Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:27:31]: Statsråden sa i svaret til representanten Borghild Tenden i sted at alt dette fører til en «høyere klarhet». Jeg har et håp om at også denne interpellasjonsdebatten kan føre til høyere klarhet om avfallshåndtering.
Nå er det altså ti år siden Stortinget sist hadde en større gjennomgang av avfallspolitikken. Det var i forbindelse med St.meld. nr. 8 for 1999–2000, Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, som ble fremmet av sentrumsregjeringen i oktober 1999. Sentrumsregjeringen foreslo nye mål for avfall og gjenvinning. Et av hovedmålene var at utviklingen i generert mengde avfall skulle være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Status per i dag er at målet ikke er nådd. Ifølge miljostatus.no økte den totale avfallsmengden med 41 pst. fra 1995 til 2009, mens brutto nasjonalprodukt økte med 40 pst. Husholdningsavfallet har økt mest. Hver nordmann kaster 75 pst. mer avfall i dag enn i 1995.
Et annet hovedmål i meldingen var at mengden avfall til sluttbehandling innen 2010 skulle være 25 pst. av total avfallsmengde. På dette området har utviklingen heldigvis gått i riktig retning. Gjenvinningsgraden er i dag på 78 pst. og vil ventelig øke som en konsekvens av deponiforbudet for nedbrytbart avfall. Det siste skal regjeringen ha honnør for.
Avfall og gjenvinning har vært tema også i senere meldinger om rikets miljøtilstand, senest i 2007, men omtalen har vært begrenset.
2007 var også det siste året Stortinget fikk en melding om rikets miljøtilstand til behandling. Regjeringen har valgt å bryte denne tradisjonen med en stortingsmelding om rikets miljøtilstand hvert annet år, uten noen annen begrunnelse enn at vi har valgt å ikke gjøre det, som statsråden svarte representanten Ketil Solvik-Olsen på et skriftlig spørsmål for en tid tilbake. Avlysningen av stortingsmeldingen er innført som ny tradisjon under de rød-grønne. Regjeringen virker fornøyd med å diskutere de store spørsmålene internt. Med flertall i ryggen og uenighet internt, spesielt i energi- og miljøpolitikken, unngår den de store debattene her i Stortinget.
Jeg lurer på om dette er noe av det store reformarbeidet innen miljøvernfeltet som SV mener Norge gjennomgår under dagens regjering. For 3. mars i år uttalte miljøvernminister Erik Solheim følgende til NRK P2, Politisk kvarter: Jeg er sikker på at når historien skal skrives om den rød-grønne miljøpolitikken, vil man se tilbake på det som en fantastisk reformperiode i norsk miljøvern.
Jeg er sikker at miljøvernministeren er veldig fornøyd med dette sitatet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg deler virkelighetsoppfatningen til ministeren, for innenfor avfallsområdet er det vel heller mangel på reformer som preger situasjonen. Kristelig Folkeparti har selv fremmet og vært med på flere forslag i Stortinget om behovet for en gjennomgang av avfallspolitikken. Mål og virkemidler må gjennomgås på nytt og justeres, for å dra i samme retning. Det har vært vår hovedintensjon bak våre ulike forslag.
Deponiforbudet og forbrenningsavgiften står igjen som de eneste grepene på avfallsområdet under den rød-grønne regjeringen. Forbrenningsavgiften ble først fjernet etter at opposisjonen og bransjen sammen hadde mast om det i flere år. Da vi klarte å få den fjernet, var det nesten for sent. Dårlige rammebetingelser hadde fått mange kommuner til å inngå langsiktige kontrakter om levering av avfall til Sverige.
Det er behov for en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken – nå mer enn noen gang før. Jeg vil i det følgende ta opp ti viktige grunner til hvorfor vi bør ha en slik helhetlig gjennomgang.
Punkt 1: EUs rammedirektiv for avfall pålegger alle land å utarbeide en avfallsplan. Norge har aldri tidligere laget en nasjonal avfallsplan, og dette arbeidet kan inngå i en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken.
Punkt 2: Dagens mål og virkemidler er innført over en periode på 30 år. Det er ikke gjort en gjennomgang for å sikre at disse målene og tilhørende virkemidler faktisk fungerer sammen og sikrer en helhetlig avfallspolitikk.
Punkt 3: Hovedbudskapet i NOU 2010: 9, Et Norge uten miljøgifter, er:
«Miljøgiftsproblemene har endret karakter de siste tiårene. Tidligere var det en hovedutfordring å redusere til dels store industrielle punktutslipp. I dag er disse utslippene redusert og diffuse kilder har større betydning».
Miljøgiftene finnes i en rekke produkter som ender opp som avfall, både farlig avfall og ordinært avfall. Det vil bli en stadig større utfordring for avfallsbransjen å ta hånd om og behandle dette avfallet på en riktig måte.
Punkt 4: Klimakur – regjeringens egen plukkliste – påpeker betydningen av å utnytte ressursene i avfall på en best mulig måte. Dette gjelder spesielt for plast og biologisk nedbrytbart avfall. Likevel forsvinner avfall som klimatiltak når det gjelder anvendelse av avfallsressursene. Dette skjer fordi avfall oppstår i én sektor og anvendes i en annen.
Punkt 5: EU har utarbeidet en studie som viser at gjenvinning av avfall vil kunne gi vesentlige bidrag til å sikre industrien tilgang på råvarer. Skal avfallsbransjen få dette til, må vi se nærmere på hvilke virkemidler og hvilken teknologiutvikling som er nødvendig.
Punkt 6: Videre kan utvikling av et sterkere marked for avfall som råvare lede til at avfallsstrømmen går dit etterspørselen er sterkest, uten at samfunnsøkonomiske vurderinger legges til grunn. Dette er allerede i dag tilfellet ved energiutnyttelse av restavfall, der fokuset på fornybar energi kan føre til at alt avfall ledes mot forbrenning i stedet for materialgjenvinning. Det er ikke sikkert at samfunnet er best tjent med at alt skal brennes.
