Hadia Tajik (A) [11:21:56]: Denne interpellasjonen er en kjærlighetserklæring til og en kritikk av fellesskolen. Kjærlighetserklæringen er at den norske skolens adelsmerke er at den er gratis, offentlig og felles for alle, uansett bakgrunn og uansett forutsetninger.

Våre elever får brynt seg på hverandre, og de får lært av hverandre – eller som den generelle delen av læreplanen sier: Opplæringen «skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi».

Jeg er av den klare oppfatning at det er fellesskolen som er best for alle elevene, også de som er faglig sterke eller toppmotiverte. Men likevel vil jeg fremme kritikk av den samme skolen som jeg setter så høyt. For selv om vi har som mål at alle elever skal få tilpasset opplæring, vet vi at det ikke er tilfellet at alle får det.

I mange debatter her på Stortinget har vi, med rette, diskutert hvordan elever som strever på skolen, skal få bedre oppfølging mye tidligere. Framtiden til disse elevene avhenger av det, og framtiden til Norge som kunnskapsnasjon avhenger av at færre elever faller fra.

Samtidig vet vi at heller ikke alle elever som er faglig sterke eller toppmotiverte, får den oppfølgingen de trenger. Noen sier at flinke elever alltid vil klare seg. Jeg mener at de tar feil. En 12-åring som er flink i matte, er fortsatt en 12-åring og har ikke uten videre den sosiale modenheten som skal til for å klare seg. Det er et voksenansvar å bidra til at også disse elevene når sitt fulle potensial.

Elever som er faglig sterke og ikke får nok utfordringer, risikerer å miste motivasjonen. De risikerer å bli underytere fordi ingen stiller krav til dem, eller fordi omdømmet som flink elev gjør at de får for lite motstand. Dette kan til gjengjeld gi dem dårlige arbeidsvaner, noe de kan få svi for senere i livet.

Med andre ord: Det er viktig å gi disse elevene større utfordringer å bryne seg på, både for at de skal fortsette å utvikle seg faglig, og for at de skal holde motivasjonen oppe. Det er viktig for elevenes egen framtid, men det er også viktig for resten av klassen.

Engasjement er smittsomt. Det samme er manglende motivasjon. Klarer vi ikke å ta bedre vare på de skoleflinke elevene, kan det få betydning for prestasjonene til klassen som helhet,

«Klassekamerateffekten» kaller noen det når elever på ulike nivåer og med ulike bakgrunner inspirerer hverandre. Hun som kommer fra et hjem der lekser ikke er så viktig, kan få inspirasjon fra han som jobber flittig med leksene. Han som synes at matte er kjedelig, kan bli satt på nye tanker av hun som bobler over av begeistring for nye tall og oppgaver. Men da må også de faglig sterke elevene møte nok utfordringer, slik at de bevarer motivasjonen og bevarer læregleden. Hvis ikke vil denne effekten utebli.

Da PISA-undersøkelsen for 2009 ble offentliggjort i fjor høst, kunne vi glede oss over at norske elever i gjennomsnitt presterer bedre enn før. Vi har også klart å redusere antallet elever som presterer svært svakt på de områdene PISA-undersøkelsen måler.

Selv om PISA-undersøkelsen ikke måler alt som er viktig, så måler den noe av det som er viktig. Da er det verdt å merke seg at undersøkelsen også viste at Norge har svært få elever på mestringsnivåene 5 og 6. Innenfor lesing og matte har dessuten antallet elever i Norge på de øverste nivåene gått ned siden år 2000. Land som bl.a. New Zealand, Australia og Canada har en høyere andel av sine elever i dette sjiktet.

OECD, som står bak PISA, kaller disse elevene «framtidens kunnskapsarbeidere av verdensklasse». Dette er jo litt pompøst, men jeg tror likevel at de til en viss grad har rett. Det å ivareta disse elevene handler både om den enkelte elev, om helheten i klassen og ikke minst om vår egen konkurransekraft i en stadig mer internasjonalisert verden.

OECD har i mange år jobbet med å kartlegge hva det er som gjør at noen skoler lykkes og andre ikke. De påpeker at skolene lykkes best i land der man har en fellesskole, der elevene ikke blir skilt i grupper, klasser eller skoler etter prestasjonsnivå eller sosial bakgrunn.

Forskning viser også at elever som er spesielt faglig sterke, får utbytte av å gå raskere fram enn de andre elevene. Professor John Hattie påpeker i sin gjennomgang at raskere progresjon har en mye større positiv effekt enn å gi flere utfordringer og oppgaver som handler om det samme.

Dette er delvis imøtegått av vår egen regjering ved at vi fra 2009 har åpnet for at elever som er motiverte for det, kan ta fag på nivået over. Slik kan elever på ungdomsskolen ta fag på videregående skole og elever på videregående ta fag på høyere utdanning. Det har vært en positiv erfaring for mange elever. Andre opplever likevel at de fortsatt får for lite informasjon om muligheten, og at det ofte er dårlig tilrettelagt for å ta vanskeligere fag.

Magasinet Skolelederen kunne i januar i år fortelle om unge Richard. Han går på Asker videregående skole. Han tok matematikk på videregående da han gikk i 10. klasse på ungdomsskolen. Da møtte han på en del praktiske utfordringer på grunn av manglende organisering. Tre av de fem timene han gikk ut av egen klasse, var norsktimer. Richard savnet et opplegg for å holde tritt med norsktimene som han gikk glipp av, mens han hentet inspirasjon i de mer avanserte mattetimene.

I dag går Richard på Vg1, og han tar matte på Vg2. Han synes ikke pensum er spesielt vanskelig nå heller. Han løser oppgavene veldig fort, han må sjelden sitte hjemme med hjemmearbeid. Han har enda ikke opplevd at han må konsentrere seg så veldig for å forstå faget.

Karriereveilederen på skolen vurderer å legge til rette for at Richard også kan ta fysikk på et høyere nivå, og eventuelt ta det som privatist i mai. Men det hun forteller, er at de møter praktiske hindre for dette på grunn av fellesfagene på Vg1.

Dette er én enkelterfaring, men den sier noe både om informasjonsbehovet og om tilretteleggingsbehovet for at muligheten for å forsere fag skal fungere best mulig.

