Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) [11:34:22]: (ordfører for saken): Jeg tar først opp mindretallsforslaget fra komiteen, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står bak.

La meg først slå fast at en samlet komité mener det er viktig at veteraner fra internasjonale operasjoner har gode rettigheter. Vi må aldri glemme at personell i internasjonale operasjoner tjenestegjør på vegne av den norske stat. Dette personellet gjør en viktig jobb, ofte under tøffe forhold, og det er samfunnets ansvar og derfor samfunnets plikt å gi dem den anerkjennelsen og støtten de fortjener, også etter at de har kommet hjem til Norge.

Vi må dessverre erkjenne at storsamfunnet over flere tiår har forsømt sitt ansvar for å ivareta skadde veteraner. Dette kan vi ikke være bekjent av. Når det er sagt, vil jeg derfor understreke betydningen av at denne regjeringen faktisk har tatt tak i veteranpolitikken etter tiår med unnlatelsessynder.

Det er en delt komitéinnstilling når det gjelder representantforslaget fra Fremskrittspartiet, med tilhørende nytt forslag fra Høyre, og de ulike partiene slutter seg til ulike forslag. Dette er egnet til forvirring. Veteranpolitikken framover er etter min mening et såpass alvorlig tema at vi må unngå politisk spill og partimarkeringer.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har en helhetlig veteranpolitikk med ett system som sikrer koordinert og samordnet oppfølging av de enkelte veteranene, også når det gjelder erstatninger. Svakheten med representantforslaget er at forslagsstillerne i utgangspunktet foreslår å endre både det objektive ansvaret i forsvarspersonelloven § 12 b med tilbakevirkende kraft, samtidig som man også foreslår å endre den såkalte særskilte kompensasjonsordningen, slik at den ivaretar både fysiske og psykiske skader som gjelder både i fortid, nåtid og også i framtid. Dersom dette skulle bli vedtatt, vil vi få to parallelle erstatningssystemer.

I tillegg vil jeg også vise til at forslaget om endret oppfølgingsplikt for Forsvaret utfordrer vårt felles sivile helse- og sosialsystem. Vi må erkjenne at vi ikke kan bygge opp et parallelt militært helse- og sosialsystem i Norge. Jeg vil i den anledning også vise til at Forsvarets praksis er å aldri avvise veteraner som tar kontakt, og at de veileder den enkelte veteran videre i det sivile helse- og sosialsystemet. Det er jo også her vi i media i det siste har sett mangler i det sivile systemet som skal ivareta veteranene.

Alt dette viser bare at det er behov for en helhetlig veteranpolitikk som er samordnet, og som er koordinert mellom de sivile og de militære etatene.

Målsettingen for Arbeiderpartiet er å etablere ett erstatnings- og oppfølgingssystem som er målrettet, og som retter opp urimeligheter i det eksisterende erstatnings- og kompensasjonsordningssystemet. I tillegg må vi få en bedre samordning av og forståelse i det sivile helse- og sosialsystemet for veteranenes spesielle utfordringer.

La det ikke være tvil: Arbeiderpartiet ønsker en verdig og rettferdig veteranpolitikk. Regjeringen har derfor varslet at den vil komme med en egen handlingsplan – «I tjeneste for Norge», som den heter – på frigjøringsdagen og veterandagen den 8. mai. Arbeiderpartiet vil i den anledning være med på å sørge for at vi får en helhetlig veteranpolitikk, og at alle veteraner får både den støtten og den anerkjennelsen de har krav på og fortjener.

Presidenten: Representanten Tore Nordtun har tatt opp det forslaget han refererte til.

Peter N. Myhre (FrP) [11:38:56]: Norge har store militære styrker i utlandet. Regjeringen er synlig på å understreke hvor viktig den jobben de gjør, er. De er ute for Norge og kjemper for fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter. Så langt er regjeringen og Fremskrittspartiet enig.

Men dette koster, og da snakker jeg ikke bare om budsjetter. Det dreier seg om enkeltskjebner som vi får melding om med litt for stor hyppighet, om enkeltmennesker som får psykiske skader som ofte ikke avdekkes før lang tid etter at soldatene er kommet hjem.

Vi ønsker å fokusere på dette fordi vi forlanger så mye av våre soldater. De representerer oss med all sin innsats til menneskehetens beste.

Slik loven er i dag, har Forsvaret ansvaret bare i ett år. Deretter skal soldatene over til det ordinære helsevesenet, med alle dets feil, mangler og endeløse ventelister. Dette kan vi ikke lenger finne oss i. Fremskrittspartiet mener derfor at Forsvaret skal ha ansvaret for psykiske skader i inntil fem år etter at skaden er oppdaget. Regjeringspartiene har en slags formell begrunnelse som etter min mening har karakter av ansvarsfraskrivelse, når de motsetter seg Fremskrittspartiets forslag.

Det som er risikomomentet i denne saken, er når den dagen kommer da soldatene ikke lenger har tillit til at de får en tilstrekkelig oppfølging dersom de får problemer etter endt tjeneste. En slik mangel på tillit vil etter hvert gå ut over motivasjonen. Det vil etter hvert igjen gå ut over innsatsviljen, og til syvende og sist vil dette gå ut over Norges yteevne i internasjonale militære operasjoner.

Bare noen ord når det gjelder regjeringspartienes begrunnelse for ikke å slutte seg til Fremskrittspartiets forslag. Det første argumentet som ble nevnt, er dette med tilbakevirkende kraft. Men dette har ingenting med tilbakevirkende kraft å gjøre. Vi ønsker at dersom noen soldater som er kommet hjem, i fremtiden får avdekket psykiske problemer, skal de få et tilbud fra Forsvaret. Det dreier seg ikke om å etablere noe slags dobbelt helsevesen. Det er Forsvaret som skal ha ansvaret for at de soldatene som opplever dette, skal få det tilbudet som er tilstrekkelig for dem. De skal altså ikke henvises til en venteliste, men ha Forsvarets ressurser til disposisjon når tiltak kreves for å reparere skader de er blitt påført i det som saksordføreren kaller for statens tjeneste. Om Forsvaret velger å ha sine egne folk til å gjennomføre de tiltakene det her er snakk om, eller om de sørger for at det blir gjort ved at de kjøper tjenester et annet sted, skal ikke vi blande oss opp i i denne saken. Men det vi ser som avgjørende nødvendig, er at Forsvaret tar et større ansvar når det gjelder psykiske langtidsskader hos personell, og at vi ikke bare henviser dem til det norske helsevesenet, som definitivt ikke har noe godt renommé når det gjelder denne typen tjenester.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag, slik at de kommer til behandling?

