Gunn Karin Gjul (A) [10:09:01]: For 30 år siden var under halvpartene av alle norske kvinner yrkesaktive. Den andre halvdelen var husmødre på heltid, og de ble forsørget av sine menn. På tre tiår har kvinner strømmet ut i arbeidslivet, og i dag er sju av ti kvinner yrkesaktive.
Vi har i dag den høyeste yrkesdeltakelsen blant kvinner i verden. Samtidig er vi på europatoppen i antall barnefødsler. Vi kan trygt fastslå at det har skjedd en kvinnerevolusjon i Norge. Gjentatte ganger har vi også de senere årene blitt kåret til verdens mest likestilte land.
Å kombinere morsrollen og yrkesrollen er i de fleste andre land umulig. I Italia og Hellas er bare annenhver kvinne i arbeid, og i Tyrkia er hver fjerde kvinne yrkesaktiv. At norske kvinner både kan jobbe og ha barn, har skjedd fordi vi har et unikt organisert arbeidsliv med familievennlige arbeidstider, verdens beste foreldrepermisjonsordninger og gode omsorgsløsninger for barn gjennom et godt barnehagetilbud.
Norske småbarnsforeldre har en valgfrihet som i internasjonal målestokk er unik. Vi tvinges ikke til å velge vekk barn dersom vi ønsker å være yrkesaktive. Vi kan faktisk si ja takk til begge deler.
Kvinners høye yrkesdeltakelse regnes som et viktig bidrag til veksten i norsk økonomi. Norges bruttonasjonalprodukt er ikke kun et resultat av våre olje- og gassressurser. Om så var tilfellet, hadde vi ikke ligget på topp på FNs levekårsstatistikker år etter år. Hvis vi ser til andre oljeproduserende land, som ikke har investert i likestilling, så ligger de langt bak Norge på alle FNs lister.
Mange kvinner i arbeid skaper vekst og velferd. Det gir Norge et konkurransefortrinn i forhold til andre land. Internasjonal forskning viser det samme: Likestilling i utdanningssektoren, i arbeidslivet og i økonomien styrker landets bruttonasjonalinntekt, det styrker konkurransekraften, og det styrker innovasjonsevnen.
Mye har skjedd de siste 40 årene, og det er ingen hemmelighet at det meste har skjedd gjennom politisk kamp og, ikke minst, modige kvinner.
Retten til barnehageplass var ikke ukontroversielt på 1970-tallet, sjøl om retten til sjølbestemt abort nok var den saken som skapte aller mest rabalder.
Kjønnskvotering og fedrekvoten er fremdeles kontroversielt, til tross for at disse tiltakene er veldig effektive for å oppnå likestilling. Og mens EU nå innfører fedrekvoten, ønsker Høyre og Fremskrittspartiet å fjerne den i Norge – dette til tross for at fedrekvoten utvisker gamle kjønnsrollemønstre som tidligere har begrenset fedres valgfrihet. Poenget er at det aldri har vært høyresiden som har bidratt til likestilling. Skal vi også komme videre, må initiativet tas av sentrum og venstresiden i norsk politikk.
Problemet vårt nå er at statusen som verdensmester i likestilling har blitt en sovepute. Vi har lullet oss inn i en rosa verden hvor vi innbiller oss at vi er så likestilt. Men virkeligheten er en helt annen:
Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden.
Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn, sjøl om de har like høy utdanning.
80 pst. av alle som jobber deltid, er kvinner.
Mens åtte av ti småbarnsmødre jobber deltid, jobber småbarnsfedre mer enn noen andre.
To av tre ledere er menn.
Kvinner eier mindre aksjer og mindre kapital enn menn.
Bare 20 pst. av professorene er kvinner, til tross for at over 60 pst. av studentene er jenter.
I forrige uke kunne vi også lese en britisk rapport som mener at norsk likestillingspolitikk har spilt fallitt. Rapporten har rett på ett punkt, nemlig: Norge har fremdeles langt igjen før vi har oppnådd likestilling. Men den tar grunnleggende feil på et annet område. Rapporten måler kun kvinner vi har i lederposisjoner. Poenget er at likestilling i Norge måles ikke ensidig i forhold til hvor mange kvinner som er i lederposisjoner, sånn som rapporten gjør.
Norsk likestillingspolitikk er for alle kvinner, ikke bare for eliten. Norsk likestillingspolitikk dreier seg om å gjøre kvinner økonomisk uavhengige og hindre at kvinner må velge mellom familieliv og yrkesaktivitet.
Vi har laget gode velferdsordninger som gjør at småbarnsforeldre kan være yrkesaktive. Men alle kvinner er fremdeles ikke økonomisk uavhengige. Ufrivillig deltid tvinger kvinner til fremdeles å være forsørget av sine menn. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret sitter godt plantet i helseadministratorer både i kommuner og stat.
Hvem kunne tenke seg å tilby en mann en deltidsstilling? Ingen. Men det er helt greit å tilby ei nyutdannet jente som er hjelpepleier og jordmor, kun deltidsstilling. Hun skal jo likevel gifte seg og bli forsørget av mannen sin, tror jeg tanken er. Hvorfor ikke like greit være ærlig og si fra til jentene som nå velger helsefag, at faktum er: Sørg for å finne deg en partner som kan forsørge deg!
Ja, det er kanskje det en del jenter har oppdaget, når fylkesrådmannen i Sør-Trøndelag i budsjettet for 2010 forklarte hvorfor så få valgte å gå videre som lærling i omsorgsfagene:
«Det ser ellers ut til at flere ungdommer velger seg bort fra denne utdanninga på grunn av små muligheter til hel stilling etter endt utdannelse.»
Det er et faktum at mange kvinner blir behandlet som annenrangs arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet. Som vi ser, kombineres deltid med ekstravakter i helse- og omsorgssektoren. Vi vet at i hotell- og restaurantnæringen er 0-stillinger og ringevakter særdeles vanlig. Arbeidsforhold som 0-stillinger og ringevakter anses å være avsluttet når de avtalte vaktene eller arbeidet er utført. I praksis betyr det null oppsigelsestid. Slik praksis gir usikker og uoversiktlig arbeidssituasjon, med tilfeldig arbeidstid og inntekt, og dessuten null mulighet for å etablere seg med banklån og forpliktelser – jeg kan jo legge til: hvis du da ikke er forsørget.
Når høyresiden nå i tillegg igjen vil svekke oppsigelsesvernet og ha flere midlertidig ansatte, vil det først og fremst ramme kvinner. Dette er et likestillingsfiendtlig forslag.
Vi har i løpet av året fått et nytt begrep: borgerlig feminisme. Problemet er at likestilling dreier seg ikke om ord, men om handlinger.
Det hjelper ikke at høyresiden snakker om hvor viktig deling av foreldrepermisjonen er, når konsekvensen av fjerning av fedrekvoten gjør det motsatt. Det hjelper ikke å snakke om kvinners yrkesdeltakelse når konsekvensen av deres kontantstøtte er at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i jobb. Det hjelper ikke å snakke om hvor viktig det er å ha kvinner i sentrale posisjoner i politikk og næringsliv når man ikke er villig til å gjøre noe for å nå målet.
