Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Gustavsen (A) [13:31:32]: (ordfører for saken): Norge har et svært bevisst og målrettet arbeid for kontroll av og åpenhet rundt eksporten av forsvarsmateriell. Vårt kontrollregime er et av de strengeste i verden. Det gis ikke tillatelse til eksport av våpen og ammunisjon til land hvor det er krig, hvor krig truer, eller hvor det er borgerkrig. Det siste året er ytterligere tiltak satt i verk for å styrke eksportkontrollen, bl.a. ved å gjenopprette en egen eksportkontrollseksjon i UD. Det er positivt.

Mange land er i dag restriktive med hensyn til innsyn i sin forsvarseksport. Det gjør det ekstra viktig at Norge spiller med åpne kort, og at vi bidrar internasjonalt. Stortingets behandling av de årlige meldingene er en slik anledning og har vist tverrpolitisk oppslutning både om praktiseringen av eksportkontrollregelverket og om graden av innsyn som gis om eksporten av forsvarsmateriell. Så også denne gang. Det er en enstemmig komité som vil opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk, og vårt utgangspunkt er å gjøre Norges gode eksportkontroll enda bedre.

Komiteen har denne gang gjennomført en høring der organisasjonene ble invitert til komme med synspunkter. Oppsummert kan man si at flere tok til orde for bedre kontroll over sluttbruken av norskeksportert forsvarsmateriell og bedring av dagens merkings- og sporingspraksis når det gjelder håndvåpen og ammunisjon. Samtidig ble det også pekt på at Norge har et av verdens strengeste regelverk for eksport av forsvarsmateriell, og at mange også er opptatt av et felles internasjonalt regelverk for eksport av forsvarsmateriell.

En sluttbrukererklæring innebærer at man sikrer seg at ikke det enkelte land videreselger materiell kjøpt i Norge. Regjeringen jobber for at dette også blir normen i NATO. Det er positivt og et arbeid som støttes av en enstemmig komité. Vi ser fram til at Utenriksdepartementet kommer tilbake med mer informasjon om det pågående arbeidet for å etablere en felles norm i NATO og om det internasjonale regelverket for teknologi- og kunnskapsoverføring. Samtidig er det viktig at den norske forsvarsindustrien har rammebetingelser som gjør at den kan konkurrere på like vilkår i dette spesielle markedet.

Norges arbeid i internasjonale fora for å få til bedre kontroll med konvensjonelle våpen, særlig håndvåpen og lette våpen, med tilhørende ammunisjon fortjener anerkjennelse. Internasjonal enighet om et folkerettslig bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon er etter vår mening svært viktig på bakgrunn av de humanitære lidelsene som bruk av håndvåpen representerer og medfører.

Norsk forsvarsmateriell merkes i dag. Likevel ønsker en samlet komité at regjeringen ser nærmere på forslaget fra Kirkens Nødhjelp, som kom fram i høringen, om bedre merking av hver enkelt ammunisjonspatron. Et slikt arbeid bør selvfølgelig gjennomføres i samarbeid med industrien.

Regjeringen har satset på å styrke samarbeidet mellom Forsvaret og industrien. Forsvarsindustrien i Norge blomstrer. Det pågår en debatt i samfunnet om hvorvidt dette er et problem. Jeg vil si nei. Utgangspunktet for en forsvarsindustri og en forsvarseksport er en legitim rett for ethvert land til å ha et forsvar.

Arbeiderpartiet mener at Forsvarets anskaffelser også skal brukes for å bygge en solid norsk forsvarsindustri. Det er derfor vi fører en politikk der store anskaffelser til Forsvaret skal bidra til økt verdiskaping i Norge gjennom gjenkjøpsavtaler, at vi skal vektlegge flernasjonalt samarbeid i forsvarspolitikken og videreutvikle det nordiske forsvarssamarbeidet. Vi ser resultater av denne politikken i form av et moderne og høyteknologisk forsvar, høykompetente arbeidsplasser i Norge og viktig teknologi som også har et stort sivilt bruksområde.

