Wenche Olsen (A) [10:03:38]: Norge er i verdenseliten når det gjelder å jobbe med doping innenfor den organiserte idretten. Vi høster stor anerkjennelse for det arbeidet som gjøres her, og Norge har kanskje noe av den «reneste» organiserte idretten. Det er forholdsvis sjelden å høre om idrettsutøvere som er dopingtatt, og de utøverne som blir tatt, får sterke reaksjoner. Nettopp fordi vi er så gode innenfor den organiserte idretten, er det beklagelig at vi ikke bruker den kunnskapen og innsatsen også utenfor idretten. Antidoping Norge har sagt at de er beredt til å ta opp kampen mot doping utenfor idretten, og Hormonlaboratoriet ved Aker universitetssykehus ønsker å etablere et nasjonalt kompetansesenter. Det kan være viktige bidrag i kampen mot doping utenfor den organiserte idretten.

Det er bekymringsfullt at vi hører om et stadig økende misbruk av doping med anabole steroider og hormoner blant unge gutter. Det er gutter i alle lag som starter opp med dette, og felles for dem er at de ønsker å utvikle store muskler raskt. Påvirket av reklame og idealer tror de det er naturlig med ekstra store kropper og «six-pack» på magen. For noen av dem går det så langt at de utvikler megareksi. Med andre ord – de kan ikke bli store nok. Megareksi er blitt unge gutters nye kroppsbildeforstyrrelse. Mens anorektikeren ikke blir slank nok, blir megarektikeren aldri stor nok. Mat og trening er ikke tilstrekkelig for å nå idealmålet, og ofte tar de anabole steroider for å oppnå tilfredsstillende størrelse. De søker informasjon på Internett i forskjellige nettforumer og har god kunnskap om hvordan dopet virker. Men de legger nok kun vekt på den virkningen de selv ønsker, og velger å se bort fra de skadevirkninger dopingen gir. Gjennom hard trening og ekstreme dietter kan megarektikeren forme kroppen sin etter ønske, og de setter seg stadig høyere mål. På samme måte vil en person med anoreksi sulte seg for å bli tynn nok. Men i egne øyne blir hun aldri tynn nok.

Vi har i mange år fokusert på det presset unge jenter har, med syltynne modeller som forbilder og spiseforstyrrelse som resultat for å oppnå det idealet. Det fokuset har vært viktig, og i dag har vi skolerte og våkne foreldre, skolehelsesøstre, fastleger, lærere og andre i jentenes nærmiljø som ser faresignalene og fanger dem opp. Noe mindre fokusering har det nok dessverre vært på det presset unge gutter blir utsatt for. I dag kan man se at allerede fra de er helt små, har de lekefigurer med digre muskler og store kropper som de leker med. Filmstjerner, modeller og andre idoler guttene ser opp til, har alle digre muskler. Med andre ord: Skal du være vellykket, må du se ut som en muskelbunt.

Presset på guttene starter tidlig, og dopingtelefonen kan fortelle om gutter helt ned i 13–14-årsalderen som har et misbruk. De tar kontakt med dopingtelefonen for å få råd.

Det er svært foruroligende at så unge gutter bruker dop, spesielt med tanke på hvilke senvirkninger det kan få. Siden det er uforsvarlig å utsette noen for så høye doser som disse guttene tar, har vi ikke noen god oversikt over hva som vil skje med dem senere. Så unge gutter har dessuten vanskelig for å forstå hvilke konsekvenser et slikt misbruk kan ha, og hva konsekvensen av å overdosere kan bli. Ofte vanker disse guttene i miljøer som omtaler dette som harmløst, og de sammenligner det med kosttilskudd. Jeg har truffet gutter som før nesten ikke turte å gå til helsesøster for å få sprøyte, som begynner å sette sprøyter på seg selv, rett i musklene. Det gjør de selv om de vet at de får så vondt etterpå at de ikke kan sove.

Vi får bekymringsmeldinger fra fortvilte foreldre som ser sine gutter forandre seg totalt etter bruk av doping. De forteller om store humørsvingninger og perioder med aggressivitet og voldelighet. Det har vært omdiskutert om voldeligheten øker med bruk av anabole steroider, men den tragiske hendelsen i Sverige hvor en mann ruset på alkohol og anabole steroider drepte sin stedatter og voldtok venninnen hennes, viser vel at det er en sammenheng der. Dessuten opplever de i fengslene en overrepresentasjon av dem som bruker steroider. Ofte har de et blandet misbruk, og noe kan sikkert tilskrives det. Men hendelsene og erfaringen tilsier vel at anabole steroider gjør noe med psyken din.

Familie og venner opplever at de guttene som misbruker dop, kun blir fokusert på trening, spising og søvn. De måler muskler, og de veier seg for å se resultater. Mens kuren pågår, vokser musklene. De ser resultater og er fornøyde. I den perioden hvor de ikke går på kur, blir de mismodige, og mange blir depressive. Flere brukere sier at den perioden er vanskelig å komme seg igjennom.

