Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Nikolai Astrup (H) [17:00:57]: (ordfører for saken): Ettersom jeg tegnet meg til flere innlegg på slutten av forrige sak, skal jeg fatte meg i korthet under denne saken.

Nordmenn forbruker stadig flere produkter som inneholder helse- og miljøskadelige stoffer, og med det øker også mengden miljøfarlig avfall. Denne utfordringen må angripes fra to hold.

For det første er det maktpåliggende at Norge bidrar til å begrense mengden miljøfarlige stoffer som inngår i produksjon av småelektronikk. Det meste av denne produksjonen foregår utenfor Norges og Europas grenser. Det er derfor en krevende oppgave, som må ha et langsiktig perspektiv.

For det andre må importører, utsalgssteder og forbrukere av denne typen produkter ha gode incentiver til å samle inn og overlevere miljøfarlig avfall til resirkulering og forsvarlig håndtering.

Elektronikkbransjen har utvilsomt et særskilt ansvar for å bidra til økt innsamling av småelektronikk innenfor gjeldende returordning, og tiltak utover gjeldende returordning må innføres i samråd med både avfallsbransjen og elektronikkbransjen, og ses i sammenheng med de resultatene gjeldende ordninger oppnår.

Innsamlingen av småelektronikk er ikke tilfredsstillende. Bare en tredjedel av avfallet samles inn. Det er alarmerende tall, fordi det må antas at svært mye miljøfarlig avfall havner i det ordinære avfallssystemet med stort potensial for spredning av helse- og miljøskadelige stoffer i naturen.

Samtidig inneholder mange elektriske produkter komponenter satt sammen av råstoff som finnes i begrensede mengder, og derfor har høy verdi. Økt innsamling av småelektronikk er i første rekke positivt for miljøet, men det er også samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Komiteen har merket seg at statsråden vil foreta en vurdering av hva som kan oppnås gjennom tiltak for å øke innsamlingen av prioriterte produkttyper, og vi forutsetter at forslagsstillernes forslag inngår i den vurderingen. Komiteen anbefaler at Dokument 8:5 S for 2010–2011 vedlegges protokollen.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A) [17:03:11]: Vi behandler nå et representantforslag som er veldig viktig, og som opptar folk i alle aldre. Jeg tror at folk flest er opptatt av hvordan de kan bidra til å forhindre forsøpling når produktene går ut av bruk. Jeg tror at folk i dag oppriktig ønsker å være sikre på at slikt miljøfarlig avfall ikke skal gjøre skade på miljøet når produktene går ut av bruk.

Samtidig vet vi at volumet av slikt avfall er sterkt økende, og at det stadig kommer nye produkter som varer kortere og kortere tid, og som kan forårsake betydelig skade dersom det ikke blir forsvarlig destruert etter bruk. Derfor er denne saken meget viktig å ha på dagsordenen.

Her er det avgjørende at vi har på plass gode virkemidler for å invitere både forbrukere og næringsliv til en god ivaretakelse av dette farlige avfallet. Jeg er godt tilfreds med at regjeringen og ansvarlig statsråd er opptatt av dette, og at det overordnede målet er økt innsamling av slikt avfall. Jeg tror det er viktig at dette arbeidet nå skjer skrittvis, og at de tiltak som iverksettes, er målrettede og virkningsfulle.

Jeg synes at vi samtidig skal være glad for at så mye positivt har skjedd på avfallsområdet de senere årene, og at vi har et utmerket grunnlag for å gå videre. Jeg viser i den forbindelse til brevet fra statsråden til komiteen, hvor han sier at

«Norge er det landet i Europa som har høyest innlevering av elektrisk og elektroniske produkter».

Dette er oppløftende, og det gir et godt utgangspunkt for å gjøre enda mer.

I takt med utviklingen og i takt med at det blir stadig mer avfall, må det bygges opp tiltak som når hele landet, slik at systemene blir effektive og målrettede. Her må det ikke være geografiske begrensninger, men alle må nås der de bor. Slikt avfall finnes overalt hvor folk bor og virker.

Det vi her snakker om, er både et miljøspørsmål og ofte også en sak som gjelder utnyttelse av avfallet som ressurs, slik saksordføreren var inne på. Her må det derfor være et samspill mellom myndighetene, produsentene, forhandlerne og forbrukerne om treffsikre og gode ordninger som ivaretar dette avfallet.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:06:17]: I sitt tilsvar til komiteen seier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i brev 12. november at han vil ta initiativ til ei vurdering av alternative verkemiddel utover dei vi har i dag, med mål om å auke innsamlinga av småelektronikk.