Peter N. Myhre (FrP) [11:43:08]: Beklager, president.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 2–5, som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med Kristelig Folkeparti, slik det er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Peter N. Myhre har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:43:30]: (komiteens leder): Først vil jeg gi ros til forslagsstillerne for gode forslag og muligheten til å ta opp en viktig debatt her i Stortinget.

Dette er en sak som ligger veldig mange nær. Det skulle bare mangle at ikke de som risikerer livet og helsa for Norge i operasjoner ute, og som kommer hjem med fysiske eller psykiske skader, får den oppfølgingen de fortjener og trenger.

Jeg vil også gi ros til regjeringa, som med et samlet storting i ryggen har gjort mye bra i veteransaken de siste årene. Det er gjort et viktig stykke arbeid, men det gjenstår fortsatt en god del av veien.

Den forskjellsbehandlingen som man endte opp med når det gjaldt veteraner som har tjenestegjort før 1. januar 2010, og veteraner som har tjenestegjort etter 1. januar 2010, har blitt som et åpent sår for veteranene. Det har utallige demonstrasjoner rett utenfor Stortinget – og for så vidt også andre steder – vist de siste månedene. Forskjellsbehandlingen virker helt urimelig for dem som omfattes av den, og den kommer som en tilleggsbelastning på toppen av alt annet som de må slite med, både psykisk og fysisk.

Høyre og de andre opposisjonspartiene var imot denne forskjellsbehandlingen da den ble innført. Vi syns det er viktig å støtte dette forslaget, nettopp for å prøve å rette opp noe av den uretten. Det er den viktigste grunnen til at vi støtter forslaget.

Jeg vil også bare si, både til saksordføreren og for så vidt til andre som kan tenke seg å ta ordet om akkurat det, at frykten for at man skal få oppleve to delvis parallelle erstatningssystemer, er jo reell i dag. I dag har vi to parallelle erstatningssystemer, et før og et etter 1. januar 2010. Det er uholdbart for veteranene at det fortsatt er sånn.

Så er det viktig også å diskutere en annen del av forslaget, nemlig oppfølgingen utenom erstatningen. De siste årene har vist at et oppfølgingsansvar som strekker seg over lengre tid enn ett år etter dimittering, er helt nødvendig. Det forslaget innebærer, vil være en forbedring av dagens ordning.

Vi er også veldig fornøyd fra Høyres side med at vi har fått støtte både fra forslagsstillerne og fra Kristelig Folkeparti i at vi skal ha et oppfølgingsansvar som ikke bare løper fra dimitteringsdagen, men fra oppdagelsestidspunktet av skaden. Vi skal huske på at særlig når det gjelder mange av de psykiske seinskadene, kan det gå lang tid før de oppdages. Man kan ha vært hjemme i mange år før skaden viser seg. Derfor er det viktig å ha mulighet til å få erstatning også for de skadene som oppdages seint. Den oppfølgingen har vist seg å være viktig. Mange veteraner går seg helt vill i et sivilt hjelpeapparat som ikke forstår deres situasjon, og som per dag ikke har den spesialkompetansen som skal til for å gi en anstendig og riktig behandling av veteranene. Et av momentene som ofte gjør det ekstra vanskelig å være veteran i det sivile hjelpeapparatet, er de dårlige registreringsrutinene som har blitt avdekket de siste månedene, både for soldater som har tjenestegjort innenlands, og for soldater som har tjenestegjort utenlands.

Som vi har sett mange steder i det sivile hjelpeapparatet, kan det gå mange år før lidelser som ikke er påført veteraner, men som er påført mennesker som ikke har tjenestegjort i Forsvaret, har en så god beskrivelse at man lett får hjelp i det sivile hjelpeapparatet. Man kan f.eks. bruke amalgamforgiftning som et bilde på det. Det har tatt mange år før helsevesenet nå endelig forstår hva disse skadene dreier seg om, og kan gi en tilstrekkelig behandling og erstatning.

Når det gjelder veteraner som har tjenestegjort ute, og som har opplevd ting som ingen av dem som sitter og skal behandle sakene, egentlig forstår hva er snakk om, er det klart at det hadde hjulpet veldig mye hvis registreringsrutinene var så gode at man enkelt kunne si at dette er en typisk skade som oppstår hvis du tjenestegjør i utlandet over en sånn periode eller under sånne forhold. Det er klart at det ville hjulpet betydelig.

Vi politikere har et stort ansvar. Vi har et stort ansvar, ikke bare for å være der når ting går bra i utenlandsoperasjoner eller tjenestegjøring innenlands. Vi har i aller høyeste grad også et ansvar for å være der når det ikke går bra. Vi ber kvinner og menn i ytterste konsekvens om å ofre livet eller å ta liv. Vi ber dem om å ofre sin egen helse i gitte situasjoner. Da fortjener de – og det skulle bare mangle – at vi stiller opp på en god og anstendig måte for alle dem som på ulike måter har opplevd å bli skadet i operasjoner. Det gjør inntrykk når veteraner sier at den kanskje aller verste krigen er den som må utkjempes i det sivile hjelpeapparatet når man kommer hjem.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:48:59]: Eg synest òg at det er på tide at det vert fremja forslag i Stortinget, for det har vore mange diskusjonar om denne problemstillinga den siste tida. Det dreier seg om det mest grunnleggjande uttrykket for respekt og verdigheit som vi som samfunn kan gje til dei som har tenestegjort i det norske forsvaret i ulike typar internasjonale operasjonar.

