no har vært en suksess. Det er mange som har benyttet seg av tjenesten, og jeg tror at mange har fått god hjelp gjennom tjenesten. Så det vil være helt naturlig for oss i nye tildelingsbrev til Datatilsynet å skrive at det er en tjeneste vi mener bør fortsette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingalill Olsen (A) [17:14:53]: Heldigvis er de aller fleste menneskene lovlydige borgere som ikke begår kriminalitet. Hverdagen er relativt trygg for de fleste nordmenn, men vi er også en del av verden. Bildene fra 2001 satte en støkk i oss alle. Vi ble sjokkert og fylt med vantro. Så gikk det sakte, men sikkert opp for oss at terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York var et bevisst angrep mot lovlydige borgere, og med hensikt – for å skade mest mulig. Siden den gang er vi alle blitt kjent med at vår verden har fått noen krevende utfordringer i å forhindre terror og angrep mot lovlydige borgere – sist understreket i Stockholm i helgen.

Datalagringsdirektivet har vært i anmarsj lenge og har blitt debattert i ulike medier siden det kom fra EU i 2006. I mange ordskifter har det etter min mening blitt brukt for mye ensidig skyts mot det som er direktivets hovedformål.

Hovedoppgaven for politikken er å sikre at samfunnet gir trygghet og utviklingsmuligheter for alle. Det er derfor grunn til å reflektere litt over verdens utvikling, og minne om at vi blir mer sårbare jo mindre avstanden blir, og jo mer komplisert den teknologiske infrastrukturen blir. Mange av dem som ikke kan beskytte seg mot kriminalitet og hensynsløse overgrep, opplever avmakt og mismot, også overfor myndighetene: Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor var det ikke noen som forutså at ting kunne skje? Dette er føringer som jeg mener datalagringsdirektivet må ta høyde for for å gi en bedre beskyttelse mot det.

Samtidig registrerer jeg i debatten ute når du diskuterer med folk, at folk aksepterer lagring av trafikkdata hvis kriminalitet kan bekjempes. Jeg er trygg på at også motstandere av direktivet er opptatt av å sikre vårt samfunn mot grenseløs kriminalitet og overgrep mot uskyldige barn. Der har vi en felles vei å gå og en felles holdning. Men jeg tenker også at det er viktig ikke å lage et skremselsbilde av datalagringsdirektivet og på en måte demonisere debatten. Vi må diskutere det ordentlig. Når Venstre i debatten her sier at barn ikke lenger kan hviske hemmeligheter til hverandre så mye de vil: Jo, det kan de, de kan fortsette å hviske til hverandre og ha kontakt med hverandre. Men samtidig er det å passe på barn i den digitale verden noe av det viktigste samfunnet kan gjøre. Og noen ganger i debatten – ikke her i salen, men ute – så føler man at personvernet nesten er overordnet overgrepet. Og det er faktisk ganske vanskelig å forstå.

Statsråd Knut Storberget [17:18:05]: Bare et par ord om det som mange har trukket fram i denne debatten, og som jeg syns det er bra man trekker fram i debatten, nemlig spørsmålet om datalagringsdirektivet og implementering i norsk rett.

Jeg hører at representanten Skei Grande beskriver mye av motstanden mot datalagringsdirektivet og de reglene som følger av dette, som en symbolsk kamp, og det er også det inntrykket undertegnede har. I dag tidlig besøkte jeg Kripos og fikk se noe av den groveste formen for kriminalitet som brukes bl.a. i de elektroniske mediene, på Internett, nemlig svært stygge overgrep mot barn. De barna er jo totalt vergeløse. Og dette er en kriminalitet som brer seg ut i en arena hvor politiet ofte blir satt sjakk matt, fordi Datatilsynet altså har satt en restriksjon på 21 dagers lagring. Jeg innbiller meg at de barna som er utsatt for den type overgrep, ikke opplever de virkemidlene som politiet skal ha, som symbolske, men som særs nødvendige.

Jeg sier dette fordi man framstiller det som om alle tilhengere av det å ha en adgang til trafikkdata og at politiet får denne adgangen, nærmest umiddelbart er mot personvern. For undertegnedes del er det å forebygge kanskje noe av det viktigste personvernet vi kan gi særlig barn, og når skaden er skjedd, bidra til at sånne typer saker oppklares.

Derfor er jo nettopp reglene som ble presentert på fredag – om det å kunne gi politiet fortsatt adgang til trafikkdata etter domstolsprøving, som det foreslås fra regjeringen, som er en betydelig personvernmessig innstramming, og det er også en innstramming at vi setter fire års strafferamme som hovedregel, fem års strafferamme når det gjelder basestasjonssøk – også en betydelig personvernmessig forsterking av regelverket, ved at man setter så stramme kriterier for at politiet skal få innsyn. Men samtidig må vi ha et blikk på de barna som rammes av denne type kriminalitet – vi kunne ha nevnt kriminalitetstype. Alt ettersom – jeg holdt på å si – hvor kriminaliteten utvikler seg, ser vi at den teknologiske utviklingen gjør sitt til at politiet er avhengig nettopp av å få innsyn i dette.

Når representanten Michael Tetzschner også trekker fram spørsmålet om lovbrudd i arbeidslivet, er det et tankekors at for de forbrytelser som har fire års strafferamme, vil politiet etter de nye reglene gis anledning til innsyn. Dem har vi faktisk ikke i dag. I dag, med dagens rettstilstand, vil man få innsyn uten å gå til domstolene – for langt mindre alvorlige forhold. Det er derfor jeg mener at det forslaget som er lagt fram fra regjeringa, ikke bare er en styrke i forhold til kriminalitetsbekjempelse, men også en styrke i forhold til det klassiske personvernet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:21:13]: Det er viktig å understreke at det ikke er noen som er imot at politiet skal få anledning til å bruke datamateriale. Som justisministeren sier, så er jo det tilgjengelig i dag. Og det er ingen – så vidt jeg har registrert – som har foreslått at politiet ikke skal ha anledning til å bruke trafikkdata i det hele tatt. Problemet med den argumentasjonen som justisministeren og store deler av Arbeiderpartiet fører, er at den ikke har noen logisk sluttgrense. Argumentasjonen er at la oss hele tiden gå litt lenger, for da kan vi ta én overgriper til. I og for seg er det en besnærende tanke, og det er alltid en avveining mellom hensynet til personvern og hensynet til andre viktige verdier. Problemet med justisministerens resonnement er at det finnes jo ingen logisk yttergrense for det. Hvorfor skal man ikke da ha enda litt lengre lagringstid og omfatte også enda litt mer under et datalagringsdirektiv? Hvorfor skal man f.eks. ikke kunne ta pedofile eller overgrepsmenn gjennom å kontrollere Gmailen deres eller Hotmailen deres eller Skype-kontoen deres, som i dag ikke skal inkluderes i datalagringsdirektivet? Hva er den prinsipielle begrunnelsen for det? Hvorfor skal man ikke også lagre innholdet, hvis det viktige er at vi kan bryte personvernet for å ta nettopp noen av de verste overgriperne i samfunnet vårt? Hvorfor skal vi ikke gå dit?

