Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:45:00]: (ordfører for saken): Først vil jeg få berømme forslagsstillerne for å ta et positivt initiativ og skissere mulige løsninger på et område som hele komiteen er opptatt av.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at finanskrisen har historiske proporsjoner, og at krisen ble den sterkeste tilbakegangen i verdensøkonomien siden andre verdenskrig. Finanskrisen viste oss også hvor sårbare bankene er for forstyrrelser i penge- og kapitalmarkedet, og at problemer i banksektoren lett kan gi negative konsekvenser for samfunnsøkonomien generelt.

Finanskrisen ble møtt av kraftige globale krisepakker. I Norge bidro regjering og storting til å dempe krisen gjennom en ekspansiv penge- og finanspolitikk som opprettholdt etterspørselen etter varer og tjenester. Og Norge klarte seg svært godt gjennom finanskrisen med liten nedgang i produksjonen og liten økning i arbeidsledigheten. Det kan vi ikke si om mange andre land – finanskrisen ble etterfulgt av en gjeldskrise i de landene som hadde reddet finanssektoren gjennom kraftfulle krisepakker. Fremdeles er det stor uro og usikkerhet rundt mange lands økonomi, og vi ser nesten hver dag eksempler på hvordan vanlige mennesker nå betaler en høy pris for redningsaksjonen gjennom arbeidsledighet, dårligere velferdstjenester og dårligere privatøkonomi. Vi ser derfor nødvendigheten av strenge internasjonale reguleringer av finansmarkedene, slik at kriser ikke oppstår.

Norge har en regulering av finansmarkedene som viste seg å være svært gunstig gjennom den internasjonale finanskrisen. Men vi har en åpen og liten økonomi, og det er derfor avgjørende for våre interesser at vi har solide finansielle systemer globalt. Komiteen viser til at det pågår et stort internasjonalt arbeid for å utvikle gode nok regelverk for regulering og tilsyn med bankene. Sentralt i arbeidet står utarbeiding av standarder og anbefalinger om krav til kapital, likviditet og tilsyn.

Arbeidet som foregår internasjonalt, vil ha betydning for Norge ved at endringer i EU-regelverket på finansområdet tas inn i EØS-avtalen. Det er derfor vesentlig at Norge bidrar i arbeidet med nye regler, slik at våre erfaringer med reguleringer av finansmarkedene blir hørt når nytt internasjonalt regelverk skal utarbeides.

Komiteen har registrert at det allerede er tatt initiativ til regelendringer i banksikringsloven og når det gjelder informasjonstiltak. Vi fikk også Finanskriseutvalgets innstilling den 25. januar, der det foreslås en rekke tiltak for å videreutvikle finansmarkedsreguleringen i Norge. Utvalget gir et viktig bidrag til forståelsen av den internasjonale finanskrisen og utslagene av krisen i Norge. Det understreker viktigheten av å holde orden i økonomien og viktigheten av solide reguleringer, sterke tilsyn og internasjonalt samarbeid for å unngå nye kriser i finanssektoren. Blant annet framhever utvalget et utvidet nordisk samarbeid for å regulere finansmarkedet, herunder samarbeid om strengere kapital- og likviditetskrav overfor banker, og særskilte krav til systemviktige finansinstitusjoner. Utvalget foreslår videre at skattesystemet kan supplere finansmarkedsreguleringen og ved det bidra til mer finansiell stabilitet. I den sammenhengen foreslår utvalget at det innføres en skatt – aktivitetsskatt – på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for å beskatte merverdi skapt i finanssektoren.

Utvalget er også opptatt av forbrukervernet i finansmarkedet. Det synes jeg er svært positivt, for det er til tider vanskelig for forbrukerne å forstå de produktene som tilbys.

Finansministeren sa ved framleggingen av utvalgets innstilling at han raskt skal følge opp utvalget, og at de ulike tiltakene vil bli vurdert.

Vi har også registrert at finansministeren i sitt brev til komiteen sier at forslagene fra Kristelig Folkeparti tar opp i seg elementer som diskuteres både nasjonalt og internasjonalt.

Flertallet i komiteen viser til at det på bakgrunn av det arbeidet som foregår nasjonalt og internasjonalt, vil bli fremmet forslag til endringer på vanlig måte for å sikre oss mot en ny finanskrise. Kristelige Folkepartis forslag vil være et av flere innspill i den sammenhengen, og flertallet foreslår at forslagene vedlegges protokollen.

