Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Thorsen (A) [11:52:24]: (ordfører for saken): Jeg viser til Innst. 126 S fra energi- og miljøkomiteen om forslaget fra Fremskrittspartiet om en helhetlig strategi for CO₂-håndtering.

Regjeringens plan og utgangspunkt i spørsmålet om CO₂-fangst og -lagring ligger i Soria Moria-erklæringen. Det er et viktig mål for regjeringen å bidra til fangst og lagring av CO₂. Videre har Stortinget, så nær som Fremskrittspartiet, sluttet seg til klimaforliket, som også er klart på CO₂-fangst og -lagring. Statsråden har i brev til energi- og miljøkomiteen 10. november 2010 gjort rede for regjeringens strategi for CO₂-fangst og -lagring.

Jeg vil trekke fram noen elementer i CO₂-satsingen som er særlig viktige for Arbeiderpartiet.

IEA anslår at verdens energietterspørsel vil være om lag 50 pst. høyere i 2030 enn i dag. For å kunne møte klimautfordringene verden står overfor, er det derfor viktig å få på plass teknologi som muliggjør bærekraftig bruk av energi. CO₂-fangst og -lagring vil være et av de viktigste tiltakene for å kunne møte veksten i energietterspørselen og samtidig redusere utslippene.

CLIMIT er det nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fangst og lagring av CO₂. CLIMIT-programmet utgjør et sentralt virkemiddel for den norske satsingen på fangst og lagring av CO₂. I budsjettet for 2011 ble det tilført om lag 176 mill. kr til CLIMIT. Demonstrasjonsdelen av programmet finansieres gjennom avkastningen fra Gassteknologifondet og disponeres av Gassnova. FoU-delen finansieres over statsbudsjettet og disponeres av Forskningsrådet.

Denne regjeringen gjennomfører en stor satsing på fangst og lagring av CO₂. Vi jobber både i Norge og internasjonalt for en raskere utbredelse av fangst- og lagringsteknologi. Prosjekter for håndtering av CO₂ er komplekse, og det vil alltid være heftet usikkerhet ved nybrottsarbeid.

Når det gjelder prosjektet på Mongstad, har regjeringen varslet at den vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Det vil i den anledning bli en god mulighet til å være med og debattere det.

Regjeringen har laget en plan for fangst og lagring av CO₂. Det er satt i gang en rekke initiativer både på FoU-siden og på demonstrasjonssiden. Teknologier på dette området er fortsatt i stor grad uprøvd i større skala. Regjeringen er med og tar ansvar for en nødvendig teknologiutvikling innenfor fangst og lagring av CO₂. Regjeringens politikk tar utgangspunkt i en grundig, kunnskapsbasert strategi. Dette er spesielt viktig i slike saker, som gjerne er kostbare, og har store implikasjoner.

Jeg registrerer at det i disse sakene stadig presenteres løsninger fra opposisjonen, hvor hensynet til miljøet, til forurenser-betaler-prinsippet og langsiktigheten er inne i litt varierende grad. Det er for øvrig også grunn til å merke seg at opposisjonen ikke er enige seg imellom i disse spørsmålene.

Flertallet i komiteen innstiller på at dette forslaget ikke bifalles.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:56:15]: Jeg vil begynne med å fremme forslaget som Fremskrittspartiet er med på.

Så beklager jeg at forslaget ikke bifalles av regjeringspartiene. Da minner jeg om hva energiministeren sa i det første replikkordskiftet, om behovet for en energimelding, at det dukker gjerne opp informasjon, fakta eller erfaringer som gjør at det som en vedtok tidligere, kanskje bør omgjøres, for et vedtak gjelder kun til et nytt vedtak gjøres. Dette er et typisk eksempel på det – ikke fordi noen fra opposisjonen ønsker å sabotere eller trenere det som skjer, men rett og slett fordi vi tror det er mulig å få det inn på en bedre kurs enn den vi har i dag. Vi tror det er større sjanser for suksess ved å velge en annen retning, andre virkemidler. Derfor må Stortinget kunne ta en debatt om strategien. Det er helt sikkert uenighet også i opposisjonspartiene om hva som er den beste strategien, men jeg registrerer at det er det jammen meg også i regjeringspartiene. Så det er ikke et argument mot forslaget.

Det er behov for å ta en liten stans, en pust i bakken, og løfte blikket for å se om kursen er rett. Det kan en gjøre uten at en forsinker det som skjer på Mongstad, for det er det Gassnova som administrerer.

Vi kan ikke vedta suksess, understreker de rød-grønne partiene. Der er jeg som sagt helt enig. Dette er en teknologi som må utvikles. Men erfaringene viser at det som regjeringen la til grunn i Soria Moria I, har blitt skrinlagt – alt sammen. En skulle rense Kårstø i 2009. Det skal en ikke lenger. Senere – etter at Soria Moria ble vedtatt – kom en med en ny plan. Da skulle en utvikle en teknologi for rensing på Mongstad innen 2014. En skal ikke lenger rense innen 2014 – det er utsatt. Kostnadene i tilknytning til testsenteret anslås nå til 6 mrd. kr, og det øker for hver gang statsministeren omtaler det. Det er sagt at det skal brukes 4 mrd. kr på prosjektering av fullskala rensing – en teknologi man ikke vet hvordan skal være. Vi vet ikke hvordan dette blir, men en skal altså bruke opptil 4 mrd. kr på prosjektering.