Då er det slik at komiteen legg til grunn at statsråden si vurdering også vil inkludere forslagsstillarane sitt forslag om å innføre ei merke- og panteordning for produkt som blir klassifiserte som farleg avfall.

Underteikna var nyleg på besøk hos Nokia i Finland, og der hadde vi ein diskusjonsrunde rundt dette med å resirkulere mobiltelefonar. Dette er eit produkt som blir skifta ut med korte intervall.

At det kunne vere praktiske utfordringar knytte til ei slik ordning, blei det ikkje lagt skjul på, og det var nok også årsaka til ein viss reservasjon med å anbefale ei slik ordning av produsenten. Men moglegheita for resirkulering av mobiltelefonar er god, og resirkuleringsgraden ville vere stor om slike tiltak skulle bli innførte.

Framstegspartiet er oppteke av at ressursar blir utnytta optimalt, og derfor er vi ikkje uvillige til å sjå på tiltak som kan gi ein miljøgevinst, men då må det også gi ein reell gevinst og ikkje framstå som symbolpolitikk, som kostar meir enn det smaker. Det finst dessverre eksempel på dette også i kampen for eit betre miljø.

Knut Magnus Olsen (Sp) [17:07:48]: Senterpartiets grunnholdning i avfallspolitikken er i utgangspunktet at vi skal redusere avfallsmengden. Vi vil legge til rette for produkter og forbruk som ikke fører til økte avfallsmengder. Samtidig er vi opptatt av at kildesorteringen skal økes, gjenvinningsgraden skal økes, og energien i avfallet skal utnyttes. Derfor er Senterpartiet også opptatt av at mest mulig av det miljøfarlige avfallet skal samles inn, håndteres forsvarlig og gjenbrukes.

Innsamlingsgraden for småelektronikk er for lav i dag. Det er det mange ulike årsaker til, og én av dem er kunnskapsmangel. En befolkningsundersøkelse som Norstat gjennomførte for Operasjon duppeditt – småelektronikkampanjen 2009 – viste at hele 25 pst. er usikre eller ikke kjenner til returordningen for elektroniske og elektriske produkter. Hele 42 pst. av dem under 30 år er usikre eller uvitende om at kassert småelektronikk ikke må kastes sammen med annet avfall. Det var oppsiktsvekkende tall, og vi bet oss særlig merke i at unge skilte seg negativt ut. Det er en trend vi må snu.

Innsamling og resirkulering av miljøfarlig avfall er viktig, og vi trenger gode incentiver for både forbrukere og næringsliv. Elektronikkbransjen har et særskilt ansvar som de må og skal følge opp. Myndighetene må se på supplerende tiltak for å få innsamlingsgraden ytterligere opp. Derfor er Senterpartiet glad for at det vil bli vurdert alternative virkemidler utover dem vi har i dag. Klima- og forurensningsdirektoratet – Klif – er allerede satt på jobben. Vi må være sikre på at vi finner gode, gjennomførbare og effektive løsninger i samarbeid med bransjen. Det er ikke gitt at en tvungen panteordning er mest effektiv. Det blir en del av vurderingen.

Senterpartiet ser fram til Klifs vurdering av hvilke tiltak de mener trengs, og hvilke som vil være mest effektive. Vi trenger flere gode verktøy for å hindre at miljøfarlig avfall fører til utslipp av miljøgifter og kjemikalier, framfor å gå til innsamling og gjenvinning.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:10:15]: Forslaget til Venstre er kanskje ikke det største forslaget, men det er et viktig forslag – et viktig forslag om noe som vi alle er borti i hverdagen vår. For det handler egentlig om folks hverdag. I hverdagen vår har vi mange små eller litt større hjelpemidler som er gode å ha, men de er ikke alltid like miljøvennlige, iallfall hvis vi ikke håndterer dem på en bra måte etter at vi er ferdig med disse hjelpemidlene i hverdagen vår.

Statsråden sier i svaret til komiteen at han vil vurdere supplerende virkemidler for å stimulere til økt innlevering av småelektronisk avfall. Særlig peker han på sparepærer som inneholder alvorlige miljøgifter, som kvikksølv, og også mobiltelefoner som inneholder en rekke farlige stoffer. Statsråden viser også til at 95 pst. av mobiltelefonene kan gjenvinnes.

