Per-Kristian Foss (H) [10:10:56]: I de år Norge hadde økonomisk høykonjunktur sist, var polske arbeidstakere en vesentlig gruppe som berget oss gjennom høykonjunkturen uten vesentlige pressproblemer. På det meste var trolig over 100 000 polske arbeidstakere til stede i Norge. Ved siden av arbeidstakere fra våre nordiske naboland og fra de baltiske land utgjorde dette en gruppe som var helt nødvendig for å kunne mestre de utfordringer som høykonjunkturen medførte for Norge, og uten at vi har fått varige problemer – som ofte melder seg etter en høykonjunktur – med et press i økonomien. Dessuten var polske arbeidstakere på det tidspunktet også godt tilpasset i norsk arbeidsliv. De var høyt verdsatt av arbeidsgivere fordi de var kjent som meget arbeidsomme mennesker med et til dels meget høyt kompetansenivå, ikke minst innenfor verkstedindustrien og ulike håndverks- og byggfag.

Nå er den perioden med høykonjunktur over, og per januar 2010, altså for ett år siden, tyder mine siste tall på at det var vel 52 000 polakker folkeregistrert i Norge. De var, som jeg sa, i utgangspunktet en ressurssterk gruppe med høyere grad av økonomisk selvhjulpenhet enn befolkningen sett under ett. Arbeidsledigheten skjøt etter finanskrisen til værs i denne gruppen og ligger nå på rundt 10 pst.

Ifølge de personlige erfaringer jeg har i dialog med det polske miljøet, ikke minst her i Oslo-området, er det ett problem, nemlig mangel på språkopplæring som en hindring for å få jobb. Men samtidig er det mitt inntrykk både fra kontakt med dette miljøet, og kontakt med Nav-kontorene, at man oppfatter polakker som en veldig arbeidsmotivert gruppe. Det er altså folk som vil ha jobb. Men selv om vi nå er inne i en økonomisk god tid igjen, ikke minst innenfor de bransjer hvor de var høyt representert tidligere, har de problemer med å få jobb. Bakgrunnen er at mange av dem kom til Norge på kort tid, i en høykonjunktur, og hadde kun tatt sikte på å bli her en to–tre år, sende penger hjem og så reise tilbake igjen selv. Derfor la de ikke vekt på annen språkopplæring enn den man fikk på jobben. Den kan være verdifull nok, men kanskje ikke tilstrekkelig, særlig ikke hvis man skal bytte bransje og arbeidssted. Som EØS-borgere har de verken rett eller plikt til norskopplæring. Da de to–tre årene hadde gått, innså mange at de ikke hadde noe å dra tilbake til. Selv om den økonomiske utviklingen i Polen har vært bra, også gjennom finanskrisen, faktisk, er arbeidsledigheten der fortsatt betydelig. De hadde også bygget seg opp et liv i Norge og opparbeidet seg sosiale rettigheter. Mange valgte derfor å bli.

I dag vet vi at Nav gjennom kjøp av tjenester i privat sektor tilbyr yrkesrettede voksenopplæringstjenester. Det tilbys også noe man kaller Kvalifisering og formidling av arbeidssøkere med polsk som morsmål. Dette er et opplegg hvor språkopplæringen kombineres med praksis i arbeidslivet, og hvor språkopplæringen er spesielt rettet inn mot arbeidsliv – og ikke en generell språkopplæring – så det virker mer motiverende. Inntrykket mitt er at den pedagogikken fungerer godt, men dette tilbys i dag, så vidt jeg er kjent med, bare i Oslo og Akershus. Problemet er at etterspørselen er langt større enn tilbudet.

