Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:13:14]: (ordfører for saken): Som saksordfører er jeg ikke overrasket over hvordan komiteen deler seg i slike saker, både i denne saken og i den neste saken vi skal behandle – med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre.

I brev fra landbruks- og matministeren, datert 16. november 2010, skriver ministeren at de samfunnsmessige målene som priskontrollen er satt til å ivareta, etter hans mening fremdeles er viktige, også i dag.

For Kristelig Folkeparti handler denne saken om å ta et valg. Jeg var mer opptatt av dem som skal inn i landbruket, enn av dem som skal ut av landbruket. Prisreguleringen i landbruket er et virkemiddel for å holde oppe bosetting, liv, trivsel og aktivitet rundt i hele landet.

Jeg vil anta at det er prinsipiell motstand mot regulering og inngripen i retten til fritt kjøp og salg av eiendom som er det overordnede utgangspunktet for dette forslaget fra Fremskrittspartiet. Bønder som ønsker å kvitte seg med gårdsdriften og selge landbrukseiendommene sine, skulle nok også ønske at disse reguleringene var avskaffet. Denne prisreguleringen av landbrukseiendom bidrar til å sikre rekruttering av aktive næringsutøvere. Prisnivået reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdien eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav om en urimelig høy egenkapital.

Det er slik at om vi skal ha inn nye krefter i landbruksnæringen, må vi sørge for en politikk som gjør det mulig å komme inn i næringen. Med en fri prisfastsetting vil boverdien i mye større grad være det avgjørende for prisen for eiendommen, og det vil resultere i at prisene på landbrukseiendom vil bli presset opp. Svært mange landbrukseiendommer vil ha en alternativ verdi i markedet som er langt utover det som er avkastningen på gårdsbruket ved landbruksproduksjon.

Dette forslaget vil gjøre en bondegård så dyr at en bonde ikke har råd til å kjøpe den. Forslaget vil i hvert fall gjøre det umulig for unge engasjerte mennesker som har lyst til å komme inn i næringen, å kjøpe disse gårdsbrukene, fordi det rett og slett vil være umulig å få nok boliglån på grunnlag av de lave inntektene bøndene har. Forslaget vil dermed utestenge unge, engasjerte fremtidige bønder fra landbruksmarkedet. De som da står igjen som kjøpere, er de som har kapital til å vurdere eiendommen ut fra boverdi – rike investorer som ønsker seg en feriebolig på landet.

Til slutt: Kristelig Folkeparti er opptatt av dem som vil inn i landbruket, og denne priskontrollen er nettopp begrunnet ut fra hensynet til dem.

Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling.

Arne L. Haugen (A) [14:17:06]: Jeg er av dem – og det er vel kanskje ingen overraskelse – som ikke vil oppheve priskontrollen på konsesjonspliktige landsbrukseiendommer. Det er vel i få saker at skillelinjene mellom høyrepartiene og de andre partiene på Stortinget er klarere. Etter min mening må hovedfokus være på de unge som vil inn i næringen. De må komme seg inn i næringen for en sum som driften kan forrente. Det er helt grunnleggende.

Så kan jeg slutte meg til noe av Fremskrittspartiets og Høyres situasjonsbeskrivelse med at altfor mange bruk står tomme. Det er et stort problem. At svaret på dette er at de skal gjøres om til fritidsboliger, kan etter mitt syn være løsningen i noen tilfeller, men opphevelse av priskontrollen på konsesjonspliktig landbrukseiendom er ikke svaret på de utfordringene som ligger i denne problembeskrivelsen.

Nå når det arbeides med en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken, må vi legge til rette for offensive tanker og holdninger til norsk landbruk og landbrukets muligheter. Skal vi opprettholde selvforsyningsgraden vår i takt med en voksende befolkning, kan ikke jord ligge brakk. Tvert imot må vi utnytte alle disse ressursene for å dyrke mat og opprettholde kulturlandskapet vårt. Det kulturlandskapet er vårt lands kjennetegn, og det kan vi ikke la forfalle. Derfor må prispolitikken være slik at det snarere blir enklere enn verre for unge folk å erverve en landbrukseiendom. Så tror jeg at også i denne sammenhengen kan jordskifte i noen grad nyttes for å få til en mer hensiktsmessig arealsituasjon.

Ellers har jeg merket meg statsrådens brev til komiteen, hvor han redegjør for at mindre bebygde eiendommer blir unnlatt fra priskontroll, dvs. de følger grensene for boplikt som nå er satt til 25 dekar fulldyrket eller overflatedyrket jord, eller den må være større enn 500 dekar produktiv skog. I tillegg er det lagt til grunn at priskontroll kan unnlates dersom kjøpesummen ikke overstiger 1,5 mill. kr.

Jeg viser til flertallets utmerkede merknader, som er fullt ut dekkende for synet mitt, og jeg slutter meg til innstillingen.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:20:10]: I dag står ca. 35 000 landbrukseiendommer ubebodde. Dette er bygninger som folk med fordel kunne bodd i og beriket lokalsamfunnet. Ofte ligger disse i distrikter hvor bosettingsmønsteret og antall er nedadgående, og befolkningsalder er relativt høy. For hver dag blir det flere og flere tomme bygninger, samtidig som en del av disse blir i dårligere stand på grunn av at ingen bebor eller vedlikeholder dem. At folk ikke bruker dem, gjør at kvaliteten generelt reduseres.

Det heter at folk trenger hus, og hus trenger folk. Det er sant. Samtidig vet vi at flere hundre tusen mennesker kunne tenke seg å flytte ut på landet og oppleve den livskvaliteten som finnes der, en annen livskvalitet enn den de har i dag.

Hva er så problemet? Jo, problemet er at blant svært mange norske særregler, spesielt innenfor landbruket hvor det meste er regulert og bestemt, har vi bestemmelser om prisfastsetting på landbrukseiendommer som selges for over 1,5 mill. kr. Det vil si at prisen skal vurderes og godkjennes av myndighetene. Dette vil si at selv om kjøper og selger er blitt enige om en sum, så skal myndighetene avgjøre om dette er riktig pris.

Hvor i samfunnet finner man slike bestemmelser? Daglig omsettes det svært mange hus, hytter, leiligheter, næringseiendommer, båter, biler osv., hvor selger og kjøper er blitt enige om en pris på over 1,5 mill. kr uten at myndighetene bryr seg. Hva er så forskjellen? Jo, det er ifølge myndighetene hensynet til bosetting og rekruttering av selvstendig næringsdrivende til jordbruket. Ja, dette høres jo flott ut. Dette er også svaret Fremskrittspartiet får når vi stiller ansvarlig statsråd dette spørsmålet i debatter og i spørretimen her: hensynet til rekruttering og bosetting. Men hva er det som skjer ute i den virkelige verden, hvor bøndene sliter hver dag for å få en grei inntekt ut av sitt arbeid? Jo, færre og færre fortsetter å være bønder. Av de ca. 45 000 bønder som mottar produksjonstillegg i dag, er det kun ca. 12 pst. som har 90 pst. av sin samlede inntekt fra gårdsbruket. Dette er ikke mange.

Vi vet at antall gårdsbruk i aktiv drift reduseres med ca. tre til fire hver dag. Vi vet også at antall dekar vi produserer mat på i dag, er atskillig mindre enn for f.eks. ti år tilbake. Vi vet at 35 000 gårdsbruk står der med tomme bygninger – de fleste klare for salg hvis den prisen kjøper og selger blir enige om, blir godtatt. Men ofte blir den ikke det da gårdens avkastning skal bestemme prisen, selv om den som skal betale, er godt fornøyd. Kanskje han eller hun har andre planer om avkastning, eller at de ved å flytte dit er villige til å betale nettopp for å få den livskvaliteten de er på jakt etter for seg og sine. Dette vil ikke myndighetene tillate, og derfor vil Fremskrittspartiet at disse norske særreguleringene forandres og oppheves.