Punkt 7: Vi vet at avfallet er blitt en vare som transporteres over landegrensene. Det er dermed viktig, kanskje, å få til felles europeiske virkemidler innenfor dette området. Det bør en helhetlig gjennomgang gå inn i.
Punkt 8: Biologisk nedbrytbart avfall, og da spesielt matavfallet fra husholdninger og næringsliv, er en råvare som egner seg godt til produksjon av biogass og til biodrivstoff. Biogass kan benyttes som drivstoff og gi store reduksjoner i utslippene fra transportsektoren. Skal vi få dette til, trenger vi en biogasstrategi.
Punkt 9: Hva vet vi egentlig om framtidens avfall? Har vi den kunnskapen vi trenger for å håndtere dette?
Det siste momentet jeg vil nevne i denne rekken, er produsentansvaret. Produsentansvaret ble introdusert på midten av 1990-tallet og er i dag tatt i bruk for en rekke avfallstyper. Dette er et viktig virkemiddel for å sikre bedre avfallshåndtering og ressursutnyttelse av avfallet. Mye tyder på at det nå er på tide å evaluere og stramme opp ordningen med fokus på framtidens utfordringer.
Som jeg nå har listet opp, griper altså avfall inn i alle samfunnsområder og angår alle landets innbyggere. Avfall er følelser, men det er også storindustri. Avfallsbransjen vil møte store utfordringer i årene som kommer. Da er det viktig at vi har rammebetingelser som bransjen kan arbeide etter, at de er oppdaterte, at de er framtidsrettede, og at de virker sammen.
Personlig er jeg svært opptatt av at det jobbes mer fra myndighetenes side med å forebygge at avfall oppstår. Her spiller vi politikere en viktig rolle, og jeg vil si at vi som politikere har en plikt til å sørge for lover og regler som kan hindre at vi etterlater jorda vår som en søppelplass til våre etterkommere. Første skritt for å ta tak i denne utfordringen her i Norge kan være å få til en samlet og helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken, som bør behandles her i Stortinget. Da trenger vi en miljøvernminister som setter forbruk og avfall på dagsordenen, og som ikke er redd for å utfordre enkeltmennesker og storsamfunnet som helhet på hvordan vår livsstil og våre vaner spiller inn på våre etterkommeres muligheter. Jeg blir svært glad dersom Erik Solheim er den miljøvernministeren som tar denne utfordringen. Jeg tror vi deler engasjementet, men jeg har så langt ikke sett at miljøvernministeren har vist dette i konkret handling. Jeg gleder meg til å høre hans innlegg, og jeg håper at vi får en høyere klarhet også gjennom hans innlegg.
Statsråd Erik Solheim [17:37:45]: La meg først takke interpellanten for et veldig godt innlegg, med mange viktige synspunkter på avfallspolitikken. Det korte svaret på spørsmålet som stilles, er: Ja, regjeringen har besluttet å legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikken, slik at det blir grunnlag for en bred diskusjon her.
Så var interpellanten også vennlig nok til å bringe opp temaet hva den rød-grønne regjeringen sånn generelt har gjennomført i miljøpolitikken, og det er mye. Jeg skal ikke bruke mesteparten av tiden på det, men bare kort minne om at når jeg snakker om en historisk reformperiode, dreier det seg om slike ting som naturmangfoldloven, den viktigste miljølov i Norge på 100 år, markaloven, som lå i møllposen i 30 år inntil vi plukket den opp igjen derfra, og en dramatisk verning, både skogvern og framfor alt av store naturområder i form av nasjonalparker. Vel var det en god del under Børge Brende, men det har også skutt fantastisk fart under denne regjeringen. Det har vært 70 pst. økning i budsjettet til miljøvern, som i all hovedsak er brukt til naturmangfold. Det er en langt større økning enn hva det f.eks. har vært på kulturbudsjettet under Kulturløftet, det er mulig at Trond Giske er flinkere til å markedsføre, men det viser hvor viktig det er. Regnskogvern, for å ta det viktigste utenfor Norges grenser, kan jeg også nevne. Alt i alt framstår dette som en veldig aktiv reformperiode.
Når det så gjelder avfallspolitikken, deler jeg interpellantens syn på betydningen av den. Det er et område hvor det også er gjort stor framgang. Her er det ikke sånn at alt er gjort under denne regjeringen, her ble det til og med gjort noe under tidligere regjeringer. Så det er et område hvor Norge har gjort mye, og Norge framstår i internasjonal sammenheng som et land med en bra avfallspolitikk. Derfor kom også innvendingene da jeg sa at jeg ønsket en avfallsmelding. Mange sa: Nei, det er gjort så mye på dette området – hvor er det nye som skal gjøres? Men jeg ser mange nye ting som også bør gjøres.
Vi har hatt en stor vekst i mengden avfall som gjenvinnes. For 20 år siden ble det aller meste kastet som avfall på avfallsdeponier. I dag gjenvinner Norge rundt 78 pst. av avfallet – i internasjonal sammenheng et bra resultat, men vi må alltid streve etter å gjøre det bedre. Kontrollen med farlig avfall er også vesentlig forbedret, men vi har ikke lyktes, som interpellanten er inne på, med det vesentlige, nemlig å frakoble den økonomiske veksten fra veksten i avfallsmengden. Interessant nok har vi lyktes med det på en god del andre områder. Vi har hatt en kolossal økonomisk vekst i Norge de siste 20 årene, samtidig som vi har hatt en vesentlig reduksjon i NOx-utslippene, en vesentlig reduksjon i svovelutslippene og ingen tilsvarende vekst i CO2-utslippene. Så der har vi lyktes med den frakoblingen, men vi har en svær jobb å gjøre med å frakoble økonomisk vekst fra det å skape nytt avfall. Der har vi kommet veldig, veldig kort, dessverre. I 2009 så vi riktignok for første gang siden målingene startet, at avfallsmengden gikk ned, men det er altfor tidlig å feire det resultatet. Det kan tenkes at det i all hovedsak skyldtes den økonomiske krisen, så vi må se videre på det. Det er iallfall en trend som ble brutt, og så får vi håpe at vi kan lykkes med å få avfallsmengden videre ned.