Så vil jeg si helt til slutt at selv om jeg ikke skal la det bli en vane å bidra med anekdoter fra mitt eget liv fra denne talerstolen, er noe av grunnen til at jeg er engasjert i dette, at jeg vet hva det vil si å kjede seg veldig på skolen fordi man ikke får nok utfordringer. Så hadde jeg flaks i den forstand at min lærer og min rektor på ungdomsskolen la til rette for at jeg kunne fullføre raskere enn de andre elevene.

Men jeg er opptatt av at det ikke skal være flaks som avgjør hvilke muligheter man får på skolen. Derfor spør jeg nå i dag kunnskapsministeren hva hun vil gjøre for at elever som er faglig sterke eller toppmotiverte, mer systematisk skal få møte nok utfordringer på skolen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:09]: Jeg er glad for at denne interpellasjonen tas opp her i dag, og jeg deler representanten Hadia Tajiks utfordring eller spørsmål rundt hvordan vi skal sørge for at alle elever har noe å bryne seg på. Det vi vet er kjernen i motivasjonen, er at man får krevende, men realistiske forventninger stilt til seg, at man har noe å strekke seg etter, og at man får vurderinger og tilbakemeldinger på hvordan man klarer det. Det gjelder de elevene som kan streve med fag, men det gjelder også de elevene som har lett for fag, eller som har spesielle interesser i noen fag.

Alle elever, også de elevene som lærer raskt, har rett til en opplæring tilpasset elevens evner og forutsetninger. Det står i opplæringsloven § 1-3. Dette gis i dag på ulike måter innenfor rammen av dagens regelverk. Men i tillegg har vi noen spesielle ordninger som skal imøtekomme behovene for elever som lærer raskt og er faglig sterke.

Som representanten Tajik var inne på, viser forskning at det som er motiverende og utviklende for denne elevgruppen, ser ut til å være å la elevene gå fram raskere enn de andre elevene, inkludert å hoppe over klasser. Dersom ikke elevene får passende utfordringer, ser de heller ikke nytten av å lære seg gode arbeidsvaner og utvikle effektive læringsstrategier. Mange høytpresterende elever har høy motivasjon, men de trenger likevel læringsstøtte slik at de blir «sett på veien» og får faglige utfordringer tilpasset sitt nivå.

For å imøtekomme behovet for en raskere progresjon i fag for enkelte elever på ungdomstrinnet har vi innført muligheten til å ta matematikk, naturfag, samfunnsfag, engelsk og fremmedspråk fra videregående opplæring. Ordningen er ikke en rettighet for elevene, og elevene er avhengige av at skolen og kommunen samarbeider tett med videregående opplæring for å etablere et tilbud. Ifølge de dataene vi har for skoleåret 2009–2010, oppgir kommunene at til sammen 724 elever på ungdomstrinnet tar fag fra videregående skole. Cirka 400, altså mer enn halvparten av disse elevene, er elever på skoler i Oslo, og i flere fylker er det ingen eller bare en–to elever som benytter seg av denne ordningen.

Nå kan det være ganske store lokale ulikheter som gjør om det er lett eller vanskelig å tilrettelegge for at man kan følge undervisningen fra en videregående skole hvis man er elev på en ungdomsskole. Det kan ha med nærhet til videregående skole å gjøre og andre ting. Men det er uansett sånn at det er potensial for et langt større omfang av den muligheten man har til å tilrettelegge for at elever på ungdomsskolen som trenger større faglige utfordringer, kan følge et opplegg på videregående skole.

Det går ut på at de elevene som har kommet seg gjennom den matematikken det er forventet at de skal gjøre på ungdomstrinnet, på et mye tidligere tidspunkt enn ved slutten av 10. klasse kan gå videre og starte med matematikk på et høyere nivå i videregående og eventuelt fortsette med faget på universitetsnivå mens de er elever på videregående.

Vi ser at det er behov for bedre informasjon til skoleeiere og skoler om ordningen. I tildelingsbrevet til Utdanningsdirektoratet for 2011 blir direktoratet bedt om å utarbeide og formidle eksempler om ordningen med å ta fag fra videregående opplæring. I tillegg blir direktoratet bedt om å vurdere om ordningen kan utvides til flere fag, og om det er grep som kan gjøres for å legge bedre til rette for bruk av ordningen.

Jeg vil komme tilbake til hvordan dette fungerer, bl.a. i forbindelse med meldingen om ungdomstrinnet, som kommer om noen få uker. Men det er sånn at vi har fått en stadig økt oppmerksomhet rundt utfordringene knyttet til disse elevene. Mange av dem har opplevd å bli kraftig demotivert fordi mengden av oppgaver har økt, men utfordringene i tilknytning til oppgavene har ikke økt på samme måte. Det er en mye større bevissthet rundt disse problemstillingene nå enn det var for kun kort tid siden.

Jeg har også lyst til å ta opp et par andre muligheter som elevene har når det gjelder å strekke seg litt ekstra, f.eks. denne TAF-ordningen. Flere fylkeskommuner gir elever på yrkesfaglige utdanningsprogram tilbud om fagbrev og spesiell studiekompetanse på samme tid med fordypning i realfag i løpet av en fireårsperiode. Dette er et skoletilbud som skjer i samarbeid mellom den videregående skolen og lokalt næringsliv. Det er 16 videregående skoler i dag som har dette tilbudet, og TAF-ordningen stiller veldig store krav til elevene, fordi de i tillegg til ordinær opplæring i yrkesfag etter 2+2-modellen skal ha generell og spesiell studiekompetanse samtidig. TAF er ikke en del av den nasjonale tilbudsstrukturen, men vi ser på dette som et godt tilbud for elever som ønsker å kombinere praksis med de mer teoretiske fagene fra studiespesialiserende utdanningsprogram. Departementet har nylig hatt møte med «TAF-miljøet» for å se om vi kan legge bedre til rette for denne ordningen.

