Arild Stokkan-Grande (A) [13:29:14]: Dette er sannsynligvis den verste debatten jeg har tatt initiativet til – et meget alvorlig tema, med grusomme historier, men også et tema som viser fram noe av det beste som kan bo i mennesker, bare man får et engasjement og mulighet til å hjelpe mennesker.
Vi har sett et område preget av krig over mange år, med bunnløs fortvilelse og hvor mange kvinner og barn blir rammet. Men vi har også sett håp og engasjement, og vi har sett at land har gått foran med gode eksempler.
I går kveld, da jeg forberedte meg til denne interpellasjonsdebatten, så jeg en dokumentar på tv fra Kongo. Der kom det fram at siden 1996 har flere kriger herjet i Kongo. Landet har 30 000 soldater i sin nasjonale hær. I tillegg til det har de 50 000 soldater i opptil 60 ulike væpnede grupper. Hundretusenvis av kvinner og jenter har blitt voldtatt. Flere av soldatene i militsgruppene har systematisk brukt voldtekt som et krigsvåpen. En av de tidligere soldatene som var med i dokumentaren, som i ettertid slet voldsomt med vonde minner og plager etter det han hadde vært med på, sa selv at vi var som udyr. Den dokumentaren viste på en glimrende måte hva som foregår i sinnet også hos dem som foretar overgrepene.
En av dem som har fått merke krigsstrategien på kroppen, er tre år gamle Furaha, hvis navn betyr glede. Natten til 16. oktober 2008 skjedde det som kommer til å prege resten av hennes liv. Sammen med sin mor og far lå hun og sov i et skur i flyktningleiren Mugungua i det østlige Kongo. Det er da moren hører at soldater kommer inn i leiren og inn i deres skur. Moren klarer å rømme skrikende ut i skogen, mens soldatene skyter vilt inn i rommet der familien ligger. Først etter to timer våger hun seg tilbake. Da finner hun mannen sin drept, og barnet ligger i en blodpøl. Underlivet til barnet er helt ødelagt. Resten av natten forsøker moren å sove ved siden av sin døde ektemann og med tre år gamle Furaha, som blør fra underlivet, på den andre siden. Tidlig neste morgen forlater moren sin døde ektemann og tar med seg datteren på en 20 km lang tur fram til byen Goma og kvinnesenteret, der hun og barnet kan få hjelp. Turen må de ta til fots gjennom skogen, der det kryr av geriljasoldater. Vel fremme på kvinnesenteret til Mama Jeanette, som er støttet av norsk UD og den norske organisasjonen CRN, får barnet endelig hjelp. Vesle Furaha er langt fra alene om å bli voldtatt i det østlige Kongo. Dette er en alvorlig historie – en forferdelig, grusom historie.
Anne Kristin Sydnes, som er utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp, sier følgende:
«Fred er nødvendig for å få en slutt på voldtektene. Men mens vi arbeider for fred, må en systematisk beskyttelse av sivilbefolkningen få høyeste prioritet.
Massive, kollektive voldtekter, der kvinners underliv blir ødelagt, blir brukt som våpen. De væpnede gruppene bruker udådene blant annet for å skremme folk bort fra territorier og områder som er rike på mineraler. Hvis mineralhandelen bringes under kontroll, kan vi få fred. Verden har ikke råd til å gi opp.»
Kongo er et land som er svært rikt på mineraler som vi bruker i mobiltelefoner, pc-er, dvd-spillere og annen elektronikk som vi omgir oss med til daglig. En del av de krigende grupperingene i Kongo og nabolandene finansierer sin krigføring ved å utvinne og selge disse mineralene, og dermed er det en sammenheng mellom de mineralske rikdommene og de lidelsene som kvinner og barn gjennomgår. Flere dokumentarer har de siste årene påvist nettopp denne sammenhengen. Min interpellasjon handler derfor om hva vi kan gjøre nasjonalt og internasjonalt, men ikke minst om hva vi kan gjøre som forbrukere, og særlig selskapenes eget samfunnsansvar.
I fjor var flere fra Stortinget på besøk i FN. Der møtte vi bl.a. FNs nye vaktbikkje for resolusjon 1325, Margot Wallström. Det var et sterkt møte med dystre undertoner, men også et møte preget av håp. Det finnes ingen enkle løsninger på et så omfattende problem som det vi ser i Kongo. Det kreves en bred innsats på flere felt, og det kreves ikke minst internasjonalt fellesskap.
Problemene knyttet til mineralforekomstene og de mange voldtektene er nemlig først og fremst et symptom på et enda mer omfattende problem i kjølvannet av de mange krigene som har herjet Kongo.
Det at Norge lykkes så godt og ligger i verdenstoppen over de beste land å bo i, skyldes i hovedsak at vi har evnet å sikre at fellesskapets verdier forvaltes av fellesskapet og kommer nettopp fellesskapet til gode. Vi ønsker at det samme skal skje når det gjelder mineralforekomstene i andre land, deriblant Kongo. Derfor må vi være svært nøye når vi leter etter tiltak for å stoppe den forferdelige situasjonen mange kongolesere lever under. Det kan nemlig raskt bli slik at det gode blir det bestes fiende, at tiltak som virker fristende – for da viser vi handlekraft – viser seg å forverre situasjonen for mange.
I en fersk rapport, finansiert av britiske myndigheter, viser Nicholas Garrett fra Resource Consulting Services at slike tiltak som forbud og boikott vil være fånyttes og direkte skadelige. Garrett mener at en stans eller avbrudd i handelen med tinn og coltan vil ramme de svakeste og vil kunne føre til en ytterligere eskalering av konflikten. Han ønsker et mer proaktivt arbeid, for gradvis å få mer offentlig kontroll over den ulovlige delen av mineralhandelen. Da må alle partene oppmuntres til å delta og ikke trekke seg ut. Det er nemlig først og fremst manglende styresett i det østlige Kongo som gjør det mulig for lokale militære grupper å utnytte lokalbefolkningen på den måten som vi ser.