Interpellanten er inne på forebygging når det gjelder matavfall. Der tas det positive skritt fra flere av de store aktørene i markedet selv, NorgesGruppen og andre. Norge kaster altså 300 000 tonn mat hvert år, som kunne vært brukt. Mye av det kunne blitt spist, og jeg må si meg enig med interpellanten i at vi trenger å se på en del av våre vaner. Det er f.eks. absolutt en uvane at vi nesten alle har vent oss til at straks datostemplingen på en vare er gått ut, hører den hjemme i bøtta, uten at man gjør en rimelig vurdering av om denne varen faktisk er like god både en dag, en uke og i noen tilfeller i måneder og år etter at datostemplingen har gått ut. Våre besteforeldre ville aldri vært inne på tanken på at noe skulle kastes bare fordi det var en datostempling, uten å vurdere om det faktisk er fullt helsemessig forsvarlig å spise det. Men matvarekjedene har begynt å ta tak i dette problemet, og mesteparten av dette avfallet vil selvsagt ikke bli spist, men det kan brukes i biogass og andre fornuftige prosjekter.
Vi var i den forrige debatten inne på innsamling av småelektronikk, så jeg går ikke videre på det nå. I november i fjor fikk vi overlevert rapporten «Et Norge uten miljøgifter» fra Miljøgiftsutvalget, som var ledet av Ketil Hylland, og med betydelige innslag fra næringslivet. Det utvalget foreslo en rekke tiltak for å stanse utslipp av miljøgifter innen 2020. For vel er det et problem med den totale avfallsmengden, men det er selvsagt et særlig stort problem med alvorlige miljøgifter. Vi har som ambisjon at Norge skal være miljøgiftfri i 2020 – selvfølgelig en stor, hårete, vanskelig ambisjon å nå, men det er viktig å strekke seg etter det. Vi går lenger enn noen i å prøve å stoppe miljøgifter i Norge ved å forby en del stoffer som selv ikke EU har forbudt, samtidig som vi arbeider for streng regulering i EU for å regulere det europeiske markedet og for globale avtaler mot kvikksølv og andre farlige miljøgifter.
Så er jeg enig med interpellanten i at vi bør se mer på hvordan vi kan stimulere til gjenbruk og gjenvinning. Den ideelle bruk av avfall er selvsagt å bruke det på nytt igjen, og det var interessant å se at da vi hadde det såkalte Redesign-prosjektet i Bergen i fjor høst, var Torgallmenningen forvandlet til en arena for verksteder, konserter, utstillinger og moteshow for å se på hvordan man kan bruke klær på nytt igjen, og Frelsesarmeen og andre har jo demonstrert til fulle hvordan det er mulig å bruke ting på nytt, på en ny måte, uten at det framstår som gammeldags, håpløst og uappetittlig. Så på det området er det veldig mye mer å gjøre, og man kan også stimulere produsentene til å lage eksempelvis mobiltelefoner og biler på en slik måte at deler kan gjenbrukes mye mer enn i dag.
Interpellanten var også inne på spørsmålet om biogassanlegg. Jeg er enig i at vi bør utnytte energien i det våtorganiske avfallet mer. Det er en god del positive eksempler – en del kommuner i Midt-Norge har gått sammen om et stort anlegg, Fredrikstad er en foregangskommune, Oslo har riktignok ennå ikke kommet til gjenbruk av matavfall, men har startet med et første skritt, og vil komme til matavfall i andre omgang. Men et av de temaene vi må se på i avfallsmeldingen, er om vi har de rette virkemidlene for å få dette til på en god måte. Det sies, uten at jeg har kontrollert det, at Sverige har kommet lenger. Vel, hvis Sverige har kommet lenger på dette området, så la oss lære av svenskene og se på hvilke tiltak de har satt inn for å få det til.
Så fjernet vi i oktober i fjor forbrenningsavgiften på avfall, bl.a. for å sikre at vi ikke skulle ha forskjellige rammebetingelser i Norge og Sverige. Det var også noe som flere stortingsrepresentanter ønsket. Vi ønsker å ta hånd om avfallet selv, selv om vi også ønsker at det skal kunne handles med det. Samtidig må vi se på hvordan denne endringen kan påvirke materialgjenvinningen i Norge, og at det ikke blir et negativt utslag av en ellers fornuftig utligning av forskjellene mellom Norge og Sverige.
Jeg tror det var en del av de temaene som vi kommer inn på i avfallsmeldingen. Men vi er i startfasen med å lage den. Regjeringen vedtok for to–tre uker siden å starte arbeidet med en avfallsmelding, så det er selvfølgelig full anledning for Stortinget til å komme med innspill om alt man ønsker behandlet i en slik avfallsmelding. Jeg inviterer til innspill om det, så vil man få spørsmålene godt utredet til avfallsmeldingen legges fram.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:46:06]: Takk for et godt innlegg fra statsråden. Det er hyggelig at regjeringen har besluttet at det skal fremmes en stortingsmelding om avfall, og det er også hyggelig å få beskjed om at man kan komme med innspill fra Stortinget når det gjelder hva en slik avfallsmelding bør inneholde.