Fremskrittspartiet ønsker et fritt marked hvor nettopp selger og kjøper bestemmer prisen. Da vil vi igjen få lys i vinduene, kanskje ikke hele året i alle, men i et stort flertall vil vi få det. Da kan kanskje grendeskolen reddes, og butikken kan fortsette å holde åpent. Da får velforeningen og idrettslaget nye medlemmer. Det blir jobb til håndverkerne, og, ikke minst, det vil stoppe den nedadgående, negative trenden. Livsgnisten vil komme tilbake til de fastboende. Man ser at man får igjen noe for strevet, og lysten til og interessen for å ivareta og investere i gården og gårdens bygninger er der nettopp fordi man vet at den dagen man eventuelt, av en eller flere årsaker, skal selge, vil man få igjen for sine investeringer. At dagens system er feilslått politikk, har nok regjeringen forstått. Derfor har de også tatt noen små steg i riktig retning ved å øke areal og pris. Men det er ikke nok, og det skjer for sent. Derfor fremmer jeg forslaget på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre om oppheving av bestemmelser om prisfastsetting for konsesjonspliktige eiendommer.

Presidenten: Representanten Per Roar Bredvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Flåtten (H) [14:25:07]: La meg først få si til representanten Haugen, som ikke forstår situasjonsbeskrivelsen fra Høyre og Fremskrittspartiet, og som mener at en oppheving legger til rette for at de gårdsbrukene som eventuelt står tomme, blir fritidsbebyggelse, at nå er det dét å bemerke at det er jorda man dyrker på – det vet til og med jeg som ikke er bonde – ikke inne i husene.

Det kan kanskje være litt forskjellige måter å se dette på. Når Arne Haugen sier at det ikke er noen løsning å oppheve prisreguleringen – at det ikke er svaret – hører jeg ingenting i hans innlegg om hva som er svaret, annet enn at han snakker om at vi må utnytte alle ressurser. Ja, det er egentlig dét det er snakk om, for denne saken er viktig, fordi omstendighetene rundt bosetting i distriktene, utøvelsen av landbruksyrket, ikke minst rekrutteringen og forståelsen av å kunne få lønnsomhet, som jo er et stort problem, også må farges av den tiden vi lever i. Jeg mener at det gjør dagens regler ikke. Det er stadig eksempler, i hvert fall på mitt bord, og jeg vet at de også er på statsrådens bord, for kopiene kommer ofte til meg, på hvordan praktiseringen av regelverket kan få de mest merkverdige utslag for så vel selgere som kjøpere av landbrukseiendommer.

Når statsråden skriver i sitt svar til komiteen at en såkalt «samfunnsmessig forsvarlig pris» bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken, skal ikke jeg si at han snakker mot bedre vitende, for det tror jeg ikke, men i hvert fall mot de faktiske forhold. Det påpekte absolutt Riksrevisjonens gjennomgang. De pekte på at det ikke var noe samsvar mellom mange av de målene som ble trukket opp, og de virkemidlene som ble benyttet. Nå er denne saken bare en liten del av det hele, men allikevel. Når statsråden videre skriver i sitt brev at prisnivået ikke må ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse kan oppnå tilfredsstillende økonomisk resultat, så kan det kanskje være lett å være enig. Men det finnes jo ingen normal utnyttelse av noen landbrukseiendom. Enhver eiendom har sine egne muligheter. Enhver driver og enhver eier har sine egne muligheter, alt etter vedkommendes bakgrunn, tidligere erfaringer, innovasjonsevne og pågangsmot. Gjennomsnittsbetraktninger er lite egnet i enhver næring som faste mål på mulighetene, og jeg tillater meg å si også innen landbruksnæringen. Derfor vil en friere omsetning av landbrukseiendommer gjøre det mer attraktivt å vedlikeholde bygningene, finne nye, lønnsomme driftsmåter, og på den måten holde kulturlandskapet i hevd og sikre bosettingen, og kanskje bidra til at allerede nedlagte gårdsbruk kan få nye eiere med nytt syn på både drift og bosetting. Om de for en periode, kanskje til og med en lang periode, hadde et annet syn på lønnsomhet og avkastning av kapital i form av en svært langsiktig investeringshorisont, synes ikke jeg det ville gjøre noen verdens ting.

Det er et poeng her at mål og virkemidler har vist seg ikke å henge sammen. Da må man se på virkemidlene. Det er ikke statsråden og de rød-grønne villige til å gjøre. Det kommer klart frem av brevet til komiteen hvor det fremheves flere steder at de målene som priskontrollen er satt til å ivareta, er viktige også i dag. Men spørsmålet som reises, og som statsråden ikke besvarer – og heller ikke de rød-grønne i innstillingen – er om gårsdagens virkemidler er de riktige til å ivareta dagens og morgendagens målsettinger. Det er lett å slutte seg til målsettingene, men vi må tenke gjennom om vi får virkemidler eller har virkemidler som kan bidra til at de med investeringslyst og skaperevne nettopp kan nå disse landbrukspolitiske målene.

Vi hørte i forrige debatt at det ble snakket om skaperevne, verdiskaping i distriktene, og jeg tror at etter hvert som vi beveger oss gjennom denne dagen med de sakene som er oppe, vil vi støte på det samme hele tiden – det jeg oppfatter som et kompakt forsvar fra regjeringspartiene for det bestående og med for lite ønske, tror jeg, om endringer.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:30:28]: Det er positivt at opposisjonen tek opp landbrukspolitiske spørsmål og engasjerer seg i denne viktige næringa.

Vi lever i ei verd der mange svelt, og der det er behov for auka produksjon av mat. Den klimakrisa vi står overfor, kan forverre denne situasjonen. Derfor er det viktig at Noreg tek sin del av ansvaret for å produsere mat, og at vi i størst mogleg grad brukar alle tilgjengelege ressursar.

Landbruket er òg ein viktig basis for å oppretthalde levande bygder over heile landet og derigjennom legg grunnlaget for anna næringsverksemd. Det legg grunnlaget for busetnad og for variert næringsstruktur.

Derfor er det viktig å føre ein landbrukspolitikk som kan oppretthalde mangfaldet og breidda i norsk landbruk. Og derfor er det positivt at opposisjonen engasjerer seg i landbrukspolitiske spørsmål.

Men dei aller fleste landbrukspolitiske forslaga som kjem frå Framstegspartiet og Høgre, handlar om éin ting – dei har ulike nyansar og ulike vinklingar, men dei har det same fokuset, nemleg avregulering av landbruket. Dei er eit element i ein politikk for å rive ned den balansen mellom marknad og regulering som vi har i norsk landbruk, og som har teke vare på norsk landbrukspolitikk, sjølv om det er mange utfordringar som vi står overfor. Dette er ein balanse som er heilt nødvendig for å ta vare på landbruket i vårt langstrakte og mangfaldige land.

Noreg er eit mangfaldig land med store variasjonar i topografi og klima. Dei brattlendte bruka i mange delar av landet kan vanskeleg konkurrere på lik line med flatbygdene. Derfor treng vi ein blandingsmodell der politiske tiltak bidreg til å nå dei måla som marknaden ikkje klarar å oppfylle. Prisregulering på jordbrukseigedom er eit slikt tiltak – det som økonomane kallar svikt i marknadssystemet.

