Elisabeth Aspaker (H) [11:17:10]: I morgen ettermiddag skal dronning Sonja åpne Barents Spektakel 2011. Årets festival er en ny sterk manifestasjon av en rivende utvikling og økende aktivitet på tvers av den norsk-russiske grensen i nord.
Kultur og næring går hånd i hånd gjennom programmet for Barents Spektakel, som også rommer spennende arenaer for debatt om hvordan Norge og Russland i samarbeid kan utforske og utnytte viktige naturressurser i regionen, til beste for befolkningen. Alle som har fulgt utviklingen i Kirkenes, ser at byen er i endring og stadig mer preges av sitt naboskap til Russland. Innslaget av russere er blitt så betydelig at byen med største selvfølge skiltes tospråklig: på norsk og på russisk.
Det kan neppe være tvil om at gjennombruddet i delelinjeforhandlingene og innføring av grenseboerbeviset vil skape ytterligere dynamikk i området. På norsk side vet vi at Oljedirektoratet allerede har midlene og planene klare til å starte kartleggingen av det nye sokkelområdet opp mot grenselinjen, bare delelinjeavtalen er blitt ratifisert i Stortinget og i Dumaen.
Dagens livlige trafikk over Storskog grensestasjon står i sterk kontrast til situasjonen bare for få år siden. Murmansk fylke har en befolkning på nærmere 1 000 000 og utgjør et spennende nærmarked, sett med våre øyne. Det har mange norske – også nordnorske – virksomheter allerede oppdaget, og Russland er f.eks. et av våre viktigste eksportmarkeder for fisk.
Med åpnere grenser i nord vil det by seg helt andre muligheter fremover – muligheter dagens unge bør gripe.
Et kjernespørsmål er da: Hvor godt rustet er Norge og vår nordligste landsdel til å videreutvikle norsk-russiske relasjoner og skape ny næring og flere arbeidsplasser? Hvordan står det til med våre språkkunnskaper i russisk og vår innsikt i russisk kultur og væremåte?
Det handler om å kunne sette seg bedre inn i motpartens tenkemåte og å kunne se for seg en ikke altfor fjern fremtid der man gjør seg mindre avhengig av tolken som mellommann i enhver sammenheng.
Regjeringen har gjort nordområdene til sitt viktigste strategiske interesseområde, med kunnskap og infrastruktur som viktige byggesteiner.
Det er i forlengelsen av dette jeg nå vil utfordre kunnskapsministeren til å ta i bruk et utvidet infrastrukturbegrep der språk som kommunikasjonsmiddel også kan gis en plass. Høyre vil konkret oppfordre regjeringen til å igangsette en særskilt satsing på russisk språkopplæring i Nord-Norge for å kunne få enda mer fart på samarbeidet mellom det nordlige Norge og Nordvest-Russland.
Jeg har i forkant av denne debatten prøvd å skaffe meg en oversikt over opplæringstilbudet i russisk i de tre nordligste fylkene. Det var lettere sagt enn gjort. Sannheten er at det per i dag ikke eksisterer noen samlet oversikt.
Etter informasjonsinnhenting fra de tre utdanningsdirektørene, Sør-Varanger kommune og Troms fylkeskommune avtegner det seg et bilde av et opplæringstilbud i russisk mye basert på ildsjeler og tilfeldigheter, med ett hederlig unntak, nemlig Sør-Varanger kommune, der opplæringstilbudene i russisk som 2. fremmedspråk virker satt bra i system. Kirkenes har i dag tilbud om russisk fra grunnskolen til høyere utdanning.
Interessen for språket synes imidlertid lav i videregående opplæring, og det er bekymringsfullt. Mens det i dag opplyses å være 63 elever i grunnskolen i Sør-Varanger som har russisk som 2. fremmedspråk, er tilsvarende tall kun tolv elever i videregående skole. På høyere nivå tilbyr Høgskolen i Finnmark studier i russisk og har nå 19 studenter i Kirkenes. Vi vet at totalt 110 grunnskoleelever i Finnmark har russisk som 2. fremmedspråk.
Jeg har ikke informasjon om andre tilbud i Finnmark. Går vi til Nordland og Troms, finnes det spede forsøk med russisk, uten at det ligger noen langsiktig plan bak. Ofte er det heller ikke avklart om elever som starter med russisk, kan få fortsette med faget på høyere trinn. Dette er neppe heldig og kan påvirke elevenes motivasjon negativt. Noen av russisktilbudene er også sårbare fordi tilgangen på lærere stadig er et usikkerhetsmoment.
Den usikkerheten som knytter seg til muligheten til å komme videre i faget og til å skaffe kvalifiserte lærere, må vi komme bort fra. Høyre mener det må inngås utviklingsavtaler med kommuner som ønsker å satse på mer utradisjonelle fremmedspråk, som russisk. Tanken er å sikre rekruttering av kvalifiserte lærere og å finne elevrettede tiltak som motiverer flere til å velge russisk og til å fortsette språkopplæringen ved overgang enten til ungdomstrinnet eller til videregående opplæring.
Opplæring i språk er en viktig inngangsport til bedre kulturforståelse og til det å få et enda bedre grunnlag for fremtidig samarbeid mellom folk og land.
Om kunnskapsministeren er enig med Høyre i at det vil være strategisk viktig å heve språkkunnskapene i russisk generelt og i Nord-Norge spesielt, vil regjeringen da være med på å utvikle tiltak som kan bidra til at begynneropplæring i russisk kan tilbys i mange flere kommuner i nord?
Viktige tiltak for å stabilisere et nytt utdanningstilbud vil være utdanningsstipend for lærere og ekstra tilskudd til utvalgte kommuner som vil satse på russisk som 2. fremmedspråk. Utvekslingsordninger og utvekslingsstipend for elever og studenter bør på plass. I denne sammenheng vil jeg peke på at det videregående skoletilbudet i Murmansk i regi av Troms fylkeskommune bør sikres permanent statlig medfinansiering på linje med Moskvaskolen som drives av Akershus fylkeskommune. Dagens problemer knyttet til studiefinansiering for disse elevene i videregående skole må også løses.