Ulf Leirstein (FrP) [12:50:14]: La meg takke saksordføreren for en god gjennomgang av innstillingen fra komiteen. La meg også berømme Kristelig Folkeparti for å fremme dette forslaget.

Det er jo sånn at når det gjelder det nivået vi har på reguleringer i Norge i bank- og finansnæringen, har Stortinget vært enstemmig, både før finanskrisen, under finanskrisen og også nå når vi drøfter nye reguleringer, eventuelt behovet for nye reguleringer, etter det som skjedde i 2008. Samtidig er det sånn at mange av disse forslagene som Kristelig Folkeparti nå fremmer, mener Fremskrittspartiet er viktige, og mange av dem er det helt klart også riktig å se nærmere på.

Men det er utrolig viktig for Fremskrittspartiet – og det tror jeg også gjelder hele komiteen – at når man skal legge seg på et nivå med hensyn til reguleringer, må man også se hen til hvilket nivå reguleringer blir lagt på i Europa og i verden ellers. Det er sånn at hvis vår bank- og finansnæring skal ha en god framtid her i Norge, må vi også sørge for at vi ikke får så harde reguleringer her at de blir hardere og tøffere enn i de land og markeder vi konkurrerer mot.

Det gjøres mye godt arbeid. Det er tatt initiativ til at det blir gjort mye arbeid internasjonalt gjennom diverse internasjonale organisasjoner. Dette arbeidet vil jo bli fulgt opp, ikke minst bl.a. fordi vi er forpliktet til å se på dette gjennom EØS-avtalen. Finanskriseutvalget som ble nedsatt, har jo også fremmet sin innstilling, og det har vel finansministeren vært klar på skal følges opp på egnet måte. Samtidig gjøres det masse arbeid i bankutvalget og andre komiteer som jobber med disse tiltakene. Derfor har Fremskrittspartiets konklusjon vært at det er helt naturlig at vi nå, når det kommer en sak fra regjeringen, får sett på dette samlet, hvordan dette skal følges opp. Jeg har stor tro på at mye av det som forslagene fra Kristelig Folkeparti tar opp i seg, også vil kunne komme til å få en enstemmig konklusjon i Stortinget.

I forhold til innstillingen som er framlagt, har jeg bare lyst til å referere en del av merknaden som Fremskrittspartiet er med på, og det er på side 3, hvor vi skriver:

«Det er sentralt for Norges velferd at man opprettholder en velfungerende bank- og finansnæring. Det er dermed viktig å ha et kontinuerlig fokus på regulering av sektoren, men det må heller ikke glemmes at nye reguleringer kan koste i form av effektivitet. Ensidige reguleringer fra Norges side kan få utilsiktede virkninger i form av å svekke norske bankers mulighet til å konkurrere med sine utenlandske konkurrenter, og dermed øke faren for at mer av finansieringen av norsk verdiskaping flyttes ut til aktører og markeder med lavere reguleringskrav.»

Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet det er riktig at vi ser forslagene fra Kristelig Folkeparti i sammenheng med det som nå gjøres i Europa og i verden, også knyttet til de forslagene som kommer fra Finanskriseutvalget, før vi tar endelig stilling til eventuelt nye behov for nye reguleringer i kjølvannet av finanskrisen. Derfor er vår konklusjon at vi vedlegger dette forslaget protokollen, og vil komme tilbake til det og se nøyere på det.

Jan Tore Sanner (H) [12:53:55]: Finanskrisen viste hvor sårbare vi er i en globalisert verden, og at bobler i økonomien kan få store konsekvenser for folks jobber i en globalisert verden.

Samtidig vil jeg bruke anledningen til å minne om at globaliseringen og internasjonal handel har bidratt til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdom, og at markedsøkonomien og den internasjonale handelen ikke har fått det skuddet for baugen som venstresiden håpet på i forbindelse med finanskrisen. Tvert imot ser vi at verden nå samler seg om en diskusjon om nye retningslinjer for å sikre internasjonal handel og konkurranse som et viktig virkemiddel for å løfte verden ut av finanskrisen og sikre både jobber og trygghet.

Jeg husker godt at SV sto på denne talerstolen og hevdet at finanskrisen ville bli for kapitalismen det Murens fall ble for kommunismen. Noen år etter finanskrisen kan vi konstatere at venstresiden igjen tok feil.