Jeg har stor medfølelse med de familiene som opplever å møte et helsevesen som ikke har kunnskaper nok, og de føler seg maktesløse når de skal hjelpe barna sine. Det er enkelt å forestille seg hvor fortvilt du blir når du ikke makter å hjelpe barna dine ut av et misbruk som ødelegger både den fysiske og psykiske helsen deres. Derfor må vi spre kunnskap om doping i nærmiljøene til disse guttene – som til skole, helsesøster og fastlegen.

Flere sier at når de konfronterer sine ungdommer med dopingbruken, får de bare til svar at det er deres kropp, og at bruk av doping ikke er ulovlig i Norge. De ønsker seg et forbud mot bruk av anabole steroider, og det er ikke vanskelig å forstå det, selv om det nok ikke i seg selv er nok til å stoppe bruken av steroider.

Det er riktignok ulovlig å produsere og omsette doping i Norge. Det bidrar til at det blir en undergrunnsvirksomhet som ulovlig produserer doping under uhygieniske forhold. Det i seg selv kan bidra til stor skade på brukeren som spiser eller injiserer dopingen. Mange smugler dopingen inn i Norge, og selv om noen blir tatt i tollen, er det mange som slipper igjennom. Vi har ingen kontroll på hva det er i det dopet som kommer inn i landet, eller om de doseringene som står på produktene, er riktige. Undersøkelser har vist at det både er andre produkter enn det det står på, og at doseringen både er under og over det som er tilrådelig. Noen av produktene kommer fra tidligere østblokkland og kan inneholde farlige stoffer, ja man har til og med funnet hepatittvirus. Tollerne gjør en stor jobb med å kontrollere og ta dem som holder på med det, men ofte importerer de bare enkelte ingredienser som ikke i seg selv er ulovlige, og selv om tollerne vet det skal brukes til framstilling av dop, kan de ikke få gjort noe med det.

Nå er det jo sagt at bruk av anabole steroider og hormoner skal ses på i sammenheng med revidering av en ny rusplan og ved gjennomgang av legemiddelloven. Det er positivt, og det haster å komme i gang med det arbeidet.

Hvordan vil statsråden bidra for å hindre og forebygge at flere unge mennesker ødelegger sin fysiske og psykiske helse som følge av dopingmisbruk?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:11:48]: Bruk av dopingmidler medfører helserisiko både fysisk og psykisk – slik interpellanten Wenche Olsen redegjør for. Mye tyder på at bruk av dopingmidler utenfor den organiserte idretten har økt de siste årene. Dopingmidler innføres og produseres i et betydelig omfang, og slike midler er lett tilgjengelig over hele landet. Jeg deler derfor interpellantens bekymring for ungdoms holdning til og bruk av anabole androgene steroider.

I løpet av de siste årene har kunnskapen om doping økt betydelig, men det er vanskelig å peke på en enkelt årsak til at ungdom velger å bruke dopingmidler. Årsakene er sammensatte, og det er både psykologiske og sosiale forklaringer på dopingfenomenet. Det betyr at vi må møte utfordringen med ulike typer virkemidler.

Det er jo bra for folkehelsen at dagens unge er opptatt av helse og av å ta vare på kroppen sin, men det er uheldig at fokuset på kropp og utseende i noen tilfeller fører til at enkelte tyr til bruk av dopingmidler. Trening og sunt kosthold er helsefremmende, men doping er helseskadelig og uforenlig med en sunn kropp. Det er nødvendig å få frem dette budskapet i sterkere grad i det forebyggende arbeidet. I den grad dopingbruk skyldes uvitenhet, er informasjon og opplysning løsningen. Dette arbeidet skal vi intensivere. Men dette er bare én del av det holdningsskapende arbeidet. Det er overkommelig å nå frem med budskapet om at dopingmidler er farlig for helsen. Langt vanskeligere er det å få målgruppen til å etterleve budskapet.

Jeg er opptatt av forebyggende arbeid også på dette området. Jeg er glad for at den forebyggende innsatsen er styrket gjennom Samhandlingsreformen. Vi har mange gode forebyggingsstrategier og tiltak, både av generell karakter og rettet mot utsatte grupper. Det er bra. Men antidopingarbeidet må inkluderes sterkere i det generelle, forebyggende og holdningsskapende arbeidet rettet mot ungdom.

Doping er trolig mer utbredt enn vi vet om. Det foregår i stor grad i det skjulte, og førstelinjetjenesten oppdager sjelden signalene før det er for sent. Det er derfor nødvendig at førstelinjetjenesten opplæres i å se etter og oppdage symptomer. Doping må inngå som en del av den målrettede satsingen på tidlig intervensjon.

Ungdom som doper seg, er ikke uvitende – snarere tvert imot. Undersøkelser viser at de aktivt søker informasjon og er oppdatert. Men de er selektive i informasjonssøkingen for å finne støtte for sin måte å bruke doping på. Resultatet er ofte at de mener at egen dopingbruk er risikofri.