Jeg ga et lite oppspark til statsråden, slik at han kunne få lov til å skryte av sin revolusjon. Men jeg må komme med en merknad tilbake: Jeg har gått igjennom og sett på bevilgningene som Stortinget har gitt til CO2-håndtering. Der er altså 7 av 10 kr trukket tilbake eller gjort om til lån i forhold til Mongstad. Så det som har vært store overskrifter i budsjettene, er trukket tilbake, enten gjennom omgrupperinger i revidert budsjett eller i andre runder der vi bevilger penger her i Stortinget.
Så over til avfall. Statsråden sier det er stor framgang. Ja, det er stor framgang på dette feltet innenfor noen områder. Men det som bekymrer meg mest, er kanskje at vi har hatt en økning på 75 pst. i husholdningene fra 1995 og fram til i dag. Det er en økning vi ikke bare kan sitte stille og se på. For det første må vi bruke maten vår på en bærekraftig måte, slik at det blir minst mulig avfall. Og det avfallet som brukes, må vi bruke på en god måte – til energi eller til et annet produkt. Da er det avgjørende viktig å klare den andre målsettingen som vi var enige om for ti år siden – å frakoble økt avfall fra økonomisk vekst. Statsråden sier at de dessverre ikke har lyktes med det, og at de vil se videre på det. Men spørsmålet er hvordan vi kan se videre på det, for dette er en utfordring som gjelder hele samfunnsutviklingen vår – hvordan vi kan koble disse to tingene fra hverandre.
Jeg er glad for de signalene statsråden gir når det gjelder matavfall. Men jeg vil gi statsråden en utfordring når det gjelder dette med å forebygge mer avfall: Hva kan vi gjøre med emballering? Vi vet at dobbel- og trippelemballering er en utfordring. Men det bør også være et krav til oss som forbrukere om å si hvor mye emballasje vi vil ha på de forskjellige varene.
Når det gjelder at Sverige har kommet lenger når det gjelder biogass, er det slik at her i Norge er dette organisert slik at seks departementer har ansvar her. Min utfordring til statsråden er at man gjennomgår dette og i klimameldingen kommer tilbake med en biogasstrategi, der seks statsråder er eiere av denne strategien.
Statsråd Erik Solheim [17:49:27]: La meg starte med å glede interpellanten med at den 70 pst. økningen til miljøverntiltak er en økning på Miljøverndepartementets budsjett – altså ikke CO2-tiltak på andre departementers budsjetter, der det nok har vært noe opp og ned, som det ble sagt her. Men det er altså de tiltakene som går på å ta vare på arter i Norge, på naturmangfold, på nasjonalparker – for å få til en lokal god forvaltning av dem, som vi har snakket om i tidligere debatter. Så dette står seg veldig godt ut fra enhver sammenligning med situasjonen tidligere – og enda bedre, tror jeg, mot hva som vil komme etter en rød-grønn regjering hvis Høyre og Fremskrittspartiet kommer til makten.
Når det gjelder avfallsproblemene: Biogass må selvfølgelig bli et vesentlig tema i en avfallsmelding. Det skal vi komme tilbake til.
Jeg deler oppfatningen av dette med dobbelt- og trippelemballasje. Jeg mener det er viktig at vi fastholder at det er en forskjell på avfall som i og for seg ikke er farlig, men som en ønsker å minimere, og det virkelig farlige avfallet. Så det å gjøre noe med de farlige miljøgiftene er en helt sentral problemstilling.
Det vanskeligste dilemmaet, som jeg ærlig talt tror verken interpellanten eller jeg har et godt svar på, ligger i skjæringspunktet mellom gode, offentlige ordninger for å prøve å redusere dette gjennom reguleringer og den holdningsendringen som også ligger der. Det er ingen tvil om at det har vært en kolossal holdningsendring mellom generasjoner som en følge av overfloden. Den kan vi ikke lett vedta oss vekk fra. Min foreldregenerasjon kastet aldri mat. Det ble sett på som synd – kanskje i Line Henriette Hjemdals verden – og i alle fall som absolutt galt for andre. Det var simpelthen noe man ikke gjorde. Så kommer det generasjoner som ikke har opplevd knapphet. Vi tenker ikke på dem som ikke har mat – i hvert fall ikke i Norge – og det er en selvfølge å kaste mat simpelthen fordi man ikke liker det eller fordi noe annet er bedre. Og det er ikke sånn at vi bare kan vedta oss vekk fra denne verden. Vi har det Norge vi har, og jeg ser gjerne på hvordan vi kan få gjort noe med dette. Vi har fått en for lettvint holdning til å kaste alt mulig, men det er ikke så å si bare å vedta at det skal gjøres noe med det. Jeg vil gjerne innby til en debatt om hva man eventuelt kunne gjøre slik at vi fikk større respekt for de tingene vi omgir oss med – og hvordan de kan brukes og gjenbrukes.
Eirin Sund (A) [17:52:25]: Først har jeg lyst til å takke representanten Hjemdal for en veldig god interpellasjon som setter søkelyset på en viktig problemstilling i norsk politikk. Jeg er også veldig glad for at vi får en anledning her i Stortinget til å diskutere disse viktige spørsmålene.
En stortingsmelding om avfallspolitikken er viktig, riktig og på tide. Jeg er veldig glad for at statsråden i dag kan komme hit og svare et entydig ja på interpellantens spørsmål – regjeringen kommer med en avfallsmelding til Stortinget. Dette vil gi oss en god mulighet til å diskutere de lange linjene i avfallspolitikken og se avfallspolitikken i den store sammenhengen, slik den fortjener.
Norge er et samfunn i vekst. Dette gjør at vi også har sett en stor vekst i mengden avfall vi produserer. Vi ser også at det er en vekst i mengden avfall som resirkuleres. I dag gjenvinnes 78 pst. av avfallet vi produserer.
Men i Norge kaster vi altså hvert år 300 000 tonn mat som kunne vært spist. Det er positivt, som statsråden også kommenterer, at næringslivet har tatt initiativ til å redusere mengden avfall.
