Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 70 minutter og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [12:34:22]: (ordfører for saken): Jeg tillater meg å bruke ordet «merkedag» om dagens behandling av delelinjeavtalen, eller som saken heter,

«samtykke til ratifikasjon av overenskomst av 15. september 2010 mellom Norge og Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet».

Etter mer enn 40 års forhandlinger er vi nå fra Stortingets side endelig klare til å si ja til den fremforhandlede avtalen hvor Norge og Russland deler et samlet sjøareal på 175 200 m² i tilnærmet to like deler. Det er hele komiteens oppfatning at den inngåtte avtalen vil bli til glede for begge nasjoner og bidra til ytterligere stabilitet i området Barentshavet og Polhavet og mellom nasjonene Norge og Russland.

Det har vært stilt mange spørsmål: om hvorfor avtalen kommer på plass akkurat nå, om hva som har vært Russlands motiv for å si ja nå, og om hvorfor Norge mener at avtalen vi inngår, har gitt det best oppnåelige resultat for Norge. Hvorfor har ikke Norge stått fast på prinsipper i havretten og folkeretten om at midtlinjeprinsippet skal anvendes? Hvorfor har vi valgt å bøye av, og er det ikke slik at avvik fra det bærende og anerkjente midtlinjeprinsippet har flyttet grensen unødvendig langt vestover med den følge at Norge kan ha gitt fra seg enorme verdier? Vel, det er komiteens og Høyres klare konklusjon at den inngåtte avtalen bygger på den internasjonale havretts regler for maritim avgrensning og er klart innenfor den internasjonale havrettens bestemmelser og anvisning.

Vi har tatt til etterretning at det i 2006 ble inngått enighet om å søke en separat løsning for avgrensning i varangerfjordområdet – en enighet som munner ut i en overenskomst i 2007. Ilulissat-erklæringen fra 2008 er også en bakgrunn for at begge land har hatt et nært samarbeid og drøftelser om rettslige spørsmål i Polhavet. Fagdomstolens tolkninger og ikke minst forholdet til de foreliggende betydelige ulikheter når det gjelder kystlengder i russisk favør, forsvarer i sum en grensekorreksjon vestover i forhold til en beregnet midtlinje. Jeg vil derfor slå fast at det fremlagte forhandlingsresultatet vil komme til å bli til stor glede for begge parter, noe som er et viktig prinsipp i enhver form for avtaleinngåelse.

Avtalen vil ytterligere forenkle forvaltningen i Barentshavet og vil kunne åpne for kommende, stabile grenseløsninger i Polhavet. Avtalen påvirker ikke vår svalbardpolitikk eller norsk myndighetsutøvelse på øygruppen eller i fiskevernsonen. Gråsonen forsvinner med den midlertidighet og begrensningen gråsoneforvaltningen har betydd. Det nedfelles nye bestemmelser og ny politikk på et internasjonalt interessant og betydelig havområde hvor særlig to forhold i forbindelse med avtaleteksten har fått stor oppmerksomhet, naturlig nok fiskeriforvaltningen og petroleumsforvaltningen.

Komiteen er svært tydelig på å understreke at den gode fiskeriforvaltningen vi har hatt i Barentshavet, skal videreføres. De etablerte institusjoner i dette fiskeripolitiske samarbeidet skal videreføres og utvikles. Den norsk-russiske fiskerikommisjonen skal selvfølgelig fortsatt bestå. Komiteen kan rett og slett ikke se at vesentlige forhold som følge av avtaleinngåelsen vil påvirke fiskerisamarbeidet i noen negativ retning.

Fordeling av kvoter og bestandsmål vil måtte fastsettes som før, og for å understreke en selvfølge: Det vil fortsatt være svært fornuftig at fangstkvoter for begge land tas der det til enhver tid er mest hensiktsmessig og fornuftig – som tidligere – noe som innebærer at russiske fangstledd også for fremtiden tar deler av sin kvote på norsk side av grensen, og i noen tilfeller også omvendt.

Avtalen innebærer at det lokk som i mer enn 30 år har vært lagt på enhver form for petroleumsaktivitet i området, nå fjernes. Det er betydelige internasjonale forventninger til hvilke petroleumsforekomster som kan skjule seg i området. Det er all grunn til å forvente at det vil bli iverksatt betydelige aktiviteter på begge sider av grensen for å kartlegge og undersøke området. Komiteen understreker dette tydelig. Avtalen er videre meget tydelig på hvilke forutsetninger som skal gjelde for forvaltningen av området, hvor det uansett aktivitet skal settes meget strenge miljøkrav.

Området er et av verdens viktigste oppvekstområder for svært viktige fiskeslag, arter som veier tungt økonomisk både for russisk og for norsk fangstnæring, som er viktige forutsetninger for bosetting på begge sider av grensen.

Avtalen er videre meget tydelig og grundig når det gjelder eventuelle petroleumsforekomster. Det er grundig nedfelt hvilke regler som skal gjelde for utnytting av grenseoverskridende petroleumsfelt. Avtalen hva angår petroleumsspørsmål, åpner for felles utnytting og er meget tydelig på håndtering av eventuelle grenseoverskridende forekomster, noe som også bør medføre et styrket norsk-russisk petroleumssamarbeid i nord. Derfor er det etter både komiteens og Høyres oppfatning svært viktig at Norge kjenner sin besøkelsestid når avtalen ferdigbehandles i dag i Stortinget og etter hvert i Russlands Duma. Det er uansett ingen ting som skulle tilsi at ikke vi skal ha det like travelt som Russland når det gjelder behovet for å kartlegge og undersøke området innenfor de sektorer og de muligheter som åpner seg.