I alle samanhengar der eg høyrer på ei brifing eller ein gjennomgang om korleis ein jobbar i ein internasjonal operasjon, er det to omsyn som går igjen: 1) Ta vare på personellet, 2) Løys oppdraget. Då må vi også ha den typen tenking når vi jobbar med dei sakene. Det viser heilt tydeleg kva som skal vere det viktigaste i alt forsvarsarbeid.

Så vil eg rose regjeringa for å ha teke tak i dette viktige arbeidet med å vareta veteranane sine rettar og behov. Her trur eg vi må innrømme at tiår med for dårleg arbeid ligg bak oss, men òg sjølvsagt at det har vore ei endring når det gjeld realitetar og norsk deltaking i utlandet. Det å vareta enkeltmenneske sine rettar er viktig i alle delar av samfunnet, men det er spesielt viktig for unge kvinner og menn som har delteke i utanlandsoperasjonar. Eg meiner at vi har kome eit godt stykke – gjennom stortingsmelding, gjennom årets budsjettforslag – og vi er på veg vidare gjennom ein handlingsplan som ein no arbeider med. Eg har lyst til å seie at eg veit at forsvarsministeren personleg er sterkt engasjert i denne problemstillinga. Ho har opparbeidd seg stor kunnskap, og ho har ikkje minst hatt tett kontakt med mange som sjølve er veteranar eller pårørande til dei.

Så vil eg knyte nokre kommentarar til dette. Eg trur, og min tankegang er, at vi må møte både dette forslaget og andre forslag som har kome opp, med ein stor grad av audmjukskap når det gjeld korleis vi gradvis skal forbetre veteranane sin situasjon og rettar. Det trur eg kanskje vi alle vil vere einige i at er ein fornuftig inngang til det. Eg har òg registrert at mange av dei forslaga som har kome i mediedebatten og på andre måtar frå opposisjonen, er det i realiteten brei semje om. Dei er dels innførte, og det er dels varsla at ein jobbar med dei.

Lat meg berre knyte nokre kommentarar til dette. For det først er det heilt openbert at det er behov for å sjå nærare på erstatningsordningane, kompensasjonsordningane. Det er nødvendig å gå inn i det. Eg vil òg nemne eit spesielt forhold som i alle fall eg har vorte kontakta av fleire om. Det gjeld særleg spørsmålet om invaliditet, korleis vi vurderer det, men òg spørsmålet om det å få praktisk og annan oppfølgingshjelp til kontakt med helsevesenet, med Nav, med Statens Pensjonskasse, både for dei som er veteranar sjølve, og for pårørande og dei rundt dei – det å lage eit kontaktpunkt og eit støtteapparat som ein kan nytte i ein så spesiell situasjon som det er snakk om her.

Så er det mange som heilt riktig har peikt på at ei langsiktig oppfølging er viktig. Eg vil òg trekkje fram krisehjelp når noko spesielt skjer, for det har i alle fall vorte heilt tydeleg for meg at det er behov for ei avklaring mellom sivil side og militær side om ansvarsfordelinga, og korleis vi skal få det til å fungere. Eg høyrer mange gode historiar om kor godt det fungerer på sivil side. Eg trur vi har litt å gå på her.

Så er eg open for å diskutere Forsvarets ansvar, kor lenge det skal vare osv., men eg vil avvise å gjere ei endring over bordet her no. Men lat oss prøve å diskutere det på ein litt audmjuk måte, kva som er riktig her. For meg er det i alle fall ikkje openbert at det vil forbetre den helsemessige oppfølginga dersom Forsvaret skulle ha eit femårsansvar for det helsemessige, framfor om helsevesenet skulle ha det. Ein kan sikkert seie mykje bra om Forsvaret som ikkje er så bra med helsevesenet. Eg har eit meir positivt syn på ting i det norske helsevesenet enn det enkelte her gjev uttrykk for, men at dei kanskje har meir greie på helsemessig oppfølging i helsevesenet enn i Forsvaret, trur eg i alle fall det kan vere grunn til å diskutere – for å seie det slik. Men så vil eg ikkje lukke debatten om kva som bør vere det endelege, korleis det skal vere, når det gjeld spørsmålet om grensedraging.

Heilt til slutt: Det er nødvendig med ei betre samordning av dei ulike oppfølgingstenestene vi har innanfor Forsvaret, og det er òg andre spørsmål enn dei eg gjekk inn på her, som det er viktig å sjå på. Som representanten Eriksen Søreide har òg eg høyrt soldatar gje uttrykk for – dette er eigentleg veldig deprimerande klårt – at den vanskelegaste krigen var den som begynte då dei kom tilbake igjen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:54:11]: Denne debatten og de debattene vi har hatt før om veteranenes stilling, sier noe om den endringen Forsvaret har vært igjennom. Hvis vi går ti år tilbake i tid, var det nok ikke et like stort fokus. Det er i år det tiende året vi er i Afghanistan, og det har vært en enorm operasjon som har berørt veldig mange enkeltpersoner som har vært der nede, og mange familier.

Vi har mange veteraner. Vi får nye veteraner hver dag, og veldig mange av veteranene tjenestegjør i Forsvaret akkurat nå. Så jeg synes noe av mottoet for oss i Stortinget, for regjeringen, er hvordan vi skal klare å beholde veteranene lenger, for veteranene har veldig mye å tilføre av trygghet, tyngde og kunnskap inn i Forsvaret. Der tror jeg at spesialstyrkene har vist vei. Vi har vært veldig opptatt av hvordan vi skal klare å ha erfarne spesialstyrker, hvordan vi skal klare å beholde dem lenge, og at vi har et stort aldersspenn også blant dem som tjenestegjør. For det kan godt være klokt at en som er litt mer voksen, kan være en mentor, en veileder, i det daglige for en som er litt yngre. Så jeg ønsker å fokusere litt mer på hvordan vi skal klare å beholde veteranene lenger.