I 2006 var det snakk om å realisere et gasskraftverk på Tjeldbergodden. Shell og Statoil gikk sammen for å få en helhetlig verdikjede for CO₂-håndtering. Da sa den første rød-grønne energiministeren, Odd Roger Enoksen, at han var sikker på en realisering av prosjektet. Det var i mars 2006. Statsministeren uttalte i en NTB-melding i begynnelsen av mars at han ikke bare var sikker på prosjektet, men han regnet med at dette kunne gjennomføres uten statlige bidrag. Prosjektet er skrinlagt.

Alle visjonene som denne regjeringen har hatt, er lagt i grus eller utsatt. Det er gjerne et tegn på at en bør ta en strategidebatt, ikke bare ha en årlig redegjørelse for Stortinget. For det betyr at regjeringen informerer, men det blir altså ikke rom og tid for en skikkelig debatt. Det legges det ikke opp til når en i tillegg skal behandle budsjettet – derfor denne saken her.

Vi vet at det skjer mange spennende ting utover det regjeringen holder på med. Hammerfest Energi og Saga Petroleum fremmet for mange år siden en konsesjonssøknad om å få bygge gasskraftverk med rensing på Melkøya. De fikk avslag av denne regjeringen, som krever rensing på alle konsesjoner. Siemens har nylig sagt at de vil inn på Mongstad, men det vil kreve betydelige kostnader som Gassnova ikke har penger til å dekke. Aker Clean Carbon stiller seg spørrende til den amindebatten som er i Norge, og viser til at de er inne i et stort prosjekt som skal realiseres i Skottland. Dette drøftes ikke av dagens regjering.

I det siste har også Industrikraft Møre kommet på banen igjen. De har fått konsesjon, men de har en utslippstillatelse som forutsetter rensing fra dag én, men staten har sagt at en ikke skal gå inn og bidra. Det er det samme som å si at det gasskraftverket ikke skal realiseres. Da er det en gyllen mulighet for dette kongeriket til å bedre den strategien som alle partiene har stilt seg bak. Vi står altså her med en regjering som sier at jo, vi skal bruke 25 mrd. kr på fullskala rensing på Mongstad en eller annen gang i framtiden, og vi skal bruke 4 mrd. kr på å prosjektere det, men vi nekter som regjering å diskutere om vi heller kan være med og realisere et lignende prosjekt for privat kapitalrisiko i Møre og Romsdal. For meg er det ganske oppsiktsvekkende. Hvis privat kapital er villig til å ta en risiko på prinsippet om «no cure, no pay» til en langt lavere kostnad enn det som er kostnadene for Mongstad, synes jeg det er spesielt at statsministeren i spørretimen i går sa at nei, uansett skal dette skje på Mongstad. Den type debatt må vi kunne ta, for vi lar altså regjeringen få lov til å legge premissene for debatten med at en ikke legger føringer i forslaget, men bare ber om at regjeringen kommer til Stortinget med en slik debatt. I en slik debatt burde en også diskutere om det finnes muligheter for bruk av CO₂. Det finnes mange steder det forskes på å anvende CO₂ i en kommersiell verdikjede. Det ville gjort det enda mer interessant for privat kapital.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Nikolai Astrup (H) [12:01:41]: Forskning og utvikling av teknologi for fangst og lagring av CO₂ må ha som formål å utvikle løsninger som flere enn verdens rikeste land har råd til å ta i bruk. Det er viktig å redusere nasjonale utslipp. Norge bør demonstrere at det er mulig å kombinere økonomisk vekst og høy levestandard med lave utslipp og et beskjedent økologisk fotavtrykk. I global sammenheng er imidlertid norske utslipp helt marginale. Hensikten med vår satsing på teknologiutvikling innen CCS må derfor være å gjøre en forskjell internasjonalt. I lys av vår rolle som en stor olje- og gasseksportør har vi et medansvar for å bidra til dette.

En nasjonal strategi for CO₂-håndtering vil klargjøre hvordan vi best bidrar til å nå målene om på den ene siden å rense nasjonale utslipp og på den andre siden å bidra til å realisere en kostnadseffektiv teknologi med internasjonal anvendelighet. Samtidig vil en helhetlig plan for CCS i Norge også bidra til klarhet i fremtiden for teknologisenteret på Mongstad, som har et betydelig potensial som senter for testing og videreutvikling av CCS-teknologi i mange tiår fremover.

Høyre har hele tiden støttet – og er fortsatt tilhengere av – en sterk offentlig satsing på forskning og utvikling av renseteknologi for kraftproduksjon fra fossile energikilder. Imidlertid har ikke Norge ubegrenset med ressurser til noe formål – heller ikke til dette. Derfor er det avgjørende at vi får mest mulig igjen for de ressursene vi setter inn. Norges første fullskala renseanlegg bør derfor realiseres der det har størst læringsverdi og lavest kostnader.

Regjeringen varslet i forslaget til statsbudsjett for 2011 at prisen for rensing av kraftverket på Mongstad anslås til 20–25 mrd. kr. Det er mye penger – og sannsynligvis avskrekkende for andre land og aktører som vurderer CCS i klimakampen.

Regjeringen har også, klok av skade, varslet at investeringsbeslutningen kan bli ytterligere utsatt grunnet teknologiske og økonomiske komplikasjoner. Hittil har beslutningen blitt skjøvet på til 2014, med forventet ferdigstillelse tidligst i 2018. Regjeringen åpner også for å vurdere andre teknologier for fullskala rensing enn den aminbaserte.

Alt dette viser hvor krevende det er å bygge et fullskala anlegg på et varmt anlegg inne på et raffineriområde. Konserndirektør i SINTEF, Torstein Haarberg, mener det knapt finnes et dyrere sted i verden å bygge et slikt anlegg enn på Mongstad.