Så vil jeg gjerne nevne prosjekt til fordypning, som utgjør en betydelig del av den obligatoriske opplæringen på yrkesfaglige utdanningsprogram – 21,4 pst. over to år. Intensjonen med faget er primært at elevene skal få prøve seg på yrkesfagene i Vg3 når de går på Vg1 og Vg2. Men for enkelte elever som ønsker generell studiekompetanse, er det mulig allerede på Vg1 å bruke timer fra prosjekt til fordypning til dette. Timer fra prosjekt til fordypning kan også brukes til å ta programfag fra studieforberedende utdanningsprogram, som f.eks. fremmedspråk eller idrett.

Det er også sånn at elever som ønsker å ta flere fag på videregående nivå enn det som ligger innenfor rammene for opplæring i skolen, kan melde seg opp i fag som privatist. Elever som gjør dette innenfor ordinær opplæringstid, vil kunne ha disse tilleggsfagene på vitnemålet fra videregående skole.

Avslutningsvis vil jeg bare si følgende: Det er viktig at vi er opptatt av å gi alle elever i skolen utfordringer og opplæring som er tilpasset deres evner og forutsetninger. Jeg deler interpellantens utgangspunkt, at vi er i veldig stor grad tjent med å videreutvikle den fellesskolen som er Norges skolemodell. Vi vet at det betyr at barn uansett bakgrunn går i den samme skolen i veldig stor grad, og vi vet at en viktig del av kjennetegnene ved et godt utdanningssystem er at man har stor grad av sosial likhet. Vi vet også at det gamle kursplansystemet, dvs. at man plasserte ungdom i kursplaner med ulike forventninger til seg, låste barn og ungdom inne i opplæringssystemer som ga mange av dem for lite forventninger, og gjorde at mange ble hindret i å utvikle seg i forhold til det potensialet de hadde. Så den utfordringen vi har, er å gi tilpasset opplæring på en sånn måte at alle har noe å strekke seg etter, men samtidig bevare det fellesskapet som vi vet er så avgjørende for alle elevenes utvikling i et samspill.

Med de tilpasningene som jeg har vært inne på her, som vi bør kunne få brukt mye mer i norsk skole, tror jeg vi er på vei til å lage en tilpasset opplæring innenfor fellesskolens rammer, som gjør at vi både holder læringstrykket i forhold til alle elevgrupper og også klarer å ta vare på det fellesskapet som er av så stor verdi.

Hadia Tajik (A) [11:39:08]: Jeg vil gjerne takke statsråden for en god tilbakemelding. Jeg er glad for at vi har en felles forståelse av at det er fellesskolen som vil være best for alle elevene, også de elevene som er faglig sterke eller topp motiverte.

Jeg vil også understreke at jeg tror at mange av de tiltakene som vi når vi diskuterer i denne salen, gjerne knytter til de elevene som strever på skolen, også er tiltak som i mange tilfeller vil komme de faglig sterke elevene til gode. Når vi f.eks. diskuterer lærerens rolle – og det er bred politisk enighet om at det å ha dyktige og engasjerte lærere har mye å si for læringsutbyttet til elevene, det er den viktigste faktoren for det – er det klart at det å ha dyktige og engasjerte lærere, det å jobbe med å rekruttere flere gode lærere, det å jobbe med lærerutdanningene, og det å kommunisere tydelig at det man trenger, er lærere med autoritet, med respekt i klasserommet, som klarer å gi elevene klare tilbakemeldinger på hvor de står, og hvordan de kan bli bedre, er noe som alle elevene får utbytte av, også de elevene som er faglig sterke.

Da vi behandlet og diskuterte spørsmål om tidstyvene i skolen, og hvordan vi kan fjerne tidstyvene i skolen, enten det er rapporteringsveldet eller altfor mange skjemaer som må fylles ut fra lærerens hånd, som trekker oppmerksomheten vekk fra det som er lærerens oppgave, kom det fram at det også er forhold som har betydning for at de faglig sterke elevene får det bedre. Jeg er glad for å høre at statsråden vil ha med dette perspektivet i ungdomsskolemeldingen, og jeg ser fram til at vi får diskutert den i denne salen.

Jeg representerer Oslo, og i Oslo har jeg sett en del oppslag om skoler som opererer med det som jeg oppfatter er en form for rigid og langvarig nivådeling. Klassekampen skrev i september i fjor om at Kastellet barne- og ungdomsskole organiserer undervisningen sånn at de elevene som angivelig har en større grad av selvstendighet, er i gruppen som de kaller for «papir», de middels selvstendige er i gruppen som man kaller for «saks», og de som man anser for å trenge mye støtte og oppfølging, organiseres i «stein». Mitt anliggende er da å spørre hvordan statsråden reagerer på at det ser ut til å utvikle seg en trend med langvarig, rigid nivådeling, når det man har av forskning på dette feltet, ikke minst fra John Hattie, påpeker at det har tilnærmet ingen effekt med nivådifferensiering der man blir satt i grupper med andre elever som man antar er på samme nivå, og at det i tillegg er forbundet med risiko for feilplassering og forsterkning av sosiale forskjeller. Så er det selvsagt forskjell på det å ha en kortvarig nivådeling der man f.eks. jobber med leseforsterking over en definert tidsperiode, og det å ha det over lengre tid.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:42:33]: Det er selvsagt ikke mulig for meg å gå inn og kommentere hvordan enkelte skoler løser de dilemmaene det ligger i å finne gode modeller for tilpasset opplæring, og samtidig unngå en nivådeling som låser barn og ungdom inn i et sett av forventninger som gjør at mange egentlig får for lite læringstrykk rettet mot seg. Dette er av de dilemmaene som jeg vet at det bales med på veldig mange skoler, og hvor veldig mange prøver å finne den rette balansen for å ta med seg verdien av det som er fellesskolen, ta med seg verdien av det fellesskapet og det kameratskapet som gjør at barn og ungdom utvikler seg selv og hverandre i et fellesskap, samtidig som man ikke nivådifferensierer over tid sånn at man låser barn inn i noen spesielle forventninger og kanskje risikerer å holde barn tilbake i forhold til deres utvikling istedenfor faktisk å fremme deres læring. Der har vi et regelverk og et lovverk, men jeg tror også at vi trenger mer opplysning om det vi har av forskning og erfaring på dette området. Dette er ett av temaene som vi kommer tilbake til i forbindelse med ungdomstrinnsmeldingen. Jeg tror at det er en for utbredt misforståelse mange steder at det er fremmende for læring å dele inn elever i grupper som varer over for lang tid, og at man da kan ta seg spesielt av elevene ut fra de forutsetningene de har. Det tror jeg ikke handler om vond vilje, det tror jeg ofte handler om at man ønsker å få til en praktikabel hverdag og praktisere tilpasset opplæring på en måte som ikke bare er individrettet, men som gjør at man kan legge opp undervisningen.

