Arve Kambe (H) [12:51:27]: Norge er i dag en stor maritim nasjon og en internasjonal stormakt på det maritime området med røtter langt tilbake til vikingtiden. Arbeidsplassene i den maritime næringen er spredt over hele Norge og sysselsetter over 100 000 mennesker, hvorav ca. 25 000 av disse er sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Det verdensomfattende tilbudet av sjøfolk i 2010 er 624 000 offiserer om bord på skip og nesten 750 000 underordnede. Veksten i antallet sjøfolk er størst i Kina, India og på Filippinene. Det rapporteres om et økt behov for høyere offiserer på spesialiserte skip i framtiden. Det er en internasjonal utfordring å kunne møte behovet for økt arbeidskraft uten at det går på bekostning av kvaliteten på utdanningen.

Behovet for maritim kompetanse er økende, også i Norge. Norges Rederiforbund har to ganger de siste årene doblet anslaget for behovet for ansatte i næringen. Skipsfarten vil øke i pakt med globalisering, verdenshandel, befolkningsøkning og politiske målsettinger både i Norge og internasjonalt om at transport skal bort fra vei og heller over til sjø.

Den maritime næringen er i stadig større grad kunnskapsbasert. Det er en enorm teknologiutvikling i skipsfarten, og det bygges stadig flere spesialskip med nye posisjoneringsprinsipper og nye styringsprinsipper. Heldigvis stilles det også strengere krav til miljø og sikkerhet, noe som også stiller økte krav til sjøfolkene, rederiene og utdanningsinstitusjonene.

Skolene må holde tritt med krav fra rederier og med krav internasjonalt, men også med krav fra konkurrenter i utlandet. Over noe tid er det blitt påstått fra næringen at Norge ligger på et minimumsnivå når det gjelder internasjonale kvalitetskriterier for maritim utdanning. Det holder ikke!

Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning fikk høsten 2007 i oppdrag av Nærings- og handelsdepartementet sammen med Kunnskapsdepartementet å utrede maritim utdanning på alle nivåer, fra videregående skole og fagskole til høyskole. I regjeringens «Stø kurs» pekes det på utfordringer ved et bredt og spredt utdanningstilbud, lite samarbeid og det at få velger maritim utdanning. Situasjonen for maritim utdanning og behovet for framtidig arbeidskraft tilsier økt fokusering på kvalitet og strukturelle grep i antall utdanningssteder. En arbeidsgruppe, kalt Aasen-utvalget, nedsatt av MARUT, la for litt over et år siden fram en innstilling med forslag til ny nasjonal struktur for maritim offisersutdanning. Utvalget anbefaler konsentrasjon av utdanningstilbudet, differensiert utdanningsløp, rekrutteringsarbeid, en nasjonal rammeplan, samarbeid og arbeidsdeling, kompetanseutvikling, investeringer i infrastruktur og økt FoU-virksomhet. Forslagene fra utvalget er så gode at jeg synes det er underlig og påfallende at intet konkret skjer – på et område som er gjennomrapportert gjennom flere år.

Maritim profesjonsutdanning er en svært ressurskrevende utdanning. Det er krevende faglig for elever og studenter, men det er også svært krevende økonomisk, fordi skoleeier hele tiden må ha, eller i alle fall bør ha, oppdatert og relevant utstyr. Knapt noe utstyr er så dyrt som det som kreves i maritim utdanning. Med mange og små utdanningsinstitusjoner er det en stor utfordring å innfri utstyrskravene.

I Norge har vi to veier til maritim profesjonsutdanning – enten til dekksoffiser eller til maskinoffiser. Begge utdanningene gir opplæring etter den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMOs sertifikatkrav, som stadig blir strengere. Konvensjonen angir felles standarder i form av minstekrav for sertifisering av skipsoffiserer.

Kvalifisering kan oppnås enten gjennom vanlige maritime fag i videregående skole, deretter som lærling på skip, så fagbrev og deretter toårig fagskoleutdanning eller gjennom generell studiekompetanse og treårig bachelorutdanning på høyskole.

Så til det som flere har tatt til orde for: I Norge er det i dag 21 videregående skoler som tilbyr maritim utdanning. Det er 15 maritime fagskoler og fire høyskoler/universiteter. Det er Høgskolen i Vestfold, tidligere i Tønsberg, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Tromsø/ Universitetet i Tromsø.

Næringen forteller at den utdanningen som rederiene nå etterspør, og som de i stadig større grad vil etterspørre, ikke vil være der i framtiden hvis vi ikke gjør noe med maritim utdanning.

Maritim utdanning har også et rekrutteringsproblem. Selv om vi ved opptaket de siste årene har registrert økt søkning til høyere maritim profesjonsutdanning, har det gjennom flere år vært lave opptak til denne utdanningen. Særlig gjelder det marinteknisk drift. Når det gjelder rekruttering, har rederiene og myndighetene iverksatt en rekke tiltak knyttet til utdanningsgrep. Men også arbeidsmarkedet har bidratt til en økning i de siste årene. Den demografiske utviklingen, det at elevkullene blir større, og ikke minst reviderte opptakskrav – som her betyr reduserte krav – har også bidratt til økningen.

Utviklingen viser at svært mange av de maritime fagskolene, og de videregående skolene spesielt, ikke har godt nok utstyr, og at det heller ikke vil bli noen bedring av situasjonen på kort sikt. Utstyr som brukes, er ofte 25–30 år gammelt, særlig maskinrom, simulatorer og laboratorier, som vi er helt avhengig av.

Læreren er det viktigste i det meste av utdanningen, i tillegg til maritimt utstyr. Det er behov for et betydelig kompetanseløft på dette området for å sikre at de lærekreftene vi ønsker, er på skolen istedenfor på skip. Vi står foran et stort erstatningsbehov i norsk maritim utdanning. Nesten halvparten av lærerne i skipsteknisk drift ved fagskoler i Norge er over 60 år! 25 pst. av lærerne i videregående skoler og i fagskoler i maritim utdanning er også over 60 år. Det er en kjempeutfordring.

Norske sjøoffiserer har gjennom mange år hatt et svært godt omdømme, men yrkeslivet stiller stadig nye krav. Når målet til Norge er å være en ledende sjøfartsnasjon, bør norsk maritim profesjonsutdanning være ledende og ikke på et minimumsnivå, som den blir beskyldt for å være på i dag. Det er behov for å øke antall studenter, styrke og oppgradere utdanningen og øke antallet bachelorstudenter. Aasen-utvalget uttalte at målet for høyere maritim profesjonsutdanning bør være at alle undervisningsfag og emner som studentene møter, skal være forankret i et forskningsaktivt miljø som er orientert mot anvendt, praksisnær FoU. Dette slutter jeg meg til. Det bør være retningsgivende for en ny maritim utdanningsstruktur.

Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjoner som tilbyr høyere maritim utdanning, og fagskoler er lite utviklet. Aasen-utvalget fremmer forslag om at man her bør bli flinkere, og komme med krav om at dette må skje.

Jeg mener det er på tide at maritim utdanning får en egen nasjonal læreplan, slik at vi får styring på dette. Så må vi også få styring på strukturen når det gjelder hva det skal undervises i, og sørge for at skolene får mulighet til å finansiere det utstyret de skal ha. I dag spres pengene på altfor mye.

Stadig mer komplekse konstruksjoner og systemer i skipsfarten tilsier at kravene til sjøoffiserer i ledende posisjoner bør styrkes. På denne bakgrunn mener flere utvalg at det for kandidater som går fagskoleveien, bør kreves påbygging til bachelorgrad for å bli kvalifisert som skipsoffiser med de høyeste sertifikatene.

Det er også mange eksempler på internasjonalt utdanningssamarbeid i form av studentutveksling innenfor høyere maritim profesjonsutdanning.

Av hensyn til skipsfartens arbeidsspråk, som er engelsk, bør mer og mer av den norske utdanningen også basere seg på engelskundervisning, både muntlig og skriftlig.

Oppsummert: En samlet næring venter på handling fra politiske myndigheter. Det oppleves som et reelt makt- og virkemiddelvakuum mellom fylkeskommunale videregående skoler og fagskoler, statlige høyskoler, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Rapportene har ligget der i årevis. Det er på høy tid at noen tar den politiske ballen og det politiske ansvaret. Men ingen har foreløpig tatt initiativ. Det er på tide med økt politisk fokus, men også politisk handlekraft. Det skal statsråd Giske ha – det har han. Derfor har jeg forventninger til at det skjer noe nå.

Noe av det første sjøfolk lærer på skolen og om bord i skipene, er at kaptein og styrmann må ha styringsfart for å komme fram til målet og, ikke minst, kunne styre underveis. Jeg kan trygt si at maritim utdanning har mistet styringsfarten sin. Den flyter fullstendig uten fast kurs. Hensikten med denne interpellasjonen er å signalisere til statsråden at Stortinget følger med, Høyre følger med. Vi ønsker en styrket maritim utdanning.

Jeg forventer at statsråden gjør jobben sin og setter skipet tilbake på rett kurs, eller det som regjeringen kaller «Stø kurs».

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [13:01:39]: La meg bare først si at det formelle ansvaret for utdanningsspørsmål, skoler osv. ligger i et annet departement og under en annen statsråd, slik at i den grad man ønsker å gå detaljert inn i det, må man rette interpellasjonen dit. I og med at den er rettet til meg, antar jeg at man ser på dette mer i sammenheng med den generelle skipsfartspolitikken og regjeringens maritime strategi.

Spørsmålet som interpellanten stiller, er hva regjeringen vil gjøre for å styrke maritim utdanning.

Ut fra et skipsfartsministerståsted og i samband med regjeringens maritime strategi er kompetanse en nøkkelfaktor for videreutviklingen av de norske maritime næringers konkurransekraft og verdiskapingsevne. I regjeringens strategi for miljøvennlig vekst i de maritime næringene fra 2007, Stø kurs, legger vi fram en plan for å støtte opp under videre vekst og utvikling av de norske maritime næringene.

Vår visjon er at Norge skal være en verdensledende maritim nasjon, og at vi skal levere de mest innovative og miljøvennlige løsningene for framtiden. Ambisjonsnivået stiller krav til utdanning, rekruttering og utvikling av kompetanse. Det er derfor helt avgjørende at vi etterstreber og opprettholder et høyt nivå på de maritime utdanningene. Ett av fem hovedområder i strategien inneholder følgelig tiltak og mål innenfor maritim kompetanse.

Samtidig som Stø kurs ble lagt fram, engasjerte Regjeringen NIFU STEP for å analysere maritim utdanning. Rapporten pekte på en rekke utfordringer på alle nivåer i maritim utdanning, fra videregående skole og fagskole til høyere utdanning på høyskole og universitet. Vi har bl.a. en del å gå på med hensyn til tid til faglig fordypning for elevene, tid til praksis i maskinverksted, på skip og i simulator, oppdaterte lærebøker og teknologisk utstyr, samarbeid mellom maritim næring og utdanningene og mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, og ikke minst når det gjelder rekruttering av og kompetanseutvikling for maritime faglærere.

Gjennom oppfølging av «Stø kurs» har vi tatt tak i mange av de utfordringene som gjelder for maritim utdanning. Med «Stø kurs» fulgte det håndfaste midler øremerket kompetansefremmende tiltak:

• Regjeringen har fra 2008 bevilget 25 mill. kr ekstra til nytt utstyr og oppgradering av infrastruktur ved maritime utdanningsinstitusjoner. Et eksempel er Bergen maritime fagskole, en av landets største, som i 2009 ble tildelt 600 000 kr i tilskudd til utvidelse og oppgradering av skolens simulatoranlegg med dynamisk posisjonering og dieselelektriske systemer. Dette gagnet særlig trening av besetningen til moderne cruiseskip, ferger og spesialiserte offshorefartøyer.

• I alt 72,5 mill. kr, inkludert inneværende år, har gått til kompetansehevingstiltak for lærere og stipend for rekruttering av utenlandske studenter til norsk maritim utdanning. Et eksempel her er Universitetet i Tromsø, som i 2009 fikk i underkant av 1 mill. kr til to post.doc.-stillinger innenfor maritim sikkerhet og subsea-drift og -vedlikehold.

Nettolønnsordningen fra 2003 har som målsetting å sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske sjøfolk. Vinteren 2010 fikk Nærings- og handelsdepartementet overlevert en evalueringsrapport som konstaterte at målene om økt rekruttering og styrket kompetanse i de maritime næringene nås gjennom denne ordningen.

Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse krever inn og forvalter innbetalinger fra rederier som omfattes av nettolønnsordningen. Dette kompetansefondet bidrar også med betydelige overføringer til kompetansehevings- og rekrutteringstiltak. Siden de første tildelingene i 2004 har stiftelsen bevilget i overkant av 390 mill. kr til ulike formål og tiltak for styrking av norsk maritim kompetanse. Mesteparten av bevilgningene er tilskudd til rederier som har opplæringsstillinger om bord. Også skoleskipene, som tilbyr verdifull praktisk utdanning og erfaring til elevene, har fått betydelige tilskudd. Stiftelsen overfører i tillegg midler til rekrutteringskampanjer som nettstedet ikkeforalle.no, opplærings- og kompetanseutviklingsprosjekter og HMS-tiltak. Dette er i samsvar med de problemstillingene NIFU-rapporten pekte på, og de føringene som ble lagt i Stø kurs.