Eg kan vanskeleg sjå korleis fjerning av prisregulering kan vere til gagn for å nå dei overordna måla i landbrukspolitikken. Det er gunstig for dei som vil ut av næringa, men det vil auke kostnadene for dei som ønskjer å skape seg eit levebrød i næringa.

Den reguleringsallergien som høgrepartia er smitta av, fjernar grunnlaget for å føre ein aktiv og differensiert landbrukspolitikk. Han vil rasere landbruket i store delar av landet, ikkje minst i det fylket eg kjem frå. Han vil òg svekkje arbeidet for å oppretthalde levande bygder i distrikta.

Eg ser med glede fram til ein frisk debatt om dette når vi får den annonserte landbruksmeldinga.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:33:33]: Priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom skal ivareta hensynet til å forbeholde landbrukseiendommer for aktive yrkesutøvere, sikre rekruttering til næringen og gi yrkesutøverne økonomisk og sosialt tilfredsstillende forhold. Det er derfor viktig at prisnivået på landbrukseiendommer ikke må ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat.

Priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom følger av konsesjonsloven § 9. Ved avgjørelser av søknader om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det bl.a. legges vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Med en samfunnsmessig forsvarlig pris forstås en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken.

Det forslaget fra Fremskrittspartiet innebærer, er en avvikling av priskontrollen og la markedet for eiendomssalg råde grunnen. Senterpartiet vil på ingen måte støtte Fremskrittspartiets forslag om å legge til rette for flere fritidseiendommer i kommuner som ønsker fast bosetting. Forslaget fra Fremskrittspartiet understreker nettopp dette gjennom den argumentasjonen som de har brukt i saken.

Senterpartiet mener at en styrking av selvforsyningsgraden er viktig, og at det å styrke inntekten til matprodusent er avgjørende for å kunne drive landbruk i Norge og opprettholde aktiviteten og bosettingen i hele landet.

Jeg vil også komme med en saksopplysning: Prosjektet «Lys i alle glas», eller «lys i alle vinduer» som Fremskrittspartiet har nevnt – det heter altså «Lys i alle glas» – har til formål å sikre fast bosetting og næringsutvikling. Det virker derfor påtakelig at Fremskrittspartiet i samme åndedrag nevner at det er 160 000 mennesker som har svart at de ønsker et småbruk som fritidseiendom. Det har ingen ting med målsettingen i nevnte prosjekt å gjøre.

Det kan være fristende å utfordre Fremskrittspartiet på om de ikke for én gangs skyld kan være ærlige og innrømme at det de egentlig ønsker, er at Distrikts-Norge skal være en ren fritidsarena og ikke en allsidig nærings- og fritidsarena med fast bosetting som i dag.

Borghild Tenden (V) [14:36:04]: Venstres grunnleggende holdning i landbrukspolitikken er at det må bli større mangfold og mindre reguleringer. Lokale myndigheter må få større frihet til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Venstre ønsker derfor en full gjennomgang av hele det kompliserte landbruksregelverket med sikte på en kraftig modernisering, færre skjemaer og enklere retningslinjer. Dette gjelder også spørsmål om priskontroll og boplikt på landbrukseiendommer. Felles for begge disse regelverkene er, slik Venstre ser det, at de ikke virker etter sin hensikt.

For å ta spørsmålet om priskontroll: Begrunnelsen for dagens regelverk er et ønske om at landbrukseiendommer skal forbeholdes aktive utøvere, sikre rekruttering til næringen og «regulere» økonomien i næringen. Prisnivået på landbrukseiendommer må derfor ikke ligge høyere enn at man med normal utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat. Det har vi hørt flere fra regjeringspartiene si her i dag. Dette høres veldig tilforlatelig ut. Problemet er bare at driftsgrunnlaget for en landbrukseiendom med 30 dekar dyrket jord er minimal, mens boverdien for en tilsvarende eiendom kan være svært stor.

Det å sette en grense for priskontroll på 1,5 mill. kr med tanke på hva man får ut av bolig i mer sentrale strøk blir derfor bare unødvendig regulering og unødvendig byråkrati. Venstre deler derfor forslagsstillernes intensjoner langt på vei om at dette er et regelverk som – slik det framstår i dag – bare er unødvendig inngripen og detaljkontroll av omsetninger av eiendommer som en gang har hatt sin hovedvirksomhet knyttet til landbruket, men som ikke lenger har det.

Venstre mener imidlertid at det i enkelte helt spesielle saker kan være grunnlag for å ha en viss priskontroll. Venstre mener imidlertid at grensene for når denne priskontrollen skal skje, bør heves betydelig. Det bør ikke inntreffe priskontroll og konsesjonsbestemmelse for omsetning av normale småbruk. De bør være like fritt omsettelige som hvilken som helst annen bolig. Venstre fremmer derfor forslag i salen i dag om at konsesjonsloven endres slik at grensen for når konsesjonsplikten inntreffer, heves til 50 dekar, og at grensen for prisvurdering heves til 3 mill. kr.

Boplikt er tema i neste sak, men jeg drister meg avslutningsvis til å si litt kort om det her. Venstre vil myke opp det statlige bopliktsregelverket for landbrukseiendommer. Venstre vil ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør først og fremst være lyst og engasjement til å drive gårdsbruk som er drivende for om en ønsker å overta en landbrukseiendom, ikke boplikt og arv. Gjennom fødsel gis det i dag i odelsloven fortrinnsrett til nesten 80 pst. av landbrukseiendommene i Norge. Venstre mener det må bli enklere å få kjøpt landbrukseiendommer.

Venstre mener også at dagens forbud mot å dele opp en eiendom som brukes eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk, er et lite treffsikkert virkemiddel for å sikre forsvarlig drift og samfunnsnyttig bruk av arealressursene. En oppheving av delingsforbudet vil legge til rette for gode løsninger i eier- og bruksutvikling og en bruk av arealene som vil være i samsvar med en fremtidsrettet landbrukspolitikk.

Helt til slutt: Venstre ønsker et aktivt landbruk over hele landet. Vi ønsker også å opprettholde støtten til landbruket over statsbudsjettet på om lag dagens nivå. Skal vi lykkes med dette, er det helt nødvendig at vi tilpasser landbruket den nye tid og gir større muligheter og et større handlingsrom til dem som vil satse helhjertet på en fremtid innenfor næringen. Det er en fremtidsrettet, ansvarlig og liberal politikk, slik Venstre ser det.

Jeg tar opp Venstres forslag, som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslag hun refererte til.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:40:41]: Forslaget innebærer at priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom avvikles. Jeg er enig med komiteens flertall i at dette forslaget bør avvises.

Priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom følger av konsesjonsloven § 9. Ved avgjørelser av søknader om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det bl.a. legges vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Med en samfunnsmessig forsvarlig pris forstås en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Det gjelder mål som å forbeholde landbrukseiendommer for aktive yrkesutøvere, sikre rekruttering til næringen og å gi yrkesutøverne økonomisk og sosialt tilfredsstillende forhold. Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat. Dette er etter min mening viktige mål.

Forslagsstillerne hevder at priskontrollen må oppheves fordi kontrollen er til hinder for at landbrukseiendommer kommer på salg. Det antydes i den forbindelse at prisstigningen for landbrukseiendom ikke har vært like stor som prisstigningen på boliger, slik at selgere ikke er i stand til å kjøpe seg en alternativ bolig. Jeg anbefaler en noe mer kunnskapsbasert inngang til saken framfor den ideologiske inngangen som mange fremmer her i denne sal.