Utviklingen i avfallsmengden de siste årene kan beskrives slik:
-
Avfallsmengden har vokst dramatisk siden 1995, med over 40 pst.
-
Samtidig har vi hatt stor vekst i BNP i samme periode, med 40 pst.
-
Næringslivet har redusert sin avfallsmengde med 5 pst. i perioden 2008 til 2009.
-
Vi har hatt sterk vekst i husholdningsavfallet hele perioden fram til 2008.
Miljøverndepartementet har bedt Klima- og forurensningsdirektoratet vurdere potensialet for å redusere produksjon av matavfall og eventuelt foreslå tiltak og virkemidler. Dette er viktige grep.
Avfallspolitikken er viktig. Det er viktig å se avfallspolitikken som en del av andre politikkområder, som klima- og energipolitikk – som også representanten Hjemdal har vært inne på. Avfall representerer et stort potensial for energiproduksjon både som varme og som kraft. Vi må klare å bruke mer av denne ressursen hjemme og her til lands.
Det teoretiske energipotensialet fra biogassressurser fra avfall og biprodukter er omtrent 6 TWh. Denne energien kan produseres fra ulike kilder: Husdyrgjødsel utgjør det største potensialet, faktisk over 40 pst. Deretter kommer industri med over 20 pst. og matavfall fra husholdninger, storhusholdninger og handel, som også er opp mot 20 pst.
Den totale mengden avfall som samles inn i Norge, er om lag 10,4 millioner tonn. Av dette utgjør våtorganisk avfall om lag 1,7 millioner tonn. Det er en betydelig del av avfallet og kan brukes til flere formål.
Omtrent 700 000 tonn – nå blir det mye tall, men det er store tall og det er viktig å få fram tallene – kommer fra industri og tjenestenæring, og ca. 1 million tonn fra husholdningene. Så nasjonalt går store mengder avfall direkte til forbrenning, mens ca. ⅓ går til biologisk behandling, da i all hovedsak til kompostering. Dette innebærer at det fortsatt ligger et veldig stort potensial i å utnytte energien i det resterende biologiske avfallet.
Fredag i forrige uke kunne vi lese om biogassprodusenten Ecopro i Adresseavisen. Selskapet ble etablert i 2008 og eies av over 50 kommuner i Midt-Norge. Jeg synes at Ecopro er et veldig godt eksempel på hvordan kommuner kan samarbeide om å produsere verdier og samfunnsnyttige produkt fra avfall. Bedriften behandler årlig om lag 40 000 tonn kildesortert matavfall og slam fra eierkommunene.
En avfallsmelding vil gi oss en anledning til å diskutere flere viktige problemstillinger i avfallspolitikken. En fornuftig avfallspolitikk er en forutsetning for å håndtere den økonomiske veksten vi har, og som vi fortsatt ønsker å ha i Norge.
En utfordring i dagens avfallspolitikk er det såkalte EE-avfallet, som vi har brukt tid på her tidligere. Vi bruker og kaster en enorm mengde med elektroniske produkter i Norge. Det er svært viktig at vi finner en håndtering av dette avfallet som fungerer. Jeg oppfatter det slik at Miljøverndepartementet er godt i gang med å finne løsninger på dette, men det er fortsatt et stykke igjen til en fullgod løsning – som også statsråden har bekreftet tidligere i dag.
Jeg gleder meg til å få stortingsmeldingen om avfall. Denne interpellasjonen har også vist at det er stor politisk vilje til på tvers av partigrenser å samarbeide i avfallspolitikken.
Så blir det jo et paradoks at vår vekst og velstand, vår bruk-og-kastmetode, står i sterk kontrast til den fattige delen av verden, der de ikke får mat. Kan vi få en avfallsmelding og også være i stand til å få en debatt om å se oss selv som forbrukere, fører det også kanskje til noe godt.
Nikolai Astrup (H) [17:57:42]: Altfor lenge har avfall blitt vurdert som et miljøproblem, når det i like stor grad er en næringsmulighet. Hvis vi skal lykkes i å utløse potensialet som ligger i avfallsbransjen, må regjeringen velge en helhetlig tilnærming der man ser landbrukspolitikk, næringspolitikk, avgiftspolitikk, energipolitikk og miljøpolitikk i sammenheng. Avfall berører alle sektorene, og en avfallsmelding må derfor være tverrsektoriell i tilnærming og resultat, og den må ta inn over seg at Norge er en del av et nordisk, europeisk og internasjonalt avfallsmarked.
Det ligger dessverre i politikkens vesen at den ene hånden ikke alltid vet hva den andre gjør. Debatten om den etter hvert særnorske forbrenningsavgiften er et godt eksempel. Tanken om å innføre en slik avgift tuftet på forurenser-betaler-prinsippet var god, men den fremsto som mindre god da den viktigste innsatsfaktoren til stadig flere statssubsidierte fjernvarmeanlegg – avfall – forsvant til Sverige. Et stort flertall av de store avfallskontraktene som ble inngått i 2009 og 2010, gikk til Sverige. Tilbake står norske fjernvarmeanlegg som i verste fall må fyre med olje som grunnlast for å opprettholde fjernvarmeproduksjonen.
Et annet eksempel er regjeringens signaler om å innføre lik veibruksavgift for alle typer drivstoff. Biogass er kanskje den mest bærekraftige formen for biodrivstoff som er tilgjengelig i dag. Potensialet for biogass- og biogjødselproduksjon basert på våtorganisk avfall, kloakkslam og møkk fra landbruket er stort, men det vil ikke bli utløst dersom ikke landbruket, investorer, produsenter og potensielle forbrukere har forutsigbare og langsiktige rammevilkår å forholde seg til.