Ratifiseringen av delelinjeavtalen åpner et nytt kapittel i vår nordområdepolitikk. Avtalen åpner for betydelig større nasjonal og internasjonal oppmerksomhet i nord. De skritt som allerede er tatt i nord for en åpnere grense mot Russland, er viktige depot i denne forbindelse selv om det fortsatt er en lang vei å gå før en kan slå fast at folk-til-folk-samarbeidet fungerer smidig. Men skal dynamikken utvikles videre, må samarbeidet ytterligere utvikles. Befolkningen på begge sider av grensen i nord forventer og forlanger at begge lands myndigheter åpner for de muligheter og det handlingsrom som avtalen gir. Dette bør bl.a. gi som utslag at norske myndighetsfunksjoner innenfor både fiskeri, forvaltning, sikkerhet, petroleums- og industriutvikling er eller kommer på plass i nord for å møte denne fremtiden.

I tillegg til delelinjeavtalen vil vi fremover kunne se en betydelig meraktivitet i Barentshavet. Mange har ønsker og forventninger, eksempelvis vil kanskje et endret seilingsmønster for internasjonal skipstrafikk også komme på plass i løpet av kort tid. Går utviklingen som forventet, vil åpningen av den nordøstlige seilingsleden overta en betydelig del av den internasjonale handelsflåtens seilingstraseer. Den nordlige sjørute vil også åpne for nye regionale transportløsninger. Nye seilingsmønstre for deler av den nordlige sjørute vil også åpne for intermodale transportløsninger knyttet til bl.a. russisk elvetransport og jernbane med de krav dette vil komme til å stille innenfor sikkerhet, beredskap, overvåking og kontroll både på norsk og russisk side.

Den inngåtte delelinjeavtalen mellom Norge og Russland vil bli stående som et eksempel for andre nasjoner, særlig der det eksisterer tvister. Avtalen er også en seier for internasjonal folkerett og havrett. Begge land aksepterer at det eksisterer internasjonale trafikkregler som i slike sammenhenger anviser løsninger på hvor grenser skal settes, noe som vil bidra til fleksibilitet og åpning for ressursutnytting.

Alle grenser i Polhavet er naturligvis ikke satt i og med ratifiseringen av dagens avtale. Likevel vil delelinjeavtalen kunne bidra til at veien videre i disse sensitive områdene blir enklere, noe som garantert også interesserer de øvrige nasjoner med grenser mot Polhavet.

Det har i forbindelse med avtalebehandlingen vært lagt opp til en parallell norsk-russisk behandling. Vi gjør oss ferdig i dag fra norsk side i og med stortingsbehandlingen. Jeg kjenner ikke til behandlingsprosedyren i Russland. Komiteen er uansett ikke kjent med at det er noe som skulle tilsi en vanskeligere russisk behandling av avtalen enn jobben vi har hatt og har i Stortinget. Avtalen har et autorisert politisk fundament under seg i Russland. Det er uansett all grunn til å gi honnør til de mange som over år har bidratt til at vi i dag får denne avtalen på plass. Det er et godt og grundig håndverk som er utført, både på norsk og russisk side. Mange gode og dyktige krefter har bidratt til at avtalen nå kommer på plass og også til at internasjonal havrett fortjenstfullt har nådd frem og satt nye spor.

Helga Pedersen (A) [12:44:07]: Når Stortinget i dag ratifiserer avtalen om avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet, settes det endelig punktum for det siste utestående grensespørsmålet mellom Norge og Russland. Derfor er kanskje akkurat dagen i dag den dagen i hele denne stortingsperioden som best fortjener betegnelsen «en historisk dag».

Delelinjeavtalen representerer mange ting, men ikke minst er den en bekreftelse på et konstruktivt samarbeid mellom to land i nord som på svært mange måter er forskjellige. Norge og Russland har nok en gang vist at man har klart å komme til enighet i et krevende spørsmål, selv om veien til den avtalen som i dag ligger på bordet, har vært lang. Avtalen mellom Norge og Russland viser at det går an å løse vanskelige utfordringer mellom naboland på en fredelig måte og i tråd med folkeretten. Det er et viktig signal fra vår del av verden.

Regjeringen har lagt stor vekt på å videreutvikle det gode naboskapet med Russland. Dette er relasjoner som er bygd opp over lang tid, og der de nordnorske fylkeskommunene og folk-til-folk-samarbeidet har spilt en sentral rolle fra slutten av 1980-tallet. Etableringen av Barentsregionen på begynnelsen av 1990-tallet har banet vei for et stadig tettere samarbeid på stadig nye områder, fra grensepassering, næringsliv og urfolk til delelinjeavtalen, som står på kartet i dag. Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er med andre ord et resultat av de relasjonene som er bygd opp mellom Norge og Russland over tid. Jeg tror heller ikke at regjeringens aktive nordområdesatsing de fem siste årene har vært til skade for det resultatet man nå har kommet fram til – for å si det sånn.

Jeg vil benytte anledningen i dag til å gi utenriksministeren og hans folk honnør for det arbeidet som er nedlagt i forhandlingene om delelinjeavtalen, og også sende en hilsen til tidligere regjeringer som har holdt tak i dette meget møysommelige arbeidet.

Den avtalen som nå foreligger, avklarer grensene i hele det tidligere omstridte området. Betydningen av at det dermed skapes klare og forutsigbare rammer for jurisdiksjon og rettshåndhevelse i dette området, kan neppe overvurderes. Det gir nye muligheter for samarbeid og utvikling både innenfor forvaltning og næring, og ikke minst for den nordnorske landsdelen.

Under forhandlingene har man vist til den særlige økonomiske betydningen som de levende ressursene i Barentshavet har for begge land og deres kystfiskesamfunn. Videre har det vært vist til betydningen av å sikre partenes respektive fiskemuligheter langs kysten. Samarbeidet mellom Norge og Russland på fiskeriområdet har vært godt gjennom mange tiår. Det er vel faktisk det området der Norge har samarbeidet lengst og tettest med vår nabo i øst, ikke minst gjennom Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, som har sikret en bærekraftig forvaltning av den store torskebestanden i Barentshavet. Det er slett ingen selvfølge når man ser hvordan fiskeslag etter fiskeslag fiskes ned i resten av verden. Derfor er det av veldig stor betydning at det norsk-russiske fiskerisamarbeidet videreutvikles og videreføres, og det legger jo også avtalen opp til.