Så min utfordring til statsråden er følgende: Jeg er klar over at dette er EØS-borgere, og de har ikke krav på språkopplæring. Men det å få folk ut av arbeidsledighetskøen har jo en dobbelt gevinst. Man sparer penger, og man får skatteinntekter. Ut fra et samfunnsøkonomisk resonnement burde det være viktig å få denne gruppen raskest mulig ut av ledighetskøen og over i arbeid. Nå er den økonomiske situasjonen slik at arbeid tilbys i økende grad, og dette er folk som uten unntak har yrkeserfaring fra Norge. Min utfordring til statsråden vil altså være: Kunne man ikke gjøre språkopplæring til et obligatorisk tilbud? Det høres ut som en motsetning – et tilbud skal jo ikke være obligatorisk – men poenget her er at den som skal tilby dette, ikke gjør det, og det er flere som vil på disse kursene enn det er muligheter til. Jeg er klar over at man ikke kan tvinge folk til å gå på kurs, men det tror jeg er et teoretisk problem i denne sammenheng. Dette er folk som gjerne vil få språkopplæring, og som gjerne vil i jobb, men Nav makter ikke å tilby dette i tilstrekkelig grad. Så mitt spørsmål til statsråden er om ikke dette er en gruppe hun vil se på spesielt, med sikte på å tilby mer tilrettelagt språkopplæring for å få dem ut i jobb igjen.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:16:48]: Jeg vil starte med å takke Per-Kristian Foss for et veldig viktig spørsmål, som jeg tror vi alle er enige om er en utfordring.

Regjeringen ønsker å fremme og styrke arbeidsinnvandrernes og deres familiemedlemmers deltakelse i arbeidslivet og i samfunnet. Språkkunnskaper er viktig for at dette skal være mulig.

Tallenes tale er klar. Arbeidsinnvandrere spiller en viktig rolle i norsk arbeidsliv. En undersøkelse gjennomført av Perduco for NAV EURES blant et utvalg på 2 500 private og offentlige virksomheter i 2010 viser at omkring 30 pst. av norske virksomheter har brukt arbeidskraft fra Europa det siste året. Det er flest svensker, polakker og tyskere som ansettes. Dette viser at Norge har vært, er og også i fremtiden vil være avhengig av arbeidsinnvandring. Derfor er det spesielt viktig at vi som samfunn evner å ta vare på personer fra andre land som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet, bl.a. gjennom nødvendig språkopplæring.

La meg imidlertid først få minne om at norskopplæring er et kommunalt ansvar. Rene norskkurs tilbys i utgangspunktet ikke av Arbeids- og velferdsetaten. Nav tilbyr imidlertid arbeidsrettet norskopplæring for bestemte grupper, ut fra en arbeidsmarkedsfaglig vurdering. Dette skjer ved at en del av de generelle arbeidsmarkedstiltakene i Arbeids- og velferdsetaten også har språklige elementer, gjerne i kombinasjon med teoretisk opplæring og praksis i arbeidslivet. Etaten bidrar således til nødvendig språkopplæring, bl.a. gjennom arbeidsmarkedsopplæring, spesielt tilrettelagt for utenlandske arbeidssøkere, eller bistand gjennom praksisplass eller lønnstilskudd for å praktisere norskferdigheter. Denne type språkopplæring er som regel mindre omfattende og mer praktisk og bransjeorientert enn den kommunale norskopplæringen.

En betydelig gruppe av arbeidsinnvandrerne som er i landet i dag, er polakker. Selv om Polen har klart seg bra gjennom finanskrisen, har vi fortsatt en stor nettoinnvandring fra Polen til Norge. Denne nettoinnvandringen, kombinert med at polske arbeidere har tilhold i sektorer som er spesielt utsatt for konjunktursvingninger, har gjort at vi det siste året har sett – som også interpellanten var inne på – et økt antall ledige i denne kategorien. Ifølge tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet økte antallet helt ledige fra 700 i september 2008 til 3 100 i september 2009. Antallet helt ledige polakker har fortsatt å øke også etter dette, men i et noe lavere tempo. Ved utgangen av 2010 var det registrert om lag 4 700 ledige polske statsborgere.