Da er det tre punkter jeg vil innom med hensyn til det. Punkt 1 er å bevare helsen, for det er en enormt belastende situasjon mange av de kvinnene og mennene er ute i. Vi må se på hvordan Forsvarets sanitet fungerer. Flere har vært innom ting man har hørt, og det skal man være litt forsiktig med. Men i hvert fall noe av det man får høre, er at Forsvarets sanitet ikke er god nok til å følge opp folk i sykmeldingsperioden. De er flinkere til å sykmelde enn til å følge opp, og de er ikke flinke nok med hensyn til det man kaller et inkluderende arbeidsliv i andre sammenhenger, hvordan man skal følge opp dem som har helseproblemer. Et uttrykk som har kommet meg for øre noen ganger, er uttrykket «legeskrekk». Man er redd for å bruke en del av Forsvarets helsetjenester, man er redd for å bli erklært tjenesteudyktig – for å dele psykiske bekymringer og å gi uttrykk for fysiske plager. Vi må jo ha topptrente soldater i felt, og hvis man deler sykdomsbildet sitt, er man redd for at man ikke får reise ut på nye internasjonale operasjoner. Det kan på kort sikt være fornuftig for den enkelte soldat, men på lang sikt vil det kunne forsterke problemene til soldaten. Så det må vi se på.

Punkt 2 er å bevare familiene. Det er klart at det er veldig belastende hvis mor eller far er i en krigssone, og det er nyheter i nyhetsbildet jevnlig og foreldrene er langt borte fra sitt barn. Det å føre en aktiv familiepolitikk er Forsvaret opptatt av. Det er viktig at man i de tunge forsvarsområdene, spesielt i indre Troms og i Østerdalen, har god kunnskap også om skole, PP-tjeneste og Bufetat og kunnskap om hvordan man skal følge opp og ta tak i familieproblemer, og at de som jobber i kommunal sektor rundt familien, har forståelse for og kunnskap om hvilken situasjon soldatenes familie er i.

Så punkt 1 dreier seg om det å ta vare på helsen, punkt 2 om det å bevare familien og punkt 3 om det å bevare jobben. Det er det mange som er urolige for etter en sykdomssituasjon – hvilken jobbsituasjon har jeg etterpå hvis jeg skulle bli skadet, hvis jeg skulle bli syk? Der har også spesialstyrkene vist vei, når det gjelder hvordan man skal klare å skape trygghet for at man har en jobb å gå tilbake igjen til, slik at man har ro rundt det å kunne dele sine bekymringer.

Forsvarsminister Grete Faremo har gjort mye bra. En av de tingene som nå er blitt gjort, er at det er satt i gang et pilotprosjekt i Østerdalen i forhold til Forsvaret, i forhold til Nav, i forhold til Bufetat, i forhold til kommunene – hvordan man helhetlig og samordnet kan gå inn rundt den enkelte soldat og familien. Noe av det jeg er opptatt av der, og som jeg mener vi må se enda mer på, er hvordan vi kan styrke det psykiske helsevernet i de tyngste forsvarskommunene, slik at soldater kan bruke en tjeneste utenom tjenestevei når det gjelder å dele sine utfordringer, sine problemer. Det er et faktum at mange ikke tør å gå vanlig tjenestevei for å dele sine problemer, fordi man er redd for sin videre karriere. Derfor mener jeg at en viktig del av det pilotprosjektet også bør være hvordan vi kan sørge for at det blir mer trygghet og åpenhet rundt det å dele sine helseproblemer, slik at vi kan forebygge i en tidlig fase.

Jeg ser fram til den handlingsplanen som vil bli lagt fram den 8. mai. Forsvarsministeren har fram til nå vist til veldig mange gode tiltak, og det kommer til å komme flere gode tiltak der.

Laila Dåvøy (KrF) [11:59:25]: Bruk av militærmakt er det mest alvorlige virkemiddel vi som politikere besitter. Det å sende unge kvinner og menn i krig fører med seg et stort ansvar fra vår side – et ansvar for hvordan vi øver og trener dem, for hvordan vi setter dem i stand til å løse oppdragene sine, og ikke minst for hvordan vi tar vare på dem i etterkant. Derfor er det et viktig representantforslag vi behandler her i dag.

Kristelig Folkeparti har i flere sammenhenger og ved flere anledninger tatt til orde for at vi bør styrke innsatsen overfor veteranene. Norge har 120 000 krigsveteraner med tjeneste fra den andre verdenskrig, fra Libanon, Balkan og Afghanistan, og det er faktisk en ganske stor gruppe. Derfor angår det også oss alle.

Regjeringen skal ha ros for at den satte en rekke problemstillinger på dagsordenen i veteranmeldingen. Utfordringene er imidlertid at denne meldingen på en rekke punkter ikke er god nok og ikke ivaretar våre soldaters interesser på en tilfredsstillende måte, etter min mening.

En viktig del av arbeidet for veteranene våre handler om anerkjennelse, anerkjennelse av den innsatsen de har ytt, og den risiko de har tatt på Norges vegne. Konsekvensen av dette må være at vi som politikere gjør det vi kan for å styrke deres rettigheter. Skal vi sende soldater ut i skarpe internasjonale militære operasjoner, ja så må både soldatene våre og deres familier ha trygghet for at vi på best mulig måte vil ta vare på dem og deres interesser når de trenger det.

Det skillet som i dag gjelder for kompensasjon for soldater som har tjenestegjort før og etter 2010, bør etter vårt syn oppheves straks. Skillet er både ulogisk og urettferdig. Prinsippet om lik erstatning for lik skade bør være gjeldende. Kristelig Folkeparti vil på det sterkeste oppfordre alle partier på Stortinget til å bidra til å rette opp denne urettferdigheten. Når det gjelder størrelsen på de erstatningsbeløp som skal gis, ønsker vi også videre at dette utredes og undergis ny vurdering, også i Stortinget.