La meg understreke at nå som avtalen er på plass, åpner også mulighetene seg for petroleumsaktivitet i et nytt område. Det er viktig i seg selv, og det er også viktig at man har fått på plass bestemmelser for hvordan man skal gå fram dersom forekomster strekker seg på tvers av grensen. Det er også grunn til å merke seg at partene legger vekt på viktigheten av en effektiv, ansvarlig og miljøriktig forvaltning av petroleumsressursene.

Det er gledelig og historisk at avtalen nå er på plass, og at et samlet storting stiller seg bak den. Det har tatt over en generasjon å få på plass denne avtalen. Nå er det opp til oss og neste generasjon å ta i bruk de mulighetene som denne avtalen gir.

Morten Høglund (FrP) [12:48:43]: Jeg vil også få lov å slutte meg til innlegget fra både saksordføreren og representanten Pedersen og til den honnør som helt riktig er gitt til regjeringen og de mange som har jobbet for å få avtalen på plass.

Når det gjelder grensespørsmålet, er det nok ingen annen enkeltsak der jeg gjennom flere år har opplevd å få spørsmålet: Når kan vi forvente en avtale med russerne? Jeg har alltid vært like uvitende, helt til nyheten brast. Det var for så vidt godt. Det var også godt håndverk fra regjeringens side. Det var godt å se at det var jobbet gjennom mange år, og at vi kom frem.

Nå vil jeg si at grenseavklaring – den bevisstheten har nok ligget under hos mange også – handler om mer enn bare muligheten til å operere innenfor en gitt fysisk grense. Nå er denne avtalen et uttrykk for at naboskapet – også med Russland – normaliseres, slik det er med våre øvrige naboer. Vi beveger oss vekk fra lukkede grenser, mistro og mer eller mindre fornuftsbasert skepsis over til mer åpenhet, viktige partnerskap – det norsk-russiske fiskerisamarbeidet har vært nevnt – og fremfor alt tillit.

Det har vært interessant, etter at det ble kjent at vi hadde en avtale, å registrere at det blant øvrige arktiske stater og flere andre land har vært vist interesse for og knyttet spørsmål til det forhold at Norge og Russland etter såpass mange år kom frem til enighet om et betent grensespørsmål. Det er positivt at vi kan trekke frem for omverdenen at Norge og Russland har et så godt samarbeid om viktige forhold, og at vi når det gjelder f.eks. grenser, har løst problemer som Danmark/Grønland overfor Canada og USA ikke har løst. Med hensyn til å løse opp i Arktis, sitter Norge og Russland i førersetet.

Grensestriden som vi nå legger bak oss, muliggjør et nytt kapittel i det norsk-russiske samarbeidet. Nå blir utfordringen å realisere mulighetene i området. Det har blitt pekt på av de to som har hatt ordet før meg. For det er jo naturlig å anta at vår nabo i øst ønsker aktivitet. Da er det viktig at vi ikke kommer på etterskudd, at vi ikke bare agerer og reagerer på det som der skjer, og at premissene for f.eks. petroleumsaktivitet, standarder, legges av andre enn oss. Vi bør i aller høyeste grad ta initiativ, være til stede, drive utviklingen frem sammen med Russland. Det er kjent at vi er med i viktige partnerskap på russisk side, men det bør også være aktivitet parallelt på norsk side som viser at vi tar området i bruk, og at vi kan være med og føre an i utviklingen – ikke minst med tanke på den infrastruktur som etter hvert må på plass for forhåpentligvis å kunne hente hjem eller selge ut noen av de ressursene som vi må forvente finnes i området. Da må vi ta politiske beslutninger som setter Norge i førersetet, ikke minst til glede for den landsdelen som ligger nærmest dette grenseområdet, men også for Norge som helhet.

Når det gjelder andre samarbeidsområder, vil jeg mene at det nå er brukt mye energi på dette grensespørsmålet, som nå kan legges til side, og at energien kan kanaliseres inn på annen aktivitet. Samtalene som utenrikskomiteen, utenriksministeren og andre statsråder har med sine russiske kolleger, kan handle om et mye bredere felt. Vi vet at vi allerede er på vei. Det er mye som skjer. Men det er et uutnyttet potensial som jeg bare vil oppfordre regjeringen til å jobbe videre med og sørge for at vi får et så tett og normalisert naboskap med Russland som overhodet mulig, til glede for innbyggerne i nord og det øvrige kongeriket.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:54:26]: Eg kom på noko då eg sat her. Eg las for kanskje eitt år sidan, eller i fjor, ein artikkel på nettet basert på bruken av det eg vil kalle vår tids mest anvende metodeverktøy i populærvitskapen, nemleg Google-søk, som viste at bruken av ordet «historisk» hadde gått kraftig opp dei siste åra, og at særleg mange politikarar tok det i bruk. Men eg føler at i dag i denne saka får vi tilgje kvarandre, og vi vil verte tilgjevne for bruken av det – sjølv om det kanskje har gått inflasjon i det elles.

Dette er ei utruleg viktig og stor nasjonal sak som har funne ei god løysing. Det er òg viktig at komiteen står samrøysta bak innstillinga. Det trur eg er fordi ho peikar på vitale, nasjonale interesser vidare i dette, fordi ho på ein god og nyansert måte tek opp dei utfordringane som vi saman med Russland framleis vil ha i desse områda, og samtidig beskriv dei moglegheitene som ligg der.

Til slutt vil eg nytte høvet til å takke utanriksministeren, statsministeren og andre som har gjort ein strålande jobb med dette, både noverande og tidlegare regjeringar – og med ei litt rask teljing her gjeld det minst ti utanriksministrar. Det er ei god gruppe menneske som har sete over lang tid og jobba med desse spørsmåla og vore ein viktig grunn til at det er funne ei god løysing, nemleg embetsverket i Utanriksdepartementet, i andre departement, i ytre etatar og i forskingsmiljøa vi har bygd opp i tid over dette. Denne saka trur eg på ein god måte illustrerer at for å kome vidare med den typen spørsmål, må ein byggje opp ein stor kompetanse på spørsmåla, vere særs uthaldande og ha ei evne til å produsere idear og vere kreativ undervegs.