Statistisk sentralbyrå har på sine nettsider lagt ut en egen figur som viser prisutviklingen for boliger, landbrukseiendommer og fritidsboliger for perioden 2000–2009. Den som tar seg bryet med å se på figuren, vil finne at prisutviklingen for boliger og landbrukseiendommer er nokså sammenfallende i den aktuelle perioden. Prisene for fritidsboliger varierer imidlertid mye.

Det er heller ikke statistisk belegg for å hevde at omsetningen av landbrukseiendommer hemmes på grunn av eksistensen av juridiske virkemidler, herunder priskontroll eller endringer i virkemidlene. Omsetningstall fra Statistisk sentralbyrå som gjelder eiendommer registrert i landbruksregisteret, viser nemlig ingen nevneverdig forskjell i utviklingen i omsetning for eiendommer over konsesjonspliktig størrelse, eller under slik størrelse. Debatten om priskontroll må forankres i dette og i det forhold at prisøkningen på landbrukseiendom i de senere årene har vært stor.

Etter min mening bør ikke priskontrollen utpekes som hovedårsaken til at utbudet av landbrukseiendommer på salg ut av familien ikke er større enn det er. En doktoravhandling av Frode Flemsæter fra Norsk senter for bygdeforskning viser at tilknytning og slektsfølelse i mange tilfeller har betydelig større betydning for om eier vil selge en eiendom, enn regelverket. Det oppfatter jeg er i overensstemmelse med erfaringer som mange av oss har.

Selv om jeg ønsker et større utbud av landbrukseiendommer i markedet og vil stimulere til det, er det absolutt klare grenser for hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å få dette til. Vi kan ikke tvinge eierne til å selge sin egen private eiendom.

Som oppfølging av signalene fra Stortinget i forbindelse med behandlingen av lovforslagene til endringer i eiendomslovgivningen i 2009 sendte jeg våren 2010 ut rundskriv med justeringer i priskontrollen. Priskontrollen for bebygd eiendom ble koblet til de nye arealgrensene for odlingsjord og boplikt. I tillegg ble den nedre beløpsgrensen for hvilke bebygde eiendommer som skulle omfattes av kontrollen, doblet til 1,5 mill. kr, og det ble lagt opp til at kommunene kunne legge på et påslag på boverdi på inntil 1,5 mill. kr. Det ble altså senest i fjor gjort endringer i priskontrollen som tar sikte på å stimulere til et større utbud av eiendommer.

Jeg ønsker å komme tilbake til flere faktiske opplysninger knyttet til priskontroll i forbindelse med den stortingsmeldingen om landbrukspolitikk som er varslet i Soria Moria-erklæringen.

Jeg er for min del ikke i tvil om at en høy eiendomspris stiller høyere krav til inntjening for kjøpere av landbrukseiendom. Denne belastningen er størst de første årene etter overtakelse. En økning i pris vil kanskje særlig være til ulempe for de yngste kjøperne som regelmessig må antas å ha mindre egenkapital enn de eldre. Prisøkningen har på den andre siden mindre å si for deltidsbrukere, særlig i områder med god tilgang på arbeidsplasser i sentrale områder. Ved høyere eiendomspriser vil også kapitalbehovet øke hos de aktive jordbruksbedriftene, og en større kapital skal ha avkastning. Det vil dermed påvirke resultatmål for lønnsomhet i jordbruket som inneholder godtgjøring til kapitalen.

Formålet med priskontroll er å ivareta hensynet til den som skal inn i landbruksnæringen, ikke den som skal ut av næringen, slik mange representanter her i salen har understreket tidligere i debatten. Sett i lys av at prisutviklingen de siste årene har gått i retning av mye høyere priser, er det grunn til å anta at en ved å oppheve priskontrollen risikerer at situasjonen forverres, særlig for yngre næringsutøvere uten nevneverdig egenkapital.

Selv om jeg har forståelse for at investeringslysten kan svekkes for den som skal ut av næringen, mener jeg derfor at priskontrollen etter en samlet vurdering bør bestå.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:46:01]: I svarbrev til komiteen av 16. november i fjor skriver statsråden bl.a. følgende:

«Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat.»

Da er spørsmålet mitt: Hva er forskjellen på en eller noen som kjøper en landbrukseiendom ute i distriktet for 3 mill. kr, kontra en som kjøper en annen type næringseiendom for 3 mill. kr? Begge to kan være like viktige, og hvorfor skal da den ene være garantert et økonomisk godt utbytte kontra den som kjøper en annen type næring? Spørsmålet mitt er også: Hva er et tilfredsstillende økonomisk resultat for en som kjøper f.eks. en gård for 3 mill. kr?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:46:53]: Prisregulering av landbrukseiendommer er til for å ivareta samfunnsmessige hensyn, bl.a. det som ble nevnt i mitt innlegg og i flere representanters innlegg, at man skal sikre rekruttering til næringen, at yngre utøvere skal ha mulighet til å gå inn i næringen uten å blø for mye. Det er også viktig å understreke det faktum at når man sitter på eierskapet til en konsesjonspliktig landbrukseiendom, sitter man også på en rettighet til å motta tilskudd fra det offentlige – tilskudd som selvsagt er der for å sikre at aktiviteten på bruket skal kunne ivaretas, og at man skal ha mulighet til å leve av det. Det er litt av den balansegangen vi snakker om her, og som ikke Fremskrittspartiets representanter eller andre representanter ivaretar gjennom sine innlegg. De ser ikke at også de rettighetene man får gjennom overføringer og tilgang til tilskudd, må hensyntas når man skal fastsette samfunnsøkonomisk forsvarlige priser.

Svein Flåtten (H) [14:48:09]: Jeg er veldig enig med statsråden når han skriver at han har gjort en del endringer som følge av lovarbeidet i 2009 i forhold til priskontrollen. Den følger nå grensene for boplikt, og han har hevet kjøpesummene.

I sitt innlegg snakket også statsråden om at han kunne ønske seg en – jeg tror han brukte begrepet – «mer kunnskapsbasert inngang» til saken fra opposisjonens side, tror jeg det måtte være. Det som er interessant å vite, er: Hvilken kunnskapsbasert inngang har statsråden til denne saken når han foreslår oppmykninger og endringer, og faktisk – hvis jeg tolker ham riktig – også sier at han vil vurdere dette videre i forbindelse med landbruksmeldingen? Hvilken bakgrunn har han for å gjøre disse endringene?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:49:11]: Noe av bakgrunnen for at jeg brukte begrepet «kunnskapsbasert inngang» er at det hevdes at det er svært ulik prisutvikling på boligeiendommer generelt og landbrukseiendommer. Det viser Statistisk sentralbyrås tall at ikke er tilfellet. De siste åtte–ti årene har vist at det stort sett er samme utvikling for boligeiendommer og landbrukseiendommer. Det varierer i litt større grad for hytte- og fritidseiendommer. Utgangspunktet for min tenkning rundt dette er at det faktisk er andre forhold som påvirker situasjonen i stor grad enn bare prisen. Det er slektskapsforhold, og det er tilknytning til eiendommen. Det viser forskning fra Norsk senter for bygdeforskning, ved Frode Flemsæter, som jeg også har nevnt. Det er det som er utgangspunktet mitt. Da må vi selvsagt se på hvordan vi kan finne løsninger for å sikre økt omsetning. Jeg avviser ikke at prisen har en viss betydning, men det er ikke alene den viktigste betydningen.