Utvikling av gode russiskferdigheter fra videregående skole vil på sikt sette flere norske ungdommer i stand til å ta høyere utdanning ved russiske utdanningsinstitusjoner. Det har jeg hørt at næringsminister Trond Giske også er opptatt av. Mens antall russiske studenter i Norge har økt betraktelig, kan ikke det samme sies om antall norske studenter i Russland. Det er grunn til å tro at manglende språkkunnskaper i russisk utgjør en vesentlig barriere og kan være den mest nærliggende forklaringen på den labre interessen for å studere i Russland. Russerne som kommer hit, har som oftest studert norsk og behersker språket når de kommer.
I en global verden kan gode språkkunnskaper bli et konkurransefortrinn. Derfor er det positivt når regjeringen har igangsatt forsøk med 2. fremmedspråk på barnetrinnet. I Mo i Rana er nå Lyngheim skole i gang med begynneropplæring i russisk i 6. klasse. Begrunnelsen for å velge russisk var at Rana kommune har en russisk vennskapsby, og dit skal elevene reise når de kommer i 7. klasse. I Dagsrevyen kunne vi nylig se russisklæreren, som selv er russisk, i aksjon. Elevene hadde nå lært seg det kyrilliske alfabetet og sine første små setninger på russisk. De var fulle av entusiasme, og den planlagte Russlandsturen var åpenbart en stor motivasjon.
Ifølge utdanningsdirektøren i Nordland har ingen videregående skoler i det fylket tilbud om russisk. Mangel på lærere antas å være årsaken til at opplæring i russisk er så godt som fraværende i grunnopplæringen i Nordland, ifølge utdanningsdirektøren. Jeg er kjent med at det i Troms i hvert fall har vært tilbud om russisk på videregående skolenivå i Tromsø. Fylkeskommunen har som sagt etablert et norsk-russisk videregående skoletilbud i Murmansk som inneværende skoleår har 15 elever.
Innenfor høyere utdanning finnes det ulike studietilbud i russisk, både i Nord-Norge og andre plasser i Norge. Problemet er studenttilgangen når så få elever har hatt mulighet til å velge faget tidligere i skoleløpet. Her er det altså en «missing link».
Fra utdanningsdirektøren i Finnmark får vi høre at man gjennom sin nordområdesatsing har igangsatt egne tiltak, bl.a. prosjektet «Barentspilotene», som er ungdommer som reiser rundt til grunnskoler og videregående skoler for å spre informasjon om fordelene med å studere og samarbeide med Russland. Andre kjente tiltak er folk-til-folk-samarbeid og elev-til-elev-utveksling for å få bedre kjennskap og kunnskap om mulighetene og nabolandet i øst. Det stimuleres også til samarbeidsprosjekt for å oppmuntre til russisk språkopplæring i skolen, men vi vet at resultatene så langt ikke har vært som vi kanskje kunne ønske.
Det er tydelig at Finnmark med sin felles grense med Russland, som vertskap for Barentssekretariatet og med fysiske møteplasser som Barents Spektakel, er kommet lenger når det gjelder opplæringstilbud i russisk enn de to andre nordnorske fylkene. Ser vi landsdelen under ett, er fraværet av en helhetlig og langsiktig strategi for satsing på russisk språk veldig iøynefallende.
Dette er bakgrunnen for dagens interpellasjon. Det er derfor mitt håp at kunnskapsministeren og en samlet regjering vil ta initiativ til å legge til rette for en offensiv satsing på russisk med hovedfokus på den nordligste landsdelen, med bl.a. rekrutteringsstipend for lærere og tilskudd til etablering av sammenhengende opplæringstilbud fra grunnskolen i et utvalg kommuner.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:27:17]: Det ligger enorme utviklingsmuligheter i kontakten mellom Norge og Russland på alle nivåer, både kulturelt og næringsmessig, etter at vi har fått delelinjen på plass, og etter at vi også har fått grenseboerbevis, som kan føre til mye større aktivitet over linjen. Jeg deler interpellantens optimistiske tone når det gjelder hvilke muligheter som ligger på dette området. Jeg deler også interpellantens påpekning av at språket, altså bedre kjennskap til russisk på norsk side og bedre kjennskap til norsk på russisk side, vil være en viktig faktor for suksess på dette området. Så jeg takker for muligheten til å si noe om hva vi holder på med, og til å diskutere hvordan vi kan utvikle dette videre. Intet er bedre enn om Stortinget samlet er opptatt av dette.
Jeg kan starte med å opplyse at akkurat i dag er representanter for Utdanningsdirektoratet hos fylkesmannen i Finnmark nettopp for å diskutere på hvilken måte man kan utvikle dette samarbeidet som vi nå har mellom Norge og Russland, bedre. Jeg skal komme litt tilbake til det.
Det foregår et omfattende samarbeid innenfor utdanning og forskning med Russland både på institusjonsnivå og på grasrotnivå. Siden begynnelsen av 1990-tallet har samarbeidet endret karakter fra i noen grad å være bistandsorientert til å være et faglig interessant samarbeid på høyt nivå mellom mer likeverdige partnere og med gjensidig interesse.
I forbindelse med president Dmitrij Medvedevs besøk i Norge i april i fjor ble avtalen om utdanningssamarbeid fornyet og underskrevet av statsråd Tora Aasland for Kunnskapsdepartementet og av en representant for Utdannings- og vitenskapsministeriet i Russland. I avtalens artikkel 3 slås det fast:
«Partene vil samarbeide for å organisere opplæring i russisk og norsk språk og litteratur ved høyere utdanningsinstitusjoner på følgende måter:
– hospitering, utdanning av spesialister i russisk og norsk språk og litteratur
– videreutdanning av lærere
– utvikling av utdanningsmetodisk materiale.»
Det eksisterer allerede et relativt utbredt samarbeid mellom norske og russiske institusjoner, og Kunnskapsdepartementet anser at man fra norsk side allerede har på plass størstedelen av det virkemiddelapparatet som avtalen omhandler, bl.a. gjennom kvoteordningen, nordområdestipendene og samarbeidsprogrammet med Russland.