Det har vorte så populært det omgrepet eg stadig høyrer i jinglen på radio, om ansiktslause byråkratar. Vi har svært mange byråkratar i Noreg, og dei fleste av dei er veldig dyktige. Byråkratar er dei, men dei er definitivt ikkje ansiktslause. Tvert om har dei vore viktige for å finne ei løysing på eit viktig spørsmål som dette.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:57:19]: Grensen mellom Norge og Russland har alltid vært en fredelig grense. Delelinjeavtalen som nå foreligger, løser det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland. Dette er det største skrittet som er blitt tatt i norsk utenrikspolitikk på mange år for å sikre at grensen mellom oss og vår nabo i øst vil fortsette å være fredelig.

Arbeidet med forhandlingene har pågått i over 40 år. Avtalen er dermed et resultat av mange års iherdig arbeid fra embetsverket i Utenriksdepartementet og prioriteringer foretatt av mange norske regjeringer. Den sittende regjeringens offensive nordområdesatsing og høye prioritering av saksfeltet har vært ett viktig bidrag for å nå målet om avklaring av grensespørsmålet i nord. I Senterpartiet har den brede nordområdesatsingen til regjeringen hatt stor støtte.

Avtalen er en seier for den norske holdningen til internasjonalt samarbeid. Norge har lenge forfektet troen på at forhandlinger og dialog kan føre til store politiske gjennombrudd selv i vanskelige og sammensatte saker. Grensedragningen mellom Norge og Russland om Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte problemstillinger. Og det faktum at grensespørsmålet har blitt løst på en fredelig måte med diplomatiske virkemidler, er bevis på at den norske tilnærmingen til utenrikspolitikken har vært vellykket. Måten Norge og Russland har løst grensespørsmålet på, kan tjene som forbilde for andre stater som møter liknende utfordringer.

Fokus på internasjonal lov har stått sentralt i arbeidet med forhandlingene. Dette har vært en styrke. Som en liten stat vil vi alltid være tjent med at samarbeidet mellom stater foregår innenfor rammeverket av internasjonale lover og regler. Norge har gjennom mange år spilt en stor rolle i arbeidet med å utvikle havretten. Med undertegning av denne avtalen ser vi at innsatsen vi har lagt ned ved å utarbeide havretten, igjen har hatt stor betydning.

Havområdene i nord er ressursrike områder. Grensedragningen har åpnet nye muligheter for norsk næringsliv og for næringsutvikling i vår nordligste landsdel. For Senterpartiet er det viktig å bruke mulighetene som åpner seg i kjølvannet av delelinjeavtalen, til å sikre næringsutvikling i nord og en forvaltning av ressursene til havs som gir positive ringvirkninger for lokalsamfunnene på land. Norge er tjent med å ha et best mulig forhold til Russland, og vi er tjent med at Russland har en positiv utvikling. Delelinjeavtalen bedrer forutsetningene for å beholde et godt forhold til Russland, og for at områdene i nord på begge sider av grensen skal oppleve økonomisk og sosial utvikling.

I det siste har vi sett mange tegn på at samarbeidet med Russland går i positiv retning. Toppmøtet mellom Russland og NATO i Lisboa i fjor markerte en ny vår i samarbeidet mellom Russland og resten av Europa. Dette er i tråd med norske ønsker. Russland og NATO deler mange felles utfordringer og interesser, noe som gjør at vi kan samarbeide om viktige saker, og som kan føre til økt stabilitet i en tid som ellers er preget av store omveltninger. I Lisboa ble det tatt store skritt i riktig retning av økt samarbeid med vår viktigste alliansepartner og vår største nabo.

En annen helt konkret sak som viser den positive utviklingen i naboforholdet mellom Norge og Russland, er avtalen om forenkling av reise for grenseboere, som ble undertegnet i fjor. Grenseboerbeviset legger til rette for økt kontakt mellom Norge og Russland gjennom at innbyggere i områdene i Norge og Russland som ligger mindre enn 30 km fra grensen, kan søke om grenseboerbevis.

Alt i alt har vi mye å glede oss over i samarbeidet med Russland. I en periode der store omveltninger i økonomi og maktforhold preger verdenspolitikken, kan disse framskrittene føre til forsterket stabilitet og økt økonomisk utvikling i vår del av verden. Det er med stor glede at vi i Senterpartiet i dag stemmer for den framforhandlede delelinjeavtalen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:01:38]: Den delelinjeavtalen vi i dag behandler, er i dobbelt forstand grensesettende og av et sjeldent format – det må være lov å si. Det skyldes vel både stå-på-vilje og tålmodighet blant forhandlere, men først og fremst er det vel et uttrykk for et politisk klimaskifte, ikke minst i Russland.

Det er etter Kristelig Folkepartis mening minst fem gode grunner til at dette er en grensesettende avtale.

For det første: Avtalen er historisk. Den markerer målstreken etter et 40 års forhandlingsløp mellom Norge og Russland.

For det andre: Avtalen er stor. Den grenselinjen vi snakker om, er nokså nær avstanden fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord, altså nesten hele Fastlands-Norge på langs.

For det tredje: Avtalen er stabiliserende. Den bekrefter at Norge og Russland er blitt enige om det viktigste utestående spørsmålet mellom våre to land i hele etterkrigstiden.

For det fjerde: Avtalen er løfterik. Den åpner rike muligheter for samarbeid i nord om ressurser, næringsliv, arbeidsplasser og folkelig samkvem på tvers av vår felles grense. Med mulige olje- og gassforekomster og også en mulig åpning av Nordøstpassasjen vil dette områdets strategiske betydning styrkes – og ikke svekkes – med tiden.