Det har aldri vært høyresiden som har bidratt til å fremme likestilling i Norge. Det ser heller ikke ut til at de ønsker å være i førersetet framover.
Likestilling og familiepolitikk hører sammen. Da likestilling ble gjort til et statlig anliggende på 1970-tallet og statsfeminismen dermed ble etablert, dreide det seg bl.a. om å skape en familiepolitikk som hadde som mål å bidra til likestilling. I dag prøver høyresiden å skape en konflikt mellom likestilling og familiepolitikk. De bruker familiepolitikken til å avvikle likestillingen.
Jeg tror at dersom vi skal komme videre, må vi bruke samme tøffe virkemidlene som feministene på 1970-tallet var villig til å ta i bruk: mer fedrekvote, mer kjønnskvotering, styrking av regelverket og ikke minst styrking av likestillingsombudet. Samtidig må gutta mer på banen. Uten menns deltakelse oppnår vi aldri full likestilling.
Likestilling dreier seg for både menn og kvinner om å gi og ta makt. Kvinner må ta mer makt i arbeidslivet, menn må ta mer makt på hjemmebane. Når alle familier i dag tar de samme valgene for deling av arbeidsoppgavene, dreier det seg ikke om valgfrihet, men om sterke kjønnsrollemønstre. Før vi innser det siste, oppnår vi aldri full likestilling.
Statsråd Tora Aasland [10:18:16]: Jeg vil først få gi honnør til interpellanten for å ha tatt fatt i et særdeles viktig tema, både historisk og – ikke minst – med det framtidsperspektivet som trekkes opp. Det er jo selvsagt ikke slik at likestillingen mellom kvinner og menn har kommet rekende på ei fjøl. Her viser historien en møysommelig prosess, til dels under sterk motstand, for likeverd for begge kjønn.
Vi kan se tilbake. Vi bør kanskje se enda lenger tilbake, men hvis vi ikke går lenger tilbake enn til midten av 1980-tallet, til 1986, ser vi verdens første kvinneregjering, vi ser utvidelse av fødselspermisjon til 42 uker i 1987, fram til 46/56 uker i dag, vi ser den revolusjonen som har skjedd fra 2006 med kjønnsbalanse i bedriftsstyrene – som har vakt internasjonal oppmerksomhet – og ikke minst, under denne regjering, barnehageutbyggingen med rett til barnehage for ettåringer til en lav pris og med barnehagetilbud til så å si alle.
Listen over hendelser med små og store framskritt kan gjøres lang. Framskrittene er alle resultat av press fra kvinnene og politiske valg. Vi har beveget oss bort fra betydelige forskjeller mellom kvinner og menn i fordeling av kunnskap, ressurser og makt. Vi kan styre egne barnefødsler. En opprivende politisk kamp ga lov om selvbestemt abort i 1978.
I år skal Stortinget markere at det er 100 år siden Anna Rogstad som første kvinne møtte på Stortinget. I 2013 skal vi feire 100 år for allmenn stemmerett ved at kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalget.
Kvinner har alltid bidratt i økonomien, men hvilken posisjon og ikke minst hvilken anerkjennelse og belønning de har fått, har variert sterkt.
Kvinnene i dalene og langs kysten arbeidet som gardskoner og fiskerkoner. Etter gjennombruddet for industrien kom mange kvinner i lønnet arbeid. I 1912 var 22 pst. av arbeiderne i industrien kvinner. På 1920-tallet var det gode tider for kvinner med utdanning innenfor kontor og butikk, som lærere og sykepleiere. Men det økonomiske tilbakeslaget gjorde at kvinnene måtte kjempe for retten til arbeid. Det er interessant å gå tilbake i historien og se at på LO-kongressen i 1925, altså for 86 år siden, ble det gjort et vedtak om at gifte kvinner ikke skulle ut i yrkesaktivt arbeid. Årsaken var den store arbeidsledigheten. Da var virkelig kvinnene reservearbeidskraft. Normen om mannen som hoved- og eneforsørger slo rot og varte helt fram til begynnelsen av 1970-tallet. Tariffene var hele tiden lavere for kvinner enn for menn.
På Sørmarka står en statue av en kvinne med tittelen «Sjelden nevnt, ofte glemt». Den oppsummerer den manglende historiske anerkjennelsen av kvinner.
På 1970-tallet startet kvinnerevolusjonen for fullt. Kvinnekamp og klassekamp ble i større grad sett som to sider av samme sak. Det ga resultater. Kvinnene startet sin store satsing på kunnskap, kompetanse og yrkesliv. Selve kjernen i «prosjektet likestilling» har vært og er å sikre kvinner økonomisk selvstendighet og retten til å styre sine egne liv.
Velferdsstaten er avgjørende for et likestilt samfunn. Det er over tid etablert gode velferdsordninger som gjør at begge foreldre kan kombinere yrkesarbeid med omsorg og familie. Det gjelder retten til å være hjemme med syke barn, oppsigelsesvern, nedsatt arbeidstid, foreldrepermisjon, barnehage og ammepauser.
I mellomkrigstiden var de fleste kvinner i lønnet arbeid ugifte og uten barn. I dag har kvinner med små barn høyere yrkesfrekvens enn gjennomsnittet. Norge har, som interpellanten også nevnte, høye fødselstall sammenliknet med andre vestlige land. Vi klarer altså å ha både en høy yrkesfrekvens blant kvinner og samtidig relativt høye fødselstall.
Interpellanten spør: Hva har likestillingen betydd for velferdsstaten? Et enkelt svar er at uten likestilling hadde ikke velferdsstaten vært mulig.
Det er først og fremst menneskelige ressurser som gjør Norge til et rikt land. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Humankapitalen utgjør om lag fire femtedeler av nasjonalformuen. God utnyttelse av arbeidskraften er derfor avgjørende for levestandarden i Norge framover.
Fortsatt rikdom forutsetter nye generasjoner, utdannet arbeidskraft og høy sysselsetting. Det er selve grunnlaget for verdiskaping og det framtidige velferdssamfunnet. Jeg vil hevde at likestilling er verdiskaping.
Vi må verne om velferdsordningene. Begge foreldre har rett til å benytte seg av velferdsgodene. Det er særdeles viktig at begge foreldrene er med, både hjemme og i arbeid, men i dag er det fremdeles i stor grad mor som tar ut foreldrepenger, og mor som reduserer arbeidstiden. Dette svekker kvinners posisjon på arbeidsmarkedet. Kvinners lønnsutvikling svekkes når de får barn og har lange fravær. Deltid gir lavere inntekt og svakere pensjonsopptjening.
Motsatt kan man si at disse strukturene også begrenser menns og fedres muligheter. Menns rom for livsutfoldelse og livskvalitet styres av muligheter for likestilte foreldreskap og menns økonomiske ansvar som forsørgere.
Fedrekvoten er en ordning som gir resultater. Fedrekvoten sikrer far en reell mulighet til å ta omsorg for egne barn og en rettmessig del av et velferdsgode. Samtidig styrker ordningen med fedrekvote kvinners posisjon i arbeidslivet, for kvinner må ut i jobb for at far skal kunne ta ut hele sin kvote. Likestillingsprosjektet må rettes mot begge kjønns rettigheter og muligheter.