De høye kostnadene og det faktum at anlegget neppe vil stå ferdig før om ti år, gjør det krevende å forsvare investeringene. Verdien for Norge og verden synker i takt med at prisen stiger og prosjektet drar ut i tid.

Høyre står ved sine forpliktelser i klimaforliket. Dermed er det ingen tvil om at vår ambisjon om å rense Mongstad og andre store punktutslipp i Norge står fast. Imidlertid er det helt nødvendig å ha en tverrpolitisk plan for hvordan vi best innfrir den ambisjonen, samtidig som læringsverdien i nasjonale og internasjonale CCS-prosjekter øker. Det er relativt bred enighet utenfor dette huset om at det neppe er mulig å innfri klimaforliket dersom vi legger regjeringens strategi og tempoplan til grunn. Derfor er tiden kommet for å tenke nytt.

Vi merker oss at viljen til å gjennomføre konkrete klimatiltak har vist seg svært begrenset i regjeringspartiene, men Høyre har fremdeles håp om at regjeringen kan være med og bidra til en mer offensiv CCS-strategi.

Når kart og terreng skiller lag, er det klokest å følge terrenget. Høyre mener derfor at det første fullskala renseanlegget i Norge bør realiseres raskest og rimeligst mulig i et nytt gasskraftverk. Det må være viktigere for verden at det realiseres et anlegg raskt – kanskje allerede i 2014 – enn at det realiseres på Mongstad i 2018 eller senere.

Realiseringen av et fullskala anlegg med rensing integrert fra dag én vil være teknologisk banebrytende, og erfaringene fra bygging og drift av et slikt anlegg kan også gjøre at det ettermonterte anlegget på Mongstad kan realiseres billigere og raskere.

Det er ingen tvil om at staten må bidra til å realisere det første fullskala renseanlegget i verden. Det er underlig at regjeringspartiene ikke ser paradokset i at man er villig til å betale 25 mrd. kr for å rense et halvt gasskraftverk på Mongstad i 2018 eller senere, men ikke er interessert i å bidra med en brøkdel til et anlegg som kanskje kan stå ferdig allerede i 2014. Representanten Serigstad Valen har tidligere vært veldig opptatt av salderingen av kostnadene ved et slikt anlegg. Jeg håper han kan stille seg bak prinsippet om at staten kan og bør bidra i denne fasen, så kan vi på et senere tidspunkt ta debatten om hvorvidt salderingen skal skje gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, utskriving av nye avgifter eller på andre måter.

Til slutt: Det er viktig at en fremtidig CCS-strategi for Norge ses i sammenheng med EUs planer for en felles infrastruktur for CCS. Vi bør også legge til grunn finansieringsmodeller som tydelig avgrenser skattebetalernes økonomiske ansvar og statens ansvar knyttet til teknologisk risiko. Åpne internasjonale anbudsrunder basert på prinsippet om «no cure, no pay» må ligge til grunn for realiseringen av fremtidige renseanlegg i Norge. Helt vesentlig i en nasjonal strategi for CCS må også være løsninger som tilfredsstiller behovet for transport og lagring av CO₂ og en plan for fremtidig bruk av teknologisenteret på Mongstad.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:06:41]: CO₂-rensing er en helt sentral del av løsningen på problemet med menneskeskapte klimaendringer, og det er jo ikke så mange år siden det ble sett på science fiction. Det er heller ikke så mange år siden menneskeskapte klimaendringer var noe de færreste var bekymret for – enkelte partier mente til og med at det var noe som venstresiden hadde funnet på sammen med miljøbevegelsen.

CO₂-rensing må anvendes på tusenvis av utslippspunkter i verden i løpet av ikke så veldig mange år. Én ting er å ha rensing på nye utslippspunkter – som jeg oppfatter at f.eks. representanten Astrup er veldig opptatt av med hensyn til at det vil redusere prisen på renseprosjekter – en annen ting er at veldig mye av det vi skal rense i verden, er anlegg som allerede er i drift. Det er raffinerier, det er kraftverk og det er industrianlegg som allerede slipper ut mye CO₂, der vi må ettermontere rensing. Det er det så langt ingen som har fullført i verden på store utslippspunkter. Det betyr at Mongstad-prosjektet i høyeste grad er relevant for veldig mye mer enn Mongstad, fordi Mongstad, som representanten Astrup og andre har vært inne på og helt korrekt sier, er et veldig vanskelig anlegg å rense. Det viser jo også prosessen til nå. Det er tekniske utfordringer. Det er økonomiske utfordringer. Gassnova anser aminteknologien som så langt er valgt på Mongstad, som den mest modne teknologien for CO₂-rensing. Den teknologien har likevel, som vi kjenner til, utfordringer knyttet til seg når det gjelder helsefaren ved utslipp av nitrosaminer til luft, som en del av renseprosessen. Det er enda en ting vi må ta oss tid til å se på og være sikre på at vi har kontroll på når vi bygger et renseanlegg.

Dette tar tid, dette er komplisert, og det er veldig kostbart. Men det er ikke et argument i seg selv for at prosjektet verken er mislykket, at det er på feil kurs, eller at man bør flytte dette prosjektet andre steder. Du kan jo velge ulike tilnærminger til status på Mongstad nå. Jeg har lagt merke til at opposisjonen nærmest går i alle retninger i dette spørsmålet, fra å ville avskaffe det man kaller særnorske krav til CO₂-rensing fra dag én ved bygging av nye kraftverk i Norge, til å ville bygge flere gasskraftverk i Norge med rensing fra dag én, der staten skal betale. Det er jo også en interessant ideologisk tilnærming fra den ideologiske fløyen i Stortinget, som vanligvis pleier å messe om at forurenser skal betale, at staten skal ta en rekke renseregninger framover. Det synes jeg er interessant.