Og for det femte: Avtalen er også internasjonalt signalgivende. Den viser at tvistemål kan løses i samsvar med folkeretten og etter fredelige forhandlinger.

Jeg vil slutte meg til Helga Pedersen og gratulere regjeringen – og også tidligere regjeringer som har bidratt til at vi kan ratifisere denne avtalen. La meg også gi honnør til de personer i embetsverket som har forhandlet i årevis og aldri helt har kunnet vite om man kunne krone dette med den seieren vi ser i dag.

Grunnlaget for denne avgrensningsavtalen i Barentshavet og Polhavet ligger i utviklingen av internasjonal havrett. Her står ikke minst FNs havrettskonvensjon av 1982 svært sentralt. Også den gang sto norske forhandlere meget sentralt. Det de oppnådde, har i grunnen vist sin betydning gjennom det vi her diskuterer i dag. Den løsningen som nå er oppnådd, ligger også – må man kunne si – godt innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensning.

Med litt sideblikk til den hellige skrift kan vi kanskje si at det er noe salomonisk over denne avtalen. Striden har stått om et enormt havområde, på 175 000 km², og den linjen som nå trekkes, deler dette området inn i to tilnærmet like store deler. Løsningen framstår som balansert. Grensen trekkes midt mellom det som ville fulgt av partenes utgangsposisjoner – Norges midtlinjeprinsipp og Russlands sektorlinjeprinsipp.

Både Norge og Russland er kyststater. Det gir internasjonal gjenlyd når vi klarer å bli enige om en delelinje i et område som er så rikt på ressurser. Og det gir en spesiell dimensjon til avtalen, etter min mening, at den er inngått mellom stater av ganske så ulik størrelse – Russland som ett av verdens største land, og Norge, for å sitere Lars Korvald i sin tid, som et lite land i verden. Men i maritim sammenheng er begge faktisk stormakter. Nå har vi begge et ansvar for å samarbeide om en ansvarlig forvaltning av ressursene nær den nye grenselinjen. Mange, som jeg har nevnt, har bidratt til det maratonløpet som i dag kan krones med en seier.

I disse WikiLeaks-tider kan man jo røpe en liten episode: Daværende statsminister Bondevik og president Putin spaserte en gang sammen på et besøk i Russland, og man kom inn på delelinjeforhandlingene. Ved en tilfeldighet gikk de nettopp – etter å ha snakket om dette – inn i et historisk kirkebygg. Der ba Bondevik Putin om at han måtte bidra til å sluttføre forhandlingene før han ga seg som russisk toppolitiker. Og Putin svarte: Det lover jeg, og det er et løfte jeg gir mens jeg står på hellig, kirkelig grunn. Det er den avtalen vi i dag kan slutte oss til. Så igjen: Gratulerer med det som er blitt resultatet.

Trine Skei Grande (V) [13:06:50]: Som gammel historielærer vil jeg også gjerne si at denne dagen er historisk, men den store enigheten i debatten gjør kanskje ikke debatten historisk. Det er litt vanskelig å være nr. 7 på talerlisten når vi alle er så enige som vi er. Men jeg vil også benytte sjansen til å gratulere regjeringa, gratulere norsk utenriksbyråkrati og gratulere de tidligere regjeringer som har jobbet med denne saken. Sist vi var litt i nærheten av å finne en løsning, var det året jeg var russ – i 1988, og det må man jo erkjenne begynner å bli noen år siden, så det er en bra jobb som har blitt gjort også etter det.

Det er to aspekter som jeg har lyst til å løfte. Det ene er at de klimaendringene som vi kjemper mot skal skje, åpner for mange muligheter også i dette området, og det er et stort ansvar Norge har når vi skal forvalte det eiendomsansvaret som vi har her, der vi skal klare å håndheve både vår myndighet og også sikkerheten i et ganske stort område. Det er en stor utfordring for Norge som nasjon, og den må vi ta «up front», for det har vi store muligheter for å utvikle videre framover.

Det andre spekteret føler jeg meg litt forpliktet på som liberaler, også fordi vi har nær kontakt med vårt søsterparti i Russland, og partilederen der kommer på vårt landsmøte nå i april. Jeg vil si at sjøl om vi har et godt forhold til Russland, og sjøl om Russland er en god nabo for Norge, skal man mellom gode venner også tørre å påpeke feil. Og sjøl om vi nå har fått en fin avtale med en stor nasjon, syns jeg det er viktig at Norge bruker de anledninger en har til å påpeke svakheter i demokratiet og påtale menneskerettighetsbrudd, noe som i hvert fall er lett for meg å se, som følger mitt søsterparti så tett i Russland. Jeg syns at det også skal være sagt i dag.

Til slutt har jeg lyst til å si til Bård Vegar Solhjell at det er aldri byråkratenes skyld at de opptrer ansiktsløse. Det er bare byråkratenes ledelse som får byråkrater til å bli ansiktsløse, og det er ikke et ansvar som ligger på dem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:09:30]: Jeg tror det er en tilfeldighet, men den er ganske talende, at det i Oslo sentrum i disse dager er en utstilling som heter Borderlines, og den består av gamle grenseposter for den norsk-russiske landegrensen i nord. Den utstillingen kan man se litt lenger ned, i Spikersuppa, og man kan se den i sentrum av Kirkenes by, hvor jeg var med på å åpne den i forrige uke. Det er altså de gamle grensepostene som sto på land. Det er for øvrig kunstneren Morten Traavik som har laget denne installasjonen, og det er de genuint gamle grensepostene. Nå kan vi da trolig si at Norge og Russland har landegrense fra 1826, og vi får havgrense fra 2010.