Om vi sammenligner, ser vi at polske arbeidere har hatt en prosentvis økning i ledigheten det siste året som er vesentlig høyere enn for norske statsborgere og arbeidsinnvandrere fra nordiske land og Tyskland, men lavere enn for arbeidsinnvandrere fra en del andre land utenfor EØS-området.

Denne økningen i ledigheten har ført til at flere polske statsborgere deltar på arbeidsmarkedstiltak. I september 2010 deltok i underkant av 400 på ordinære arbeidsmarkedstiltak mot 100 i september 2008. Det er selvsagt ikke positivt at flere blir ledige, men når de faktisk er blitt ledige, er det positivt at de i hvert fall deltar på tiltak. Det ser ut til at dette er en gruppe som har særlig nytte av tiltak, og at man da kan knytte norskopplæring til disse tiltakene.

Et godt eksempel på dette finner man i NAV Oslo og NAV Akershus. I første halvår i 2011 er det et eget tilbud om kvalifisering og formidling av arbeidssøkere med polsk som morsmål. Kurset består av bl.a. kunnskap om norsk arbeidsliv, jobbsøking, språkopplæring og praksis. Tilbudet varer i opptil 26 uker.

Det er fortsatt en utfordring å gi en målrettet og tilfredsstillende norskopplæring. Norskopplæring for arbeidsinnvandrere bør innrettes på en fleksibel og effektiv måte som fremmer deltakelse i arbeidslivet, og som bidrar til bedre ressursutnyttelse og en god integrering av personer som uansett ønsker å bli i Norge. Den generelle, kommunale norskopplæringen bør rette seg mot alle arbeidsinnvandrere og ikke ta utgangspunkt i en spesifikk nasjonalitet.

I dag er det slik at arbeidsinnvandrere fra EØS-området ikke omfattes – som også interpellanten var inne på – av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Samtidig kan behovet for gode norskkunnskaper bli større for denne gruppen når konkurransen om jobbene øker.

I St.meld. nr. 18 for 2007–2008, Arbeidsinnvandring, så regjeringen et behov for tiltak som kan legge til rette for at arbeidsinnvandrere blir kjent med sine plikter og kan bruke sine rettigheter på linje med befolkningen for øvrig. Blant annet ble det foreslått å utrede innføring av norskopplæring som et generelt tilbud for alle arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer over 16 år. En slik vurdering pågår. Når disse vurderingene har tatt noe tid, har det sammenheng med flere forhold. For det første kunne EØS-innvandrere tidligere få gratis norskopplæring. Denne ordningen ble fjernet i 2004 av regjeringen Bondevik. Dernest er selve finansieringen mer komplisert enn overfor andre innvandrergrupper. Blant annet kan det være et spørsmål om ikke arbeidsgiverne bør dekke deler av utgiftene. Også selve organiseringen av opplæringen må tilpasses det forhold at de fleste arbeidsinnvandrerne er i arbeid, og at språkopplæringen ikke bør redusere den tiden de er i jobb.

Jeg er opptatt av at Arbeids- og velferdsetaten fortsatt vurderer behovet for å sette i gang tilrettelagte språktilbud innenfor tiltaksarbeidet for arbeidsinnvandrere. Regjeringen ser det imidlertid ikke som aktuelt å innføre slike tilbud som obligatoriske tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten med utgangspunkt i en spesifikk nasjonalitet.

Jeg vil til slutt bare understreke at vi har fortsatt til vurdering det som lå i meldingen. Interpellanten er vel også klar over at det er noen budsjettmessige konsekvenser av det å innføre et obligatorisk tilbud. Men jeg deler interpellantens syn på at dette er en gruppe man bør være særlig oppmerksom på, og at det er viktig at Nav, som Nav gjør, hele tiden i forbindelse med arbeidstiltak for polakker også vurderer å integrere norskopplæring, og særlig da praktisk opplæring, i dette.

Jeg er også enig i at man bør se på om dette tilbudet kan anvendes bredere. For jeg har fått opplyst at det i hovedsak, i hvert fall det man har kartlagt, er i Oslo og Akershus. Jeg er helt enig i at man må se på om man kan gjøre dette tilbudet noe bredere.