Strategisk råd for MARUT består av toppledere med tilknytning til ulike deler av maritim sektor samt representanter for maritim utdanning, forskningsmiljøene og arbeidstakersiden. Rådet har som oppgave å drøfte overordnede næringspolitiske problemstillinger knyttet til de maritime næringene og virker som et rådgivende organ for Nærings- og handelsdepartementets arbeid med maritim politikk.

I 2009 ba jeg Strategisk råd om en vurdering av hva som må til for å sikre en maritim kvalitetsutdanning. En arbeidsgruppe ble nedsatt av Strategisk råd med mandat til å komme med anbefalinger om hvilke nasjonale grep og prioriteringer som må til for å møte utfordringene og innfri kravene til framtidsrettede maritime profesjonsutdanninger.

Arbeidsgruppen skisserte ingen detaljert ny nasjonal struktur for maritim profesjonsutdanning, men påviste enkelte strukturelle utfordringer som man mente ikke kunne løses av den enkelte institusjon. Arbeidsgruppens vurderinger, som fikk tilslutning fra medlemmene i Strategisk råd, anser jeg som et godt innspill til videre arbeid med problemstillinger knyttet til maritim utdanning.

Med utgangspunkt i denne rapporten har de fire høyere utdanningsinstitusjonene som tilbyr maritim utdanning, i Haugesund, Ålesund, Vestfold og Tromsø innledet et samarbeid basert på prinsippet om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i universitets- og høyskolesektoren – SAK. De overordnede målene med prosjektet er å løfte utdanningen til et høyere og mer spesialisert nivå og levere utdanning i verdensklasse. Like før jul i fjor sendte institusjonene inn en søknad til Kunnskapsdepartementet om midler til et utviklingsprosjekt for maritim kompetanse sett i et 2020-perspektiv. For å sikre likebehandling må nå søknaden ses i sammenheng med andre søknader om SAK-midler.

Som nærings- og handelsminister har jeg ansvaret for den internasjonale kvalifikasjonssertifiseringen gitt av Sjøfartsdirektoratet. Maritime sertifikater utstedes av direktoratet etter internasjonale regler som ser til at omfang og innhold i undervisningen i fagskole og høyere utdanning følger det internasjonale regimet. Regelverket finnes i STCW-konvensjonen, som inneholder normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk. Konvensjonsendringene, som trer i kraft 1. januar 2012 med overgangsregler fram til 2017, medfører strengere kvalifikasjonskrav som fremmer en kvalitetsbasert utdanning, og som gir kompetente sjøfolk uansett nasjonalitet. Regjeringen har arbeidet aktivt for revidering av konvensjonen.

Når det gjelder fagskolene, vil jeg minne om at det er fylkeskommunene som har drifts- og finansieringsansvaret. Dette er et resultat av forvaltningsreformen fra 1. januar 2010. Fylkeskommunene har et lovpålagt ansvar for å sørge for at det finnes godkjente fagskoletilbud i fylkene som tar hensyn til lokalt, regionalt og nasjonalt kompetansebehov innenfor prioriterte samfunnsområder. De er således en viktig brikke i utdanningssystemet. At drift og finansiering av fagskolene nå er underlagt politisk kontroll på regionalt nivå, bidrar til å øke legitimiteten til og sikre lokal forankring av fagtilbudet i de respektive fylkene.

Universiteter og høyskoler har ansvaret for faglig profil og kvalitet i egne studietilbud. Akademisk frihet er viktig, og de kan derfor ikke pålegges et bestemt innhold i utdanning eller forskning. I utdanninger som er rettet mot en bestemt næring, er det imidlertid naturlig at næringen konsulteres nært for å sikre relevans i utdanningene. Etter- og videreutdanning for ansatte i maritim sektor er også en veldig aktuell samarbeidsarena der det allerede skjer mye spennende og godt arbeid. Også for fagskoleutdanningene gjelder det at tilbyder har ansvaret for å utvikle faglig innretning på tilbudene, mens NOKUT har godkjenningsmyndigheten. For mer detaljert utdanningspolitisk debatt vil jeg henvise til min kollega – eller mine kolleger, burde jeg kanskje si – i Kunnskapsdepartementet.

Regjeringen legger til grunn at statlige myndigheters rolle er å tilrettelegge, stimulere og bidra til at de frivillige prosessene for samarbeid og arbeidsdeling på universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter kommer i mål. Vi ønsker ikke å påtvinge utdanningssystemet løsninger fra sentralt hold. Det har også vist seg, som bl.a. NIFU STEP-rapporten konstaterer, at innføring av lokale læreplaner og prosjektarbeid i videregående skoler og fagskoler har ført til en positiv utvikling: bedre resultater og mindre stryk, styrket sammenheng mellom fagene og bedre muligheter for samarbeid med lokal maritim næring i undervisningen. Det er i dette samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og en næring i kontinuerlig endring vi kan opprettholde Norge som en sterk maritim nasjon bygd på kunnskap og kompetanse overført til nye generasjoner.

Arve Kambe (H) [13:10:50]: Jeg må si at jeg er skuffet over svaret. Jeg hadde faktisk forventet at politikeren Giske også var politiker i Stortinget. Dette var et veldig byråkratisk formulert innlegg. Det er det klassiske som skjer.

Det som var utgangspunktet for min interpellasjon – som er ærlig ment og ikke partipolitisk motivert: Det pekes fra en samlet næring på at det er et vakuum som oppstår mellom Kunnskapsdepartementet og Næringsdepartementet via fylkeskommunale videregående skoler og tilbake igjen til nå fylkeskommunale fagskoler, som ingen tar tak i.

Grunnen til at jeg fremmet interpellasjonen til næringsministeren, er at jeg faktisk har forventninger til at han er en handlingens mann. Jeg har respekt for statsråd Giske, og derfor tenkte jeg at han kanskje er rett mann til å ta denne ballen.

Jeg må si at når rammeverket er så klart og vi trenger en ny nasjonal struktur, en nasjonal læreplan, blir det veldig feil av statsråden å vise til at fylkeskommunen har eierstyring. Det er kanskje det som er noe av problemet med dagens maritime struktur, som er noe av poenget med denne diskusjonen.