Overenskomsten om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet – det er avtalens fulle navn, bedre kjent som delelinjeavtalen – ble undertegnet 15. september i fjor etter forhandlinger i nær 40 år. Dagen i dag er selvfølgelig av stor betydning. Avtalen behandles i Stortinget, og Stortinget vil forhåpentligvis gi sitt samtykke til ratifikasjon. Så venter vi på den russiske tilsvarende behandlingen. Så langt jeg kjenner til, er prosessen der i rute. Full parallellitet har ikke vært praktisk mulig, og vi ligger altså en liten båtlengde foran. Men signalene fra Oslo blir nok lagt merke til.

Jeg vil få takke utenriks- og forsvarskomiteen, saksordføreren og lederen for en god, grundig og effektiv behandling, og en veldig god og instruktiv innstilling og behandling av proposisjonen. Jeg mener at det arbeidet som er nedlagt her i Stortinget, på sedvanlig vis, styrker den avtalen, og at den står fjellstøtt ved å ha fått så bred oppslutning.

Det er sagt her, men det bør også sies fra regjeringens side, at denne avtalen er historisk, fordi det løser det største utestående bilaterale spørsmålet mellom Norge og Russland – hvor den maritime avgrensningen burde gå. Jeg slutter meg for øvrig til alle omtaler som er gitt av avtalen i salen tidligere. Jeg synes de har vært gode.

Vi klargjør de nøyaktige grensene for norske og russiske soner og kontinentalsokkelen i hele Barentshavet og Polhavet. Avtalen gir dermed rettslig klarhet og den forutberegnelighet i området som vi er opptatt av, og som er viktig for å sikre stabilitet. Og det er riktig at denne avtalen kan ses som en innledning for en ny epoke i det norsk-russiske samarbeidet. Med denne avgrensningen på plass vil eksisterende samarbeid styrkes. Det åpnes nye områder for samarbeid når det gjelder ressurser, næringsliv, transport og miljø, for å nevne noen ganske få, og ikke minst, eventuelle funn av drivverdige grenseoverskridende petroleumsressurser vil kunne utløse et betydelig samarbeidspotensial.

Avtalen vil fremme vekst og utvikling i nord og samtidig styrke vårt gode naboforhold til Russland. Og som mange her har påpekt – det er en viktig sideeffekt – så sender avtalen et viktig signal til resten av verden om den vekt Norge og Russland som kyststater tillegger havretten. Dermed bidrar avtalen til at denne regionen fremstår som en fredelig region, hvor tvistespørsmål løses ved forhandlinger basert på folkeretten.

Det var slik for noen år siden at i kartet over Norge og havområdene var det en rekke stiplede linjer. Det indikerte at de var ikke trukket endelig. Nå er alle linjer rette, alle stiplede linjer er trukket som hele linjer, slik det skal være. Det utløser altså en lang rekke muligheter. Men jeg er opptatt av å vektlegge følgende på en dag som denne, fordi vi møtes i det internasjonale samfunn med mange spørsmål om hvordan Norge skal bruke sine muligheter: Det skal vi gjøre på ansvarlig vis, men det utløser også en rekke betydelige plikter, det å være kyststat i nord, ha ansvar for søk og redning i det området som tilligger oss, ansvarlig ressursforvaltning av fornybare og ikke fornybare ressurser, og i nært samarbeid med andre land, blant dem selvfølgelig Russland. Og da er det viktig å si at linjen i seg selv utløser jo ikke aktivitet og samarbeid og verdiskaping. Det er det våre beslutninger, næringslivet, samfunnets engasjement som gjør. Det kommer heller ikke til å være problemfritt på alle områder, fordi vi skal finne ut av det med en nabo som er i utvikling, og som har et system og en forvaltning og en kultur som kan skille seg fra vår. På en lang rekke områder nå, hvor vi ser store fremskritt i form av grensepasseringer, visumsøknader, lettelser på mange vis, så møter vi også et russisk system som er krevende å forholde seg til. Det skal vi også kunne snakke om i klartekst når det gjelder samarbeidspotensial. Men vi har et bedre utgangspunkt enn noensinne, og jeg tror det er riktig å si per februar 2011 at aldri har det samarbeidet vært bedre enn det er i dag.

Så vil jeg for min del takke Stortinget, Stortingets komiteer og Stortingets partier, som har stått veldig samlet rundt Utenriksdepartementet og forhandlerne, og det at de også kunne leve med uvitenheten, inntil siste stund faktisk, som representanten Høglund sa, var en stor styrke. Jeg opplever som ansvarlig de siste fem og et halvt årene at vi har hatt bred støtte i Stortinget for det løpet vi har lagt, og det mener jeg er Norge på sitt beste. Og så vil jo jeg ta imot, på vegne av de dyktige forhandlerne, den rosen som er kommet. Den har de hørt, og den vil jeg formidle videre. Jeg opplever at det knapt er noe som kan gjøre en statsråd stoltere enn å ha et slikt embetsverk, som respekteres internasjonalt, og som er trendsetter i å utvikle moderne havrett – gjennom generasjoner. Den honnøren går da også til avgåtte embetsmenn og avgåtte utenriksministre og regjeringer. Men aller mest bør vi i dag tross alt hedre dem som til de siste nattetimer sto på for at denne avtalen skulle falle på plass. Det er en fornøyelse å ha ansvaret for og arbeide med så dyktige medarbeidere, og de fortjener også de godordene de har fått fra Stortinget med på veien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H) [13:15:53]: Jeg vil takke utenriksministeren for hans meget gode innlegg.

Begrep som «historisk» og «merkedag» er jo dekkende, som mange har vært inne på, jf. også representanten Solhjells referanse til Google-søk, og de fortjener sin plass på en dag som i dag. Det er kanskje derfor det er så trangt på pressebenken i stortingssalen!

Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Det er store forventninger til de forhåpentligvis betydelige petroleumsforekomstene som er i området. Forventer utenriksministeren et slags kappløp, også tatt i betraktning Europas mangel på energi og et Midtøsten i brann? Er regjeringen klar til å iverksette de nødvendige undersøkelser som må til for å holde tritt med Russland på dette feltet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:16:47]: Jeg har i alle disse årene opplevd at ordet «kappløp» faller veldig lett når man snakker om nord, og jeg har sett det som en av mine oppgaver å prøve å motbevise, gjennom det vi gjør, og måten vi arbeider på, at kappløp er et berettiget begrep.