Også i denne sektoren må vi ta markedet i bruk i miljøets tjeneste. Det må lønne seg å produsere og ta i bruk miljøvennlige alternativer som f.eks. biogass. Inntil regjeringen avklarer rammevilkårene for denne næringen vil det kun være offentlige aktører som er villige til å satse tungt i dette markedet, men heller ikke offentlig sektor har anledning til å drive uten lønnsomhet over tid.
Ettersom avfall etter hvert er i ferd med å bli en viktig innsatsfaktor i energiproduksjon, er det vesentlig at en avfallsmelding også har en helhetlig tilnærming til energiproduksjon og forbruk. Fjernvarme egner seg godt i tette byer med mange forretningsbygg og bygårder – som i Oslo – men i nye boligfelt som bygges med stadig strengere krav til energieffektivitet, noe som kommer fra EU, ikke fra regjeringen, vil tilknytningsplikt til fjernvarme være problematisk. Fjernvarme er en konkurrent på energimarkedet, på lik linje med elektrisitet og andre alternativer, og det må en avfallsmelding ta høyde for.
Akkurat nå sliter bransjen med et umodent fjernvarmemarked i Norge og et modent marked i Sverige. Nedbetalte anlegg med høy energiutnyttelse kan tilby bedre betingelser enn nye anlegg med lav energiutnyttelse. Da er det uansett nødvendig at avgiftsnivåene er konkurransedyktige og bra at forbrenningsavgiften ble fjernet i fjor. Det var ikke et øyeblikk for tidlig.
Noen er bekymret for konsekvensene av at det blir mer gunstig å brenne avfall og dermed mindre gunstig å gjenvinne avfall. Det er en bekymring som i første rekke må møtes med reguleringer. Materialgjenvinning er viktig for en rekke bransjer i Norge – og avgjørende for en bærekraftig avfallshåndtering.
Noen år frem i tid tror jeg flere og flere kommuner og fylker i Norge vil innse at avfallshåndtering i stor skala ikke ligger innenfor deres kjernekompetanse, og jeg tror vi må innse at politikernes styrke ligger i å regulere, kontrollere og bestille tjenester på vegne av innbyggerne, mens det å bygge komplekse industrianlegg for avfallshåndtering ikke er eller bør være en kjerneoppgave.
Hvordan vil så avfallsmarkedet utvikle seg? Allerede i dag har vi et velutviklet felles avfallsmarked i Norden, slik jeg var inne på. Det eksporteres avfall mellom Norge og Sverige og mellom Sverige og Danmark. Store mengder av det farlige avfallet som hentes ut i Norge, må sluttbehandles i andre land. Av hensyn til bransjen er vi nødt til å legge til rette for rask saksbehandling av eksporttillatelser. Av hensyn til miljøet er vi avhengige av gode kontrollrutiner med hvor avfallet ender opp. Her er det rom for forbedring i begge ledd.
I fjor var jeg på besøk hos Ragn-Sells, som eksporterer store mengder avfall til Asia. Det kan høres miljøfiendtlig ut, men alternativet til å eksportere papp og papir til Asia er å eksportere tømmer til Asia, for deretter å brenne vårt eget papiravfall. Jeg tror vi alle kan være enige om at det første er bedre enn det siste.
I fremtiden tror jeg vi vil se at det globale markedet for avfall vil utvikle seg enda mer, i takt med at vi importerer store mengder med varer fra Asia, og at gjenvinnbart avfall sendes tilbake som ny innsatsfaktor i produksjonen av nye varer i Asia. Det vil modne industrien, og som med de fleste industrier i modning vil det sannsynligvis føre til konsolidering i bransjen. Det behøver ikke være negativt – tvert om.
Det er på høy tid at regjeringen samordner en felles, fremtidsrettet avfallspolitikk som bidrar til å utløse nye grønne arbeidsplasser, et bedre miljø og spennende energi- og drivstoffløsninger. Skal vi lykkes like godt som vårt naboland i denne sektoren, må regjeringen samordne og målrette politikken på tvers av Landbruksdepartementet, Olje- og energidepartementet, Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet. Fremtiden nekter å vente. Det er bare å sette i gang.
Det er ingen grunn til, som statsråden gjorde innledningsvis, å skryte av regjeringens avfallspolitikk, da de i grunnen har oppnådd tre ting. Det er et deponiforbud som kom fra EU, ikke fra regjeringen. De har oppnådd å fjerne en forbrenningsavgift som de burde ha fjernet mye før, og de har oppnådd å svekke tilliten til alle som ønsker å satse på biodrivstoff, slik at det nå kun er offentlige aktører i dette markedet.
Oskar J. Grimstad (FrP) [18:03:22]: Avfallspolitikken blei i full breidd sist behandla i St.meld. nr. 8 for 1999–2000. Det er altså elleve år sidan, og mangt er endra på alle desse åra. Avfall blir i større grad i dag sett på som ein ressurs, og godt er det.
Avfallsmengda aukar monaleg år for år, og er det eitt tiltak regjeringa skal få kreditt for, er det fjerninga av avfallsavgifta, noko som bidrog til stor eksport av avfall. No er det også slik at mange kontraktar blei inngåtte mens avgifta framleis var aktiv. Desse vil bidra til at eksporten vil vare i mange år enno. Det viser at avgifta blei fjerna altfor seint.
Biogass er også ein viktig ressurs som biprodukt. Der har svenskane kome mykje lenger enn vi har. Offentlege transportmiddel som går på biogass, er gode eksempel på det.
Dette viser at det er på høg tid å ta fatt på ei ny avfallsmelding der tiltak og verkemiddel blir synleggjorde med det målet å få til ei avfallshandtering der både ressursane blir tekne vare på og problemavfall får ei god og tidsriktig behandling.
Takk også til interpellanten for bidraget hennar til dette ved å ta opp denne interpellasjonen.