Jeg antar at justisministeren har gode svar på det, og jeg antar at justisministeren som jurist også har gode betenkninger rundt det. Problemet er at de resonnementene som han fører i offentligheten, ikke har noen som helst prinsipiell grense for hvorfor man skal gå hit, men ikke lenger.

Trine Skei Grande (V) [17:23:16]: Det var nok ikke justisministeren som fikk meg til å ta ordet, men Arbeiderpartiets innlegg, der man insinuerer at personvern er overordnet overgrep, og der man nærmest insinuerer at alle som er mot datalagringsdirektivet, er for overgrep mot barn. Det er ikke slik.

Det er faktisk slik at noen har beregnet økningen i oppklaringsprosenten til rundt 1 promille ved å innføre datalagringsdirektivet. Men det er en enorm lagring av oss som ikke gjør noe.

Hvis man skal diskutere dette, må man sette seg inn i hva innholdet i datalagringsdirektivet er. Innholdet er laget i en tid før Skype fantes, før man kunne bruke de teknologiske ordningene. I dag kan man omgå datalagringsdirektivet ved å snakke sammen på Facebook, ved å bruke Hotmail, ved å bruke Skype og ved alle andre teknologiske måter. Og så tror man at alle – jeg vet ikke, men «drittsekk» er nok ikke et parlamentarisk ord?

Presidenten: Det er det ikke.

Trine Skei Grande (V) [17:24:28]: Så tror man at alle kriminelle som gjør fæle overgrep mot borgere, ikke vet det. Hvorfor skal man gå rundt og tro det? Skal man lagre alt som går på oss som ikke gjør noe, mens alle de som begår disse overgrepene, bare velger andre kanaler? Det er jo dét det er snakk om når det gjelder datalagringsdirektivet, det er derfor EU holder på å parkere hele prosessen, for de skjønner at det ikke funker. Det er helt uforståelig for meg hvorfor en regjering skal presse gjennom noe som hele EU har erkjent ikke funker.

Det er ikke slik at vi som er mot direktivet, syns at overgrep er greit, syns at bombemenn i Stockholm og terrorangrepene i New York er greit, og at det bare er noe vi må betale for personvernet. Nei, det funker ikke, det tar ingen av disse, for det er så lett å omgå. Er det slik at man vil ofre alle privatpersoner i Norge, alle dem som ikke gjør noe galt i sitt privatliv, fordi man kanskje skal oppklare den promillen med kriminalitet det her er snakk om? For man tar ikke de store fiskene. De store fiskene tar man ved godt etterretningsarbeid, ved tradisjonelt politiarbeid, ved alle de gamle tradisjonelle måtene, for det er de som funker. Å tro at bare alle blir registrert i alt vi gjør, og bare vi får innsyn i alt vi gjør, finnes det ikke kriminalitet i framtida, er en illusjon vi bare må legge unna. Den fins ikke.

Jeg vil ha meg frabedt at noen påstår at vi bare godtar overgrep fordi personvernet er overordnet. Det syns jeg ikke man skal høre fra Stortingets talerstol, for det er et like stort engasjement for å bekjempe kriminalitet blant direktivets motstandere som blant direktivets tilhengere. Det tror i alle fall jeg.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:26:33]: Da er vi i gang med en diskusjon om datalagringsdirektivet, en diskusjon vi gjerne skulle hatt for ganske mange år siden.

Mine beveggrunner for å delta i debatten og mine grunner for å være skeptisk til dem som helt ukritisk går ut og sier at vi må innføre datalagringsdirektivet, er at jeg kommer fra et fylke der vi med regjeringspartiet Arbeiderpartiet i årevis har opplevd hendelser der man har vært ukritisk til personvern. Fra Finnmark har vi utallige historier om at man har gjemt unna ulovlige arkiv, man har svidd dem, og det er pensjonerte partisekretærer som til og med skriver bok om det.

For meg blir det slik at når parlamentarisk leder Helga Pedersen går ut og advarer om at hvis vi ikke skynder oss å innføre dette direktivet, vil Norge framstå som et senter for pedofile. Da stusser jeg litt. Hver gang noen fra Arbeiderpartiet er ukritisk til å innføre et direktiv, er det viktig å stusse litt. Det har jeg lært. Det er faktisk ikke slik at alle som er imot – ikke ukritisk – å innføre denne typen direktiv, bærer forbrytere fram på sine armer. Jeg tror det er sunt, og jeg tror historien har vist oss at det er veldig sunt, å være kritisk når Arbeiderpartiet kommer og sier at dette må kongeriket Norge ha.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [17:28:29]: Det var Trine Skei Grandes siste innlegg som fikk meg til å ta ordet. Jeg synes det er veldig beklagelig at motstandere av datalagringsdirektivet benytter de samme teknikkene i denne debatten som de beskylder oss for, nemlig ganske ukritisk å framstille at vi har et syn som vi ikke har. For la det være helt klart: Også for Arbeiderpartiet er det tatt krevende avveininger i denne saken mellom hensynet til personvernet og hensynet til å kunne bekjempe kriminalitet mest mulig effektiv.

Jeg begynte å lure på om Trine Skei Grande egentlig kjente innholdet i den lovproposisjonen som ble lagt fram på fredag, da jeg hørte det innlegget som ble holdt. For det første sier representanten Skei Grande at kriminelle kommer til å bruke ny teknologi til å omgå det som er kriminalisert gjennom direktivet. La oss ta f.eks. NOKAS-saken. I NOKAS-saken gjorde de som i dag er straffedømt, betydelige anstrengelser for å omgå den type teknologi som det her er snakk om, nettopp for at politiet ikke skulle få kjennskap til dem. Men de gjorde en feil. En dag var det en som benyttet en datamaskin i Malaga i Spania. Det førte til at politiet fikk en IP-adresse som man kunne begynne å nøste opp i. Etter hvert fikk man tilgang til utskrifter fra basestasjoner og kunne dermed finne ut hvor folk hadde vært til enhver tid.

Det er det vi ser i alle de store, alvorlige straffesakene der trafikkdata har vært brukt. På et eller annet tidspunkt gjør folk feil, og politiet har spor å gå etter. Derfor mener også Arbeiderpartiet at vi trenger å ha mer enn seks måneders lagringstid for trafikkdata, og vi mener at ett år er riktig.

Så sier Trine Skei Grande at EU er i ferd med å parkere direktivet. Jeg aner ikke hvor representanten har tatt det fra. På dialogmøtet som var i Brussel 3. desember, sa tvert imot kommissær Malmström det motsatte, nemlig at EUs datalagringsdirektiv er kommet for å bli, og det med rette. Jeg har lest spørsmålene som er stilt i forbindelse med høringsnotatet. Jeg synes det er gode spørsmål. De går på formålet. De går på mange av innretningene som er der som også Norge har tatt stilling til. Jeg opplever at mange av de spørsmålene som EU har reist, er spørsmål som Høyre har reist. De er ikke så retoriske som Torbjørn Røe Isaksens, men de er høyst relevante når det gjelder balansering av personvern og hensynet til å bekjempe kriminalitet.