Samtidig vil jeg understreke at internasjonale kjøreregler og regulering også er en viktig del av en internasjonal markedsøkonomi og en globalisert økonomi. Når økonomien er globalisert, må politikken også følge etter. Det mener jeg er en av de aller viktigste lærdommene fra finanskrisen.

Norske finansmarkeder, våre banker, har stått seg godt gjennom finanskrisen. Det skyldes at vi har et marked som er godt regulert, og at vi har gode tilsyn. Derfor ser ikke Høyre noen grunn til at vi skal fremskynde en ny og ytterligere regulering av det norske markedet. Jeg synes imidlertid at Kristelig Folkepartis innspill er positivt fordi det er helt nødvendig at vi diskuterer igjennom om det norske markedet er riktig regulert. Men enda viktigere er den internasjonale debatten som nå går gjennom IMF, gjennom Basel III og ikke minst gjennom det store markedet vi er en del av i EU, og det er de internasjonale reguleringene som er viktig.

La meg til slutt understreke også et annet moment som Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre understreker i denne innstillingen, nemlig at bank- og finansmarkedet også reflekterer hvordan det for øvrig står til i økonomien. Det betyr at vi ikke skal ha et ensidig fokus på bank- og finansmarkedet. Vi er også nødt til å se på hvordan økonomien for øvrig er skrudd sammen, om det er en sunn økonomisk vekst, om det er en god balanse mellom det offentlige og private, om det er en god balanse også når det gjelder sparing og vekst i økonomien.

Vi verdsetter de innspillene Kristelig Folkeparti har kommet med, og mener at de vil kunne vurderes i en større sammenheng når regjeringen kommer tilbake med sin vurdering av Finanskriseutvalgets innstilling, og ikke minst når vi etter hvert også får forslag på bordet som følge av EUs vurderinger, og de internasjonale vurderingene, som nå foretas av reguleringene.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:58:05]: Jeg vil også starte med å gi honnør til forslagsstillerne. Dette er et veldig viktig innspill i et arbeid som regjeringa er i gang med, nemlig oppfølginga av Finanskriseutvalgets rapport, men også initiativer som er tatt i forkant av dette på bakgrunn av den finanskrisa som har slått inn over verden på en dramatisk måte, og også til dels inn over vårt eget land på en alvorlig måte.

Det må være skuffende for representanten Tybring-Gjedde å høre at vi skal arbeide videre med disse forslagene. Nå er ikke Tybring-Gjedde her akkurat nå, men jeg tror nok det kan være en fordel at vi ser disse tingene i sammenheng, og håper da på forståelse fra Kristelig Folkeparti for at det skal gjøres.

Jeg kan i hvert fall love fra SVs side at vi kommer til å ha en offensiv tilnærming til akkurat disse spørsmålene, for det er et helt klart behov for en ny og mer offensiv tilnærming til finanssektoren, som i altfor stor grad har fått operere fritt med liten risiko, særlig globalt. I Norge har vi vært framsynte nok til å ta en del grep overfor finanssektoren som jeg må si ikke alltid har vært mottatt med like stor begeistring, men som allikevel har kommet på plass, og som har reddet deler av denne sektoren fra å bli hardere rammet enn de ellers ville ha blitt som en følge av denne krisa. Men som Bent Sofus Tranøy, som var med i Finanskriseutvalget, påpeker, har finanssektoren vært systematisk tilgodesett i forhold til andre næringer, uten noen fornuftig grunn, som han sjøl sier. For det første har de sluppet moms, for det andre har de åpenbart sluppet noen risiko. Som finanskrisa så tydelig viste, har de drevet sin virksomhet etter prinsippet: mynt, jeg vinner; kron, staten taper. Eller sagt på en annen måte: Hvis man går ut med en gevinst, skal den tilfalle den enkelte, mens tapene skal sosialiseres, altså fellesskapet skal være nødt til å ta på seg disse tapene.