Jeg vil peke på noen sentrale utfordringer som vi ser framover.
Når det gjelder lønn, er lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fortsatt en likestillingspolitisk nøtt. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding, Likestilling for likelønn, som skal behandles i Stortinget nå i april. I meldingen viser vi at også familie- og likestillingspolitikken har betydning for lønnsforskjellene.
Makt, i økonomisk og politisk forstand, er et annet stikkord. Vi nærmer oss kjønnsbalanse i styrerommene for statlige, kommunale og store selskaper, ASA, men lederstillingene domineres av menn. Vi har fortsatt såkalte kvinneregjeringer med kjønnsbalanse i regjeringskontorene. Men det ser ut til å kamuflere at manglende kjønnsbalanse, både i denne salen og spesielt i kommunene, er til stede. Fortsatt er bare en av fire av landets ordførere kvinner.
Likestillingspolitikken dreier seg absolutt om begge kjønn. Også menn har fordeler av et likestilt samfunn. I stortingsmeldingen om menn og mannsroller som vi la fram i 2008, viste vi at også menns rom for livskvalitet begrenses av våre forestillinger om kjønn og våre forventninger til kvinner og menn.
Som nevnt: Når det gjelder kvinners og menns rettigheter og muligheter, har vi opplevd store samfunnsendringer. Likestillingspolitikken har spilt en viktig rolle i denne prosessen. Parallelt med samfunnsendringer må også likestillingspolitikken utvikles. Regjeringen har nedsatt Likestillingsutvalget, som i 2012 kommer med sine anbefalinger til framtidens likestillingspolitikk sett i lys av etnisitet, livsløp og klasse.
Vi har et mangfoldig samfunn hvor mennesker lever sammen på tvers av kulturer og ulik sosial bakgrunn. Likestillingspolitikken må forholde seg til dette mangfoldet. Denne utfordringen sammen med målet om å gjøre likestillingspolitikken relevant for begge kjønn er viktige overordnede utfordringer framover.
Her er det ingen ting som har kommet «rekende på ei fjøl». Jeg er helt sikker på at vi må stå på i årene som kommer, for fortsatt å utvikle både velferdsstaten og likestillingen mellom kvinner og menn.
Gunn Karin Gjul (A) [10:27:41]: Jeg vil takke statsråden for at hun dro en veldig god historisk oversikt over kvinnekampen i Norge. Det som er litt interessant med denne statsråden, er at hun sjøl sto midt i stormen på 1970–1980-tallet og kan understreke hvor viktig denne politiske kampen var, og at det faktisk var stor motstand i det norske samfunnet mot det disse jentene kjempet for. Det som er litt interessant, er å se at det som statsråden og hennes meningsfeller måtte kjempe for, tar vi i dag som en selvfølge.
Jeg synes det er interessant å gå tilbake til kommunevalget i 1971, som blir kalt kvinnekuppet. Hva var det som var årsaken til kvinnekuppet? Jo, det var at kvinner i både bygd og by var lei av at mannlige kommunepolitikere satt og sa at nei, vi vil ikke bygge ut barnehageplasser, for kvinner skal være hjemme. Men jentene ville være yrkesaktive. De trengte omsorgstilbud hvis de skulle ha mulighet til å være yrkesaktive. Da trengte de barnehageplasser. Jenter på tvers av alle partier, fra Kristelig Folkeparti og Høyre til Arbeiderpartiet og SV, samlet seg på bedehus og i velforeninger og rettet opp kommunelistene for å bidra til at det kom flere kvinner inn i kommunepolitikken. Det beskriver litt av det som skjedde på den tida.
Holdningen var at kvinner skulle være hjemme. Men samtidig har vi litt av den samme holdingen fremdeles i dag. Man kan jo tenke på følgende: Når blir en mannlig toppidrettsutøver spurt om det ikke er fælt for ham å være så mye borte fra barna sine? Det skjer aldri. Men en kvinne blir alltid spurt om det. Når blir en mannlig pendler spurt om hvordan han organiserer familielivet sitt? Det skjer aldri. Men en kvinne blir alltid spurt om det. Det samme er det med mannlige statsråder. Det finnes mange mannlige statsråder i denne regjeringen som har små barn, men blir de noen gang spurt om det er vanskelig å kombinere jobb og barn? De kvinnelige statsrådene blir spurt om det med en gang.
Det forteller at vi fremdeles har en struktur og holdninger i det norske samfunnet som tilsier at det er kvinner som skal ha hovedomsorgen for barn. En undersøkelse fra Agder viser at i Agder-fylkene mener man helt åpenbart at kvinner skal ha ansvaret.
Så det jeg har lyst til å utfordre statsråden på er: Hvordan skal vi komme til livs disse tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som fremdeles sitter dypt i oss? Jeg vil også utfordre henne som er ansvarlig bl.a. for utdanning, lite grann på: Hvordan skal vi klare å få den unge, oppvoksende generasjon til ikke å kjøre seg inn i de fastlåste kjønnsrollemønstrene? Hvordan skal vi få bl.a. unge gutter og jenter til å foreta utradisjonelle valg i arbeidslivet?
Statsråd Tora Aasland [10:30:54]: Jeg kan understreke at både jeg og svært mange i min generasjon har vært med på disse kampene i ganske mange år. Det er interessant det som interpellanten nevner, at de kvinnekuppene, som det ble kalt, som var på 1970-tallet – hvor man ønsket en annen kjønnssammensetning i kommunestyrene og flere kvinnelige ordførere – var bl.a. med på å føre meg inn i kommunepolitikken, og sikkert mange med meg. Da kumulerte man og satte ekstra kryss ved kvinner i kommunevalgene, fordi man ville ha kvinner inn. Jeg har ikke senere angret på at jeg ble politiker allerede på det tidspunktet.
Men vi har jo noen utfordringer: Mye av det som kvinner kjempet for den gangen, er i dag like naturlig å snakke om både for menn og kvinner. Jeg tenker på barnehageutbyggingen, jeg tenker på viktigheten av å ha en kultursatsing i lokalsamfunnene, jeg tenker på trafikksikkerhet, jeg tenker på trygge skoleveier. Alt dette er det i dag like selvfølgelig for menn å snakke om som for kvinner. Den gangen var det mest kvinner som snakket om det. Så jeg tror det nytter, men vi er nødt til å være tålmodige, og vi er nødt til å kjempe videre, for det nytter ikke bare å sette seg ned og tro at alt er på plass, for det er det definitivt ikke. Vi har fremdeles et stykke vei å gå, når vi ser at det i dag bare er 38 pst. kvinner i Stortinget og omtrent den samme prosenten i kommunestyrene. Vi står foran et kommunevalg, og jeg håper – sammen med mange andre – at vi får flere kvinner inn i kommunestyrene, og dermed også i viktige styrer og råd rundt omkring i kommunene, enn de 38 pst. vi har i dag, og at vi får flere kvinnelige ordførere enn de 23 pst. vi har i dag.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet om hva vi kan gjøre for å motivere jenter og gutter til å ta andre og utradisjonelle yrkesvalg, så har vi kommet ganske langt når det gjelder jentene. Det er faktisk slik i dag at når det gjelder mannsdominerte yrker, er det etter hvert flere kvinner som deltar i disse yrkene enn det var for en generasjon eller to siden. Det største problemet er å få menn til å ta typisk kvinnedominerte utdanninger og yrker, f.eks. som førskolelærere eller som lærere på barnetrinnet i grunnskolen. Det er noen viktige utfordringer der. Vi vet at realstrategien blant jenter har en viss suksess, selv om vi fremdeles holder på med den. Spørsmålet er om vi kan ha lignende strategier for å få gutter til å velge mer utradisjonelt og til i større grad å velge flere typiske kvinneyrker. Dette har noe med lønn å gjøre – det er jeg helt overbevist om, så lønnskampen må gå sin gang – men det har også noe å gjøre med motivasjon og med holdninger i samfunnet. Vi har en lang vei å gå, men jeg tror vi er mange nok som ønsker det samme og som kan gå den veien i fellesskap.