Så må jeg si til Torbjørn Røe Isaksens innlegg at vi nettopp drar en grense nå ved å innskjerpe tilgangen på trafikkdata gjennom krav om domstolskontroll. Gjennom å sette et krav om en hovedregel på fire år drar vi jo en grense som ikke finnes i dag.

Ingalill Olsen (A) [17:31:48]: Vi må i denne sal kunne diskutere om prinsippene om personvern blir overordnet målet. Det må vi kunne gjøre uten at vi skal beskylde andre for å mene noe galt med det.

Det er ingen som har påstått at motstandere av datalagringsdirektivet er for kriminalitet. Hvis det er noen som oppfatter det sånn, tenker jeg at det er viktig å presisere at sånn er det ikke. Men det er et viktig direktiv, derfor er det også viktig å diskutere det skikkelig. Hvis det er sånn som Trine Skei Grande sier, at vi kan løse kriminalitet med god etterforskning, hvorfor ber politiet samstemt og innstendig om å få lagret trafikkdata? De ber om å få dette verktøyet, ikke for å kikke på hva som er lagret, men for at man skal kunne gå tilbake til det som er lagret.

Vi skal avveie dette, ikke ukritisk og ikke uten noen prinsipielle avveiinger, slik Røe Isaksen antydet. Dette er for viktig til det.

Statsråd Knut Storberget [17:33:16]: Jeg vil bare presisere fra min side at mine betraktninger rundt personvernet og det forhold at jeg mener at mye av regelverket som kommer i kjølvannet av datalagringsdirektivet, bidrar til å styrke personvernet, særlig for små barn, men også andre som utsettes for kriminalitet, betyr ikke at de som er motstandere av direktivet, ikke er for å bekjempe kriminalitet. Men det betyr samtidig at man også må unne tilhengerne av direktivet den oppfatning at det er et betydelig personvernmessig aspekt for oss at bl.a. barn som er ofre for alvorlig kriminalitet, får den oppreisningen som ligger i at man avdekker og etterforsker saken.

Så til representanten Skei Grande, som hevder at det bare er i en promille av sakene dette har betydning, og at de store fiskene når man ikke. Da anbefaler jeg å lese proposisjonen, da anbefaler jeg å lese hva Kripos sier, for det er nettopp det også de europeiske erfaringene går i retning av. Det er jo nettopp når det gjelder grove ran, narkotikasaker, drapssaker, organisert kriminalitet og overgrepssaker mot barn, at man ser at trafikkdata er av vital betydning for å kunne avdekke hvem som står bak. I over halvparten av de mellom 1 500 og 2 000 sakene som Kripos undersøkte i 2008, og hvor trafikkdata var brukt, ser vi at man har hatt stor nytte av å kunne sjekke trafikkdata. Så det er ikke riktig det som representanten Skei Grande sier om at dette ikke har noen betydning for oppklaringsprosenten.

Så må jeg også meddele at vi har ingen signaler på – snarere tvert imot – at EU er i ferd med å parkere dette direktivet. Jeg skulle likt å vite hvor man har det fra. Signalene fra Brussel er jo nærmest det motsatte. Man ser på hvordan dette virker, og man har så langt ingen signaler om at politiet er misfornøyd med nytteeffekten av å bruke trafikkdata. Så her må jeg si at vi må i hvert fall utvise en viss varsomhet når det gjelder hvordan vi refererer fakta i så måte.

Til Røe Isaksen: Flere av oss ønsker å sette grenser når det gjelder hvordan man ønsker å innhente trafikkdata, og hvor lenge de skal lagres. Noen av oss mener at det Datatilsynet gjorde da man satte 21 dagers lagringstid for IP-adressene, var veldig synd, fordi Norge da ikke klarer å spore hvem som ligger bak IP-adressene når det gjelder overgrepsbilder av barn, i motsetning til våre naboland og andre land i Europa som har lengre lagringstid. Men vi har en så pass prinsipiell tilnærming at vi mener at man ikke skal lagre for evig og alltid. Det er det vanskelige i politikken, men på et eller annet tidspunkt må jo også de som er tilhengere av at politiet skal innhente trafikkdata – noe jeg oppfattet at Røe Isaksen var, men ikke Skei Grande – sette grenser for hvor lenge man skal lagre, og vi har falt ned på tolv måneder. Jeg må si at det må være lov i politikken å ha den oppfatningen at når det gjelder så alvorlig kriminalitet som dette representerer, må vi ha videre rammer enn det Datatilsynet faktisk setter i dag.

Arve Kambe (H) [17:36:31]: Når jeg velger å ta ordet nå, er det i utgangspunktet med bakgrunn i at debatten om Datatilsynets årsrapport er i ferd med å bli en datalagringsdirektivdebatt, og jeg synes det er på sin plass at også ja-siden i Høyre fra denne talerstolen kommer med det.

Jeg tror at både ja-siden og nei-siden rett og slett må ha en noe mer moderat tilnærming til argumentene. Det er ikke snakk om et enten – eller. Faktisk så er det snakk om en avveining. Det er mange gode sider ved datalagringsdirektivet. Det er grunnen til at det er innført. Det er hele poenget med at det eksisterer i EU. Det er en evaluering i EU, og som justisministeren var inne på flere ganger, er det ingenting i EU som tyder på at direktivet fjernes. Det blir sannsynligvis mer en innskjerping. Da er poenget samtidig at vi som er tilhengere, også må ha respekt for at det finnes gode, saklige, prinsipielle og ofte ideologiske avveininger på den andre siden.

Jeg er kommet til den konklusjon at basert på regjeringens høringsutkast og basert på det Høyres landsmøte har vedtatt, er jeg faktisk tilhenger av datalagringsdirektivet. Det har noe å gjøre med at politiet må få de samme ressursene som de kriminelle har, og ha de samme ressursene i Norge som andre lands politimyndigheter har. Det tror jeg er utrolig viktig.

Så tror jeg det også er slik at debatten preges av, kanskje også i denne salen, at man har en debatt om på den ene siden datalagringsdirektivet med sine prinsipielle betenkeligheter og sine praktiske svakheter og en virkelighet som ikke er til stede i den andre enden som et alternativ. Ingen datalagring er ikke et alternativ. Derfor blir for eller mot datalagring en svært merkverdig debatt. Hvis Norge sier nei til datalagringsdirektivet, forsvinner ikke datatrafikken i kosmos av den grunn. Den vil fortsatt eksistere. Da må man tenke: Hva skal man gjøre? Da er min utfordring tilbake til motstanderne, både innenfor og utenfor denne sal: Hva er alternativet? Hvis man har et alternativ å diskutere, blir motstanden mer synlig, og man kan vise til konkrete ting. Nå blir det veldig prinsipielt på den ene siden og veldig praktisk på den andre siden i tillegg til at man også har en ideologisk innfallsvinkel til det.