Det er klart at det også er noe av bakgrunnen for den sosiale uroen og de opprørene som vi ser i veldig mange land rundt oss. Det skyldes at veldig mange mennesker reagerer sterkt på at de skal være nødt til å betale prisen for en krise som er skapt av en sektor som i stor grad har sluppet unna regulering, og i stor grad også har sluppet unna å betale til fellesskapet. Så et par av de forslagene som har kommet fra Finanskriseutvalget, er det vel verdt å se på, nemlig dette med en stabilitetsavgift og ikke minst en aktivitetsskatt. Jeg er forundret over at Venstre da Finanskriseutvalget la fram sine anbefalinger, på sine hjemmesider raskt tok avstand fra akkurat disse forslagene, fordi de mente at dette ville være å pålegge en spesiell næring en særskatt. Vi ser det helt motsatt. Vi ser det sånn at dette i så fall ville være med på å gjøre finansnæringa til en del av samfunnet så å si, der de også må være med og bidra på samme måte som alle andre er nødt til. I tillegg er jo det også veldig viktig for å sikre at vi unngår nye bobler og nye kriser. Hvordan vi regulerer denne næringa, og hva slags bidrag de skal gi til fellesskapet, vil være med på å berede grunnen for hvordan de vil opptre også i framtida. Vi skal ikke ta for gitt at man har lært av alle sine feil, uten at vi hjelper til.

Så vil jeg også til slutt trekke fram et forhold som er veldig viktig for hvordan dette går videre, nemlig sosiale forskjeller og ulikhet i verden. Da vil jeg si det veldig direkte: I dag er det sånn at de tre rikeste personene i verden tjener like mye som de 500 millioner fattigste menneskene i verden. Det mener vi er dypt urettferdig. Men i tillegg er det farlig hvis det utvikler seg sånn at vi får en superrik elite som bare blir rikere og rikere, uten at de helt vet hvor de skal plassere pengene sine, og bruker innovative grep og plasserer pengene inn i nye strukturerte produkter eller hva det måtte være, som også kan bidra til nye bobler, og som går direkte ut over den vanlige forbruker og enkeltmenneskene.

Så her er det nok å ta tak i, og vi gleder oss til debattene videre.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:03:15]: Jeg vil også takke for representantenes forslag.

Den internasjonale krisa, finanskrisa, er et resultat av politiske endringer de siste 25 årene. Heldigvis hadde nasjonalstatene muskler til å sikre at finanssektoren ble reddet fra en omfattende kollaps. Det er vel få som er klar over hva slags kollaps som ellers ville skjedd. Fra kompetent hold er det blitt sagt til meg at 20–25 av de største finansforetak i verden med rimelig sikkerhet ville gått konkurs. Vi kan bare tenke oss hva som da ville blitt resultatet når vi så effekten av én stor konkurs i USA.

Det internasjonale pengefondet har betydelig ansvar for krisen. Det har et betydelig ansvar fordi det de siste 25 år har vært basert på en ideologi om friest mulig kapitalflyt. Det vil jo innebære en betydelig risiko, og vi vet jo da at det gikk galt.

I dag er det grunnlag for en ny ideologi, fra friest mulig bevegelse av kapital til en positiv holdning til land som ut fra nasjonale forhold har behov for nasjonal kapitalkontroll med finanstransaksjoner over landegrensene. Vi så det i krisa i Asia på 1990-tallet. Malaysia innførte da kapitalkontroll, fikk betydelig skjenn fra Det internasjonale pengefondet, mens nå har Det internasjonale pengefondet sjøl akseptert kapitalkontroll i forbindelse med den pakke som ble gitt til Island. Det er altså framskritt på dette punktet, og det er viktig at norske myndigheter har en stor og god diskusjon omkring dette, slik at vi kan komme på en annen kurs.

Norge er – som flere har vært inne på – i mindre grad berørt. Flere har sagt at vi har så gode systemer. Ja, vi har nok bedre systemer enn andre, men det kan vel også hende at vi er et lite land i utkanten av Europa og dermed har hatt en treghet i forhold til å tilpasse oss den spekulasjon som i større grad har vært til stede andre steder. Jeg syns det er ganske mange i det politiske og økonomiske miljøet i Norge som på en ganske blåøyd måte ønsker å tilpasse seg til internasjonale trender.

Finanskriseutvalget ble nedsatt 19. juni 2009. Vi fikk innstillinga NOU 2011:1 Bedre rustet mot finanskriser 25. januar i år, og vi fikk da et godt grunnlag for å diskutere dette videre.