Per-Kristian Foss (H) [10:23:45]: Jeg takker for statsrådens svar. Jeg er helt enig i 90 pst. av innlegget, som er en beskrivelse av situasjonen. Det er godt at vi er enige om det.

Jeg vil legge til at den arbeidsrettede norskopplæringen også gir opplæring i norske arbeidsrettigheter og norsk arbeidskultur. Det er en viktig del for denne gruppen. Jeg tror ikke vi skal legge skjul på at også denne gruppen har vært utsatt for en del uverdige arbeidsforhold fordi de ikke har kjent til sine rettigheter. Kursene som Nav arrangerer – og det er en del av Navs plikter også – skal opplyse om rettigheter, lover og regler i norsk arbeidsliv. Derfor synes jeg dette er viktig i tillegg til språkopplæringen.

Jeg er enig i at det ikke er behov for en generell norskopplæring for alle EØS-borgere, men denne gruppen er spesiell, bl.a. fordi den ikke er kompetent på de viktige språkene som fransk, tysk og engelsk, som en del nordmenn behersker. Polsk er med respekt å melde et språk som veldig få nordmenn behersker. Så deres muligheter i arbeidsmarkedet, tatt i betraktning at de er en stor gruppe, er spesielle, særlig når statsråden også nevner tyske arbeidere.

Jeg er litt skuffet over at statsråden sier at hun ikke vil gjøre dette tilbudet obligatorisk. Men jeg velger å se det positive i det siste hun sa, nemlig at hun vil vurdere å gjøre tilbudet bredere. Jeg er fullstendig klar over at det får budsjettmessige konsekvenser å tilby dette tilbudet gjennom flere Nav-kontor enn i Oslo og Akershus. Men det er et behov utover Oslo og Akershus. Derfor synes jeg statsråden bør se på dette i tilknytning til revidert budsjett og/eller se på det som en mulighet for å flytte ressurser over fra ett område til et annet område, og med en arbeidsbegrunnelse, ikke ut fra rettigheter for spesielle folk eller folkegrupper, men ut fra den begrunnelse at denne gruppen har erfaring fra arbeidslivet i Norge fra før, og de er i økende grad etterspurt, mens andre ofte foretrekkes fordi de har språkkunnskaper som de polske ikke har. Så det er en veldig lav terskel for å få disse inn i arbeidsmarkedet. Derfor synes jeg at statsråden bør se på både mulighetene for å omdisponere innenfor de store summene som allerede er innenfor tiltak, og også mulighetene for å øke når flere Nav-kontor etterspør denne typen kurs. Jeg har ikke hørt noen faglig kritikk fra Nav mot den typen kurs, for de er arbeidsmotiverende og suksessprosenten er meget høy.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:26:44]: Igjen takk, og takk for at vi er enige om 90 pst. av innlegget mitt, som er en virkelighetsbeskrivelse. Og det er viktig, for jeg er helt enig i at dette er en veldig viktig gruppe.

Jeg tror at noe av bakgrunnen for at man har den konsentrasjonen av kurs knyttet til Oslo og Akershus, er at det er der man har flest polske arbeidere. Det utelukker selvfølgelig ikke at dette er et viktig tilbud også andre steder i landet. Det er jo ikke slik at det ikke er det tilbudet andre steder i landet. Nav skal hele tiden foreta en individuell vurdering når det gjelder tiltak for personer, for å se om norskopplæring kan være en del av det tiltaket.

Så er vi vel enige om at det er ønskelig å se på i hvilken grad dette tilbudet kan utvides enda mer, men at det også er et ressursspørsmål, og at det virker fornuftig å bruke ressurser på dette.

