Øyvind Håbrekke (KrF) [14:27:58]: Mitt anliggende med interpellasjonen kan uttrykkes ganske enkelt: Energipolitikken skal gi oss sikker energiforsyning over hele landet og lavere utslipp og miljøkonsekvenser for øvrig. Erfaringer over tid viser at ingen av disse målene er nådd. Hva gjør vi med det?
Jeg vil utdype dette. Det første målet jeg refererte til, er sikker energiforsyning over hele landet. Det trenger ingen lang presentasjon, med referanse til bl.a. tidligere debatter her i salen. Snøsmeltingen er i gang i fjellet, magasinene fylles, og vi kan trekke et lettelsens sukk for at det heller ikke denne vinteren ble nødvendig med rasjonering. Energiforsyningen i Midt-Norge er usikker fram til Ørskog–Fardal er på plass. Denne forbindelsen må derfor på plass så raskt som mulig. Situasjonen i Bergensregionen er også vel kjent. Den skal også falle på plass ifølge regjeringen gjennom linjeutbygging, men planer om nettforsterking gjennom Hardanger kom så sent at det som etter mange av de regionale stemmenes mening var det mest miljøvennlige alternativet, ikke kunne velges.
Det andre målet jeg refererte til, var målet om en bærekraftig energiforsyning med lavest mulig utslipp og miljøkonsekvenser. Den 14. juni 1989 fikk Norge sitt første klimamål. Stortinget sluttet seg for første gang til et mål om å begrense utslippene av klimagasser. Målet var å stabilisere utslippene av CO2 innen 2000. Det skjedde ikke. Siden har vi hatt Kyoto-forpliktelsene å jobbe med. Men nå er det tiden fram til 2020 som er neste etappe med klimamål, når klimaforliket har slått fast at utslippene skal reduseres til 42–44 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det var et tøft mål da det ble satt i klimaforliket i januar 2008. Det skulle gjøres på bare tolv år. En fjerdedel av den tiden har gått, og uten å åpne alle tidligere debatter om framdrift i klimapolitikken vil jeg bare fastslå at det begynner å haste om man skal ha muligheten til å komme i nærheten av målene.
Med unntak av konjunkturbetingede reduksjoner i enkeltår, som nå etter finanskrisen, så har klimagassutslippene i store trekk økt i hele 20-årsperioden. Vi har altså i et 20-årsperpektiv mislyktes med klimapolitikken. Og i et 20-årsperspektiv må vi selvsagt alle ta ansvar for det – alle som har vært med på å styre landet i den perioden. Jeg skal derfor ikke gjenta mine og Kristelig Folkepartis betraktninger om regjeringen i den forstand, det kan vi spare til en annen anledning.
Det er viktig å erkjenne at over 70 pst. av klimagassutslippene er energibruk. Dette er energibruk som kan effektiviseres, men som også for det meste kan erstattes med fornybar energi.
Dette bildet reiser betydelige spørsmål til energipolitikken. Når to så sentrale mål ikke er oppfylt, må innholdet i politikken diskuteres.
For 20 år siden ble energisektoren deregulert og markedsmessige prinsipper ble innført. Det norske kraftmarkedet ble etter hvert til et nordisk marked, og det har igjen dannet mønster for andre land. Markedet skulle da sørge for energiforsyningen gjennom fri prisdannelse og aktører som vurderer investeringene kommersielt. Nett og produksjon ble atskilt, og utbygging av nett skulle vurderes ut fra samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Innføringen av kraftmarkedet var et riktig grep, og det ble en suksess. Imidlertid er det slik at alle sektorer lever i en balanse mellom styring og marked. I alle sektorer vil denne pendelen svinge og justeringer gjøres for å finne den optimale balansen ut fra de erfaringene vi gjør oss. Slike debatter har man til stadighet også i denne salen, på ulike områder og sektorer.
Det er flere eksempler på at ved reformer med deregulering og innføring av marked har behovet meldt seg for å justere inn noe i ettertid. Ja, det er flere eksempler, det er vel nesten heller en regel uten unntak. Det klassiske bildet er at når pendelen slår over fra regulering til marked, deregulering, så slår den først langt over, for så å måtte justeres noe inn igjen.
Et eksempel på dette var finansmarkedene, der finanskrisen synliggjorde behov for sterkere regulering nasjonalt og internasjonalt, der det bl.a. i ettertid kom forsterkede krav til likviditet og kapital i bankene for å forhindre nye kriser.
Statnett har ansvar for sentralnettet – riksveiene i strømnettet vårt. Som en del av liberaliseringstankegangen som preget energipolitikken på 1990-tallet, ble Statnett gitt en formålsparagraf basert på såkalt samfunnsøkonomisk rasjonell drift og utvikling av sentralnettet.
Det innebærer at det regnes på prosjekter ut fra såkalte samfunnsøkonomiske lønnsomhetskriterier. Det innebærer bl.a. at klimamål, distrikts- og regionalpolitiske mål og andre viktige samfunnsmål i mindre grad tas med i betraktningen. Det tenkes med andre ord helt annerledes om nett som infrastruktur enn hva det f.eks. gjøres om infrastruktur innen transport. For å sette det på spissen så tenkes det i andre sektorer på å bygge landet når vi bygger infrastruktur, men på dette området er det kalkulatoren som har det endelige ordet. Dette reduserer også politikkens handlingsrom for raskere å utløse de endringene vi politisk ønsker.
Kraftmarkedet var på mange måter en suksess. Samtidig ser vi 20 år senere at markedet ikke har klart å sørge for forsyningssikkerheten.
Jeg tror det er behov for at vi hever oss over den klassiske diskusjonen om hvem som har skyld for hva ut fra hvem som styrte i hvilke perioder, og at vi evner å løfte blikket til et mer overordnet nivå og diskutere balansen mellom styring og marked i energipolitikken.