Internett er en viktig kanal for informasjon om dopingmidler. Informasjonen på nettet er ikke nødvendigvis feil, men aktørene er ofte sparsomme med å opplyse om risiko og mulige skadevirkninger. Det er uansett ikke tilfredsstillende at slike hjemmesider er den viktigste informasjonskilden for mange ungdommer. Dagens unge lever på mange måter gjennom Internett og sosiale medier. Denne situasjonen gir oss nye utfordringer, men også nye muligheter. Vi må også benytte denne arenaen til å informere og til å komme i dialog med målgruppen.

Mye av omsetningen foregår også på nettet. Det er også en grunn for myndighetene til å bruke Internett og sosiale medier til å opplyse og advare. Prøver av beslaglagte stoff viser at svært mange av disse produktene inneholder noe annet enn det som oppgis på varedeklarasjonen. Av og til kan midlet være svakere enn oppgitt, men ofte er det langt sterkere enn det som står oppført. I tillegg kan det inneholde ukjente og skadelige stoffer. Dette øker risikoen ved bruk av dopingmidler og understreker ytterligere behovet for informasjon og advarsler.

Helsevesenet må bli bedre rustet til å ta imot og yte god hjelp til personer som har behov for behandling for dopingrelaterte helseskader – både somatiske og psykiske lidelser. Undersøkelser viser at dopingbrukere er flittige brukere av helsetjenesten for å få sjekket sin helsetilstand. Men det ser ut til at primærhelsetjenesten ikke har kompetanse om dopingbruk og dopingrelaterte symptomer og ikke ser sammenhengene, slik at de fanger opp folk i tide. Det betyr at mange som kunne ha fått hjelp i en tidlig fase, glipper. Kompetanse finnes, men den er i stor grad sentralisert og lite utbredt i primærhelsetjenesten. Fremover blir det viktig at denne kompetansen når ut til større deler av helsetjenesten.

Bruk av doping har flere likhetstrekk med bruk av andre rusmidler, og brukerne er ofte de samme. Utfordringene må ses i sammenheng. Jeg vil derfor sørge for at doping blir grundig behandlet i stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken som regjeringen vil legge frem i løpet av året. Vi har allerede invitert viktige aktører innenfor antidopingarbeidet til dialog. Vi vil også dra nytte av erfaringene som våre naboland har gjort gjennom ulike tilnærminger og løsninger.

Wenche Olsen (A) [10:18:01]: Først må jeg få takke ministeren for svaret. Jeg er glad for at ministeren er opptatt av saken og har forståelse for at vi trenger tiltak.

Det er jo sånn at en ofte kan få inntrykk av at kampen om doping utenfor idretten handler om å kriminalisere bruken av dop. Hadde det vært så enkelt, kunne vi jo bare vedtatt det, men her er det nok mange tiltak som må til for å forhindre at unge gutter og andre ødelegger seg selv. Bruk av narkotika er som kjent forbudt, men det er fortsatt mange som bruker det allikevel.

Jeg har tro på at noe av det viktigste vi kan gjøre i kampen mot doping, er å spre kunnskap innenfor helsevesenet og skolen. Helsesøster og fastlege er blant dem som bør ha gode kunnskaper om hvilke symptomer dopmisbrukere har, og hvordan de kan hjelpe dem ut av misbruket.

Hormonlaboratoriet på Aker foreslår etablering av et nasjonalt kompetansesenter for forebygging og behandling av senskader ved dopingmisbruk. De sier at de lenge har ønsket å bedre behandlingstilbudet til brukere av dopingmidler utenfor idretten. Dette er etter deres mening det viktigste medisinske problemet ved bruken av dopingmidler. De vet at andelen ungdom som angir at de har brukt dopingmidler, er mellom 2–5 pst. i Norge, og de forventer dessverre en del uheldige fysiske og psykiske plager av det.

Behandlingen av disse senfølgene foregår relativt tilfeldig i dag i ulike deler av helsevesenet i Norge, mens man bl.a. i Sverige har etablert et nasjonalt kompetansesenter som koordinerer dette arbeidet. Hormonlaboratoriet på Aker har allerede innledet et samarbeid med det senteret. De ønsker seg et senter i Norge som både kan behandle disse tilstandene på spesialistnivå, være et kompetansesenter for kunnskap om tilstandene, drive aktiv forebygging ved bruk av helsesøstertjenesten på ungdomsskoler og i videregående skoler samt opprettholde dopingtelefonen.

Jeg er kjent med at forslaget er sendt Helse- og omsorgsdepartementet, og vil derfor spørre helseministeren om hun vurderer å opprette et slikt senter som et bidrag til å bekjempe bruken av doping.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:20:35]: Det er ikke tvil om at Antidoping Norge og Oslo universitetssykehus, Aker og de miljøene som er der, er de miljøene som har størst kompetanse når det gjelder doping og virkningene på den enkelte som bruker doping, og som misbruker disse stoffene.

Det er heller ikke tvil om at skal vi få ut kompetanse i hele landet, er vi nødt til å bygge på der hvor kompetansen er, selv om det er slik at bruk av doping har mange trekk som ligner på bruk av rusmidler. Undersøkelser viser at 60–70 pst. av dem som har forsøkt anabole androgene steroider, også har forsøkt narkotika. Så behandlingen må ses i sammenheng.