Til slutt vil jeg bare si, som jeg sa, at regjeringen har til vurdering hvorvidt man på et mer generelt grunnlag bør bidra til å øke norskkunnskapen – jeg viste til St.meld. nr. 18 for 2007–2008 – blant innvandrergrupper. Jeg er helt enig i at det kan være fornuftig ikke bare å snakke om det generelt, men f.eks. se på dette i tilknytning til enkelte innvandrergrupper, og i dette tilfellet polakker. Men dette er altså noe vi har til vurdering, bl.a. fordi det også er en kostnad i dette som vurderes opp mot andre ting.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:28:39]: Takk til interpellanten for at han tek opp eit viktig tema.

Eg trur nok at vi kan vera svært så einige om at språk er viktig. Språk er «nøkkelen» for å delta i arbeidslivet og for å skapa gode sosiale relasjonar både utanfor og i arbeidslivet. At ein arbeidstakar lærer seg språk, er eit vera eller ikkje vera, ikkje berre i arbeidslivet, men også om ein skal ta del i samfunnet generelt. Vi har nok av motsette bevis på at manglande språkkunnskap utestengjer mange frå å delta nettopp i arbeidslivet. Som ein veit, er det å kunna kommunisera på språket i det landet ein kjem til, ein fellesnemnar for å bli godt integrert, samtidig som ein føler meistringsevne gjennom det å gjera seg forstått.

Arbeidsgjevar må vera delaktig i å leggja til rette for at språk er nødvendig i tilknyting til tilsetjingar av så vel polsk som annan utanlandsk arbeidskraft. Arbeidsgivar har eit stort ansvar i det å vera sikker på at den tilsette blir forstått og kan gjera seg forstått i alle samanhengar, ikkje berre i det daglege. Det er vel nesten berre svenskar og danskar som glir rett på plass utan så mykje påfyll av språkundervising, noko som kanskje også gjer at arbeidsinnvandringa frå Sverige er stor, og at det derfor verkar lettare for denne gruppa enn for andre.

Innanfor enkelte område kan det å ikkje kunna språket nesten handla om liv og død, for å setja det litt på spissen. Her handlar det om å kvalitetssikra det arbeidet som skal utførast, og i forhold til kva som skal utførast.

Innanfor fleire yrkesgrupper er det særdeles viktig med gode språkkunnskapar på grunn av tryggleiken på arbeidsplassen. Det har bl.a. i helsevesenet oppstått alvorlege situasjonar som kunne ha vore unngått dersom ein hadde kunna språket. Ifølgje Helsetilsynet er det ein auke i slike saker, der ein ser at kommunikasjon mellom aktørar og pasientar får fatale konsekvensar. Det same gjeld på byggjeplassar der det er mange polske arbeidarar. Dette må ein få gjort noko med.

Språkopplæring må få eit endå større fokus. Det er avgjerande at ikkje berre Nav er med som drivkraft i dette; også andre aktørar må på bana. I dag arrangerer kommunane norskkurs, men desse er ikkje gratis for borgarar av EU og EØS, og då spørst det kor mange arbeidsgivarar som vel å betala for dette. Då tilset ein dei som slepp kurs framfor andre som eigentleg skulle hatt ei moglegheit på bakgrunn av kvalifikasjonar. Ein må kanskje sjå på dette regelverket og opna desse tilboda meir opp, slik at dei blir meir ettertrakta både for arbeidsgivarar og for arbeidstakarar. Kanskje kan andre incitament koma inn i biletet for arbeidsgivarar som vil satsa på dei som er gode – og best – i den jobben dei skal ha, sjølv om språket er mangelfullt, men at ein då kan gjera noko med det utan å forfordela andre som har språket intakt, men som ikkje er kvalifiserte. Sjølvsagt skal det vera slik at ein har ansvar for eiga læring, men då må det vera moglegheit for at dette blir lett tilgjengeleg, utan for mykje byråkrati. Då er det fort gjort heller å gå til arbeidsgivarar som ikkje er seriøse og tek dette på alvor. Og det er det den enkelte og samfunnet som tapar på.