I avtalen omtales et konkret antall utvekslinger og stipender. Dette er gjort for å imøtekomme forvaltningen på russisk side, som er avhengig av dette for å utløse midler. Fra norsk side er hovedformålet med avtalen å engasjere russisk side på myndighetsnivå for å skape en balanse i engasjement og ressursinnsats. Russiske studenter utgjør nå den nest største gruppen utenlandsstudenter i Norge etter tyske, og høsten 2009 var rundt 980 russiske studenter registrert ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Tilsvarende antall studenter er ikke registrert motsatt vei, så her har vi opplagt en utfordring. Både de studentene som blir værende ved institusjonen som faglig eller administrativt personale, og de som returnerer til hjemlandet, bidrar til å styrke samarbeidsrelasjonene mellom våre to land.
Det framgår av avtalen at det skal opprettes en felles arbeidsgruppe på departementsnivå som skal utarbeide anbefalinger og forslag til samarbeid, og som skal analysere gjennomføringen av felles utdanningsprosjekter og -programmer. Dette vil være et viktig forum for å sikre framdrift, videre utvikling og oppfølging av avtalene.
Som representanten Aspaker ganske riktig påpeker, har vi felles utfordringer og interesser i nordområdene innenfor flere fagområder, noe som øker behovet for språkferdigheter i russisk og i norsk. Det er derfor viktig å videreføre og videreutvikle samarbeidet som er etablert mellom skoler i Nordvest-Russland og skoler i de nordligste fylkene, spesielt Finnmark. Fylkesmannen i Finnmark har lang erfaring med et bredt spekter av prosjekter og samarbeid mellom skoler og elever i Finnmark, Troms, Nordland og Nordvest-Russland, forankret i treårige strategiplaner. En revidert strategiplan for 2006–2010 fører videre arbeidet fra forrige plan, fra 2003–2005. Og nettopp nå vurderes de programmene og de prosjektene som er gjennomført for å utvikle nye samarbeidsprosjekter. I embetsoppdraget til sektoren for 2011 står det at Fylkesmannen i Finnmark skal utarbeide en ny helhetlig plan med utgangspunkt i regjeringens nordområdestrategi for grunnopplæringen. Dette skal gjøres i samarbeid med Fylkesmannen i henholdsvis Nordland og Troms.
Som jeg var inne på, er Utdanningsdirektoratet i dag, 1. februar 2011, hos fylkesmannen i Finnmark og drøfter dette samarbeidet som involverer myndigheter, skoler og andre aktører på begge sider av grensen. Opplæring om og i hverandres språk har vært en viktig del av skolesamarbeidet, og blir styrket i det videre arbeidet. Direktoratet vil legge vekt på at den videre satsingen skal være i tråd med regjeringens nordområdestrategi, med prioritet på språk – russisk, finsk/kvensk og samisk – og kunst- og kulturfeltet. Det kan være aktuelt for fylkesmennene å samarbeide med fagmiljøene i nasjonale sentre, som Kunst- og kultursenteret og Fremmedspråksenteret.
Det tilbys russisk språk i grunnopplæring og høyere utdanning på landsbasis. Våren 2010 var det 69 elever i videregående opplæring som avla eksamen i russisk på fem ulike koder fordelt på 28 studiesteder. Russisk tilbys også i grunnskolen, men det er ikke sentralt gitte prøver på dette nivået, derfor har vi ikke tall på sentralt nivå for hvor mange som omfattes av dette tilbudet. Det må i tilfelle innhentes fra de enkelte skoleeierne, altså kommunene.
En helt spesiell satsing når det gjelder utdanning i russisk språk og kultur, er Moskvaskolen. Den ble opprettet som et samarbeidsprosjekt mellom Akershus fylkeskommune og Det Statlige Russiske Vitenskapsakademiet i august 1994 og er en del av en ordinær russisk skole. Moskvaskolen gir både norske og russiske elever godkjent vitnemål etter norske og russiske regler. Hovedintensjonen fra russisk side var å skape en arena for pedagogisk forskning og utvikling med utgangspunkt i den skandinaviske modellen samt å sikre russisk ungdom tilgang til det norske og vestlige universitets- og høyskolesystemet. Fra norsk side ble det lagt vekt på mulighetene til pedagogisk utvikling og til å få utdannet norsk ungdom med kompetanse i russisk språk og kultur. Elevene som uteksamineres, har formell studiekompetanse både i det norske og i det russiske universitets- og høyskolesystemet. Det tas opp 20 russiske elever på hvert årstrinn. I tillegg er det kapasitet til å ta opp 15 norske elever per år, men det er ikke så mange som søker om opptak. For 2010 er det bevilget 1,3 mill. kr til dette skolesamarbeidet, og den russiske stat bidrar med tilsvarende beløp.
Jeg har valgt å beskrive det samarbeidet som er etablert, fordi det viser at det er lagt godt til rette for å etablere og utvikle spesielle språkprogram, i tråd med Aspakers spørsmål.
Kunnskapsdepartementet har løpende samarbeid med det norske generalkonsulatet i Murmansk, og en av våre seniorrådgivere er hospitant der nå, for nettopp å få bedre innsyn i hvordan samarbeidet fungerer, og hvordan vi skal gå fram med hensyn til nye initiativ.
Den store utfordringen, og jeg håper at denne interpellasjonen kan bidra her, er å få økt interessen blant elever for å ta russisk språk, og jo tidligere de begynner å vise den interessen, jo bedre er det. Det er helt opplagt at vi har utfordringer både når det gjelder lærerkapasitet i grunnskolen, og, ikke minst, når det gjelder overgangen fra barneskole til ungdomsskole og fra ungdomsskole til videregående skole, særlig fordi vi regner med at interessen er størst i de tre nordligste fylkene. Det vil være en nær sammenheng mellom hvilke ungdomsskoler elevene går på, og hvilke videregående skoler de går på, og man må klare å få til en sammenheng i tilbudet om russisk språkopplæring. Det er en ganske stor utfordring å få til dette, slik at man kan være sikker på at man kan fortsette hvis man starter med russisk som 2. språk i grunnskolen eller på ungdomsskolen. Det er en utfordring som jeg tar med meg videre. Jeg er enig i interpellantens utgangspunkt, at her er det noe som henger sammen. Selvsagt er det slik at man kvier seg for å velge russisk på ungdomsskolen hvis man ikke vet at man har en rimelig sjanse til å kunne fortsette med det på videregående skole, og selvsagt vil det være slik at man kvier seg for å opprette et slikt tilbud på en videregående skole hvis man ikke vet at man har tilgang på elever fra ungdomsskolen som nettopp har valgt russisk som 2. fremmedspråk.