Det synes å være åpenbart at energipolitikken er moden for en slik justering, der vi ser etter om den politiske verktøykassen har det rette innholdet for å nå de målene vi har satt oss. Et eksempel som ytterligere kan illustrere dette, er de nevnte klimamålene for 2020, som i stor grad dreier seg om nettopp energi. Under svært heldige omstendigheter kan det i beste fall ta sju-åtte år å etablere et nytt kraftverk med fornybar energi. Det er åtte og et halvt år igjen til 2020. Og i parentes bemerket: 2-gradersmålet fordrer at 2020-målene bare er et skritt på veien mot en mer gjennomgripende omlegging av energiforsyning og energibruk. På den tiden skal Norges utslipp kuttes med over ti millioner tonn CO2-ekvivalenter. Nettforsterkninger er en del av dette bildet. Det sier seg selv at det krever et sterkt politisk grep i hele denne perioden for å sikre at vi kommer i mål. Hvordan skal all nødvendig fossil energibruk fases ut i denne perioden, ren energiproduksjon etableres like raskt, tilhørende nettutbygging, samtidig som energibalansen sikres i alle landets regioner? Det holder altså ikke å fase ut tilstrekkelig fossil energi. Den rene energien som kommer til erstatning, skal komme på riktig sted i forhold til den som fases ut, slik at det ikke oppstår regional ubalanse. Og alt dette på åtte og et halvt år.
Dette spørsmålet handler om den stasjonære energiforsyningen, og i særdeleshet om utslippene på sokkelen, som har store punktutslipp og forbrukere av energi. Men det kan også gjelde f.eks. reduksjon av oljefyring, som med god planlegging burde være noe av det minst krevende å komme i mål med. Innenfor transport er forsyningsstrukturen annerledes, og det er andre problemstillinger, men der er det også betydelige utfordringer.
Vi vet ennå ikke hvilke forpliktelser fornybardirektivet vil medføre for Norge, men hele tenkningen i direktivet peker uansett i samme retning: strengere styring mot en omlegging som krever sterkere politisk grep.
På nettområdet vil jeg gi ros til regjeringen for at man gjennom Ot.prp. nr. 62 for 2008–2009, i forrige periode, tok en del grep for å få økt politisk fokus på nettutvikling.
La meg så mot slutten supplere med et av de viktigste grepene som dette må innebære: Kraftmarkedet skal fortsatt være et premiss i energipolitikken. Det synes likevel åpenbart at det trengs en overordnet nasjonal plan, som sikrer at det kan skje omlegging av energiforsyning og energibruk slik at klimamålene nås, samtidig som man sikrer forsyningssikkerheten i alle regioner. Med andre ord: Det trengs en nasjonal energi- og klimaplan. Og med mindre den kommer raskt, vil klimamålene nok en gang lide nederlag, og det bør vi ikke ha råd til.
Innføringen av et marked for elsertifikater, som nå er til behandling, er en viktig og etterlengtet milepæl for utviklingen av ny fornybar energi. Det vil også endre forutsetningene for prognosene om forsyningssikkerheten. Det er nå flere røster som uttrykker bekymring for at det faktisk kan bli for mye kraftproduksjon i Norden på lengre sikt. Det er knyttet usikkerhet til dette. Men i forhold til en mer prinsipiell debatt om marked og styring i energipolitikken, er jo dette et markedsbasert virkemiddel. Det er et bra virkemiddel, men det er også verdt å merke seg at vi ikke vet hvor kraftproduksjonen kommer hen, om den kommer der vi trenger den, der vi skal redusere den fossile energien, og der vi trenger den ut fra et forsyningssikkerhetsperspektiv.
Det er derfor mange tegn i tiden som peker i samme retning: Vi trenger en sterkere, overordnet styring i energipolitikken, vi trenger en nasjonal energi- og klimaplan, og vi trenger å løfte diskusjonen om energipolitikk til en overordnet diskusjon om vi har de styringsverktøyene vi trenger for å nå de målene vi har satt oss.
Statsråd Ola Borten Moe [14:38:12]: La meg starte med å si at representanten Håbrekke har mange interessante refleksjoner over mange viktige problemstillinger i energidebatten. Oppsummert feller han likevel en hard dom. Det mener jeg at det i hovedsak ikke er noen grunn til. Vi kan alltid bli bedre, det skal jeg komme tilbake til.
Jeg har lyst til å si at regjeringen har hatt svært god styring med energipolitikken, og det har vi hatt gjennom alle årene som har gått etter regjeringsskiftet i 2005. Regjeringen har gjennom hele denne perioden hatt en fast, stabil og forutsigbar politikk. For perioden 2005–2009 var den energipolitiske strategien trukket gjennom Soria Moria I. Gjennom regjeringens politiske plattform for 2009–2013 er det trukket opp en helhetlig politikk for denne stortingsperioden. Regjeringen vil bruke energipolitikken aktivt for å redusere utslippene av klimagasser, samtidig som det er et hovedmål å bidra til en sikker og tilstrekkelig tilgang på energi. Det er i denne forbindelse også et mål å unngå regionale ubalanser i kraftforsyningen.