Kristelig Folkeparti mener at tiden er inne for sterkere incentiver enn det vi har i dag, slik at vi får en bedre håndtering av disse artiklene, og at vi kan gjenvinne dem mer enn det som er tilfellet i dag. Derfor støtter Kristelig Folkeparti Venstres forslag, og jeg tar da opp forslaget som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [17:12:08]: Jeg vil først takke saksordføreren for en grei gjennomgang av dette representantforslaget fra Venstre. Jeg hadde kanskje ventet en mer offensiv holdning, spesielt fra partier som påberoper seg å være miljøpartier. Så en spesiell takk til Kristelig Folkeparti for at de har brakt forslaget videre i innstillingen, og Venstre vil selvsagt stemme for det her i dag.

Brevet fra miljøvernministeren er for så vidt positivt. Han skriver om bransjens ansvar, men man blir ikke veldig beroliget etter å høre om hva Nokia tenker om saken. Statsråden skriver også at han vil «vurdere alternative virkemidler for å øke innsamlingen» – og det er positivt. Jeg vil imidlertid oppfordre miljøvernministeren til å være litt mer konkret i innlegget her i dag. Det å skylde på felles produkter og avfallsregulering i EØS-områdene virker på meg litt søkt. Hva med å være en offensiv pådriver internasjonalt? Venstre er opptatt av at Norge skal arbeide internasjonalt for at de farligste miljøgiftene blir forbudt. Det er også viktig å stimulere arbeidet med å utvikle mindre farlige og helseufarlige alternativ til disse på internasjonalt nivå, både gjennom økonomiske virkemidler og strengere konsesjoner for industrien.

Dersom panteordninger innføres for småelektronikk, er jeg helt sikker på at det er mange gründere som vil poppe opp og finne gode ideer for hvordan dette skal håndteres.

Så er jeg litt skuffet over at gode forslag fra opposisjonen igjen blir nedstemt. Det skjer jo hele tiden, og så dukker de opp igjen i media som glimrende gode ideer fra de rød-grønne. Men for miljøets sak er jo det tross alt det beste.

Statsråd Erik Solheim [17:14:14]: Norge er verdensledende når det gjelder innsamling av stor elektronikk, altså kjøleskap, frysere, komfyrer o.l. Der har vi en veldig høy innsamlingsgrad – så høy at f.eks. når EU nå skulle vedta et direktiv om dette, som ble behandlet på EUs miljøvernministermøte i forrige uke, var Norge oppe som et positivt eksempel, som viser at dette kan gjøres.

Men, som det er påpekt i debatten her, sliter Norge – det gjør for øvrig andre EU-land også – med å få til en tilsvarende innsamling av småelektronikk. Derfor er det positivt at Venstre kommer med et slikt initiativ. Vi kan ikke fortsette med å ha en situasjon hvor nesten all småelektronikk enten blir liggende i skuffene hjemme eller går i søpla. Vi vet ikke riktig fordelingen av dette, men under enhver omstendighet er det ikke en forsvarlig håndtering av det.

Derfor innbød jeg til et møte i januar med de viktigste aktørene på dette området. Sånn jeg ser det, er det tre grupper av dem. Det er de store matvarekjedene, altså Rema, Rimi og andre som leverer en serie forbruksartikler til folk. Så er det elektronikkbransjen – Nokia var nevnt her. Og så er det avfallsselskapene som skal håndtere dette. Det kan også hende det er andre, men dette er iallfall de aller viktigste aktørene her. Jeg ba dem komme opp med forslag til hvordan man kan få en vesentlig høyere innsamlingsgrad. Jeg gjorde det også klart at hvis de ikke klarer å komme opp med slike forslag og faktisk demonstrere at de blir gjennomført, må vi se på en panteordning.

Det meste av det aktørene i bransjen selv kom med, var ulike former for informasjonstiltak. Det kan hende at det vil virke, men jeg tillater meg å være noe skeptisk til at informasjon alene vil bringe de fornødne resultater. Men under enhver omstendighet er mer informasjon og bedre tilrettelegging for dette fra bransjen selv en veldig god ting. Så vil vi parallelt med det utrede en panteordning.