Jeg tar med meg i det videre arbeidet de forslagene som representanten Aspaker tar opp her i dag, for jeg tror at vi må ha en innsats som er på et bredt spekter. Vi må sørge for å få opp interessen og så se på hva vi kan utrette gjennom mer målrettede programmer, enten det dreier seg om stipend eller det dreier seg om andre virkemidler. Vi tar med oss det til den arbeidsgruppen som vi har nedsatt, som skal vurdere de tilbudene som finnes, og eventuelt behov for nye virkemidler.
Elisabeth Aspaker (H) [11:37:45]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Vi er tydeligvis svært enige om at her har vi store muligheter. Det gjelder å gripe dem, og det gjelder å forberede oss til å kunne gripe muligheter som sannsynligvis bare kommer til å bli enda større etter hvert som delelinjeavtalen er endelig ferdig, og man virkelig tar fatt på å utvikle både naturressursene, det rivende samarbeidet på forskningsfeltet og fiskeriforvaltningen. Det finnes en masse ulike sektorer i Norge som har tett samarbeid med Russland. Det er viktig at vi nå greier å kommunisere også språklig som gjør at vi kommer inn under huden på russerne og forstår hvordan de tenker, hvordan de agerer, for enda bedre å kunne ivareta våre egne interesser.
Statsråden var også inne på at både fylker og kommuner i Nord-Norge spesielt har relasjoner til Russland som gjør at det er ikke likegyldig hvilken kompetanse man har på dette området. Jeg har lyst til å si at også næringslivet har et stort ansvar nå for å synliggjøre de fordelene nordnorsk, og norsk, ungdom vil ha av å satse på å skaffe seg russisk som en del av sin kompetanse i fremtiden. Lederen for Innovasjon Norge i Troms, Svein Berg, sa det sånn at kulturforståelse er forutsetningen for å drive næringsvirksomhet. God kulturforståelse tror jeg man kommer til hvis man også har språket med seg som en inngang til det.
Statsråden var inne på dette med den ubalansen som er på studenttrafikken mellom de to landene. Det er en utfordring. Det er helt tydelig at russerne ser at her er det muligheter i Norge, og da må også vi prøve å bidra til at våre ungdommer og fremtidige generasjoner ser de mulighetene som ligger i Russland.
Jeg har lyst til å utfordre statsråden også på at russiske studenter i Norge faktisk kan være en verdifull ressurs. Kanskje skulle vi bruke dem på en måte som ambassadører og informanter og påvirkere overfor norsk ungdom for at de i større grad kan oppfatte og lære seg å se hva Russland, denne store naboen vår, er, og hva det representerer av muligheter? Vi vet jo også at Russland er veldig sterk og god på særlig realfagsdisiplinene. Her er det åpenbart også fagområder hvor våre studenter kunne studert og hatt stort faglig utbytte av det. Jeg konkluderer i alle fall med, etter å ha hørt statsråden her, at ja, det foregår mange ting, men det er liksom ikke noen himmel eller noen paraply over dette. Jeg vil understreke det jeg var inne på i starten, at her ropes det på litt mer strategi og helhetlig tenkning for å sikre oss at vi kan tilby russisk språk flere steder.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:41:07]: Jeg synes å legge merke til at representanten Aspaker var nesten helt fornøyd, men ikke helt. Det tar jeg som en liten utfordring – for å ha noe å strekke oss etter. Det er klart at det er alltid muligheter til forbedringer nesten på alle nivåer, men her har vi et systematisk arbeid på gang, og vi må prøve å utvide det. Det vi først og fremst trenger, er å vekke norsk ungdoms interesse for Russland, for å se hvilke muligheter som ligger der, hvilke enorme samarbeidsmuligheter som er der, og hvilke muligheter som ligger på arbeidsmarkedet framover.
Jeg var i Kirkenes i forrige uke for å sette i gang Ny GIV i Finnmark. Finnmark har spesielle utfordringer når det gjelder gjennomføring av videregående opplæring. Der traff jeg bl.a. en klasse som gikk på bygglinjen, og de hadde vært i Arkhangelsk på tur. Når vi snakker om utveksling av elever og studenter, og om hvem som har nytte av russisk språk osv., må vi tenke i bredden. Her kommer det også til å være mange med fagbrev og annen type fagkompetanse enn høyskoler og universitet som har god nytte av å ha gode kunnskaper i russisk språk og kultur. For vårt mål er jo at det i dette området skal bli et mer felles arbeidsmarked mellom Russland og Norge, og jo mer kjennskap og kunnskap vi har, jo bedre er det. Så la oss utvide perspektivet til også å dreie seg om fagarbeidere og hele næringslivet. Jeg er veldig enig med representanten Aspaker i at for næringslivet ligger det noen muligheter her som er uutnyttet, og som har et enormt potensial. Jo mer man snakker med næringslivsfolk, jo flere morsomme historier kan en høre om hva misforståelser om kultur og tradisjoner kan føre til. I beste fall morsomme historier, i verste fall at kontrakter går tapt, og at samarbeidsmuligheter ikke utvikles videre.
Jeg tar med meg det engasjementet som Elisabeth Aspaker har, de konkrete forslagene som hun fremmer i forhold til å tenke stipender for lærere osv., men også det med å tenke oss et mer helhetlig løp fra grunnskole til videregående opplæring – og legge til et utvidet perspektiv i forhold til hvilke yrkesgrupper det kan være som har interesse av både kultur og økt språkforståelse. Jeg tror at med en så bred tilnærming kan vi omsette det engasjementet som nå er på mange hold, i en mer strategisk plan.