Så er det også sånn at Mongstad foreslås flyttet til de fleste steder etter hvert. Jeg har lagt merke til at Venstre ønsker å flytte Mongstad-prosjektet til Kårstø. Høyre ønsker å flytte Mongstad-prosjektet til Elnesvågen. Personlig er jeg veldig begeistret for planene om et CO₂-fritt gasskraftverk i Elnesvågen som kan bidra til å løse kraftproblemene i regionen, men jeg registrerer jo også at Høyre har brukt mine utspill om det til å spre desinformasjon om hva SV mener om saken. Det jeg gjør, er å ta den naturlige konsekvensen av at regjeringen har gitt konsesjon til et gasskraftverk i Elnesvågen, og at det skal renses fra dag én. Og så er det ingen hemmelighet at jeg mener at det bør være rom for å bruke CO₂-avgiften som et mer aktivt virkemiddel for å utløse lønnsomhet i flere renseprosjekter i dette landet, og det håper jeg er én av tingene vi kan diskutere i forbindelse med klimameldingen.

Representanten Solvik-Olsen sier at vi må stoppe opp, løfte blikket og ta en statusoversikt. Det er jo det vi gjør når regjeringen har varslet at den kommer tilbake til Stortinget om kort tid med en oppdatering på Mongstad-prosjektet. Vi har en plan for CO₂-håndtering i Norge. Det er å rense Mongstad og Kårstø. Jeg registrerer at andre partier prøver å så tvil om regjeringens intensjoner. Jeg forholder meg til at vi skal nå de målene vi har satt oss i klimaforliket, og da er det mange utslipp som skal kuttes i årene som kommer.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:11:15]: Innledningsvis vil jeg vise til at Kristelig Folkeparti i forrige stortingsperiode fremmet forslag i Stortinget om en handlingsplan for CO₂-håndtering fra store punktutslipp i industrien. Rensing av store punktutslipp i industrien er et av de mest effektive og målrettede tiltak for å få til store nasjonale utslippsreduksjoner. Per i dag finnes det mer enn ti industrianlegg i Norge med årlig utslipp av mer enn 400 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Staten er medeier i seks av disse industrianleggene. Dette gir en mulighet for iverksettelse av samarbeidsprosjekter om CO₂-fangst og CO₂-lagring. Men da trengs det altså en helt annen og mer helhetlig tilnærming til CO₂-håndtering fra regjeringens side.

CO₂-håndtering er blitt et smertens barn for den sittende regjering, og slik ting utvikler seg på Mongstad og Kårstø, kan det virke som om vi bare har sett begynnelsen. Regjeringens lovede månelanding vil bli husket som et historisk mageplask. Det store uhellet var vel at man begynte arbeidet i feil ende. Mongstad og Kårstø ble bygget først, og så skulle man rense etterpå. Et av argumentene som nå brukes som forklaring på utsettelsen på Mongstad, er at dette er et varmt anlegg i drift inne på et raffineriområde. Det får et litt komisk skjær over seg, siden dette ikke bør være en nyhet for regjeringen. Nå som man ser at ting ikke går helt som forutsatt, er det visst ikke så farlig lenger, heller. Representanten Serigstad Valen har sagt i Romsdals Budstikke at det vil ikke være noe nederlag for SV om det skulle komme et renseanlegg i Fræna før på Mongstad, og representanten har gjentatt det samme i tidligere innlegg i denne debatten. Representanten Marthinsen sa i budsjettdebatten her på mandag at «det er ingen prestisje knyttet til at fullskala rensing på et av disse stedene må realiseres først». Når det gjelder «disse stedene», refererer hun da til Kårstø og Mongstad.

I Soria Moria-erklæringen sier man at staten skal bidra økonomisk til CO₂-rensing av gasskraftverk. Ingen vil derimot konkretisere hva dette betyr. Aktørene spør seg om dette bidraget innebærer 1 pst. eller 100 pst. av kostnadene, eller om myndighetene er villige til å garantere en fastpris per tonn CO₂ som leveres ferdig renset fra et gass- eller kullkraftverk. Kristelig Folkeparti mener at det er behov for en mer helhetlig tilnærming til CO₂-håndtering i Norge. En helhetlig sak fra regjeringen om CO₂-strategi kunne bidratt til å sette ressursbruken på Kårstø og Mongstad i perspektiv til andre prosjekter. Med de store forsinkelsene vi nå ser på Mongstad, snakker vi ikke lenger om en månelanding. Norge er i dag langt unna den opprinnelige tanken om å påta seg et ansvar for å bygge og realisere et av de aller første fullskala CO₂-renseanleggene i verden. Vi er vel i ferd med å havne i bakleksa, og leverer ansvar og kostnader for teknologiutvikling over til andre land. Istedenfor å resirkulere de samme pengene hvert eneste år i budsjettet til et prosjekt som stadig utsettes, bør regjeringen nå åpne opp for å ta regningen for rensing av CO₂ et annet sted.

Mye tyder på at det vil bli langt billigere å bygge kraftverket og renseanlegget parallelt, samt at man ikke bygger det inne på et eksplosjonsfarlig raffineri. Som et eksempel har Industrikraft Møre fått konsesjon for å realisere et gasskraftverk i Elnesvågen i Fræna, med krav om CO₂-fangst fra første dag. Kristelig Folkeparti mener regjeringen bør åpne for bygging av et nytt gasskraftverk, fortrinnsvis i Midt-Norge, forutsatt krav om rensing fra dag én, og at staten tar regningen for renseanlegget. Kravet om rensing av Kårstø og Mongstad må fortsatt ligge fast. Det må det ikke være noen tvil om, mener Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkeparti støtter representantforslaget vi nå debatterer, og ber om at regjeringen fremmer en sak om en helhetlig plan for CO₂-håndtering i Norge, slik at vi får litt perspektiv over denne debatten.