Arild Stokkan-Grande (A) [10:34:20]: Over hele Europa ser vi i dag store demonstrasjoner. Folk frykter for sin framtid, for sin jobb. Mange har fått knust sine framtidsdrømmer. I Norge ser vi det motsatte bildet: stor grad av framtidstro og optimisme. Tror noen at dette er tilfeldig? Nei, det er resultatet av politikk. I Norge har vi en stor offentlig sektor, et forholdsvis høyt skattetrykk og et velfungerende trepartssamarbeid i arbeidslivet. Det skaper stabilitet, trygghet, velferd og en rask omstillingsevne.
Arbeiderpartiets medlemmer i familie- og kulturkomiteen var forrige uke i Italia, i Roma. Italia er blant de landene med lavest andel kvinner i arbeid. Samtidig er det blant de landene med lavest fødselstall. De har høy arbeidsledighet; blant unge er den på rundt 30 pst. Men av dem som har arbeid, er det bare en femtedel som er i fast jobb. Resten går på midlertidige kontrakter eller jobber gratis. I Italia har de ført høyrepolitikk i mange år.
Hele Arbeiderpartiets historie har vært et sammenhengende frihetsprosjekt – for vanlige folk, for arbeidstakere, for kvinner og for innvandrere. Kampen har pågått lenge, og kampen fortsetter, for vi ønsker et samfunn hvor alle har mulighet til selv å velge hvilket liv de vil leve.
Interpellanten og statsråden har allerede vært innom noen av de mest sentrale utfordringene vi står foran framover. La meg bare legge til: Utenfor Islamsk Råd – like i nærheten – sitter det i dag ei enslig kvinne og demonstrerer for frihet for homofile og transpersoner innenfor islam. Hun sitter alene. Hun møter forakt, ubehagelige kommentarer. Det viser at likestillingskampen i aller høyeste grad fortsetter og er avhengig av at vi fortsatt har sterke personer som våger å stå alene og føre kampen. Det viser også at likestillingsbegrepet må utvides til å handle om full frihet og like muligheter for absolutt alle – kvinner og menn, barn, funksjonshemmede, homofile, innvandrere. Dette er vår visjon, dette er vår drøm. Den kommer ikke av seg selv, og den har motstandere.
I hele vår historie har vi vært nødt til å trekke høyresiden etter oss i kampen for frihet for enkeltindividet, og vi ser at den kampen må vi fortsette. For hva er høyresidens bidrag i likestillingsdebatten i 2011? Jo, de vil fjerne fedrekvoten, enda vi vet at fedres uttak av foreldrepermisjon henger nøye sammen med fedres rettigheter innenfor ordningen, enda vi vet ut fra tall fra Danmark at antallet fedre som er hjemme, da vil gå ned. De vil ha et svakere oppsigelsesvern og flere midlertidige stillinger, enda vi vet at kvinner allerede er de som i minst grad er knyttet til arbeidslivet, enda vi vet hvor utfordrende dette vil være med hensyn til stabilitet og muligheter for familieplanlegging, og enda vi vet at det ytterligere vil øke lønnsgapet mellom kvinner og menn. De vil gjennomføre endringer i skattepolitikken, men det er nok å se til Sverige og hvilke utslag det har ført til: Jo, vi ser at det i stor grad er menn som har fått nytte av skattelettepolitikken til den borgerlige regjeringen i Sverige – det har ført til økte forskjeller mellom kvinner og menn. Vi ser også at sykeforsikringen og endringene der fører til at en stuepike må betale 460 kr i sykeforsikringspremie, mens en lege må betale 90 kr. Hvilket bidrag er dette til mindre forskjeller og mer likestilling?
Nei, høyresiden minner meg om den late anda, den late grisen og den late katten i eventyret om den lille, flittige, røde høna som ville ha med seg disse på å plante hvetekorn, stelle åkeren, kutte hveten, ta hveten til mølleren, lage melet til brød, bake brødet og steke det. De ville ikke være med, for de hadde andre ting å holde på med. Men da man skulle spise brødet, var anda, grisen og katten parat til å nyte godene. Høyre er som den late anda, grisen og katten: Vi måtte gjøre jobben, og nå vil de gjerne komme og ta æren.
Solveig Horne (FrP) [10:39:36]: Vi har i dag en interpellasjon om likestilling og de politiske utfordringene som Norge står overfor der. Dette er en sak som vi ikke skal avslutte i dag, for vi skal sikkert diskutere den ganske mange ganger til denne våren, og det er viktig.
Jeg har lyst til å takke statsråden for en oppsummering av historien. Når man ser på historien, har det skjedd en utrolig stor utvikling i Norge. Det som mange av oss tar som en selvfølge i dag, er, som flere har vært inne på, noe vi kan takke de kvinnene som sto på barrikadene for mange år siden, for.
Jeg var i Ljubljana i mai og snakket om Norges likestillingspolitikk, og det var en utfordring for en opposisjonspolitiker. Men det gikk veldig greit. Utenriksdepartementet har gitt ut en bok som heter «Nora's Sisters», som viser hele historien om kvinnekampen som har skjedd. Den anbefales å lese. Det som kom fram, og som var utfordringen på konferansen, var de forskjellige ståstedene man har. Når det var så mange som var samlet fra hele verden, var hovedtemaet med tanke på likestillingskampen i dag vold og undertrykkelse av kvinner.
Så må jeg si at jeg blir forundret over å høre debatten så langt. Og den er sikkert ikke ferdig, for det kommer flere etter meg. Det er liksom slik at sosialistene tar æren for hele likestillingen som har skjedd i løpet av de siste århundrene. Det er rett og slett en stor bløff. Når man hører Stokkan-Grande som viser til hvor forferdelig det er Sverige, at det er høyresiden som har ødelagt, og at hadde det bare vært så vel at sosialistene hadde fått styre, er det forunderlig at den borgerlige regjeringen ble gjenvalgt i Sverige. Og hvis jeg ikke husker feil, gjorde ikke sosialistene det så veldig godt ved valget i Sverige.
Men det er ikke det vi skal diskutere, vi skal diskutere likestilling og de utfordringene vi har i dag. Når interpellanten tar opp likestilling, er det akkurat som om hun setter likhetstegn mellom kvotering og fedrekvote og likestilling. Og selv om man på høyresiden har en litt annen innfallsvinkel, et litt annet virkemiddel for å få den likestillingen, er det ikke dermed sagt at vi er imot likestilling. Fremskrittspartiet er imot kvotering, men vi er for likestilling.