Anna Ljunggren (A) [11:44:06]: Utviklingen i Russland er av stor betydning for Norge. I Norden deler vi, sammen med Finland, grense med Russland, og Østersjøen og Barentshavet binder alle de nordiske landene sammen med vår store nabo i øst. For Norge er det viktig å bidra til å videreutvikle relasjonene til Russland for å bidra til å skape vekst og stabilitet i det nordlige Europa. Vårt samarbeid mot Russland må være med og bidra til bl.a. en demokratisk utvikling i landet. Det er ingen tvil om at vårt samarbeid mot Russland blir viktigere hva gjelder norsk næringsliv, folk-til-folk-samarbeid, og innenfor kultur- og utdanningsfeltet.
Gjennom mitt medlemskap i Nordisk Råd er jeg blitt kjent med Nordens samarbeid mot Russland, og da spesielt Nordvest-Russland. Formålet med samarbeidet er å fremme en demokratisk samfunnsutvikling, åpne pluralistiske relasjoner over grensene og få til betingelser for økonomisk samarbeid og samhandel. Nordisk Ministerråds kunnskaps- og nettverksprogram er flaggskipet i innsatsen i Nordvest-Russland. Formålet med dette programmet er å bygge opp kunnskap og fremme nettverksbygging innenfor offentlig forvaltning, utdannelse og forskning, økonomisk utvikling og samfunn.
Nordisk Råd samarbeider tett med våre parlamentariske kollegaer i Moskva og i Nordvest-Russland. Dette samarbeidet har to overordnede målsettinger.
Den første dreier seg om samhørigheten i det nordlige Europa. Det er stor forskjell i velferd og levevilkår mellom de landene som er med i EU og EØS, og de som ikke er det. Nordisk Råd arbeider, i samarbeid med russiske parlamentarikere, for at denne grensen skal overvinnes, og for at velferdskløften gradvis skal utviskes.
Den andre målsettingen dreier seg om de omfattende utfordringene som det nordlige Europa står overfor: Østersjøens situasjon, klima og levevilkår i Arktis og Barentsregionen, internasjonal kriminalitet, menneskehandel, infrastrukturutvikling, helse, sosial velferd, for å nevne noe. Slik jeg ser det, har Nordisk Råd en viktig oppgave med å forsterke de parlamentariske kontaktene med Russland og ta politiske initiativ på disse områdene.
Jeg har selv deltatt i yngre parlamentarikersamling for de nordiske landene og Nordvest-Russland i fjor vår i Kirkenes. Denne samlingen skal i år foregå i Arkhangelsk. Dette er et flott nordisk initiativ for å styrke samarbeidet mellom yngre – «yngre» betyr i en politisk sammenheng ikke nødvendigvis så ung, det kan være et vidt begrep – parlamentarikere og politikere på ulike nivåer på tvers av landegrensene. Det er viktig å møtes for å diskutere felles utfordringer og hvordan våre land kan knyttes tettere opp mot hverandre. Det er lærerikt, og det er viktig. Under denne samlingen, som var den andre i rekken, var det ingen tvil om at grenseboerbeviset var en hjertesak for våre russiske venner, og det var derfor svært gledelig at dette kom på plass kort tid etter samlingen. Det er også på sin plass å vise til de store språkproblemene som en slik samling selvfølgelig byr på, og representanten Aspaker viste jo til de språkutfordringene på en god måte.
Språket er veldig viktig. Det er et av de viktigste verktøyene for at samarbeidet vårt over landegrensen til Russland kan fungere bedre. Vi har en rekke samarbeidsavtaler, som statsråden gjorde rede for, både når det gjelder opplæring i russisk og norsk språk og litteratur ved høyere utdanningsinstitusjoner. Det finnes gode hospiteringsordninger og videreutdanning av lærere i russisk språk. Det er også et utbredt samarbeid mellom norske og russiske institusjoner. Jeg kjenner spesielt godt til kvotestudentordningen ved Høgskolen i Narvik. Disse studentene har vært en viktig ressurs i lokalsamfunnet i 15 år. Det er interessant å merke seg at russiske studenter nå utgjør den nest største gruppen av utenlandsstudenter i landet sett under ett. Som representanten Aspaker var inne på, er det viktig at vi ser på dem som ressurser, som ambassadører, og at vi i større grad benytter oss av den kunnskapen de har om sitt eget land.
Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet og gitt oss muligheten til å diskutere hvordan samarbeidet med Russland kan forbedres ytterligere.
Bente Thorsen (FrP) [11:49:02]: Jeg vil takke representanten Aspaker for at hun tar opp denne viktige debatten om russisk språkprogram. I sitt innlegg viste hun til at det ikke finnes noe helhetlig tilbud om dette, og for øvrig var også kunnskapsministeren svært opptatt av at vi må se på et helhetlig utdanningsløp når det gjelder russisk språk.
Nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Nordområdepolitikken skal ivareta miljø, bosetting og næringsutvikling. Blant de politiske hovedprioriteringene som trekkes opp i regjeringens strategi, er følgende:
regional næringsutvikling
videreutvikling av folk-til-folk-samarbeidet i nord
styrking av samarbeidet med Russland
For lettere å nå disse målene i strategien er det viktig å kunne samtale og forstå hverandres kultur. Det er av vesentlig betydning.
Å legge til rette for undervisning i russisk språk i den nordligste delen av landet allerede fra grunnskolen av vil være en riktig forutsetning for at god og forståelig kommunikasjon kan finne sted, spesielt dersom det legges til grunn at nordområdene bør bli en av spydspissene innen norsk næringsutvikling. Det finnes mange innen næringslivet fra hele landet som har store forventninger til muligheten for å etablere seg der. På sikt er det kanskje ikke urimelig at russisk bør bli et obligatorisk valgfag i grunnskolen på lik linje med andre valgfag vi har.
Allerede i dag har noen norske bedrifter etablert seg i Murmansk, bl.a. Ølen Betong fra Rogaland, og det vil helt sikkert komme flere etableringer i forbindelse med at samarbeidsklimaet mellom Norge og Russland nå er blitt atskillig bedre enn hva det var for noen år tilbake.