Først og fremst må de få på plass et velfungerende styresett i Kongo. I dokumentaren jeg så på i går, viste de hvor store utfordringer man har med å samle og bygge opp en seriøs velfungerende nasjonal hær. Mange av soldatene kommer fra nettopp væpnede grupper og har selv vært med på voldtekter. Enkelte menn uttalte faktisk at de ikke ville bli plaget med slike spørsmål da hæren ville opplyse om sitt arbeid mot voldtekter.
Kongo, Rwanda og Uganda bør tvinges til å ta kontroll over og avvæpne sine militser. FN bør styrke mandatet for sitt nærvær for å beskytte sivilbefolkningen. EU og USA bør bidra til å finansiere oppbygging og utdanning av en politistyrke med en stor andel kvinner som kan beskytte sivilbefolkningen.
Jeg vil gi stor honnør til de frivillige organisasjonene CARE, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Fellesrådet for Afrika mfl., som i mange år har jobbet for bedre kartlegging av opprinnelsen til mineraler som brukes i vestlige forbruksvarer. De ønsker internasjonale sporingsmekanismer for mineraler, særlig coltan, da de mener at dette må inkludere selskaper som kjøper og videreutvikler coltan. En internasjonal sporingsmekanisme med FN i spissen er helt nødvendig for å oppnå fred i landet på lang sikt, mener CARE.
Vi har sett tidligere, i den såkalte Kimberley-prosessen, at man fikk på plass regelverk for å bryte forbindelsen mellom handel med uslepne diamanter og væpnede konflikter, nettopp etter press fra grasrota og frivillige organisasjoner over landegrensene. Vi burde kunne få til noe liknende her. USA har vist at det er mulig å gjøre noe. FN bidrar, og vi trenger flere land som går foran.
Den norske regjeringen spiller allerede en avgjørende rolle i spørsmålet om global mineralstyring gjennom støtten til EITI. EITI arbeider for mer åpenhet og innsyn i gruve- og oljeindustrien, også i Kongo. Norske organisasjoner kan spille en avgjørende rolle ved å drive lobbyvirksomhet overfor vestlige regjeringer for å få bedre offentlige strukturer og reform av sikkerhetssektoren i Kongo.
Vi ønsker at Norges mål må være å få på plass internasjonale regler og standarder som sørger for åpenhet samt sikre mekanismer for sporing av konfliktmineraler, og at Norge skal samarbeide tett med bl.a. USA og EU i dette spørsmålet. USA har snart på plass regler, og EU vurderer nå regler i samme retning. Vi ønsker også at vi samtidig som vi arbeider med å få på plass internasjonalt regelverk, arbeider for en nasjonal ordning på dette området, og jeg ønsker at regjeringen ser videre på det. Men vel så viktig som hva vi kan gjøre nasjonalt og internasjonalt, er det å peke på det ansvaret vi alle har, særlig produsentene av elektroniske produkter.
Jeg var selv ikke klar over at mobiltelefonen jeg bærer på, kunne inneholde mineraler med en slik historie. Jeg får heller ikke svar på det om jeg spør. Det synes jeg er forkastelig. Vi må alle stille krav til produsentene, og oppfordre produsentene til å fortelle hva det er de putter i mobilproduktene sine.
Jeg håper på en fin debatt.
Statsråd Erik Solheim [13:39:39]: La meg starte med å takke Arild Stokkan-Grande for å ta opp et ekstremt viktig tema.
Verdenssamfunnet sliter med manglende evne til å konsentrere seg om én krise av gangen – den ene dagen er det Tunisia, den neste dagen er det Egypt, så er det Japan, og så er det Libya, og nå er det kanskje Elfenbenskysten. Da vil de «sovende krisene», som fører til at ufattelig mange menneskers liv blir tapt, og til grusomheter som Stokkan-Grande skildret, ha lett for å være utenfor radaren og uten at det handler om dem. Det er neppe noe sted de menneskelige lidelsene de siste ti–femten årene har vært større enn i Kongo. Det er et ekstremtilfelle med voldtekter i en massiv skala, som jeg tror vi ikke har hatt noe annet sted. På den ene siden ufattelige lidelser, og på den andre siden et stort mot fra mennesker som bekjemper dette.
Kongo er i det hele tatt i en internasjonal sammenheng det kanskje sterkeste eksemplet på menneskelig lidelse. Halvparten av befolkningen ble utryddet under belgisk styresett på 1800-tallet. Da landet var selvstendig, hadde det omtrent ingenting. Mobutu ble fort diktator og utnyttet landet på en gjennom korrupt og motbydelig måte. Så spilte borgerkrigen i Rwanda over i årene etter 1994, og skapte det mange har kalt Afrikas første verdenskrig – altså den første store afrikanske krigen – hvor en serie makter blandet seg inn på begge sider.
Koblingen mellom disse grusomhetene og mineraler er veldig sterk. Jeg tror den som har uttrykt det aller sterkest, er far til dagens president Kabila, Laurent Kabila. Han sa en gang at alt som skal til for å ta makten i Kongo, er 5 000 dollar og en mobiltelefon. De 5 000 dollarene er til å kjøpe seg en tilstrekkelig militær kapasitet og styrke til at du kan angripe en gruve, så ta den gruven og bruke mobiltelefonen for å gjøre en avtale med et internasjonalt selskap om utnyttelse av gruven. Da får du penger nok til å utvide hæren din, så kan du gå og ta en ny gruve, og så kan du mangedoble din militære kapasitet på den måten. Det var en ekstrem uttalelse, men det illustrerer koblingen mellom militær makt i Kongo og gruvevirksomheten, som Stokkan-Grande var inne på.