Som jeg sa, jobber vi nå med en stortingsmelding om rus. Doping vil få en stor plass der. Hvordan vi skal organisere dette arbeidet videre, vil vi komme tilbake til, men det skal ikke være tvil om at vi er opptatt av å bygge på de nevnte miljøene. Dem har Helse- og omsorgsdepartementet god dialog med. Det er nettopp disse miljøene som vil være viktige for å få kompetanse ut i førstelinjetjenesten, slik interpellanten legger vekt på – ut til fastlegene og skolehelsetjenesten. Det er særdeles viktig for både å kunne forebygge og se tidlige tegn på misbruk.

Jorodd Asphjell (A) [10:22:42]: Først takk til interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål i denne samfunnsdebatten om dopingmisbruk.

Bruk av dopingmidler er helseskadelig og et økende samfunnsproblem. Doping er tradisjonelt knyttet til konkurranseidrett, som har institusjonalisert omfattende tiltak for å hindre doping blant idrettsutøvere. I de senere årene har det vist seg at doping også er utbredt og økende i ikke-organisert idrett og trening.

Det er nødvendig med tiltak for å forebygge bruk av dopingmidler også utenfor den organiserte idretten. Innenfor idretten er dopingmisbruk i all hovedsak utført av helsepersonell for å gi utøvere resultater gjennom kunstige og ulovlig prestasjonsfremmende midler.

Det er vanskelig å få oversikt over omfanget av doping. En undersøkelse gjennomført av Politihøgskolen i 2009 viser at andelen som hadde brukt eller brukte doping, var 2,9 pst. blant menn og 1 pst. blant kvinner. De som bruker doping, bruker i hovedsak anabole steroider og testosteronpreparater. Dopingmisbruk er i hovedsak motivert ut fra ønsket om en «penere eller større» kropp. Det er vist i studier at de som har dopingerfaring, oftere kommer opp i bråk og bruker mer av andre rusmidler. Kombinasjonen av alkohol eller andre rusmidler og ulike dopingprodukter er direkte livsfarlig.

Samhandlingsreformen har en ambisjon om å gi en mer bærekraftig utvikling gjennom å styrke innsatsen for helsefremmende og forebyggende arbeid. Den nye folkehelseloven som nå har vært på høring, legger vekt på at kommunene som sådanne skal ha større ansvar for forebygging. Det er i kommunene befolkningen bor og tilbringer det meste av sin tid. Dette innebærer at arenaene skole, oppvekst, kultur, samferdsel og miljø også skal arbeide forebyggende. Forebygging av doping krever i stor grad involvering også av andre arenaer enn helsesektoren.

Per i dag ser vi at identifisering og oppfølging av ulike utsatte grupper mange ganger ikke fungerer optimalt. Dette kan skyldes for lite samarbeid, for lite koordinering og for lite informasjonsutveksling mellom de kommunale tjenestene, eksempelvis i oppfølgingen av miljøer og steder hvor dopingmisbruk skjer.

Fagmiljøer har anbefalt at det iverksettes en nasjonal informasjons- og holdningskampanje om konsekvensene av doping. Kampanjen bør rettes mot ungdom, og det bør utarbeides materiell til bruk i grunnskole og videregående skole. Det bør vurderes om kroppsøvingsfaget i større grad bør innbefatte undervisning om skadevirkninger av doping.

Det er ikke lett å forstå at mange frivillig utsetter seg for risiko og bivirkninger som følger med doping. Noe av forklaringen er knyttet til psykisk kroppsoppfatning. Hele 58 pst. av dem med dopingerfaring opplyser at de skammet seg over egen kropp.

Denne interpellasjonen adresserer dopingbruk utenfor den organiserte idretten. Bruken er ukontrollert, og det er farlig for dem det gjelder.

Et par tastetrykk på Google viser hvilke bivirkninger vi snakker om når en misbruker tar opp til hundre ganger de dosene som blir brukt i medisinsk sammenheng. Blant de alvorlige bivirkningene er høyt blodtrykk, leverskade, økt risiko for enkelte kreftformer og depresjoner. Hos menn vil anabole steroider dempe den normale produksjonen av kjønnshormoner, med påfølgende skrumpning av kjønnsorganer, sterilitet, impotens og utvikling av bryster. Disse nevnte bivirkningene må brutalt og ærlig være en del av debatten og kan kanskje ha noe forebyggende effekt.

Jeg er glad for at statsråden så tydelig signaliserer at dopingmisbruk og dop også skal være en del av den nye stortingsmeldingen om ruspolitikken, som skal legges fram. Antidoping Norge gjør en god jobb knyttet til den organiserte idretten. De har lang og bred kompetanse på å forebygge doping og hvilke skadevirkninger doping har. Om vi nå skal gjøre en like god jobb også utenfor den organiserte idretten, er det viktig å trekke veksler på den kompetansen som allerede er etablert i idretten, og at den blir videreført også utenfor den organiserte idretten.

Morten Stordalen (FrP) [10:27:29]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Det har riktignok vært oppe til debatt flere ganger før, men da uten annet resultat enn at dette vil man komme tilbake til.