Med nordområdenes store verdier innen olje, gass og fiskeri er det viktig å videreutvikle samarbeidet på flere områder, som forvaltning av fiskeressurser, miljø, helse og maritim sektor. Det er heller ikke ukjent at det knytter seg stor spenning til om det blir åpnet opp for gass- og oljeboring i nord. Dersom utredninger viser at det er sikkert å åpne opp for dette, vil det både trygge eksisterende arbeidsplasser og gi nye arbeidsplasser til landsdelen og til Norge for øvrig. Alt dette fordrer at vi forstår hverandre, og da er språk en viktig forutsetning.
Fremskrittspartiet har merket seg at dialogen mellom Norge og Russland er blitt mye bedre. Dette skal regjeringen ha anerkjennelse for. Allerede i dag satses det 1,2 mrd. kr på ulike tiltak i nordområdene, bl.a. 20 mill. kr på nytt FRAM-senter som skal markedsføre Tromsø som kunnskapsby.
Fremskrittspartiet er positiv til dagens satsing på ulike områder i nordområdene, men ser viktigheten av at regjeringen satser ytterligere på opplæring i russisk språk allerede fra grunnskolen av. Derfor var det veldig greit å bli informert av kunnskapsministeren om at Kunnskapsdepartementets folk allerede i dag er til stede og i dialog om muligheten for å skape en helhetlig russisk språkutdanning. Da forventer Fremskrittspartiet at etablering av en slik utdanning vil skje snarest mulig.
Ivar Kristiansen (H) [11:53:02]: Jeg vil takke interpellanten for et prisverdig initiativ, som er helt nødvendig i en tidsfase hvor vi vet at vi rett og slett skal samhandle mye, mye nærmere og bedre med Russland. Da er språk en viktig forutsetning for å nå frem. Og derfor er det, som flere har vært inne på, ønskelig at språk blir en del av denne nordområdedebatten, som vi snakker veldig mye om i dette huset, men også en del av utdanningsdebatten, og særlig når vi snakker om de nye, store, viktige samhandlingslandene, nasjoner som handler med Norge, som Russland er og kommer i enda større grad til å bli, og som Kina, India og etter hvert også Brasil kommer til å bli.
Flere har argumentert med og henvist til at vi allerede har på plass en grenseboeravtale som involverer 45 000 russere, og at vi etter hvert kommer til å se virkningen av dette i form av større kontakt over grensen. Vi ser bl.a. at Helse Nord har pekt på at vi kommer til å få flere russiske pasienter ved norske sykehus. I løpet av våren har vi en delelinjeavtale med Russland på plass, som kommer til å skape en helt annen ny og større dynamikk i vår samhandling og kontakt med Russland. Vi vet hva vi har av utfordringer innenfor miljø og sikkerhet, som kommer til å øke i omfang, og det er ingen grunn til å legge skjul på at det er store, store forventninger i både Russland og Norge, men også blant våre venner i Europa, til hva som kommer til å skje på energiområdet etter hvert som delelinjeavtalen ratifiseres. Vi ser at Russland det siste året er blitt nest største importør av norsk fisk – passerte over 5 mrd. kr i eksportverdier. Det ligger like bak Frankrike, og er det land som faktisk har den største prosentvise økningen.
Det er betydelig samhandling og kontakt allerede som det er. Derfor er vi nødt til å få fart på det som går på språkopplæringsutfordringen. Jeg skulle gjerne ha ønsket at Russland, som Kina og andre, blir tatt ut av denne ikke-vestlige kvotebehandlingen, som gjør at de undervisningsinstitusjonene som har den største ekspertisen på området i Norge, herunder Narvik, som representanten Ljunggren påpekte, er nødt til å redusere inntaket. Men den andre veien står det dessverre bedrøvelig til. Det er ikke samhandling mellom politiske mål når det gjelder handel og næringsutvikling, og de resultater vi oppnår. Og ifølge ANSA vet vi at når det gjelder helgradsstudenter i ikke-vestlige land, er interessen stor, men tilretteleggingen minimal. Ifølge ANSA kan hele 14 pst. av studentene i utlandet ha interesse for og lyst til å studere i land som Russland, Kina, India og Brasil, men det er det ikke lagt til rette for. Vi vet at førsteåret av bachelorgradutdanningen i ikke-vestlige land ikke er anerkjent av NOKUT som tilsvarende norsk høyere utdanning. Dette fører selvfølgelig også til at studenter som ønsker å ta en bachelorutdanning i ikke-vestlige land, verken får stipend eller lån fra Lånekassen, og det blir da opp til dem som ønsker, å få til en annen type finansiering. Vi vet at i disse fire nasjonene – Kina, Russland, India og Brasil – er det faktisk 0,3 pst. av helgrads utenlandsstudenter som tar sin utdanning. For å peke spesielt på Russland: Siden statsråden pekte på at vi ikke har noen registrering på dette, så viser i hvert fall de tallene jeg har funnet frem til, at vi hadde fem utvekslingsstudenter fra videregående skole i Russland i 2010, 134 delgradsstudenter og ni helgradsstudenter. Dette er bedrøvelige tall. Men jeg har tillit til det statsråden svarer interpellanten, at de forslagene og de anvisningene som interpellanten tar opp, blir tatt på alvor. For skal vi lykkes med all den politikken vi prediker – når Obama sier at de skal ha 100 000 amerikanere på universiteter i Kina, og Giske sier at vi skal ha 3 000 – så må vi jammen manne oss opp og ha den samme ambisjonen når det gjelder norske studenter i Russland.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:58:31]: Nå er vel i grunnen mye sagt, og det er mye godt som har vært sagt. Men jeg tror ikke vi kan understreke nok hvor viktig språk og kulturkunnskap vil være for å handle klokt i en globalisert verden i framtida. Verden blir stadig mindre, og de som kjenner til et lands språk og kultur, stiller mye sterkere når det gjelder å unngå konflikter og få til en god og fredelig samhandling over landegrensene.