Trond Helleland (H) [10:31:55]: Det er en viktig problemstilling interpellanten tar opp, spesielt fordi vi i alt arbeidet med innvandrings- og integreringspolitikk har lagt stor vekt på kvalifisering de siste årene. Introduksjonsprogrammet, med norskopplæring og med samfunnskunnskapsopplæring, har på en måte fått bred politisk aksept etter at Erna Solberg introduserte disse ordningene.

Det som naturligvis er utfordringen når det gjelder EØS-borgerne, er at de ikke blir sett på som innvandrere i den sammenheng. De er her som arbeidstakere, de har retter og plikter i arbeidslivet, og de har ikke noe fokus på seg som er – jeg holdt på å si – spesielt innvandringspolitisk eller integreringspolitisk. Det er en utfordring. Vi bør ta en debatt her i landet om hva vi vil bruke denne arbeidsstyrken til, og hvordan vi vil kvalifisere denne arbeidsstyrken for at den enda bedre skal kunne fungere i det norske samfunnet. Der er jo nettopp dette som både statsråden og Per-Kristian Foss har vært inne på, viktig, nemlig yrkesrettet språkopplæring, det å kunne benytte en vanskelig situasjon som arbeidsledig til å kvalifisere seg for å kunne stå enda sterkere i arbeidsmarkedet. Så jeg håper at statsråden, og de andre ansvarlige statsrådene i regjeringen for dette med integrerings- og innvandringspolitikk, ser nøye på denne situasjonen, fordi arbeidsledighetsstatistikken fra november 2010 viser at det blant innvandrere kun er én gruppe som har høyere arbeidsledighet enn EØS-borgere fra Øst-Europa, og det er afrikanske innvandrere, som har 13 pst. arbeidsledighet, mens østeuropeiske EØS-borgere har 8,6 pst. Når vi i tillegg vet at dette utgjør en ganske stor gruppe, det er altså 5 500 personer vi snakker om, er det en ganske kraftig sløsing med samfunnets ressurser å gi disse den trygden de naturligvis har krav på, uten å gi dem – og da snakker jeg om utenom Oslo og Akershus; vi har mange polske gjestearbeidere, for å si det slik, i både Buskerud og Vestfold, på Vestlandet og i Nord-Norge – denne språkopplæringen. Det blir på en måte sløsing. Jeg tror det ville være et veldig positivt tiltak hvis vi i en bredere sammenheng også begynner å se på EØS-borgere, og for den del både øst- og vesteuropeere, som kommer til Norge for jobbe i gode tider, og som allikevel velger å bli i Norge når de mister jobben: Hvordan får vi disse raskere tilbake i arbeid? Da er det én nøkkel, og det er norskopplæring. Så skal en selvsagt tilpasse den det regelverket som er, som gjør at en ikke bryter med forutsetningene for å kunne motta arbeidsledighetstrygd. Men det finnes altså muligheter, og Nav i Oslo og Akershus viser at det er muligheter.

Da vil jeg på en måte snu statsrådens poeng litt på hodet og si: Har vi råd til å la være? Dette er en så viktig ressurs for Norge. Vi trenger arbeidskraft. Nå er det igjen oppgangstider i verftsnæringen og i byggenæringen – det er i hvert fall ting på gang. Vi vet at det er store behov innenfor helse- og omsorgssektoren. Det å få kvalifiserte østeuropeiske, eller vesteuropeiske, EØS-borgere med gode norskkunnskaper inn i arbeidslivet bør være en felles målsetting.

Per-Kristian Foss (H) [10:35:58]: Det har i den senere tid vært mye diskusjon om den såkalt nordiske velferdsmodellen, av og til også benevnt som den norske – men når vi er i utlandet, pleier vi iallfall å snakke om den nordiske, noe jeg er enig i.