Temaet dopingmisbruk kan vi regelmessig lese eller høre om i media, og problemet ser ut til å være langt større enn det de fleste av oss er villige til å tro var sant. Det har vært presentert sterke historier om misbrukere og familier til disse igjen via mediene.

Som oftest tenker vi på bruk av dopingpreparater som noe som bare foregår i den organiserte idretten. Der blir det gjennomført kontroller, og avsløringer blir gjort i mange tilfeller, dette for å bekjempe problemet. Men det er ikke bare i den organiserte idretten misbruk av disse skadelige stoffene finner sted.

En raskt voksende gruppe som misbruker dopingpreparater, som anabole steroider, er unge gutter som er opptatt av å bygge muskler og kropp, da de ser opp til de såkalte idealene. Dette er stoffer som det er forbudt å tilvirke eller oppbevare.

Vi vet at dette er stoffer som er svært skadelige, og at bruk kan få svært dramatiske konsekvenser. Det kan få hjertet til å vokse og bli mindre elastisk, og pumpeevnen blir da dårligere. Det er påvist hjerteinfarkt blant yngre menn som har benyttet anabole steroider. Ved større doser kan det også forårsake alvorlige leverskader. Avrivningsskader er visst et vanlig problem, da musklene vokser raskere enn det sener kan tåle, og senefestet ryker.

Hos de yngste misbrukerne kan veksten stoppe helt dersom stoffene brukes før avsluttet pubertetsalder. Ikke minst opplever de som misbruker disse stoffene, at de lett utvikler både angst, irritabilitet og en økt bruk av vold. Dette er bekymringsfulle bivirkninger av et stoff som vi vet er et tiltagende problem blant ungdom i dag.

Et annet stoff som brukes av de menneskene som ønsker å bygge muskler raskt, er insulin. Dette har en relativt kraftig muskeloppbyggende effekt. Men bruken av dette kan også få dramatiske konsekvenser. Én ting er tretthet, kramper, osv., men feil bruk kan bety bevisstløshet og døden. Dette er bare noen av de metoder og stoffer som ungdommer eksperimenterer med, og sier ikke så rent lite om hvor langt en del av disse er villig til å gå, så lenge det ikke regnes som kriminelt.

Derfor vil bruken heller ikke fanges opp i tide for en del av disse menneskene før det er for sent – dvs. gi livsvarige skader eller i verste fall bety døden. Det er bl.a. fordi det utenfor den organiserte idretten naturlig nok ikke blir testet slik som det gjøres innenfor den organiserte idretten, ved konkurranser osv.

Som sagt er lovverket slik i dag at det er tillatt å bruke og samtidig oppbevare så lenge det er til eget bruk, men ikke lov å selge, innføre, produsere eller oppbevare.

Det er tidligere gjort et utredningsarbeid for å se på virkning og årsakssammenheng ved bruk. Jeg mener at det ikke lenger bør være nødvendig å vente eller utrede noe mer. Dette bør være forbudte stoffer å ha i sin besittelse og da også forbudt å bruke. Vi kan ikke sitte stille og se på at så mange mennesker og ikke minst at så mange ungdommer ødelegger seg ved å misbruke slike skadelige stoffer.

NRK hadde senest i høst en reportasje knyttet til dette problemet, der de fulgte enkelte av dem som brukte anabole steroider. Her framkom det at det er et stort marked blant de kriminelle som distribuerer og selger disse stoffene. Her viste man til at dette er blitt et kjempemarked fordi det anslås at det er titusenvis av fortrinnsvis unge gutter og menn som bruker anabole steroider. Dette er en gruppe misbrukere som vokser raskt, og som det er fokusert lite på, nettopp fordi de fleste av disse ikke er i noen organisert idrett.

Ungdommer får sine liv ødelagt på grunn av dopingbruk, og hele familier ender opp i en enorm fortvilelse som følge av mangel på kunnskap om hva slags hjelp som skal tilbys av helsevesenet.

Slik jeg har tolket det, har regjeringen tidligere sagt at de vil komme tilbake med spørsmålet om å kriminalisere anabole steroider. I Stoltenberg I-regjeringens Soria Moria-erklæring ble det sagt at man skulle intensivere antidopingarbeidet utenfor den organiserte idretten. Nå er vi altså halvgått i andre periode.

Fremskrittspartiet håper nå debatten kan føre fram til snarlig handling. Det er på høy tid at all besittelse og bruk av anabole steroider blir forbudt. Men jeg vil være enig med statsråden på ett punkt: Forebygging er særdeles viktig. Å bruke de sosiale mediene aktivt for å fortelle om skadevirkningene er kanskje det viktigste man kan gjøre. Samtidig håper jeg man kan forby disse stoffene en gang for alle.