Regjeringen har gjennomført omfattende tiltak på alle områder innen energipolitikken for å bedre forholdene i kraftmarkedet i forhold til det som har vært situasjonen før 2005. Når det gjelder forsyningssikkerhet og en bærekraftig utvikling, vil jeg vise til følgende tall for å illustrere hva det er vi har gjort og oppnådd:
I årene 2006–2009 ble det satt i gang produksjon av nye vann- og vindkraftverk med en årlig produksjonskapasitet tilsvarende 3,5 TWh, mens det til sammenlikning i perioden 2002–2005 var satt i drift anlegg med en produksjonskapasitet tilsvarende om lag 2,4 TWh, altså en økning på 50 pst. Det ble i årene 2006–2009 gitt konsesjon til vann- og vindkraftanlegg med en årlig produksjonskapasitet tilsvarende 6,0 TWh, mens det i perioden 2002–2005 bare ble gitt konsesjon til anlegg med en årlig produksjonskapasitet tilsvarende 3,4 TWh, altså nær en dobling. Det ble i årene 2006–2009 gitt konsesjon til fjernvarmeprosjekt med en potensiell årlig produksjon på 2,9 TWh, mot bare 1,1 TWh i den foregående fireårsperioden, altså nesten en tredobling. Satsingen på energiomlegging i regi av Enova har økt svært sterkt. For perioden 2006–2009 ble det satt av om lag 5,3 mrd. kr til satsing gjennom Enova, mot om lag 2,1 mrd. kr i den foregående fireårsperioden – nær innpå en tredobling. For 2011 alene utgjør den samlede bevilgningen av overføringer til Enova om lag 1,85 mrd. kr.
Så har det stasjonære energiforbruket vært på om lag samme nivå de siste fire årene, til tross for en sterk økonomisk vekst. Dette har bidratt til at energiintensiteten har sunket sterkt, og målt i forhold til vår verdiskaping er energibruken nærmere 15 pst. lavere i 2009 enn den var i 2005.
Til tross for de omfattende tiltakene regjeringen har gjennomført, og de forbedringene vi har oppnådd, er kraftsystemet vårt fortsatt sårbart for svingninger i vannkraftproduksjonen. Det viser erfaringene fra både vinteren 2009/2010 og den vinteren vi nettopp har lagt bak oss. Blant annet har dette ført til for mye svingninger i prisbildet og for høye priser på elektrisitet. Det tror jeg vi er nødt til å ta høyde for i et system som er basert på vannkraft, og der forholdet mellom nedbør og temperatur har mye å si for forsyningssikkerheten. Min og regjeringens jobb nr. 1 er å sørge for et mer robust system for framtiden, som reduserer faren for denne typen svingninger og faren for denne typen situasjoner.
Det har de siste årene dessuten blitt nødvendig å ha en større oppmerksomhet mot kraftsituasjonen i enkelte regioner. I betydelig grad er de større regionale ufordringene et resultat av at det i perioden 2002–2005 ble tatt beslutninger som førte til sterk vekst i kraftforbruket i regionene, uten at den daværende regjeringen gjennomførte tilstrekkelige tiltak for å motvirke eller starte arbeidet med å motvirke konsekvensene i kraftmarkedet av den sterke forbruksveksten. Regjeringen vil derfor videreføre den politikken som er ført fra 2005, med omfattende tiltak. Disse tiltakene vil være sentrale elementer i arbeidet med å gjøre Norge til en mer miljøvennlig energinasjon.
Politikken for årene framover vil ha følgende hovedelementer: for det første økt fornybar energiproduksjon, for det andre effektivisering og begrensning av energibruken, og for det tredje styrking av overføringsnettet.
For å fortsette styrkingen av fornybar energi vil et felles sertifikatmarked med Sverige bli innført fra 1. januar 2012. Dette vil føre til en storstilt utbygging av fornybar energi i de to landene – til sammen 26,4 TWh. Dette er et sentralt element i regjeringens politikk både for utvikling av miljøvennlig energiforsyning og for ytterligere å bedre forsyningssikkerheten.
Det er videre et sentralt element i regjeringens politikk å effektivisere og begrense energibruken. Energien kan fortsatt brukes mer effektivt. For å utnytte disse mulighetene kreves det investeringer. Det er viktig å ha langsiktige og stabile rammevilkår for arbeidet. Ved innføringen av et felles sertifikatmarked vil regjeringen sikre dette ved å la Enovas innsats særlig bli rettet mot energieffektivisering, varme og utprøving av umodne teknologier. På alle disse områdene er det fortsatt uløste oppgaver.
En kraftig styrking av overføringsnettet for elektrisk kraft er nødvendig for å bedre forsyningssikkerheten og for å legge til rette for økt kraftproduksjon fra fornybare energikilder. Regjeringen legger derfor stor vekt på å få gjennomført utbyggingen og utbedringen av overføringsforbindelsene. Samarbeidet om nett i Norden vil være viktig. Det er store investeringsplaner i overføringsnettet i årene som kommer. Statnett har i sin nettutviklingsplan investeringer til en samlet kostnad på om lag 40 mrd. kr for de neste ti årene. Alt dette skal investeres etter kriteriet om positiv samfunnsøkonomi. Det mener jeg er grunnleggende positivt. Jeg har svært vanskelig for å se hva som skulle være alternativet til det.
Vi har varslet at vi ønsker å komme til Stortinget både med en stortingsmelding om nett og en stortingsmelding om energipolitikk. Fokuset i disse meldingene vil være på utformingen av energipolitikken i årene framover, også etter denne stortingsperioden. Som en del av grunnlaget for dette arbeidet har regjeringen nå nedsatt et bredt sammensatt energiutvalg. Dette utvalget skal vurdere den langsiktige energi- og kraftbalansen for Norge fram mot 2030 og 2050. Arbeidet i utvalget skal være ferdig 1. mars neste år. Et hovedformål med denne meldingen vil være å legge grunnlaget for en ny, framtidsrettet og bredt forankret energipolitisk plattform. Det vil gjøre oss i stand til å møte utfordringene i energisektoren i tiårene som kommer. En slik melding vil også gi Stortinget anledning til å drøfte vår framtidige energipolitikk, der bl.a. energiforsyning og klimautfordringer kan ses i sammenheng.