Hvor lenge vil man ha lagring? Er det tre–fire måneder, slik som i dag, som noen av motstanderne ønsker, eller er det tolv måneder eller er det seks måneder eller er det åtte måneder? Hva slags kriminalitet er det de ønsker politiet skal ha innsyn i? Hvem skal eventuelt ha innsyn? Det er en diskusjon som Stortinget nå skal ta. Regjeringen har levert et høringsutkast. Høyre skal ta diskusjonen, men jeg tror nok debatten er tjent med at begge parter opptrer redelig og ikke mistenker hverandres motiver. Da får vi en god diskusjon. Men min utfordring er: Kom med et alternativ, ikke bare kritiser.

Trond Helleland (H) [17:40:04]: Vi var invitert til å diskutere Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldinger, og så oppdaget jeg at jeg hadde kommet på vorspielet til DLD. Det er klart at det er alltid artig med vorspiel, det er ofte der det er mest trykk, men jeg tror vi skal ta oss den nødvendige tid nå. Jeg er blant dem som er relativt interessert i datalagringsdirektivet – jeg er kommet til side 123. Den ble overbrakt i dag. Det er 141 sider i proposisjonen – interessant lesning, men la oss nå lese og la oss få referert den og fordelt den til komité før vi tar den fulle debatten her.

Personvernet er under sterkt nok press om en da ikke skal benytte den ene muligheten vi har i året til å diskutere nettopp det, til å begynne på en debatt som vil komme neste år. Fra hovedtalsmennene i partiene, både Håkon Haugli, Michael Tetzschner og andre har det vært en klar fokusering på det denne saken egentlig dreier seg om, nemlig personvernutfordringene i Norge.

Det er en lang liste med utfordringer som Høyre nå har tatt tak i, og som vi vil ta tak i uavhengig av datalagringsdirektivet. Det gjelder personvernet knyttet til helseregistre, som andre har vært inne på. Det gjelder utfordringer knyttet til trafikkovervåking. Det gjelder utfordringer knyttet til noe så enkelt som skoleklasselister. Det gjelder utfordringer knyttet til en lang rekke problemstillinger der vi ser at personvernet er under press, og der vi gjennom norsk lovgivning, helt uavhengig av hva EU måtte mene, kan foreta betydelige innstramminger og oppstramminger av personvernet.

Jeg oppfatter at Datatilsynet gjør en god jobb, og de gjør en grundig jobb. Det er en etat som er på hugget. Det kan godt hende at Datatilsynets rolle også skal styrkes i tiden framover. Det er det denne debatten skulle handlet om, og så ser jeg at det er en del andre som vil at den skal handle om noe annet. For Høyres del vil vi bruke den nødvendige tid på å skaffe oss oversikt over innholdet i proposisjonen, se på på hvilke måter departementet eller regjeringen – den splittede regjeringen – har kommet Høyre i møte når det gjelder de krav og forutsetninger vi har satt for i det hele tatt å diskutere en implementering av datalagringsdirektivet. Den prosessen vil gå både her i huset og i mer lukkede rom i Høyre, dvs. på gruppemøter, for å komme fram til et grunnlag vi kan gå videre på. Men det tar vi etter jul og ikke nå.

Per Sandberg (FrP) [17:42:58]: La meg slutte meg til det som i hovedsak var representanten Hellelands budskap. Men allikevel, når vi behandler Personvernnemndas og Datatilsynets årsmeldinger, tror jeg også det er viktig at vi tar den debatten når disse meldingene håndteres. Det gir også disse meldingene en antydning om.

Jeg er helt enig i at Datatilsynet i Norge og Personvernnemnda gjør en fantastisk jobb, men det er bare så beklagelig at ingen lytter til dem. Det er det som er noe av problemstillingen, også når det gjelder datalagringsdirektivet.

Jeg merket meg det som ble sagt av enkelte representanter når det gjelder datalagringsdirektivet: På et eller annet tidspunkt gjør folk en feil, og da er det viktig at en har en overvåkning slik at vi kan gå etter det. Det er Arbeiderpartiet som sier det. Ja, det er det det dreier seg om: Man skal lagre opplysninger om i utgangspunktet uskyldige mennesker i tilfelle noen måtte gjøre en feil på et eller annet tidspunkt, og så kan vi gå etter det. Det er jeg ikke for. Jeg er imot det.

Men jeg er for at vi bruker alle ressurser til overvåkning, infiltrasjon og hva det måtte være når det gjelder mennesker som er mistenkt for eventuelt å plundre med planer om terror eller organisert kriminalitet. Det er en helt annen debatt. Den skal jeg for øvrig ta med justisminister Storberget senere i kveld, har jeg skjønt.

Så sies det: Ja, jeg har registrert gjennom et helt år at politiet ber om å få bedre tilgang. Men jeg har også registrert at Forsvaret er meget kritisk, at Datatilsynet er meget kritisk, at universitetene våre indirekte er imot og at over 50 pst. av dem som har svart på høringsutkastet, er imot. Det teller også litt.

For ca. 55 minutter siden avsluttet jeg en samtale med Brussel. Jeg synes det er helt merkelig, og det setter Arbeiderpartiet i et visst lys, at man nå raskest mulig skal tvinge igjennom et datalagringsdirektiv fra 2006 som har gått ut på dato. For det kommer et nytt i vårsesjonen 2011 fra EU. Da synes jeg i hvert fall man kunne tatt seg tid til å vente på det, for man skal ikke kimse av de signalene som kommer om lagring av innhold. Det ble fremmet en resolusjon i kommisjonen om at innhold også skulle lagres. Det ble avvist på dét tidspunktet. Men det er en del av det som EU driver og diskuterer nå når det nye datadirektivet skal legges fram. Men det sier noe om Arbeiderpartiet når man så hastig skal ha igjennom dette for å få på plass datalagringsdirektivet. Det er altså sånn, i hvert fall for Fremskrittspartiets del, at det ikke er noen diskusjon om at politiet skal miste de verktøyene de har i dag. De skal vi sikre.

Jeg registrerer at justisministeren ønsker samtaler med Fremskrittspartiet. De skal vi ta, men da med det formål å senke den totale overvåkingen i Norge.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) [17:46:18]: Vi har ikke blitt invitert til samtaler, så vi bruker talestolen i stedet.

Dette handlet om Datatilsynet helt til representanten Ingalill Olsen tok ordet i debatten. Jeg må bare få svare kort på noe.

Først til parkering av direktivet. Vi vet at de liberale, som er den tredje største gruppa i parlamentet, jobber med å få stoppet det. Vi har god kontakt med parlamentet. I parlamentet har de satt i gang store tiltak for å få stoppet det. Det at dere snakker med kommisjonen, betyr kanskje at dere får feil informasjon også.