Vi vet i dag for lite om de norske soldatene som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Kristelig Folkeparti har derfor sammen med Fremskrittspartiet og Høyre tidligere tatt til orde for intensivert forskning på området. Det er avgjørende viktig for oss å få mer kunnskap om dette. Bare på den måten kan vi bedre dimensjonere både vårt eget helsevesen og også Forsvarets, slik at vi klarer å fange opp dem som virkelig trenger det mest.

Det finnes i dag noen gode fagmiljøer på krigstraumer i Norge, men ikke mange. Kristelig Folkeparti har tidligere tatt til orde for at vi bør få et nasjonalt kompetansesenter for krigstraumer som vårt desentraliserte helsevesen kan bruke ved behov, for kompetansen er ikke stor i det sivile helsevesenet.

Hvis Norge er omtrent som våre allierte, vil i overkant av 10 pst. av dem som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, utvikle senskader. Det ligger i ordet at dette er skader som gjerne oppdages og følgelig må behandles lenge etter at skaden har oppstått. Kristelig Folkeparti vil derfor støtte forslaget om å utvide plikten til psykiatrisk og psykologisk oppfølging av soldatene til fem år etter endt tjeneste. Det bør videre være slik at det er oppdagelsestidspunktet for skaden som blir rettighetsgivende i de tilfeller der skaden oppdages etter at det normale oppfølgingsansvaret er opphørt. Det er viktig at alle soldater som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, har trygghet for at de når som helst kan ta kontakt med Forsvaret for å få oppfølging, for der ligger i alle fall nå den beste kompetansen på krigstraumer. Norske soldater som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, er i sin ytterste konsekvens villige til å ofre sine liv i tjeneste for Norge, og det avtvinger dyp respekt. Jeg håper at vi sammen kan gi dem den anerkjennelse og støtte de fortjener.

Og så noen kommentarer til innleggene: Jeg synes det er positivt at SV på en god måte ønsker at vi skal se på erstatningsordningen, og også åpner opp for å se på hvordan veteranene vil trenge noe mer hjelp fra den sivile helsetjenesten. Jeg tror mye kan gjøres her. Når det gjelder krigstraumer, har den sivile helsetjenesten veldig lite kompetanse på dette. Jeg tror det vil ta mange år å bygge opp kanskje noen miljøer. Derfor ønsker vi et kompetansesenter. Det tror vi kunne vært nyttig for alle.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [12:04:54]: Venstre har tatt opp dette saksområdet en rekke ganger, så jeg trenger ikke å holde noen lang innledning. Men det er viktig å få sagt fra denne talerstolen at det største offer man kan gjøre for noe land, er å være villig til å stille i krig for de oppgavene som parlamentet bestemmer. Jeg føler at de siste årenes debatt – kanskje det siste årets debatt – har vært med på å endre holdningene i Norge til norske soldater, og at en innser at norske soldater gjør en viktig jobb for fellesskapet.

Vi er ikke representert i komiteen, derfor syns jeg det er viktig å ta ordet både for å redegjøre for vår stemmegivning og også for å komme med noen kommentarer til merknader. Venstre kommer til å stemme for forslagene nr. 2, 3, 4 og 5, og det som framgår som innstillingen her i dag. Grunnen til det er at jeg syns det er mange gode forslag som handler om den forskjellsbehandlingen som mange har opplevd, men også om respekten for den jobben som faktisk er gjort.

Jeg er også helt enig i at man må ha mye bedre registreringsordninger – registreringsordninger som gjør det lettere å følge opp, men som også gjør det lettere å få oppfølging i rettsapparatet med de skadene man har fått. Vi har jo rettssaker som går i dag på akkurat dette feltet som jeg syns ikke burde vært i rettssystemet, som burde vært soleklare saker.

Jeg er enig i Høyres og Kristelig Folkepartis merknad om at man trenger oppfølging i mer enn ett år. Mange som opplever sterke traumer, opplever det lenge etter utført tjeneste, og kanskje er det andre ting i livet som gjør at dette kommer tilbake igjen. Derfor er det så viktig også å ha en større oppfølging over lengre tid, og en oppfølging som handler om at man faktisk må mase litt på folk for å finne ut hva det er som kan være ettervirkningene.

I tillegg vil jeg si at det er viktig å ha oppfølging av familie. Det er viktig å ha oppfølging av barn som opplever å få mamma eller pappa hjem med noen livserfaringer som gjør dem litt annerledes. Det er viktig at barn får den forklaringen, og det er viktig at koner og ektemenn får den forklaringen. Og ut fra alle de henvendelsene jeg har fått, er det også viktig at soldatenes mødre og fedre får den oppfølgingen som de trenger når de får soldatene hjem, soldater som faktisk trenger en familie som kan stille opp, som har ressurser, og som har kunnskap til å gjøre det på en ordentlig måte, for veldig av dem vil faktisk gjøre det.

En av psykologene jeg har snakket med som jobber innenfor Forsvaret, sier at vi er for dårlige til å forberede, vi er for dårlige til å debrife, og vi er for dårlige til å følge opp. Nå tror jeg kanskje at vi er blitt bedre i felt til å debrife. Kanskje er vi også bedre til å forberede folk før de blir sendt ut. Men jeg tror det er viktig at Forsvaret har en grunnleggende tone som handler om at det som vil møte dem i en krig, faktisk ikke er noe å kimse av. Det er noe som man bør være forberedt på. Det er noe man ikke bare skal snakke pent om, men som man faktisk skal snakke sant om. Det er en viktig utfordring for Forsvaret å gjøre det på en måte som gjør at folk mentalt er forberedt på det som møter dem.

Så er det slik at helsevesenet vårt har lite kunnskap, som flere har tatt opp, bl.a. representanten Dåvøy. Det tror jeg er en kjempestor utfordring. Vi i Venstre har prøvd å gjennomføre noen stikkprøver rundt omkring i landet ved å få våre kommunestyrerepresentanter til å spørre hvor mange veteraner det er i kommunen. Ikke i noen kommune har en hittil vært i stand til å svare Venstres kommunestyrerepresentanter på det. Vi finner altså ingen oversikt over i noe kommunalt helsevesen om det fins veteraner blant de fastlegepasientene som de har ansvaret for. Det sier jo litt om hvordan vårt helsesystem er i stand til å ta vare på dem, når de ikke engang vet at de er der.