For å illustrere med personlige erfaringer hvor ekstrem situasjonen er i Kongo, kan jeg nevne at de gangene jeg har vært der, så vet jeg at når jeg lander på flyplassen i Kinshasa, vil våre norske medarbeidere som er der, ikke klare å få det kongolesiske utenriksdepartementet til å kjøre tilbake til byen uten å betale bensinen for turen tilbake. De får dem knapt til å ringe for å gjøre avtaler i byen uten å fylle opp telefonkortet med nye tellerskritt. Det er denne kombinasjonen av ekstrem fattigdom og betydelig korrupsjon og vanstyre som selvfølgelig gjør disse problemstillingene så vanskelige å håndtere. Kinshasa er den afrikanske byen, som i hvert fall jeg har vært i, hvor du ser minst tydelig framgang, mens det er stor framgang å se i byer som Addis Abeba eller, i Kongos naboland, Kigali. Du ser ikke hus som er under oppussing i Kinshasa, du ser bare gradvis forfall.
Det aller viktigste vi selvfølgelig kan bidra med, er å få politikken i Kongo riktig, sørge for at det blir en nasjonal styring som kan holde kontroll med de ulike militsene. Men dette er jo lettere sagt enn gjort. Hvis man får en god politisk utvikling i Kongo, vil det løse mange av problemene. Mange av militsene i det østlige Kongo er helt utenfor sentralregjeringens kontroll. I alt vårt arbeid for de to nordmennene som sitter fanget i Kisangani, har et vedvarende tema vært at de avtalene vi gjør med sentralregjeringen, har ingen praktisk betydning på bakken i Kisangani, simpelthen fordi sentralregjeringen har ingen mulighet til å gjøre seg gjeldende der.
Den viktigste av disse gruppene er den såkalte FDLR, som er en videreføring av dem som sto for folkemordet i Rwanda i 1994 – hutuekstremistene der, som har tatt seg inn i Kongo. Selvfølgelig er det veldig mange nye folk som har kommet til, og mange gamle som forsvant, men det er en kontinuerlig videreføring av hutuekstremistene som kontrollerer deler av det østlige Kongo. De kontrollerer gruvevirksomheten og holder det gående som en ren militær styrke, uten noe av det man kaller politiske mål. Så man kan overhodet ikke undervurdere bakgrunnsteppet for det interpellanten tar opp.
Norge er et lite land i Kongo. Det er ved siden av Burma det største land hvor Norge ikke har ambassade. Vi bidrar med en god del for å forsøke å bevare regnskogene i Kongo. Gjennom misjonsorganisasjonene og på annen måte har vi bidratt til å forsøke å dempe konfliktene mellom FDLR og sentralregjeringen, og sett på en måte som vi kan stoppe den hutuekstremistiske geriljavirksomheten på. Men vi er ikke en stor aktør i Kongo.
Når det gjelder selve koblingen mellom voldtekt, massedrap, politisk vanstyre og ressursene i det østlige Kongo, så er det en nær kobling. Men som interpellanten også sier, det er ikke umiddelbart enkelt å si hva løsningen er. Det vi må få til, er en løsning som gjør at de militære gruppene som profitterer på dette, blir frakoblet. Samtidig er dette en stor inntektsstrøm for fattige mennesker i det østlige Kongo, som ikke ønsker at man f.eks. skal boikotte Kongo. Det sies at 16 pst. av kongoleserne på en eller annen måte har inntekter fra gruvevirksomheten. Så det er ikke en liten og perifer virksomhet.
USA har gjennomført den såkalte Dodd-Frank Act, altså finansreformen, hvor en del andre spørsmål også ble tatt opp. Ett av dem var å sikre at børsnoterte selskaper skal offentliggjøre hvor mineralene de bruker, stammer fra. Det er ikke en boikott av Kongo, men det er et krav om at disse selskapene skal ha en ansvarlig og åpen handelskjede. Vi vil nå arbeide tett sammen med amerikanerne, også sammen med EU, for å se på mulighetene for å gjennomføre tilsvarende lovgiving i Norge.
La meg understreke igjen at det vi må få til, må være åpent, transparent. Det må være ansvarlig virksomhet fra selskapenes side, og vi må gjøre hva vi kan for å sørge for at de militære gruppene ikke får kontroll over denne virksomheten. Men det vil ha motsatt effekt av hva man ønsket – det sa også interpellanten – hvis man skulle boikotte Kongo. Da ville illegal virksomhet selvsagt fortsette. Den illegale virksomheten vil være enda sikrere under kontroll av ulike militser, samtidig som mange fattige mennesker i et av verdens aller fattigste områder vil bli ytterligere fattige. Så veien videre må gå gjennom et ansvarlig næringsliv som prøver å sikre åpenhet rundt virksomheten.
I tillegg til dette la meg si at Norge arbeider jo internasjonalt på en rekke andre initiativer for å sikre åpent og ansvarlig næringsliv. Vi la fram en stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar i fjor, som trekker opp norsk næringslivs ansvar i slike situasjoner. Vi har vært en pådriver for en serie internasjonale initiativer. Interpellanten var inne på såkalte Extractive Industries Transparency Initiative. De har sekretariat i Oslo, og Norge sammen med Storbritannia var pådrivere for å få det i gang. Det er et av mange viktige initiativer for å sikre åpenhet rundt olje og gass og rundt gruvevirksomhet. Vi arbeider med ulike initiativer i OECD. Helt konkret når det gjelder det østlige Kongo, er vi med i en internasjonal arbeidsgruppe sammen med FN-organisasjonene, Verdensbanken og andre for å se på hvilke tiltak det internasjonale samfunn kan gjøre for å sikre åpenhet og en riktig bruk, i motsetning til en gal bruk, av ressursene i området.