Det var 514 elever som søkte og kom inn på maritime fagskoler i Norge i 2009, fordelt på 15 fagskoler – kritisk mange. Det ble opplyst fra utdanningsinstitusjonenes side at det gjerne bør være 70–80 per år, slik at vi får et fagmiljø av elever, et fagmiljø for næringen og et fagmiljø for lærekreftene. Dagens ordning følger ikke opp dette i det hele tatt.

Det er helt åpenbart at man trenger en nasjonal læreplan – og jeg skal gjerne ta et ord også med Kunnskapsdepartementet og Kristin Halvorsen om dette, men jeg tror at engasjementet for maritim utdanning er større i Arbeiderpartiet enn det er i SV. Derfor prøvde jeg å løfte blikket opp til Næringsdepartementet. For det er Næringsdepartementet som har satt ned en arbeidsgruppe, hvor de ber om konkrete innspill til hvordan man skal gjøre noen strukturelle endringer. Da nytter det ikke at statsråden kommer til Stortinget og peker på fylkeskommunene og Kunnskapsdepartementet. Da trenger man politisk gjennomslagskraft, man trenger politisk initiativ for å stille strenge kvalitetskrav til utdanningsstedene – som går på finansiering, som går på lærekrefter, som går på hvordan man får utbytte av undervisningen, som går på nasjonal stykkprisfinansiering, som man har i andre næringer med nasjonalt fokus, og som også går på en nasjonal struktur og en nasjonal læreplan. Det var poenget med min interpellasjon. Jeg skjønner at poenget ikke helt er blitt tatt, så jeg vil anmode statsråden om å ta personlig initiativ i saken og ikke la embetsverket styre.

Statsråd Trond Giske [13:14:07]: La meg først få takke for tilliten; jeg registrerer at interpellanten gjerne vil at undertegnede skal ha ansvaret for mer enn han har. Nå er vel jeg den første næringsministeren som også har vært utdanningsminister, så det hadde ikke vært meg imot å delta i en aktiv utdanningspolitisk debatt. Men av formelle hensyn tror jeg vi skal la kunnskapsministeren svare på utdanningsspørsmål – i hvert fall fra denne talerstol – slik at vi har ryddighet i hvem som har det grunnleggende og grunnlovfestede konstitusjonelle ansvaret for hvilke områder.

Det jeg har et stort ansvar for, er å jobbe sammen med næringen med å kartlegge hva slags kunnskapsbehov man har, se de langsiktige trender for hvilket kunnskapsbehov vi kommer til å få, iverksette utredninger – slik vi gjorde, og som legger faglig grunnlag for hva vi skal gjøre på mange ulike områder – koordinere og samordne innsatsen og være en pådriver for at det satses på den maritime strategien. Det viktigste som skjedde da vi overtok i 2005, var jo nettopp å gå bort fra den næringsnøytrale næringspolitikken og si at vi skal ha noen bestemte satsingsområder, ikke minst den maritime, hvor vi f.eks. beholdt nettolønnsordningen, som gir grunnlag for at vi i det hele tatt har disse folkene som trenger denne kunnskapen og kompetansen som vi her diskuterer.

Om vi trenger nasjonale læreplaner eller ikke – jeg må vel også si at det var ingen som var en større pådriver for at dette skulle bestemmes av fagskolene og høyskolene selv, enn daværende utdanningsminister Kristin Clemet. Vi fikk til og med et nasjonalt godkjenningsorgan, NOKUT, for høyere utdanning, som jeg ikke hadde foreslått som utdanningsminister i reformen som kom våren 2001, men som den borgerlige regjeringen innførte etterpå, og som helt praktisk har delegert dette ansvaret til de enkelte skolene, men under forutsetning av at det blir godkjent av NOKUT og har den kvaliteten det har. Det har fordeler, det har ulemper, men det var jammen ikke denne regjeringen som innførte det. Det var interpellantens egen regjering.

Så er vi helt enige om at disse utdanningstilbudene først og fremst må svare på næringens egne behov. Det at fagskoler er organisert under fylkeskommunen istedenfor staten, er egentlig ikke det vesentlige. Det vesentligste er at de jobber tett med bransjen, jobber tett med næringen, kartlegger hvilke behov som finnes og utdanner kandidater som er relevante for de jobbene som de skal gå inn i. Hele utredningen om maritim strategi og de møteforumene vi har, er nettopp svaret på at disse koordineringene går. Jeg vil si at utredningsarbeidet og oppfølgingen av det sånn sett er veldig vellykket fordi vi har laget de koblingene mellom fagfolk, skolene og næringen som vi trenger for å gjøre studiene enda bedre.

Else-May Botten (A) [13:17:21]: Jeg vil starte med å si at jeg har lagt merke til at representanten Arve Kambe har et sterkt engasjement for maritim næring. Det er prisverdig. Ikke minst har han gått høyt ut på banen under valgkampen ved å hevde at han skulle bli den politikeren på Stortinget som kjemper for den maritime næringen og skulle være en regionens mann i sitt eget rike. Kanskje er denne interpellasjonen en del av det målet. Videre synes jeg det er prisverdig at representanten Kambe har mot til å utfordre næringsministeren i den rød-grønne regjeringen på maritim utdanning – en regjering som har stø kurs i denne politikken, og som partiet Høyre så langt ikke har kunnet konkurrere med i den helhetlige maritime politikken, ei heller i forhold til dagens tema. Det kan derfor være viktig at Kambe også jobber hardt i sitt eget parti med å få gjennomslag for den maritime politikken som kan være med på å bygge maritim kompetanse framover.

Jeg var for noen få uker siden på Haugalandet og besøkte bl.a. Solstad Offshore, og jeg var i Eidesvik. Der skrek de ikke mye etter Høyres maritime politikk. De advarte mot den. Hvorfor sier jeg det? Hovednøkkelen til at vi får utdannet norske sjøfolk, er at vi har innført nettolønnsordningen, og at den har et stabilt tak. Både i Eidesvik og ved Solstad var de klare på at en for all del ikke må begynne med ostehøvelprinsippet og kutte på det taket som i dag er på 198 000 kr.

Men hva er det egentlig Høyre vil? Da Høyre satt i regjering, fremmet Ansgar Gabrielsen en stortingsmelding om skipsfarten. Lite – ja, kanskje ingenting – kom ut av det. Så kom Stoltenberg-regjeringen og plasserte skapet der det skulle stå og fikk på plass en stø kurs med forutsigbare rammevilkår som næringen ønsket. Det er med på å bygge opp under norsk maritim kompetanse, og det er de norske sjøfolkene som vil svi for Høyres politikk som går ut på å redusere taket ned til 120 000 kr. Det er også de organiserte arbeidstakerne som er de eneste som ikke vil få ta del i Høyres skattekutt – altså en dobbel straff.