Samtidig krever dette at vi har en ryddighet i eksporten. Alt i alt kan vi oppsummere med at Norge er et foregangsland internasjonalt rundt åpenhet, og at kontrollen med norsk eksport er god. Senest så vi dette i forbindelse med eksportlisensen til det tidligere støttefartøyet KNM Horten. Jeg har lyst til å trekke fram det eksempelet i dagens debatt – for hva skjedde? Jo, Utenriksdepartementet trakk tilbake den lisensen som var gitt da nye opplysninger fra kjøperen om planer om bevæpning av fartøyet og tilbudet om sikkerhetstjenester utenfor kysten av Somalia ble kjent. Som kjent var opplysningene som først ble gitt, at fartøyet skulle brukes til rent sivile formål. Dette synes jeg er et viktig eksempel på en konsekvent politikk for eksport av materiell.

Jeg har lyst til å oppsummere med å si at jeg er glad for at det i dag er en enstemmig komité som legger fram en samlet innstilling, og for at det er tverrpolitisk enighet i en så viktig politisk sak.

Morten Høglund (FrP) [13:36:42]: Saksordføreren har på en grei måte redegjort for komiteens enstemmige innstilling. Jeg har bare noen få poenger.

Noen saker mener jeg egner seg bedre for enstemmighet enn andre. Dette kan etter min mening være en slik sak. Det har vært mange år med bredt flertall. I mange år har man i utenrikskomiteen jobbet med å drøfte denne type vanskelige problemstillinger, og jeg legger ikke skjul på at det er et betydelig press fra mange organisasjoner i denne type spørsmål. Men vi har i komiteen over lang tid hatt en praksis der vi har klart å bli enige om formuleringer knyttet til disse litt krevende problemstillingene. For det er slik at hvis man ga etter for dette presset umiddelbart, kunne man kommet i en situasjon hvor man veldig fort kunne drive en form for selvskading på oss som industrinasjon, som våpenprodusent. Det ville vært selvskading som ikke i det hele tatt ville bidra til en fredeligere verden, som selvfølgelig er et overordnet mål som vi alle bestreber oss på å nå. Men norsk våpenindustri er så ren og kontrollert, for å si det slik, og er en modell for resten av verden. Det skal vi være stolte av og ta med oss. Men det må ikke være et mål at den skal begraves. Den skal eksistere, og den skal ha gode levevilkår. Saksordføreren redegjorde for begrunnelsen for det.

Ivar Kristiansen (H) [13:38:57]: Også jeg takker saksordføreren for god gjennomgang av og redegjørelse for saken.

Jeg har bare noen tilleggsmerknader. Jeg vil understreke at Høyre anser norsk forsvarsindustri for å bidra til betydelig verdiskaping, og at det er en viktig industri, som betyr mye for det øvrige norske næringsliv, ikke minst teknologidelen. At norsk forsvarsindustri klarer å hevde seg internasjonalt, viser jo at vi har klart å bygge opp et kompetent, beærekraftig miljø, særlig rundt Kongsberg-miljøet. Men også andre bidrar i betydelig grad.

Det er liten tvil om at det er en av verdens største industrier vi snakker om. Norge er en betydelig eksportør. Vi omsetter i 2011 sikkert for mellom 5 og 6 mrd. kr i avansert utstyr og våpen. Vi er også en betydelig innkjøper av materiell. Så mine merknader gjelder i første rekke ikke de ambisjonene som regjeringens representanter har om at norsk våpenindustri kanskje skal overta etter oljen når den en gang tar slutt som vårt flaggskip, som en statssekretær uttalte etter et besøk i Vestfold, men vi har et betydelig potensial på dette området, som må videreføres. Det å gi gjenkjøpsstatus og kanskje større departemental oppmerksomhet til de mange små og mellomstore selskapene rundt om i Norge, som kan bidra her, er nødvendig. Vi har sett hvor viktig det er å jobbe intenst på begrepet gjenkjøp. Vi har gjort store investeringer i kjøp til Norge, som har vært og er nødvendig – våpen og utstyr i denne sektoren er faktisk nødvendig også for Norge. Det kommer til å bli en betydelig større utfordring i årene som kommer, når vi skal ha overvåking og teknologibasert kontroll over de områdene der vi utøver myndighet. Derfor er det et ønske fra vår side om også å ha en åpen dør til nye foretak, selskaper og bedrifter som kan bidra på dette området.

Saksordføreren har på en grundig måte vært inne på de strenge krav og regler som må gjelde i forbindelse med sluttbrukererklæring. Jeg tror at også i dette bildet er det viktig å harmonisere vår politikk med våre alliansepartnere, herunder også EUs åtte normative regler, som jeg har forstått er inntatt i norsk regelverk for håndtering av disse ganske kompliserte spørsmålene.