Jeg advarer mot det som jeg syntes var en litt underliggende tone i Venstres holdning her, at man først skal vedta, og så skal man utrede. Jeg tror at det er å stille kjerra foran hesten. Vi må nok først utrede dette, før vi kan gjøre noe, for det er en serie spørsmål som må løses. Grimstad var inne på at hvis vi får et system der dette blir samlet inn uten en forsvarlig behandling etterpå, vil det bare bringe miljøvernet i diskreditt og vanry. Vi må ha et godt system for hvordan man tar vare på og bruker de mobiltelefonene som samles inn. Det må tas stilling til hvordan en eventuelt skal legge på en pant. Skal det være på kilo, på stykk? Hva skal inkluderes i dette? For du får mer og mer og mer småelektronikk. Det er alt fra mobiltelefoner til bitte små deler i leker og i mange andre ting, altså småelektronikk. En av grunnene til å innføre ordningen på dette området er jo en utrolig raskt voksende bransje, for dette inngår i stadig flere og flere produkter av alle slag. Jeg tror ikke vi kommer unna at vi må gå opp grenseoppgangen med definisjoner, hvordan vi skal gjøre det og lage systemene, før vi tar endelig stilling til om vi skal ha dette. Men alle disse spørsmålene er det vi ber Klima- og forurensningsdirektoratet om å utrede, og så vil vi når vi ser summen av dette og ser om de frivillige tiltakene vil virke, komme tilbake til om vi skal foreslå en panteordning.

Jeg må også legge til at Telenor vil ta initiativ til en nasjonal dugnad for å samle inn mobiltelefoner i samarbeid med idrettslag. Det er også et veldig positivt initiativ, som jeg vil se på om også kan ha den nødvendige effekt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) [17:18:15]: Statsråden skriver i sitt brev til komiteen at det vil være vanskelig å innføre en mer vidtrekkende merke- og panteordning for miljøfarlig avfall i Norge på grunn av felles produkt- og avfallsregulering i EØS-området. Samtidig sa statsråden akkurat i sitt innlegg at han skal utrede dette. Det er jo også det komiteen ber om at gjøres. Men min forståelse er vel slik at EU tillater særtiltak med miljøpolitisk begrunnelse på veldig mange områder. Jeg ber derfor statsråden utdype hvorfor han skriver i brevet til komiteen at det ikke vil være mulig på dette området. Tror han at denne felles produkt- og avfallsreguleringen i EØS-området vil stå i veien for andre tiltak som statsråden måtte komme til å vurdere på dette området?

Statsråd Erik Solheim [17:19:21]: Jeg har omtalt dette utelukkende ut fra den informasjonsplikten jeg føler jeg har overfor Stortinget, at Stortinget skal være kjent med alle de tenkelige momenter som kan ha betydning i sakens anledning. Vi vil selvsagt gjøre vårt ytterste for å finne løsninger her som er i tråd med EUs regelverk, og som vil finne aksept i EU.

Jeg er også ganske optimistisk når det gjelder dette området, rett og slett fordi det jo er en stor driv i EU selv for å få til mye bedre systemer, og viljen til eventuelt å la noen land gå lenger – og foran – er alltid større på områder der EU selv ønsker å få til noe. Miljøkommissær Potocnik, f.eks., er jo veldig interessert i å få stramme reguleringer av dette markedet i EU selv. Jeg tror derfor muligheten for at vi eventuelt kan gå enda lenger, vil være store.

Nikolai Astrup (H) [17:20:10]: La meg presisere spørsmålet: Er det noe i veien for at vi kan gå lenger, slik situasjonen er nå?

Statsråd Erik Solheim [17:20:19]: Systemet med EFTA/ESA etc. er et komplisert system. Jeg vil ikke svare på det over bordet. Det er av de ting vi skal se på, og som Stortinget når de får forelagt en sak om det, selvsagt skal bli gjort kjent med.

Nå er det jo en kjent sak at jeg som regel har vært villig til å tøye strikken lenger i forhold til EU enn representanten Astrup, så jeg tror ikke det skal stå på vår vilje til å tøye dette så langt som mulig for miljøet og Norge i positiv retning.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:21:00]: Statsråden viser til i sitt innlegg her i salen i dag til at han har tatt noen steg videre i forhold til det brevet han skrev til Stortinget 12. november i fjor. Han har hatt møte med både matbransjen, elektrobransjen og avfallsbransjen, samtidig som han har gitt Klif et oppdrag om å utrede en eventuell panteordning.