Øyvind Håbrekke (KrF) [14:46:27]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg sa i mitt innlegg at jeg utfordret til en debatt der vi, som jeg sa, hever oss over spørsmålet om hvem som har skyld for hva, at vi løfter blikket til et mer overordnet nivå for å diskutere balansen mellom marked og styring i energipolitikken ut fra de grunnleggende målene vi har satt. Jeg er ikke helt sikker på om statsrådens svar var et svar på det, men det var likevel en gjennomgang av hva regjeringen har gjort og satt i gang.
Nå syntes statsråden at jeg felte en hard dom over energipolitikken, og det gjorde jeg for så vidt. Man kan diskutere styrken i den og hvor kraftig den dommen skal være, men jeg tror ikke man kan komme unna det faktum at forsyningssituasjonen i landet ikke er god nok. Det er ikke akseptabelt at vi i 2011 opplever at vi går mot vårknipa med rasjoneringsspøkelset hengende over oss, og at den regionale situasjonen er som den er.
Jeg føler også at statsrådens svar viser at regjeringen har gjort en del bra på fornybar energi, som er positivt i klimasammenheng. Det skal regjeringen gjerne få. Men svar på den beskrivelsen jeg ga når det gjelder hvor man er hen på tidsplanen for å nå klimamålene, og hvor travelt vi faktisk har det, manglet i statsrådens svar. I den sammenhengen synes jeg det er litt forunderlig at man har valgt å sette ned et utvalg som skal jobbe med energipolitikken før man skriver en stortingsmelding. For når den meldingen kommer, er det for sent å sette i gang energipolitiske tiltak som vil få betydning for utslippene fram til 2020.
Jeg synes at statsrådens svar for så vidt inviterer til mange videre diskusjoner, men jeg står ved utfordringen. På basis av fornybardirektivet, på basis av klimamål, på basis av de tidsperspektivene vi har, og det faktum at heller ikke økningene til Enova, investeringene osv. har løst den forsyningssituasjonen vi faktisk har, til nå, så inviterer jeg til en dypere refleksjon omkring hvorvidt vi har truffet spikeren på hodet når det gjelder balansen mellom marked og styring, og hva statsrådens refleksjoner omkring det er. Jeg håper på ikke bare å høre en systemforsvarer og en olje- og energiminister, men også å møte ideologen og samfunnsbyggeren Ola Borten Moe i debatten.
Statsråd Ola Borten Moe [14:50:01]: Jeg ble utfordret av opposisjonen på at vi i hvert fall i dette forumet skulle heve oss over debatten om hvem som har skyld, og hvem det er som har gjort hva. Det er en utfordring jeg skal prøve å ta, selv om jeg må innrømme at jeg tror det er lettere sagt enn gjort. Dette er et av de feltene der ikke minst opposisjonen de siste 5 ½ årene har brukt usedvanlig sterkt skyts og hatt et stort fokus. Jeg står fast ved mine ord om at ikke minst interpellanten i sitt innlegg, men også opposisjonen mange ganger har felt en hard dom, som jeg mener at det ikke er grunnlag for å felle.
Forsyningssituasjonen er et stikkord som er helt avgjørende viktig. Jeg er enig i at den ikke er god nok. Jeg er enig i at vi er nødt til å gjøre alt vi kan for å unngå at vi havner i situasjoner der rasjonering er et alternativ. Jeg vil likevel nok en gang minne Stortinget om det faktum at i et forsyningssystem som i hovedsak baserer seg på at det regner, og i et marked som er svært styrt av hvor kaldt det er ute, vil vi måtte oppleve at vi i perioder der vi får en kombinasjon av svært lite nedbør over tid og svært streng kulde flere vintre på rad, har en helt annen og langt mer krevende situasjon enn når værforholdene er motsatt. Så er det vår jobb å sørge for at systemet blir så stabilt som mulig, og at vi i den grad det er mulig, tar kontroll og kontrollerer værgudene.
Vi blir også utfordret på en mer ideologisk debatt knyttet til marked, styring og samfunnsbygging. Til det har jeg å si at jeg deler analysen om at den nye energiloven som min forgjenger Reiten gjennomførte, i hovedsak har vært en suksess, men at det er behov for å tenke nytt. Jeg opplever at de varslede tiltakene nå i all hovedsak er et svar på det. De grønne sertifikatene er en markedsstyrt, men svært kraftig stimulans for å få ny produksjon inn på markedet. Det vil forbedre energisikkerheten, og de varslede nettinvesteringsplanene er et voldsomt løft for å bedre infrastrukturen på transport av energi i dette landet.
Utvalget som er satt ned, skal se på energipolitikken også i perspektivet etter 2020, 2030 og 2050 – det er grunn til å minne om at klimautfordringene ikke er noe som bare varer til 2020. Vi skal kanskje ta de viktigste grepene i den perioden som kommer etter det. Det tror jeg det er god grunn for denne salen til å diskutere.
Så skal jeg avslutte med å si at det jeg tror vi trenger framfor alt nå, er mer av regjeringens politikk, og at vi får gjennomført på tid de tiltakene som allerede er varslet, uten at deler av opposisjonen legger altfor mange kjepper i hjulene for oss.
Bendiks H. Arnesen (A) [14:53:46]: Norge er et land med en enorm tilgang på energi, og vi har store muligheter til å bygge ut mer når det gjelder olje og gass, men også av fornybar energi. Få land har så stor tilgang på energi som oss, og det må vi utnytte på en forsvarlig og bærekraftig måte.
Vi har stor vannkraftproduksjon, og vi har rikelig tilgang på olje og gass. Vi har mange bedrifter og arbeidsplasser knyttet til produksjon og foredling av norske energiressurser, og regjeringen har slått fast at grønne arbeidsplasser innenfor energiproduksjon og miljøteknologi skal bli en ny vekstnæring. Dette krever sterk politisk styring.