Jeg synes at det er en veldig viktig diskusjon å ta. Det er veldig viktig også at man tar fram det vi har av forskning, f.eks. fra Hattie, som nettopp dokumenterer hvor skadelig nivådeling er, eller at man tvinger unge mennesker til å ta valg som de må forholde seg til resten av livet. For eksempel da vi hadde ordningen med kursplaner, og barn ned i 12–13-årsalderen ble tvunget til å gjøre valg, eller foreldrene deres gjorde valg, eller lærerne deres gjorde valg, ble alle deres framtidige muligheter til å velge yrke osv. egentlig avgjort da. Det er vi veldig lite tjent med.

Så jeg deler det utgangspunktet som interpellanten har. Jeg mener at på dette området er det viktig at vi belyser gjennom kunnskap og forskning at vi klarer å holde på det lovverket vi har, men samtidig nærme oss problemstillingene for hva som er tilpasset opplæring, både for dem som sliter, og for dem som ligger langt foran de andre, uten at vi faller for fristelsen til nivådeling eller gamle kursplansystemer.

Tord Lien (FrP) [11:46:04]: Dagens interpellasjon setter søkelyset på et viktig forhold i den norske skolen. Dagens interpellasjon viser at det i hvert fall er noen i Arbeiderpartiet som forstår at det er viktig også å dyrke talentene i den norske skolen. Det har ikke nødvendigvis vært gjennomgangstonen i Arbeiderpartiets retorikk rundt skolen, men jeg er glad for enhver forbedring man kan spore fra det holdet.

Det er altså sånn at PISA peker på en del utfordringer i norsk skole. Noe går rett vei: Det er færre som leser dårlig. Men det er også færre i kategorien framtidens kunnskapsarbeidere på høyt internasjonalt nivå. Det er selvfølgelig et problem. Vi har hatt en debatt nylig i denne sal med stastråd Aasland om realfagene. I realfagene er det 6 pst. som tilhører de to høyeste kategoriene i PISA i Norge. Det tallet er altfor lavt, all den tid jeg opplever at alle politiske partier i Stortinget er enige om at realfaglig kompetanse er viktig for norsk verdiskaping.

Så er ikke jeg så bekymret for nivådeling som representanten Tajik og statsråd Halvorsen. Jeg skal ta med meg Hattie-sitatene videre. For det er helt korrekt at Hattie påpeker at det ikke er så veldig god kost–nytte-effekt av nivådeling, som det heller ikke er av lærertetthet. Hattie blir nok med oss videre i denne salen i månedene som kommer.

Men Hattie er også veldig klar på, som representanten Tajik påpekte, at det som funker bedre enn nivådeling, er å la den enkelte elev få den progresjonen og den utfordringen han har best av, og som etter min oppfatning eleven etter norsk lov også har krav på. Det er vi uenige om, hører jeg her. Det får vi bruke litt mer tid på etter hvert. Men jeg synes representanten Tajik sier noe veldig bra. Det er ikke flaks som skal avgjøre. Det er ikke hvilken kommune som moren og faren din tilfeldigvis har valgt å bosette seg i, som skal avgjøre om du skal få reell tilpasset opplæring, også for de elevene som leverer langt over gjennomsnittet. Men det er flaks som avgjør det i dag.

Brodtkorb-saken fra Bærum kommune er et glimrende eksempel på det. Dette er altså en gutt som har veldig ressurssterke foreldre, og som etter mange års kamp fortsatt ikke er helt i mål. Nå har kanskje saken løst seg, men det har tatt mange års beinhard kamp mot øvrigheta i kommunen, hos fylkesmannen og i Utdanningsdirektoratet, ikke minst. Da denne debatten startet, satt jeg i telefonen med en far på en av øyene i Helgeland. Der er det ikke veldig mange universiteter, men det er heldigvis noen sterke foreldre også der ute som slåss for ungene sine. Han hadde nettopp fått brev fra Utdanningsdirektoratet, som sa: Nei, sønnen din skal holde på med pluss og minus, selv om han er mer enn kvalifisert til å drive med annengradslikninger. Dette er å drepe talent, dette er ikke å gi tilpasset opplæring til de elevene dette gjelder.

Jeg synes også at statsråden er inne på noe viktig når hun peker på hvor få det tross alt er i Norge som faktisk får disse tilbudene. Vi vet at dette vil gjelde et sted mellom 5 og 10 pst. av elevmassen. Rekorden i Norge er vel 6 pst., som er i Lom kommune i Oppland. Jeg tror ikke med respekt å melde – jeg har vært i Lom noen ganger – at man kan skylde på at det er så voldsomt mange akademikere i Lom. Jeg tror det handler om at man har ressurssterke folk i videregående skole som ønsker og brenner for dette, og at man har lokalpolitikere og skolefolk i kommunen som legger til rette for at det blir sånn.

Statsråden sa at dette ikke er en rettighet. Det burde ha vært en rettighet. Når det står i opplæringsloven at barn skal ha tilpasset opplæring, kan det ikke være sånn at det skal gjelde bare for 90 pst. av elevene. Det må gjelde for alle. Som historiker – representanten Tajik var god i alle fag, jeg var egentlig bare god i historie, og der ble jeg sjelden utfordret – håper jeg at statsråden i hvert fall tar med historiefaget i sin videre vurdering.

Elisabeth Aspaker (H) [11:51:19]: Det er med en viss undring jeg registrerer dagens rekke av interpellasjoner fra regjeringspartiene. Jeg mener at det ikke kan tolkes på noen særlig annen måte enn at også representantene fra de rød-grønne opplever det som en smule frustrerende at komiteen nesten har gått på tomgang siden jul.