Så til utdanningsinstitusjonene. Da jeg var på Haugalandet, var jeg på besøk på Høgskolen Stord/Haugesund, og også fagskolene stilte på det møtet. Der var det mye ros å hente for vår støe kurs, og de la fram det de hadde fått til. Ikke minst er de som tilbyr maritim utdanning i Haugesund, godt i gang med et samarbeid med de samme aktørene i Ålesund, Vestfold og Tromsø, som næringsministeren viste til. De samarbeider om arbeidsdeling og ønsker å løfte utdanningen til et høyere nivå og levere i verdensklasse. De la vekt på den gode dialogen de har med næringen. De har til og med fått til en ungdomsgaranti, som de selv kaller det, som innebærer et minimumskrav til studentenes karaktersnitt mot at de er garantert sommerjobb ute i næringen. Det har gitt gode resultater. I tillegg er det et godt samarbeid mellom høgskolen og fagskolen lokalt i forhold til lærekrefter, og ikke minst det som går på utstyr og simulatorer, som er viktig for næringen. Den maritime næringen har nå kommet seg opp igjen etter en krevende tid da finanskrisen slo kraftig inn over ordrebøkene. Situasjonen som oppsto, var et resultat av et fritt marked som kom ut av kontroll – en situasjon som viste hvor galt det går når man styrer etter nøytralitetsprinsippet, et prinsipp Høyre vanligvis er veldig glad i.

I høst feiret Sjømannsforbundet 100-årsjubileum. Der var selvsagt Trond Giske. Hans gave til norske sjøfolk var å videreføre nettolønnsordningen med et uberørt tak. Kambes partikollega Svein Flåtten var til stede. Hans gave var å skape usikkerhet rundt Høyres maritime politikk. Flåtten gikk bort fra kompetansemodellen til Høyre og vurderte en ny modell kun for offiserene. Han frontet også at taket burde skjæres ned til 120 000 kr.

Arbeiderpartiet kjenner denne næringen godt og har god dialog med næringen i både gode og onde dager, vil jeg si. Det har vist seg å være viktig for å holde stø kurs, og vi har levert en tiltakspakke på 10,2 mrd. kr i forhold til den krevende situasjonen som har vært. Den maritime næringen trenger stabile rammevilkår, ikke kortsiktighet og et ostehøvelprinsipp med tanke på de gode ordningene som vi har fått til. Om Kambe ønsker å satse på rekruttering, må jeg minne om at med Høyres alternative politikk vil ungdom kanskje slutte å søke seg i det hele tatt til den maritime utdanningen, fordi rammevilkårene ikke legger til rette for en framtid i den næringen. Det er jo nesten interessant å høre det som Kambe sa, at det er «ærlig ment og ikke partipolitisk». For engasjementet er sterkt her, og kanskje har representanten et annet syn enn Høyre på dette.

Arbeiderpartiet ønsker å fortsette å stimulere til et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, se på arbeidsfordeling og ikke påtvinge løsninger fra sentralt hold. Vi ønsker fortsatt å legge penger på bordet til kompetansehevingstiltak for lærere innen maritim utdanning, professorater, erfaringsutveksling samt stipendordninger for å rekruttere utenlandske studenter til maritime utdanningsinstitusjoner. Vi registrerer nå en positiv trend i antall søkere til næringen, noe som er svært viktig fordi vi fortsatt har for få.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:22:43]: Eg registrerer at representanten Botten seier at ein har stø kurs i denne saka. Den kursen vil i så fall leie denne skuta – utdanninga – rett opp i fjæresteinane.

I Møre og Romsdal ser vi at den maritime utdanninga no er i ferd med å forvitre, rett og slett fordi det då ein førte ansvaret over frå staten til fylkeskommunane, ikkje følgde med nødvendig økonomi til å kunne vidareføre utdanninga på det nivået ein hadde tidlegare. Leiaren i fagskulestyret, Torgeir Dahl, seier følgjande: «Fylket har for lite penger til å opprettholde tilbudet i Kristiansund.» Og det tilbodet sto i fare for å bli lagt ned. Så «staten har løpt fra ansvaret. De har lagt hele ansvaret over på fylkestinget» – og fylkestinget tok det også i ein periode. Vi ser at det er svært skuffande for fylket at det ikkje blir satsa slik som det burde innafor denne næringa.

Når kunnskapsministeren blir utfordra på finansieringa av dette tilbodet, seier ho at ein har vidareført dei same kostnadene for denne utdanninga som tidlegare. Det viser berre at ein ikkje er villig til å gå inn og sjå konkret på at maritim utdanning er meir kostbar enn den vanlege utdanninga når det gjeld teknisk utdanning.

For Møre og Romsdal er dette veldig alvorleg. Vi ser at den maritime clusteren som representerer høgteknologi, og også eksportinntekter i milliardklassen, er avhengig av at det blir satsa skikkeleg, og at heilt nødvendige ressursar blir lagde på plass. Clusteren består, som vi veit, av reiarlag, verft, utstyrsleverandørar, skipsdesignarar og tenesteleverandørar, og alle desse som er nemnde her, har verdsleiande produktkvalitet. Eg vil seie det så sterkt som at norsk skipsfart på mange måtar – med clusteren og alle dei andre aktørane som er involverte i dette – står ved eit vegskilje. Når ein i denne clusteren, i lag med fagskulane, manglar 20–30 mill. kr berre i eit fylke som Møre og Romsdal, viser det alvoret i situasjonen. Som eg sa, denne regjeringa køyrer skuta med stø kurs rett i fjæresteinane.

I framtida kan ein ikkje stole på at fylkeskommunane, med dei oppgåvene dei har fått, vil kunne vere med og ta eit ansvar, slik som dei har gjort i Møre og Romsdal i ein periode. Det viser at denne interpellasjonen og diskusjonen om denne saka er utruleg viktig. Eg vil avslutningsvis takke representanten Kambe for at han har teke opp denne viktige saka.

Henning Warloe (H) [13:26:10]: Jeg vil også takke interpellanten Arve Kambe for å ta opp et viktig tema. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende at partifeller skryter av hverandre, men jeg vil likevel gjøre det, for også i KUF-komiteen har vi fra Høyres side forsøkt å sette fokus på maritim utdanning.

Jeg synes jo at interpellanten har rett i at regjeringen har vært uforståelig passiv ganske lenge i denne saken. Regjeringen fremla en stortingsmelding i 2009 – St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja – hvor man overhodet ikke nevnte dette temaet med et eneste ord, det til tross for at regjeringen selv gjennom Stø kurs har uttrykt bekymring for sektoren. La meg få sitere fra det som regjeringen selv sier i Stø kurs, som altså er et dokument om regjeringens strategi for miljøvennlig vekst i de maritime næringer. Der sier regjeringen bl.a.