Jeg besøkte det østlige Kongo i fjor, var det vel. Goma, som interpellanten også var inne på, er et av de stedene jeg tror gjør sterkest inntrykk på de fleste. Det er en kontrast mellom den utrolig vakre naturen, den ufattelige frodigheten – vi snakker om blant de vakreste steder som overhodet finnes på kloden – og de uhyrlige overgrepene som har foregått i det østlige Kongo, og også i nabolandene Rwanda og Burundi. Det østlige Kongo, Rwanda og Burundi går jo tett sammen, og er veldig tett befolket, i motsetning til resten av Kongo. Det er mye tettere samspill mellom det østlige Kongo og Rwanda og Burundi enn det er til sentralregjeringen som sitter langt borte i Kinshasa.
Til sjuende og sist vil de aller viktigste politiske initiativene for å løse opp i dette, være de storpolitiske. Ethvert samarbeid mellom Kongo og naboland som Rwanda er ønskelig. Det har vært en positiv utvikling de siste par årene med samarbeid mellom president Kagame i Rwanda og president Kabila i Kongo. Det må vi tilskynde til å fortsette, for vi vil ikke klare å løse dette spørsmålet isolert fra den større politikken i området.
Så summa summarum: La oss fortsette langs flere veier samtidig, både å bidra til stabilitet i Kongo, bidra til et godt forhold mellom Kongo og nabolandene og få det storpolitiske bildet riktig, men i kombinasjon med å se på alle de tiltakene vi kan gjøre for at det er full åpenhet rundt både pengestrømmer og hvordan ressursene utvikles i det østlige Kongo. Så igjen takk til interpellanten for en viktig debatt.
Arild Stokkan-Grande (A) [13:49:30]: Jeg takker statsråden for svaret, og ikke minst for engasjementet. Dette er en problemstilling som i aller høyeste grad viser at det er behov for fellesskap – fellesskap internt i Kongo og ikke minst et internasjonalt fellesskap – for å møte de ulike problemstillingene bredt anlagt og på en måte som gjør at vi ikke skaper en verre situasjon for de mange fattige i Kongo, men at vi faktisk klarer å hjelpe og sikre at mineralene kommer hele befolkningen til gode og blir en ressurs for videre utvikling.
Jeg er glad for at statsråden signaliserer et fortsatt og et enda tettere samarbeid med USA og EU, og at man kan se for seg og vurdere regelverk også i Norge i et slikt samarbeid. Jeg er også glad for at statsråden, i likhet med meg i mitt forrige innlegg, peker på at mye munner ut i det å ha et ansvarlig næringsliv som er seg sitt ansvar bevisst, og som sikrer at handelen med varer og mineraler går gjennom trygge og sikre kanaler. Næringslivet og produsentene har et betydelig ansvar for å sikre at forbrukerne har muligheten til å ta reelle valg, at de vet hva som befinner seg i deres mobilprodukter eller elektroniske produkter, slik at man får ta et opplyst og reelt valg. Jeg tror også at de næringsaktørene som nå går foran og tar et samfunnsansvar, og som viser helt tydelig hvilke mineraler de har i sine produkter, vil kunne få et stort konkurransefortrinn framfor de selskapene som ikke ønsker å være åpne om hva deres produkter inneholder.
Så er det også viktig, som statsråden peker på, at situasjonen i Kongo må angripes bredt. Da vil jeg gjerne spørre statsråden hvordan man følger opp internasjonalt særlig tre ting som Margot Wallström og flere av de frivillige aktørene på området er opptatt av: Hvordan sikrer man at Kongo, Rwanda og Uganda tar kontroll over og avvæpner sine militser? Hvordan sikrer man og jobber man for at mandatet til de fredsbevarende operasjonene faktisk sikrer sivilbefolkningen, og hvordan følges det opp videre? Og hvordan foregår arbeidet i forhold til både å finansiere og utvikle en politistyrke som også kan inneholde mange kvinner som kan ta ansvar og beskytte sivilbefolkningen, men som også kan møte den særskilte utfordringen som kvinner opplever i denne regionen? Det hadde vært fint å få statsrådens betraktninger på dette. Jeg ser fram til den videre debatten.
Statsråd Erik Solheim [13:52:47]: Stokkan-Grande stilte noen konkrete spørsmål til slutt. Det første var hva vi kan gjøre for å få aktørene i framfor alt Kongo og Rwanda, som de viktigste – men det dreier seg også om Uganda og andre land – til å ta ansvar. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre der, er å ha en kontinuerlig, politisk dialog med disse. Vi møter dem ved forskjellige korsveier og tar opp disse spørsmålene med lederne der. Det er jo ikke slik at de forskjellige militsene er automatiske underbruk under de politiske lederne i regionen. President Kabila i Kongo har nok f.eks. relativt begrenset mulighet til direkte å styre de ulike militsene. Dette er et gigantisk land. Det kongolesiske, normale militærapparatet fungerer ikke på noen måte, slik at det finnes ikke noen opplagte maktmidler for presidenten i Kongo til å holde militsene uten kontroll. Det er bare den gradvise politiske konsolideringen av landet, som selvfølgelig inkluderer å lage normale, militære styrker under demokratisk, politisk kontroll, som over tid kan bidra til dette.
Noen av militsene har nok allikevel vært betydelig influert fra både Rwanda og Uganda, og da er politisk dialog med disse lederne det mest sentrale. Men vi må også selvsagt forbeholde oss ansvaret for folk som vi muligens kan ha innflytelse på, og hvordan de opptrer.