Borghild Tenden (V) [12:16:14]: Jeg ønsker å begrunne hvorfor Venstre ønsker å stemme for forslagene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre.

Representanten Solvik-Olsen gikk gjennom historien. Jeg skal selvsagt ikke gjenta den. Og så er det rett, som Snorre Serigstad Valen sa i sitt innlegg, at Venstre har tatt til orde for å se på om ikke Kårstø bør tas ut av skuffen for å realisere et CO₂-fangstanlegg som kan komme på plass raskere, bli billigere og rense mer CO₂ enn på Mongstad.

Venstre mener at det er en svakhet ved de virkemidlene regjeringen i dag bruker for å oppnå målene om full implementering av CCS. Petroleumsvirksomheten på land har tilnærmet ingen CO₂-utslippskostnad, mens petroleumsaktiviteten på sokkelen har en samlet kostnad for kvoter og CO₂-avgift som er bare omtrent halvparten av hva den var i 1998, korrigert for inflasjon. Forventningene om fremtidig kvotekostnad er lave, og det stilles ikke strenge nok krav i utslippstillatelsene som er gitt. Venstre mener det er på høy tid å innføre bedre virkemidler for å kutte utslippene fra de store utslippskildene i Norge.

Det er kun gasskraftprosjektene på Kårstø og Mongstad som har en lovnad fra regjeringen om å få dekket kostnadene for CCS. Bortsett fra disse lovnadene er det få incentiver for utslippseierne til å sørge for at CCS faktisk finner sted. Andre utslippskilder som kan være godt egnet for CCS, slik som industrien i Grenland, har ingen praktisk mulighet til å gjøre CCS. Etter de store økningene som har vært i kostnadene for CCS-prosjektene, er det også lite aktuelt å inngå nye lovnader for å gjennomføre flere prosjekter finansiert over statsbudsjettet, slik det er gjort for Kårstø og Mongstad.

Klimakur 2020 viser at potensialet for CO₂-reduksjoner i industrien, på offshoreinstallasjonene og på gasskraftverkene er stort. Klimakur viser også at det vil bli vanskelig og dyrt å gjennomføre det klimaforliket som Stortinget har vedtatt, dersom man ikke gjør noen tiltak ved de store punktutslippskildene.

Situasjonen er den samme globalt. FNs klimapanels fjerde hovedrapport, IEA og OECD har utredet at CCS i stor skala er et avgjørende klimatiltak for å gjennomføre tilstrekkelige globale utslippsreduksjoner. I IEAs CCS-veikart fra 2009 tegnes behovet for 100 fullskalarenseanlegg i drift innen 2020 og 3 400 anlegg innen 2050.

Riksrevisjonen la nylig fram en rapport, der de viste til at det ble gjennomført få klimareduserende tiltak på norsk sokkel, og tiltakene som er mulige innenfor dagens rammer, er allerede utløst.

En CO₂-infrastruktur og knutepunkter på strategiske steder for å koble på eksisterende og nye utslippskilder er nødvendig for å sikre at vi fortsatt kan drive industri i Norge med et stadig strammere klimaregime. Dersom gode rammebetingelser og en samlet plan for CO₂-fangst kommer på plass for å realisere CCS-prosjekter og fremtidens utslippsfrie industriproduksjon, vil det være viktig næringspolitikk og vil kunne gi et godt grunnlag for videre investeringer i industriaktivitet i Norge. Derfor vil Venstre stemme for forslaget om en helhetlig plan for CO₂-håndtering.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:20:17]: Verden står overfor store utfordringer knyttet til global oppvarming, samtidig som etterspørselen etter energi øker. For å kunne håndtere disse utfordringene parallelt er det svært viktig å få på plass teknologier som muliggjør bærekraftig bruk av energi. Fangst og lagring av CO₂ vil være et av de viktigste tiltakene for å kunne møte veksten i energietterspørselen og samtidig redusere utslippene av klimagasser.

En viktig del av den nasjonale strategien for CO₂-håndtering er å opparbeide kunnskap og erfaring for etablering av prosjekter i Norge samt å satse på forskning og utvikling. Målsettingen er at Norge skal ha en lederrolle i dette, og at vi både i Norge og internasjonalt skal ha CO₂-håndtering som et kraftig tiltak for å redusere verdens utslipp av klimagasser.

Hoveddelen av denne norske satsingen skjer på Mongstad, og den skal skje i to steg. Teknologisenteret for CO₂-fangst, som nå er under bygging, er første steg i denne satsingen. Den videre gjennomføringen av prosjektet må skje på en økonomisk og teknisk forsvarlig måte. Det blir lagt opp til at arbeidet med å kvalifisere aminteknologier vil fortsette, slik at disse teknologiene kan møte de utslippskravene for aminer som vil bli stilt i framtida. Samtidig vil regjeringa vurdere om det bør legges til grunn alternative løsninger for den videre prosjektgjennomføringen, som også omfatter eventuell åpning for alternative teknologier. Dette kan medføre at prosjektplanleggingen, som er påbegynt, kan ta lengre tid. Målet er å sikre et godt investeringsgrunnlag. Som varslet i Prop. 1 S og Prop. 35 S for 2010–2011 vil regjeringa komme tilbake til Stortinget med en nærmere gjennomgang av arbeidet med CO₂-fangst på Mongstad. Regjeringa tar sikte på å gjøre dette tidlig neste år.