«at verken struktur eller kvalitet på tilbudene», altså utdanningstilbudene, «er gode nok. Situasjonen for maritim utdanning og forventet behov for framtidig arbeidskraft tilsier at det må fokuseres på kvalitet og samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene. Regjeringen vil utrede hvordan kvalitet og framtidig struktur på maritim utdanning kan bedres (…)».

Dette synes jo vi er en veldig klar beskrivelse av et problem som regjeringen selv sier at den vil gripe fatt i. Derfor overrasket det oss i Høyre – og vi fikk en samlet opposisjon med på en merknad knyttet til dette – at dette temaet overhodet ikke var nevnt i regjeringens stortingsmelding om det samlede utdanningstilbudet i Norge – Utdanningslinja. Derfor formulerte vi en merknad om dette og fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for bedre kvalitet og struktur innen maritim opplæring og utdanning, og legge saken frem for Stortinget.»

Dette forslaget fikk kun opposisjonens stemmer. Det er helt åpenbart for oss at regjeringen har gitt en riktig påpekning av noen utfordringer, en kort analyse – man har da sagt a, men enn så lenge har man ventet med å si b.

Når det gjelder utdanningssektoren, høyere utdanning, har vi en helt parallell diskusjon om dette med struktur. Jeg tror statsråden nevnte det i ett av sine innlegg, nemlig denne såkalte SAK-satsingen. SAK står altså for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. K for konsentrasjon kunne vært byttet ut med k for kvalitet, for det er det det i bunn og grunn handler om.

Vi har en del utfordringer i et lite og tynt befolket land som Norge, hvor mye er smurt relativt tynt utover, og hvor utfordringene nå består i at kravene til kvalitet tilsier at man må gjøre strukturelle endringer. For eksempel kan jeg nevne at vi i Norge i dag har lærerutdanning på 23 forskjellige steder. Flere av disse utdanningsstedene har store problemer med å rekruttere studenter. Det var slik at regjeringen måtte fravike sitt eget krav om minimumsantall for opptak av studenter for å unngå at flere tilbud måtte legges ned. Men det er altså åpenbart et behov for en strukturdiskusjon. Regjeringen har jo satt dette temaet på dagsordenen gjennom SAK, og Kunnskapsdepartementet har satt av midler. Statsråden viste i denne debatten til at det var bevilget slike midler også til maritime utdanningsinstitusjoner.

Regjeringen har samtidig en litt uforståelig vegring mot å treffe beslutninger, man skyver på en måte sektoren foran seg. Høyres Svein Harberg har i en annen interpellasjonsdebatt utfordret statsråden for høyere utdanning nettopp på dette spørsmålet: Hva ønsker regjeringen å gjøre når det gjelder strukturdebatten innenfor høyere utdanning? Det er altså et helt relevant spørsmål i denne interpellasjonsdebatten også.

Så vil jeg helt til slutt si at samhandling i sektoren er viktig. Det virker jo som om samhandling også mellom departementene er en utfordring. Jeg vil også oppfordre næringsministeren til å ta et sterkere initiativ til å være mer aktiv i dette, for når næringen etterspør en strukturendring, bør man lytte til næringen.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:31:26]: Eg vil takke interpellanten for eit veldig viktig spørsmål. Det med kvalitet i utdanninga når det gjeld dei sentrale og viktige næringsgreinene i Noreg, er eit viktig spørsmål som det er brei interesse for i Stortinget, også i SV, i motsetning til det interpellanten prøvde å antyde her.

Eg har merka meg med undring at Høgre her går veldig høgt på banen og etterlyser sterkare sentralstyring. Vi har jo, som næringsministeren var inne på, sett det motsette signalet då Høgre hadde kontrollen med utdanningssystemet i Noreg. Det er ikkje meir enn to dagar sidan eg var i ein debatt med Høgre-folk, der eg blei skjelt ut for at vi heile tida skulle meine at den sentrale styringa var betre enn den regionale og den lokale styringa. Så her møter vel Høgre seg sjølv i døra.

Eg skal la den polemikken vere og gå over til det som eg meiner er viktig for å sikre kvalitet i den typen utdanning som vi snakkar om her. Eg har jobba 25 år i industrien og ti år på universitet, og min absolutte konklusjon er at den utan samanlikning beste måten å sikre kvalitet i fagutdanning og høgare utdanning på som er relevant for næringslivet, er å ha eit tett og nært samarbeid mellom næringsliv, utdanningsinstitusjonar og kommunar og fylkeskommunar på lokalplan. Eg har sjølv vore med og bygd opp eit slikt samarbeid rundt ei tilsvarande utdanning som ligg nær den maritime sektoren, nemleg leverandørsektoren, og det er ikkje tvil om at den typen samarbeid er det som byggjer kvalitet, det er det som gjer at utdanningskreftene får relevante casar for sine studentar – det er det som gjer at dei i næringslivet kan kome med konkrete innspel til kva som er kvalitet, kva som er moderne, og kva som er oppdatert utdanning.

Det som då forundrar meg, er at det partiet som interpellanten representerer, nettopp har vore med på å foreslå å redusere dei budsjettpostane i statsbudsjettet som skal brukast til å finansiere eit slikt klyngesamarbeid mellom utdanningsinstitusjonar, næringsliv og offentleg sektor gjennom å fjerne dei regionale utviklingsmidlane og gjennom å vere med på å kutte dei budsjetta som skal gå til National Centres of Expertise og Arena-prosjekt. Så eg skjønar intensjonane til interpellanten. Dei er veldig gode. Dei er heilt i tråd med det regjeringa og SV jobbar for, men dei følgjer det ikkje opp i praksis.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:34:31]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Maritim utdanning og kompetanse er det viktig å sette fokus på. Kravet om å få en nasjonal læreplan tror jeg er viktig for å se helheten, ikke minst med tanke på at utdanningsvolumet skal imøtekomme det behovet som næringen har. Næringen stiller opp for den maritime utdanningen og er faktisk i dag kanskje nøkkelen til å gi et godt utdanningstilbud. De ulike skoleslagene makter ikke med de økonomiske forhold som rår, verken å skaffe nok lærekrefter og utstyr som trengs for å holde tritt med utviklingen i næringen. Høgskolen i Ålesund er et godt eksempel på at næringsliv og utdanning går hånd i hånd.