Men til saken. Interpellanten skal ha stor ros for å ta opp dette viktige temaet. Høyre er helt enig med interpellanten i behovet for fokus på PISA-resultatene og deler bekymringen over at Norge har færre elever som presterer på det høyeste nivået. Det er en like stor utfordring for skolen å løfte de flinke som å løfte de svake. Spørsmålet er imidlertid om skolen har den nødvendige politiske backing for å drive effektiv differensiert opplæring. Det er mye opp til regjeringen i praktisk politikk å vise at man virkelig ønsker at flinke, ambisiøse elever skal gis større mulighet til å utnytte evnene sine fullt ut, og sikre at skolen er fleksibel nok til å tilpasse seg elever som vil mer.

Altfor ofte hører vi at flinke elever blir understimulert og kjeder seg på skolen. Det er en svært viktig oppgave å ta skolemotivasjon på alvor og ta vare på den også for disse elevene. Noe annet ville være sløsing med talent. En analyse av Elevundersøkelsen i 2010 viste at skolemotivasjonen var på topp i 5. klasse, for deretter å dale jevnt og trutt til elevene gikk ut av grunnskolen. Og Høyre spør: Hva slags tiltak vil skolemyndighetene sette inn for å snu en slik trend?

Jeg er overbevist om at motiverte elever lærer mer enn elever som kjeder seg på skolen. Derfor er det av største betydning å finne årsakene til den sviktende motivasjonen og ta aktive grep for at alle elever skal få et størst mulig læringsutbytte av skolen.

Kunnskapsløftet la stor vekt på at skolen skal gi alle elever utfordringer ut fra deres evner og talenter, og hadde en klar visjon om at det skulle legges til rette for at elever kunne ta fag og begynne på pensum utover eget trinn når de hadde nådd sine kompetansemål. Interpellanten viser til Hattie og betydningen av raskere progresjon heller enn å øve mer på det nivået man var.

Aftenposten viste i fjor til en undersøkelse om hvordan denne ordningen fungerte for elever i grunnopplæringen. Resultatet var heller nedslående og avslørte store forskjeller i tilbud til elevene om å gå videre på pensum ut over eget årstrinn. Bare et lite mindretall kommuner tilbyr elevene dette. Her strander det ofte på uavklarte finansieringsspørsmål. Hva har regjeringen, eller kunnskapsministeren, gjort for å løse opp i denne finansieringsfloken?

Statsråden var inne på TAF-ordningen, men det er en ordning som opplever stadig kjepper i hjulene. TAF-elevene jobber knallhardt og kombinerer både yrkes- og allmennfag. Men det utrolige er at elevene har måttet slåss en meningsløs kamp mot byråkratiet for å få et avgangsvitnemål som viser at de faktisk har fullført to utdanninger. Systemet taklet ikke at dette utdanningstilbudet hadde behov for et vitnemål med plass til flere fag og karakterer enn det som er standard. Dette er for dumt, og dette burde disse elevene ha vært spart for.

Men TAF-elevene er ikke alene om å møte problemer i systemet. Elever som ønsker å gjennomføre videregående opplæring, studiespesialisering på to år, har også møtt problemer fordi de da ikke benytter retten til tre års opplæring. Det er nesten så man ikke tror det. Elevene har tatt tre år på to år og er klare til å gå videre til høyere utdanning, og så lager myndighetene et problem av dette. Ja, man kan gi opp av mindre.

Dersom regjeringen virkelig er opptatt av å legge til rette for at flinke elever kan holde et høyere tempo i opplæringen, må også direktoratet og utdanningsdirektørene instrueres til å innta en langt smidigere holdning når slike tilbud krever tilpasninger som bryter med normalen.

Det er heldigvis stuerent å satse på enerne innenfor idretten og legge til rette for at de kan kombinere skole og å dyrke idrettstalentet sitt. Uten dette hadde det trolig blitt få medaljer i årets ski-VM i Holmenkollen. Men dersom fylker og kommuner vil tilrettelegge for lignende spesialisering innenfor tradisjonelle skolefag som realfag, språk eller kunstfag, ja så er veien brolagt med snublesteiner. Hvorfor må det være slik?

Høyre mener det er viktig å stimulere til opplæringstilbud som kan trigge de flinkeste elevene til å strekke seg enda lenger enn de ellers ville ha mulighet til. Det er viktig for kunnskapsnasjonen Norge dersom vi i fremtiden også skal ha mulighet til å henge med i den globale konkurransen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:56:21]: Jeg synes det har vært en veldig god debatt så langt, med veldig mange gode innlegg. Jeg tror de fleste, tverrpolitisk, har et felles mål om å gjøre undervisningen mest mulig tilpasset både de svake og de flinke. Så jeg har lyst til å gi ros til interpellanten Tajik for det hun tar opp.

Jeg har også lyst til å bidra til å understreke det hun har sagt om at fellesskapsskolen må være basis for alle elever. Det er viktig i den norske skolemodellen, som også statsråden sa. Likevel er det sånn at vi lærer forskjellig, og vi er forskjellige. Det er viktig at vi får mulighet til å lære i eget tempo – både de som trenger mer tid, og også de som trenger mindre.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi trenger egne grupper for å jobbe differensiert. Elevene kan gå i samme klasse. Det handler om aksept for ulikhet og om å arbeide for god sjøltillit – også for dem som ikke lærer så fort.

Det viktigste i barneskolen er ikke at de leser samme lesebok, men at de leser på et visst forventet nivå. I en klasse med 8-åringer kan en ha lesere som leser tjukke bøker, og lesere som kanskje leser to linjer per side. Jeg mener det er viktig at vi som myndighet oppmuntrer til differensiering av undervisningen, sjøl om de går i samme gruppe. Det handler om metodikk, og det handler om organisering. Det er viktig å lytte til forskningen og Hattie, som er spesielt nevnt i denne sammenheng, og det er viktig at dette blir lært på lærerskolene.