Jeg må si det var veldig bra å lese rapporten som kom i Aftenposten i forrige ute. Likestillingsmodellen som vi har i Norge, dreper faktisk karrieren, og den nordiske modellen blir helt slaktet i den britiske rapporten. Norsk familiepolitikk er i ferd med å ødelegge kvinners mulighet til å gjøre karriere, kapre toppjobber og få bedre betalte jobber. Da er det rart at interpellanten kan si at denne rapporten har rett i én ting – bare én ting – og det er at Norge har en lang vei å gå, men tar ikke inn over seg alle de faktaopplysningene som faktisk vises i den rapporten.
Likestilling: Ja, det sier sosialistene er kvotering. Ja vel, hva har skjedd med tanke på kvotering? Jeg er selv en del av kvoteringsregelen som kom i 1995, da jeg ble kvotert inn i kommunestyret. Det skal jeg bare si at det er ikke en behagelig opplevelse å være kvotert inn i en stilling. Men det som er fakta, og som er vist med tanke på den kvoteringsregelen som ble innført for over ti år siden, er at den ikke har vært vellykket. Partiene strever fremdeles med å få kvinner til å være aktivt med i politikken. Det har ikke kommet flere kvinner inn i politikken, hvis man ser disse årene under ett. Jeg vil si at dette ikke er den rette måten, og kvoteringsregelen har ikke vært vellykket i det hele tatt.
Så er det fedrekvoten. Ja, fedrekvoten blir slaktet i rapporten. Statsministeren sa selv at når det gjelder fedrekvoten, som regjeringen vil utvide, er det å gå langt inn i privatlivets rom.
Så sier interpellanten at vi har utfordringer i dag: Ja, vi har mange utfordringer, og jeg vil peke på en del av de utfordringene som vi virkelig har, og det gjelder minoritetskvinnene i dag. Det kvinnesynet som veldig mange av minoritetsmiljøene har i dag, er skikkelig urovekkende og noe som virkelig bør tas tak i – vold og overgrep mot kvinner.
Kvinnelige gründere bør også bli tatt opp og gjort gjeldende.
Så har vi faktisk et problem i forhold til å få kvinner til å ta toppjobber, og det er å få kvinner til å søke på toppjobber.
Vi må gjøre noe med holdningene ute blant oss alle, og ikke bare kvotere og si at det er fedrekvoten som er roten til alt det gode.
Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:44:52]: Først vil jeg si at jeg synes dette er en litt spesiell interpellasjon. Når Arbeiderpartiets representanter har muligheten til å debattere viktige utfordringer samfunnet står overfor, bruker de tiden på å henge ut enkeltpartier, komme med feilaktige fremstillinger og påstander og komme med en ramsalt kritikk som jeg sjelden har hørt maken til. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet ønsker å bruke interpellasjoner til en smålig debatt som dette. Det synes jeg er trist, men jeg lar det ligge.
Den 17. mars er det 100 år siden den første kvinnelige stortingsrepresentanten, Anna Rogstad, tok sete i Stortinget. Anna Rogstad ble valgt som Norges første kvinnelige vararepresentant for Gamle Aker krets i Kristiania. Hun representerte Høyre. I 1921 ble Karen Platou, som også kom fra Høyre, første kvinne som ble valgt til ordinær stortingsrepresentant i dette hus. Det er historisk. Det er eksempler på virkelig likestilling, som har ført kvinnen fremover, og det er det det i praksis handler om. Så når representanten Gjul påstår at Høyre aldri har bidratt til likestilling i det norske samfunnet, faller det på sin egen urimelighet. Statsråden trekker også frem disse Høyre-representantenes modige initiativ som historiske milepæler. Statsråden trekker også frem en annen historisk milepæl, nemlig kvotering av kvinner i ASA-styrer, også det tatt initiativ til og gjennomført av en Høyre-regjering.
Representanten Gjuls interpellasjon og forsøk på å gjøre høyresiden til syndebukk er del av en strategi som er klekket ut på Youngstorget, og som jeg også ser statsministeren i dag går ut og henger seg på: om høyresiden og hvor skummel høyresiden er for den norske velferdsstaten og for likestillingen.
Jeg opplever mer at representanten Gjul kritiserer sin egen regjering. Jeg opplever at representanten Gjul er skuffet over at den rød-grønne regjeringen ikke har vært mer handlekraftig på dette området. Representanten etterlyser flere brutale virkemidler. Representanten etterlyser mer av de virkemidlene som feministene tok i bruk på 1970-tallet – mer kvotering, mer tvang. Det er tydelig at Arbeiderpartiet nå vil ha mer av disse virkemidlene, og det har åpenbart vært store forventninger fra mange i Arbeiderpartiet til SV og statsråd Lysbakken i regjering: Endelig skulle de rød-grønne få litt schwung over norsk likestillingsdebatt.
Men hva er det vi ser? Jo, regjeringen har jo gjort det til sitt varemerke å sette ned utvalg. Man har satt ned mannspanel, man har satt ned kvinnepanel, man setter ned likestillingsutvalg. Men det kommer jo dessverre så veldig lite ut av det. Her står de rød-grønne politikerne og roper om mer tvang, mer kvotering, mer bruk av loven. Men hva er det vi ser? Folk der ute ønsker større innflytelse over livet sitt, de ønsker ikke politikere som bestemmer hvilke valg de skal ta.
Så jeg opplever vel mer at dette er en interpellasjon der man ønsker å gi – hvis jeg skal tolke interpellanten i beste mening – noen utfordringer til sin egen regjering. Så får vi bare godta at man bruker interpellasjoner til å gå løs på høyresiden og kritisere den for det det er verdt. Gjennom historien har Høyre vist at vi har gjort store ting for likestillingen, og jeg håper at vi fremover kan gå løs på de virkelig store utfordringene sammen her i Stortinget.
Presidenten: Bare for at de historiske fakta skal være på plass, var det sånn at tidligere stortingsrepresentant Anna Rogstad ikke representerte partiet Høyre, hun representerte partiet Frisinnede Venstre, som stilte fellesliste med Høyre ved det valget.
Gina Knutson Barstad (SV) [10:50:25]: Å være feminist handler om å gå i front. Kvinnebevegelsen er en av de aller viktigste og kanskje mest suksessrike demokratibevegelsene i verden. Uten innsats fra de feministiske pionerene ville f.eks. de fleste av debattantene her i salen i dag ikke hatt muligheten til å delta. Stemmerett, retten til utdanning, til arbeid, til fødselspermisjon, til abort og prevensjon er rettigheter som mange tar for gitt i dag.
Jeg er enig med statsråden og interpellanten i at dette ikke er rettigheter som er kommet rekende på en fjøl. Dette er resultatet av beinhard politisk kamp der pionerene ofte er blitt hetset som ukvinnelige og som dårlige mødre. De første barnehagekravene ble møtt med plakater med bilder av unger i veikanten, der det sto: «Hvor er mor?» Heldigvis har vi kommet langt siden den tid. Det er resultatet av beinhard politisk kamp og vilje til å ta lovverket og staten i bruk i den kampen.