I Norge ønsker vi å gi studentene verdens beste maritime utdanning, og dersom den maritime næringen skal vokse i en tid der det blir færre unge, må næringen vinne kampen om talentene. I dag er situasjonen at det er for få unge som velger en maritim utdannings- og karrierevei. Det stilles også spørsmål ved om kvaliteten på tilbudene er gode nok.

Den maritime næringen i Norge er i vekst, og fremtidsutsiktene bør være gode. Om vi skal vi beholde posisjonen i den globale konkurransesituasjonen, avhenger i stor grad av kvaliteten på studentene og medarbeiderne på utdanningsinstitusjonene. Der er derfor nødvendig med en kritisk gjennomgang av den maritime utdanningen i Norge for å sikre at den faktisk er verdens beste.

Det har de siste årene vært gjort mye for å gjøre de maritime utdanningsmulighetene kjent for ungdommen. Denne jobben har næringen i stor grad stått for selv. Det er viktig å få fortalt ungdommen at det å arbeide med en skipsnæring som har lange tradisjoner, er en gyllen mulighet – der Norge som nasjon konkurrerer i verdenstoppen.

Men som interpellanten og også MARUT påpeker, har vi ulike strukturelle utfordringer, og jeg ønsker å bruke resten av taletiden på fagskolens plass i utdanningssystemet. Her har det skjedd en utvikling der fagskolen blir mer akseptert som en yrkesrettet høyere utdanning nå enn den tidligere har vært. For de elevene som velger maritime yrkesfag i videregående skole, er fagskolen et naturlig karrierevalg. Kristelig Folkeparti mener at det å innføre fagskolepoeng er viktig. Det er også viktig å harmonisere fagplaner og regelverk for fagskolene og høyskolene, slik at elever enkelt kan gå fra en fagskole og videre til en maritim høyskole. Dette er en balansegang, for det er viktig at selve fagskoleutdanningen – det å få et fagbrev – også er en fullverdig utdanning. Det er også viktig at undervisningen ved de maritime fagskolene strekker seg ut over minstekravene som gjelder for å få sertifikat.

Den maritime næringen er sterkt bekymret over den nedbygging som skjer i dag av den økonomiske utviklingen etter at fylkene overtok ansvaret for fagskolene. Det har andre innlegg satt fokus på. Fortsetter denne strupingen av de maritime fagskolene, vil dette klart gå ut over kompetanseutvikling og rekruttering av fremtidens arbeidskraft. Det er ikke det verken næringen eller Norge trenger i dag. Vi trenger å se fremover, og vi trenger å tilrettelegge utdanningstilbudet etter de behovene vi ser at næringen trenger i fremtiden.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:39:16]: Først vil jeg få lov til å gratulere statsråden med at han har kjøpt seg iPad. Jeg regner med at han hører hva som skjer på talerstolen likevel.

Innledningsvis vil jeg få lov til å takke interpellanten for at han reiser en viktig debatt i denne salen. Jeg må si at det var litt overraskende å høre min ærede kollega fra næringskomiteen Else-May Bottens innlegg. For når jeg leser interpellasjonen, sak nr. 5 på dagens kart, ser jeg det mer som en invitasjon nettopp til å komme videre, til å kunne bli bedre innenfor et felt som faktisk har en del problemstillinger i dag som vi er nødt til å finne en løsning på.

Interpellasjonen i seg selv trekker opp en del ting, både knyttet til det som Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU STEP, fikk gjort høsten 2007, og som andre institusjoner nettopp har påpekt. Da er det viktig at vi har denne typen debatter om hvordan vi kan komme et steg videre, og ikke bare går i skyttergravene. Kanskje det aller viktigste i selve debatten, hvis vi skal få noen orden på det, at vi skal få en progresjon utdannelsesmessig og få flere folk til å søke seg til denne sektoren osv., er rammevilkårene til næringen, sikkerheten til få seg en jobb, muligheten til ytterligere karrieremuligheter og det å ikke risikere det som skjedde for noen tiår siden, da vi mistet en hel generasjon med sjøfolk fordi rammevilkårene endret seg.

I den forbindelse og med det som et arbeidsverktøy vil jeg gi skryt for Stø kurs. Selv om det er regjeringens program knyttet til maritim sektor, står det veldig mye bra i Stø kurs, men da må det også følges opp. Det som jeg tolker nærmest som en invitasjon her, er nettopp det at flere statsråder og departementer bør samarbeide enda tettere enn det kan se ut som man gjør i dag.

Jeg hørte at statsråden selv i sitt andre innlegg pekte på at det var en annen statsråd som hadde det konstitusjonelle ansvaret knyttet til det utdanningsmessige. Det er selvfølgelig helt riktig. Men hvis man ser på den maritime utdanningen, henger det nøye i hop – det som har med utdanningsinstitusjonen å gjøre, og det som skjer ute på fartøyer i næringen. Disse tingene henger sammen. Det er klart at det er å gamble å ta en maritim fagutdannelse, hvis du er usikker på – når du skal ut enten som lærling eller ta fartstiden din – om det faktisk er en plass i den enden. Ja, da tenker du deg om en gang til før du nettopp gjør det. Så her må man ha på plass enda bedre avtaler enn man har i dag.

Det er helt klart at det samarbeidet som man bl.a. har fått til i Møre og Romsdal med Fagskolen i Ålesund, om skolens muligheter for professorat i et samarbeid med næringen, er utrolig viktig, for det gjør jo at du gir næringen et eierskap også til det utdanningsmessige. Men da må vi også være villige til, slik representanten Kambe viser til i denne interpellasjonen, å se på utdanningsinstitusjonene våre og på måten vi har organisert dem på.

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa mye i sin karriere, og det er særlig en ting jeg merket meg, som var meget klokt, og det er selvfølgelig utsagnet om at alt henger sammen med alt. Det gjelder ikke minst i denne næringen. Jeg skal ikke angripe noe parti for at man sier det ene og gjør det andre. Det er det noen som har gjort. Men det er klart, det er et problem når vi nok en gang ser i budsjettforhandlingene at enkeltpartier foreslår å senke bl.a. det man omtaler som nettolønnsordningen, som er en refusjonsordning, at man går ned på den, enten det er til 120 000 kr eller, som Kristelig Folkeparti foreslår, å senke den betydelig, i hundremillionersklassen, i forhold til det den er nå. Det viktige er nettopp rammevilkårene og forutsigbarhet for at vi skal ta den utdannelsen som sikrer oss jobb. Også kampen knyttet til rederibeskatningen, som vi så for en stund tilbake, er også en sånn ting som setter spørsmålstegn ved den. Men jeg håper at det som kommer ut som et resultat av denne interpellasjonsdebatten, er at næringsministeren setter seg sammen med den som har ansvaret for utdanningen, og ser på det bevilgningsmessige. Det koster mer å utdanne sjøfolk enn kokker. Begge yrkesgruppene er veldig viktige, men enkelte ting medfører høyere kostnader enn andre, ikke minst det kompetansemessige. Jeg håper det kommer som et positivt resultat ut av dette.