Vi vil at politiet skal beholde den samme myndigheten som de har i dag – det er det ingen som vil ta fra dem – og det er ut fra det perspektivet vi snakker om hvor mye mer kriminalitet som kan oppklares.

DLD kommer ikke til å overvåke Internett-kafeer i Spania, og barneombudet er imot dette direktivet som dere mener skal beskytte norske barn. Det er faktisk sånn at dette direktivet kan være med på å skape kriminalitet. Det er fordi informasjonen kan komme på avveier, at Forsvaret er skeptisk.

Det var så kort som jeg klarte å svare.

Presidenten: Presidenten vil be representanten bruke presidenten for å framsette budskapet sitt.

Bård Hoksrud (FrP) [17:47:40]: Jeg trodde det var årsmeldingen til Datatilsynet vi skulle diskutere, men jeg registrerer at det har blitt en skikkelig heit debatt om datalagringsdirektivet. Det gleder en transportmanns hjerte at vi får en diskusjon om dette viktige temaet. Men etter å ha hørt på både justisministeren og Arbeiderpartiets justispolitiske talsmann, synes jeg det på mange måter var viktig å hive seg inn i debatten, for det er en viktig debatt.

Det som jeg synes er viktig å ha med seg, og som jeg opplever at de som er for direktivet, ikke prater mye om, er den totale overvåkingen av innbyggerne i Norge som brer om seg på stadig nye områder. Ikke bare innenfor dette datalagringsdirektivet, men også på andre områder i det norske samfunnet opplever vi stadig at personvernet er på vikende front. Jeg synes også Datatilsynet er veldig tydelig på det.

Det virker som om man nå er veldig fornøyd med at rettsapparatet skal avgjøre, og jeg tror det er et godt prinsipp. Det blir sagt at politiet stort sett ber om disse opplysningene bare når man reelt sett har behov for det, eller når man mener at man har grunnlag for det. Men da er det greit å ha med seg at Post- og teletilsynet i ca. 40 pst. av alle anmodninger fra politiet velger å nekte innsyn i trafikkdata. Det er i hvert fall for meg et tydelig signal om at politiet i stor grad ønsker innsyn som de reelt sett egentlig ikke har behov for. Jeg skjønner at politiet gjerne skulle hatt mulighet til å overvåke alle til enhver tid, og fått all informasjon. Det skjønner alle, fordi man ønsker å oppklare kriminalitet. Det er vi alle enige om.

Når man nå er så opptatt av at man bør ha tolv måneders lagringstid, synes jeg også det er viktig å ha med seg at erfaringene fra de EU-landene som har innført direktivet, er at det aller, aller meste – opp mot 90 pst. – faktisk har kortere lagringstid enn seks måneder. Det betyr vel kanskje at ønsket fra Arbeiderpartiet om tolv måneder ikke nødvendigvis er i tråd med det behovet som man har sett i de landene som har innført datalagringsdirektivet, i tillegg til at jeg mener at mange av de nye parameterne er et sterkt inngrep i den enkeltes personvern.

Jeg gleder meg til å jobbe videre med datalagringsdirektivet, som nå ligger til behandling. Så håper jeg selvfølgelig at det kommer til transport- og kommunikasjonskomiteen, sånn at det faktisk kommer til den komiteen som stort sett behandler det i resten av Europa, og at det ikke blir en ren justissak, som jeg opplever at justisministeren har lagt mye prestisje i å gjøre det til. Slik kan man ta for seg alle aspektene, ikke bare det som handler om kriminalitetsbekjempelse og den biten, men man får en bred og grundig diskusjon rundt den personsmessige problematikken som ligger i innføring av datalagringsdirektivet.

Håkon Haugli (A) [17:51:01]: Datalagringsdirektivet er ikke noe stort tema i årsmeldingene for 2009. Men siden det er blitt trukket inn i denne debatten, først ved Trine Skei Grandes innlegg, vil jeg utdype Arbeiderpartiets syn.

Enkelte trekker i tvil nytteverdien av datalagringsdirektivet. Politidirektoratet, Kripos, Økokrim, Politiets Fellesforbund, riksadvokaten og Det nasjonale statsadvokatembetet har vært krystallklare på at datalagringsdirektivet er nødvendig. Datatilsynets egen utredning gjennomført av sivilingeniør Svein Y. Willassen kom til samme konklusjon. Trafikkdata er viktige bevis, og det er useriøst å hevde at disse fagmiljøene ikke forstår kriminalitetsbildet eller nytten av ulike etterforskningsmetoder.

Så til Trine Skei Grandes påstand om at det er lett å omgå. Ja, verken lagring eller muligheten for å omgå etterforskningsmetoder er noe nytt. NOKAS-ranet var det best planlagte ranet i Norge noensinne. De var godt klar over risikoen for sporing. Likevel ble de tatt fordi de gjorde en feil. Et SIM-kort kom på avveier. Det gjorde at man kunne spore nettrafikken, og det gjorde at norgeshistoriens mest alvorlige ranssak ble oppklart.

Røe Isaksen påstår at vi stadig vekk tar et skritt til. Det er feil. Det er ikke så enkelt som at datalagringsdirektivet svekker personvernet. På sentrale områder vil lovforslaget styrke personvernet ved at utlevering av trafikkdata krever mistanke om et alvorlig, straffbart forhold, ved at det stilles krav om at dataene vil ha vesentlig betydning, og ved innføring av domstolskontroll. Det er ikke slik at alle er under mistanke. Data vil, som i dag, kun bli brukt ved konkret mistanke om et alvorlig, straffbart forhold.

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Jeg vil til slutt takke for en engasjert debatt. Det har ikke alltid vært slik at alle partier har deltatt i debatten om Datatilsynets årsmelding. At de gjør det i dag, får vi tolke som et uttrykk for at det er bred oppslutning både om Datatilsynet og om personvernet.

Per Sandberg (FrP) [17:53:58]: Det er akkurat denne type innlegg som gjør at vi også får denne type debatt. Når representanten Haugli påstår at det var motstanderne av datalagringsdirektivet som startet debatten, er det helt feil. Det var statsråden som gjorde det, og andre fra posisjonen, som mener at de som er imot datalagringsdirektivet, nærmest også er for terror og for overgrep mot barn. Det er jo det som antydes i innlegget fra Haugli.

Jeg hører igjen at NOKAS-saken nevnes. Baneheia-saken er også brukt. Disse sakene ble løst uten datalagringsdirektivet. De ble løst med de verktøy som politiet har i dag. Jeg registrerer at justisministeren rister febrilsk på hodet, men sakene er løst, og det ble ikke gjort under datalagringsdirektivet. Det kan ingen benekte, for det er ikke implementert ennå.