Høyresiden har ofte foraktelig kalt dette for statsfeminisme: Venstresiden vil detaljstyre folks liv og innskrenke valgfriheten, er en velkjent klagesang. Da hopper de bukk over det faktum at det nettopp er denne politikken som har sikret folk mer frihet og mer makt og innflytelse over sitt eget liv. La meg legge til at den norske skattepolitikken ikke bare omfordeler mellom de rikeste i Norge og vanlige folk. Den omfordeler også mellom kjønn, for de rikeste i Norge er menn. Høyresidens skattepolitikk er kvinnefiendtlig.
I fjor samlet en gjeng høyrefeminister seg og diskuterte likestilling på en konferanse. De pekte, helt riktig, på maktskjevheten i det «likestilte» Norge, at hvite menn i 40–60-årsalderen er overrepresentert på alle politiske nivå og at der makt samles, samles også disse menn, samt at tre av fire ledere i arbeidslivet er menn. Dette er en beskrivelse og en analyse jeg er enig i, men det er også en beskrivelse som forplikter.
Representanten Helleland karakteriserer debatten her i dag og er misfornøyd med at venstresiden kritiserer høyresiden for likestillingspolitikken. Men det er jo dette som er den sentrale debatten. Hva er det som gir likestilling? Hva slags forslag har dere? Hva slags forslag har høyresiden hvis høyresiden er enig i analysen om at Norge ikke er likestilt? Det fordrer jo handling. Hvis høyresiden er mot kvotering, må de jo fremme noen andre forslag. Holdningsendring er jo kjempefint, men da tar det 100 år før vi får likestilling.
Vi må være villige til å diskutere kvotering, fedrekvote og lovfestede rettigheter og å bruke velferdsstaten og skattesystemet til omfordeling. På 1970-tallet løftet kvinner på tvers av partiene kvinnesaken i mange kommuner. Jeg går gjerne i tverrpolitisk samarbeid, men da må høyresiden slutte å snakke og være villig til å finne fram verktøykassen.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:54:02]: Jeg vil først rette en takk til interpellanten Gunn Karin Gjul for at hun tar initiativ til en likestillingsdebatt i Stortinget.
Likestilling handler om menneskeverd. Hele demokratiet vårt bygger på tanken om menneskeverd. Det er derfor en helt grunnleggende kamp for grunnleggende verdier i det norske demokratiet og samfunnet. Det bygger på tanken om at kvinner og menn har lik verdi og skal ha samme muligheter, plikter og rettigheter. Kjønn skal ikke hindre noen i å delta i å påvirke ulike deler av samfunnet. I et likestilt samfunn må det være respekt for den enkeltes valg av livsstil, utdannelse og arbeid.
De siste 100 årene har det norske samfunnet utviklet seg til å bli et av verdens mest likestilte samfunn. Norge var blant de første land i verden som sikret alle kvinner retten til å stemme ved valg. Det er på flere områder likevel mye som gjenstår før vi har full likestilling. Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse, presentert i 2003, viser at mannsdominansen i topplederstillinger er sterk. 16 pst. av lederposisjoner var besatt av kvinner, 84 pst. av menn.
Kvinner har alltid tatt hovedansvaret for barn. Selv om det fortsatt er langt igjen, har det i løpet av én generasjon skjedd en tilnærmet revolusjon der mannen gradvis har kommet mer på banen. Mens kvinnerollen gjennomgikk store endringer på 1970- og 1980-tallet, har vi de siste to tiårene også sett store endringer i mannsrollen.
En annen viktig likestillingsutfordring er vold og mishandling. Kvinnepanelet pekte i sin rapport bl.a. på at kvinner er mer utsatt for grov partnervold og voldtekt. Likestilling i minoritetsmiljøer er også en betydelig utfordring som krever mer oppmerksomhet i årene framover.
Når det gjelder lønn og pensjon, er det fortsatt store ulikheter mellom kjønnene. Menn tjener mer og får mer i pensjon, og kvinner tjener ditto mindre og får mindre i pensjon. Det er også slik at arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, og at de yrkene som er kvinnedominert, er dårligere betalt enn de yrkene som er mannsdominert. Kvinner tjener systematisk mindre enn menn i sammenlignbare yrker.
Kampen for likelønn er viktig, likeså kampen mot ufrivillig deltid. Derfor er det også så viktig med pensjonsopptjening for ulønnet omsorgsarbeid. Det er et overordnet mål at alle skal kunne være økonomisk selvstendige, både i de yrkesaktive årene og ved oppnådd pensjonsalder. Derfor er det viktig å legge til rette for at man kan kombinere arbeid og omsorg for barn. Nettopp derfor er det så viktig med foreldrepermisjon, kontantstøtte og alle de andre rettighetene i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven, som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeidslivet til familielivet, og som dermed gjør at menn og kvinner ikke tvinges ut av arbeidslivet når man får barn.
Så opplever kvinner fortsatt å bli oppsagt og forbigått på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, mens menn opplever forskjellsbehandling, spesielt når det gjelder uttak av foreldepermisjon. Så blir det fra mange framhevet at fedrekvoten fortsatt har stor betydning for likestillingen. Det er jeg helt enig i, og Kristelig Folkeparti står derfor på for kampen om å beholde fedrekvoten. Samtidig er det likevel et paradoks at man i en sak som Stortinget tidligere har behandlet, og som interpellanten selv var saksordfører for, har endret barneloven, slik at barn nå er nødt til å ha en mor, men ikke lenger trenger å ha en far, barnelovens § 4. Det er jo et paradoks, og man kan jo stille seg spørsmålet om det viser at det ikke først og fremst er kampen for kvinner og kampen for likestilling som er det viktige, men kampen om å stå fremst i rekken dit vinden blåser til en hver tid, uavhengig av hva det måtte bety for kvinner.
Så synes jeg også det er viktig å minne om at det er viktig å måle kvinners og menns posisjon i samfunnet i verdiskaping, bruttonasjonalprodukt og tradisjonelle økonomiske termer. Samtidig er ikke Norge en fabrikk. Norge er et fellesskap, et samfunn der det handler om å ta vare på hverandre. Derfor handler det om å legge til rette for et familieliv og arbeidsliv som en helhet.
Interpellanten nevnte at toppidrettsutøvere, statsråder og andre opplever at de mannlige sådanne ikke blir spurt om hvordan de får tid til kombinere de krevende posisjonene med familieliv. Jeg håper ingen slutter å spørre kvinner om det, men jeg håper at man begynner å spørre menn om det, for vi trenger faktisk å få gutter på banen, som det er blitt sagt, og vi skal legge til rette for et samfunn som er likestilt og der det er godt å være menn, kvinner og barn.
Kari Henriksen (A) [10:59:37]: Først takk til interpellanten, som reiser en viktig problemstilling. Når Høyre etterlyser at det burde vært reist andre problemstillinger her i salen som er enda viktigere, synes jeg det er veldig illustrerende for hvem som prioriterer opp og hvem som prioriterer ned likestilling.