Som interpellanten tidligere har sagt, har elever i dag også mulighet til å ta enkelte fag fra videregående trinn når de går på ungdomsskolen. Det er flott for de elevene det gjelder, som får denne muligheten. Likevel vil jeg rope et lite varsko – eller et lite: Hør på meg! – for dem som ligger i gruppen som nesten er der at de burde ta f.eks. matematikk fra videregående. Alle må få oppgaver som utfordrer. Det er ikke spesielt motiverende å bare gjøre flere oppgaver av det samme for å bli holdt med arbeid. Tilpasset opplæring er viktig.

For å kunne tilby en mer differensiert undervisning som også appellerer til elevenes motivasjon, har Senterpartiet bl.a. tatt til orde for valgfag i ungdomsskolen – som nettopp legger vekt på elevers ulikheter. Vår tanke er at dersom en kan få fordypningsfag, enten praktisk eller teoretisk, vil en kunne tilfredsstille flere som lærer i ulikt tempo og har ulike kvaliteter. Vi har derfor store forventninger til framleggingen av ungdomsskolemeldingen, og jeg regner med at statsråden kanskje berører det temaet i den.

På videregående skole har elevene flere muligheter til å spisse seg. De kan velge ulike retninger etter interesser og evner. På yrkesfag er i hvert fall vi opptatt av at flere må få mulighet til å kombinere allmenne fag med yrkesfag. De såkalte TAF-linjene, som flere har vært inne på her, har sine søstre og brødre i de mer ukjente HAF, helse- og allmennfag, og LAF, landbruks- og allmennfag. Dette er fireårige tilbud som enkelte elever i enkelte fylker gis. Jeg tror det er på tide at vi ser på hvordan vi kan gjøre slike studier mer allmenne og tilgjengelige for flere.

Når det gjelder studieforberedende fag, er jeg enig med interpellanten. Det er mulig å ta fag på universitetet, men det skal ikke være avhengig av flaks. Noe vil det nok være, av praktiske årsaker, som statsråden har redegjort for, men det må være noe som kommuner og fylker bestreber seg på å gjøre. Representanten Lien viste på en forbilledlig måte hvordan dette kan gjøres også i små kommuner i Distrikts-Norge.

Hovedproblemet tror jeg kanskje ligger i at det føles uoverkommelig for den enkelte lærer å klare å differensiere. Det betyr at det er behov for flere lærere per elev, slik jeg ser det. Læreren må ha tid til å se alle elevene. Skal elevene kunne følge sin egen progresjon, må den som skal undervise, ha tid til det.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Truls Wickholm (A) [12:01:02]: Først av alt må jeg få lov til å undre meg over representanten Aspakers undring over at hennes kollegaer i utdanningskomiteen er interessert i å diskutere utdanningspolitikk. Men når det er sagt, har jeg lyst til å takke representanten Tajik for å ta opp dette temaet. Jeg tror det er viktig, og det viser et engasjement som Arbeiderpartiet og denne regjeringen har hatt lenge.

Det er feilaktig når representanten Lien sier at denne regjeringen ikke har vært opptatt av de flinkeste, eller at Arbeiderpartiet tradisjonelt sett ikke har vært opptatt av å hjelpe enerne. Det er en slags forestilling som er prøvd konstruert av høyresiden i norsk politikk. Jeg mener at dette initiativet er et eksempel på at vi gjør det motsatte.

Den tidligere svenske statsministeren og sosialdemokraten Tage Erlander sa at politikernes oppgave er å bygge dansegulv som vi kan danse livene våre på. Jeg tror ikke han den gang mente at det dansegulvet skulle være et dansegulv bare for de dårligste, hvor det ikke skulle være plass for de flinkeste. For – som vi alle vet – det er litt kjedelig å være på dansegulvet hvis det bare er folk som danser dårlig der.

Det er en forutsetning for fortsatt stor oppslutning om fellesskolen at det er et sted hvor alle får mulighet til å strekke seg – de svakeste, men også de flinkeste. Derfor er det viktig med de ordningene som det har vært pekt på her tidligere, med mulighet til å ta fag på høyere nivå, enten det er på ungdomsskole, på videregående skole eller på universitetsnivå, slik at de elevene som er flinkest, får lov til å gå fort fram og får lov til å strekke seg etter nye oppgaver.

Jeg tror også at når de flinkeste forblir i fellesskapet, i klasserommet, at de får lov til å være der og får noe å strekke seg etter, er det også med på å gi drahjelp til de svakeste elevene, dersom dette gjøres på en god og strukturert måte.

Vi har mye forskning, som også har vært nevnt her tidligere, som viser at elever som er i et klassefellesskap, lærer best. Vi har forskning som viser at elever som opplever høyt læringstrykk og med god framgang, reagerer positivt på det og får lyst til å lære mer.

En av de mest omfattende skolesosiologiske rapportene som noen gang er laget – riktignok fra 1966 – Coleman-rapporten, som heter Equality of Educational Opportunity, viste at klassemiljøet var svært avgjørende for hva elevene lærte. Den viste helt konkret at i de klassene som ble dominert av en aktiv læringskultur, ble de svakeste elevene trukket opp, uten at det fikk negative konsekvenser for de sterkeste elevene. Det sier meg nok en gang at det å ha en helhetlig tilnærming til skolepolitikken, hvor de sterkeste og de svakeste kan få lov til å trekke veksler på hverandre, skaper det beste læringsmiljøet. Det er også det vi kjenner fra samfunnet vårt ellers, at når alle deltar og arbeider sammen, får vi til de beste resultatene.

Jeg synes at Høyre prøver å lage dette til en kamp mellom enerne og resten av skolen. Man prøver å lage en motsetning mellom det at de flinkeste skal få lov til å strekke seg, og at resten skal lære noe. Jeg mener at det er veldig fjernt fra virkeligheten og er konstruert for å støtte opp under Høyres litt dogmatiske, ideologiske tilnærming til temaet.