Et av de store temaene internasjonalt på dette området er tema som er knyttet til såkalt «Too big to fail», altså store banker som er så avgjørende at myndighetene ikke kan la dem gå over ende. Bank for Internasjonal Settlement i Basel i Sveits legger ned mye arbeid i systemendringer knyttet til dette, slik at en kan redusere risiko. Jeg sier «redusere» risiko. Det vil bestandig være risiko knyttet til bankvirksomhet, og det vil bestandig være naturlig at banker går konkurs, sånn som det er andre steder. Men vi snakker altså om redusert risiko.

De store bankene har i dag en implisitt statsgaranti mot å gå over ende, og Finanskriseutvalget har anslått at verdien for vår største bank, nemlig DnB NOR, er i størrelsesorden 1–4 milliarder kr per år, et betydelig tall, en viktig informasjon som må ut til det norske folk.

På side 173 i innstillinga nevnes stabilitetsavgift, en stabilitetsavgift som altså er myndighetsbestemt, og som skal settes slik at den endrer atferden til bankene, endrer atferden mot mindre risikofylt virksomhet i retning av grunnleggende banktjenester, såkalt «core banking». Det er altså en myndighetsbestemt avgift. Den har sine svakheter. Derfor bør en drøfte et mer markedsbasert system, hvor en priser det slik at det blir en større grad av automatikk. Banksikringsloven kan da endres slik at ved konkurs eller akkord rammes bankenes egenkapital først, dernest ordinært innlån og til slutt innskudd. Det kan være et alternativ som det er viktig å diskutere.

Moms på finansielle tjenester er sjølsagt også et viktig tema. Det må være i tråd med regjeringas grunnlag, nemlig å sikre breie avgiftsgrunnlag. Det er ikke, så langt jeg vet, umulig å gjennomføre det i dag med de datasystemer en har. Derfor er det noe som jeg håper på blir grundig drøftet ved behandlinga av Finanskriseutvalgets innstilling.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:08:40]: Takk til saksordføreren for godt gjennomført arbeid.

Jeg registrerer at de fleste partier vil – nå siterer jeg Leirstein – «se nøyere på det». Jeg registrerer at også Fremskrittspartiet av og til har behov for å se nøyere på enkelte forslag før man vedtar dem. Det samme har flere andre sagt. Det tar vi positivt.

Den finanskrisen vi har vært igjennom, har historiske proporsjoner. Det ble den sterkeste tilbakegangen i verdensøkonomien siden depresjonen på 1930-tallet. Den har blitt møtt med en global koordinering av finanspolitikken, som flere var inne på, bl.a. i form av ekspansive offentlige budsjetter, som er ganske unikt i verdens nyere økonomiske historie. Selv om norske banker nå har relativt god tilgang på finansiering i penge- og kredittmarkedene, er situasjonen internasjonalt fortsatt usikker. Det gjelder i særlig grad eurosonen.

Krisen har vist at samfunnets interesser ikke alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker får følge sine egeninteresser i såkalte frie markeder.

Norge kom relativt godt igjennom finanskrisen. Dette skyldes ikke minst at vi hadde lært av den bankkrisen vi opplevde på 1990-tallet – vi hadde etablert et relativt strengt regelverk – samt våre solide statsfinanser. Men vi kan også bli bedre.

En av de mest sentrale lærdommene fra finanskrisen og et av de viktigste forslagene vi fremmer i dag, handler om at bankenes atferd må bli bedre tilpasset den risikoen som er involvert. Dersom bankene tror de vil bli reddet av myndighetene hvis det skulle gå galt, vil det også påvirke deres vilje til kanskje å ta for stor risiko. For å unngå slik atferdsrisiko må kriseløsningssystemene sikre at de som har bidratt til risikotakingen, må være de som også står for tapene, ikke innbyggerne eller staten. Dermed vil bankene også ta mindre risiko. Sannsynligheten for dannelser av bobler i økonomien, med etterfølgende kriser, vil bli tilsvarende redusert.

Baselkomiteen vil innføre høyere kapital- og likviditetskrav for å gjøre bankene bedre i stand til å møte nye kriser. For å unngå at bankene skal stramme inn sin långivning mens veksten er svak i mange land, skal dette skje gradvis fra 2013 til 2019.

Det er lenge å vente, sa sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale nylig, ettersom bankene her i landet går godt. Han mente derfor, som i et av de forslagene vi fremmer i dag, at vi sammen med våre nordiske naboland bør gå foran og innføre strengere regler. Det er jo tross alt slik at Norges strenge bankregelverk har vist seg å være en styrke, ikke en svakhet, for de samme banker.