Torgeir Trældal (FrP) [14:50:25]: Jeg vil fullføre det statsråden sa om «kunnskapsbasert inngang», som vi i opposisjonen tydeligvis ikke har.

Med den politikken som drives i dag, er det bare rundt 13 pst. som har hele sin inntekt som bønder. Man har, som statsråden tidligere har sagt fra denne talerstolen, en god del hobbybønder som vi er glade for å ha. Vi er glade for at de er med på å bygge opp jorda, at de leverer mat, melk og det vi trenger. Da er mitt spørsmål til den kunnskapsbaserte inngangen til statsråden: Henger det på greip å si at det ikke er kunnskapsbasert inngang, når man heller skal ha 36 000 tomme bruk som står og råtner ned, i stedet for å la eventuelt hobbybønder få lov til å produsere mer mat, få distriktene til å leve av turisme, mat og annet? Hva er forskjellen på den kunnskapsbaserte inngangen til statsråden og opposisjonen?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:51:30]: Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt tidligere innlegg, at det er utviklingen av prisen på boligeiendommer, landbrukseiendommer og fritidseiendommer som er utgangspunktet for begrepet «kunnskapsbasert inngang.» Jeg vil understreke at det også er slik at det uomtvistelig er andre forhold enn bare pris som påvirker ønsket om de 36 000 eiendommene skal stå der tomme, selges eller tas i bruk. Det er faktisk mange eiere som ikke ønsker å selge sin eiendom. De ønsker å sitte på den. De har kanskje flyttet fra den, bor i en by og har andre prioriteringer, men de ønsker av slektskapsmessige forhold, bl.a. familiemessige forhold, ikke å selge. Spørsmålet kan jo stilles tilbake til representanten fra Fremskrittspartiet: Når de ønsker å få økt utbud av eiendommer, er det slik at Fremskrittspartiet ønsker å tvinge folk til å selge sine eiendommer? Hvordan ivaretar man da den private eiendomsretten, som Fremskrittspartiet er en sterk forsvarer av?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Flåtten (H) [14:53:04]: Jeg tar ordet for å forsøke å rette opp en misforståelse i replikkvekslingen jeg hadde med statsråden. Det jeg mente med å bruke begrepet «kunnskapsbasert inngang», var å gi ham honnør for at han har gjort endringer. Det er bra. Vi ønsker også endringer, men vi ønsker mer endringer. Det var derfor jeg spurte ham om hva som var hans beveggrunner – jeg kalte det kunnskapsbasert inngang – for å gjøre disse endringene. Det jeg var ute etter, var å høre om de kanskje er de samme som Høyre og jeg har. Hvis de er det – og det tror jeg faktisk at de er – tror jeg det er et utslag av at også statsråden ser at tiden går og omstendighetene endrer seg, og det må mer fleksibilitet og mykhet til i disse systemene. Jeg håper det er det han har sett, for da er vi noenlunde på det samme sporet og kan stikke hodene opp av skyttergravene.

Så har jeg lyst til å avlegge representanten Holmelid et besøk. Han snakker om at med dette forslaget vil Fremskrittspartiet og Høyre avregulere landbruket fullstendig. Landbruket i Norge kommer alltid til å være en regulert virksomhet, det er det ingen tvil om. Men vi ser jo at resultatene ikke er gode nok. Vi har sett Riksrevisjonens gjennomgang, vi har sett – jeg skal ikke kalle det – departementets tilståelse, og alle er enige om at dette bør bli bedre. Lønnsomheten må bli bedre, fleksibiliteten må bli bedre, vi vet at målene ikke oppnås, virkemidlene må innrettes på en annen måte, og da må det være tillatt å ta opp forskjellige sider ved dette. For dette med prisreguleringen løser jo ikke alle problemer. Det har da heller ingen sagt at det kommer til å gjøre.

Jeg tror ikke det er slik at vi trenger mest mulig reguleringer, slik som jeg synes jeg hører Holmelid snakke om. Det er heller ikke slik at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker at norsk landbruk skal være en fritidsarena, altså at norske distrikter skal være en fritidsarena, slik representanten Lange Nordahl snakker om. Jeg ber faktisk om å bli trodd når jeg sier at jeg har alternative modeller, alternative tanker, for hvordan landbruket kan innrettes. Kanskje er det ikke de aller største endringene, men vi diskuterer i dag flere endringer, og resultatene taler egentlig for seg selv. Det burde være velkomment at noen vil diskutere alternative modeller.

Torgeir Trældal (FrP) [14:56:18]: I replikkordskiftet fikk jeg et spørsmål tilbake fra statsråd Brekk. Det gikk på om vi ville tvangsselge eiendom. Nei, Fremskrittspartiet vil aldri tvangsselge eiendom. Vi vil la det være opp til den som eier eiendommen, om han vil selge eller ikke selge. Det er eieren, grunneieren, som gjør det – verken stat, kemner eller andre skal fortelle den vanlige mannen i Norges land om han skal selge eiendom eller ikke. Men jeg la også merke til at statsråden i innlegget sier at man i dag ikke kan tvinge noen til å selge. Så da er mitt spørsmål til statsråden: Er det kanskje det vi ser i landbruksmeldingen nå, at man skal legge opp til tvang til å selge? Så jeg retter spørsmålet tilbake igjen om det du spurte meg om.

Som jeg nevnte i sted, er det rundt 13 pst. som lever av å drive landbruk i dag og kun har det som levebrød. Vi har 36 000 tomme bruk stående. Så er representanten fra Senterpartiet veldig opptatt av at vi skulle lage fritidsbruk. Vi har ikke tenkt å lage noen fritidsbruk. Men hvis noen vil selge bruket sitt, må de få lov å gjøre det. Så kommer kanskje de som statsråd Brekk har nevnt fra talerstolen flere ganger – de flotte, gode deltidsbøndene og hobbybøndene i Norge som holder matproduksjonen og melkeproduksjonen i gang. Det er klart, det vil de komme til å gjøre med vår politikk, hvor man får lov til å selge til den prisen man får. På den måten får man det til å skje.

Jeg vil ta et eksempel om en som ville selge sitt bruk. Man skulle lage et dyresykehus – dette er sitert i media. Man ville lage et dyresykehus for alle dyrene i nærheten. Så ble man enig om en pris, man setter prisen, alle er fornøyd, man fører pengene over på konto – og så kommer han Staten. Staten kommer og sier at dette godtar vi ikke, du skal ikke få den prisen. Hva skjer da? Jo, følgende skjer: Den personen som hadde tenkt å slutte og flytte inn til Bergen og være der på sine eldre dager med familien som hadde flyttet dit, kunne ikke realisere kjøp av leilighet i Bergen. For når staten sier at han bare får 1,5 mill. kr, for noe som er verdt mye mer, har han ikke råd til en leilighet i Bergen. Han måtte antagelig leid seg en container på havna, skulle man ha fulgt den rød-grønne regjeringens politikk. Dette viser hva som gjør at man må legge ned. Hva gjør man da? Istedenfor at det kommer ny virksomhet og nye tiltak, legges det ned og blir liggende brakk. Da er vi oppe i 36 001 gårder!