Jeg synes det er positivt at interpellanten fra Kristelig Folkeparti etterspør mer politisk styring i energisektoren. Jeg er svært enig med interpellanten når han vil ha mest mulig politisk styring over noe så viktig som energipolitikken, men jeg tror han har en utfordring når han skal få sine venner på borgerlig side med på en slik linje i norsk politikk. Fremskrittspartiet og Høyre vil jo heller gå den motsatte veien i slike spørsmål. For dem er mest mulig markedsstyring det eneste riktige på de aller fleste områdene i samfunnet.
Den rød-grønne regjeringen har en visjon om at Norge skal være en miljøvennlig og verdensledende energinasjon. Regjeringen presiserer at i Norge er energipolitikken både velferdspolitikk og klimapolitikk. Dette krever god politisk styring av energipolitikken.
Jeg er enig med statsråden når han sier at denne regjeringen har svært god styring med energipolitikken, og at dette har vært tilfellet gjennom alle de årene som har gått siden regjeringsskiftet i 2005.
For Arbeiderpartiet er det også viktig at energipolitikken innrettes sånn at inntektene kommer hele landet til gode, og slik at verdiene tilfaller fellesskapet. Derfor er også dagens hjemfallsordning for vannkraftressursene så avgjørende viktig å opprettholde.
Statsråden har gitt et omfattende svar på hva slags tiltak som er satt inn, og hva som er oppnådd. Dette viser at det skjer mye på området, men behovet for kraft er også økende. Det gledelige er at det skjer en betydelig økt produksjon når det gjelder fornybar energi. Her har det skjedd en veldig god utvikling etter at den rød-grønne regjeringen overtok i 2005.
Viktig er det også at vi har fått til en betydelig satsing på energiomlegging. Jeg er glad for at det er sterk oppmerksomhet knyttet til hvordan vi kan øke energiproduksjonen på en trygg og god måte for naturen og miljøet. Vi har her til lands ikke så mye sol å lage energi av, men vi har vann, vi har masse vind og vi har tidevann, for å nevne noe. Derfor er det et viktig signal når statsråden signaliserer ytterligere satsing på økt fornybar energiproduksjon. Også en styrking av overføringsnettet er overhengende viktig for denne helheten. Dette er særdeles viktig for å bedre forsyningssikkerheten landet over. Uten dette nytter det lite å øke produksjonen.
La meg i denne sammenheng legge til at vi må innse at skal vi makte dette, må vi også kunne akseptere noen forsiktige inngrep i naturen for å få linjene fram og få kraften fram. Vi kan ikke forvente tilgang på kraft og forsyningssikkerhet i hele landet uten at dette skal merkes på noe sett og vis. Derfor mener jeg at regjeringen klarer å balansere produksjonen og linjeframføringen med en god ivaretakelse av miljøet og av naturen.
Jeg ser fram til behandlingen av den kommende stortingsmeldingen om energi, og jeg er glad for at det ser ut til å være et betydelig flertall i Stortinget for en fortsatt sterk politisk styring av energipolitikken.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:58:49]: Forrige representants innledning var bra, for han påpeker hvor mye energi Norge har. Vi eksporterer ti ganger mer energi enn det vi selv forbruker.
Paradokset, derimot, er at vi har gått gjennom denne vinteren med fare for kraftrasjonering. Statnett anså kraftforsyningen som anstrengt, og strømprisene er gått betydelig opp. Det vitner ikke om en suksessfull politikk. Når en i utgangspunktet har mer enn nok av noe og likevel klarer å få det til å bli nesten en mangelvare, vitner det om at regjeringen har ført feil politikk og ikke bra politikk.
Like fullt er temaet som blir reist i dag, svært viktig fordi god energiforsyning er vesentlig for et velfungerende samfunn. Det er viktig for velferden til folk flest, det er viktig for å legge grunnlaget for arbeidsplasser i næringslivet. Men altså, erfaringene med fem og et halvt års rød-grønn energipolitikk er høyere strømpriser, større fare for kraftforsyningskrise og at mer av industrien er eksponert i kraftmarkedet – det motsatte av det regjeringen lovte.
Jeg er uenig med interpellanten i en del av premissene han legger for debatten, fordi han sa i sitt innlegg at markedet har ikke klart å sørge for forsyningssikkerhet. Det er det offentlige som har ansvar for forsyningssikkerheten. Spørsmålet er om markedets signal til politikerne har blitt fulgt opp politisk. Det har det ikke etter mitt skjønn. Der ligger problemet, ikke i et diffust marked. Jeg antar jeg har statsråden med meg i den analysen, fordi statsminister Stoltenberg i denne sal i spørretimen i mars i fjor sa at vi skal ikke drive og skylde på et «diffust marked», for det er ikke et marked som er mer gjennomregulert enn nettopp kraftmarkedet i Norge, og da er det et politisk ansvar.
Så har vi tatt inn over oss de signalene aktørene har sendt? Nei, mener jeg, Gjennom konsesjonsbehandlingen – ikke nødvendigvis så mye under dagens statsråd, for jeg får i hvert fall en følelse av at han er ganske positiv til vannkraft – ser vi at f.eks. Vefsna ikke ble bygd ut, den ble vernet. Sauda ble betydelig redusert, og også Otta ble betydelig redusert. Denne regjeringen hadde en inngang i energidebatten der småkraftverk ikke skulle få stimulans gjennom grønne sertifikater. Der har regjeringen endret politikk. Men det å stå på denne talerstolen og si at regjeringen har hatt en fast og god politikk i fem og et halvt år – da har man ikke fulgt med de siste fire årene. Det har vært en betydelig politikkomlegging – spesielt i det siste halve året – i positiv retning. Derfor mener jeg at ting går bra. Derfor er jeg også positiv til den nye energiministeren, ikke basert på resultat, men basert på den retningen jeg nå ser. Men ikke kom til meg og fortell at det er de samme standpunkt som de hadde for fem og et halvt år siden.