Så Arbeiderpartiets gode, gamle valgkampslagord «Alle skal med» er nok det som også gjelder her, hvis vi skal få med enerne og i tillegg trekke opp dem som er på bunnen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:06:07]: Det er spennende å følge debatten, og jeg synes det er spennende å få diskutere det temaet som representanten Hadia Tajik har løftet opp. Og jeg synes det er gøy å diskutere det med Kristelig Folkepartis utgangspunkt, for jeg er stolt av den måten Kristelig Folkeparti ser på skolen og på elevene på. For man har som inngang og perspektiv i skolepolitikken at alle er forskjellige, og at det er noe vi verdsetter. Det at man lærer på forskjellige måter, det at man er forskjellig, det at man er på forskjellig nivå, er noe som er flott, og det er noe som lærere, skole og myndigheter skal møte med en positiv holdning. Det at vi er forskjellige, gjør at vi som politikere må tørre å være med på å løse utfordringene i skolen på forskjellige måter for hver enkelt elev. Det er nettopp det som flere har vært inne på i løpet av debatten, og det er nettopp det som kanskje skaper litt av striden i saken.

Kristelig Folkeparti er også opptatt av man samtidig har en skole som klarer å se at det ikke nødvendigvis bare er elever med 6-ere som skaper vinnerskolen, det er ikke det som avgjør om man lykkes. Men skolen har også en dannelsesoppgave – det at man skal være med på å forme ungene og gjøre dem til «gagns menneske», er et minst like viktig perspektiv. Vi er hele mennesker, og det kun å fokusere på det faglige, at det er det som avgjør om en lykkes i skolen, blir ikke riktig.

Debatten i dag er viktig for å kunne hjelpe «flinkisene», som de blir kalt, men den er minst like viktig for å hjelpe dem som sliter. For når en snakker om å kunne møte hver enkelt elev på det nivået de ligger, er det viktig for dem som er flinke, men det er også viktig for dem som sliter litt ekstra. Jeg må innrømme at når jeg hører statsråden og interpellanten snakke, er jeg enig i mye av det de sier, men jeg er ikke nødvendigvis sikker på at politikken de fører, er den som er med på å løse det. For det er store forventninger, og det er mye tyngde som blir lagt på skuldrene til lærerne der ute når en sier at undervisningen skal tilpasses så mye til hver enkelt elev, og at lærerne skal møte de som sliter, de som er flinke, og skal gjøre det kanskje som én lærer med 25–30 elever i klasserommet. Det er en utrolig vanskelig oppgave. Derfor synes jeg det er litt leit at ikke statsråden er villig til å se mer på det som går på nivådeling også. Jeg sier ikke at nivådeling er løsningen på alt, men jeg tror at skal en klare å møte hver enkelt elev på det nivået de ligger på, må en også være villig til å se at en trenger undervisning på forskjellige måter, kanskje i forskjellige klasserom.

Så tror jeg at det som er med på å skape en god skole, det som er med på å skape elever som synes det er spennende å gå på skolen, er mestringsfølelsen, og mestringsfølelsen kommer når du nettopp klarer å få undervisningen på rett nivå. Det er derfor jeg mener at det handler vel så mye om dem som sliter i skolen. For hvis du sliter i skolen, sitter du og føler på at all undervisning går over hodet på deg. En ting er alle de som sitter og kjeder seg fordi det blir for lett, men det handler vel så mye om dem som ikke klarer å snappe opp undervisningen fordi den går over hodet på dem. Derfor må en tørre å se på hvordan en skal klare å tilpasse undervisningen på en bedre måte. Det kan være mer nivådeling, over kortere tid i noen enkelte fag, men det kan også være den muligheten som ligger i at hver enkelt elev, iallfall i videregående, sitter med en PC foran seg. Det er en amerikansk organisasjon som har laget 2 000 engelskspråklige videoer, som er et verktøy som gjør det mulig å kunne lære, kunne øve, altså at man gjennom nettsider kan gi verktøy som gjør det mulig å måle progresjon, og også kunne gå litt videre på egen hånd. Kanskje det vil gi noen nye rom og nye muligheter også for den norske skolen å kunne ta i bruk slike typer virkemidler. Da kan en frigjøre tid for læreren, slik at læreren kan være mer til stede for hver enkelt elev, og en kan også ta i bruk slike typer verktøy for å få undervisningen mer tilpasset og mer på det nivået som den enkelte eleven ligger på.

Jeg er glad for at debatten er her, og jeg er glad for det ønsket alle har, og som flere har påpekt også er nedfelt i loven, om å ha en undervisning tilpasset hver enkelt elev. Men jeg er redd for at skolen slik den er i dag, ikke klarer å møte både de som sliter, eller de som er på et stadium der de er kommet mye lenger enn gjennomsnittet i skolen.

Presidenten: Da vil presidenten gi ordet til interpellanten. – Det har akkurat nå meldt seg en taler til, som vi har plass til, og dermed gir presidenten ordet til Aksel Hagen. Det kan kanskje lønne seg å be om ordet litt før man skal på talerstolen. Aksel Hagen, vær så god – deretter interpellanten, med mindre noen melder seg i løpet av de 2–3 neste minuttene.

Aksel Hagen (SV) [12:11:27]: Det er ikke så enkelt når en kommer fra Innlandet!

Vi driver her i denne debatten og undrer oss litt over hverandres innlegg. Det skal jeg delvis gjøre også. Jeg skal likevel først og fremst komme med et konkret forslag til en av representantene som har hatt innlegg her, og det er representanten Kjell Ingolf Ropstad. Jeg undrer meg litt over at Kristelig Folkeparti går så klart ut med den konklusjon at det er riktig med nivådeling. For jeg tror egentlig at også Kristelig Folkeparti er enig i, og jeg tolker innlegget slik, at det er viktig å ha en skole der vi lærer sammen, at det er viktig å ha en skole der vi lærer å leve sammen – og at det er en viktig del av oppgaven til skolen. Vi har også hørt gjennom mange gode innlegg her at vi lærer også veldig effektivt når vi nettopp gjør det sammen. Slik sett syns jeg at det er en sjølsagt konklusjon at en støtter det som er SVs klare ambisjon, og regjeringas ambisjon, at vi skal få på plass en ressursnorm slik at vi får flere lærere på plass som i større grad kan sette vår alles ambisjon om tilpasset undervisning ut i livet. Så framfor å be om en norsk skole med mer nivådeling anbefaler jeg Kristelig Folkeparti å støtte en skole der vi får på plass en klar ressursnorm.

Presidenten: Da kan ikke presidenten se at det har meldt seg flere talere, og hun vil da gi ordet til interpellanten.