Og så er det mange som har skrytt av regjeringa, over ting den har gjort. Jeg kunne ha sagt at den gjør masse fint, men jeg kan også si: Det skulle bare mangle!

Statsråd Grete Faremo [12:09:47]: Jeg er glad for det store engasjementet rundt veteranpolitikken. Vi er nå i sluttspurten med handlingsplanen for veteraner, som legges fram til veterandagen 8. mai. Jeg oppfatter debatten så langt som bred støtte til arbeidet med handlingsplanen og en styrket innsats for veteranene. Utålmodighet fra partiene her i Stortinget tåler jeg godt, så lenge vi deler erkjennelsen av at nå, etter flere tiår med unnlatelsessynder, tilsier situasjonen felles innsats. Vi gjennomfører nå fortløpende veterantiltak innen både rettigheter, anerkjennelse og oppfølging.

Det er et samfunnsansvar å ta vare på personellet og deres pårørende. En vesentlig del av Forsvarets ansvar er tett oppfølging etter hjemkomst for nettopp å kunne fange opp og forebygge skader.

Tilbudet fra ulike sektorer må ses i sammenheng. Opposisjonens krav om fem års oppfølgingsplikt utfordrer vårt helse- og sosialsystem. Det er det det sivile helsevesenet som har og bør ha hovedansvaret for – også for skadde veteraner. God bruk av ressurser og ekspertise taler mot etablering av et særlig helsevesen for veteraner.

Jeg mener det nå er viktig å etablere ett system som sikrer koordinert og samordnet oppfølging av den enkelte veteran. Dette fordrer en mer fleksibel innretning av de tjenestene som ytes av andre samfunnssektorer. Derfor, i januar i år, ble pilotprosjekt Østerdalen etablert. Prosjektet er et samarbeid mellom Forsvaret, Nav, Bufetat og kommunene Elverum og Åmot, og skal være i full drift innen veterandagen i år.

Jeg har også merket meg at komiteens flertall har foreslått at oppfølgingsansvaret skal tilpasses slik at oppdagelsestidspunktet blir rettighetsgivende. Fagmiljøene oppgir at symptomene på stressreaksjoner som oftest opptrer innen ett år etter avsluttet tjeneste. Uansett: Ingen veteraner blir avvist av Forsvaret. Veteranene kan når som helst ta kontakt med Forsvaret for råd og veiledning, og vi jobber kontinuerlig med en styrking av kvaliteten på tilbudet. Dagens praksis ivaretar derfor intensjonen i et slikt forslag.

For meg er det også viktig at veteranene har et fast kontaktpunkt, én dør de kan henvende seg til, med et koordinert og kompetent apparat. Derfor evaluerer Forsvaret nå alle enheter som har med veteranoppfølging å gjøre. Apparatet må ligge tilstrekkelig høyt plassert i organisasjonen med god tilgang til forsvarsledelsen, og være ledet av en person på høyt gradsnivå.

Stortinget ga sin tilslutning til et vesentlig styrket erstatningsvern for forsvarspersonell i utenlandsoperasjoner, med virkning fra 1. januar 2010. Det ble etablert et lovfestet objektivt ansvar for enhver skade og sykdom. For personell som har tjenestegjort før 1. januar 2010, ble det etablert en kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader. For andre typer skade eller sykdom har dette personellet vært dekket gjennom yrkesskadelovgivningen.

Det er siden høsten i fjor iverksatt en rekke tiltak for å forenkle og presisere saksbehandlingen, og Statens pensjonskasse arbeider målrettet med dette. I tillegg til en raskere saksbehandling viser erfaringen at veteranene har en høyere uførhetsgrad enn det som ble lagt til grunn for ordningen. Erstatningsutbetalingene er derfor også høyere enn forventet. Regjeringen har fulgt opp dette og fått tilslutning til at bevilgningen for ordningen ble økt med 100 mill. kr for 2010.

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å utvikle kompensasjonsordningen. Forsvarsdepartementet vil bruke erfaringene så langt når vi vurderer ordningen.

Jeg ser fram til å legge fram regjeringens handlingsplan. Jeg vil fortsette å arbeide målrettet, i samarbeid med organisasjonene, for å sørge for at alle veteranene får både den støtten og den anerkjennelsen de fortjener.

Etter livslang erfaring må vi likevel ikke glemme at veteranene også er en sterk ressurs, om de går tilbake til arbeidslivet i Forsvaret eller i annen sivil tjeneste, eller at de etter sine erfaringer, eventuelt også med skade, kan fortelle oss hvordan vi best kan forbedre det arbeidet vi nå står midt oppe i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:15:10]: Jeg er glad for å høre at det nå omsider kommer en handlingsplan etter at veteranmeldingen ble lagt fram, dvs. at den kommer to år etter at meldingen kom. Det er bra at den nå kommer.

Det er ingenting i svarene til forsvarsministeren som tyder på at de to hovedtemaene som forslaget her tar opp, nemlig oppfølgingsansvaret og lik erstatning for lik skade, er en del av den handlingsplanen som nå kommer. Mye tyder på – ut fra de informasjonene vi har – at det lenge var meningen at alle skulle få lik erstatning for lik skade uavhengig av om skaden hadde skjedd før eller etter 1. januar 2010. Slik ble det ikke. Derfor lurer jeg på om statsråden kan være så snill å forklare for Stortinget hvorfor regjeringa mener det er riktig at en soldat som mister beinet 29. desember 2009, skal få halvparten av erstatningen til en soldat som mister beinet 1. januar 2010.

Statsråd Grete Faremo [12:16:07]: Det er riktig at handlingsplanen nå kommer 8. mai. At vi likevel har lansert en rekke tiltak underveis, håper jeg representanten både har merket seg og er tilfreds med. Det har vært viktig å ta tak i støttetiltak og anerkjennende tiltak i rask oppfølging av meldingen som ble behandlet her i Stortinget for to år siden. Handlingsplanen skal sette disse tiltakene inn i en helhet, og vi lanserer nye tiltak.