Så var interpellanten også inne på næringslivets samfunnsansvar. Internasjonal mobilindustri er nesten sikkert en industri som er følsom for kundenes politiske vurderinger også. Det er en i betydelig grad image-drevet industri, hvor det å kunne vise til samfunnsansvar, i motsetning til å være i verstingeklassen, er et viktig fortrinn. Det må være krav til alle de store mobiloperatørene om å tydeliggjøre hvordan de henter ut sine ressurser og gå tilbake i kjeden. Nå skal vi også gi dem den erkjennelsen at dette er ikke en lett ting, men de må redegjøre for hele kjeden så langt tilbake til gruvevirksomheten som mulig for å demonstrere at dette har kommet på en akseptabel måte. Men målet må også være en akseptabel måte i Kongo, ikke så å si å presse alle til å drive alle andre steder, noe som bare ville gjøre fattige mennesker i Kongo sannsynligvis enda fattigere.
Willy Pedersen (A) [13:55:37]: Mitt utgangspunkt i denne interpellasjonen bygger på tankegangen: Tenk globalt, handl lokalt! Men først skal jeg kommentere litt det interpellanten allerede har problematisert.
Kongo, som ligger i hjertet av Afrika, er et land rikt på store naturressurser. Dette landet har gjennom historien vært preget av denne rikdommen, en rikdom som har vært utnyttet og kolonisert av fremmede makter. Rikdommen har også vært gjenstand for okkupasjoner fra naboland, og nå er de samme naturressursene bakgrunnen for overgrep, drap og massevoldtekter.
Barn, kvinner og menn er i dag stadig utsatt for grove overgrep. Disse menneskene i Øst-Kongo er utsatt for en brutal militærstrategi som går ut på å avskrekke sivilbefolkningen gjennom voldtekter og drap. Disse sivile er blitt et legitimt mål for å sikre seg tilgangen til og kontrollen over landets naturressurser. Så det er en ganske annen form for imperialisme og kamp om ressurser enn det vi tidligere er kjent med. Voldtektene er et grusomt middel, som splitter opp familier og ødelegger lokalsamfunn, for berikelsen av krigsherrene i landet. Traumatiseringen av sivilsamfunnet er på denne måten en grotesk del av ressursutnyttelsene i mange av Kongos gruver.
Så kan man spørre seg hvordan dette er mulig. Jeg har ikke alle svarene på det, men jeg skal allikevel våge meg på noen betraktninger rundt det. Hvis man setter det litt på spissen, kan man si at kapitalismen og markedets bakside fremmer et slikt undertrykkende system. Etterspørselen etter disse varene muliggjør i så måte denne ressurskampen. En enkel kausal løsning er kanskje at en stopp i etterspørselen etter disse mineralene også fjerner grunnlaget for kampen om ressursene, som igjen setter en stopp for overgrepene på de sivile.
Men jeg tror ikke dette er trylleformelen alene for fred og forsoning i Kongo. Her spiller nok også etniske konflikter inn, som også er en del av et komplisert konfliktbilde av motsetninger og vold.
Likevel er etterspørselen etter disse mineralene pekt på som en av de viktigste kimene til mange av disse overgrepene. Markedet for disse mineralene er stort, og kapitalen som kjøper disse råvarene, har derfor, etter mitt syn, et ansvar for å avhjelpe situasjonen. Salget av disse mineralene til ulike internasjonale selskaper som produserer gullringer, mobiltelefoner osv., er med på å finansiere våpen og medisiner til militære styrker i Kongo, midler som igjen muliggjør de overgrepene vi ser i dag. Det er med bakgrunn i dette jeg mener at man ved hjelp av kapitalen må snu denne utviklingen.
Kapitalisme og allokering av kapital er et godt instrument for å fremme fred og utvikling. Norge er et godt eksempel på dette, hvor våre naturressurser har lagt grunnlaget for den utviklingen vi har hatt av det sivile samfunnet. Dette kan vi også bidra med i Kongo. Vi kan vise et solidarisk ansvar overfor sivilbefolkningen, et solidarisk ansvar, som vi kan vise ved å stille krav om produktsporing til elektronikkselskaper, som f.eks. Apple og Nokia. Som forbrukere bør vi ta ansvar for at de mobiltelefonene vi kjøper, ikke er produsert med metaller fra konfliktgruver. Vi kan be internasjonale selskaper som selger sine produkter i Norge, om å dokumentere hvor mineralene i f.eks. pc-en kommer fra. Dermed kan vi også forsikre oss om at det vi kjøper, ikke er med på å finansiere volden i Kongo.
Samtidig kan vi også gjennom en aktiv forbrukerpolitikk si nei til de produktene som kommer fra konfliktgruver. Men vi kan også premiere de gruvene som driver legalt, og som bidrar til en positiv utvikling av det sivile samfunnet i Kongo. På den måten gir vi incentiver til å endre situasjonen lokalt i Kongo. Vi bruker da markedet og kapitalen til å fremme en positiv utvikling i Kongo.
Oppsummert vil jeg poengtere det jeg sa innledningsvis – at vi kan endre situasjonen i Kongo ved å handle lokalt. Vår forbrukerstemme kan endre hverdagen og skape en bedre hverdag for dem som utnyttes, ved å vise et internasjonalt, solidarisk ansvar lokalt.
Peter N. Myhre (FrP) [14:00:16]: La meg også få takke representanten Stokkan-Grande for å ta denne alvorlige og vanskelige saken opp i Stortinget i dag. Konfliktmineraler er mineraler som er utvunnet i en situasjon som er preget av væpnet konflikt og menneskerettighetsbrudd, og i dette tilfellet dreier det seg om den såkalte demokratiske republikken Kongo, som jeg heretter nøyer meg med å kalle Kongo. Mineralene utvinnes delvis under beskyttelse av styrker tilhørende den kongolesiske hæren, men også i ly av eller av en rekke opprørsgrupper som til dels er i kamp mot hverandre. Dette bidrar til å opprettholde konflikten i landet og lidelsene for lokalbefolkningen. Mange steder benytter de væpnede gruppene seg av utpressing, tvangsrekruttering og vold for å kontrollere omsetningen av mineraler.