Spørsmålene som jeg synes statsråden skylder Stortinget å få litt klarhet i, er: Når vil eventuelt denne utredningen foreligge? Og: Når kan Stortinget eventuelt få seg forelagt en slik sak? Kan det bli i statsbudsjettet for 2012 eller allerede i revidert for 2011?

Statsråd Erik Solheim [17:21:48]: Det kan vanskelig bli så tidlig, gitt at vi har gitt bransjen selv en sjanse til å demonstrere gjennom sine egne tiltak at vi kan få en drastisk forbedring av dette. Bransjen ønsker ikke pant. Ingen av de bransjeorganisasjonene jeg hørte, ønsker det. Men de hevder at de gjennom mange andre tiltak kan lykkes med drastisk å heve innsamlingsgraden. Lykkes de med det – pant er jo noe vi tyr til fordi vi ellers ikke kan få det til – er det bra. De må få en sjanse til å gjøre det. Men parallelt med det, ut fra – hva skal jeg kalle det – en sunn skepsis til at informasjon alene vil være nok her, vil vi utrede en panteordning, og så vil vi komme tilbake til Stortinget med det. Men nøyaktig tidspunkt for det kan jeg ikke gi nå.

Borghild Tenden (V) [17:22:44]: Miljøvernministeren kritiserte Venstre for å beslutte først og så utrede. Dette representantforslaget leverte Venstre inn den 4. oktober 2010. Den 19. januar 2011 kan vi lese i Dagens Næringsliv:

«Miljøvernminister Erik Solheim går inn for panteordning på små-elektronikk som mobiltelefoner og hårfønere.»

Han har altså besluttet før han har vurdert.

Det skrives videre at han «har bedt Klima- og forurensningsdirektoratet å vurdere panteordning på små elektronikkprodukter».

Dette var i januar. Kan statsråden si noe mer om fremdriften? Hvordan går det med vurderingen av den panteordningen?

Statsråd Erik Solheim [17:23:28]: Alt dette går opp i en høyere klarhet, nemlig at jeg har vært positiv til en panteordning hele tiden. Jeg er grunnleggende skeptisk til at informasjon alene vil løse problemet. Det gjelder ikke bare på dette området, men på en serie andre områder også, hvor det er tiltro til at informasjonskampanjer kan løse problemet. Jeg synes likevel det er fair og riktig overfor bransjen å la dem få prøve ut sine tiltak først, før vi eventuelt går til en panteordning. Jeg går inn i denne debatten med en positiv grunnholdning, men det er en serie spørsmål som må løses, og som jeg tror Stortinget vil se en stor fordel av å få seg forelagt før man tar endelig standpunkt. Er det noe som bringer miljøvern i vanry, er det hvis man hopper på noe i gode hensikter, og det så viser seg at det er mye mer komplisert enn man trodde. Så la oss få en skikkelig vurdering fra Klima- og forurensningsdirektoratet, la oss få en skikkelig sak fra Miljøverndepartementet til Stortinget. Da får Stortinget et godt grunnlag for å ta riktige beslutninger.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:24:34]: I ei rekkje saker no ser vi at regjeringa har lovt å kome til Stortinget, utan at det blir effektuert i konkrete saker som burde bli lagde fram. Ting tek tid, jf. rovdyr, energimelding, osv. Dei føregåande talarane var inne på dette med tidspunkt. Så seier ministeren når det gjeld informasjon, at ein får vurdere om informasjon er god nok. Spørsmålet blir då: Korleis då vurdere om produsentane sine alternativ er gode nok?

Statsråd Erik Solheim [17:25:12]: Det finnes det til sjuende og sist bare én målestokk på. Det er om de drastisk øker innsamlingsgraden. Her kan man alltid diskutere på desimalen, ikke sant, men vi vet at innsamlingsgraden er veldig lav i dag. Den må drastisk økes. Det vi vet litt mindre om, er hvor all småelektronikken blir av, om folk f.eks. gjemmer mobiltelefonene hjemme fordi de er redde for å gi dem fra seg fordi det kan være personopplysninger og slikt i dem, eller om man bare kaster dem i søpla fordi de er så små at de kan gå rett i en vanlig søppelbøtte. Disse tingene vet vi mindre om. Men det vi vet, er at det per dags dato er en veldig lav innsamlingsgrad på mobiltelefoner og en god del andre former for småelektronikk. Den må vesentlig opp, ellers må vi vurdere andre tiltak, og det er det vi da eventuelt kommer tilbake til Stortinget med.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.