Vi føler at saken er i gode hender. Dette er en stor og viktig industri. Det er riktig, som representanten Høglund var inne på, at det er veldig mange som fokuserer på og har interesse for disse spørsmålene. Industrien er i stor grad teknologidreven og betyr veldig mye for de enkeltbedriftene som ønsker å ha mulighet til å levere til gjenkjøp eller å være leverandør til de store innkjøpene vi står overfor.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:43:07]: Først vil eg takke saksordføraren for godt arbeid og innlegg.

Eg meiner at vi har vore gjennom ei veldig positiv utvikling over ein del år når det gjeld dette spørsmålet; breiare og meir inngåande debatt, openheit og eit langt betre regelverk. Vi eksporterer ikkje til land som er i krig, som er sagt før. Vi har avgrensingar og tett oppfølging for å få lisens i andre samanhengar. Dei etiske retningslinjene for petroleumsfondet avgrensar investeringane i visse typar våpen. Vi handsamar og debatterer ei årleg melding i Stortinget, og det vert rapportert bra, sjølv om eg nok meiner, som enkelte av høyringsinstansane, at det er betringspotensial på rapporteringa på nokre område, som vi kan kome tilbake igjen til ved seinare meldingar.

Eg vil peike på eit par utfordringar i åra framover for at vi skal bli endå betre. Det første gjeld at om lag 90 pst. – dersom eg ikkje tek feil – av A-materiellet blir eksportert til NATO-land og Sverige og Finland. Der har vi ikkje sluttbrukarerklæring. Spørsmålet er spesielt omhandla i Soria Moria-erklæringa. Det står at ein vil

«opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport. Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO».

Eg veit at utanriksministeren og regjeringa har sett i gang det arbeidet og gjort eit betydeleg arbeid allereie for å følgje opp det punktet. Begge delar, å setje seg det som mål og å arbeide for at det blir ein norm i NATO, blir etter mi oppfatning veldig sentrale i åra som kjem.

Det er ikkje altfor ofte vi diskuterer desse spørsmåla på gata eller på fest. Men når ein sjeldan gong nokon spør meg om kvifor våpeneksport er så viktig – det spørsmålet møter eg òg blant politiske kolleger – kan det vere vanskeleg å gi direkte, dagsaktuelle svar. Men før denne debatten tenkte eg på – og gjekk og sjekka – eit spørsmål som kanskje kan aktualisere, forklare kvifor dette faktisk kan vere veldig viktige spørsmål for verda: I 2009 eksporterte Noreg våpen til Egypt for 14 mill. kr. I sin heilskap er det det som heiter B-materiell, altså ikkje våpen og ammunisjon, men det dreier seg om radiolineutstyr, samband og den typen ting. Og vi skal ikkje lenger tilbake enn til 2008, ifølgje det eg har kunna sjekke, før eksporten var på over 100 mill. kr. – altså eit betydeleg beløp. Og ifølgje internasjonale media – med dei atterhalda ein må ta for rapportering på nettet – har eg i etterkant av helga fått med meg at både Tyskland og Frankrike har varsla at dei har innstilt all handel med våpen med Egypt. Det er vanskeleg å lese ut av internasjonale medierapportar på nettet kva det eksakt betyr – er det varig, er det mellombels eller registrerer dei materiell på ein annan måte enn oss? Men eg synest iallfall at det aktualiserer spørsmålet om korleis vi ser på krava som vi stiller til menneskerettar og demokrati. For eg trur at viss nokon her frå denne talarstolen for to månader sidan hadde teke opp spørsmålet om vi kanskje skulle selje B-materiell til Egypt, så ville ikkje det hatt så mykje resonansbotn. Men i dag ville eg tru at det iallfall ikkje hadde vore direkte dumt for Noreg og andre land å diskutere korleis vi stiller oss til det. Det er jo ikkje sånn at situasjonen for demokrati og menneskerettar har forbetra seg dei to siste månadene i Egypt; det er først og fremst protestane som har forsterka seg kraftig. Eg tek ikkje opp dette for å varsle ein konklusjon på det, men først og fremst fordi det er eit veldig dagsaktuelt eksempel på at kva typar menneskerettsdemokratikrav vi stiller til vårt eksportkontrollregime, faktisk kan bety noko for livet til mange menneske, for store statar, for utviklinga i ein heil region, slik vi opplever i Midtausten.