Det er helt avgjørende at miljømessig sikre CO₂-deponier kartlegges, modnes og sertifiseres. Norge har med Sleipner- og Snøhvit-feltet unik kompetanse på lagring av CO₂ i geologiske formasjoner. Regjeringa har igangsatt et CO₂-transport- og lagringsprosjekt som skal sørge for at CO₂ fra Mongstad blir transportert og lagret på en trygg måte. Utgangspunktet er at en løsning for transport og lagring skal kunne stå klar ved oppstart av det planlagte fullskalarenseanlegget.

I tillegg er det igangsatt et større arbeid under ledelse av Oljedirektoratet, knyttet til en brei kartlegging av potensielle CO₂-deponier på norsk sokkel. Forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fangst og lagring av CO₂ fra fossilbasert kraftproduksjon og -industri er sentralt for det videre arbeidet med CO₂-håndtering, og er ivaretatt gjennom det nasjonale CLIMIT-programmet. CLIMIT-programmet støtter et vidt spekter av forsknings- og industriaktører, og bidrar således til bredde i utviklingen av nye og eksisterende teknologier.

CO₂-håndteringsprosjekter er svært komplekse, og de er ressurskrevende. Sjøl om byggearbeidet er i full gang på teknologisenteret og planlegging av fullskalarenseanlegget pågår på Mongstad, er den konkrete satsingen fremdeles i en innledende fase. Det er viktig å dra nytte av de konkrete erfaringene fra den eksisterende satsingen på Mongstad. I tillegg til arbeidet på Mongstad vil kunnskap og erfaringer fra transport- og lagringsarbeidet og fra CLIMITs satsing på forskning og utvikling av fangstteknologi danne basis for den videre utviklingen av arbeidet med CO₂-håndtering i Norge.

Regjeringas nasjonale og internasjonale satsing på CO₂-håndtering blir det jevnlig redegjort for i forbindelse med budsjettproposisjonene som behandles av Stortinget gjennom året. I tillegg har Stortinget fått seg forelagt omfattende informasjon i tilknytning til vedtak om å opprette Gassnova SF, jf. St.prp. nr. 49 for 2006–2007, Samarbeid og håndtering av CO₂ på Mongstad, og Stortinget ga sin tilslutning til å fatte investeringsbeslutning for teknologisenteret, jf. St.prp. nr. 38 for 2008–2009, Investering i teknologisenter for CO₂-håndtering på Mongstad.

Jeg mener Stortinget på denne måten holdes godt orientert om regjeringas strategier og satsing innenfor CO₂-håndtering, og vil, som nevnt, i tillegg komme tilbake til Stortinget med en brei gjennomgang av denne jobbingen raskt på nyåret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:25:03]: Det snakkes om at en har en plan, men den planen er jo strengt tatt begrenset til Mongstad, ikke til det nasjonale som jeg prøver å få løftet blikket mot, nemlig å se på de andre mulighetene, potensialene, som er i Norge.

Det som blir spørsmålet, er altså hva som er viktigst for denne regjeringen. Er det tid, eller er det sted? Fremskrittspartiet har vært veldig skeptisk til at vi skal vedta et tidspunkt for at en teknologi skal være utviklet. Men hvis aktører utenfor kommer med en teknologi som viser seg å være mer moden enn det en får til på Mongstad, vil det være naturlig å si at tid er viktigere enn sted. Hvis aktører for egen risiko sier at dette kan vi bygge, men hvis det ikke virker, skal vi ikke ta betalt, men virker det, må vi ha en gulrot i den andre enden: Da er tid viktigere enn sted. Er statsråden enig i en slik tanke? Eller er Mongstad så viktig for regjeringen at en automatisk vil velge vekk alle alternativer hvis det ikke skjer på Mongstad?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:26:03]: Jeg har ingen personlig prestisje knyttet til sted. Jeg har et betydelig engasjement for å få realisert det første store CCS-prosjektet i Norge. Jeg er for øvrig veldig uenig i det som ble sagt av representanten Hjemdal i stad, som gikk på at vi knapt nok er i nærheten av å være i ledelsen på dette området internasjonalt. Det er feil. Det vi gjør i Norge, er svært interessant globalt. Vi merker at det er konstant oppfølging av vedtak, beslutninger og prosesser i Norge rundt dette også fra internasjonalt hold.

Når vi har valgt Mongstad, er jo det basert på et ønske og en plan om å gjennomføre et konkret prosjekt. Så er det slik, som representanten sier, at det dukker opp andre forslag underveis også i denne prosessen. Jeg tror det er viktig å minne hverandre på én ting rundt dette – det er at når vi har jobbet oss gjennom Mongstad-prosjektet, møter vi også de konkrete utfordringene som ligger i det. I de andre prosjektene har vi ikke kommet så langt ennå.

Nikolai Astrup (H) [12:27:21]: Det kan vel være liten tvil om at verdien av fullskalarenseprosjektet på Mongstad synker i takt med at prisen stiger, og at prosjektet trekker ut i tid. Et spørsmål til statsråden kunne da være om det er noen smertegrense for statsråden for hva man er villig til å betale før man innser at man er nødt til å få prisen ned før man går videre. Nå har jo prisen steget betydelig det siste året. Den er vel nær doblet per tonn CO₂, så det kunne være et nærliggende spørsmål å stille.

Et annet er jo det konkrete, om staten kunne være villig til å støtte realiseringen av et gasskraftverk med rensing et annet sted allerede nå, da basert på det prinsippet som representanten Solvik-Olsen nevnte, nemlig «no cure, no pay».