I Kongo er det enorme naturressurser. Det er anslått at omtrent 80 pst. av forekomstene av coltan finnes i Kongo, og 49 pst. av koboltressursene i verden og 10 pst. av verdens forekomster av kobber er å finne i Kongo. I tillegg har landet store forekomster av gull og diamanter, og kampen om disse ressursene er nådeløs.
I et verdenshistorisk perspektiv overgås krigen i Kongo bare av de to verdenskrigene. Det er anslått at over 5,4 millioner mennesker har omkommet i konflikten siden 1996, enten som en direkte konsekvens av væpnede handlinger, eller som følge av voldtekt, overgrep, sykdommer og hungersnød. Omkring 1 million mennesker er blitt flyktninger i denne konflikten.
Men det gjøres noe internasjonalt for å finne måter å redusere voldsbruken rundt mineralutvinningen på. Det finnes både juridisk bindende lovgivning og frivillige mekanismer som regulerer handel med og omsetning av konfliktmineraler. Internasjonalt er det, som statsråden også var inne på, USAs Dodd-Frank Act om konfliktmineraler som er retningsgivende. Denne omfatter alle selskaper som rapporterer til The United States Securities and Exchange Commission. Loven ble signert av president Obama den 21. juli i fjor, og det er ventet at de endelige reguleringene vil være på plass i løpet av april – altså denne måned – i år. Dette omfatter mineraler som stammer fra, eller som påstås å stamme fra, Kongo og ni land i nærheten, og innbefatter innrapporteringsplikt for selskaper som omsetter slike mineraler.
Andre bindende retningslinjer på området er FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1952 fra den 29. november i fjor, som utvider bl.a. våpenembargoen mot Kongo. Det gjelder OECD Due Diligence Guidance samt initiativet til Åpenhet i utvinningsindustrien – EITI – som også interpellanten var inne på, som er frivillige mekanismer som skal sørge for etiske retningslinjer for næringen. Kongo er faktisk søkerland til EITI, og styret i EITI uttalte i desember i fjor at Kongo er nær ved å oppfylle kravene til medlemskap.
Den britiske regjeringen arbeider sammen med internasjonale partnere for å bidra til at Kongos naturressurser bringes under legitim demokratisk kontroll, slik at ressursene kan bidra til skatteinntekter til den kongolesiske stat. EU vurderer muligheten for å innføre de samme kravene og retningslinjene som USA, under den såkalte Dodd-Frank-lovgivningen. Jeg hadde håpet at statsråden her i dag kunne si at Norge velger å slå følge med EU i denne prosessen. Her må utvinningsselskaper som er listeført på amerikanske børser, offentliggjøre hva de betaler til de aktuelle landene for utvinning og omsetning av mineraler.
Utvinningen av konfliktmineraler i Kongo er vanskelig å kontrollere. En annen utfordring er at tiltak ikke bare må omfatte Kongo, men også nabolandene. I Kimberley-prosessen som omfatter konfliktdiamanter er det mulig å spore den kjemiske strukturen til individuelle diamanter. Dette er dessverre ikke så lett for andre materialer, men det gjøres et arbeid, ikke minst i Tysklands føderale institutt for geovitenskap og naturressurser for å finne teknikker for å lage såkalte fingeravtrykksystemer for å gjenkjenne mineraler. Men dette er tid- og kostnadskrevende. Derfor er representanten Stokkan-Grandes spørsmål svært relevant. Det skjer mye på dette feltet i verden, men det er en lang vei igjen.
Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:05:42]: I romanen «Heart of Darkness», av den polsk-britiske forfatteren Joseph Conrad, publisert i 1899, skildrer forfatteren noen av de enorme overgrepene som fant sted i Kongo. Romanen var sterkt inspirert av Conrads egne erfaringer som elvebåtkaptein i fristaten Kongo. Mange i dag kjenner trolig bedre til historien gjennom filmen «Apokalypse nå!» fra 1979, hvor manuset var basert på «Heart of Darkness», men historien flyttet til Vietnamkrigen.
Joseph Conrads roman bidro i stor grad til å reise den internasjonale opinionen som fremtvang offisiell belgisk overtakelse av området.
Fra 1885 og frem til 1908 var den demokratiske republikken Kongo styrt av Belgias kong Leopold II. Landet hadde da det famøse navnet Fristaten Kongo, som for øvrig passet meget godt til den enorme brutalitet som ble brukt og fremvist. Den privateide staten Kongo var basert på slaveri, tortur, terror og utbytting.
Etter løsrivelsen fra belgisk styre i 1960 og frem til slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om kong Leopold II og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet. Kong Leopold selv begrunnet tross alt overtakelsen av Fristaten Kongo, for resten av verden vel å merke, med at de innfødte skulle siviliseres og at slavehandelen som muslimer drev med i Afrika, skulle utryddes. Under Leopolds styre led lokalbefolkningen under et skrekkvelde som presset dem til å samle råvarer, særlig rågummi, til kongens personlige fortjeneste.
Den demokratiske republikken Kongo fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, etter at det nasjonale valget var blitt avholdt i mai samme år. Sentrumspartiet NCE vant valget, og Patrice Lumumba ble landets første demokratisk valgte statsminister.
Etter uavhengigheten brøt det umiddelbart ut et opprør i hæren, og den mineralrike provinsen Katanga ble forsøkt løsrevet. Året etter ble statsminister Patrice Lumumba henrettet av tropper lojale til hærsjefen Joseph Mobutu. I 1965 tok Mobutu makten, forandret navnet på landet til Zaire og tok selv navnet Mobutu Sese Sesko. Mens Lumumba var nasjonalist og ønsket å nasjonalisere gruvene, gjorde Mobutu Zaire om til et springbrett for operasjoner mot det Sovjet-støttede Angola. Han ble belønnet med amerikansk støtte under hele den kalde krigen. Zaire selv ble synonymt med korrupsjon. Sjelden har en stat blitt så systematisk plyndret av egne ledere.