Så prøver noen å gi inntrykk av at man, som Datatilsynet, er tilhenger av lagring av kommunikasjon. Ja, ingen er imot det. Ingen er imot det som ligger der i dag, den tilgangen som politiet i Norge har i dag. Det er ingen som er motstander av det. Men det er langt fra den tilgangen og det verktøyet politiet har i dag, til det å implementere datalagringsdirektivet. Det er stor forskjell på det. Forskjellen er at man med det nye direktivet skal lagre all type kommunikasjon. Jeg tror ikke det finnes kapasitet til å lagre det heller. Det er en annen sak, det er en diskusjon som kommer senere.

Og det er altså sånn – og det er det viktig å få med seg – at det er ikke bare Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet og deler av Høyre som er imot. Som jeg sa i mitt første innlegg: Over 50 pst. av dem som har svart, er imot. Så bruker man overgrep mot barn. Ja, barneombudet er imot, Redd Barna er imot, og varslere er imot, fordi det vil få en helt annen type konsekvenser.

Den foreløpige konklusjonen på evalueringen i EU er at man ikke har fått økt oppklaringsprosent når det gjelder å bekjempe terror eller annen kriminalitet. Men det er dokumentert at man har svekket personvernet vesentlig. Det burde være et signal til flere enn Fremskrittspartiet.

Ja, trafikkdata er viktig i kriminalitetsbekjempelse. Da må vi først og fremst sikre den tilgangen som politiet har i dag, for den er i ferd med å forvitre ved at fakturering endres til årsavtaler. Det burde ha vært debatten nå, ikke det gamle datalagringsdirektivet fra 2006.

Håkon Haugli (A) [17:57:19]: Representanten Sandberg påstår at sakene er løst. Det er feil. Saken med faren som tilbød sex med sin sjuårige datter, er ikke løst. Dataene var slettet, i tråd med dagens lagringspraksis. Og saken er ikke unik. Kripos får jevnlig lister med norske IP-adresser som er brukt til overgrep mot barn.

Det er ikke nødvendig å antyde noe som helst her, vi kan si det rett ut: Faktum er at Fremskrittspartiet ikke lytter til politiet, og svikter i kampen mot alvorlig kriminalitet.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Sandberg (FrP) [17:58:13]: Sånn er det når man er så opptatt av å overvåke samtlige mennesker i et samfunn og ikke har evne til å lytte. Da får man den type innlegg som vi fikk nå.

Jeg nevnte ikke saken om denne faren overhodet, men viste til de sakene som trekkes fram av samtlige tilhengere av datalagringsdirektivet, NOKAS-saken og Baneheia-saken. Disse to sakene er blitt løst uten at vi har implementert datalagringsdirektivet. Men at det blir brukt trafikkdata, er helt riktig. Det er også mange andre saker som blir løst i dag.

Vi bør fokusere mye mer på å forebygge at denne type kriminalitet skjer. Det betyr helt vanlige politimetoder for overvåking og infiltrasjon og, ikke minst, samarbeid på tvers når det gjelder å mistenke, overvåke og gripe dem som er mistenkt for å kunne begå denne type kriminalitet.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [17:59:35]: Representanten Per Sandberg har helt rett i at trafikkdata har vært vesentlig for å oppklare mange av de mest betydelige straffesakene vi har hatt i Norge. NOKAS-saken er det fremste eksempelet på det.

Samtidig fører den teknologiske utviklingen til at data ikke lagres i samme omfang og så lenge som tidligere. Politiet viser selv til f.eks. Orderud-saken som en sak det ville vært mer krevende å oppklare i dag, fordi man på den tiden lagret trafikkdata lenger enn i dag.

Så har det oppstått en ny situasjon. Datatilsynet har laget et regelverk der man nå kan lagre IP-adresser i bare 21 dager. Vi som er tilhengere av datalagringsdirektivet, kan nevne mange eksempler der politiet i dag ikke kan oppklare denne type saker fordi de ikke har tilgang til det regelverket de trenger.

Et annet eksempel er den store overgrepssaken som ble nøstet opp i Bodø, hvor det er om lag halvparten av de antatte overgrepsofrene som politiet ikke får tak i, fordi IP-adressene er slettet.

Jeg registrerer at Sandberg ikke forholder seg til saker som ikke blir løst, bare til saker der man i dag har tilgang til trafikkdata. Han forholder seg ikke til de sakene som i dag ikke løses, og der politiet er helt tydelig på at man trenger et bedre regelverk enn i dag for å løse dem.

En organisasjon som har vært veldig tydelig på behovet for datalagringsdirektivet for nettopp å kunne oppklare overgrepssaker i forhold til barn, er f.eks. Stine Sofies Stiftelse. Så det som representanten Sandberg sier om at vi har støtte fra veldig få, er ikke riktig.

Jeg beklager at Fremskrittspartiet i denne saken ikke har lyttet til alle tidligere justispolitikere i Fremskrittspartiet som har framhevet behovet for implementering av datalagringsdirektivet i norsk lov, og som har kritisert regjeringen for ikke å ta grep for å implementere direktivet, fordi det er nødvendig for politiet å få på plass en slik type regelverk for å kunne oppklare kriminalitet. Og jeg registrerer at Fremskrittspartiets talsmann ikke er opptatt av at politiet i dag ikke får løst en rekke alvorlige saker på grunn av mangelen på lagring av trafikkdata.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Før neste taler får ordet, vil presidenten gjøre oppmerksom på forretningsordenens § 38, der det står at «taleren bør holde seg strengt til den sak som er under debatt». Hvis noen har lyst til å sjekke dette, står det på side 33 i Stortingets forretningsorden.

Statsråd Knut Storberget [18:02:40]: Under siste debattrunde når det gjelder Datatilsynets årsmelding, ble nettopp behovet for å diskutere personvern i en bredere ramme tatt opp. Flere av Stortingets medlemmer markerte at debatten om årsmeldinga ga en fin anledning til det. Og jeg skjønner hvorfor mange har reist spørsmålet om bl.a. implementering av datalagringsdirektivet, hvor Datatilsynet jo har vært en særdeles aktiv aktør.

Det er ett aspekt ved Datatilsynets rolle opp mot datalagring som er svært sentralt, og som bør tas fram i denne debatten. Det er den 21-dagersfristen som Datatilsynet har satt for lagring av IP-adresser. Det er bakgrunnen for at i hvert fall undertegnede har valgt å problematisere det i denne debatten, for det foranlediger jo nettopp et behov for å diskutere hva vi gjør for å sikre oss her.