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:28:16]: For å fortsette på det svaret jeg begynte på til representanten Solvik-Olsen, noe som også ligger i representanten Astrups spørsmål: Det er viktig å få med seg detaljeringsgraden på Mongstad-prosjektet, sammenlignet med andre prosjekter. På Mongstad har vi nå jobbet oss dypt ned i detaljene, vi jobber med gjennomføringsavtaler med Statoil. En har etter hvert god oversikt over små og store problemer – utfordringer videre i prosjektet. Det drar sjølsagt opp utfordringer i forbindelse med at en ser kostnader og tidsbruk, og teknologiske utfordringer. I de andre prosjektene som har vært diskutert i Norge, har vi ikke kommet så langt. Derfor vil jeg advare litt mot å sammenligne Mongstad-prosjektet med andre prosjekter per i dag, for modenheten i prosjektene og kunnskapen om, kjennskapen til, utfordringene er så forskjellig. Det vil garantert dukke opp utfordringer knyttet til andre eventuelle CCS-prosjekter i Norge som ikke er kjent i dag.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:29:28]: Undertegnede er veldig glad for at statsråden sier at vi tidlig neste år vil få en sak om Mongstad. Det tror jeg er veldig lurt.

Ja, vi bruker penger på CO₂-rensing, selv om det under debatten om en sak tidligere i dag kom fram at 70 pst. av årets bevilgning ikke brukes. Men vi bruker altså penger. Med hensyn til Kårstø sa statsråden til undertegnede i mai at han trengte litt tid før han kunne komme tilbake til Stortinget med en sak om rensing. Nå får vi til svar at den kommer i klimameldingen neste høst.

Men i Soria Moria-erklæringen, som jeg viste til i mitt innlegg, sies det at man skal bidra økonomisk til CO₂-renseanlegg på gasskraftverk. Mitt spørsmål i denne sammenheng er: Med de utfordringene vi har på Mongstad, og med de utfordringene vi har på Kårstø, hva ligger i Soria Moria-erklæringen, som er regjeringens regjeringsgrunnlag?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:30:31]: Det som ligger både i Soria Moria og i den praktiske politikken vi gjennomfører, er at vi bruker mer penger på fangst og lagring av CO₂ enn det har vært gjort noen gang før i Norge. Vi er inne i en historisk periode når det gjelder teknologiutvikling på dette området. Vi har et arbeid på gang som vil resultere i det mest konkrete så langt med tanke på å håndtere klimaproblemer knyttet til fossil energibruk.

Så jeg mener at dette er svært ambisiøst. Og så har vi sagt at Mongstad-prosjektet og det vi jobber med der nå, er stort, og det er teknologisk utfordrende, så nå konsentrerer vi oss om det i første omgang. Så er ikke det noe endepunkt, det er ikke slutten på en satsing knyttet til fangst og lagring av CO₂, men jeg tror vi sammen skal erkjenne hvor stort løft det er vi har tatt på oss, hvilke koder som skal knekkes, hvor mye teknologiutvikling det reelt sett er snakk om når vi skal realisere et fullskala CO₂-renseprosjekt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:31:47]: Jeg synes svarene fra statsråden blir litt forvirrende, for han blander etter mitt skjønn sammen testsenterarbeidet og fullskala rensing. Vi har altså ikke tatt en investeringsbeslutning når det gjelder fullskala rensing på Mongstad ennå. Det skal gjøres tidligst i 2014. Det vi har forpliktet oss til, er et testsenter, og det er det ingen i denne salen som utfordrer i denne debatten.

Testsenteret skaper interesse. Men fullskala rensing – det er her vi spør: Vil regjeringen kikke utover Mongstad-prosjektet hvis det kommer en aktør som ikke er kjent i dag, med en teknologi som regjeringen ikke vet om i dag, men som på kammerset har funnet opp noe som regjeringen ikke har tenkt på? Hvordan vil den aktøren da bli behandlet? Vil han kunne få de samme vilkår som Statoil er gitt på Mongstad, eller vil han bli lagt ute i et vakuum, fordi de ikke passer regjeringen å ha noen som kan utfordre Mongstad? Det er rett og slett det som er spørsmålet: Vil en behandle andre aktører som kommer med noe oppsiktsvekkende nytt, på en måte som faktisk gjør det mulig å realisere det? Selv om en kommer med et prosjekt som bare er 10 pst. av kostnadene på Mongstad, er det ingen som vil realisere det i Norge hvis det ikke er en gulrot i den andre enden.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:32:56]: For det første er jeg ikke enig i det representanten Solvik-Olsen sier knyttet til internasjonal interesse. Jeg blandet ikke teknologisenteret og fullskala rensing. Det er stor internasjonal interesse også for det planleggingsarbeidet som gjøres på Mongstad knyttet til fullskala rensing. Det er interessant.

Når det gjelder det å jobbe videre med ulike prosjekter, vil jeg gjenta det jeg sa i stad, som jeg mener er et klart budskap, som går på å se verdien i det utviklingsarbeidet som så langt er gjort. Det er noe som heter at gresset ofte er grønnere på den andre sida av gjerdet – det kan iallfall virke slik – og i denne saken er det lett å bøye unna fordi en syns at de teknologiske utfordringene på Mongstad blir store. Men vi må huske på at hvis vi går inn på andre prosjekter istedenfor Mongstad, er det ikke slik at de er enkle. Det vil oppstå utfordringer knyttet til ulike CCS-prosjekter uansett hvor i Norge en er, og det er heller ikke slik at det dersom staten trekker seg ut og det kun er en anbudsinnhenter, ikke vil oppstå utfordringer knyttet til avtaler og økonomi.