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:59:34]: Ifølge statsråden har noen kunnskapsbasert inngang – og andre ikke. Jeg lurer på om «andre ikke» er Fremskrittspartiet, men jeg er i hvert fall ikke enig i det i det hele tatt. Løsningene på Norges landbrukspolitikk tror jeg ganske mange av oss har, og løsningene kan være ulike, men jeg tror at Fremskrittspartiet har vel så bra løsninger som regjeringspartiene. For det som har skjedd i tidligere perioder, den forrige perioden og i denne perioden, fram til nå, er at vi har færre bønder, færre gårdsbruk og færre antall dekar produktivt areal. Det eneste som har økt, er tomme gårdsbruk rundt omkring – ca. 35 000 gårdsbruk står i dag tomme. Da har ikke den politikken som har vært ført, vært helt bra.

Jeg stilte i stad spørsmål til statsråden om hva man forventer at en inntekt på en investering på f.eks. en gård på 3 mill. kr kan være. Det står i svarbrevet fra statsråden at man skulle ha en forsvarlig økonomisk avkastning på investeringer. Da spør jeg på nytt igjen: Hva kan en årsinntekt for en som kjøper en gård på 3 mill. kr, være?

Ellers er det en kjensgjerning at tallet på befolkningen synker mange steder. Det er spesielt der vi har de store gårdsbrukene. Fremskrittspartiet blir kritisert fra opposisjonen for vår politikk, men vi hører ikke noe om løsninger, om hva vi skal gjøre for å få folk til å selge disse 35 000 tomme gårdsbygningene. Man prater om slektskap osv., og at det er mange som ikke vil selge. Det er riktig. Men det er en kjensgjerning at det er mange som kan tenke seg å selge. Men på grunn av den prisfastsettelsen i landbrukspolitikken vi har i dag, får de ikke det de ønsker for gården – for det de mener deres generasjon og tidligere generasjoner har bygd opp. Det er klart at ingen vil gi bort livsverket sitt, det som har vært der i mange år. Da må vi oppmuntre til salg overfor dem som ønsker å selge. Fremskrittspartiet vil selvfølgelig ikke bruke tvang, slik noen har hevdet. Men det må da iallfall gå an å oppmuntre til salg. Det jeg savner, er at posisjonen og statsråden gir løsninger for å få i gang dette.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:02:12]: Først må jeg si at jeg ikke tviler på verken regjeringens eller landbruks- og matministerens gode visjoner for og tanker om hva man ønsker å oppnå og hva som ligger til grunn for prisfastsettelsen.

Men av og til er det slik at vi bør stoppe opp og se på om det regelverket som foreligger, virker etter intensjonen. Når det gjelder denne saken tror jeg at man bør stoppe opp og gjøre opp litt regnskap, begynne å se på tanken bak dette, og virkningen av det, og se hva som skjer der ute i Distrikts-Norge. Er det slik at dette holder prisen nede, og at aktiviteten går opp? Eller er det slik at dette lovverket faktisk virker mot sin hensikt, og at man på mange måter er med på å avfolke og hindre omsetning og drift i landbruket? Er det det som skjer?

Når man ser på tallene, antall gårdsbruk som tas ut av drift, viser det med all tydelighet at denne regelen ikke virker etter hensikten. Da hadde jeg forventet at statsråden iallfall sa noe om hvilke grep statsråden vil ta for å motvirke denne trenden vi ser. Det er stadig flere mørklagte gårdsbruk. Vi klarer riktignok å produsere like mye mat i dette landet, men man forhindrer faktisk å overlevere eiendom fra én part til en annen, som følge av at det er staten som går inn og forteller hva en eiendom skal koste. Staten sier ikke at det koster for lite, men staten er uenig med kjøper og selger når de er villige til å inngå en handel seg imellom. Staten eller det offentlige sier: Nei, dette er for dyrt – dette kan dere ikke få lov til å inngå handel om.

Dette er utdatert. Før eller siden må det også gå opp for regjeringen.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:04:58]: Jeg synes denne debatten for så vidt har utviklet seg som forventet, men også underlig.

På min vei har jeg ikke møtt en eneste bonde som ønsker mer fremskrittspartipolitikk. Bøndene vet at Fremskrittspartiets politikk vil bety en avvikling av landbruket i store deler av landet. Det er det ikke noen tvil om. Det er et sett av virkemidler som Fremskrittspartiet ønsker å sette i verk.

Grunnen til at jeg tok ordet helt til slutt er at innleggene med all tydelighet viser at det er fritidsarenaen som de prioriterer.

Senterpartiet er opptatt av å legge til grunn et levende landbruk over hele landet, og at det skal være mulig å bo og drifte også for de yngre generasjonene. Jeg synes det er påtakelig at Fremskrittspartiet tar til orde for satsing på fritidsboliger. Jeg viser til det som står i komiteens merknader, der man har skrevet om prosjektet om lys i alle vindu. Samtidig viser de til de 160 000 som har ytret ønske om å kjøpe seg et småbruk for å bruke dem til fritidsboliger. Prosjektet «Lys i alle glas», som det heter, har til hensikt å skape næringsutvikling og bosetting i distriktene. Det er det motsatte av det Fremskrittspartiet står for. Da blir det påtakelig at man bruker det prosjektet som argument for Fremskrittspartiets politikk.

Jeg ser fram til at vi skal ha flere debatter i dag. Vi kommer til å få flere debatter om landbruksmeldingen når den kommer. Men det som da er viktig, er at vi er tydelig på hva det er vi ønsker med landbruket, og hva slags politikk vi ønsker. Senterpartiet ønsker økt matproduksjon og økt selvforsyningsgrad. Da må vi også sette inn et sett av virkemidler for å oppnå det. Vi må ta den store himmelen over oss, og se at vi faktisk er i en verden der 1 milliard mennesker sulter. Vi får økende befolkning i vårt eget land. Det krever at vi også tar tak og sikrer norsk matproduksjon, økt utvikling og fornying på dette området.

Torgeir Trældal (FrP) [15:07:23]: Jeg klarte ikke å dy meg, jeg måtte svare litt til representanten fra Senterpartiet, som prøver å legge det fram slik at vi bare skal ha fritidseiendommer. Det er jo absolutt ikke sant. Vi vil jo akkurat det motsatte, vi ønsker å få bygdene til å levere, vi ønsker at bygdene skal være der. Men med Senterpartiets politikk bygger vi ned, ned, ned, og det er snart ikke et lys igjen i en fjøs. Og nå er utelysene snart også slukket, med Senterpartiet.

Man sier at det ikke finnes bønder som vil ha fremskrittspartipolitikk. Ja, da tror jeg kanskje man burde bevege seg litt utenfor Senterpartiets egne partikontorer. Det er faktisk veldig mange bønder som er medlemmer i Fremskrittspartiet – det er veldig mange av dem som er medlemmer hos oss. Og det er jo dem vi hører på – det er dem vi i vår fraksjon og vårt parti hører på. De kommer til oss og legger fram de dagligdagse problemene, problemene de møter i hverdagen, problemer de møter hele veien, mot et byråkrati, mot all offentlig overstyring og et offentlig nærmest overgrep mot enkelte som vil selge sin egen eiendom, men blir stoppet av staten. Fremskrittspartiet tar totalt avstand fra at staten nærmest som en diktaturstat skal gå inn og fortelle hva hver enkelt kan forhandle fram av pris. Vi har respekt for enkeltindividet, vi har respekt for at hver enkelt person klarer det. Man klarer å føde fram barn, man klarer å oppdra barn, man klarer å gjøre det man skal gjøre, men man skal altså ikke få mulighet av det sosialistiske flertallet til å bestemme når man skal selge sin egen bolig. Det har ingenting med demokrati å gjøre, det har noe med – jeg skal ikke si ordet, men jeg hadde lyst til å si det. Så der er den store og hele forskjellen mellom vår politikk og den sosialistiske politikken: Vi er der for folk flest, men Senterpartiet og regjeringen er der mot folk flest.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:09:47]: Jeg tror nok at det er lurt å dempe valøren på ordbruken i denne debatten. Jeg synes ikke det passer seg å bruke begrepet «diktatur» om et annet politisk partis politikk eller en motstanders politikk.