Ressursene finnes i all hovedsak innenfor ansvarlige kyststaters sone og sokkel, og dermed er det opp til disse statene å ta ansvarlige beslutninger om hvordan de skal utvikles. Det jeg kan si på generelt grunnlag, er at Norge fullt og helt kommer til å være seg sitt ansvar bevisst, både når det gjelder nødvendig kartlegging av ressursene, og nødvendig og forsvarlig takt i forhold til hvordan vi skal utnytte dem.

Men jeg vil jo minne om at vi også har et stort ansvar for de fornybare ressursene som er så unike i nord – at vi nå sørger for å bruke den samlede kompetansen vi har, en helhetlig forvaltningsplan og den type tilnærminger, slik at vi treffer de riktige beslutningene.

Jeg tror at opp og ned for konfliktbildet i Midtøsten, Europas søken, ofte litt uklare signaler på hva energibehovene er, og hvordan de skal løses – det må dyktige norske analytikere vurdere, og så må vi ta det inn i våre beslutninger. Men det er for meg ikke så veldig stor forskjell på hvordan vi nærmer oss det i nord, og hvordan vi har nærmet oss det i Midt-Norge og lenger sør i havet. Det er den skritt-for-skritt-tilnærmingen som bør være vår tilnærming også i nord, og det er jeg trygg på at et samlet Norge kommer til å komme fram til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Svein Roald Hansen (A) [13:18:31]: Jeg vil også takke saksordføreren for et konstruktivt og smidig samarbeid om denne saken. Den tverrpolitiske støtten til avtalen i innstillingen bekrefter et verdifullt grunnlag for norsk utenrikspolitikk, nemlig evnen til å løfte noen sentrale saker ut av fristelsen for partipolitisk kiv og taktikkeri, av hensyn til hva som tjener landets interesser.

Avtalen løser, som flere har sagt, det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland i etterkrigstiden. En avklart grense i nord, dette enorme havområdet, vil legge grunnlaget for nye muligheter for samarbeid om utviklingen, om ressursforvaltningen og om en bærekraftig utnyttelse av ressursene.

Et stort område åpnes for petroleumssektoren på begge sider av grensen. Her trengs samarbeid, ikke minst for å sikre en miljømessig forsvarlig petroleumsvirksomhet i disse sårbare områdene. Samtidig vil jeg understreke at avtalen ikke endrer på det viktige samarbeidet om en bærekraftig forvaltning av de rike fiskeriressursene i dette havområdet. Det fortsetter som før.

Alt dette skaper nye muligheter for næringsliv, for nye arbeidsplasser og for folk-til-folk-samarbeid i nord.

Det må også understrekes at delelinjeavtalen styrker vårt naboforhold til Russland. Det gir økt stabilitet og forutsigbarhet i den nordlige regionen, en region som i nesten 50 år var en av de sentrale konfliktflatene – ikke så mye mellom to naboland, men mellom øst og vest og mellom to ideologier: mellom demokrati og markedsøkonomi i vest og kommunisme i øst.

Saksordføreren har redegjort for – og andre har vært inne på det i debatten – de sentrale elementene i avtalen på en god måte, så jeg skal ikke repetere det. Men jeg vil undertegne og understreke rosen til dem som – på begge sider – gjennom 40 år har arbeidet med denne avtalen. Det har tatt tid, men noe av den tiden må trolig tilskrives at vi startet arbeidet med Sovjetunionen og inngår avtalen med Russland.

På den annen side har det gjennom disse årene skjedd en utvikling i havretten som har bidratt til den balanserte løsningen som nå ligger på bordet for ratifisering i dag. Dette er en viktig dimensjon ved avtalen. Den bygger på havrettens regler om maritime avgrensninger i Havrettskonvensjonen, som begge land har sluttet seg til og dermed er bundet av. Den internasjonale domstolen i Haag har gjennom ulike dommer gitt betydningsfulle bidrag til avklaring av folkerettens rettesnorer, som det heter, på dette området, blant disse avklaringen av grensene mellom Jan Mayen og Grønland i 1993.

At et stort og mektig land overfor en mindre nabo legger internasjonale avtaler og internasjonal rettsorden til grunn, bør bli lagt merke til. Det må stå som en modell for uenighet om grensedragning andre steder.

Den evne russerne her har vist til å endre fokus fra en snever egeninteresse og en tenkning innenfor et nullsumspill til en vinn-vinn-situasjon som ligger i fellesinteressen, bør andre land med uavklarte spørsmål seg imellom ta lærdom av.

Avtalens bestemmelser om samarbeid om forvaltning og utnyttelse av felles ressurser, det være seg fisk eller petroleum, styrker ikke bare det juridiske grunnlaget for samarbeid mellom våre to land, men også rasjonaliteten i et slikt samarbeid. Det styrker utviklingen av at forholdet mellom land skal bygge på lov og rett.

Som andre har vært inne på: Norges forhold til våre naboer i øst har i bunn og grunn alltid vært godt og pragmatisk. Frigjøringen av Finnmark vil aldri bli glemt. Selv under den kalde krigens periode, med sterk spenning internasjonalt, var forholdet mellom Norge og Sovjetunionen preget av ryddighet og, i bunn og grunn, stabilitet.

Etter at jernteppet forsvant, har vi fått en utvikling av samarbeidet over grensen i nord som jeg tror ingen kunne tenkt seg mens den kalde krigen lå som en iskappe over mulighetene.

Den avtalen vi ratifiser i dag, vil legge grunnlaget for en ytterligere utvikling av dette samarbeidet, og den vil forsterke bildet av Russland som en forutsigbar nabo som respekterer internasjonal rett og inngåtte avtaler, og som ønsker samarbeid til felles beste.