Nikolai Astrup (H) [12:34:15]: Statsråden er inne på at det kan dukke opp utfordringer også i andre CCS-prosjekter – det sier seg selv – og at vi ikke kjenner de utfordringene og at man ikke er kommet så langt i planleggingsarbeidet. Alt det er kjent.

Likevel vet vi også at Mongstad sannsynligvis er det dyreste stedet i verden å realisere et slikt anlegg. Vi vet at private aktører mener det er mulig å gjøre dette billigere og raskere et annet sted – langt billigere og langt raskere et annet sted. Det de risikerer, er privat kapital. Staten vil jo ikke gå inn med annet enn et garantert beløp på forhånd. Den teknologiske og økonomiske risikoen dersom det blir uforutsette komplikasjoner, ligger jo hos de private aktørene.

Er da staten villig til å gå inn med et gitt beløp i en åpen anbudsrunde på en «no cure, no pay»-basis f.eks. i Midt-Norge?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:35:17]: Jeg syns det er ekstremt viktig å få fram den ulike modenheten som ligger i de ulike prosjektene. Noen er veldig skråsikre i dag på hvordan andre prosjekter ville kunne gjennomføres og hvilke lettelser i forhold til komplikasjoner som ville oppstå ved å velge andre løsninger osv. Jeg syns det er interessant at noen er relativt skråsikre på at det vil være løsninger som ville være enklere å gjennomføre.

Jeg har sagt mange ganger før i denne salen at Mongstad-prosjektet er svært krevende, og nettopp det vi nå gjør, er å ta inn over oss teknologiske utfordringer og sørge for at prosjektet framover blir styrt på en så god måte som overhodet mulig, knyttet til økonomi og teknologiutvikling. Jeg sa også i mitt innlegg at nettopp det å se på teknologien som skal anvendes, er en del av den jobben vi nå gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:36:36]: Jeg synes det som kommer fram i replikkordskiftet, er ganske avslørende for regjeringens holdning. Opposisjonen sier jo ikke at andre prosjekter enn Mongstad nødvendigvis er enklere enn Mongstad. Vi sier ikke at det er uten problemer. Det vi spør om, er hvordan regjeringen prinsipielt vil stille seg om det kom en konkurrent som sier: Vi vil ta risikoen ved å bygge et CO₂-renseanlegg før dere bygger på Mongstad. Hvordan ville regjeringen stille seg til det? Sett at den da ville si: Jo, vi gir dere finansiering, vi kjøper CO₂-en. Vi garanterer for det, hvis dere får til rensing. Får dere det ikke til, får dere ingen inntekter. Da er det jo opp til denne konkurrenten å avgjøre om en vil ta denne risikoen, om en tror på teknologien, og dukker det opp problemer underveis, er det selvsagt konkurrentens utfordring. Det er ikke noe vi trenger å bekymre oss om.

Det statsråden her nekter å ta stilling til, er om en skal forholde seg til at det finnes andre ideer i det hele tatt, eller om en bare skal se på sine egne problemer og si at de er så store at ingen andre kan komme før oss, fordi vi nekter å tro at andre har mindre problemer enn oss. Det er jo det statsråden sier, og det vitner om at det er så mye prestisje i dette at en ikke klarer å løfte blikket og se helheten. Det tror jeg skader norsk strategi på dette området mer enn det tjener den. Ja, jeg er fullstendig klar over at det også er interesse for fullskala rensing på Mongstad, men det er ikke gjort et vedtak. Det som er interessant, er like mye norsk vilje til å betale 25 mrd. kr for det, som det er troen på at det faktisk lykkes. Det er bl.a. kommentarer som amerikanerne i USA har om Stephen Chus besøk på Mongstad.

Så en kommentar til representanten Serigstad Valen: Regjeringen har en plan på Mongstad. De har ikke en plan for Norge. Det er opposisjonens påstand. Det er derfor vi fremmer dette forslaget.

Så er det også feil å skape et inntrykk av at nå er det en del opposisjonspartier som er i fri bevegelse, fra plutselig å være imot alt til plutselig å ville at staten skal finansiere flest mulig. Fremskrittspartiet har hatt et prinsipp hele veien i denne debatten, fra dette begynte å bli et tema i 2002 i klimameldingen der SV i innstillingen sa at CO₂-renseteknologi er svært komplisert og var mer negativ enn Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og det har vært at vi må se to parallelle prosjekter. De som får konsesjon for gasskraftverk, skal få det uten forpliktelser om CO₂-rensing, for de skal inngå i det samme EU-rammeverket, som betyr at de får CO₂-kostnader på linje med sine konkurrenter – ikke mer, ikke mindre. Så skal nå eventuelle statlige krav om CO₂-rensing være noe som staten også tar garantiene for å finansiere. Det er jo akkurat det prinsippet regjeringen til slutt endte opp med på Mongstad – og at det skal være så vanskelig å si at det skal gjelde andre steder, forstår jeg ikke, med mindre regjeringen faktisk ikke ønsker konkurranse på Mongstad.

Fremskrittspartiet ønsker at det skal være mulig for en aktør å se hva kostnadene og inntektene er med å bygge gasskraftverk, og så skal man gjerne ha krav om CO₂-rensing. Men da må vi gjøre som Kristelig Folkeparti har sagt, som Fremskrittspartiets støtter – og dermed er klimaproblematikken ferdig mellom oss to – nemlig at staten tar ansvaret for kostnadene utover CO₂-kvotesystemet. Statsministeren har selv sagt at det ikke betyr noe om vi har CO₂-rensekrav i Norge, for alt går inn under det europeiske kvotesystemet uansett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.