De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnader ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking gjør at det også kan være hensiktsmessig å se på hvordan vi skattlegger finansnæringen. Det internasjonale pengefondet, IMF, foreslår i sin rapport til G20-gruppen nylig en egen skatt på summen av overskudd og lønn i finansinstitusjoner. Dette synes vi er et forslag det er vel verdt å se nærmere på. Resten av næringslivet må betale moms, mens en relativt pengesterk finansnæring har momsfritak. Det er et paradoks. Vi kan se på en aktivitetsskatt på overskudd og lønn i finansnæringen for å kompensere for dette forhold, også for å sikre at næringen ikke blir for stor og ikke tar for stor risiko.

Jeg kan jo føye til som et lite forslag: Vi diskuterer formuesbeskatningen rett som det er i denne salen. Det gjorde vi i en av de tidligere debattene. Kanskje vi skal se på det å veksle inn en slik skattlegging med den formuesbeskatningen som går på å beskatte det aktive eierskapet. Det synes jeg kan være en interessant tanke. Jeg håper også regjeringen vil vurdere det i det de nå har sagt at de vil følge opp fra Finanskriseutvalget. Vi imøteser de forslag regjeringen til syvende og sist kommer fram til, når man har – som Leirstein sa – tenkt seg nøye om.

Jeg tar opp våre forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslag han refererte til.

Borghild Tenden (V) [13:14:02]: Først takk til saksordføreren for en veldig balansert fremstilling av denne saken.

Vi kan alle være glade for at Norge kom seg gjennom finanskrisen langt bedre enn de aller fleste land. Det skyldes en rekke forhold. Det skyldes at vi i utgangpunktet var bedre rustet til å møte krisen – ikke minst statsfinansielt. Det skyldes at et samlet politisk miljø fort innså alvoret i situasjonen, og at vi gjennom både en dialog i forkant og raske beslutninger i Stortinget i fellesskap sørget for å møte krisen gjennom politiske vedtak og ved å ta i bruk nødvendig politisk verktøy. Og det skyldes ikke minst at svært mange politiske reguleringer av bank- og finansnæringen allerede var på plass.

Så er selvfølgelig spørsmålet: Er det noe vi kan lære av krisen? Er det behov for ensidige tiltak i Norge for å stå bedre rustet neste gang?

En av de viktigste forutsetningene for en velfungerende og dynamisk markedsøkonomi er at den overordnede økonomiske politikken virker stabiliserende over tid. Det er ikke mulig, og heller ikke ønskelig, å forsøke å fjerne alle konjunkturbevegelser. Det er normalt at økonomien svinger noe opp og ned som følge av normale konjunkturbølger. Poenget med en stabiliserende politikk er i første rekke å dempe de mest alvorlige svingningene og spesielt redusere risikoen for dype og langvarige kriser.

Jeg vil peke på noen prinsipper som er viktige for Venstre.

For det første er det viktig at Norges Banks mandat også kan innebære pengepolitiske tiltak som kan motvirke sterke spekulasjonsbobler knyttet til verdipapirer, boliger og eiendommer.

For det andre må regulering av banker og andre finansvirksomheters soliditet og evne til å tåle konjunktursvingninger være tilstrekkelig robuste og dekkende, og de bør innrettes slik at de virker motsyklisk og derigjennom stabiliserende over tid.

For det tredje må budsjettpolitikken baseres på handlingsregelen, som vil bidra til å skape en forutsigbar finanspolitikk. På denne måten understøttes også landets statsfinansielle robusthet.

For det fjerde må Norge aktivt bidra til å bygge og videreutvikle viktige institusjoner innen internasjonal handel, finans- og valutasystemer, som er legitime og effektive, slik flere har vært inne på her i dag.

Til sist: Åpne markeder sikres best gjennom rettferdige spilleregler, nøytrale reguleringer og friest mulig konkurranse lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Det er viktig å være føre var og ikke tro at vi har så mye penger på bok at vi uansett løser kommende kriser. I så måte er dette forslaget fra Kristelig Folkeparti en viktig påminnelse.