Jeg skal gripe fatt i ett av svært få gode poenger i representanten Sandbergs innlegg. Det gjelder spørsmålet om – og han sier det selv – at politiets mulighet for å drive denne type etterforskning forvitrer. Det ser vi nettopp på bakgrunn av en 21-dagersfrist. Da er mitt spørsmål, min undring, opp mot Fremskrittspartiet: Hvorfor er man ikke med på å tilrettelegge slik at politiet fortsatt kan ha muligheten for å hente ut trafikkdata, bl.a. i overgrepssakene, når det er satt en frist på 21 dager? Hva er alternativet – når representanten Sandberg peker på at politiets muligheter forvitrer, og han samtidig også sier at politiets mulighet må sikres? Det er jo der lovproposisjonen fra regjeringa, som ble framlagt på fredag, imøtekommer politiet opp mot det å få lengre lagringstid. Skal man ha noe å få innsyn i, må det faktisk være data som lagres. Derfor mener jeg at debatten om datalagringsdirektivet ligger veldig nært opp til den praksis som Datatilsynet har lagt seg på når det gjelder spørsmålet om lagringstid. Og jeg forstår godt de representanter i debatten som har etterlyst motstandernes alternativ, slik også representanten Kambe, fra Høyre, gjorde. Hva er alternativet, hvis man ikke skal begynne å diskutere hvor lenge dataene skal lagres, hvordan politiet skal få innsyn i dette – vi har svart med domstolskontroll – og hva slags terskel som skal ligge for dette, der vi har svart fire år som en hovedregel, i motsetning til i dag, hvor terskelen er betydelig lavere?

Det er de svarene jeg håper en god politisk debatt rundt datalagringsdirektivet vil avstedkomme og kanskje også skape et bredere politisk grunnlag for enn det det synes å være i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:05:43]: Eg har eigentleg sete og høyrt på debatten i heile kveld og vore klar for å høyre om årsmeldinga. Eg må òg innrømme at eg var litt overraska over at datalagringsdirektivet kom opp, fordi eg opplevde det slik at hovudtalsmennene for alle parti valde å unngå det. Det synest eg alle skal ha ros for, for ein veit jo korleis debattar blir sparka i gang. Så eg tenkte at det var lurt å ha ein sørlending på lista, som ofte kan samle og ikkje skape splid, men eg ser at det kjem fleire etterpå.

Men eg har behov for å kome med nokre merknader. Særleg gjeld det etter representanten Håkon Hauglis innlegg, der han gjekk til angrep særleg på Venstre, som eg synest reiser nokre viktige problemstillingar. For det som eg meiner er viktig i denne saka, er å stille spørsmålet: Kva var grunnen til at direktivet blei laga? Kva er bakgrunnen for datalagringsdirektivet? Ein av dei viktigaste grunnane var nettopp å stoppe organisert kriminalitet. Når ein ser på den utviklinga som har skjedd dei siste åra, og så skal innføre eit direktiv som ikkje er tilpassa dagens utfordringar, meiner eg at ein bommar. Som fleire har vore inne på, er det jo veldig enkelt å unngå. Ein kan berre ta ein mobiltelefon og gå inn og velje å bruke Skype når ein skal ringje, i staden for å ringje vanleg. Da vil det fungere slik at ein ikkje kan bli overvakt, for Skype skal ikkje overvakast eller lagrast. Det skal ikkje Facebook, det skal ikkje Hotmail, det skal ikkje Gmail osv. osv. Derfor meiner eg at ein tråkkar over nokre grenser fordi ein skal skape ein tryggleik, og i staden for å skape den tryggleiken endar ein opp med å svekkje personvernet.

Fleire har vore inne på at for barnas del skal dette innførast. Lat meg òg berre minne om at så langt eg veit, er barneombodet imot det, Redd Barna er imot det, og det seier meg òg at det er mange som er opptekne av barns rettssikkerheit som òg har sterke innvendingar mot datalagringsdirektivet.

Difor meiner eg at det er viktig heller å avvente og sjå på kva som skjer i EU, før ein vel å gå inn for datalagringsdirektivet som det ligg i dag. Det finst ingen grenser for kva me kan lagre. Me kan heile tida lagre meir og meir. Difor bør me som politikarar setje grenser for kva som kan lagrast, for å sikre personvernet.

Bård Hoksrud (FrP) [18:08:35]: Statsråden sier at vi har lagt fram en løsning. Ja, regjeringspartiet Arbeiderpartiet har lagt fram en løsning. Vi mener faktisk at det finnes en annen løsning – som er en mye bedre løsning – som ivaretar både hensynet til politiet og hensynet til privatpersoner. Statsråden har sagt at han ønsker å utfordre Fremskrittspartiet til samtale, og det tar vi selvfølgelig imot hvis han mener det, altså tror at man skal finne bedre løsninger enn det som ligger i dagens framlegg fra Arbeiderpartiet til behandling om datalagringsdirektivet og ren implementering.

Statsråden var veldig opptatt av IP-adresser og at de kun lagres i 21 år, og det var for så vidt representanten Bjørnflaten også. Vi er gjerne villige til å diskutere og se på dette. Det er langt fra 21 dager til seks måneder. Det er veldig stor forskjell på det. Det synes vi er interessant å diskutere og å se på.

Og så registrerer vi at man sier at man er opptatt av å ta dem som er antatt å stå bak kriminelle handlinger. Poenget med datalagringsdirektivet er at alle kan omfattes av begrepet «antatt» å kunne stå bak kriminelle handlinger, og at man i ytterste konsekvens kan overvåke alle, hvis man vil det. Det ønsker ikke vi.

Og når man hele tiden fra Arbeiderpartiets side står på denne talerstolen og prediker at dette handler om barna, og dem som er opptatt av barnas interesser, synes jeg det er viktig å ha med seg at Redd Barna, i hvert fall for meg, er en organisasjon som er opptatt av barna, og barneombudet er en organisasjon som er opptatt av barna. Jeg synes faktisk det også er perspektiver man skal ha med seg når vi diskuterer datalagringsdirektivet, om man er for eller mot.

Jeg synes også det er interessant, når vi nå tenker på hvilke lagringer som skal gjøres, at det er et sted mellom 100 og 200 teleselskaper som skal lagre all denne informasjonen, og også at regjeringen ikke klarer å holde styr på sine egne dokumenter, eller at andre stater ikke klarer å holde styr på sine egne dokumenter. Da kan man jo tenke seg hvordan 100 forskjellige selskaper skal klare å finne tekniske løsninger som hindrer at uvedkommende skal få tilgang til disse dataene. Jeg tror det skal bli spennende å se om man i det hele tatt klarer å hindre det.

Så har jeg lyst til å gå innom ett aspekt til, som ingen har vært innom. For kort tid siden behandlet vi i denne salen en sak om varslere. Bedriften kan altså påstå at folk som er varslere, har gjort noe kriminelt, som tilsvarer fire eller fem år, og på den måten kan man hente ut opplysninger om hvem man har vært i kontakt med, og når man var i kontakt med dem. Det kan i hvert fall være farlig og skadelig for folk som varsler om grove, ulovlige forhold, fordi det er de som vil bli anmeldt og fulgt opp, istedenfor at de virkemidlene som man er opptatt av i denne sal ivaretas, nemlig at man skal verne varslere.