Så dette – saman med spørsmålet om sluttbrukarerklæring – ser eg på som det sentrale å jobbe vidare med i åra som kjem.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:47:51]: Kristelig Folkeparti er tilfreds med at det gradvis har blitt et bedre regelverk, større åpenhet og bedre rapporteringsrutiner til Stortinget på dette området. Men vi kan forbedre regelverket ytterligere, både kontrollsystemene og rapporteringsrutinene, og det vil Kristelig Folkeparti gjerne være med og bidra til.

Kontrollen med internasjonal våpenhandel er mangelfull. Konsekvensene er alvorligere. Hver dag dør over 2 000 mennesker av væpnet vold. Til sammen utgjør dette 740 000 mennesker i året. De fleste av ofrene for væpnet vold bor i utviklingsland, særlig i Afrika og Latin-Amerika. Den store utbredelsen av håndvåpen truer utvikling og fred i mange av disse landene. Totalt omsettes slike våpen for mer enn 1,58 mrd. dollar årlig på det legale markedet, og for mer enn 100 mill. dollar på det illegale markedet. Norge er en del av denne virkeligheten.

Den samlede verdien av norsk eksport av våpen og annet forsvarsmateriell var i 2009 på 4,8 mrd. kr. Det var vel 16 pst. mer enn året før. Denne industrien bidrar derfor til en betydelig verdiskaping. Den bidrar også til utvikling av teknologi som kan ha sivil nytte.

Samtidig er det viktigere enn noen gang å hindre at våpen kommer på avveie eller i feil hender. Det gjelder ikke bare A-materiell, altså våpen og ammunisjon, men også annet militært materiell og såkalte flerbruksvarer. Vi må styrke internasjonalt samarbeid for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og andre destabiliserende våpenleveranser.

Det ligger viktige begrensninger i at forsvarsmateriell bare eksporteres til bruk av myndigheter, og i at lisens for slik eksport til NATO-land, nordiske land og andre nærstående land som er godkjent som mottakere, bare gis dersom det kan dokumenteres hvem som er sluttbruker.

Men når våpeneksporterende stater legger ulike kriterier til grunn for hvem som får kjøpe våpen, blir resultatet ofte at nasjonale systemer undergraver hverandre. Her trengs det skjerpede regler og bedre samordning.

Ved vurdering av søknader om eksportlisens er hensynet til både den militære sikkerhet og menneskerettighetene i mottakerlandet viktig. Kristelig Folkeparti vil styrke humanitærrettens stilling i internasjonal eksportkontroll.

Kristelig Folkeparti går inn for bedre kontroll med håndvåpen, andre lette våpen og ammunisjon. Vi må jobbe for internasjonal enighet om et folkerettslig bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon. Det kan begrense de humanitære lidelsene som bruk av håndvåpen medfører.

Høringsrundene hvor representanter fra det sivile samfunn reiser spørsmål og kommer med innspill, er alltid nyttige. Kirkens Nødhjelp har kommet med et forslag om å merke med symboler for selger, førstekjøper og produksjonsparti – lot-nummer – på hver enkelt håndvåpenammunisjonspatron. Det er bra at komiteen nå ber regjeringen se nærmere på dette forslaget. Norge må spille en pådriverrolle internasjonalt i disse spørsmålene og gå foran med et godt eksempel.

Norge er en av verdens største våpeneksportører. Staten eier bl.a. 50 pst. av Nammo, som er en av verdens største ammunisjonsprodusenter. Nammo har fabrikker i USA, Sverige, Finland, Tyskland, Sveits og Canada utenom Norge. De følger eksportregelverket i landene hvor fabrikkene ligger. Flere av disse landenes eksportregelverk er langt svakere enn det norske. Blant annet praktiserer USA, Finland og Tyskland eksport av våpen og ammunisjon til Kongo og Saudi-Arabia – land som Norge ikke selger våpen til fordi de er i krig eller trues av krig, eller på grunn av menneskerettighetssituasjonen i landet. Her ligger det også en utfordring som vi må se nærmere på.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:52:21]: Dette er den andre saken vi har i dag, hvor det er en enstemmig komitéinnstilling. Jeg gir ros til komiteen for det. Jeg vil gjenta at på dette området er det en veldig styrke at vi har et så bredt flertall bak norske posisjoner. Det er interessant å diskutere dette enten man er på fest – til representanten Solhjell: Det har ikke vært et gjennomgangstema på mine fester, men det kan også tas der – eller her i salen.