Tore Nordtun (A) [13:23:11]: Jeg slutter meg til alle de foregående talerne når det gjelder denne merkedagen og denne ratifiseringen som nå synes å gå i orden.

Prosessen som vi nå avslutter her, startet allerede i 1967, da Norge og Sovjetunionen igangsatte forhandlinger om avgrensning av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Nå har vi en grense for både hav og sokkel. Det skal vi være særdeles glad for. Norge og Russland arbeider nå sammen og vil gjøre det framover. Det har vært tillit mellom partene for å inngå en avtale, og nå må vi bruke denne tilliten til å se muligheter framover på dette viktige området.

Det er ikke grensene som skaper verdier. Det er menneskene som samarbeider, som skaper disse verdiene i dette viktige området. Jeg vil understreke at det er de som bor i området og i denne regionen, som skal se mulighetene og være med og påvirke dette samarbeidet videre i framtiden.

Det er ikke så rart at det har tatt tid. Det er to ulike kulturer, osv. Russland, som ikke lenger er Sovjetunionen, har hatt store endringer i samfunns- og styringsstrukturen. Det har skjedd fundamentale forandringer i dette store riket. Grensene var før mellom vest og øst, hvor NATO møtte Warszawapakten, osv. Nå er grensene mellom disse nabofolkene trukket opp på en helt annen måte.

Vi må søke sammen, se på samarbeidet og se felles muligheter, som jeg tidligere sa, og det må være fast forankret i våre prinsipper om demokratiske samfunnsverdier, også i dette området.

Vi har et spesielt ansvar som stor kyststat når det nå åpnes for nye transportmuligheter og økt trafikk i området. Det gir muligheter, men det pålegger oss også et stort ansvar. Eksempelvis må vi ha felles ansvar for havovervåkningen, for søk og redning i et veldig stort område – jeg kan nevne Svalbard osv., som vi tidligere har diskutert – og internasjonal rettsorden til havs. Alt dette må framover formes på en atskillig bedre og tryggere måte. Ikke minst må vi ta vare på det unike, sårbare miljøet som er i området, og vi må utnytte ressursene. Vi har høstet, og vi har høstet med ansvarlighet av de fornybare ressursene i området. Dette må vi fortsette med. Det forvaltningssamarbeidet vi har med Russland, har vært særdeles vellykket. Det må det bygges videre på.

På petroleumsområdet må det regler og prosedyrer på plass. Mye er på plass, slik som det framkom i de høringene vi har hatt. Og vi har god erfaring fra sokkelen, fra Nordsjøen, med hvordan man fordeler de ressursene som ligger på havbunnen.

Russland er den største leverandøren av naturgass til Europa. Vi leverer ca. 40 pst. av all gass som forbrukes i EU. Reservene er store for begge disse nasjonene nå. Norge og Russland har felles interesser, og vi ser også store felles muligheter i dette området.

Denne avtalen åpner, som jeg sa, for nye muligheter i nord når det gjelder samarbeid, ressurser, næringsliv, arbeidsplasser, kunnskap og ikke minst velferd.

Nordområdene er regjeringens viktigste satsingsområde i utenrikspolitikken. Nå er den store byggesteinen på plass. Det er denne delen av våre nærområder som er mest i forandring. Vi har avgjørende interesser i området. Vi har både ansvar og muligheter. Et nytt, godt kapittel skrives for nord.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Laila Gustavsen (A) [13:27:33]: Det har vært sagt mye klokt og mye bra fra denne talerstolen i denne debatten. Jeg har lyst til å ta et par poenger.

La meg først starte tilbake i året 1599. Vi snakker om 40 år, nemlig, og jeg har lyst til å utvide perspektivet. I året 1599 reiste kong Christian IV på tokt langs norskekysten, med mål om å nå Finnmark. Og hva handlet det om? Jo, det handlet selvfølgelig om å markere den norske grensen mot Russland. Målet for turen var selvfølgelig også andre ting, men hovedsakelig handlet det om å sikre Finnmark som norsk territorium. Det ble skrevet utførlige reisedagbøker fra den turen. Jeg har ikke tenkt å lese alt. Men i en av de to dagbøkene ble det, da de mente at de hadde vært ved verdens ende og var kommet tilbake til sivilisasjonen, skrevet – og på den tiden priste de Gud: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nå priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.

Det sies for så vidt at de andre reisene som Christian IV tok nordover, gikk på land.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, jeg sier det fordi grensemarkeringer selvfølgelig har en veldig viktig historisk dimensjon. Og som man i norske historiebøker i dag skriver om året 1599, så kommer man om 400 år også til å beskrive året 2010 og det som i dag er en nasjonal, historisk hendelse.

Vi har lett for å tenke på det som noe som angår nord, og som angår nordområdene. Jeg mener det er noe som selvfølgelig handler om Norge og hele Norge som nasjon. Vi håper alle at dette skal merkes og selvfølgelig få ringvirkninger i Nord-Norge. Men med vår industri f.eks. innenfor marin sektor, maritim sektor, olje og gass, så håper vi på at man kan merke det i Kristiansund, at man kan merke det i Trondheim, i Bergen, i Stavanger, i Horten, i Oslo, i Drammen – og kanskje til og med i min by, Kongsberg.

På utenriks- og forsvarskomiteens to siste komitéreiser har vi merket veldig hvordan uløste grenser er et stort politisk problem. Den ene reisen vi foretok i fjor høst, var til Kina og Japan. Vi så der hvordan uavklarte grenser ble en betent politisk situasjon ved at et fiskefartøy ble tatt i arrest, og vi så det nå, da vi var i Midtøsten, hvordan uavklarte grenser fører til konflikter. Jeg håper, og jeg vet, at den avtalen som vi nå godkjenner i dag, er til inspirasjon for å få løst flere uavklarte grensetvister i verden, og jeg håper virkelig at vi i vårt utenrikspolitiske arbeid vektlegger også den delen framover.

Presidenten: Dermed er debatten i denne sak, sak nr. 4, av mange også betegnet som historisk, iallfall avsluttet.