Norges forhold til Russland er i stadig endring. Det er samarbeidsarenaer innenfor flere sektorer, og senest i fjor, som statsråden redegjorde for, under Medvedevs besøk i Oslo, ble det undertegnet nye avtaler mellom Russland og Norge.
På en rekke områder innenfor næringslivet er det samhandling mellom de to landene, ikke minst innenfor feltet olje og gass. Og når delelinjeavtalen nå snart er på plass, ligger det godt til rette for videre samhandling. Senterpartiet er derfor enig i at det er viktig å bidra til at Norge tilrettelegger for økt russisk språkkompetanse. Språk er en av de viktigste nøklene for å kunne utvikle god samhandling.
Som statsråden har redegjort for, finnes det allerede i dag et omfattende samarbeid innenfor utdanning og forskning, og en har avtaler om nye samarbeidsområder. I tillegg drøftes videre strategier knyttet til grunnutdanningen.
Senterpartiet er opptatt av at regjeringas nordområdestrategi skal bli mer enn ord. Denne regjeringa har satt ekstra fokus på de nordlige områdene som en av de viktigste strategiske regionene – områder som er spesielt viktige i framtida både for Norge og verden.
Strategien er bygd på nærvær, aktivitet og kunnskap. Skal en strategi ha verdi, må den gjøres handlingsrettet. Det er derfor godt å høre statsråden redegjøre for det omfattende arbeidet som allerede i dag er i gang innenfor området utdanning.
Kunnskap i russisk språk er viktig å kunne tilby spesielt barn og ungdom i de nordligste fylkene, slik representanten Aspaker tar til orde for. Etter tallene å dømme kan det virke som om det ikke er veldig mange som velger russisk språk verken i grunnskolen eller i videregående skole. Det er synd.
Russland vil i framtida også etter all sannsynlighet være en av våre viktigste handelspartnere. I så måte vil det være naturlig at russisk språk og kultur blir et viktig tilbud ved de nordligste fylkenes høgskoler og universitet. For at en skal ha et godt tilfang av studenter til disse studiene, er det viktig at det også kan tilbys som valgfag allerede i ungdomsskolen.
Det finnes russisk opplæring på en rekke studiesteder i hele landet, og det er bra at det finnes alternativer for studenter som er interessert i dette språket, siden nærings- og kulturliv som samhandler med Russland, er spredt over hele landet.
Likevel burde det å kunne tilby de beste studiene innenfor russisk språk og kultur være et av de største fortrinn for universitets- og høgskolesektoren i nord. Det krever at det finnes et ønske fra institusjonene og samfunnet sjøl om at russisk språk og kultur skal være en spesialitet for de nordligste fylkene. Høg kvalitet på disse studiene kan bidra til å tiltrekke seg studenter også fra andre deler av landet, og kanskje også fra andre land, og bidra til å gjøre studier i nord spesielt attraktive. Høg kvalitet er rett nok avgjørende for å lykkes med dette.
Jeg har også lyst til å understreke potensialet som ligger i utveksling av studenter mellom Russland og Norge, som representanten Kristiansen også var inne på. Jeg tror vi har et stort potensial ikke bare i forhold til høgskolestudiene, men også på lavere nivå, altså på videregående nivå. Jeg har sjøl noen i nær familie som har vært utvekslingsstudent i Brasil med stort hell. Jeg tror kanskje også at vi som foreldre kan bidra til å oppmuntre våre tenåringer til å kunne ta seg et år i Russland. Det bidrar både til språklige ferdigheter og kanskje også til en unik kulturell forståelse. Derfor er det viktig at vi som myndigheter oppmuntrer og legger til rette for mer utveksling mellom våre to land.
Jeg synes det er flott at representanten Aspaker har reist denne interpellasjonen. Den vil bli et viktig innspill til videre utvikling og konkretisering til en aktiv nordområdestrategi. Samtidig er den med på å bevisstgjøre oss i forhold til potensialet som ligger i det med språklig og kulturell utveksling mellom de ulike landene.
Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.
Frank Bakke-Jensen (H) [12:03:27]: Jeg vil begynne med å få takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Så skal jeg også strekke meg til å takke statsråden for innlegget, for der var det faktisk mye bra. Jeg skal ikke framstå som noen mørkemann fra denne talerstolen i denne saken.
Vi som kommer fra Finnmark, har fulgt den kulturelle utviklingen mellom disse to landene ganske tett. Rent billedlig er det sånn – selv om mine barn har en veldig ung far – at jeg faktisk midt på 1980-tallet under førstegangstjenesten lå og voktet grensen mot et land som var mørkt og farlig, mens sønnen min, som i dag er 25 år, da han var 15 år, hadde bilder av russiske damer som var på et vis malt med rull og ikke bare solgte krystall da de kom over grensen og sto på torget. Min datter, som i dag er 15 år, har russisk språk på tredje året og har blant sine beste venner i klassen elever med russisk bakgrunn, og hun synes Russland er det mest spennende nabolandet hun kan reise på besøk til. Når man teller opp, har vi mange gode prosjekter som gjelder kulturell læring og språk oppe i Finnmark, men veldig mange av disse er egentlig bare fragmenter, for de er basert på dugnadsånd; de er basert på ressurspersoner som er der da. Den røde tråden er ikke strukket, og det kan jo være litt viktig. Sånn oppfatter jeg også interpellasjonen her, den er et budskap om at man må systematisere det og strekke dette litt lenger.
Dette med språk og kulturell forståelse vil være viktig framover, som mange har sagt, for vår forståelse av Russland. Jeg opplever at forståelsen av Russland faktisk er større blant befolkningen i nord, og det kommer ganske naturlig antakelig fordi vi har den historiske tilknytningen. Men utviklingen i nord vil være viktig for å skape den felles nasjonale forståelsen – den viktige nasjonale forståelsen – av den store naboen vår, som også endrer seg og blir viktigere og viktigere. Derfor vil det være viktig å ha en strategi for å synliggjøre de prosjektene som er nå – en strategi for å øke innsatsen overfor russisk. Det er også, som statsråden sa, viktig for å løfte de nordnorske ungdommene, få dem gjennom skolen og opp på et kompetansenivå som i resten av landet. Her kan den russiske delen være en viktig hjelper.