Bent Høie (H) [10:32:13]: Jeg vil starte med å takke representanten Wenche Olsen for å ta opp dette særdeles viktige spørsmålet, nemlig hvordan vi i Norge kan lære av den innsatsen som er gjort i den organiserte idretten for også å bekjempe doping i de uorganiserte miljøene. Dette er en veldig viktig problemstilling, som jeg er veldig glad for at en stortingsrepresentant fra regjeringspartiene nå tar opp. Men på dette området kan vi konstatere at regjeringen er rettferdig. Svarene man gir sine egne stortingsrepresentanter, er like uklare som dem man gir andre interpellanter i denne salen.

Høyre har tatt opp dette spørsmålet ved veldig mange ulike anledninger. Representanten fra Høyre André Oktay Dahl stilte spørsmål til kulturministeren om dette i september 2006, til justisministeren i mars det samme året og til justisministeren i mai 2007. Høyre har også fremmet to representantforslag om det samme temaet.

På de første spørsmålene, som bl.a. dreide seg om å lære av Sveriges erfaringer med en nasjonal, forebyggende dopinglovgivning, var svaret fra Justisdepartementet at dette skulle man komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av ny straffelov. Da man behandlet ny straffelov, behandlet man ikke dette spørsmålet. Det var ikke forberedt fra regjeringen.

Siste gang Høyre tok dette opp, var i et representantforslag som ble behandlet i oktober 2010. Da svarte justisministeren at dette skulle behandles i forbindelse med Stoltenberg-utvalgets rapport, som var på høring. Jeg har søkt i Stoltenberg-utvalgets rapport. Ordet «doping» er ikke nevnt en eneste gang. Men det er bra å høre at helseministeren åpenbart har startet et arbeid for å få løftet dette temaet inn i stortingsmeldingen om ruspolitikken.

Jeg håper at det spørsmålet som representanten Wenche Olsen tar opp – nemlig om behovet for å bygge opp et godt nasjonalt kompetansemiljø på dette området etter modell fra Sverige – blir besvart i den stortingsmeldingen, og at man kommer i gang med det arbeidet, men også det andre spørsmålet, som statsråden ikke var inne på i det hele tatt, nemlig om behovet for at det utformes en nasjonal, forebyggende dopinglovgivning i Norge. Forslag om dette, som – som sagt – ble fremmet så sent som i oktober av Høyre og Fremskrittspartiet, ble nedstemt av Stortinget, og det virker ikke som om regjeringen jobber med den problemstillingen ennå, selv om dette ble varslet allerede så tidlig som i arbeidet med den nye straffeloven.

Det vil være behov for å ha begge disse tankene i hodet samtidig for å kunne gjøre et godt nok arbeid overfor dette miljøet. Informasjon og forebygging er og vil være viktig, men det er også viktig at samfunnet gir et klart signal om at doping er ulovlig, og at man får en nasjonal, forebyggende dopinglovgivning. Jeg håper at helseministeren i sitt neste innlegg kan gi et svar på om den problemstillingen også vil bli drøftet i forbindelse med stortingsmeldingen om ruspolitikken.

Laila Dåvøy (KrF) [10:36:33]: Jeg vil også takke representanten Wenche Olsen for en viktig debatt. Jeg er helt enig i at det er et tankekors at vi er kjempegode innenfor den organiserte idretten, men utenfor har vi lite å skryte av egentlig.

Programmet Brennpunkt satte dette på dagsordenen bl.a. i fjor høst. I et annet program på TV sto en familie fram og etterlyste kunnskap om anabole steroider i helsetjenesten, og kunnskap om sammenheng mellom depresjon og dopingbruk. Ifølge Brennpunkts nettsider gjør faktisk Norge minst sammenliknet med andre land i Norden med hensyn til innsats mot hverdagsdoping.

Hvert år gjennomfører Antidoping Norge 3 000 tester i toppidretten. Den statlige dopingtelefonen har ett årsverk, og det er det eneste, vil jeg si, konkrete tiltaket mot hverdagsdoping som vi kan følge og evaluere.

Finland skal ha ni årsverk til antidopingarbeid utenfor idretten, bl.a. med en nettportal der både dopingbrukere og helsepersonell kan få informasjon.

Danmark skal ha satt inn en rekke tiltak, bl.a. med smilefjes ved inngangen til treningssentre. Dette betyr at senteret godtar å la Antidoping Danmarks dopingkontrollører ta stikkprøver av dem som trener på senteret, og over halvparten av treningssentrene i Danmark er med i ordningen. Kristelig Folkeparti hører gjerne statsrådens vurdering av å innføre et tilsvarende tiltak i Norge. Videre har danskene bl.a. brukt 5,6 mill. danske kroner på informasjon og opplæring direkte knyttet til helseansatte. Også andre sektorer er involvert i kampen mot hverdagsdoping – jeg nevner tollvesen og politi – og også innenfor rusfeltet.

I Sverige har de hatt et forbud mot dopingbruk i ti år nå.

Kristelig Folkeparti mener konsekvensene av dopingbruk i samfunnet må utredes, og det bør også utredes om doping bør bli kriminalisert. Det er et klart signal om at vi ser dette som et aktuelt virkemiddel, og jeg antar at dette også kan bli vurdert i det arbeidet som foregår i departementet per dags dato.