Regjeringen er opptatt av å sikre en fortsatt streng eksportkontrollpraksis når det gjelder forsvarsmateriell. Vår strenge praksis viser seg ved at 90 pst. av eksporten av forsvarsmateriell går til NATO-land og nordiske land. Det er en dominerende andel.

Oppgavene på eksportkontrollområdet har økt kraftig de siste årene, og det har jeg merket i den tiden jeg har vært i Utenriksdepartementet. Eksportsakene følger også den politiske og teknologiske utviklingen ellers; de blir stadig mer komplekse. Derfor opprettet regjeringen i 2010 en egen fagseksjon i UD for eksportkontroll, og området er styrket med flere stillinger. Siden vi i forrige sak fant grunn til å gi ros til embetsverket, følger jeg også opp her, for dette er krevende og vanskelige saker som krever stor grad av systematikk og politisk skjønn. Og det har vi dyktige folk som har.

Forsvarsindustrien i Norge gir god verdiskaping, flere har vært inne på det, vi skal ikke skamme oss over det. Også når det gjelder utvikling av sivil teknologi, er dette viktig. Regjeringen ser det som viktig å sikre industrien forutsigbare rammevilkår, også i forhold til utenlandske konkurrenter. Jeg kan ikke se at vi bedriver selvskading i denne saken, som representanten Høglund vel heller ikke sa, men som han advarte mot.

Sluttbrukererklæring er et tema som har vakt mye oppmerksomhet og engasjement. I 2009 tok regjeringen initiativ til å arbeide for at en slik erklæring fra alle land blir norm i NATO. En kartlegging av våre alliertes krav til dokumentasjon viser at de i hovedsak følger den samme praksis som Norge. Vi krever alltid sluttbrukerdokumentasjon, og i likhet med våre allierte er kravene mer omfattende ved eksport til mottakerland utenfor den nære kretsen. I det videre arbeidet med en norm, herunder eksport til tredjeland, er flere spor aktuelle, bl.a. FN-forhandlingene om etableringen av en internasjonal avtale for regulering av handel med konvensjonelle våpen, Arms Trade Treaty. Vi vil også holde fram med vårt arbeid i NATO. Vi vil informere Stortinget om fremdriften i arbeidet enten i den årlige meldingen til Stortinget, eller på annen hensiktsmessig måte.

Når det så gjelder merking og sporing: Så lenge det ikke finnes enighet om et bindende internasjonalt instrument på dette området, er regjeringen tilfreds med at norske produsenter på frivillig initiativ gjennomfører merking som muliggjør sporing av deres produkter. Samtidig er vi opptatt av å arbeide aktivt for et bindende internasjonalt instrument hvor erfaringen med norske produsenters merkingspraksis kunne trekkes inn. Aktuelle internasjonale arenaer for dette arbeidet kan følges opp i bl.a. FN-forhandlingene om etableringen av en internasjonal avtale for regulering av handel med konvensjonelle våpen, og FNs handlingsprogram for ulovlig omsetting av håndvåpen.

Når det gjelder spørsmålet om Egypt, som representanten Solhjell var inne på, er det et betimelig spørsmål. Nå er det jo slik, som representanten sa, at det ikke er åpent for eksport av såkalt A-materiell, våpen og ammunisjon, til Egypt. Så sent som høsten 2010 avslo departementet en søknad fra Forsvaret om å selge fullt utstyrte MTB-er, motortorpedobåter, til landet. Det er åpnet for salg av B-materiell til landet. Tallene er gått noe opp og ned, men tallene for 2010 vil ikke foreligge før ved fremleggelse av neste melding til Stortinget. I 2009 beløp eksporten seg til nær 14 mill. kr, altså et relativt beskjedent beløp. Men det er slik at når vi vektlegger menneskerettigheter, den politiske situasjonen og den interne situasjonen i mottakerlandene, vil Egypt nå underlegges en særskilt vurdering i lys av utviklingen som er i det landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.