Det er veldig mange gode lærere blant unge russere som har flyttet til Norge av mange grunner. Rundt i kommunen fikk man faktisk ganske mange gode matematikklærere med russisk bakgrunn, i motsetning til norske lærere som kanskje har konsentrert seg om litt andre fag. Så god skole finnes det også i denne miksen her.
Grenseboeravtalen er blitt nevnt. Den er viktig, for den forteller litt om hvor vi skal. Men husk at foreløpig er den i praksis ikke noe særlig mer enn at det er noen russere som kan komme til Kirkenes og kjøpe seg billig dress på Sparkjøp. Den er altså ikke utviklet noe veldig mye lenger enn at det er det som er praksisen. Ukentlig har jeg telefoner fra bedrifter i Finnmark som har problemer med å benytte seg av russisk arbeidskraft fordi forståelsen av behovet og regelverket ikke er lagt til rette, sånn at det er mulig å gjøre det i dag. Så grenseboeravtalen er viktig. Den forteller hvor vi skal, men p.t. er den ikke all verden å smykke seg med, annet enn i kanapéselskap og bufféer.
Elisabeth Aspaker (H) [12:07:35]: Jeg vil takke for det som jeg opplever har vært en god og konstruktiv debatt, med mange engasjerte innlegg.
Jeg tror det er god timing å fokusere på det russiske språket, for det er vel ingen tvil om at det som nå skjer med delelinjeavtalen, gir et nytt momentum til det norsk–russiske samarbeidet. Så er det jo sånn at skal man høste, må man så. Jeg tror vel på sett og vis at man må innarbeide det russiske språket som et språk som man velger på lik linje med fransk, spansk og tysk. Det er på sett og vis også et tålmodighetsarbeid. Russisk er spennende, men realistisk sett kan vi kanskje ikke regne med de helt store elevgruppene i starten. Derfor er det så viktig etter Høyres mening at vi kan finne kommuner som vil gå foran med å tilby russisk, at de må tilføres ressurser som gjør at de kan sikre et kvalitativt godt tilbud og kan holde ut over tid, slik at tilbudet blir innarbeidet.
Læreren er også her en nøkkelfaktor for å komme i gang og for å kunne lykkes. Lærere er i dag den største knapphetsfaktoren, om vi skal tro bl.a. utdanningsdirektørene i Nordland og i Troms. Det betyr at rekrutteringsstipend for lærere kanskje er det aller viktigste og det aller første tiltaket vi må få satt i gang. Det er viktig på kort sikt for å rekruttere og få lærere i gang med å utdanne seg i russisk. Men det er også viktig hvis vi på lengre sikt skal kunne tilby russiskopplæring flere steder.
Så er jeg helt enig med statsråden i at et felles arbeidsmarked på tvers av grensen gjør det like aktuelt for rørleggeren og snekkeren som for marinbiologen å ha med seg russisk som delkompetanse i en utdanning. Det er ingen grunn til å si at den ene læreren er mindre viktig for å kunne erverve tilleggskunnskap, eller at ikke yrkesfag og studiespesialisering bør ha denne kompetansen om bord.
Det er veldig positivt at departementet nå har utsendinger både til Finnmark og til Russland, for det betyr jo at man vil skaffe seg bedre innsikt i hvordan det videre arbeidet med å gjøre russisk språk tilgjengelig for flere kan legges opp. Men jeg er utålmodig, og jeg tror det er viktig å komme i gang. Jeg imøteser snarlig initiativ fra statsråden, når hun har fått gode råd både fra den ene og den andre kanten, slik at man kan sette i gang og komme til Stortinget eventuelt med en egen sak for å bidra til at ikke minst satsing på lærerkompetanse blir prioritert. Jeg tror at vi skal kunne lære ikke bare av erfaringer fra Finnmark, men vi skal også lære av erfaringer fra sjetteklassingene i Mo i Rana, som definitivt var fulle av entusiasme over å kunne starte med et så spennende språk som russisk.
Statsråd Kristin Halvorsen [12:10:53]: Jeg takker for en god debatt, med engasjerte innlegg fra alle politiske partier. Det er godt at Stortinget kan enes om noen vesentlige satsingsområder.
Det vi er enige om, er jo at på områder som dreier seg om mer samarbeid mellom Norge og Russland, er det store utviklingsmuligheter og et stort potensial, at mye av det som skjer i dag – hva skal man si – er for avhengig av litt tilfeldigheter, litt spesielt engasjerte og interesserte, og at det her finnes muligheter for å systematisere i en mer helhetlig plan. Så tror jeg, som interpellanten Aspaker, at vi må finne oss i at dette starter litt i det små, og at det kan bygges ut derfra. Jeg tar med meg de forslagene som har vært framme i debatten her i dag. Det kan åpne seg noen veldig spennende muligheter på veldig mange områder når avtalen om delelinjen blir underskrevet, når vi får grenseboerbevisene til å fungere bedre, og at det blir større forståelse også for hva som er næringslivets behov når det gjelder hvordan disse skal virke.
Så tror jo jeg at mye av det som nå er litt spredt interesse og mye avhengig av enkeltmenneskers engasjement, etter hvert blir et mye bedre system. Det er jo vår jobb å støtte opp om og få utviklet dette best mulig, sånn at det skal være mulig for flere ungdommer å velge russisk språk og få kunnskap om russisk kultur på et tidlig stadium, og samtidig være sikre på at de har mulighet til å fortsette løpet helt i mål. Hvis vi kan få flere norske studenter til å studere i Russland, til å være utvekslingsstudenter med Russland, vil vi etter hvert bygge opp kompetanse og kunnskap som gjør at de samarbeidsmulighetene som finnes mellom Norge og Russland, kan utvikles videre. Jeg tror at det på dette området kan skje en rivende utvikling, men den starter i det små. Da er det vår jobb å sørge for å systematisere litt bedre.
Jeg takker for en god debatt med gode forslag og tar med meg dem videre.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.