Snorre Serigstad Valen (SV) [18:04:56]: Jeg synes det er interessant at opposisjonen selv i en sak der statsråden så til de grader kommer interpellanten i møte, holder innlegg som for det meste handler om regjeringen og ikke om det saken handler om, nemlig en avfallsmelding. Det virker jo nesten som om enkelte er skuffet over at statsråden på fredag kunngjorde at regjeringen ville komme med en avfallsmelding. Det er jo en veldig god nyhet.
Representanten Sund har stått for tallene, så jeg har bare tenkt å holde meg til noen få, korte kommentarer, og det er et par eksempler på alle de ulike politikkområdene man er nødt til å ta hensyn til når man skal diskutere avfallspolitikk. Det er et veldig godt poeng representanten Astrup hadde der.
På et besøk hos Norges geologiske undersøkelse i Trondheim i fjor høst var en av de tingene jeg ble orientert om, den fortsatte, skremmende spredningen av PCB i Norge, bl.a. i gummi som finnes på matter man legger ut i barnehager, på lekeplasser osv. Bakgrunnen for det er nettopp en god tanke i utgangspunktet, det at resirkulering og gjenvinning av gummi er en god ressursforvaltning, men det fører altså til at de skadelige giftene som er blitt brukt tidligere, fortsetter å spre seg i samfunnet. Man må se ting i sammenheng.
Et annet eksempel fra Trondheim er ReBygg, en helt fantastisk institusjon ledet av ildsjelen Kenneth Urdshals bl.a., som både statsråden og jeg besøkte i valgkampen for øvrig. ReBygg kombinerer det røde og det grønne i det rød-grønne prosjektet. ReBygg er god arbeidstrening, og det er en bedrift som gjenvinner enorme mengder byggemateriale og møbler som ikke ellers ville blitt gjenvunnet. Det er bra ikke bare for menneskene som jobber der, og for alle de kundene de har, som får tak i listverk og tak osv. som de ellers aldri ville fått tak i, men som de får tak i nettopp fordi det er brukt. Men det er også bra kulturpolitikk, ikke sant? Noen av de engasjerte kundene til ReBygg er mennesker som restaurerer vernede og fredete bygg nettopp fordi man gjenvinner.
Et tredje eksempel jeg vil innom, er energi- og landbruks- og næringspolitikken. Alle som har hatt ordet til nå, har, så vidt jeg har fått med meg, nevnt biogass. Det vil jeg også gjøre. Jeg foreslår stiftelsen av Biogassens Venner på Stortinget, for det tror jeg kan trenges.
Jeg var på biogasskonferansen på Ørland for en uke siden, som eneste stortingsrepresentant. Det var flotte greier. Det har gått opp for meg etter hvert hvilket utrolig potensial som ligger i å benytte avfall som i utgangspunktet står for store klimagassutslipp. Biogass er ganske spesielt, for det er den eneste energikilden vi kjenner til – iallfall som jeg kjenner til, jeg er riktignok ikke fysiker eller ingeniør – som hvis man brenner den og lager energi av den, fører til reduserte klimagassutslipp. Dette er altså avfall som ellers fører til store klimagassutslipp. Man vil redusere utslippene samtidig som man får mer energi ut i andre enden. I tillegg kan man bidra til å løse et betydelig forurensningsproblem, både på grunn av overforbruk av gjødsel og ikke minst på grunn av avfallet fra oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringen står jo for mer utslipp av kloakk enn det mennesker i Norge gjør i Norge. Hvis vi følger Stortingets intensjon fra komitémerknaden under villakskapitlet i årets statsbudsjett, og kommer med klare forventninger f.eks. til oppdrettsnæringen i Norge om en økt bruk av lukkede oppdrettsanlegg, har vi ikke bare løst et stort forurensningsproblem, men vi har skaffet oss tilgang til en ny energikilde, som kan gi nye arbeidsplasser i en rekke kystkommuner rundt omkring i landet, i samvirke med bønder og andre næringsdrivende.
Jeg har derfor store forventninger til at den varslede stortingsmeldingen kommer til å knytte sammen en rekke politikkområder som er viktige, som ser avfallspolitikk både i sammenheng med klimapolitikk, med næringspolitikk, med arbeidspolitikk, ja, kanskje til og med med kulturpolitikken, i tråd med eksemplet jeg nevnte. Jeg er veldig glad for at statsråden er «hands on» – beklager uttrykket, president – i denne saken.
Knut Magnus Olsen (Sp) [18:09:27]: La meg kort gjenta grunnholdningen i Senterpartiets avfallspolitikk: Vi vil legge til rette for produkter og forbruk som ikke fører til økte avfallsmengder. Samtidig er vi opptatt av at kildesorteringen skal økes, at gjenvinningsgraden skal økes, og at energien i avfallet skal utnyttes. Det farlige avfallet skal håndteres trygt.
I fjor kunne SSB for første gang påvise at avfallsmengdene i husholdningene gikk ned, siden statistikken ble oppstartet i 1992. Hver innbygger kastet i snitt 14 kg mindre avfall enn året før. Det utgjør en reduksjon på 3 pst. Forbruket økte heller ikke i samme periode. Først er det kanskje grunn til å spørre seg om det var finanskrisen som har æren for nedgangen. Samtidig er det grunn til å peke på de store mengdene som fortsatt kastes, som mange her har vært inne på. Samtidig er det også gledelig å se at gjenvinningsgraden økte.
For å få ned avfallsmengdene, øke gjenvinningsgraden og utnytte energien i restavfallet må det en rekke forskjellige ordninger og incentiver til. Som jeg var inne på i debatten om panteordning for miljøfarlig avfall, er informasjon til forbrukerne et viktig element. I tillegg må vi jobbe sammen med produsentene for å redusere avfallsmengdene og øke gjenvinningsgraden, f.eks. gjennom produsentansvarsordningen.