La meg nevne to andre historisk viktige hendelser nærmere nåtiden. Etter folkemordet i Rwanda i 1994 flyktet et betydelig antall av de ansvarlige for drapene på ca. 800 000 etniske tutsier og hutuer over grensen til Den demokratiske republikken Kongo. Rwanda-støttede opprørere kastet president Mobutu Sese Seko etter at kongolesiske Interahamwe-opprørere gjentatte ganger hadde angrepet Rwanda fra Kongo. Laurent Kabila ble innsatt som ny leder, og landet ble igjen omdøpt til Kongo. Den konflikten fikk navnet den første krigen i Kongo.
Den andre krigen i Kongo varte fra 1998 fram til en fredsavtale ble undertegnet fire år etterpå. FN anklaget i denne perioden flere høytstående politiske og militære embetsmenn nettopp fra Rwanda, Uganda og Zimbabwe for å ha utnyttet sin intervensjon i Den demokratiske republikken Kongo til å plyndre de enorme mineralske rikdommer der, spesielt diamanter. Bare siden 1998 har om lag 5,4 millioner mennesker omkommet. Så altfor mange mennesker er ennå på flukt fordi det oppstår stadig nye kamper. Kongos viktigste eksportvarer i dag er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Det er også dette som er essensen i landets nære historie. Mennesker, både europeere, lokalbefolkning, amerikanere og nå kinesere forsøker – og har forsøkt – å gjøre seg rike på utnytting av naturressursene. Mange har klart det, men hver eneste gang har sivilbefolkningen blitt straffet hardt.
Dette er i stor grad en glemt konflikt. Jeg tok opp det historiske, nettopp fordi historien gjentar seg. Vi må kunne lære av hva som har skjedd. Det er prisverdig at representanten Stokkan-Grande tar dette opp, nettopp fordi vi har muligheten til å gjøre noe. La meg nevne et par ting. Det er svært viktig at nasjonalstaten Kongo har kontroll over hele den republikken. Det er svært viktig at det som kommer opp fra jorden, blir skattlagt. Det er svært viktig at det finner sted et rettsoppgjør etter folkemordet i Kongo, og de militære må ut, militsene må under nasjonal kontroll. Utviklingen av mineraler som coltan og andre må finne sted i åpenhet.
Irene Johansen (A) [14:11:13]: Jeg vil berømme interpellanten for å ta opp dette viktige temaet. Vi var sammen som delegater til FNs hovedforsamling i fjor og opplevde et stort engasjement i forhold til FNs tusenårsmål og resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det er det jeg vil fokusere på sett i forhold til det spørsmålet som representanten Stokkan-Grande stiller i interpellasjonen.
Det er nå over ti år siden FN-landene vedtok resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Denne resolusjonen var den første som satte kvinners situasjon i krig og konflikter og deres muligheter til å delta i fredsbygging på dagsordenen, og anerkjente for første gang seksualisert vold som krigsstrategi. Men tross tiårsjubileum for denne resolusjonen, går utviklingen tregt. På Global Open Day on Women, Peace and Security i FN i fjor fikk vi høre flere sterke rapporter om kvinners situasjon i land i krig. Det ble også sterkt framhevet behovet for likestilling mellom menn og kvinner i forhandlinger om fred og rettferdighet i oppgjør etter konflikter. Kvinner er i dag i liten grad inkludert i slike forhandlinger og er heller ikke representert i de påfølgende politiske prosessene for å bygge opp igjen landene. Voldtekt og overgrep mot kvinner brukes som våpen. Det er derfor ikke bare våpennedrustning som er nødvendig etter en konflikt, men også rettslige oppgjør med overgriperne. Derfor var det svært positivt og et viktig signal til overgripere i krig da en tidligere leder i FDLR ble arrestert i Paris i fjor, anklaget for krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter.
For å styrke arbeidet med å fremme likestilling og styrke kvinners posisjon i verdens land er det opprettet en ny organisasjon i FN som heter UN Women. Det er Michelle Bachelet fra Chile som leder denne nye organisasjonen. Hun var også veldig tydelig på et møte i Sikkerhetsrådet om resolusjon 1325: Det har vært nok rapporter, nå er det på tide å få noe gjort. Jeg tror at hun kan bidra til det, men det står ikke på henne. Vi i medlemslandene må også bidra, for det vil ikke være mulig å nå alle FNs tusenårsmål uten økt likestilling og styrking av kvinners rettigheter. Forsvarsminister Grete Faremo deltok på dette møtet og meldte at Norge støtter opprettelsen av UN Women og bidrar økonomisk til det. Det er helt nødvendig hvis det ikke skal gå ti nye år før resolusjonen følges opp.
For å fremme konkret handling i denne saken, med fokus på Kongo, er det viktig det representanten Stokkan-Grande tar opp, å støtte opp om utenriksminister Hillary Clintons planlagte strategi, som skal tydeliggjøre sammenhengen mellom bruddene på menneskerettigheter, bevæpnede grupper, utvinning av konfliktmineraler og kommersielle produkter, og sikre at det norske markedet ikke er et marked for konfliktmineraler og se på hvordan vi kan stoppe pengeoverføringer til overgripere.
Til slutt: I Moss jobber vi med et prosjekt som er kalt Barnas Fredsverden i forbindelse med jubileet for 1814. Her skal Marian Heyerdahls kvinneterrakottahær få sin permanente utstillingsplass. Denne terrakottahæren illustrerer på en glimrende måte kvinner og barns lidelser i krig. Vi jobber for at senteret skal få lov til å fokusere på FNs tusenårsmål og resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, bl.a. gjennom denne utstillingen, gjennom seminarer og interaktiv kommunikasjon over hele verden for å sette kvinner, barn, fred og sikkerhet på dagsordenen.