Når det gjelder kompensasjonsordningen og den nye erstatningsordningen, har jeg tidligere sagt at det ikke er enkelt å kompensere for flere tiår med unnlatelsessynder og sørge for en rettferdig behandling i saker som har kunnet referere seg til ulike deler av det norske lovverket. Derfor følger vi så tett opp disse ordningene, for å se om det er mulighet for å bedre løsningene.

Laila Dåvøy (KrF) [12:17:46]: Mitt spørsmål går litt i samme retning.

Det er bra at handlingsplanen kommer i mai. Det er godt at statsråden sier at ingen veteraner skal bli avvist i Forsvaret. Det er positivt.

Samtidig er det denne urettferdigheten i erstatningsordningen, og dette med tettere oppfølging ved senskader, som også mange veteraner har sagt at de ikke er tilfreds med, slik det er blitt lagt opp til. Den oppfølgingen som kommer i handlingsplanen, er – slik jeg har forstått det – en oppfølging av veteranmeldingen som sådan.

Samtidig hører vi fra i hvert fall ett av regjeringspartiene her i dag – hvis jeg oppfattet SV riktig – at de mener at det vil være mulig og ønskelig å se på om man eventuelt må endre disse ordningene. Mitt spørsmål er: Hvor lenge vil denne handlingsplanen gå før man vil evaluere den og vurdere endringer?

Statsråd Grete Faremo [12:18:47]: Det er flere spørsmål som selvsagt vil måtte følges løpende. I det oppfølgingsansvaret som Forsvaret har formelt på ett år, har vi likevel lagt inn at det ikke er noen som vil bli avvist om de ber Forsvaret om hjelp etter at ett år har gått.

Når det i vårt land – med de utfordringene vi totalt sett har på helseområdet – er slik at vi ønsker å anvende ressursene på en så effektiv måte som mulig, og at vi i dag ser problemer med å splitte ressurser mellom det ordinære helsevesenet og Forsvaret og derfor ønsker at veteranene skal få sitt helsebehov løst i det alminnelige helsevesenet, synes jeg det er riktig å peke på at vi må ta oss tid til å se om det likevel er noe i den løsningen vi har valgt, som det er nødvendig å korrigere.

Ivar Kristiansen (H) [12:20:03]: Først registrerer jeg at statsråden ikke besvarer representanten Eriksen Søreides spørsmål om hvorfor det skal være forskjellsbehandling i erstatning mellom folk som blir skadet før og skadet etter at regjeringen satte skjæringsdato. Statsråden får vurdere på nytt om hun vil besvare det.

Mitt andre spørsmål er: I forbindelse med oppfølging til dagens sak har vi fått inn enkeltskjebner på representantenes bord. Statsråden var selv inne på begrepet «oppfølging». Det finnes enkelteksempler på folk som er så hardt skadet at de ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, som må slite med systemet – Nav-systemet og andre vesener. Vil statsråden sørge for å få på plass systemer som er så robuste at de verst skadde veteranene får sin egen form for oppfølging?

Statsråd Grete Faremo [12:21:10]: Meg bekjent har vi ikke saker avgjort etter den nye erstatningsordningen. Men når vi ser at det endelig kommer saker til behandling under den nye kompensasjonsordningen, illustrerer det for meg to ting: at vi har veteraner som har måttet vente altfor lenge på et riktig oppgjør fra den norske stat, og at de har måttet slite med ulike deler av lovverket og heller ikke har blitt hørt med sine psykiske belastningsskader.

Om vi også må komme opp med nye tiltak for å sikre at løsningene blir gode nok for våre veteraner i lys av hva vi etter hvert vil erfare med den nye erstatningsordningen, vil vi måtte komme tilbake til. Men det jeg synes har vært viktig nå, er å sørge for fortgang i de sakene som har vært til behandling under den nye kompensasjonsordningen som kom på plass i 2010.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:22:34]: I ein slik debatt føler eg at det blir sagt veldig mange fine ord, utan at eg blir overtydd om at statsråden og regjeringsfleirtalet tek denne saka på tilstrekkeleg alvor.

Eg er sjølv veteran. Eg har vore tre gonger i Libanon. Det har eg fortalt før frå Stortingets talarstol. Men etter at eg fortalde den historia og om dei opplevingane vi hadde der nede, har eg òg fått ei rekkje tilbakemeldingar. Eg har fått tilbakemeldingar frå vetaranar som slit etter 30 år, som får posttraumatisk diagnose fastsett 27 år etter at tenesta er avslutta, og som kjempar mot Forsvaret og det sivile helsevesenet, som ikkje forstår noko av dei utfordringane dei står overfor.

Eg har òg fått tilbakemeldingar frå pårørande til vetaranar som har teke sitt eige liv. Det som òg slår meg, er at fleire av dei vetaranane som har teke sitt eige liv, ikkje har vore innom verken det sivile helsevesenet eller Forsvaret. Forsvaret har ikkje greidd å fange dei opp, og dei har heller ikkje blitt fanga opp av det sivile helsevesenet. Dette er dei som har dei største problema, og der er det viktig at ein er mykje meir på offensiven enn det ein er i dag.

Eg har lyst til å lese opp ei melding eg fekk:

«Takk for at du deler av deg sjølv. Det set eg stor pris på. Etter om lag tre år på bakken i utlandet, har eg «berre» sendt avgårde ei kiste med fallen kamerat. Eg seier «berre», då me hittil er skåna for dei store tapa i forhold til kameratar under andre flagg. Men me tek tap når me kjem heim. Ei kiste har eg sendt heim, men eit titals av mine kameratar overlevde likevel ikkje. Det er Forsvarets Minnedag i dag. Det brenn lys i min heim, likså det sikkert brenn lys også hos deg. Eg minnest dei som aldri kom heim, men eg minnest og alle dei som dør i sin strid lenge etter dei er heime.»