Avfall kan resirkuleres gjennom materialgjenvinning eller det kan gjenvinnes som energi. Senterpartiet har som utgangspunkt at mest mulig skal materialgjenvinnes, mens restavfallet skal gjenvinnes som energi. Regjeringen har allerede gjort mye når det gjelder incentiver til å utnytte avfall til fjernvarme. Senterpartiet er opptatt av at det også skapes et marked for utsortering av våtorganisk avfall. Avfall og kloakk kan benyttes til biogassproduksjon, som igjen kan brukes til f.eks. strøm- og varmeproduksjon.
Avfallsmengdene må begrenses, og det som kastes, må gjenvinnes fornuftig. For Senterpartiet er det sentralt at rett bruk av avfallet også kan bidra til å få ned klimagassutslippene gjennom å erstatte bruk av fossil energi. Derfor er vi i Senterpartiet glade for at regjeringen skal legge fram en egen stortingsmelding om avfallspolitikken.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:12:13]: Jeg takker for en god debatt.
Representanten Sund sa at det er riktig med en stortingsmelding, det er viktig med en stortingsmelding, og det er på tide med en stortingsmelding. Det er en god oppsummering av det som er blitt sagt av posisjon og opposisjon. Jeg har lenge ment at dette er en sak som burde forene oss.
Representanten Astrup var opptatt av at vi må ha en framtidsrettet avfallspolitikk. Det er jeg helt enig i. Det er mange områder en framtidsrettet avfallspolitikk må dreie seg om. Det er både næring, landbruk, kommunepolitikk, energi, miljø og finans, bare for å nevne noen stikkord.
Jeg har tidligere tatt til orde for at vi kanskje bør ha en offentlig utredning på dette området som grunnlag for en stortingsmelding, fordi det er så bredt. Jeg vil bare utfordre statsråden til i alle fall å ta det med seg i tenkeboksen. Han skal slippe å svare nå. Dette er et område som er stort og bredt, og jeg vet at det har vært drøftet tidligere.
Representanten Serigstad Valen tar opp at vi bør ha en stiftelse av Biogassens Venner her på Stortinget. Da vil jeg gjerne bli leder av denne venneforeningen. Jeg er Fredrikstad-jente, og Frevar var først ute, så jeg forventer å kunne bli president for Biogassens Venner på Stortinget.
Fra spøk til alvor: Biogass er et viktig område. Statsråden sa at han vil komme tilbake til biogassen i klimameldingen. Jeg er meget spent på hva man kommer tilbake til, for dette er et område som dreier seg om mange fagfelt. Vi klarer ikke å komme i mål her, hvis vi ikke ser de ulike fagfeltene i sammenheng.
Så til det siste poenget: Nei, verken statsråden eller jeg klarer å løse den store utfordringen her i forhold til avfallsmengde kontra økonomisk utvikling. Det dreier seg mye om holdningsendringer og å skape nye, gode holdninger. Det er jeg enig i. Derfor reagerer jeg skarpt når statsråden sier at det ikke er så viktig å brette melkekartonger. Det har han sagt tidligere. Jeg mener det er viktig å brette melkekartonger. Jeg tenker at det er min jobb å lære mine unger til det. Jeg blir irritert hver gang jeg ser dem på benken, men jeg tenker at det er en større visjon med at vi vasker og bretter melkekartonger.
Jeg er også litt irritert når statsråden sier at det ikke er så viktig hva man kjører til stemmelokalet med, bare man stemmer rett. Jeg er også uenig i det, for jeg mener man må kjøre miljøvennlig også til stemmelokalet.
Avfall Norge har bedt om økonomisk støtte til en holdningskampanje. Det var en sak som ble fremmet i forbindelse med budsjettet og i høringer. Jeg hadde håpet at statsråden i neste års budsjett kunne se på om det var en vei å gå for å ha med også dem på laget når det gjelder å endre holdninger.
Statsråd Erik Solheim [18:15:32]: Det har vært en debatt med bred enighet, og jeg er sikker på at interpellanten er enig med meg også når jeg sier at det er langt, langt bedre å kjøre selv den største SUV til valglokalet og stemme på Kristelig Folkeparti enn å jogge eller sykle til valglokalet og stemme på Fremskrittspartiet. Hvis miljøet er avgjørende, så er Kristelig Folkeparti langt å foretrekke, selv på den mest miljøskadelige måte – til og med helikopter til valglokalet vil antagelig være bedre i dette tilfellet.
Når det er sagt: Med unntak av et par forsøk fra et par av representantene på å presse saft ut av gamle sitroner, så har dette vært en veldig konstruktiv debatt. Det var et veldig konstruktivt innlegg fra interpellanten, og det var mange andre gode bidrag. Jeg tror det viktigste jeg skal bidra med nå, er å sørge for at denne debatten blir grundig lest i Miljøverndepartementet, slik at alle innspill som har kommet her, blir fanget opp. Men dette er altså ikke slutten på det. Det er full anledning for stortingsrepresentanter i ulike formater – gjerne direkte ved telefoner og på annen måte – å ta opp spørsmål som man mener er viktig å få brakt opp.
Når det gjelder et offentlig utvalg: Et offentlig utvalg har jo det ved seg at det vil gjøre at det tar vesentlig lengre tid, så det er i hvert fall blant de temaer det er verdt å tenke over. Et annet alternativ er jo å sørge for at arbeidet med en stortingsmelding ikke foregår som en lukket prosess i departementet vårt, men i form av åpne høringer eller andre møter hvor man har dialog med de viktigste aktørene i bransjene og med andre som har viktige innspill på dette området, slik at vi kan sørge for at vi både bidrar til offentlig debatt underveis og til å få flest mulig innspill.
Så konstaterer jeg til slutt at foreningen Biogassens Venner på Stortinget ser ut til å bli formet, med Line Henriette Hjemdal som leder og Snorre Serigstad Valen som sekretær, og det blir sikkert en utmerket klubb!
Presidenten: Sak nr. 8 er dermed ferdigbehandlet.