Det som jeg tror er viktig å ta med seg, er at det er to ulike innganger til denne diskusjonen om hvordan vi får aktivitet i jordbruket, en produksjon som vi alle ønsker – jeg tror alle ønsker det. Den ene er troen på avregulering, la markedet rå, slik som vi har sett i mange andre land, og som ikke er situasjonen i Norge, og så er det denne blandingsøkonomien/planøkonomien, som vi har tendenser til i Norge. Det er altså i veldig stor grad en ideologisk debatt som er utgangspunktet for denne saken. Jeg må bare si det slik at for min egen del ser jeg ideologiske diskusjoner i dette, men også praktiske, faktiske diskusjoner som f.eks. går rundt hva som er årsaken til at eiendommer ikke selges. Jeg har forsøkt å nevne et par årsaker – det er slektskapsforhold og familieforhold som gjør at ikke alle eiendommer selges, som mange av oss kunne ønske ville skje, og det kan være andre årsaker. Men det som iallfall er helt åpenbart, er at når det gjelder et fullstendig frislipp i norsk landbruk, som er det f.eks. Fremskrittspartiet gir uttrykk for her, er det ingen steder man har erfaring med at det gir en effekt som sikrer aktivitet rundt omkring i distriktene, rundt omkring i bygder. Det vi vet, er at et fullstendig frislipp vil skape en betydelig sentralisering i norsk landbruk, som det gjør i annet næringsliv. Det ønsker ikke regjeringspartiene, regjeringspartiene ønsker et større mangfold.

Så kan vi spørre oss om vi har oppnådd det store mangfoldet. Ja, det er jo et paradoks at Fremskrittspartiet angriper regjeringen for at det går mange gårdsbruk ut av drift, når de selv gjennom sin politikk vil stå for en oppgiring av samme utvikling dersom man f.eks. fjerner 6–7 mrd. kr av overføringene til næringen. Det er et paradoks, synes jeg, som Fremskrittspartiets representanter bør erkjenne. De bør erkjenne at de bruker en argumentasjon mot regjeringspartiene basert på antall bruk som går ned, men deres egen politikk vil være den som girer opp denne utviklingen.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:12:43]: Eg skjønar godt at Framstegspartiet brukar sterke ord når dei skal beskrive landbrukspolitikken, for dei veit inst inne at landbrukspolitikken deira vil føre til ei avfolking av bygdene rundt der eg kjem frå, og dei vil nok, for å leggje skjul på det store inngrepet dei vil gjere med landbrukspolitikken sin, med drastiske kutt i både overføringane og tollvernet, prøve å lage ein veldig retorikk rundt det som går på reguleringstyranniet, som dei kallar det for.

Eg synest vi skal sjå på det konkrete her: Dersom vi aukar prisnivået på landbrukseigedommar, aukar vi kostnadsnivået for produksjonen, og då reduserer vi inntektsnivået, og ein av dei tinga som gjer at vi får fråfall frå næringa, er inntektsnivået. Vi kan jo kanskje minne om utviklinga av inntektsnivået under den borgarlege regjeringa i forhold til utviklinga av inntektsnivået under denne regjeringa. Det burde kanskje nokon kvar ta inn over seg, samtidig som vi veit at den borgarlege regjeringa sette i verk mange tiltak som fremma strukturering og sentralisering. Så den ordbruken no skjønar eg veldig godt trengst for å leggje skjul på kva som reelt er konsekvensen av den liberalistiske politikken som Framstegspartiet fører, og som Høgre og til dels Venstre hengjer seg på.

Så har eg lyst til å seie til det som går på regulering og fridomen til den enkelte: Den tidlegare leiaren i Bondelaget i Vest-Agder, sa det slik, at enkelte gonger kan vi bli irriterte, men når vi tenkjer oss om, ser vi at på lang sikt er det dette som tener også vår fridom.

Terje Aasland (A) [15:14:24]: (komiteens leder): I forrige sak ble jeg tillagt den hensikt å prøve å tildekke en uenighet. Jeg håper ikke jeg blir tillagt det i denne saken, for her er det to rake motsetninger. Det er som svart-hvitt, inngangen til diskusjonen om denne saken. Det som blir sagt i denne debatten, forteller veldig mye om Fremskrittspartiet. Det forteller også veldig mye om Høyres inngang til landbrukspolitikken, i og med at de er med på forslaget som her blir fremmet av mindretallet.

Det er jo ingen tvil om at det som eventuelt må være hensikten med mindretallets forslag, i hvert fall ikke er hensynet til norsk landbrukspolitikk, tvert om. Hensikten og motivet bak forslaget kan ikke være annet enn å gi maksimal avkastning på landbrukseiendommers verdier, slik som det ligger i dag, uten hensyn til landbruksproduksjon overhodet. Det er å maksimere den kapitalen som ligger der, som utvilsomt er mindretallets vilje bak forslaget. Det er en ærlig sak, men ikke dekk det bak at dere ønsker en troverdig inngang til norsk landbruksproduksjon. Det blir i hvert fall veldig merkelig.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å regne ut at et gårdsbruk som blir omsatt for 3 mill. kr, i et tenkt tilfelle, gir større lønnsomhet eller mer iver til å overta det gårdsbruket hvis det verdsettes til 4 eller 5 mill. kr. Hvordan kan en få et sånt regnestykke til å gå opp? En må være svært liberal i sin tankegang for å få det til.

Det er ikke annet enn hensynet til profitt på den eksisterende eiendom som er bakgrunnen for dette forslaget, slik jeg ser det. Det ville være unaturlig å bifalle mindretallets forslag hvis en er opptatt av norsk landbrukspolitikk.

Prisfastsetting av konsesjonspliktige landbrukseiendommer er nødvendig. Det viser de små marginene og den svake lønnsomheten som er der, og ikke minst forholdet til et utfordrende marked, et marked som aldri kan bære den økningen dere ønsker å legge inn i norske landbrukseiendommer med det forslaget dere foreslår. Det er helt umulig. Og jeg synes det er skremmende at en i utgangspunktet begrunner et sånt forslag på basis av landbrukspolitikk.

Presidenten: Presidenten vil anbefale samtlige representanter om å rette talen til presidenten når de holder sine innlegg.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:17:48]: Det er godt å se at det er litt fyr i debatten i salen en gang i blant – kanskje litt vel mye i enkelte sammenhenger – men vi får prøve å dra debatten litt ned igjen.

Jeg vil bare kommentere et par ting, i første rekke til statsråden. For statsråden henviser til noe helt annet, nemlig overføringene til landbruket. Det har jo ingenting med prisfastsettelse av landbrukseiendommer, som vi her snakker om, å gjøre. Men statsråden glemmer én ting i sin iver etter å fortelle hvor mye Fremskrittspartiet vil redusere overføringene med, nemlig at man samtidig gjør en del grep knyttet til dereguleringer, til hva man kan produsere, til omsettingskvoter etc. Det er altså en viss sammenheng mellom det man gjør på den ene siden, og det man gjør på den andre siden.