Selv om det er behov for utredning både av dopingomfang og av et forbud mot bruk av doping, er det allerede i dag behov for å iverksette tiltak straks. Det er særlig viktig å styrke dopingtelefonen og sikre opplæring av helsepersonell. Det bør først og fremst satses på forebygging gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid i skole og idrett.

Jeg har også lyst til å nevne at i den rød-grønne regjeringens politiske plattform for 2005–2009, Soria Moria I, står det at regjeringen skal intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten. Etter det jeg kjenner til, ble ikke dette fulgt opp, og målet om å bekjempe doping er heller ikke tatt med videre i den regjeringserklæringen som regjeringen arbeider etter nå. Likevel er det positivt at helseministeren nå sier at dette skal tas inn i stortingsmeldingen om ruspolitikk som kommer i løpet av våren, hvis jeg husker rett. Høyre har også tatt opp dette flere ganger i Stortinget, slik vi fikk dokumentert.

Statsrådens signaler i dag, så langt, er at det skal komme en del tiltak etter det jeg forstår, i rusmeldingen, som går på forebygging, informasjon, bedre behandling, kompetansespredning, dialog med dopingmiljøet, og at man også skal vurdere andre lands tiltak. Det var ikke sagt noe konkret om hvilke tiltak innenfor dette som skal komme, og når vi eventuelt kan se tiltakene bli iverksatt. Det er faktisk ganske viktig å få sagt også noe om det. En stortingsmelding vil jo ofte trekke opp politikken fremover, og det kan tenkes at vi blir gående i måneder og kanskje et halvår før tiltakene – og nye tiltak – kommer.

Så jeg har lyst til å spørre statsråden om det gode forslag som representanten Wenche Olsen ønsker å få vurdert – om vi skal ha et kompetansesenter – blir en del av det arbeidet som nå pågår i departementet i forbindelse med rusmeldingen. Representanten Asphjell var inne på kampanjer, som også er et konkret tiltak som kunne vært satt i gang ganske fort.

Så vil jeg også spørre om det i forbindelse med meldingen vil bli vurdert et forbud, og eventuelt en forebyggende lovgivning, slik også representanten Høie fra Høyre ba om.

Det er spennende, og jeg er veldig glad for det arbeidet som er igangsatt, men jeg er også utålmodig og ønsker også at disse siste tiltakene skal bli vurdert i den sammenheng.

Jan Bøhler (A) [10:41:38]: Fra et justispolitisk ståsted vil jeg si at jeg er veldig glad for denne debatten her i dag. Det er en veldig innsiktsfull interpellasjon og med mange gode innlegg, som alle peker i samme retning.

Hvis jeg skulle understreke noen av de justispolitiske sidene ved dette, som kanskje ikke er trukket så mye fram, så vil jeg bl.a. nevne at det var en stor politioperasjon i 2009 som ble kalt Prosjekt Gullfugl. Den ble startet i Sogn og Fjordane politidistrikt. 16 politidistrikter var involvert. Som resultat av den operasjonen ble det 200 straffesaker, og det er helt sikkert bare toppen av isfjellet. Så dette handler også om landsomfattende kriminalitet i Norge. Det er åpenbart at det skaper kriminell atferd hos mange unge som trekkes inn i disse nettverkene – som selgere av doping, men også i form av at de som driver med såkalt lovlig bruk av dopingmidler, betaler på en illegal måte ved å sende penger svart i konvolutter til kriminelle nettverk osv.

Det er åpenbart et problem også med tanke på dannelse av kriminelle miljøer. Jeg har sett i de såkalte casuals-miljøene, altså de voldelige miljøene knyttet til idretten, at bl.a. bruk av dopingmidler er en veldig viktig del av kulturen når man bygger seg opp til slåsskjemper til de slagene man skal utkjempe.

Så dette spørsmålet er en stor sak, både i forhold til kriminalitet og i forhold til de helsemessige sidene, som er kommet fram i debatten her. Når det gjelder hvordan vi skal bekjempe det, tror jeg at det som er sagt om forebygging, er viktig. I Norge har vi jo en metode for forebygging som handler om både å sette grenser og å forebygge på en mer positiv måte.

Så vil jeg gjerne understreke at også hos oss i Arbeiderpartiet er spørsmålet om lovforbud mot bruk, besittelse og erverv et aktuelt spørsmål. Statssekretær Aas-Hansen i Justisdepartementet sa i Aftenposten i 2009 at det «skal mye til for at vi ikke kriminaliserer privat bruk av dopingmidler i legemiddelloven» etter de diskusjonene som var den gangen, og varslet at regjeringen holder på med en utredning av dette.

Jeg er sikker på at man vil komme tilbake til det i den stortingsmeldingen som statsråden omtaler. Men jeg vil si at på dette området – hvor man ikke har den samme typen somatisk avhengighet av rusmiddelmisbruket som man har på andre felter, når det gjelder narkotika – kan et forbud ha vel så stor virkning og ha vel så mange begrunnelser som når det gjelder andre rusmidler. Så jeg håper at det legges stor vekt på den diskusjonen i forberedelsene til stortingsmeldingen. Vi har hørt innlegg om det her i debatten som jeg synes er innsiktsfulle.