Helt til slutt en liten visitt til representanten Thorkildsen. Det er jo ikke slik at om en pålegger finansnæringen en momslignende skatteordning, betyr det automatisk at det bidrar til fellesskapet. Det betyr at tjenesten blir dyrere for brukeren, og kostnadene veltes ofte over på kunden. Det så vi f.eks. da man innførte merverdiavgift på idrettsbilletter.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:17:26]: Jeg synes at det så langt har vært en god dag i Stortinget. Jeg synes også at det på en måte understreker den rollen som den politiske debatten har, både det å kunne belyse ting, få fram synspunkter og som grunnlag for å få saker videre når en både får tenkt og tenkt seg om.

Den saken som nå er på tapetet, er en stor sak. Det er ikke mulig i et stutt innlegg å komme inn på alle sider ved den, men jeg vil komme inn på noen få punkter.

Det vi ser, er at en ny utfordring er utviklingen av det en kan kalle den internasjonale kapitalismen og de internasjonale kapitalbevegelser, kombinert med den nye informasjonsteknologien, som gjør at der en i tidligere tider kanskje kunne håndtere en krise innenfor nasjonalstatens grenser, i mye større grad både må forebygge og håndtere kriser i en større internasjonal sammenheng. Det er også bakgrunnen for at denne saken er på dagsordenen, ikke bare i Stortinget, men i Europa, i Det internasjonale pengefondet og i mange andre internasjonale sammenhenger.

Norge er som en stor kapitaleksportør avhengig av velfungerende, åpne, gjennomsynlige og robuste kapitalmarkeder. Det er også grunnen til at vi fra norsk side i ulike sammenhenger har vært og er aktiv i internasjonal sammenheng i så måte.

Så er det også slik at kontroll, tilsyn og kapitalkrav er en viktig del av den jobben som må gjøres framover. Samtidig tror jeg nok at den viktigste forebyggende jobben blir gjort på det politiske planet – hva slags politikk som blir ført, og selvsagt også, som representanten Syversen var inne på, atferden i finansnæringen og i finansinstitusjoner. Så det å forebygge og hindre framtidige kriser – jeg er ikke sikker på om vi klarer det fullt ut, men vi kan i hvert fall bli bedre på det, og vi må selvsagt også ta inn over oss læring fra de kriser vi har hatt i fortid. Her er det en del fellestrekk. Et viktig fellestrekk ved flere kriser er den drivkraften som ligger i å få egen fortjeneste på andres risiko, og er på en måte en ganske sentral læring i dette.

I kjølvannet av den norske bankkrisen tidlig på 1990-tallet gjorde Norge mye på regelverksiden. Et av de viktigste grepene vi gjorde på regelverksiden, var å nedsette Banklovkommisjonen, som sammenhengende i snart 20 år har bidratt både til å fremme forslag og til å gjøre regelverket bedre og viktigere.

Så er det også et viktig hensyn i tilknytning til norske finansinstitusjoner og det er å veie soliditet mot andre hensyn. Et slikt hensyn er f.eks. konkurransen med andre finansinstitusjoner og den internasjonale konkurransen, som også våre banker og finansinstitusjoner er en del av.

Det er mange nye elementer som nå blir foreslått i soliditetsregelverket til EU. Finanskriseutvalget, som vi har hatt i Norge, har også pekt på en lang rekke tiltak som vil kreve lovendringer. Jeg kan bekrefte at vi ser på muligheten nå til å fase inn disse reglene på en raskere måte, bl.a. i samarbeid med våre nordiske kollegaer, for å få en nordisk tilnærming til en del av disse spørsmålene.

EU-kommisjonen har sendt på høring et nytt rammeverk for krisehåndtering i finanssektoren. Direktivforslaget skal etter planen komme i løpet av våren. Vi har i brev av 18. mars i år til EU-kommisjonen avgitt merknader til EU-kommisjonens høring om rammeverk for krisehåndtering i banksektoren.

Når det gjelder behovet for regelendringer i banksikringsloven, ga Finansdepartementet i juni 2009 et mandat til Banklovkommisjonen til å utrede en revisjon av den gjeldende loven med forskrifter. Banklovkommisjonen tar sikte på å fremme et forslag om endringer i banksikringsloven basert på det ovennevnte som en del av det samlede arbeidet som Banklovkommisjonen utfører.