Representanten Terje Aasland, komiteens leder, var inne på hvor viktig det er å holde prisen nede, og at man ikke får økt lønnsomhet ved at prisen settes opp. Nei, men ett av problemene til norsk landbruk i dag, er manglende investeringsvilje. Den investeringsmangelen som vi i dag ser i norsk landbruk, er ett av de største problemene vi har. Og det er faktisk en viss sammenheng: Hvis man f.eks. skal kunne låne og drive med investering i gårdsbruket sitt for å kunne gjøre det mer lønnsomt, mer attraktivt og enklere å jobbe der, så er det faktisk en sammenheng mellom hva man i framtiden kan omsette dette for, og viljen til å påta seg de betydelige investeringene. Og da er dette en av de tingene som faktisk kan være med på å holde en nede.

I dag tror jeg ingen i denne sal, kanskje bortsett fra SV, kunne tenke seg en situasjon der vi satte oss ned og sa at nå må vi begynne å prisregulere leilighetene i Oslo sentrum igjen, fordi det er helt urimelig og utenkelig at folk som skal bosette seg i Oslo – for vi ønsker jo ungdom bosatt her – skal måtte betale så dyrt for leilighetene sine.

Det er mange innganger man kan komme med. Men det som er hele hensikten her, og som egentlig forskjellene dreier seg om, er: Skal to parter, altså en kjøper og en selger, fritt kunne få lov til å avtale en pris for en landbrukseiendom, eller skal de ikke? Skal det være slik at staten skal kunne gå inn og bestemme prisen, eller bør dette være overlatt til de to partene, altså eieren av eiendommen, og den som ønsker å bli eier av eiendommen? Fremskrittspartiet mener at det bør kunne avgjøres av disse to partene, verre er det faktisk ikke, og at staten ikke trenger å blande seg inn og fortelle at dette blir for dyrt, dette får dere ikke lov til å bli enige om, det skal være 500 000 kr lavere. Det er egentlig det saken dreier seg om.

Presidenten: Per Roar Bredvold har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:21:06]: Jeg vil nok engang henvise til statsråden, og brevet av 16. november, der han sier følgende:

«Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat.»

Hva er et «tilfredsstillende økonomisk resultat»? For det er jo avhengig av gårdens salgspris. Og et økonomisk tilfredsstillende resultat er avhengig av den som vil drive gården, og den som har drevet gården. Men her er det altså myndighetene som skal bestemme. Og da spør jeg altså statsråden for tredje gang om han kan være så snill å svare på hva som er et økonomisk tilfredsstillende resultat.

Presidenten: Irene Lange Nordahl har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:22:09]: Det var innlegget til representanten Nesvik som fikk meg til å ta ordet. Når dette med prisfastsetting av eiendom blir brukt som argumentasjon for investering i landbruket, blir det feil. Det er inntektsgrunnlaget på gården som avgjør hvilken finansiering man vil få fra bank. Og da tror jeg kanskje Nesvik må ta seg en liten runde for å se nærmere på situasjonen. Det er inntektsgrunnlaget som avgjør hva du kan forvente av muligheter når det gjelder å oppnå finansiering. Og det er dette inntektsgrunnlaget Fremskrittspartiet vil svekke, med kutt i jordbruksavtalen på 7 mrd. kr, svekkelse av importvern og deregulering. En svekkelse av jordbruket totalt sett, og mindre mulighet til investeringer i den enkelte eiendom, er altså det Fremskrittspartiets politikk helt konkret vil føre til.

Presidenten: Svein Flåtten har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Flåtten (H) [15:23:24]: Jeg er veldig enig med statsråden når han sier at man bør dempe språkbruken noe, men jeg reagerer på at komiteens leder kaller andre partiers forslag for «skremmende». Om det er å dempe språkbruken, er jeg ikke helt sikker på.

Men litt til representanten Aasland, som snakker om at å øke verdiene på landbrukseiendommer er profitt for eierne – eller for bøndene. Noe av det samme var representanten fra Senterpartiet nettopp oppe og sa noe om: Det at man øker verdien på eiendom, slik at den kan være et bedre låneobjekt, kan faktisk gjøre noe med inntektsgrunnlaget, hvis man ser direkte på det. For det betyr, som i all annen næring, at man er i stand til å investere seg til et bedre inntektsgrunnlag. Og det er det all næringsvirksomhet, inklusiv landbruket, handler om.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:24:42]: Representanten Bredvold spør mange ganger om hva slags inntektsgrunnlag et bruk som har en verdi på 3 mill. kr – jeg tror det var slik jeg måtte forstå spørsmålet – skal ha. Jeg har lyst til å svare enkelt og greit at det er helt umulig å stå her på talerstolen i Stortinget og fastslå hva slags inntektsgrunnlag et bruk skal ha. Det er slik at i de tilfellene der prisregulering blir brukt – og det er ikke bestandig det blir brukt – så vurderes inntektsgrunnlaget på gården. Grunnlaget for en slik prisvurdering kan da være skog, eller det kan være driftsinntekter fra annet.

Så har jeg også lyst til å understreke at for de aller fleste eiendommer som omsettes i landbruket i dag, blir ikke prisreguleringsmekanismen brukt. Jeg tror det er viktig å ta med seg at for de aller fleste eiendommer skjer det – jeg tror det var representanten Nesvik som understreket det – et salg mellom en kjøper og en selger på fritt grunnlag. Og det synes jo jeg er absolutt positivt. Det som er poenget, er at for enkelte eiendommer der dette instrumentet slår inn, er det viktig for å sikre at den som skal overta gården, får et driftsgrunnlag som det er mulig å leve av. Det ikke å måtte betale for høy pris, er den ideologiske inngangen for prisreguleringen – at en har en samfunnsmessig gagnlig pris, som næringen, og samfunnet, er tjent med.

Terje Aasland (A) [15:26:47]: Beklager hvis språkdrakten ble noe bestemt av iveren i debatten i stad. Jeg skal prøve å ta meg inn igjen.

Jeg mener at for norsk landbruks framtid er forslaget fra mindretallet faktisk skremmende. Jeg kan godt ordlegge meg på en annen måte og si at etter min vurdering vil det ikke gagne norsk landbrukspolitikk i årene framover dersom en fjerner de prisreguleringer for konsesjonspliktig landbrukseiendom som i dag foreligger.

Så er jeg enig med Flåtten i at det i enkelte tilfeller kan være bedre med en høyere verdifastsettelse og omsetningsverdi for å få en bedre dekning innenfor lånefinansieringen. Men det er etter min vurdering ikke måten å angripe norsk landbrukspolitikk på. Det vil i så fall ikke gagne landbruket over hele landet. Vi er godt kjent med at næringseiendom, også landbrukseiendom, vil prises langt lavere – også den reelle verdien – mange steder rundt om i landet. Det er en utfordring. Men jeg tror vi må angripe problemet på en helt annen måte – ikke ved å fjerne den reguleringen som ligger der.

Så hadde representanten Nesvik en liten visitt til leilighetene i Oslo. Ja, synes ikke Fremskrittspartiet det er litt skremmende at boligmarkedet og den prisingen det nå er i et opphetet marked, faktisk er litt utfordrende for norsk økonomi? Det er ikke de tilstandene en ønsker for norsk landbrukseiendom, hvis det var det som var tilfellet. Men jeg tror reguleringer i moderate mengder, slik det faktisk foreligger her, er helt riktig for norsk landbrukspolitikk i årene framover – helt nødvendig. Jeg synes de som virkelig tar sterke ord i sin munn, nettopp er Fremskrittspartiet, som kaller denne form for reguleringer for diktatur. Det synes jeg mer beskriver Fremskrittspartiet enn denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.