Hadia Tajik (A) [12:13:07]: Jeg vil gjerne takke for deltakelsen i denne diskusjonen, og for engasjementet som så mange representanter har utvist. Jeg er enig med representanten Ropstad i at denne diskusjonen handler om å verdsette ulikhetene i skolen, altså det at man har ulike innfallsvinkler, ulik erfaringsbakgrunn, at man kanskje også har litt ulikt potensial – noen lærer raskere enn andre – og at man skal bygge opp både under dem som strever med læringen, og ikke minst også opp under dem som har gode faglige forutsetninger for det.

Jeg opplever også at denne diskusjonen illustrerer et ideologisk skille mellom oss i regjeringsposisjonen og partiene på høyresiden i spørsmålet om hva vi mener gir best læringsutbytte. De rød-grønne partiene er klare på at det er fellesskolen, og vi har støtte i forskningen på det, mens Høyre og Fremskrittspartiet ut fra en rent ideologisk begrunnelse insisterer på at flere segregerte tilbud vil være klokt.

Det er ikke så lenge siden vi i denne salen diskuterte Fremskrittspartiets forslag om å opprette fire elitegymnas i realfag, og selv om Høyre ikke støtter dette, står det tydelig i programmet deres at de vil opprette spesialiserte videregående skoler etter mønster av toppidrettsgymnasene. Det var også noe som representanten Aspaker omtalte selv fra talerstolen i sitt innlegg.

Det er en prinsipiell og viktig forskjell på om man satser på fellesskolen for å løfte alle elevene, eller om man vil åpne døra for segregerte skoletilbud. Vi vil gjøre det første, og vi er av den oppfatning at det vil være best for alle elevene. Kunnskapspolitikk må være kunnskapsbasert. John Hattie har vært sitert fra talerstolen tidligere. Jeg vil også referere til skoleforskeren Jo Boaler. Hun har i fire år sett på matematikkutviklingen til 700 amerikanske tenåringer. Den viste at elevene som gikk i blandede grupper, oppnådde bedre resultater enn elevene som gikk i grupper der alle elevene lå på det samme faglige nivået. Faktisk viste det seg at den gruppen elever som oppnådde best resultater i denne studien, var den gruppen som var satt sammen av elever på ulike nivåer, som fikk ansvar for å hjelpe hverandre i læringsarbeidet.

For alle oss som er opptatt av at også de faglig sterke og toppmotiverte elevene skal fortsette å utvikle seg og sitt potensial, så tror jeg det er fornuftig å konkludere med at fellesskolen trenger gode venner, og gode kritikere.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:16:01]: Jeg takker for en god og nyansert debatt, men også en debatt med en del ulike synspunkter. Jeg gleder meg til at vi skal legge fram ungdomsskolemeldingen, for der har vi gått igjennom en del av det forskningsgrunnlaget vi har om nivådeling, gamle kursplansystemer osv.

Det jeg kan si allerede nå, som også interpellanten var inne på, er at vi ikke bare har en god politisk begrunnelse for fellesskolen. Vi har også en god faglig begrunnelse for fellesskolen og en forskningsbasert begrunnelse for at vi ikke er tjent med – ikke de elevene som sliter med noen fag, ikke de elevene som er langt framme i noen fag – å lage en systematisk nivådeling som er sånn at man i 12–13-årsalderen må gjøre valg som legger føringer for resten av utdanningsløpet og for yrkesvalg.

Og det er ikke sånn at man innenfor idretten har sett seg tjent med å plukke talenter og spesialisere dem på et tidligst mulig tidspunkt. Det er tvert imot sånn at de holder tilbake litt – satser på breddeidretten lenge for å inkludere mange barn, og så etter hvert spesialiserer litt. I tillegg er det ganske fremmed for den norske tradisjonen å tenke mer østeuropeisk og gjøre som man gjorde i gamle østblokkland, nemlig å plukke talenter og kjøre dem inn i spesialløp, uten kontakt med noen som ikke har akkurat samme type talenter som en selv. Det er faktisk ikke sånn at de nødvendigvis vinner i skisporet hver gang heller.

Så her må vi ha en kunnskapsbasert, og selvfølgelig verdibasert, politisk debatt. Det finnes en del myter om nivådeling som det er viktig at vi har en reflektert og skikkelig diskusjon rundt.

Jeg tror at en del av utfordringene i norsk skole, med bråk og uro og lærere som strever med å få hele bredden av elever til å falle til ro og konsentrere seg om det de skal, også handler om at elever med spesielle talenter ikke har nok å bryne seg på. Det handler om at de ikke holder oppe motivasjonen. Det er ikke nødvendigvis sånn at det blir stille og disiplinerte elever. Det kan også bli ganske bråkete og krevende elever. Så for hele fellesskapet og for alle barns utvikling er vi tjent med å lykkes bedre med en tilpasset opplæring hvor de som har helt spesielle talenter, også har muligheten til å følge en progresjon som går ut over fellesskapets.

Der har vi startet. Men vi bør ha mye større ambisjoner når det gjelder å få flere elever i ungdomsskolen til å følge med over på videregående skole, både til de yrkesfaglige retningene og til de mer teoretiske retningene som vi har nå. Men TAF-systemet er bare en litt annen måte å tenke på når det gjelder hvordan en skal kunne kombinere studiespesialisering og yrkesfag.

Med litt mer variasjon og bredde på dette og en diskusjon som vi bør ha om å utvide muligheten til flere fag, tror jeg vi kan treffe (presidenten klubber) bedre for barn med (presidenten klubber igjen) forskjellige forutsetninger.

Presidenten: Presidenten vil be om at taletiden overholdes.

Dermed er sak nr. 12 ferdigbehandlet.

Sakene nr. 13–15 er interpellasjoner, og presidenten vil med henvisning til forretningsordenens § 64 foreslå å fravike den alminnelige behandlingsmåten for interpellasjonsdebatter, ved at disse blir behandlet sammen. De tre interpellasjonene berører i stor grad samme tema og er stilt til samme statsråd.

– Ingen har bedt om ordet til dette, og det anses vedtatt at sakene nr. 13, 14 og 15 behandles under ett.