Jeg vil til slutt si at de forslagene som nå er fremmet av Kristelig Folkeparti, tar opp i seg elementer som både det internasjonale og det nasjonale jobber med. En del er dekket gjennom de oppdrag som er sendt Banklovkommisjonen. Andre ting vil bli tatt opp i forbindelse med avslutningen av høringen og framleggelsen av saker til Stortinget på bakgrunn av Finanskriseutvalgets arbeid. De vil da bli fremmet for Stortinget på vanlig måte, så det blir rik anledning til også her å komme tilbake ved en senere anledning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [13:23:04]: Jeg registrerer at finansministeren, i likhet med Finanskriseutvalget, peker på at Norge, sammen med andre nordiske land, kan gjennomføre kravene fra Basel III og andre reguleringer raskere enn det det ellers legges opp til internasjonalt. I det antar jeg at det ligger en erkjennelse av at det er grenser for hvor mange hestehoder foran andre vi kan og bør ligge, før vi risikerer å helle – holdt jeg på å si – barnet ut med badevannet, nemlig at et sunt bankvesen taper i konkurransen med andre, som ikke er så velregulert.

Mitt spørsmål til finansministeren er hvordan finansministeren vurderer realismen i at Norge kan få med seg EU-land som Sverige, Danmark og Finland i en raskere gjennomføring. Det andre spørsmålet er: Hvis man ikke får dem med, vil Norge allikevel gå alene i en raskere gjennomføring?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:24:17]: Som jeg sa, pågår det nå et ganske aktivt arbeid i EU, med ulike forslag på området. Blant annet er det slik at så langt tror jeg det er ti EU-land som har sett på muligheten for å innføre en aktivitetsskatt som en del av etterveksten fra finanskrisen. Det viser på en måte at det ennå er stor vilje og evne i EU-systemet til å komme opp med forslag på dette området.

Vi vil ta et initiativ overfor våre nordiske kollegaer, og så vil tiden vise om de er villig til og interessert i å gå et steg foran. Hvis det ikke skulle være tilfellet, må vi vurdere det på egen hånd i Norge, men det vil ligge til grunn at vi også er nødt til å se hen til konkurransesituasjonen for norske finansinstitusjoner med tanke på hvor langt vi går og kan gå i å pålegge norsk finansnæring spesielle krav. Men gjennomgående tror jeg det faktisk er slik at det at det også internasjonalt er stor tillit til norsk finansnæring, kan være et konkurransefortrinn, så det er for så vidt to sider av denne saken.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:25:32]: Jeg synes det var et oppløftende innlegg fra finansministeren, og jeg skjønner godt den balanseringen som må finne sted. Det skulle bare mangle.

Så har jeg lyst til å utfordre statsråden på et mer prinsipielt grunnlag – når det gjelder det som han nå refererte til som en aktivitetsskatt. Også det må ses i sammenheng med hva andre land gjør. Men det er jo faktisk slik at finansnæringen – for å si det slik – slipper ganske billig unna i forhold til dagens momsregime.

Mitt spørsmål er på prinsipielt grunnlag: Mener finansministeren og regjeringen at det er grunnlag for å se på en endring i det regimet? Og – hvis han gjør det: Kan han tenke seg å veksle det inn i andre lettelser for norsk næringsliv?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:26:31]: Litt i forlengelsen av svaret på replikken fra representanten Sanner: Hvis en ser på den perioden som var etter den norske finanskrisen, før vi fikk finanskrisen internasjonalt, er det slik at Norge lå nok i fremste rekke på en del områder, f.eks. når det gjaldt kontroll og tilsyn. Så det er mulig å ha gode regler som ikke nødvendigvis er synkronisert med andre land.

Når det gjelder aktivitetsskatten, er det, som jeg sa, et arbeid som nå foregår i EU. Jeg vet ikke det endelige utfallet, men det åpner i hvert fall interessante muligheter også i norsk sammenheng.

Så er det verdt å påpeke at i Norge har vi Sikringsfondet, og bankene innbetaler en avgift til Sikringsfondet, som p.t. er på ca. 20 mrd. kr, som ikke andre land har tilsvarende, så vi må se på totalbalansen.

Når det gjelder muligheten til å veksle om eller veksle inn en mulig skatt for finansnæringen i forhold til andre skatter og avgifter for næringslivet, er jo det en interessant tanke, men jeg får bruke et kjent uttrykk fra debatten her: Vi får komme tilbake igjen til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.