Arve Kambe (H) [13:44:19]: Jeg vil si at debatten har vært veldig interessant, for det er åpenbart, når man hører på tonen fra regjeringspartienes representanter på Stortinget, at vi har truffet en øm tå. Her har åpenbart regjeringen ikke gjort jobben sin. Her har åpenbart de rød-grønne stortingsrepresentantene ikke gjort jobben sin. Maritim utdanning er ute av kurs. Den har ingen framdrift, og det har denne debatten dessverre vist, og det aktualiserer at det er viktig å følge denne saken opp.

Representanten Holmelid har en eller annen «syntax error» i sitt resonnement når han peker på at Høyre liksom skal være mot nasjonale læreplaner. Hele Kunnskapsløftet handler jo om at vi skal ha nasjonale læreplaner, men hvordan skolene der ute velger å implementere dem, har noe med lokalt næringsliv å gjøre. Det har noe med kunnskapen i skolen å gjøre, og det har med hvordan interessen og behovet i næringslivet for elever og bedrifter er. Sånn skal det også være i maritim næring. Vi vet bl.a. at de fire høyskolene som jobber med dette, allerede er i ferd med å gjøre dette. I Tromsø er de veldig gode på arktiske operasjoner. I Haugesund er de veldig gode på sub sea og deep sea. I Ålesund er de veldig gode på offshore, og i Tønsberg er de veldig gode på gass- og kjemikalietankere o.l.

Else-May Botten gir meg innledningsvis ros for å være en venn av den maritime næringen. Det tar jeg til meg. Det er faktisk noe jeg har tenkt å fortsette med, og som hun helt rett påpekte, drev jeg mye av valgkampen hjemme i min region på det. Jeg tror det er viktig at man har folk på Stortinget som er opptatt av noe, at man brenner for noe, og at man jobber for noe.

Maritim utdanning er viktig. Nå har vi sett gjennom lang tid at det er et vakuum der ute, og når det er et vakuum der ute, kan man enten lene seg tilbake og si: Ha, ha, ingen ting skjer, det er fint. Eller, hvis man er slik som Høyre, er man litt mer utålmodig og vil ta litt mer regi og si noe mer om dette.

Da er poenget med denne ballen å spille den til Giske, og så er spørsmålet: Tar statsråden ballen? Eller gjør statsråden det som denne regjeringen dessverre er blitt kjent for, at når man får ballen, sender man den videre til andre, helst til embetsverket, en byråkrat, som man kan velge å gjemme seg bak. Det er klart at status for den maritime utdanningen i dag er at næringen sier at man må ha ny utdanning. Høyskolene sier det – fagskolene og fylkeskommunene sier det ikke – men de sliter med finansieringen. De sliter med utstyret, og hvis statsråden ikke ser alle rapportene som er kommet, ser ropet fra næringen, ser ropet fra høyskolene og også ser ropene fra foreningene, fra Maskinistforbundet, fra Sjøoffisersforbundet, fra Rederiforbundet, gjør verken statsråden eller Stortinget jobben sin. Da gir jeg Giske anledningen en gang til: Ta regi!

Statsråd Trond Giske [13:47:35]: I likhet med Else-May Botten må jeg si at jeg setter pris på det voldsomme engasjementet fra interpellanten for den maritime næringen og ønsker ham lykke til på ferden med å få partiet sitt like engasjert i denne saken, i nettolønnsordningsspørsmålet, i det å ha en ikke-næringsnøytral næringspolitikk, i det å ha en maritim strategi, i å bygge Stø kurs videre, for sannheten er vel at vi fra det partiet ikke har hatt de sterkeste alliansepartnerne i det maritime arbeidet. Men jeg håper at interpellantens inntreden og engasjement kanskje gjør at vi får et enda bredere flertall bak den Stø kurs-strategien som departementet og regjeringen har lagt.

Så mener jeg at interpellanten gir gode innspill til hvordan ting kan bli bedre, men at han gir et feil bilde av hvordan tingenes tilstand er. Maritim utdanning er slett ikke helt ute av kurs. Jeg mener at det er å underkjenne den store innsatsen som gjøres ute i fagskolene, i høyskolene – det samarbeidet som foregår, og den innsatsen som gjøres, ikke minst av bedriftene selv til å gi ungdom opplæring. Det gjøres en formidabel innsats både fra næringen og fra utdanningsinstitusjonene for å sørge for at bransjen har tilgang på maritim kompetanse. Så jeg deler ikke denne beskrivelsen av bransjen. Jeg deler ikke denne beskrivelsen av næringen, og jeg deler ikke denne beskrivelsen av utdanningsinstitusjonene. Tvert imot, kartleggingen viser jo også at det skjer mye bra, og den kartleggingen vi har gjennomført i samarbeid med maritimt utvalg, er jo nettopp for å synliggjøre hva som kan gjøres enda bedre. Så man slår jo virkelig inn åpne dører når man sier at man må engasjere seg i dette. Man viser jo til den utredningen, og engasjementet og oppfølgingen vil være spredt på mange statsråder i regjeringen, særlig da Kunnskapsdepartementet og Næringsdepartementet, på henholdsvis utdanningssiden og på næringssiden.

Vi skal fortsette å jobbe med maritim strategi. Vi skal ta med oss de innspillene som er kommet fra interpellanten, og fra dem som har hatt innlegg i debatten. Jeg er helt sikker på at også Kunnskapsdepartementet leser og lytter til det som sies fra Stortinget, slik at de innspillene som er kommet, også her blir tatt med i det videre arbeidet. Det var også hensikten med utredningen. Jeg vil minne om at den kom våren 2010. Det er en viss tidshorisont her; det er vanskelig å få ting som man får en rapport om våren 2010, til å bli realitet fra skoleåret høsten 2010. Noe tar det litt lengre tid å implementere, men jeg vet at utdanningsinstitusjonene selv også har lest rapporten. De var med i utredningen av den, og de bruker den i sitt arbeid for å bli enda bedre.

Til syvende og sist er det samspillet mellom dem og næringen, ikke veien næring, storting, regjering, departement, høyskole eller fagskole som er løsningen. Det er når utdanningsinstitusjonene, lærerkreftene og fagfolkene jobber direkte og tett på bransjen, når de jobber med rederiene, med sjøfolkene og med organisasjonene, at vi får gode resultater.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed avsluttet.