Verdiskaping og kvinner er et viktig tema å debattere. Arbeiderpartiet har alltid trodd, og tror, på like muligheter for alle. For å klare å få det til må vi ha et ordnet arbeidsliv. Et ordnet arbeidsliv er en av de største suksessene for god verdiskaping i samfunnet. Et ordnet arbeidsliv er med på å gi trygge liv, og trygge liv er med på å gi modige mennesker. God helse gir trygghet og muligheter for å skape verdier. God helse kommer når det er likhet i tilgangen på helsetjenester.
Arbeiderbevegelsens kvinner har en lang historie der de har kjempet fram seire på områder innenfor helse, arbeid, omsorg og utdanning. Fyrstikkarbeiderne i Kristiania startet på slutten av det 19. århundre en av de mest berømte streikene i vår historie. 23. oktober i 1889 la de spontant ned arbeidet. Det de risikerte, var faktisk å leve et liv i fattigdom og ikke ha inntekt. Det var sykelighet, og de risikerte faktisk at hele familien kunne dø fordi de valgte å legge ned arbeidet for å få bedre arbeidsvilkår.
Fru glassmester Olsen fra Kristiansand dro fra mann og barn til Kristiania for å delta i streiken. Jeg tror jeg kan si det var en mild oppstandelse som føk over Sørlandet på den tiden! Men det ble i hvert fall samlet inn 300 kr til streiken.
Ellisiv Wessel, som døde i 1949, er et annet eksempel. Hun kjempet en hard kamp for å bedre levekårene for fattige folk i Nord-Norge. Hun var sosialist, radikal og modig.
I 2013 skal vi feire allmenn stemmerett, men har vi likestilling? Høyresiden vil overlate til markedet å regulere dette, og de kaller det for valgfrihet. Men vi ser stadige angrep på ordninger som faktisk gir valgfrihet. Unge Høyre vil nå svekke oppsigelsesvernet, Høyre og Fremskrittspartiet vil svekke fagbevegelsens rolle ved å angripe forhandlingsretten, og de vil svekke vesentlige arbeidsbestemmelser – det som faktisk mange modige kvinner sto på barrikadene for å kjempe fram.
De som trenger slike rammer mest, er de som i dag sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er de lavtlønte kvinnene uten høyere utdanning, som lever på steder med få eller ingen alternative arbeidsplasser. Samfunnets rammer har betydning. Det bidrar til å endre holdninger. Samfunnets rammer gir nettopp frihet og valgfrihet for flere enn det markedet noen gang har klart å skape.
Fokus på holdninger har gitt økonomiske rammer til forskning som bl.a. Rafoss barnehage i Kvinesdal er et eksempel på. De har sett på hvordan kjønnsforskjeller oppstår allerede i barneårene, hvordan gutter i mye større grad blitt tiltalt med fornavn, og hvordan gutter får forrang når de kommer inn i en gruppe, noe som ikke gjelder for jenter, som ikke får samme oppmerksomhet. Så det har sammenheng med hvordan politiske partier velger å bruke de økonomiske rammene.
Vi ser i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet at kvinner taper. Det er økt bruk av midlertidige ansettelser, økt sykelighet, og det er lavere lønn i de områdene der det er høy andel av kvinnelige ansatte.
Fremskrittspartiet og Høyre mener at vi ikke skal ha noen statlig styring eller statlig innblanding, men jeg har ikke hørt ett eneste eksempel på virkemidler som faktisk har fungert eller på virkemidler som de tror vil fungere, bortsett fra at de ikke vil ha noen av disse virkemidlene som venstresiden presenterer. Fremskrittspartiet pekte også på holdninger i etniske minoritetsmiljøer knyttet til likestilling. Det er forunderlig at i Kristiansand bystyre har Fremskrittspartiet sju menn og to damer. Jeg lurer på hvilken holdning det representerer i Fremskrittspartiets velgermasse?
Selvfølgelig er det feminister også i Høyre. Selvfølgelig er det ikke individuelle standpunkter vi diskuterer. Vi diskuterer hvilke politiske retninger som har løftet fram virkemidler. Der er venstresiden helt suveren. Et av de viktigste virkemidlene vil være å få fedrene mer på banen. Jeg vil avslutte – jeg skal ikke synge – med å sitere noen linjer fra en svensk sang:
«Pappa kom hem!
För jag lengtar efter dej
Kom innan sommarn er slut lilla pappa.»
Jette F. Christensen (A) [11:05:00]: Me er alle hovudperson i våre eigne liv, sjølv om me ikkje alltid tør å innrømme det. Å organisere, planleggje og ikkje minst leve på den måten me sjølve meiner er best, er noko me til kvar tid vil prøve å få til. Den sosialdemokratiske politikkens oppgåve er å leggje til rette for at flest mogleg kan gjere akkurat det. Av og til er det ikkje nok å leggje til rette for, av og til må me sparke inn nokre dører. Derfor skapte me statsfeminismen.
Representanten Horne sa i stad at det er ein bløff at sosialistane skal ta æra for likestillinga. Med respekt å melde: Kven i alle dagar er det då som skal ta æra for at me er på veg til å bli likestilte her i landet? Det er i alle fall ikkje Framstegspartiet, som konsekvent har stemt imot alt me har foreslått som har verka.
Statsfeminismen er summen av alle tiltaka i kampen for at moglegheitene skal finnast for flest mogleg. Statsfeminisme er barnehagar, lengre fødselspermisjon og ei tryggare framtid. Dette har kvinner, menn, barn og Noreg som samfunn tent på. Derfor skal dette fortsetje og vidareutviklast.
Me stiller ikkje likt enno. Jobben er ikkje gjort sjølv om ein stadig får høyre det av dei som ikkje har opplevd kjønnsurettvise. Det er derfor ein høyrer fleire seie at dei ikkje er feministar fordi dei ikkje føler dei treng å vere det.
Før ein har kome ut i arbeidslivet og fått familie, høyrest det heilt utruleg ut at det finst kjønnsforskjellar i Noreg, at det finst lønsfeller, og at det finst bremseklossar for å realisere draumane sine. Alt anna er jo så moderne. Me er verdas mest likestilte land, me er verdas beste land å bu i, og dessutan er det 2011 og alt! Derfor føler ein at det er heilt utruleg at me har så langt igjen – det er så uverkeleg at ein vel å ikkje tru på det før det er for seint.
Visjonen om at flest mogleg skal få det best mogleg sin største fiende er nettopp desse haldningane – likestillingsindividualiseringa. Media gjev taletid til velsituerte damer med all verdas tid, som seier at dei ikkje er feministar fordi dei aldri har vore undertrykte. Det er ikkje eit problem i seg sjølv, men det blir eit problem når partia på høgresida lagar politikk av slike utsegner.
Likestillingsdebatten treng ein solidaritets-wake up call. Likestilling må vere det einaste velferdsområdet der ein tek for god fisk at sidan nokre få har det bra, skal me slutte å byggje vidare på ordningar som trengst for dei fleste. Eg har ikkje ungar i barnehage og heller ikkje foreldre på sjukeheim, men likevel ser eg sjølvsagt verdien i å satse på det, både på barnehage og sjukeheim.