Det som er problemstillingen med dagens energidebatt, er at regjeringen har brukt fire–fem år på å prøve å finne ut hva de vil, og så ender de opp med de løsningene som Fremskrittspartiet og Høyre lenge har fremmet. Da er jeg egentlig glad, men det er allikevel fire–fem år bortkastet fordi en skulle prøve seg på feil løsninger først.
På samme måte som konsesjonssystemet har skapt mange prosjekt, har også løftene om betydelige subsidier gjennom f.eks. grønne sertifikat og feed-in tariff gjort at mange prosjekt har stoppet opp. Det er ikke et argument mot grønne sertifikat, men det er et argument for at ting burde skjedd mye raskere da ting først ble lovt. Nå ser det ut som ting kommer på plass. Men det er også grunnen til at vi må kunne tolke historien annerledes enn det energiministeren gjør. Når det nå kommer mange konsesjonssøknader på plass, er det fordi rammebetingelsene endelig har kommet på plass, ikke fordi det plutselig har kommet andre ting inn i bildet som er så mye bedre.
Vi skal også ta inn over oss at politikerne styrer nettselskapene. Staten har tre ganger bedt om å få økt egenkapital under dagens regjering. Tre ganger har de fått nei. De lokale nettselskapene har altså i inntektsreguleringen stimulans til å ikke investere i ny nettproduksjon, fordi det å vedlikeholde nett gir større inntekt enn å bygge nye nett. Da er det altså igjen de politiske rammebetingelsene som er et problem, ikke markedet.
Så er jeg veldig glad for en del av de signalene som jeg kan ha fanget opp fra energiministeren i media, fordi energiministeren da han var stortingsrepresentant, snakket veldig mye om at man skulle pålegge kraftselskapene samfunnsansvar i lovs form. Man skulle kutte kablene til utlandet. Man skulle styre magasinfyllingene. Det er ikke signalene nå. Nå er signalet at markedet, energiloven, stort sett fungerer, justeringer må på plass, og det er naturlig 20 år etter en lov ble vedtatt. Men vi skal også huske at denne loven ble evaluert under dagens regjering for bare et par, tre år siden. Da fant en altså ingen behov for store endringer, men bare justeringer. Det betyr at dagens regjering, til tross for de store ordene om at en politisk skal styre og bla, bla, bla, altså har sagt at dagens lovverk stort sett er godt nok. Det er i måten politiske signal håndterer lovverket på i forhold til å bygge ut ny kraft, at problemstillingen er. Der tror jeg ting er på rett kurs, fordi en tar mer Fremskrittsparti- og Høyre-politikk, og det er jeg glad for.
Siri A. Meling (H) [15:04:10]: Jeg registrerte at statsråd Ola Borten Moe sier at regjeringen har hatt en god styring med energipolitikken siden 2005, og jeg forstår også at representanten Bendiks H. Arnesen er av samme oppfatning. Jeg er derimot litt usikker på om næringsliv og husholdninger i deler av landet, bl.a. Midt-Norge, deler oppfatningen av at det har vært en god politikk. Men jeg registrerer at statsråden og representanten mener at regjeringen har hatt en god styring med denne energipolitikken. Så da vet vi vel kanskje også litt om ansvaret.
Bakgrunnen for dagens interpellasjonsdebatt er at vi de siste to vintrene har opplevd en langt vanskeligere forsyningssituasjon enn normalt. Lite nedbør, problemer med kjernekraftverk i Sverige og et høyt strømforbruk har ifølge Statnett vært de viktigste årsakene til en anstrengt kraftforsyning med høye strømpriser. Dette var også bakgrunnen for et representantforslag som bl.a. interpellanten var med på, og som vi behandlet i denne sal rett før påske.
Høyre deler interpellantens bekymring for konsekvensene av en anstrengt kraftsituasjon, og ikke minst er vi bekymret over situasjonen i Midt-Norge. Høyre har derfor en rekke ganger tatt opp kraftsituasjonen i Midt-Norge med regjeringen, både i form av representantforslag og i form av interpellasjoner her i denne sal. Dessverre har vi fått lite konkret handling fra regjeringen, utover at tre tidligere energiministre har gjentatt formuleringene om at de ser på saken og har dialog med aktørene, i tillegg til at de har fortsatt å skylde på den forrige regjeringen.
Nå ser jeg at den fjerde energiministeren under denne regjeringen, dagens statsråd Ola Borten Moe, i Adresseavisen i dag lover en krisepakke for Midt-Norge. Men leser vi litt mer i artikkelen om hva statsråden faktisk lover, er det dessverre skuffende lite nytt. Han vil, i likhet med sine tre forgjengere, fortsette å se på saken og vurdere om Enova skal bruke litt mer penger i regionen. Det er alt. Det er lite nytt i forhold til hva hans tre forgjengere har sagt i de snart seks årene dagens regjering har sittet med makten, seks år med nesten kontinuerlig strømkrise i Midt-Norge.
Høyre har i nesten hele denne seksårsperioden etterlyst en handlingsplan for å møte kraftsituasjonen i Midt-Norge. Vi har pekt på ulike tiltak som bør inn i en slik handlingsplan, og har bl.a. foreslått at det bør kunne bygges et gasskraftverk med CO2-håndtering på Møre, der staten tar merkostnadene knyttet til rensing, dessverre uten at vi har fått gehør for dette hos regjeringspartiene.