Den siden som angår argumenter mot et forbud i forhold til at det er vanskelig for politiet f.eks. å håndheve, er relevant, men de argumentene er like relevante i forhold til mange andre normsettende lover som vi har i Norge, som vi bruker for å sette grenser, og ikke nødvendigvis for at de kan håndheves i enhver situasjon. Jeg tror at særlig overfor ungdomsgrupper som gjør valg uten at de er involvert i kriminelle miljøer på forhånd, vil slike normsettende lover ha større betydning enn på mange andre felter. For man starter på et livsløp og danner seg et livsmønster når man utsettes for personer som omsetter slike stoffer, og som er inne i treningsmiljøer som kunne vært sunne. Men de ungdommene som egentlig er inne i sunne miljøer og ønsker å trene kroppen sin positivt, kan få ødelagt livsløpet sitt på et tidlig tidspunkt av disse miljøene. Derfor vil spørsmålet om et forbud være mer relevant i forebyggende betydning – etter mitt syn – enn på mange andre områder.

Wenche Olsen (A) [10:46:53]: Først må jeg få takke dem som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten. Jeg synes det har vært en god debatt, og jeg er glad for engasjementet for denne viktige saken. Jeg tror at om vi ikke får grep om dette, vil det fort utvikle seg videre.

Jeg har brukt mesteparten av min tid på å snakke om unge gutter, for det er der vi ser det største misbruket. Men det er jo skremmende at det også kommer meldinger om unge jenter som nå tar i bruk anabole steroider, med de konsekvensene det får for dem. Kanskje opplever de å miste menstruasjonen, kanskje får de skjeggvekst, kanskje får de dyp røst. Vi vet vel lite om senvirkningene vil være de samme for jentene som for guttene.

I det siste har jeg hørt at det er stadig flere menn i førtiårskrisen, som synes kroppen forfaller, som ser en mulighet i anabole steroider til å rette på det – alt for å prøve å oppnå idealet. I sin streben velger de kanskje å se bort fra bivirkningene. De har nok god greie på hvilke konsekvenser det får å bruke det, men kanskje tenker de at det er noe de skal gjøre i en kort periode. Men det er nok lettere å begynne enn å slutte.

Representanten Stordalen tok opp at forbud var veldig viktig. Jeg er enig i at det er noe vi må vurdere, men samtidig sier jo representanten selv at insulin er ett av de preparatene som også blir misbrukt. Det blir misbrukt veldig mange forskjellige preparater, og vi kan vel kanskje ikke forby alle. Jeg tror at det absolutt viktigste vi kan gjøre, er å informere og forebygge.

Jeg håper at debatten her i dag er et lite bidrag til å få ytterligere fokus på saken, og at vi kan få til tiltak som kan opplyse og forhindre at vi får nye gutter inn i et slikt misbruk. Men da er jeg enig i at vi må få på plass noen sanksjonsmuligheter, og vi må få spredt kunnskap både til skolevesenet og helsevesenet, slik at vi kan kjenne igjen symptomene og ha kunnskap om hvordan vi kan hjelpe disse ut av misbruket.

Så til slutt vil jeg rette en stor takk til alle de foreldrene som har stått fram og delt sine historier med oss for å forhindre at flere skal oppleve det samme som de har gjort.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:49:42]: Det er ikke tvil om at vi må bruke de kompetansemiljøene vi har, som jeg også sa i mitt forrige innlegg, og Helse- og omsorgsdepartementet har god dialog med dem nettopp for å kunne øke kunnskapen, og for å kunne spre kunnskapen ut i landet.

I arbeidet med stortingsmeldingen, hvor vi har sagt at bruk av doping skal få god plass og bred omtale, vil vi selvfølgelig også se på erfaringer fra andre land. Det som er nærliggende, er selvfølgelig erfaringene fra Sverige og Danmark, som har valgt ulik tilnærming når det gjelder doping, i forhold til kriminalisering og forbud, som selvfølgelig har den fordel at det gir et sterkt signal, men som vi fra andre områder, spesielt innenfor ruspolitikk, vet at ikke alltid er nok. Derfor er jeg veldig enig med alle dem som har tatt til orde for forebygging, tidlig intervensjon, og spesielt informasjon til ungdom.

Det er heller ikke tvil om at noen av de arenaene som ungdom møtes på, hvor man kan bruke dop, er treningssentre. Derfor er det spesielt interessant den erfaringen de har fra Danmark, hvor de har treningssentre hvor det forekommer testing. Det er selvfølgelig også virkemidler og tiltak som vi må drøfte i forbindelse med stortingsmeldingen.

Vi skal jobbe videre med dette, både i stortingsmeldingen og ellers. Vi er veldig enig i det som har kommet fram her, at her er det viktig å bruke mange virkemidler for å nå mange, ikke minst ungdom, som vi egentlig ønsker å beskytte. Vi ønsker god helse, og vi ønsker fokus på det positive i god helse, og vi må jobbe aktivt mot stoffer som bryter ned kroppen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.