Det hastar med å få gjort noko i denne saka. Vi kan ikkje utsetje vedtak, vi må få til ei betre oppfølging av våre veteranar. Dersom vi ikkje får ei oppfølging av dei og ser korleis det har gått med dei som kom heim for 10–20–30 år sidan, vil vi også vere langt dårlegare til å løyse utfordringane knytte til dei som kjem heim i dag og i morgon. Vi må få til ei langt betre offensiv oppfølging. Vi må òg få på plass lik erstatning for lik skade, og det må vere mogleg å få denne erstatninga utan at ein er nøydd til å gå til ein ny kamp – ein ny krig – når ein har kome tilbake.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:25:55]: De forslagene som diskuteres her i dag, handler egentlig ikke om å behandle veteraner bedre enn andre. Det handler i bunn og grunn om å behandle dem minst like godt, en slags grense for verdighet som de skal oppleve i møte med et sivilt hjelpeapparat som kanskje ikke forstår – eller har forutsetninger for å forstå – hva de har vært utsatt for. Ett av de områdene som oppleves som en stor tilleggsbelastning for veteranene, er den ulike erstatningen for lik skade før og etter 1. januar 2010.

Veldig mange, heldigvis, av de rundt 120 000 veteranene vi har i Norge, opplever aldri at de blir skadet når de er ute i operasjoner, eller at de får senskader. Det er veldig bra. Men for den delen av veteranene som faktisk opplever å få skader, oppleves det urimelig, urettferdig og som en tilleggsbelastning. Jeg må si at det overrasker meg at forsvarsministeren her i Stortinget på direkte spørsmål ikke er i stand til å gi svar på hvorfor regjeringa mener det er riktig at en soldat som 29. desember mister beinet fordi han kjører på en veibombe, skal behandles annerledes og få halvparten av erstatningen til den soldaten som 1. januar opplever akkurat det samme. For meg er det uforståelig. For soldater som tjenestegjør, er det uforståelig. For veteranene er det uforståelig, og det burde ikke være nødvendig for veteraner å oppleve den forskjellsbehandlingen. Så lenge det ikke går an fra regjeringas side å gi en begrunnelse for hvorfor den forskjellsbehandlingen er riktig og rimelig – det må man jo anta at regjeringa syns den er, siden den eksisterer – virker det også som om det er vanskelig å få gjort noe med det.

Her ute 5. juli i fjor var det mange veteraner som demonstrerte – kanskje for første gang – mot den forskjellsbehandlingen. Da var flere av regjeringspartienes representanter ute og sa at dette skal vi se nærmere på. Siden har det ikke skjedd noen ting. Når handlingsplanen for veteraner nå kommer 8. mai, er det ingenting som tyder på at verken spørsmålet om oppfølgingsansvar eller lik erstatning for lik skade kommer til å være en del av handlingsplanen. Det er skuffende, men det er også ganske overraskende, for det betyr at alle aksjonene og alle diskusjonene vi har hatt her i salen med sikte på å få til en bedre ordning, nesten ser ut til å ha vært forgjeves.

Hvis alle her i salen i dag kunne stemme etter sin samvittighet og overbevisning, er jeg helt sikker på at forslagene ville fått flertall. Jeg tror faktisk det er noe mange her inne brenner for, men som de av ulike partipolitiske årsaker ikke kan si ja til.

Helt til slutt vil jeg bare gjøre oppmerksom på at Høyre naturlig nok støtter forslagene nr. 2–5.

Statsråd Grete Faremo [12:29:12]: Når jeg må ta ordet, er det fordi kompensasjonsordningen som vi diskuterer, er en ordning som kun dekker de psykiske belastningsskadene. Når jeg hører representanten Eriksen Søreide referere til et eksempel med fysiske skader, er jeg usikker på hvordan det eksempelet er tenkt anvendt som en illustrasjon på ulikheten i de to ordningene.

Presidenten: Ine M. Eriksen Søreide har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:30:16]: Som forsvarsministeren vil ha sett, foreslår vi sammen med de andre partiene at denne ordningen også skal omfatte fysiske skader. Det vil si at når fysiske skader kommer inn, vil forskjellsbehandlingen være akkurat den samme fordi regjeringa ikke ønsker å gjøre om på ordningen.

Men vi kan jo bruke et annet eksempel: En soldat som får posttraumatisk stressyndrom konstatert 29. desember, skal få halvparten så stor erstatning som en soldat som får konstatert akkurat den samme lidelsen 1. januar 2010. Jeg må bare nok en gang understreke at siden regjeringa og forsvarsministeren ikke kan gi noen begrunnelse for hvorfor denne ulikheten er riktig, må jeg også legge til grunn at de mener at den er rimelig, og at det er derfor de har innført den. Men det er ingen andre enn regjeringa som mener at denne forskjellsbehandlingen er rimelig. Det ser vi på demonstrasjonene fra veteraner. Vi ser det på organisasjonene. Vi ser det på pårørende – familier som opplever denne urettferdigheten på kroppen. Så uansett om det er en fysisk eller psykisk skade, er det akkurat like urimelig at det skal være forskjell på om du har pådratt deg den før eller etter 1. januar 2010.

Statsråd Grete Faremo [12:31:35]: Ved å utvide den kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader som vi har i dag, tar man også opp diskusjonen om å begrense utmålt erstatning for fysiske skader til 35 G. I eksisterende lovgivning vil det være ulikt juridisk grunnlag som kan anvendes for utmåling av erstatning. Jeg er slett ikke sikker på at våre veteraner er tjent med diskusjonen om å inkludere fysiske skader i den kompensasjonsordningen som ble etablert med sikte på å fange opp de psykiske belastningsskadene som det ikke var mulig å få erstatning for, slik vårt øvrige lovverk var og er utformet. Det var noe av bakgrunnen for den nye erstatningsordningen som kom på plass 1. januar 2010, som innrømmer erstatningsplikt uansett skadetype – på objektivt grunnlag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.