Nokre få høge stemmer er det stille fleirtalets største fiende. Ikkje overraskande har Gro Harlem Brundtland sagt noko lurt om dette. Simonsen og Yssen refererer i si bok eit sitat frå Gro Harlem Brundtland ein gong ho var gjest hos Skavlan – eit program eg ikkje ser, men det er bra at nokon gjer det for meg:
«Jeg har aldri følt meg undertrykket. Men da jeg var 15 oppdaget jeg at enkelte andre kvinner ble det og da ble jeg feminist.»
Me lagar politikk for at dei fleste skal få det best mogleg, ikkje for å imøtekome at dei få ikkje ynskjer velferd. Og det er ingen tvil om at det har verka, men me er ikkje i mål. Kvinnene eig minst, me tener minst, og me har størst barrierar å klatre over for at livet skal sjå slik ut som me vil at det skal gjere.
Eg vil takke interpellanten Gjul for å opne denne viktige debatten, og eg ser fram til å høyre statsråden sine tankar om korleis me skal lykkast vidare i kampen for å få likt utgangspunkt.
Representanten Hofstad Helleland sa i dag at ho synest denne debatten er trist. Eg synest at heile Høgre sin måte å diskutere likestilling på, og all deira retorikk på dette området, er trist, viss det er det me skal begynne å snakke om. Eg synest det er trist at Høgre er i ferd med å få folk til å tru at likestilling kjem om me «sjoiner» for oss sjølve. Det gjer det ikkje.
Lat denne debatten vere mellom dei som vil noko med likestilling. Høgre og Framstegspartiet har i seinare tid, så vel som historisk, ved å vere for dyrare barnehage og mot pappaperm, meldt seg så til dei gradar ut av denne debatten at eg håper at dei i framtida lèt oss som er opptekne av framtida, få snakke i fred.
Gunn Karin Gjul (A) [11:09:15]: Denne debatten har egentlig avdekket det som jeg startet innlegget mitt med, at det er stor forskjell i synet på likestilling mellom høyresida og venstresida i norsk politikk.
Nå er det jo sånn da at alle vil ta æren for det vi har oppnådd i Norge, og det er ikke så rart, for det er folk fra mange land som reiser til Norge, og som ser til Norge, for å se på: Hva er det de har fått til i dette lille landet, som har greid å få til den høye yrkesdeltakelsen blant kvinner, samtidig som dette landets kvinner føder flere barn enn noen andre? Her må de ha gjort noe som mange andre ikke har skjønt, og det vil jo selvfølgelig alle være med og ta æren for.
Men poenget er at hvis man skal oppnå likestilling i et land, er man nødt til å ha noen virkemidler, og man er nødt til å innføre tiltak, populære og upopulære, og det har altså disse jentene som kjempet for likestilling på 1970-tallet og 1980-tallet, gjort. De har vært villige til å kjempe fram tiltak som virker. Det er jo det som er poenget også i forhold til høyresida. Hvis høyresidas politikk hadde blitt valgt på det tidspunktet da Tora Aasland og mange andre kjempet for likestilling, ville vi ha vært på det samme nivået som veldig mange andre europeiske land i utviklingen av likestilling. Vi ville vært på nivå med Tyskland og Italia, som har toet sine hender og latt markedskreftene og samfunnsutviklingen få styre det. Men det ønsket ikke vi. Vi ønsket å få en utvikling hvor kvinner hadde muligheten til å være yrkesaktive, kunne delta både på universiteter og høyskoler og i samfunnslivet på lik linje med menn. Jeg er helt enig med representanten Håbrekke i at dette dreier seg om likeverd, at alle mennesker skal ha de samme mulighetene til å delta.
Så til debatten om kvotering. Denne salen ville ha sett helt annerledes ut hvis ikke partier som Venstre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet hadde brukt kjønnskvotering. Men jeg tror at ingen av de jentene som sitter i denne salen fra de partiene, føler at de er noen dårligere parlamentarikere enn de mannlige. Men det dreier seg om at disse jentene har blitt sett i disse partiene. Man har sluppet at man ensidig kun har valgt fra halvparten av medlemsmassen og tenkt: Nei, kvinner, de kan sannsynligvis ikke politikk, de kan ikke sitte der. En viktig del av demokratiet som også Høyre og Fremskrittspartiet må skjønne, er at skal vi greie å komme videre, skal vi få mer demokrati, skal vi få mer likestilling, må vi se begge halvdelene av befolkningen vår, ikke bare den mannlige delen av den.
Statsråd Tora Aasland [11:12:27]: Det har vært en interessant debatt, også i den forstand at ikke minst Høyre har vist den samme måten å gå fram på som man har gjort i alle generasjoner når det gjelder likestilling. Det har alltid i Høyre også vært tydelige feminister som har arbeidet for kvinners selvstendighet. Men når det kommer til stykket, har partiet vært imot svært mange av de reformene som virkelig ville skape mer likestilling mellom kjønnene. For eksempel var Høyre imot makspris i barnehagene og full barnehagedekning. Det var jo en av de aller viktigste sakene vi hadde på 1970-tallet for å fremme likestilling. Når det gjelder det store barnehageforliket i Stortinget, som interessant nok Fremskrittspartiet var med på, gikk man jo også med etter hvert, men motstrebende. Og det har vel vært en karakteristikk av mye av det Høyre har stått for lenge.
Jeg ønsker at alle partier er med på de viktige likestillingsutfordringene. Jeg tror vi er tjent med det, men vi er også tjent med en debatt hvor ulike verdisyn kommer til syne, selvsagt er vi det. Noe av det som har vært de store reformene, har vi alle vært sammen om. Noen av reformene, og ikke så rent få av dem, har vært avhengig av at noen modige har gått i front.
Jeg er faktisk enig med representanten Horne fra Fremskrittspartiet i at to av de viktigste utfordringene vi står overfor framover i likestillingsspørsmål, er undertrykking og vold mot kvinner og det å inkludere kvinner fra andre kulturer i viktig arbeid for likestilling. Det er jeg helt enig i. Men samtidig er jeg dypt uenig i hennes syn på kvotering. Hun tar ikke inn over seg at det faktisk er kvotering som har ført til en bedre balanse, tross alt, i storting og i styrer og råd, ikke minst i styrene i næringslivet. Det har også vært tverrpolitiske utgangspunkt for det, men Fremskrittspartiet har alltid vært imot kvotering, uansett.
Jeg føler slett ikke noe ubehag ved å være en innkvotert politiker. Jeg har vært det i mange år, og synes det har vært en fantastisk mulighet som kvinne til å få være med og påvirke den politiske dagsordenen både i kommunestyrer og i Stortinget.
Det som er veien videre framover nå, tror jeg er at vi må fortsette diskusjonen. Vi må fortsette å forholde oss til f.eks. rapporter som den fra London School of Economics, som også ble nevnt her, hvor hovedoppmerksomheten fra vedkommende forsker var rettet mot det å få flere kvinner inn i toppstillinger i næringslivet, mens den samme forskeren ikke var noe særlig opptatt av den bredden og det mangfoldet vi har i norsk arbeidsliv og i norsk utdanningsliv, og at vi har en stor andel av kvinner i arbeidslivet – i betalt arbeid.
Vi trenger både mer forskning og mer engasjement framover, og vi trenger flere debatter av den typen som vi har hatt her i Stortinget i dag.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.