Høyre tror imidlertid ikke at det er mer politisk styring som kan gi oss en bedre forsyningssikkerhet, verken i Midt-Norge eller i resten av landet. Snarere er det den politiske styringen vi har sett, bl.a. i forhold til gasskraftverk, som har satt oss i den situasjonen vi er kommet i.
Interpellanten begrunner sitt krav om mer politisk styring med at tre fjerdedeler av Norges klimagassutslipp skyldes fossil energibruk, og at til tross for at det har vært bred enighet de siste 20 årene om å begrense utslippene, har utslippene økt. Jeg vil imidlertid påpeke at dette i liten grad kommer fra kraftproduksjonen. Norsk kraftproduksjon er nesten 100 pst. fornybar og utslippsfri. Det gjør det ekstra utfordrende å redusere våre nasjonale utslipp fordi vi ikke har noen kullkraftverk vi kan stenge ned og erstatte med mer fornybar energi.
Derimot bør vi i enda større grad utnytte våre store ressurser av fornybar energi til å redusere utslippene i våre europeiske naboland, som nettopp har mulighet til å la mer fornybar energi fra Norge erstatte sin egen kullkraftproduksjon. Derfor var Høyre helt uenig med olje- og energiministeren da han straks etter at han tiltrådte, varslet at han ville ha en mer begrenset utbygging av kraftoverføringene til utlandet. Å begrense vår kraftutveksling med øvrige europeiske land er dårlig klimapolitikk, i tillegg til at det er dårlig energipolitikk og dårlig næringspolitikk. Det er nettopp en politisk styring som dette vi ikke trenger.
Jeg er glad for at også interpellanten, slik jeg opplever ham, er tilhenger av en styrking av overføringsforbindelsene til våre europeiske naboland, og at han med økt politisk styring av kraftmarkedet ikke vil redusere mulighetene for økt kraftutveksling med utlandet. Det er imidlertid andre former for politisk styring som jeg oppfatter interpellanten vil ha, og der er Høyre uenig. Det gjelder bl.a. å innføre en parallell til KILE-kostnad dersom et kraftselskap ikke er i stand til å levere strøm. Det vil være et tilbakeskritt når det gjelder energiloven. Man kan nemlig ikke uten videre overføre prinsippet om KILE-kostnader fra nettet til kraftproduksjonen.
I motsetning til kraftproduksjon, som er en del av et marked med flere konkurrerende aktører, så er nettselskapene i en monopolsituasjon. Det blir derfor ikke riktig å sammenligne produksjon og nett på denne måten. Etter Høyres syn vil det være negativt for strømkundene.
For å hindre at vannmagasinene går tomme, med svært høye strømpriser som konsekvens, bør overføringsforbindelsene til utlandet styrkes, slik at det kan importeres mer kraft når Norge er i en underskuddssituasjon, og eksporteres kraft i en overskuddssituasjon. Samtidig må kraftproduksjonen i Norge styrkes.
Knut Magnus Olsen (Sp) [15:09:23]: Interpellanten tar opp temaer som har vært diskutert flere ganger før, nettopp fordi de er viktige.
Klimautfordringene og de nasjonale forpliktelsene når det gjelder reduserte utslipp, må ligge i bunnen for videreutvikling av energipolitikken, som må bygges på økt foredling av fornybare ressurser og økt enøkinnsats. Samtidig er bedret overføringskapasitet helt sentralt for å komme i mål.
Senterpartiets mål er tilstrekkelig kraftproduksjon, forsyningssikkerhet og like kraftpriser i hele landet.
Norge har opplevd, som interpellanten rett påpeker, for andre vinter på rad høye og ustabile kraftpriser. Dette er en stor utfordring for både næringsliv og enkelthusholdninger.
Kraftsituasjonen ble kraftig forverret på 2000-tallet som følge av en sterk vekst i etterspørselen etter kraft. Særlig var dette knyttet til utvidelsen av aluminiumsfabrikken på Sunndalsøra og idriftsettelsen av Ormen Lange. Siden regjeringen tiltrådte i 2005, har den iverksatt en rekke omfattende tiltak for å bedre denne situasjonen, noe statsråden redegjorde for.
Regjeringen har tatt en rekke gode grep for å bedre kraftsituasjonen, spesielt i de utsatte områdene, som Midt-Norge og bergensområdet. Kraftsituasjonen i f.eks. Midt-Norge er en kompleks utfordring. Det henger sammen med vær og nedbør, kraftproduksjon og kraftflyt fra Sverige, økonomisk vekst, energipriser, utvikling i næringsstruktur og energieffektivisering. Derfor har regjeringen, som statsråden nevnte, satt i gang en rekke forskjellige tiltak for å møte dette. Regjeringen har tatt grep for økt forsyningssikkerhet og økt energiproduksjon og har fokusert på avbøtende tiltak for dem som ble rammet hardest.
Regjeringen vil gjennomgå rammevilkårene for nedtapping av kraftmagasinene. Vi vil at regjeringen i den nye avtalen med Enova vurderer å endre formålet til også å gi mulighet for styrking av forsyningsbalansen i områder med en anstrengt kraftsituasjon.
Det er gjennomført store investeringer i regi av Statnett – og enda mer er planlagt. Importkapasiteten er bedret. I tillegg er det iverksatt tiltak for å bedre situasjonen i utsatte områder før nye strømledninger er på plass.
Senterpartiet fokuserer mye på tiltak som reduserer utslipp av klimagasser. Vi tar klimatrusselen på alvor og vil være ledende i arbeidet med å føre Norge fra det fossile til det fornybare samfunnet. Det krever, som representanten Arnesen fra Arbeiderpartiet sa, sterk politisk styring. Vi trenger å produsere mer fornybar kraft for å kunne erstatte bruk av fossil energi i f.eks. bilparken. Derfor er satsingen på energiomlegging og fornybar energi-produksjon kraftig styrket. Avtalen med Sverige om grønne sertifikater, som flere har nevnt, vil sette ytterligere fart i dette.