Eirik Sivertsen (A) [18:11:54]: Teknologi gir mange fantastiske muligheter, men det skaper også en del nye utfordringer i samfunnet. Jeg synes kanskje at dagens debatt illustrerer nettopp det poenget som Datatilsynet i sin årsmelding forsøker å illustrere, at personvernet er et av de områdene som er under press. Jeg mener at denne debatten illustrerer et helt sentralt poeng når vi diskuterer personvern og teknologi, og det er knyttet til at lovgivningen alltid henger etter utviklingen. Det er også sånn at kriminelle vil ta i bruk de mulighetene som ligger i ny teknologi for å skape seg vinning, og myndighetene tar beviselig i bruk ny teknologi for å kontre de kriminelle og de virkemidlene de tar i bruk.

Sentralt i debatten som vi får forsmak på knyttet til datalagringsdirektivet i dag, er spørsmålet om dagens ordning for hvordan vi håndterer disse dataene, og hvordan vi bruker dem, er god nok. Jeg mener at svaret på det er nei, og vi må diskutere hvordan vi skal forholde oss til dette i framtiden. For det blir jo ikke mindre data. Tvert imot blir det mer og mer data, og det blir mer og mer data på flere områder også.

Personvernet er altså en grunnleggende rettighet som beskytter den enkeltes integritet og privatliv. Det skal jo bl.a. beskytte oss mot overgrep fra myndighetene, men også mot misbruk fra kriminelle. Dette er en helt grunnleggende demokratisk verdi som må stå høyt på dagsordenen. Da blir det også et spørsmål om hvordan vi da beskytter de dataene som faktisk finnes i samfunnet, ikke bare knyttet til ny teknologi, som vi nå diskuterer i anledning datalagringsdirektivet og telekommunikasjon, men også i forhold til andre områder. Et moment som ikke har vært nevnt i denne debatten, er den veldig omfattende lagringen av hvordan vi bruker penger knyttet til at vi i all hovedsak ikke lenger bruker kontanter. Her lagres altså data i ti år, og når jeg ser mine kontoutskrifter, er jeg litt bekymret for at noen utenforstående skal få tilgang til det. Og så er jeg litt bekymret for hvordan man forholder seg hvis myndighetene etterspør de dataene. Jeg er ikke sikker på at det heller er godt nok kontrollert.

Et av de viktige momentene ved datalagringsdirektivet og debatten knyttet til det som jeg synes stadig vekk underkommuniseres, er nettopp den innskrenkningen og innskjerpingen av personvernet som det legges opp til. Det er knyttet til begrensning av tilgangen, altså en klar innskrenkning i hvem som faktisk skal få tilgang, nå til påtalemyndighetene og til politiet, og Finanstilsynet. En domstolsprøving, som i dag ikke finnes, er viktig å få på plass.

Ikke minst er det et siste moment, som jeg imøteser en videre debatt om, og det er krav til hvordan disse dataene som samles inn i samfunnet i stadig økende grad, skal oppbevares i framtiden, sånn at de også er beskyttet mot innbrudd og misbruk av kriminelle.

Håkon Haugli (A) [18:15:01]: Jeg tror jeg har fått knekt koden når det gjelder Bård Hoksruds motstand mot datalagringsdirektivet. Han sa klart og tydelig at han var av den oppfatning at det i dag er 21 års lagring. Jeg antar han mente 21 dager, men som sagt: Jeg kan forstå hans motstand på den bakgrunn.

Å forhindre og etterforske alvorlig kriminalitet handler om rettssikkerhet, men det handler også om personvern. Jeg lytter til Per Sandberg, og Per Sandberg sier to ting. Han sier for det første at trafikkdata har vært avgjørende i mange store straffesaker. Og så sier han noe annet: Tilgangen er «i ferd med» å forsvinne. Ja, det er riktig. Er det en utvikling Fremskrittspartiet vil sitte stille og se på? Hvis svaret er nei: Hva er Fremskrittspartiets alternativ?

I 2005 var Fremskrittspartiets alternativ å fremme et forslag om obligatorisk datalagring i 12 måneder. Det var et forslag hele Fremskrittspartiets stortingsgruppe stemte for. Nå står partiet uten svar. Jeg vil gjenta Arve Kambes utfordring: Hva er alternativet til datalagringsdirektivet?

Til slutt forsøker jeg meg på nytt: Takk for en engasjert debatt! Det er helt tydelig at disse spørsmålene er viktige for oss. Debatten viser vel med all mulig tydelighet at vi selv med samme mål kommer til ulik konklusjon når vi avveier personvern og andre hensyn.

Presidenten: Neste taler er representanten Hans Olav Syversen.

Presidenten vil nok en gang minne om § 38 i Stortingets forretningsorden, om at «taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt», og at vi har en lang kveld foran oss.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:16:51]: Jeg holdt på å si: Er overvåkingen kommet så langt at selv presidenten kjente mine tanker om hva jeg skulle ha innlegg om? Da hun kom med advarselen, kan det jo hende at hun hadde noe rett i det. Jeg skal være kort, for jeg tror ikke Kristelig Folkeparti har hatt ordet før. Det nikkes, at det har vi – da skal jeg være meget kort.

Da vil jeg si at jeg er enig i det representanten Haugli sa, at det er en balanse mellom personvernhensyn og andre hensyn. Men hvis det er slik at man ensidig legger kriminalitetsbekjempelseshensynet til grunn, burde man jo ha gått mye lenger. Hvis man virkelig mener at det er det eneste avgjørende, burde man jo ha ønske om overvåking på et langt høyere nivå enn det man argumenterer for. Jeg vil vel si – nå skal jeg ikke forlenge debatten – at man de siste dagers begivenheter tatt i betraktning bør være forsiktig med å bruke alle mulige situasjoner til inntekt for sitt syn. Jeg synes det nærmer seg det uverdige når man etter mitt syn misbruker ulike settinger til den type argumenter vi har sett de siste dagene. Vi så det også da kontrollkomiteen hadde rapporten om organisert kriminalitet til behandling. Også i den situasjonen brukte man denne type argumenter for hvorfor man måtte innføre dette omtalte direktivet.

Jeg håper at vi kan få debatten på et – i hvert fall etter mitt syn – litt mer edruelig spor.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) [18:18:42]: Med bakgrunn i hva presidenten sa tidligere, vil jeg i hvert fall si at Datatilsynets årsmelding er veldig interessant. Det er masse interessant og godt lesestoff der.

Til representanten Haugli vil jeg si at han har ikke knekt noen kode. Han har knekt koden om at 21 år egentlig var 21 dager, men jeg mener fortsatt at det er langt mellom 21 dager og seks måneder.

Og så har jeg lyst til å utfordre i forhold til at jeg har registrert at verken statsråden, representanten Haugli eller andre kommenterer det faktum at evalueringen i de landene som har innført datalagringsdirektivet, viser at det i svært liten grad etterspørres data som er eldre enn seks måneder. 90 pst. er faktisk under seks måneder gamle. Det betyr jo noe mellom seks måneder og null. Det er sannsynligvis der man finner hva man trenger av lagring, og derfor er seks måneder unødvendig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.