Arild Stokkan-Grande (A) [14:15:00]: I denne debatten har vi fått belyst noe av det verste som kan vekkes i mennesket, men når vi ser engasjementet, også noe av det beste som kan vekkes i mennesket. Det gjøres et stort arbeid fra frivillige organisasjoner, og personligheter som Margot Wallström, Michelle Bachelet og Hillary Clinton viser også vei mot et håp. Dette som et apropos til at det nettopp er kvinnene, sammen med barna, som er de mest sårbare ofrene i krig, og at det nettopp er kvinnene som er de viktigste for å sikre fred, og ikke minst bevare fred.
Situasjonen for kvinnene og barna i Kongo er ikke til å leve med. Vi kan ikke bare være vitne til det som skjer, men må hver dag tilstrebe å bidra til fred og trygghet – både internasjonalt, nasjonalt, gjennom samfunnsbevisste selskaper og ikke minst som forbrukere.
Jeg er glad for svarene fra statsråden og engasjementet fra dem som har vært på talerstolen. Jeg ser fram til å følge prosessene og til å samarbeide med USA og EU. Jeg vil nok en gang, så sterkt jeg kan, oppfordre til å holde denne saken varm, til ikke å glemme de mange ofrene i Kongo, og til å legge press på dem som kan sikre en bedring. Norge kan spille en betydelig rolle. Ikke minst har Norge en særlig moralsk autoritet. Det opplevde vi også da vi besøkte FN. Derfor ser jeg fram til at de signalene som statsråden kom med i denne debatten, blir arbeidet videre med og gir resultater både i form av et tettere samarbeid internasjonalt og gjennom at man vurderer et eget nasjonalt regelverk på dette området for å sikre at også det norske markedet er fritt for konfliktmineraler.
Da vi var i FN, hørte vi at det var nettopp FN som la grunnlaget for vår velstand, nemlig at havretten ble opprettet, og at man derigjennom sikret nasjonal styring over de store, enorme rikdommene vi har utenfor vår kyst. Vi har selv vært avhengige av et internasjonalt fellesskap for å sikre denne retten og for å sikre at det kommer fellesskapet til gode. Nå er det vår tur til å sikre at andre land som er i samme situasjon, andre land som i dag trenger det internasjonale samfunnets hjelp og bidrag, får den nødvendige hjelp og ikke minst blir stilt til ansvar for å sikre beskyttelse av egne innbyggere, særlig da kvinner og barn.
Jeg takker for debatten og ser fram til det videre arbeidet til regjeringen.
Statsråd Erik Solheim [14:18:11]: Takk for en god debatt, en viktig interpellasjon og gode historiske bidrag. Jeg kan ikke være mer enig med Skovholt Gitmark i at kong Leopold av Belgia var en av de mest ufyselige skikkelser i verdenshistorien. Han var selv aldri i Kongo, men bidro til å drepe millioner av mennesker gjennom sin politikk. Kongo er også et av den kalde krigens verste offer i Afrika. Mens Sovjetunionen herjet i en del land, er det ingen tvil om at CIA hadde en finger med i spillet i drapet på Lumumba, som var starten på det hele, og holdt Mobuto oppe som sin kjeltring – i motsetning til sovjetiske kjeltringer i Afrika – under hele den kalde krigen, og lot ham få plyndre landet sitt og ikke bygge det opp.
Når det gjelder hva man kan gjøre, har flere vært inne på det. Peter N. Myhre var inne på Kimberley-prosessen. Det er et ikke-fullkomment, men vellykket eksempel på hva man har oppnådd på et område med hensyn til diamanter. Jeg mener man må lete etter og prøve å få til noe tilsvarende for de såkalte konfliktmetallene. Selv om man ikke kan drive perfekt sporing, kommer man også når det gjelder metaller, langt i sporing av hvor de kommer fra. Dette er et område hvor teknikken har gått ufattelig mye framover i de senere år når det gjelder å si hva som er kilden til forskjellige produkter.
Vi vil selvsagt ikke stille oss utenfor hva EU eller USA måtte gjøre på dette området, slik Myhre antydet. Vi vil bare gå inn i dialog med EU og USA om hva det er riktig å gjøre i erkjennelse av hva Norge gjør isolert, har begrenset betydning. Det kan ha en viss moralsk betydning for oss hjemme. Det som har betydning, er hva vi gjør sammen med andre. Og vi ønsker å få til et system hvor det er åpenhet om både pengestrømmer og hvor mineralene kommer fra. Men det oppfatter jeg at det er veldig bred tilslutning til i Stortinget.
Den totale løsningen har mange elementer. Den starter med storpolitikken. Forholdet mellom Rwanda, Kongo og andre regionale konflikter er av stor betydning. Man må stabilisere Kongo som stat. Vi må få avvæpnet de militære gruppene, spesielt FDLR. Der arbeider vi bl.a. tett sammen med Pinsevennenes Ytremisjon og Kåre Lode, som arbeider for dem, og som har vært veldig tett inne i diplomatiet for å se om vi kan få det til, med utenriksministeren og meg som bakspillere. Og vi støtter frivillige organisasjoner, som gjør en fantastisk jobb med å møte og hjelpe enkeltmennesker. Det viktigste er selvsagt å hindre at kvinner blir voldtatt, men vi må også hjelpe dem som blir det, på best mulig måte.
Mandatet for den fredsbevarende styrken i Kongo er for svakt, men vi må samtidig erkjenne at det er ikke mange land som er villige til å sende soldater til Kongo for å dø, så kampberedskapen til en FN-styrke er ikke noen enkel sak. Gitmark var inne på Conrads roman, som jeg bare vil anbefale alle å lese. Så må vi bare unngå at det blir flere Mr. Kurtz-er i Kongo i årene framover.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 9 avsluttet.