Ytterligere satsing, som statsråden signaliserer, er et viktig signal for å møte framtidens utfordringer på dette feltet. Det gleder Senterpartiet at også representanter for opposisjonen støtter dette.
Øyvind Håbrekke (KrF) [15:13:13]: Jeg vil avslutningsvis takke for debatten. Jeg kan nok innrømme at jeg hadde forhåpninger om at den skulle bli enda mer spennende, og at man reflekterte over de utfordringene vi har framover – men sånn er nå det.
Som opposisjonsparti – vil jeg si først – forbeholder vi oss retten til å påpeke det når vi mener regjeringen ikke har gjort en god nok jobb, samtidig som vi ved enkelte anledninger ønsker å reise bredere debatter for å se hva vi kan være enige om med tanke på behov framover.
Til representanten Solvik-Olsen har jeg lyst til å bemerke at man kan stille mange spørsmål omkring konsesjonspolitikken, men det må gå an å kombinere kraftmarked og strenge miljøkrav – hvis ikke må det være noe feil med styringsmodellen.
For øvrig: Når det gjelder forholdet mellom marked og styring i energipolitikken, bør det være en bred erkjennelse at forbruket kan øke i energisektoren uten at tilbudssiden rekker å reagere like raskt, siden det, som kjent, tar om lag ti år å planlegge, utvikle og gjennomføre et kraftutbyggingsprosjekt. Det er et dilemma når det gjelder markedsstyring av energisektoren som det er verdt å reflektere over.
Når det gjelder Midt-Norge, skal selvsagt alle regjeringer som har styrt mens det økte forbruket i regionen ble planlagt, ta et medansvar for det. Det gjelder Hustadmarmor, Ormen Lange og i særdeleshet det største prosjektet av dem alle, utvidelsen av Hydro Aluminium ved Sunndalsøra, som, som kjent, ble planlagt over flere år. Likevel er det vel kjent at fagetatene på området ikke maktet å forutse situasjonen i tide. Hva kan vi lære av det? Det er et viktig spørsmål.
Jeg tror debatten viser at det er behov for en økt fokusering på klimamålene som man er blitt enig om i denne salen, fram mot 2020. Hva betyr det i praksis? Ønsker vi faktisk å gjennomføre dem? Når 70 pst. av det dreier seg om energibruk, hva betyr det for energipolitikken? Og som kjent: Det tar gjerne ti år å utvikle et energiprosjekt – vi har da åtte år igjen. Det utfordrer oss til hva slags politisk styring vi ønsker, hvis vi mener noe med målene.
Jeg utfordrer ikke til noen palassrevolusjon; jeg utfordrer til en diskusjon om balansen mellom styring og marked. Ikke minst utfordrer jeg til å spørre om vi ikke over alle de mekanismene vi allerede har, trenger at politikerne løfter blikket og lager noen planer som viser hvordan vi skal oppfylle disse målsettingene, der vi oppfyller klimamålene, og der vi sikrer at nett, produksjon og forbruk er i balanse i de ulike delene av landet. All erfaring viser at det kreves sterkere styring og mer overordnet planlegging for å sikre det.
Statsråd Ola Borten Moe [15:16:34]: Jeg tenker at denne debatten i hvert fall viser to ting – for det første at det er svært mange som har et engasjement i energipolitikken, og at energipolitikk er uhyre viktig, og for det andre at det er grader av uenighet på feltet. Det er ikke noe nytt. Debatten rundt energipolitikk har vært avgjørende viktig for dette landet i over 100 år. Min spådom er at det kommer til å vare i 100 år til. Dette er et helt avgjørende felt for vårt land.
Regjeringens ambisjon og inngang er selvsagt å bygge landet slik at forsyningssikkerheten, markedssituasjonen, tilgangen og stabiliteten skal være i tråd med «tida og tilhøva», og legge til rette for gode rammer for husholdninger, næringsliv og industri. Vi kommer til å gjøre dette med utgangspunkt i det som vi i all hovedsak oppfatter som et velfungerende kraftmarked, men det kommer til å være med faste rammer.
Bare for å si litt om de rammene som jeg mener vi har fått lagt på plass gjennom de siste fem og et halvt årene, som jeg mener er viktige – for det første: hjemfallsordningen, der vi sikrer et nasjonalt offentlig eierskap til en av våre viktigste naturressurser. Det sikrer legitimitet, og det sikrer at verdiskapingen i norske fossefall også i de kommende generasjonene skal komme hele samfunnet til gode, og ikke bare være en avkastning på kapital som noen måtte finne på å skyte inn. Vi kommer til å bygge dette på en forsvarlig og god konsesjonspolitikk. Vi har gjennom de siste årene vist at vi er i stand til å forme systemet etter behovene. Antallet konsesjoner er firedoblet i perioden.
Så har vi har mangedoblet bevilgningene til Enova, både for å sikre energieffektivitet og for å sikre innfasing av nye teknologier. Vi har vært opptatt av det offentlige eierskapet i sektoren, på det viset at vi mener at Statkraft er et viktig virkemiddel og en viktig del også av norsk kraftpolitikk, og at eierskapet derfor er uhyre viktig. Og det er med stor glede vi nå kan konstatere at mange langsiktige kraftavtaler, som vår industri er avhengig av, begynner å falle på plass.
Og sist, men ikke minst har vi allerede gjennomført et taktskifte når det gjelder planene og gjennomføringen av lenge etterlengtede kraftlinjer. Det er et taktskifte som så vidt har startet, og som vi kommer til å se mye mer av i tiden som kommer.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.