Jeg er opptatt av å gjøre god integrering av arbeidsinnvandrere også til en side ved den nordiske velferdsmodellen. Det er land i verden som har klart integrering bedre enn vi har gjort det i Norden så langt – jeg tenker f.eks. på land som Australia og New Zealand, med store innvandrergrupper. Så vi har noe å lære, men vi er på god vei. Dette er bare en flik av denne problemstillingen, men jeg håper at statsråden deler denne ambisjon om at også arbeidslinja må være det som slår igjennom her, for det er det bred politisk enighet om i Stortinget.

Da vil jeg oppfordre statsråden til, når hun sier at hun har dette til vurdering, ikke å bruke for lang tid på denne vurderingen, og å se både på de budsjettmessige muligheter som gir seg i revidert budsjett, og på de mulighetene som gir seg ved ompostering – eller omgruppering – av tiltaksressursene.

Statsråden nevnte i sitt første innlegg også at arbeidsgiver har et ansvar. Ja, jeg er enig i at det kan være en mulighet, men da skal man være klar over at en del store arbeidsgivere – konserner – driver dette arbeidet allerede i dag for egen regning og med stort hell. Jeg vet at bl.a. kjeder som Bunnpris og IKEA har drevet rekruttering til sine virksomheter gjennom å tilby slike kurs og senere ansettelse. Det er de meget fornøyd med, men man kan ikke satse bare på arbeidsgivere, for da treffer man bare de store i arbeidslivet. De tusenvis av småbedrifter vil ikke ha ressurser til å gå inn på dette opplegget. Men statsråden kunne jo vurdere om hun, som et ledd i å se på en fornuftig utnyttelse av ressursene, kunne gi et tilskudd til arbeidsgivere som selv eller i samarbeid med andre ville arrangere kurs, slik at det ikke bare ble et Nav-ansvar – f.eks. der hvor forholdene ikke er så store og så omfattende som de er Oslo og Akershus. Men det er godt dokumentert at det er et behov utover Oslo og Akershus også for denne type arbeidsmarkedstiltak, språkopplæring med en arbeidsprofil, hvor målet er gjennom språkopplæring og annen form for opplæring å gjøre vedkommende bedre skikket til å få jobb – og det meget raskt. Det er et behov, som også siste taler nevnte, langt utover Oslo og Akershus, for dette.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:38:51]: Igjen takker jeg for en viktig debatt. Jeg kan forsikre om at denne regjeringen og undertegnede er opptatt av arbeidslinjen, og vi er veldig opptatt av – det er et viktig poeng, som også interpellanten var opptatt av – at gjennom norskkunnskap får også denne gruppen arbeidstakere bedre kjennskap til sine rettigheter og plikter i det norske samfunnet. Det er veldig viktig og bra. Denne regjeringen er også veldig bekymret for sosial dumping. Vi ser at på de områdene hvor man kjenner til rettighetene sine, øker også organisasjonsgraden, og det er en god ting for norsk arbeidsliv og for hele den norske modellen.

Så må vi ikke framstille det som om dette ikke gjøres i dag. Jeg har bare lyst til å si at vi har mange eksempler fra Oslo og Akershus, men at dette også gjøres rundt i landet. Jeg er enig i at vi, når det konkurrerer med andre tiltak, må se på hvorvidt det er et større behov innenfor denne gruppen.

Representantene nevnte lønnstilskudd. Det er noe som også praktiseres i dag. Innenfor eksisterende ordninger med tiltak er det også adgang til å gi tilskudd – ikke lønnstilskudd – til arbeidsgiver for å bidra til norskopplæring.

Jeg vil bare avslutte med å si at vi har altså til vurdering mer generelt om det er behov for egen opplæring knyttet til polakker som gruppe. Dette er en utrolig viktig ressurs for Norge over tid. Det er ikke nødvendigvis bare snakk om den enkelte arbeidstaker, men de har med seg ektefeller, det er familier, og vi vet at vi trenger arbeidskraft i Norge i årene framover. Jeg er absolutt opptatt av dette og vurderer de ulike tiltakene som har kommet fram, som jeg selv også har lagt fram, og som vi arbeider med.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.